8 Jobb, hjem og fritid. Tidsbruk blant foreldre i 1990-åra

Hege Kitterød, Statistisk sentralbyrå

8.1 Innledning

Barnefamilienes hverdag er vesentlig endret de siste tiåra. Organiseringen av dagliglivet, muligheter for å kombinere yrkes- og familieliv for både mødre og fedre samt arbeidsdelingen mellom foreldre er satt på den politiske dagsorden. Økt yrkesarbeid blant mødre og lange arbeidsdager blant fedre har medført bekymringer for tidspress og travelhet i hverdagen (Berg, Lavik og Solvang 1990). På 1980-tallet steg yrkesdeltakelsen blant mødre og flere valgte heltidsarbeid (Gulbrandsen og Hoel 1986, Kjeldstad 1991). Samtidig fikk stadig flere fedre lange arbeidsdager (Bø 1989, Ellingsæter 1991, Barstad 1992). Tendensen til at den mest aktive perioden i yrkeslivet i økende grad faller sammen med familieetablerings- og barnefasen har fått enkelte til å snakke om en livsfaseklemme eller om en periode med doble og ofte motstridende krav til tid og inntekt (Skrede 1989). Man har spurt om framtidig avansement i yrkeslivet i stadig større grad forutsetter arbeidsinnsats utover normalarbeidsdag i småbarnsfasen (Kjeldstad 1993). Dette vil i tilfelle medføre sterkere tidspress i barnefamiliene. Så lenge lang arbeidstid først og fremst er et mannsfenomen, kan det også bidra til å opprettholde kjønnsforskjellene i arbeidstid selv om flere mødre arbeider heltid (ibid).

Undersøkelser av befolkningens tidsbruk viser at norske foreldre endret sitt tidsmønster betraktelig på 1970- og 1980-tallet. Blant mødre foregikk betydelige forskyvninger fra husholds- til yrkesarbeid i perioden, mens fedre endret sitt tidsmønster i motsatt retning. Endringene var mer markert på 1970- enn på 1980-tallet. Men til tross for en viss omfordeling både av det betalte og ubetalte arbeidet, brukte fedre i 1990 fremdeles atskillig mer tid til yrkesarbeid enn mødre, mens mødre utførte mer ulønnet arbeid enn fedre. Mødre brukte atskillig mindre tid til vanlig husarbeid i 1990 enn 20 år tidligere. Derimot brukte de mer tid til aktiv omsorg for barn. Også fedre økte tiden til aktiv barneomsorg i perioden, mens innsatsen i husarbeidet var omtrent uendret. Samlet sett foregikk det altså en betydelig nedskjæring av foreldres tid til vanlig husarbeid, mens det var en klar økning i tiden til konsentrert barneomsorg. Samværstiden med barna ble noe redusert, men samværet ble dreid mot mer aktiv oppmerksomhet om barna.

Fordelingen av tiden mellom yrkesarbeid, hjemmearbeid og fritid er selvsagt et resultat av valg og ønsker, men valgene foretas innenfor bestemte rammer. Politikk på flere områder kan tenkes å legge føringer på foreldres tidsmessige prioriteringer. Disse rammene endres over tid, og varierer også fra land til land. Endringer i politikk rettet mot barnefamilier kan ha konsekvenser for foreldres tidsmønster. Dette vedlegget er todelt. I første del sammenlignes, på grunnlag av tidsbruksundersøkelser, utformingen av dagliglivet blant norske og svenske foreldre ved inngangen til 1990-åra. En slik sammenligning har interesse fordi noe ulik familiepolitikk i de to landene legger ulike føringer på kombinasjonen av yrkes- og familiearbeid blant foreldre. Forskjeller og likheter sees i lys av trekk ved landenes offentlige politikk som har betydning for barnefamiliers hverdag. 1 Sett med norske øyne er studier av svensk dagligliv også interessante fordi norsk familiepolitikk de siste åra har utviklet seg ytterligere i retning av den svenske. Barnehagedekningen er blitt bedre, svangerskapspermisjonen er utvidet, og offentlige initiativ for å fremme menns engasjement i familien er forsterket. Muligens kan opplysninger om Sverige gi en pekepinn om hvordan norske foreldres tidsmønster kan komme til å arte seg i tida framover? I andre del av vedlegget diskuteres tidsbruksendringer blant norske foreldre på første halvdel av 1990-tallet med utgangspunkt i SSBs levekårsundersøkelser.

8.2 Tidsbruk og arbeidsdeling blant norske og svenske foreldre

8.2.1 Den svenske modellen: Arbeid for alle både ute og hjemme

Politiske bestemmelser på flere områder kan tenkes å legge føringer på foreldres dagligliv. Norge og Sverige har mange felles trekk når det gjelder politikk rettet mot barnefamilier, men det har også vært forskjeller mellom landene. Sverige var tidligere ute enn Norge med aktiv tilrettelegging for mødres yrkesarbeid og med offentlige initiativ for å få menn til å engasjere seg mer hjemme. Landet hadde også lenge en mer uttalt familiepolitikk enn Norge. I internasjonal faglitteratur har det såkalte svenske eksperimentet med like rettigheter og lik arbeidsdeling mellom mor og far fått mye oppmerksomhet (Sandquist 1990). Sverige var også tidligere ute enn Norge med å argumentere for at arbeidstidspolitikken må utformes med tanke på likestilling og familieliv (NOU 1987: 9A).

I Sverige vokste den såkalte toforsørgerfamilien fram på 1960- og 70-tallet. Begrepet toforsørgerfamilie betegner en familieform hvor begge foreldre bidrar til forsørgelsen gjennom yrkesarbeid. Rekrutteringen av mødre til yrkeslivet ble støttet av debatten om likestilling mellom kvinner og menn, samt av offentlige tiltak som skulle lette tilpasningen mellom familie- og yrkesliv. Omlegging til individbeskatning og utbygging av offentlig barneomsorg og gode permisjonsordninger for foreldre var viktige reformer i denne sammenheng (Lewis og Åström 1992). Samme type reformer er etterhvert gjennomført i Norge, men norsk politikk var lenge mer tvetydig enn svensk når det gjaldt hvilken familiemodell man ønsket å fremme (Leira 1993). Ideen om at mødre skal kunne velge mellom yrkes- og hjemmearbeid har stått sterkt (Skrede 1986). Ordninger som legger til rette for mødres yrkesarbeid kom også senere enn i Sverige. I 1990 hadde vi fremdeles lavere barnehagedekning, særlig for barn under tre år, og mindre omfattende permisjonsordninger for foreldre enn vårt naboland. Norske mødre ble rekruttert til arbeidsmarkedet omtrent ti år etter svenske.

Ofte regnes kortere normalarbeidstid som den mest familie- og likestillingsvennlige arbeidstidsreformen (NOU 1987 A:). Ønsket om sekstimersdag har vært fremmet både i Sverige og Norge, men begge land har satset på permisjonsordninger for spesielle grupper, bl.a. foreldre, framfor på generelle arbeidstidsforkortelser. Sverige hadde i 1990 noe lengre normalarbeidstid enn Norge.

En beskrivelse av svenske foreldres tidsmønster gir altså et bilde av dagliglivet i et land hvor mødre kom tidlig på arbeidsmarkedet og hvor toforsørgerfamilien tidlig ble etablert som den vanlige familieform blant par. Her vises hvordan dette hadde nedfelt seg i foreldres aktivitetsmønster ved inngangen til 1990-åra, hvor mye mer tid svenske foreldre brukte til yrkesarbeid enn norske, og hvilke følger denne forskjellen hadde for hjemmearbeidet, arbeidsdelingen mellom mødre og fedre, fritiden og samværsmønsteret. Det er tidsmønsteret blant gifte/samboende som belyses. Vi ser både på småbarnsforeldre (yngste barn 0-6 år) og foreldre med større barn (yngste barn 7-17 år).

8.2.2 Datagrunnlag

Framstillingen er basert på norske og svenske undersøkelser av tidsbruk (tidsnyttingsundersøkelser) fra 1990. Opplysningene ble samlet inn gjennom dagbøker hvor et utvalg av personer noterte hva de gjorde og hvem de var sammen med over en periode på to døgn. Datainnsamlingen var spredt over flere måneder slik at vi får et tverrsnittsbilde av dagliglivet over året. I det følgende benyttes opplysninger om både aktivitets- og samværsmønster for å gi et bilde av dagliglivet i de to land. Tallene viser faktisk tidsbruk, og sier ikke noe om folks ønsker, motiver eller oppfatning av egen situasjon. Stort sett er det god sammenlignbarhet mellom undersøkelsene i Norge og Sverige. 2

Tidsbruken beskrives her med gjennomsnittstall pr. dag. Både hverdager og helger inngår i gjennomsnittene. Gjennomsnitt pr. uke får man ved å multiplisere med sju. Tallene omfatter både dem som har, og dem som ikke har, utført en aktivitet i løpet av en dag. Vi får derfor opplysninger på et høyt aggregert nivå. Tallene kan være vanskelige å tolke enkeltvis, men egner seg godt til å belyse forholdet mellom ulike aktiviteter, ulike befolkningsgrupper og ulike land. Både i Sverige og Norge finnes selvsagt en rekke forskjellige tilpasninger blant foreldre. Tallene her dekker over slik variasjon. Poenget er å belyse forskjeller mellom landene, ikke å studere variasjon innen det enkelte land. Derfor tegnes et bilde av tidsbruken blant alle fedre under ett, og alle mødre under ett.

8.2.3 Lik hovedstruktur på aktivitetsmønsteret i Norge og Sverige, men også forskjeller

I dagbøkene noterte folk sine gjøremål med egne ord. Aktivitetskoder ble tilordnet i ettertid på grunnlag av en kodeliste med vel 100 koder. Det var på forhånd bestemt hvilke aktiviteter som skulle regnes som arbeid, fritid, husarbeid, osv. Det er vanlig å skille mellom følgende hovedgrupper:

• Yrkesarbeid: Inntektsgivende arbeid, arbeidsreiser, pauser på arbeidsplassen.

