19 Taushetsplikt og innsynsrett

19.1 Gjeldende rett

19.1.1 Taushetsplikt

Vpsl. § 2-14 fastslår at tillits- og tjenestemenn og revisorer i Verdipapirsentralen plikter å bevare taushet om det de i stillings medfør får kjennskap til om sentralens, sentralbrukernes eller deres kunders forhold. Dermed har både ansatte og medlemmer av VPS' styrende organer en lovbestemt taushetsplikt. Det gjelder et unntak for de tilfeller der de etter vpsloven eller en annen lov har plikt til å gi opplysninger. Overtredelse av bestemmelsen om taushetsplikt kan straffes etter vpsl. § 8-1.

Kontoførerne vil få tilgang til en stor mengde informasjon i kraft av å føre investorkonti og utstederkonti. Kontofører vil imidlertid ikke ha tilgang til opplysninger registrert på en konto som vedkommende ikke fører, med mindre kontohaver har bedt om at det registreres en spørrefullmakt til fordel for vedkommende, jf. vpsl. § 4-3. Det er nærliggende å tolke vpsl. § 2-14 slik at kontoførerne ikke er omfattet av taushetsplikten under vpsloven, ettersom de ikke faller naturlig inn under bestemmelsens ordlyd. Kontoførerne vil imidlertid være omfattet av taushetspliktbestemmelser i de lovene som regulerer deres vanlige virksomhet, slik som sparebankloven § 21 og forretningsbankloven § 18 for bankene. Disse overensstemmer langt på vei med vpsl. § 2-15. Den personkretsen som er underlagt taushetspliktreglene etter nyere lovgivning er imidlertid vanligvis noe videre enn etter vpsloven: Etter finansieringsvirksomhetsloven § 3-14 har tillits- og tjenestemenn i et finansieringsforetak taushetsplikt om det de i stillingens medfør får kjennskap til om andres forretningsmessige eller private forhold, med mindre de etter lov har plikt til å gi opplysninger. Det samme gjelder for andre som utfører oppdrag for foretaket. Etter vphl. § 9-8 har ansatte, tillitsmenn og personer med bestemmende innflytelse i verdipapirforetak taushetsplikt om det de under sin virksomhet får kjennskap til om andres forhold. Denne bestemmelsen gjelder også for enhver som utfører arbeid for foretaket uten å være ansatt der. Vpfl. § 2-9 fjerde ledd fastslår at tillits- og tjenestemenn og andre personer med bestemmende innflytelse i forvaltningsselskap har taushetsplikt.

For øvrig er kontoførerne og dessuten ev. verdipapirforetak som skulle ønske å være direkte tilknyttet VPS uten å være kontofører (jf. vpsl. § 3-2) pålagt taushetsplikt gjennom tilknytningsavtalen med VPS. Avtalens pkt. 25 forplikter avtalepartene, dvs. VPS og den enkelte kontofører eller verdipapirforetak, til å bevare taushet om det de gjennom avtaleforholdet får kjennskap til om den annen parts eller dennes kunders forhold. Det samme gjelder opplysninger om andre kontoførere/verdipapirforetak og deres kunders forhold. Partene plikter også å statuere taushetsplikt for egne ansatte og andre enn egne ansatte som kan gis tilgang til denne typen opplysninger. Ved brudd på denne bestemmelsen vil det kunne oppstå erstatningsansvar. Ved vesentlig mislighold, ev. hvis det tross i skriftlige advarsler skjer gjentatte brudd på taushetsplikten, vil VPS kunne si opp tilknytningsavtalen, jf. avtalens pkt. 30.

Også Oslo Børs og NOS er underlagt regler om taushetsplikt, jf. vphl. § 6-5 og børsl. § 2-11. For oppgjørssentraler gjelder ikke taushetsplikten bare ansatte og tillitsmenn, men også andre personer med bestemmende innflytelse i oppgjørssentralen. Etter børsl. § 2-11 gjelder taushetsplikten tillits- og tjenestemenn og revisor, og det er presisert at plikten består etter at vedkommende har sluttet i tjenesten eller arbeidet.

