9 Måling av tilgang til økonomiske goder for barnefamilier

Hilde Bojer, Sosialøkonomisk institutt, Universitet i Oslo

9.1 Innledning

I dette notatet skal jeg drøfte definisjon og måling av inntekt og formue i private husholdninger med særskilt vekt på forhold av betydning for barnefamilier. I denne avgrensningen ligger at jeg ikke skal ta opp problemer med å skjelne mellom personlig inntekt og næringsinntekt, og jeg skal ikke drøfte sammenhengen mellom personlig inntekt og begrep som bedriftsinntekt og nasjonalinntekt. Med et uttrykk hentet fra A. B. Atkinson 1 er det et mål på private husholdningers tilgang til økonomiske goder jeg skal fram til. Formålet er å komme fram til begreper i fordelingsanalyser som kan gi et godt grunnlag for å utforme fordelingspolitiske tiltak rettet mot barnefamilier.

Ideelt sett bør både fordelingsanalyser og fordelingspolitikk være forankret i en teori for hva som er rettferdig fordeling. Men selv i et land med så stor grad av politisk konsensus som i Norge er det ingen enighet om hva som er rettferdig i teorien. Det eksisterer heller ingen felles oppfatning blant fordelingsteoretikere å ta utgangspunkt i. I boka Inequality Re­examined (1992) hevder Amartya Sen at alle tenkere om rettferdighet går inn for likhet i en eller annen forstand, uenigheten dreier seg om hva som skal være likt. Likhet i regler, likhet i muligheter, likhet i ressurser, likhet i utfall, likhet i inntekt, likhet i funksjonsevne og likhet i velferd er alle kandidater til å være kriterier for rettferdig fordeling. 2 Kriteriene gir ikke bare hver sin fordelingspolitikk, men også hver sin oppskrift på hva en fordelingsanalyse skal måle.

Selv om det var enighet om hvilket likhetsbegrep som skulle legges til grunn, ville veien fram til praktisk målbare begrep være lang, og det er sjelden filosofene gir noen hjelp til den nødvendige praktiske avklaring.

Økonomers analyse av inntekt og levekår er sterkt preget av utilitaristisk filosofi, slik denne filosofien har nedfelt seg i økonomisk velferdsteori. Det gjelder også de analyser og beregninger som Statistisk sentralbyrås forskningsavdeling har utført for barnefamilieutvalget, selv om det utilitaristiske tankegodset ikke alltid kommer uttrykkelig fram. Jeg skal derfor først drøfte nytteteorien som grunnlag for måling av levekår generelt og tilgang til økonomiske goder spesielt (Avsnitt 2). Deretter skal jeg redegjøre for noen viktige trekk ved utilitaristisk og velferdsøkonomisk tankegang når det gjelder fordeling, og kort nevne noen innvendinger som er kommet fra moderne kritikere. (Avsnitt 3). I avsnitt 4 redegjør jeg for hva som mer presist ligger i uttrykket et økonomisk gode.

Med fordelingsvirkninger av et offentlig tiltak menes vanligvis virkningen på den disponible inntekten til en husholdning i et bestemt år, disponibel inntekt målt i penger. Tilgang til økonomiske goder er et videre begrep enn dette. Økonomiske goder er nemlig mer enn pengeinntekt. I begrepet økonomisk gode inngår for eksempel både varer og tjenester produsert hjemme og gratis tjenester fra stat og kommune (barnehager, skoler, sykepleie). Tid er en økonomisk ressurs. Fritid er et viktig gode for mange og en mangelvare for de fleste foreldre. Avsnitt 5 i notatet drøfter sammenhengen mellom tilgang til økonomiske goder og de mer konvensjonelle begrep inntekt og formue.

Inntekt tjenes av individer, men anvendes til forbruk og sparing i husholdninger. Det enkelte menneskes tilgang til økonomiske goder er ikke uten videre begrenset av hennes egen yrkesinntekt eller pensjon. Tilgangen er bestemt av den samlede inntekt i husholdningen hun tilhører, av hvor mange de er om å dele den og av hvordan godene blir fordelt i husholdningen. En barnefamilie består av mor, far og et eller flere barn. Noen problemer i forbindelse med å slutte fra husholdningens tilgang til økonomiske goder til hva som tilfaller den enkelte drøftes i avsnittene 6 og 7.

Avsnitt 8 er en oppsummering av de viktigste feilkilder i Statistisk Sentralbyrås inntektsbegrep som mål på tilgang til økonomiske goder.

9.2 Levekår, velferd og nytte.

Ordene levekår, velferd og nytte brukes ofte om hver­andre. I økonomisk teori er det en tendens til å bruke ordet nytte om velferden til det enkelte individ og velferd om samfunnets velferd. Levekår brukes gjerne synonymt med nytte for den enkelte, men antyder ofte at en mener nytte i en videre forstand enn bare materiell levestandard.

Begrepet nytte brukt på denne måten går tilbake til de utilitaristiske filosofer. (Ordet utilitarisme kommer av det latinske utilis: nyttig.) De formulerte størst mulig samlet nytte som målet for all offentlig politikk. Nyttebegrepet ble tatt opp av de marginalistiske økonomer, og er i våre dager et viktig verktøy både i verdilæren og i økonomisk velferdsteori.

Fra begynnelsen av har det vært strid om nytten av begrepet nytte. Flere har hevdet at begrepet er uvitenskapelig fordi nytten hverken kan observeres direkte eller måles. Vel kan et menneske selv avgjøre om hun har det bedre eller verre i en situasjon enn i en annen, men det er ikke dermed sagt at hun kan uttrykke opplevelsen i et tall. Dessuten er denne opplevelsen subjektiv, hevdes det. Det er umulig på objektiv måte å slå fast at en person har det bedre eller verre enn en annen.

De første utilitarister postulerte uten videre at nytten var målbar, i enheten utiler. Økonomisk valghandlingsteori har etterhvert avklart at det er mulig å forklare rasjonell atferd som maksimering av nytte uten å forutsette at nytten kan måles med metermål. Det finnes en stor litteratur både om nyttens målbarhet og om hvorvidt det er mulig å sammenlikne den ene person nytte med den annens (interpersonelle sammenlikninger).

Grunnlaget for økonomisk valghandlingsteori er at individet har veldefinerte preferanser: et menneske kan alltid avgjøre om en situasjon foretrekkes framfor en annen, eller om de to situasjonene er like gode. To situasjoner som er like gode gir per definisjon lik nytte. Hvis situasjon A foretrekkes fremfor situasjon B, er nytten størst i A. På dette grunnlag kan det vises at nytten målt i tall har god mening i samme forstand som tallkarakterer har det. Karakteren 8 er alltid bedre enn karakteren 4, men vi kan ikke derfor si at karakteren 8 er dobbelt så god som 4.

Nytteteori i denne forstand, med nyttefunksjonen som et matematisk uttrykk for den enkeltes preferanser, er et underliggende premiss når vi skal måle tilgjengelig mengde økonomiske goder. Inntekt blir gjerne definert som den øvre grense for mulig forbruk. To inntekter er like store når de gir samme mulighet for forbruk. Men forbruket er sammensatt av mange ulike varer og tjenester. Når kan vi hevde at to pakker med forskjellig innhold av forbruksvarer er like store? Svaret er: når de gir samme nytte. Samme nytte betyr her at et rasjonelt individ vil hevde at de er like gode. Tilsvarende er forbruk A større enn forbruk B hvis og bare hvis A gir større nytte enn B, dvs foretrekkes framfor B. Dette er, sterkt forkortet, teorien bak begrepet ekvivalente inntekter i avsnitt 6 nedenfor. Det følger av teorien at nytten øker når tilgangen til økonomiske goder øker.

Det følger også av teorien at to personer med forskjellige preferanser vil ha ulike oppfatninger om når to inntekter er like store (ekvivalente). En god del av betraktningene om måling av inntekt og formue bygger derfor implisitt på en forutsetning om at folk har like preferanser.

Nå er ikke tilgang til økonomiske goder det eneste forhold av betydning for folks levekår. I uttrykket levekår ligger det gjerne nettopp en erkjennelse av at mennesket ikke lever av brød alene. Anta at Per og Kari har like preferanser og like stor inntekt, for eksempel 250 000 kroner. Men Kari har en interessant jobb hun trives med, mens Per har en kjedelig jobb med plagsomt arbeidsmiljø. Da har de åpenbart ulike levekår. Per lever dårligere enn Kari; han har lavere samlet nytte fordi han ville fortrekke Karis jobb og inntekt framfor sin egen jobb og inntekt. Gir det da god mening å hevde at inntektene deres er like store i betydningen: de er like gode, de gir samme nytte? Bør vi ikke slå inntekten sammen med et mål for arbeidsmiljøet til et samlet mål for velferd?

Det foreligger spredte forsøk på direkte måling av velferd. Men det vanlige i levekårsundersøkelser og fordelingsanalyser er å gå indirekte fram, og måle en eller flere variable som en mener varierer i takt med velferden; såkalte velferdsindikatorer eller levekårskomponenter. Tilgangen til økonomiske goder er en av flere slike komponenter. Det gir god mening i nytteteoretisk forstand å måle levekårskomponenter hver for seg hvis samlet nytte kan beskrives som en sum, hvor hvert ledd i summen er bestemt av en og bare en levekårskomponent. 3 For Per og Kari vil det si at de har nytte av arbeidsmiljø og nytte av inntekt, og samlet nytte er lik summen av de to nyttene. Per har lavere nytte av arbeidsmiljøet sitt enn Kari har av sitt, men de har samme nytte av inntekt. Forholdet kan illustreres som i figur 1.

