1 Metoder og tolkninger i studier av fordeling av inntekt 1

Thor Olav Thoresen, Statistisk sentralbyrå

1.1 Innledning

Ved enhver sammenlikning av ressurser eller egenskaper mellom individer er det nødvendig med en rekke avveininger vedrørende hvordan en kan gi en beskrivelse av den aktuelle fordelingen. Ofte vil mangel på informasjon om det en ønsker å beskrive fordelingen av sette klare begrensninger, men gitt at slike sammenlikninger er mulig, er det viktig å avklare hvilke variable en skal fokusere på for å belyse hvordan ulike ressurser eller egenskaper er fordelt i en populasjon. Det er en rekke ulike fordelingsdimensjoner i tilknytning til overføringene til barnefamiliene, som for eksempel forholdet mellom generasjoner, forholdet mellom familier med barn og familier uten barn, kjønnsaspektet, virkninger på mulighetene for yrkesaktivitet, hensynet til barn som lever under vanskelige sosiale forhold, etc. Ved en vurdering av de økonomiske virkemidlene overfor barnefamiliene, gir det god mening å fokusere på hvordan inntektene er fordelt blant dem, å sammenlikne barnefamilienes inntekter med andre typer husholdningers inntekter og vurdere hvordan de ulike overføringsordningene virker på inntektsfordelingen. Sammenlikninger av individer på denne måten vil være kontroversielle fordi de alltid involverer normative spørsmål. Det er derfor viktig å synliggjøre og variere antakelser som angår verdivalg.

I det følgende skal vi diskutere noen sentrale momenter angående metodevalg for analyser av fordeling av inntekt, med spesiell vekt på effektene av endringer i skatter og overføringer. Vi skal blant annet diskutere betydningen av valg av inntektsbegrep, bruk av ekvivalensskalaer, valg av populasjon, valg av analyseenhet, valg av ulikhetsmål og vurdering av atferdseffekter i tilknytning til endringer. Således tjener dette vedlegget som en klargjøring av den tilnærmingen som er benyttet i vurderingene av barnefamilienes økonomi i vedlegg 3 og i analysene av fordelingseffektene av ulike endringer i skatter og overføringer i vedlegg 4. De ulike metodevalgene illustreres med eksempler fra barnefamilienes økonomi. Disse beregningene er foretatt ved hjelp av mikrosimuleringsmodellen LOTTE, utviklet i Statistisk sentralbyrå (se Arneberg et al. 1995), og vi skal innledningsvis kort beskrive modellen og dens datagrunnlag. Beregningsresultatene er for 1996 dersom ikke annet er opplyst.

1.2 Mikrosimuleringsmodellen LOTTE

Det har vist seg svært hensiktsmessig å etablere en simuleringsmodell for å studere virkninger av endringer i skatte- og overføringssystemet. Kompleksiteten i skatte- og overføringssystemet fordrer en systematisk oversikt over hvordan forskjellige endringer influerer på ulike skattetyper og overføringer. For eksempel eksisterer det avhengigheter i skattesystemet som medfører at en endring i en skattesats kan influere på annen beskatning eller fradrag i skatt. Mikrosimuleringsmodellen LOTTE reflekterer disse sammenhengene.

De nyeste dataene i LOTTE er fra Inntekts- og formuesundersøkelsen 1993 og inneholder opplysninger om vel 18 000 personer. Materialet framskrives til beregningsåret (1996) ved at inntekter og fradrag multipliseres med en vekstfaktor basert på anslag på lønn pr normalårsverk i perioden. Dataene omregnes til å representere totaltall for nasjonen ved et sett oppblåsingsfaktorer som er basert på husholdningenes trekksannsynlighet. Disse oppblåsingsfaktorene framføres ut fra antatt vekst i normalårsverk. Oppblåsningsfaktorene (se Heldal 1992 og Holmøy 1995) er dessuten justert slik at modellens totaltall for ulike inntektsgrunnlag og modellbefolkningens demografiske sammensetning i størst mulig grad bringes i overensstemmelse med faktiske størrelser. 2

Skatte- og overføringsmodellens berettigelse hviler på hvor godt en kan framstille et skatte- og trygdesystem i en simuleringsrutine ved hjelp av de dataene en har til rådighet. Våre erfaringer med modellen tilsier at den gir en god beskrivelse av de faktiske fordelingene av inntekt. I vedlegg 2 gir vi en nærmere redegjørelse for hvordan ulike skatter og overføringer simuleres i LOTTE.

1.3 Inntektsbegrepet

1.3.1 Hva skal vi mene med inntekt?

Innledningsvis er det viktig å merke seg at hensikten med denne diskusjonen er å redegjøre for prinsipper for sammenlikning av inntekt, som ikke er det samme som å gi retningslinjer for hvordan politikken skal utformes. Prinsipper for sammenlikning av inntekt vil være beslektet med spørsmålet om utformingen av skatte- og overføringssystemet, men også andre hensyn enn rene fordelingshensyn vil være retningsgivende for skatte- og overføringssystemets innhold. Dette innebærer at de normative vurderingene som ligger implisitt i skatte- og overføringssystemet heller ikke kan tjene som mal for hvordan en skal sammenlikne inntekt.

Når vi i denne sammenheng fokuserer på fordelingen av inntekt i befolkningen, så er det fordi inntekt er en viktig indikator på konsummuligheter og genererer viktige elementer i tilværelsen, som å spise seg mett, ha husvære, danne familie, etc. På denne bakgrunn er det relevant, i vurderingen av individenes inntekt, hvorvidt en person er bosatt i en del av landet hvor alle varer er betraktelig dyrere enn andre steder, hvorvidt inntekten skal forsørge flere enn individet selv eller om en er handicapped på en slik måte at det for eksempel er forbundet med ekstra kostnader å delta i samfunnsaktiviteter. Det er umulig, av hensyn til informasjonstilgangen, å bringe inn alle forhold som kan ha betydning for individenes utnyttelse av inntekt i denne analysen. Det er imidlertid viktig at inntektsdataene betraktes utfra et slikt utgangspunkt. Graden av ulikhet i muligheter kan ikke avledes av ulikhet i inntekt direkte, siden våre valgmuligheter og hva vi kan oppnå, avhenger av en rekke fysiske og sosiale egenskaper (Sen 1992, s.28). 3^,4

Som et hovedalternativ i beregningene vil vi ta utgangspunkt i den årlige inntekt etter skatt der inntekt før skatt er definert som i tabell 3.1. I fortsettelsen vil vi aggregere denne inntekten i husholdningene og benevne den ekvivalent inntekt. 5 Ved å begrense analysene til ett enkelt inntektsår, kan resultatene være påvirket av fluktuasjoner i inntekt som ikke er permanente. For eksempel vil studenter ha lav inntekt i en periode for å kunne oppnå høyere inntekt på et senere stadium i livet, men totalt sett ventelig ha høy livsinntekt. Studier med utgangspunkt i ett inntektsår gir derfor bare et øyeblikksbilde av fordelingen det enkelte år.

Fordi vi er opptatt av inntektens potensielle verdi (Simons 1938), er det irrelevant hvorvidt inntekten benyttes til faktisk konsum eller spares. En person med millioninntekter vil bli betraktet som en svært rik person selv om han bare forbruker en brøkdel av sine inntekter.

Vær oppmerksom på at følgende ytelser ikke inngår i inntektsbegrepet slik det er definert i tabellen:

• skattefritt engangsbeløp ved fødsel og adopsjon

• stønad til barnetilsyn for enslige forsørgere

• stønad til utdanning for enslige forsørgere

• nedkomststønad for enslige forsørgere

• kommunal bostøtte

• grunn- og hjelpestønad

Siden flere av ytelsene til enslige forsørgere er utelatt fra inntektsbegrepet, er det særlig grunn til å tro at inntektene til denne gruppen er undervurdert i de tallene som presenteres. Engangsstønad ved fødsel vil bli simulert i de beregningene som er utført vedrørende fødselspengeordningen, men inngår ikke i hovedinntektsbegrepet.

