14 Felles pensjonsordning som omfatter flere foretak

14.1 Gjeldende rett

De gjeldende regler om private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven regulerer ikke hvorvidt ansatte i ulike foretak kan omfattes av en felles pensjonsordning. Pensjonskasseforskriften av 19. februar 1993 §§ 10, 14 og 15, samt flytteforskriften av 27. november 1991 § 4-3 forutsetter imidlertid at det foreligger en slik adgang. Selv om spørsmålet ikke er uttrykkelig regulert i medhold av skattelovgivningen, er det i praksis lagt til grunn at det eksisterer en adgang til felles pensjonsordning i konsernforhold.

Pensjonskasseforskriften § 10 første ledd fastsetter at medlemmene i ordningen skal deles inn i grupper, slik at de ansatte i hvert enkelt foretak utgjør en gruppe innenfor den felles pensjonsordningen. Forsikringsvirksomhetslovens regler om fordeling av kostnader, tap, inntekter, fond mv gjelder i henhold til pensjonskasseforskriften § 10 annet ledd tilsvarende for fordeling mellom gruppene så langt de passer. Det skal føres konto for hvert foretak som blant annet skal vise fordelingen av overskudd mellom foretakene. Også forsikringsvirksomhetslovens regler om overskuddstildeling er gitt tilsvarende anvendelse så langt de passer.

Kredittilsynet har i praksis godtatt felles pensjonsordninger innenfor konsernforhold.

14.2 Vurderinger og forslag

Utvalgets forslag

Utvalget viser til at virksomhet som er eid og styrt av de samme interessene kan være inndelt i egne juridiske enheter av flere årsaker, som f eks ut fra et ønske om å spre risiko, eller å skille de enkelte næringer som utøves. Når det ikke foreligger særskilte mothensyn mener utvalget at slike forhold ikke bør utelukke flere foretak fra å opprette felles pensjonsordning. Utvalget peker på at det kan være både økonomisk og rasjonelt med en felles forvaltning av pensjonsordningen for foretakene. Videre vises det til at det også for medlemmene vil være positivt med felles pensjonsordning, da dette vil kunne gi mobilitet på arbeidsmarkedet internt i konsernet samtidig som en vil kunne ha mulighet til kontinuitet i opptjeningen av pensjonsrettigheter på samme tid. På denne bakgrunn foreslår utvalget å lovfeste en adgang til å opprette felles pensjonsordninger.

Utvalget foreslår i utkastet § 12-1 at adgangen til å etablere felles pensjonsordning begrenses til foretak som inngår i samme konsern. I tillegg foreslås det å gi Kredittilsynet hjemmel til å samtykke i at andre foretak som har tilsvarende nær tilknytning til hverandre kan opprette slik felles ordning. Utvalget ønsker med sitt forslag å avskjære bransjesammenslutninger fra å opprette felles pensjonsordning. Det er vist til at ordningen bør ha en mest mulig permanent karakter, og ikke være tilpasset enkeltgrupperinger innenfor foretakene, men styres av de hensyn som gjør seg gjeldende for de ansatte som en gruppe.

Av selskaps- og skatterettslige hensyn finner utvalget det nødvendig å foreslå en inndeling av medlemmene i ordningen i grupper tilknyttet foretaket hvor den enkelte er ansatt jf utkastet § 12-2. Dette for å hindre at foretakene belastes utgifter eller overføres inntekter som etter det underliggende forhold skulle vært tilordnet et av de andre foretakene i konsernet. Forslaget er i overenstemmelse med det system som er anvendt for felles konsernpensjonskasse i pensjonskasseforskriften, jf ovenfor.

Videre foreslår utvalget i utkastet § 12-5 særskilte regler om hvordan midlene i ordningen skal fordeles ved uttreden fra eller opphør av den felles pensjonsordningen. På samme måte som ved opprettelse av felles pensjonsordning, mener utvalget at det skal stå det enkelte foretak fritt å tre ut av den felles pensjonsordningen. Reglene vil også gjelde hvor vilkårene ikke lenger er oppfylt, eller hvor foretaket av andre grunner ikke lenger kan tilhøre den felles pensjonsordningen. Etter utvalgets forslag skal foretaket som trer ut av ordningen godskrives den del av pensjonsordningens midler som knytter seg til medlemmene i dette foretaket. Ved salg av konsernforetak kan slik fordeling av premiefondet unnlates, forutsatt at antallet medlemmer som trer ut av ordningen utgjør mindre enn en tredjedel av det totale antallet. Dersom foretaket som trer ut av ordningen fortsatt skal ha pensjonsordning, skal midlene overføres til denne. I motsatt fall skal ordningen avvikles og midlene fordeles i henhold til særskilte regler om opphør av ordningen.

I pensjonskasser hvor foretak trer ut av en felles ordning, foreslår utvalget enkelte særregler med hensyn til innskutt egenkapital, opparbeidet egenkapital, samt andel i sikkerhetsfond. Utvalget foreslår at foretaket skal godskrives innskutt egenkapital, samt en andel av sikkerhetsfondet beregnet etter forholdet mellom opptjent pensjon for medlemmene i foretakets gruppe og opptjent pensjon for de øvrige medlemmene i pensjonsordningen. Dersom det utskilte foretaket skal ha pensjonskasse, skal man forholde seg på samme måte som for sikkerhetsfondet med hensyn til egenkapital som er opparbeidet ved tilbakeholdelse av overskudd. Hvor uttreden av ordningen skjer ved salg av foretaket, kan man unnlate fordeling av avkastning på egenkapitalen og sikkerhetsfondet når mindre enn en tredjedel av det totale antallet ansatte forlater den felles ordningen ved salget.

Høringsuttalelsene

Kredittilsynet har en generell kommentar til forslaget om felles pensjonsordning for flere foretak:

«Kredittilsynet ser det som en fordel at pensjonsordninger opprettet for flere foretak innen et konsern reguleres i loven. Slike ordninger er i dag utbredt innenfor konsern uten at de særlige spørsmål som slike ordninger reiser, er direkte regulert i «1968-reglene». Kredittilsynet er videre enig med utvalget i at det er viktig å hindre konserninterne overføringer gjennom pensjonsordningene som er i strid med de selskapsrettslige og skatterettslige regler. Dette er forhold som Kredittilsynet har lagt vekt på ved tilsyn i konsernpensjonskasser.»

Departementets vurdering

Departementet vil peke på at spørsmål knyttet til felles pensjonsordning for flere foretak ikke er regulert i 1968-reglene. Dette har vært fremhevet som en av flere mangler ved det eksisterende regelverket. I praksis har det vokst fram slike ordninger ved at foretak som inngår i samme konsern har etablert felles pensjonskasse. På denne bakgrunn er det gitt uttrykk for et behov og ønske om en slik adgang. Departementet vil vise til at pensjonskasseforskriften og flytteforskriften inneholder regler som forutsetter en adgang til å opprette felles pensjonskasse, og at Kredittilsynet gjennom sin praksis har godtatt slike ordninger.

Etter departementets oppfatning bør det være opp til foretakene selv å avgjøre om de ønsker å inngå et samarbeid om en felles pensjonsordning. Det er særlig aktuelt å åpne for felles pensjonsordning hvor en virksomhet er oppdelt i flere juridiske enheter ut fra andre hensyn enn de pensjonsmessige. Fordelene viser seg særlig gjennom felles forvaltning og administrasjon. For foretakene som inngår i samarbeidet vil felles pensjonsordning kunne øke muligheten for intern mobilitet hos de ansatte innenfor ordningen. I mange tilfeller antas dette også å være attraktivt for de ansatte som gis mulighet til skifte av stilling innenfor ordningen uten at dette påvirker muligheten for opptjening av pensjonsrettigheter. Anvendelse av felles pensjonsplan vil også kunne medføre at forholdsmessighetsprinsippet får anvendelse på samtlige medlemmer av ordningen under ett uten hensyn til hvilke av foretakene de er tilknyttet. Dette innebærer at ordningene får en bedre sosial profil enn hvor hvert enkelt av foretakene har separate pensjonsordninger.

