3 Generelt om lovforslaget og lovens virkeområde

3.1 Generelle merknader til lovforslaget

3.1.1 Innledning

Om lag 35 prosent av alle ansatte i privat sektor er i dag tilknyttet en tjenestepensjonsordning etter skatteloven. Departementet har hatt som siktemål å utarbeide klarere, mer oversiktlige og lettere tilgjengelige regler i lov om foretakspensjon. Det har vist seg å være et klart behov for opprydning i, og modernisering av disse reglene.

Enkelte høringsinstanser har generelle merknader til lovforslaget. Departementet gjengir de mest sentrale nedenfor.

Høringsuttalelsene

Mange av høringsinstansene mener at lovforslaget er for lite fleksibelt, at det inneholder for mange detaljreguleringer og at det derfor vil lede til at mange bedrifter unnlater å etablere pensjonsordninger. Disse innvendingene reises blant annet av Den norske Bankforening, Norges Rederiforbund, Norske Pensjonskassers Forening (NPF), Norges Forsikringsforbund (NFF), Norwegian Insurance Partners (Non Marine), AktuarKonsulenters Forum, Bankenes Arbeidsgiverforeningog Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH).

Videre påpekes det fra flere hold, bl a fra Kommunenes Sentralforbund (KS), at man bør se dette lovforslaget i sammenheng med andre utredninger om pensjonspolitiske spørsmål som er kommet eller vil komme i nær fremtid. Sparebankforeningen mener at man bør foreta en samlet vurdering av hvilke private pensjonstilbud man skal ha framover, og at man derfor bør vente med å realitetsbehandle lovutkastet. De viser til at det foreligger fire forskjellige utredninger som omhandler forhold som kan ha betydning for pensjonspolitiske spørsmål. Dette gjelder Moland-utvalgets utredning om muligheten for å fondere noe av folketrygdens midler, Banklovkommisjonens utredning av nye virksomhetsbestemmelser for alle finansinstitusjoner mv, utredningen fra utvalget som skal vurdere hvordan man kan oppnå større fleksibilitet i pensjonssystemet og Hylland-utvalgets forslag om å innføre innskuddsbaserte pensjonsordninger. Disse utredningene vil kunne innvirke på innretningen av hovedprinsippene i det foreliggende lovforslaget. Sparebankforeningen mener derfor at det vil være nødvendig å drøfte flere viktige sider ved fremtidens opplegg og regler for bedriftenes tjenestepensjoner før man sluttbehandler lovutkastet.

HSH sier i sin høringsuttalelse at:

«I sin helhet synes vi at utvalget har gått for langt mht å sikre rettighetene til arbeidstakere med tjenestepensjonsordninger i forhold til å foreslå endringer som kan stimulere flere bedrifter til å tilby tjenestepensjonsordninger, og dermed øke muligheten for at de arbeidstakerne som i dag står uten en tjenestepensjonsordning, også skal kunne få dette tilbudet i framtiden. Generelt synes det som om utvalget har vært mer opptatt av å skape konkurranselikhet mellom dem som har tjenestepensjonsordninger enn å skape et system der flest mulig arbeidstakere får en tjenestepensjonsordning. Lovforslaget innebærer imidlertid en detaljregulering og en innstramming i forhold til gjeldende regelverk. Vi er således ikke sikre på at utvalget har nådd målet om å utarbeide klarere, mer oversiktlige og lettere tilgjengelige regler på tjenestepensjonsområdet.»

NPF uttaler:

«En samlet vurdering av lovforslaget innebærer etter NPFs syn at adgangen til å foreta pensjonering gjennom tjenestepensjonsordninger etter skatteloven begrenses. Man bør heller gå den motsatte vei og utvide adgangen til pensjonering gjennom slike pensjonsordninger. Maksimalgrensen for pensjonsopptjening på 12 ganger folketrygdens grunnbeløp (G) har f.eks. stått uendret siden 1968. Dette bør det tas hensyn til ved lovrevisjonen. Det vil innebære betydelige fordeler for foretakene og de pensjonsberettigede om en større del av pensjoneringen i privat sektor kunne overføres fra pensjonsordninger med oppbygging av usikrede pensjonsrettigheter til pensjonsordninger med opptjening av sikrede rettigheter. Dette vil også være en samfunnsmessig ønskelig utvikling.

Lovforslaget medfører at den fleksibilitet det enkelte foretak i dag har til å utforme tjenestepensjonsordninger etter skatteloven etter de individuelle behov, begrenses. Det bør i stedet legges opp til en utvidelse av friheten til å utforme pensjonsplanen etter det enkelte foretaks behov. Tjenestepensjonsordninger etter skatteloven er frivillige ordninger. (...) Når ordningene er frivillige, bør det også legges vesentlig vekt på stor fleksibilitet med hensyn til å utforme pensjonsplaner. Begrensninger i fleksibiliteten bør bare foretas der dette tilsies av tungtveiende grunner. (...) Etter gjeldende regelverk kan man f.eks. i noen grad yte pensjon til arbeidstakere som ikke er medlemmer av tjenestepensjonsordningen, og deres etterlatte. Man står også fritt til å velge opplegg for regulering av løpende pensjon. Utvalget foreslår fleksibiliteten bl.a. på disse punkter fjernet ved å innføre forbud mot pensjonsytelser til andre enn medlemmer og ett system for regulering av løpende pensjon som alle må følge uansett pensjonsytelsenes kvalitet for øvrig. Dette er eksempler på uheldige reguleringspåfunn fra utvalget som kun er egnet til å vanskeliggjøre pensjonsdekning av de ulike behov som foreligger for de enkelte foretak.(...) Et vesentlig mål må være ikke å gjøre regelverket mer komplisert å praktisere. Samlet leder utvalgets forslag til vesentlig mer komplisert regelverk enn i dag.»

NFF er kritisk til den utredning som foreligger, og uttaler:

«I den tid som er gått siden mandatet ble utarbeidet har det skjedd en sterk utvikling når det gjelder nytenkning om pensjonsspørsmål. Mandatet som ble utarbeidet for noen år siden synes i dag ute av tid, og når lovkomitéen samtidig har gitt seg inn på en snever fortolkning av mandatet, er resultatet ikke blitt tilfredsstillende, særlig fordi mulighetene for variasjon innenfor skatteregimet er blitt begrenset. Den nytenkning vi har fått senere, for eksempel når det gjelder IPA, unit linked og snart innskuddsorienterte ordninger, er ikke tatt hensyn til, og forslaget som helhet må betraktes som et tilbakeskritt i forhold til å gi variasjonsbredde i pensjonsproduktene. Lovforslaget har også sosialpolitiske innslag, som trolig mer hensiktsmessig kan løses med andre typer virkemidler. Lovforslaget gir en detaljregulering og en innstramming i forhold til gjeldende regelverk, mens det snarere er behov for forenklinger. Både arbeidstakerne, bedriftene og pensjonsinnretningene bruker allerede nå uforholdsmessig mye tid på å forstå regelverket. Et siktemål med den nye loven burde være å forenkle. Vi vil hevde at den detaljreguleringen det er lagt opp til i lovforslaget er så sterk at ytelsesordninger kan komme i miskreditt, noe som igjen kan føre til at bedrifter som ellers kunne tenkt seg å innføre ytelsesbaserte pensjonsordninger velger ikke å gjøre det, eller velger en innskuddsordning når dette blir tillatt innenfor skattereglene. Bedrifter som har en ytelsesordning kan tilsvarende velge overgang til innskuddsbaserte pensjonsordninger. (...)

Forholdet til offentlige tjenestepensjonsordninger synes å ha vært en mal. Forskjellene i ansettelsesforholdene i privat og offentlig sektor er likevel så store at dette hensynet ikke bør tillegges stor vekt. Privat sektor er bl.a. preget av større variasjon når det gjelder pensjonsdekning. Vi kommer tilbake til dette nedenfor under maksimalgrenser. (...)

Vårt prinsipielle syn er videre at man bør vurdere en mulighet for deling av alderspensjonsdelen og uføre- og etterlattedekningene. Vi tror at det kan ligge muligheter for forenkling i et slikt skille. Vi mener også at et skille uansett er nødvendig i tilknytning til innføring av innskuddsbasert pensjon. Dette skal selvsagt ikke forhindre en videreføring av pensjonsordninger med full kombinasjon og evt. lineær opptjening på alle ytelser. Poenget er at kundene kan få flere valg mht dekningen av etterlatte og uføre.

Vi vil sterkt tilrå at lovutkastet ikke blir behandlet separat, men at det blir behandlet samtidig med en totalvurdering av pensjonssystemet i privat sektor i Norge. I alle fall mener vi at dette forslaget ikke kan behandles uavhengig av myndighetenes behandling av innskuddsordninger. Dagens regler vil uten større problemer kunne videreføres en stund til, kanskje med ett par modifiseringer når det gjelder premiefond, konsern, fusjon/fisjon og samboerforhold - dvs. rent tekniske problemstillinger.

Selv om Forsikringsforbundet er kritisk til en del grunnleggende trekk ved lovforslaget, ser vi også at det er enkeltelementer ved forslaget til ny lov som representerer forbedringer i forhold til dagens regelverk. Blant de positive sidene vil vi særlig trekke frem at reglene forankres i en egen lov, og at det er gitt presise regler for fusjoner, fisjoner og opphør.»