Den midterste kurven, N, viser Per og Karis felles nyttefunksjon, beregnet som om arbeidsmiljøet ikke betydde noe for dem. Når nytten av arbeidsmiljøet regnes med, vil Kari ha større samlet nytte enn Per for alle inntekter. Forskjellen mellom dem er konstant og lik forskjellen i nytte av arbeidsmiljø.

Figuren illustrerer også i hvilken forstand det har mening å hevde at nytten øker når inntekten øker. Både Per og Kari ville få økt nytten sin hvis inntekten deres økte til 300 000, og de beholdt samme jobb. Men Karis nytte ville gå ned hvis hun samtidig med inntekts­økingen måtte overta Pers arbeid. Økt inntekt gir alltid større nytte både for Per og Kari under ellers like vilkår. Rimeligvis er det flere forhold i tillegg til inntekt og arbeidsmiljø som har betydning for nytten både til Per og Kari. Figur 1 får fram hvordan arbeidsmiljøet påvirker nytten sammen med inntekten, men også dette er en ufullstendig analyse. Alle de tre kurvene i figuren er tegnet som om nytten avhenger bare av arbeidsmiljø og inntekt.

Når jeg i det følgende bruker uttrykk som at inntekten øker med nytten, eller at økt nytte forutsetter økt inntekt, er det alltid underforstått at dette gjelder partielt, altså under ellers like vilkår. Vi kan også si at nytten er beregnet som om det bare var inntekten som betydde noe.

I analyse av barnefamiliers økonomi er barnas levestandard av minst like stor interesse som foreldrenes levestandard. Den teoretiske tilnærmingen jeg har skissert ovenfor kan ikke anvendes direkte på barn. Det er et grunnleggende aksiom i nytteteorien at individets egen oppfatning av sitt eget beste er den eneste gyldige. 4 Men da må vi forutsette et individ som er voksent og tilregnelig. Ingen mener at barn uinnskrenket selv skal bestemme hva som er godt for dem. Dermed blir det umulig å gjøre barns nytte, i betydningen deres preferanser, til gjenstand for fordelingspolitikken. Det kan likevel ha god mening å drøfte barns behov, men hva behovene er må defineres av en utenforstående, ikke av barna selv.

Nytte er alltid knyttet til enkeltpersoner. Velferden til en gruppe mennesker, det være seg et samfunn eller en husholdning, eksisterer bare i den grad den kan avledes av nytten til de enkelte medlemmer. Ut fra økonomisk nytteteori gir det derfor liten mening å arbeide med husholdningen og husholdningens inntekt i fordelingsanalyser. Det er alltid individets tilgang til økonomiske goder vi bør fram til. Siden det ikke foreligger data om hvordan husholdningen fordeler økonomiske goder blant sine medlemmer, har vi imidlertid ikke noe valg her. Problemet blir nærmere drøftet i avsnittene 6 og 7.

9.3 Litt om rettferdighet i fordeling

9.3.1 Utilitarisme og velferdsøkonomi

For utilitarister er samlet nytte i samfunnet det overordnede mål for all politikk, deriblant selvfølgelig også for fordeling. Økonomisk velferdsteori følger utilitaristene i å hevde at samfunnets velferd avhenger av nyttene til de individuelle medlemmer av samfunnet, og bare av disse. Den kjente økonomen Amartya Sen har skapt uttrykket velferdisme (welfareism) som et samlebegrep for utilitarisme og økonomisk velferds­teori.

Den individuelle nytte er målet for en velferdistisk fordelingspolitikk. Dette utgangspunktet innebærer ikke nødvendigvis at en forutsetter egoistiske individer, at det ikke finnes fellesgoder eller at fellesskapet ikke betyr noe. Men for eksempel fellesgoder kan ikke ha betydning for samfunnet i seg selv, de betyr noe for samfunnets velferd bare i den grad de bidrar til den enkeltes nytte. Det som er godt for det enkelte menneske, og bare det, er godt for samfunnet. Som nevnt ovenfor i avsnitt 2, er det også grunnleggende for velferdismen at individet selv, og bare individet, avgjør hva som er godt for henne. Ingen instans i samfunnet har rett til å overprøve individets egne vurderinger eller preferanser.

Mens utilitaristenes mål er å gjøre summen av nyttene størst mulig, tillater økonomisk velferdsteori imidlertid andre sammenhenger mellom samlet velferd og individuell nytte enn en enkel sum. Velferds­teorien tillater blant annet større vekt på likhet som egenverdi enn utilitarismen gjør. 5 Men velferdisme impliserer ikke at målet for fordelingspolitikken er likhet i nytte. Økt nytte for en enkelt person betyr økt velferd for samfunnet enten denne personen er rik eller fattig. Større ulikhet kan alltid oppveies av at det blir mer å fordele. Imidlertid er det klart at kjennskap til størrelsen på og fordelingen av de individuelle nytter i samfunnet er et viktig grunnlag for velferdistisk politikk.

Velferdismen kan kritiseres fra flere utgangspunkt. Liberalistiske tenkere hevder at staten i det hele tatt ikke bør drive fordelingspolitikk. Med et slikt utgangspunkt er det bortkastet tid å studere inntektsfordeling; liberalistiske teorier gir derfor ikke noe grunnlag for å diskutere hvordan fordelingsanalyser bør være. I de siste årene har flere kritikere stått fram og kritisert velferdismen ut fra til dels sterkt egalitære syn. Blant økonomer er navnet Amartya Sen mest kjent. Andre kjente kritikere er filosofene Ronald Dworkin og John Rawls. Kjernen i deres kritikk er ikke den tradisjonelle, at nytten er et uvitenskapelig begrep. De godtar alle nyttebegrepet som verktøy i verdilære og teorier for rasjonell atferd. Det de kritiserer, er at individuelle nytter skal være fordelingspolitikkens gjenstand eller mål. Rawls og Sen mener dessuten at velferdismen er for lite egalitær, og at den har viktige etiske mangler. Dworkin anbefaler likhet i ressurser som fordelingspolitisk mål. Sen har fore­slått begrepet likhet i funksjonsevne (capabilities), mens Rawls argumenter for likhet i noe han kaller primærgoder og som ser ut til å være beslektet både med ressurser og funksjonsevne. Ingen av disse teoriene lar seg passe inn i den kjente, men litt for enkle todelingen likhet i muligheter og likhet i utfall, men alle tre ligger vel noe nærmere å anbefale det første enn det siste.

Ingen av dem vil heller mene at fordelingsanalyser bør komme nærmest mulig til å måle fordeling av nytte, heller ikke om en erstatter ordet nytte med ordet velferd eller levekår.

Nå er alle tenkere enige om at tilgangen til økonomiske goder er et viktig element i fordelingspolitikken. Tilgangen til økonomiske goder er en av flere faktorer som begrenser individets mulighet til å leve det gode liv, nær sagt uansett hvordan det gode liv defineres. Det er derfor i første omgang ikke uten videre nødvendig å avklare for seg selv om det er nytte eller noe annet vi er ute etter å fordele; fordelingen av økonomiske goder er av interesse uansett. Men siden alle mål for tilgang til økonomiske goder er ufullkomne og ufullstendige, kan den teoretiske bakgrunn være av betydning for hva vi vektlegger, og for hvordan vi tolker ulikhet.

9.3.2 Begrensninger og valg.

Tilhengerne av velferdismen og de fleste av dens kritikere er enige om at den enkeltes egen oppfatning av hva som er godt for henne må respekteres. Det innebærer at det er viktig å skjelne mellom utfall av egne valg på den ene side og av ytre begrensninger på den annen side. Nå vil tilgangen på økonomiske goder, målt ved inntekt og formue slik jeg skal drøfte dem i dette notatet, alltid være resultat både av egne valg og av ytre begrensninger, og det er umulig å finne ut hva som er hva med de data vi vanligvis har til rådighet. Det beste vi kan gjøre er å bruke den teoretiske innfallsvinkel til å drøfte retningen og størrelsen på mulige feil.

Eksemplet med Per og Kari i avsnitt 2 kan igjen illustrere problemet. Normalt vil nytten deres, slik den er tegnet i figur 1, aldri kunne observeres direkte. Det vi kan observere, er at de har samme inntekt, men forskjellig arbeidsmiljø, kanskje også at Pers arbeidsmiljø etter vanlig brukte kriterier er dårligere enn Karis. Kan vi være sikre på at Per har dårligere levekår enn Kari? Formodentlig har Per den samme rett som andre til å finne seg en annen jobb hvis han ikke trives. For alt vi vet, er forskjellen mellom Per og Kari ikke ulikhet i levekår, men ulikhet i preferanser; kanskje Per foretrekker sin egen jobb fremfor Karis. Men det kan også hende at Per ikke har mulighet til å få noen bedre jobb enn den han har, for eksempel på grunn av manglende kvalifikasjoner.

For å vite hva som er det riktige svaret, er det ikke nok å kjenne til hva Per og Kari faktisk har valgt, men også hvilke muligheter de har å velge mellom. Tilsvarende eksempler finnes det mange av. Enkelte hevder for eksempel at når kvinner gjennomgående har lav inntekt i forhold til menn, skyldes det at kvinner setter samvær med barn og familie høyere enn menn gjør, og at de derfor er mer villige enn menn til å gi avkall på egen inntekt for å være sammen med familien. Men det kan også tenkes at kvinner ikke har de samme muligheter å velge blant som menn har. Hvis kvinner ikke realistisk kan regne med å finne en ektefelle som avlaster dem for barnetilsyn, har de valget mellom enten ikke å få barn, eller selv å ta ansvaret for barna.