En utvikling mot et bredere skattegrunnlag har inkludert en rekke frynsegoder i skattbar inntekt og dermed også i inntektsbegrepet som benyttes her. Mange av disse inntektene inngår imidlertid på en summarisk måte, dvs. at beløpene i stor grad bygger på imputerte eller faste beløp. Fordelen ved privat bruk av bil, som er betalt av arbeidsgiver, fastsettes for eksempel som hovedregel på grunnlag av en standardisert privat kjørelengde på 10 000 km, uavhengig av faktisk kjørelengde.

1.3.2 Fradrag i inntekt

Noen vil hevde at fradragene i inntekt før beregning av skatt også burde trekkes ifra ved beregning av ekvivalent inntekt. Eksempelvis kan det argumenteres for at utgifter til reise til og fra arbeidssted burde trekkes ifra ved sammelikninger av individer med ulik reiseavstand mellom hjem og arbeid, fordi disse representerer nødvendige utgifter i forbindelse med frambringelse av arbeidsinntekt. Vi vil imidlertid anta at valg av bosted er et resultat av et valg der en vurderer avstand til arbeid, boligpriser, tilhørighet og en rekke egenskaper ved bostedet. For eksempel kan en person med arbeidssted i Oslo velge å bosette seg på Hadeland fordi det er lavere utgifter til bolig eller fordi det er mindre luftforurensning der. Det vil si at utgiftene til pendling motsvares av gevinster for personen som ikke er representert i våre data og utifra et slikt resonnement bør reiseutgifter ikke trekkes ifra.

Et fradrag i inntekt med særlig relevans for barnefamiliene er foreldrefradraget, og eksistensen av dette kan betraktes som et argument for at utgifter til barnepass er en kostnad i frambringelsen av inntekt for foreldre med små barn. Innenfor et slikt resonnement, vil utgifter til barnepass betraktes som en utgift til inntekts ervervelse. I forhold til informasjonen i våre data er dette problematisk, idet en rekke familier vil ha utgifter til barnepass som ikke er registrert. Dette gjelder for eksempel utgifter til uregistrerte dagmammaer. Det kan også stilles spørsmål om ikke utgiftene til barnepass bør betraktes som resultatet av kjøp av en god, kvalitativ pedagogisk tjeneste til barn i førskolealder, uavhengig av yrkesaktivitet. 6 En indikasjon på dette er det betydelige antall barn med hjemmeværende mødre som har plass i barnehage (se Thoresen 1994). Utgifter til barnepass er dermed ikke nødvendigvis utgifter til inntekts ervervelse, men snarere et kjøp av kvalitet i omsorgen for barn. Utgifter til barnepass vil derfor ikke gå til fradrag i beregningen av sammenliknbar inntekt. Det er imidlertid viktig å ta hensyn til at en del familier ikke har tilgang til barnehagetjenester, for eksempel som følge av køer. Siden de subsidierte barnehagetjenestene representerer en viktig tjeneste for barnefamiliene som bare en del av barnefamiliene kan nyttiggjøre seg, vil det bli laget et inntektsbegrep som også inkluderer denne tjenesten i forbindelse med barnehagesubsidienes betydning i inntektsfordelingen. Dette fordi den indirekte støtten gjennom tjenesteapparat og former for prissubsidiering kan gi viktige bidrag til levestandarden i husholdningene. Verdien av andre subsidierte offentlige tjenester som for eksempel undervisning, transport, andre omsorgstjenester burde også inkluderes i inntektsbegrepet, men informasjon om fordelingen av disse tjenestene mangler.

1.3.3 Inntekt fra bolig

Inntekt av egen bolig, hytte og landsted inngår i kapitalinntektene og en symmetrisk behandling av inntekter og utgifter tilsier at renteutgifter på boliglån burde trekkes fra inntekten. Årsaken til at et inntektsbegrep uten fratrekk for gjeldsrenter benyttes som hovedalternativ er for det første at den reelle avkastningen på boligkapitalen ikke gjenspeiles i husholdningenes skattemessige inntekt. For det andre regnes andre varige konsumgoder, som kan være grunnlag for låneopptak og renteutgifter, som konsumert når de er kjøpt eller de inngår i formuen (som i tilfelle med bil). En følge av dette er at situasjonen for et par med nedbetalt bolig og ingen kapitalutgifter vil bedømmes som lik situasjonen for et gjeldsbelastet par, for lik boligverdi og like andre inntekter. Denne skjevheten bedømmes som mindre problematisk enn at husholdninger med store kapitalutgifter, som følge av dyr bolig og dyr bil, framstår som fattige sammenliknet med husholdninger som har tilpasset seg med lave renteutgifter og nøktern bolig. Et inntektsbegrep uten fratrekk for gjeldsrenter er i samsvar med tilnærmingen benyttet i for eksempel Aaberge og Wennemo (1988). Sammenlikninger av individer uten fratrekk for gjeldsrenter kan særlig overvurdere inntektene til de selvstendig næringsdrivende i forhold til lønnstakere. Det er grunn til å tro at en del av renteutgiftene til de selvstendig næringsdrivende skyldes næringsvirksomhet og ikke utgifter til bolig, bil og annet konsum. Vi har imidlertid ikke mulighet til å identifisere den delen av renteutgiftene som skyldes næringsvirksomhet. Denne tilnærmingen er også problematisk i forhold til individer med utgifter til studielån.

Vi vil derfor etablere ett alternativt inntektsbegrep der gjeldsrentene er trukket ifra, men hvor også boliginntektene er basert på avkastningen av boligens markedsverdi og ikke ligningsverdi. Beregningen av boligavkastningen er basert på antatt realrente for 1996, som er 3,5 prosent. For å kunne beregne markedsverdien av bolig benytter vi informasjon fra Levekårsundersøkelsen 1995. I Levekårsundersøkelsen 1995 blir intervjuobjektene spurt om antatt markeds­verdi på bolig og denne verdien blir sammenliknet med likningstaksten på boligen. 7 Forholdstallet mellom markedsverdi og likningsverdi benyttes til å anslå en gjennomsnittlig markedsverdi for boligene til personene i simuleringsmodellens datagrunnlag. 8 Vi beregner dette forholdstallet til i overkant av 4,7, som er omlag det samme som Andersen et al. (1993) finner ved tilsvarende beregninger for 1989.

Vi definerer inntektsbegrepet D1 som inntekt etter skatt tillagt en del skattefrie ytelser som barnetrygd, økonomisk sosialhjelp, stipend fra Statens lånekasse (se tabell 3.1), men uten fratrekk for gjeldsrenter og uten inntekt fra bolig. D2 er identisk med D1, bortsett at det er beregnet en reell avkastning på bolig og at gjeldsrentene er fratrukket. I tabell 3.2 viser vi fordelingen av inntekt for personer i husholdninger med barn og husholdninger uten barn for henholdsvis inntektsbegrepet D1 og inntektsbegrepet D2 i en desiltabell. I første desil befinner de 10 prosent av befolkningen med lavest inntekt seg, i andre desil finner vi personene som har høyere inntekt en personene i desil 1, men lavere inntekt enn personene i tredje desil. I desil 10 finner vi de 10 prosent rikeste i befolkningen. En ser at for personer i husholdninger uten barn er det inntektsbegrepet D2 som gir de høyeste inntektene, mens det for personer i husholdninger med barn er inntektsbegrepet D1 som gir det høyeste inntektsnivået. En ser allikevel av tabell 3.2 at det er forholdsvis liten forskjell i inntekt ved de to inntektsbegrepene både for personer i barnefamilier og personer i husholdninger uten barn.

I fortsettelsen vil vi i hovedsak benytte inntektsbegrepet D1. Konsekvensene av å velge inntektsbegrepet D1 framfor D2 er nærmere redegjort for i avsnitt 6 i vedlegg 3.

