20 Erstatningsansvar

20.1 Innledning

En sikker omsetning av finansielle instrumenter forutsetter at en kan stole på de opplysninger som er registrert i et verdipapirregister. Dette gjelder både ved direkte omsetning av registrerte finansielle instrumenter og der registrerte finansielle instrumenter skal tjene som sikkerhet. For å oppnå en størst mulig grad av sikkerhet må for det første driften av et verdipapirregister være forsvarlig. Dette kan ivaretas ved regler om konsesjon. For det andre må registreringen i seg selv lede til rettsvirkninger. For det tredje må det være regler som sikrer at feil ved registrering ikke fører til økonomisk tap hos den som har handlet i tråd med de registrerte opplysninger. Dette kan ivaretas ved regler om erstatning til den som måtte lide tap.

Årsaken til at noen lider tap på grunn av feil i forbindelse med registreringen kan for eksempel være at en rettighet ikke blir registrert, eller at vedkommende stoler på det som er registrert, og at dette siden av en eller annen grunn viser seg ikke å være holdbart. Dette kan skyldes en feil hos den som foretar registreringen, eller at mangler ved det underliggende forhold kan gjøres gjeldende, for eksempel forfalskning og grov tvang, med den følge at en godtroende tredjemann lider tap.

20.2 Gjeldende rett

20.2.1 Ansvarssubjekt

I henhold til vpsl. § 7-1 er:

«Verdipapirsentralen (..) uten hensyn til skyld erstatningspliktig for tap som følge av feil i forbindelse med registrering, endring eller sletting av en rettighet. Har skadelidte selv forsettlig eller uaktsomt forårsaket feilen, kan erstatningen nedsettes eller bortfalle.

Verdipapirsentralen kan kreve hel eller delvis regress hos den som har forårsaket eller medvirket til den feil som førte til erstatningen, med mindre denne kan godtgjøre at feilen ikke kan lastes ham.»

Det er altså VPS som på sentralens enerettsområde hefter utad som ansvarssubjekt, uavhengig av hvor i systemet feilen har oppstått. Skadelidte kan kreve erstatning fra VPS, selv om ansvaret til slutt plasseres hos en annen, f.eks. en kontofører. VPS må ev. søke regress hos denne skadevolder.

Hensynene bak dette er først og fremst hensynet til skadelidte, som kan ha vanskeligheter med å finne ut hvor feilen skriver seg fra. I Ot.prp. 83 (1984-85) heter det blant annet (side 51):

«I et desentralisert system vil det som måtte forekomme av feil i en del tilfelle ha oppstått hos en kontofører eller megler. Et spørsmål som derfor må reguleres er hvorvidt sentralen skal være ansvarlig overfor den som har lidt tapet, eller om denne skal være henvist til å kreve den aktuelle kontofører eller megler. Plasseres ansvaret i første omgang hos den som har forårsaket skaden, tvinges skadelidte til å identifisere feilen. Dette kan være urimelig vanskelig for skadelidte, og ansvaret bør derfor samles hos sentralen, slik at skadelidte kan holde seg til VPS uansett hvor feilen har oppstått. Sentralen kan eventuelt kreve regress hos den som har begått feilen, dersom dette kan påvises.»

20.2.2 Ansvarsgrunnlag

Det følger av vpsl. § 7-1 at VPS hefter på objektivt grunnlag:

«Verdipapirsentralen er uten hensyn til skyld erstatningspliktig for tap som følge av feil i forbindelse med registrering, endring eller sletting av en rettighet.»

Begrunnelsen for dette følger av forarbeidene. Det heter i Ot. prp. nr. 83 (1984-85) (side 51):

«Et normalt skyldansvar vil medføre at den som har lidt et tap må påvise uaktsomhet hos den han mener er ansvarlig. En investor eller den som har stolt på registrerte opplysinger vil ha vanskelig for å kunne påvise dette i forhold til VPS. <...>

For å etablere tilstrekkelig sikkerhet i systemet, bør sentralen være ansvarlig selv om det ikke kan påvises skyld. Det må være tilstrekkelig at det påvises et økonomisk tap som kan tilbakeføres til en feilregistrering. Sentralen vil ha enerett til en rekke registreringsforretninger, og de som direkte eller indirekte gjør bruk av sentralens tjenester vil måtte kunne stole på registreringssystemet. Sentralen må kalkulere inn risiko og fordele risikoen blant deltagerne, eventuelt også dekke risikoen helt eller delvis gjennom en ansvarsforsikring.»

