7 Hvorfor har yrkesaktiviteten blant kvinner økt? Et makroperspektiv

Nils Martin Stølen, Statistisk sentralbyrå

7.1 Innledning

Fra slutten av 1960-tallet og fram til i dag har det funnet sted en klar vekst i norske kvinners yrkesdeltaking, og veksten har vært spesielt sterk for gifte kvinner. Hvilke faktorer som påvirker de ulike gruppers yrkesdeltaking her i landet er forsøkt analysert både ved mikroøkonometriske og makroøkonomiske analyser. Formålet med notatet er å gi en oversikt over de viktigste resultatene fra makroanalysene av kvinners yrkesdeltaking og gi en kritisk drøfting av analysen og resultatene blant annet i lys av resultatene fra mikroanalysene.

Den første tidsserieanalysen av utviklingen i yrkesdeltakingen for ulike sosiodemografiske grupper basert på norske data er dokumentert i Lindquist, Sannes og Stølen (1990). Denne analysen bygger på årsdata for perioden 1964 – 1985(87) og omfatter følgende grupper:

• Ungdom 16 – 19 år

• Ungdom 20 – 24 år

• Menn 25 – 59 år

• Menn 60 – 66 år

• Gifte kvinner 25 – 66 år

• Ikke gifte kvinner 25 – 66 år

• Pensjonister 67 – 74 år

Analysen ble oppdatert av Zakariassen (1994) gjennom utnytting av kvartalsdata for perioden 1972, 2. kvartal til 1990, 4. kvartal samtidig som kvaliteten på det økonometriske arbeidet ble forbedret. Allerede på det tidspunktet som de første tidsserieanalysene startet opp, var det i SSB gjennomført omfattende analyser av arbeidstilbudet etter sosiodemografiske grupper på tverrsnittsdata fra 1979 (se Dagsvik m.fl. (1986) og Dagsvik og Strøm (1988). Dette arbeidet er senere videreført og forbedret, og en oppsummering resultatene for gifte par er gitt av Aaberge, Dagsvik og Strøm (1995). Mens en tidsserieanalyse gir bedre muligheter til å forklare utviklingen over tid, ligger styrken i tverrsnittsanalysene at en på en bedre måte får tatt hensyn til detaljerte budsjettsammenhenger for husholdningene. Det er derfor av interesse å se resultatene fra de ulike analysene i sammenheng.

Både mikro- og makroanalysene tar utgangspunkt i den tradisjonelle lærebokteorien for tilbud av arbeid. I denne teorien legges det til grunn at tilbudet av arbeid målt i timer fra individer/husholdninger samsvarer med faktisk arbeidstid, og at denne arbeidstiden bestemmes på grunnlag av en avveining mellom fritid og konsum som de representative husholdningene fore­tar. Denne teorien representerer en forenkling i forhold til virkeligheten ettersom det å gå inn i arbeidslivet innebærer en avtale mellom arbeidstaker og arbeidsgiver om bestemte arbeidsvilkår. I arbeidet til Aaberge m.fl. (1995) blir derfor den enkle teorien modifisert ved at den enkelte aktør antas å stå overfor et sett med jobbmuligheter som han kan velge blant.

En svakhet ved analysene som er gjennomført i makro, er at det ikke har vært mulig å ta hensyn til det sistnevnte aspektet, og selve aggregeringen fra mikro til makro er heller ikke triviell. Praktiske hensyn med tilrettelegging av data for utviklingen over tid har også bidratt til at det har vært nødvendig å begrense makroanalysen til gruppene nevnt ovenfor. Dette er ikke helt uproblematisk ettersom de blir sammensatt av individer som kan tenkes å ha en forskjellig avveining med hensyn til valg av arbeidstid. For delvis å motvirke dette er det forsøkt med en grov justering for alderssammensetningen i de tre relativt store gruppene menn 25 – 59 år og h.h.v. gifte og ikke gifte kvinner 25 – 66 år.

Arbeidstilbudet målt i timer avhenger både av hvor mange personer som tilbyr arbeid og av hvor mange timer den enkelte ønsker å arbeide. På grunn av langt større problemer med å skaffe pålitelige tidsseriedata for arbeidstilbudet målt i timeverk enn tidsseriedata for yrkesdeltakingen for de ulike befolkningsgruppene, er analysen avgrenset til utviklingen i yrkesdeltakingen, dvs. antall personer som tilbyr arbeid. En separat analyse av h.h.v. utviklingen i yrkesdeltaking og tilbudte timeverk har vært nokså utbredt i analyser som tidligere er foretatt internasjonalt. Det er imidlertid klare argumenter for at valg mellom yrkesdeltaking eller ikke og valg av arbeidstid må betraktes som en simultan beslutningsprosess, og dette er lagt til grunn i analysene til Aaberge m.fl. (1995).

