16 Kontoførerrollen
16.1 Gjeldende rett
Etter gjeldende rett skal registrering foretas desentralt, av kontoførere, mens Verdipapirsentralen skal føre det sentrale registeret. Kontofører er i vpsl. § 3-1 første ledd definert som «foretak som på vegne av investorer eller utstedere av fondsaktiver fører konti i Verdipapirsentralen.» Det heter for øvrig i Ot.prp. nr. 83 (1984-85) (side 35): «Kontoførerne vil representere VPS overfor investorer og utstedere som selv ikke er kontoførere». All kontakt mellom investor og Verdipapirsentralen skal i utgangspunktet skje gjennom kontofører, jf. vpsl. § 3-1 første ledd 3. pkt. Annet kan følge av lov eller forskrift. Dette gjelder f.eks. aksjeselskapenes adgang etter vpsl. § 3-4 til å få opplysninger om eget aksjeeierregister direkte fra Verdipapirsentralen. Verdipapirsentralens representantskap er i vpsl. § 3-1 gitt myndighet til i vedtektene å fastsette unntak fra regelen om at all kontakt mellom investor og VPS må skje via kontofører. Denne myndigheten har imidlertid ikke blitt benyttet.
I kraft av å føre konti på vegne av investor vil kontoførerne foreta selve innregistreringen av kjøp og salg, begrensede rettigheter og båndleggelser. I utgangspunktet kan bare den kontofører som fører den aktuelle kontoen foreta registreringer som forringer beholdningen på den. Det er i tillegg mulig å registrere inn fullmakter til fordel for andre kontoførere, eventuelt for verdipapirforetak som ikke selv er kontoførere, slik at disse gis adgang til å foreta belastninger på kontoen. Disse fullmaktene må registreres på kontoen av den kontofører som har ansvaret for denne.
Kontofører utsteder vil ajourføre utstederkontoen, der det totale antallet av de aktuelle finansielle instrumentene er anmerket, sammen med fast informasjon om instrumentene, f.eks. instrumentenes pålydende.
Følgende institusjoner kan etter vpsl. § 3-1 annet ledd være kontoførere:
«
forretningsbanker
sparebanker
Norges Bank
.......
Verdipapirforetak med tillatelse til å yte tjenester som nevnt i verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 1-4.
Obligasjonsutstedende kredittforetak
Forvaltningsselskap for verdipapirfond for så vidt gjelder fondsandeler i fond forvaltningsselskapet administrerer.
Andre foretak eller grupper av foretak, herunder foretak med hovedsete i en annen stat som omfattes av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, etter nærmere bestemmelser av Kongen.»
Det følger av forskrift om utenlandske foretaks adgang til å være kontofører i Verdipapirsentralen (den såkalte filialforskriften), jf. forskrift av 27. januar 1994 nr. 90, at utenlandske foretak som ønsker å være kontofører må være en kredittinstitusjon etablert ved filial i Norge, og dessuten ha hovedsete og være underlagt myndighetstilsyn i annen stat som omfattes av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde.
En kontofører kan velge å begrense sin kontoføring til bare å omfatte bestemte typer finansielle instrumenter. For øvrig vil det med kontoførerrollen følge en viss kontraheringsplikt, jf. vpsl. § 3-1 fjerde ledd, ved at foretaket ikke kan nekte å åpne en konto for registrering av registrerte finansielle instrumenter, dersom det selv er kontofører utsteder for disse instrumentene. I andre tilfeller kan en kontofører nekte å føre en konto dersom det foreligger særlige grunner.
Imidlertid vil andre enn kontoførerne kunne få opplysninger direkte fra registrene, og i enkelte tilfeller også kunne foreta visse registreringer. Verdipapirforetak er gitt adgang til å registrere kjøp og salg av registrerte finansielle instrumenter direkte i Verdipapirsentralen, jf. vpsl. § 3-2. Alle verdipapirforetak som er direkte tilknyttet VPS har imidlertid valgt å tilknyttes sentralen som kontoførere for dermed å kunne foreta alle typer registreringer, herunder opprettelse av konti.
Store investorer kan hente opplysninger om egne konti direkte fra Verdipapirsentralen, jf. vpsl. § 3-5, men har ikke adgang til å foreta registreringer i registeret.
