11 Premie, premiereserve, mv

11.1 Gjeldende rett

Utvalget uttaler (s 120):

«Ser en bort fra adgangen til å opprette tariffestet pensjonsordning godkjent av Sosial- og helsedepartementet, må en pensjonsordning etter skatteloven i henhold til § 1 i 1968-reglene vært sikret enten i forsikringsteknisk oppbygget pensjonskasse eller i en kollektiv pensjonsforsikring i et livsforsikringsselskap. Forsikringsvirksomhetsloven med tilhørende forskrifter setter krav til oppbygging av premiereserve i livsforsikringsselskaper og pensjonskasser.»

Premiereserven er den klart viktigste del av forsikringsfondet, jfr forsikringsvirksomhetsloven § 8-2 hvor det fremgår at fondet skal motsvare forpliktelsene etter forsikringskontraktene. Forsikringsfondet skal minst utgjøre forskjellen mellom kapitalverdien av selskapets fremtidige forpliktelser og kapitalverdien av fremtidige nettopremier (etter fradrag for kostnader). For en pensjonsordning kan premiereserven noe forenklet defineres som nåverdien av opptjente pensjonsrettigheter etter pensjonsordningens pensjonsplan, fratrukket nåverdien av fremtidige premieinnbetalinger. For pensjonister er premiereserven nåverdien av gjenstående pensjonsutbetalinger idet premieinnbetaling er opphørt ved oppnådd pensjonsalder.

Med hensyn til premier uttaler utvalget (s 121):

«I henhold til 1968-reglene § 11 punkt 1 skal premie til en tjenestepensjonsordning beregnes under forutsetning av årlig betaling inntil nådd pensjonsalder eller tidligere død. 1968-reglene forutsetter således bruk av årlig premie med premiebetalingsperiode fra medlemmets innmelding til vedkommendes pensjonsalder eller tidligere død. 1968-reglene har for øvrig bestemmelser som gir Kredittilsynet adgang til å godkjenne premiebetaling ut over fastsatt pensjonsalder, og at premiebetalingen kan opphøre ved laveste tillatte pensjonsalder for det aktuelle yrke, dersom denne er lavere enn fastsatt pensjonsalder.

Ved å benytte prinsippet med årlig premie vil de enkelte årspremier bli like store. Uforandret beregningsgrunnlag, pensjonsgrunnlag og pensjonsplan vil således gi like store premiebeløp hvert år i premieinnbetalingstiden. En slik situasjon er imidlertid ikke særlig realistisk. I de fleste pensjonsordninger er størrelsen av pensjonene knyttet opp til den enkeltes lønn til enhver tid, slik at de nominelle ytelser som pensjonsordningen skal dekke, vil øke i løpet av premieinnbetalingstiden. Dette innebærer følgelig at premiebeløpet også stadig er økende.

Det er imidlertid ikke bare premiebeløpets størrelse som er av betydning, men også den opptjening av pensjonsrettigheter som finner sted i løpet av den perioden det innbetales premie for et medlem. I en normal situasjon med en viss lønnsøkning som får innvirkning på medlemmets rettigheter, vil opptjeningen av pensjonsrettigheter pr år ikke øke særlig raskt i de yngre aldre. Mot slutten av premieinnbetalingstiden vil opptjeningen bli betydelig høyere for hvert år. Denne effekten er spesielt stor i de siste år før pensjonsalderen. Dette har sammenheng med at det blir stadig færre år å finansiere en forhøyelse av pensjonsrettighetene på, jo eldre medlemmet blir.»

Vedrørende lineær opptjening av pensjon uttaler utvalget (s 122):

«De utfyllende forskrifter til 1968-reglene har bestemmelser som angir at det ikke er noe til hinder for at pensjonsordningen finansieres ved engangspremier for den forholdsmessige del av fastsatt pensjon som opptjenes i det enkelte år, supplert med årets risikopremie for udekket andel av fastsatt pensjon.

Bruk av engangspremier for den forholdsmessige del av fastsatt pensjon som opptjenes i det enkelte år, gir såkalt lineær opptjening av pensjonsrettigheter. Lineær opptjening medfører at opptjeningen generelt får en noe annen profil enn i tilfellet med ordinære årlige premier ved at den rettighet som opptjenes er like stor hvert år. Dette har også innvirking på utviklingen av premiebeløpet som skal innbetales hvert år i premieinnbetalingstiden. Premiebeløpets nominelle verdi vil være høyere i yngre aldre i forhold til opptjening med årlig premie, men til gjengjeld vil effekten med til dels kraftig økning i de siste årene før pensjonsalderen bli dempet. På den annen side vil premien være vesentlig høyere i de årene det er lønnsregulering. Dette skyldes at dette årets premie skal dekke økte pensjonsrettigheter som følge av lønnsøkningen for tidligere tjenestetid i pensjonsordningen. Muligheten for lineær opptjening benyttes i svært liten grad av livsforsikringsselskapene og de private pensjonskassene.»

Utvalget omtaler også premiefritak under uførhet (s 122):

«Premiefritak under uførhet er en ordning som dekker premieinnbetalingen for et medlem i den perioden vedkommende er ufør. Isolert sett kan premiefritak betraktes som en forsikring som medfører at arbeidsgivers og arbeidstakers del av premien dekkes av livsforsikringsselskapet eller pensjonskassen så lenge uførheten varer eller inntil premieinnbetalingstiden utløper. I prinsippet er premiefritak en uførepensjon hvor ytelsen er lik premien for de øvrige ytelsene i pensjonsordningens pensjonsplan. Hvis en pensjonsordning omfatter uførepensjon, er premiefritak under uførhet normalt en integrert del av uføredekningen. Dersom uførepensjon ikke omfattes, kan den enkelte arbeidsgiver velge om premiefritak skal tilknyttes pensjonsytelsene. Ordningen med premiefritak kan etableres uavhengig av finansieringssystem.»

Avtaleforholdet i en kollektiv pensjonsforsikring kan beskrives ved å ta utgangspunkt i de tre parter dette særlig berører: foretak, ansatt, livsforsikringsselskaper/pensjonskasser. Utvalget uttaler (s 123):

«Tradisjonelt har en forsikringsavtale vært en avtale mellom forsikringstaker, dvs foretak, og livsforsikringsselskap eller pensjonskasse som binder disse partene til bestemte ytelser og motytelser over en lang periode. Forsikringstakerens forpliktelse er, generelt sett, å innbetale en på forhånd fastsatt terminpremie eller engangspremie.»

