18 Om valgfrihet som begrep i familiepolitikken – et sosialpsykologisk perspektiv

Agnes Andenæs, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Når et par får barn, må de forvalte sine penger og disponere sin tid på en annen måte enn da familien besto av to voksne. De må sørge for å skaffe nok penger til å dekke utgifter til barnets forsørgelse, og de må disponere tida så ungen får nødvendig og ønsket omsorg. I den norske debatten om moderne familieliv, omsorg og oppvekstvilkår er det mange som er opptatt av at foreldrene selv må få velge hvordan paret skal innrette seg, og er engstelige for at staten skal gripe inn og true denne valgfriheten. Her skal vi se litt nærmere på begrepet valgfrihet som fenomen i denne sammenhengen; hvilke premisser det er basert på, og hvordan man posisjonerer seg ved å henvise til begrepet.

Det er en mann og en kvinne i et par som sammen må finne ut av hvordan de skal sikre både penger og tid, og valgfriheten det siktes til, er altså at hvert par får velge hvordan de skal innrette seg med hensyn til lønnsarbeid og omsorgsarbeid. Diskusjonen om valgfriheten er særlig knyttet til mødrenes muligheter; om de får rett til å velge om de vil være hjemme hos barna sine eller ha lønnet arbeid.

Valgfrihet og tvang er ikke faste størrelser, men sosialt definerte virkelighetskonstruksjoner. Ideen om ektefellenes valgfrihet baserer seg på en modell der den enkelte står overfor et samfunn som representerer handlingsalternativene. Innenfor en slik modell tenker en seg at mann og kvinne står ved siden av hverandre og møter de samme samfunnsmessige betingelser. Når mann og kvinne velger forskjellig, blir forklaringen for eksempel at kvinner og menn har forskjellige verdier. En måte å argumentere mot denne modellen på, kunne være å vise at betingelsene der ute ikke er like for kvinner og menn (jfr. seleksjonsmekanismer ved ansettelse, ideologi om lederskap, lønnsnivå for kvinner og menn osv.). Men denne artikkelen skal først og fremst presentere en alternativ modell, der en ikke tenker seg mann og kvinne plassert ved siden av hverandre, men overfor hverandre. Dette er en modell der den enkelte kvinne og mann møter samfunnet gjennom hverandre, som representanter for hver sin kjønnskategori.

Vi lever i et samfunn der det ikke lenger er en allmenn tilslutning til en norm om at arbeidsdelingen skal skje etter kjønn – verken ute eller hjemme. Dermed må det enkelte par finne fram til hvordan akkurat de skal innrette seg som kvinne og mann i forhold til hverandre, hvordan fordelingen av pengeforsørgelse og omsorgsforsørgelse skal være i deres tilfelle. Vi kan se på denne prosessen som en type forhandlinger. Når forhandlingsperspektivet trekkes inn, er ikke det bare for å forstå konfliktfylte parforhold. Det er et perspektiv som kan være vel så fruktbart for å forstå mer av hva som blir tatt for gitt mellom mann og kvinne som lever sammen – ikke minst for å utforske hvordan enighet skapes. Forhandlingsbegrepet gir først og fremst et analytisk grep på den informasjonen som er tilgjengelig.

Forhandlingsbegrepet brukt i denne sammenhengen skal helst ikke gi assosiasjoner til et par som sitter på hver sin side av et bord og har saklige drøftinger der de fleste avgjørelser om familielivet blir fattet. Bare en liten del av arbeidsdelingen avgjøres på denne måten, og forhandlingene dreier seg om mye mer enn en gitt størrelse som skal deles. Det vil være en mengde overveielser og forhandlinger som vi ikke får vite om ved å spørre direkte. Ikke fordi partene ikke ønsker å fortelle, men fordi de ikke er vant til å reflektere over det som foregår på denne måten.

Det er to sentrale spørsmål å stille til forhandlingene. For det første: Hvem forhandler? Og for det andre: Hva forhandler de om?