Adgangen til å opprette felles pensjonsordning må etter departementets syn ikke gi mulighet for foretakene til å dekke premier for ansatte i de øvrige foretakene, herunder at det gis inntektsfradrag for slike innbetalinger. I forlengelsen av dette må det avklares hvordan inntekter og utgifter knyttet til ordningen skal fordeles mellom medlemmene av den felles ordningen. Faren for en sammenblanding av foretakenes og pensjonsordningens midler som vil være i strid med selskaps- og skatterettslige regler, kan derfor tale mot en adgang til å opprette felles pensjonsordning. Videre mener departementet at avgrensningen av hvilke foretak som skal kunne opprette felles pensjonsordning er av vesentlig betydning ved avgjørelsen av om slike ordninger bør tillates. Dersom felles pensjonsordning gis en utforming som er til fordel for bestemte grupper innenfor foretakene, og ikke tilgodeser de ansatte i foretakene som gruppe, vil det være uheldig.

Departementet er etter en samlet vurdering av den oppfatning at adgangen til å opprette felles pensjonsordning som omfatter flere foretak bør videreføres, og at dette reguleres nærmere i loven. Det må imidlertid forutsettes at slike ordninger gis en utforming som forhindrer at de kommer i strid med de prinsipper som gjelder innenfor skattefavorisert foretakspensjon, eller lovgivningen for øvrig. Det vil også være av betydning at dette området, i større grad enn det som er tilfellet i dag, reguleres direkte. Dette vil kunne sikre en helhetlig avveining av de ulike hensyn som gjør seg gjeldende.

14.2.1 Hvilke foretak som kan omfattes

Utvalgets forslag

Utvalget uttaler i denne sammenheng (NOU 1998: 1 s 134):

«Foran er det ikke foretatt noen avgrensing av hvilke foretak som kan inngå i en felles pensjonsordning, bortsett fra å si at et vilkår er at det foreligger et konsern eller tilsvarende gruppeforhold. Etter utvalgets vurdering avhenger avgrensingen i stor grad av begrunnelsen for hvorfor det skal være adgang til å opprette en felles pensjonsordning, herunder hvilke behov som reguleringene er ment å ivareta. Det må derfor foreligge en form for tilknytning mellom de involverte foretak. Det kan reises spørsmål om man skal gi ethvert foretak som ønsker å opprette felles pensjonsordning med et annet foretak, mulighet til å opprette en slik ordning. Et eksempel kunne være ved bransjefellesskap. I det følgende skal det tas stilling til i hvilken utstrekning flere foretak bør kunne samarbeide og etablere felles pensjonsordning for sine ansatte.

Utgangspunktet er at alle foretak står fritt til å opprette en pensjonsordning for de ansatte, og det skal innen visse rammer stå fritt til å delta i felles pensjonsordning med andre foretak. Det er ikke en forutsetning at alle foretak i et konsern må omfattes. Ideelt sett kan det hevdes at det bør være opp til det enkelte foretak å inngå i et samarbeid med andre foretak om felles pensjonsordning, uavhengig av om det foreligger eiermessig tilknytning.

I utkastet § 1-2 (2) a er foretak definert som «aksjeselskap, enkeltmannsforetak, ansvarlig selskap og enhver annen virksomhet som har arbeidstaker i sin tjeneste og som har fradragsrett etter skatteloven § 44 første ledd bokstav k». Det framgår ovenfor at et vilkår for etablering av felles pensjonsordning er at det foreligger et konsern, uten en nærmere presisering av hva som ligger i denne avgrensningen. I det følgende omtales konsern noe kort og upresist som de selskap som utgjør et fellesskap ved at det ene selskapet eier så mange andeler eller aksjer i det andre selskapet at det representerer flertallet av stemmene i dette. Det kan hevdes at ansatte som tilhører det samme konsern, også bør kunne tilhøre den samme pensjonsordning, uavhengig av om virksomheten er etablert som konsern og derfor består av flere juridiske enheter.

Utvalget er av den oppfatning at den felles pensjonsordning i størst mulig grad bør framstå som en permanent pensjonsordning. Dette antas i større grad å gjelde dersom avgrensingen foretas i forhold til at det må foreligge et konsern, enn eksempelvis bransjesammenslutninger. Hvis virksomhetenes pensjonsforsikringer benyttes til ordninger som har et sterkt preg av å være tilpasset enkeltgrupperinger innen ett foretak, vil det være uheldig. Regelverket bør utformes og styres av de hensyn som gjør seg gjeldende for de ansatte som gruppe.

Det kan også anføres at de felles pensjonsordningene bør styres av hensynet til at ansatte får like pensjonsrettigheter, et argument som ikke gjør seg gjeldende i samme grad hvor det ikke foreligger avgrensning til konsern. Etter en samlet vurdering er utvalget av den oppfatning at det er de respektive foretak som avgjør hvorvidt det skal være medlem av en felles pensjonsordning, og at avgrensningen av hvorvidt felles pensjonsordning kan opprettes, beror på om foretakene inngår i det samme konsernet eller tilsvarende gruppe.

Det må også tas hensyn til de krav lovgivningen stiller til forsikringsvirksomhet. Konsesjonskravet i forsikringsvirksomhetsloven § 1-1, jf § 2-1, oppstiller begrensinger med hensyn til hvilke foretak som kan inngå i en og samme pensjonskasse. Det framgår av ordlyden at pensjonskasser bare kan overta kollektive pensjonsforsikringer for ansatte i foretak som pensjonskassen er opprettet for. Det følger av denne bestemmelsen at en pensjonskasse ikke kan drive akkvisisjon eller for øvrig overta eller framstå som tilbyder av kollektiv pensjonsforsikring for foretak generelt. Dette må også gjelde overfor foretak i en nærmere definert bransje eller næring.

Utvalget er av den oppfatning at definisjonen av finanskonsern i finansieringsvirksomhetsloven av 10. juni 1988 § 2a-2 danner en hensiktsmessig ramme for hvilke konsern som kan opprette felles pensjonsordninger. Adgangen blir da videre enn dersom aksjelovgivningens konsernbegrep skulle benyttes. Blant annet oppstilles ikke noe direkte krav til hierarkisk oppbygging og krav til at morselskapet for hele konsernet er et aksjeselskap. Det kan tenkes at det ikke foreligger innvendinger mot at også andre foretak eller at andre sammenslutninger tilsluttes en felles pensjonsordning som ikke inngår i finansieringsvirksomhetslovens definisjon. I så fall bør det bero på en konkret vurdering hvor det legges særlig vekt på hvor nær tilknytning det er mellom foretakene. Adgangen til å gi slik godkjenning bør legges til Kredittilsynet.»

Høringsuttalelsene

I kommentar til utvalgets utkast § 12-1 viser Kredittilsynet til sine merknader til § 2-2 om minstekrav til foretakspensjonsordninger.

Ligningsutvalget har merknader til § 12-1:

«Utvalget antar at det er adgang til å opprette felles pensjonsordninger for konsernforetak. Det fremgår ikke av forslagets § 12-1 hvilke konsernforhold som omfattes. Konsern omtales i kapittel 6.11.1 kort og upresist som de selskaper som utgjør et fellesskap ved at det ene selskapet eier så mange andeler eller aksjer i det andre selskapet at det representerer flertallet av stemmene i dette. Utvalget er av den oppfatning at definisjonen av finanskonsern i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 danner en hensiktsmessig ramme for hvilke konsern som kan opprette felles pensjonsordninger. Dette bør i så fall fremgå direkte av loven ved en henvisning til denne bestemmelsen.

Forutsetningen for at det skal være adgang til å opprette en felles pensjonsordning må være at ordningen ikke åpner for disposisjoner som er i strid med skatte- og selskapslovgivningen. Slik Ligningsutvalget ser det tar forslaget tilstrekkelig hensyn til dette ved at det bl.a. skal foretas en gruppeinndeling der arbeidstakere i hvert av foretakene skal utgjøre en egen gruppe innenfor pensjonsordningen. Selv om det opprettes en felles pensjonsordning skal derfor hvert foretak innenfor konsernet behandles for seg. Ligningsutvalget ser det som positivt og som nødvendig at Kredittilsynet har tilsynsmyndighet og i tvilstilfeller kan avgjøre hvilken gruppe en arbeidstaker skal tilhøre.»