Forsikringsklagekontoret er opptatt av hensynet til den enkelte forbruker, og mener at loven fortsatt vil være for vanskelig tilgjengelig for den enkelte forsikrede, noe som tilsier et stort behov for informasjon om regelverket både ved inn- og utmelding i pensjonsordningen og for øvrig også i forsikringstiden, jf FAL § 19-3.

AktuarKonsulenters Forum skriver at formålet med en foretakspensjonslov bør være å gi en avklaring på viktige prinsippspørsmål der reglene i dag gir upresis veiledning, å rette opp skjevheter eller mangler i det nåværende system og å gi en systematisk og konsistent oppbygging av regelverket, med bestemmelser som er enkle å praktisere og forstå. Videre bør formålet være å sikre stabile, langsiktige rammevilkår som det vil være bred aksept omkring. Sett i et slikt perspektiv har de følgende innvendinger til lovforslaget:

1. «Alle nåværende tjenestepensjonsordninger må endres betydelig hvis lovutkastet vedtas. Utvalget må derfor være av den oppfatning at det eksisterende regelverk trenger gjennomgripende reformer. Vi ser imidlertid slik på saken at dagens regelverk er godt prøvet i praksis og fungerer bra med relativt få unntak.

2. Vi er forbauset over at juridiske tvilsspørsmål i dagens regelverk, som f. eks. foretakenes disposisjonsrett over premiefondet og pensjonistenes adgang til å motta andeler av overskuddet, ikke er blitt mer inngående vurdert.

3. Enkelte av de foreslåtte reformer, som for eksempel ny «omsorgspool», økning fra 30 års til 35 års opptjeningstid for full pensjon, innskrenkinger i pensjonsgrunnlaget for lønnsinntekt ut over 9 G samt beskjæringer i sikret barne- og uførepensjon, er så kontroversielle at man neppe oppnår noen konsensus om loven, hverken på kort eller lang sikt.

4. Enkelte av de foreslåtte bestemmelser virker unødig teknisk kompliserte, sett både fra et bruker og ekspertsynspunkt. Siden utvalget mener at loven ikke bør gis tilbakevirkende kraft på vesentlige punkter om opptjeningstid og pensjonsgrunnlag, må man regne med å ha to parallelle systemer i flere 10-år fremover - en fordyrende og kompliserende faktor.

5. Kontroversielle og kompliserte bestemmelser kan gi som langsiktige konsekvens at mange bedrifter etter hvert velger å innføre pensjonsordninger for sine ansatte utenom TPES-systemet. Det vil være en fordel for ivaretakelse av likhetsprinsippet mellom foretakets arbeidstakere om pensjonsordninger flest sikres etter TPES-systemet også i fremtiden.

6. Enkelte bestemmelser er utformet såvidt språklig komplisert at lovteksten med kommentarer må leses flere ganger før man skjønner hva som egentlig menes. Noen av bestemmelsene synes lite håndterbare og/eller unødig pirkete.»

Departementets vurdering

I forbindelse med lovfesting av reglene om foretakspensjonsordninger med rett til inntektsfradrag etter skatteloven har det vært et siktemål å inkludere så mange som mulig av foretakets ansatte. Videre har det vært en målsetning å lage et fleksibelt regelverk. Fra NOU 1998: 1 s 9 siteres:

«For foretaket er foretakspensjon en frivillig ordning, og utvalget har derfor sett det som sin oppgave å lage regler som ikke er for rigide for foretaket: en foretakspensjonsordning skal verken være for kostbar eller for bindende. Lovverket består i normalregler for enhver pensjonsordning, og på områder der det er slikt behov er reglene fleksible.»

Departementet er av den oppfatning at forslaget til lov om foretakspensjon oppfyller denne målsetningen. Der det er ønskelig med fleksibilitet, åpner loven flere steder for en normalordning som foretakene kan fravike.

Departementet vil påpeke at det dreier seg om en ordning som er skattefavorisert, og departementet ser det ikke som urimelig at myndighetene stiller krav til en slik ordning. Ved behandlingen av Velferdsmeldingen uttalte et flertall i sosialkomiteen at tjenestepensjonsordningene skal støtte opp om folketrygden, og at de skal oppfylle visse fordelingspolitiske krav. Det bør også påpekes at ingen foretak pålegges å innføre foretakspensjonsordninger for sine ansatte. De står videre fritt til å velge ordninger som ligger utenfor dette regelverket, men da uten skattefordel. Departementet finner det rimelig at pensjonsordninger som nyter godt av lempelige skatteregler har en viss sosial profil, for eksempel ved at flest mulig av de ansatte i foretaket kan nyte godt av ordningene. Dette hensynet er etter departementets syn godt ivaretatt ved det lovutkastet som nå foreligger.

Mange av de spørsmål som er foreslått regulert i utkast til lov om foretakspensjon, baserer seg på de føringer som er lagt av Stortinget i innstillingen til Velferdsmeldingen. Etter departementets syn står verken utvalget eller departementet fritt på disse punktene.

Enkelte av høringsinstansene har ytret ønske om at fremleggelse av proposisjon om foretakspensjon utsettes, slik at alle pensjonspolitiske spørsmål kan ses under ett. Etter departementets syn er det uheldig dersom endringer i dette regelverket nå utsettes på ubestemt tid. Det er et stort behov for opprydning i og modernisering av regelverket. Dette arbeidet har pågått over flere år, og bør nå sluttføres. En samlet presentasjon av de pensjonspolitiske spørsmål som er under utredning, ville medføre at det vil gå flere år før nye forslag kan behandles av Stortinget.

Flere av høringsinstansene ønsker at lov om foretakspensjon skal ses i sammenheng med innskuddsbaserte pensjoner. Departementet finner det ikke hensiktsmessig å utsette fremleggelsen av proposisjon om lov om foretakspensjon i påvente av lovarbeidet som gjenstår for innskuddsbaserte ordninger. De pensjonspolitiske hovedlinjene som Stortinget vektlegger i behandlingen av lov om foretakspensjon, vil være de samme og danne grunnlag for tilsvarende linjer i en lov om innskuddsbaserte ordninger. Departementet legger også opp til at lov om foretakspensjon skal tre i kraft fra 1. januar 2001, jf avsnitt 18.1. Dette antas å muliggjøre en paralell ikrafttredelse for de to regelsettene. For øvrig henvises det til omtalen av innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger i avsnitt 2.9.

3.1.2 Lovens tittel

Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at den nye loven skal hete «lov om foretakspensjon».

Høringsuttalelsene

Kredittilsynet, Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Norske Pensjonskassers Forening (NPF), Norges Forsikringsforbund (NFF), Den norske Advokatforening og AktuarKonsulenters Forumhar synspunktet på lovens tittel og/eller bruk av begrepet «foretakspensjonsordning med skattefordel».

Kredittilsynet mener loven bør hete «lov om tjenestepensjonsordninger.» NHO og NPF foreslår at betegnelsen «tjenestepensjonsordning etter skatteloven» opprettholdes. NHO mener at den nye betegnelsen eventuelt kan brukes på nye ordninger dersom det blir åpnet for en generell lukkeadgang. NPF vil opprettholde dagens betegnelse fordi de finner det lite hensiktsmessig å betegne pensjonsordningene etter om de anses å være undergitt en mer eller mindre fordelaktig eller ugunstig skatte- og avgiftsmessig behandling.

AktuarKonsulenters Forum skriver at siden det fins utallige eksempler på generelle pensjonsordninger for ansatte i foretak utenom rammen av TPES-systemet, er «Lov om tjenestepensjonsordninger etter skatteloven» en bedre betegnelse.

Den norske Advokatforening mener «foretakspensjonsordning etter skatteloven» er en bedre betegnelse enn «foretakspensjonsordninger med skattefordel».

Departementets vurdering

Departementet er av den oppfatning at «tjenestepensjon» er en foreldet tittel, som i stor grad henleder oppmerksomheten på 1968-regelverket. Utvalgets begrunnelse for å velge en annen tittel på loven var bl a for å understreke at det dreier seg om en foretaksopprettet pensjonsordning for foretakets ansatte. Departementet slutter seg til utvalgets syn på lovens tittel, og går inn for at loven skal hete «lov om foretakspensjon». Når det gjelder bruk av begrepet «foretakspensjonsordninger med skattefordel», vises det til departementets forslag til endring i § 1-1 første ledd, omtalt under departementets vurdering i avsnitt 3.2 om saklig virkeområde.

3.1.3 Forskrifter til loven

Utvalgets forslag

Utvalget foreslår i utkastet § 1-3 at Kongen kan fastsette nærmere regler til gjennomføring, utfylling og avgrensning av bestemmelsene i lov om foretakspensjon.

Høringsuttalelsene

Norske Pensjonskassers Forening (NPF)og Den norske Advokatforening kommenterer at det ikke er utarbeidet forskrifter til lovforslaget.

NPF bemerker at:

«...utvalget ikke har lagt frem forslag om forskrifter slik som angitt i mandatet. Vi mener at forslag til forskrifter må foreligge før loven behandles i Stortinget, slik at konsekvensene av lovforslaget kan vurderes i sin helhet.»