19.1.2 Innsynsrett

Det er gitt flere bestemmelser om rett til å få opplysninger fra VPS. Disse bestemmelsene vil være unntak fra den generelle taushetsplikten som følger av vpsl. § 2-14. Blant annet plikter VPS å gi opplysninger om innestående på en konto til panthavere og andre som har rettigheter på den aktuelle kontoen, jf. § 2-15. Dessuten plikter VPS å gi Kredittilsynet de opplysninger som Kredittilsynet måtte anse nødvendig for tilsynet, jf. vpsl. § 2-13. Kredittilsynet har dessuten krav på å få de opplysninger fra VPS som det finner påkrevet i sin kontrollvirksomhet etter verdipapirhandelloven, jf. vphl. § 12-2 fjerde ledd. Disse opplysningene skal gis på den måten Kredittilsynet finner hensiktsmessig.

Departementet er gitt hjemmel til å gi nærmere regler om innsyn i VPS' registre. Kompetansen er ved kgl. res. 16. juni 1989 nr. 385 delegert til Finansdepartementet. Forskrift av 24. oktober 1992 nr. 968 om innsyn i Verdipapirsentralens registre gir bostyrer og leder av gjeldsnemnd oppnevnt av skifteretten rett til å kreve at Verdipapirsentralen gir vedkommende alle opplysninger om finansielle instrumenter utstedt av foretaket vedkommende er oppnevnt for. Tilsvarende gjelder for leder av administrasjonsstyret for finansinstitusjon eller morselskap til finansinstitusjon oppnevnt av Finansdepartementet eller Kredittilsynet. Vedkommende plikter imidlertid å hindre at uvedkommende får adgang eller kjennskap til opplysningene.

VPS fører andelseierregistrene på vegne av mange forvaltningsselskaper for verdipapirfond, jf. vpfl. § 6-4 tredje ledd. Forvaltningsselskapene har innsyn i opplysninger om eierne av verdipapirfondsandeler i fond de forvalter. Etter asal. § 4-4, jf. asl. § 4-4, skal VPS føre aksjeeierregisteret for vpsregistrerte aksjeselskaper. Aksjeeierregisteret skal være tilgjengelig for enhver, jf. asal. § 4-5.

Dersom noen med hjemmel i lov har krav på opplysninger, og disse opplysningene finnes i VPS' registre, kan vedkommende etter vpsl. § 2-15 annet ledd kreve at VPS stiller de registrerte opplysningene til rådighet uten hinder av taushetsplikten. Det er ikke et vilkår at den aktuelle loven gir vedkommende hjemmel for å hente ut opplysninger fra VPS. Det holder at vedkommende har krav på å få disse opplysningene, f.eks. fra investor. Forutsetningen for utlevering av opplysninger er imidlertid at vedkommende har krav på opplysningene i sitt arbeid. Bestemmelsen har etter forarbeidene til vpsloven i særdeleshet betydning for utførelsen av offentlige tilsyns- og kontrolloppgaver, jf. Ot.prp. nr. 83 (1984-85) side 59. Kredittilsynet, Oslo Børs og skattemyndighetene er blant de institusjonene som har krav på opplysninger med hjemmel i denne bestemmelsen.

En annen lovbestemmelse som gjør unntak fra taushetsplikten er ekteskapsloven § 39. Denne bestemmelsen slår fast at ektefeller har plikt til å gi hverandre de opplysninger som er nødvendige for å vurdere deres økonomiske stilling. I den anledning gis en vid adgang til å kreve utlevert opplysninger om ektefellen fra tredjemenn. Det kan kreves opplysninger fra ligningsmyndighetene, selskap, foretak eller andre institusjoner som driver finansieringsvirksomhet eller forsikringsvirksomhet, og av andre som har midler til forvaltning. VPS må i denne sammenheng anses å ha midler til forvaltning. Det kan etter forarbeidene ikke kreves betalt for oppfyllelsen av denne plikten.

19.2 Utenlandsk rett

19.2.1 Dansk rett

Utgangspunktet etter dansk rett er at ansatte og styremedlemmer i et verdipapirregister har taushetsplikt. Det samme gjelder registerets revisorer. De får derfor ikke uberettiget røpe det de under utøvelsen av sin stilling eller verv får kunnskap om, jf. værdipapirhandelloven § 60 stk. 4. Bestemmelsens stk. 2 fastslår at en verdipapirsentral ikke kan gi opplysninger om det som er registrert til andre enn de etter værdipapirhandelloven kap. 21 tilsluttede virksomheter, dvs. kontoførere. Imidlertid kan erhvervsministeren bestemme at et verdipapirregister i et nærmere bestemt omfang skal gi en offentlig myndighet opplysninger om det som er registrert.

