13 Ansvar for den innleides arbeidstid

13.1 Forslag på høring

I høringen foreslo departementet en ny bestemmelse i arbeidsmiljøloven § 2-2 første ledd bokstav c, som tydeliggjør at innleievirksomheten, i tillegg til vikarbyrået, har ansvar for at arbeidstidsreglene overholdes i innleieperioden.

Departementet foreslo følgende ordlyd i § 2-2 første ledd, ny bokstav c:

“Når andre enn arbeidsgivers egne arbeidstakere, herunder innleide arbeidstakere eller selvstendige, utfører arbeidsoppgaver i tilknytning til arbeidsgivers aktivitet eller innretning, skal arbeidsgiver:

c) sørge for at innleid arbeidstakers arbeidstid er i samsvar med bestemmelsene i kapittel 10, i den perioden arbeidstaker arbeider i virksomheten.”

13.2 Høringsuttalelser

Det er bred støtte for departementets forslag blant høringsinstansene, og LO, YS, Unio, Akademikerne, NITO og KS uttaler seg alle positivt om forslaget.

LO mener at det i forbindelse med innleie forekommer lovbrudd i større grad enn ellers i arbeidslivet, blant annet vedrørende arbeidstid, vernetjeneste og helse, miljø og sikkerhet. LOs forbund erfarer at arbeidsgivere som operer med for lav grunnbemanning påfører arbeidstakerne større risiko og at det er behov for særskilte tiltak for å ivareta innleide arbeidstakeres helse og sikkerhet på arbeidsplassen. LO viser til rådsdirektiv 91/383/EØF, som blant annet pålegger medlemsstaten å treffe de nødvendige tiltak for å sikre at en arbeidstaker som leies inn fra et vikarbyrå før arbeidet begynner får informasjon fra innleier om de risikoer han utsettes for, og ber om at det vurderes særskilte lov- og/eller forskriftsbestemmelser på dette området.

NITO foreslår at ordlyden i bestemmelsen, sett i lys av likebehandlingsprinsippet og at mange virksomheter har avtalt eller fastsatt andre og kortere arbeidstidregler enn de som følger av loven, utvides til å omfatte også tariffavtaler eller andre bindende generelle bestemmelser.

NHO legger til grunn at den foreslåtte endringen av § 2-2 kun er en presisering av gjeldende rett. NHO har videre foreslått en omformulering av ordlyden i § 2-2 slik at ordet ”arbeidsgiver” endres til ”innleier eller oppdragsgiver”. Omformuleringen er foreslått som følge av at NHO mener begrepsbruken i bestemmelsen er misvisende, ettersom den som betegnes som ”arbeidsgiver” ikke vil være den innleides arbeidsgiver, men innleier eller oppdragsgiver. NHO støtter forslaget til en endring av § 2-2 under forutsetning av at dette sees i sammenheng med § 10-12 nr. 5, slik at innleiers arbeidstidsordninger også kan gjøres gjeldende overfor innleide arbeidstakere.

Virke og KS ønsker en presisering av at innleiers ansvar bare strekker seg til den tiden den innleide arbeidstaker arbeider hos innleier, og at det derfor avgrenses mot innleiers ansvar for den samlede arbeidstid dersom den innleide arbeider i ulike virksomheter.

Spekter uttaler at forslaget vil tilsløre utleiers arbeidsgiverplikter og gripe inn i topartsrelasjonen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Spekter mener videre at innleid arbeidstakers rettigheter allerede er tilfredsstillende ivaretatt ved at det er etablert en plikt for innleier til å sikre et fullt forsvarlig arbeidsmiljø blant annet gjennom samarbeid med utleievirksomheten, og at utleiers arbeidsgiveransvar vedrørende hvordan arbeidstiden skal innrettes er uttømmende regulert. Det fremheves i denne sammenheng at brudd på arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid etter Spekters syn skyldes manglende etterlevelse av gjeldende regler, ikke manglende regulering, og organisasjonen foreslår derfor at det utarbeides en veiledning om hvordan det konkrete samarbeid knyttet til arbeidstid kan utformes i kontrakt mellom utleier og innleier.

Advokatforeningen er av den oppfatning at utgangspunktet er at ansvaret for å påse at de nærmere arbeidstidsreglene overholdes, påligger den som er arbeidsgiver. Advokatforeningen ser imidlertid at det kan være grunnlag for å pålegge innleievirksomheten en mer konkret forpliktelse til å følge opp arbeidstidsregelverket overfor den innleide, enn det som følger av lovverket per i dag. Advokatforeningen reiser videre spørsmål om hvem som skal kunne inngå avtaler om avvik fra eksempelvis grensene for overtid etter § 10-6, om unntakene i § 10-12 (1) og (2) kommer til anvendelse, og om innleier kan inngå en avtale om avvikende arbeidstidsordninger gjeldende også for innleid personell. Advokatforeningen ber om at dette klargjøres i lovtekst eller forarbeider.

