13 Meninger om barneomsorg og yrkesaktivitet 1

Lars Gulbrandsen, Institutt for sosialforskning

13.1 Småbarnsmødre fra heltid hjemme til stadig mer deltakelse i yrkeslivet

I løpet av de siste 30-årene har det skjedd en stor omveltning av kvinners daglige gjøremål i den livsfase de har små barn. Dette er en utvikling som er utførlig beskrevet, og som her er illustrert ved hjelp av tabell A1 (se appendiks nr. 1). I 1965 var det nærmest unntakstilfeller at mødre var yrkesaktive samtidig som de hadde små barn. I andre halvdel av 1960-åra startet småbarnsmødre sitt inntog inn i yrkeslivet. Veksten fortsatte på 1970-tallet, særlig i form av økt deltidsarbeid. Både på 1980-tallet og på 1990-tallet er det særlig heltidsarbeid som har økt. Fra midten av 1980-tallet har imidlertid veksten i småbarns­mødres samlede yrkesfrekvens flatet ut, og synes foreløpig å ha stabilisert seg på et nivå der to av tre småbarnsmødre er yrkesaktive.

Det synes å ha vært en utbredt oppfatning at det er økonomisk nødvendighet som har ført kvinnene ut i arbeidslivet. I Norsk samfunnsvitenskaplige datatjenestes spørreskjemaundersøkelse om familie og kjønns­roller fra våren 1994 ble respondentene bedt om å ta stilling til utsagnet: Nå for tiden må de fleste kvinner ha en jobb for at familien skal kunne bli forsørget. 73 prosent var sterkt enig eller enig i påstanden, mens bare 12 prosent var uenig. Svarene synes å avspeile en oppfatning om at barnefamilier er en økonomisk utsatt og vanskeligstilt gruppe. Dette kom klart fram i en undersøkelse fra 1991 da det både blant barnefamiliene selv og i resten av befolkningen var unison enighet om at barnefamilier hadde det økonomisk vanskelig. Ca. 40 prosent, både blant barnefamilier og i befolkningen forøvrig, ga uttrykk for at de trodde flertallet av barnefamiliene nærmest var i økonomisk krise, halvparten mente at flertallet av barnefamiliene klarte seg akkurat, mens så godt som ingen trodde at flertallet av barnefamiliene hadde god økonomi. Skaper man derimot et helhetsbilde av hvordan barnefamiliene i samme undersøkelse beskrev sin egen økonomi, ser man en helt annen virkelighet. En av ti ga uttrykk for å ha store økonomiske vansker. Halvparten sa at de klarte seg akkurat. En tredjedel kunne til og med legge penger til side. (Gulbrandsen 1991). I den nevnte undersøkelsen fra NSD ble de som var gift eller samboer bedt om å karakterisere den økonomiske situasjonen i husholdningen. Av alle par­ene valgte 29 prosent svarkategorien ganske romslig, 60 prosent valgte svaralternativet ingen overflod, men klarer oss, mens 11 prosent valgte alternativet stram økonomi, vanskelig å få inntekter og utgifter til å gå i hop. Blant par med barn under 16 år var bildet svært likt: 24, 61 og 15 prosent valgte de tre alternativene. Av disse ga to-inntektsfamiliene uttrykk for å ha bedre økonomi enn én-inntektsfamiliene. 33 prosent blant to-inntektsfamiliene mot 17 prosent blant én-inntektsfamiliene hadde det romslig, mens 8 mot 18 prosent sa de hadde meget stram økonomi.

Småbarnsmødres deltakelse i yrkeslivet er først og fremst betinget av utdanningsnivå. Det er en viktig og vellykket side ved likestillingspolitikken at kvinner i så stor grad har vært med å ri på utdanningsbølgen. Kvinners yrkesdeltakelse, særlig i småbarnsperioden, øker klart med økende utdanningsnivå. I tabell A2 (appendiks nr. 1) er denne sammenhengen vist for tre tidspunkt: 1979, 1986 og 1995. På alle tre tidspunkt finner man økende yrkesfrekvens med økende utdanningsnivå, en sammenheng som i økende grad og etterhvert utelukkende, er et resultat av høyere frekvens med heltidsarbeid blant mødre med høy utdanning.

Mødres innmarsj i yrkeslivet har ikke i særlig grad brakt fedre sterkere inn på hjemmebane. Den utvikling som tabell A2 viser, hadde derfor ikke vært mulig uten at andre enn foreldre har tilsyn med barna mens foreldrene er på jobb. I denne perioden har offentlig finansierte barnetilsynsordninger blitt utbygget fra å dekke 3 prosent av barna ved inngangen til 1970-tallet, til ca. 20 prosent ved inngangen til 1980-tallet, til nesten 40 prosent ved inngangen til 1990-tallet og til drøyt halvparten i dag, i det siste tilfellet noe avhengig av regnemåte. Barnetilsyn vil i høy grad måtte bli basert på overføringer; overføringer til drift av barnehager, inntektsfradrag for utgifter til barnepass og rettigheter til permisjon med lønn. Dette er overføringer som i liten grad avhenger av mottakernes inntekt, men som i praksis blir bestemt av de enkelte foreldres muligheter til å få tilsyn og til å få arbeid, og av de valg som gjøres med hensyn til å velge mellom arbeid og eget tilsyn av egne barn. Det er derfor viktig å vite hva foreldre foretrekker av barnetilsynsordninger og hvilke kombinasjoner av barnetilsyn og yrkesdeltakelse de ønsker. I den grad slike valg mellom ulike tilsyns- og arbeidskombinasjoner skjer ut fra foreldres oppfatninger om hva som er best for familie og barn, vil størrelsen på offentlige overføringer bestemmes av hva hver enkelt mener er rett og riktig. Derfor er det viktig å vite hva foreldre mener er den beste balanse mellom lønnsarbeid utenfor hjemmet og samvær med og omsorg for egne barn.