18.1 Hvem forhandler?

Deltakerne i de forhandlingene som her er i fokus, er en kvinne og en mann som har barn sammen. Modellen som presenteres, baserer seg på at vi lever i et samfunn der undertrykking basert på kjønn består. Enkle tegn på dette er for eksempel at kvinner tjener mindre, har mindre makt og innflytelse i offentlige og private institusjoner, har mer tid bundet opp i forpliktende forhold til andre som bidrar til å innsnevre deres muligheter innen mer prestisjefylte områder osv. Men det kan være vanskelig å få øye på hvordan det blir slik. Undertrykkingens former har endret seg, med en tilhørende tendens til å skjule og benekte maktaspektet ved kjønnssystemet (Holter, 1981). Idealet er likestilling, og dette er et ideal som praktisk talt alle slutter seg til.

Kjønn handler ikke bare om roller som samfunnet påfører oss, eller om forskjeller mellom kvinner og menn. Det er enda mer gjennomgripende, slik den amerikanske vitenskapsteoretikeren Sandra Harding (Harding, 1986) viser i sitt forslag til hvordan vi kan forstå betydningen av kjønn. Kjønn er for det første et prinsipp for hvordan arbeidsdelingen i samfunnet er strukturert, med produksjon og reproduksjon skarpt atskilt. Verden blir, litt enkelt sagt, delt i to, der det satses på effektivisering og lønnsomhet i den ene og omsorg i den andre. For det andre preger det kulturens måte å symbolisere og kategorisere virkeligheten på, og for det tredje preger det måten vi forstår og fortolker både oss selv og andre mennesker på (Harding, 1986). Kjønn innebærer ikke bare et prinsipp om atskillelse og forskjeller, men også om rangering. Betydningen av feminint og maskulint er organisert i et system med dominans for det maskuline og underordning for det feminine. Noen hevder at det nettopp er den sosiale organisering av prestisje som er det tydeligste uttrykket for de kulturelle oppfatninger av kjønn (Ortner & Whitehead, 1981).

Ifølge disse perspektivene er altså samfunnet gjennomsyret av mannlig dominans og kvinnelig underordning – det preger både hvordan omgivelsene våre er ordnet, og hvordan vi tenker om oss selv og om andre. Det betyr at identitetsdannelsen er det vi kan kalle kjønnet. Ikke slik at vi er en del menneske og en del kvinne/mann, men vi er kjønnete mennesker. Vi skaper oss selv som kjønnete individer i samhandling med andre, og rangulikheten mellom kjønnene blir innarbeidet i vår oppfatning av hvem vi selv er, og hva vi kan forvente av andre. Denne utformingen av identitet kan man gjøre på så mange forskjellige måter som det er mennesker, men man kan ikke velge om man vil bli oppfattet og oppfatte seg selv seg som et kjønnet individ.

Alle kvinner og menn må forholde seg til dominans-underordningsaspektet. Spesielt for de to som forhandler, i vårt tilfelle, er at de er mann og kvinne som lever i et parforhold. De må sammen utforme sin versjon av kjønnsforholdet, det er ingen som dikterer akkurat hvordan de skal gjøre det. Sentralt i opplevelsen av kjærlighet er å gi og få bekreftelse på noe som er viktig for deg. Og det som later til å gi best personlig uttelling for begge parter nå for tida, er at hun innretter seg etter ham – men uten at det ser ut som om han bestemmer over henne (Haavind, 1987; Andenæs, 1989a,b). Dette blir konsekvensene av kjønnsarrangementet, uten at det nødvendigvis var ment slik av noen av partene.

Likestillingsidealene til tross, organiseringen av arbeid og familiebasert omsorg er sterkt kjønnet. Hennes deltid og kontinuerlige ansvar for hus og hjem og hans overtid og punktvise ansvar – det bare ble slik, når de var helt fleksible i forhold til de aktuelle omstendighetene og hverandres ønsker. Slik kan vi tenke oss de individuelle historiene bak tallene om kvinner og menns tidsbruk hjemme og ute, ett sluttresultat av forhandlingene (Haraldsen & Kitterød, 1992).