I kollektiv pensjonsforsikring kan premien endres i løpet av kontraktstiden. Utvalget uttaler (s 124):

«Forsikringsavtaleloven må ses i sammenheng med forsikringsvirksomhetslovens bestemmelser om tilsyn med premier og vilkår i livsforsikring, herunder krav til at forsikringsvilkår og premier skal være rimelige. Det er lagt til grunn i forarbeidene til loven at Kredittilsynet må kunne gi generelle retningslinjer om hva som kan godtas i relasjon til lovens §§ 7-6 og 7-7. Kredittilsynet har gitt retningslinjer som setter rammer for hvilke endringer i premie og forsikringsvilkår som er akseptable.

6.8.4.2 Kredittilsynets retningslinjer for endring av beregningsgrunnlag

Kredittilsynets styre fattet i 1990 et prinsippvedtak mht. adgangen til endring av premie og forsikringsvilkår i forsikringstiden. Innen kollektiv pensjonsforsikring tillates en endringsklausul i forsikringsvilkårene som gir selskapet rett til å forhøye premiesatsene for løpende kontrakter. Forutsetningen er at selskapets kapitalavkastning eller omkostningene er vesentlig forskjellige fra forutsetningene i beregningsgrunnlaget for premien. Beregningsgrunnlaget bør normalt ikke revideres oftere enn hvert femte år for løpende kontrakter.

6.8.4.3 Nærmere om endringer i beregningsgrunnlaget

En endring av det forsikringstekniske beregningsgrunnlaget krever forsikringstekniske omregninger av premie og premiereserve. Slike omregninger foretas på bakgrunn av rent forsikringstekniske prinsipper basert på de forsikringstekniske forutsetninger innen bransjen kollektiv pensjonsforsikring, og på bakgrunn av de regler og retningslinjer som til enhver tid gjelder innen denne bransjen, jf foregående avsnitt. I henhold til 1968-reglenes § 13 må det også foretas en vurdering i forhold til den rett til opptjent pensjon som disse bestemmelsene fastsetter for pensjonsordninger som er godkjent etter skatteloven.

Konsekvensene av endringer i beregningsgrunnlaget vil avhenge av hvilke beregningselementer som endres, hvilke endringer som foretas og om det er en kombinasjon av elementer som endres. Eksempelvis vil en nedsettelse av grunnlagsrente føre til høyere premie og at nødvendige avsetninger til premiereserve øker. Den foreliggende premiereserve vil således være for lav i forhold til det nye beregningsgrunnlaget. En økning av kostnadselementene vil medføre høyere premie, men vil ikke ha innvirkning på netto premiereserve. Virkningene av en endring i risikoelementene kan slå positivt eller negativt ut i premien avhengig av hvilket risikoelement som endres og hva endringen består i. Som følge av slike ulike utslag vil enhver endring i beregningsgrunnlaget ikke kunne beskrives og kvantifiseres utfra generelle kriterier. Det er nødvendig å foreta eksplisitte beregninger for den enkelte kontrakt for å fastsette konsekvensene.

I beregningsgrunnlaget for kollektiv pensjonsforsikring er det for tiden aktuelt med endringer i samtlige risikoelementer. Kredittilsynet har derfor tatt initiativ overfor livsforsikringsselskapene til en revurdering av disse elementene. Bakgrunnen for at det er nødvendig med en slik revurdering, er endrede forhold innen dødelighet og uførhet. I tillegg antas det å foreligge følgende markante avvik fra gjeldende forutsetninger:

• giftermålshyppigheten er lavere, særlig for yngre aldersgrupper

• gjennomsnittlig aldersdifferanse mellom ektefeller har endret profil mellom de ulike aldersgrupper

• gjennomsnittlig antall barn er redusert

• gjennomsnittsalderen for barn ved inntrådt forsikringstilfelle er redusert.»

Departementet er enig med utvalget i fremstillingen av gjeldende rett.

11.2 Vurderinger og forslag

11.2.1 Premiereserve

Utvalget foreslår å lovregulere at foretaket må sørge for at premiereserver for en pensjonsordning er tilstrekkelig til å sikre den rett til pensjon som medlemmene har opptjent jf lovutkastet § 9-1. Utvalget uttaler (s 121):

«Forslaget til § 9-1 må ses i sammenheng med at foretaket har et ansvar for å sørge for at pensjonsordningen til enhver tid har en tilstrekkelig premiereserve som sikrer medlemmene opptjening av rettigheter i samsvar med det lineære prinsipp. Bestemmelsene i § 9-1 innebærer at forhold som lønnsregulering eller forbedring av pensjonsplan vil utløse en plikt for foretaket til å sørge for kapitaltilførsel til ordningen for å dekke opp nødvendig krav til premiereserve.

Det presiseres at forslaget til § 9-1 ikke innebærer at foretaket eksempelvis blir ansvarlig for en underdekning i en pensjonskasse som skyldes tap i kapitalforvaltningen og lignende (eller feil i premieberegning som forsikringsselskapet eller pensjonskassen må anses ansvarlig for).»

Utvalget foreslår en særregel ved opprettelse av ny ordning med hensyn til medregning av tjenestetid i foretaket før opprettelsen. Utvalget uttaler (s 121):

«I henhold til 1968-reglene er hovedregelen at en ved opprettelse av en pensjonsordning, skal tjenestetid før opprettelsestidspunktet medregnes. 1968-reglenes § 6 punkt 2 bokstav b åpner imidlertid for at det kan ses bort fra tjenestetid før opprettelsen av pensjonsordningen.