Den norske Advokatforening har tilsvarende synspunkter:

«Det fremgår av mandatet for utredningsutvalget at det foruten lovforslag skulle utarbeides forskrifter til loven. Forslag til forskrifter er imidlertid ikke utarbeidet og sendt på høring. Advokatforeningen forutsetter at forskrifter vil bli utarbeidet i forbindelse med utarbeidelse av lovproposisjon.»

Kredittilsynet bemerker om forskriftshjemmelen i § 1-3 at:

«...paragrafen gir Kongen adgang til å fastsette utfyllende regler til loven. Kredittilsynet anser en slik bestemmelse for å være nødvendig utfra praktiske hensyn, og også i samsvar med vanlig lovgivningspraksis. Kredittilsynet antar imidlertid at anvendelsen av en slik forskriftshjemmel bør begrenses mest mulig, idet intensjonen har vært at alle substansielle bestemmelser skal være inntatt i selve lovteksten.»

Departementets vurdering

Departementet oppfatter ikke mandatet som et pålegg om å utarbeide forskrifter, men som en kompetanse til å gjøre det dersom det etter utvalgets syn var hensiktsmessig. Fra mandatet siteres:

«Gruppens arbeid skal føre frem til et fullstendig forslag til lov om private tjenestepensjonsordninger med ferdig utkast til lov- og eventuelle forskriftstekster. (...) Det kan være hensiktsmessig at noen spørsmål reguleres nærmere i forskrift gitt i medhold av loven. I så fall skal gruppen også utarbeide utkast til forskriftstekst.»

Videre siteres fra NOU 1998: 1 s 21, hvor utvalget selv begrunner sin prioritering:

«Utvalget har kommet til at det er mest hensiktsmessig å avvente høringsuttalelser til utkastet før det utarbeides utkast til forskrifter med hjemmel i lovteksten. Dette er gjort i forståelse med departementet.»

Som utvalget påpeker vil forskriftenes utforming avhenge av den endelige utforming av lovteksten. Departementet finner det derfor ikke hensiktsmessig å utforme forskrifter før loven er endelig vedtatt. Departementet er imidlertid innforstått med at flere forskrifter må foreligge innen lovens ikrafttreden, og vil utarbeide disse før dette tidspunkt. Utkast til forskrifter vil bli sendt på høring.

Departementet foreslår at den generelle forskriftshjemmelen i § 1-3 innskrenkes noe i forhold til utvalgets forslag. Det foreslås at Kongen kan fastsette nærmere regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i lov om foretakspensjon.

3.1.4 Deltagelse i utvalget

Høringsuttalelsene

Norske Pensjonskassers Forening (NPF) kritiserer i sin høringsuttalelse at utvalget ikke har hatt medlemmer fra arbeidsgiver- eller arbeidstakerorganisasjonene og uttaler:

«Utvalget har ikke hatt medlemmer fra de berørte organisasjoner i det private næringsliv. Dette gjelder også de to utredningsutvalg som var forløpere for dette utredningsarbeid og som la frem innstillinger i 1992 og 1994. Vi er her på et spesialområde hvor en vesentlig del av den faglige kompetanse er å finne i det private næringsliv, og det er uheldig at det private næringsliv ikke har fått noen representasjon i de tre utredningsutvalg som i en årrekke har arbeidet med revisjon av regelverket. Deltakelse i en referansegruppe knyttet til det siste utredningsutvalget kan ikke erstatte betydningen av direkte deltakelse i utredningsutvalget. Det er for øvrig i liten grad tatt hensyn til de synspunkter som referansegruppens medlemmer har kommet med. Synspunktene er heller ikke referert i utredningen. Ved direkte deltakelse i utredningsarbeidet ville iallfall synspunktene fra næringslivets organisasjoner i noen grad ha vært gjengitt i utredningen. Da regelverket for private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven ble revidert i 1968, ble utredningsarbeidet gjennomført av et utvalg som bl.a. hadde representanter fra Landsorganisasjonen i Norge, Norsk Arbeidsgiverforening og De norske livsforsikringsselskapers forening. Regelverket fra 1968 har en meget høy faglig kvalitet. Dette må antas å være en av hovedårsakene til at det har vært relativt få tvister knyttet til dette regelverk.»

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)og Den norske Advokatforening kommenterer også manglende deltakelse fra partene i næringslivet i utvalget.

Departementets vurdering

Departementet viser til utvalgets mandat. Ifølge mandatet punkt 4 skulle gruppen etablere kontakt med interessegrupper om spesielle spørsmål som utvalget fant det hensiktsmessig å drøfte eksternt. Dette ble gjort ved at utvalget knyttet til seg en referansegruppe hvor berørte parter fikk mulighet til å komme med merknader underveis i utvalgets arbeid. Referansegruppen hadde representanter fra Næringslivets Hovedorganisasjon, Landsorganisasjonen i Norge, Akademikernes Fellesorganisasjon, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, Norges Forsikringsforbund og Norske Pensjonskassers Forening.

3.2 Saklig virkeområde

3.2.1 Generelt om hvem som kan ha foretakspensjonsordning, og hvordan ordningen kan være organisert

3.2.1.1 Gjeldende rett

Gjeldende rett er beskrevet i NOU 1998: 1 på side 22:

«Private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven (TPES) reguleres i medhold av i skatteloven (sktl.) § 44 første ledd bokstav k. Bestemmelser om dette er gitt i forskrift av 28. juni 1968 nr 3 og forskrift av 27. oktober 1969 nr 9451 (1968-reglene). Arbeidsgiver og arbeidstaker gis en gunstig skattemessig behandling under forutsetning av at tjenestepensjonsordningen oppfyller de nærmere krav som er fastsatt i forskriftene. Arbeidsgiver har fradragsrett for innbetaling til dekning av premier i en TPES-ordning og innenfor visse begrensninger for innbetaling til premie- og pensjonsreguleringsfond. Det gis fradrag for innbetaling til premiefond for et beløp inntil 150 prosent av årets premie. I tillegg gjelder den begrensning at det ikke gis fradrag for innbetalinger til premiefond i den utstrekning innestående midler på fondet overstiger 10 ganger årets premie. For innbetaling til pensjonsreguleringsfond gjelder en fradragsbegrensning på 75 prosent av årets premie. Det er imidlertid ikke noe tak for fradragsretten ut fra samlede innestående midler i pensjonsreguleringsfond. Dersom arbeidstaker delfinansierer pensjonen, følger fradragsretten for arbeidstakers innbetalinger av sktl. § 44 første ledd bokstav h nr 2.

Avkastning på innestående midler i tjenestepensjonsordningen, herunder midler i premie- og pensjonsreguleringsfond, beskattes ikke løpende verken på arbeidsgivers eller arbeidstakers hånd. Avkastningen på midlene anses som skattepliktig inntekt først når ytelsen utbetales. Utbetalingene skattlegges som pensjon.

Et vilkår for å oppnå skattefavorisering er at tjenestepensjonsordningen organiseres etter en av de alternative organiseringsmåter som er nevnt i 1968-reglene § 1. Etter § 1 bokstav a kan en TPES være en kollektiv pensjonsforsikring tegnet i selskap som har tillatelse til å drive livsforsikringsvirksomhet her i landet. Bestemmelsen har i praksis vært forstått slik at TPES bare kan tegnes i livsforsikringsselskap som er etablert i Norge. Ved denne organiseringsmåten vil forvaltningen av tjenestepensjonsordningens midler, overskuddstildeling mv reguleres av lov 10. juni 1988 nr 39 om forsikringsvirksomhet og tilhørende forskrifter. Alternativt kan foretaket opprette en pensjonskasse, jf § 1 bokstav b. Pensjonskassens virksomhet er regulert i forskrift av 19. februar 1993 nr 117 (pensjonskasseforskriften). Forskriften gir forsikringsvirksomhetslovens bestemmelser i stor grad tilsvarende anvendelse for pensjonskasser. Etter 1968-reglene § 3 gjelder i tillegg særlige bestemmelser for pensjonskasser bl a om plikt til å ha et styre med minst fire medlemmer og om separasjon av foretakets og tjenestepensjonsordningens midler. Pensjonskasseforskriften gir tilsvarende bestemmelse om styre i pensjonskasser.

1968-reglenes § 1 bokstav b er etter sin ordlyd ikke til hinder for at en tjenestepensjonsordning organiseres ved at et konsern oppretter en såkalt konsernpensjonskasse, dvs. en pensjonskasse for flere av foretakene i konsernet. Kredittilsynet har lagt til grunn at kravet i § 6 nr 1 bokstav a om lik pensjonsplan for alle arbeidstakere i så fall gjelder de enkelte foretak i konsernet. 1968-reglene inneholder ingen særlige regler om konsernpensjonskasser, men pensjonskasseforskriften (forskrift av 19. februar 1993 nr 117) har enkelte regler som søker å forhindre at konsernpensjonskassen blander sammen midler som tilhører de enkelte foretak og deres ansatte og pensjonister. Det vises i denne sammenheng til pensjonskasseforskriften § 10 om fordeling av kostnader, tap, inntekter, fond mv, § 14 om kontoføring og kontoutskrift og § 15 om overskudd.

