3 En beskrivelse av barnefamilienes økonomi 1

Thor Olav Thoresen, Statistisk sentralbyrå

3.1 Innledning

I dette vedlegget skal vi se hvordan inntektene er fordelt i husholdninger med barn sammenliknet med andre husholdninger og fordelingen blant husholdninger med barn når husholdningene er kategorisert etter ulike kjennetegn. Den metodiske tilnærmingen er beskrevet i vedlegg 1. Vi skal i hovedsak holde oss til det som er beskrevet som inntektsbegrepet D1. Når vi viser fordelingen av inntekt blant fødselspengemottakerne, skal vi imidlertid benytte et inntektsbegrep som også inkluderer engangsstønaden i fødselspengeordningen (D4). Vi benytter data fra 1993, som er fram­ført til 1996 for å kunne belyse effektene av gjeldende regelverk og beregningene er foretatt ved hjelp av mikrosimuleringsmodellen LOTTE (Arneberg et al. 1995). Siden modellens datagrunnlag er basert på et utvalg av den norske befolkning, er det usikkerhet omkring modellens beregningsresultater.

I vedlegg 1 er det redegjort for metodiske spørsmål omkring valg ekvivalensskala og betydningen av dette. Siden husholdninger med barn i gjennomsnitt har flere husholdningsmedlemmer enn husholdninger uten barn, vil for eksempel en sammenlikning av inntektene i de to gruppene være følsomt for valg av ekvivalensskala eller antakelser om stordriftsfordeler i husholdningene. Det viser seg at praktisk talt samtlige ekvivalensskalaer kan karakteriseres i form av en enkelt funksjon som gir uttrykk for antakelser om graden av stordriftsfordeler i husholdningene. Stordriftsparameteren varierer mellom 0 og 1. Jo større Θ er, desto mindre er stordriftsfordelene i husholdningene. Θ=0 tilsvarer ukorrigert husholdningsinntekt, mens Θ=1 tilsvarer husholdningsinntekt pr person. Som en hovedtilnærming i framstillingen benyttes Θ=0,5, men i de tilfeller hvor resultatene er svært følsomme for valg av ekvivalensskala, skal vi også vise resultatene for Θ=0,2 og Θ=0,8. I sammenveiingen er det tatt hensyn til at barna har mindre forbruk en voksne ved at barn under 14 år er gitt vekten 0,75, mens alle andre har fått vekten 1. De eldste barna har med andre ord samme vekt som de voksne. I vedlegg 1 er det også begrunnet at personene benyttes som analyseenheter, siden vi ønsker å si noe om den individuelle fordelingen av inntekt.

Vekting av husholdningsinntektene i forhold til husholdningsstørrelse medfører at det ikke er husholdningenes faktiske inntekter som beskrives i de fleste tabellene nedenfor. Det er husholdningsinntektene delt på ekvivalensskala og fordelt på hvert enkelt individ i husholdningene. Det er med andre ord det relative forholdet mellom individenes inntekter som er av interesse, ikke inntektenes størrelse. Husholdninger med barn er definert som husholdninger med ett eller flere barn i alderen 0-17 år.

3.2 Husholdninger med barn og husholdninger uten barn

Vi skal først vurdere inntektene til henholdsvis husholdninger med barn, husholdninger uten barn og alle husholdninger uten bruk av ekvivalensskala, for å beskrive hvordan de faktiske inntektene er fordelt i befolkningen. Tabell 2.1 viser med all tydelighet at det er husholdninger med barn som har mest penger til rådighet når vi ikke tar hensyn til at det er ulik forsørgelsesbyrde i husholdninger med barn og husholdninger uten barn. Blant husholdninger uten barn er det en rekke husholdninger med inntekter under 100 000 kr. I denne gruppen vil en blant annet finne studenter og enslige pensjonister.

I tabell 2.1 er inntektene hverken veiet med ekvivalensskala eller det er tatt hensyn til at det er inntektenes betydning for individene i husholdningen vi er opptatt av. I det følgende skal vi benytte individene som analyseenhet, men det er fortsatt et spørsmål hva slags ekvivalensskala som skal benyttes. I tabell 2.2 vises fordelingen av ekvivalent inntekt for alle personer for ulike antakelser om stordriftsfordeler i husholdningene. En antakelse om små stordriftsfordeler (stor Θ) reduserer ulikheten i befolkningen. Dette skyldes en sammenheng mellom inntekt og antall husholdningsmedlemmer, som er nærmere illustrert i tabell 2.3. Tabell 2.3 viser hvordan det gjennomsnittlige antall husholdningsmedlemmer er fordelt på desilinntektene når vi tar utgangspunkt i de uvektede husholdningsinntektene (Θ=0) og når vi vekter med antall personer i husholdningene (Θ=1). En ser at det å bevege seg fra husholdningsinntekt pr husholdning til husholdningsinntekt pr person fører til omfattende omrangeringer av personene. Det er gjennomsnittlig flest personer i husholdninger med de høyeste husholdningsinntektene. Men disse vil bevege seg nedover i fordelingen når vi antar stadig mindre stordriftsfordeler i husholdningene. Således ser vi at når en vekter husholdningsinntekten med antall personer i husholdningene, er det personer tilhørende husholdninger med et lavt antall medlemmer i gjennomsnitt som befinner seg i desil 10. Inntektsulikheten krympes etterhvert som en antar mindre grad av stordriftsfordeler til et et punkt der ulikheten igjen øker. Dette er også illustrert ved figur 2.1. Valg av ekvivalensskala vil med andre ord være helt avgjørende for plasseringen av personene i inntektsrangeringen.