For en pensjonsordning som finansieres ved årlig premie, vil utgiftene ved medregning av tjenestetid før opprettelsen fordeles over hele tidsperioden fra opprettelsen til den enkeltes pensjonsalder, jf beskrivelsen av prinsipper for årlig premie i 4.2 (se boks 4.1) og premieinnbetalingstid i avsnitt 6.3.2. Ved innføring av lineær opptjening vil premien bli svært høy i opprettelsesåret dersom tjenestetid før opprettelsen medregnes. Utvalget antar at den høye premien kan medføre at slik medregning ikke gjøres. For å gi arbeidsgiver en reell valgmulighet mht medregning av tidligere tjenestetid, og for å motvirke urimelige forskjeller mellom arbeidstakerne, foreslår utvalget en viss lemping av kravet til at rettighetene skal være fullt dekket til enhver tid. Utvalget foreslår at innbetaling til dekning av premiereserve for den delen av rettighetene som skyldes medregning, fordeles over opprettelsesåret og de to påfølgende år. Det vises til lovutkastets § 9-1 (2).»

11.2.2 Premier

Utvalget foreslår innføring av det lineære prinsipp og uttaler (s 122):

«Regjeringen har i Velferdsmeldingen fremmet forslag om innføring av obligatorisk lineær opptjening, jf nærmere omtale i avsnitt 4.2, 6.3.3 og om overgang til nytt lovverk i kapittel 7. Dette er et av de forslagene som utvalget i sitt mandat er bedt om å legge særlig vekt på. Under den vurdering som utvalget har foretatt, så man at det finansieringssystem som benyttes i dag også har fordelaktige sider. Dette kommer først og fremst til uttrykk ved at en eventuell forbedring i pensjonsgrunnlaget (lønnsgrunnlaget) eller pensjonsplanen kan finansieres over en lengre periode, og ikke i det året endringen foretas. Derved vil premieinnbetalingen fra år til år ikke bli så fluktuerende som ved lineær opptjening. Denne effekten blir mindre jo kortere tid det er igjen til pensjonsalder. I en pensjonsordning med stor spredning i alderssammensetningen blant medlemmene, vil heller ikke effekten med økende premie med økende alder bli så uttalt.

Arbeidsgiver må ved obligatorisk lineær opptjening finansiere økte pensjonsrettigheter som følge av lønnsøkninger samme år som lønnsøkningen finner sted, og kan ikke skyve disse inn i framtiden som i dag. Utvalget anser det som en stor fordel at pensjonsmessige merkostnader som følge av lønnsøkninger, blir bedre synliggjort i foretakene. Et annet viktig siktemål med utvalgets forslag er å motvirke tendenser til at eldre arbeidstakere blir støtt ut fra arbeidslivet ved at en større andel av finansieringen av økte pensjonsrettigheter som følge av lønnsøkninger tas tidligere i yrkeskarrieren, slik det ble understreket både i Velferdsmeldingen og Stortingets behandling av denne. Utvalget vil etter en samlet vurdering gå inn for å anbefale obligatorisk lineær opptjening, jf avsnitt 6.3.3.»

Det lineære prinsipp er omtalt nærmere i avsnitt 6.2.4 foran. I forbindelse med død før pensjonsalder, uttaler utvalget (s 123):

«Det følger av 1968-reglene at premiebetalingsperioden løper til pensjonsalder. Hvis medlemmet dør før pensjonsalder, og pensjonsplanen omfatter ytelser til etterlatte, skal det ikke innbetales ytterligere premier etter dødsfallet. Dette følger av de alminnelige forsikringstekniske prinsipper, som medfører at risikopremien skal ivareta eventuell udekket reserve når et forsikringstilfelle inntreffer. Det er ikke naturlig å legge andre prinsipper til grunn med de forsikringstekniske metoder som benyttes i dag, og som mest sannsynlig fortsatt vil bli benyttet. Prinsippet om at premieinnbetaling opphører ved død før pensjonsalder, fremgår eksplisitt av lovteksten, jf utkastet § 9-3 (4).»

11.2.3 Arbeidstakers premieinnbetaling

Forsikringsavtalen innen kollektiv pensjonsforsikring inngås mellom arbeidsgiver (foretaket) og livsforsikringsselskapet eller pensjonskassen. Når det gjelder arbeidstakeres eventuelle premieinnbetaling uttaler utvalget (s 123):

«I dag er praksis at om arbeidstaker betaler tilskudd, må arbeidsgiver betale tilskudd av minst samme størrelse. Årlig tilskudd fra arbeidstakerne må ikke for noens vedkommende overstige et beløp svarende til en fjerdedel av folketrygdens grunnbeløp. Dette er begrensinger fra 1968-reglene som for så vidt gjelder suppleringsfond. Utvalget går i utkastet § 9-4 (1) inn for at om arbeidstakerne skal betale tilskudd til pensjonsordningen, kan det årlige tilskudd for hver arbeidstaker ikke settes høyere enn 4 prosent av arbeidstakerens pensjonsgivende lønn. Tilskudd fra en arbeidstaker skal ikke i noe tilfelle utgjøre mer enn halvparten av den premie som skal betales for arbeidstakeren, jf utkastet § 9-4 (2). Utvalget går ikke inn for at arbeidstakere som har betalt del av premien gis spesielle rettigheter ved overskuddsdeling eller i opphørsreglene.»

11.2.4 Endringer av det forsikringstekniske beregningsgrunnlaget

Det kan være aktuelt at premietariffene endres i løpet av kontraktstiden for en kollektiv kontrakt, herunder at Kredittilsynet kan pålegge slik endring. Utvalget uttaler om dette (s 125):

«Ved gjeldende finansieringssystem med bruk av årlige premier, vil en endring av beregningsgrunnlaget som medfører økt behov for avsetninger i premiereserve, medføre at de resterende premier fram til pensjonsalder øker for det enkelte medlem. Økningen vil med andre ord bli finansiert over perioden fram til det enkelte medlems pensjonsalder. Ved lineær opptjening skal ideelt sett enhver endring, enten i beregningsgrunnlaget, pensjonsgrunnlaget eller pensjonsplanen, finansieres ved en engangspremie i det året endringen foretas. Dette er en forutsetning for å oppfylle kravet om at pensjonsordningen skal ha en premiereserve som er tilstrekkelig til å sikre den rett til pensjon som medlemmene har opptjent ved hvert enkelt års utgang, samt at pensjonsordningen hvert år skal tilføres den premie som er nødvendig for å sikre den rett som er opptjent i løpet av året, jf utkastet §§ 9-1 og 9-2. Konsekvensene av en endring av beregningsgrunnlaget kan bli en betydelig premieøkning i endringsåret, og lovutkastet tar ikke høyde for at deler av premieinnbetalingen kan fordeles over flere år.