1.3.4 Ulønnet arbeid i husholdningene

Ensidig fokus på inntekter fra ulike typer markedsaktiviteter samt inntekter fra offentlige overføringsordninger kan overse viktige levekårskomponenter i tilknytning til inntekt. Når en antar at grunnlaget for inntektsopptjeningen er individets avveining mellom tid brukt til inntektsgivende arbeid og tid brukt til ubetalt arbeid i husholdningen og frivillige organisasjoner, til utdanning, til reiser og transport, og til fritid og personlige gjøremål, blir tid den grunnleggende enheten. Individets potensielle inntekt, til forskjell fra den faktiske, blir den maksimale inntekt som individet kan oppnå ved å allokere mer av sin tid til inntektsgivende arbeid, snarere enn til de andre gjøremålene. Et hovedbegrep i denne teorien (Becker 1965) er utvidet inntekt, som er summen av individets inntekt fra lønnet arbeid og en beregnet verdi av godene som produseres ved ulønnet arbeid i husholdningen, dvs. alt fra barneomsorg til matlaging og vedlikehold og oppussing. Begrepet utvidet inntekt fanger opp at forbrukerne skaffer seg varer og tjenester enten ved å kjøpe dem ferdige eller produsere dem selv i husholdningen. Det vises til eget vedlegg (vedlegg 6) som diskuterer dette momentet i analyser av fordeling av inntekt.

Tabell 3.3 viser inntektsbegrepene som skal benyttes i beregningene. D1 er hovedalternativet som legges til grunn i gjennomgangen av barnefamilienes inntektsforhold og vurderinger av betydningen av ulike skatte- og overføringsordninger. Når ikke annet er oppgitt, benyttes derfor D1. Innteksbegrepene D3 og D4 benyttes i vurderingene av henholdsvis barnehagesubsidienes og fødselspengeordningens innvirkning på inntektsfordelingen. I tillegg til de karakteristikkene som er redegjort for i tabellen, vil inntektene veies med en ekvivalensskala, noe vi skal diskutere nærmere nedenfor.

1.4 Ekvivalente inntekter

Det er fordelingen av inntekt blant individer vi ønsker å beskrive, men dersom en tar utgangspunkt i individenes inntekter, vil en finne en hel rekke personer med liten eller ingen inntekt, for eksempel barn og hjemmeværende kvinner. Disse personene kan imidlertid ha høy levestandard som følge av at de deler inntekt med foreldre eller ektefelle. Det er derfor grunn til å aggregere inntektene over husholdningen eller familien. Det tas ofte utgangspunkt i husholdningsinntekt i fordelingsanalyser fordi medlemmer i en husholdning har stort felles konsum og det er en viktig enhet for beslutninger vedrørende de enkelte individenes velferd. Diskusjonen omkring bruken av ekvivalensskalaer omhandler hvordan skal en sammenlikne husholdninger av ulik størrelse og sammensetning.

Som diskutert ovenfor, atskiller husholdninger seg i forhold til flere ulike karakteristika, som bosted, individenes helse, etc. Når en skal sammenlikne husholdninger, er det særlig viktig å ta hensyn til at husholdningene er forskjellige med hensyn til antall voksne og barn, blant annet fordi konsummulighetene, for en gitt inntekt, vil være sterkt påvirket av hvor mange som skal dele denne inntekten. En måte å gjøre dette på er å regne om inntekt til ekvivalente inntekter. Det vil si at vi for eksempel bestemmer hvor mye mer en familie med to barn må ha i inntekt for at de skal kunne omsette sin inntekt til samme levestandard som en enslig. Dersom X_i betegner husholdningsinntekten og Y_i er ekvivalent inntekt for husholdning i, så har vi:

hvor M_i er den faktor som husholdning i’s inntekt må deles med for at inntekten til husholdning i skal kunne sammenliknes med inntekten til referansehusholdningen (den enslige). En måte å ta hensyn til dette på er å benytte husholdningsinntekt pr person som ekvivalensskala. Det er imidlertid stordriftsfordeler i konsumet. En stor husholdning behøver kanskje bare en bil og ett kjøleskap for å ha tilgang til de samme kjøle- og transporttjenestene som en liten husholdning.

Det er imidlertid ikke opplagt at familier med barn må ha høyere inntekt enn familier uten barn i slike sammenlikninger. Det kan argumenteres for at demografiske kjennetegn i seg selv representerer verdier for husholdningene (Pollak og Wales 1979). Kompleksiteten i dette kan for eksempel belyses gjennom en sammenlikning av et par uten barn (som ønsker seg barn) og et par med barn. Er det riktig at paret med barn må ha høyere inntekt, slik som ekvivalensskala tilnærmingene anviser, for at de skal oppnå like høy levestandard som paret som er ufrivillig barnløse? Det er vanskelig å argumentere for at barn kun medfører kostnader for husholdningen. Mot en slik betraktning kan det innvendes at dette er et resonnement med basis utelukkende i foreldrenes nytte. For barna er konsummulighetene det sentrale. Det er fortsatt heller ikke slik at alle barnefødsler (og i særdeleshet flerbarns­fødsler) er et resultat av planlegging.

Det er utledet en hel rekke typer av ekvivalensskalaer, basert på forskjellige tilnærminger, og disse kan grovt sett kategoriseres som (Coulter et al. 1992):

1. Skalaer basert på konsumøkonometriske beregninger.

2. Subjektive skalaer

3. Ekvivalensskalaer basert på budsjettstandarder

4. Ekvivalensskalaer implisitt i offentlige overføringsordninger

5. Pragmatiske skalaer

Bojer (1977) er ett av de få norske bidragene på feltet innenfor type 1. Bidragene innenfor den konsumøkonometriske tilnærmingen bygger på ulike spesifikasjoner av nyttefunksjoner for å identifisere forskjeller mellom husholdningstyper og de ulike tilnærmingene gir forskjellige resultater (Nelson 1993). Det er dessuten betydelige begrensninger i hva slags informasjon om ekvivalensskalaer som kan genereres fra data for konsum (Blundell og Lewbel 1991). I vedlegg 5 er det nærmere redegjort for hvordan en kan utlede ekvivalensskalaer fra forbruksdata.

Subjektive skalaer er bygd på direkte velferdsmålinger gjennom et sett av spørsmål for å måle husholdningenes velferdsnivå, for deretter å sammenlikne inntektsnivået som kreves av husholdninger med forskjellig sammensetning for å inneha samme velferds­nivå (Kapteyn og van Praag 1976). Innenfor subjektive skalaer vil derfor eksistensen av barn også gi et positivt bidrag til velferden ved sammenlikninger av husholdninger.

Pragmatiske skalaer inkluderer den såkalte OECD-skalaen og er ofte svært enkle funksjoner av ulike husholdningskarakteristikker. OECD-skalaen tilordner den første voksne person i husholdningen vekten 1,0, de neste personene i husholdningen som er 14 år og eldre har vekten 0,7, mens barn yngre enn 14 år har vekten 0,5. I tabell 4.1 er ekvivalente inntekter for et par med to barn og et par med tre barn sammenliknet med en enslig for forskjellige inntektsnivåer ved to forskjellige ekvivalensskalaer, OECD-skalaen og en skala basert på direkte velferdsmålinger. 9

Tabell 4.1 viser at de to skalaene gir store forskjeller i ekvivalent inntekt og følgelig vil resultatene i inntektsfordelingsanalysene være sterkt påvirket av hvilken skala som benyttes. Det viser seg at følgende enkle sammenheng karakteriserer praktisk talt samtlige ekvivalensskalaer i form av en enkelt parameter (Buhmann et al. 1988):

der s_i er antall husholdningsmedlemmer i husholdning i og Θ er en parameter som gir uttrykk for antakelser om graden av stordriftsfordeler i husholdningene. Den varierer mellom 0 og 1. Jo større Θ er, desto mindre er stordriftsfordelene i husholdningene. Θ=0 tilsvarer ukorrigert husholdningsinntekt, mens Θ=1 tilsvarer husholdningsinntekt pr person. Θ kan tolkes som skalaelastisiteten med hensyn til husholdningsstørrelse. Sammenhengen i (2) kan utvides ved at det differensieres mellom barn og voksne i vektsystemet: 10

hvor s_j er antall voksne i husholdningene, s_k er antall barn og hvor η måler barns relative vekt i forhold til voksne.