Landbrukssamvirkets felleskontor sier i sin kommentar til utvalgets forslag:

«Vi er i prinsippet positive til at dette forholdet blir regulert gjennom ny lov, men mener at lovforslaget i § 12-1 (2) og under alminnelige merknader punkt 6.11.1 på den ene side kan skape tvil om eksistensgrunnlaget for enkelte av dagens ordninger, mens det på den andre side er positiv til muligheten til å etablere felles pensjonsordninger utover konserndefinisjonen i finansvirksomhet- og aksjeloven. Vårt syn er derfor at lovforslaget er for upresist når det gjelder spørsmålet om hvilke bedrifter som kan opprette felles pensjonsordning. Det er nærliggende å relatere dette spørsmålet til såkalte tverrgående pensjonsordninger. En forutsetning med en ny lov bør etter vår mening være at ordninger som i dag er velfungerende, ikke skal påføres ekstra belastninger i form av tvil om de kan opprettholdes i fremtiden og måtte søke spesielt om å få fortsette sin virksomhet.

(...) Etter vår vurdering bør det også være en forutsetning med en ny lov at det fastsettes konkrete objektive kriterier for hvilke foretak som kan omfattes av en felles pensjonsordning. Det bør videre legges til rette slik at organisasjoner og bedrifter kan velge å organisere sine ordninger på en optimal og mest mulig fleksibel måte. Vi anmoder derfor om at det blir tatt opp til vurdering å åpne for tverrgående pensjonskasser i sin alminnelighet. Dette mener vi er innenfor rammen av utvalgets mandat.»

Departementets vurdering

Departementet er av den oppfatning at det må settes grenser for hvilke typer sammenslutninger eller samarbeidsformer som kan tillates. Reglene bør derfor ikke gå lengre enn begrunnelsen for felles pensjonsordninger rekker. Utgangspunktet for regelverket er at hvert foretak har en pensjonsordning. Det må derfor kreves en form for tilknytning mellom de foretakene som skal inngå i en slik ordning. Ved denne avgrensningen må det foretas en avveining mellom de behov og fordeler foretakene kan ha ved å kunne opprette en felles ordning på den ene siden, sammenholdt med de begrensninger som er nødvendige for å ivareta de hensyn som gjør seg gjeldende ved skattefavorisert foretakspensjon. Det er av sentral betydning at prinsippene om likebehandling, forholdsmessighet og sosial profil ikke brytes. En klar forutsetning for å tillate felles pensjonsordninger er videre at det ikke åpnes for løsninger som vil være i strid med skatte- og selskapsrettslige regler.

Utvalget har anført at avgrensningen som vil følge av en henvisning til aksjelovens konsernbegrep vil bli for snever. Etter utvalgets syn bør en derfor legge til grunn definisjonen av konsern i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2. Denne innebærer en videre definisjon av konsern ved at det ikke stilles krav om at morselskapet er et aksjeselskap, og at konsernet ikke må være hierarkisk oppbygget.

Departementet er enig i at konserner basert på andre selskapsformer enn aksjeselskaper må ha mulighet til å opprette felles pensjonsordning. En avgrensning til kun aksjeselskaper synes ikke velbegrunnet i denne sammenheng. I tillegg vil en slik avgrensning harmonere dårlig med reglene i forslaget § 1-2 annet ledd bokstav a, jf § 2-1 første ledd med hensyn til hvilke typer foretak som skal kunne opprette pensjonsordning etter lov om foretakspensjon.

Etter departementets syn er det ikke nødvendig å stille krav om at konsernspissen er organisert som et aksjeselskap, eller at konsernet er hierarkisk oppbygget. På den annen side mener departementet at det må stilles krav om at foretakene har en felles tilknytning gjennom felles eierskap og/eller felles styringsorganer. Utvalget har foreslått en henvisning til definisjonen i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2. Videre er det blitt påpekt under høringen at dette bør framgå klart av loven gjennom en direkte henvisning til ovennevnte bestemmelse. Etter departementets syn gir en henvisning til finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 liten veiledning til brukerne av lov om foretakspensjon. Denne bestemmelsen gir etter sin ordlyd kun en nærmere definisjon av hva som skal anses som et finanskonsern. En må til lovens forarbeider for å finne den utvidelsen av konsernbegrepet som utvalget har henvist til. Departementet ser ikke dette som en heldig løsning, og foreslår derfor å innta en nærmere definisjon av konsernbegrepet i lovens innledende bestemmelser, samtidig som en beholder utvalgets forslag til ordlyd i lovteksten. Med den foreslåtte definisjonen forutsetter departementet en betydelig grad av økonomisk integrasjon innenfor konsernet.

Departementet foreslår at konsern i denne sammenheng defineres som konsern som nevnt i aksjeloven § 1-3 og allmennaksjeloven § 1-3, likevel slik at morselskapet ikke må være aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Definisjonen av lovens konsernbegrep er inntatt i § 1-2 annet ledd bokstav b.

Utvalget har foreslått at Kredittilsynet gis hjemmel til å samtykke i at andre foretak som har tilsvarende nær tilknytning til hverandre skal kunne opprette felles pensjonsordning. Det kan foreligge tilfeller hvor sammenslutningens organisering er tilnærmet identisk med lovens definisjon, uten at lovens krav er oppfylt i alle deler. Etter utvalgets oppfatning bør det i disse tilfellene avgjøres etter en konkret vurdering hvorvidt det skal gis adgang til å opprette felles pensjonsordning.

Departementet slutter seg til forslaget jf § 12-1 annet ledd, men ser at det også kan foreligge behov for videre fullmakter. En viser her til vanskelighetene med å finne tilstrekkelig presise avgrensingskriterier samtidig som en også fanger opp samtlige av de utvidelsene som foreslås i forhold til definisjonene i de nye aksjelovene. Kredittilsynet skal derfor også kunne gi samtykke til konsernlignende sammenslutninger som er horisontalt oppbygget, har felles vedtektsfestede styringsorganer og er i samsvar med lov eller forskrift. I særlige tilfeller kan det også være grunnlag for å gi samtykke til foretak som har en tilsvarende nær tilknytning til hverandre, men som ikke omfattes av det ovennevnte.

Utvalget har i sine merknader til ovennevnte bestemmelse om kompetanse for Kredittilsynet presisert at foretakene må ha en nær tilknytning, og at felles pensjonsordning på grunnlag av rent bransjesamarbeid vil være utelukket. Som referert ovenfor har Landbrukssamvirke i sin høringsuttalelse tatt til orde for at loven må åpne for «tverrgående pensjonskasser». Bransjesammenslutninger kan innebære ulike alternativer. Det innebærer for det første at det kan være tale om et samarbeid mellom foretak uten annen tilknytning enn at de utøver samme type næringsvirksomhet. Alternativt innebærer dette at pensjonsordningen kan være opprettet for yrkesgrupper med samme type utdanning eller stillingskategori på tvers av ansettelsesforholdet i de enkelte foretakene.

Departementet ser det som vesentlig at skattefavorisert foretakspensjon omfatter samtlige av de ansatte innenfor samme foretak. Sentrale prinsipper som ligger til grunn for skattefavorisering som eksempelvis forholdsmessighetsprinsippet, bygger på dette. Det bør etter departementets syn ikke tillates opprettet ordninger hvor det gis inntektsfradrag til ordninger som kun tilgodeser enkelte grupperinger innenfor foretaket eller konsernet. På samme måte som utvalget mener departementet at regelverket bør utformes og styres av de hensyn som gjør seg gjeldende for de ansatte som gruppe, og at de ansatte må gis like pensjonsrettigheter. Etter departementets syn vil ikke disse hensynene kunne ivaretas innenfor ordninger med medlemskap basert på samme type utdannelse eller stilllingstype. Lovforslaget omfatter derfor ikke denne typen ordninger.

