11 Innleides tilgang til felles goder og tjenester, informasjon, representasjon mv.
11.1 Innleides tilgang til felles goder og tjenester
11.1.1 Direktivet og høringsforslag
Artikkel 6 nr. 4 i direktivet krever at arbeidstakere utleid fra vikarbyrået gis adgang til arbeidsplassens kollektive fasiliteter på like vilkår som direkte ansatte hos innleier, med mindre forskjellsbehandlingen er objektivt begrunnet.
For å oppfylle direktivets krav på dette punktet, foreslo departementet i høringsrunden følgende bestemmelse tatt inn i arbeidsmiljøloven, i tredje ledd i ny § 14-12 a:
”Arbeidstaker som blir leid ut skal ha samme tilgang til kollektive fasiliteter hos innleier som virksomhetens egne arbeidstakere, med mindre objektive grunner tilsier noe annet.”
11.1.2 Høringsuttalelser
KS påpeker at det kan være ønskelig med en ytterligere klargjøring i forarbeidene av grensedragningen mellom kollektive og individuelle goder.
11.1.3 Departementets vurdering og forslag
En bestemmelse som gir rettigheter som beskrevet i direktivets artikkel 6 nr. 4 finnes ikke i norsk lovgivning, og departementet foreslår å innføre en bestemmelse i arbeidsmiljøloven for å lovfeste at innleide arbeidstakere skal ha rett til kollektive fasiliteter i samme grad som innleievirksomhetens egne ansatte.
Dette vil gjelde felles goder og tjenester som kantine, barnehage, transport, treningsrom mv. Departementet er kommet til at begrepet ”kollektive fasiliteter” ikke egner seg språklig sett i arbeidsmiljøloven, og vil foreslå at ordlyden ”felles goder og tjenester” i stedet benyttes.
Bestemmelsen gir ikke innleide arbeidstakere bedre rettigheter enn innleierens egne ansatte. Departementet legger således til grunn at artikkel 6 nr. 4 ikke er til hinder for at innleide arbeidstakere, som andre ansatte, må godta at ettertraktede felles goder som blant annet barnehageplass i bedriftsbarnehage tildeles etter vilkår, for eksempel venteliste. Det kan tenkes at slike felles tilbud bare tilbys en gruppe eller flere grupper av ansatte, for eksempel ledernivået eller gruppen selgere av hensyn til deres generelle arbeidsoppgaver. Bestemmelsen tar ikke sikte på å endre slike forhold, og den innleides krav vil være begrenset til de felles goder som arbeidstaker ville fått tilgang til ved ansettelse i samme stilling som han eller hun er innleid i.
Avgrensningen mellom felles goder og tjenester og individuelle fordeler som rutinemessig tilbys alle ansatte eller grupper av ansatte, kan by på utfordringer. Generelt kan sies at dersom tilbud om goder ikke beror på en individuell vurdering av den enkelte arbeidstaker, men tilbys alle eller grupper av helt generell kategori, som for eksempel leder, må tilbudet omfattes av betegnelsen ”felles goder og tjenester”.
Unntak kan i henhold til direktivet gjøres dersom en forskjellsbehandling er objektivt begrunnet. Direktivteksten selv utdyper ikke nærmere hva som ligger objektive grunner, utover at det ikke kan forskjellsbehandles utelukkende på bakgrunn av statusen som innleid arbeidstaker.
Bestemmelsen foreslås tatt inn i arbeidsmiljøloven § 14-12 a tredje ledd.
11.2 Informasjon om ledige stillinger
11.2.1 Direktivet
Direktivets artikkel 6 nr. 1 gjelder arbeidstakernes rett til informasjon om ledige stillinger i innleievirksomheten.
11.2.2 Høring
Det ble ikke fremmet noe forslag om dette i høringsrunden, og det er ikke innkommet høringsuttalelser til temaet. Departementet la til grunn at bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 14-1 også omfatter innleide arbeidstakere.
11.2.3 Departementets vurdering og forslag
I følge arbeidsmiljøloven § 14-1, skal arbeidsgiver informere arbeidstakerne om ledige stillinger i virksomheten.
I praksis vil innleide trolig få samme informasjon om ledige stillinger som ansatte hos innleier. Slik informasjon gis ofte ved kunngjøring på interne nettsider eller på andre egnede steder som er tilgjengelig for alle i virksomheten. Arbeidsgivers plikter etter arbeidsmiljøloven gjelder likevel kun i forhold til arbeidstakere som er ansatt i virksomheten, med mindre noe annet fremgår uttrykkelig. Slik vil § 14-1 også måtte forstås, og den vil derfor ikke innebære plikt for arbeidsgiver i innleievirksomheten til å informere innleide. For å gjennomføre direktivets artikkel 6 nr. 1, mener departementet at det må inntas en tilføyelse i § 14-1 som uttrykkelig fastsetter at innleide på samme måte som ansatte må informeres om ledige stillinger i virksomheten.