Det gjelder visse lovbestemmelser som pålegger danske verdipapirregistre en opplysningsplikt. Blant annet plikter de etter skattekontrolloven minst en gang årlig å gi skattemyndighetene visse opplysninger til bruk ved skatteligningen. Dette skjer på kontoførernes vegne. Dette vil først og fremst gjelde opplysninger om investorenes beholdning av obligasjoner og utbetalte renter. Finanstilsynet har adgang til å kreve opplysninger fra verdipapirregistrene, men bare til bruk for tilsynet med verdipapirregisteret selv. Disse opplysningene kan ikke benyttes til andre formål.

Etter dansk rett er utgangspunktet at utstederne ikke har krav på opplysninger om hvem som eier finansielle instrumenter de har utstedt. Selv ikke aksjeselskapene har krav på å få opplysninger om aksjonærenes identitet. Aksjonærer som erverver mer enn 5 % av selskapet skal imidlertid gi melding til selskapet. Disse opplysningene skal være allment tilgjengelige, jf. lov om aktieselskaber §§ 28 a og 28 b.

19.2.2 Svensk rett

Det følger av kontoföringslagen 8. kap. 2 § at den som er eller har vært ansatt i et verdipapirregister eller hos en kontofører ikke uberettiget får røpe opplysninger som har vært registrert i registeret eller som har blitt overlatt til verdipapirregisteret eller kontoføreren av en forvalter.

Det gjelder visse unntak fra denne bestemmelsen. Blant annet vil de som er registrert på en konto som eier eller rettighetshaver ha rett til på begjæring å få opplyst hva som er registrert på kontoen i den grad dette berører vedkommendes rett, jf. 8. kap. 1 §. Det følger dessuten av samme kapittel, 3 § at dersom Finansinspektionen eller påtalemyndigheten finner at det er grunn til å anta at det har skjedd brudd på innsideloven eller at det har skjedd en utilbørlig påvirkning av kursen ved handel i verdipapirmarkedet, skal verdipapirregisteret på begjæring gi Finansinspektionen eller påtalemyndigheten beskjed om innholdet i registeret i den utstrekning det har tilknytning til den antatte overtredelsen. Regjeringen kan dessuten bestemme at Finansinspektionen skal kunne ha en terminaltilknytning for å innhente disse opplysningene. Verdipapirregistrene har også plikt til å foreta skatterapportering.

Et annet unntak fra plikten til å bevare taushet om det registrerte er reglene om at det skal være allment innsyn i aksjeboken, jf. aktiebolagslagen (1975:1385) 3. kapittel 13 §. Aksjeboken skal ikke være eldre enn 6 måneder. Disse reglene gjelder både for aksjer i selskaper registrert i et verdipapirregister og for andre selskaper. Retten til innsyn gjelder imidlertid ikke identiteten til aksjonærer som eier mindre enn 500 aksjer i et registrert selskap som har mer enn én eier.

19.3 Utvalgets vurdering

19.3.1 Taushetsplikt

Et viktig utgangspunkt når det gjelder personvern er at den enkelte skal ha størst mulig kontroll og innflytelse over utleveringen og bruken av opplysninger om seg selv. Utgangspunktet bør derfor være vedkommende ikke skal ha plikt til å gi opplysninger om egne forhold, og dersom dette gjøres, at opplysningene behandles konfidensielt. Unntakene fra disse utgangspunktene krever en særskilt begrunnelse.

Ved erverv av finansielle instrumenter eller stiftelse av begrensede rettigheter, vil den enkelte erverver eller rettighetshaver måtte gi en del opplysninger til verdipapirregisteret eller til dets representanter. Dette vil først og fremst være opplysninger om hvilke rettigheter vedkommende har til registrerte finansielle instrumenter. Opplysninger om formuesforhold har tradisjonelt vært behandlet konfidensielt. Blant annet har banker og andre finansinstitusjoner en vidtgående taushetsplikt. Utgangspunktet om taushetsplikt for formuesforhold er blant annet begrunnet med at dette er opplysninger som vil kunne være forretningshemmeligheter, men også med at den enkelte av mer personlige årsaker kan ønske selv å bestemme hvem som skal få tilgang til disse opplysningene.

