18 Ikrafttredelse og overgangsregler

18.1 Ikrafttredelse

Departementet foreslår i § 16-1 at tidspunktet for ikrafttredelse fastsettes av Kongen.

Departementet mener at ikrafttredelse 1. januar 2001 kan være et hensiktsmessig tidspunkt. Ikrafttredelse allerede 1. januar 2000 kan etter departementets oppfatning være noe tidlig med hensyn til de forskrifter som må utarbeides etter at loven er vedtatt og som forutsetter en høringsrunde. Videre vil en ikrafttredelse ved årtusenskiftet innebære svært kort tid for de foretakene som i dag har tjenestepensjonsordning etter skatteloven til å innrette sine pensjonsordninger i overensstemmelse med lovforslaget. Det gjelder selv om det i lovforslaget § 16-2 er tatt hensyn til behovet for en overgangsperiode.

Av hensyn til de foretakene som ikke har pensjonsordning og som vil opprette det, er det etter departementets oppfatning hensiktsmessig at loven vedtas så raskt som mulig. Disse foretakene vil frem til loven trer i kraft ha en mulighet til å innrette sine pensjonsordninger så langt som mulig i tråd med den nye loven.

Departementet finner det av hensyn til arbeidet med skattefavoriserte innskuddsbaserte pensjonsordninger i arbeidsforhold viktig at lovforslaget vedtas i løpet av vårsesjonen. Med en ikrafttredelsesdato 1. januar 2001 vil det imidlertid være mulig at de to lovene kan tre i kraft samtidig.

18.2 Overgangsregler

18.2.1 Generelt om overgangsregler

Om behovet for overgangsregler uttaler utvalget (NOU 1998: 1 s 151):

«De vesentligste behov for overgangsregler knytter seg til de pensjonsrettslige regler som foreslås i utkastet til lov om foretakspensjon. Som nevnt er någjeldende regler utformet slik at de i sin form fremtrer som vilkår for en særlig skattemessig behandling av foretakenes utgifter, fonds mv knyttet til pensjonsordningene. Endres reglene - og dermed vilkårene for den skattemessige behandling av foretakene - vil dette etter utvalgets syn uunngåelig få virkninger også for utformingen av foretakenes pensjonsordninger. Utformingen av ny lovgivning og behovet for overgangsregler må derfor vurderes på bakgrunn av den - i og for seg indirekte - innvirkning som ny lovgivning kan få når det gjelder foretakenes pensjonsforpliktelser og de forsikredes pensjonsrettigheter.

Et foretaks pensjonsordning er en viktig del av hele arbeidsforholdet mellom foretaket og dets ansatte. Avhengig av hvordan de enkelte arbeidsavtaler og i tilfelle tariffavtaler er utformet, vil pensjonsforholdene også i rettslig forstand kunne være gjort til en del av arbeidskontraktene. Uansett om dette er tilfellet eller ikke, må en legge til grunn at eksisterende pensjonsordninger er utformet på bakgrunn av de særlige skatteregler på dette området. Selv om endring av skatteregler i og for seg kan gjennomføres med virkning også for bestående rettsforhold, er det etter utvalgets syn påkrevet i en del sammenhenger å ta hensyn til at partene i arbeidslivet har innrettet seg i tillit til den etablerte skatteordning. Et viktig lovgivningshensyn vil derfor være å legge forholdene til rette for at eksisterende pensjonsordninger vil bli videreført med den nye lovgivningen, og det er da ikke til å unngå at tilpasningsperioden i forhold til den nye lovgivningen på en del områder vil måtte bli forholdsvis lang. De overgangsregler utvalget foreslår er utformet med utgangspunkt i slike overveielser.

På en del hovedområder er utvalgets lovutkast materielt preget av at det fortsatt skal knyttes fordeler ved foretaksbeskatningen til pensjonsordningene. Endringer i synet på hvilke hovedforutsetninger som må være oppfylt for å innrømme slik skattefordel, kommer klart til uttrykk i Regjeringens velferdsmelding og resultatet av Stortingets behandling av meldingen. Her gis også enkelte føringer med hensyn til håndteringen av overgangsproblemer av betydning for foretakenes kostnadsnivå og for de forsikredes rettigheter.

På den annen side omhandler store deler av utkastet spørsmål vedrørende foretakets og arbeidstakernes pensjonsrettslige stilling, der den skattefordel som knyttes til pensjonsordningene ikke nødvendigvis vil få avgjørende betydning ved utformingen av bestemmelsene. På en god del områder inneholder således utkastet regler om forhold som ikke er dekket ved gjeldende regler og hvor rettstilstanden derfor er uklar. På disse områdene står en friere i spørsmålet om overgangsregler.»

18.2.2 Tilpasningsperiodens lengde

Utvalgets forslag

Utvalget uttaler følgende om dette (NOU 1998: 1 s 152):

«Utvalgets lovutkast tar sikte på lovfeste rammeregler for foretakspensjonsordninger. Denne tilnærmingsmåte forutsetter at hver enkelt av pensjonsordningene utformer sitt eget regelverk innenfor de rammer som loven vil trekke opp. En har imidlertid ikke begrenset seg til bare å foreslå regler som bør være ufravikelige. På en rekke områder inneholder lovutkastet normalregler beregnet på vanlige pensjonsordninger, men slik at den enkelte pensjonsordning etter behov vil kunne fastsette avvikende regler. I lys av dette er det klart at eksisterende pensjonsordninger i alle tilfelle vil ha behov for en viss overgangsperiode for å få tilpasset sitt eget regelverk til den nye lovgivningen.