20.3 Utenlandsk rett

20.3.1 Ansvarssubjekt

20.3.1.1 Dansk rett

Etter den danske værdipapirhandelloven § 80 er et verdipapirregister erstatningspliktig for tap som følge av feil i forbindelse med registrering, endring eller sletting av rettigheter på konti i sentralen, selv om feilen er hendelig.

Verdipapirregisteret er likevel ikke ansvarlig hvis feilen kan tilbakevises til en kontofører: «Kan fejlen henføres til et kontoførende institut, påhviler erstatningsplikten dog dette, jf § 81». Det framgår av § 81 stk. 1 at:

«Et kontoførende institut er erstatningspliktig for tab som følge av egne fejl i forbindelse med indrapportering til registrering, ændring eller udslettelse af rettigheder på konti i en værdipapircentral eller udbetalinger herfra, selv om fejlen er hændelig.»

Etter dansk rett er altså verdipapirregisteret ansvarlig for tap som skriver seg fra feil hos registeret og for anonyme feil, og kontoførerene er ansvarlige for tap som skriver seg fra feil hos dem.

Verdipapirregisteret er i tillegg ansvarlig for tap hos en godtroende tredjemann som lider tap ved at vedkommende ikke erverver eller ved at vedkommende mister sin rett over finansielle instrumenter fordi innsigelsen om at avtalen er ugyldig som følge av «falsk eller voldelig tvang» ikke ekstingveres, jf. § 80 stk 2.

20.3.1.2 Svensk rett

Etter den svenske kontoföringslagen 7. kap. 1 § er verdipapirregisteret erstatningsansvarlig overfor rette eier for tap vedkommende lider som følge av at innsigelsen om forfalskning ved det underliggende forhold ikke slår gjennom (ekstingveres).

Etter 7. kap. 2 § er verdipapirregisteret ansvarlig overfor eieren av et finansielt instrument for feil i registeret, og kontoførerne er ansvarlige dersom feilen kan tilbakeføres til dem. I sistnevnte tilfelle er verdipapirregisteret solidarisk ansvarlig med kontoføreren. En skadelidt vil dermed kunne rette sitt erstatningskrav til verdipapirregisteret, hvis ansvar er begrenset til SEK 5 millioner for «varje skadefall». Registeret vil igjen kunne kreve erstatning fra kontoføreren som følge av solidaransvaret.

20.3.2 Ansvarsgrunnlag

20.3.2.1 Dansk rett

I Danmark gjelder et objektivt ansvar både for et verdipapirregister som er ansvarlig for egne feil og anonyme feil, og for et kontoførende institutt som er ansvarlig for egne feil. Ved siden av det særlige objektive ansvaret gjelder i følge forarbeidene, jf. Folketingstidende 1995/96 Tillæg A Bind II (side 2022), dansk retts alminnelige erstatningsregler.

20.3.2.2 Svensk rett

I Sverige gjelder et kontrollansvar, jf. kontoföringslagen 7 kap. 2 §, som har denne ordlyden:

«För skada som tillfogas en ägare av ett finansiellt instrument till följd av en oriktig eller missvisande uppgift i ett avstämmingsregister eller i annat fall genom fel i samband med uppläggning eller förande av ett sådant register svarar den centrala värdepappersförvararen eller, om felet kan hänföras till ett kontoförande institut, institutet. Ersättningsansvar gäller dock inte om den centrala värdepappersförvararen respektive det kontoförande institut visar att felet beror på en omständighet utanför dess kontroll vars följder inte skäligen kunde ha undvikits eller övervunnits».

20.4 Utvalgets vurderinger

20.4.1 Ansvarssubjekt

Utvalget har vurdert ulike hensyn som gjør seg gjeldende.

Hensynet til skadelidte må fortsatt være et relativt tungtveiende hensyn. En som lider tap ved at vedkommende har handlet i tråd med opplysninger som fremgår av registeret, bør ikke pålegges en omfattende undersøkelsesplikt for å identifisere hvor feilen skriver seg fra. Dette taler for at det fortsatt skal være verdipapirregisteret som hefter utad som ansvarssubjekt, uansett hvor feilen måtte skrive seg fra.