Skifteretten og namsmyndighetene kan foreta registreringer av konkurs, tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring i registeret, jf. vpsl. § 3-6. Det samme gjelder vergemålsretten for registreringer av umyndiggjørelse. Det er hittil bare Oslo byfogdembete som har etablert en direkte tilknytning til VPS. For øyeblikket har byfogdembetet bare ønsket adgang til å foreta spørringer på saksøktes konti. Byfogden vil henvende seg til saksøktes kontofører for å få foretatt registreringer på vedkommendes konto. Oslo kemnerkontor er i ferd med å etablere en tilsvarende tilknytning.
16.2 Kontoførernes oppgaver etter gjeldende rett
16.2.1 Kontofører investors oppgaver
Som nevnt skal all kontakt mellom den enkelte investor og VPS i utgangspunktet gå via kontofører. Det kan utledes av vpsl. § 3-1 første ledd at kontofører investor har et totalansvar for føringen av kontoene for sine kunder. Det er således kontoførerne som oppretter vpskonti, med unntak av midlertidige konti opprettet av en kontofører utsteder i medhold av vpsl. § 4-8 tredje ledd. I forbindelse med etableringen av kontoen har kontofører i oppgave å kontrollere investors identitet. Det er også kontoføreren som foretar endringer i den faste informasjonen registrert på investors konto, f.eks. adresse- eller navneendring. Dessuten er det kontofører som avslutter eller flytter kontoforholdet. Kontofører kan videre foreta alle typer registreringer på denne kontoen, det vil si både overførsler og andre typer registreringer, slik som utlegg, umyndiggjørelser, konkurser og fullmakter. Enkelte av disse registreringene kan også foretas av skifteretten, namsmyndighetene og vergemålsretten, jf. vpsl. § 3-6.
Kontofører investor kan videre rekvirere f.eks. beholdningsoversikter på investors vegne, i tillegg til de endringsmeldinger og beholdningsoversikter som sendes ut av VPS. Kontofører investor har for øvrig oppgaver i forbindelse med enkelte periodiske rutiner. Dette gjelder bl.a. tegning av utbytteaksjer.
Det kan nevnes at VPS' systemer er lagt opp slik at handelstransaksjoner må meldes inn i VPS av de verdipapirforetakene som har forestått handelen. Dersom verdipapirforetaket ikke er kontofører for den aktuelle kontoen, må investors vanlige kontofører ha registrert inn en fullmakt på kontoen til fordel for verdipapirforetaket.
16.2.2 Kontofører utsteders oppgaver
Kontofører utsteders oppgaver kan grovt sett deles i to. Kontoføreren har ansvaret for at opplysningene registrert om selskapene de fører utstederkonti for er korrekte, og de vil dessuten være mellommann/bindeledd ved selskapshendelser.
Ved førstegangs registrering i VPS av et finansielt instrument, vil kontofører utsteder for aksjer, grunnfondsbevis, obligasjons- og sertifikatlån innhente verdipapirnummer (ISIN) hos VPS (dette kan ev. gjøres av tilretteleggere når det gjelder obligasjoner og sertifikater). Når ISIN'et er mottatt registrerer kontofører forsåvidt gjelder aksjer og grunnfondsbevis de faste opplysningene i hovedboken. Dette omfatter blant annet eierbegrensninger knyttet til instrumentet, om papiret ev. er hel- eller delregistrert i Norge, om instrumentet skal børsnoteres og i såfall ev. børslisteplassering og børskodenavn, og om det er stemmerettsbegrensninger knyttet til det. For obligasjoner og sertifikater registrerer kontofører alle faste opplysninger. Dette kan f.eks. være om renten er fast eller flytende, fra hvilket tidspunkt lånet er rentebærende, rentetermindatoer, avdragsterminer og når lånet forfaller. Kontofører utsteder sørger for at investorer som har tegnet aksjer ved stiftelsen av et selskap, eller som er eier av aksjer og grunnfondsbevis som konverteres inn i VPS, mottar de aktuelle aksjer/ grunnfondsbevis på sin konto. Likeledes er det kontofører utsteder som ved utstedelsen av obligasjoner og sertifikater registrerer dem på investorenes konti.