Slike oppfatninger er utvilsomt fordelingspolitisk viktige. Siden barnefamiliers økonomi jevnt over synes å være noe bedre enn folk flest og barnefamilene selv jevnt over mener, vil sannsynligvis også de reelle valgmuligheter være større; det vil være andre årsaker enn ren økonomisk nødvendighet som styrer valgene. Vi har nettopp vist hvilken betydning utdanning har for kvinners yrkesdeltakelse. Vi vet også at økt utdanning gir økt avkastning på arbeidsmarkedet, og sammen med klare tendenser til sosial homogami, dvs. at mennesker med lik sosial bakgrunn gifter seg med hevrandre (Gulbrandsen 1995), gir dette rom for betydelige økonomiske fordelingseffekter som følge av valg som hos den enkelte ofte vil ha helt andre begrunnelser enn økonomisk lønnsomhet. Dersom det lar seg gjøre å avdekke grunnleggende meninger og oppfatninger, får man også et grunnlag til å vurdere de mer eller mindre utilsiktede økonomiske fordel­ingsvirkningene av overføringer knyttet til barne-, familie- og likestilllingspolitikken.

13.2 Oppfatninger om fedres og mødres arbeid

Meninger og oppfatninger er vanskelige å måle. En mulig måte er å spørre om en eller flere enkeltsaker, og håpe at man gjennom svarene får fram de ulike meninger. Men slike svar kan i høy grad påvirkes av spørsmålsformuleringer, og ikke minst av hvilke svaralternativer folk får velge mellom. Problemene er åpenbare, men langt fra uløselige så lenge det er konkrete enkeltspørsmål og tiltak man er interessert i. Det er imidlertid langt mer usikkert i hvilken grad slike enkeltspørsmål måler mer grunnleggende, generelle oppfatninger. Ikke minst for å redusere effekten av bevisst skjev svarfordeling, benytter man seg ofte av flere påstander, både av positiv og negativ valør og av ekstrem og moderat karakter som alle er tenkt å kunne gi uttrykk for ulikhet med hensyn til en eller flere underliggende dimensjoner av meningsinnhold.

NSDs spørreskjemaundersøkelse fra våren 1994 om familie og kjønnsroller inneholder både spørsmål av førstnevnte og sistnevnte type. Skjemaet har innledningvis 11 påstander som respondentene kan si seg enig eller uenig i (tabell 2.1). Påstandene er sannsynligvis ment å måle holdninger til den endringsprosess som tabell A1 avdekket. Det å si seg enig eller uenig i noen av påstandene kan sees som uttrykk for at man slutter opp om den utvikling som har funnet sted, samtidig som enighet eller uenighet om andre av på­standene vil være uttrykk for manglende oppslutning om eller motstand mot den samme utvikling. Et raskt blikk på påstandene viser at det her er utsagn som både gir uttrykk for tradisjonelle og for moderne oppfatninger omkring kjønnsroller og likestilling. Påstandene 2, 3, 4, 5, 9 og 10 heller klart i retning av hva vi kan kalle tradisjonelle oppfatninger, mens påstandene 1, 6, 7 og 8 synes å være i samsvar med hva vi kan kalle mer moderne oppfatninger. Den siste av påstandene synes noe mer vanskelig å plassere i i forhold til disse to motpolene. Fordelingene av oppfatningene om de 11 påstandene er vist i tabell 2.1.

En måte å få orden i dette tilsynelatende kaos er å spørre om det er mønstre i svarfordelingen som kommer fram for eksempel ved bruk av faktoranalyse. Finnes det tendenser i materialet til at de som er enig i en bestemt påstand også er enig eller uenig i en eller flere av de andre påstandene? Resultatet av en slik faktoranalyse er vist i appendiks nr 2. Som vi ser av resultatene i tabell A2.1 (appendiks nr 2) kommer de fire første påstandene, samt påstand 9 og 10 ut som en faktor. Det er altså en tendens til at de samme mennesker er enig i at (1) en yrkesaktiv mor kan etablere et like nært forhold til sine barn som en mor som er hjemmeværende samtidig er uenig i at (2) et barn under skolealder sannsynligvis vil lide under at moren er yrkesaktiv, uenig i at (3) når alt kommer til alt er det familielivet det går ut over når kvinnen har heltidsarbeid, uenig i at (4) å ha en jobb er greit, men det de fleste kvinner egentlig ønsker er hjem og barn, uenig i at (9) mannens oppgave er å tjene penger, kvinners oppgave er å ta seg av hjemmet og familien og uenig i at (10) det ikke er bra at mannen er hjemme og tar seg av barna og kvinner er ute i arbeid. Det er vanligvis vanskelig å døpe faktorer. Den faktor som dette svarmønster representerer er opplagt uttrykk for en positiv innstilling til likestilling mellom menn og kvinner i arbeidslivet. Man kunne forsøksvis si at dette er uttrykk for det vi kan kalle moderne oppfatninger i form av oppslutning om den utviklingen som er beskrevet i tabell A1. Med andre ord er dette meninger som er i samsvar med at småbarnsmødre er yrkesaktive utenfor hjemmet.

Formålet med en slik faktoranalyse er å konstruere empiriske mål som kan plassere de enkelte respondenter langs en eller flere dimensjoner basert på svarene på de påstander som framkommer som ulike faktorer. I appendiks nr 2 er det redegjort for de krav man må stille til de påstander som skal benyttes i konstruksjon av additive indekser. Som resultat av analysen i appendiks nr. 2 har vi valgt å basere en foreløpig indeks på påstandene 1, 2 og 9. De enkelte respondenter tilordnes dermed verdier fra 0 til 3, der positive skåre oppnås ved å være uenig i påstand 9, enig i påstand 1 og uenig i påstand 2. Vi får dermed en additiv indeks som vi antar måler holdning til yrkesmessig likestilling mellom menn og kvinner. Respondentenes fordeling på indeksen er vist i tabell 2.2. Som det framgår av tabell A3 og A4 i appendiks 1 er fordelingen på denne indeksen sterkt negativt korrelert med alder og sterkt positivt med utdanning. Kjønn spiller mindre rolle. Kvinner er mer positive til yrkesmessig likestilling enn menn er, men kjønnsforskjellene er gjennomgående klart mindre enn forskjellen mellom yngre og eldre og mellom lavt og høyt utdannede, uansett kjønn.

