6 Ubetalt arbeid i husholdningene – fordelingen av utvidet inntekt

Iulie Aslaksen, Statistisk sentralbyrå, Hanne A. Gravningsmyhr, Statistisk sentralbyrå og Charlotte Koren, Institutt for sosialforskning

6.1 Innledning

Barnefamilienes økonomiske situasjon avhenger ikke bare av den disponible pengeinntekten, men også av familiens tilgang på hjemmeproduserte varer og tjenester. Ubetalt arbeid i husholdningen produserer ­goder som barnepass, mat på bordet og rene gulv. Hjemmeproduserte goder er et tillegg til familiens forbruksmuligheter utover det som kjøpes for kontant­inn­tekten. Familiemedlemmenes valg mellom lønnet og ulønnet arbeid bestemmer sammensetningen av forbruket. Vi kan ansette en vaskehjelp heller enn å gjøre husarbeidet selv. Foreldre kan være hjemme hos barna sine eller ha dem i barnehager. Vi kan sylte og sy selv eller kjøpe ferdiglagde matvarer og klær. Vi kan sette på vinterdekkene selv eller betale for å få jobben gjort på en bensinstasjon. Vi kan bruke mye tid på innkjøp for å spare penger på gode tilbud eller spare tid på innkjøp og tåle å måtte betale høyere priser. Familier der begge er yrkesaktive har mindre tid til å produsere goder i husholdningen, som f.eks. barnepass, og denne reduksjonen i ulønnet arbeid representerer en kostnad ved å hente inn to inntekter til familien.

I dette vedlegget gis en kort oversikt over hvordan verdien av det ubetalte husholdsarbeidet beregnes. Utvidet inntekt defineres som summen av husholdningens inntekt etter skatt og verdien av det ubetalte husholdsarbeidet. Vi presenterer tall for utvidet inntekt for ulike familietyper, avhengig av foreldrenes yrkesaktivitet. Hovedresultatene er at utvidet inntekt er betydelig jevnere fordelt enn inntekt etter skatt, og at utvidet inntekt i gjennomsnitt er svært lik for de ulike familietypene. Det er en klar tendens til at par der kvinnen er hjemmeværende eller har deltidsjobb, kompenserer lavere pengeinntekt med mer husholdsarbeid.

Dette vedlegget gir en empirisk analyse av problemstillinger som også er behandlet i Vedlegg 9 (Bojer), Vedlegg 11 (Normann) og Vedlegg 12 (Lommerud). Beregningene i dette vedlegget er en videreføring av analysen i Aslaksen og Koren (1995).

6.2 Tidsnyttingundersøkelsene

Tidsnyttingsundersøkelsene er vår beste datakilde om det ubetalte arbeidet (Haraldsen og Kitterød, 1992, se også vedlegg 8 Kitterød). Slike undersøkelser er gjennomført i Norge i 1971-72, 1980-81 og 1990-91. Statistikken er basert på at et representativt utvalg personer har ført tidsregnskap. De har notert ned sin hovedaktivitet for hvert kvarter gjennom to døgn. ­Statistikken opererer med to typer arbeid, inntektsgivende arbeid og husholdsarbeid. I tråd med terminologien fra tidsnyttingsundersøkelsene omfatter hus­holds­arbeidet vanlig husarbeid, vedlikeholdsarbeid, omsorgsarbeid, innkjøp av varer og tjenester, reiser i forbindelse med husholdsarbeid og restposten annet husholdsarbeid.

Det er ikke uproblematisk å skille mellom husholdsarbeid og fritid eller personlige behov. I tidsnyttingsundersøkelsene legges det såkalte tredjepersonskriteriet til grunn. Oppgaver som i prinsippet kan utføres av andre, defineres som arbeid. Vask av gulv, kopper eller klær er arbeid, fordi vask kan, og ofte blir, satt bort til en annen (lønnet eller ulønnet) ­arbeids­taker. Derimot kan ingen andre sove for deg, jogge eller gå på kino for deg, og slike aktiviteter regnes selvsagt ikke som arbeid. Men grensen er ­flyt­ende. For eksempel er barnepass en jobb andre kan gjøre for deg, men arbeidet har i seg elementer av nærhet, kos og samvær som du ønsker å oppleve selv.