11.3 Avtalebestemmelser til hinder for ansettelse
11.3.1 Direktivet
Artikkel 6 nr. 2 forbyr avtalebestemmelser som forbyr eller i praksis hindrer den utleide arbeidstakeren å inngå arbeidsavtale med innleier etter at oppdraget for bemanningsforetaket er avsluttet.
Direktivets artikkel 6 nr. 3 forbyr at vikarbyrået krever betaling av arbeidstakere som etter å ha vært leid ut blir ansatt hos innleier.
11.3.2 Høringsuttalelser
NHO peker på at det ikke er uvanlig at en innleid arbeidstaker som er ansatt i et bemanningsbyrå er så dyktig at innleier senere ønsker å ansette denne på permanent eller midlertidig basis. Dette er bemanningsbyråer normalt velvillige til, blant annet beroende på hvor lenge arbeidstakeren har vært utleid for dem. Dersom arbeidstakeren ikke har vært lenge nok i arbeid til å dekke bemanningsbyråets utgifter, er oppfatningen at det ikke er urimelig at det avtales et gebyr fra oppdragsgiveren som skal dekke investeringene, særlig hvis dette er klart avtalt med oppdragsgiveren på forhånd. NHO går derfor inn for at direktivets adgang for bemanningsbyrået til å kreve rimelig betaling fra innleiebedriften lovfestes i Norge.
11.3.3 Departementets vurdering og forslag
Arbeidsmarkedsloven § 27 første ledd nr. 1, innebærer at virksomhet som har leiet ut en arbeidstaker ikke kan begrense arbeidstakerens mulighet til å ta ansettelse hos innleier etter at arbeidsforholdet hos utleier er avsluttet. Bestemmelsen er dekkende for kravet i artikkel 6 nr. 2, og det fremmes ikke noe forslag på dette punktet.
Artikkel 6 nr. 2 er imidlertid ikke til hinder for bestemmelser om at bemanningsforetak skal motta en rimelig godtgjøring for tjenester ytt til innleier i forbindelse med den utleide arbeidstakerens oppdrag, rekruttering og utdanning. Departementet tar ikke sikte på å utnytte denne adgangen ved gjennomføringen av direktivet. Etter departementets oppfatning innebærer dette i realiteten en begrensning i arbeidstakerens rett til å ta ansettelse hos innleier. Det vises til forarbeidene til lov om arbeidsmarkedstjenester, Ot.prp. nr. 62 (2003-2004) s. 38, hvor det blant annet fremgår følgende i tilknytning til spørsmålet om krav om betaling fra oppdragsgiver ved utleietjenester:
”En klausul i avtalen mellom utleier og innleier om at innleier må betale utleier noe ekstra dersom arbeidstaker ansettes hos innleier etter at «leieforholdet er avsluttet», vil etter departementets mening også innebære en slik begrensning i arbeidstakerens «rett» til å ta ansettelse hos innleier. Gebyret blir etter departementets oppfatning et hinder for arbeidstaker i å skifte arbeidsgiver, noe som i hvert fall indirekte må sies å innebære en begrensning i arbeidstakers «rett». Formålet med bestemmelsen innebærer etter departementets mening at også dette tilfellet må omfattes av bestemmelsen”.
Direktivets artikkel 6 nr. 3 forbyr at vikarbyrået krever betaling av arbeidstakere som etter å ha vært leid ut blir ansatt hos innleier. Denne situasjonen fanges etter departementets oppfatning også opp av arbeidsmarkedsloven § 27 første ledd nr. 1, da slik betaling etter omstendighetene vil kunne være et hinder for ansettelse hos innleier.
Det fremmes på denne bakgrunn ikke forslag om endringer.
11.4 Informasjon og representasjon
11.4.1 Direktivet
Artikkel 7 fastsetter at de ansatte i et vikarbyrå skal inngå i beregningen i vikarbyrået, hos innleier eller begge når det gjelder de terskler som gjelder for representasjon i de organer som representerer arbeidstakere i en virksomhet. Etter departementets vurdering gjelder bestemmelsen ved etablering av arbeidsmiljøutvalg og verneombud. Derimot kommer bestemmelsen ikke til anvendelse ved for eksempel styrerepresentasjon, i det et styre som sådan ikke kan sies å være et organ til representasjon av arbeidstakerne.