• Husholdsarbeid: Ubetalt hus-, omsorgs- og vedlikeholdsarbeid for egen og andres husholdning. 3

• Utdanning: Undervisning, studier, lekselesing.

• Personlig behov: Søvn, måltider, personlig pleie.

• Fritid: Ulike fritidsaktiviteter.

• Andre/uoppgitte aktiviteter

Hovedstrukturen i tidsmønsteret var, ved inngangen til 1990-tallet, ganske lik i de to land (figur 1). Eksempelvis brukte både svenske og norske småbarnsmødre i gjennomsnitt om lag 40 prosent av døgnet til søvn, måltider og andre personlige gjøremål, omtrent 10 prosent til yrkesarbeid, 30 prosent til husholdsarbeid og 15-20 prosent til fritidsaktiviteter. Både svenske og norske småbarnsfedre brukte omtrent 40 prosent av døgnet til søvn, måltider og personlig pleie, omtrent 30 prosent til yrkesarbeid, 15 prosent til husholdsarbeid, og snaut 20 prosent til fritidsaktiviteter.

Men selv om hovedtrekkene i tidsmønsteret var like, var det også forskjeller mellom landene. Ved sammenligning av tall fra tidsnyttingsundersøkelser er det viktig å være klar over at selv små forskjeller er ganske betydelige. Eksempelvis innebærer en forskjell på en halv time i gjennomsnitt pr. dag ganske store ulikheter i dagliglivet. Jevnt over brukte svenske foreldre mer tid til yrkesarbeid og mindre til fritidsaktiviteter enn norske. Forskjeller og likheter diskuteres nærmere i det følgende.

8.2.4 Mer yrkesarbeid blant svenske enn norske foreldre

Forskjellen mellom svenske og norske foreldres tid til yrkesarbeid var særlig markert for mødre. I gjennomsnitt brukte svenske småbarns­mødre to timer og tre kvarter pr. dag til yrkesarbeid i 1990 (figur 1). Dette var omtrent tre kvarter mer enn norske småbarns­mødre. På ukebasis utgjorde forskjellen om lag fem og en halv time. Vi minner om at tidsangivelsene her ikke uttrykker arbeidstiden på en typisk hverdag, men er gjennomsnitt hvor også helger og fridager inngår. Det er også viktig å være klar over at både tidsbruken til mødre som ikke var yrkesaktive på undersøkelsestidspunktet, og tidsbruken til mødre med lange arbeidsdager, teller med. I begge land brukte mødre mer tid til yrkesarbeid når barna ble større. Forskjellen mellom svenske og norske mødre med skolebarn var om lag én time pr. dag. Det at norske mødre i 1990 fremdeles var mindre veletablert på arbeidsmarkedet enn svenske, gjenspeiles altså i kortere gjennomsnittlig arbeidstid pr. dag. Når forskjellene var mindre blant småbarnsmødre enn blant mødre med eldre barn, kan dette ha sammenheng med at Sveriges generøse permisjonsordninger muliggjorde omfattende fravær for yrkesaktive foreldre. Men det kan også ha sammenheng med at nye generasjoner av norske mødre hadde andre yrkesmønstre enn tidligere generasjoner idet de hadde arbeidstider som lignet mer på det som lenge hadde vært vanlig blant svenske mødre.

Både svenske og norske småbarnsfedre brukte i 1990 om lag seks og en halv time pr. dag til yrkesarbeid. Svenske fedre med barn i skolealder brukte seks timer og tre kvarter. Dette var om lag en halv time mer enn norske fedre. Forskjellen hadde trolig sammenheng med at Sverige hadde noe lengre normalarbeidstid enn Norge. Når det ikke var forskjeller blant fedrene til de yngste barna, kan dette, som for mødre, skyldes at lengre normalarbeidsdager i Sverige ble oppveid av romsligere permisjonsordninger.

8.2.5 Like mye arbeid med hus og barn i de to land

Med mer yrkesarbeid kunne vi kanskje vente at svenske foreldre brukte mindre tid til arbeid med hjem og barn enn norske. Sveriges sterkere satsing på offentlig barnetilsyn skulle peke i samme retning. Svenske foreldre brukte imidlertid i 1990 minst like mye tid til husholdsarbeid som norske (figur 1). Svenske småbarnsfedre brukte tre timer og tre kvarter pr. dag, og dette var en halv time mer enn norske småbarnsfedre. Både i Norge og Sverige avtok tiden til husholdsarbeid med barnas alder, men også blant fedre med barn i skolealder utgjorde forskjellen mellom svenske og norske fedre om lag en halv time daglig.

I begge land brukte mødre atskillig mer tid til husholdsarbeid enn fedre, men forskjellene mellom mødre i de to land var forholdsvis beskjeden. Mens norske småbarnsmødre brukte seks timer og tre kvarter pr. dag til arbeid med hjem og barn i 1990, brukte svenske vel sju timer. I begge land brukte mødre med barn i skolealder daglig om lag fire timer og tre kvarter til husholdsarbeid.

Til tross for mer yrkesarbeid, ser det altså ikke ut til at svenske foreldre i større grad enn norske skjærer ned på hjemmearbeidet. Dette kan virke overraskende, men støttes av familiestudier som viser at svenske foreldre flest er sterkt orientert mot hus og hjem og at tiden utenom jobben i stor grad konsentreres om barna (Bjørnberg 1992). Også i Norge er det påpekt at dagens foreldre bruker atskillig tid på barna. Frønes (1989) hevder at moderne norske familier bruker mer energi på sine barn enn noensinne.

Ikke bare det samlede omfanget av husholdsarbeidet, men også forholdet mellom ulike oppgaver er ganske likt i de to land. I tidsnyttingsundersøkelser skilles gjerne mellom følgende oppgavetyper:

• Vanlig husarbeid: Matlaging, oppvask, klesvask, rengjøring, produksjon av matvarer til eget bruk.

• Vedlikeholdsarbeid: Hagearbeid, stell av kjæledyr, oppussing, vedlikehold og reparasjoner.

• Omsorg for egne barn: Pass, stell og hjelp til barn i husholdningen, følging og henting, hjelp til lekser, lek, samtaler og høytlesning. Dette er den tiden foreldre har notert i dagboka at det å ta seg av barn er viktigste aktivitet i et bestemt tidsintervall, og er altså et forholdsvis snevert mål på omsorg. Foreldre tilbringer selvsagt atskillig tid med barna utover dette. Slikt samvær med barn belyses i avsnitt 2.8.

• Omsorg for andre: Hjelp til voksne i egen husholdning og til personer utenfor husholdningen.

• Kjøp av varer og tjenester: Innkjøp, besøk hos helsepersonell, på offentlig kontor, andre ærend.

• Annet husholdsarbeid: Annet ulønnet arbeid for egen eller andres husholdning.

• Reiser i forbindelse med husholdsarbeid

I figur 2 er de fire siste oppgavetypene slått sammen.

Både for svenske og norske småbarnsmødre består husholdsarbeidet i hovedsak av vanlig husarbeid og aktiv barneomsorg (figur 2). Småbarnsmødre i begge land brukte i 1990 om lag 40 prosent av sin samlede tid i husholdet til hver av disse aktivitetstypene. I begge land er det først og fremst barneomsorgen som reduseres når barna blir eldre, mens tiden til husarbeid endres lite. Både i Norge og Sverige hadde fedres husholdsarbeid en annen sammensetning enn mødres, med relativt mindre vanlig husarbeid og relativt mer vedlikeholdsarbeid.

8.2.6 Travlere dager, men likere arbeidsdeling i Sverige enn i Norge

Ved å se forpliktelser i yrke og hjem under ett, får vi et inntrykk av grad av travelhet i dagliglivet. Summen av tid til yrkes- og husholdsarbeid kalles her samlet arbeidstid. Målt på denne måten finner vi at svenske foreldres dagligliv i 1990 var mer preget av forpliktelser enn dagliglivet blant norske foreldre. Svenske småbarnsmødre hadde en samlet arbeidstid på ni timer og 50 minutter pr. dag. Dette var omtrent én time mer enn norske. Norske fedre og mødre med skolebarn hadde en samlet arbeidstid på om lag åtte og en halv time pr. dag, mens svenske hadde en samlet arbeidstid på om lag ni og en halv time pr. dag.

I begge land har det vært en viktig målsetting i likestillingspolitikken å fremme en lik kjønnsmessig arbeidsdeling av både yrkes- og hjemmearbeid. Tidsbruksundersøkelsene viser imidlertid at foreldre i begge land fortsatt har en langt mer tradisjonell arbeidsdeling enn det som er likestillingspolitikkens mål. Selv om mødre og fedre har omtrent like lang samlet arbeidstid, disponerer de arbeidsinnsatsen forskjellig. Graden av likedeling av det ulønnede arbeidet måles ofte ved å se menns tid til husholdsarbeid i prosent av kvinners. Omvendt kan kvinners tid til yrkesarbeid, målt i prosent av menns, brukes som mål på grad av likedeling av yrkesarbeidet. Ettersom vi ikke har tall på husholdsnivå, belyses arbeidsdelingen blant foreldre her ved å se mødre som gruppe i forhold til fedre som gruppe.

I Sverige brukte småbarnsmødre i 1990 43 prosent av den tiden småbarnsfedre brukte i yrkeslivet. Blant foreldre med skolebarn var yrkesarbeidet jevnere fordelt. Her utgjorde mødres tid 70 prosent av fedres. Men selv om yrkesarbeidet var skjevt fordelt i Sverige, var kjønnsforskjellene noe mindre enn i Norge. Norske småbarnsmødre brukte bare 30 prosent av den tiden fedre brukte til yrkesarbeid, mens mødre med skolebarn brukte 59 prosent av fedres tid. Når forskjellen i yrkestid var mindre i Sverige enn i Norge, skyldtes dette, som vist tidligere, i hovedsak at svenske mødre arbeidet mer enn norske mødre, ikke at svenske fedre arbeidet mindre enn norske fedre.

