12 Erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning)

12.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende § 446 kan retten hvis vilkårene for erstatning i §§ 444 eller 445 foreligger, og «særlige grunner» taler for det, tilkjenne siktede et «passende beløp» som oppreisning for den krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art som han har lidt ved strafforfølgningen. Retten står fritt ved avgjørelsen, både mht. om det skal tilkjennes oppreisning og størrelsen på den.

Sterkest står siktedes krav på oppreisning hvis han har vært utsatt for frihetsberøvelse, men også ellers kan forfølgningen ha ført til en så alvorlig personlig påkjenning at oppreisning gis. Dette gjelder for eksempel hvor det er tale om en sterkt infamerende siktelse, for eksempel siktelse for grove seksualforbrytelser eller drap (Rt. 1991 s. 927 og Rt. 1993 s. 427). Andre forhold som vil kunne begrunne et oppreisningskrav er psykiske problemer etter forfølgningen (Rt. 1994 s. 732), lang saksbehandlingstid (Rt 1992 s. 736) og siktedes alder (Rt. 1993 s. 427). Det generelle inntrykket av rettspraksis er imidlertid at det skal relativt mye til for å bli tilkjent oppreisning etter § 446.

For en nærmere fremstilling av gjeldende regler om oppreisning i anledning av strafforfølgning vises til kapittel 3 foran og Straffelovrådets innstilling kapittel 3.4 side 19-20.

12.2 Straffelovrådets forslag

Det er dissens i Straffelovrådet mht. adgangen til å tilkjenne erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning).

Flertallet i rådet (Mæland, Gussgard og Myhrer) mener (på s. 39) at

«det ved utformingen og praktiseringen av oppreisningsreglene bør tillegges en viss vekt at det normalt ikke er tale om rettsstridige handlinger fra offentlige myndigheters side. Etterforskning av straffbare handlinger er politiets plikt og ansvar, og anvendelse av tvangsmidler er fullt lovlige virkemidler, når det gås frem etter lovens bestemmelser. Ansvar for ikke-økonomisk skade ved strafforfølgning kan derfor ikke direkte sammenlignes med oppreisning etter skl. § 3-6 som forutsetter at erstatningssøkeren har vært utsatt for en rettsstridig krenkelse.»

Flertallet i Straffelovrådet foreslår på denne bakgrunn at man viderefører gjeldende § 446. Henvisningen til § 445 er imidlertid fjernet, dels fordi den er erstattet av bestemmelsen i utkastet til § 444 tredje ledd, dels fordi den anses unødvendig. Endringen innebærer således ingen endring av realitetene i forhold til gjeldende rett.

Vilkåret om at «særlige grunner» må foreligge for at oppreisning skal tilkjennes, foreslås opprettholdt. Flertallet begrunner dette med at vilkåret ikke er tolket urimelig strengt, og mener derfor at praksis i tilknytning til gjeldende § 446 bør være veiledende også for fremtiden.

Når det gjelder hvilke momenter som vil ha betydning for spørsmålet om erstatning for ikke-økonomisk erstatning skal tilkjennes, uttaler flertallet (på s. 39):

«At det har medført en belastning å være siktet, vil gjelde generelt, og vil i seg selv ikke være en «særlig grunn» til å tilkjenne erstatning (...) Heller ikke anvendelse av varetekt vil i seg selv være tilstrekkelig kriterium, men et uforholdsmessig langt varetektsopphold vil lett kunne tale for at erstatning gis, jf. Rt 1994 s. 924. Betydelig mediaoppmerksomhet vil trekke i samme retning. Et annet moment som kan nevnes, er om påtalemyndigheten kan klandres for forfølgningen eller dens omfang.»

Straffelovrådets mindretall (Ysen) ønsker å senke kravene til erstatning for ikke-økonomisk skade i forhold til gjeldende rett. Hun går derfor inn for å fjerne kravet til «særlige grunner». Hun foreslår at oppreisningsspørsmålet i stedet avgjøres etter en skjønnsmessig vurdering av om erstatning ansees rimeligi det enkelte tilfellet. En slik endring vil etter Ysens oppfatning medføre at reglene i større grad enn tidligere tar hensyn til den belastning det i seg selv er å være siktet i en straffesak.

Om hvilke momenter som vil være relevante i rimelighetsvurderingen nevner hun:

«Det forhold at vedkommende har vært siktet i en alvorlig sak og de belastninger dette medfører bør i seg selv være en del av rimelighetsvurderingen. Andre momenter i vurderingen bør være korte eller lengre tidsrom i arrest/varetekt, forfølgningens intensitet og omfang, og om det er kritikkverdige forhold ved etterforskningen, politi og påtalemyndighetens opptreden, særlige belastninger for den siktede og hans familie, samt lignende forhold.»