På den annen side kan det hevdes at det vil være urimelig om et verdipapirregister skal hefte utad som ansvarssubjekt for feil som ikke skriver seg tilbake til registeret selv, for eksempel feil som skyldes andre aktører i verdipapirkjeden. Dette vil imidlertid til en viss grad avhjelpes med adgangen et register har etter de vanlig regler til å kreve regress hos den som har begått feilen. På den annen side vil dette kunne medføre økt arbeidsbyrde, da registeret må foreta undersøkelser for å finne ut hvor feilen skriver seg fra.

Et annet moment er hensynet til hvem som er nærmest til å pålegges en undersøkelsesplikt. Det er neppe tvilsomt at et register, som påtar seg å føre opplysninger som i stor grad gis positiv så vel som negativ troverdighet, generelt er nærmere til å finne ut hvor feilen skriver seg fra enn en som handler ut fra opplysningene registeret gir uttrykk for.

I tillegg kommer hensynet til hvem som er nærmest til å bære risikoen. Det vil i enkelte tilfeller kunne være vanskelig for et register å finne ut hvor feilen skriver seg fra, men et register må sies å være nærmere til å bære risikoen for tap som følge av feil ved registrering enn en som handler i tro til registeret. Utvalget går i pkt. 16.5 inn for å oppheve ordningen med obligatoriske kontoførere. Det kan da anføres at dersom et register velger å benytte eksterne registreringsmedhjelpere, må det selv bære risikoen for dennes handlinger, i alle fall overfor en skadelidt.

I tillegg kommer pulveriseringsadgangen. Registeret kan kalkulere inn risiko og fordele denne blant deltagerne i systemet ved å ta hensyn til dette ved prisfastsettingen. Det kan dessuten dekke risikoen helt eller delvis gjennom ansvarsforsikring.

Et siste moment som kan nevnes, er risikoen ved konkurs. Hvis den institusjon som har påtatt seg oppgaver i forbindelse med registrering er skadevolder, og denne går konkurs, vil dette medføre en relativt stor grad av usikkerhet for skadelidte. Det vil i så tilfelle være gunstig for skadelidte at verdipapirregisteret er ansvarssubjekt. På den annen side kan det hevdes å være urimelig om registeret skulle bli erstatningsansvarlig for tap som følge av at en annen markedsaktør går konkurs. Imidlertid går utvalget som nevnt inn for å oppheve ordningen med obligatorisk bruk av kontoførere, og da må registeret selv anses å være nærmere til å bære risikoen for dette enn en skadelidt, da registeret selv velger om og i så fall hvem det vil bruke som registreringsmedhjelper.

Det er enighet i utvalget om at dagens regel i all hovedsak skal videreføres, slik at et verdipapirregister vil være ansvarssubjekt innenfor området rettighetsregistrering. Verdipapirregisteret vil da hefte for tap uansett hvor i systemet feilen har oppstått.

Utvalget foreslår ingen særregel om regress for et register dersom feilen som har utløst tapet kan tilbakevises til en registreringsmedhjelper. Dette vil partene selv kunne avtaleregulere. I mangel av avtale er en henvist til de alminnelige erstatningsregler om regress.

20.4.2 Ansvarsgrunnlag

Utvalget har vurdert ulike hensyn som gjør seg gjeldende.

Hensynet til skadelidte er sentralt. Dette må fortsatt være et tungtveiende hensyn. En investor eller en annen som har stolt på registrerte opplysninger vil ofte ha vanskeligheter med å påvise uaktsomhet hos den vedkommende mener er ansvarlig. Dette momentet taler for å videreføre et objektivt ansvar, i alle fall for de typer feil det er viktigst at investor blir beskyttet mot. Dette vil i første rekke dreie seg om tilfeller der opplysningene i registeret ikke stemmer overens med det som er anmeldt. I tillegg bør det være en høy grad av beskyttelse mot anmeldelser fra noen som ikke er berettiget til det og der registrering er foretatt i strid med reglene for prioritet. Det anses nærliggende at disse typer feil er omfattet av et objektivt ansvar.

