18 Ikrafttredelse av reglene

18.1 Generelt om ikrafttredelse

Norges forpliktelser etter EØS-avtalen tilsier at etableringen av krav som følger av vikarbyrådirektivet, som for eksempel likebehandlingsprinsippet, ikke kan tre i kraft senere enn den frist EØS-komiteen setter for gjennomføring av direktivet i norsk rett. Med dette forbeholdet, tas det sikte på å gi aktørene noe tid til å forberede seg på endringene.

Departementet ser at iverksettelse av likebehandlingsprinsippet vil kunne innebære visse utfordringer, ved at utleivirksomheten kan få en høyere lønnskostnad enn det som ble lagt til grunn da kontrakten om arbeidsleie ble inngått. Slik departementet ser det, bør imidlertid de utfordringene dette eventuelt skaper være overkommelige. For det første må det formodentlig legges til grunn at mange aktører i vikarbyråbransjen har tatt høyde for en eventuell implementering fra Norges side, for eksempel ved at det er inntatt klausuler i avtalene om at endrede forutsetninger kan gi rett til reforhandling. I tillegg antas det at de fleste arbeidsleiekontraktene er av mer kortvarig karakter, slik at de ulemper utleievirksomhetene eventuelt påføres er begrensede.

Når det gjelder solidaransvaret er dette ikke et krav som følger av direktivet, og Norge står derfor fritt til å bestemme når det skal tre i kraft. Solidaransvaret forskyver det grunnleggende utgangspunktet om at det er utleier alene som er ansvarlig for lønnsforpliktelsene overfor sine ansatte. Når det gjelder allerede inngåtte kontrakter, har innleier ikke kunne tatt hensyn til den økonomiske risikoen som ligger i solidaransvaret. På denne bakgrunn kan det stilles spørsmål om solidaransvaret bør begrenses til å gjelde for kontrakter inngått etter lovendringen, eller få utsatt ikrafttredelsestidspunkt.

Etter å ha vurdert dette, har departementet kommet til at aktørene bør få noe ekstra tid til å innrette seg, og at solidaransvaret derfor bør tre i kraft noe senere enn reglene forøvrig. Når det gjelder allerede inngåtte avtaler, antar departementet at partene i ”overgangsperioden” som hovedregel vil komme frem til omforente løsninger som tar høyde for innføring av solidaransvaret. For øvrig vil departementet vise til at det er flere forhold ved selve reguleringen av solidaransvaret som i praksis begrenser innleiers risiko. I den forbindelse vil departementet for det første vise til at innleier, etter vanlige regler vil kunne kreve regress hos vikarbyrået i den grad solidaransvaret gjøres gjeldende. Departementet legger til grunn at innleiers regresskrav i praksis ofte vil kunne motregnes direkte mot utleiers tilgodehavende hos innleier. Dersom utleier senere skulle gå konkurs, vil innleier kunne rette regresskravet mot statens lønnsgarantiordning. Innleiers solidaransvar er for øvrig avgrenset mot konkurstilfellene. Etter forslaget er utleiers arbeidstakere dessuten avskåret fra å gjøre solidaransvaret gjeldende mot innleier etter konkursåpning hos utleier. I disse tilfellene er det forutsatt at arbeidstaker må rette kravet mot konkursboet og eventuelt statens lønnsgarantiordning.

Departementet tar sikte på at samtlige lovendringer vil tre i kraft innen utløpet av første halvår 2013.

18.2 Ikrafttredelse av endring i ”fireårsregelen” ved innleie

Som det fremgår av drøftelsen i kapittel 16, foreslår departementet en endring i arbeidsmiljøloven § 14-12 nytt fjerde ledd, slik at det gjøres klart at arbeidstakers fravær ikke skal komme til fradrag ved beregning av fireårsfristen ved innleie fra bemanningsforetak. Fireårsregelen blir derfor også på dette punktet lik den som gjelder ved midlertidig ansettelse etter arbeidsmiljøloven § 14-9 femte ledd. I likhet med hva som ble gjort ved innføring av tilsvarende regel i § 14-9, foreslås det at det i lovvedtaket presiseres at endringen bare skal skal gjelde for fravær etter ikrafttredelsen, også i tilfeller hvor innleieforholdet ble etablert før dette tidpunktet.