18.2 Hva forhandler de om?

Den forståelsen som gir best mening til foreliggende empiri om arbeidsdeling og forandringer i arbeidsdeling mellom kvinner og menn, er at det i praktisk talt alle par er slik at kvinnene prøver å skape forandring, og arbeider for at dette skal prege forhandlingene. Hun vil kombinere omsorg for barn med arbeid utenfor hjemmet, og dele omsorgen med mannen sin, og gjerne også med andre omsorgsgivere i den omsorgskjeden de lager for barna sine. Kvinnene beveger seg hver fra sitt ståsted. Ikke nødvendigvis med 50/50 deling som mål, men med håp om at oppgaver og ansvar i større grad skal være et felles anliggende. Slik det ser ut, tar mennene i liten grad selv ansvar for å arbeide aktivt for en mer lik deling. Særlig er det liten rift om de rutinemessige oppgavene, som må utføres ofte, og ikke kan utsettes (Andenæs, 1989a,b).

18.3 Forhandlingstema 1: Hva er det som skal deles?

Mange typer virksomheter er det ganske enkelt å dele på. Men i forhandlingene mellom mann og kone dreier det seg ikke bare om en enkel størrelse som kan fordeles etter en viss prosentsats, forhandlingene dreier seg også om hva dette noe er.

Omsorg for små barn, som må utformes slik at den sikrer ungenes utvikling, inngår i dette noe. Den moderne mor vil gjerne at ektefellen skal glede seg over samværet med ungen sin, og at lydhørhet for ungens behov skal vokse fram sammen med det kontinuerlige ansvar for barnets ve og vel som hun selv har tilegnet seg, fordi det var nødvendig. Derfor er det ikke så greit å tvinge, ønsket hennes er mer omfattende enn bare at han skal jomen også tåle den begrensningen som ligger i å ha barn. Det er ikke rettigheter hver for seg hun er ute etter, heller at de skal dele ansvaret sammen.

I vår kultur er det slik at mødrene er pålagt ansvar for barn. Når hun gjerne vil at han skal involvere seg i ungene, må hun samtidig være trygg på at det blir godt nok. Når mennene trekkes inn i omsorgen, er det derfor ikke så rart at spørsmålet melder seg både i den offentlige debatt og hjemme i stua; kan alle få gjøre det slik de selv vil?

De to sosiologene Berit Brandth og Elin Kvande (Brandth & Kvande, 1991) har gjennomført en undersøkelse i familier der far har hatt betalt eller ubetalt permisjon, og vært hjemme med babyen sin mens mor var på jobb. Det er verdt å merke seg at det ikke er tilfeldig hvilke par som finner fram til slike ordninger. Det er par der både hun og han har høy utdannelse, og stillinger som både de selv og omgivelsene oppfatter som betydningfulle. Nesten halvparten av kvinnene har høyere inntekt enn sine menn. Det forteller noe om hvor mye som skal til for at fedrene beveger seg lenger enn det som er vanlig blant menn. Det ser ut til å være det relative styrkeforhold mellom ham og henne, snarere enn hans muligheter isolert sett, som preger forhandlingsresultatet så langt.

Men forhandlingene om omsorg og deling er ikke sluttført om far blir hjemme en periode. I mange av disse parene kommer da diskusjoner, også helt åpne, om hva det er som skal deles, hva som er god omsorg. Vi vil gjøre det på vår måte, sier flere av fedrene i undersøkelsen. Og for kona kan det være vanskelig å si seg uenig, selv om hun er ambivalent. Han har nok rett i at jeg burde slappe litt mer av. Samtidig som hun tror at grunnen til at hun engasjerer seg litt for mye, er at han engasjerer seg litt for lite. Er løsningen på dette avtaler om ikke-innblanding; jeg legger meg ikke opp i ditt, og så legger ikke du deg opp i mitt?