TPES kan være et såkalt suppleringsfond som har som formål å yte pensjon til ansatte som på grunn av alder ikke kan opptjene full tilleggspensjon i folketrygden, eller et oppsamlingsfond i et livsforsikringsselskap med sikte på senere å etablere en fast tjenestepensjonsordning, jf § 1 bokstavene d og e. I 1968-reglene §§ 9 og 10 er det gitt regler om hhv suppleringsfond og oppsamlingsfond. TPES kan også være organisert i form av en avtale inngått mellom arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner, jf 1968-reglenes § 1 bokstav c. TPES organisert ved kollektiv pensjonsforsikringsavtale i livsforsikringsselskap, ved pensjonskasse eller ved tariffavtale benevnes i 1968-reglene som «fast tjenestepensjonsordning».»

Departementet slutter seg til utvalgets beskrivelse av gjeldende rett.

3.2.1.2 Vurderinger og forslag

Utvalgets forslag

Utkastets § 1-1 første ledd angir for det første hva loven omfatter, mao dens saklige virkeområde. Videre angir bestemmelsen i annet ledd hvilke pensjonsinnretninger en foretakspensjonsordning med skattefordel kan være organisert i. Til sist gis det i tredje ledd hjemmel for at Kongen kan bestemme at loven helt eller delvis skal gjelde for pensjonsordning opprettet av virksomhet som ikke er skattepliktig.

Utvalget har foreslått at § 1-1 skal angi lovens virkeområde til å være «foretakspensjonsordninger med skattefordel» i motsetning til 1968-reglene som angir sitt virkeområde til å være «Privat tjenestepensjonsordning, som nevnt i skatteloven § 44 første ledd bokstav k (...)».

Utvalget begrunner sitt standpunkt med at man ser det som viktig at en så omfattende lov «selv klart angir sitt virkeområde, og at virkeområdet ikke bør fremgå via en henvisning til en enkeltbestemmelse i skatteloven» (NOU 1998: 1 s 175). Det var imidlertid dissens i utvalget angående dette spørsmålet. Sett i lys av at pensjonsordninger i arbeidsforhold kan utformes på flere måter, mente et mindretall at det er viktig at det presiseres i bestemmelsen om lovens virkeområde at loven gjelder den tjenestepensjonsordning som er nevnt i skatteloven § 44 første ledd bokstav k. Mindretallet mente derfor at loven skulle forankres i skatteloven, og at tilknytningen til skatteloven § 44 således burde fremgå av lovteksten.

Utkastet § 1-1 annet ledd angir hvilke pensjonsordninger som omfattes av loven og hvordan foretakspensjon med skattefordel kan være organisert. Utvalget foreslår at foretakspensjonsordning med skattefordel kan organiseres som pensjonsforsikring i livsforsikringsselskap, pensjonskasse som er bygd opp etter forsikringstekniske regler og godkjent av Kredittilsynet, eller tariffestet pensjonsordning som bygger på avtale mellom organisasjoner for arbeidsgivere og arbeidstakere og som er godkjent av departementet. Dette forslaget er i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett.

§ 1-1 tredje ledd gir hjemmel for Kongen til å bestemme at loven helt eller delvis også skal gjelde for pensjonsordning opprettet av virksomhet som ikke er skattepliktig.

Høringsuttalelser til § 1-1 første ledd

Skattedirektoratet (SKD) og Ligningsutvalgetuttaler seg om bestemmelsens angivelse av lovens virkeområde. Begge instansene støtter mindretallets syn.

Skattedirektoratet sier i sin høringsuttalelse at:

«Det gis skattefordeler til foretakspensjonsordninger som omfattes av skatteloven § 44 første ledd bokstav k. Den nye loven om foretakspensjon (eventuelt også forskrift) er ment å skulle erstatte forskriftene som nå regulerer private tjenestepensjonsordninger, jf utvalgsutredningen side 19, mens den skattemessige behandlingen fortsatt skal reguleres av skatteloven § 44 første ledd bokstav k. På denne bakgrunn mener Skattedirektoratet at tilknytningen til skatteloven § 44 første ledd bør gå klarere frem av lovforslaget. Dette kan for eksempel gjøres ved at det inntas en henvisning til skatteloven tilsvarende den som er foreslått av de tre utvalgsmedlemmene på side 176 i utredningen, sml også forslag til endring av skatteloven § 44 første ledd bokstav k på side 77.»

Ligningsutvalget gir uttrykk for lignende synspunkter.

Departementets vurdering

Lov om foretakspensjon regulerer vilkårene for en skattefavorisert ordning. Dette taler for at det bør foreligge en direkte kobling mellom loven og skattelovens regler. Det sentrale i skattefavoriseringen er retten til inntektsfradrag. En henvisning til skatteloven § 6-46 vil hindre uklarhet om hvorvidt andre kollektive ordninger omfattes av lov om foretakspensjon. Departementet mener at i en lov med en så sterk tilknytning til skatteloven, angis virkeområdet klarest med en henvisning til skatteloven. Dette er også en videreføring av det system som er brukt i 1968-reglene, og er velkjent for de som vil bli brukere av lov om foretakspensjon. Utvalget har foreslått en endring i skatteloven § 44 første ledd bokstav k (ny skattelov § 6-46) slik at fradragsrett for arbeidsgiver forutsetter at ordningen følger vilkårene i lov om foretakspensjon. Departementet mener at henvisningen bør skje begge veier, slik at skatteloven § 6-46 er knyttet opp mot lov om foretakspensjon, og at lov om foretakspensjon knyttes opp mot denne bestemmelsen i skatteloven.

De to høringsinstansene som uttaler seg om dette spørsmålet, Skattedirektoratet og Ligningsutvalget, støtter utvalgets mindretall i dette spørsmålet.

Departementet foreslår en endring i utvalgets utkast § 1-1 første ledd slik at det fremgår at loven gjelder foretakspensjonsordning hvor det gis eller har vært gitt inntektsfradrag etter skatteloven § 6-46 og foretak som har eller oppretter slik pensjonsordning. Som en konsekvens av dette må henvisningen til skatteloven i § 1-2 annet ledd bokstav a endres. Det foreslås at foretak i § 1-2 annet ledd bokstav a defineres som aksjeselskap, allmennaksjeselskap, ansvarlig selskap, enkeltmannsforetak, og ethvert annet rettssubjekt som har arbeidstaker i sin tjeneste.

Departementet er for øvrig enig i utvalgets utkast til § 1-1 annet ledd, men foreslår en presisering av bokstav b, slik at det fremgår at foretakspensjonsordning kan være en ordning i pensjonskasse. Ingen av høringsinstansene har nevnt forslaget om å videreføre adgangen til å ha pensjonsordning basert på tariffavtale mellom arbeidsgivers og arbeidstakers organisasjoner. Så langt departementet har brakt i erfaring, er ikke denne adgangen i bruk. Departementet foreslår derfor at adgangen ikke videreføres da det ikke anses å være behov for det.

Utvalgets utkast § 1-1 tredje ledd er omtalt under i avsnitt 3.2.2.

3.2.2 Skattemessig likebehandling av private og offentlige pensjonsordninger - kommunal og statlig sektor

3.2.2.1 Gjeldende rett

I dag har de kommunale pensjonsordningene og Statens Pensjonskasse på enkelte områder gunstigere vilkår enn det private foretak kan ha i sine pensjonsordninger etter det gjeldende regelverket for tjenestepensjonsordninger etter skatteloven (1968-reglene).

Etter skatteloven § 44 første ledd bokstav a fjerde punktum kommer arbeidsgivers utgifter til tjenestepensjonsordninger bare til fradrag i inntekten dersom pensjonsordningen oppfyller vilkårene i 1968-reglene, eller dersom ordningen er pålagt i, eller i henhold til lov.

Statens Pensjonskasse er en lovpålagt ordning, og tilskudd til pensjonsordning i Statens Pensjonskasse gir således rett til inntektsfradrag. Flere skattepliktige, fristilte, statlige foretak har gjennom særskilt stortingsvedtak i henhold til lov om Statens Pensjonskasse § 5 annet ledd fått fortsette medlemskapet for sine ansatte i Statens Pensjonskasse etter at foretaket har blitt fristilt.

De kommunale pensjonsordningene er ikke lovpålagte, men følger av tariffavtale. Kommunale pensjonsordninger har normalt ikke tilpasset seg vilkårene i 1968-reglene, og tilskudd til slike ordninger er derfor ikke fradragsberettiget. Det er imidlertid dispensert i en 3-årsperiode for offentlig heleide kraftforetaks tilskudd til kommunale pensjonsordninger. Dispensasjonene er gjort i medhold av § 15 i 1968-reglene, og innebærer at foretakene får inntektsfradrag for tilskudd til kommunale pensjonsordninger, selv om pensjonsordningen ikke oppfyller vilkårene i 1968-reglene. Dispensasjonene ble gitt i forbindelse med omleggingen av beskatningen fra prosentligning til regnskapsligning i denne sektoren, og i påvente av lov om foretakspensjon.

3.2.2.2 Vurderinger og forslag

Utvalgets forslag

Utvalget forutsetter at loven skal omfatte skattefavoriserte pensjonsordninger til samtlige skattepliktige foretak. I NOU 1998: 1 s 175 sies det at

«Foretak som eies av stat eller kommune og som har skatteplikt vil således omfattes. Andre statlige og kommunale pensjonsordninger omfattes ikke av loven.»