Ved vurderingen av tilpasningsperiodens lengde, har utvalget lagt vekt på at de fleste pensjonsordninger har form av pensjonsforsikring, og at problemet i hovedsak vil være å få tilpasset forsikringsvilkårene til den nye lovgivningen. En antar at dette er et arbeid som først og fremst vil foregå i forsikringsselskapene og deres samarbeidsorganer. Utvalget går derfor inn for at tilpasningsperioden - på samme måte som i forsikringsvirksomhetsloven § 15-2, som hovedregel settes til ett år fra lovens ikrafttreden, jf utkastet § 16-2 (1). Det er her tatt hensyn til utvalgets forslag om at Kongen skal fastsette tidspunktet for ikrafttreden. Den reelle tilpasningsperiode fra vedtagelsen av loven vil således bli en del lenger enn ett år.

For pensjonskasser vil tilpasning til loven forutsette vedtektsendring. Pensjonskassens vedtekter er i dag basert på standardvedtekter utarbeidet av Kredittilsynet, og gjennomføringen av loven forutsetter derfor at tilsynet utarbeider nye standardvedtekter tilpasset den ramme loven trekker opp. Utvalget antar derfor at hovedregelen på ett år praktisk sett også kan gjøres gjeldende for pensjonskasser.»

Høringsuttalelsene

Utvalget har i § 16-2 første ledd foreslått at regelverket for pensjonsordninger som er opprettet før loven er trådt i kraft, skal være endret i samsvar med kravet i § 2-1 tredje ledd senest ett år etter at loven trådte i kraft. Flere høringsinstanser mener at den foreslåtte tilpasningsperiode på ett år er for kort.

Bankenes Arbeidsgiverforening (v/Kreditkassen) foreslår at de enkelte pensjonskasser og forsikringsselskap må sende inn nye vedtekter/forsikringsvilkår innen ett år etter at loven er vedtatt, og at de nye reglene så trer i kraft senest ett år etter at vedtektene er bekreftet og godkjent av Kredittilsynet.

Kredittilsynet antar at det vil være relativt store praktiske problemer knyttet til de endringer som må foretas, og mener det derfor bør overveies å utvide overgangsperioden til to år.

Norwegian Insurance Partners (Non Marine) viser til at den vedtatte loven sannsynligvis vil medføre en rekke vesentlige endringer av dagens rammebetingelser. Med basis i lovutkastet finner de det naturlig å anta at loven vil være detaljregulert og omfattende. Det vises videre til at det vil ta tid både for kunderådgivere i forsikringsselskapene, forsikringsmeglere og arbeidsgivere/arbeidstakere å sette seg inn i det nye regelverket. De anbefaler derfor at fristen for implementering settes til minimum 2 år.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)synes det er urimelig å pålegge foretakene en så kort frist som ett år (i hovedsak) for å oppfylle lovens bestemmelser. Etter deres syn er det nye lovutkastet så omfattende og har så vidtrekkende betydning for foretakene, at overgangsperioden bør settes til minimum 3 år. Videre uttales:

«For øvrig synes overgangen til nytt lovutkast forvirrende og uryddig ved at det opereres med mange ulike overgangsfrister - fra ett til ti år. Det innebærer at bedriftene må forholde seg til en rekke varianter av ordninger i en tiårs periode. Vi vil derfor anbefale at det ses nærmere på hvordan overgangsreglene kan gjøres smidigere.»

Norges Forsikringsforbund (NFF) skriver at selskapene og kundene ikke har mulighet til å få gjennomført de forhandlinger som er nødvendig og de tilhørende registreringer innen en slik tidsfrist. Med såvidt omfattende endringer det her er tale om, er det etter deres syn ikke realistisk at de kan gjennomføres på kortere tid enn 3 år.

Den norske Aktuarforening mener det er urimelig og urealistisk å pålegge foretakene, forsikringsselskapene og pensjonskassene en så kort frist som ett år for å oppfylle lovens bestemmelser. Det vises til at foretakene står overfor beslutninger av vidtrekkende betydning når de skal ta stilling til hvordan de skal tilpasse seg de nye bestemmelsene. Dette forhold, sett i sammenheng med at forsikringsselskapene og pensjonskassene har et legitimt behov for å legge administrasjon og forvaltning til rette for en profesjonell håndtering av nytt regelverk, tilsier etter deres oppfatning at overgangstiden bør være på minst tre år. Det påpekes at forslaget inneholder flere nye definisjoner for utbetaling av pensjoner, blant annet ny definisjon av barnepensjon, innføring av frivillig ervervsprøvet ektefellepensjon, innføring av frivillig samboerpensjon og ny karenstid for utbetaling av uførepensjon. Videre uttaler de:

«For beregning av nødvendige avsetninger for disse nye eller omdefinerte ytelsene, må det utarbeides nye forsikringstekniske beregningsgrunnlag, noe som erfaringsmessig er et omfattende arbeid. Et ytterligere moment som taler for en forholdsvis lang innfasing av en ny lov, er at en for rask innføring kan bidra til å svekke oppslutningen om og tilliten til det nye regelverket blant de involverte parter.»

Både Norske Pensjonskassers Forening (NPF), Norsk Merkantilt Forbundog Den norske Advokatforening mener at fristen for å tilpasse eksisterende ordninger til nytt regelverk ikke bør settes kortere enn fem år. Den norske Advokatforening viser til erfaringene med den siste store revisjonen av regelverket i 1968, hvor det tok flere år for forsikringsbransjen å få tilpasset alle ordninger til nytt regelverk.