Undersøkelsen til NSD inneholder i tillegg spørs­mål som mer direkte spør hvordan foreldre bør tilpasse sin yrkesdeltakelse under ulike familiefaser. Med referanse til fire ulike familiefaser, har man stilt følgende spørsmål: Mener du at kvinner burde arbeide utenfor hjemmet på heltid, deltid eller ikke i det hele tatt under følgende omstendigheter? Svarfordelingene er vist i tabell 2.3.

Det er bred enighet om at kvinner bør jobbe før de får barn og etter at barna er flyttet hjemmefra. Uenigheten dreier seg om hva kvinner bør gjøre mens barna er under eller i skolealder. Korrelerer vi fordelingen på disse to spørsmålene med utdanning (tabellene A5 og A6 i appendiks nr.1), finner vi en klar tendens til å foretrekke økt yrkesdeltakelse med økende utdanning, nærmest uavhengig av om det er menn eller kvinner som blir spurt. Sammenholder vi spørsmålene med alder (tabellene A7 og A8), ønskes mest kvinnelig yrkesdeltakelse blant respondenter mellom 20 og 50 år, helt uavhengig av kjønn. De eldre er langt mer tilbøyelig til å mene at kvinner bør være hjemme, menn mellom 50 og 70 i noe større grad enn kvinner i samme aldersgruppe. Oppfatningene om hva kvinner bør gjøre i disse konkrete situasjonene, er altså bestemt av alder og utdanning. Det er kun blant middel­aldrende og mennesker nær pensjonsalder at kvinner er litt mer orientert mot yrkesdeltakelse fra små­barns­mødres side enn hva menn er.

Krysskjøring av de to spørsmålene om hva mødre bør gjøre mens barna er henholdsvis under og i skolepliktig alder, gir oss, så sant oppfatningene er konsistente, et additivt målt for yrkesorientering der de ulike verdier gir eksakt informasjon om preferert yrkesdeltakelse. Det viser seg at bare ni prosent faller utenom kategoriene i tabell 2.4, først og fremst fordi de er usikre på begge spørsmålene 2 . I det ene ytterpunkt i tabellen finner vi sju prosent som mener at mor bør være hjemme helt til yngste barn er ferdig med skolen, mens vi i det andre ytterpunkt finner sju prosent som mener at mor bør jobbe heltid hele tiden mens hun hun har barn. Det mest poulære standpunkt er at mor bør jobbe deltid i hele perioden, et standpunkt vi finner dobbelt så ofte som de to andre kombinasjoner: at mor bør være hjemme mens barna er små og jobbe heltid mens barna går på skole eller at mor bør skifte fra deltid til heltid når yngste barn kommer i skolealder.

Tabell 2.5 viser hvordan oppfatningene av mødres yrkesdeltakelse er betinget av likestillingsorientering slik vi foran har definert og målt denne egenskap. Som vi ser er sammenhengen meget klar. Men vi bør merke oss at selv blant de som i følge vårt mål er mest likestillingsorientert, er innslaget av personer som fore­trekker at kvinnen nøyer seg med deltidsarbeid i hele barnefasen nesten like stort som innslaget av personer som ønsker mer yrkesdeltakelse fra mødre i denne familiefase. Dette resultatet gjør det fristende å forsøke å forbedre vårt mål for likestillingsorientering. Som det er redegjort for i appendiks 2, får vi, ved å trekke inn spørsmålet om hva mødre bør gjøre i de to familiefasene et bedre mål for likestillingsorientering. Fordelingene på den opprinnelige og den nye indeksen er vist i tabell 2.6. Vi bruker derfor i fortsettelsen den nye indeksen med fire verdier.

Hovedendringen fra den første til den andre indeks er at høyeste verdi fra siste indeks blir splittet i to nye verdier. Dette fører rimeligvis ikke til grunnleggende endringer av de tidligere korrelasjoner mellom like­stillingsorientering og henholdvis alder, utdanning og kjønn. Vi får imidlertid klarere utslag med den nye indeks. Med den første indeks økte for eksempel andel med verdi 3 klart med økende utdanning. Med den nye indeks øker andel med verdi 3 eller høyere med økende utdanning, samtidig som forholdet mellom verdi 3 og 4 endres med økende utdanningsnivå, fra en klar overvekt av verdi 3 til en klar overvekt av verdi 4 (se tabell A9 i appendiks 1).

Tabell 2.3 viste oppfatninger om hva en mor bør gjøre i ulike familiefaser. NSDs undersøkelse inneholder også spørmål om hvilket familiemønster respondentene mener er best for familier i småbarnsfasen. Svarfordelingene er gjengitt i tabell 2.7. Overraskende nok mener nesten halvparten av de spurte at det beste familiemønster i småbarnsfasen er det vi kan kalle det tradisjonelle familiemønster med hjemmearbeidende mor og med far i heldagsjobb. Selv blant småbarnsfamilier er det en tredjedel som mener dette tradisjonelle mønstret er å foretrekke.

Dersom vi ser dette spørsmålet i sammenheng med indeksen som måler likestillingsorientering, viser tabell 2.8 et nærmest perfekt samsvar med hensyn til å mene at det tradisjonelle familiemønster er best. Dette foretrekkes av de fleste med lavest verdi og nesten ikke i det hele tatt blant de høyest verdi på indeksen. Det viser seg imidlertid at likhet i betydningen deltidsarbeid for begge foreldre er den oppfatning som klarest følges av økende likestillingsorientering. De som mener at heltidsarbeid for begge utgjør det beste familiemønster, er nesten utelukkende å finne i gruppen som skårer høyest på likestillingsindeksen, men selv i denne gruppen har dette familiemønstret ikke oppslutning fra mer enn knappe 20 prosent.

Dersom vi i tabell 2.8 hadde byttet ut likestillingsorientering med utdanningsnivå, hadde vi fått en krysstabell som er svært lik tabellen over. Med hensyn til innslaget av det mest tradisjonelle familiemønster, mor hjemme og far i full jobb, er det imidlertid ikke så stor forskjell mellom lavest og høyest verdi på utdanningsvariabelen som mellom lavest og høyest verdi på indeksen som måler likestillingsorientering (se tabell A10, appendiks nr. 1). Nok en gang kan man observere små kjønnsforskjeller. Den eneste forskjellen er at kvinner med postgymnasial utdanning i større grad enn menn med tilsvarende utdanning vil foretrekke at begge er i deltidsarbeid. Forskjellen er imidlertid ikke større enn prosentdifferanser innen rammen av 10 til 15 prosentpoeng.