Taushetsplikt er etter det utvalgetkjenner til også hovedregelen ved behandlingen av denne typen opplysninger i andre land. Det vil kunne ha stor betydning både for norske og utenlandske investorers tillit til norske verdipapirregistre at denne taushetsplikten består, bl.a. fordi dette bidrar til beskyttelse av forretningshemmeligheter.

Av praktiske årsaker må det registreres visse opplysninger om kontohavers eller rettighetshavers person. Dette er nødvendig for å få en entydig identifisering av vedkommende og for å kunne kontakte vedkommende. Muligheten for korrekt rapportering til myndighetene tilsier også registrering av visse opplysninger om den enkelte kontohaver eller rettighetshaver. Etter gjeldende rett vil opplysninger som adresse, fødselsnummer og statsborgerskap være registrert i verdipapirregisteret, i tillegg til at f.eks. bankkontonummer skal registreres. Mange av disse opplysningene er ikke underlagt taushetsplikt, ettersom de er allment tilgjengelige. VPS har lagt til grunn at opplysningene ikke kan utleveres dersom dette er egnet til å røpe at det består et kundeforhold.

Utvalgethar vurdert om hensynet til at det vanligvis er allment innsyn i rettsvernsregistre tilsier at opplysninger om eier- og rettighetsforholdene til registrerte finansielle instrumenter ikke skal være underlagt taushetsplikt. Særskilte hensyn gjør seg imidlertid gjeldende når det gjelder verdipapirregistre. Utvalgetviser til det som ble uttalt i Ot.prp. nr. 83 (1984-85) side 41:

«En vil her peke på at de øvrige rettsvernregistre etablerer vern for rettsstiftelser i formuesgoder utenfor registrene, mens verdiene i VPS for så vidt bare vil kunne finnes i registrene. Det vil rent faktisk ikke være mulig å råde over et formuesgode utenfor et register i strid med eventuelle registrerte heftelser, noe som gjør at behovet for allment innsyn ikke vil være spesielt fremtredende når det gjelder VPS. Dersom det gjøres feil vil VPS være erstatningspliktig».

Utvalgetfinner således at det fortsatt bør være taushetsplikt for verdipapirregistrene

19.3.2 De nærmere bestemmelser om taushetsplikt

Utvalget finner det klart at det fortsatt må gjelde en plikt for ansatte og tillitsvalgte til å bevare taushet om det de i kraft av sin stilling eller sitt verv i et verdipapirregister får vite om noens personlige eller forretningsmessige forhold. Denne taushetsplikten bør gjelde også etter at de har avsluttet sitt verv eller etter at ansettelsesforholdet er opphørt. Taushetsplikten bør utvides til å gjelde de som utfører arbeid eller oppdrag på vegne av et verdipapirregister, selv om vedkommende ikke er ansatt der. Verdipapirregistrene vil kunne ha behov for å benytte ekstern kompetanse. Det mest nærliggende eksemplet er at registeret lar andre institusjoner yte registreringstjenester overfor investorer og utstedere. Disse institusjonene vil i så tilfelle motta taushetsbelagte opplysninger fra sine kunder, og bør derfor ha plikt til å bevare taushet, selv om de ikke er omfattet av regler om taushetsplikt i annen lovgivning. Verdipapirregistrene vil også kunne ha behov for å benytte f.eks. konsulenter og håndtverkere eller for å få satt ut enkelte oppdrag til andre bedrifter. Det kan tenkes at disse under utførelsen av oppdraget må få tilgang til registrerte opplysninger. I tilfelle må også disse ha plikt til å bevare taushet om det de ev. måtte få vite under utførelsen av oppdraget. Regler med langt på vei tilsvarende innhold er gitt i verdipapirhandelloven § 9-8 og finansieringsvirksomhetsloven § 3-14.