Utvalget har på denne bakgrunn kommet til at lovutkastet bør inneholde en bestemmelse (utkastet § 9-5) som gir Kredittilsynet rett til å kreve at beregningsgrunnlaget for pensjonsordningen blir endret når dette er påkrevet for å gi betryggende sikkerhet for pensjonsrettighetene under ordningen. En slik «forsterkning» av beregningsgrunnlaget vil normalt måtte føre til premieforhøyelse, jf reglene om beregning av premien i utkastet § 9-3. Etter forsikringsavtaleloven § 19-8 har selskapet adgang til å ta forbehold i avtalen om endring av vilkår og premie. Utvalget antar at regelverket regelmessig bør inneholde uttrykkelig forbehold med hensyn til premie- og vilkårsendring for tilfeller hvor vesentlige forutsetninger for beregningsgrunnlaget viser seg å ikke holde stikk, jf utkastet § 9-5 (3). Premien kan øke kraftig ved en styrking av grunnlagselementene, og utvalget har derfor gjort § 9-2 (3) gjeldende også her slik at det er adgang til å innbetale premietillegget med en tredel i hvert år framover.

Disse bestemmelser må ses i sammenheng med de alminnelige krav i utkastet §§ 9-1 og 9-2 som, i samsvar med prinsippet om lineær opptjening, har til formål å sikre at kostnadene knyttet til en pensjonsordning skal dekkes etter hvert som de påløper og pensjonsrettigheter oppstår. Forutsetningen er således at pensjonsordningen til enhver tid skal være betryggende fondsbasert, dvs. at midler som via premiebetaling mv er knyttet til ordningen, til enhver tid skal sikre foreliggende rettigheter, herunder også uførepensjon og andre ytelser knyttet til forsikrede risiki. På denne bakgrunn er det viktig at behov for premieforhøyelse som følge av at vesentlige forutsetninger for beregningsgrunnlaget svikter, blir klarlagt med påkrevet premie- og vilkårsendring som følge som snart som mulig. Bare på denne måte vil en oppnå en jevn periodisering av pensjonskostnadene i samsvar med formålet med bestemmelsene i utkastet §§ 9-1 og 9-2. Ellers vil en del av kostnadene reelt bli utskutt i tid og kanskje ved premie- og vilkårsendring på et langt senere tidspunkt få et omfang som kan innebære en trussel mot videreføring av pensjonsordningen fra foretakets side. Bestemmelsene i utkastet § 9-5 og den inngrepshjemmel disse inneholder, retter seg til den enkelte pensjonsordning. Prinsipielt er bestemmelsene således av en annen karakter enn de fleste av inngrepshjemler overfor forsikringsselskaper som forsikringsvirksomhetsloven §§ 8-2 og 8-3, samt §§ 7-6 og 7-7 gir tilsynsmyndighetene. Ett av hovedformålene med disse bestemmelser er å sikre at selskapets premier og fonds samlet sett er tilstrekkelige ut fra hensynet til selskapets soliditet og evne til å oppfylle sine forpliktelser i sin alminnelighet.

Denne prinsipielle forskjell vil være av betydning ved fastleggingen av rekkevidden av bestemmelsene i utkastet §§ 9-1 til 9-5 i forhold til utenlandske EØS-selskaper som tegner foretakspensjonsforsikring gjennom filial her i riket. Det er klart nok at Norges EØS-forpliktelser ikke er til hinder for regulering av foretakspensjonsordninger med skattefordel gjennom nasjonal lovgivning, jf foran avsnitt 4.1. Bestemmelsene i utkastet §§ 9-1 til 9-5 skal således også gjelde pensjonsforsikringer tegnet av utenlandske EØS-selskaper gjennom filial her i riket på samme måte som forsikringer tegnet av selskaper i henhold til norsk konsesjon. På den annen side bygger EØS-regelverket på prinsippet om at et forsikringsselskaps alminnelige soliditet er en sak som hører inn under hjemlandets myndigheter, og tiltak med hjemmel i forsikringsvirksomhetsloven §§ 7-5, 7-6, 8-2 og 8-3 begrunnet i hensynet til selskapets soliditet, vil ikke kunne gjøres gjeldende overfor utenlandske EØS-selskaper. Men dette er altså ikke til hinder for at norsk lovgivning stiller krav vedrørende tilfredsstillende fondsbasering og andre forhold ved den enkelte foretakspensjonsordning, og at slike krav gjøres gjeldende for alle foretakspensjonsordninger uten hensyn til om de tegnes av norske eller utenlandske selskaper.»

11.3 Høringsuttalelsene

Den norske Aktuarforeningog Statens Pensjonskasse (SPK) har begge generelle merknader til kapitlet. Den norske Aktuarforening uttaler:

«Innføring av lineær opptjening vil medføre at man nå får et rendyrket ytelsesbasert pensjonssystem også i opptjeningstiden. Medlemmenes pensjonsrett både ved inntruffet pensjonstilfelle og ved fratredelse før nådd pensjonsalder vil være eksplisitt bestemt i forhold til pensjonsgivende lønn, tjenestetid og eventuelt andre pensjonsbestemmende faktorer. Dette innebærer at pensjonsordningens finansierings- og premiebetalingssystem ikke lenger vil ha samme betydning for hvordan medlemmenes pensjonsrettigheter fastsettes.

Dette står i motsetning til det gjeldende premiebetalingssystem, der premiebetalingen har vært med på å bestemme medlemmenes pensjonsrettigheter. Dette er konkret knyttet til at det er premiebetalingen - slik den kommer til uttrykk ved oppsamlet premiereserve til enhver tid - som bestemmer hvor store opptjente pensjoner pensjonsordningens medlemmene har rett til ved fratredelse før nådd pensjonsalder. Det skal i denne forbindelse bemerkes at gjeldende TPES-forskrift som et alternativ har gitt adgang til lineær oppbygning av pensjonsrettighetene, men etter hva vi kjenner til er dette svært lite utbredt i privat sektor.