Gjennom NSDs undersøkelse avdekker man kun oppfatninger på et tidspunkt. Vi finner imidlertid sterke sammenhenger mellom oppfatninger og alder. Det er god grunn til å vente at vi totalt sett finner økende oppslutning om yrkesmessig likestilling i takt med at kvinner i økende grad deltar i yrkeslivet. Gjennom NSDs meningsmålingsarkiv har vi funnet et batteri av spørsmål fra mars 1978 som berører emnet. Ett av spørsmålene er svært likt den første av påstandene fra NSDs undersøkelse (se tabell 2.1). I 1978 ble intervjuobjektene presentert for følgende påstand: En mor som er yrkesaktiv kan bety like mye for sine barn som en hjemmeværende husmor. Svarskalaen i 1978 hadde verdiene helt enig, enig, uenig, svært uenig. Helt identisk spørsmål ble stilt av Norsk Gallup i januar 1996. Svarfordelingene er gjengitt i tabell 2.9

Det er en klar endring i retning av å akseptere denne påstanden. Vi bør imidlertid merke oss at det er større oppslutning om denne påstanden i Norsk Gallups intervjuundersøkelse enn i NSDs spørreskjemaundersøkelse. Dette kan være et resultat av ulik datainnsamling, men kan også skyldes nyanseforskjeller i påstandsformuleringene. Når uttrykket etablere et like nært og godt forhold (tabell 2.1) blir erstattet med uttrykket bety like mye for (tabell 2.9), øker andel enige fra 54 til 72 prosent. Det er grunn til å tro at spørsmålet måler likestillingsorientering, men fungerer som en lettere indikator enn tilsvarende påstand brukt i indeksen. Ved å se på andelen som er enig i påstanden, har vi sannsynligvis et relativt grovt mål som avdekker forholdsvis moderat grad av likestillingsorientering 3 .

Endringen i tabell 2.9 kan enten skyldes andre oppfatninger blant de nye intervjuobjekter i 1996, at det har skjedd endringer blant de som på begge tidspunkt utgjorde universet for undersøkelsen, eller at begge deler har funnet sted. I tabell 2.10 har vi presentert andelen i ulike aldersgrupper som er enig i påstanden. Vi får dermed vist både de aldersbetingede tidstverrsnitt på begge tidspunkt, samt oppfatningene innenfor hver av fødselskohortene på begge tidspunkt. Både i 1978 og i 1996 avtar oppslutningen med økende alder. De aldersbetingede forskjeller var større i 1978 enn i 1996. Nykommerne, de som ennå ikke hadde fylt 20 år i 1978, er oftere positive enn de som i 1978 var i 20- og 30-åra. Blant de kohorter som er representert ved begge tidspunkt er det en svak dreining mot å være enig blant alle som i 1978 ennå ikke hadde fylt 50 år. I de to eldste kohorter vil resultatet nødvendigvis være usikkert. Ikke minst i den siste vil det være stort frafall. Basis er for eksempel redusert fra 214 til 34 personer. Resultatene lar seg forene med en teori om at middelaldrende mennesker i liten grad skifter mening. Dersom det i 1978 var slik at skepsisen fort­satte å øke med økende alder også etter 60 år, vil det være de mest skeptiske som i størst grad siden har falt fra. En sammenlikning mellom menn og kvinner (tabell A11) viser at det i 1978 bare var blant kvinner under 40 år at man fant en høyere andel enige enn blant menn. Etter 1978 har kvinner endret syn, også noe senere i livet, enn menn.

Det er en nærliggende mulighet at de endringer som er påvist er et resultat av endret praksis, altså at holdninger endres i takt med og som følge av kvinners endrede tilknytning til arbeidslivet. Ut fra mødres økte yrkesfrekvens (tabell A1), og ut fra at det særlig må ha vært i de fødselkohorter som har endret mening at kvinners samlede yrkesdeltakelse har økt, er det mulig at endringene i tabellene 2.9 og 2.10 er et resultat av økt yrkesdeltakelse alene. Dette skulle i tilfelle ikke direkte kunne forklare endringer i menns holdninger siden menn ikke i samme grad har endret sin yrkesdeltakelse. På den annen side kan menns holdninger bære preg av økt yrkesdeltakelse blant deres partnere, og av den grunn ha endret seg.

Tabell 2.11 viser at det ikke eksisterer noen en til en-sammenheng mellom mening og praksis. På begge tidspunkt øker oppslutningen om påstanden med økende yrkesdeltakelse. Sammenlikner vi dagens kvinner med kvinner fra slutten av 1970-tallet, er det imidlertid blant ikke yrkesaktive og deltidsarbeidende at endringene har vært størst. Også blant gifte og samboende menn var på begge tidspunkt oppfatningene betinget av partnerens yrkesdeltakelse. Fra 1978 til 1996 har det skjedd størst endring i retning av å godta påstanden blant menn med partner i deltidsarbeid (tabell A12 i appendiks nr. 1).

Undersøkelsen fra NSD er av tilstrekkelig omfang til at man kan se nærmere på par i småbarnsfasen. Tabell 2.12 viser hvordan likestillingsorientering er fordelt etter respondentens kjønn og familiens arbeidstilpasning. Respondentene fra par der begge jobber, er mer likestillingsorientert enn respondentene fra par der bare mannen jobber. Forskjellene er imidlertid ikke særlig store. Det er videre ingen forskjell mellom fedre og mødre. Menn i to-inntektsfamilier er mer likestillingsorientert enn menn i én-inntektsfamilier. Det samme gjelder kvinner i de to familetypene.

Dersom vi ytterligere graderer småbarnsmødres yrkesdeltakelse, kan vi av tabell 2.13 konkludere med at egen yrkesdeltakelse i en viss, men ikke særlig sterkt grad bestemmer grad av likestillingsorientering.