Departementets vurdering

Departementet vil peke på at lov om foretakspensjon er en viktig lovreform, som det er ønskelig å få gjennomført så snart som mulig. Det eksisterende regelverk består av to forskrifter som må leses parallelt og er vanskelig tilgjengelig. Det gjeldende regelverk er dessuten ufullstendig. Departementets forslag utgjør på en del områder en presisering og supplering av gjeldende regler, og en formalisering av den praksis som er blitt etablert på områder som har vært uten regulering. Nye regler for foretakspensjonsordninger har vært under utredning i svært lang tid, og hensynet til arbeidstakerne tilsier at deres rettigheter så snart som mulig bør nedfelles i lovs form, og ikke gjennom praksis, som det også er vanskelig å få oversikt over. Det er således et klart behov for opprydning og modernisering av disse reglene.

Det fremgår at mange av høringsinstansene synes det er urimelig å pålegge foretakene en så kort frist som ett år for å utforme regelverket for pensjonsordningen slik at det oppfyller bestemmelsene i lov om foretakspensjon. Departementet ser at foretakene står overfor beslutninger av vidtrekkende betydning når de skal ta stilling til hvordan de nye bestemmelsene skal tilpasses. Etter at foretakene har tatt sine beslutninger, må forsikringsselskap og pensjonskasser utarbeide forsikringsvilkår og vedtekter i tråd med den nye loven. Departementet går etter en samlet vurdering inn for at tilpasningsperioden for pensjonsordninger som oppfyller vilkårene i gjeldende regelverk settes til to år. Departementet understreker at det på flere områder er foreslått lengre overgangsfrister enn hovedregelen. Samlet mener departementet at disse overgangsfristene gir foretakene, forsikringsselskapene og pensjonskassene tilstrekkelig tid til å fastsette et regelverk for pensjonsordningen som er i tråd med de krav som lov om foretakspensjon oppstiller.

18.2.3 Virkninger av ny lovgivning på eksisterende tjenestepensjonsordninger - spørsmål om lukking

Utvalgets forslag

Utvalget uttaler følgende om dette (NOU 1998: 1 s 152):

«De viktigste overgangsproblemer knytter seg til hvilke virkninger en ny lovgivning om foretakspensjon skal gis i forhold til foretakenes og arbeidstakernes stilling i henhold til de eksisterende tjenestepensjonsordninger. Utgangspunktet er for så vidt greit nok. En ny lov vil ikke kunne gripe inn i rettigheter ervervet før loven trådte ikraft, eller forpliktelser stiftet før dette tidspunktet. På den annen side vil en kunne gi loven anvendelse for opptjening av pensjon og pensjonsrettslige plikter hva angår tiden etter at loven er trådt ikraft. Det kan selvsagt tenkes å foreligge særlige arbeidsavtaler som også gjelder framtidig opptjening av pensjon, men i samsvar med den sondring mellom selve arbeidskontrakten og reguleringen av pensjonsordningene som det er redegjort for foran, legget utvalget til grunn at slike avtaler ikke berøres av ny lovgivning om foretakspensjon.

Både likhetshensyn og praktiske hensyn taler i og for seg for at den nye lovgivningen burde gjelde all opptjening av pensjon etter at regelverket for pensjonsordning er brakt i samsvar med loven innen utløpet av den tilpasningsperiode på ett år som allerede er omtalt. På den annen side kan det være arbeidstakere som har kommet langt i opptjening av pensjon under hittil eksisterende ordninger og som rimeligvis har innrettet seg etter den utsikt til fremtidig fullføring av opptjening på dette grunnlag. På foretakssiden vil en tilsvarende kunne ha innrettet seg etter det omkostningsnivå som eksisterende ordninger gir. Både av denne grunn og for øvrig ut fra ønsket om å holde pensjonskostnader under et visst nivå, vil en del foretak derfor kunne foretrekke å kunne videreføre den eksisterende ordning.

Dersom loven ble begrenset til å gjelde pensjonsordninger som opprettes etter at loven er trådt i kraft, vil slike forventninger og ønskemål bli ivaretatt. En mindre vidtgående løsning vil være det som er kalt «lukking» av eksisterende ordninger slik at eksisterende ordninger i og for seg blir videreført, men bare for de arbeidstakere som er medlemmer av ordningene på det tidspunkt de nye reglene ble gjort gjeldende.

Utvalget legger til grunn - i samsvar med Regjeringens Velferdsmelding og Stortingets behandling av denne - at det ikke vil være noe aktuelt alternativ å begrense den nye lovgivningen til bare å gjelde for pensjonsordninger opprettet etter at loven er trådt i kraft. Tilsvarende legger utvalget til grunn at en løsning basert på «lukking» av gjeldende ordning i alle tilfelle måtte gjøres betinget av at et foretak som ville gjøre bruk av en slik adgang, oppretter en helt ny ordning for arbeidstakere som blir tatt inn i foretaket etter at ny lovgivning er trådt ikraft. Det vil være et for klart brudd med forholdsmessighetsprinsippet om et foretak skulle ha adgang til å ha foretakspensjon med skattefordel bare for en del av sin arbeidsstokk.