Selv om pensjonsordningene altså i utgangspunktet har vært ytelsesbaserte, har den spesielle teknikk for fastsettelse av fratrådte medlemmers rettigheter gjort at ordningene faktisk også [hittil] i mange tilfelle har virket etter det innskuddsbaserte prinsipp. Slik Aktuarforeningen vurderer det, kan dette ha sammenheng med at de premiebetalingsmetoder som har vært anvendt for individuell pensjonsforsikring er blitt overført til foretakspensjonsordningene. Dette kan ha vært naturlig i et arbeidsmarked der det snarere var regelen enn unntaket at man ble pensjonert i det foretaket man opprinnelig ble ansatt i, og der pensjonsrettigheter i forbindelse med fratredelse følgelig ikke ble ansett å være av overordnet betydning.

Gjennom sitt forslag om lineær pensjonsopptjening, har utvalget satt fokus på at også pensjonsrettigheter ved fratredelse bør fastsettes eksplisitt, og ikke være en konsekvens av finansierings- og premiebetalingssystemet. Aktuarforeningen vil gi sin fulle tilslutning til dette. Når premiebetalingen innenfor en slik ramme ikke lenger har noen rettighetsskapende virkning, er det etter Aktuarforeningens oppfatning samtidig en vesentlig svakhet ved utvalgets innstilling at man ikke også har tonet ned premiens funksjon i foretakspensjonsordningene.

Etter Aktuarforeningens oppfatning står man her overfor et fundamentalt regimeskifte når det gjelder hvilken rolle finansierings- og premiesystemet skal ha. Den overordnede gjennomgangen av pensjonsordningene blir i realiteten ufullstendig, når man ikke samtidig har vurdert behovet for en fornyelse av finansieringssystemet, særlig for å bringe det best mulig i overensstemmelse med det ytelsesbaserte prinsipp. Ut fra de faglige aspekter som det er naturlig for Aktuarforeningen å legge vekt på, ser vi det som en vesentlig svakhet ved utredningen at man ikke har foretatt en slik vurdering.

I det følgende vil vi konkretisere for det første på hvilken måte vi mener at fokuseringen på premiebegrepet er uheldig og lite hensiktsmessig og for det andre på det vi mener bør være hovedelementer i et mer formålstjenlig finansieringsssystem for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger.

Utgangspunktet for våre vurderinger er at det overordnede formål for finansieringssystemet i en ytelsesbasert pensjonsordning er å bidra til sikring av de pensjonsrettighetene som medlemmene i henhold til pensjonsordningens vedtekter har opptjent til enhver tid. Disse rettighetene består for det første av fremtidige pensjoner opptjent etter et lineært prinsipp for yrkesaktive medlemmer - slik dette er foreslått av utvalget - og for det andre av de pensjoner som pensjonister løpende mottar.

Innenfor en slik ramme må kravene til sikkerhet fokusere på at pensjonsordningen til enhver tid har full dekning for påløpte pensjonsforpliktelser gjennom oppsamlede fond. Tilsvarende må det sikres full fondsdekning for økningen i de nye pensjonsforpliktelser som påløper i løpet av et år. Men det er et rent finansieringsspørsmål hvordan fondsdekningen istandbringes og opprettholdes; om det foretas innbetalinger eller om oppsamlede fond og avkastning allerede er så store at det ikke er behov for innbetalinger. Vi vurderer det derfor slik at det ikke er behov for å regulere hverken premieberegningen eller premiebetaling som sådan.

Vi vil presisere at dette synspunktet ikke står i motstrid til at aktuaren eller pensjonsordningen i sine analyser vil være interessert i blant annet slike premiebegreper som er definert i den foreslåtte § 9-2, i det verdien av de pensjonsrettigheter som tjenes opp og verdien av den udekkede risiko er sentrale elementer for den forsikringstekniske oppfølging og kontroll. Dette bør imidlertid ikke være styrende for hvordan finansieringssystemet utformes.

Etter Aktuarforeningens oppfatning er de foreslåtte § 9-2 og § 9-3 eksempler på bestemmelser som langt på vei må kunne anses å være overflødige innenfor et rendyrket ytelsesbasert pensjonssystem. Tilsvarende er det etter vår oppfatning lite formålstjenlig å knytte bestemmelsene om tilbakeføring av midler fra premiefond ensidig til den beregnede premien. I det hele tatt kan det stilles et spørsmålstegn ved om den foreslåtte tekniske utforming for ordningen med premiefond er særlig hensiktsmessig for finansieringssystemet til en ytelsesbasert pensjonsordning. Vi vil utdype dette nærmere i våre kommentarer til utvalgets behandling og forslag vedrørende premiefondet.

Oppsummeringsvis vil Aktuarforeningen anbefale at de deler av utvalgets forslag som direkte og indirekte har å gjøre med finansieringssystemet omarbeides for at det kan tilpasses bedre til at pensjonsordningen skal være ytelsesbasert. Som påpekt i det foregående, bør det da tas utgangspunkt i verdien av de opptjente pensjonsrettigheter, jfr. den foreslåtte § 9-1. De opptjente pensjoner er her definert statisk, dvs. som om alle ble pensjonert med nåværende lønn og med sin avlagte tjenestetid som pensjonsgivende. Dette kan vi kalle en avbruddsforpliktelse. En hovedføring for finansieringssystemet er at man i utgangspunktet setter som minstekrav at det er full fondsdekning for denne avbruddsforpliktelsen. Gjeldende regelverk og utvalgets forslag til finansieringssystem er ensidig knyttet til en slik statisk betraktning. Det kan etter Aktuarforeningens oppfatning være et spørsmål om man for finansieringssystemet i tillegg skulle gi adgang til å trekke inn en mer dynamisk betraktning, ved å se på periodisering av pensjonsforpliktelsene når man tar hensyn til at fremtidig pensjon vil bli tilstått i forhold til fremtidig lønn og andre pensjonsbestemmende faktorer på utbetalingsstidspunktet. Dette vil vi også utdype nærmere i våre kommentarer til utvalgets behandling og forslag vedrørende premiefondet.

