1 Proposisjonens hovedinnhold

1.1 Innledning

I denne proposisjonen legger Arbeidsdepartementet, i samarbeid med Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, fram forslag om endringer i arbeidsmiljøloven, tjenestemannsloven og ferieloven. Forslagene gjelder likebehandling av arbeidstakere som er utleid fra bemanningsforetak, samt en rekke tiltak for å sikre etterlevelse av dette. I tillegg foreslås enkelte endringer for å avklare, presisere eller understøtte allerede gjeldende regler om ut- og innleie av arbeidskraft. Forslagene vedrørende likebehandlingsprinsippet mv. er i samsvar med, og tilfredsstiller kravene i Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/104 /EF om vikararbeid.

Norsk arbeidsliv er generelt preget av gode arbeidsforhold, fast ansettelse, ordnet arbeidstid og et godt arbeidsmiljø. Samtidig er det betydelige utfordringer i arbeidslivet. Som regjeringen har pekt på i Arbeidslivsmeldingen og i forbindelse med handlingsplanene mot sosial dumping er ordnede og anstendige arbeidsforhold og arbeidet mot sosial dumping og useriøsitet viktige mål for regjeringen, og viktige elementer i den norske arbeidslivs- og velferdsmodellen. En særskilt utfordring er at det i enkelte bransjer eller sektorer noen steder i landet er registrert en reduksjon i andelen fast ansatte og en økning i andelen innleide mv. Dette dreier seg dels om innleie fra vikarbyråer, men også andre former for innleie, samt midlertidige ansettelsesforhold og økt bruk av underentreprenører osv.

Til tross for slike viktige utfordringer, er det norske arbeidsmarkedet generelt velfungerende, og også slik at det med rette kan sies å være fleksibelt og omstillingsdyktig. Det er mange årsaker til dette, og mange elementer er viktige for å sikre et velfungerende arbeidsmarked.

Bemanningsbransjen vil fortsatt ha en rolle å spille i et velfungerende arbeidsmarked. Etter departementets syn er arbeidsleie fra bemanningsforetak en av flere muligheter for virksomhetene til å tilpasse seg svingninger i arbeidskraftsbehovet og til å dekke opp midlertidig fravær blant de ansatte. Alternativene til slik arbeidsleie vil kunne være overtidspress eller bruk av midlertidig ansatte (herunder ”ringevikarer”). Dette forutsetter imidlertid at bemanningsbransjen gjennomgående er seriøs, og at omfanget av innleie fra bemanningsforetak og arbeidsvilkårene i bransjen ikke undergraver målene om et arbeidsmarked klart dominert av faste stillinger, høy organisasjonsgrad og alminnelig topartsrelasjon mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

Det har vært en økning i omfanget av utleie de siste årene, og en økning i antallet små og ofte utenlandske bemanningsbyråer. Arbeidstilsynet har avdekket useriøse forhold en rekke steder, også på arbeidsplasser der de innleide har kommet fra store og mellomstore bemanningsbyråer. Dette forsterker behovet for å sikre likebehandling og for å iverksette tiltak som bedrer arbeidsvilkårene og arbeidsforholdene for de utleide.

Departementet understreker at normen i norsk arbeidsliv om faste, direkte ansettelser skal videreføres. Bruk av innleie, men også bruk av underentrepriser eller andre former for midlertidige eller indirekte ansettelser synes som nevnt å ha økt i enkelte bransjer/sektorer noen steder i landet de siste par årene. Dette har blitt påpekt blant annet av fagbevegelsen. Departementet vil følge denne utviklingen nøye og vil eventuelt foreslå nødvendige tiltak. Departementet vil spesielt følge utviklingen i bemanningsbransjen og reguleringen av denne nøye, og vil også ha med seg høringsinstansenes innspill i denne oppfølgingen. Også den omfattende innsatsen mot useriøsitet og sosial dumping i det norske arbeidslivet som helhet bidrar til en mer seriøs bemanningsbransje, i og med at de vikarbyråansattes arbeidshverdag jo foregår i vanlige virksomheter.