Hvor meget kan vi stole på egenrapportert arbeidstid i tidsregnskapene? Vi tror at for omsorgsarbeid blir omfanget heller undervurdert enn overvurdert i en statistikk basert på registrering av hovedaktiviteter. Omsorgsarbeid gjøres ofte parallelt med andre sysler. For eksempel kan foreldre som har tilsyn med småbarn eller hjelper store barn med lekser samtidig som de leser avisen, notere avislesning som hovedaktivitet, og omsorgsarbeidet blir ikke registrert. Selv søvn er problematisk. At småbarnsforeldre faktisk utfører en form for nattevakt når de sover, innser vi når det lanseres forslag om nattåpne barnehager for barn av skiftarbeidere. Foreldrene kan ikke forlate barnet uten å skaffe vikar.

6.3 Verdiskapning i husholdningene

6.3.1 Optimal tidsallokering – Beckers teori

Hvordan kan verdiskapingen i husholdningene måles? Det ideelle hadde vært om vi faktisk kunne måle produktet i form av ferdige brød, rene gulv, oppdradde barn, og deretter trekke fra innsatsfaktorer og direkte måle verdiskapingen. Det er slik nasjonalproduktet måles for varer som omsettes i markedet. Denne metoden er lite praktisk gjennomførbar for å måle produksjonen i hjemmene.

Et alternativ er å måle produktet gjennom inn­satsen, på samme måte som produktet i offentlig sektor ved lønnsutgiftene måles i nasjonalregnskapet. Teori for optimal tidsallokering – individets avveining mellom tid brukt til yrkesarbeid, husholdsarbeid og fritid – gir et teoretisk grunnlag for å beregne verdien av det ubetalte husholdsarbeidet. Hovedtrekkene i tidsallokeringsteorien (Becker 1965, Lancaster 1966) er: Vi står overfor to budsjettbetingelser, en for penger og en for tid. Tiden er begrenset til 24 timer i døgnet. Timene kan vi fordele mellom fritid, betalt og ubetalt arbeid. Arbeidstid ganger lønnssats gir inntekt, som setter en budsjettbetingelse for varer kjøpt fra markedet.

Siktemålet med all økonomisk virksomhet er å dekke våre behov for varer og tjenester. Forbruks­godene fremkommer gjennom en produksjonsprosess i husholdningen, hvor vi kombinerer (rå)varer kjøpt i markedet med tid brukt i husholdningen. Noen goder har stort innslag av markedsproduserte varer, for eksempel ferdigkjøpte klær og restaurantbesøk. Andre goder har stort innslag av husholdstid, for eksempel barnepass og hjemmelagde måltider. Det er mulig å substituere mellom markedsproduserte og egenproduserte varer.

Vi tilpasser oss i arbeidsmarkedet og husholdsproduksjonen slik at vi maksimerer vår egen nytte. Våre personlige preferanser og prioriteringer – hva slags arbeid vi liker, hva slags varer vi liker, hvor glad vi er i fritid – er med og styrer denne tilpasningen. Hvordan vi faktisk ender opp med å fordele tiden vår, avhenger også av en rekke andre forhold – økonomiske størrelser som lønnssats og prisene på markedsgodene, utdannelsesnivå, maktforhold i familien, sysselsettingsmuligheter, muligheten til å velge arbeidstidens lengde, tidens moter og gammel vane.

Ved en slik tilpasning av tidsbruk, vil det ifølge økonomisk teori være slik at nytten av godene produsert i siste time anvendt i husholdsproduksjon er like stor som nytten av siste time av fritid, som igjen er like stor som nytten av inntekten tjent den siste timen i inntektsgivende arbeid. Av det kan vi slutte at skygge­prisen på tid brukt i husholdsarbeid tilsvarer lønnssatsen i betalt arbeid – etter skatt

Det kan imidlertid tenkes flere grunner til at skygge­prisen på tid ikke nødvendigvis tilsvarer lønnssats i betalt arbeid. Bare hvis arbeidsmarkedet fungerer, vil tilpasningen mellom lønnet og ulønnet arbeid være slik at godene produsert den siste timen arbeidet hjemme og ute gir samme nytte. For den som er ufrivillig arbeidsledig, vil skyggeprisen på tiden være lavere enn lønnssatsen.

Det kan også stilles spørsmål ved om arbeid i hjemmet gir like produktiv tidsbruk som i yrkeslivet. På en arbeidsplass vil det være en sosial kontroll med at man holder et visst tempo, og at kvaliteten på arbeidet holder mål. Er det rimelig å hente timesatser fra lønnet arbeidsliv til beregninger for en helt annerledes arbeidssituasjon?