Kvinners tilknytning til arbeidslivet har i løpet av de siste 30 år endret drastisk karakter i retning av økt yrkesmessig likestilling mellom menn og kvinner. Samtidig har befolkningens oppfatninger beveget seg i retning av stadig større akseptering av denne endringen. Yngre mennesker har oppfatninger som stort sett er i samsvar med den endringen som har funnet sted. Middelaldrende, som selv har vært med på det hele, har også endret sine oppfatninger under veis. De eldste, med de mest tradisjonelle oppfatninger, blir det naturlig nok stadig færre igjen av.

I tillegg til alder er oppfatningene sterkt korrelert med utdanningsnivå. Det er kvinner med høyest utdanning som i størst grad har ledet an i den yrkesmessige likestillingsprosess. De med høyest utdanning er også mest positivt innstilt til yrkesmessig likestilling, men kvinner med høy utdanning har i høy grad mennene med seg. Ser vi på forskjellene mellom aldersgrupper og mellom utdanningsgrupper, står svært beskjedne kjønnsforskjeller tilbake (se tabellene A3 og A4 i appendiks nr 1). I synet på yrkesmessig like­stilling skiller eldre kvinner og menn seg fra yngre og middelaldrende kvinner og menn, samtidig som menn og kvinner med høy utdanning er langt mer positive enn menn og kvinner med lavere utdanning. Siden økt utdanning gir økt avkastning på arbeidsmarkedet, og det er høy grad av sosial homogami ved at menn og kvinner med lik sosial bakgrunn danner par, blir det en ganske uunngåelig konsekvens at likestillingsorienteringen er sterkest blant de familier som tjener best (tabell 2.14). Både blant menn og kvinner øker oppslutningen om yrkesmessig likestilling med økende familieinntekt. Kvinner har i den sammenheng bare et beskjedent forsprang på menn (se tabell A13 i appendiks nr. 1)

De som skårer lavt på indeksen er fullt og helt tilhengere av et tradisjonelt rollemønster. I allefall så lenge barna er små, finner vi ikke noen tilsvarende motsatt mønster på det andre ytterpunkt. For det store flertall oppfattes det som best at moren jobber halv tid i denne familefasen.

13.3 Oppfatninger om barnetilsyn

Heller ikke når det gjelder oppfatninger om barnetilsyn finnes det særlig mange muligheter til å etablere tidsserier. Et surveyspørsmål som ble laget i 1979 (Gulbrandsen og Lea 1979), er imidlertid blitt gjentatt i fire senere omnibus-undersøkelser hos Norsk Gallup, sist gang i januar i år. Respondentene ble her bedt om å ta stilling til tre påstander om verdien av barnehageopphold. Svarene ved de ulike undersøkelsene er gjengitt i tabell 3.1.

På det tidspunktet spørsmålet ble laget lå dekningsgraden for barnehageplasser mellom 18 og 19 prosent, samtidig som korttidstilbud utgjorde langt mer av det samlede tilbud enn i dag. I 1989 var dekningsgraden 34, og i 1992 40 prosent. Blant småbarnsforeldre var det fram til årsskiftet 1991-1992 en stadig økende oppslutning om barnehager, særlig om heldagsbarnehager, samtidig som motstanderne av barnehager blant faktiske og potensielle brukere etterhvert nærmest forsvant. Undersøkelsen høsten 1992 avdekket imidlertid en relativt klar bevegelse bort fra heldagsalternativet, med en tilsvarende svak økning fordelt på de andre svaralternativene. Før målingen høsten 1992 ble det overført et svært så opphetet diskusjonsprogram i NRK-fjernsynet som ble fulgt av mye debatt i massemedia. I den grad motstandere av barnehager her kom bedre til orde enn tidligere, kan dette ha satt sitt preg på oppfatningene. I januar i år fant vi en fordeling svært lik hva vi fant i 1989. Dette kan altså tyde på økt oppslutning om heldagsbarnehager i løpet av 1980-tallet, men at det ikke har vært noen endringer i oppfatningene siden den gang. Tallene viser uansett at norske småbarnsforeldre nesten unisont er tilhengere av barnehager i en eller annen form. Det uenigheten står om er hvor mye barn skal være i barnehagen, og der har ikke de seneste generasjoner av småbarnsforeldre endret oppfatning sammenliknet med de som var i tilsvarende situasjon sist på 1980-tallet.

Som det framgår av tabell 3.2, der de tre alternativene er uttrykt ved hjelp av forkortelsene lang tid, kort tid og ikke barnehage, var det også i total-befolkningen større endringer på 1980-tallet enn hittil på 1990-tallet. Tabellen viser at det over tid er en svekket sammenheng mellom oppfatningene om verdien av barnehager og alder. Motstanden mot barnehager har bokstavlig talt lang på vei dødd ut i den siste 15 års perioden.

I tabell 3.3 følger vi samme fødselskohorter på tre tidspunkt. Alderskategoriene i tabellen viser de ulike kohorters alder på hvert av de tre tidspunkter. Vi finner både stabilitet og endring. Blant de som i 1979 var mellom 20 og 40 år, dvs. født på 1940- og 1950-tallet, er det en klar dreining mot økt aksept av heldagsopphold i barnehage. Endringen kan imidlertid tidfestes til 1980-åra. Blant de som i 1979 var mellom 40 og 60 år, dvs født på 1920- og 1930-tallet, var det derimot ingen endring på 1980-tallet, men en svak endring mot økt generell aksept av barnehager på 1990-tallet. Det siste kan være resultat av frafall fra gruppen, en prosess som kan gi et tilsynelatende inntrykk av endring dersom de eldste innenfor en såpass omfattende fødselskohort er mer skeptiske til barnehager enn de yngste innenfor samme kohort. Slikt frafall er et problem ved denne form for analyse. Vi må for eksempel slippe den eldste fødselkohorten allerede i 1989. Antall spurte i utvalget var da skrumpet til 24. Som vist i tabell A13 i appendiks 1 finner vi i hovedtrekk de samme endringstendenser både hos menn og kvinner. Blant kohortene født på 1940 og 1950-tallet var det imidlertid i løpet 1980-åra en sterkere dreining i positiv retning blant menn enn blant kvinner. I løpet 1990-åra har pendelen bare svingt tilbake, men bare blant mennene i denne kohorten.