Enhver løsning basert på en viss videreføring av gjeldende regler side om side med den nye lovgivningen, vil imidlertid skape ulikheter og praktiske problemer. En vil i lang tid få forskjell mellom foretak som har hatt pensjonsordning og nye foretak som oppretter pensjonsordning etter den nye lovgivningen, en ulikhet som dersom den medfører ulike kostnadsbelastninger kan ha konkurranseeffekter. Det vil også føre til betydelige forskjeller når det gjelder arbeidstakernes muligheter til å opptjene penson, både innenfor det enkelte foretak og mellom de ulike foretak. En del slike ulikheter foreligger også i dagens situasjon som følge av at foretakene har atskillig frihet når det gjelder utformingen av enkelthetene ved egen pensjonsordning. I tillegg kommer at ulike lovfastsatte rammebetingelser vil gjøre forskjellene mellom pensjonsordninger store og derved kunne få betydning for mobiliteten av arbeidskraft og dermed arbeidsmarkedets virkemåte.

Utvalget regner med at en i kommende år må vente en betydelig høyere grad av mobilitet i arbeidsmarkedet enn det som hittil har vært vanlig hos oss. Pensjonsforholdene vil her ha betydning. De nye regler som foreslås om medlemskap vil innebære at nye grupper av arbeidstakere får rett til å bli medlem av pensjonsordning. Det vil også komme til arbeidstakere som enten på grunn av ung alder eller av andre grunner ikke har hatt tidligere tjenestepensjonsopptjening. Endelig vil det også være arbeidstakere som har påbegynt sin opptjening under eksisterende ordninger, men som tar nyansettelse i andre foretak med eller uten tidligere - nå «lukket» - ordning. I så fall oppstår spørsmålet om slike arbeidstakere - i motsetning til andre nyansatte - skal kunne få videreført sin opptjening av pensjon innenfor den «lukkede» ordning, eller om de som følge av skifte av arbeidsplass skal omfattes av det nye regelverket.

Disse ulikheter når det gjelder både de forskjellige grupper av foretak og de forskjellige grupper av arbeidstakere, har ledet utvalget fram til det hovedsynspunkt at målet med overgangsreglene må være at en innen overskuelig fremtid når fram til en situasjon med enhetlige regler for alle foretakspensjonsordninger med skattefordel. I samsvar med dette mener utvalget at hovedregelen bør være at alle arbeidstakere knyttet til slike pensjonsordninger bør være undergitt samme lovverk når det gjelder opptjening av pensjon etter at de nye reglene er trådt ikraft. Dette er ikke til hinder for at en ut fra sikkerhetshensyn i en del viktige sammenhenger gjør unntak fra enkelte elementer i reglene og regulerer særlige spørsmål ved overgangsregler. Dette bør imidlertid skje etter en særskilt vurdering av de enkelte spørsmål som oppstår. En generell overgangsregel basert på at eksisterende pensjonsordninger videreføres etter «lukking» vil etter utvalgets syn innebære en langt mer grovmasket overgangsordning enn rimelig og nødvendig. Utvalget oppfatter også Regjeringens Velferdsmelding og Stortingets behandling av denne slik at det ved vurderingen av overgangsproblemene skal foretas særskilte vurderinger av de ulike enkeltspørsmål som foreligger. En kommer nedenfor ved behandlingen av disse spørsmål tilbake til de synspunkter på enkeltspørsmål som der er kommet til uttrykk.

De viktigste spørsmål i denne sammenheng vil gjelde de nye reglene om:

1. Medlemskap

2. Lineær opptjening av pensjon

3. Opptjeningstid og forholdsmessighet

4. Ytelsesgrenser, knekkpunkter og forholdsmessighet

5. Livsvarig og åremålsbegrenset pensjon

6. Minstekrav til foretakspensjonsordninger.»

Høringsuttalelsene

Flere av høringsinstansene mener det er uheldig at adgangen til å lukke en påbegynt ordning skal være begrenset. Begrepet lukking av eksisterende ordninger har vært brukt om en situasjon der eksisterende ordninger i og for seg blir videreført, men bare for de arbeidstakere som er medlemmer av ordningene på det tidspunkt de nye reglene blir gjort gjeldende.

Bankenes Arbeidsgiverforening mener det bør legges opp til mulighet for å lukke allerede eksisterende ordninger ved innføring av de endrede regler og uttaler:

«En slik mulighet vil etter vår mening gi en mykere overgang til det nye regelverket, og samtidig spare omfattende arbeid og administrasjon ved tilpasning til de nye regler. En slik lukking av eksisterende ordninger vil etter vår oppfatning også tillate en tilpasning av pensjonsordningen til bedriftens økonomiske og personalmessige situasjon.»

Norges Forsikringsforbund (NFF) ønsker at det åpnes adgang til generell lukking av dagens ordninger, og peker på at det blant annet er sterkt ønskelig å kunne videreføre ordninger (som lukkede) med opphørende ytelser fremfor å gjøre om disse til fripoliser/ferdig betalte forsikringer. Det vises videre til at lukking også kan være aktuelt der man ønsker å fase inn endrede vilkår på andre områder uten å ramme de som allerede er ansatt. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) beklager på det sterkeste at utvalget ikke har åpnet for en adgang til å lukke eksisterende pensjonsordninger og uttaler:

«Det er også overraskende sett i lys av at utvalget skulle følge opp de vurderinger som ble gjort i Velferdsmeldingen, og at Regjeringen i denne mente at det burde være anledning til slik «lukking». For HSH er dette punktet den viktigste innvendingen mot forslaget til lov om foretakspensjon. Endringer i reguleringen av tjenestepensjoner etter skatteloven griper inn i et avtaleforhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. For å unngå å gi disse endringene tilbakevirkende kraft, bør det åpnes for adgang til å «lukke» gamle tjenestepensjonsordninger og opprette nye ved slike endringer. Med dette mener vi at nyansatte etter det aktuelle tidspunkt for endring i regelverket kan tilbys en tjenestepensjonsordning som avviker fra den ordning de som allerede er ansatt har. Dette la vi også vekt på i vår høringsuttalelse om Private pensjonsordninger, NOU 1994: 6.