7.2 Utviklingen i kvinners yrkesdeltaking og de viktigste forklaringsfaktorene 1962 – 1993

Utviklingen i yrkesdeltakingen for h.h.v. gifte og ikke gifte kvinner i aldersgruppen 25 – 66 år er vist i figur 1. Veksten i yrkesdeltakingen har spesielt gjort seg gjeldende for gifte kvinner, og da særlig i gjennom perioden 1970 – 1987. I 1987 var yrkesdeltakingen for denne gruppen om lag dobbelt så høy som på begynnelsen av 1960-tallet. Fra 1987 til 1993 økte yrkesdeltakingen for gifte kvinner svakt. Dette kan ha sammenheng med den vanskelige situasjonen på arbeidsmarkedet, og opplysninger fra Arbeidskraftundersøkelsene (AKU) indikerer ny vekst i yrkesdeltakingen for kvinner i 1994 og 1995 etter at situasjonen på arbeidsmarkedet har bedret seg. Yrkesdeltakingen for gifte kvinner holdt seg også noenlunde uendret i 1982 og 1983 hvor det var en forbigående topp i arbeidsledigheten.

Yrkesdeltakingen for ikke gifte kvinner i aldersgruppen 25 – 66 år økte fra om lag 62 prosent i 1970 til 75 prosent i 1981. Fram til 1987 var yrkesdeltakingen for denne gruppen tilnærmet konstant, mens den deretter avtok noe fram til 1991. Etter den tid har yrkesdeltakingen vokst svakt. Nedgangen på 1960-tallet må tolkes med en viss varsomhet på grunn av stor usikkerhet med fordelingen av sysselsettingen etter ekteskapelig status for denne perioden.

I økonomisk teori for tilbud av arbeid er disponibel lønn og inntekt sentrale forklaringsfaktorer. I analyser av arbeidstilbudet for gifte menn og kvinner må en imidlertid ta hensyn til at de utgjør en del av en husholdning hvor medlemmene fordeler ulike funksjoner mellom seg. Husholdningens inntekt er avhengig av begge ektefellenes lønn, og den mest korrekte angreps­måten i analyser av ektefellers arbeidstilbud vil være å betrakte tilpasningen simultant slik som i mikroanalysen til Aaberge m.fl. (1995). En svakhet ved makroanalysene er at det ikke har vært mulig å legge en slik angrepsmåte til grunn da en har vært avhengig av å bruke aggregerte tall for menns og kvinners arbeidstilbud og inntekter.

Den andre ektefellens lønn kan for den enkelte betraktes som en arbeidsfri inntekt. I følge økonomisk teori er det rimelig å anta at en økning i mannens lønn vil ha en negativ effekt på kvinnens arbeidstilbud da husholdningen kan holde seg på samme materielle levestandard selv om kvinnens inntekt går ned. Dette kan også innebære at noen kvinner går ut av yrkesaktivitet.

I økonomisk teori er det vanlig å legge til grunn at det er reallønna som har betydning for tilpasningen slik at det er nødvendig å korrigere for prisutviklingen. Det er også nødvendig å trekke inn betydningen av skattesystemet. I Norge har vi et system med trinnvist stigende marginalskatter for normale inntekter, men på grunn av ektefellebeskatningen (klasse II) og enkelte behovsprøvde overføringer kan marginalskattene også være høye for kvinner med lav inntekt. En ytterligere svakhet med makroanalysene sammenlignet med mikroøkonomiske analyser er at det ikke er praktisk mulig å ivareta kompleksiteten i skattesystemet når en skal konstruere serier for skatteutviklingen for et gjennomsnitt av ulike befolkningsgrupper.

Fra økonomisk teori følger det at den marginaldisponible lønna bør legges til grunn slik at marginalskattesatsen bør benyttes. Det er imidlertid mye som taler for at marginalskatten er mest interessant i det tilfellet at en vurderer om en skal arbeide én time ekstra eller ikke. Ved vurdering av yrkesdeltaking eller ikke kan det gjennomsnittlige utbyttet av arbeidsinnsatsen være av større interesse, og da er det den gjennomsnittlige skattesatsen som bør benyttes. Denne antakelsen støttes også empirisk av makroanalysene utført på årsdata (se Lindquist m.fl. 1990).