En noe annen vri på den samme problemstillingen oppstår når vi skal sammenlikne inntekter til husholdninger med ulik størrelse og sammensetning. I økonomisk litteratur er det mye diskutert om kostnaden ved å forsørge barn bør trekkes fra når en skal måle foreldrenes levestandard. Det hevdes at å få barn er en frivillig sak. Et par med 200 000 i inntekt og barn har det derfor bedre enn de hadde det med samme inntekt uten barnet. Et inntektsbegrep som måler foreldrenes inntekt etter fradrag for utgiftene med å forsørge barnet regner dermed ikke med foreldrenes nytte av å ha barn.

Nå kan en spørre hvorfor nytten av å ha barn skal regnes med i inntektsbegrepet. Flere andre forhold som også påvirker nytten blir i alle fall holdt utenom ved måling av inntekt. Imidlertid hevdes det også at sammenhengen mellom nytten av barn og nytten av inntekt ikke kan uttrykkes ved en enkel sum, som i eksemplet i avsnitt 2.

Uansett blir saken en annen hvis det er barnas levestandard vi skal fram til. Når det gjelder barn er det ganske uinteressant å skjelne mellom resultat av ytre begrensninger og resultat av egne valg. Et barn har ikke valgt å bli født, har ikke valgt sine foreldre og har ikke valgt de økonomiske ressursene til familien det er født inn i.

Når fordelingspolitikken skal utformes, er det derfor av største viktighet å skjelne mellom foreldrenes frihet til å velge for seg selv og deres frihet til å velge på vegne av barna. En reflektert oppfatning av rettferdighet tilsier normalt at barna ikke skal bære konsekvensene hvis foreldrene har gjort uheldige valg. Som kjent står det i Bibelen: Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barna i tredje og fjerde ledd (2 Mos 20,5). Men i det norske samfunn i dag er det nok større oppslutning om bibelordet: Fedre skal ikke lide døden for det barna har gjort, og ikke barna for det fedrene har gjort.(5 Mos 24,16).

I dette notatet skal jeg drøfte måling av tilgang til økonomiske goder isolert sett. Det vil normalt ligge nytteteori bak måling av størrelsen på inntekt og formue; det er ikke til å unngå. Men vurderingen av når lav inntekt er resultat av egne valg og når den skyldes ytre beskrankninger, er et problem som må løses i fordelingspolitikken.

9.4 Om økonomiske goder og verdien av dem.

Økonomiske goder er en beholdning eller strøm av knappe goder. I ordet gode ligger at det direkte eller indirekte bidrar til å dekke menneskelige behov: at noen har nytte av det. Videre er nytten større jo mer en har av godet, under ellers like vilkår, som forklart i avsnitt 2.

At det er knapphet på et gode, innebærer at det bare er mulig å frembringe mer av det ved at det blir mindre av et annet gode. Det motsatte av et knapt gode er et fritt gode.

Hvilke goder som er frie og knappe varierer i tid og rom. Både vann og luft ble tidligere regnet som frie goder, i hvert fall i Norge. Nå selges vanlig rent vann i litervis i butikkene og har en pris.

Vi skjelner også mellom individuelle goder og fellesgoder. Et fellesgode er definert som et gode hvor den ene persons tilgang ikke begrenser en annens, en person kan forsyne seg med mer uten at andre får mindre. For individuelle goder betyr knapphet at mer av godet til en person med nødvendighet innebærer at en annen person får mindre.

Definisjonen innebærer ikke at et økonomisk gode er en fysisk eller materiell gjenstand. Økonomiske goder kan være, og er ofte, det vi kaller tjenester. Tid er et knapt gode. Definisjonen innebærer heller ikke at alle økonomiske goder kan kjøpes for penger i et marked. Skolegang og helsepleie er knappe goder selv om de er gratis for brukerne.

Tilgangen en person har til penger, er derfor ikke uten videre et godt mål på den tilgang hun har til økonomiske goder. På den ene side finnes det økonomiske goder hun ikke kan skaffe seg flere av, selv om hun får mer penger. (Plass i venteliste på sykehus). På den annen side kan hun disponere over økonomiske goder som kommer i tillegg til inntekten i kontanter.

For å kunne måle tilgangen til økonomiske goder i ett tall, må vi kunne gi alle de forskjellige godene felles benevning. Det gjør vi ved å sette en pris på dem, tilordne hvert gode en verdi, og måle summen av dem som den samlede verdi.

Et knapt gode har en verdi eller en pris i økonomisk forstand, enten det er individuelt eller felles. Verdien er bestemt av alternativkostnaden, nemlig hvor mye av andre goder en må gi avkall på for å skaffe seg en enhet til av godet. Det er ikke nødvendig at det finnes et marked hvor godet kjøpes og selges for at det skal ha en pris. Men når et slikt marked ikke finnes, kan prisen vanligvis ikke observeres direkte. Verdien kan likevel i prinsippet beregnes. Men det er flere problemer knyttet til slike beregninger. Et av dem er at verdien ikke lenger er entydig definert: det kan finnes flere verdier.

De klassiske økonomer skjelnet mellom bruksverdi og bytteverdi for en vare, et skille som går tilbake til Aristoteles. Bruksverdien har sammenheng med den enkeltes nytte, bytteverdien er markedsprisen (hvis den finnes). Et tredje verdibegrep kan knyttes til kostnaden med å produsere godet.

I et velfungerende marked vil kostnad, bytteverdi og bruksverdi falle sammen og måles i en felles størrelse, nemlig markedsprisen i kroner. Men når markedet ikke finnes, eller ikke virker som det skal, kan det avhenge av problemstillingen hvilket verdibegrep som skal legges til grunn.

9.5 Tilgang til økonomiske goder – inntekt og formue

9.5.1 Innledning

Inntekt og formue er økonomiske fagtermer som er hentet fra dagligtalen. I likhet med andre ord som tilsynelatende har en grei betydning i hverdagsspråket, skaper de problemer når vi skal gi dem en mer presis definisjon. Problemene ligger blant annet i at begrepene inntekt og formue er for innholdsrike til at alle sider av dem uten videre lar seg fange inn i den ene, riktige definisjonen.

Utgangspunktet i det følgende er at inntekt og formue skal måle tilgang til økonomiske goder. Nå er tilgang til økonomiske goder og råderett over økonomiske goder ikke nødvendigvis det samme. Et lite barn som blir forsørget av foreldrene sine, har tilgang til økonomiske goder (det spiser seg mett), men har ikke råderett over dem (barnet bestemmer ikke hvordan familiens inntekt skal disponeres). Tjenestebolig gir tilgang til et økonomisk gode (å bo). Men de som bor i tjenestebolig har ikke råderett over en inntekt tilsvarende markedsverdien av boligen. Hvis de fikk markedsverdien av boligen utbetalt kontant, er det slett ikke klart at de ville bruke hele summen til å bo.

Videre er en krone i lønnsinntekt ikke det samme som en krone i trygd eller privat forsørgelse. For hver krone i lønnsinntekt, tjener arbeidstakeren opp bestemte rettigheter til trygd ved bortfall av inntekt (sykepenger, arbeidsløshetstrygd, alderspensjon.)

Vi har altså tre sider av begrepet inntekt: kontantverdien, råderetten og sikkerheten. Ingen teoretisk definisjon av inntekt som jeg kjenner til, tar hensyn til alle disse tre faktorene på en gang. I det følgende skal jeg i hovedsak ta utgangspunkt i inntekt og formue som mål på tilgangen til økonomiske goder, det vil si, drøfte hvordan en kan måle verdien av inntekt og formue i et samletall.

9.5.2 Inntekt og formue

Inntekt og formue er to sider av samme sak. Tilgangen til økonomiske goder i en periode er bestemt av formuen i begynnelsen av perioden, og inntekten i løpet av perioden. En person kan leve utmerket uten inntekt en tid hvis bare formuen er tilstrekkelig stor i utgangspunktet.

Formuen er beholdningen av økonomiske goder på et bestemt tidspunkt, for eksempel per 31. desember, som vi oppgir på selvangivelsen. Inntekt er strømmen av tilgang til økonomiske goder i en periode, vanligvis et kalenderår, men det har også mening å snakke om inntekt per dag, per måned, per kvartal eller et hvilket som helst annet tidsrom. Med inntekt skal jeg likevel i det følgende mene inntekt per år, siden dette er det vanligste begrep, og det er årsinntekt som hyppigst brukes i inntektsstatistikk.

Det tradisjonelle bildet av sammenhengen mellom formue og inntekt er som på figur 2 nedenfor. Vannet i karet er formuen, strømmen inn er inntekt og strømmen ut er forbruk. Så lenge strømmen inn er lik strømmen ut, er beholdningen uendret. Hvis vi begynner med et tomt kar, vil beholdningen etter en bestemt tid, for eksempel et år, være lik strømmen inn per tidsenhet over året (inntekten) minus årets strøm ut (forbruket).

Det figuren ikke får fram, er at både formue og sparing i perioder kan være negativ. Gjeld er det samme som negativ formue. Hvis forbruket i en periode er større enn inntekten, er sparingen negativ: en stifter gjeld.