I tabell 4.2 vises det hvordan ulike ekvivalensskalaer kan karakteriseres ved hjelp av Θ i likning (2) ovenfor. OECD-skalaen tilsvarer Θ=0,73 ved britiske data, 11 mens en ser at de subjektive skalaene varierer fra Θ=0,12 til Θ=0,36. Det betyr at OECD-skalaen tillegger stordriftsfordelene liten vekt, noe som vil favorisere store familier i utformingen av økonomisk-politiske tiltak som er rettet mot familiene.

I tabell 4.3 nedenfor viser vi hvordan valg av ekvivalensskala påvirker resultatene av en sammenlikning av personer i husholdninger med barn og personer i husholdninger uten barn ved hjelp av en desiltabell. Vi sammenlikner inntektene når subjektiv skala (Van Praag et al. 1982) og OECD-skalaen benyttes. Tabellen viser at ved bruk av den subjektive skalaen så framstår personer i husholdninger med barn med klart høyere gjennomsnittlige desilinntekter enn personer i husholdninger uten barn. Vektes inntektene med OECD-skalaen, er bildet det motsatte. Husholdninger uten barn har høyere gjennomsnittlige inntekter enn husholdninger med barn, med unntak av de to laveste desilene. Barnefamilienes økonomiske stilling relativ til den økonomiske situasjonen for husholdninger uten barn forverres ettersom stordriftsfordelene avtar (Θ øker).

Dette eksempelet understreker betydningen av å gjennomføre sensitivitetsanalyser ved fordelingsstudier av denne type. Det er grunn til å undersøke resultatenes følsomhet for valg av ekvivalensskala rundt et hovedalternativ. 12 Vi velger Θ=0,5 som hovedalternativ og setter den relative vekten (η) lik 0,75, men vil vise resultatenes følsomhet for valg av Θ.

I tabell 4.4 vises konsekvensene av å velge Θ=0,5 for sammenlikningen av ulike husholdningstyper. På grunn av at ekvivalensskalaen i (3) ovenfor vil være en voksende konkav funksjon for Θ mellom 0 og 1, så vil vekten øke når husholdningsstørrelsen øker, men økningen er avtakende. Det betyr at en økning av husholdningen fra 1 til 2 husholdningsmedlemmer forutsettes å være mer kostnadskrevende enn en økning fra 2 til 3. Den marginale ekvivalensskalaen er avtakende.

Et annet trekk ved denne tilnærmingen er at skalaen er uavhengig av inntektsnivåene. Dersom vi sammenlikner de to første kolonnene i tabell 4.4, den enslige og den enslige med ett barn, ser vi at barnet koster vel 32 000 kr for den enslige forsørgeren når sammenlikningsnivået er 100 000. Dersom sammenlikningsnivået er 400 000 kr for den enslige, ser vi at det ene barnet koster bortimot 130 000 kr. Dette kan virke urimelig (Conniffe 1992). Men innenfor de konsumøkonometriske tilnærmingene for estimering av barnekostnader, benyttes både spesifikasjoner som er relaterte til barnekostnader i absolutt forstand og relaterte til barnekostnader som er relative til inntekt (Blackorby og Donaldson 1994). Vi velger å holde oss til en skala som er uavhengig av inntektsnivået i våre beregninger.

1.5 Analyseenhet

Ovenfor ble det redegjort for hvorfor husholdningsinntekten er det naturlige grunnlaget for analyser av inntekt og for hvordan en kan sammenlikne inntektene til husholdninger av ulik størrelse og sammensetning. Men til tross for at inntektene summeres over husholdningene er det individenes velferd vi ønsker å beskrive. Derfor benyttes personene som analyseenhet framfor husholdningen (Danziger og Taussig 1979, Sen 1979). Dersom en benytter husholdning som analyseenhet, vil hver enkelt husholdning gis lik vekt, uavhengig av hvor mange husholdningsmedlemmer som inngår. Dette innebærer at individenes vekt i sammenlikningene er invers i forhold til husholdningsstørrelse. I tabell 5.1 er det vist hvilke konsekvenser dette valget har for en inntektssammenlikning av husholdninger med barn og husholdninger uten barn. Vi ser av tabell 5.1 at resultatene er påvirket av hvorvidt en benyttet husholdning eller person som analyseenhet, men at hovedmønsteret i forholdet mellom husholdninger uten barn og husholdninger med barn er uforandret. En ser at det er husholdninger uten barn som har lavest inntekt i de nedre desilene, men at forskjellen utlignes for høyere inntekter. Når analyseenheten er person, ser en at husholdningene uten barn passerer inntektsnivået til husholdninger med barn i syvende desil, mens dette skjer i niende desil når analyseenheten er husholdning.

Når vi benytter person som analyseenhet, er det underforstått at fordelingen innad i husholdningen er lik. Det er publisert en rekke bidrag innenfor spillteoretiske resonnementer som kan illustrere betydningen av å ta hensyn til ulikhet i fordelingen av ressurser internt i husholdninger, se for eksempel McElroy og Horney (1981) og Chiappori (1988). Wooley og Marshall (1994) diskuterer hvordan inntektsfordelingen påvirkes dersom en også inkluderer ulikhet innad i husholdningene. De finner at standard tilnærminger (lik fordeling innad i husholdningene) undervurderer ulikheten, men finner også at det ikke nødvendigvis er menn som profiterer på ulikhet innad i husholdningene.

Før vi i neste avsnitt skal gjøre greie for mål for sammenlikning av inntektsfordelinger, gir vi i tabell 5.2 et eksempel som viser en foreløpig oppsummering av hvordan hovedalternativet for inntektssammenlikninger framkommer. I tabell 5.2 vises det hvordan inntektene i en husholdning med to voksne og to barn bearbeides for å være sammenliknbare med inntektene i andre husholdninger.

De inntektene som til slutt sammenliknes over individene, er langt fra de samme som overføres i rene penger til husholdningen. Vekting av husholdningsinntektene i forhold til husholdningsstørrelse medfører at det ikke er husholdningenes faktiske inntekter som beskrives i de fleste tabellene nedenfor. Det er husholdningsinntektene delt på ekvivalensskala og fordelt på hvert enkelt individ i husholdningene. Det er med andre ord det relative forholdet mellom individenes inntekter som er av interesse, ikke inntektenes størrelse.

1.6 Ulikhetsmål

For å kunne vurdere hvordan ulikheten i fordelingen av inntekt atskiller seg fra en annen fordeling av inntekt, er det utviklet summariske mål for ulikhet, som Gini koeffisienten. Summariske mål på ulikhet kan for eksempel benyttes for å belyse fordelingseffekter av endringer i regelverket for beskatning og tildeling av ytelser.

Gini koeffisienten er en indeks på ulikhet som er basert på den grafiske beskrivelsen av ulikhet i Lorenz-kurven. Lorenz-kurven viser grafisk for hver u mellom 0 og 1 hvor stor andel av inntekten som tilfaller de 100u prosent av befolkningen med de laveste inntektene. Figur 6.1 viser Lorenz-kurven til fordelingen av ekvivalent inntekt i Norge i 1996 og det er avmerket på figuren hvor stor andel av ekvivalent inntekt som tilfaller de fattigste 20 prosent av befolkningen.

Lorenz-kurven er en operasjonalisering av ulikhet som tilfredsstiller skalainvariansprinsippet og overføringsprinsippet. Med skalainvariansprinsippet menes at ulikheten forblir uendret når alle enhetene i populasjonen blir gitt samme prosentvise tillegg. Overføringsprinsippet sier at ulikheten i en fordeling blir redusert når det overføres inntekt fra en rikere til en fattigere person når denne overføringen ikke er så stor at mottakeren blir rikere enn giveren. Ulike fordelinger rangeres ved avstanden til likhetskurven, dvs. den Lorenz-kurven som avbildes når alle enheter har samme inntekt (diagonalen i figur 6.1). Men rangeringen er ikke fullstendig i den forstand at når to Lorenz-kurver krysser hverandre, kan det ikke avgjøres hvilken fordeling som er mest lik.