Høringsuttalelsene

Statens Pensjonskasse (SPK)uttaler:

«Lovens utkast § 1-1 (3) sier at Kongen kan bestemme at loven skal gjelde for ikke-skattepliktige virksomheter. I merknadene er det angitt at bestemmelsen åpner adgang for å regulere nivået på ytelser fra offentlige ordninger. Både utkastets § 1-1 og 1-3 innebærer at det vil oppstå motstrid mellom foretakspensjonsloven og offentlige lovfestede pensjonsordninger. Den løsning som etter SPK's syn åpenbart må være den riktige når man ikke har tatt opp disse problemstillinger til en bredere drøftelse må være å avgrense foretakspensjonslovens virkeområde mot stillinger med rett (og plikt) til medlemskap i lovfestede tjenestepensjonsordninger. Det er her som eksempel tilstrekkelig å vise til at stillinger i Statens Pensjonskasse er innlemmet enten gjennom uttrykkelig bestemmelse i pensjonsloven (l. 28 juli 1949 nr. 26) § 5, eller ved plenarvedtak i medhold av § 5.

Lovens virkeområde bør formentlig også avgrenses mot de kommunale pensjonskasser og kommunale tjenestepensjonsordninger i medhold av kommuneloven. Avgrensningen av de offentlige tjenestepensjonsordningenes virkeområde fortjener særskilt utredning og regulering i den offentlige pensjonslovgivning, ikke i lovgivningen for private pensjonsordninger.»

Kommunal Landspensjonskasse Forsikring (KLP Forsikring) tar opp forholdet til kommunale virksomheter:

«Kommunale virksomheter har tradisjonelt valgt å ha tjenestepensjonsordninger som er identiske med sine kommunale eieres tjenestepensjonsordninger, og i den grad de kommunale virksomheter er forpliktet til å følge tariffavtalen mellom KS og arbeidstakerorganisasjonene innen kommunal sektor, er de forpliktet til å sikre sine ansatte tjenestepensjoner på lik linje med andre kommunalt ansatte. Også bedrifter organisert f eks gjennom NAVO og Apo har i stor grad valgt å ha offentlige tjenestepensjonsordninger for sine ansatte som arbeider innenfor det offentlige interessefelt.

Inntil spørsmålet om skattefradrag ble tatt opp i forbindelse med at energiverkene ble skattepliktige, har dette ikke vært en aktuell problemstilling. De kommunale virksomheter som er/har vært skattepliktige har fått skattefradrag for premien som er innbetalt. Slik lovutkastet med merknader fremstår, kan det se ut som kommunale virksomheter ikke har fått skattefradrag for pensjonspremien. Dette er ikke riktig. Når loven ikke uttrykker at det er skattefradrag for denne pensjonspremien, er det en konsekvens av at det den gang denne paragrafen ble utformet var en lite aktuell problemstilling med skatt og pensjon for kommunale virksomheter.

Vi ser klart lovgivers behov for klare lovregler på dette punkt. Likeledes ser vi klart at det er et behov for at ikke virksomheter skal kunne etablere en hvilken som helst tjenestepensjonsordning med rett til skattefradrag. Kommunale tjenestepensjonsordninger kan ikke gi høyere pensjonsytelser enn det som gis for samme lønn og tjenestetid i Statens Pensjonskasse. Innenfor kommunal og statlig sektor er det også en overføringsavtale om pensjonsrettigheter, som sikrer at den forsikrede får utbetaling fra den pensjonsinstitusjon hvor han sist var medlem. Avtalen krever at pensjonsordningene har likeverdige pensjonsytelser. Dette hindrer overpensjonering, og sikrer mot underpensjonering.

Lovens § 44 første ledd bokstav a bør få en tilføyelse som sikrer at bedrifter som er innenfor det statlige eller kommunale interesseområdet, og som har tjenestepensjonsordning som er godkjent innenfor overføringsavtalen, kan få skattefradrag for premien til denne pensjonsordningen i stedet for skattefradrag for pensjonsordningen som er i samsvar med lov om foretakspensjon. På denne måten vil en også sikre en likebehandling mellom offentlige og private skattepliktige foretak.»

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) uttaler om tredje ledd:

«Her foreslås det at Kongen kan bestemme at loven helt eller delvis skal gjelde også for pensjonsordning opprettet av virksomhet som ikke er skattepliktig. Vi kan ikke se at det er behov for å gi Regjeringen en slik fullmakt. Lovens omfattende reguleringsbestemmelser bør ikke komme til anvendelse når det ikke kreves fradrag for premien. Dersom det er behov for regulering i disse tilfelle, bør dette skje med hjemmel i klare lovbestemmelser.

Vi forutsetter også at det her gis særlig henvisning til et eventuelt fremtidig regelverk for innskuddsordninger.»

Departementets vurdering

Det gis i medhold av den någjeldende skatteloven § 44 første ledd bokstav a inntektsfradrag for tilskudd til lovpålagte pensjonsordninger, som f eks Statens Pensjonskasse. Videre gis det inntektsfradrag for tilskudd til tjenestepensjonsordninger som oppfyller vilkårene i 1968-reglene. Det er ikke fradragsrett for tilskudd til kollektive pensjonsordninger som ikke oppfyller 1968-reglene, og kollektive pensjonsordninger som ikke er lovpålagte.

Kommunal Landspensjonskasse Forsikring tar i sin høringsuttalelse opp forholdet til kommunalt eide, men for øvrig fristilte foretak, og hevder bl a at disse foretakene har fått inntektsfradrag for den premien som er innbetalt. Departementet vil peke på at det ikke er hjemmel i den någjeldende skatteloven § 44 for å gi inntektsfradrag for tilskudd til pensjonsordninger som ikke er pålagt i eller i henhold til lov og som heller ikke oppfyller vilkårene for privat tjenestepensjonsordning etter skatteloven (1968-reglene). Dersom kommunale, fristilte foretak har fått inntektsfradrag, må dette ha skjedd på feilaktig grunnlag og ikke i tråd med gjeldende regelverk.

De kommunale pensjonsordningene og Statens Pensjonskasse har på enkelte områder gunstigere vilkår enn det private foretak kan ha i sine tjenestepensjonsordninger som gir rett til inntektsfradrag etter skatteloven (1968-reglene). Dette innebærer at skattepliktige, fristilte, statlige foretak som fortsatt har medlemskap for sine ansatte i Statens Pensjonskasse, vil kunne ha et konkurransefortrinn i forhold til privat og kommunal virksomhet.

Lempeligere fradragsregler for fristilte kommunale eller statlige foretak enn for tilsvarende privat virksomhet, vil etter departementets oppfatning medføre en uheldig forskjellsbehandling mellom foretak i privat og offentlig sektor som driver skattepliktig virksomhet. Etter departementets syn må også de fristilte offentlige foretakene tilpasse pensjonsordningen til kravene som gjelder for private foretakspensjoner som forutsetning for skattefavorisering. Hvis ikke gis foretakene et konkurransefortrinn i forhold til private foretak som driver konkurrerende virksomhet.

Etter departementets syn skal vilkårene som oppstilles i lov om foretakspensjon gjelde alle typer kollektive pensjonsordninger som skal skattefavoriseres. Departementet går inn for at kommunale, fristilte, skattepliktige foretak må tilby pensjonsordninger som oppfyller kravene i lov om foretakspensjon for å få rett til inntektsfradrag for tilskudd til ordningene. Dette kan gjøres på to måter; fortsatt tilknytning til den kommunale pensjonskasse, men slik at disse foretakene må tilby et produkt i samsvar med reglene i lov om foretakspensjon, eller at de går ut av den kommunale pensjonskasse og etablerer pensjonsordning i et forsikringsselskap eller oppretter egen pensjonskasse. Kommunale pensjonsordninger som ikke oppfyller vilkårene, vil således ikke skattefavoriseres.

Pensjonsordning i fristilt kommunalt foretak vil normalt være basert på tariffavtale. Det innebærer at det i praksis vil være vanskelig for foretaket å få endret innholdet i pensjonsordningen da det forutsetter en endring av tariffavtalen. En fristillelse av foretaket fra kommunen kan skape uttrygghet hos de ansatte. Videreføring av pensjonsordningen på samme vilkår kan skape større forutberegnelighet og dermed trygghet for arbeidstakeren. Dette gjør at det kan ta tid å få de ansatte til å akseptere overgang til en ny pensjonsordning. Endring av pensjonsordning vil i praksis også kunne medføre at foretaket må etablere pensjonsordning i et forsikringsselskap. Årsaken til det er at Kommunal Landspensjonskasse kun har tilbudt pensjonsordninger som bygger på hovedavtalen i kommunene.

Departementet har forståelse for at det kan ta tid for de fristilte kommunale foretakene å få gjennomført nødvendige endringer i pensjonsordningene. Dette tilsier at kommunalt eide foretak bør gis en rimelig overgangsperiode til å oppfylle lovens vilkår selv om de ikke oppfyller de gjeldende vilkår for inntektsfradrag. Departementet foreslår at det gis en overgangsbestemmelse til skatteloven hvor departementet kan dispensere fra lovens krav til pensjonsordningen for kommunalt eiet foretak de første fem år etter at loven har trådt i kraft.