Et annet moment er betydningen av at VPS' enerett foreslås avviklet. Et hensyn som er fremme i Ot.prp. nr. 83 (1984-85) (side 51) er at VPS vil ha enerett til en rekke registreringsforretninger, og at de som gjør bruk av tjenestene vil være tvunget til å stole på registreringssystemet. Det kan hevdes at en omorganisering/opphevelse av eneretten gjør at det ikke faller like naturlig med et rent objektivt ansvar. Når det foreligger valgfrihet mht. kontraktsmotpart, er det mer nærliggende at det også på dette området blir en balanse i avtaleforholdet. Om det imidlertid likevel skulle bli en situasjon med et faktisk monopol, gjør ikke dette hensynet seg særlig gjeldende. Ut fra et balansemoment kan man si at et rent objektivt ansvar virker særlig strengt for den ene parten, her verdipapirregisteret.

Imidlertid vil det ikke foreligge valgfrihet mht. verdipapirregister for investor. Investor må registrere sitt erverv i det registeret hvor utsteder er registrert. Det må antas mest nærliggende at en ev. feil ved registreringen i første rekke vil ramme investor og ikke utsteder. Det er dermed lite som tilsier at dette momentet skal få særlig vekt.

Et annet sentralt moment er at reglene ikke bør utformes slik at de er til hinder for virksomhet som verdipapirregister. Ansvaret bør ikke være så vidt at ingen ønsker å drive denne type virksomhet.

Noen typer feil vil det som ovenfor nevnt være naturlig å henføre til et objektivt ansvar. Dette ut fra hensynet til at et verdipapirregister er nærmere til å bære risikoen for dem enn en skadelidt er til å påvise uaktsomhet. Når det gjelder tap som følge av at opplysningene i registeret ikke stemmer overens med det som er anmeldt, anmeldelser fra noen som ikke er berettiget til det og av at registrering er foretatt i strid med reglene for prioritet, går utvalget inn for et rent objektivt ansvar.

For tap noen påføres som følge av driftsavbrudd og andre forstyrrelser i et registers virksomhet, går utvalget inn for et kontrollansvar (objektivt ansvar med unntak for visse tilfeller). Som utgangspunkt vil et register da være erstatningsansvarlig. Imidlertid er det for slike hendelser grunn til å nyansere. Dersom avbruddet skyldes forhold som kan anses å være utenfor registerets kontroll, bør ikke et påfølgende tap være omfattet av et rent objektivt ansvar. Eksempler på slike forhold kan være krig, naturkatastrofer eller alvorlige brann- og eksplosjonsulykker som rammer registerets virksomhet. Det samme kan gjelde myndighetstiltak. Når det gjelder streik, kan det være hensiktsmessig å videreføre det som antas å være ordningen etter kjøpsloven. Dersom det dreier seg om streik og andre arbeidskonflikter som ledd i generelle lønnsforhandlinger i bransjen, antas dette å ligge utenfor selgerens kontroll, og ikke omfattet av det objektive ansvaret. Dreier det seg om streik utløst på grunn av tariffstridige forhold ved vedkommende virksomhet, antas dette å ligge innenfor selgerens kontroll, og omfattet av det objektive ansvaret. Regelen for slike forhold blir da at registeret er ansvarlig med mindre det kan godtgjøre at avbruddet mv. skyldes forhold utenfor dets kontroll. Imidlertid må en til en viss grad kunne kreve at et register har backupsystemer som kan avhjelpe i alle fall en del av de nevnte situasjoner. Utvalget går derfor inn for at ansvarsfritaket kun skal gjelde dersom registeret har gjort det som med rimelighet kan forventes for å unngå eller overvinne følgene av driftsavbruddet mv. Når det gjelder den nærmere grensedragningen for hva som skal anses innenfor og utenfor den erstatningsanvarliges kontroll, antas det at kjøpsloven med forarbeider og rettspraksis og nyere kontraktslovgivning vil kunne være retningsgivende.

Imidlertid kan det tenkes at også andre forhold kan føre til økonomisk tap. Dette kan for eksempel være at registerets innhold ikke stemmer overens med de reelle rettsforhold. Utvalget går derfor inn for å innføre en regel om at registeret er erstatningsansvarlig for tap som skyldes andre forhold dersom det er utvist uaktsomhet hos noen som registeret svarer for. Et eksempel kan være at utsteder av et registrert finansielt instrument kan gjøre gjeldende innsigelsen grov tvang mot godtroende cesjonar/investor, som følgelig vil lide tap, fordi vedkommende ikke får den retten som følger av registeret. Skadelidte kan ikke kreve utsteder. Det objektive ansvaret, vil etter det utvalget går inn for, ikke dekke dette tilfellet. Det vil også være både urimelig og unaturlig å si at dette skyldes forhold innenfor sentralens kontrollsfære. Er det utvist uaktsomhet i forbindelse med registreringen, vil skadelidte kunne kreve erstatning, forutsatt at de øvrige vilkårene er oppfylt.