Verdien av formuen har betydning for husholdningens tilgang til økonomiske goder på to måter. For det første har formuen en avkastning, for eksempel renteinntekten på innskudd i banken. Denne avkastningen er en inntektspost for husholdningen og inngår direkte i husholdningens inntektsregnskap. Gjeld har negativ avkastning, og renter betalt på gjeld skal trekkes fra ved beregning av inntekt.

For det andre kan forbruk finansieres direkte ved å tære på formuen. For å beregne forbruksverdien av formuen, må den fordeles over personens gjenstående levetid. Gjeld reduserer fremtidig tilgang til økonomiske goder. Både formue og gjeld kan regnes om til årlige beløp over gjenstående levetid ved å beregne annuitetsverdien av dem, slik vi gjør det ved annuitetslån. 6

I økonomisk teori defineres inntekt i en periode som den øvre grense for det forbruk en person kan ha uten å redusere sin formue. Definisjonen innebærer ikke at hele inntekten går til forbruk, det springende punkt er hvor stort forbruket kan være. Inntekten setter tak eller skranke for forbruket. Forbruk finansiert ved lån er ikke inntekt, heller ikke forbruk som betales med sparepenger.

Inntekten består blant annet av arv og gaver. Arv er altså inntekt, selv om den av skattetekniske grunner ikke blir registrert i inntektsstatistikken.

Definisjonen innebærer at den som forbruker, også med nødvendighet mottar en inntekt. For å forstå definisjonen nærmere, må vi derfor se på hva forbruk er, og hvordan forbruk finansieres.

For en husholdning som helhet kan vi grovt sett skjelne mellom følgende typer forbruk:

• Pengeforbruk: forbruk av varer og tjenester kjøpt for penger.

• Hjemmeforbruk: varer og tjenester produsert ved egen innsats hjemme.

• Fritid.

• Forbruk av egen bolig.

• Forbruk levert fra andre varige forbruksgoder.

• Forbruk betalt eller subsidiert av stat og kommune

Vi får da at samlet inntekt i prinsippet er summen av pengeinntekt, hjemmeproduksjon, fritid, offentlig betalt forbruk og avkastning av bolig og annen konsumkapital.

9.5.3 Livsinntekt

Livsinntekten er summen av inntekter over hele livet, passende diskontert. 7

En nyfødt kan godt tenkes å ha egen formue. Livsinntekten er verdien av hele det forbruk personen kan tillate seg uten å redusere den opprinnelige formuen, fra fødsel til død.

Med formue i utgangspunktet, kan hun tillate seg et større forbruk enn dette, og likevel dø solvent, nemlig ved å bruke opp formuen. Det er derfor formuen i utgangspunktet pluss livsinntekten som til sammen måler et menneskes tilgang til økonomiske goder over hele livsløpet.

Størrelsen på inntekten det enkelte år vil normalt variere, både på grunn av tilfeldige forhold og som følge av bevisste valg. Ulikhet i livsinntekt er mindre enn ulikheten i årsinntekt, både for menn og kvinner.

Et samfunn hvor alle hadde den samme livsinntekt ville likevel vise betydelig ulikhet i årsinntekt, fordi inntekten normalt varierer over livsløpet. Hvis fordelingen over livsløpet var den samme for alle, ville inntekten være lik i hver aldersklasse. Med forskjeller i livsløp vil det være ulikheter også innen hver aldersklasse, selv om livsinntekten skulle være lik. I analyser av årsinntekt er det derfor et viktig metodeproblem å skjelne ulikhet i livsinntekt fra ulikhet som henger sammen med forskjeller i livsløp. Det metodeproblemet er ikke løst.

Livsinntekten setter grense for hvor stort forbruk den enkelte kan tillate seg over livsløpet som helhet, og likevel dø gjeldfri. Men forbruket hvert enkelt år kan være større eller mindre enn inntekten det samme året. Den enkelte kan til en viss grad velge fordelingen av inntekt over livsløpet. En lang utdanning vil for eksempel bety å utsette inntjening av inntekt, mot (forhåpentligvis) å tjene mer når utdanningen er over. Sparing et år gir inntekt senere i form av renter eller annen kapitalavkastning.

Teoretisk kan forbruket fordeles over livet ved at vi låner i perioder hvor årsinntekten er lavere enn ønsket forbruk og sparer i perioder hvor inntekten er høyere enn ønsket forbruk, ut fra en vel gjennomtenkt livsplan.

Figur 3 viser gjennomsnittlig yrkesinntekt etter alder for 4 kohorter norske kvinner og menn i 70- og 80-årene. Vi ser at inntekten normalt er størst mellom ca 35 og 55 år for menn, toppen kommer noe seinere for kvinner. For par vil toppinntekten derfor komme noe seinere enn figuren viser.

De lave inntektene for de yngste og eldste skyldes først og fremst lav yrkesdeltaking. (Pensjoner er ikke regnet med i inntekten her.) For en mann vil det typiske forløp over livsløpet være ingen eller svært lav inntekt mens han er under utdanning, stigende inntekt mens han er yrkesaktiv fram til pensjonsalderen, et brått inntektsfall ved pensjonsalder, og så en jevn, lav inntekt resten av livet. Kvinners livsmønster er under så sterk omlegging at det er vanskelig å tegne opp et typisk forløp. Beregninger på materialet som ligger bak figur 3 tyder på at både livsinntekt samlet og forløp over livet viser større variasjon hos kvinner enn hos menn. 8 Det vi vet, og kan se av figuren, er at kvinner gjennomsnittlig går ned i inntekt i 20-årene, altså mens de har små barn, og at de har lengre perioder med deltids arbeid. Det typiske for en mann er å gå inn i heltids arbeid når utdanningen er ferdig, og så stå der til han blir arbeidsløs eller pensjonert.

Hvis fremtiden var helt sikker, både når det gjaldt levetid, lønn og arbeidstid, og hvis hver enkelt stod fullstendig fritt til å fordele forbruket som han ville over livsløpet, ville livsinntekten, sammen med eventuell startformue, være alt vi trengte å vite om folks tilgang til økonomiske goder. Men livsinntekten er ikke velegnet som mål i praksis. For en levende person vil fremtidig livsinntekt normalt være ukjent. Når hele livsinntekten er kjent med full sikkerhet, vil vedkommende være død, og kan ikke lenger nås av fordelingspolitiske tiltak.

Selv om livsinntekten var kjent, er den øyeblikkelige inntekten og økonomiske situasjonen av interesse, fordi den enkelte ikke fritt kan fordele forbruket over livet slik han vil.

Mange vil ønske et jevnere forløp av forbruk over livet enn inntektskurvene i figur 3 viser. I årene etter yrkesaktiv alder sikres forbruket normalt gjennom pensjonsforsikring, privat eller gjennom folketrygden, og/eller annen sparing. For å opprettholde forbruket i begynnelsen av livet, må en ta opp lån, slik de fleste etter hvert gjør det ved studielån og lån til bolig. Jevnt forbruk over livet ville en oppnå ved å være netto låntaker i årene fram til ca 35 år (for menn), betale gjeld og spare i årene 35 til 55, og leve av sparing ved siden av yrkesinntekt fra 55 år av. Hvis vi tar hensyn til ønsket forsørgelse av barn, vil nok ønsket forbruk være høyere i alderen 25-45 enn senere i livet. De fleste må begynne å spare før det ville vært ønskelig hvis de stod fritt, fordi de ikke kan tilby god nok sikkerhet for lån eller kanskje også av engstelse for å stifte for høy gjeld.

Det er dette som ofte kalles livsfase-skvisen: i årene fram til ca 40 år, mens barna er små, må både studiegjeld og boliglån betales ned. Når toppinntektene kommer (hvis de kommer) i 40 og 50 årene, er gjelda betalt og barna blitt voksne.

9.5.4 Utvidet inntekt

Med utvidet inntekt menes et inntektsbegrep hvor fritid og goder produsert hjemme er regnet inn i inntekten. Resonnementet er formalisert av økonomen Gary Becker, som fikk Nobelprisen i 1992.

Utgangspunktet er at forbruk kan produseres med egen tid eller kjøpes for pengeinntekt. Fritid er en form for forbruk. Pengeinntekten kan være arbeidsinntekt eller arbeidsfri inntekt. Arbeidsfri inntekt er kapitalinntekt og overføringer fra det offentlige eller fra private. Det forbruket som ikke finansieres av arbeidsfrie inntekter, begrenses av den tid som er disponibel til lønnsarbeid, hjemmearbeid og fritid, og av arbeidslønna. Av disse er tilgjengelig tid den samme for alle, men timelønna varierer. Utvidet inntekt er bestemt av timelønn og arbeidsfri inntekt, og er den reelle skranken for fritid og annet forbruk.

Det riktige mål på mulig forbruk, altså på inntekten, i en gitt periode er timelønn ganger antall timer i perioden pluss overføringer og kapitalinntekter. Pengeinntekten alene er ganske sikkert for liten.

Vi ser at forskjeller i utvidet inntekt bare avhenger av timelønn og arbeidsfrie inntekter. Hvordan den enkelte fordeler sin tid mellom lønnet arbeid, hjemmeproduksjon og fritid, er et resultat av eget valg og avspeiler ulikheter i preferanser, ikke i muligheter til forbruk.

Pengeinntekten reflekterer delvis forskjeller i lønn og arbeidsfrie inntekter og delvis forskjeller i hvordan den enkelte velger å fordele sin tid mellom lønnsarbeid og annen tidsbruk. Spørsmålet er da hvor stor feilen blir når en bare måler pengeinntekten, slik vi vanligvis gjør, og om feilmålingen gir systematiske skjevheter ved sammenlikning av ulike familietyper.