Det andre spørsmål det er uenighet om, er spørsmålet om hvor gamle barn bør være ved barnehagestart. En grunn til at den faktiske etterspørsel etter barnehageplasser er mindre enn den generelle oppslutningen om barnehager skulle tilsi, skyldes nettopp ulike meninger om hvor gamle barn bør være før de begynner i barnehage. I følge en surveyundersøkelse fra høsten 1992 mente 15 prosent av småbarnsforeldre at barn kunne begynne i barnehagen når de var ett år gamle, 18 prosent mente de burde vente til de var to år, mens 44 prosent mente 3 år var passende debutalder. 10 prosent mente burde være enda eldre, og ytterligere 10 prosent ville ikke ha noen barnehageplass i det hele tatt (Blix og Gulbrandsen 1993).

I den samme undersøkelse kartla man også den faktiske etterspørsel etter barnehageplasser. For hvert av barna under skolepliktig alder ble det for det første registrert om barnet hadde barnehageplass (for seks-åringer også om de hadde et tilbud gjennom skolen). Dersom barnet ikke hadde plass ble foreldrene spurt om de ville takke ja dersom de der og da fikk tilbud om plass i barnehage. De som hadde plass eller som umiddelbart ville si ja til et tilbud, utgjorde omlag 60 prosent av barna under skolepliktig alder. 5 De som ikke hadde plass og som ikke ville ha akseptert et tilbud om plass, ble deretter fristet, først meget forsiktig ved å spørre om de ville ha akseptert en halvdagsplass til 1000 kroner pr. måned. Var svaret fortsatt nei, ble prisen redusert til 500 kroner. De som fortsatt ikke var interessert, ble tilbudt gratis halvdagsplass.

Ved hjelp av en slik spørsmålssekvens fikk man til slutt positiv respons for 74 prosent av barna. Holder man den yngste årsklassen, 0-åringene, utenfor, er det etterspørsel i en eller annen form for 79 prosent av barna. Omlag 20 prosent av barna ville altså ikke komme i barnehage, selv om de fikk et gratis halvdagstilbud.

Dette er et tidstverrsnitt av alle barn. Andelen av barna som før de begynner på skolen ikke ville ha vært innom en barnehage, er klart mindre. Som tabell 3.4 viser, øker andelen som har plass klart med økende alder, mens den udekkede etterspørsel avtar. Etterspørselen etter plass er klart jevnere fordelt på aldersgruppene enn tilbudet om plass. Billige eller gratis halvdagstilbud ville gi omtrent like stor økning av bruken i alle aldersgrupper.

Det synes også svært sannsynlig at introduksjon av rimelige eller gratis halvdagstilbud vil være et adekvat virkemiddel dersom man vil oppnå en mindre skjev sosial fordeling av barnehagebruken (Gulbrandsen 1993). Tabell 3.5 viser hvor store andeler av barn til mødre med ulikt utdanningsnivå som henholdvis har plass og som ville akseptere plass avhengig av varierende pris. Tabellen viser at en klart skjev sosial fordeling av plassene blant de eldste førskolebarna først fjernes ved introduksjon av svært rimelige eller helt gratis tilbud.

Undersøkelsen til NSD fra våren 1994 inneholder intet om barnehager. I Norsk Gallups omnibus for januar 1996 finnes imidlertid som nevnt et spørsmål som likner svært mye på et av spørsmålene som inngår i vår additive indeks for likestillingsorientering. Ved å bruke dette spørsmålet vil vi et stykke på vei kunne fastlegge respondentenes ulike posisjoner på den samme dimensjon som vi mente å kunne måle ved hjelp av indeksen. Vi kan dermed også få holdepunkter for hvordan oppfatninger om barnehager henger sammen med holdninger til yrkesmessig likestilling. Det er ikke særlig over­raskende at oppfatningene om barnehager er klart betinget av likestillingsorientering (tabell 3.6).

Oppslutningen om barnehager har økt i takt med utbyggingen. I 1980-åra var det særlig de faktiske og potensielle brukere av barnehager som endret syn i retning av størrre aksept av heldagsbarnehager. På 1990-tallet finner vi ikke tilsvarende endringer. Utbyggingen har fortsatt, uten noen tilsvarende økning av småbarnsmødres yrkesdeltakelse og altså heller ikke noen endring i oppfatninger omkring barnehager. Synet på barnehager henger nært sammen med synet på yrkesmessig likestilling, det siste var som vi husker klart mer bestemt av alder og utdanning enn av kjønn. Etterspørsel og bruk av plassene har over tid vært sosialt sett meget skjev (Gulbrandsen og Ulstrup Tønnessen 1988), en ulikhet som både kom fram i leve­kårs­undersøkelsen i 1991 (Kristiansen 1993) og i en surveyundersøkelse fra høsten 1992 (Gulbrandsen 1993). Dette får som uunngåelig konsekvens at foreldre med høyt utdanningsnivå får mer av overføringer i forbindelse med barnehagedrift enn foreldre med lav utdanningsnivå (Blix 1993).

13.4 Oppfatninger om barnetrygd

NSDs undersøkelse inneholder fire spørsmål om barnetrygd. Spørsmålene er tidligere blitt analysert av Kari Skrede (1995). Det som her kan supplere Skredes analyser, er spørsmålet om hvilken sammenheng som eksisterer mellom likestillingsorientering og oppfatninger om barnetrygd. De fire spørsmålene som er stilt er om barnetrygden bør økes, om den bør behovsprøves, om aldersgrensen for utbetaling bør heves fra 16 til 18 år, og om barnetrygden bør deles likt mellom foreldre eller fortsatt utbetales til moren.