Siden barnefamiliene i gjennomsnitt har mange husholdningsmedlemmer, skjønner en at resultatene av en sammenlikning av barnefamilier og andre husholdninger er sterkt avhengig av hvilke antakelser en gjør om stordriftsfordelene i husholdningene. Dette går også fram av tabell 2.4, som viser den prosentvise andelen av personer tilhørende barnefamiliene i desilene ved ulike antakelser om stordriftsfordeler. En ser at andelen barnefamilier i de laveste desilene øker etterhvert som Θ øker. Med andre ord øker andelen barnefamilier i gruppen med lave inntekter, etterhvert som det antas mindre stordriftsfordeler i husholdningene.

I tabell 2.5 vises fordelingene av ekvivalente inntekter for henholdsvis Θ=0,2 og Θ=0,8. For Θ=0,2 er det husholdningene med barn som har de høyeste inntektene, mens det for Θ=0,8 er husholdninger uten barn som har de høyeste inntektene, med unntak av desil 1 og desil 2. Barnefamilienes økonomiske stilling, relativ til den økonomiske situasjonen for husholdninger uten barn, forverres ettersom stordriftsfordelene avtar (Θ øker). Den betydelige usikkerheten som hersker om valg av ekvivalensskala (se vedlegg 1) gjør at det også er stor usikkerhet forbundet med vurderinger av den velferdsmessige betydningen av inntekt for henholdsvis husholdninger med barn og husholdninger uten barn. Det kan også reises spørsmål om det inntektsbegrepet som benyttes, gir et riktig bilde av situasjonen for barnefamiliene sammenliknet med resten av befolkningen. 2 I vedlegg 4 vises det imidlertid at simuleringsresultatene for endringer i skatter og overføringer er mindre følsomme for valg av ekvivalensskala.

3.3 Enslige forsørgere og par med barn

Vi skal se hvordan inntektene til personer i husholdninger med barn samvarierer med antall husholdningsmedlemmer når en sammenlikner husholdningsinntekt pr husholdning og husholdningsinntekt pr person, tilsvarende slik det ble gjort for hele befolkningen i tabell 2.3 ovenfor. En ser av tabell 3.1 at det også for denne gruppen er samvariasjon mellom inntekter og antall husholdningsmedlemmer, men ikke like sterk samvariasjon som for hele populasjonen. I tabell 3.2 vises det hvordan inntektene er fordelt blant enslige forsørgere og par med barn for ulike antakelser om stordriftsfordeler i husholdningene. Definisjonene av enslig forsørger og par med barn er gitt i vedlegg 2. For enslig forsørger følger definisjonen den skattemessige definisjonen. Den enslige forsørgeren kan leve i et ekteskapsliknende samboerforhold til tross for at hun/han blir klassifisert som enslig forsørger. Som det er redegjort for i vedlegg 2, gjelder dette forholdsvis få enslige forsørgere.

Gjennomsnittlig husholdningsstørrelse er 2,92 for enslige forsørgere og 4,29 for par med barn. Tabell 3.2 viser at selv om det relative forholdet mellom enslige forsørgere og par med barn ikke er upåvirket av antakelser om stordriftsfordeler, er det personene i husholdninger med par med barn som har de høyeste inntektene enten en benytter Θ=0,2 eller Θ=0,8. Når vi i fortsettelsen skal vurdere sammenhengen mellom inntekt og ulike kjennetegn ved husholdningene, vil vi i hovedsak gjøre dette med utgangspunkt i Θ=0,5. Dette er blant annet i samsvar med praksisen i analyser ved Luxembourg Income Studies (Atkinson et al. 1995).

Tabell 3.3 viser fordelingen av inntekt blant par med barn og enslige forsørgere ved Θ=0,5. De ekvivalente husholdningsinntektene for personer i husholdninger med par med barn er omlag 30 prosent høyere enn tilsvarende for enslige forsørgere.