20.5 Ansvarets omfang

20.5.1 Beløpsbegrensning

Etter gjeldende rett er det ingen beløpsbegrensning for VPS' objektive ansvar. I Ot.prp. nr. 83 (1984-85) heter det (side 51):

«De samme grunner som taler for at ansvaret skal være objektivt taler for at det ikke skal begrenses. Sentralen vil være nærmere til å dekke tapet enn den som tilfeldig blir rammet av tapet. Det foreslås derfor ingen beløpsbegrensninger i ansvaret.»

I svensk rett er det for verdipapirregisterets solidaransvar med kontoførerne satt en beløpsgrense på SEK 5 millioner for «varje skadefall», jf. kontoföringslagen 7. kap. 2 §. Dersom feilen henføres til verdipapirregisteret selv, gjelder det imidlertid ingen beløpsbegrensning for verdipapirregisterets ansvar. Etter den danske værdipapirhandelloven er det en beløpsgrense på DKK 500 millioner for «samme feil», jf. § 80 stk. 4 og § 81 stk. 3. Denne beløpsbegrensningen gjelder uavhengig av om verdipapirregisteret eller kontoføreren er ansvarlig. I følge forarbeidene gjelder det imidlertid ingen slik beløpsgrense hvis det ilegges erstatningsansvar etter dansk retts alminnelige erstatningsregler. Disse reglene gjelder ved siden av det særlige objektive ansvaret.

Et hensyn som taler for beløpsbegrensning er at for de tilfeller ansvaret er objektivt, bør det begrenses i omfang ut fra hensynet til den erstatningspliktige. Registeret får dermed et bedre grunnlag for å beregne sitt økonomiske fundament. Dette antas å ha betydning for blant annet forsikringsbetingelser.

Et hensyn som taler mot en beløpsbegrensning, er at risikoen for at store tap skal oppstå synes relativt liten. Driftssystemene for dagens registreringsordning fremstår som sikre, og VPS har ikke utbetalt erstatning i særlig omfang hittil. Likevel vil det alltid være en viss risiko forbundet med registrering av finansielle instrumenter. Med verdier i en slik størrelsesorden som verdipapirregistrene opererer med, vil en feil kunne utløse relativt store tap. Erstatningsreglene bør derfor ikke utformes på en slik måte at de hindrer virksomhet som verdipapirregister.

Etter utvalgets syn bør det innføres en beløpsbegrensning for verdipapirregisterets erstatningsansvar. Hensyntatt blant annet dagens forsikringsordninger, bør denne settes til kr 500 millioner for samme feil.

Utvalget har drøftet om denne beløpsbegrensningen bør fremgå av lov, forskrift, vedtekter eller registerets regler. Siden det dreier seg om et marked i rask endring, kan grunner tale for at en beløpsbegrensning bør fremgå av forskrift, vedtekter eller verdipapirregisterets regler, ettersom det i disse tilfellene vil være en mindre omfattende prosess å endre reglene enn dersom de følger direkte av loven. Imidlertid er hensynet til forutberegnelighet så tungtveiende, at utvalget går inn for at beløpsbegrensningen fremgår av lov om registrering av finansielle instrumenter.

Utvalget er av den oppfatning at beløpsbegrensningen kun bør gjelde innenfor områdene med objektivt erstatningsansvar og kontrollansvar. Ved tap som skyldes uaktsomhet bør hensynet til skadelidte veie tyngst, og utvalget går ikke inn for noen beløpsgrense her.

20.5.2 Begrensning i ansvaret ut fra sondringen direkte/indirekte tap

Ansvaret vil kunne begrenses ut fra de vanlige regler om adekvat årsakssammenheng og skadelidtes plikt til å begrense sitt tap.

Utvalget har vurdert hvorvidt det vil være hensiktsmessig å lovfeste regler om ansvarsbegrensning ut fra normer om adekvat årsakssammenheng, ved å sondre mellom direkte og indirekte tap hvoretter skadelidte bare får dekket sitt direkte tap der tapet er omfattet av registerets objektive ansvar, kontrollansvaret og vanlig (simpel) uaktsomhet. Skal skadelidte i tillegg få dekket sitt indirekte tap, må dette være som følge av forsett eller grov uaktsomhet. Fordelen med en slik løsning er at det relativt klart vil fremgå hvilke tapsposter som blir erstattet. Regnes tapsposten for å være direkte etter en eventuell lovregulering, er det ikke nødvendig å gå inn på en nærmere vurdering av adekvansen ut over det som følger av regelen.