Det er derfor blitt utviklet ulikhetsmål for å gi komplette rangeringer av fordelinger. Det mest brukte ulikhetsmålet er Gini koeffisienten, som er et summarisk mål på ulikhetsinformasjonen i Lorenz-kurven. Gini koeffisienten til en fordeling tilsvarer 2 ganger arealet mellom likhetskurven og Lorenz-kurven. Således varierer den mellom 0 og 1. Den er lik 1 dersom en person har all inntekt i en populasjon og lik 0 dersom inntekten er likt fordelt mellom alle individer. Men Gini koeffisienten representerer bare en av flere mulige metoder for å kvantifisere forskjellene i ulikhet mellom fordelinger. Det viser seg at Gini koeffisienten vektlegger sterkest overføringer til den sentrale del av fordelingen dersom det befinner seg flest personer rundt median-inntekten.

Gini koeffisienten er dekomponerbar (Rao 1969, Kakwani 1977, Aaberge 1986), som betyr at en kan studere samspillet mellom ulike typer inntekter og total inntekt og beregne den enkelte inntektskomponents bidrag til ulikheten. Inntekt etter skatt er en sum av flere komponenter, som barnetrygd, arbeidsinntekt etter skatt, trygdeinntekter etter skatt, etc., og ved hjelp av Gini koeffisientens dekomponeringsegenskaper kan en vurdere sammenhengen mellom de enkelte inntektskomponentene og totalinntekten:

hvor μ_i /μ er forholdet mellom gjennomsnittet av inntektskomponent i og gjennomsnittet av totalinntekten. Interaksjonskoeffisienten, γ_i , gir uttrykk for graden av samvariasjon mellom inntektskomponent i (f. eks. barnetrygd) og totalinntekten. Interaksjonskoeffisienten blir bestemt av arealet under interaksjonskurven, på samme måte som Gini koeffisienten blir bestemt av forløpet til Lorenz-kurven. I figur 6.2 vises forløpet til interaksjonkurven, l(u), for barnetrygd. Av figuren ser en at l(u) er i nærheten av 0,8 for u=0,7. Det betyr at de 70 prosent av befolkningen som har minst inntekt etter skatt, mottar 80 prosent av hele overføringen. Dersom interaksjonkurven ligger over likhetskurven, vil de med lavest inntekt motta mest av overføringen i absolutte kroner. I likhet med Gini koeffisienten er interaksjonskoeffisienten uavhengig av inntektsnivået.

I figur 6.2 ser en at interaksjonskurven ligger under likhetskurven for de laveste desilene, men at arealet som ligger over likhetskurven er større enn det som ligger under likhetskurven. I sum vil derfor barnetrygden tilgodese de med lavest inntekt. Det gjenspeiles i fortegnet til interaksjonkoeffisienten som summerer opp informasjonen fra figur 6.2 i ett enkelt tall. I dette tilfelle er interaksjonkoeffisienten for barnetrygd (γ _barnetrygd ) lik -0,05. Et negativ fortegn betyr at det er de med lavest inntekt som mottar mest barnetrygd i absolutte kroner. Dersom alle mottar like mye barnetrygd, vil interaksjonkoeffisienten være lik 0. Dersom barnetrygden tilgodeser de med høye inntekter i sterkest grad, vil interaksjonkoeffisienten være positiv.

Dette kan også illustreres ved hjelp av en desiltabell. I første kolonne i tabell 6.1 ser vi at individene er rangert etter inntektene med de 10 prosent laveste inntektene i desil 1 og de 10 prosent høyeste inntektene i desil 10. Andre kolonne i tabellen viser de tilhørende verdiene for ekvivalent barnetrygd. En ser at at det overføres relativt lite barnetrygd til desilen med lavest inntekt, der det befinner seg en del studenter og minstepensjonister. Dette gjenspeiles i figur 6.2 ved at interaksjonskurven ligger under likhetskurven for lave verdier av u. Figuren avspeiler videre at desilene midt i fordelingen i gjennomsnitt mottar mer barnetrygd enn de med aller høyest inntekt.

I figur 6.2 vises fordelingen av barnetrygd ved en antakelse om stordriftsfordelene i husholdningene tilsvarende Θ=0,5. Det viser seg at fordelingen av barnetrygd er svært sensitiv med hensyn til forutsetninger om graden av stordriftsfordeler i husholdningene. Dette er illustrert i figur 6.3, hvor interaksjonskoeffisienten til barnetrygd er vist ved varierende Θ.

For Θ=0 er interaksjonskoeffisienten positiv og stor og det er de med høyest inntekt som i gjennomsnitt mottar mest av overføringen, mens for Θ=1 er interaksjonskoeffisienten stor og negativ, som betyr at det er de med lavest inntekt som i gjennomsnitt mottar mest av overføringen Ved Θ mellom 0,3 og 0,4 skifter interaksjonskoeffisienten fra positive til negative verdier. Dette mønsteret skyldes at barnefamiliene beveger seg nedover i fordelingen eller får lavere ekvivalent inntekt, ettersom Θ–vokser. Barnefamiliene er rikere ved Θ=0, enn det de er ved Θ=1 (se også vedlegg 3).

I vedlegg 4 vil en finne at både Gini koeffisienten og Gini koeffisientens dekomponeringsegenskaper benyttes til beskrivelse av fordelingseffektene av ulike endringer i politikken overfor barnefamiliene.

1.7 Endringer i regelverket og atferdseffekter

1.7.1 Effekter på proveny og fordeling

Mikrosimuleringsmodellen LOTTE er utarbeidet med spesielt henblikk på å kunne simulere proveny og fordelingseffekter av endringer i regelverket for ulike skatter og overføringer. I tabell 7.1 vises, som et eksempel, provenyeffekten av å skattlegge barnetrygden som lønn på mottakers hånd. Dette fører til vel 4,7 mrd. kr i økte skatteinntekter. 13

I tabell 7.2 vises det hvordan skattebelastningen av å skattlegge barnetrygden er fordelt over desilene for personer i husholdninger med barn. Tabellen viser at skattebelastningen av å skattlegge barnetrygden er høyest i de laveste desilene. Med andre ord er det personene med de laveste ekvivalente inntektene som taper mest på en slik reform, for personer i husholdninger med barn.

Dette henger sammen med hvordan barnetrygden er fordelt i utgangspunktet. I tabell 7.3 vises det hvordan barnetrygden er fordelt over desilinntektene når populasjonen er husholdninger med barn. 14 Tabellen viser at det er personer i husholdninger med lave ekvivalente inntekter som mottar mest barnetrygd. Når barnetrygden beskattes som lønn vil den grovt sett beskattes med flate satser, 7,8 prosent i trygdeavgift og 28 prosent skatt på alminnelig inntekt, i tillegg til toppskatt. 15 Siden økningen i skatteinntektene som følge av at barnetrygden beskattes med toppskatt er relativt beskjeden, omlag 330 mill. kr (se tabell 7.1), så vil den flate beskatningen dominere. Dermed rammes personene i husholdningne med de største barnetrygdutbetalingene hardest av å beskatte barnetrygden, som illustrert ved tabell 7.2.

Vi skal også se hvordan denne endringen påvirker graden av ulikhet målt ved Gini koeffisienten. I tabell 7.4 sammenliknes ulikheten ved 1996-regler og alternativet der barnetrygden beskattes som lønn for tre ulike valg av ekvivalensskala, Θ=0,2, Θ=0,5 og Θ=0,8. Tabellen viser at det å beskatte barnetrygden som lønn fører til økning i ulikheten, uavhengig av valg av ekvivalensskala. Ulikheten er målt ved Gini koeffisienten. En økning i ulikheten på 3 prosent er det samme som at alle inntekter økes med 3 prosent ved at alle gir fra seg et likt beløp. Sagt på en annen måte: Det trekkes inn et likt beløp fra alle personer som er stort nok til å øke alle inntektene med 3 prosent ved utdeling (Aaberge og Li 1992). Ulikheten øker fordi de rikeste blir tilgodesett ved en slik omfordeling.