Når vi sammenlikner to enkeltpersoner med samme arbeidstid, begge er for eksempel i fullt arbeid, vil ulikheten i lønnsinntekt bare skyldes ulikhet i time­lønn. Pengeinntekt og utvidet inntekt vil dermed reflektere de samme forskjeller. Ulikhetene i pengeinntekt vil være noe mindre enn ulikhetene i utvidet inntekt; størrelsen på feilen vil avhenge av hva slags mål en bruker, om en for eksempel ser på forskjellene i kroner eller i prosent.

Alt i alt er feilen ved å måle pengeinntekt neppe av særlig betydning når vi sammenlikner enslige personer. Men ved sammenlikning av husholdninger med flere personer kan feilen bli betydelig større, for da varierer lønnet arbeidstid mer enn blant enslige.

Termen wT blir større jo flere voksne, arbeidsføre personer det er i en husholdning. Hvis de har samme lønn, vokser den til og med proporsjonalt med antall personer. Men pengeinntekten øker ikke nødvendigvis i samme takt. Hvor mye den øker, avhenger i praksis av ektefellenes valg av yrkesaktivitet for kona (i sjeldne tilfelle også for mannen). Becker analyserer valget mellom lønnsarbeid og hjemmearbeid som et resultat av komparative fortrinn i lønnsarbeid og hjemmeproduksjon, dvs forholdet mellom lønn og produktivitet hjemme. 9 Dette valget er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på i denne forbindelse, poenget er at det eksisterer. I praksis vil en del av inntektsforskjellene mellom husholdninger i Norge skyldes variasjoner i kvinnens lønnede arbeidstid, ikke i mannens lønn. Men disse inntektsforskjellene reflekterer ikke nødvendigvis ulikheter i muligheter for forbruk slik mannens inntekt gjør for gitt arbeidstid. Kvinnens pengeinntekt erstatter langt på veg hjemmeproduksjon, og brukes ofte til å kjøpe varer og tjenester som hun ville produsert selv hvis hun hadde vært hjemmearbeidende. Her er tilsyn med barna vanligvis den største posten.

Tabell 1 viser hvordan bruttoinntekten er fordelt på hovedinntekt og biinntekt i husholdninger med 2 voksne og minst ett barn under 17 år. Bruttoinntekten er ordnet etter desiler. Tabellen viser at biinntekt som andel av bruttoinntekt øker systematisk med inntekten til og med desil 9.

Overgang fra hjemmeproduksjon til pengeinntekt kan gjøre stor forskjell for inntektsfordelingen internt i familien og for kvinnens velferd, men det er ikke poenget her. Det viktige er at familiens samlede (muligheter til) forbruk ikke øker i takt med pengeinntekten.

Det følger av dette at pengeinntekten også kan undervurdere forskjellen mellom enslige og par. Et par har alltid dobbelt så mye potensiell arbeidstid disponibelt som en enslig, enten denne tas ut i lønnsarbeid eller ikke. Dette poenget er av spesiell betydning når en skal vurdere økonomien til enslige forsørgere.

Legg ellers merke til at det ikke spiller noen rolle for målingen av utvidet inntekt om tida utenom lønnet arbeid brukes til hjemmeproduksjon eller til fritid. For gitt timelønn og arbeidsfri inntekt er fordelingen her et spørsmål om valg, det vil si preferanser. Forskjellen mellom pengeinntekt og utvidet inntekt er alltid lik w(T-L), uten at det er nødvendig å spesifisere hva timene utenom lønnet arbeid (T-L) blir brukt til.

Hele utledningen av, og begrunnelsen for, utvidet inntekt bygger på at det faktisk er mulig fritt å velge tid brukt til lønnet arbeid. Slik valgfrihet er det ikke alle som har. For eksempel er det meningsløst å beregne utvidet inntekt som beskrevet ovenfor for en arbeidsløs.

9.5.5 Måling av formue og avkastning av formue

Formuen er lik beholdningen av økonomiske goder. Disse godene kan være penger eller gjenstander: formuen består av pengeformue og realformue. Med pengeformue menes både kontante penger og fordringer som bankinnskudd, aksjer og obligasjoner. Gjeld er negativ formue.

Verdien i kroner av pengeformue er selvfølgelig veldefinert. Et problem er likevel variasjoner i kursen på aksjer og obligasjoner. Som kjent kan kursene svinge fra dag til dag. Ved sammenlikning av formuer er det nødvendig konvensjonelt å fastslå hvilken dags­kurs som skal gjelde.

Avkastningen av pengeformue, den inntekt husholdningen mottar, er også veldefinert: det er renter av bankinnskudd og obligasjoner, dividende av aksjer. 10

Realformuen er mer problematisk. For en privat husholdning som ikke driver næringsvirksomhet, vil det dominerende innslag i realformuen være verdien av boligen. Siden det eksisterer et marked hvor boliger, også brukte, kjøpes og selges, er det rimelig å måle boligens verdi ved salgsprisen. Problemene med å måle verdien av egen bolig er mer praktisk en prinsipielt. Salgsprisen på en bolig som ikke har vært omsatt på en stund, vil være usikker. Men viktigere for analyseformål er det at offisiell statistikk over formue bygger på boligens skattetakst slik den står i selvangivelsen. Forholdet mellom skattetakst og salgs­verdi er ikke fast, men varierer fra kommune til kommune, ofte også etter når boligen er bygd. Jevnt over er skattetaksten alltid lavere enn salgsverdien, men avstanden varierer.

Resten av realformuen er det vi kaller konsumkapital (forbrukskapital), og består av varige forbruksgoder, som bil, båt, hvitevarer, fjernsyn m.v., og av innbo. Vanligvis vil markedsverdien av disse ikke være kjent. Om den var kjent, ville den ikke uten videre være lik bruksverdien av dem for husholdningen.

Avkastningen av realformuen er den strøm av tjenester den leverer husholdningen. Siden disse strømmene ikke er direkte observerbare, må verdien av dem beregnes ved en eller annen konvensjon. Alternativkostnaden er her det husholdningen hadde måttet betale for å kjøpe de tilsvarende tjenestene. For en bolig er det beregnet husleie. I prinsippet har også annen konsumkapital en tilsvarende alternativkostnad. Det er mulig å leie bil og husholdningsapparater.

En annen metode er å anslå verdien av gjenstanden, og beregne avkastningen som renten av verdien.

I praksis beregnes slik stipulert inntekt bare av boligkapitalen. Beregnet inntekt av egen bolig, slik den beregnes i selvangivelsen, er normalt for lav. Dessuten er feilen usystematisk, siden beregnet inntekt er en fast prosent av boligens likningsverdi og inneholder samme feil som denne.

Problemene med å måle realformuen og dens avkastning kan ha konsekvenser for hva som er riktige mål for husholdningens gjeld og renter på gjelda. En vanlig norsk privat husholdning vil ha gjeld av to slag. En del av gjelda er lån tatt opp for å kjøpe bolig, bil og andre varige forbruksgoder. Gjelda er altså en negativ formue som har sitt motstykke i en like stor positiv formuespost. Renteutgiftene på denne gjelda svarer til en usynlig post på inntektsregnskapet, som beskrevet ovenfor. Det kan derfor argumenteres for at slike gjeldsrenter ikke skal trekkes fra ved beregning av inntekten siden den positive motposten heller ikke er med. På samme måte blir det feil å regne slik gjeld som en faktor som reduserer fremtidige muligheter for forbruk.

Men disse argumentene kan ikke anvendes på gjeld som er stiftet for å finansiere løpende forbruk. Den andre tyngende gjeldsposten for norske husholdninger, og særlig for barnefamilier, er studiegjeld. Denne har ikke en motpost i realformue. Vel har den avkastning, men den avkastningen ligger i arbeidslønna, som normalt ikke er gjenstand for undervurdering eller andre målefeil.

For å gi et brukbart mål på tilgang til økonomiske goder (muligheter for forbruk), må årsinntekten suppleres med opplysninger om formue og gjeld. Årsinntekten alene vil systematisk overvurdere ressursene til husholdninger tidlig i livsløpet og undervurdere ressursene til husholdninger seint i livsløpet. Dette vil være tilfellet selv om renter på gjeld blir trukket fra ved beregning av inntekten. Som nevnt i avsnitt 5.2, vil gjeld minske mulighetene til forbruk i fremtiden mens positiv formue øker forbruksmulighetene. Det riktige målet på tilgang til økonomiske goder et bestemt år er inntekten pluss beregnet annuitetsverdi av netto formue, dvs, av formue minus gjeld.

9.5.6 Offentlig finansiert forbruk

Omtrent halvparten av offentlige utgifter i Norge er overføringer, utbetalinger til private som blir regnet inn i husholdningenes pengeinntekt. Resten er offentlig konsum (forbruk) og investeringer. Offentlig forbruk består av goder som direkte eller indirekte brukes av borgerne, individuelt eller i fellesskap. Borgerne betaler ikke for dem etter hvor mye de bruker, men gjennom skatter og avgifter. Når disponibel inntekt regnes netto for direkte skatter og trygdeavgifter, virker det logisk at forbruk av offentlige finansierte goder burde legges til inntekten.

En del av det offentlige forbruket er fellesgoder, hvor den enes bruk ikke minsker forbruket til den andre. Da kan det være teoretisk vanskelig å vite hvor mye man skal tilskrive den enkelte person eller husholdning. For analyser av inntektsulikhet innenfor et enkelt land er det heller ikke nødvendig å trekke inn fellesgoder, siden de i prinsippet er fritt tilgjengelige for alle.