Også husholdsarbeidet var i 1990 noe jevnere fordelt mellom foreldre i Sverige enn i Norge. Svenske småbarnsfedre brukte 52 prosent av småbarnsmødres tid til husholdsarbeid, mens andelen blant foreldre med skolebarn var 60 prosent. I Norge utgjorde fedres tidsinnsats i husholdet 47 prosent av mødrenes i småbarnsfasen og 51 prosent når barna var større. Det at husholdsarbeidet var noe jevnere fordelt i Sverige enn i Norge hadde sammenheng med at svenske fedre brukte mer tid til husholdsarbeid enn norske. Muligens var dette et resultat av en tidligere og mer aktiv satsing på å endre farsrollen, men det kan også ha tvunget seg fram som en følge av økt yrkesarbeid blant svenske mødre.

8.2.7 Mindre tid til fritidsaktiviteter blant svenske enn norske foreldre

Med mer tid til yrkes- og familieliv hadde svenske foreldre i 1990 mindre rom for øvrige gjøremål enn norske. Bruken av den arbeidsfrie tiden er selvsagt til en viss grad et spørsmål om prioritering. Man kan redusere tiden til søvn, måltider og personlige pleie for å få mer plass til fritidssysler, men det er også klare grenser for hvor mye slike gjøremål kan skjæres ned. Det er da også små forskjeller mellom norske og svenske foreldre på dette området (figur 1). Lengre arbeidsdager i Sverige gav seg først og fremst utslag i mindre fritid. Følgende aktivitetstyper regnes som fritidsaktiviteter:

• Idrett og friluftsliv: Trening, fotturer, skiturer, fisketurer og andre turer.

• Fjernsyn og radio

• Lesing: Lesing av bøker, aviser, ukeblad o.l.

• Sosialt samvær: Samtaler, selskap, privatbesøk, restaurant- og kafébesøk, andre sammenkomster. Dette er perioder hvor slike aktiviteter er notert som viktigste gjøremål i dagbøkene. Samvær utover dette diskuteres i avsnitt 2.8.

• Hobbyer og foreningsaktiviteter

• Underholdning: Besøk på kino, teater, konserter og idrettsarrangementer, annen underholdning.

• Annen fritid: Andre fritidsaktiviteter, avslapping og hvile

• Reiser til og fra ulike fritidsaktiviteter

I figur 3 er de fire siste aktivitetstypene slått sammen.

Både i Sverige og Norge brukte småbarnsforeldre i 1990 noe mindre tid til fritidsaktiviteter enn foreldre med større barn, men uansett barnas alder var det klar forskjell i fritidens omfang mellom de to land (figur 3). Mens norske småbarnsmødre brukte nærmere fem timer pr. dag til fritidsaktiviteter, brukte svenske snaut fire. Også blant mødre med barn i skolealder var det en forskjell på om lag én time pr. dag mellom Sverige og Norge i fritidens omfang. Omtrent samme mønster gjaldt for fedre.

I begge land er det to typer fritidsaktiviteter som dominerer, – fjernsynsseing/radiolytting og sosialt samvær. I 1990 gikk daglig over én time til hver av disse aktivitetstypene, og sammenlagt utgjorde de vel halvparten av fritiden. Mens de fleste fritidsaktiviteter hadde omtrent like stort omfang i de to land, brukte svenske foreldre mindre tid enn norske til sosialt samvær. Så godt som hele forskjellen i mengden samlet fritid lå her. Uansett barnas alder brukte norske mødre om lag to timer pr. dag til sosialt samvær, mens svenske bare brukte litt over én. Både i Sverige og Norge var fedres fritid noe mindre preget av sosialt samvær enn mødres, men også for fedres vedkommende var det betydelige forskjeller i sosial samværstid mellom de to land.

Det finnes ikke andre studier som direkte sammenligner organiseringen av dagliglivet i Sverige og Norge. Kvalitative studier av svenske foreldre støtter imidlertid inntrykket av at omfattende engasjement i yrkesliv og familie innebærer forholdsvis begrenset rom for sosialt liv utenom jobb og hjem samt utstrakt rasjonalisering og strukturering av tilværelsen (Bjørn­berg 1992). Svenske familier legger vekt på å utnytte tiden. Også fritiden planlegges omhyggelig. Omkostningene er, hevder Bjørnberg, mindre rom for spontant samvær og kontakter i nabolaget. Mange får mye av sitt sosiale behov dekket i yrkeslivet. Dermed blir det mindre behov og mulighet for samvær ellers. Dette er trolig tilfelle også for mange norske foreldre, men ettersom svenske foreldre i 1990 brukte mer tid til yrkesarbeid enn norske, både ved at flere var yrkesaktive, og ved lengre arbeidstid blant dem som var i jobb, ser det ut til at mønsteret da var mer utbredt i Sverige.

Aktivitetskategorien sosialt samvær er imidlertid et snevert mål for sosial kontakt. Den omfatter bare tid hvor det foregår gjøremål med et uttalt sosialt formål (selskap, samtaler, være sammen o.l.). Mye samvær kommer ikke fram her. Samværsregistreringen i dagbøkene gir derfor et mer dekkende bilde av samværstiden enn det vi får ved å se på tid brukt til aktiviteter med et uttrykkelig sosialt siktemål. Derfor diskuteres samværsmønsteret blant svenske og norske foreldre også på grunnlag av opplysninger om samværstid.

8.2.8 Mindre samvær hjemme og ute blant svenske enn norske foreldre

For hvert tidsintervall i dagbøkene noterte under­søkelsespersonene om de var alene eller sammen med andre, og hvem de eventuelt var sammen med. Samværsdimensjonen går altså på tvers av aktivitetsregistreringen. Samvær ble definert som den tid man oppholder seg på samme sted som andre og har en viss grad av sosial kontakt. Det er ingen forutsetning at man deltar i samme aktivitet. Både i Norge og Sverige ble perioder med søvn regnet som tid alene. I Sverige ble også personlig stell og pleie regnet som alenetid. Dessuten registrerte man ikke samvær i perioder med inntektsgivende arbeid. Samværsopplysningene i det følgende gjelder derfor samvær i forbindelse med husholdsarbeid, måltider og fritid. Vi viser tid sammen med barn, ektefelle/samboer og personer utenfor husholdningen. Vi får selvsagt en viss underestimering av tid sammen med barn og ektefelle når samvær i forbindelse med søvn og personlig pleie er holdt utenfor, men så lenge dette er likt i begge land, er det mulig å foreta sammenligninger.

Både svenske og norske småbarnsmødre var, for småbarnsperioden sett under ett, sammen med barna omtrent åtte timer i gjennomsnitt pr. dag (figur 4). Dette er altså et langt videre mål for barneomsorg enn det som ble omtalt i avsnitt 2.5. For småbarnsmødre i begge land utgjorde den praktiske barneomsorgen bare om lag 1/3 av samværet med barn. Sett i lys av Sveriges sterke satsing på offentlig barnetilsyn og det at svenske mødre bruker forholdsvis mye tid til yrkesarbeid, er åtte timers samvær pr. dag overraskende mye. Trolig er det her stor forskjell mellom mødrene til de yngste barna og mødre med litt større barn. Likevel er det bemerkelsesverdig at forskjellen i forhold til norske mødre er så liten. Dette støtter inntrykket av at svenske mødre prioriterer barna høyt når de ikke er på jobb, og at romslige permisjonsordninger gir mulighet for mye barneomsorg for yrkesarbeidende.

Mens svenske småbarnsmødre så nesten like mye til barna sine som norske, var det en viss forskjell blant mødre med eldre barn. Norske mødre med barn i skolealder var i gjennomsnitt sammen med barna i husholdningen nærmere fem timer pr. dag. Dette var vel én time mer enn svenske mødre. Forskjellen hadde trolig sammenheng med at svenske mødre brukte mer tid i yrkeslivet enn norske. For mødre med barn i skolealder fanges svært lite av samværet med barn opp gjennom aktivitetsregistreringen i dagbøkene. Bare om lag 15 prosent av samværstiden brukes til aktiv barneomsorg.

Både i Sverige og Norge tilbringer fedre langt mindre tid sammen med barna enn mødre, men det er liten forskjell mellom svenske og norske fedre. I begge land brukte de i 1990 om lag fire og en halv time pr. dag sammen med barna. Når det gjaldt fedre med barn i skolealder, tilbrakte derimot norske fedre mer tid med barna enn svenske. Som for mødre, kan denne forskjellen ha sammenheng med at svenske fedre brukte mer tid til yrkesarbeid enn norske.

Også samværet med ektefelle/samboer var noe mer begrenset blant svenske enn norske foreldre. 4 I gjennomsnitt var norske småbarnsmødre sammen med ektefelle/samboer om lag fem timer pr. dag, mens svenske hadde vel fire og en halv times ektefellesamvær pr. dag (figur 5). Omtrent samme mønster fant vi blant mødre med eldre barn, og blant fedre både med små og store barn. Ved å dele samværstiden etter hvilke aktiviteter som foregår, får vi et bedre inntrykk av hva forskjellen mellom landene består i. Svenske foreldre tilbrakte omtrent like mye tid sammen med ektefellen som norske i forbindelse med husholdsarbeid og måltider. Forskjellen gjaldt først og fremst samvær i forbindelse med fritidsaktiviteter. Norske foreldre hadde omtrent en halv time mer fritidssamvær enn svenske.