Taushetsplikten bør gjelde alle opplysninger som kan spores til en bestemt person eller institusjon og som vedkommende ikke har gitt samtykke til offentliggjøring av. Taushetsplikten er etter gjeldende regler ikke til hinder for at opplysninger fra verdipapirregistrene benyttes til statistiske formål så lenge det ikke kan skje en identifisering av en enkelt institusjons eller persons forhold. At verdipapirregistrene kan utlevere opplysninger på aggregert nivå til statistiske formål vil for eksempel være viktig for Norges Bank og Statistisk Sentralbyrå. Blant annet vil det for utarbeidelsen av nasjonalregnskap være nødvendig at Norges Bank får stamdata til kartlegging av kapitalstrømmene. Taushetsplikten gjelder heller ikke opplysninger som er allment kjente. Etter utvalgetssyn bør disse begrensninger i taushetsplikten videreføres. Utvalgets forslag til regler om taushetsplikt fremgår av lovforslaget § 10-1.

19.3.3 Innsyn

19.3.3.1 Generelt

Etter utvalgetsforslag må unntak fra taushetsplikten følge av lov eller bestemmelse gitt med hjemmel i lov. Dette er i pakt med det som gjelder på andre områder av finansnæringen. Dette bør ikke være til hinder for at det kan gis samtykke til at verdipapirregistrene utleverer opplysninger. Dette kan for eksempel være aktuelt dersom det blir nødvendig med utlevering av opplysninger i forbindelse med et samarbeid med et annet verdipapirregister eller oppgjørssystem.

19.3.3.2 Faste opplysninger registrert om utstederne

Opplysninger som etter lov eller forskrift, ev. etter verdipapirregisterets utfyllende regler skal være registrert om utstederne, bør være offentlige med mindre annet er særskilt bestemt. Disse opplysningene vil ha en viktig informasjonsverdi for brukerne av registrene, og de vil ofte ha karakter av informasjon fra utsteder til markedet. Dessuten vil dette stort sett være tidligere offentliggjorte opplysninger. De vil ofte ha vært inntatt i prospekt, informasjon fra utstedere av derivatserier til markedet etc. Stamdata fra utstederkontoen er i dag tilgjengelig for de som har direkte tilknytning til VPS.

19.3.3.3 Innehavere av begrensede rettigheter

Utvalget går inn for at panthavere og innehavere av andre rettigheter skal ha rett til innsyn i de opplysninger som kan ha betydning for deres egne rettigheter, jf. lovforslaget § 1-2 tredje ledd. En panthaver som bare har pant i visse finansielle instrumenter registrert på kontoen kan etter forslaget ikke kreve opplysning om salg og pantsettelser av øvrige finansielle instrumentene registrert på kontoen. Utvalgetkan ikke se at vedkommende har en berettiget interesse i et slikt innsyn. Innsynsretten etter forslaget vil dermed være snevrere enn etter gjeldende rett. Da vpsl. § 2-15 første ledd ble endret i 1992 var det imidlertid ikke adgang til pantsettelse av enkelte av de finansielle instrumentene som var registrert på en konto. En pantsettelse måtte derfor omfatte hele kontoen. Ved innføringen av adgangen til delpantsettelse i 1997, fremgår det ikke om spørsmålet om å begrense rettighetshaveres innsyn ved delpantsettelse ble tatt opp til vurdering under lovgivningsprosessen.

19.3.3.4 Obligasjonsutstederes rett til opplysninger om hvem som er vedkommendes långivere

Eiere av ihendehaverobligasjoner har tradisjonelt vært anonyme. Det er imidlertid med etableringen av verdipapirregistre blitt teknisk mulig å gi utstederne informasjon om hvem som til enhver tid eier de aktuelle ihendehaverobligasjonene. Utvalgethar derfor vurdert om utstedere skal få en lovhjemlet rett til innsyn i eget kreditorregister. Situasjonen vil for så vidt bli parallell til bilaterale lån, der låntaker vanligvis vet hvem långiver er. Utstedere av aksjer og verdipapirfond har etter gjeldende rett innsyn i eierregistrene. For aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper følger dette direkte av at aksjeeierboken og aksjeeierregisteret er offentlige, jf. asl. § 4-6 og asal. § 4-5. For forvaltningsselskaper følger det av at det er de som har ansvaret for føringen av andelseierregisteret, jf. vpfl. § 6-4 første ledd.