Enkelte endringer i VPS-systemet utføres av kontofører selv. En del viktige opplysninger, f.eks. faste opplysninger om utsteder (eksempelvis navn, adresse og kontaktperson) og opplysninger om hvilken status det finansielle instrumentet har i VPS' systemer (om det er sperret for omsetning etc.), kan imidlertid bare endres av VPS. Dette gjøres etter bestilling fra kontofører utsteder.
For store kontoførere med kompetanse på gjennomføring av selskapshendelser er det vanlig at disse opptrer som mellommenn/bindeledd mellom tilretteleggere og VPS ved f.eks. emisjoner og oppkjøp. Disse kontoførerne er ikke nødvendigvis selskapets vanlige kontoførere. VPS vil i en del tilfeller foreta selve den praktiske gjennomføringen av selskapshendelser, men bare på grunnlag av bestilling fra en kontofører utsteder. Eventuelle tilhørende inn- og utbetalinger foregår normalt via VPS, og initieres ved kontoførers bestilling av dette. Dersom inn- og utbetalingene av ulike grunner ikke behandles av VPS, må de tas hånd om av kontofører. Alle henvendelser fra aksjonærer knyttet til den praktiske gjennomføringen av selskapshendelser skjer direkte til kontofører utsteder, og ikke til VPS.
16.3 Utenlandsk rett
I USA og i de fleste europeiske land benyttes det ikke kontoførere. I disse landene er systemene primært basert på forvalterregistrering. Det vil typisk være de institusjonene som i Norge fungerer som kontoførere, som er forvaltere i de utenlandske verdipapirregistrene. Investor vil ved disponering over sine finansielle instrumentene måtte melde fra om de aktuelle disposisjonene til sin forvalter. Forvalterregistrering er nærmere beskrevet i kapittel 15.
16.3.1 Dansk rett
Danske verdipapirsentraler skal drives i en desentral struktur, jf. Folketingstidende 1995-96 tillægg A bind II side 1969. Investorer skal være knyttet til verdipapirregisteret via en kontofører. Også utstedere skal være knyttet til verdipapirregisteret via en kontofører, jf. registreringsforskriften (forskrift nr. 925 av 17. oktober 1996) § 18 stk. 3. Kontofører for utsteder har en stilling som langt på vei vil tilsvare den som norske kontoførere for utstedere har. Kontofører utsteder har kontraheringsplikt i forhold til investorer.
Etter værdipapirhandelloven § 62 stk. 1, kan det aktuelle verdipapirregisteret og følgende institusjoner være kontoførere:
Formålet med at verdipapirregisteret får adgang til å opptre som kontofører er bl.a. begrunnet i hensynet til sikkerheten i avviklingen, jf. betænkning nr. 1290, 1995 (Børsreform II) (side 127). Dessuten ble det nevnt at et verdipapirregister kan fungere som et kontoførende institutt for storkunder. Værdipapircentralen har valgt å benytte seg av muligheten til å være kontofører, men bare for forvaltere og såkalte remote members, typisk større investorer.
Det følger av værdipapirhandelloven § 63 at den danske tilsynsmyndigheten, Finanstilsynet, kan godkjenne at utenlandske verdipapirregistre og depotsteder er kontoførere. Forutsetningen er at de er under offentlig tilsyn. Finanstilsynet kan også godkjenne at andre danske verdipapirregistre er kontoførere i det aktuelle verdipapirregisteret.
Det enkelte verdipapirregister har ikke rett til å nekte en institusjon å opptre som kontofører dersom den oppfyller vilkårene stilt i værdipapirhandelloven §§ 62 stk. 1 og 63. Derimot kan et verdipapirregister som også er en clearingcentral fastsette regler for tilslutning som clearingdeltaker, jf. værdipapirhandelloven § 54 stk. 4. Det skal dreie seg om saklig begrunnede og ikke-diskriminerende krav. Vanligvis vil det være en forutsetning for en institusjon som vurderer å bli kontofører, at den også kan delta i verdipapiroppgjøret.
Det kontoførende instituttet kan i følge registreringsforskriften § 18 velge å begrense antallet anmeldelsessteder under instituttet og de typer av registrerte finansielle instrumenter som det ønsker å kunne registrere. Det kan derimot ikke begrense arten av de rettigheter som instituttet skal registrere.
Finanstilsynet er i værdipapirhandelloven § 65 gitt hjemmel til å gi regler om godkjennelse av de ansatte i et verdipapirregister eller et kontoførende institutt som kan foreta registreringsoppgaver.