I tillegg er avgrensningen av husholdsarbeid mot fritid uklar. For eksempel vil mange hageeiere antakelig oppfatte hagestell som fritid eller konsum. De har nytte av selve det å utføre hagearbeidet langt utover den økonomiske verdien av klippet plen og konsumferdige epler.

6.3.2 Valg av lønnssats

Ifølge teorien referert ovenfor, bør man bruke individuelle lønnssatser svarende til hva den enkelte tjener i markedet som verdsettingsgrunnlag også for ubetalt arbeid. Lønnssatsen brukes som en alternativkostnad; alternativet til en times ubetalt arbeid er nettopp å tjene en (netto) timelønn i lønnet arbeid.

En annen angrepsmåte er å tallfeste det ubetalte arbeidet etter hva det hadde kostet å kjøpe tilsvarende tjenester til erstatning for eget husholdsarbeid (replacement cost). Verdsettingen av det ubetalte arbeidet kan da gjøres på to måter: enten ved å anslå en spesialistlønn for de ulike delene av arbeidet (for eksempel malerlønn for tiden du maler vinduskarmer, kokkelønn når du lager mat), eller ved å bruke en lønnssats som faktisk gjelder for betalt husholdsarbeid utført i hjemmet, det vil i praksis si husmorvikarlønn.

I Statistisk sentralbyrås nasjonalregnskapsberegninger er alle tre metoder prøvd ut – husmorvikarlønn, spesialistlønn og alternativkostnad (Brathaug 1990, Dahle og Kitterød 1992). Av mangel på data om individuelle lønnssatser i tidsnyttingsundersøkelsene ble det brukt gjennomsnittlige lønnssatser for grupper. I praksis viser det seg at disse tre metodene gir omtrent samme lønnsnivå – omkring gjennomsnittslønnen for kvinner. Det er ikke tatt hensyn til skatt i disse beregningene. Når alle beregningene omtalt i dette vedlegget tar utgangspunkt i husmorvikarlønn, er det fordi dette er det enkleste – gitt de begrensninger tilgjengelige data gir (se også Goldschmidt-Clermont 1993).

Vi introduserer begrepet utvidet inntekt som mål på de samlede forbruksmulighetene i en husholdning, både de som kommer direkte gjennom husholdsproduksjonen og de som kjøpes med penger. Utvidet inntekt defineres som inntekt etter skatt pluss beregnet verdi av det ubetalte husholdsarbeidet.

Ved tolkningen av tallene for utvidet inntekt er det viktig å være oppmerksom på at verdien av husholdsproduksjonen ikke uten videre kan konverteres til disponibel inntekt. En kontant inntekt gir flere muligheter enn ubetalt arbeid. Fordelen med penger er at de er omsettelige, lønnen kan brukes på ønsket konsum helt løsrevet fra hva slags produksjon den er opptjent i. Det kan være både interessekonflikter og fordelingsproblemer innen husholdningen. Den som har kontanter, har makt og mulighet til å bruke pengene som han ønsker – familiemedlemmer med egen inntekt kan holde et høyt personlig forbruk uten å måtte dele med andre. Ønsket om å disponere egne penger er et viktig moment for å velge betalt fremfor ubetalt arbeid.

En lønn kan brukes eller spares. Husholdsproduksjonen, som barnepass, hjulskifte, matlaging, vask av klær og kasseroller, må konsumeres der og da. Det er vanskelig å veksle hjemmeproduserte goder mot andre typer konsum. Det kan også være vanskelig ikke å dele resultatet av arbeidet med andre. Han som tok gulvvasken, kan ikke holde de rene gulvene for seg selv. Bare prøv! Omsorgsarbeid er etter sin natur rettet mot å tilfredsstille andres, ikke egne, behov. En annen svakhet ved å kun vurdere det ubetalte husholdsarbeidet i antall timer og til fast lønnsats er at dette verdimålet ikke fanger opp endringer i produktivitet i hhv. ulønnet og lønnet arbeid.