Svenske foreldre hadde også noe mindre samvær med personer utenfor husholdningen enn norske. I gjennomsnitt var norske småbarnsmødre sammen med personer utenfor husholdningen to timer og 50 minutter pr. dag (figur 6). Vi minner om at samvær på jobb er holdt utenfor her. Svenske småbarnsmødre tilbrakte to timer og 20 minutter pr. dag med personer utenfor husholdningen, altså omtrent 1/2 time mindre enn norske mødre. Forskjellen var først og fremst knyttet til fritiden. Dette støtter inntrykket av at norske foreldres fritid hadde et mer sosialt preg enn fritiden blant svenske foreldre. Forskjellen gjaldt også for mødre med barn i skolealder.

Både i Sverige og Norge er fedre mindre sammen med personer utenfor husholdningen enn mødre. Men også blant fedre hadde samvær utenfor husholdningen mindre omfang i Sverige enn i Norge. Uansett barnas alder utgjorde forskjellen om lag 20 minutter pr. dag, og var, som for mødre, i sin helhet knyttet til fritiden.

8.2.9 Blir yrkeslivet viktigere som sosial arena?

Både i Sverige og Norge har familie- og likestillingspolitikken i større grad tematisert forhold angående yrkes- og hjemmearbeid enn fritidens omfang og innhold. Sammenligninger av tidsmønsteret blant norske og svenske foreldre kan imidlertid tyde på at en politikk som fremmer omfattende yrkesarbeid blant begge foreldre også har konsekvenser for fritid og samværsmønster. Svenske foreldre bruker mer tid enn norske til yrkesarbeid, omtrent like mye til husholdsarbeid, men mindre til samværspregede fritidsaktiviteter og samvær med barn, ektefelle og andre. Resultatene gir grunn til å spørre om høy yrkesaktivitet for begge foreldre innebærer en dreining av samværsmønsteret fra husholdning, nabolag og vennekrets og over mot yrkeslivet. Yrkesarbeidet har selvsagt alltid hatt betydning langt utover det å være en ren inntektskilde, men muligens kan toforsørgerfamilien medføre at arbeidsplassens rolle som sosial arena forsterkes. En alternativ tolkning er at det rett og slett er mindre rom for uformelt samvær når begge foreldre bruker mye tid på hjem og jobb.

Det finnes ikke undersøkelser som viser endringer i svenske foreldres samværsmønster de siste ti-åra. I Norge, hvor vi har hatt flere tidsnyttingsundersøkelser, ser vi at husholdninger hadde mindre tid samlet i 1990 enn tidligere, og at foreldre tilbrakte mindre tid sammen i 1990 enn ved inngangen til 1980-åra (Kitterød 1993). Norske mødre tilbrakte også noe mindre tid med barna enn i 1980, mens endringen i fedres samværstid var beskjeden. Imidlertid var begge foreldre mer sammen med barna uten den andre ektefellen til stede enn tidligere (Kitterød 1992). Dette tyder på at norske foreldre har fått mer atskilte tidsskjema hjemme og ute og kan bl.a. være resultat av en strategi for å få kabelen med barn og to jobber til å gå opp uten at barna får for lange dager i tilsynsordninger utenfor hjemmet. Muligens var slike foreldreskiftløsninger i 1990 enda mer utbredt i Sverige ettersom svenske foreldre hadde mer fravær fra hjemmet å dekke opp. Mindre fritid sammen med ektefellen kan være en følge av slike ordninger. Studier viser at svenske foreldre benytter mange ulike tidspuslespill for å få hverdagen til å henge sammen. Målet er imidlertid først og fremst å dekke behovet for barnetilsyn og få mest mulig tid til barna. Samvær med ektefelle er ikke noen sentral målsetting (Jacoby og Näsman 1989).

8.3 Arbeidstid og arbeidstidsønsker blant norske foreldre på første halvdel av 1990-tallet

Hvordan har tidsmønsteret blant norske foreldre endret seg siden 1990? Har utviklingen gått i retning av det vi så blant svenske foreldre i 1990, med mer yrkesarbeid blant mødre, mer forpliktet tid for begge foreldre, jevnere kjønnsmessig arbeidsdeling og mindre tid til sosialt pregede fritidsaktiviteter? Ettersom det ikke er gjennomført tidsnyttingsundersøkelser etter 1990, kan det ikke gis noe klart svar på dette. Levekårsundersøkelsene gir imidlertid opplysninger om arbeidstid, husarbeid og arbeidstidsønsker. I det følgende belyses endringer i foreldres tidsbruk på 1990-tallet på grunnlag av levekårsundersøkelsene 1991 og 1995. 5 Enkelte steder trekkes tråder tilbake til 1980-tallet. Også her er det først og fremst tids­mønsteret blant gifte/samboende foreldre som er tema, men foreldre sees også i forhold til menn og kvinner i andre familiefaser. 6 Tidvis diskuteres også forholdet mellom ulike grupper av mødre og fedre. I tillegg til faktisk tidsmønster, belyses ønsket arbeidstid.

Tidsbruk registreres på en annen måte i levekårs- enn i tidsnyttingsundersøkelser. Opplysningene er derfor ikke helt sammenlignbare. Arbeidstid måles ved spørsmål om vanlig arbeidstid pr. uke. Her er det altså ikke den tiden man faktisk arbeider som registreres, men den tid man vanligvis arbeider. For foreldre som har permisjon til barneomsorg på intervjutidspunktet, er det selvsagt stor avstand mellom faktisk og vanlig arbeidstid. Også husarbeid måles ved spørsmål om vanlig tidsbruk pr. uke. Dette gir mindre nøyaktige opplysninger enn tidsnyttingsundersøkelser.

Som sysselsatte regnes her personer som vanligvis utfører inntektsgivende arbeid av minst en times varighet pr. uke. Også midlertidig fraværende på grunn av ferie, sykdom, permisjoner o.l. regnes med.

Ukentlig arbeidstid deles inn som følger:

• Kort deltid er samlet vanlig arbeidstid i hoved- og biyrke på under 20 timer pr. uke.

• Lang deltid er samlet vanlig arbeidstid i hoved- og biyrke på 20-34 timer pr. uke.

• Vanlig heltid er samlet vanlig arbeidstid i hoved- og biyrke på 35-44 timer pr. uke.

• Lang arbeidstid er samlet vanlig arbeidstid i hoved- og biyrke på 45 timer eller mer pr. uke. Både betalt og ubetalt overtidsarbeid regnes med.

8.3.1 Færre fedre med lang arbeidstid

På 1980-tallet så man tendenser til økende ulikhet i fordelingen av det inntektsgivende arbeidet blant menn i den forstand at flere stod uten arbeid, mens de yrkesaktive arbeidet mer. Flere tok bijobber, og flere fikk lang arbeidstid (Barstad 1992). Ved inngangen til 1990-åra var det særlig fedre som hadde lange arbeidsdager. 41 prosent av småbarnsfedrene og 46 prosent av fedre med barn i skolealder hadde en ukentlig arbeidstid på minst 45 timer i 1991 (tabell 1). Dette var en økning på henholdsvis syv og åtte prosentpoeng i forhold til 1980.

Etter 1991 har utviklingen mot mer ekstrajobbing og lengre arbeidstid stoppet opp. For fedres vedkommende ser den faktisk ut til å ha snudd. Ser vi alle sysselsatte menn under ett, var andelen med biyrke omtrent uendret fra 1991 til 1995. Det samme gjaldt andelen med lang arbeidstid (tabell 1). Blant fedre ser det ut til at lang arbeidstid er blitt mindre vanlig på 1990-tallet. 34 prosent av småbarnsfedrene og 40 prosent av fedre med barn i skolealder har nå en ukentlig arbeidstid på minst 45 timer. Dette er en reduksjon på henholdsvis syv og seks prosentpoeng i forhold til 1991. Andelen fedre med lange arbeidsuker steg klart på 1980-tallet. Utviklingen på 1990-tallet innebærer at andelen sysselsatte fedre med lang arbeidstid nå er tilbake på 1980-nivå. Andelen med biyrke er også noe redusert siden 1991, men endringen er liten og statistisk usikker.

Endringstall basert på grupperte timeinndelinger av arbeidstid er imidlertid vanskelige å tolke. Fordelingen innen gruppene kan være forskjellig på ulike tidspunkt. En forskyvning fra lang arbeidstid til vanlig heltid kan innebære ganske små endringer, eksempelvis fra 45 til 44 timer pr. uke, eller mer omfattende forandringer. Men også gjennomsnittstall, som altså tar hensyn til hele spredningen i arbeidstidsmønsteret, tyder på at sysselsatte fedre bruker mindre tid til yrkesarbeid i dag enn ved inngangen til 1990-åra. Både blant småbarnsfedre og fedre med barn i skolealder var den gjennomsnittlige ukentlige arbeidstiden noe lavere i 1995 enn i 1991. For sysselsatte småbarnsfedres vedkommende var den henholdsvis 43,5 timer og 44,8 timer i 1995 og 1991, og for fedre med større barn henholdsvis 44,5 og 45,5 timer.

Men selv om lang arbeidstid er blitt noe mindre vanlig blant fedre, er fedre fremdeles blant de grupper av menn som oftest arbeider minst 45 timer pr. uke. Fremdeles har altså hver tredje småbarnsfar og fire av ti fedre med barn i skolealder en ukentlig arbeidstid som langt overstiger normalarbeidstiden. Det er særlig selvstendig næringsdrivende og høyere funksjonærer som ofte har lang arbeidstid. Analyser har vist at årsakene til fedres lange arbeidstid er sammensatte. Både økonomiske behov, karriereønsker og krav fra arbeidsplassen spiller inn (Ellingsæter 1991). Vi vet ikke sikkert hvorfor færre fedre har lang arbeidstid i dag enn tidligere. Muligens har endringen sammenheng med at det økonomiske presset i barnefamiliene er blitt mindre. Reduserte renteutgifter bidro til at barnefamiliene fikk en sterk økning i disponibel inntekt fra 1992 til 1993 (Pedersen 1995). Det kan også tenkes å ha betydning at mødre bidrar med en større del av familieinntekten enn tidligere. Ifølge arbeidskraftsundersøkelsene har yrkesprosentene blant småbarnsmødre steget noe på 1990-tallet. Som vi skal se senere, ser det også ut til å ha vært en forskyvning mot mer heltidsarbeid blant mødre i perioden. En økning i mødres yrkesarbeid har ikke bare konsekvenser for husholdningens økonomi, men kan også antas å medføre større krav til fedres innsats hjemme. Dette vil i tilfelle kunne virke begrensende på yrkesinnsatsen. Videre kan det tenkes at mindre yrkesarbeid blant fedre er en konsekvens av den offentlige debatten om mannsrollen hvor fedre oppfordres til å prioritere barn og hjem.