Riktignok finnes det ikke bare en måte å utøve omsorg for små barn på, og det er ikke slik at kvinner alltid vet best. Men er det noen andre virksomheter der kvalitetskrav kan settes helt til side? Er ikke det en kraftig nedvurdering av omsorgsarbeidet? Konsekvensen av en slik måte å tenke på kan være at mannen alltid får rett – også på dette området. Med mannlighetens høyere status i ryggen, blir hans argumenter i diskusjonen om hva som er god omsorg, sterke. Samtidig som hun lett kan føle seg målbundet, fordi det å vinne heller ikke er målet – poenget var jo å være sammen om omsorgen. Dermed kan det være en viss risiko for at fedrenes inntreden på barneomsorgens område blir en utvidelse av området for mannsdominans, ikke et bidrag til å utfordre og motarbeide den.

Andre undersøkelser om fedres forhold til egne barn tyder på forholdsvis klare sammenhenger mellom farskap og medforeldreskap, altså mellom fars forhold til barnet sitt og til kona si. De mennene som tar hensyn til sine koners behov på linje med sine egne behov, og som er villige til å avveie egne behov mot konas behov, er også de mennene som er aktivt involvert i ungene sine. De deltar i stor utstrekning i det daglige omsorgsarbeidet (Hvistendahl, 1994).

18.4 Forhandlingstema 2: Kjærligheten mellom ham og henne

Det er et mål til med forhandlingene; å holde på, og helst utvikle kjærligheten. Noe av poenget med et parforhold er den gjensidige bekreftelsen vi kan gi hverandre som kjønnete personer. Også av den grunn er det vanskelig for henne å gå for bryskt fram, han kan synes at det bare blir mas hjemme. Derfor må hun avpasse kravene, for at ikke hyggen i parforholdet skal forsvinne. Hyggen ser ut til å være størst så lenge hun legger seg på en linje der hun ikke stiller større krav til medvirkning enn han vil innfri. Han stiller ikke tilsvarende krav til seg selv om å utforske konas ønsker, men satser heller på at kvinnene selv presenterer dem. Om hun ikke tydeliggjør sine ønsker, var det vel fordi det ikke var så viktig, kan han tenke. Når kjærligheten ser slik ut, blir den en slags bremsekloss for endring.

For det er jo nettopp fordi det er så viktig, fordi så mye står på spill, at hun må være ekstra lydhør. Og så vil hun så gjerne at mannen skal bli litt mer lydhør overfor hvordan det er å være henne, og hva hun er opptatt av. Så lenge dette håpet er der, vil hun fortsette med sine forsiktige innlegg i forhandlingene om hva det vil si å være mann og kvinne hjemme hos dem, for å skyve litt på betydningen av det.

18.5 Likestilling som trussel?

Det er mange som har sett grunn til å kritisere trekk ved den likestillingspolitikken som har vært ført i Norge og i andre vestlige land. Det er menns måte å innrette seg på som blir et slags ideal som også kvinner skal nærme seg. Tove Stang Dahl (Dahl, 1985) uttrykker det slik når hun sier om likestillingspolitikken at Målsettingen har – enkelt uttrykt – vært en tilnærmet likedeling av mannlige og kvinnelige hoder i flest mulig sammenhenger, men med en overopptatthet av de sammenhenger hvor menn ferdes, og de rettigheter og plikter – men særlig rettigheter – som følger av deltakelse i disse sammenhenger. Og så viser hun blant annet til formålsbestemmelsen i likestillingsloven, som presiserer at kvinner og menn skal gis like muligheter til utdanning, arbeid og kulturell og faglig utvikling (Dahl, 1991).