Tidsnyttingsundersøkelsens utvalg er koblet med skattestatistikken, men ved beregning av utvidet inntekt for husholdninger med flere inntektstakere møter vi følgende problem: bare én person i hvert ektepar er med i tidsnyttingsundersøkelsen, og vi har dermed ikke data for ektefellens tidsbruk. Vi har løst dette ved å legge inn anslag for tidsbruken til ektefelle nummer to i hvert ektepar. Anslagene har vi hentet fra gjennomsnittlig tidsbruk for gifte personer etter ­kjønn, yrkestilknytning og familiefase. En annen kilde til usikkerhet er at tidsnyttingstallene bare dekker todagers registreringer, og dette er grunnlaget for våre oppblåste årsbasistall. Anslagene for tidsbruk er altså beheftet med stor usikkerhet. Også skattestatistikken bød på problemer. Denne statistikken skiller ikke arbeidsinntekt fra andre inntekter, og gir heller ikke opplysninger om lønns­sats. Alle disse svakhetene i data svekker våre konklusjoner.

6.4 Husholdsarbeidet i ulike familietyper

Familiesituasjon og yrkesaktivitet har stor betydning for både inntekt og omfang av husholdsarbeidet. Figur 1 viser gjennomsnittlig inntekt etter skatt og utvidet inntekt for alle yrkesaktive par der (a) begge er heltids yrkesaktive, (b) han er heltids og hun er deltids yrkes­aktiv og (c) han er heltids yrkesaktiv og hun er hjemmeværende. Inntekt etter skatt er høyere jo høyere konas yrkesaktivitet er, men figuren illustrerer at virkningen av å inkludere husholdsarbeidet i inntektsbegrepet, er at utvidet inntekt blir nesten lik for de tre typene yrkesaktivitet. Det er en klar tendens til at par der kvinnen er hjemmeværende, kompenserer lavere pengeinntekt med mer husholdsarbeid.

Tallene i figur 1 og de etterfølgende figurene viser husholdningenes inntekt, men ikke korrigert for husholdningens størrelse, slik som inntektstallene i selve utredningen. Siktemålet i dette vedlegget er imidlertid å sammenligne størrelsen på kontantinntekt etter skatt med utvidet inntekt, for å belyse hvordan sammenhengen mellom kontantinntekt og husholdsarbeid avhenger av yrkesaktivitet og familiefase. Videre vil det bli illustrert hvordan kvinner og menn bidrar til den totale verdiskapning gjennom lønnet og ulønnet arbeid. Hovedtrekkene i disse sammenligningene kommer klart frem ved ukorrigerte inntektstall, selv om sammenligning på tvers av husholdningstyper naturligvis fordrer korreksjon for familiestørrelse.

Figur 2, 3, 4 og 5 viser tilsvarende inntekt etter skatt og utvidet inntekt for familietypene (2) par med små barn, (3) par med store barn, (4) yngre par (16-44 år) uten (hjemmeboende) barn og (5) eldre par (45-79 år) uten (hjemmeboende) barn. Sammenligning av figurene viser en klar sammenheng mellom yrkes­aktivitet og inntekt etter skatt, samtidig som utvidet inntekt er svært likt fordelt uansett yrkesaktivitet. For par med små barn og for eldre par uten barn er det en tendens til at utvidet inntekt er høyest for familiene med to yrkesaktive. Nivået på utvidet inntekt er i overkant av 500 000 kroner for familier med små barn, og mellom 400 000 og 500 000 kroner for de andre familietypene.

Blant småbarnsfamiliene er det parene med hjemmeværende mor som har minst å rutte med i kontantinntekt, med en inntekt etter skatt på 207 000 kr. Samtidig er det denne gruppen som har størst verdi av husholdsarbeidet, 322 000 kr. Dette gir småbarnsfamiliene en utvidet inntekt som er noe høyere enn utvidet inntekt for familier med store barn, men betydelig lavere enn utvidet inntekt for småbarnsfamilier med to fulle inntekter som er vinnere når det gjelder utvidet inntekt. Men det høye nivået på utvidet inntekt for småbarnsforeldre med to heltidsinntekter illustrerer netopp dilemmaet ved å bruke utvidet inntekt som mål på velferd eller levestandard, for lange arbeidsdager ute og hjemme, og dermed høy utvidet inntekt har sin motpost i knapp fritid og et mer omfattende tidspuslespill for å få hverdagen til å gå i hop.

Gjennomsnittlig utvidet inntekt for par med to fulle inntekter, uavhengig av familiefase, er omlag 500 000 kroner. Figurene viser en høy grad av likhet i utvidet inntekt, både mellom de ulike yrkesaktivitetene og de ulike familiefasene.