Manglende mulighet til lukking og det at likebehandlingsregelen skal gjelde, betyr i praksis at bedriftene må videreføre dagens ordning for både gamle og nye arbeidstakere med de betydelige kostnadsøkninger som det nye lovforslaget innebærer. Både det at flere skal ha rett til å delta i pensjonsordningen og at medlemmenes rettigheter styrkes, betyr høyere utgifter for bedriftene. Nei til «lukking» av eksisterende ordninger medfører at bedriftene pålegges kostnader de ikke hadde forutsetninger for å kunne ta hensyn til da de dimensjonerte sine pensjonsytelser.»

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) skriver at de har stadig understreket hvor viktig prinsipp det har vært for dem at eksisterende pensjonsordninger kan lukkes når regelverket blir utsatt for gjennomgripende endringer. Det vises til at bedriftene må ha mulighet til å tilpasse seg nye økonomiske realiteter. Videre uttales det:

«I 1968 fikk vi nye tjenestepensjonsforskrifter med bl.a. regler om likebehandling og forholdsmessighet. Pensjonsordningene omfattet på det tidspunkt i de fleste tilfelle bare funksjonærer. Overgangen til ordninger som pliktmessig måtte omfatte alle arbeidstagere ble gjennomført ved at det ble adgang til å lukke eksisterende ordninger. Det innebar at funksjonærene som var opptatt i disse ordningene ble stående i ordningen på gjeldende vilkår til de ble pensjonert eller sluttet i bedriften, mens nyansatte ble tatt opp i den nye ordningen som bedriften opprettet.

Lukking og etablering av nye åpne ordninger skjedde i første halvdel av 70-tallet. Et betydelig antall bedrifter har etter dette tidspunkt hatt to klart adskilte og klart definerte ordninger. Denne fremgangsmåten er hovedårsaken til at så store endringer kunne gjennomføres uten problemer. Problemene har vært så små at lovutvalget ikke engang har beskrevet dette forholdet i vurderingen av hvordan overgangen bør gjennomføres. Nettopp det forhold at lukking av ordninger har vist seg å fungere i praksis, bør være et tungtveiende argument for hvordan omlegging fra et regime til et annet bør gjennomføres.

Velferdsmeldingen konkluderte med at det skulle etableres en lukkeadgang.

Fra side 27 i Velferdsmeldingen siteres følgende:

«Regjeringen vil sikre bedriftene kostnadsmessig handlefrihet i forbindelse med regelendringen, ved at det blir anledning til å lukke eksisterende ordninger og opprette en ny TPES-ordning for nyansatte etter at regelendringen har trådt i kraft.»

Dette utdypes ytterligere på side 271 (i kapitel 11.4.6 om Kostnadshensyn. Adgang til å lukke ordninger) hvor det sies følgende:

«Regjeringen vil imidlertid innenfor TPES-regelverkets rammer sikre bedriftene kostnadsmessig handlefrihet i forbindelse med denne reformen. Dette er særlig viktig fordi bedriftene ikke har hatt mulighet for å kunne veie inn disse kostnadene når de dimensjonerte sine alminnelige pensjonsytelser. Når det derfor innføres ny plikt av et visst omfang for å kunne opprettholde skattefavorisert finansiering av bedriftens tjenestepensjonsordninger er det rimelig å gi adgang til å lukke eksisterende ordninger og opprette en ny TPES-ordning for nyansatte etter iverksettelsen av de nye regler (og hvor det nye regelverket vil gjelde fullt ut med en gang). I og for seg kan dette medføre et brudd på hovedkravet til forholdsmessighet, men den nye ordningen vil etter hvert overta helt og da vil samtidig forholdsmessighet igjen gjelde fullt ut.»

Lovutvalgets mandat innebar at utvalget skulle redegjøre for vurderinger og standpunkter som var kommet til uttrykk i Velferdsmeldingen og eventuelle vurderinger og standpunkter fra Stortingets behandling av Velferdsmeldingen. Når det gjelder spørsmålet om lukking, mener vi bestemt at lovutvalget feilsiterer Velferdsmeldingen og Stortinget (Innstilling S. nr. 180 (1995-96) på en slik måte at lukking fremstilles som uaktuelt. Etter NHOs oppfatning er lukking forutsatt, og dessuten den eneste akseptable måten å gjennomføre en slik omlegging på. Fordelen med en generell lukkeadgang er dessuten at regelverket kan settes i kraft relativt umiddelbart.

Frykten for at arbeidsgiverne skal kunne benytte lukkeadgangen til å unnlate å etablere nye ordninger, er etter vår oppfatning helt ubegrunnet. Den gir derimot bedriften mulighet til å legge ytelsen på et nivå som den kostnadsmessig kan bære. (...) Innen den samme pensjonsordning får bedriftene arbeidstakere med et virvar av rettigheter som det må holdes orden på i inntil en mannsalder. Dette blir administrativt krevende. Ikke minst blir det problemer når bedriften fremover skal informere om pensjonsrettigheter. Risikoen for at det, etter hvert som årene går, vil bli gitt feilinformasjon vil være overhengende. Resultatet vil fort kunne bli at arbeidstakere får tilsagn om rettigheter de ikke har, men som de gjennom alminnelig avtalefortolkning vil kunne få et juridisk krav på.»