Såkalte storkunder er gitt rett til å innhente opplysninger om egne konti direkte i verdipapirregisteret og til å overføre meddelelser om salg fra egne konti gjennom verdipapirregisteret til de kontoførende institutter eller en clearingsentral, jf. værdipapirhandelloven § 62 stk. 1. Videre kan storkunder gi meldinger om registrering på egne konti direkte til verdipapirregisteret. Disse meldingene medfører ikke i seg selv at det foretas en registrering på kontoen. Registreringene må meldes inn i registeret av et kontoførende institutt. Meldingene om registrering kan imidlertid sendes det kontoførende instituttet via verdipapirregisteret. Det er ikke i loven gitt en definisjon av «storkunde». Det framgår av registreringsforskriften § 26 stk. 2 at det enkelte verdipapirregister skal fastsette hvem som kan tilsluttes som storkunde. Storkundeordningen er lite brukt, særlig fordi investor kan oppnå tilnærmet samme resultat på rimeligere måter.
Tilslutning til et verdipapirregister fordrer inngåelse av en tilslutningsavtale med det aktuelle verdipapirregister. Dette gjelder både kontoførere og storkunder, jf. værdipapirhandelloven § 64. Det forutsettes i forarbeidene at tilknytningsavtalene er standardkontrakter.
16.3.2 Svensk rett
Det er etter svensk rett det enkelte verdipapirregister som bestemmer om det skal benyttes kontoførere, eller om det selv skal foreta alle registreringer. Dette framgår av kontoföringslagen 3. kap. Tidligere pliktet et verdipapirregister å benytte seg av kontoførere. Det ble imidlertid antatt at en slik plikt ville begrense konkurransemulighetene og ville kunne innebære et hinder for nye strukturer på området, jf. prp. 1997/98:160 side 114.
Dersom det benyttes kontoførere, vil det være et skille mellom kontoføring for egen regning, og kontoføring for andres regning. Adgangen til å føre andres konti er betydelig snevrere enn adgangen til kontoføring på egne vegne.
Riksbanken og Riksgäldskontoret, samt juridiske personer med en betryggende kapitalstyrke og teknisk og juridisk sakkunnskap, og som dessuten anses egnet til å foreta registreringer i et verdipapirregister, får opptre som kontoførere på egne vegne. Det oppstilles ikke noe krav om at disse skal stå under tilsyn.
De kontoførere som har adgang til å foreta registreringer for en annens regning, er i følge den svenske kontoföringslagen 3. kap. 2 §:
Riksbanken och andra centralbanker,
Svenska och utländska clearingorganisationer,
Centrala värdepappersförvarare samt utländska företag som i sitt hemland får driva verksamhet som är jämförbar med central kontoföring, och
Värdepappersinstitut samt utländska företag som i sitt hemland får bedriva värdepappersrörelse.
Utenlandske foretak som nevnt under pkt. 2-4 skal stå under betryggende tilsyn av myndigheter eller andre behørige organer i hjemlandet. Det kan nevnes at med «värdepappersinstitut» forstås både rene verdipapirforetak og banker med tillatelse til å yte investeringstjenester.
Dersom registeret velger å benytte kontoførere, er registeret forpliktet til å akseptere et kontoførende institutt som både oppfyller lovens krav og de krav som registeret eventuelt måtte stille, jf. kontoföringslagen 3. kap. 3 §. Eventuelle krav fra registerets side må utformes og anvendes på lik måte.
I Sverige benyttes ikke utstederkonti. I stedet fører VPC et register inneholdende faste opplysninger om de finansielle instrumentene, slik som utstedt antall. Ved selskapshendelser som innebærer betaling eller tegning, vil en emittentbank delta. Emittentbanken mottar de nyutstedte aksjene og fordeler dem deretter ut til de enkelte investorene.
16.4 Utvalgets vurderinger
Spørsmålet om bruk av kontoførere har nær sammenheng med organiseringen av verdipapirregisteret. Ved utarbeidelsen av den gjeldende vpsloven ble det vurdert tre alternative måter å organisere et verdipapirregister på. En av de aktuelle mulighetene var å ha et sentralt register, der alle registreringene på kontoene ble foretatt av registeret selv. Dette tilsvarer ordningen i f.eks. løsøreregisteret. Et annet alternativ var å ha en fullstendig desentral løsning, basert på lokale registre. Den siste mulige løsningen var å ha et sentralt register der registreringene ble foretatt lokalt av kontoførere, og denne løsningen ble valgt.