Figur 6, 7, 8, 9 og 10 viser hvordan kvinner og menn har bidratt til verdiskapningen i husholdningen gjennom lønnet og ulønnet arbeid. Figurene viser sammensetningen av ekteparets utvidete inntekt på hhv. mannens og kvinnens inntekt etter skatt og husholdsarbeid for hver av de tre yrkeskategoriene (a), (b) og (c) forklart ovenfor; for alle yrkesaktive par (figur 6), par med små barn (figur 7), par med store barn (figur 8), yngre par uten (hjemmeboende) barn (figur 9) og eldre par uten (hjemmeboende) barn (figur 10). Hovedinntrykket av figurene, spesielt for barnefamiliene, er at kvinners lavere gjennomsnittlig kontantinntekt kompenseres ved høyere verdi av husholdsarbeidet, slik at det totale bidraget til familieøkonomien blir nokså likt for kvinner og menn. Dette gjenspeiler tidsnyttingsundersøkelsens tall som viser at menn og kvinner har omtrent like lang arbeidsdag, når tid i både lønnet og ulønnet arbeid regnes med.

Gjennomsnittlig inntekt etter skatt for kvinnene som er heltids sysselsatt er 111 000 kroner, mot 104 000 kroner for kvinner med små barn og 110 000 kroner for kvinner med store barn. Gjennomsnittlig inntekt etter skatt for menn med heltids sysselsatte koner er 163 000 kroner, og menn med deltids sysselsatte koner har noe lavere gjennomsnittsinntekt. Tilsammen er ekteparets inntekt etter skatt høyere jo mer yrkesaktiv kona er. Dette mønsteret gjør seg gjeldende for alle familietypene. Jo høyere mors inntekt etter skatt er, jo lavere er verdien av husholdsarbeidet. Gjennomsnittlig verdi av husholdsarbeidet for kvinnene som er heltids sysselsatt er 129 000 kroner. Er hun deltids sysselsatt, øker husholdsarbeidet til 168 000 kroner, og er hun hjemmeværende øker husholdsarbeidet til 198 000 kroner. Reduksjonen i husholdsarbeidet når mor øker yrkesaktiviteten gjør seg gjeldende for alle familietypene.

Fars husholdsarbeid er størst i småbarnsfamilier der begge ektefeller er heltids yrkesaktive. I småbarnsfamilier der mor er deltids yrkesaktiv eller hjemmeværende har far noe lavere husholdsarbeid, men fortsatt høyere enn i familier med store barn. Dette gjenspeiler tidsnyttingsundersøkelsens resultater om at menns økte bidrag til husholdsarbeidet gjenom 1980-årene særlig omfattet omsorg for små barn. I store trekk øker mannens husholdsarbeid når kvinnen øker sin yrkesaktivitet og reduserer sitt husholds­arbeid. At barnepass utgjør en stor andel av verdiskapningen i husholdningen, kommer tydelig frem ved å sammenligne nivået på utvidet inntekt for familie­typene par med små barn (0-6 år) og par med store barn (7-17 år). I familier der mor er heltids yrkesaktiv, er verdien av husholdsarbeidet nesten 50 000 kroner høyere for par med små barn enn for par med store barn. Mesteparten av denne forskjellen kan trolig tilskrives forskjellen i tid brukt til barneomsorg.

Figur 11 viser inntekt etter skatt og utvidet inntekt for enslige kvinner og menn (yngre og eldre). Blant yngre enslige har kvinnene omlag 10 000 kroner ­lavere inntekt etter skatt enn menn, men kvinnenes større husholdsarbeid innebærer at utvidet inntekt blir tilnærmet lik. For eldre enslige er utvidet inntekt høyere for kvinner enn for menn, på grunn av disse kvinnenes atskillig større tidsbruk i husholdsarbeidet.

6.5 Fordelingen av utvidet inntekt

Hvordan påvirker anslagene for verdien av husholdsarbeidet ulikheten i fordeling av utvidet inntekt? Ulikheten i fordelingen av utvidet inntekt kan belyses ved hjelp av ulikhetsmålet Gini-koeffisient, se Bojer (1990) og Vedlegg 1 (Thoresen) for omtale av ulikhetsmål. Gini-koeffisienten er et tall mellom 0 og 1, hvor 0 tilsvarer full inntektslikhet og 1 full ulikhet i populasjonen. Tabell 1 viser Gini-koeffisienten i fordelingen av inntekt før skatt, inntekt etter skatt og utvidet inntekt for ulike husholdstyper. Her er Gini-koeffisientene beregnet for fordelingen av inntekt pr husholdning, altså ikke inntekt pr forbruksenhet.