3.4 Inntekt og tilknytning til yrkeslivet

Nivået på inntektene som observeres er naturligvis særlig bestemt av tilknytningen til arbeidslivet. I tabell 4.1 viser vi hvordan inntektene er fordelt blant personer i husholdninger med henholdsvis 0-1 yrkestilknyttede og 2 eller flere yrkestilknyttede. Vi benytter begrepet yrkestilnyttet i stedet for begrepet yrkesaktiv, blant annet for å kunne inkludere personer som er arbeidsledige deler av året. Definisjonen av yrkestilknyttet bygger på Statistisk sentralbyrås Standard for inndeling etter sosioøkonomisk status. En person er yrkestilknyttet dersom yrkesinntekten, summen av næringsinntekt og lønnsinntekt, overstiger minstepensjonen i Folketrygden. I gruppen ikke-yrkestilknyttede vil en blant annet finne pensjonister, studenter, vernepliktige. Vi legger til grunn et nivå på minstepensjonen tilsvarende kr 63 376. Tabell 4.1 viser at husholdninger med 2 eller flere yrkestilknyttede har klart høyere inntekter enn husholdninger med ingen eller 1 yrkestilknyttet.

I tabell 4.2 benyttes en definisjon av yrkestilknytning basert på tall fra Arbeidskraftundersøkelsen (AKU). Når definisjonen av yrkestilknytning fra AKU legges til grunn og individene i datagrunnlaget gis status på bakgrunn av størrelsen på personinntekten, vil grensen for yrkestilknytning være rundt 30 000 kr i personinntekt. Tabell 4.2 viser at det å endre definisjonen av yrkestilknytning har liten innvirkning på fordelingen av inntekt når en grupperer etter yrkestilknytning. Møn­steret i tabell 4.2 samsvarer med mønsteret i tabell 4.1.

3.5 Barns alder og antall barn

I tabell 5.1 vises det hvordan inntektene er fordelt når vi grupperer husholdningene etter yngste barns alder. Vi ser, i tråd med forventningene, at det er personene i husholdningene med de eldste barna som har de høyeste inntektene.

For ytterligere å illustrere forskjellene i inntektene mellom husholdninger med barn i ulike aldre, viser tabell 5.2 fordelingen av inntekt for personer husholdninger med ett eller flere barn i alderen 0-2 år og for personer i husholdninger ett eller flere barn i alderen 16-17 år. Disse to gruppene er ikke nødvendigvis gjensidig utelukkende, men gir allikevel informasjon om inntektene i ulike generasjoner av familier med barn. En ser at inntektsfordelingen for personer i husholdninger med barn i alderen 0-2 år er svært lik fordelingen av inntekt for personer i husholdninger med yngste barn 0-6 år i tabell 5.1 ovenfor. Likeledes er inntektene til personer i husholdninger med barn 16-17 år fordelt på samme måte som inntektene til personene i husholdningene med yngste barn i alderen 7-17 år, selv om inntektene gjennomgående er noe høyere i førstnevnte gruppe. Særlig gjelder dette desil 10. Tabell 5.2 viser også at spredningen i inntektene er større for personer i husholdninger med barn 16-17 år sammenliknet med inntektsspredningen for personer i husholdninger med barn 0-2 år. Siden det gjennomsnittlige antall personer er lavere i husholdninger med barn i alderen 0-2 år enn i husholdninger med eldre barn er resultatet til en viss grad avhengig av valg av ekvivalensskala, men ikke slik at konklusjonen endres. Det er personene i husholdningene med de eldste barna som har de høyeste inntektene.

Vi skal også vise hvordan inntektene varierer i forhold til antall barn. Tabell 5.3 viser at inntektene faller noe med hensyn til antall barn i husholdningene, selv om særlig situasjonen for personer i husholdninger med ett barn og husholdninger med to barn er relativt lik. Det er grunn til å tro at sammenhengen mellom inntekt og antall barn er følsom for valg av ekvivalensskala. Dette illustreres i tabellene 5.4 og 5.5, som viser tall for fordelingen av inntekt når personene i husholdningene er gruppert etter antall barn for henholdsvis Θ=0,2 og Θ=0,8.

3.6 Verdi av bolig og renteutgifter

Som redegjort for i vedlegg 1 er hovedalternativet for ekvivalent inntekt definert som inntekt etter skatt med tillegg for en del skattefrie ytelser. Gjeldsrentene er ikke fratrukket og dette skyldes for det første at den reelle avkastningen på boligkapitalen ikke gjenspeiles i husholdningenes skattemessige inntekt. For det andre regnes andre varige konsumgoder, som kan være grunnlag for låneopptak og renteutgifter, som konsumert når de er kjøpt eller de inngår i formuen (som i tilfelle med bil). At gjeldsrentene ikke er trukket ifra, kan skjule viktige forskjeller i levestandard. For eksempel vil en familie med nedbetalt bolig og ingen gjeldsbelastning kunne ha et høyere forbruk enn et gjeldsbelastet par, for lik boligverdi og like andre inntekter.