Et sentralt hensyn for å begrense ansvaret på denne måten, er at et verdipapirregister ikke kan antas å kjenne til alle bakenforliggende omstendigheter som kan føre til at det økonomiske tapet blir av et visst omfang. Det kan tenkes at et finansielt instrument inngår i en større transaksjon som representerer verdier av en størrelsesorden som et verdipapirregister ikke ville ha muligheter til å forutse. På den annen side kan det hevdes at dette er noe et register bør ta i betraktning, nettopp på grunn av de finansielle instrumenters karakter.

Utvalget nevner at i Sverige har man innført en slik begrensning, jf. kontoföringslagen 7. kap. 2 §, hvoretter indirekte tap kun erstattes dersom tapet beror på uaktsomhet av verdipapirregisteret eller en kontofører:

«Indirekt förlust ersätts endast om den beror på försummelse av den centrala värdepappersförvararen eller det kontoförande institutet.»

Motivene til denne bestemmelsen (jf. prp. 1997/98:160 side 134) viser til den svenske kjøpsloven § 67 og dens definisjon av indirekte tap, hvor det blant annet fremgår at dette er:

«...förlust till följd av minkning eller bortfall av produktion eller omsättning, annan förlust till följd av att varan inte kan utnyttjas på avsett sätt, utebliven vinst till följd av att ett avtal med tredje man har fallit bort eller inte blivit riktig uppfylt, och annan liknande förlust, om den varit svår att förutse.»

Motivene drøfter videre de ovennevnte hensyn, og konkluderer med (side 135):

«Mot denna bakgrund synes övervägande skäl tala för att följa köplagens princip och att således införa en uttrycklig regel om att indirekta förluster ersätts endast vid försumelse. En ordning enligt vilken sådana förluster täcks av kontrollansvaret synes alltför vansklig och svårförutserbar. Dessutom kan inte bortses från de risker en sådan ersättningsregel skulle kunna innebära mot bakgrund av de stora värden som det kan bli fråga om.»

Av nyere lovgivning vises også til lov av 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven). Her sondres det mellom direkte og indirekte tap. Når det gjelder feilaktig belastning av konto, plikter institusjonen «uten hensyn til skyld å erstatte rentetap og annet direkte tap», jf. finansavtaleloven § 32 (2). Av samme bestemmelse tredje ledd heter det: «For indirekte tap svarer institusjonen etter alminnelige erstatningsregler». Om dette heter det i NOU 1994: 19 blant annet (side 142):

«Dette innebærer at erstatningsansvaret vil være avhengig av at belastningen har skjedd ved uaktsomhet eller forsett, at kontohaveren har lidt økonomisk tap og at det foreligger årsakssammenheng mellom institusjonens handling og tap. For konsekvenstap vil det f.eks. måtte kreves at kontohaverens tap var en påregnelig følge av institusjonens handling».

Når det gjelder forsinkelse av betalingsoverføringer er institusjonen objektivt ansvarlig for betalingsmidler fra det tidspunkt de er stilt til disposisjon for betalingsoppdraget og frem til betaling anses for å ha kommet frem til mottakeren, jf. finansavtaleloven § 40. Institusjonen er videre objektivt ansvarlig for rentetap som betaleren eller mottakeren har lidt som følge av forsinkelsen, jf. finansavtaleloven § 41 (1).

Institusjonene er videre etter finansavtaleloven § 42 (1) ansvarlige for annet direkte tap som betaleren eller mottakeren lider som følge av forsinkelsen. Bestemmelsen nevner kurstap, inkassogebyrer o.l. I NOU 1994: 19 (side 152) nevnes også «utgifter for å klargjøre de faktiske forhold».