Når det gjelder felles pensjonsordninger basert på at foretakene driver samme type virksomhet kan det være et vidt spenn med hensyn til hvor nært foretakene er tilknytter hverandre. Dette gjør det vanskelig å utforme en generell regel. Hvor foretakene ikke har annet til felles enn at de driver innenfor samme bransje kan ikke departemet se at det foreligger argumenter for å tillate felles pensjonsordninger. I slike tilfeller vil foretakene være langt mindre ensartet en de foretak som inngår i et konsern, og de vil heller ikke ha noen felles styringsorganer som kan fatte beslutninger som vil gjelde for hele sammenslutningen og pensjonsordningen. Denne typen ordninger vil også normalt være langt mindre stabile over tid. Kontinuitet har i seg selv egenverdi når ordningen skal forvalte midler som normalt først kommer til utbetaling på et sent stadium i livet for den enkelte. I den andre enden av skalaen vil det kunne tenkes sammenslutninger hvor tilknytningen mellom foretakene ikke vil avvike i vesentlig grad fra det som vil være tilfellet for de sammenslutninger som oppfyller vilkårene i den konserndefinisjonen lovforslaget bygger på. Departmentet foreslår at denne typen sammenslutninger skal kunne gis tillatelse til å opprette felles pensjonsordningn når foretakene har en tilsvarende nær tilknytning til hverandre som etter lovforslagets hovedregel. Slik tillatelse skal gis av Kredittilsynet etter en konkret vurdering, jf forslagets § 12-1 annet ledd. Viktige momenter ved avgjørelsen av hvorvidt slik tillatelse skal gis vil være i hvilken grad foretakene er økonomisk integrert med hverandre, har tilknytning gjennom eierforhold, og om sammenslutningen kan antas å være av varig karakter.

14.2.2 Utforming av pensjonsordningen

Utvalgets forslag

Utvalget uttaler følgende om dette (NOU 1998: 1 s 135):

«Pensjonsordningene som skal inngå i en felles pensjonsordning, forutsettes å oppfylle lovbestemte krav til en pensjonsordning. Den felles pensjonsordning kan derfor bare omfatte foretakspensjonsordninger og ikke andre pensjonsordninger det enkelte foretak måtte ha. Individuelle tilpasninger for de pensjonsberettigede i de enkelte foretak kan fastsettes innen de rammer som oppstilles for de respektive pensjonsplaner. Det samme gjelder for retten til medlemskap. Ved opprettelsen av pensjonsordningen må minstekravene i utkastet § 2-2 være tilfredsstilt slik at minimumskravet til antall medlemmer av pensjonsordningen er oppfylt. Når pensjonsordningen omfatter flere foretak, er utvalget av den oppfatning at det er tilstrekkelig at antall medlemmer fra samtlige foretak, samlet sett, tilfredsstiller kravet.

Felles pensjonsordninger i et konsern vil øke de ansattes mobilitet innen konsernet, bl a fordi en felles pensjonsordning i større grad tilrettelegger for at det blir inngått like pensjonsplaner. Forslaget innebærer likevel ikke at ansatte har en slik rett uten at foretaket innrømmer dette. Opprettelse av felles pensjonsordning skal ikke forplikte foretaket på en slik måte hvis denne ikke positivt har tatt stilling til dette. Det enkelte foretak kan i sin pensjonsplan fastsette at samlet medlemstid i den felles pensjonsordningen skal brukes som tjenestetid når slik tjenestetid er sammenhengende. Dette innebærer at medregning av tjenestetid for medlemmer av den felles pensjonsordningen kan foretas selv om medregning ikke praktiseres for nye medlemmer som kommer fra foretak utenfor konsernet. Hvis ikke medregning praktiseres generelt, kan ikke tidligere tjenestetid godskrives der det har vært et avbrudd i ansettelsesforholdet.

Dersom pensjonsordningen er etablert som en pensjonskasse, skal pensjonskassens styre forestå forvaltningen og praktiseringen av pensjonsordningen. Foretak som har tegnet pensjonsforsikring, skal opprette en styringsgruppe på minst fire personer dersom pensjonsordningen har 15 eller flere medlemmer, jf utkastet § 2-4. Plikten til å opprette styringsgruppe hviler på samtlige foretak når pensjonsordningen omfatter mer enn 15 medlemmer. Utvalget har ikke funnet grunn til å regulere uttømmende hvordan en slik styringsgruppe skal sammensettes når den består av medlemmer fra flere foretak. I mange tilfeller antas det å fremstå som hensiktsmessig at styringsgruppen representeres med minst ett medlem fra hvert foretak. Når den felles pensjonsordning omfatter svært mange foretak, kan det være gunstigere å legge andre kriterier til grunn for sammensetningen.»

Høringsuttalelsene

Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til innholdet av de foreslåtte reglene.

Departementets vurdering

En felles pensjonsordning må etter departementets forslag i § 12-1 omfatte minimum to selvstendige foretak som inngår i et konsern, og som begge er tilknyttet pensjonsordningen. Det er ikke grunnlag for å stille krav om at samtlige foretak som inngår i konsernet skal være tilsluttet den felles pensjonsordningen. Det vil derfor være frivillig om de enkelte foretak ønsker å delta i den felles pensjonsordningen. Etter departementets syn må det stilles opp særskilte krav til denne typen ordninger på bakgrunn av den økede risiko for sammenblanding av foretakenes og pensjonsordningens midler som foreligger i disse tilfellene. En forutsetning for å være tilknyttet en felles pensjonsordning, må etter departementets syn være at hvert enkelt foretaks andel i pensjonsordningen fyller vilkårene i loven fullt ut.

Departementet har imidlertid funnet grunn til å fravike ovennevnte utgangspunkt når det gjelder lovens minstekrav for adgang til å opprette pensjonsordning etter loven. Det vil etter departementets forslag være tilstrekkelig at konsernet samlet sett fyller minstekravene med hensyn til antall medlemmer som kreves for å kunne opprette foretakspensjonsordning. Dette har sammenheng med det prinsipielle standpunkt om at det skal være uten betydning for muligheten til å opprette pensjonsordning etter loven hvordan virksomheten er organisert.

Videre følger det av forslaget i § 12-1 at foretakene som inngår i en felles ordning vil kunne velge om de vil ha en felles eller separate pensjonsplaner. Dette gir etter departementets syn foretakene fleksibilitet med hensyn til i hvilken grad en ønsker å utnytte mulighetene som ligger i en felles ordning. Ved separate pensjonsplaner vil det enkelte foretak innenfor de rammer loven setter blant annet kunne fastsette egne regler om rett til medlemskap i ordningen, hvilke typer ytelser som tilbys og nivået på disse.

Gjennom muligheten til å fastsette en felles pensjonsplan for samtlige foretak innenfor ordningen vil foretakene kunne legge forholdene til rette for økt mobilitet for de ansatte innenfor konsernet. Særlig vil dette gjelde hvor bruk av felles pensjonsplan kombineres med rett til medregning av tidligere opptjente rettigheter. Disse reglene vil være til gunst både for arbeidsgiver- og arbeidstakersiden gjennom bedre mulighet til å holde på kvalifisert arbeidskraft, samt økt mulighet for skifte av stilling uten at dette har innvirkning på framtidig pensjonsopptjening. For å underbygge dette ytterligere foreslår departementet at samlet tjenestetid i pensjonsordningen skal kunne beregnes ut fra samlet tjenestetid innenfor konsernet, og ikke bare innenfor det enkelte foretak slik tilfellet er ellers, jf utkastet § 12-2. For å unngå forskjellsbehandling i forhold til nyansatte som kommer utenfra konsernet foreslås det fastsatt at slik medregning bare skal kunne foretas når tjenestetiden er sammenhengende. Hvor dette ikke er tilfellet, vil den tidligere tjenestetiden bare kunne medregnes dersom også tjenestetid i annen pensjonsordning gir rett til medregning.

Departementet går også inn for en adgang for felles pensjonsordninger til å etablere felles premiefond og et felles pensjonistenes overskuddsfond jf forslaget § 12-4. En slik adgang vil etter departementets syn kunne gi en rasjonaliseringsgevinst gjennom muligheten for felles forvaltning og administrasjon av disse midlene. Om slike felles fond vises det til avsnitt 14.2.3.

14.2.3 Fordeling av overskudd, premier mv

Utvalgets forslag

Utvalget uttaler i denne sammenheng (NOU 1998: 1 s 135):

«Ovenfor ble det gitt uttrykk for at premiebetalinger og tilskudd til den felles pensjonsordning må kanaliseres til grupper som består av de pensjonsberettigede medlemmer i de ulike foretak. Begrunnelsen ligger i hensynet til skatte- og selskapsrettslige prinsipper, som begrenser adgangen til å overføre midler mellom foretakene i et konsern. Nærmere omtale av de skatte- og selskapsrettslige forhold følger under avsnitt 6.11.5.