Tabell 1 viser at for alle husholdningstyper er ulikheten i inntekt etter skatt mindre enn ulikheten i inntekt før skatt. Disponible inntekter er altså jevnere fordelt enn bruttoinntektene, et beroligende resultat ettersom inntektsutjevning er et av skattesystemets mål. Går vi i tabell 1 fra inntekt etter skatt til utvidet inntekt, faller Gini-koeffisienten for alle grupper. Utvidet inntekt er langt jevnere fordelt enn inntekt før og etter skatt. Den omfordelende virkningen av å ta husholdsarbeidet med i inntektsbegrepet er faktisk større enn den omfordelende virkning av skattesystemet. Dette illustreres ved at for par med små barn avtar Gini-koeffisienten med 15 prosent når vi sammenligner inntekt før skatt og inntekt etter skatt, mens reduksjonen i Gini-koeffisienten er 43 prosent ved sammenligning av inntekt etter skatt og utvidet inntekt, se tabell 2. Til forskjell har gruppen yngre enslige menn en reduksjon i Gini-koeffisienten på 9 prosent fra inntekt før skatt til inntekt etter skatt, og 9 prosent til inntekt etter skatt til utvidet inntekt, dvs. den omfordelende virkningen av skattesystemet og husholdsarbeidet er omtrent jevnstore.

Tabell 1 viser at yngre og eldre enslige menn er de enkeltgruppene som har størst ulikhet. Dette virker rimelig, for gruppen enslige menn er svært bredt sammensatt, den inneholder både pensjonister med små eller middels inntekter, studenter med deltidsinntekter, skilte, middelaldrende inntektstakere eller sosialhjelpsmottakere, og meget høytlønnede menn på toppen av sin karriere. Inntektsulikheten er minst mellom barnefamilier. Dette er antakelig fordi barnefamilier utgjør en nokså homogen gruppe når det gjelder alder og yrkestilknytning. Inntektsulikheten før og etter skatt er noe større for familier med små barn enn for familier med store barn. Ulikheten blant enslige forsørgere er forholdsvis stor, men enslige forsørgere er den minste gruppen i utvalget, og resultatene må tolkes med en viss forsiktighet.

Totaltallet for ulikheten mellom alle husholdninger må likeledes tolkes med forbehold, da datamaterialet inneholder endel personer som skiftet familiefase mellom skattestatistikkens tidspunkt i slutten av 1989 og tidsnyttingsundersøkelsens avslutning i 1991, og derfor ikke er tilordnet noen av enkeltgruppene i tabell 1. Vi har imidlertid funnet at på tross av denne feilkilden, er hovedresultatet fra tabell 2 robust for enkeltgruppene: Husholdsarbeidet utjevner dobbelt så mye som skattesystemet for par uten barn, og tre ganger mer enn skattesystemet for par med barn.

Våre beregninger viser at husholdsarbeidet har en klart utjevnende virkning på inntektsfordelingen ved at utvidet inntekt er betydelig jevnere fordelt enn inntekt etter skatt. Dette gjenspeiler at mange familier kompenserer lavere kontantinntekt med større innsats i husholdsarbeidet, og framfor alt mer tid brukt til barneomsorg. Samtidig er det en tendens til at de som er aktive i yrkeslivet, også er mest aktive i hjemmeproduksjonen. At unge, yrkesaktive par med barn har lang arbeidsdag både ute og hjemme, mens uførepensjonister med lave inntekter heller ikke har krefter til å jobbe mye hjemme, trekker i denne retningen. Dette skulle tilsi at husholdsarbeidet bidrar til større ulikhet. I vårt datamateriale gir dette seg utslag i at samvariasjonen mellom verdien av husholdsarbeidet og utvidet inntekt, målt ved den såkalte interaksjonskoeffisienten (se Vedlegg 1, Thoresen) er svakt positiv. Disse resultatene må imidlertid tolkes med forsiktighet p.g.a. måleproblemene ved å fastsette husholdsarbeid og inntekt for sammenhørende ektefeller. Denne tolkningen av husholdsarbeidets bidrag til ulikhet er nærmere drøftet i Aaberge og Aslaksen (1996).

På tross av forbehold ved data og metoder, gir tallene for utvidet inntekt et entydig bilde av at ulønnet husholdsarbeid gir et betydelig tilskudd til familienes forbruksmuligheter og langt på vei kompenserer for lave kontantinntekter som følge av lav yrkesdeltakelse.