Vi vil også knytte en generell bemerkning til behovet for utjevningsmekanismer. Dette er berørt i lovutkastets § 9-2, punkt (2). Aktuarforeningen vil gi sin tilslutning til adgangen til utjevning i slike situasjoner, selv om det vil fremgå av våre bemerkninger i det foregående at vi mener at den tekniske utforming er lite hensiktsmessig. Samtidig vil vi peke på at det også kan tenkes en lang rekke andre situasjoner, hvor spørsmålet om utjevning kan aktualiseres. Det kan være tale om en spesiell endring i folketrygdens grunnbeløp, lavere avkastning enn forutsatt, et mer ugunstig forløp enn forutsatt for uførhet og/eller dødelighet, endring av forsikringsteknisk beregningsgrunnlag, endring av pensjonsplan med tilbakevirkende kraft osv. I realiteten er det en generell egenskap ved ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger at man kan få betydelige svingninger både i verdien av påløpte pensjonsforpliktelser og i verdien av pensjonsordningens midler fra en periode til en annen, og dette er forhold som finansieringssystemet bør ta høyde for. Vi mener derfor at man bør behandle spørsmålet om utjevningsmekanismer som en generell problemstilling.

I gjeldende regelverk er det i realiteten innebygget en del slike implisitte utjevningsmekanismer. Det er i og for seg krav til full fondsdekning til enhver tid, men de regnskapsmessige størrelser som inngår ved målingen av denne dekningen kan ha innebygget i seg utjevninger i forhold til de underliggende markedsverdier. Det kan være et spørsmål om det ikke er mer formålstjenlig i stedet å legge en eksplisitt betraktning til grunn. Dekningen i en pensjonsordning kan da måles med utgangspunkt i de reelle markedsverdier, samtidig som man i gitte situasjoner kan tillate en viss utjevning over tid i forhold til kravet om full fondsdekning. Etter hva Aktuarforeningen kjenner til vil den nye regnskapsloven innføre markedsverdier som hovedprinsipp for regnskapsavleggelsen, og vi vil anta at dette kan aksentuere spørsmålet omkring utjevningsmekanismer i foretakspensjonsordninger.

De utjevningsmekanismer som kan tillates, bør være tilpasset de konkrete omstendigheter i hvert enkelt tilfelle. Vi tror dette best kan ivaretas ved at man stiller opp alminnelige forsvarlighetsregler som skal følges, fremfor å legge en detaljregulering til grunn. Fordi en pensjonsordning som midlertidig har mindre enn 100% fondsdekning ikke vil være i stand til å innfri de opptjente pensonsrettigheter ved opphør, må rammene for slike utjevningsmekanismer nødvendigvis være forholdsvis stramme.»

SPK uttaler:

«Som nevnt over vil krav til lineær opptjening innebære en tilnærmet ren ytelsesbasert ordning. Dette har konsekvenser for finansieringen. En viktig konsekvens er at premien i tradisjonell forstand får redusert betydning. Premiebetalingen har til nå vært avgjørende for rettighetene til dem som går ut av ordningen før pensjonsalder (fripoliser). Med lineær opptjening blir det avlagt tjenestetid som definerer ytelsen. Det naturlige begrep for å regulere finansieringen blir etter SPKs oppfatning verdien av opptjente rettigheter, slik som anvendt i § 9-1. Å innføre stor regulering av årlig premie i tillegg til dette fremstår ikke som hensiktsmessig. Likeledes å bruke årlig premie, eller avledede størrelser av denne, som beregningsgrunnlag i forhold til f.eks. premiefond.

Med lineær opptjening vil det årlige tilskudd av midler som er nødvendig for å opprettholde full finansiering av ordningen, variere kraftigere enn tidligere. Variasjoner med hensyn til f.eks. lønnsoppgjør og regulering av G vil ha større betydning enn i dag. Ved særlig store endringer i lønn som øker pensjonsforpliktelsene betydelig, bør det være anledning til innbetaling av nødvendige midler over noe tid.

Ytelsesberegningen er i det foreslåtte utkastet av statisk karakter - ytelsene beregnes i forhold til aktuell lønn. For finansieringen av ordningen bør det vurderes om man ikke skulle velge en dynamisk ytelsesberegning - ved å se på estimerte lønner ved pensjonering. Da oppnåes en bedre periodisering av pensjonskostnadene. I denne forbindelse bør det også vurderes om man, etter innføringen av AFP-ordningen, bør operere med en estimert pensjoneringsalder som er lavere enn 67 år. Dette gjøres i dag i SPK. Slike krav stilles i dag i regnskapsføringen av pensjonskostnadene. Resultatet er at den bokførte pensjonskostnaden i regnskapet ofte er ulik de innbetalinger som må til for å opprettholde fullfinansiering av opptjente rettigheter. SPK mener utvalget med fordel kunne sett nærmere denne problemstillingen.

Til orientering er premiefinansieringssystemet i SPK lagt opp slik at periodiseringen av pensjonskostnadene blir tilnærmet lik den som kreves i regnskapslovgivningen.»

Om premiereserven uttaler Kredittilsynet følgende:

«For pensjonsordninger som er opprettet før lovens ikrafttredelse, gjelder en overgangsperiode på 10 år for å tilføre kapital til ordningen for å dekke manglende premiereserve som følge av overgangen til det lineære opptjeningsprinsippet, jf. lovutkastet § 16-2 syttende ledd. Etter Kredittilsynets oppfatning er denne overgangsperioden lenger enn det som må anses nødvendig. Vi antar at en periode på 6 år er mer enn tilstrekkelig, og at halvparten av manglende premiereserve skal være dekket innen 3 år.

Kredittilsynet vil for øvrig peke på at bestemmelsene i lovforslaget vil føre til at premiereserven i en rekke situasjoner er utilstrekkelig til å sikre forpliktelser etter lineær opptjening. Forsikringsselskapets/pensjonskassens ansvar må derfor avklares i forsikringsavtalen/ pensjonskassens vedtekter, hvor selskapet/pensjonskassen må ta forbehold om at påtatte forpliktelser ikke omfatter mer enn hva foretaket har betalt for. Dette innebærer at § 4-3 første ledd ikke gjelder ubetinget. Lovteksten bør derfor ha henvisninger til de aktuelle paragrafer hvor bestemmelsen ikke gjelder ubetinget.»

Akademikerne uttaler:

«Forslaget innebærer en meget positiv reform som sikrer opptjent pensjon.»