Opprinnelig var det i vpsl. § 3-3 annet ledd bestemt at «Obligasjonsutstedere skal ikke ha alminnelig adgang til informasjon som identifiserer de enkelte långivere.». Denne bestemmelsen ble opphevet i forbindelse med en revisjon av vpsloven i 1989. Det ble imidlertid ikke umiddelbart åpnet adgang for obligasjonsutstedere til å få opplysninger om obligasjonsinnehaverne. Isteden ble det gitt en forskriftshjemmel i vpsl. § 2-15 som ga departementet kompetanse til å gi nærmere regler om innsyn i VPS' registre, herunder om utstedernes tilgang til opplysninger om egne investorer. Hjemmelen har ikke blitt benyttet til å gi bestemmelser om innsyn for utstederne.

Kjennskap til långivernes identitet vil kunne gi utstederne mulighet til å kommunisere direkte med dem. De vil dermed kunne sende informasjon, rentebetalinger etc. direkte til långiverne uten at det er verdipapirregistrene som må forestå selve utsendelsen. Dette kan gi mer fleksible løsninger for utstederne. Eksempelvis vil obligasjonsutstederne kunne kontakte obligasjonseierne direkte ved tilbakekjøp av obligasjoner med henblikk på nedskrivning av lånet. Utsteder vil ved slik direkte kontakt med låntaker ha mulighet for direkte forhandlinger med obligasjonseierne om bl.a. endrede rente- og tilbakebetalingsbetingelser slik det er i bilaterale låneforhold. Dette vil imidlertid i praksis måtte skje gjennom obligasjonslånets tillitsmann. Lånets tillitsmann vil ved tegningen ha fått fullmakt til å opptre på vegne av obligasjonseierne. Dersom det er innkalt til obligasjonseiermøte, vil dette ikke kunne treffe beslutninger som er egnet til å gi enkelte obligasjonseiere eller andre en urimelig fordel på andre obligasjonseieres bekostning. Er lånet notert på Oslo Børs, følger det av børsforskiften § 8-5 at det med unntak for visse statslån skal være en tillitsmann for lån med lengre løpetid enn 12 måneder. Dersom lånet ikke er børsnotert, vil det være opp til obligasjonsutsteder å avgjøre om tillitsmannsordningen skal benyttes. Er det ikke en tillitsmann for lånet, kan det tenkes at utsteder forhandler direkte med enkelte låntakere om endringer. Utvalgetnevner imidlertid at en del investorer kan ha et ønske om å ikke få direkte henvendelser fra utstedere.

En annen fordel for obligasjonsutstederne er at de vil kunne få lavere kostnader ved senere låneopptak ettersom de kan rette tilbud til investorer som de vet tidligere har funnet deres obligasjoner interessante som investeringsobjekt. Dette kan f.eks. medføre at det ikke blir nødvendig å utarbeide prospekt etter verdipapirhandelloven kap. 5. Utvalgetlegger dessuten vekt på at forvaltningsselskap for verdipapirfond har fullt innsyn i eget eierregister. Investorer i verdipapirfondsandeler eier en ideell andel i verdipapirfondet, jf. vpfl. § 3-1 første ledd. Verdipapirfondsandeler, spesielt i obligasjonsfond, kan imidlertid på mange måter sies å gi investor en fordring på utsteder, i likhet med obligasjoner. Dette gjelder særlig pga. forvaltningsselskapets plikt til å løse inn andelene i kontanter, jf. vpfl. § 6-8 første ledd. Det er dermed liten grunn til å behandle disse to tilfellene forskjellig.

Utvalgetantar at obligasjonsutstedere ved å få innsyn i egen kreditormasse vil kunne få kunnskaper om investorforholdene i det norske obligasjonsmarkedet og til en viss grad til deres preferanser som ikke er allment tilgjengelig. Muligheten for at utstederne vil få en spesielt gunstig posisjon i markedet ble framhevet av flere høringsinstanser ved lovrevisjonen i 1989. Blant annet fordi en del utstedere selv er investorer i obligasjonsmarkedet, derunder kjøper tilbake obligasjoner de selv har utstedt, vil dette kunne være en fordel i forhold til andre markedsaktører. Dette gjelder særlig fordi obligasjons- og særlig sertifikatmarkedene for øyeblikket er svært lite likvide. Utvalgetantar imidlertid at verdien av denne kunnskapen ikke vil være så stor at dette vil være et tungtveiende moment mot innsyn, særlig fordi mange av verdipapirforetakene har oversikt over en del av de investorene som handler i obligasjonsmarkedet.