Siden Gini koeffisienten er uavhengig av skalatransformasjoner, 16 dvs. at ulikheten er uforandret dersom personene mottar (eller avgir) et likt prosentvis beløp, så må en eventuell endring tilgodese de fattigste husholdningene i relativ forstand for at ulikheten skal reduseres som følge av en endring. Vi skal illustrere dette ved å se på fordelingen av foreldrefradraget. I tabell 7.5 ser en at verdien av foreldrefradraget er skjevfordelt til fordel for personer i husholdninger med høye inntekter.

Men siden foreldrefradragets verdi er fordelt som totalinntekten, vil et bortfall av foreldrefradraget ha svært liten virkning på ulikheten, som vist i tabell 7.6.

Foreldrefradragets relative betydning kan også illustreres gjennom tabell 7.7, der vi presenterer totalinntektene og verdiene av foreldrefradraget i desilene i relasjon til gjennomsnittsbeløpene 17 Selv om det er noe avvik mellom tallene i de to kolonnene i tabell 7.7, ser en at hovedmønsteret i den relative fordelingen av ekvivalent inntekt er lik den relative fordelingen av foreldrefradraget. Følgelig vil det å ta bort foreldrefradraget ha svært liten effekt på den totale ulikheten. 18

Det er også grunn til å merke seg at følgende sammenheng gjelder for marginale endringer i skatter og overføringer (se for eksempel Bjerkholt et al. 1988). Dersom vi for eksempel ønsker å vurdere effekten av en marginal endring i barnetrygden, kan den prosentvise endringen i ulikheten, φ_b , uttrykkes ved

der fotskrift b symboliserer at det er barnetrygd som benyttes som eksempel, G er Gini koeffisienten, γ_b er interaksjonskoeffisienten for barnetrygd, μ_b er gjennomsnittlig barnetrygd og μ er gjennomsnittlig totalinntekt. 19 Av likning (5) ser vi at effekten på ulikheten av å gjøre en liten endring i gjennomsnittlig barnetrygd, 20 for eks. en liten satsøkning, er bestemt av forholdet mellom interaksjonskoeffisienten for barnetrygd (γ_b ) og den totale ulikhet (G). Dersom fordelingen av barnetrygd er jevnere enn fordelingen av totalinntekten (γ_b <G), vil en liten økning i barnetrygden redusere ulikheten. Omvendt, vil en en liten økning i barnetrygdsatsene øke ulikheten dersom γ_b > G.

1.7.2 Effekter på arbeidstilbudet

Så langt har vi fokusert på de direkte fordelingseffektene av å endre skatter og overføringer, dvs. effekter av å endre reglene for skatter og overføringer uten å vurdere hvorvidt individene vil tilpasse seg annerledes som følge av endringene. Spørsmålet er om disse effektene også vil gjelde dersom en tar hensyn til at individene vil endre sin tilpasning? Med endret tilpasning skal vi her mene justeringer av personenes arbeidstilbud. Endringer i regler for skatter og overføringer kan også føre til andre atferdsendringer, som at individene endrer tilpasning mellom sparing og konsum. Her skal vi imidlertid kun fokusere på effektene på individenes arbeidstilbud.

Skatter og overføringer innvirker på effektiviteten i økonomien. Beskatning kan for eksempel innebære at individene arbeider mindre enn det de ville ha gjort uten skatter. Ofte framstilles beskatning som en trade-off mellom hensynet til omfordeling av inntekt i befolkningen og hensynet til verdiskapningen i befolkningen. Vi har ikke til hensikt å vurdere effektivitetstapet som følge av skatter og overføringer i sin fulle bredde. Vi skal kun vise hvordan endringer i skatter og overføringer kan tenkes å virke på arbeidstilbudet.

En rekke endringer i skatter og overføringer vil være av en slik størrelsesorden at de bare i beskjeden grad påvirker arbeidstilbudet. Det vil også være variasjon i hvor stor betydning ulike skatter og overføringer har for individenes tilpasning på arbeidsmarkedet.

Tradisjonelle arbeidstilbudsmodeller skiller mellom arbeid i markedet og fritid. Fritid blir oppfattet som en vare på linje med andre forbruksvarer og har en pris reflektert gjennom markedslønnen. Dette innebærer at i tillegg til at arbeid i markedet er nødvendig for å generere inntekter som kan brukes til forbruksvarer, medfører det også en oppofrelse i forhold til fritid. Som vi har diskutert i avsnitt 3 ovenfor, kan en slik enkel tilnærming skjule at fritiden også benyttes til verdiskapning i hjemmene, noe som har spesiell relevans for familier med barn. Det kan også være problematisk å betrakte arbeid i markedet kun utifra behovet for inntekt. Det er en kjensgjerning at lønnsgivende arbeid kan ha andre viktige elementer i seg, som selvrealisering og sosial integrering, slik at ensidig fokusering på økonomiske incentiver kan være misvisende. Det er også grunn til å peke på at det eksisterer institusjonelle bindinger i arbeidsmarkedet som betyr at ikke alle fritt kan justere sin egen arbeidstid. Dessuten er det heller ikke slik at alle som ønsker arbeid har tilgang til arbeid.

Empiriske analyser av arbeidstilbudet og offentlig politikk belyser både hvordan skatter og overføringer kan virke på beslutningen om å arbeide eller ikke arbeide og fastsettelsen av ønsket arbeidstid. Resultater fra denne type arbeidstilbudsstudier presenteres ofte i form av elastisiteter, som viser hvor følsom arbeidstilbudet er i forhold til små endringer i for eksempel lønn og arbeidsfri inntekt. Det er verdt å merke seg at det er en hel rekke metodiske problemer forbundet med estimeringer av arbeidstilbudselastisiteter, som medfører at det er stor usikkerhet omkring størrelsen på estimatene, vist for eksempel i MaCurdy et al. (1990). Lønnsøkninger (eller reduksjoner i skatt) og økninger i arbeidsfrie inntekter (som barnetrygd) påvirker individet forskjellig. En reduksjon i skatt har to effekter på individets arbeidstilbud. For det første vil individet kunne arbeide mindre og oppnå samme inntekt etter skatt, når skatten reduseres. Dette kalles inntektseffekten, og det er en negativ sammenheng mellom arbeid og inntektsøkning når fritid er et normalt gode. Inntektsøkningen medfører at individet kan kjøpe mer fritid. Den andre effekten, substitusjonseffekten, refererer til at lønnsøkningen også medfører at prisen på fritid øker. En lønnsøkning gjør det mer attraktivt å arbeide og mer kostbart å nyte fritiden, slik at substitusjonseffekten mellom lønn og arbeid er positiv. En har dermed to effekter som drar i hver sin retning (fritid antas å være et normalt gode) når det gjelder effekten på arbeidstilbudet av en lønns­økning (eller en skattereduksjon). I amerikanske studier er det en tendens til å fokusere kun på substitusjonseffekten (Atkinson 1993), siden det er forstyrrelsen av individenes beslutninger som representerer kostnader. En inntektseffekt representerer i et slikt perspektiv bare en nødvendig utvikling som følge av et økt inntektsnivå. Det er imidlertid grunn til å bringe inn inntektseffektene også, siden besluttende myndigheter kan ha andre mål for arbeidstilbudet enn det som blir realisert gjennom individenes valg mellom arbeid og fritid. Totaleffekten av en lønnsøkning defineres gjennom Cournot-elastisiteten og inntektseffekten defineres gjennom inntektselastisiteten. Cournot-elastisiteten viser hvor mange prosent en vil øke/redusere arbeidstilbudet med dersom inntekten øker med en prosent, enten som følge av økning i lønn eller reduksjon i skatt. Den rene inntektselastisiteten viser tilsvarende hvor mange prosent en vil redusere (eller øke dersom fritid er et mindreverdig gode) sitt arbeidstilbud når den arbeidsfrie inntekten, som for eksempel barnetrygd, øker med en prosent.