8.3.2 Svak økning i mødres arbeidstid

Arbeidskraftsundersøkelsene viser at sysselsettingen blant kvinner økte markert fra 1980 til 1988 for deretter å synke og stabilisere seg på 1986-nivå fram til 1993. Fra 1993 så man igjen en svak økning i kvinnesysselsettingen (Statistisk sentralbyrå 1995b). Ifølge levekårsundersøkelsen hadde 62 prosent av alle kvinner 16-79 år inntektsgivende arbeid i 1995. Andelen var omtrent den samme som i 1991 (tabell 2). Også for de gifte mødrene var sysselsettingen stabil i perioden. 74 prosent av småbarnsmødrene og 84 prosent av mødre med barn i skolealder har inntektsgivende arbeid. Dette er omtrent det samme som i 1991. Arbeidskraftsundersøkelsene viser imidlertid at det var en viss sysselsettingsvekst blant småbarnsmødre i perioden. Etter en sterk økning fra 1980 til 1987, var andelen sysselsatte i denne gruppen stabil fram til 1991, for så å øke med et par prosentpoeng fram til 1994. Disse endringene er altså ikke fanget opp i levekårsundersøkelsene.

På 1980-tallet så man en klar tendens til at de nye mødrene på arbeidsmarkedet valgte heltidsarbeid oftere enn tidligere generasjoner av mødre (Gulbrandsen og Hoel 1986). Denne veksten stagnerte noe ved inngangen til 1990-åra (Gulbrandsen og Ulstrup Tønnesen 1991). Levekårsundersøkelsene kan tyde på at det for småbarnsmødrenes vedkommende har vært en viss forskyvning fra deltids- til heltidsarbeid på første halvdel av 1990-tallet. I 1995 arbeidet 46 prosent av småbarnsmødrene heltid, mot 40 prosent i 1991 (tabell 3). I 1995 hadde småbarnsmødre en gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid på 29,8 timer pr. uke, mot 28,1 timer i 1991. Endringstendensen her er riktignok ikke statistisk sikker, men også arbeidskraftsundersøkelsene viser at det var en forskyvning fra deltids- til heltidsarbeid blant sysselsatte mødre på første halvdel av 1990-tallet. 7

Blant gifte mødre med barn i skolealder ser det ut til å ha vært en viss reduksjon i arbeidstiden på første halvdel av 1990-tallet. Andelen med særlig lang arbeidstid ser ut til å ha gått ned, men også denne endringen er statistisk usikker. Den gjennomsnittlige arbeidstiden pr. uke var 31,8 timer i 1991 og 30,4 timer i 1995. Dermed ser det ut til å ha blitt mindre forskjell mellom arbeidstiden blant småbarnsmødre og mødre med skolebarn enn tidligere

Vi vet fra andre studier at utdanningsnivået har stor betydning for mødres valg av arbeidstid. Heltidsarbeid er vanligst blant kvinner med høy utdanning. Ellingsæter (1994) ser dette i sammenheng med at utdanning skaper avgjørende skiller i interesser og preferanser og virker inn på i hvilken grad yrkeslivet blir en arena for identitet, selvrealisering og belønning. I levekårsundersøkelsen gjenspeiles dette for mødres vedkommende i ulike arbeidstidsmønstre i ulike sosioøkonomiske grupper. Kort deltid er vanligst i arbeideryrkene og blant lavere funksjonærer. Hele en av fire sysselsatte mødre i disse gruppene arbeider under 20 timer pr. uke. Heltid er vanligst blant høyere funksjonærer. 63 prosent av mødre i slike yrker har heltidsarbeid, mens kort deltid er svært sjelden.

8.3.3 Mindre forskjell mellom fedres og mødres arbeidstid

Arbeidskraftsundersøkelsene viser en klar utvikling mot større likhet i menns og kvinners arbeidstid siden begynnelsen av 1980-tallet. Menns gjennomsnittlige arbeidstid har gått ned, og kvinners har økt. I perioden 1980-94 ble forskjellen mellom sysselsatte menns og kvinners arbeidstid redusert med to timer (Statistisk sentralbyrå 1995b).

Vi vet fra tidligere undersøkelser at det både blant småbarnsforeldre og foreldre med skolebarn var en utvikling mot større likhet i fedres og mødres arbeidstider på 1980-tallet. Levekårsundersøkelsene tyder på at denne utviklingen, for småbarnsforeldres vedkommende, har fortsatt på 1990-tallet. I 1991 hadde sysselsatte småbarnsfedre i gjennomsnitt nærmere 16 timer lengre arbeidsuke enn sysselsatte småbarnsmødre. I 1995 var forskjellen nærmere 14 timer. Men til tross for en viss utjevning, er det altså fremdels betydelige forskjeller. Det å ha små barn har ennå klare konsekvenser for kvinners tilpasninger i arbeidsmarkedet, mens svært få fedre velger redusert arbeidstid. Biyrke, og særlig lang arbeidstid, er fremdeles atskillig mer utbredt blant fedre enn blant mødre. 18 prosent av sysselsatte småbarnsfedre har biyrke og 34 prosent har lang arbeidstid, mot bare henholdsvis ti og fem prosent av sysselsatte mødre. For menns vedkommende er lange arbeidsuker minst like vanlig blant fedre som blant menn i andre familiefaser. Når det gjelder kvinner, forekommer lang arbeidstid først og fremst blant enslige og gifte/samboende uten barn.

Blant foreldre med barn i skolealder er kjønnsforskjellene i arbeidstid omtrent uendret i forhold til 1991. I gjennomsnitt arbeider sysselsatte fedre her om lag 14 timer mer pr. uke enn sysselsatte mødre. Også her er lang arbeidstid atskillig vanligere blant fedre enn blant mødre, men andelen med biyrke er omtrent den samme blant begge kjønn.

8.3.4 Mer husarbeid blant fedre og mindre blant mødre

Levekårsundersøkelsene kan ikke gi noe helhetlig bilde av foreldres tidsbruk hjemme, men viser endringer i tid til vanlig husarbeid. Som husarbeid regnes her matlaging, rengjøring, vask og stell av tøy m.m., men ikke pass av barn og syke. Spørsmålet har faste svaralternativer. Det er derfor ikke mulig å regne ut gjennomsnittlig tidsbruk.

Mens tidsnyttingsundersøkelser viser at det var små endringer i fedres tid til husarbeid på 1970- og 80-tallet, tyder levekårsundersøkelsene på at fedre bruker noe mer tid til husarbeid i dag enn ved inngangen til 1990-åra. Mens halvparten av småbarnsfedrene i 1991 utførte husarbeid mindre enn fem timer pr. uke, gjaldt dette 41 prosent i 1995 (figur 7). Andelen som bruker 5-19 timer pr. uke har økt, men det er fremdeles svært få, bare fem prosent som bruker minst 20 timer i uka. Det kan dermed synes som om endringer i farsrollen nå også kommer til uttrykk ved større deltakelse i det rutinemessige husarbeidet, ikke bare ved at fedre tar seg mer av barna. Endringen kan ha sammenheng med at lengre arbeidsdager blant småbarnsmødre krever større innsats hjemme av fedre. Den må også sees i lys av at 1980-åras utvikling mot mer overtids- og ekstraarbeid blant fedre ser ut til å ha snudd, noe som kan ha gitt større rom for andre gjøremål. Det er imidlertid vanskelig å si hva som kom først, tendensen til mindre yrkesarbeid, eller opptrappingen av husarbeidet. Men selv om småbarnsfedre bruker noe mer tid til husarbeid enn tidligere, er tidsinnsatsen for de flestes vedkommende fremdeles beskjeden. Tre av fire bruker under ti timer pr. uke, eller maksimalt vel én time pr. dag, til husarbeid.

Fedre med barn i skolealder bruker jevnt over noe mindre tid til husarbeid enn småbarnsfedre, men også her er det en viss tendens til at innsatsen har økt på 1990-tallet (figur 7). Endringene er imidlertid mindre markerte enn blant småbarnsfedre.

For mødres vedkommende ser det ut til at tiden til husarbeid har fortsatt å gå ned på 1990-tallet. Særlig gjelder dette for småbarnsmødre. I 1991 brukte 22 prosent av småbarnsmødrene minst 30 timer pr. uke til husarbeid. I 1995 var andelen redusert med ni prosentpoeng (figur 8). Noe flere enn før utførte husarbeid mindre enn 20 timer pr. uke. Mødre med barn i skolealder bruker noe mindre tid til husarbeid enn småbarnsmødre. Også her synes det å ha vært en viss reduksjon i husarbeidet på første halvdel av 1990-tallet, men endringene er mer beskjedne enn blant mødre med yngre barn.