Det forutsettes at dispensasjon kun vil bli gitt for pensjonsordning som oppfyller de vilkår som gjelder for pensjonsordning i kommunene og hvor den kommunale eierandel i foretaket minst utgjør 98 pst. Når det ikke stilles krav om 100 pst kommunalt eierskap har dette sammenheng med et ønske om å ikke utelukke foretak hvor de ansatte er gitt adgang til å bli medeiere. Kravet om minst 98 pst kommunal eierandel er i samsvar med de krav som har vært stilt overfor ordninger i kommunale kraftforetak som er innvilget dispensasjon med hjemmel i 1968-reglene § 15.

En overgangsperiode for fristilte kommunale foretak på fem år innebærer at pensjonsordningen må oppfylle lovens alminnelige vilkår fra og med inntektsåret 2006 forutsatt at loven trer i kraft fra og med inntektsåret 2001. Etter departementets vurdering bør en dispensasjon fra de alminnelige kravene til pensjonsordningen også gjelde frem til loven trer i kraft. Dette kan gjøres ved at det gis dispensasjon i medhold av § 15 i 1968-reglene for inntektsårene 1999 og 2000, jf dispensasjoner for offentlig eide kraftforetak. Dette medfører at foretakene til sammen vil ha fem år på å oppfylle de alminnelige vilkårene for at pensjonsordningen skal være skattefavorisert.

Departementet legger til grunn at fristilt statlig virksomhet inntil videre skal kunne opprettholde sitt medlemskap i Statens Pensjonskasse. Departementet foreslår i denne omgang ingen materielle endringer i skatteloven § 44 første ledd bokstav a fjerde punktum. På sikt må imidlertid også fristilt statlig virksomhet tilpasse seg vilkårene i lov om foretakspensjon for å beholde retten til inntektsfradrag. For fristilt statlig virksomhet foreligger to muligheter til en slik tilpasning; fortsatt tilknytning til Statens Pensjonskasse, men slik at disse foretakene må tilby et produkt i samsvar med reglene i lov om foretakspensjon, eller at de går ut av Statens Pensjonskasse og etablerer pensjonsordning i et forsikringsselskap eller ved å opprette egen pensjonskasse.

Departementet vil ta initiativ til at det utredes og vurderes nærmere hvorvidt statlig fristilt virksomhet skal kunne tilby pensjonsordninger i tråd med lov om foretakspensjon innenfor Statens Pensjonskasse. Etter departementets oppfatning er det på nåværende tidspunkt for tidlig å ta stilling til hvorvidt Statens Pensjonskasse skal gis rammevilkår på linje med de regler som gjelder for privat sektor. Avklaringer om dette kan først foreligge etter at det er foretatt nærmere utredninger. Utredningen må bl a knyttes til spørsmålet om:

• adgang til å kombinere avtalefestet pensjon og tjenestepensjon fra 65 år,

• erstatning av 85-årsregelen med særaldersgrenser etter vurdering,

• omlegging av bruttoordningen i Statens Pensjonskasse,

• oppheving eller endring av knekkpunktsreglene i lov om Statens Pensjonskasse,

• eventuell videreføring av overføringsavtalen.

Som nevnt ovenfor foreslår departementet en overgangsordning for fristilte kommunale foretak. Departementet forutsetter at lovens anvendelse for fristilte statlige foretak skal være avklart i god tid før utløpet av denne overgangsperioden.

Utvalget har i utkast til § 1-1 tredje ledd foreslått at Kongen kan bestemme at loven helt eller delvis skal gjelde også for pensjonsordning opprettet av virksomhet som ikke er skattepliktig. Departementet vil peke på at lov om foretakspensjon stiller krav til hvordan pensjonsordninger som gis en gunstig skattemessig behandling skal være utformet. Foretak som ikke er skattepliktige, og som dermed ikke krever inntektsfradrag for tilskudd til foretakets pensjonsordning, bør etter departementets oppfatning ikke bli pålagt å følge de reguleringer som det legges opp til i lov om foretakspensjon. Departementet foreslår derfor ikke en bestemmelse i tråd med utvalgets utkast til § 1-1 tredje ledd.

3.3 Definisjoner

3.3.1 Vurderinger og forslag

Utvalgets forslag

I utkast til lov om foretakspensjon § 1-2 er det tatt inn forslag til definisjoner av enkelte sentrale begreper. Synspunkter fra høringsinstansene er gjengitt nedenfor.

Høringsuttalelsene

Kredittilsynet uttaler:

«I § 1 - 2 bør det inntas en adekvat definisjon av «forsikringsteknisk kontantverdi», og dette begrepet bør gjennomgående benyttes i lovteksten i stedet for «kontantverdi», som gjerne oppfattes å ha et helt annet meningsinnhold. Eventuelt kan «kontantverdi» for dette formål defineres som «forsikringsteknisk kontantverdi». (...)

I annet ledd bør definisjonen av premiereserve endres, slik at det klart fremgår at administrasjonsreserven ikke er individualisert, dvs. fordelt på de enkelte medlemmer. I annet ledd er det en definisjon av forsikrede, som ikke samsvarer med forsikringsavtalelovens definisjon av samme begrep. Kredittilsynet har for så vidt ingen bemerkninger til at to lover definerer samme begrep ulikt for ulike formål, men man bør være oppmerksom på forholdet.»

Norges Forsikringsforbund (NFF) uttaler:

«Definisjonen av «forsikrede» bryter med tilsvarende definisjon i FAL. Det er ikke avklart hvilke rettsvirkninger det kan medføre. «Sikrede» er en vanlig betegnelse og bør også brukes her. Definisjonen av «samboer» er ikke lik det som brukes andre steder. Disse bør samordnes.»

Forsikringsklagekontoret peker på at saker som har vært oppe for Forsikringsskadenemnda viser at definisjonen på samboere har skapt mange tvister.

Kommunenes Sentralforbund (KS)bemerker:

«Begrepet samboer har flere ulike definisjoner. Blant annet er definisjonene forskjellige i folketrygden, IPA, og i den kommunale tariffavtalen. Det vil være en fordel for å sikre korrekt behandling at definisjonene så langt som det er praktisk mulig er identiske.»

Departementets vurdering

Når det gjelder begrepene forsikrede/sikrede, ser departementet at definisjonen av forsikrede i forslag til lov om foretakspensjon avviker fra den definisjonen som benyttes i forsikringsavtaleloven. Etter departementets syn er imidlertid ikke dette problematisk fordi definisjonen klart angir hva begrepet innebærer. Departementet velger derfor å holde fast ved den definisjonen som er valgt.

Når det gjelder definisjonen av samboere, viser departementet til at dette er definert i bl a lov om husstandsfellesskap, folketrygdloven § 1-5 tredje ledd, forsikringsavtaleloven § 4-11 annet ledd b og IPA-forskriften § 1-2. Det er etter departementets oppfatning viktig å være klar over at disse definisjonene ikke er like, og at de alle er ment å være formålstjenlige i forhold til den aktuelle loven som definisjonen gjelder for. Definisjonen i lov om husstandsfellesskap fremstår som den mest generelle definisjonen, men departementet finner det ikke hensiktsmessig å endre definisjonen av samboere i tråd med lov om hustandsfellesskap. Heller ikke forsikringsavtalelovens definisjon er etter departementets syn klargjørende for formålet. Tilsvarende gjelder for folketrygdloven, hvor definisjonen er utformet ut i fra de konkrete behov som følger av loven. Departementet vil videre påpeke at definisjonen av samboere i forslag til lov om foretakspensjon er lik definisjonen av samboere i IPA-forskriften. Slik departementet ser det er dette en hensiktsmessig løsning.

Departementet foreslår at det tas inn følgende definisjon av konsern i § 1-2 annet ledd bokstav b: Konsern som nevnt i aksjeloven § 1-3 og allmennaksjeloven § 1-3, likevel slik at morselskapet ikke må være aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Begrepet konsern er benyttet i lovforslaget kapittel 12. Se også merknader til dette kapitlet.

Departementet foreslår at premiereserve defineres som «Avsetning til dekning av kontraktsmessige forpliktelser overfor de forsikrede, inklusive administrasjonsreserve til dekning av fremtidige kostnader». Til spørsmålet om hva som ligger i begrepet kontantverdi, viser departementet til at lovforslaget §§ 4-5, 4-9 og 4-15 bruker begrepet forsikringsteknisk kontantverdi. Forsikringsteknisk kontantverdi er nåverdien av en framtidig betalingsstrøm hvor det ved diskonteringen er tatt hensyn til renten samt øvrige elementer i et forsikringsteknisk beregningsgrunnlag.

3.4 Internasjonale forpliktelser

3.4.1 Innledning

I lys av Norges internasjonale forpliktelser behandles nedenfor spørsmålet om hvilken adgang forsikringsselskaper som ikke er etablert i Norge skal ha til å tilby skattefavoriserte tjenstepensjonsordninger etter lov om foretakspensjon.

Norges internasjonale forpliktelser omfatter også forpliktelser på et individuelt plan. Spørsmålet om lik behandling av arbeidstakere innenfor EØS er behandlet i avsnitt 5.2.3. Lik behandling av kvinner og menn omtales under avsnitt 5.2.4. Rådsdirektiv 98/49/EF om beskyttelse av supplerende pensjonsrettigheter for ansatte og selvstendig næringsdrivende som flytter innen fellesskapet er omtalt i avsnitt 6.1.