12.3 Høringsinstansenes syn

Både Statsadvokatene i Hedmark og Oppland, Borgarting lagmannsrettog Den norske dommerforeningstøtter uttrykkelig flertallet i Straffelovrådet sitt forslag om at vilkåret «særlige grunner» må opprettholdes.

Borgarting lagmannsrettmener imidlertid likevel at man bør lempe noe på kravene i forhold til gjeldende praksis:

«På den annen side bør det nevnes at kortvarig frihetsberøvelse i noen dager nok i noen større grad enn i dag bør gi grunnlag for oppreisning. I dag er praksis at det er bare når det har funnet sted uforholdsmessig lang frihetsberøvelse at det lett kan bli tale om erstatning for ikke-økonomisk skade. Muligens bør man i noe sterkere grad enn i dag vektlegge det utgangspunkt at det er samfunnet og ikke den enkelte som rammes, som bør bære følgene av en strafferettslig forfølgning, og man således bør vurdere å dempe kravet om at det skal foreligge et særlig tilfelle.»

Den Norske Advokatforeningog Forsvarergruppen av 1977 deler mindretallets standpunkt om at det skal være tilstrekkelig at det fremstår som «rimelig» å tilkjenne oppreisning. Den Norske Advokatforening uttaler:

«En urettmessig straffeforfølgning vil nødvendigvis i de aller fleste tilfeller fremstå som en krenkelse og det synes riktig at det gis oppreisning for denne krenkelsen. En slik oppreisning er i samsvar med allmennhetens rettsfølelse. En differensiering av adgangen til oppreisning vil lett kunne oppfattes som en videreføring av det man søker å oppnå ved lovendringen i § 444, nemlig at det oppfattes som om det er to typer frifinnelser, de som berettiger til en unnskyldning og de som ikke gjør det. Man kommer med andre ord over i en situasjon hvor noen må tåle krenkelsen, mens andre ikke må, noe som bl.a. lett kan slå skjevt ut i forhold til siktedes sosiale bakgrunn.

Et unntak fra ubetinget krav på oppreisning kan være berettiget hvor det ikke har vært brukt noen form for tvangsmidler og saken samtidig blir henlagt under henvisning til at intet straffbart forhold foreligger, men hovedregelen bør være at siktede har krav på oppreisning og ikke omvendt. Utvalget slutter seg her til mindretallets forslag om å utelate kravet til «særlige grunner» i bestemmelsen, men dog slik at reglen ikke gjøres ubetinget.

Siktede skal som hovedregel ha krav på oppreisning med mindre krenkelsen eller ikke økonomiske skader åpenbart må anses som ubetydelig.»

12.4 Departementets vurderinger

Departementet er enig med mindretallet i Straffelovrådet (Ysen) i at vilkårene for å få tilkjent oppreisning i dag er for strenge. Departementet går derfor inn for å senke kravene noe i forhold til gjeldende rett. Den grunnleggende begrunnelsen for forslaget er at en strafforfølgning stort sett alltid vil oppleves som en påkjenning for siktede, og at det synes rimelig at samfunnet i noe større grad enn i dag yter en viss kompensasjon for den belastning som uberettiget er påført siktede pga. fellesskapets interesse i å straffe skyldige.

Belastningen ved uberettiget strafforfølgning vil normalt vokse proporsjonalt med hvor inngripende forfølgningen har vært overfor siktede. Størst vil påkjenningen være hvor siktede har vært utsatt for frihetsberøvelse. Departementet går derfor inn for at siktede som blir frifunnet eller som får saken mot seg henlagt, gis rettskrav på oppreisning for pågripelse og varetektsfengsling.

Tilsvarende vil gjelde hvor siktede frifinnes etter å ha utholdt frihetsstraff. Ved å gi rettskrav på oppreisning for frihetsberøvelse vil norsk rett komme mer på linje med de danske og svenske reglene, jf. den danske retsplejeloven § 1018 a og den svenske lag om ersättning vid frihetsberövanden och andra tvångsåtgärder 2 §, jf. 7 §. 1

Hvor den utholdte straffen består i bot, samfunnstjeneste eller betinget fengselsstraff, vil det ofte være tale om lovovertredelser av mindre infamerende karakter. I disse tilfellene vil som utgangspunkt selve frifinnelsen i seg selv måtte anses som en tilstrekkelig oppreisning for den urett som er begått mot vedkommende.

Selv om siktede ikke har vært frihetsberøvet, foreslår departement at oppreisning skaltilkjennes dersom dette fremstår som rimelig. Kravet til «særlige grunner» utgår. Forslaget innebærer således at oppreisning skal tilkjennes i noe større grad enn i dag. Utgangspunktet bør imidlertid fortsatt være at det må være tale om inngrep av en viss betydning, for at oppreisning skal kunne gis.