Det må videre fastsettes rammer for hvordan midlene i pensjonsordningen skal fordeles i forhold til grupperinger av ansatte. Premie og tilskudd til pensjonsordningen skal fordeles mellom foretakene på grunnlag av de beløp som er nødvendig for å sikre opptjent pensjon for de medlemmer som inngår i hver gruppe. Ingen av foretakene kan belastes med en større andel av premien enn det som faller på gruppen. Overskudd på felles premiefond og pensjonistenes overskuddsfond skal ikke kanaliseres til andre grupper i den felles pensjonsordningen. Når det gjelder tilbakeføring av midler fra premiefondet til foretaket, må det oppstilles tilsvarende skranker slik at det ikke blir mulig å tilbakeføre midler til et annet foretak som omfattes av den felles pensjonsordning. Etter utvalgets syn vil dette sikre at et foretak ikke betaler for et annet, og at midler ikke overføres fra et foretak til et annet gjennom pensjonsordningen. Etter utvalgets oppfatning bør det stilles visse notoritetskrav for å forhindre brudd på selskaps- og skatteregler. Dette kan oppnås ved at forsikringsselskapet eller pensjonskassen forestår regnskapsføringen, jf forskrift om kontoføring og kontoutskrift i livs- og pensjonsforsikring av 26. mai 1995 nr 583.»

Høringsuttalelsene

Bankenes Arbeidsgiverforening (v/Kreditkassen) har merknader til utvalgets utkast § 12-4:

«Selv om det sies at en foretakspensjonsordning skal ha felles premiefond etc, følger det av lovutkastet at det likevel må fordeles på de enkelte konsernforetak for at fordelingen mellom konsernforetakene skal bli riktig. I lys av bestemmelsene under kapittel 10 om rett til tilbakeføring av premiefond, finner vi det riktig at det også må være rett til overføring av premiefond som overstiger 5 ganger årlig premie i ett konsernforetak til de andre foretak i konsernet.»

Departementets vurdering

Et hovedprinsipp innenfor livsforsikring er at det overskudd som dannes gjennom forvaltningen av midlene skal fordeles på forsikringstakerne etter den enkelte kontrakts bidrag til overskuddsdannelsen. Det vises her til forsikringsvirksomhetsloven § 8-1 og pensjonskasseforskriften §§ 2 og 22 som gir bestemmelsen tilsvarende anvendelse for foretakspensjon i henholdsvis private og kommunale pensjonskasser. Med hjemmel i forsikringsvirksomhetsloven § 8-1 tredje ledd ble det den 1. juni 1989 fastsatt forskrift om overskudd i livsforsikring. Det følger av forskriftens § 7 at dersom en forsikringskontrakt innen kollektiv pensjonsforsikring er inngått med flere foretak under ett, skal hvert enkelt foretak betraktes som en særskilt gruppe ved overskuddsfordelingen. For pensjonskasser følger det samme av pensjonskasseforskriften § 15.

Med hensyn til fordeling av kostnader, tap og inntekter gjelder de samme prinsipper. Det vises her til forsikringsvirksomhetsloven § 7-5 med tilhørende forskrift av 21. november 1989. For pensjonskasser er prinsippet nedfelt i pensjonskasseforskriften § 10. Det heter her at dersom en privat pensjonskasse har overtatt kollektiv pensjonsforsikring for ansatte i flere foretak, skal medlemmene inndeles slik at det dannes en gruppe for hvert enkelt foretak som har kollektiv pensjonsforsikring i pensjonskassen. Videre følger det av bestemmelsen at ovennevnte forskrift om fordeling av kostnader, tap og inntekter gjelder tilsvarende for fordeling mellom gruppene så langt den passer.

Utvalget har foreslått regler som dels er sammenfallende med, og dels inneholder en henvisning til ovennevnte regler. Det vises her til utvalgets utkast til §§ 12-2 første ledd og 12-3 tredje ledd. Reglene innebærer at de ansatte i hvert foretak skal utgjøre en særskilt gruppe, og at kostnader, tap, inntekter og overskudd skal fordeles forholdsmessig mellom gruppene. Departementet ser det som viktig at det ikke skal oppstå en sammenblanding av midler generert av de ulike foretakene. Det har ikke framkommet merknader til det materielle innholdet av reglene fra noen av høringsinstansene. Departementet anser forslaget for å være i overenstemmelse med gjeldende rett, og fremmer forslag i samsvar med utvalgets utkast. Det vises til § 12-3 i forslaget.

Fradragsrett gis bare for innbetalinger knyttet til egne ansatte i det foretak som foretar innbetalingen. Etter departementets syn er det nødvendig å tilrettelegge for at dette blir praktisert i samsvar med både selskaps- og skatterettslige hensyn. Såvel aksjelovgivningens regler om utbytteutdeling og konserninterne overføringer, samt selskapsskattelovens regler om fradrag for konsernbidrag begrenser adgangen til å overføre midler mellom foretakene i et konsern. En adgang til fradragsrett for premieinnbetalinger knyttet til ansatte i andre foretak innenfor samme konsern vil kunne åpne for omgåelser av disse reglene. Videre vil det som påpekt ovenfor gi mulighet for tilpasninger i forhold til de enkelte foretakenes skatteplikt.

Basert på ovenstående skal fradragsretten for premieinnbetalinger og andre tilskudd til ordningen begrenses til de beløp som innbetales for å sikre opptjent pensjon for de ansatte i det foretak som krever fradrag. Praktisk gjennomføres dette ved den inndeling i grupper som er skissert ovenfor under omtalen av fordeling av kostnader og inntekter mv.

Som påpekt av utvalget praktiserer enkelte konsern et system hvor samtlige ansatte har morselskapet i konsernet som formell arbeidsgiver, og at de som arbeider i de øvrige foretak i konsernet leies ut til disse. Utvalget har på denne bakgrunn foreslått en regel om adgang for Kredittilsynet til i tvilstilfeller å kunne fastsette hvilken gruppe en arbeidstaker tilhører. Departementet ser en slik regel som nødvendig for gjennomføringen av det system som foreslås, og tiltrer forslaget. Det vises til § 12-2 første ledd i lovforslaget.

Innbetalinger til premiefond vil følge de samme regler som foreslås for premieinnbetalinger, jf bruken av betegnelsen «andre tilskudd» ovenfor og i forslaget § 12-3 første ledd. Dette innebærer at foretakene bare kan kreve fradrag for innbetalinger til premiefond i tilknytning til ansatte i eget foretak og bruke disse midlene til premiebetaling til de samme. Regelen er begrunnet i de samme hensyn som anført vedrørende premieinnbetalinger.

Departementet foreslår i § 10-4 også regler om rett og plikt for foretakene til overføring av premiefondsmidler til foretaket. Samtidig åpnes det for opprettelse av felles premiefond innenfor konsernordninger jf forslaget § 12-4. Etter departementets syn er det viktig at prinsippet om adskilt behandling av midlene legges til grunn også ved slike tilbakeføringer. I motsatt fall vil det gis mulighet til indirekte overføringer mellom foretakene via det felles premiefondet, i strid med de prinsippene som er omtalt ovenfor.

14.2.4 Opphør av felles pensjonsordning

Utvalgets forslag

Utvalget uttaler i denne sammenheng (NOU 1998: 1 s 135):

«I utkastet § 12-5 behandles hva som skjer med den felles pensjonsordningen når konsernforholdet opphører. Dersom et konsernforetak blir solgt eller konsernforholdet opphører på annen måte, skal foretaket skilles ut fra den felles pensjonsordningen, jf § 12-5 (1). Opphøret har ikke andre konsekvenser enn at den gruppe som ikke lenger omfattes, da ses som en alminnelig pensjonsordning og følger reglene for denne. Det økonomiske og administrative samarbeidet opphører, og foretakene som trer ut av ordningen, skal godskrives den del av premiereserven som knytter seg til medlemmene av foretakets gruppe. Det samme gjelder for den del av premiefondet og pensjonistenes overskuddsfond som skal tilskrives gruppen.

Med fratredelse av foretak tenkes det på de tilfeller hvor et eller flere foretak går ut av en felles pensjonsordning. Det kan være frivillig, og i utgangspunktet må det være fritt opp til hvert enkelt foretak å avgjøre hvorvidt det vil tre ut av ordningen. Det kan være ved passivitet, i tilfelle foretaket ikke foretar seg noe, men det ikke lengre er noe grunnlag for å videreføre den felles pensjonsordning for dette foretak. Slike problemstillinger oppstår f eks når selskap eksempelvis går konkurs og likvideres. Dersom et foretak og dets ansatte flytter ut av landet, kan pensjonsordningen ikke videreføres, og også i dette tilfellet foreligger det en opphørssituasjon.