3.4.2 Utenlandske forsikringsselskapers adgang til å tilby sine tjenester i Norge, sett i forhold til EØS-avtalen

Artikkel 4 i EØS-avtalen fastsetter et forbud mot enhver forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet. I artikkel 31 fastslås retten for borgerne i medlemsstatene til fritt å kunne etablere virksomhet innenfor samtlige medlemsstater i EØS-området, uten noen form for restriksjoner. Adgangen til å opprette agenturer, filialer eller datterselskaper er særskilt nevnt. Det presiseres at etableringsadgangen også omfatter en rett til å utøve virksomheten på de vilkår som lovgivningen i etableringsstaten fastsetter for egne borgere. Videre følger det av avtalens artikkel 36 at det ikke skal være noen restriksjoner på adgangen til å tilby tjenester på tvers av landegrensene innenfor avtaleområdet. Artiklene gjelder som norsk lov, jf lov av 27. november 1992 nr 109 (gjennomføringsloven) § 1.

På forsikringsområdet er disse prinsippene konkretisert gjennom det såkalte tredje livsforsikringsdirektiv (RDIR 92/96). Direktivet er en del av tilleggsavtalen til EØS-avtalen, jf St prp nr 40 (1993-94). Et livsforsikringsselskap som har konsesjon fra sitt hjemland skal også kunne tilby tjenester eller etablere seg i andre EØS-stater. Tjenesteytingen kan skje direkte gjennom grensekryssende virksomhet, eller ved etablering i form av datterselskap eller filial. Tilsynet med forsikringsselskapene er basert på hjemlandskontroll. Dette innebærer at hovedansvaret for tilsynet ligger hos myndighetene i det landet hvor tjenesteyteren har fått konsesjon. Reglene er også gjennomført i norsk rett ved endringslov av 4. desember 1992 i lov av 10 juni 1998 nr 39 om forsikringsvirksomhet, og forskrift fastsatt med hjemmel i denne.

EØS-avtalen omfatter ikke medlemsstatenes lovgivningskompetanse med hensyn til direkte beskatning. De någjeldende TPES-reglene er gitt med hjemmel i skatteloven. Også etter lovforslaget vil det være en nær kobling mellom pensjonsordningene og skatteloven. Det vises her til reglene i skatteloven om rett til inntektsfradrag for premie og tilskudd til ordningen, og forutsetningen om at kravene til ordningen i lovforslaget er oppfylt for rett til slikt inntektsfradrag. Reglene om inntektsfradrag har tradisjonelt vært basert på det såkalte P-prinsippet. Dette innebærer at inntektsfradraget har blitt gitt under forutsetning av at de senere pensjonsutbetalingene kommer til beskatning i samme stat som har gitt inntektsfradraget. Videre har det vært av betydning å kunne føre kontroll med at utbetalingene blir innberettet til ligningsmyndighetene, slik at en har vært sikret at disse rent faktisk kommer til beskatning. Endelig har en sett det som viktig å kunne føre kontroll med at de kravene til ordningen som er fastsatt i lovgivningen som forutsetning for skattefavoriseringen overholdes.

På denne bakgrunn oppstår det derfor spørsmål om de rettigheter som følger av EØS-avtalen vil gjelde uten noen form for begrensninger som følge av at skatteretten ikke omfattes av avtalen. Om disse kryssende hensynene uttaler EF-domstolen i den såkalte Wielockx-saken (sak C-80-94):

«..at selv om direkte beskatning hører under medlemsstatenes kompetanse, skal disse utøve denne under overholdelse av fellesskapsretten og således avstå fra enhver form for åpenlys og skjult forskjellsbehandling begrunnet i nasjonalitet.»

3.4.3 Gjeldende rett

Utvalget uttalte følgende om gjeldende rett i NOU 1998: 1 s 43:

«Etter gjeldende TPES-regler § 1 bokstav a kan privat tjenestepensjonsordning bare tegnes i selskap som har tillatelse til å drive livsforsikringsvirksomhet her i landet. I praksis er det bare innrømmet fradrag for innbetalt premie for pensjonsforsikring tegnet i livsforsikringsselskap hjemmehørende i Norge. Bestemmelsen har vært forstått slik at den omfatter livsforsikringsselskaper med konsesjon etter forsikringsvirksomhetsloven. Dette innebærer i så fall at bestemmelsen bare omfatter norske livsforsikringsselskaper og datterselskaper av utenlandske livsforsikringsselskaper. Livsforsikringsselskaper hjemmehørende i annen EØS-stat med konsesjon fra hjemlandsmyndighetene og som driver virksomhet i Norge, enten gjennom filial eller ved grensekryssende virksomhet, skulle således falle utenfor bestemmelsen. Denne forståelsen må ses på bakgrunn av at bestemmelsen ble utformet før regelverksharmoniseringen som fulgte av EØS-avtalen, og på bakgrunn av at regler om direkte beskatning etter EØS-avtalen hører under statenes kompetanse, jf Bachmann-dommen som omtales nedenfor.»

Bachmann var en tysk statsborger som flyttet midlertidig til Belgia. Han opprettholdt etter flyttingen en livsforsikring han forut for dette hadde tegnet i et tysk livsforsikringsselskap. Ved ligningen av sin skattepliktige inntekt til Belgia krevde Bachmann inntektsfradrag for premieinnbetalingene til forsikringen. Belgiske myndigheter nektet slikt fradrag under henvisningen til at det tyske forsikringsselskapet ikke var etablert i Belgia. EF-domstolen fastslo i dommen (sak 204/90) at vertslandet kan nekte fradrag som gjestearbeidende skattyter har tegnet i livsforsikringsselskap i sitt hjemland. Domstolen begrunnet sitt standpunkt med usikkerheten ved muligheten for belgiske myndigheter til å beskatte utbetalingene, og hensynet til effektiv skattekontroll.

Dommen gjaldt direkte bare spørsmålet om fradragsrett for premieinnbetalinger foretatt av en person som ikke var permanent bosatt i landet. Departementet legger imidlertid til grunn at prinsippene som kommer til uttrykk i dommen gjelder generelt. Det vises også til St prp nr 40 (1993-94) side 46, hvor det gjøres rede for forholdet mellom regelen om fri tjenesteyting og nasjonale skatteregler:

«Markedene for livsforsikring har tradisjonelt ikke vært så åpne for internasjonal konkurranse som markedene for skadeforsikring.

(...)

Livsforsikring inneholder ofte et vesentlig spareelement. Utforming av skatteregler har vesentlig betydning for den samlede etterspørselen etter livsforsikring og bidrar dessuten til å begrense konkurransen over landegrensene i EØS.

(...)

I henhold til to avgjørelser av EF-domstolen 28. januar 1992 (sak 204/90) Hans-Martin Bachmann mot Kongeriket Belgia og (sak 300/90) Kommisjonen mot Kongeriket Belgia, har EU-landene fremdeles adgang til å ha egne skatteregler i tilknytning til forsikringer tegnet i selskaper i utlandet selv om dette i prinsippet strider mot reglene om tjenesteyting, bl.a. Romatraktaten art. 59.»

I årene etter dette har Kommisjonen søkt å avhjelpe de problemene domstolen har pekt på, med sikte på å oppnå et marked på tvers av landegrensene innen for EU/EØS også for skattefavoriserte tjenestepensjonsordninger. I et såkalt «Green-Paper (COM(97)283 Final) fra Kommisjonen, datert 10. juni 1997 erkjennes det imidlertid at denne typen ordninger er en sak for den enkelte medlemsstat. Fra dokumentet hitsettes:

«The design of pension schemes and the choice between different models of taxation are, however, essentially a matter for Member States. Each national government must decide which tax environment will be the most effective for its circumstances, bearing in mind the exchequer costs of giving reliefs. The tax rules which has been developed over many years are extremely complex and specific to each Member State.»

Departementet legger til grunn at det etter gjeldende rett kan stilles krav om at livsforsikringsselskap hjemmehørende i annen EØS-stat som tilbyr skattefavoriserte tjenestepensjonsordninger må være etablert i det landet hvor produktet tilbys. I motsetning til utvalget mener departementet at det etter gjeldende rett ikke kan stilles krav om at etableringen må være i form av datterselskap. Etter departementets syn vil det være tilstrekkelig at selskapet er etablert gjennom filial. Dette innebærer samtidig at denne typen produkter ikke vil kunne tilbys gjennom grensekryssende virksomhet.

For selskaper hjemmehørende utenfor EØS kan det gis tillatelse til å drive forsikringsvirksomhet i Norge gjennom filial, jf forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 første ledd og kapittel 12. Slike selskaper må ha konsesjon fra norske myndigheter. Med slik konsesjon kan privat tjenestepensjonsordning også tegnes i slike selskaper.