Når det gjelder behovsprøving, passer resultatene fra NSDs undersøkelse bra med resultater fra flere andre undersøkelser. De foreliggende undersøkelser er listet opp i appendiks nr. 3. Med unntak av Aksel Hatlands undersøkelse fra 1987, finner vi et klart fellestrekk ved de øvrige undersøkelsene. Befolkningen synes omtrent å være delt på midten, de to siste gangene med en svak overvekt av personer som vil ha endring mot mer behovsprøving. Felles for de fire siste undersøkelser er en klar sammenheng mellom oppfatninger og inntektsnivå. Tabell 4.1 illustrerer sammenhengen blant barnefamilier. Blant de som tjener minst er det flest tilhengere av behovsprøving. Skredes analyse viser at familieinntekten betyr mer for standpunktene til kvinner enn for standpunktene til menn. Nåværende ordning vinner størst oppslutning blant kvinner fra høyinntektsfamilier (Skrede 1995) 6 . Den nåværende ordning får større oppslutning blant mottakere av barnetrygd enn blant andre, men også blant mottakere finner man tilsvarende korrelasjon med inntekt som blant samtlige respondenter (Skrede 1995, Statistisk sentralbyrå 1995).

Det kan være fristende å tolke resultatene i appendiks 3 som uttrykk for endring i befolkningens oppfatninger om barnetrygdens utforming, en bevegelse i retning av økt oppslutning om behovsprøving. Vi vil imidlertid være noe tilbakeholdne med en slik konklusjon, av den grunn at Hatlands resultater skiller seg fra de andre undersøkelsene. Med hensyn til sammenhengen mellom inntekt og oppfatninger, fant nemlig Hatland i sin undersøkelse en svak tendens til størst oppslutning om behovsprøving blant de som tjente mest (Hatland 1992, s 138). De øvrige undersøkelser dokumenterte alle en klar sammenheng i motsatt retning. Vi velger å tolke forskjellen som uttrykk for at Hatland ved sin målemetode ikke har klart å måle oppfatningene på samme vis som de tre andre undersøkelsene. Med hensyn til mulige konklusjoner veier det selvsagt tungt at tre undersøkelser, delvis med ulike måleinstrument, peker i samme retning. Uten å ta stilling til hvilken av de fire undersøkelser som gir det mest korrekte mål for nivået av oppslutningen om de ulike syn, synes det i det minste ikke å være noe grunnlag for å hevde at det etter 1987 har skjedd en endring mot større oppslutning om behovsprøving av barnetrygden.

Som vist i tabell 4.2, er oppfatningene om barnetrygdens utforming i liten grad bestemt av likestillingsorientering slik vi har målt denne egenskap. Som det framgår av tabell A14 i appendiks 1, er det heller ikke noen sammenheng mellom denne variabel og spørsmålet om barnetrygd bør utvides til å omfatte også barn på 17 og 18 år. Det er en svak tendens til at økende skåre på indeksen for likestillingsorientering i økende grad betinger den oppfatning at barnetrygden og andre støtteordninger til barnefamilier bør økes (tabell A15).

Det klareste utslag av likestillingsorientering finner vi i synet på hvem av foreldrene som bør få utbetalt barnetrygden. Med økende grad av likestillingsorientering øker innslaget av den oppfatning at barnetrygden bør deles likt mellom foreldrene (tabell 4.3). 7 Barna er ikke her tatt med som mulige fordringshavere, noe som ble gjort i den tidligere nevnte omnibusundersøkelse fra Norsk Gallup høsten 1992. På spørs­mål om hvem sine penger barnetrygden er svarte 62 prosent av barnefamiliene at de tilhører familien som helhet, 13 prosent at det er mors penger og 25 prosent at det er barnets penger. Disse meningene styrte i høy grad familiens disponering av barnetrygden. Av særlig interesse i denne sammenheng er sparing av barnetrygd på egen konto tilhørende barnet. 18 prosent av mottakerne hevdet at de gjorde dette. Slik sparing er klart mest utbredt blant de som sier at barnetrygden er barnas penger. Ulikheter i oppfatninger av hvem sine penger det er, har langt større betydning for slik sparing enn barnefamilienes inntektsnivå (Dahl 1994)

En 18-åring som har vært så heldig å ha foreldre som har spart barnetrygden vil pr. dags dato disponere en kapital på drøyt 100 000 kr. på sin 18 års dag. Slik sparing har i alle fall hittil ikke vært så utbredt som prosentandelen nevnt over skulle tilsi. I en surveyundersøkelse fra høsten 1993 var det ikke mer enn fem prosent i aldersgruppen 20-24 år som hadde bankinnskudd av slik størrelse (Gulbrandsen 1994). Ser vi nærmere på 18- og 19-åringene i en tilsvarende survey fra høsten 1995 (77 intervjuobjekter), oppga 90 prosent av disse at de enten ikke hadde penger i banken (60 prosent) eller at beløpet var mindre enn 20 000 kroner (30 prosent). Kun én prosent oppga bankinnskudd av en slik størrelse som en spart barnetrygd skulle tilsi.

I diskusjonen om behovsprøving har nettopp slik sparing vært trukket fram som et viktig argument for behovsprøving. I den grad barnetrygden betraktes som en sosialpolitisk trygdeytelse kan det selvsagt være gode grunner for å hevde at det ikke er noen offentlig oppgave å betale ut trygd til familier som opplagt ikke kan ha behov for trygd siden de legger alt til side. Det beskjedne innslaget av slik sparing svekker selvsagt den fordelingsmessige betydning av slik sparing. På den annen side vil vanligvis motstandere av behovsprøving ikke akseptere at barnetrygden er en slik ytelse, men derimot en intergrert del av skattesystemet der barnetrygd er en form for negativ skatt basert på ulikt barnetall alene. Over tid har begge hensyn og synsmåter i ulik grad preget de politiske partiers politikk med hensyn til hvordan barnetrygden skal utformes (Eide 1996).

APPENDIKS 2: Om indekskonstruksjon

Tabell A2.1 viser de enkelte påstanders faktorladninger 9 etter rotasjon (varimax). Ved å sette krav om faktorladninger på minimum 0,50, unngår vi her at samme variabel inngår i mer enn en faktor. Det er redegjort for faktor 1 i teksten foran.