Pencavel (1986), Killingsworth og Heckman (1986) og Blundell (1993) gir oversikt over Cournot-elastisiteter for forholdet mellom lønn og arbeid og inntektselastisiteter for forholdet arbeidsfri inntekt og arbeid for kvinner og menn. I tabell 7.8 er det samlet resultater fra noen utvalgte analyser av inntekt og arbeidstilbud. Det er stor variasjon i resultatene, men de indikerer en positiv Cournot-elastisitet for kvinner og nær null, men muligens negativ for menn. Inntekts­elastisitetene, i de studiene det er henvist til i tabell 7.8, er negative for både kvinner og menn.

Tabell 7.9 viser arbeidstilbudselastisiteter basert på norske data, hentet fra en studie av Aaberge et al. (1995). Studien peker på at elastisitetene varierer betydelig med husholdningenes inntektsnivå. En ser at menn tilhørende de 10 prosent fattigste husholdningene er følsomme overfor endringer, mens de rikeste mennene har en Cournot-elastisitet nær null. For de 80 prosent av mennene som hverken er blant de 10 prosent fattigste eller 10 prosent rikeste, ser vi at Cournot-elastisiteten er 0,16. Kvinner er mer følsomme for endringer i lønn enn menn. Særlig gjelder dette kvinner i husholdninger med liten inntekt, som har en Cournot-elastisitet på over 3. Aaberge et al. (1995) framhever også sammenhengen mellom ektefellenes arbeidstilbud. Det vil generelt være slik at ektefellene (eller par i ekteskapsliknende forhold) er påvirket av partnerens arbeidstilbud. I det norske skattesystemet har en i tillegg et system som muliggjør felles beskatning, skatteklasse 2. Av tabell 7.9 ser en at de relativt store økningene i for eksempel kvinners arbeidstilbud, som følge av en lønnsøkning, modereres av at ektefellene vil arbeide mindre, uttrykt ved krysselastisitetene. Cournot-elastisitene i analysene til Aaberge et al. (1995) er større enn de som estimeres ved hjelp av norske makrodata (Lindquist et al. 1990, Zakariassen 1994) 21 og også relativt store sammenliknet med analyser på svenske data, se for eksempel Blomquist og Hansson-Brusewitz (1990). De gjennomsnittlige inntektselastisitetene for både kvinner og menn er nær null, ifølge analysene til Aaberge et al.

Siden de refererte studiene indikerer at menns arbeidstilbud i mindre grad vil være påvirket av endringer i lønn, skatt og arbeidsfrie inntekter og siden overføringene til barnefamiliene i stor grad tilfaller mødrene (som i tilfelle med barnetrygd), er det spesielt grunn til å fokusere på kvinners arbeidstilbud. Vi vil legge til grunn at Cournot-elastisiteten for kvinner er positiv, samt at inntektselastisiteten er negativ. Det er også grunn til å vektlegge at det særlig er kvinner i de laveste desilene som har et sensitivt arbeidstilbud, jfr. Aaberge et al. (1995).

For å illustrere hvordan barnefamiliene kan tenkes å bli påvirket av endringer i skatter og overføringer, tar vi utgangspunkt i eksempelet ovenfor, der barnetrygden beskattes som lønnsinntekt. Beskatning av barnetrygden som lønnsinntekt betyr at den arbeidsfrie inntekten reduseres. Dette har en inntektseffekt som isolert sett innebærer at barnetrygdmottakerne 22 vil ønske å arbeide mer (fritid et normalt gode). Men siden denne utvidelsen av skattegrunnlaget også vil innebære en økning i marginalskattene for noen av barnetrygdmottakerne, vil inntekt etter skatt reduseres og gjøre det mindre attraktivt å arbeide. Vi skal vurdere hvilken størrelsesorden det er på disse effektene ved å se på inntektstapet ved en skattlegging av barnetrygden i forhold til arbeidsinntekten og ved å se på endringer i marginalskattesatsene.

I tabell 7.10 viser vi hvordan inntekt etter skatt reduseres for henholdsvis kvinner og menn som følge av at barnetrygden beskattes hos mottakeren. Definisjonen av inntekt etter skatt er som hovedalternativet for inntektsfordelingsstudiene (D1), redegjort for ovenfor. Tabellen viser inntekt etter skatt for kvinner og menn separat og fordelingen av den økte skattebelastningen som følge av at barnetrygden beskattes som lønnsinntekt hos mottakeren. Det er betydelig vilkårlighet når det gjelder fordelingen av ekteparets inntekt på henholdsvis kvinner og menn, siden både noen inntekter (som boliginntekter) og fradrag (som rentefradrag) er plassert vilkårlig hos ektefellene. En ser at selv om beskatningen av barnetrygd rammer kvinnenes inntekter i sterkest grad, så øker beskatningen av menn også. Dette skyldes at noen menn mottar barnetrygd som enslige forsørgere, men også at noen menn skifter skatteklasse fra skatteklasse 2 til skatteklasse 1 som følge av at barnetrygden beskattes. Tabell 7.10 viser også at kvinner med lav inntekt (desil 1) har en mindre økning i skatt enn kvinner med høyere inntekter. Dette skyldes at det befinner seg kvinner uten andre inntekter enn barnetrygd i denne desilen. Uten andre inntekter, vil en skattlegging av barnetrygden ikke medføre skatt så lenge barnetrygden ikke overstiger det skattefrie beløpet på 17 000 kr og lite skatt i inntektsintervallene over 17 000.

Inntektene i tabell 7.10 inneholder både trygder, overføringer og kapitalinntekter og er derfor ikke noen god indikator på yrkesaktiviteten. I tabell 7.11 presenterer vi derfor inntekter fra yrkesaktivitet (lønnsinntekt+næringsinntekt) etter skatt for kvinner med tilhørende økning i skattebelastning, når kvinnene er rangert etter totale inntekter etter skatt i husholdninger med barn. I den tredje kolonnen vises også de gjennomsnittlige arbeidsfrie inntektene i desilene. Inkludert i de arbeidsfrie inntektene er også ektefelles inntekter. En ser av tabell 7.11 at for den laveste desilen, som ifølge Aaberge et al. (1995) har det mest elastiske arbeidstilbudet, vil et beskatning av barnetrygden innebære en reduksjon i den arbeidsfrie inntekten på omlag 10 prosent. Et hovedpoeng i denne sammenheng er at disse kvinnene arbeider svært lite i utgangspunktet og har en gjennomsnittlig arbeidsinntekt på i overkant av 26 000 kr. Det betyr at mange i denne gruppen ikke er yrkesaktive i det hele tatt. Selv om kvinnene i denne gruppen skulle øke sin yrkesaktivitet med så mye som 20 prosent som følge av beskatningen, vil dette ikke bety mer enn omlag 5 000 kroner i gjennomsnittlig økte arbeidsinntekter, som tilsvarer en relativ beskjeden økning i yrkesaktiviteten. For kvinner i husholdninger med høyere inntekter utgjør reduksjonen i den arbeidsfrie inntekten en mindre andel av den totale arbeidsfrie inntekten. Aaberge et al. (1995) predikerer at arbeidstilbudet er mindre elastisk for kvinner som tilhører disse husholdningene.

Men som redegjort for ovenfor vil også de marginale skattesatsene øke som følge av av skattegrunnlagene også inneholder barnetrygd. Vi skal først vurdere noen typetilfeller for å gi et lite innblikk i hvordan marginalskattesatsene påvirkes av beskatningen:

Typetilfelle 1. Ektepar med to barn, mannen lønns­inntekt på 200 000 kr, kvinnen lønnsinntekt på 150 000 kr. Ingen andre inntekter enn lønnsinntekt.

Typetilfelle 2. Ektepar med to barn, mannen lønns­inntekt på 200 000 kr, kvinnen ingen lønnsinntekt. Ingen andre inntekter enn lønnsinntekt.

Typetilfelle 3. Ektepar med to barn, mannen lønns­inntekt på 230 000, kvinnen lønnsinntekt på 30 000 kr. Ingen andre inntekter enn lønnsinntekt.

I typetilfelle 1 vil barnetrygden inngå ved beregning av skatt på personinntekt og skatt på alminnelig inntekt for kvinnen. Av de 21 660 kr som moren mottar i barnetrygd, vil 7 754 kr returneres til det offentlige i form av skatt. Marginalskatten for ekteparet vil være uforandret før og etter at barnetrygden er gjort skattepliktig, 35,8 prosent for begge ektefellene.