Kredittilsynet uttaler følgende om årets premie:

«Vi foreslår at [§ 9-2] første ledd blir lydende:

Pensjonsordningen skal hvert år tilføres en premie som etter beregningsgrunnlaget for ordningen vil være tilstrekkelig til å sikre den rett til pensjon som medlemmene opptjener i løpet av året, med tillegg av årets risikopremier og kostnader etter beregningsgrunnlaget.

Tilføyelsen er gjort for å presisere at kostnadene er en del av den premie som må tilføres pensjonsordningen.»

Den norske Aktuarforening uttaler:

«Mange synes å mene at et lineært opptjeningssystem vil ha en avdempende effekt på premiens utvikling over tid. Dette mener vi må bero på en misforståelse. I realiteten er det en generell egenskap ved ethvert ytelsesbasert pensjonssystem at verdien av påløpt pensjonsforpliktelse vil kunne svinge betydelig fra en periode til en annen. Dette gjelder særlig når vi betrakter hvert enkelt medlem av pensjonsordningen isolert, men også for en hel pensjonsordning under ett. Heller enn å prøve å definere seg bort fra denne problemstillingen, slik vi oppfatter den foreslåtte § 9-2, punkt (2), bør man utstyre finansieringssystemet med utjevningsmekanismer som avdemper den øyeblikkelige effekt av slike svingninger. Vi viser her igjen til avsnittet om finansieringssystem i denne høringsuttalelsen.»

Akademikerne uttaler at

«forslaget mht overgangsperiode er hensiktsmessig».

Om premieberegning uttaler Kredittilsynet:

«I [§ 9-3] første ledd fremgår det for øvrig at premien skal beregnes etter de retningslinjer som selskapet eller pensjonskassen har meddelt Kredittilsynet. Pensjonskasseforskriften har som kjent ikke bestemmelser om meldeplikt for pensjonskasser, her gjelder en godkjennelsesordning. Hvis bestemmelsene i første ledd tas med i lovforslaget bør det derfor vurderes å endre teksten i første ledd. Videre påpeker Kredittilsynet at EØS-filialene ikke er underlagt meldeplikten til Kredittilsynet for premie- og beregningsgrunnlag.

I annet ledd første punktum fremgår det at dersom pensjonsalderen for en gruppe medlemmer er satt høyere enn den laveste tillatte pensjonsalder, kan premien beregnes slik at premiebetaling opphører ved den laveste tillatte pensjonsalder. Dette innebærer f.eks. at pensjonsalderen kan settes til 68 år, mens premiebetalingen opphører ved 65 år. Dette reiser spørsmål i forhold til opptjening av pensjonsrettigheter. Vil dette f.eks. innebære at ved eventuell lønnsregulering etter 65 år vil pensjonsrettighetene ikke bli regulert tilsvarende?

Kredittilsynet kan for øvrig ikke se at det er hensiktsmessig med en slik bestemmelse, og foreslår at bestemmelsen sløyfes i sin helhet. Dette begrunnes også med at en lignende bestemmelse i «1968-reglene» svært sjelden har blitt benyttet. Tredje ledd bør også inkludere bestemmelsen i annet ledd annet punktum.

Bestemmelsen i fjerde ledd kan leses slik at bestemmelsen ikke gjelder hvis ordningen kun omfatter alderspensjon. Dette er naturligvis ikke meningen, men det reises spørsmål om ikke teksten bør endres. Vi antar forøvrig at bestemmelsen med fordel kan fjernes.»

Kredittilsynets merknader om endring av beregningsgrunnlaget inntatt nedenfor, er delvis også relevante for dette punkt.

Norges Forsikringsforbund (NFF) uttaler:

«Formuleringen i fjerde ledd er ikke tilstrekkelig presis. Vi antar at premiebetalingen skal opphøre ved pensjonsalder eller tidligere død - og at dette gjelder uavhengig av hvilke dekninger som er omfattet. Systematikken i lovforslaget er ellers slik at § 9-3(2) burde vært delt i to punkter.»

Norske Pensjonskassers Forening (NPF)uttaler følgende om arbeidstakernes tilskudd til ordningen:

«I § 9-4 foreslås at arbeidstakeres tilskudd ikke kan settes høyere enn 4% av lønn. Bestemmelsen innebærer en vesentlig begrensning av gjeldende adgang til inntektsfradrag for arbeidstakeres tilskudd til tjenestepensjonsordninger etter skatteloven. Tilskuddsrammen blir vesentlig lavere enn for IPA-ordninger. Det kan uansett fordeling av premie mellom arbeidstaker og arbeidsgiver ikke kreves inntektsfradrag for mer enn full premie, og NPF kan ikke se at det er noe grunnlag for en slik forskjellsbehandling. Begrensninger ut over det som til nå har vært praktisert, bør ikke innføres.»

Norsk Flygerforbund uttaler:

«I den grad premiefond er opparbeidet med midler fra bedriften og arbeidstakerne, bør arbeidstakerne også ha medbestemmelse når det gjelder hvordan midlene skal anvendes. Til tider kan avkastning tilsvare årets premie. Det er derfor urimelig at overskudd skal tilfalle eierne via tilbakeføringer til bedriften. Dette samtidig som den ansatte for dette år betaler sin egenandel av premie.

Det er ved egenandel vesentlig at det i avtalen beskrives hvordan overskudd skal disponeres.»

Akademikerne uttaler:

«Det er ingen grunn til å lovregulere hvilken egenandel partene kan avtale, men 4% er en akseptabel øvre grense. Normalt betaler arbeidstakeren ingen premie.»

Kredittilsynet uttaler:

«I § 9-3 første ledd om premieberegning gis departementet hjemmel til å fastsette regler om grunnlagsrenten. I § 9-5 første og annet ledd gis Kredittilsynet bl.a. fullmakt til å kreve endringer i beregningsgrunnlaget for pensjonsordningen dersom beregningsgrunnlaget ikke gir betryggende sikkerhet for medlemmenes opptjente pensjon. Det antas at de nevnte bestemmelser har til formål å gi pensjonsrettighetene under ordningen en særlig høy grad av sikkerhet.