Hvis en felles pensjonsordning ikke kan videreføres fordi minstekravene i reglene ikke er oppfylt, skal det foretaket som ikke oppfyller kravene skilles ut, jf § 12-5. Den felles pensjonsordningen kan også opphøre som følge av at det skjer endringer som medfører at vilkårene i § 12-1 for å ha felles pensjonsordning, ikke lenger foreligger. Ved utskilling av foretak, fordeles pensjonsordningens midler etter reglene i § 12-5 (2) og (3). Hvis foretaket oppretter ny pensjonsordning, skal midlene overføres til denne.»

Høringsuttalelsene

Kredittilsynethar bemerkninger til utvalgets utkast § 12-5:

«Av tredje ledd fremgår det at foretaket skal godskrives en del av sikkerhetsfondet i pensjonskassen. Kredittilsynet gjør oppmerksom på at flyttereglene ikke gir forsikringstaker en rett til en andel av sikkerhetsfondet ved flytting. Konsernpensjonskasser bør formodentlig i de fleste sammenhenger behandles etter de samme regler som gjelder for livselskaper. Det bør således ikke gis en ufravikelig regel om deling av sikkerhetsfond ved opphør av konsernforhold.»

Videre sies det i vedlegg til høringsbrevet fra Kredittilsynet:

«Av første ledd første punktum fremgår det at et foretak skal skilles ut fra den felles pensjonsordning dersom et konsernforetak selges eller konsernforholdet opphører på annen måte. Idet det er foretakets pensjonsordning som er en del av den felles pensjonsordningen og ikke foretaket, fremstår formuleringen som noe upresis. Vi vil derfor foreslå at «foretaket» erstattes med «foretakets andel av pensjonsordningen» i første ledd.

Annet ledd lyder: Ved utskillelsen skal foretaket godskrives den del av pensjonsordningens midler som knytter seg til medlemmene i foretakets gruppe, samt den del av fellesfondene som tilhører gruppen eller foretaket.

Uten å lese denne bestemmelsen i sammenheng med fjerde ledd kan formuleringen «foretaket godskrives» gi inntrykk av at midlene skal overføres foretaket. Etter Kredittilsynets vurdering bør ordlyden justeres, f.eks. ved bruk av formuleringen «foretakets pensjonsordning godskrives», slik at det fremgår klarere at pensjonsordningens midler skal godskrives pensjonsordningen knyttet til det utskilte foretaket, og ikke tilbakeføres til selve foretaket.»

Kredittilsynet legger videre til grunn at det her ikke er meningen at midler fra sikkerhetsfondet skal utbetales kontant til foretaket, men å innføre et krav om fordeling av sikkerhetsfond når et foretak går ut av et konsern og dermed konsernpensjonskassen. Det vises i den sammenheng til spesialmerknadene i avsnitt 10.12.2 (side 204). Dersom bestemmelsene om sikkerhetsfond i tredje ledd tas inn i loven bør det fremgå klarere av lovtekst og proposisjonen at midlene fra sikkerhetsfondet ikke skal tilbakeføres direkte til foretaket.

I bestemmelsen fremgår det videre at fordelingen av egenkapitalen og sikkerhetsfondet skal skje på bakgrunn av opptjent pensjon i de ulike foretaksgruppene. Ved opphør og avvikling av pensjonskasse etter § 15 - 4 første ledd skal fordelingen derimot skje på grunnlag av premiereserven for hvert medlem. Noen nærmere begrunnelse for denne forskjellen i beregningsmåte fremkommer ikke av utvalgets merknader. Det må antas at en fordeling på grunnlag av premiereserven vil gi den riktigste fordeling i begge tilfelle, idet behovet for sikkerhetsfond øker med premiereservens størrelse. Tilsvarende sammenheng foreligger ikke i forhold til opptjent pensjon.»

Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at det er behov for regulering av de tilfellene hvor foretak trer ut av den felles pensjonsordning. Dette kan ha ulike årsaker. Eksempelvis kan foretaket måtte avvikle som følge av konkurs. Det kan også på eget initiativ beslutte å gå ut av ordningen eller beslutte å gå over til egen pensjonsordning for sine ansatte. Endelig vil den felles pensjonsordning måtte opphøre for foretaket dersom lovens krav ikke lenger er oppfylt, f eks fordi foretaket selges ut av konsernet eller konsernforholdet opphører på annen måte.

Utformingen av den nærmere regulering av hvordan foretakets uttreden av den felles pensjonsordning skal gjennomføres, må baseres på en avveining av bedriftens behov for omstilling og hensynet til de pensjonsberettigedes rettigheter og i tilfelle ordningen av de fremtidige pensjonsforhold for foretakets ansatte. Etter departementets syn legger prinsippet om inndeling av de ansatte i grupper tilknyttet de enkelte foretakene, jf avsnitt 14.2.3, forholdene til rette for hensiktsmessige løsninger av de spørsmål som her oppstår.

I utvalgets utkast § 12-5 sondres det mellom spørsmål som gjelder selve utskillelsen av foretaket fra den felles pensjonsordning, og de spørsmål som gjelder sikring av de pensjonsberettigedes rettigheter og i tilfelle fremtidige pensjonsforhold. Det første spørsmål gjelder hvilken del av midlene i den felles pensjonsordning som skal tilordnes det foretak som utskilles. Den andre gruppen av spørsmål gjelder hvordan midlene tilordnet foretaket skal anvendes til sikring av opptjente rettigheter og i tilfelle videreføring av en pensjonsordning for foretakets gruppe av ansatte.

Når det først gjelder selve gjennomføringen av utskillelsen av foretakets gruppe av ansatte, antar departementet på samme måte som utvalget at utgangspunktet bør være at foretaket tilordnes den del av midlene i den felles pensjonsordning som knytter seg til medlemmene i dets gruppe eller som for øvrig er tilført pensjonsordningen fra foretaket. I den utstrekning midlene ikke tilordnes foretaket, blir midlene tilbake i pensjonsordningen til fordel for de foretakene som fortsatt inngår i pensjonsordningen. En slik løsning vil innebære en sammenblanding av midler generert av de ulike foretakene som vanskelig lar seg forene med de prinsipper som det er redegjort for foran i avsnitt 14.2.3.

I tilfelle hvor den felles pensjonsordning er opprettet ved livsforsikring, bør således hovedregelen være, som foreslått av utvalget, at det utskilte foretaket tilordnes den del av pensjonsordningens midler som knytter seg til medlemmene i foretakets gruppe, herunder andelen av felles premiefond og pensjonistenes overskuddsfond, jf utkastet § 8-1 og § 12-4 annet ledd. I tilfelle hvor den felles pensjonsordning er i pensjonskasse oppstår imidlertid i tillegg spørsmål om foretaket også skal tilordnes andel av pensjonskassens sikkerhetsfond og egenkapital. Departementet er enig med utvalget i at det utskilte foretaket også i denne sammenheng som hovedregel bør tilordnes så stor del av midlene i den felles pensjonsordning som med rimelighet kan knyttes til foretakets deltagelse i den felles pensjonsordning.

Kredittilsynet har reist spørsmål om det vil være riktig å tilordne foretakets andel av sikkerhetsfond i pensjonskasse, og henviser til at slike midler ikke vil bli tilordnet det utskilte foretaket om pensjonsordningen var i livsforsikringsselskap. Etter departementets syn er det betydelig forskjell på de to tilfellene. I et livsforsikringsselskap vil pensjonsordningen normalt kun være én av et større antall av pensjonsordninger for foretak uten innbyrdes tilknytning. En konsernpensjonskasse derimot er basert på den eiermessige tilknytning mellom de deltagende foretak, og midlene i sikkerhetsfondet vil reelt være bygget opp via premieinnbetalinger fra alle foretakene eller ved overskudd ved forvaltningen av fellesmidlene som er blitt tilbakeholdt i pensjonskassen. Skulle sikkerhetsfondet unntas fra deling ved utskillelsen, ville det utskilte foretaks andel bli tilbake i den felles pensjonsordning og reelt komme de gjenværende foretakene til gode. Dette ville etter departementets syn være i strid med prinsippet om gruppeinndeling som for øvrig ligger til grunn for reglene om felles pensjonsordning i konsernforhold. Departementet er imidlertid enig med Kredittilsynet i at fordelingen av sikkerhetsfondet i slike tilfeller bør baseres på forholdet mellom premiereserven for medlemmene i det utskilte foretakets gruppe og premiereserven for de øvrige medlemmene i pensjonsordningen.