Den fullstendig desentrale løsningen ble ansett lite ønskelig, ikke minst fordi det på tidspunktet for opprettelsen av VPS neppe ville være mulig å etablere datatekniske løsninger som ville sikre problemfrie verdipapiroppgjør. Den ville dessuten kunne gi problemer for føringen av aksjeboken.
Den største svakheten ved en løsning med et sentralt register som selv foretok alle registreringene, ble ansett å være at alle meldinger måtte sendes til verdipapirregisteret for registrering, og at det ville være problematisk med det daværende omsetningsvolumet å behandle alle registreringene på et sted, jf. Ot.prp. nr. 83 (1984-85) side 26. I innstillingen fra arbeidsgruppen nedsatt for å utrede de juridiske og tekniske sidene ved etablering av en verdipapirsentral i Norge i 1984, ble det også nevnt at man i Danmark opprinnelig foreslo en slik fullt ut sentral løsning, men at man senere gikk bort fra denne tanken. Årsaken til det danske valget var at man fryktet en sterk reduksjon i antall arbeidsplasser i verdipapirsektoren. Det ble i det norske lovarbeidet dessuten lagt vekt på at det skulle foretas minst mulig endringer i det mønster verdipapirhandelen allerede fulgte. Dette gjaldt bl.a. av hensyn til publikum. En sentral løsning ville medføre at investorene ikke kunne la sine konti føre av den som formidlet handlene, eller av den bank som ble brukt i andre sammenhenger. Dessuten var registrering og kontoføring oppgaver som allerede ble utført innenfor de institusjonene som ble foreslått gitt adgang til å være kontoførere.
Utvalgets flertall (alle unntatt medlemmene Økland, L'Abée-Lund og Krokeide) har som sitt utgangspunkt at lovgivningen ikke bør legge andre bindinger på organiseringen av verdipapirregistrenes virksomhet enn de som framstår som nødvendige for å sikre investorer og utstedere gode tjenester. Flertallet nevner i så måte at de ovenfor skisserte hensynene har fått redusert betydning. Dette gjelder ikke minst pga. de store teknologiske endringene de siste årene som tillater helt nye måter å foreta registreringer på. For eksempel vil internettløsninger kunne medføre at investorene selv kan registrere sine transaksjoner på samme måte som ved de tjenestene enkelte banker nå tilbyr for betaling via internett. Et annet argument for at verdipapirregistrene bør kunne organisere sin virksomhet på den måten som til enhver tid oppfattes som mest hensiktsmessig av markedsaktørene, er økende konkurranse mellom verdipapirmarkedene. Dette gjør det viktig at infrastrukturen i det norske verdipapirmarkedet er så velfungerende som mulig. Flertallet viser i denne henseende til uttalelsene i de svenske forarbeidene, referert under pkt. 16.4.2, om at plikt til å benytte kontoførere kan begrense konkurransemulighetene og innebære et hinder for nye strukturer på området.
Flertalletmener således at selv om kontoførerordningen gjennomgående har fungert godt, bør verdipapirregistrene for framtiden selv kunne organisere registreringsvirksomheten slik de til enhver tid finner mest tjenlig. I den grad investorenes og utstedernes kostnader ved kontohold, registrering av transaksjoner og gjennomføring av selskapshendelser kan reduseres uten bruk av de tradisjonelle kontoførerne, kan ikke flertalletse noen grunn til at lovverket skal forhindre dette. Det bør derfor ikke være obligatorisk for verdipapirregistrene å benytte seg av representanter til å foreta registreringene.
Verdipapirregistrene vil etter flertalletsforslag kunne velge om de ønsker en løsning der de selv foretar alle oppgaver knyttet til registrering, eller om det er mest hensiktsmessig at andre institusjoner utfører registreringstjenester overfor utstedere og investorer på vegne av registeret. Registrene bør dessuten kunne velge kombinasjoner av disse to modellene. Utvalgets flertall nevner her at det er verdipapirregisteret som er nærmest til å bedømme om investorer bør kunne gis mulighet til å på egne vegne foreta ulike typer registreringer direkte i registeret.