De forhold som reguleres i § 9-3 første ledd og § 9-5 i lovforslaget er regulert for forsikringsvirksomheten generelt gjennom forsikringsvirksomhetsloven med forskrifter. Kredittilsynet kan derfor ikke se at de nevnte bestemmelser i lovforslaget er nødvendige. Dersom bestemmelsene likevel skal inntas i den nye loven, foreslår vi at teksten i § 9-5 annet ledd blir lydende:

Det nye beregningsgrunnlaget skal legges til grunn ved beregning av premier som forfaller etter Kredittilsynets vedtak. Manglende premiereserve etter nytt beregningsgrunnlag kan innbetales som et premietillegg med en tredel i hvert år deretter.

Kredittilsynet reiser videre spørsmålet om det vil være riktig å åpne for at det gis forskjellige regler for forsikringsselskapenes premieberegning og krav til avsetninger i forsikringsfond generelt og for forsikringsselskapenes foretakspensjonsordninger spesielt. Kravene til premieberegning (§ 9-3 første ledd) og avsetninger i forsikringsfond innenfor foretakspensjonsordningene (§ 9-5 første og annet ledd), har en nær sammenheng med selskapenes soliditet både med hensyn til formål og karakter. Det vises til at kollektive tjenestepensjonsordninger utgjør omlag 2/3 av det norske livsforsikringsmarkedet.

Under avsnitt 4.1 (side 42) og avsnitt 6.8.4.4 (side 125) har utvalget konkludert med at Norges EØS - forpliktelser ikke er til hinder for at norsk lovgivning stiller krav om tilfredsstillende fondsbasering og andre forhold ved den enkelte foretakspensjonsordning. Hovedregelen er at innenfor skattereglene kan man regulere på nasjonalt plan. Det må skilles mellom slik regulering og regulering av forsikringsselskapenes virksomhet generelt.

EØS - regelverket bygger på prinsippet om at et forsikringsselskaps alminnelige soliditet er en sak som hører inn under hjemlandets myndigheter. Utgangspunktet er generelt at tiltak med hjemmel i forsikringsvirksomhetsloven §§ 7-5, 7-6, 8-2 og 8-3 ikke vil kunne gjøres gjeldende overfor utenlandske EØS - selskaper. Dette er en del av det finansielle tilsyn underlagt hjemlandets enekompetanse i medhold av artikkel 8 i tredje livsforsikringsdirektiv (Rådsdirektiv 92/96/EØF). Vi vil peke på at andre EØS - land kan reise innsigelser mot en slik regulering på bakgrunn av at de mener at disse bestemmelsene faller inn under harmonisert område innenfor EØS - regelverket og således utenfor det området som vertslandet kan regulere med virkning for utenlandske filialer. Det vises i denne forbindelse til «Draft Commission interpretative communication» av 10. oktober 1997 vedrørende «Freedom to provide services and the general good in the insurance sector», side 17 følgende.»

11.4 Departementets vurdering

Departementet mener det er et overordnet hensyn at pensjonsordninger er sikret i et livsforsikringsselskap eller i forsikringsteknisk oppbygget pensjonskasse. Videre er det viktig å operere med klare regler om rettighetsopptjening, og å sikre at det må innbetales premie slik at rettighetene materielt sett er sikret. Den norske Aktuarforening har i høringsrunden pekt på at loven i seg selv fastslår rettighetene, og at premiebetalinger innenfor en slik ramme ikke har noen rettighetsskapende virkning. Departementet kan ikke slutte seg til disse innvendinger. I lovforslaget § 4-3 er de aktuelle rettighetene definert. Disse rettighetene er i henhold til § 9-1 sikret med fondsbasering. For å sikre at fondsbaseringen faktisk foretas, er det satt krav om premieinnbetalinger i § 9-2. Det følger av dette at §§ 4-3, 9-1 og 9-2 hører sammen i et hele. Rettigheter ervervet etter § 4-3 må være tilstrekkelig sikret, noe §§ 9-1 og 9-2 tar hensyn til.

Den norske Aktuarforening har anført at de opptjente pensjoner er definert statisk, og at det kan være grunn til å føre inn et dynamisk element ved at fremtidig lønn trekkes inn. Departementet vil peke på at både etter gjeldende regler og etter utvalgets forslag er det dagens lønn som danner utgangspunktet for de krav som stilles. Det er etter departementets syn ikke aktuelt å foreta en betydelig og prinsipiell omlegging av ordningen ved å kreve rettighetsopptjening eller premieinnbetaling basert på anslag om fremtidig lønnsutvikling.

Departementet vil trekke fram de betydelige fordelene som ligger i det lineære prinsipp, som fører til at opptjent pensjon enkelt kan avledes fra lønn og tjenestetid, og at innbetalt premiereserve til enhver tid skal være tilstrekkelig til å dekke disse rettighetene. En unngår med dette at premiebetalinger skyves utover i tid. Det vil imidlertid ta noe tid før det lineære prinsipp er fullt gjeldende, jf overgangsreglene.

Pensjon til medlemmenes etterlatte ved død, er en ren risikoytelse. Departementet foreslår derfor i § 9-3 fjerde ledd at denne skal være fullt finansiert ved vanlige forsikringsprinsipper på ethvert tidspunkt. Det skal derfor ikke betales ytterligere premier til etterlattpensjon hvis medlemmet dør før pensjonsalder.

Hvis det i avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstakerne er bestemt at arbeidstakerne skal betale tilskudd til pensjonsordningen, har utvalget foreslått at slikt tilskudd i så fall ikke kan settes høyere enn 4 prosent av arbeidstakernes lønn, og kan ikke i noe tilfelle utgjøre mer enn halvparten av den premie uten omkostningstillegg som arbeidsgiver skal betale. Departementet er enig med utvalget i at når det er etablert en kollektiv pensjonsordning, bør arbeidstakers tilskudd settes relativt lavt. Departementet mener utvalgets forslag gir en rimelig løsning, se § 9-4 i lovforslaget.

Departementet er enig med utvalget i at Kredittilsynet kan kreve at beregningsgrunnlaget for pensjonsordninger endres dersom beregningsgrunnlaget ikke gir betryggende sikkerhet for medlemmenes opptjente pensjon. I tilfelle slikt pålegg skulle bli gitt, foreslås det at manglende premiereserve etter nytt beregningsgrunnlag kan innbetales med en tredjedel de neste tre år, jf lovforslaget § 9-5.