De hensyn som taler for at det utskilte foretaket tilordnes en forholdsmessig del av sikkerhetsfondet i den felles pensjonskasse, tilsier også at foretaket tilordnes en del av egenkapitalen i pensjonskassen. Dette gjelder først og fremst den del av egenkapitalen som må henføres til kapital innskutt av foretaket for så vidt denne er i behold. I tillegg kan pensjonskassen ha opparbeidet egenkapital ved tilbakeholdelse av overskudd ved forvaltningen av fellesmidlene i den tid foretaket har inngått i den felles pensjonsordning. Også slik egenkapital har sammenheng med foretakets tilskudd av midler til pensjonskassen, og foretaket bør ved utskillelsen tilordnes en forholdsmessig del av denne. Etter departementets syn bør fordelingsnøkkelen her være den samme som for sikkerhetsfondet. Departementet vil peke på at det bare er selve egenkapitalen i pensjonskassen som bør være gjenstand for fordeling. Grunnfondsbeviskapital omfattes således ikke selv om slik kapital i andre sammenheng likestilles med egenkapital.

Departementet har i samsvar med dette kommet til at hovedreglene om gjennomføring av utskillelsen av et foretak fra den felles pensjonsordning bør redaksjonelt plasseres i en egen paragraf, adskilt fra reglene om bruken av midler tilordnet foretaket til sikring av de pensjonsberettigedes rettigheter mv, se utkastet § 12-6.

Utvalgets utkast § 12-5 annet og tredje ledd innebærer gjennom henvisning til bestemmelsene om deling av foretak i utkastet § 14-2 annet og tredje ledd, at tilordning til det utskilte foretaket av del av premiefond, samt av sikkerhetsfond og egenkapital i pensjonskasser, kan unnlates når utskillelsen innebærer at mindre enn en tredel av medlemmene av den felles pensjonsordning forlater ordningen. I slike tilfelle vil således, etter utvalgets forslag, tilordningen gjelde premiereserve til sikring av opptjent pensjon, pensjonistenes overskuddsfond, tilleggsavsetninger mv, jf utkastet § 8-1. Som det fremgår av utredningens avsnitt 6.13.4 (s 144) begrunnes dette unntaket i behovet for å kunne foreta omstillinger i næringslivet, bl a ved salg av konsernforetak og utfisjonering av en del av virksomheten. Om dette uttales generelt i utredningen angitt 6.13.2 (s 143):

«Hensynet til arbeidstakernes pensjonsforhold er imidlertid ikke det eneste relevante hensyn i slike tilfeller. Endringer i de organisatoriske rammer for virksomheten eller for øvrig i omfanget av et foretaks virksomhet, er også et viktig ledd i tilpasningen av næringsvirksomheten til forholdene til enhver tid. En del slike endringer, f eks virksomhetsinnskrenkninger med eller uten organisatoriske endringer, er ofte - også i forhold til foretaket - framkalt av forhold som foretaket ikke er herre over. I slike tilfelle vil ensidig vektlegging av hensynet til pensjonsforholdene for de arbeidstakere som må forlate foretaket kunne ha negative virkninger for foretakets mulighet til å videreføre den del av virksomheten som under de rådende forhold bedømmes som levedyktig.

Reglene i utkastet §§ 4-7 flg [om rett til fripolise] er utformet først og fremst med sikte på vanlige tilfeller hvor en eller flere arbeidstakere forlater foretaket for å ta stilling i annet foretak. Disse reglene vil ikke alltid gi rimelige løsninger når organisatoriske eller andre endringer av virksomheten må tilskrives beslutninger eller andre forhold på foretakets side.

Utvalget er etter dette kommet til at reglene på dette må utformes slik at man unngår løsninger som kan oppfattes som urimelig forskjellsbehandling av ulike grupper av arbeidstakere, og at man unngår å legge vesentlige hindringer i veien for nødvendige omstillinger i næringslivet, også i form av driftsinnskrenkninger. Denne avveiningen må etter utvalgets syn foretas særskilt med henblikk på de ulike typetilfelle.»

I samsvar med dette foreslår utvalget at fordeling av premiefond, samt av sikkerhetsfond og egenkapital i pensjonskasser, kan unnlates når det utskilte foretakets gruppe av medlemmer utgjør mindre enn en tredel av medlemmene i den felles pensjonsordning. Unntaksreglene er således beregnet på de mindre omfattende restruktureringer i konsernforhold. Departementet slutter seg til utvalgets forslag på dette punkt. En vil imidlertid understreke at også i slike tilfelle vil foretaket bli tilordnet premiereserve, tilleggsavsetninger mv som knytter seg til opptjente rettigheter for dets gruppe av medlemmer slik at disse kan bli sikret i samsvar med utkastet § 5-8 og § 8-7, jf forskrift 27 november 1991 nr 757 (flytteforskriften) § 3-12.

Når det dernest gjelder anvendelsen av de midler som er tilordnet det utskilte foretaket og dets gruppe av medlemmer, skiller utvalgets utkast § 12-5 fjerde ledd mellom tilfelle hvor foretakets gruppe av medlemmer etter utskillelsen skal omfattes av annen pensjonsordning, og de tilfelle hvor pensjonsordningen opphører. Utvalgets forslag innebærer en henvisning til reglene om flytting av pensjonsordning i utkastet § 8-7, jf utkastet § 5-8, og til reglene om avvikling av pensjonsordning i utkastet § 15-3, jf § 15-4. Departementet er i og for seg enig i at det vil være av vesentlig betydning om pensjonsordning skal videreføres eller ikke, men antar at det her er behov for en mer utførlig regulering enn foreslått av utvalget. De regler som skal gjelde bør fremgå på en klarere måte enn i utvalgets utkast. Departementets forslag til regler er derfor inntatt i en ny § 12-7 i utkastet.

Skal foretakets gruppe av medlemmer fortsatt være omfattet av pensjonsordning, kan dette ordnes ved at det opprettes en egen pensjonsordning for foretaket. Ved salg av konsernforetak mv kan det imidlertid også tenkes at foretaket knyttes til annen konsernpensjonsordning, eller at foretaket fusjoneres inn i annet foretak og den gruppe av medlemmer blir omfattet av pensjonsordning for det overtakende foretak. Om det skal videreføres en pensjonsordning for foretakets gruppe, vil som hovedregel være opp til foretaket selv eller i tilfelle det overtakende foretak å bestemme. Blir dette resultatet, bør de midler som er tilordnet det utskilte foretaket overføres til den nye pensjonsinnretningen slik at rettigheter opptjent på tidspunktet kan bli sikret i samsvar med forsikringsvirksomhetsloven § 7-8 med tilhørende forskrift (flytteforskriften) og midlene for øvrig bli benyttet til videreføring av pensjonsordningen i samsvar med regelverket for pensjonsordningen i den nye pensjonsinnretning.

I departementets utkast § 12-7 annet ledd kommer dette til uttrykk ved at reglene i utkastet § 8-7 gis tilsvarende anvendelse. En vil peke på at utkastet § 8-7 første ledd innehoder en henvisning til utkastet § 5-8 slik at medlemmenes rett til opptjent pensjon og tilknyttet premiereserve dermed skal sikres ved tilsvarende rettigheter i den nye pensjonsinnretningen.

En slik løsning lar seg uten videre anvende ved flytting av pensjonsordning fra livsforsikringsselskap til annet livsforsikringsselskap eller fra en felles pensjonskasse til en annen pensjonskasse. I sistnevnte tilfelle vil tilordnet del av sikkerhetsfond og egenkapital inngå i sikkerhetsfondet og egenkapital i den nye pensjonskassen, slik at pensjonsordning for det utskilte foretaks gruppe blir videreført i samsvar med regelverket i den nye pensjonskassen. Har den felles pensjonsordning vært i pensjonskasse slik at det utskilte foretaket er tilordnet del av sikkerhetsfond og egenkapital i henhold til utkastet § 12-6 annet ledd, oppstår det imidlertid spørsmål om hvordan disse midlene skal anvendes dersom den nye pensjonsordningen er i livsforsikringsselskap. Departementet antar at dette ikke bør få betydning for størrelsen av de pensjonsberettigedes opptjente rettigheter, og at midler som overstiger hva som trengs for å sikre disse, i slike tilfelle bør komme foretaket selv til gode, se utkastet § 12-7 annet ledd.