Men store deler av det offentlige forbruket er ikke fellesgoder, selv om de helt eller delvis er offentlig finansiert. Det er både veldefinert og fullt mulig å beregne hvor mye som tilfaller hver enkelt av tjenester fra undervisning og helsestell, for å ta de to største. I mange land må den enkelte betale for disse tjenestene av egen pengeinntekt. Argumentene for å finansiere undervisning og helsestell helt eller delvis over offentlige budsjett er et stykke på veg fordelingspolitiske, og det er derfor grunn til å vise interesse for hvem som nyter godt av dem. Begge typer offentlig forbruk er av stor betydning for barnefamilier. Men det er fordelingsvirkninger av subsidiene til barnehager som har vært viet mest offentlig oppmerksomhet.

Den normale måten å betale for helsetjenester på, når de er private, er gjennom forsikring. Motverdien av offentlige helsetjenester på husholdningens inntektsregnskap er derfor premien i en tilsvarende helseforsikring. Det samme gjelder motverdien av rettigheter den enkelte opparbeider seg til sykepenger, alderspensjon og andre trygder.

Når det gjelder inntektsvirkningen for en husholdning av gratis skole og subsidierte barnehager, er den ikke uten videre lik det beløp stat eller kommune betaler. Inntektsvirkningen er avhengig av husholdningens betalingsvilje for tjenesten. Ta gratis skole som eksempel. Vi kan stille spørsmålet: hvor mye forbruk av andre goder kan en husholdning tillate seg når den slipper å betale skolepenger for barna? Det kommer åpenbart an på hvor mye de hadde vært villige til å betale for skole hvis de hadde kunnet velge. Det finnes neppe i Norge foreldre som ikke hadde vært villige til å betale noe i det hele tatt for barnas skolegang, men det er langt fra klart at alle ville ønsket å betale de fulle kostnader for 10 års skolegang. Hvis betalingsviljen er lavere enn den faktiske kostnaden, er det betalingsviljen som avgjør hvor stor ekstrainntekt husholdningen mottar.

Det samme gjelder subsidierte plasser i barnehage. Foreldre som ikke ønsker å ha barn i barnehage selv om den skulle være gratis, mottar ingen ting av disse subsidiene. For foreldre som ville vært villige til å betale den fulle prisen uten subsidier, er hver krone i subsidier en ekstrainntekt.

9.6 Husholdningsinntekt

Det er vanlig å legge til grunn i fordelingsanalyser at personer som lever sammen i en husholdning, deler inntekten og har felles forbruk. Det vil si: individenes inntekt slås sammen til en felles kasse, og fordeles til hver enkelt etter behov eller etter andre fordelingsprinsipper. Videre regner en med at de har økonomiske fordeler av å dele fellesgoder som kjøkken, bad, og varige forbruksvarer. Denne typen økonomiske samlivsfordeler er grunnlaget for at en regner med forbruksenheter (ekvivalensskalaer) i analyser av personlig inntektsfordeling, og er en av grunnene til at en skjelner mellom enslige forsørgere og andre forsørgere i familiepolitikken.

Men i våre dager er bofellesskap ikke det samme som inntekts-fellesskap, som igjen ikke er det samme som gjensidig plikt til forsørgelse. Det er mange som bor sammen og har økonomiske fordeler av det, uten å dele inntekt eller å forsørge hverandre. Her trengs det etter mitt syn en begrepsavklaring. De sterkt skiftende familie-og samboerforhold som vi har i Norge i våre dager har ført til:

• Stadig færre fedre og mødre lever i inntektsfellesskap med hverandre. (De er skilt, eller de har aldri vært gift.)

• Stadig færre barn lever i inntektsfellesskap med begge foreldrene sine.

• Stadig flere lever i samboerforhold hvor de hverken har plikt til å forsørge hverandre eller hverandres barn.

Vi vet dessuten ikke så mye om hvorvidt det er fellesskap i inntekt, selv innenfor den gammeldagse familie hvor mor og far er gift med hverandre og bare har felles barn.

Barn lever alltid i inntektsfellesskap med noen og blir alltid forsørget bare av noen. Men vi kan ikke legge til grunn at de lever sammen med dem som har forsørgelsesplikten, eller at de blir forsørget bare av dem de lever sammen med.

Det er vanskelig, men ikke umulig, å observere den interne fordeling av goder i en privat husholdning. I Norge har vi ingen slik statistikk. 11 I vedlegg 12 Familiepolitikk og familieøkonomi redegjør Kjell Erik Lommerud for noen moderne teorier om fordeling og forhandlinger innenfor private husholdninger. Selv når familien har felles kasse, kan egen inntekt i visse situasjoner påvirke hvor mye hver enkelt mottar gjennom virkning på forhandlingsstyrken. Blant annet derfor er det, for voksne personer, av interesse å kartlegge deres egen inntekt i tillegg til den samlede inntekt i husholdningen de tilhører.

Det vanlige i analyser av inntektsfordeling er å tilskrive hvert medlem av husholdningen en beregnet inntekt. Beregningen forutsetter at samlet inntekt deles likt mellom de voksne medlemmene av husholdningen, og at barn får tildelt etter behov (etter hva de koster). Videre er det vanlig å legge til grunn at det er stordriftsfordeler ved å bo sammen i en husholdning. Den beregnede inntekten kalles inntekt per forbruksenhet eller ekvivalent inntekt.

I avsnitt 5.1. skjelnet jeg mellom tilgang til økonomiske goder og råderett over økonomiske goder. Inntekt per forbruksenhet er eksempel på et inntektsbegrep som gjør dette skillet viktig. Hver enkelt person i husholdningen, både barn og voksne, blir etter denne regnemåten tilskrevet en inntekt. Denne beregnede inntekten kan i sin helhet bestå av forbruksvarer som hun får tildelt, og innebærer ikke at hun disponerer over noe pengebeløp til fritt bruk. Inntekt per forbruksenhet måler utelukkende tilgang til økonomiske goder, ikke råderett.

9.6.1 Ekvivalente inntekter og forbruksenheter

To inntekter er ekvivalente hvis de gir samme muligheter for forbruk. Realinntekt korrigert for prisstigning er en form for ekvivalent inntekt. Realinntekten blir definert og beregnet ganske analogt til inntekt per forbruksenhet i en husholdning. Hvis prisstigningen et år er 4%, er 104 000 kroner etter prisstigningen ekvivalent med (samme realinntekt som) 100 000 kroner før prisstigningen. Den ekvivalente inntekten etter prisstigning er da alltid lik 1,04 ganger inntekten før prisstigning for alle inntekter.

Tankegangen er så kjent at den virker uproblematisk. I virkeligheten ligger det flere forenklende forutsetninger bak regnestykket, blant annet at prisstigningen er den samme for alle, uavhengig av inntekten i utgangspunktet. Det kan også vises at beregningen vanligvis vil gi for høyt anslag på den teoretiske ekvivalente inntekt, som er definert ved det nytteteoretiske begrepet levekostnadsfunksjonen.

Betrakt så to mennesker som bor sammen og deler inntekten sin. Analogt til teorien for prisindeksen, kan vi nå spørre: Hvor mye trenger de til sammen for å kunne ha like høyt forbruk som en enslig med inntekt kroner 100 000? Intuitivt virker det rimelig at to ikke trenger dobbelt så mye som en, slik at de trenger mindre enn 200 000 kroner. Årsaken er mulighetene for rasjonalisering og fellesforbruk. Hvis svaret for eksempel er 170 000 kroner, er 170 000 kroner for et par ekvivalent med 100 000 kroner for en enslig.

Analogt til tilfellet for prisindekser kan nå slike par med ekvivalente inntekter defineres for alle inntektsnivå. Men på samme måte som ved prisstigning, vil forholdstallet par/enslig ikke uten videre være lik 1,7 for alle inntekter. Under visse forutsetninger, blant annet at de to har like preferanser, kan det vises at forholdstallet er lik (2-A), hvor A er lik andelen fellesgoder. 12 Denne andelen vil variere med inntekten. Hvor stor andel fellesgodene utgjør av forbruket kan dessuten være både kulturelt bestemt og avhengig av livsform. Måling av ekvivalente inntekter kan i praksis ikke ta hensyn til alle tenkelige individuelle variasjoner, men må bygge på det gjennomsnittlige eller typiske forbruk, slik konsumprisindeksen gjør.

Forbruksenheter er det samme som forholdet mellom ekvivalente inntekter. Hvis den ekvivalente inntekt for to voksne er lik 1,7 ganger inntekten til en enslig, er det det samme som å si at to voksne er lik 1,7 forbruksenheter. Inntekt per forbruksenhet for to voksne er lik deres samlede inntekt delt på antall forbruksenheter. I eksemplet ovenfor: 170 000 kroner for et par er lik 170 000/1,7 = 100 000 kroner per forbruksenhet.

Legg merke til en viktig forskjell fra problemstillingen ved prisstigning. Det å flytte sammen er (får vi tro) et frivillig valg, i motsetning til prisendringer som den enkelte ikke kan påvirke. Hvis paret har en inntekt som i forbruksforstand er nøyaktig ekvivalent med 100 000 kroner, vil de formodentlig ha høyere levestandard i nytteforstand etter at de har flyttet sammen enn de hadde mens de bodde hver for seg. Ekvivalente inntekter kan defineres forskjellig avhengig av om en ønsker å tolke dem som et mål på samlet nytte eller som et mål på tilgang til økonomiske goder i snevrere forstand.