Innretningen av registrene skal etter flertalletsforslag nedfelles i regler som fastsettes av de enkelte verdipapirregistrene. Reglene skal etter forslaget godkjennes av Kredittilsynet, jf. utkastet § 1-2. Reglene skal fastsette hvem som skal kunne foreta hvilke typer registreringer, og om det skal skje på egne vegne, eller eventuelt også på vegne av andre. Det ledende hensynet ved utarbeidelsen av de aktuelle reglene, bør være å sikre at registrering kan foretas på en måte som er praktisk, sikker og kostnadseffektiv for investorene og utstederne. Herunder bør verdipapirregistrene kunne sikre investorene at det er enkelt å foreta registreringer, eksempelvis ved at institusjoner i deres nærmiljø tilbyr registreringstjenester.
Et verdipapirregister kan således velge å la andre institusjoner foreta alle registreringstjenester for investorene, samtidig som det selv foretar registreringer for utstederne, eller omvendt. Et annet eksempel er at eksterne institusjoner åpner og stenger konti, mens andre typer registreringer foretas av verdipapirregisteret selv eller av investor. Dette siste kan f.eks. være aktuelt ved etableringen av en internettløsning som tillater investor å melde inn registreringer direkte til registeret. VPS har allerede etablert et system der investor via internettsidene til forvaltningsselskap for verdipapirfond kan få oversikt over faste opplysninger på konto og over egen beholdning av verdipapirfondsandeler. Investor kan dessuten tegne fondsandeler via internett. Det vil kunne være aktuelt å utvide denne internettløsningen til også å gjelde andre finansielle instrumenter, og til å muliggjøre flere typer registreringer, slik at investor sammen med verdipapirregisteret kan fylle den tradisjonelle kontoførerrollen. Det kan f.eks. tenkes at investor selv kan registrere konto-til-konto-transaksjoner og fullmakter. Utvalgetnevner at det finnes i hvert fall én kontofører i VPS som har etablert en internettbasert tjeneste der investor etter forutgående avtale over internett kan få oversikt over de finansielle instrumentene som er registrert på vedkommendes konto. Investor kan også etter spesiell autorisasjon melde inn f.eks. handelsfullmakter og frigivelser, jf. vpsl. § 4-3, via telebank til denne kontoføreren.
Ettersom verdipapirregistrene i fremtiden kan ha direkte kundekontakt bør det vurderes om de bør omfattes av reglene om tiltak mot hvitvasking av penger, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2-17. Utvalget legger til grunn at Finansdepartementet foretar den nærmere vurderingen av dette.
Tre medlemmer er uenige i flertallets vurderinger under dette kapitlet, medlemmene Økland, L'Abée-Lund og Krokeide.
Medlemmet Økland legger til grunn at verdipapirregistrene vil være helt sentrale i infrastrukturen for verdipapirer. Organiseringen av kontoførerfunksjonen er et spørsmål om å skape forutsetninger for konkurranse i betjeningen av investorer og utstedere. Spørsmålet er derfor av stor betydning for den fremtidige utvikling av verdipapirmarkedet. Dette gjelder både mht. bredden i investormassen og utviklingen i tjenestetilbudet til investorer og utstedere. Dette mindretallet er enig med flertallet i at det er nødvendig å sikre investorer og utstedere gode tjenester, men er uenig med flertallet i de virkemidler som den nye loven bør anvise for å oppnå dette.
Dette mindretallet vil innledningsvis understreke at sammenligning med svensk lovgivning på dette området neppe er relevant. I Sverige er det en generell og åpen adgang til forvalterregistrering. I Sverige kan således finansinstitusjoner ivareta all kontakt og tjenestetilbud til investorsiden uten å være kontofører. Betydningen av kontoførere blir da en ganske annen enn i Norge der en må forvente at i alle fall aksjebeholdninger generelt skal registreres i registeret på reell eiers navn.
Det er nærliggende at dagens VPS vil få en helt dominerende stilling som registreringssentral i det norske markedet. Dersom flere sentraler skulle bli etablert, vil konkurransen mellom disse være rettet mot utstedersiden. Investorene vil ikke kunne velge sentral, men må følge utsteders valg. Fremover vil man m.a.o. stå overfor enten et faktisk monopol for dagens VPS (både mot utstedere og investorer) eller en situasjon med flere monopoler i forhold til investorsiden.