En partiell økning i lønna etter skatt forventes isolert sett å gi en økning i kvinners yrkesdeltaking. Et ytterligere problem i analysene av dette basert på aggregerte tidsseriedata er at manns- og kvinnelønningene har beveget seg noenlunde i takt slik at det har vært vanskelig å gi et presist anslag på den partielle effektene av hver enkelt av dem. Dette vil bli nærmere omtalt under resultatene.

Utviklingen i realtimelønn og disponibel realtimelønn for kvinner er vist i figur 2. Kvinnelønna er dannet ved å ta et veiet gjennomsnitt av timelønna for kvinner i hver sektor med andelen av totalt antall kvinnetimeverk som vekter. Kvinnelønna er deretter deflatert med konsumprisindeksen (1991 = 1) og multiplisert med 1 minus gjennomsnittlig skattesats for en gjennomsnittlig lønnsmottaker i industrien med standardfradrag i klasse 1 for å et uttrykk for disponibel realtimelønn. Gjennomsnittlig disponibel reallønn for menn er utarbeidet på tilsvarende måte.

Figuren viser at realtimelønna for kvinner i 1993 var om lag 2,5 ganger høyere enn i 1962. Veksten i realtimelønna var spesielt sterk i perioden 1971 – 1976, men skatteøkninger bidro til å dempe veksten i den disponible lønna i begynnelsen på 1970-tallet. Veksten i realtimelønna stoppet midlertidig opp i årene 1979 – 1981 på grunn av lønns- og prisstoppen og ettervirkningene av denne. Ytterligere skatteøkninger bidro til at disponibel realtimelønn gikk ned i perioden 1978 – 1980, mens skattelettelser trakk i motsatt retning i 1981. Videre utover 1980- og 1990-tallet har det stort sett vært en moderat reallønnsvekst. Dette gjelder spesielt fra og med 1988 etter en periode med økt reallønn under oppgangskonjunkturen fra 1984 til 1987. Reduksjon i skattesatsene i forbindelse med skatterformen i 1992 bidro imidlertid til en klar vekst i disponibel realtimelønn i det året.

Mange kvinner oppgir mangel på egnede arbeidsplasser som årsak til at de ikke søker arbeid. Dette tilsier at situasjonen på arbeidsmarkedet har betydning for yrkesdeltakingen. For å fange opp denne såkalte discouraged worker er det konstruert en arbeidsmarkedsindikator som uttrykker utviklingen i tallet på kvinnearbeidsplasser. Variabelen er konstruert som en veiet sum av de totalt antall sysselsatte i de ulike produksjonssektorene hvor sysselsettingens kvinneandel i 1976 er benyttet som faste vekter. Dette betyr at effekten av en økende kvinneandel i de fleste næringer er renset ut. I Zakariassen (1994) ble det videre funnet hensiktsmessig å relatere variabelen til total sysselsetting slik at betydningen av generell sysselsettingsvekst også er renset ut. Variabelen gir derfor uttrykk for vridningen i næringsstrukturen i retning av privat og offentlig tjenesteyting hvor kvinneandelen er høy på bekostning av primærnæringene og industri. Av figur 3 går det fram at denne utviklingen i særlig grad gjorde seg gjeldende i perioden 1968 – 1979. På 1980-tallet var utviklingen mer moderat, mens tendensene ser ut til å ha forsterket seg igjen i årene 1991 – 1993.

I tillegg til denne konstruerte arbeidsmarkedsindikatoren er arbeidsledigheten målt ved Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelser (AKU) trukket inn som forklaringsvariabel for å fange opp eventuelle discouraged worker effekter. Nivået på arbeidsledigheten i Norge lå stabilt under 2 prosent fram til begynnelsen av 1980 – tallet. I årene 1982 til 1985 lå nivået rundt 3 prosent, hvoretter ledigheten falt tilbake til om lag 2 prosent i 1986/1987. Fra og med 1988 var det en markert vekst i ledigheten, og den nådde opp i om lag 6 prosent i 1992/1993. Etter den tid har ledigheten vist en fallende tendens.

Bruk av indikatorer for å fange opp at situasjonen på arbeidsmarkedet kan være av betydning for kvinners yrkesdeltaking er en klar styrke ved de makroøkonomiske analysene sammenlignet med mikroanalysene. Det er imidlertid ikke helt trivielt hvordan slike variable som fanger opp at kvinner kan være rasjonert på arbeidsmarkedet, metodisk kan innarbeides i analysen.