Tabell  Faktorladninger for de elleve påstander gjengitt i tabell 2.1

	FACTOR 1	FACTOR 2	FACTOR 3
P1	.61897	.25335	-.22435
P2	.75696	.16233	-.21166
P3	.77346	.15204	-.20501
P4	.70932	.06346	.17884
P5	.34339	.51935	.22801
P6	-.02155	.74556	.14981
P7	.03959	.59614	-.06004
P8	.22512	.67393	-.13326
P9	.78542	.21805	.10848
P10	.69313	-.08907	.15162
P11	-.01967	.05229	.87449

Den andre faktoren som framkommer, er basert på påstandene 5, 6, 7 og 8. Det er en tendens i materialet til at de som er uenig i at (5) å være husmor er like tilfredstillende som å ha lønnet arbeid, også er enig i at (6) å ha en jobb er den beste måten en kvinne kan være en selvstendig person på, enig i (7) at nå for tiden må de fleste kvinner ha en jobb for at familien skal kunne bli forsørget og enig i (8) at både kvinner og menn bør bidra til familiens inntekt. Man synes her å ha å gjøre med en oppfatning der likhet går på tvers av likestilling. Kanskje kan ordet ytelseslikhet være en dekkende betegnelse.

Den siste av påstandene korrelerer ikke med noen av de andre. Man kunne jo forvente en viss konsistens med oppfatningene om hvorvidt kvinners heltidsarbeid går ut over familielivet (3) og oppfatninger om hvorvidt menns opptatthet av yrke gikk utover familielivet(11), men det er altså ikke tilfelle.

Analysen kan føres videre på to måter. Vi kan enten på grunnlag av resultatene fra faktoranalysen gi hvert individ en såkalt faktorskåre som i neste omgang blir avhengig variabel for analysen ved at vi studerer forskjeller i fordelingene av faktorskårer mellom de grupper som analysen baseres på.

Den andre muligheten er å bruke resultatene fra faktoranalysen som grunnlag til å plukke ut påstander (heretter kalt indikatorer) som kan benyttes for å konstruere additive indekser. Dersom informasjonen som ligger i respondentenes mening om de 11 påstandene for eksempel kan fanges opp av to enkle, additive indekser, har vi kommet langt i forenkling.

Forutsetningen for å konstruere slike indekser er at de måler underliggende dimensjoner. Innenfor hver indeks må også hver indikator være av rimelig forskjellig vanskelighetsgrad. Hvis man er svak tilhenger av likestilling, bør man være enig i en lett påstand som mange slutter opp om. Er man sterkere tilhenger av likestilling, bør man både være enig i den lette og enig i en påstand som er vanskeligere. Påstandens vanskelighetsgrad avgjøres av hvor mange som er enig i påstanden. Jo færre som er enig, jo vanskeligere er indikatoren. Man har en additiv indeks som på en god måte måler en underliggende dimensjon dersom den består av indikatorer med ulik vanskelighetsgrad og hvor de enkelte indikatorer skalerer med hverandre slik at sannsynligheten for å skåre positivt på et indikator avtar med dens vanskelighetsgrad og øker når vi sammenlikner en person med en verdi på den underliggende dimensjon med en person som har en høyere verdi på den samme underliggende dimensjon. Man bør unngå indikatorer av lik vanskelighetsgrad i en og samme indeks. De vil med stor sannsynlighet måle omtrent samme posisjon på den underliggende dimensjon og dermed bare virke til å forrykke avstander på skalaen.

Av de seks påstandene som inngår i den første faktor, kan to sies å være lette. Man skal ikke være svært så mye tilhenger av likestilling for å være uenig i påstand 9 og 10, og siden dette gjelder 70 prosent, er dette de letteste indikatorer som inngår. Som begrunnet over, vil vi nøye oss med en av påstandene, og velger nr 9. 10 Påstand nr. 1 kan sies å være av middels vanskelighetsgrad ettersom 54 prosent er enig. Av de tre siste påstandene som inngår i faktoren og som drøyt 40 prosent er uenig i, har vi valgt å benytte påstand nr 2 11 . Tankegangen bak indekskonstruksjonen er vist i figur A1 i appendiks.

Siden de tre påstander til fulle tilfredsstiller kravene til å danne en endimensjonal skala, kan de brukes til å konstruere en indeks med fire verdier som måler en underliggende dimensjon som vi velger å kalle likestillingsorientering 12 .

Det viser seg ikke å være mulig å danne en tilsvarende indeks basert på den andre faktoren som framkom i faktoranalysen. Her ville i tilfelle påstand nr. 7 bli det lettest item (73 prosent enig), påstand nr. 8 ville komme i en mellomstilling (60 prosent enig), mens nr. 5 eller nr. 6 er vanskeligst (henholdsvis 40 og 36 prosent uenig). De indekser vi konstruerte, oppfylte såpass dårlig skaleringskravene at jeg har valgt ikke å gå videre med denne indeksen 13 .

Dersom den avhengige variabel i tabell 2.5 har sterk ladning på samme faktor som er grunnlaget for likestillingsindeksen, samtidig som spørsmålet kan nyttes til å danne en indikator av større vanskelighetsgrad som skalerer med indeksens opprinnelige indikatorer, har vi laget et bedre mål for å måle den underliggende dimensjon. Som det framgår av tabell A2.2, viser variabelen seg å lade på samme faktor. Samtidig gir en ny indikator som skiller ut de har som kombinasjonene deltid-heltid og heltid-heltid fra de øvrige, en indeks med høyere skaleringskoeffisient og økt evne til å skille ut de personer som har den sterkeste likestillingsorienteringen. 14 Figur A2 viser hvordan den nye indikator, y, plasserer seg i forhold til de andre indikatorene som inngår i indeksen.

Tabell  Faktorladninger for de elleve påstandene samt for den konstruerte variabel yrkesorientering (se tabell 2.4. Rotated faktor matrix)

	FACTOR 1	FACTOR 2	FACTOR 3
P1	.62951	.24173	-.21450
P2	.76642	.15936	-.18508
P3	.78036	.14654	-.19436
P4	.70088	.06556	.14494
P5	.35586	.51173	.16278
P6	-.00968	.76010	.11025
P7	.06637	.58304	.01466
P8	.25591	.66032	-.16615
P9	.78468	.21051	.09984
P10	.68411	-.08327	.19268
P11	-.02979	.09263	.88748
Yrkesorientering	.71361	.32869	-.10411