I finansavtaleloven § 42 (3) heter det: «For indirekte tap som betaleren eller mottakeren har lidt, er institusjonen ansvarlig dersom tapet er voldt ved grov uaktsomhet eller forsett fra institusjonens side». Om dette heter det i NOU 1994:19 blant annet (side 154):

«Tredje ledd omhandler institusjonenes ansvar for indirekte tap (konsekvenstap) <...> Med indirekte tap menes mer fjerntliggende konsekvenser av betalingsforsinkelsen enn rentetap og annet direkte tap. Konsekvenstap vil for eksempel kunne omfatte erstatning for tap mottakeren lider ved ikke å ha fått kapitalen til disposisjon eller tap betaleren påføres som følge av at en kontrakt heves».

Utvalget foreslår at et verdipapirregister skal ha et objektivt ansvar for visse typer feilregistreringer. Etter utvalgets mening bør imidlertid det objektive ansvaret begrenses på samme måte som i finansavtaleloven. Det objektive ansvaret for feilregistreringer vil således bare omfatte investors direkte tap. Også der ansvarsgrunnlaget er kontrollansvar og vanlig (simpel) uaktsomhet, vil det bare være det direkte tapet som kan kreves dekket. Dersom registeret har forvoldt tapet ved forsett eller grov uaktsomhet, kan investor også kreve det indirekte tapet dekket i henhold til alminnelige erstatningsrettslige regler.

Som direkte tap regnes kurstap, ekstra kurtasjeutgifter, utgifter for å påvise feilen og lignende, som investor påføres som en direkte følge av feilregistreringen. Som indirekte tap regnes mer fjerntliggende konsekvenser av feilen, slik som tap av stemmerett og konsekvenser av dette, tap som følge av at investor ikke kan låne ut verdipapirer og lignende.

20.6 Reduksjon eller bortfall av erstatning på grunn av skadelidtes medvirkning

Etter gjeldende rett kan erstatningen nedsettes eller bortfalle dersom skadelidte selv forsettlig eller uaktsomt har forårsaket eller medvirket til feilen, jf. vpsl. § 7-1 første ledd annet pkt.

Ot.prp. nr. 83 (1984-85) (side 52) nevner som eksempler på dette at kontohaver har utstyrt andre med legitimasjon eller har gitt misvisende eller mangelfulle opplysninger i forbindelse med registreringen.

Utvalget går inn for å videreføre denne regelen, og bemerker at loven må suppleres av alminnelige erstatningsrettslige regler. Det vises til skadeserstatningsloven § 5-1 annet ledd, hvoretter det også regnes som medvirkning når skadelidte har latt være i rimelig utstrekning å fjerne eller minske risikoen for skade eller etter evne å begrense skaden.

20.7 Behandling av erstatningssaker

Etter gjeldende rett skal krav om erstatning behandles etter klagereglene i vpsl. § 6-3, jf. vpsl. § 7-2. Det vises til utvalgets redegjørelse for klagereglene i pkt. 21. Det fremgår videre av vpsl. § 7-2 at dersom erstatningskravet er begrunnet i feil som skyldes en bruker som nevnt i vpsl. kap. 3 (kontofører eller megler), skal kravet fremmes gjennom denne brukeren. Brukeren kan selv velge å dekke kravet eller tilby en erstatning.

I Ot.prp. nr. 83 (1984-85) (side 52) heter det:

«Det foreslås at erstatningskrav skal fremmes gjennom den bruker skadelidte hadde kontakt med da feilen oppsto. Dette kan være en megler eller en kontofører. Denne vil så kunne vurdere kravet før det sendes videre til VPS.»

Utvalget går i pkt. 21.3 inn for å videreføre dagens ordning med en særskilt klageordning for verdipapirregistre, men med enkelte endringer i reglene på bakgrunn av at utvalget går inn for at systemet med kontoførere ikke lenger skal være obligatorisk. Det heter i pkt. 21.3:

«Som følge av dette foreslår utvalget at klage skal fremsettes overfor registeret og at registeret selv kan ta klagen til følge eller fremsette forslag til løsning overfor klageren.»

Det pekes i pkt. 21.3 på at en egen klageordning fortsatt vil kunne være mer effektivt og gi en enklere og raskere behandling av eventuelle klager enn domstolsbehandling. Disse hensynene antas også å gjøre seg gjeldende for erstatningssaker.

Etter utvalgets syn bør erstatningskrav fortsatt behandles etter reglene for klagebehandling. På bakgrunn av at utvalget går inn for å oppheve den obligatoriske ordningen med kontoførere, bør regelen om hvem et erstatningskrav skal fremmes gjennom endres. Utvalget foreslår at erstatningskrav skal fremsettes overfor registeret.