Stillingsvernet har vært, og er fortsatt, en viktig begrunnelse for å begrense adgangen til å benytte innleid arbeidskraft. Innleie av arbeidskraft kan i visse sammenhenger utfordre jobbtryggheten fordi de utleide arbeidstakerne i stor grad faktisk har midlertidige ansettelser i vikarbyrået. I tillegg vil arbeidsgivere som benytter innleid arbeidskraft få et mindre behov for å ansette egne arbeidstakere på fast basis.

Det er utbredt med midlertidige stillinger i bemanningsbransjen. Sett i sammenheng med et arbeidsmarked hvor faste ansettelser er normen, er det videre et ønske om størst mulig utbredelse av relasjoner direkte mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og ikke trepartsrelasjoner mellom innleier, arbeidstaker og arbeidsgiver. Vurderingen av stillingsvernet, herunder hva som er saklig oppsigelse, er også mer uoversiktlig i en trepartsrelasjon enn direkte mellom en arbeidsgiver og en arbeidstaker. Virksomheten som leier inn arbeidstakeren blir en tredjepart som har stor innflytelse, ettersom innleier ofte er nærmest til å vurdere arbeidstakerens innsats, selv om vikarbyrået er den juridiske arbeidsgiveren og den formelle part i arbeidskontrakten. Innleier som ikke ønsker å benytte en bestemt arbeidstaker lenger, vil oftest i henhold til kontrakten med vikarbyrået kunne be om en ny arbeidstaker eller avslutte kontrakten, uavhengig av om kravene til saklig begrunnelse ved oppsigelse fra fast stilling er til stede. Det kan i praksis få uheldige konsekvenser for arbeidstakeren dersom vikarbyrået ikke har annet utleieoppdrag å gi arbeidstaker. Dette gjelder enten arbeidstakeren er fast eller midlertidig ansatt i vikarbyrået.

For arbeidstakerne innebærer bemanningsbransjen både mulighet og usikkerhet. Personer som foretrekker varierende arbeidsmengde på ulike steder kan oppnå dette ved oppdrag i bemanningsforetak. Det er imidlertid ikke ønsket om variasjon og fleksibilitet som er de dominerende årsaker til å arbeide i bransjen. Undersøkelser viser at bare 12 prosent av de ansatte svarte at de foretrakk å arbeide for bemanningsforetak. Den viktigste årsaken til å jobbe i bemanningsbransjen var ønsket om å komme raskere i arbeid og at man ikke hadde fått fast ansettelse. Punkt 3.9 omtaler dette nærmere.

Bemanningsbransjen kan fungere som en vei inn i arbeidslivet for enkelte arbeidstakere, og kan gi arbeidssøkende som ellers har vanskelig for å få en fot innenfor arbeidsmarkedet en sjanse til å prøve seg. En slik sjanse har arbeidssøkende i dag gjennom det gjeldende regelverket om innleie.

Departementet legger til grunn som en uttrykkelig forutsetning for lovforslagene som fremmes for å gjennomføre Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/104 /EF om vikararbeid, at de gjeldende regler for inn- og utleie av arbeidskraft og de tiltak som foreslås for å sikre etterlevelse i denne forbindelse, kan opprettholdes. Regjeringen vil også tydelig tilkjennegi sin politikk og sine ambisjoner vedrørende norsk arbeidsliv og bruk av vikarbyrå i EØS-komiteen, når komiteen treffer beslutning om innlemmelse av vikarbyrådirektivet i EØS-avtalen. Dette vil skje i form av en erklæring, se punkt 2.3.

1.2 Forslag

Det foreslås regler i arbeidsmiljøloven om likebehandling av innleide arbeidstakere fra bemanningsforetak når det gjelder ulike sider ved arbeidstiden, pauser/hvileperioder, ferie og fridager, samt lønn og utgiftsdekning. Innleid arbeidstaker skal på de nærmere bestemte områdene i innleieperioden minst sikres de vilkår som ville gjelde ved ansettelse hos innleier. Reglene vil også gjelde ved innleie til enmannsbedrifter, da departementet vil vedta en forskrift om dette. Reglene om likebehandling foreslås også å omfatte utsendte arbeidstakere som er utleid fra bemanningsforetak i andre land. Videre foreslås at innleide skal ha tilgang til felles goder og tjenester hos innleier. Med felles goder og tjenester menes for eksempel kantine og transport besørget av virksomheten og bedriftsbarnehage. Som et ledd i likebehandlingen foreslås at innleievirksomheten får tilsvarende plikt til å informere innleide arbeidstakere om ledige stillinger, som virksomheten har overfor sine ansatte. Forslagene som er nevnt her er behandlet i kapitlene 8-11.