Videre uttaler NHO:

«Det er imidlertid i denne sammenheng også interessant å henvise til bestemmelsene i § 13-2 i lovforslaget. Lovutvalget foreslår i denne paragrafen at tjenestepensjonsordningen i et foretak skal kunne videreføres parallelt med en ny pensjonsordning med lavere ytelser når to bedrifter, - hvorav den ene ikke har noen pensjonsordning, eller pensjonsordning med lavere ytelser - slås sammen. Vi støtter dette forslaget og konstaterer at dette også er den eneste praktiske måten å løse problemet på i et dynamisk samfunn hvor bedriftsstrukturene stadig endres. I prinsippet åpner lovutvalget her for en generell lukkeadgang og bekrefter for så vidt vår oppfatning at generell lukking må være løsningen på overgangen fra ett pensjonsregelverk til et annet.

Dette er etter vår oppfatning ytterligere et argument for at lovverket blir innført gjennom en lukke-adgang i stedet for de overgangsreglene som er omtalt i kapittel 16.»

Den norske Bankforening uttaler at både de økte kostnader som endringene i regelverket for foretakspensjon vil medføre for foretakene, og det faktum at det nå er vedtatt at det skal åpnes for innskuddsbaserte foretakspensjonsordninger i Norge, etter deres syn betyr at det i loven bør gis større fleksibilitet i form av muligheter for lukking av eksisterende ordninger. De antar at det rent generelt ved innføring av innskuddsbaserte ordninger blir nødvendig å gjøre visse tilpasninger også i det foreslåtte regelverket for ytelsesbaserte ordninger. Det vil etter deres syn derfor være svært uheldig hvis regelverket for de to formene for pensjonsordninger ikke tilpasses hverandre. De peker på at det trolig vil være behov for en ny høring av et samlet regelverk som omfatter både innskudds- og ytelsesbaserte ordninger.

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) støtter utvalgets forslag om at pensjonsordninger opprettet før lovverket trer ikraft, skal kunne videreføre enkelte av de sentrale bestemmelser i tidligere gjeldende rett for så vidt gjelder personer som var medlem av ordningen på tidspunktet for ikrafttreden. YS viser til at hensynet til de forsikrede her har vært utslagsgivende og at de for øvrig er tilfreds med de overgangsregler som foreslås, i og med at fokus er rettet mot arbeidstakers interesser i overgangsperioden.

Departementets vurdering

Departementet vil først kommentere Næringslivets Hovedorganisasjons (NHO) sitater fra Velferdsmeldingen. Sitatet fra Velferdsmeldingen side 27 lyder:

«Regjeringen vil foreslå obligatorisk pensjonsopptjening i TPES under omsorgspermisjon som gir rett til omsorgspoeng i folketrygden. Regjeringen vil sikre bedriftene kostnadsmessig handlefrihet i forbindelse med regelendringen, ved at det blir anledning til å lukke eksisterende ordninger og opprette en ny TPES-ordning for nyansatte etter at regelendringen har trådt i kraft.»

Sitatet fra side 271 lyder:

«Isolert sett vil pensjonsopptjening under omsorgsfravær måtte innebære klare merkostnader for bedrifter med TPES-ordninger, selv om en ennå ikke har tatt konkret stilling til ordningens økonomiske ambisjonsnivå, kvalifikasjonskrav m.v. Regjeringen vil imidlertid innenfor TPES-regelverkets rammer sikre bedriftene kostnadsmessig handlefrihet i forbindelse med denne reformen. Dette er særlig viktig fordi bedriftene ikke har hatt mulighet for å kunne veie inn disse kostnadene når de dimensjonerte sine alminnelige pensjonsytelser. Når det derfor innføres en ny plikt av et visst omfang for å kunne opprettholde skattefavorisert finansiering av bedriftens tjenestepensjonsordninger, er det rimelig å gi adgang til å lukke alle eksisterende ordninger og opprette en ny TPES-ordning for nyansatte etter iverksettelsen av de nye regler (og hvor det nye regelverket vil gjelde fullt ut med én gang). I og for seg kan dette medføre et brudd på hovedkravet til forholdsmessighet, men den nye ordningen vil etter hvert overta helt og da vil samtidig forholdsmessighet igjen gjelde fullt ut.»

Videre sies det på side 296 i Velferdsmeldingen om overgangsregler for full opptjening:

«En obligatorisk regel på 40 år for full opptjening vil kun gjøres gjeldende for personer som på grunn av alder ikke har kunnet opparbeide tjenestepensjonsrettigheter, dvs. personer som på innføringstidspunktet vil være 20 år eller yngre. For dem som allerede har påbegynt opptjening, legges det til grunn uendrede opptjeningskrav for full pensjon, dvs. nåværende varighetskrav i bedriftsordningene.»

Fra Stortingets innstilling side 105 siteres:

«Etter flertallets oppfatning bør en utvidelse av opptjeningstiden kunne gjøres gjeldende for personer som på grunn av alder ikke har kunnet opparbeide tjenestepensjonsrettigheter. For dem som allerede har påbegynt opptjening, legges det til grunn uendret opptjeningskrav for full pensjon.

Flertallet legger videre til grunn at det i tråd med Regjeringens forslag blir adgang til å lukke de nåværende private TPES-ordninger ved innføring av omsorgsopptjenig.