Utgangspunktet for lovrevisjonen er å tilpasse loven til en situasjon med økt konkurranse på alle ledd i verdipapirkjeden. Dette mindretallet mener derfor at det vil være galt om en ny lov gir et register anledning til å plassere seg selv i en monopolsituasjon i forhold til å tilby tjenester til investorer. VPS vil, dersom denne får en helt dominerende stilling, få anledning til å monopolisere også betjening av utstedersiden.
Dette mindretallet vil videre peke på at i en situasjon med flere registre vil eksterne kontoførere være den eneste muligheten investor har til å kunne forholde seg til én institusjon for alle sine verdipapirer. Uten eksterne kontoførere vil investors sammensetning av verdipapirporteføljen være avgjørende for hvor mange registre investor må forholde seg til.
Verdipapirer inngår som en del av investorens totale finansielle aktiviteter/sparing. Dette mindretallet mener det må være mulig for publikum å kunne velge én finansinstitusjon som i konkurranse med andre kan ivareta og levere hele spekteret av finansielle tjenester. Dette blir umulig dersom et verdipapirregister kan velge bort ordningen med eksterne kontoførere.
Kontoførerne er mer enn bare et mellomledd mellom registreringssentralen og investor/utsteder. Sentralens registreringsfunksjoner blir videreforedlet av kontoførerne og utformet slik at markedets ulike behov og ønsker blir ivaretatt. Kontoførerne innehar videre kompetanse til både å besvare spørsmål og veilede investorer og utstedere. Ikke minst på utstedersiden er denne kompetanse av stor betydning i forbindelse med emisjoner, tilrettelegging etc. Konkurransen mellom kontoførerne sørger for at disse til enhver tid bestreber seg på å levere de beste tjenester til rimeligste priser. Det vil ikke nødvendigvis være tilfellet dersom registreringssentralen monopoliserer disse tjenester til seg selv ved å utelukke eksterne kontoførere.
Ny teknologi (internett) gir større bredde i mulige distribusjonskanaler. Det gir institusjoner uten fysisk distribusjonsnett langt bedre forutsetninger for å kunne tilby tjenester. Investorer/utstedere må imidlertid få anledning til selv å velge i hvilken form de ønsker å kommunisere. Dette mindretallet kan ikke se at en sentral registreringsenhet vil kunne bygge ut et apparat som kan være tilstrekkelig til å kunne betjene alle ulike kommunikasjonsformer for alle investorer/utstedere. Det synes heller ikke å være rasjonelt å unnlate å benytte det distribusjonsapparat som kontoførerne har. Det kan også være grunn til å peke på at kontoførernes kontornett også er et viktig salgsnett som overfor utstederne markedsfører registrering i verdipapirregisteret. Et stort antall av de selskaper som i dag er registrert i VPS er da også et resultat av slik markedsføring.
Verdipapirregistre vil - som nevnt ovenfor - være en helt sentral del av infrastrukturen for verdipapirmarkedet. Etter dette mindretallets syn må det å kunne tilby tjenester til investorer og utstedere basert på denne infrastrukturen være åpent for alle aktører som tilfredsstiller objektivt fastsatte kriterier. Det bør ikke være opp til registeret å kunne plukke ut hvem de ønsker å levere registreringstjenester til - og gjennom dette utelukke noen fra å kunne tilby sine kunder tjenester basert på sentralens virksomhet. I praksis vil en ordning der registeret kan velge hvem som kan få være kontoførere, innebære at det blir registeret som avgjør hvilke aktører som skal kunne tilby verdipapirrelaterte tjenester i det norske markedet. Etter dette mindretallets syn vil en slik modell kunne reise problemstillinger også i forhold til EØS-reglene.
Det vil være uheldig om et register som vil ha monopol på registreringsfunksjonen på investorsiden samtidig skal kunne utøve kontoførervirksomhet i konkurranse med andre. All erfaring tilsier at en slik sammenblanding vil lede til overprising av monopolområder for å subsidiere den konkurranseutsatte virksomheten. Slik kryssubsidiering vil være til skade for effektiviteten i verdipapirmarkedet. Bestemmelsene i dagens vpslov mht. virksomhetsbegrensninger i VPS er nettopp utformet med sikte på å unngå en slik sammenblanding. Det bør også i en ny lov inntas bestemmelser som kan forhindre kryssubsidiering mellom monopol- og konkurranseområdet. Som et minimum mener dette mindretallet at et verdipapirregister ikke bør kunne drive registreringsvirksomheten og kontoførerfunksjonen i samme selskap.