Som yrkesarbeidet, ser altså husarbeidet ut til å ha blitt noe jevnere fordelt mellom mødre og fedre på første halvdel av 1990-tallet. Også på 1970- og 1980-tallet ble kjønnsforskjellene i tiden til husarbeid redusert, men endringen skyldtes da i hovedsak at mødre skar ned på hjemmearbeidet, ikke at fedre økte sin innsats (Kitterød og Opdahl 1992). Levekårsundersøkelsen kan tyde på at dette mønsteret nå er endret. Reduksjonen i mødres husarbeid på 1990-tallet er møtt av en viss økning blant fedre. Dermed har det trolig vært en viss omfordeling av husarbeidet de siste åra. Mens det tidligere er hevdet at utviklingen mot mindre kjønnsforskjeller i hjemmearbeidet først og fremst har vært kvinners ansvar (Grønmo og Lingsom 1986), ser vi nå altså tegn til en viss opptrapping av fedres engasjement i det rutinemessige husarbeidet. Ettersom det ikke er mulig å lage gjennomsnittsberegninger for tid til husarbeid på grunnlag av levekårsundersøkelsene, kan vi ikke angi nærmere hvor store disse endringene er. Av samme grunn er det vanskelig å avgjøre om økningen blant fedre tilsvarer nedgangen blant mødre. Vi vet derfor ikke hvorvidt utviklingen fra tidligere med en klar reduksjon i barnefamilienes tid til husarbeid har fortsatt på 1990-tallet.

8.3.5 Hvilke forhold har betydning for omfanget av fedres husarbeid?

Ettersom økt innsats i husarbeid blant fedre ser ut til å være et forholdsvis nytt fenomen, diskuteres nærmere hva som kjennetegner fedre med en forholdsvis omfattende innsats hjemme. En rekke faktorer kan selvsagt tenkes å spille inn, men det er begrenset hva levekårsundersøkelsen gir opplysninger om. Både fedres egen arbeidstid, ektefelles arbeidstid og utdanning, husholdningens størrelse og sammensetning, boligstørrelse, holdninger på en rekke områder samt i hvilken grad man kjøper ferdigvarer og hjelp i huset, kan antas å ha betydning. Tabell 4 viser resultater av en multivariat analyse av sammenhengen mellom andel fedre som bruker minst 10 timer pr. uke til husarbeid, og en del mulige forklaringsvariabler. Både småbarnsfedre og fedre med større barn inngår i analysen. Vi har ikke opplysninger om holdninger og verdier, men enkelte studier kan tyde på at utdanningsnivået har en viss betydning for synet på likestilling i den forstand at høy utdannede fedre er mer likestillingsorientert enn lavt utdannede fedre (Holter 1989). Fedres utdanningsnivå er tatt med i analysen som en indikator på holdninger til likestilling ut fra en antakelse om at fedre som er positive til likestilling, bruker mer tid til husarbeid enn andre fedre.

Analysen tyder på at fedres arbeidstid har en viss betydning for omfanget av husarbeidet. Fedre som arbeider deltid eller ikke er sysselsatt bruker oftere enn andre mye tid til husarbeid. Det er imidlertid ingen klar forskjell mellom fedre med lang arbeidstid og fedre med vanlig heltid. Ektefellens arbeidstid er den variabel i modellen som har størst betydning. Alt annet likt, bruker fedre mer tid til husarbeid, jo mer tid kona bruker i yrkeslivet. Antall barn har en viss effekt i den forstand at fedre med flere barn oftere enn fedre med ett barn bruker mye tid til husarbeid. Barnas alder ser derimot ikke ut til å ha noen klar betydning, heller ikke fedres utdanningsnivå. Videre er det ikke noe klart mønster når det gjelder betydningen av boligens størrelse målt ved antall rom. Antakelsen var her at fedre med stor bolig oftere enn fedre med mindre boliger utfører mye husarbeid. I den grad boligstørrelsen har betydning, går sammenhengen i motsatt retning av hva vi skulle forvente. Muligens kan dette forklares med at foreldre med store boliger oftere enn andre foreldre kjøper hjelp i huset. Levekårsundersøkelsen gir imidlertid ikke opplysninger på dette området.

Selv om flere forhold ser ut til å ha en viss betydning for omfanget av fedres husarbeid, er det altså særlig konas arbeidstid som er utslagsgivende. Jo lengre arbeidstid ektefellen har, jo oftere bruker fedre minst 10 timer pr. uke til husarbeid. Også fedres egen arbeidstid og antall barn i husholdningen har en viss effekt. For øvrig har trolig en rekke forhold, i tillegg til dem som ikke inngår i modellen, betydning for fedres innsats hjemme.

8.3.6 Travlere dager i barnefamiliene på første halvdel av 1990-tallet?

Da levekårsundersøkelsene ikke gir noe fullstendig bilde av barnefamiliers tidsmønster, kan vi ikke si sikkert hvorvidt dagliglivet er blitt travlere siden inngangen til 1990-åra, og hvorvidt utviklingen har gått i svensk retning, med mer forpliktet tid og mindre tid til sosialt pregede fritidsaktiviteter. Opplysninger om arbeidstid og tid til husarbeid tyder imidlertid på at omfanget av den samlede forpliktede tiden har vært forholdsvis stabilt, men at det, særlig blant småbarnsforeldre, har skjedd en viss omfordeling både av betalt og ubetalt arbeid. Det siste kan sies å være en utvikling mot større likhet med tidsmønsteret blant svenske foreldre. Det stabile omfanget av den forpliktede tiden peker imidlertid ikke i denne retningen. Endringene på 1980-tallet mot at stadig flere fedre hadde lang arbeidstid ser ut til å ha stoppet opp og snudd, mens det blant småbarnsmødre har vært en viss forskyvning mot lengre arbeidstid. Ser vi fedres og mødres tid i sammenheng og regner med både sysselsatte og ikke sysselsatte foreldre, var den gjennomsnittlige samlede arbeidstiden for gifte småbarnsforeldre omtrent den samme i 1995 som i 1991 (figur 9). Tendensen til at lang arbeidstid er mer utbredt blant fedre enn blant menn i andre familiefaser, er også blitt mindre markert. I 1995 var andelen med lang ukentlig arbeidstid like høy blant menn i en del andre livsfaser som blant fedre.

Mens småbarnsfedre har redusert tiden til yrkesarbeid, har det vært en viss opptrapping av tiden til husarbeid. Mødre har derimot redusert husarbeidstiden ytterligere på 1990-tallet. Samlet sett kan det altså se ut til at både småbarnsfedre og småbarnsmødre har omtrent like lange arbeidsdager nå som ved inngangen til 1990-åra, men at det blant fedre har vært en viss forskyvning fra betalt til ubetalt arbeid, mens utviklingen for mødre har gått i motsatt retning. Som tidligere nevnt, viser tidsnyttingsundersøkelser at både mødre og fedre ved inngangen til 1990-åra brukte mer tid til praktisk barneomsorg og aktivt samvær med barn enn foreldre gjorde tidligere. Vi vet ikke hvordan utviklingen på dette området har vært på 1990-tallet. Hvis dreiningen mot mer aktiv oppmerksomhet om barn har fortsatt, kan dette ha ført til en opplevelse av større travelhet i hverdagen selv om yrkes- og husarbeidet ikke tar mer tid enn tidligere. Men mye arbeid med barn er selvvalgt og ønsket og bidrar neppe på samme måte som det praktiske husarbeidet til en føl­else av tidspress.

For foreldre med barn i skolealder er endringene hittil på 1990-tallet mindre markerte enn for småbarnsforeldre. Også her ser vi tegn til at lang arbeidstid blant fedre er blitt mindre vanlig, men det har ikke vært forskyvninger mot lengre arbeidstid blant mødre. Det kan synes som den samlede tiden til yrkesarbeid for alle fedre og mødre sett under ett (både sysselsatte og ikke sysselsatte), faktisk er noe redusert i perioden (figur 9). Som for småbarnsforeldre, har det vært tendenser til omfordeling av husarbeidet ved at fedre gjør noe mer, mens mødre gjør noe mindre. Alt i alt ser det ut til at tidsbudsjettet blant foreldre med barn i skolealder er blitt noe mindre stramt i perioden. Men heller ikke her vet vi hvordan utviklingen i tiden til barneomsorg har vært.

8.3.7 Flere enn før ønsker kortere arbeidstid

Til tross for at endringer i yrkes- og husarbeidstid ikke tyder på at foreldre har fått mer pressede tidsbudsjett de siste åra, er det noe flere enn før som uttrykker ønsker om kortere arbeidstid. 19 prosent av ansatte småbarnsfedre og 22 prosent av ansatte fedre med barn i skolealder kunne tenke seg kortere arbeidstid selv om lønnen ble redusert tilsvarende (tabell 5). I 1991 var andelene henholdsvis 15 og 18 prosent. Svært få ønsker lengre arbeidstid, mens om lag 3/4 er fornøyd med den arbeidstiden de har. Opplysninger om arbeidstidspreferanser er imidlertid vanskelige å tolke. For de fleste er nok spørsmålet om tilfredshet med nåværende arbeidstid og ønsker om alternative ordninger temmelig hypotetisk. Det er derfor uklart om folk faktisk ville foreta arbeidstidsendringer dersom de fikk mulighet for det. Opplysningene gir likevel en pekepinn om i hvilken grad folk ønsker mer rom for gjøremål utenom jobben, og hvorvidt nåværende arbeidstid oppleves som ideell.

Sett i lys av at arbeidstiden blant småbarnsfedre faktisk er noe redusert på 1990-tallet, er det overraskende at flere enn før ønsker nedsatt arbeidstid. Muligens er det blitt større bevissthet om viktigheten av å investere tid hjemme mens barna er små, men endringen kan også ha sammenheng med at lengre arbeidstid blant mødre innebærer større krav til fedres innsats hjemme. En mulig grunn kan også være at det økonomiske presset er redusert slik at flere kan ha råd til å korte ned på arbeidstiden. Videre kan det tenkes at tempoet i arbeidslivet har økt slik at flere enn før har en oppjaget arbeidssituasjon og ønsker å arbeide mindre av den grunn. Enkelte studier kan tyde på at arbeidslivet er blitt mer presset på 1990-tallet (Midtlyng 1994), men levekårsundersøkelsene støtter ikke dette inntrykket. Både blant fedre og mødre er det liten endring i andel ansatte som finner arbeidsdagen oppjaget og masete.