Merk også at spørsmålet, slik det ble stilt ovenfor, bare har mening hvis de to faktisk ikke bare har bofellesskap, men også deler inntekten. Denne presiseringen er et poeng fordi det i våre dager er mange forskjellige former for bofellesskap. Det er fullt mulig, til og med ikke uvanlig, å dele leilighet og kjøkken uten å disponere inntekten i fellesskap. I slike bo-fellesskap har det ikke mening å slå sammen inntektene og beregne husholdningens samlede inntekt. Det har god mening å beregne besparelsen ved fellesgoder, dvs å bo kollektivt. Men det er tvilsomt om en analyse av inntektsfordeling skal ta hensyn til denne formen for rasjonell bruk av inntekten mer enn andre former, for eksempel besparelsen ved å bo sentralt og spare utgifter til egen bil. Her kan det tenkes å være feilkilder i den offisielle statistikkens definisjon av privat husholdning.

9.6.2 Fordeling innen husholdningen

Ved definisjon av ekvivalente inntekter ovenfor var spørsmålet: Hvor mye trenger to til sammen for å kunne ha like høyt forbruk som en enslig med inntekt 100 000 kroner? Spørsmålet er upresist. Hvis de to ikke deler likt, får vi to forskjellige spørsmål og to forskjellige svar. Spørsmål 1: hvor stor inntekt trengs for at den som får mest skal ha samme forbruk? Spørs­mål 2: hvor stor inntekt trengs for at den som får minst skal ha samme forbruk? Inntekt 2 er åpenbart større enn inntekt 1. Hva vi skal mene med ekvivalente inntekter, kanskje også med husholdningens samlede inntekt, kan da tenkes å variere, avhengig av hvem sine forbruksmuligheter vi ønsker å kartlegge.

Spørsmålet kan gjøres enda vanskeligere, for den interne fordelingen varierer fra husholdning til husholdning. Like husholdningsinntekter kan dekke over ulikheter i faktisk forbruk for den enkelte.

For å komme fram til en brukbar definisjon av ekvivalente inntekter må en skjære gjennom disse vanskene. En rimelig presisering av begrepet er følgende: hvor stor inntekt trengs for å gjøre det mulig å gi begge samme forbruk som en enslig med 100 000 kroner, gitt beste fordelingsmåte? Beste fordelingsmåte kan for eksempel bety at de to deler likt. Fordelen med denne måten å presisere spørsmålet på er at den gir analoge definisjoner av inntekt og av ekvivalente inntekter. Vi spør om muligheter til forbruk, ikke faktisk forbruk. Men merk nå at en ekvivalent inntekt lik 100 000 ikke garanterer at begge to faktisk har et forbruk som tilsvarer 100 000 kroner.

Usikkerheten her spiller ingen rolle når vi skal måle hva mulighetene til forbruk er i en husholdning. Men den kan være av betydning hvis målet for fordelingspolitikken er å sikre tilgang til økonomiske goder for en bestemt gruppe mennesker, for eksempel barn eller gifte kvinner.

9.7 Kostnader med å ha barn

9.7.1 Innledning

Uttrykket kostnaden med å ha barn fører tankene i retning av kostnaden med å holde bil eller kjøpe bolig, altså hva det koster å anskaffe seg en vare. Siden barn er mennesker, ikke gjenstander, er uttrykket kanskje ikke det heldigste. Kostnader bør være så små som mulig. Men barn er en viktig målgruppe for offentlig fordelingspolitikk: det skal koste å ha barn.

Dessuten kan foreldre velge hvor mye de vil bruke på barna sine. Ordet kostnad underslår denne valgfriheten. Barn koster det foreldrene kan og vil bruke på dem.

En vanlig metode for å beregne hva barn koster er nettopp å undersøke hva foreldrene faktisk bruker på dem, og prøve å beregne barns forbruk gjennom analyser av forbruksundersøkelser. Slike analyser byr på en del metodiske problemer. Forbruksundersøkelser inneholder normalt ikke opplysninger om forbruket til hver enkelt person i husholdningen, bare hva husholdningen alt i alt bruker til forskjellige varer og tjenester. Derfor er det ikke mulig å beregne barns forbruk direkte ved hjelp av de data som er samlet inn. En må prøve å beregne barnas forbruk indirekte, gjennom å sammenlikne sammensetningen av forbruket i husholdninger med og uten barn. For å komme til noe resultat, må slike analyser bygge på en teori om fordeling i husholdningen, sammenhengen mellom forbruket til barn og foreldre, og om hva som utgjør barnas forbruk. Vedlegg 5 til denne innstillingen (Røed Larsen og Aasness) redegjør nærmere for problemstilling og metoder i indirekte beregninger av barnekostnader.

En gjennomgående svakhet ved de aller fleste beregninger av denne typen gjør dem imidlertid lite brukbare: de regner ikke at tid brukt til tilsyn og omsorg er en kostnad. Grunnen til denne feilen er at forbruksundersøkelser bare regner med direkte utgifter i penger, ikke med indirekte kostnader i form av tapt arbeidsinntekt. En kommer derfor vanligvis fram til at barn bruker mindre enn voksne, og ofte at barna koster mindre jo yngre de er.

9.7.2 Forskjellige kostnadsbegrep

Selv om foreldres utgifter til barn var nøyaktig kjent, ville det være behov for en nærmere avklaring av hva en skal mene med begrepet kostnader med å ha barn, og hvilken rolle barnekostnader skulle spille både i analyser av inntektsfordeling og i fordelingspolitikken. Det kan diskuteres om en med barnekostnad skulle mene et fast beløp, for eksempel barns gjennomsnittlige forbruk, eller om en skulle mene den andel av husholdningens inntekt som gjennomsnittlig går til barn. Hvis barn koster en fast del av husholdningenes inntekt, vil barnekostnadene i kroner være større jo større foreldrenes inntekt er.

Vi kan videre skjelne mellom en normativ og en beskrivende betydning av uttrykket barnekostnad. Det normative går på hva barns forbruk bør være, og det beskrivende går på hva foreldre faktisk bruker på barna sine.

Kostnaden ved å ha barn kan bety:

1. Kostnaden ved et minimumsforbruk for barn.

2. Kostnaden ved et rimelig forbruk for barn

3. Kostnaden ved at barn mottar en rimelig andel av foreldrenes forbruk.

4. Kostnaden ved gjennomsnittsforbruket for barn.

5. Kostnaden ved den andel av foreldrenes forbruk som barn normalt mottar.

Alle disse kostnadsbegrepene kan ha interesse, i hver sin sammenheng. Kostnadsbegrepene A, B og D er faste kronebeløp, uavhengig av foreldrenes inntekt. Begrepene C og E åpner for at barns forbruk kan (og bør) variere i takt med foreldrenes forbruk, men de er også forenlige med at alle barn koster det samme. Barns andel av forbruket vil i siste fall bli lavere jo høyere husholdningens inntekt er.

Begrepene A og B er klart normative. De kan være egnet til å definere mål for fordelingspolitikk til barnefamilier. Det kan nemlig vel tenkes at overføringer til barnefamilier bør være slik at de sikrer alle barn et minimums- eller passe nivå, men ikke mer. Men siden barn er forsørget av sine foreldre, kan deres levestandard bare sikres gjennom sikring av foreldrenes inntekt. Spørsmålet blir da: hvor stor inntekt må husholdningen som helhet ha for å sikre barna en rimelig levestandard? For å kunne svare på dette spørsmålet, må vi kjenne til hvordan foreldrene faktisk fordeler forbruket mellom seg og barna. Men det betyr at vi må undersøke barnekostnadene i betydning E.

Barns gjennomsnittsforbruk kan være en opplysning av interesse på linje med tall som gjennomsnittsinntekt, gjennomsnittlig utgift til matvarer osv. I sammenheng med fordelingspolitikk bør likevel tall for gjennomsnittlig forbruk (og inntekt) brukes med forsiktighet. Årsaken er at både inntekt og forbruk er skjevt fordelt i befolkningen. Gjennomsnittlig inntekt blir sterkt påvirket av noen ganske få høye inntekter, slik at over halvparten av befolkningen normalt vil ha inntekt under gjennomsnittet. På samme måte må vi regne med at flertallet av barn vil ha et forbruk som er mindre enn gjennomsnittet for alle barn. 13 Gjennomsnittsforbruket for barn er lik det typiske eller det representative forbruk bare hvis rike foreldre ikke gir barna sine høyere forbruk enn det andre foreldre gjør. Også såkalte standardbudsjett for barnefamilier kan fort gi urealistisk høye utgifter til barns forbruk hvis en ikke har klart for seg at det normale er å ligge under gjennomsnittet.

9.7.3 Barnas levestandard eller foreldrenes?

Nå er kostnaden ved å kjøpe varer heller ikke helt entydig. Prisen avhenger blant annet av kvalitet. Gary Becker, som også har analysert anskaffelse av barn som et økonomisk problem, bruker konsekvent uttrykket barnekostnad, og skjelner mellom kvantitet og kvalitet: en gitt sum penger kan brukes til å anskaffe mange billige barn eller noen få kvalitetsbarn. Becker tenker seg at hvert barn av en gitt kvalitet koster en gitt sum, men siden rike foreldre anskaffer dyre barn vil barnekostnadene øke med foreldrenes inntekt.