11.4.2 Høring
Det ble ikke fremmet forslag i høringsrundene på bakgrunn av artikkelen.
NHO viser til at direktivet innebærer at de ansatte i bemanningsbyrået skal inngå i beregningen av de terskler som gjelder for representasjon i for eksempel bemanningsbyråets eget arbeidsmiljøutvalg og verneombud, men ikke de ansattes styrerepresentasjon. NHO oppfatter dette som en videreføring av gjeldende rett, og har ingen innvendinger til departementets forslag.
KS er enig i departementets vurdering av at det ikke er behov for endringer.
11.4.3 Departementets vurdering og forslag
Departementet legger til grunn at det fortsatt skal være slik at de vikarbyråansatte skal telle med i beregningen av antall ansatte i vikarbyrået ved etablering av verneombud og arbeidsmiljøutvalg. Det gjelder både retten til å bli valgt, og retten til å stemme. Ansatte i virksomheten som leier inn arbeidskraft teller med ved beregningen av antall ansatte i denne virksomheten. Dette gir enkle og klare regler. Departementet understreker imidlertid at dette ikke innebærer at tema for drøfting hos for eksempel innleiers arbeidsmiljøutvalg ikke skal ta opp spørsmål knyttet til innleie eller innleide arbeidstakeres situasjon. Tvert om vil dette kunne inngå som en naturlig del av et arbeidsmiljøutvalgs oppgaver, se arbeidsmiljøloven § 7-2. Det foreslås ingen endringer i gjeldende regler.
11.5 Innleiers informasjon om bruk av innleide arbeidstakere
11.5.1 Direktivet
Artikkel 8 i direktivet gjelder innleiers plikt til å gi relevante opplysninger om bruk av innleide arbeidstakere fra bemanningsforetak når den gir opplysninger om sysselsettingssituasjonen i virksomheten i henhold til nasjonale regler som eventuelt er basert på fellesskapsbestemmelser, til organer for arbeidstakerrepresentasjon som er opprettet.
Det tas forbehold om eventuelle strengere eller mer spesifikke nasjonale bestemmelser og fellesskapsbestemmelser. Med fellesskapsbestemmelser siktes det særlig til Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/14/EF av 11. mars 2002, om fastsettelse av en generell ramme for informasjon og konsultasjon med arbeidstaker i Det europeiske fellesskap.
11.5.2 Høring
Det ble ikke fremmet forslag i høringsrunden på bakgrunn av artikkelen.
Akademikerne viser til at departementet i høringsbrevet henviser til informasjonen i kapittel 8 i arbeidsmiljøloven, dette gjelder kun i virksomheter som jevnlig sysselsetter minst 50 arbeidstakere. Akademikerne mener primært informasjonsplikten må gjelde i alle virksomheter, også de med mindre enn 50 ansatte. Akademikerne mener at informasjonsplikten på dette området bør hjemles i arbeidsmiljøloven § 14-12 a.
NHO peker på at direktivet forutsetter at innleiebedriften har plikt til å gi arbeidstakernes representanter opplysninger om bruken av innleid arbeidskraft. NHO er enig med departementet at dette er ivaretatt i arbeidsmiljøloven kapittel 8 og at det derfor ikke er behov for endinger i lovgivningen på dette punktet. Denne informasjonsplikten er i tillegg også regulert i Hovedavtalen mellom NHO og LO/YS.
KS er enig i at det ikke er behov for endringer.
11.5.3 Departementets vurdering og forslag
I arbeidsmiljøloven kapittel 8 finnes det bestemmelser om hva slags informasjon arbeidsgiveren plikter å gi til arbeidstakernes representanter. Bestemmelsen gjelder som det påpekes for virksomheter som jevnlig sysselsetter minst 50 arbeidstakere. Etter § 8-2 første ledd bokstav b skal det blant annet redegjøres for bemanningssituasjonen i virksomheten. Bemanningssituasjonen omfatter også informasjon om bruken av innleid arbeidskraft.
Det vises til forslag i kapittel 14 om innleievirksomhetens drøftingsplikt med tillitsvalgte om bruken av innleide arbeidstakere og kapittel 12 om de tillitsvalgtes innsynsrett i de innleides lønns- og arbeidsvilkår. Det ble fremmet forslag om dette i andre høringsrunde. De foreslåtte reglene om drøftingsplikt vil omfatte alle virksomheter. Etter departementets syn vil reglene i arbeidsmiljøloven kapittel 8 sett i sammenheng med drøftings- og innsynsrettsreglene som foreslås være tilfredsstillende i forhold til direktivets krav. Det foreslås derfor ikke endringer i kapittel 8.