Det kvinnene prøver å få til gjennom forhandlingene med ektefellen om hvordan de skal være kvinne og mann for hverandre, kan best forstås som bestrebelser for å få forholdet til å bevege seg mot økt likestilling. De holder på med sine likestillingsprosjekter, hver ut fra sitt ståsted, uten at vi kan si at det er en samordnet bevegelse med et uttrykt kvinnepolitisk program. Det de vil prøve å bevege seg vekk fra, er en skarp arbeidsdeling mellom kvinne og mann, og dermed også mellom sektorer av samfunnet, og øke fellesansvaret mellom kjønnene. Derfor tar vi feil om vi tror at hennes likestillingsbestrebelser er en trussel mot kjærligheten. Tvert i mot, hun prøver jo å øke gjensidigheten i parforholdet, og skape likeverd mellom seg og mannen.

Mødrenes likestillingsbestrebelser er heller ikke en trussel mot barna. For å sette det litt på spissen: Problemet for barna i barnevernets søkelys er neppe at mødrene deres har gått for langt på likestillingens vei. Dagens mødre vil organisere omsorgen på en annen måte, det stemmer. Men omtanken blir ikke borte om mor er på jobb og barnet i barnehagen. Her kan vi komme til å forveksle det som var det vanligste i en bestemt epoke, nemlig femtitallet, med det som er det beste uavhengig av tid og sted.

Hvis man fikk ryddet slike misforståelser av veien, kunne vi kanskje få en likestillingspolitikk som kunne styrke forhandlingsposisjonen til kvinnene. Forhandlinger som vil komme til å handle om pengeforsørgelse og omsorgsforsørgelse, og dermed også om innholdet i omsorgen og kjærligheten i parforholdet. Som påpekt er det risikabelt for henne å gå for hardt inn for likestillingsideene fordi hun da risikerer at standardene blir for lave, eller at han synes at hun er masete. Det siste rokker ved hennes elsk-verdighet. Den enkelte kvinnes ønsker eller preferanser vokser ut av forhandlinger med mannen, der hennes forventninger blir justert etter virkeligheten. Preferansene er løsningen på hvem jeg selv er, og hvem jeg kan få andre, særlig mannen min, til å være. Resultatet trenger ikke være at alle kvinner har like preferanser, men de vil være justerte etter det den enkelte opplever som sine muligheter.

18.6 Styrking av kvinners forhandlingsposisjon

Hva kan gjøres for å styrke kvinners posisjon i de hjemlige forhandlinger? Reduksjon i forskjeller mellom kvinner og menns lønn er ett middel. Høyt oppe på lista er også bedre barnetilsynsordninger (dvs. lettere tilgjengelig, lavere pris og tilpasset behovene), og virkemidler som får mennene til å ta en større del av omsorgen. En type satsning ville være å gjøre det enklere for kvinner å leve uten mann. Ikke nødvendigvis for at så mange flere skal gripe sjansen til å skilles, men for at det ikke skal være økonomien som holder tilbake. For i en slik fastlåst posisjon blir det vanskelig å påvirke noe som helst. Dermed er tilfredsstillende økonomiske forhold for alenemødre en måte å styrke forhandlingsposisjonen til kvinner i eksisterende parforhold.

Kvinner trenger hjelp fra det offentlige for å greie å kombinere omsorgsarbeid i familien med lønnet arbeid utenfor familien, og de trenger drahjelp for å få med seg mennene sine. Noen vil oppfatte offentlige ordninger med slike effekter som urettferdige, fordi man bare får del i godene om man innretter seg på en bestemt måte. Det er dette som også blir oppfattet som en indirekte form for tvang. I et slikt lys blir for eksempel offentlig støtte til barnehage urettferdig overfor de som ikke får, og med en innebygget handlingstvang i ordningen.