Både Gary Becker og andre økonomer bruker uttrykket kostnader med å ha barn i sammenhenger hvor de skal fram til et mål på hva foreldrene har igjen å bruke på seg selv etter at utgiftene til barna er dekket. Det er altså foreldrenes levestandard som står i fokus. Men interessen for økonomien til barnefamilier kan like gjerne skyldes interesse for å måle levestandarden til barna. Da blir problemstillingen: hva blir igjen til barna etter at foreldrene har tatt sitt? For så vidt er det like meningsfullt å undersøke hva det koster å ha foreldre.

Når det er barnas levestandard som skal måles, faller det naturlig å angripe problemet analogt med måling av ekvivalente inntekter for voksne.

Ekvivalente inntekter måler både barns og foreldres muligheter for forbruk. De kan tolkes både som et mål på hva foreldrene har igjen til seg selv, etter at de har delt rimelig med barna, og som et mål på hva som kan avses til bruk på barna, gitt at en rimelig andel går til foreldrene.

Men resonnementet i avsnitt 6 ovenfor kan ikke anvendes direkte på barn. Ekvivalent inntekt er et relativt begrep, den er ekvivalent med noe annet, med en referanseinntekt. For voksne er referansen inntekten til en enslig person. Men det er meningsløst å tenke seg et enslig barn; alle barn bor eller bør bo sammen med noen som forsørger dem.

Videre blir ekvivalente inntekter for voksne definert ved hjelp av en levekostnadsfunksjon, som igjen er definert ut fra en nytteteoretisk betraktning. Levekostnaden er det beløp som trengs for å oppnå et bestemt nyttenivå. Det ligger i teorien at hva og hvor mye som trengs for å oppnå en gitt nytte, og dermed selve levekostnadsfunksjonen, er definert av preferansene til det enkelte individ. Men vi vil normalt aldri finne på å definere hva som er godt for et barn utelukkende ut fra dets egene preferanser. Derfor er begrepet levekostnadsfunksjon vanskeligere å anvende for barn enn for voksne.

Et barns levekostnadsfunksjon kan bare defineres analogt til levekostnadsfunksjonen for en voksen så sant behovene til barnet på en eller annen måte er bestemt. Den som fastsetter dem, kan være foreldrene eller en annen voksen, for eksempel den som skal analysere inntektsfordelingen. Men vi kommer ikke utenom på en aller annen måte å ta standpunkt til hva barns behov er, og hva vi skal mene med barns levestandard. 14

For voksne bygger nytteteorien per aksiom på at en person har det bedre (oppnår høyere nytte) jo høy­ere forbruket er (alt annet likt). Gjelder det samme for barn? Vil det alltid være bedre for et barn, under ellers like vilkår, at forbruket øker, og vil økt forbruk være en forbedring uansett hvor stort forbruket er i utgangspunktet? Det er svaret på disse spørsmålene som avgjør om det er rimelig å legge til grunn at barn koster en bestemt sum, uansett foreldrenes inntekt. Et slikt postulat er det samme som å gå ut fra at barn ikke kan ha en høyere eller lavere levestandard, slik voksne har det, i hvert fall ikke utover et visst nivå. Da finnes det en øvre grense for hvor stor barns levestandard kan være. Det kan likevel tenkes at noen foreldre bruker mer på barna sine, men de pengene kommer i så fall ikke barna til nytte.

Barns forbruk er ikke bare mat og klær som skal dekke øyeblikkets behov. Store deler av barns forbruk er investering i deres fremtid som voksne. Skolegang er helt klart en slik investering, men siden barn lærer hele tiden, gjennom lek og gjennom samvær med andre barn og med voksne, er det ikke lett å trekke noe nøyaktig skille mellom kostnader til forbruk og kostnader til investering.

9.7.4 Hva koster barn?

Jeg har pekt på noen av de mange problemene som knytter seg til definisjon og måling av barnekostnader. Det er langt igjen til noen teoretisk avklaring både av hva det eller de riktige spørsmålene er, enn si til hva svarene skal være. Vi mangler data, men vi mangler også enighet om hvilke data som trengs og om hva de skal brukes til. I avsnitt 7.2 ovenfor skjelnet jeg mellom normative og empiriske definisjoner av barnekostnader. Men drøftingen av begrepet levekostnader viser at en normativ drøfting av barns behov er nødvendig også før vi kan tolke empirien.

Nå vet vi alle noe om hvordan det er å være barn og om hva barn trenger, også uten spesielle empiriske undersøkelser eller utredninger fra eksperter. Jeg skal komme med noen betraktninger om hva barns forbruk består av. Spesielt skal jeg drøfte om det virker rimelig å anta at barns forbruk er fast, eller om det er proporsjonalt med foreldrenes forbruk.

Her må vi ta i betraktning at barn i denne utredningen omfatter alderen 0 til 17 år, det vil si et spenn som går fra hjelpeløse spebarn til unge voksne som er nesten myndige. Det virker lite fornuftig å anta at behovene til 0-åringer og 17-åringer kan analyseres likt.

Alle barns forbruk består av to komponenter: tid (omsorg, tilsyn, læring, pleie), og forbruk av vanlige varer og tjenester (mat, klær, leketøy, bolig o.l.). Den tid de trenger synker med alderen, men blir aldri lik null. Den tid foreldrene bruker til tilsyn og stell kan bare erstattes av et annet menneskes tid, ikke av ferdigvarer eller maskiner, slik annen hjemmeproduksjon kan. Foreldrenes tid koster mer jo høyere lønn de har. Kostnaden gir seg uttrykk enten i tapt arbeidsfortjeneste eller i utgifter til tilsyn for barnet (plass i barnehage). Den viktigste siden av tid brukt på små barn er likevel at den er uhyre kostbar, uansett hvem sin tid det er.

Et nyfødt spedbarn trenger svært lite i tillegg til mors og fars omsorg – og deres tid. Det virker enkelt å gjøre rede for både hva barnet koster og hva det bør koste. Slingringsmonnet er lite: under minimum lider barnet, men forbruk over minimum gjør ingen forskjell. Hvis noen foreldre bruker mer, for eksempel til pene klær, stort barnerom, fancy seng og vogn, må det betraktes mer som deres eget forbruk enn som barnets. Barnet merker ingen forskjell. Her forekommer det meg at begrepet barnekostnad gir god mening. Det virker rimelig å sette kostnaden til forbruk av varer (bleier, mat, klær) lik et fast kronebeløp, uavhengig av foreldrenes inntekt.

På den annen side trenger spebarnet tilsyn 24 timer i døgnet. Så lenge det er avhengig av mor på heltid, koster omsorgen for barnet hele hennes potensielle arbeidslønn.

For de eldste barna må vi kunne anta at de har omtrent det samme forbruksmønster som voksne, og at den unge langt på veg selv definerer sine behov, slik at levestandard for en 17-åring må bety det samme som levestandard for voksne. I mangel av mer nøyaktig informasjon, er det videre rimelig å anta at ungdom bruker like mye som de voksne gjør.

Barna går gradvis over fra å være tidkrevende spebarn til å bli pengekrevende, selvstendig ungdom. Jeg tror det ganske tidlig må være det rimeligste å anta at det vanlige forbruket deres er av omtrent samme størrelse som for voksne. Foreldre og barn bor sammen og ferierer sammen, og stort sett deler de det samme forbruket. Selv om barna i og for seg har det godt nok med enkel mat, bare den er sunn, vil de i praksis spise det samme som foreldrene gjør. Og fellesgodene brukes i fellesskap, og koster det samme enten barna eller foreldrene bruker dem.

Barnas forbruk stiger i takt med foreldrenes fordi det svarer til normer og samlivsform i vårt samfunn.

Konklusjonen blir: barns forbruk består av en fast og en variabel komponent. Den faste er tid. Den vil dels gi seg utslag i tapt inntekt, dels i mindre fritid for foreldrene og dels i betaling for barnetilsyn. Denne komponenten er svært stor, for mindre barn antakelig større enn det materielle forbruket. Den synker formodentlig med alderen og er størst for barn i førskolealder. En fast komponent blir tilbake, også i de høyeste aldersgrupper. Den variable del av forbruket vil være proporsjonal med foreldrenes forbruk. For alle unntatt de minste barna vil det også være omtrent like stort som foreldrenes forbruk.

9.8 Oppsummering

Husholdningsinntekt etter skatt per forbruksenhet er et inntektsbegrep som på flere måter er et misvisende mål på den enkeltes tilgang til økonomiske goder. De alvorligste svakhetene i forhold til barnefamilienes økonomi er:

1. Det mangler korreksjon for formue og gjeld. Derfor blir tilgangen for barnefamilier gjennomgående overvurdert i forhold til familier som er kommet lenger i livsløpet.

2. Det blir ikke tatt hensyn til verdiskapning fra voksne, hjemmeværende personer i husholdningen. Derfor blir tilgangen for enslige forsørgere for høyt anslått i forhold til familier med to eller flere voksne. Tilgangen for par hvor begge er yrkesaktive blir for høyt anslått i forhold til par hvor en er helt eller delvis hjemmearbeidende.

3. Kostnadene med barns forbruk blir sterkt undervurdert ved at en ser bort fra både tid og penger brukt til barnetilsyn. Derfor blir tilgangen for høyt anslått for alle barnefamilier med små barn.

4. Samlet husholdningsinntekt dekker over eventuelle ulikheter i fordeling mellom de enkelte medlemmene av husholdningen. Trolig er det kvinners tilgang til økonomiske goder som blir for høyt anslått i forhold til menns.