Utvalgethar etter en helhetsvurdering kommet til at obligasjonsutstederne bør få kjennskap til hvem som eier obligasjoner de har utstedt, jf. lovforslaget § 10-2 femte ledd.

19.3.3.5 Allment innsyn i eierforholdene til visse obligasjoner

Utvalget har vurdert om det bør åpnes for allment innsyn i hvem som eier posisjoner over en viss størrelse i obligasjoner utstedt av norske selskaper. Det er langt på vei de samme hensyn som taler for åpenhet omkring disse forhold som for aksjer, nemlig større åpenhet om de reelle maktforhold i norsk næringsliv. Investorene vil ved investeringsbeslutninger kunne ha nytte av å ha så fullstendig informasjon om selskapet som mulig. Også de ansatte i selskapet vil kunne ha et slikt ønske. Det er også andre som vil kunne ha en interesse i slike opplysninger, dette gjelder typisk pressen. En slik offentlighet vil imidlertid ikke gi et fullstendig bilde av hvem som vil ha en reell innflytelse i selskapet, ettersom det ikke er offentlighet om lån som ikke er registrert i verdipapirregistre. Det er naturlig å anta at långiver vanligvis vil ha en sterkere posisjon ved for eksempel ordinære banklån, enn ved obligasjonslån der mange långivere er involvert. Et annet argument er at det ikke er offentlighet om eierforholdene til obligasjoner i andre markeder utvalgetkjenner til. Dette er f.eks. tilfelle i Danmark, Sverige og Finland. Utvalgets flertallforeslår dessuten at det skal være adgang til forvalterregistrering, både for nordmenn og for utlendinger. Det vil derfor bare være de obligasjonseiere som ikke har valgt forvalterregistrering som eventuelt blir offentlig kjent.

19.3.3.6 Utvalgets vurdering av om verdipapirsentralloven § 2-15 annet ledd bør videreføres

Det følger av vpsl. § 2-15 at dersom noen med hjemmel i lov har krav på opplysninger i sitt arbeide og opplysningene finnes i VPS' registre, kan det kreves at VPS stiller opplysningene til rådighet uten hinder av taushetsplikten. Denne bestemmelsen gir bl.a. myndigheter med kontroll- og tilsynsoppgaver rett til å kreve opplysninger fra VPS i samme utstrekning som de kan kreve slike opplysninger fra andre. VPS gir f.eks. Oslo Børs oversikt over handler foretatt av personer i innsideposisjon, jf. vphl. § 3-1, i medhold av denne bestemmelsen. Opplysningsplikten etter vphl. § 3-1 påhviler investor.

Utvalgetviser til at verdipapirregistrene etter forslaget skal drive registreringsvirksomhet på alminnelig forretningsmessig basis. Utvalgetmener likevel at «myndighetene» som nevnt ovenfor fortsatt bør ha anledning til å innhente de aktuelle opplysningene hos verdipapirregistrene.

19.3.3.7 Betaling for utlevering av opplysninger

Utvalget har vurdert i hvilken grad verdipapirregistrene bør kunne kreve vederlag for utlevering av registrerte opplysninger. Utvalgetfinner at utgangspunktet er at det bør kunne kreves betaling for slike opplysninger. Verdipapirregistrene skal drives på kommersielle vilkår, og en omfattende plikt til å utlevere opplysninger uten vederlag vil kunne være uheldig for mulighetene til konkurranse med utenlandske verdipapirregistre, ettersom informasjonsuthenting kan kreve tildels store ressurser.

Det følger imidlertid ofte av annen lovgivning at opplysninger skal gis vederlagsfritt. Blant annet har det blitt lagt til grunn at VPS ikke kan kreve vederlag for utlevering av opplysninger etter ligningsloven § 6-5. Disse opplysningene må gis i en form som gjør det mulig for ligningsmyndighetene å benytte dem til den kontrollen de er innhentet til. Derimot har Finansdepartementet antatt at det kan kreves vederlag for ytterligere prosessering av opplysningene som bare har til hensikt å lette kontrollen, jf. brev til Skattedirektoratet av 30. juni 1999. Dette er for øvrig den praksis VPS og Kredittilsynet har fulgt når det gjelder Kredittilsynets adgang til å kreve opplysninger. Utvalget foreslår at det ikke skal kunne kreves betaling for utlevering av opplysninger som offentlig myndighet har krav på i medhold av lov eller forskrift.