Ikke uventet er det først og fremst fedre med lang arbeidstid som kunne tenke seg å arbeide mindre selv om lønnen går ned. 30 prosent av ansatte småbarnsfedre med en ukentlig arbeidstid på minst 45 timer, og hele 45 prosent blant fedre med barn i skolealder og tilsvarende arbeidstid, vil gjerne bruke mindre tid i yrkeslivet (figur 10). Blant fedre med vanlig heltid er andelene henholdsvis 15 og ni prosent. Sett på bakgrunn av at arbeidsmiljøloven faktisk åpner for nedsatt arbeidstid for arbeidstakere med omsorgsansvar, er det rart at såpass mange ønsker kortere arbeidstid uten at de søker om arbeidstidsreduksjoner. Ettersom ønskene gjelder uansett om lønnen reduseres, kan det ikke være økonomiske forhold som hindrer dem i å arbeide mindre. Muligens oppleves kravene på jobben som så omfattende at arbeidstidsreduksjoner ikke virker realistiske, kanskje er normene om heltidsinnsats i arbeidet så sterke at man rett og slett ikke kommer på muligheten av å arbeide mindre, eller kanskje sees redusert arbeidstid som et hinder for en framtidig karriere.

Også en del ansatte mødre kan tenke seg mindre yrkesarbeid selv om lønnen reduseres. 29 prosent av småbarnsmødrene og 15 prosent av mødre med barn i skolealder ønsker kortere arbeidstid (tabell 5). For småbarnsmødrene ser vi en økning i denne andelen siden 1991, mens nivået blant mødre med eldre barn har vært stabilt. Endringen i retning av at flere uttrykker ønsker om kortere arbeidstid må sees i lys av dreiningen mot mer heltidsarbeid blant småbarnsmødre. Det er først og fremst mødre med full jobb som vil arbeide mindre. Vel halvparten kunne her tenke seg å redusere tidsinnsatsen i yrkeslivet (figur 11). Dette tyder på at mange opplever full jobb som ganske slitsomt. Mens heltidsarbeidende småbarnsmødre ønsker å redusere arbeidstiden, har mødre med korte deltid det motsatte problemet. Her ønsker mange, 23 prosent, lengre arbeidstid enn de har. 8 I alt ville 36 prosent av alle ansatte småbarnsmødre ideelt sett fore­trekke en annen arbeidstidsordning enn den de har. Levekårsundersøkelsen forteller ikke hvilken arbeidstid som ønskes, men tidligere studier har vist at mødre med kort deltidsarbeid ofte ønsker lang deltid (Hobæk 1993).

Også blant mødre med barn i skolealder varierer arbeidstidsønskene klart med arbeidstiden. Mønsteret er det samme som blant småbarnsmødre, men nivået er et annet. 25 prosent av de heltidsarbeidende kunne her tenke seg kortere arbeidstid, altså atskillig færre enn blant småbarnsmødrene. Dette tyder på at selv om også en del mødre med store barn synes full jobb er slitsomt, er dette mindre utbredt enn blant småbarnsmødre. Ønsker om lengre arbeidstid er imidlertid minst like vanlig blant mødre med skolebarn som har kort deltid, som blant småbarnsmødre med kort deltid.

Alt i alt ser det ut til å være en viss polarisering blant sysselsatte mødre både når det gjelder arbeidstid og arbeidstidsønsker. På den ene side er det en del fulltidsarbeidende som gjerne vil arbeide mindre, på den annen side en del med korte deltidsordninger som ønsker å trappe opp arbeidsinnsatsen. Størst tilfredshet ser det ut til å være blant mødre med lang deltid. Her betrakter over 80 prosent av de ansatte sin arbeidstid som ideell.

Som for fedre, kan vi også for mødrene spørre hvorfor ikke de som ønsker kortere arbeidstid, faktisk reduserer arbeidstiden så lenge det ikke er økonomien som står i veien. Muligens opplever også en del mødre etterhvert sterke normer om heltidsinnsats på jobben, kanskje synes enkelte det er vanskelig å holde seg faglig oppdatert hvis arbeidsinnsatsen trappes ned, og kanskje innebærer deltidsarbeid mindre interessante arbeidsoppgaver eller reduserte sjanser for lønnsopprykk og framtidig karriere.

8.3.8 Hvilke forhold har betydning for fedres ønsker om kortere arbeidstid?

Som vist, er det først og fremst fedre med lang arbeidstid som ønsker å arbeide mindre selv om lønnen reduseres. Men også en rekke andre forhold enn egen arbeidstid kan tenkes å ha betydning for ønskene om redusert arbeidstid. For å se på effekten av ulike faktorer, er det gjennomført en multivariat analyse. Her inngår både småbarnsfedre og fedre med eldre barn. Ektefelles/samboers tidsinnsats i yrkeslivet kan ha betydning i den forstand at fedre med ektefeller som arbeider mye, trolig opplever dagliglivet mer hektisk enn andre fedre, og oftere uttrykker ønsker om en viss nedtrapping av arbeidstiden. Likeledes kan det antas at lang reisetid i forbindelse med jobben trekker i retning av ønsker om nedsatt arbeidstid. Også tidspress og mistrivsel i selve arbeidssituasjonen kan ha betydning. Som indikatorer på dette benyttes opplysninger om i hvilken grad man kan bestemme arbeidstempoet på jobben selv, og hvorvidt arbeidet oppleves som en psykisk påkjenning eller ikke. Antakelsen er da at ansatte med liten innflytelse over eget arbeidstempo, og ansatte som synes arbeidet er en psykisk påkjenning, oftere en andre ønsker nedsatt arbeidstid.

Videre kan det tenkes at familiesituasjonen har betydning. Det er rimelig å forvente at ønsker om kortere arbeidstid er mer utbredt blant fedre med flere barn enn blant fedre med ett barn, og mer utbredt blant dem som har førskolebarn enn blant dem med barn i skolealder. Også omfanget av husarbeidet sier noe om kravene fra husholdningen. Her er det imidlertid ikke helt enkelt å vite hvilken vei det er rimelig å anta at sammenhengen går. På den ene side kan det tenkes at fedre som bruker mye tid til husarbeid oftere enn andre ønsker kortere arbeidstid fordi husarbeidet bidrar til at dagliglivet oppleves slitsomt. På den annen siden kan det tenkes at fedre som gjør lite husarbeid føler at de bør delta mer hjemme og vil ha kortere arbeidstid av den grunn.

Også husholdningens økonomiske situasjon kan tenkes å ha betydning for arbeidstidsønskene. Ettersom det presiseres i spørsmålet at arbeidstidsnedsettelsen skal skje mot at lønnen reduseres, er det rimelig å anta at fedre med romslig økonomi oftere enn andre ønsker arbeidstidsforkortelser. Som indikator på økonomisk situasjon benyttes opplysninger om hvorvidt husholdningen vanligvis har mulighet til å spare noe eller ikke. Ut fra en antakelse om at eldre fedre og har kommet lengre i sin karriere enn yngre og dermed har mindre å tape ved å redusere arbeidstiden, er det dessuten rimelig å anta at eldre fedre oftere enn yngre ønsker kortere arbeidstid.

Resultatene av analysen vises i tabell 6. Inndelingen av de ulike variabler framgår av tabellen. Som ventet, er det først og fremst fedres egen arbeidstid som har betydning for ønskene om å arbeide mindre. Jo mer tid som brukes til yrkesarbeid, jo oftere uttrykkes ønsker om nedsatt arbeidstid. Derimot har verken lengden på ektefelles/samboers arbeidstid eller reisetiden til og fra jobb noen klar betydning. Graden av kontroll over egen arbeidssituasjon ser imidlertid ut til å være viktig. Jo større innflytelse man har over arbeidstempoet, jo sjeldnere uttrykkes ønsker om kortere arbeidstid. Hvorvidt arbeidet oppleves som en psykisk påkjenning eller ikke, har derimot ingen klar effekt.

Når det gjelder krav fra familiesituasjonen, er det først og fremst yngste barns alder som har betydning. Fedre med barn i førskolealder utrykker oftere enn fedre med eldre barn ønsker om kortere arbeidstid. Verken antall barn eller tidsinnsatsen i husarbeidet har noen klar effekt.

Som ventet, har husholdningens økonomiske situasjon en viss innvirkning på fedres arbeidstidsønsker i den forstand at fedre som mener husholdningen har mulighet til å spare noe, oftere enn andre ønsker kortere arbeidstid. Men økonomiens betydning ser ut til å være mindre enn arbeidstidens lengde. Dette kan tyde på at ønsker om nedsatt arbeidstid mer er uttrykk for en opplevelse av at yrkesarbeidet legger beslag på for mye tid, enn for nøyaktige overveielser av økonomiske muligheter for å arbeide mindre. Bivariate analyser viser at også en del av dem som hevder at husholdningen ikke har mulighet for å spare noe, 15 prosent, uttrykker ønsker om kortere arbeidstid. Muligens kan dette tolkes slik at noen i prinsippet kan tenke seg å skjære ned på forbruket for å kunne jobbe mindre.

Som ventet, har også fedres alder en viss betydning for ønskene om nedsatt arbeidstid. Eldre fedre ønsker oftere enn yngre å skjære ned på arbeidstiden. Dette kan tolkes slik at eldre fedre er mer veletablert i yrkeslivet enn yngre og dermed har mindre å tape ved å korte ned på arbeidstiden. Det kan også være et uttrykk for at eldre fedre har et noe annet perspektiv på tilværelsen enn yngre og derfor foretar andre avveininger når det gjelder arbeidslivets betydning i forhold til andre gjøremål.