Flertallet vil be om at Regjeringen i forbindelse med forslag om ny lov om tjenestepensjoner etter skatteloven kommer tilbake med utredning om økt minste opptjeningstid fra 30 til 35 år for rett til full pensjon både når det gjelder offentlige og private tjenestepensjonsordninger, innføring av omsorgsopptjening og adgang til å lukke nåværende ordninger.»

Etter departementets forståelse gikk man i Velferdsmeldingen bare inn for lukkeadgang ved en eventuell innføring av omsorgsopptjening og ved eventuell innføring av krav til økt opptjeningstid. Departementet kan ikke se at Stortinget ved behandlingen av Velferdsmeldingen har gått inn for at det skulle være en generell adgang til å lukke eksisterende pensjonsordninger. Departementet viser til at med en videreføring av minstekrav til opptjeningstid på 30 år for rett til full pensjon vil det ikke være hensiktsmessig å innføre omsorgsopptjening i lov om foretakspensjon. Spørsmålet om lukking i forbindelse med disse to områdene har dermed mistet sin aktualitet, jf omtale under punkt 18.2.4.3.

Når det gjelder NHOs henvisning til utvalgets forslag i § 13-2 vil departementet gjøre oppmerksom på at innholdet i denne bestemmelsen ikke er gjengitt riktig. Forslaget i § 13-2 tredje ledd går ut på at dersom foretaket etter sammenslåing skal ha pensjonsordning, må ny egen pensjonsordning opprettes. Foretaket skal altså bare opprette én pensjonsordning. Det er bare dersom pensjonsplanen for den nye ordningen fastsetter lavere ytelser enn pensjonsplanen for en tidligere ordning, at den tidligere pensjonsplanen kan videreføres etter reglene i § 13-3. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er behovet for fleksible regler. Utvalget har lagt vekt på at bestemmelsene som regulerer en pensjonsordning ikke må være så stivbente av de hindrer en ellers hensiktsmessig strukturendring. Det skal ikke være adgang til å videreføre en pensjonsplan med lavere ytelser enn den nye ordningens. Her er hensynet til de ansatte avgjørende. En slik videreføring av pensjonsplan innebærer for så vidt en lukking, men bare i spesielle tilfeller ved sammenslåing av foretak, og da pga hensynet til hensiktsmessig strukturendring. Å tillate en begrenset lukking i slike tilfeller er derfor noe helt annet enn å ha som generell overgangsregel om at alle eksisterende pensjonsplaner skal kunne videreføres.

Departementet vil understreke at forslaget til lov om foretakspensjon inneholder revidering og ufyllende regulering på et område som lenge har vært påkrevet. Det gamle regelverket er ufullstendig og ikke tidsmessig. Det er etter departementets syn ikke hensiktsmessig å tillate at disse ordningene skal videreføres på generelt grunnlag, slik en lukkeadgang etter den skisse NHO har gitt antyder.

Departementet legger stor vekt på å unngå overgangsregler som skal virke over svært lang tid. Hvis en pensjonsordning opprettet før loven settes i kraft ikke behøver å oppta nye medlemmer, men videreføres uten å følge reglene i loven her, vil administrasjon av og tilsyn med ordningen kreve at 1968-reglene følges, ved f eks selskapsendringer vil det ikke eksistere tilfredsstillende regler. Tidsperspektivet for en slik tilstand blir svært langvarig.

I samsvar med dette mener departementet i likhet med utvalget at hovedregelen bør være at alle arbeidstakere knyttet til foretakspensjonsordninger skal være undergitt samme lovverk etter at de nye reglene er trådt i kraft. Departementet er dessuten enig i utvalgets vurdering om at en generell lukkeadgang kan medføre ulike kostnadsbelastninger for foretakene og dermed ha uheldige konkurranseeffekter. Også hensynet til at arbeidstakere bør ha like muligheter til å opptjene pensjon tilsier at de i størst mulig grad er undergitt det samme regelverk.

Den norske Bankforening peker på at det skal åpnes for innskuddsbaserte foretakspensjonsordninger i Norge og mener at det betyr at loven bør gis større fleksibilitet i form av muligheter for lukking av eksisterende ordninger. Departementet viser til departementets vurderinger i St meld nr 1 (1998-99) s 173 der det uttales:

«Regjeringen tar sikte på å legge fram forslag til lovverk om innskuddsbasert pensjonsordning i foretak for Stortinget i løpet av 1999. Forslaget til lovverk vil således bli lagt fram for Stortinget etter at forslaget til lov om foretakspensjon forutsettes å være behandlet, noe som vil være en fordel for vurderingen av hvilke krav som bør være felles i disse to ordningene. Regjeringen tar videre sikte på at en innskuddsbasert ordning skal kunne gjøres gjeldende så snart det er praktisk mulig etter at lov om foretakspensjon, og senere lov om innskuddsbasert pensjon, er vedtatt.»

Departementet mener at det ikke er hensiktsmessig å ta opp spørsmålet om eventuelle behov for tilpasninger i lov om foretakspensjon før et forslag om lovverk om innskuddsbaserte ordninger foreligger.