Analyser av mikrodata viser at yrkeshyppigheten blant kvinner øker med høyere utdanning. Fra slutten av 1960-tallet og fram til i dag har det vært en sterk økning i andelen av kvinner med høyere utdanning. For å fange opp denne effekten også i makroanalysene er det konstruert en variabel for utviklingen i gjennomsnittlig utdanningsnivå for gifte kvinner der det er korrigert for overgangen fra 7-årig til 9-årig obligatorisk grunnskole.

Fra figur 4 går det fram at det har vært en klar vekst i utdanningsnivået for gifte kvinner de siste 30 årene, og økningen var spesielt sterk i årene 1974 – 1978. I tolkingen av betydningen av denne variabelen kan det være vanskelig å avgjøre om det er slik at en får større preferanser for yrkesdeltaking når en først har investert i en lang utdanning eller om det er slik at den økende tendensen til høyere utdanning skyldes større preferanser for yrkesdeltaking. Utviklingen i utdanningsvariabelen er positivt korrelert med både reallønnsvariabelen og arbeidsmarkedsindikatoren. Dette kan gjøre det litt problematisk å skille effektene fra de ulike variablene fra hverandre i makroanalysen.

Kvinnene har tradisjonelt hatt hovedansvaret for omsorgsfunksjonene i husholdningen. Det er derfor rimelig å anta at tallet på barn og mulighetene for barnepass har betydning for gifte kvinners beslutning om å delta i arbeidsmarkedet. For å ivareta dette hensynet i makroanalysene er det konstruert en variabel som viser utviklingen i antall barn i aldersgruppen 0 – 6 år i ekteskap pr. gift kvinne, og antall barn i barnehager er også trukket inn som en forklaringsvariabel i analysen.

Utviklingen i gifte kvinners barnetall i aldersgruppen 0 – 6 år er vist i figur 5, og det har vært en betydelig nedgang i den betraktede perioden. Det er naturlig å se økningen i gifte kvinners yrkesdeltaking over den betraktede perioden i sammenheng med dette, men som påpekt av blant annet Ljones (1979) kan det tenkes at beslutningen om å få barn og å tilpasse seg i arbeidsmarkedet fattes simultant. Det kan derfor være vanskelig å avgjøre om den økte yrkeshyppigheten skyldes det reduserte barnetallet, eller om det reduserte barnetallet skyldes at det har funnet sted en holdningsendring blant gifte kvinner som tilsier større preferanser for yrkesdeltaking uansett, og med synkende barnetall som konsekvens.

Tallet på barnehageplasser har vært i klar vekst i perioden 1970 – 1993, og økningen var spesielt sterk fra 1976 til 1981. Sammen med nedgangen i barnetallet innebærer det en betydelig økning i barnehagedekningen.

7.3 Oppsummering og vurdering av resultatene

Som påpekt ovenfor kan det være mest korrekt å betrakte kvinners valg av utdanning, barnetall og yrkesdeltaking som en simultan beslutningsprosess. For gifte kvinner (og kvinner som ellers lever i samboerskap) er det naturlig å se deres tilpasning i sammenheng med mannens. En begrensning i de gjennomførte makroøkonomiske analysene er at de har vært partielle, og dette må det tas hensyn til ved tolkingen av resultatene. Selv om de gjennomførte mikroøkonometriske studiene har analysert kvinnens tilpasning i sammenheng med mannens, er valg av utdanning og barnetall heller ikke trukket inn i disse. Den klare trendutviklingen i flere av de makroøkonomiske forklaringsvariablene som utdanningsnivå, arbeidsmarkedsindikator, kvinners og menns reallønn, barnetall og barnehageutbygging har også skapt vanskeligheter i å gi et presist anslag på betydningen av hver enkelt forklaringsfaktor.

Metodisk er de gjennomførte mikroøkonometriske analysene på et klart høyere nivå enn de makroøkonometriske. Svakheten ved mikroanalysene er at de i hovedsak er basert på data fra 1979 og at utviklingen over tid ikke er ivaretatt. Betydningen av en faktor som muligheten for kvinnene til å få arbeid er derfor ikke analysert. Det er også klare svakheter i datagrunnlaget fra 1979 når det gjelder timelønn og arbeidstid, og det kan ikke utelukkes at det har hatt betydning for resultatene. Ettersom hverken de makroøkonomiske eller de mikroøkonometriske analysene kan sies å være helt fullgode, kan det være verdifullt å vurdere resultatene i sammenheng. Noenlunde sammenfallende resultater er i det minste en indikasjon på robusthet.