13.3 Departementets vurderinger og forslag

Det er lagt til grunn i forarbeidene til arbeidsmiljøloven at også virksomhet som leier inn arbeidstakere har et ansvar for at lovens krav om arbeidstid etterleves. Departementet mener imidlertid at det er viktig at det foretas en tydeliggjøring av innleiers ansvar for den innleide arbeidstakers arbeidstid i loven. Det foreslås at dette gjøres gjennom en ny bestemmelse i bokstav c i § 2-2 første ledd.

Behovet for å klargjøre rettstilstanden synliggjøres blant annet av Arbeidstilsynets erfaringer gjennom tilsyn der det ofte registreres brudd på arbeidstidsreglene i innleieforhold. Manglende rutiner, for å følge opp at arbeidstiden ikke bryter med lovkrav, er også avdekket i betydelig grad. Det synes således åpenbart at ansvarsforholdene i praksis fremstår som uklare for mange.

Det at reglene åpner for skjønn, og at det ikke går uttrykkelig fram av loven at ansvaret og samarbeidsplikten omfatter arbeidstidsreglene, kan føre til at ansvaret overses, eller lede til en ansvarspulverisering slik at verken vikarbyrået eller innleievirksomheten tar ansvar for å organisere den innleide arbeidstakerens arbeidstid innenfor lovens grenser. Departementet mener at den foreslåtte bestemmelsen i § 2-2 første ledd bokstav c vil avhjelpe denne situasjonen.

Spekter har uttrykt bekymring for at en lovfesting av innleiers ansvar for at arbeidstakers arbeidstid holdes innenfor lovens rammer vil kunne tilsløre vikarbyråets arbeidsgiverplikter, og svekke topartsforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Etter departementets syn er denne bekymringen ubegrunnet. Lovfesting av innleiers ansvar for den innleide arbeidstakers arbeidstid skal ikke svekke vikarbyråets arbeidsgiverplikt etter § 2-1, men snarere styrke den innleide arbeidstakerens vern ved at både utleier og innleier har et ansvar for at reglene i lovens kapittel 10 ikke brytes. Plassering av bestemmelsen i § 2-2 gjør dette helt klart; pliktene etter denne paragrafen kommer i tillegg til, og ikke i stedet for, arbeidsgiveransvaret. Forslaget vil således heller ikke gripe inn i topartsrelasjonen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Det presiseres at innleiers ansvar begrenser seg til den delen av den innleide arbeidstakerens arbeidstid som benyttes i innleiers virksomhet.

Etter departementets mening vil et slikt ansvar for innleier være viktig ettersom innleier ofte er den som praktisk sett er nærmest til å kontrollere arbeidstiden.

Etter innspill fra NHO har departementet vurdert hvorvidt det er misvisende når bestemmelsen i § 2-2 omtaler ”arbeidsgivers plikter overfor andre enn egne ansatte”. Det fremgår etter departementets syn tydelig både av paragrafoverskriften og av bestemmelsen for øvrig at den ikke regulerer arbeidsgiverrelasjonen, men hvilket ansvar/plikter en arbeidsgiver/virksomhet har i relasjon til (blant annet) andre arbeidsgiveres arbeidstakere. At bestemmelsen gjelder forholdet til innleide arbeidstakere er dessuten uttrykkelig presisert i bestemmelsens første ledd. Departementet kan ikke se at det her kan være grunnlag for misforståelser og ser ikke grunn til å endre begrepsbruken.

NITO har foreslått at reguleringen i § 2-2 første ledd bokstav c også skal omfatte tariffavtaler eller andre bindende generelle bestemmelser. Departementet ønsker imidlertid ved lovendringen i denne bestemmelsen kun å sikre at lovens bestemmelser om arbeidstid overholdes for innleide arbeidstakere. Det finnes ikke naturlig eller hensiktsmessig å pålegge en lovfestet plikt til å se til at for eksempel tariffavtalebestemt arbeidstid overholdes.

LO har videre kommentert at det er behov for særskilte tiltak for å sikre at en arbeidstaker, som leies inn fra et vikarbyrå, før arbeidet begynner får informasjon fra innleier om de risikoer han vil utsettes for; og har bedt om at det vurderes særskilte lov- og/eller forskriftsbestemmelser på dette området. Departementet er enig med LO i at det er viktig at innleier opplyser den innleide om eventuelle faremomenter i forbindelse med oppdraget. Etter departementets oppfatning omfattes dette allerede av innleiers plikter etter arbeidsmiljøloven § 2-2 første ledd. En slik forståelse av loven fremgår også av forarbeidene til arbeidsmiljøloven, se Ot.prp. nr. 49 (2004–2005) under punkt 6.4.4. Departementet ser det derfor ikke nødvendig eller hensiktsmessig med ytterligere regulering i den forbindelse.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det innføres en ny bestemmelse i arbeidsmiljøloven § 2-2 første ledd, som tydeliggjør at innleievirksomheten, i tillegg til vikarbyrået, har ansvar for at arbeidstidsreglene overholdes i innleieperioden. Det er likevel en klar forutsetning at vikarbyrået, som formell arbeidsgiver, fortsatt har det primære og samlede ansvaret for arbeidstakerens arbeidstid.