Både egen arbeidstid, graden av innflytelse på arbeidstempoet, yngste barns alder, husholdningens økonomiske situasjon og egen alder har altså betydning for fedres ønsker om å korte ned på arbeidstiden. Ikke uventet er arbeidstiden den enkeltfaktor i modellen som har størst effekt. Det er rimelig å anta at konas tidsinnsats i yrkeslivet preger familiens tidsbudsjett. Derfor er det overraskende at ektefelles arbeidstid ikke har noen klar betydning for fedres ønsker om å jobbe mindre. Dette kan tyde på at det mer er en følelse av at yrkesarbeidet legger beslag på uforholdsmessig mye tid som er avgjørende for fedres arbeidstidsønsker, enn opplevelsen av generelt tidspress i hverdagen.

8.3.9 Hvilke forhold har betydning for mødres ønsker om kortere arbeidstid?

Også for mødres vedkommende kan det tenkes en rekke ulike forhold som har betydning for ønskene om kortere arbeidstid. Som tidligere nevnt, viser bivariate analyser at ønsker om nedsatt arbeidstid er vanligere blant mødre med full jobb enn blant mødre på deltid, og vanligere blant småbarnsmødre enn blant mødre med større barn. For å se hvilke andre faktorer som har betydning, har vi også her gjennomført en multivariat analyse. De samme variabler inngår her som i analysen av fedre. Antakelsene om sammenhengens retning er også de samme som ovenfor. Resultatene av analysen vises i tabell 7.

Som for fedre, er det også for mødre først og fremst lengden av egen arbeidstid som har betydning for ønsket om nedsatt arbeidstid uansett om lønnen reduseres. Men ulikt fedre har også arbeidsreisens lengde en viss betydning blant mødre. Mødre med minst en times reisetid i forbindelse med jobben uttrykker oftere enn andre ønsker om å korte ned på arbeidstiden. Derimot ser det ikke ut til at ektefellens arbeidstid har noen selvstendig effekt. Tatt i betraktning av at omfanget av fedres fravær fra hjemmet nødvendigvis må ha en viss innvirkning på graden av tidspress og travelhet i husholdningen, er dette overraskende. Som for fedre, kan mønsteret også for mødre tolkes dithen at det mer er omfanget av eget fravær fra hjemmet enn det generelle tidspresset i dagliglivet, som har betydning for ønskene om å redusere arbeidstiden.

Ulikt hva som er tilfellet blant fedre, ser det ikke ut til at graden av kontroll over egen arbeidssituasjon har noen effekt på mødres ønsker om nedsatt arbeidstid. Det er ingen klar tendens til at mødre med liten innflytelse over eget arbeidstempo oftere enn andre ønsker å arbeide mindre. Heller ikke det at arbeidet oppleves som en psykisk påkjenning gir noe klart utslag. Men selv om effekten her ikke er signifikant på 0,05-nivå, er det en viss tendens i retning av at mødre som føler jobben som en psykisk påkjenning oftere enn andre ønsker å arbeide mindre. Dette kan tyde på at den generelle trivselen på jobben har noe betydning for arbeidstidsønskene.

Som for fedre, har familiesituasjonen en viss betydning for mødres arbeidstidsønsker i den forstand at mødre med barn i førskolealder oftere enn mødre med eldre barn ønsker kortere arbeidstid. Antall barn har ingen klar effekt. Det har heller ikke omfanget av husarbeidet. I den grad tidsinnsatsen hjemme spiller noen rolle, går tendensen i retning av at mødre som bruker lite tid til husarbeid, oftere enn andre ønsker nedsatt arbeidstid. Dette kan være et uttrykk for at noen synes innsatsen hjemme er for lav og ønsker mer overskudd til å ordne opp i huset.

Ulikt hva som er tilfellet for fedre, ser det ikke ut til at husholdningens økonomiske situasjon har noen betydning for mødres ønsker om å arbeide mindre. Det er ikke slik at mødre som mener husholdningen har mulighet til å spare noe, oftere enn andre ønsker å redusere arbeidstiden. Sett i lys av at det å redusere lønnen eksplisitt nevnes som en forutsetning i spørsmålet om arbeidstidsønsker, er dette overraskende. Også andre indikatorer på husholdningens økonomiske situasjon, som spørsmål om hvorvidt husholdningen har vansker med å klare løpende utgifter og hvorvidt man kan klare en uforutsett regning på 2000 kroner eller ikke, ble forsøkt inkludert i modellen, men ingen av dem hadde noen klar betydning for mødres ønsker om kortere arbeidstid. Dette tyder på at mødre i første rekke tar egen arbeidstid i betraktning når de vurderer arbeidstidsønskene, mens den økonomiske situasjonen i husholdningen tillegges liten vekt.

Heller ikke mødres alder ser ut til å ha noen betydning for ønsket om å arbeid mindre. Unge mødre oppgir like ofte som eldre at de ønsker å redusere arbeidstiden.

Til dels er det altså de samme forhold og til dels er det noe ulike forhold som har betydning for mødres og fedres ønsker om å arbeide mindre. For begge foreldre er lengden av egen arbeidstid den viktigste faktoren. Verken mødre eller fedre legger imidlertid vekt på ektefelles arbeidstid i sine vurderinger. Trekk ved selve arbeidssituasjonen har en viss betydning for fedres arbeidstidsønsker, men spiller mindre rolle blant mødre. For begge kjønn er barnas alder viktig, mens antall barn og omfanget av husarbeidet har liten betydning. Mens fedre tillegger husholdningens økonomiske situasjon en viss vekt i sine vurderinger, har dette liten betydning for mødre, og mens eldre fedre oftere enn yngre ønsker å korte ned på arbeidstiden, er det ingen klar aldersforskjell blant mødre.

8.4 Oppsummering

Norske foreldres dagligliv har gjennomgått store endringer de siste ti-åra. Fedre og mødre har på mange måter fått et likere tidsmønster enn tidligere, men det er fremdeles slik at fedre utfører mer yrkesarbeid enn mødre, mens mødre tar hovedtyngden av det ulønnede arbeidet. Prioriteringer mellom yrkesarbeid, hjemmearbeid og fritid er dels et resultat av individuelle valg, og dels av de rammene man velger innenfor. Sverige var noe tidligere ute enn Norge med en aktiv tilrettelegging for mødres yrkesarbeid og for å få fedre til å bruke mer tid hjemme. Derfor har en sammenligning av svenske og norske foreldres aktivitets- og samværs­mønster interesse. Ved inngangen til 1990-åra var det fremdeles visse forskjeller mellom norske og svenske foreldres tidsbruk. Svenske foreldre brukte noe mer tid til yrkesarbeid enn norske. Forskjellen var særlig markert for mødrene. Tiden til hus og barn var imidlertid ganske lik i de to land, mens svenske foreldre brukte mindre tid til fritidspreget samvær enn norske. Det ser ut til at svenske foreldres dagligliv var noe mer preget av forpliktelser enn dagliglivet blant norske foreldre, mens den kjønnsmessige arbeidsdelingen var noe jevnere.

Etter 1990 har norsk familiepolitikk utviklet seg ytterligere i retning av den svenske med bedre tilrettelegging for å kombinere arbeids- og familieliv for begge foreldre. Det ser også ut til å ha vært visse endringer i norske foreldres tidsmønster siden inngangen til 1990-tallet. Utviklingen på 1980-tallet mot mer overtids- og ekstraarbeid blant fedre har stoppet opp og snudd, mens småbarnsmødre har fått noe lengre arbeidsdager. Nedskjæringen av tiden til husarbeid blant mødre har fortsatt på 1990-tallet, mens det blant fedre synes å ha vært en viss opptrapping av husarbeidet. Dermed ser det ut til at arbeidsdelingen mellom foreldre er blitt noe jevnere siden 1990. Endringene i arbeidstid og husarbeid tyder imidlertid ikke på at foreldre har fått mer pressede tidsbudsjett.

Blant foreldre av begge kjønn er det en del som tilbringer mer tid i yrkeslivet enn de ideelt sett skulle ønske, men det er også noen som gjerne vil ha lengre arbeidstid. Det siste gjelder først og fremst mødre med kort deltidsarbeid. Til tross for at det ikke er noe som tyder på at foreldres dagligliv er blitt mer hektisk de siste åra, ser det ut til at noe flere enn før ønsker kortere arbeidstid uansett om lønnen reduseres. Muligens har denne utviklingen sammenheng med at barnefamilienes økonomiske situasjon er bedret de siste åra, og muligens er det et uttrykk for endrede prioriteringer av forholdet mellom yrkesarbeid og andre gjøremål.

Selv om det er en eksplisitt forutsetning i spørsmålet om arbeidstidsønsker at en nedsettelse av arbeidstiden skal følges av reduksjoner i lønn, er det først og fremst arbeidstidens lengde som har betydning for ønskene på dette området. Foreldre med lang arbeidstid ønsker oftere enn andre å jobbe mindre. Blant fedre spiller økonomiske betraktninger en viss rolle, mens mødre tillegger dette liten vekt i sine vurderinger. Verken for fedre eller mødre synes ektefellens arbeidstid å ha noen særlig betydning. Dette kan tyde på at ønsker om å jobbe mindre mer er uttrykk for at jobben tar vel mye tid i forhold til andre aktiviteter, enn for generelt tidspress i hverdagen.

Ettersom arbeidsmiljøloven åpner for nedsatt arbeidstid for arbeidstakere med omsorgsansvar, kan vi spørre hvorfor ikke flere realiserer ønskene om kortere arbeidstid. Muligens møter enkelte negative holdninger på arbeidsplassen på dette området, og trolig er noen bekymret for at arbeidstidsreduksjoner vil minske sjansene for lønnsopprykk og karriereutvikling. Kanskje er det mer rimelig å tolke foreldres ønsker om nedsatt arbeidstid som et generelt uttrykk for at man ideelt sett kunne tenke seg mer rom for gjøremål utenom jobben, enn som et tegn på at man faktisk kommer til å redusere arbeidstiden hvis forholdene legges til rette.