De viktigste resultatene fra Zakariassen (1994) når det gjelder faktorer av betydning for h.h.v. gifte og ikke gifte kvinners yrkesdeltaking, er gjengitt i tabell 1. I stedet for å gjengi tallmessige anslag, som ofte krever en omfattende tolking, har vi angitt betydningen av de enkelte faktorene med fortegn (+, 0 eller -) og styrke (som ++). Resultatene til Zakariassen er godt i samsvar med de tidligere resultatene fra Lindquist m.fl. (1990).

Veksten i privat og offentlig tjenesteyting siden om lag 1970 har skapt økte sysselsettingsmuligheter for kvinner og er den viktigste forklaringsfaktoren for utviklingen i både gifte og ikke gifte kvinners yrkesdeltaking i følge makroanalysene. Disponibel real­lønn ser ikke ut til å ha noen klar betydning for gifte kvinner, men har gitt noe utslag for de ikke gifte kvinnene. Det er mulig å få et innblikk i årsaken til at det har vært vanskelig å finne en klar sammenheng mellom lønn og yrkesdeltaking for gifte kvinner ved å sammenligne figurene 1 og 2. På 1960-tallet var det også en klar vekst i kvinners reallønn uten at det ga seg utslag i yrkesdeltakingen. Utbyggingen av utdanningssystemet hadde en større negativ effekt på yrkesdeltakingen for de ikke gifte kvinnene i denne perioden enn de gifte. Fra 1977 til 1980 var det et fall i disponibel reallønn uten at det hadde nevneverdig utslag på veksten i yrkesdeltakingen. Fra 1987 til 1993 var yrkesdeltakingen for gifte kvinner noenlunde konstant, mens den gikk svakt ned for ikke gifte til tross for at disponibel reallønn vokste. Utviklingen på arbeidsmarkedet er en vesentlig årsak til dette, og i tillegg til arbeidsmarkedsindikatoren har utviklingen i arbeidsledighjeten gitt utslag for de gifte kvinnene, mens økt uførerate har redusert yrkesdeltakingen for de ikke gifte.

Resultatene når det gjelder lønn ser tilsynelatende ut til å være i motstrid med de store lønnseffektene rapportert av Aaberge m.fl. (1995), men motsetningen er i realiteten ikke så stor. Det er i første rekke for de fattigste husholdningene at mikroanalysene gir store effekter av lønn på yrkesdeltakingen. Dette resultatet får støtte i makroanalysene ved at lønn har en klar effekt på yrkesdeltakingen for ungdom og pensjonister hvor inntekten vanligvis er lavere enn for den middelaldrende befolkning. Dessuten har det i tidsserieanalysene vist seg vanskelig å skille utviklingen i mannslønn og kvinnelønn fra hverandre.

I de mikroøkonometriske analysene er det i første rekke de partielle lønnselastisitetene for gifte kvinner som er store. Dersom det i disse analysene legges til grunn en parallell økning i menns og kvinners lønninger blir effektene klart mindre. Selv om makroanalysene ikke gir noen klar lønnseffekt for gifte kvinner, kan det ikke utelukkes at lønningene har noe effekt. I tillegg til problemene med å skille mellom utviklingen i mannslønn og kvinnelønn, kan den felles positive trendutviklingen i reallønn, utdanningsnivå og arbeidsmarkedsindikatoren ha påvirket resultatene. Det kan derfor ikke utelukkes at det kan være en sammenheng mellom både lønn og yrkesdeltaking og det stigende utdanningsnivået for kvinner. Ved å sammenholde mikro- og makroanalysene er det derfor rimelig å konkludere med at endringer i de inntektsforholdene som kvinner står overfor kan ha en vesentlig effekt på arbeidstilbudet for lavinntektsgruppene, mens det kan være av noe effekt, men av klart mindre betydning, for kvinner i husholdninger med midlere og høyere inntekt.

Av tabellen går det også fram at det er en klar sammenheng mellom nedgangen i barnetallet for gifte kvinner og veksten i gruppens yrkesdeltaking. Som nevnt ovenfor, kan det være mest korrekt å betrakte beslutningen om barn og yrkesdeltaking som en simultan prosess slik at nedgangen i barnetallet ikke nødvendigvis kan tolkes som en årsak til veksten i yrkesdeltakingen.