Det foreslås nye regler i arbeidsmiljøloven som innfører en rekke tiltak for å sikre at reglene om likebehandling etterleves. Det forslås innført en plikt for innleievirksomheten til å gi nødvendige opplysninger til bemanningsforetaket, slik at dette kan oppfylle kravet om likebehandling overfor arbeidstaker. Videre foreslås en plikt for bemanningsforetaket til å gi nødvendige opplysninger til arbeidstaker når denne ber om det, slik at arbeidstaker gis grunnlag for å vurdere om kravet til likebehandling er oppfylt. Det foreslås i tillegg at bemanningsforetaket skal opplyse overfor innleievirksomheter som ber om det, hvilke vilkår innleid arbeidstaker faktisk er gitt på de områder som er omfattet av likebehandlingsprinsippet. Dette er særlig aktuelt dersom de tillitsvalgte hos innleier velger å benytte en foreslått innsynsrett i den innleides lønns- og arbeidsvilkår som er omfattet av kravene til likebehandling. Innsynsretten skal gjøres gjeldende overfor innleievirksomheten, som skal dokumentere overfor de tillitsvalgte de aktuelle vilkårene som det bes om innsyn i. Bemanningsforetak, innleier og tillitsvalgte skal i utgangspunktet ha taushetsplikt om opplysningene som mottas, og det foreslås begrensninger på hva opplysningene kan brukes til. Det foreslås også en forskriftshjemmel for å kunne gi nærmere regler om de tillitsvalgtes innsynsrett, de ulike opplysningsplikter, taushetsplikt i denne sammenheng, samt eventuell bruk av rådgivere. I tillegg foreslås det at innleier skal være solidarisk ansvarlig med bemanningsforetaket for innleid arbeidstakers lønn, feriepenger og eventuell annen godtgjøring etter kravet om likebehandling. Det foreslås samtidig enkelte tilpasninger i ferieloven i sammenheng med solidaransvar for innleier. Disse forslagene er behandlet i kapittel 12.

Det foreslås en klargjøring i arbeidsmiljøloven om at innleier i tillegg til bemanningsforetaket har ansvar for den innleides arbeidstid i den perioden vedkommende er i arbeid hos innleier. Dette er behandlet i kapittel 13.

Det foreslås videre at tilsvarende krav som foreslås innført i arbeidsmiljøloven om likebehandling og tiltak for å sikre etterlevelse av disse kravene også tas inn i tjenestemannsloven. Forslagene behandles i kapittel 17.

Videre foreslås en plikt for innleievirksomheten til å drøfte bruken av innleid arbeidskraft tilsvarende det som i dag gjelder ved midlertidig ansettelse. Drøftingsplikten ved innleie skal også omfatte praktiseringen av kravet til likebehandling. I tilknytning til dette foreslås at Arbeidstilsynet gis myndighet til å kontrollere at drøfting faktisk gjennomføres. Disse forslagene behandles i kapitlene 14 -15.

I kapittel 16 foreslås at lovlig fravær ikke skal komme til fradrag ved beregning av ansettelsestid etter den såkalte ”fireårsregelen” for innleid arbeidstaker, tilsvarende som ved midlertidig ansettelse.

Departementet redegjør for øvrig i kapittel 12 for at det er ønskelig å vurdere nærmere forslag om kollektiv søksmålsrett for tillitsvalgte. Det vises her videre til at departementet vil evaluere bemanningsforetaksregisteret i 2012 og at det er aktuelt å følge opp forslaget om å ekskludere virksomheter fra bemanningsforetaksregisteret ved lovbrudd.