Det andre mindretallet, L'Abée-Lund, legger til grunn at dagens ordning med et stort antall konkurrerende kontoførere bidrar til en sterk og positiv konkurranse om å drive selve kontoføringen mest mulig rasjonelt. Ved å benytte et stort antall kontoførere, spredt geografisk ut i landet, sikrer en også bred kontakt ut mot allmennheten, en kontakt som vanskelig kan oppnås i samme grad ved sentral registrering.
Etter dette mindretallets syn er den sterkt økende bruken av internett intet avgjørende argument ved valget mellom sentral og desentral løsning. Det vil aldri være aktuelt å overlate til den enkelte investor selv fullt ut å føre sin egen konto over internett, f.eks. opprettelse av konto, registrering og sletting av pantsettelser mv. Mange registreringer og tilleggstjenester vil imidlertid kunne egne seg for slik direkte tilgang fra investors side. Konkurransen mellom kontoførerne vil føre til at slike tilbud utvikles og tilbys i økende omfang.
Dette mindretalleter enig med flertallet i at det er et hovedhensyn at verdipapirregistrene drives mest mulig rasjonelt. Det kan tilsi at verdipapirregistrene selv får avgjøre hvordan de skal organisere sin virksomhet, herunder om de skal benytte eksterne kontoførere eller selv forestå all registrering og all kontakt med utstedere og investorer - en kan ikke ta for gitt at den organisering som ble valgt i 1985 fortsatt er den mest rasjonelle. Dette hensynet bør likevel avveies mot hensynet til publikumskontakt. Etter dette mindretallets syn er det her ingen fasit, bl.a. fordi et verdipapirregister med sentralisert kontoføring kan tenkes å organisere sin publikumskontakt på ulike måter. Også etter dette mindretallets syn bør derfor organiseringen ikke lovfestes. Organiseringen bør derimot være blant de spørsmål som konsesjonsmyndigheten tar stilling til.
Dette mindretallet legger til grunn at selv i en situasjon med flere verdipapirregistre, alle med sentralisert kontoføring, vil det i praksis bli mulig for investor å ha verdipapirkonto kun i ett register, selv om vedkommende også eier fondsaktiver som er utsteder-registrert i de andre registrene. Dette vil være mulig ved ulike former for forbindelseslinjer («linker») mellom registrene, og dette mindretallet legger til grunn at etterspørselen vil tvinge fram slike løsninger.
Etter dette mindretallets syn vil en imidlertid ikke være sikret at et verdipapirregister i faktisk monopolsituasjon vil legge vekt bare på hva som er mest rasjonelt for verdipapirmarkedet. En risikerer at registeret uavhengig av slike vurderinger ser det som en interessant og bedriftsmessig lønnsom utvidelse av virksomheten å overta registrering og investor-/utstederkontakt selv. Etter dette mindretallets syn bør derfor konsesjonsmyndigheten ikke gi Verdipapirsentralen konsesjon til en slik omlegning inntil det er etablert et konkurrerende verdipapirregister med fullt tjenestespekter. Fra det tidspunkt bør også Verdipapirsentralen ha samme adgang som de(t) konkurrerende verdipapirregister til å legge opp til sentralisert kontoføring, likevel slik at det kreves tillatelse til slik omlegning fra konsesjonsmyndigheten.
For så vidt et verdipapirregister organiseres med bruk av eksterne kontoførere, er dette mindretallet enig med det første mindretallet ( Økland) i at det bør være kontraheringsplikt for verdipapirregisteret. Alle aktører som fyller visse objektivt fastsatte vilkår, må ha adgang til å tilby tjenester som kontofører for registeret. Et minstevilkår vil bl.a. være at kontoføreren står under tilsyn av Kredittilsynet, ev. av tilsvarende tilsyn innen EØS-området.
Medlemmet Krokeide finner i det alt vesentlige å kunne tiltre det som er anført av medlemmene Økland og L'Abée-Lund, uten å gå nærmere inn på de enkelte punkter.