Kontantstøtte for å være hjemme med egne barn mens de er små, kan oppfattes som en anerkjennelse av omsorgsarbeid. Men det er like slående som et eksempel på nye betingelser og ordninger som kan tvinge kvinner til å velge mellom enten å være hjemme med barn eller ha lønnsarbeid, stikk i strid med deres ønske om å kombinere og dele. Eller resultatet blir en enda mindre deltid enn de ellers ville ha satset på. Velger de hjemmelivet, økes sjansen for at mannen får enda bedre service hjemme, og kan arbeide mer ute. For kvinner koster det mye å være hjemme: bortfall av inntekt og redusert opptjening av pensjonspoeng. Dessuten at man sakker akterut på jobbmarkedet, om man tenker seg tilbake seinere. Dermed bidrar ordningen til å forsterke det skarpe skillet mellom arbeidsliv som menns verden og familieliv som kvinners og barns verden. Mannlig dominans blir heller ikke utfordret på denne måten.

Eksempler på tiltak som kan støtte mødrenes ønske om å kombinere og dele, er tvungen pappapermisjon. Dessuten alle slags ordninger som kan sikre alenemødre et økonomisk grunnlag for et verdig liv, blant annet fordi det gir kvinner i parforhold bedre kort på hånden i de hjemlige forhandlinger med mannen. Ordninger som gjør det mulig for kvinner å kombinere og dele kan bidra til å knytte forbindelser mellom de ulike verdener, og redusere mannsdominansen. Forhåpentligvis kan det bidra til å skape et arbeidsliv der det å ha ansvar for familie og barn betraktes som normalt, for menn såvel som for kvinner.

Forskere kan først og fremst bidra med nye perspektiver. De utbredte forestillingene om at likestillingen er bortimot realisert, stemmer dårlig med terrenget. En slik uoverensstemmelse/forveksling mellom idealer og realiteter kan lett føre til selvbebreidelse hos den enkelte, og dermed en mindre offensiv holdning til likestillingsprosjektet. Derfor trengs det perspektiver som kan tydeliggjøre kjønnsmessige konflikter og splittelser, både mellom sektorer i samfunnet, og mellom kvinner og menn, og som dessuten kan peke framover mot mindre undertrykkende forhold. Dette handler blant annet om hva slags modeller vi velger, hva slags forståelse vi satser på. Det trengs nye redskaper for tanken. Når en ikke lenger tenker at det bare er en mulig modell, stiller det krav til forskeren å reflektere over og gjøre rede for hvilken modell hun bruker. Disse resonnementene er trukket fram for å vise at bildene av virkeligheten blir forskjellige om man ser på kvinner og menn som individer skulder ved skulder, vendt mot et abstrakt samfunn, eller om vi tenker oss dem stilt overfor hverandre, i samspill med hverandre – i forhandlinger.

Det er nødvendig å være skeptisk til formuleringer som at foreldre må ta seg mer av barna sine, og at ektepar må holde sammen. Slike formuleringer tilslører at det er mennene som må etterlyses i barneomsorgen, og at harmoni i familien ofte opprettholdes nettopp fordi kvinnene innretter seg etter de andre, ofte på bekostning av egne interesser. Det er kvinnene som vil ut av ekteskapet, når endringsprosjektet stopper opp på et punkt der den bekreftelsen hun får fra ektefellen, ligger for langt fra hennes ønske om det verdige kvinnelivet – i moderne tapning (Moksnes, 1990).

Som forskere leverer vi bidrag til debatten om hva kjønn betyr. Som observatører av kjønn er vi også skapere av det. Visse måter å forstå på vil det være lettere å vinne gehør for, fordi de faller sammen med forklaringssystemer i den dominerende kultur. Når man er opptatt av å forandre forhold mellom kvinner og menn, på en måte som kan redusere mannlig dominans og kvinnelig underordning, blir det nærliggende å velge modeller som omfatter denne kjønnsmakten. Dessuten blir det nødvendig å interessere seg for hva kvinner og menn prøver å få til i forhold til hverandre, for å gripe fatt i de tendenser som allerede finnes til å redusere kjønnsmakten, og skape forbindelser der det er splittelse.