Når det særskilt gjelder tilordnet del av sikkerhetsfond, antar departementet at dette mest hensiktsmessig kan skje ved at midlene tilføres premiefondet i den nye pensjonsinnretningen. Dette vil innebære at midlene, som andre premiefondsmidler, kan bli benyttet etter flytteforskriften § 3-12 fjerde ledd til å sikre opptjente rettigheter dersom overført premiereserve viser seg å være utilstrekkelig når den nye pensjonsinnretningens beregningsgrunnlag legges til grunn. For øvrig vil premiefondsmidlene kunne disponeres av foretaket etter reglene i utkastet §§ 10-3 og 10-4.

Når det dernest gjelder tilordnet del av egenkapital, antar departementet at det i tilfelle hvor den nye pensjonsordning er i livsforsikringsselskap, vil den mest hensiktsmessig løsning være at midlene tilbakeføres foretaket. Dersom hovedregelen i utkastet § 15-4 om avvikling av pensjonskasse skulle legges til grunn, ville reglene i pensjonskassens vedtekter komme til anvendelse. I tilfelle av utskillelse av et foretak fra en konsernpensjonskasse vil anvendelsen av denne bestemmelse innebære en henvisning til reglene i vedtektene for denne. Når foretaket er utskilt fra konsernpensjonskassen, vil imidlertid disse reglene vanligvis ikke passe når det gjelder anvendelsen av den del av egenkapitalen som er tilordnet det utskilte foretaket. Departementet er derfor blitt stående ved at midlene tilbakeføres foretaket.

Dersom pensjonsordning for det utskilte foretakets gruppe av medlemmer skal opphøre, bør etter departementets syn de alminnelige regler om avvikling av pensjonsordning i utkastet § 15-3 komme tilsvarende til anvendelse. Midler tilordnet foretaket fordeles da på hvert medlem og benyttes til sikring av opptjent pensjon, jf § 15-3 tredje og fjerde ledd. Som angitt i § 15-3 tredje ledd skal også premiefondsmidler fordeles på medlemmer som ikke har rett til løpende pensjon og benyttes til å sikre fortsatt premiebetaling i en periode på inntil fem år etter opphør av pensjonsordningen. Resten av premiefondsmidlene tilbakeføres til foretaket.

Reglene om fordeling av pensjonsordningens midler i § 15-3 tredje ledd passer først og fremst for tilfelle hvor et foretak er utskilt fra en felles pensjonsordning i livsforsikringsselskap. I tilfelle av pensjonsordning i pensjonskasse oppstår imidlertid særlige spørsmål dersom det utskilte foretaket er tilordnet del av sikkerhetsfond og egenkapital etter § 12-6 annet ledd. Hvis disse midlene også blir fordelt på medlemmene vil dette kunne føre til at disse vil bli sikret større ytelser enn de har opptjent i den felles pensjonsordning. Hovedregelen bør etter departementets syn også i dette tilfellet være at medlemmene blir sikret tilsvarende ytelser og i tilfelle sikret fortsatt premiebetaling i en periode på inntil fem år slik som angitt i utkastet § 15-3 tredje ledd. Av departementets utkast § 12-7 tredje ledd annet punkt fremgår følgelig at egenkapital tilordnet det utskilte foretaket, skal tilbakeføres til dette. Når det gjelder tilordnet del av sikkerhetsfondet, antar departementet at disse bør i første omgang tilføres premiefondet slik at de i nødvendig utstrekning kan bli benyttet for å sikre rettigheter tilsvarende opptjent pensjon og i tilfelle fortsatt premiebetaling i inntil fem år. Dette vil særlig ha betydning i de tilfelle hvor det selskap som skal utstede fripolise etter § 15-3 fjerde ledd har et beregningsgrunnlag som avviker fra beregningsgrunnlaget i konsernpensjonskassen slik at andel av premiereserve mv ikke vil være tilstrekkelig til å sikre medlemmene tilsvarende rettigheter, jf utkastet § 4-8 første ledd annet punktum hvor det fremgår at premiereserven skal være tilstrekkelig til å dekke selskapets beregningsgrunnlag.

Den del av tilordnede midler fra sikkerhetsfondet som etter overføring til premiefondet ikke medgår til å sikre rettigheter som angitt i utkastet § 15-3 tredje ledd, blir der angitt å tilbakeføre til foretaket.

14.2.5 Skatte- og selskapsrettslige forhold

Utvalgets forslag

Utvalget uttaler om dette (NOU 1998: 1 s 136):

«Skatte- og selskapslovgivningen oppstiller som nevnt begrensninger med hensyn til hvordan den felles pensjonsordning skal organiseres. Ved utforming av utkastet har utvalget tatt hensyn til disse begrensningene.

Et foretaks premieutgifter og tilskudd til premiefond skal ikke gå til sikring av pensjoner til ansatte i andre foretak som er medlem av pensjonsordningen. Aksjelovgivningens regler om utdelinger fra foretak og konserninterne transaksjoner tilsier også dette. Sett fra konsernets synspunkt kan det av skattemessige hensyn framstå som ønskelig å oppnå en slik vridning, f eks dersom et foretak i konsernet har underskudd og et annet foretak innen konsernet har overskudd. Skatteøkonomisk sett foreligger det ønske om at utgiften fradragsføres i det selskap som har overskudd. Utgiften kommer da effektivt til fradrag i dette året. Dersom det skulle åpnes for konsernbidragsoverføringer i forbindelse med en ordning med felles pensjonsordning, må reguleringene i så fall harmoniseres med de betingelser som gjelder for konsernbidrag i henhold til aksjeloven kapittel 12, og til de vilkår som oppstilles i selskapsskatteloven kapittel 1. Når det gjelder de skattemessige forhold, bygger utvalget på at fradragsretten etter skatteloven § 44 første ledd bokstav k bare innrømmes for premie til det aktuelle foretakets pensjonsordning. Med andre ord er fradraget etter dette regelsettet begrenset til premie og tilskudd for foretakets ansatte, og ikke i forhold til ansatte i andre foretak i konsernet. Utvalget understreker igjen at reglene for felles pensjonsordning må hindre at en gruppe kan betale pensjonskostnader for en annen.

Pensjonsordningens overskudd skal tilføres premiefondet. Utkastet 12-3 (3) slår fast at avkastningen på de aktives premiereserve og pensjonistenes overskuddsfond skal fordeles på de respektive foretaks andel av premiefond i samsvar med det som rettmessig skal tilskrives disse. I motsatt fall vil det kunne skje en indirekte overføring av premiebetalingsmidler mellom foretakene. På tilsvarende måte som premie til pensjonsordningen, er tilskudd til premiefond bare fradragsberettiget innen rammen av tilskudd til premiefond til foretakets ansatte.

Utvalget foreslår i utkastet § 10-4 (2) at beløp som overstiger 5 ganger årets premie, kan tilbakeføres til foretaket. Det som kan tilbakeføres av midler på premiefondet, må kanaliseres til de respektive foretak i samsvar med den andel av premiefondet som skal tilskrives gruppen av medlemmer tilknyttet foretaket. Hvert foretak skal derfor bestå av en egen gruppe i den felles pensjonsordning hvor det ikke kan skje en sammenblanding av midlene som skal tilføres en gruppe med midler til en annen gruppe. Det samme gjelder for pensjonsmidler som er i pensjonsordningen, og for det overskudd som skal tilbakeføres til det enkelte foretak.»

Høringsuttalelsene

Ingen av høringsinstansene har merknader til utvalgets vurderinger.

Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger på dette punkt. Det vises også til at ingen av høringsinstansene har hatt merknader til utkastet. Departementet ser det som positivt at reglene blir lovfestet, og fremmer forslag i samsvar med utvalgets forslag. Det vises til §§ 12-3 og 12-4.