Ekteparet i typetilfelle 2 vil skatte i skatteklasse 2 både før og etter endringen. Morens marginalskatt vil i utgangspunktet være 0 mens mannens marginalskatt vil være 35,8. Siden trygdeavgiften er individuell vil 21 660 kr i inntekt bety at kvinnen må betale trygdeavgift av beløpet. For trygdeavgift på lave inntekter eksisterer det særregler. Kvinnen må betale 25 prosent skatt av inntekter over fribeløpet på 17 000 kr inntil hun har fordel av å betale 7,8 prosent trygdeavgift på hele beløpet. I praksis betyr det at marginalskattesatsen vil være 25 prosent på inntekter i intervallet mellom 17 000 kr og omlag 24 700 kr. Kvinnens marginalskatt har med andre ord økt med 25 prosentpoeng som følge av at barnetrygden gjøres skattepliktig.

Ekteparet i typetilfelle 3 vil også i utgangspunktet skatte i skatteklasse 2, siden mannen da slipper å betale toppskatt på sin inntekt over 220 500 kr. Parets samlede inntekt vil være 260 000 og parets marginalskatt vil være 35,8. Fordi nedre grense for toppskatt i skatteklasse 2 er 267 500 er det lønnsomt for paret å skatte i skatteklasse 1 etter at barnetrygden gjøres skattepliktig. Det betyr at mannens marginalskatt øker til 45,3, mens morens marginalskatt fortsatt vil være 35,8.

Disse enkle typetilfellene illustrerer både at de marginale skattesatsene vil være uforandret for mange barnetrygdmottakere selv om barnetrygden gjøres skattepliktig og at marginalskattesatsene for noen kan bli kraftig påvirket av endringen i skattereglene.

I tabell 7.12 vises økningen i marginalskattesatsene som følge av at barnetrygden beskattes. Vi skiller mellom ektepar og enslige siden det er avhengighet mellom ektefellene i beskatningen av ektepar. En ser at det både blant ektepar og enslige er de som i utgangs­punktet hadde de laveste marginalskattene som vil få den største økningen i marginalskattesatsene. Tabell 7.12 viser imidlertid også at det er noen som vil få redusert sin marginalskatt som følge av at barnetrygden beskattes. Dette kan skyldes flere forhold. Blant annet skyldes det at personer med lav inntekt, og som er omfattet av skattebegrensningsregelen, i utgangs­punktet har en høy marginalskatt på 44 prosent. Beskatning av barnetrygden medfører at flere av disse personene ikke lenger kommer inn under skattebegresningsregelen, og marginalskatten reduseres til 35,8 prosent. Nedgangen i marginalskatt skyldes også at personer med lave inntekter har betalt trygdeavgift på 25 prosent på inntekter mellom 17 000 kr og omlag 25 000 kr. Beskatning av barnetrygden har medført at flere personer i denne gruppen har fått reduserte marginalskattesatser.

Gjennomsnittstallene skjuler at det kun er omlag 20 prosent av ekteparene og 20 prosent av de enslige som vil få en økning i marginalskattesatsene på mer enn 1 prosentpoeng. I tabell 7.13 vises derfor tilsvarende oversikt som i tabell 7.12 når populasjonen avgrenses til de som har fått endret marginalskatt som følge av at barnetrygden beskattes. Tabell 7.13 viser tydeligere enn tabell 7.12 hvordan endringen medfører økte marginalskatter for de som utgangspunktet har lav marginalskatt, mens det er flere personer som i utgangspunktet har hatt høy marginalskatt, som har fått reduksjoner i marginalskattesatsene.

I tabell 7.14 relaterer vi økningen i marginalskattesatsene til funnene fra arbeidstilbudsstudiene. Som beskrevet ovenfor vil en økning i marginalskattesatsen bety at lønn etter skatt reduseres for kvinnene. Aaberge et al. (1995) viser også at det særlig er kvinner i desilen med de laveste husholdningsinntektene som vil være følsommer for endringer i lønn etter skatt, eller endringer i marginallønnen. Tabellen viser at kvinner i husholdninger med lave inntekter i gjennomsnitt vil få økt sin marginalskatt med 12 prosentpoeng. Yrkesaktiviteten for disse kvinnene er imidlertid i utgangspunktet lav, slik at det ikke er grunn til å tro at en slik endring vil ha betydelig innflytelse på arbeidstilbudet totalt sett. Som vi har sett ovenfor, er de høye marginalskattene på lave inntektsnivåer også et resultat av spesialregler for personer med svært lave inntekter og bare gjeldende for små inntektsintervaller.

For kvinner i husholdninger med høyere inntekter er endringene i marginalskattene i gjennomsnitt relativt små, sammenliknet med desil 1. Effekten av en økning i marginalskatten på 1 prosentpoeng avhenger av nivået på marginalskatten i utgangspunktet, men dersom marginalskatten øker fra 40 til 41, så vil det bety en reduksjon i marginallønnen på 1,7 prosent. Dersom Cournot-elastisiteten er 0,5, så betyr det en gjennomsnittlig reduksjon i arbeidstilbudet på 0,85 prosent for denne gruppen av kvinner, som følge av at marginalskattesatsene øker.

Når vi tar hensyn til at beskatningen av barnetrygd både har en inntektseffekt gjennom reduksjonen i den arbeidsfrie inntekten og en effekt på lønn etter skatt gjennom en økning i marginalskattesatsene, finner vi at de to effektene påvirker arbeidstilbudet i hver sin retning. Arbeidstilbudsstudiene, som det er referert til ovenfor, predikerer en økning i arbeidstilbudet som følge av reduksjoner i den arbeidsfrie inntekten, mens økningen i marginalskattesatsene vil redusere arbeidstilbudet. Siden det også er grunn til å tro at disse effektene hver for seg er relativt beskjedne i størrelse, legger vi til grunn at arbeidstilbudet vil være omlag uendret som følge av skattleggingen av barnetrygden.

1.8 Oppsummering

Denne gjennomgangen av elementene i en fordelingsanalyse har fokusert på en rekke sentrale momenter i diskusjonen omkring den metodiske tilnærmingen innenfor analyser av inntekt og ulikhet. Vi skal kort oppsummere gjennomgangen ovenfor i form av det som kan være en metodisk mal for vurderinger av politikkendringer overfor barnefamilier.

Inntektsbegrepet: Hovedalternativet er et inntektsbegrep der inntekt etter skatt tillegges en del skattefrie ytelser som barnetrygd, økonomisk sosialhjelp, stipend fra Statens lånekasse, etc. Vi vil dessuten benytte alternative inntektsbegrep. Analyser av fødsels­pengeordningen og barnehagesubsidier vil inkludere henholdsvis engangsstønad og barnehagesubsidier i inntektsbegrepet. Et inntektsbegrep som inkluderer både reell avkastning på bolig og med fratrekk for gjeldsrenter gir i hovedsak de samme resultatene som hovedalternativet og vil bli omtalt i vedlegg 3.

Ekvivalensskala: Det er vanskelig å anbefale en spesiell ekvivalensskala. Vår tilnærming innebærer å sensitivitetssjekke resultatenes følsomhet for valg av ekvivalensskala omkring et hovedalternativ.

Analyseenhet: Dette punktet refererer seg til hvordan en skal oppsummere fordelingen av inntekt i befolkningen. Det er hovedsaklig to tilnærminger til dette: En kan benytte husholdningen som analyseenhet eller personene som analyseenhet. Siden det er individenes velferd som er basis for våre analyser, velger vi personene som analyseenhet.

Ulikhetsmål: Gini koeffisienten benyttes som ulikhetsmål og dekomponeringsegenskapene utnyttes.

Endringer i regelverk og atferd: I studier av enkelte endringsforslag må en ta hensyn til at individene kan endre tilpasning som følge av andre tilpasningsbetingelser. Virkninger på arbeidstilbudet vurderes.