3.4.4 Vurderinger og forslag

Utvalgets forslag

Utvalget uttaler i NOU 1998: 1 s 43-44:

«Ved vurderingen av disse spørsmål, har utvalget tatt utgangspunkt i Bachmann-dommen, som innebærer at grensekryssende virksomhet står i en annen stilling enn virksomhet gjennom filial. Utvalget viser til hensynet til effektiv skattekontroll. Selv om Bachmann-dommen gjelder skattemessig behandling av skattyter med midlertidig opphold i vertslandet, vil den etter utvalgets syn være et grunnlag for ut fra hensynet til effektiv skattekontroll å nekte fradrag for innbetalt premie til EØS-selskaper som driver grensekryssende virksomhet i Norge. Det må antas at EØS-selskaper ut fra allmenne hensyn vil kunne pålegges en opplysningsplikt til norske ligningsmyndigheter om norske skattepliktige. Ettersom det ikke finnes adekvate sanksjoner ved eventuell overtredelse av en slik opplysningsplikt, vil skattekontrollen kunne bli svekket. Norske skattemyndigheter vil bl a ikke kunne gjennomføre nærmere kontroll av om opplysningene samsvarer med selskapenes interne dokumentasjon.

På denne bakgrunn mener utvalget at privat tjenestepensjonsforsikring som er tegnet i utenlandsk livsforsikringsselskap som er etablert i Norge, bør omfattes av loven om foretakspensjonsordninger. Utvalgets forslag innebærer at det skal innrømmes skattemessig særbehandling for foretakspensjonsforsikring til norsk livsforsikringsselskap eller til filial av utenlandsk livsforsikringsselskap. Slike filialer kan være EØS-selskaper som driver filialvirksomhet på grunnlag av sitt hjemlands konsesjon. Andre utenlandske selskaper må ha konsesjon fra norske myndigheter. Det vises til lovutkastet § 2-2 (2).»

Høringsuttalelsene

Ligningsutvalget mener forholdet til EØS-foretakene bør reguleres i bestemmelsen om adgang til å opprette foretakspensjonsordning. Ligningsutvalget uttaler videre bl a:

«For å få klarere frem hvilke selskaper det er anledning til å tegne tjenestepensjonsforsikring i for å få fradrag for premie, bør det i lovteksten § 2-2, 2. ledd tas inn en henvisning til forsikringsvirksomhetsloven §§ 2-1 og 12-1. Dette for å få klart frem at det også er adgang til å tegne forsikring i filialer av utenlandske livsforsikringsselskaper med konsesjon (hjemmehørende utenfor EØS) og i filialer av selskaper innenfor EØS, dvs. filialer som har tillatelse i sitt hjemland til å drive livsforsikringsvirksomhet og er undergitt tilsyn fra hjemlandsmyndighetene.»

Departementets vurdering

Departementet legger til grunn at det ikke vil være i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen å stille krav om at selskap som tilbyr skattefavorisert foretakspensjon må være etablert her i landet gjennom datterselskap eller filial. Etter departementet sitt syn er et slikt krav nødvendig for å kunne ivareta hensynet til effektiv skattekontroll. Det vises her til at det ikke vil være mulig for norske myndigheter å foreta kontroll med selskaper uten slik etablering, og håndheve eventuelle sanksjoner overfor disse. Kravet om etablering her i landet innebærer at foretakspensjonsordninger ikke vil kunne tilbys gjennom grensekryssende virksomhet.

Departementet foreslår inntatt regler i lovforslaget § 1-1 annet ledd hvor det framgår at foretakepensjonsordning bare kan organiseres i to former. Dette vil for det første være gjennom pensjonsforsikring i livsforsikringsselskap som har forretningssted og adgang til å drive slik virksomhet her i riket. Videre vil slik ordning kunne organiseres gjennom pensjonskasse som er forsikringsteknisk oppbygget og godkjent av Kredittilsynet. Pensjonskasse med vedtekter godkjent av Kredittilsynet vil være pensjonskasse opprettet i Norge. EØS-forpliktelsene etter livsforsikringsdirektivene, som er inntatt i EØS-avtalen, omfatter ikke krav til regulering av pensjonskasser. Ved disse reglene anser departementet hensynet til effektiv skattekontroll for ivaretatt.

3.5 Lovens anvendelse på Svalbard

Det følger av lov om Svalbard av 17. juli 1925 nr 11 (Svalbardloven) § 2 at norsk privatrett og strafferett og den norske lovgivning om rettspleien gjelder for Svalbard når ikke annet er fastsatt. For at andre lover skal gjelde for Svalbard må det være særskilt fastsatt i vedkommende lov. Dersom lov om foretakspensjon skal gis anvendelse på Svalbard er det derfor nødvendig at dette fremgår uttrykkelig av loven.

Etter gjeldende rett er skatteloven § 44 første ledd bokstav k om tilskudd til privat tjenestepensjon gjort gjeldende på Svalbard. Dette fremgår av lov av 29. november 1996 nr 68 om skatt til Svalbard (Svalbardskatteloven) § 3-1, da § 44 første ledd bokstav k ikke er med i den positive opplistingen av de bestemmelsene i skatteloven som ikke gis anvendelse på Svalbard.

På bakgrunn av at det gis fradrag på Svalbard etter den någjeldende skattelov § 44 første ledd bokstav k bør lov om foretakspensjon også gjøres gjeldende for Svalbard. Departementet viser til forslaget § 1-1 tredje ledd der det fremgår uttrykkelig at loven gis anvendelse på Svalbard.

Når det gjelder anvendelsen av lov om foretakspensjon på Svalbard foreligger det etter departementets vurdering ikke forhold som skulle tilsi særlige tilpasninger mht at loven gjøres gjeldende også der. De vilkår loven oppstiller vil derfor være de samme på Svalbard som på fastlandet. Dette innebærer f eks at vilkåret som følger av forslaget § 3-2 tredje ledd om at personer som skal være medlem av pensjonsordningen må være pliktig medlem i folketrygden etter lov om folketrygd med rett til opptjening av pensjonsrettigheter (med mindre annet følger av forskrift fastsatt av Kongen), også gjelder på Svalbard. Etter folketrygdloven § 2-1 første ledd er personer som er bosatt i Norge pliktige medlemmer i folketrygden. Begrepet «Norge» omfatter også Svalbard, men for Svalbard er det oppstilt særlige bestemmelser om hvem som er trygdet, jf folketrygdloven § 2-3. Det fremgår av denne bestemmelsens første ledd at et medlem i trygden som bosetter seg eller tar opphold på Svalbard beholder medlemskapet. En person som ikke er medlem i trygden blir medlem dersom han eller hun tar arbeid for en norsk arbeidsgiver som driver virksomhet på Svalbard, jf § 2-3 annet ledd. Vilkåret om norsk arbeidsgiver innebærer at den som f eks tar arbeid på Svalbard i russisk tjeneste (uten å ha vært trygdet tidligere) ikke blir trygdet ved arbeidsforholdet. Den som oppfyller vilkåret for å være trygdet etter første ledd vil imidlertid fortsatt være trygdet selv om han eller hun kommer i slikt arbeid.

De endringene som foreslås gjennomført i skatteloven gjøres gjeldende på Svalbard i den grad det følger av Svalbardskatteloven § 3-1 at bestemmelsen gis anvendelse på Svalbard. Dette innebærer at de endringene som foreslås i skatteloven § 6-46 (någjeldende skattelov § 44 første ledd bokstav k) også legges til grunn på Svalbard. Det følger av Svalbardskatteloven § 3-1 annet ledd at någjeldende skattelov § 44 første ledd bokstav h og annet ledd er unntatt fra anvendelse på Svalbard. Dette innebærer at de endringene som er foreslått i disse bestemmelsene ikke får virkning på Svalbard.

3.6 Om utvidet minste opptjeningstid og omsorgsopptjening

I Innst S nr 180 (1995-96) til Velferdsmeldingen (St meld nr 35 (1994-95)) fremmet et flertall i Sosialkomiteen bestående av Arbeiderpartiet og Høyre følgende forslag:

«Flertallet vil be om at Regjeringen i forbindelse med forslag om ny lov om tjenestepensjoner etter skatteloven kommer tilbake med utredning om økt minste opptjeningstid fra 30 til 35 år for rett til full pensjon både når det gjelder offentlige og private tjenestepensjonsordninger, innføring av omsorgsopptjening og adgang til å lukke nåværende ordninger.»

Bakgrunnen for dette var forslaget i Velferdsmeldingen om å øke opptjeningstiden til 40 år innen privat tjenestepensjon etter skatteloven (TPES) og - som del av dette - å innføre omsorgsopptjening i private tjenestepensjonsordninger, med adgang til å lukke nåværende ordninger på grunn av kostnadsforholdene ved innføring av omsorgsopptjening.

Som det fremgår av sosialkomiteens vedtak ble Regjeringen bedt om å komme tilbake med en utredning av økt minste opptjeningstid fra 30 til 35 år, og om innføring av omsorgsopptjening for å kompensere de gruppene som etter slik økning vanskelig ville kunne opptjene full pensjon. På bakgrunn av vedtaket opprettet Finansdepartementet en arbeidsgruppe som avleverte sin rapport til Selvig-utvalget, og som dannet bakgrunn for utvalgets utkast til regler. Arbeidsgruppens rapport følger proposisjonen som utrykt vedlegg. Rapporten er for øvrig også vedlagt NOU 1998: 1 som vedlegg 1 i trykt form.

Dette behandles i kapittel 6. Departementet foreslår her at minste opptjeningstid ikke økes, og at omsorgsopptjening dermed heller ikke foreslås innført.