I tabell 6.1 viser vi hvordan renteutgiftene er fordelt blant personer tilhørende husholdninger med barn og personer tilhørende husholdninger uten barn. En ser av tabellen at det er personer i husholdninger med barn som har den største rentebelastningen og at renteutgiftene øker med inntektene. I tabell 6.2 viser vi renteutgiftene som andel av inntekt for personer i husholdninger med barn og husholdninger uten barn. En ser at renteutgiftene utgjør en større andel av inntekten for personer i husholdninger med barn sammenliknet med personer i husholdninger uten barn.

I vedlegg 1 er det redegjort for hvordan en ved hjelp av informasjon om boligers likningsverdi i forhold til markedsverdi kan anslå en markedsverdi for boligene. Vi antar at realrenten i 1996 vil være omlag 3,5 prosent, slik at vi beregner en avkastning på bolig som er 3,5 prosent av markedsverdien. Siden det er grunn til å tro at renteutgiftene i stor grad stammer fra boliginvesteringer, er det grunn til å trekke ut renteutgiftene fra inntektene når boligavkastningen beregnes reelt. Inntektsbegrepet D2 (se vedlegg 1) atskiller seg med andre ord fra inntektsbegrepet D1 ved at renteutgiftene er trukket fra inntektene og boligavkastningen er verdsatt utifra beregnede markedsverdier. Det interessante spørsmålet er nå om beskrivelsen av inntektene for ulike grupper av individer avhenger sterkt av det valgte inntektsbegrepet. Vil inntektsbegrepet D2 gi et annet bilde av fordelingen av inntekt i befolkningen?

I tabell 6.3 viser vi fordelingen av inntekt for personer i husholdninger med barn og husholdninger uten barn for henholdsvis inntektsbegrepet D1 og inntektsbegrepet D2. En ser at for personer i husholdninger uten barn er det inntektsbegrepet D2 som gir de høyeste inntektene, mens det for personer i husholdninger med barn er inntektsbegrepet D1 som gir det høyeste inntektsnivået. En ser allikevel av tabell 6.1 at det er forholdsvis liten forskjell mellom de to inntektsbegrepene både for personer i barnefamilier og personer i husholdninger uten barn.

Vi skal også vise fordelingen av inntekt etter inntektsdefinisjonen D2 for personer i husholdninger med barn, gruppert etter alder på barna. I tabell 6.4 vises fordelingen av inntekt for personer i husholdninger med barn henholdsvis i alderen 0-2 år og 16-17 år. Tabellen viser at gjeldsbelastningen er noe større i husholdninger med små barn. Sammenlikner en med tabell 5.2 ovenfor, som viser tilsvarende fordelinger for inntektsbegrepet D1, ser en at inntektsforskjellene mellom de to gruppene av barnefamilier øker noe når en benytter inntektsbegrepet D2, men at det er stor grad av overensstemmelse mellom fordelingene av D1 og D2.

En vurdering av fordelingseffektene av ulike endringer i overføringene til barn og barnefamilier vil ikke være særlig influert av hvorvidt en benytter inntektsbegrepet D1 eller D2. Dette er vist i tabell 6.5, hvor fordelingen av barnetrygd beskrives for henholdsvis inntektsbegrepet D1 og D2. Det er grunn til å konkludere med at det å benytte inntektsbegrepet D2 i hovedsak vil gi de samme resultatene som observeres for inntektsbegrepet D1. Vi vil derfor fortrinnsvis benytte inntektsbegrepet D1 når vi skal vurdere effektene av ulike endringer i skatte- og overføringsordningene.

3.7 Fødselspengemottakere

Vi skal også se hvordan inntektene er for personer i husholdninger der det befinner seg en eller flere 0-åringer, dvs. i de husholdninger der det er blitt født et barn i løpet av inntektsåret. Vi viser til beskrivelsen i vedlegg 2 når det gjelder problemene med å identifisere fødselspengemottakerne i datamaterialet. I tabell 7.1 vises fordelingen av inntekt i denne gruppen som helhet.

I husholdninger der det er født et barn i løpet av året inngår det to typer fødselspengemottakere, de som mottar fødselspenger som yrkesaktive og mottakere av engangsstønad. På bakgrunn av de overnevnte problemene med å identifisere mottakere av engangsstønad og at vi kun har omlag 50 observasjoner av mødre som mottar engangsstønad i modellen, vil vi i tabell 7.2 kun vise gjennomsnittsinntektene blant husholdninger som har mottatt engangsstønad, sammenliknet med gjennomsnittsinntektene blant husholdninger som har mottatt fødselspenger som yrkesaktive. Tabellen viser at inntektene er størst i husholdninger som har mottatt fødselspenger som yrkesaktive.