18.2.4 Nærmere om de enkelte overgangsregler

18.2.4.1 Medlemskap

Utvalgets forslag

Utvalget uttaler følgende om overgangsregler og medlemskap (NOU 1998: 1 s 153):

«Lovutkastet kapittel 3 innebærer at nye grupper av arbeidstakere skal opptas som medlemmer av pensjonsordningen, jf særlig reglene i §§ 3-3 flg. Som det der fremgår vil det i en del sammenhenger være nødvendig at foretaket tar standpunkt til hvilke bestemmelser regelverket for pensjonsordningen skal inneholde. Disse bestemmelsene bør derfor gjelde fra det tidspunkt regelverket er tilpasset den nye lovgivningen, senest ett år fra lovens ikrafttreden, jf utkastet § 16-2 (3).

I forbindelse med opptak av nye medlemmer som følge av de nye reglene i lovutkastet, vil det kunne oppstå spørsmål om en skal ta i betraktning tidligere tjenestetid i foretaket. Utgangspunktet er at slik medregning er frivillig, jf også utkastet § 4-2 (2). I forhold til reglene i utkastet § 9-1 vil imidlertid slik medregning kunne medføre ekstra tilskudd fra foretakets side. Utvalget antar derfor at de særlige regler om fordeling av slike tilskudd ved opprettelse av ny pensjonsordning i § 9-2 (3) bør gjelde tilsvarende ved opptak av nye medlemmer som følge av den nye lovgivningen, jf § 16-2 (18).»

Utvalget skriver om forholdsmessighetsprinsippet (NOU 1998: 1 s 107) at bestemmelser i 1968-reglene § 4 punkt 2 åpner for at de grupper som går inn under Pensjonstrygden for sjømenn kan holdes utenfor en pensjonsordning som er opprettet av et rederi. Etter utvalgets syn bør særordningen ikke opprettholdes, men de pensjonsordningene som ikke har tatt opp sjømenn i pensjonsordningen, bør få en rimelig frist til å oppfylle det nye lovverkets krav. Utvalget antar en tre års frist bør gi de aktuelle rederier tilstrekkelig tid til å tilpasse pensjonsordningen til loven på dette punkt, jf forslag til overgangsregel i utkastet § 16-2 tredje ledd.

For pensjonsordninger opprettet av foretak med arbeidstakere som er medlem av Pensjonstrygden for sjømenn, foreslår utvalget i § 16-2 tredje ledd at bestemmelsene i §§ 3-3 til 3-10 skal gjelde senest innen tre år etter lovens ikrafttreden.

Høringsuttalelsene

Rederienes Landsforening, Norges Rederiforbund og Norwegian Insurance Partners (Non Marine) har merknader til § 16-2 tredje ledd. Merknadene dreier seg om utvalgets forslag om å avvikle adgangen til å unnta grupper som omfattes av loven om Pensjonstrygden for sjømenn. Disse høringsmerknadene er tatt inn i avsnitt 7.2.3 om Forholdsmessighetsprinsippet.

Departementets vurdering

Departementet støtter utvalgets forslag til overgangsbestemmelse i § 16-2 tredje ledd om at bestemmelsene i §§ 3-3 til 3-10 om rett til medlemskap i forhold til pensjonsordning opprettet før loven er trådt i kraft, skal gjelde fra det tidspunkt regelverket for pensjonsordningen er endret som nevnt i § 16-2 første ledd. Som det fremgår i avsnitt 18.2.2 går departementet inn for at tilpasningsperiodens lengde i § 16-2 første ledd settes til to år. Det vil dermed kunne gå en viss tid før disse bestemmelsene blir utbredt.

Knyttet til forslaget om å avvikle adgangen til å unnta grupper som omfattes av loven om pensjonstrygden for sjømenn, har departementet foreslått en ny regel i § 16-2 tredje ledd som vil redusere kostnadene knyttet til dette på kort sikt. Departementet støtter også utvalgets utforming av § 16-2 18. ledd, knyttet til medregning av tidligere tjenestetid for disse gruppene. Departementet foreslår i § 16-2 tredje ledd at overgangsperioden, som for andre ordninger er satt til to år, settes til fem år. Departementet viser for øvrig til omtale av dette forhold i avsnitt 7.2.3.

18.2.4.2 Lineær opptjening av pensjon

Utvalgets forslag

Som følge av Velferdsmeldingen og Stortingets behandling av denne legger utvalget til grunn at den nye lovgivningen skal bygge på prinsippet om lineær opptjening av pensjon. Utvalget viser til at spørsmålet om lineær opptjening har to sider, en som gjelder den enkelte arbeidstakers rettigheter og en som knytter seg til fondsbasert sikring av opptjente rettigheter. I lovutkastet er disse to spørsmål regulert i §§ 4-3 og 9-1, jf § 9-2. Utvalget uttaler videre om forslag til overgangsregler (NOU 1998: 1 s 153-154):

«Når det gjelder forholdet til den enkelte arbeidstakers opptjening av pensjon etter utkastet § 4-3, følger det av utvalgets forslag til § 16-2 (5) at bestemmelsen skal gjelde eksisterende pensjonsordninger, men bare så vidt gjelder pensjon opptjent ved tjenestetid etter at pensjonsordningens regelverk er tilpasset den nye lovgivningen, jf § 16-2 (1). Tidligere opptjente rettigheter bestemmes etter tidligere gjeldende regler.

I samsvar med dette foreslås det i utkastet § 16-2 (19) at premie beregnet etter § 9-2 skal betales for pensjon opptjent ved tjenestetid etter at de nye reglene er trådt i kraft. Som følge av at hittil benyttet metode for premieberegning har medført at en forholdsvis stor del av kostnadene vil påløpe i de siste 10-15 år før oppnådd pensjonsalder, vil dette kunne føre til at pensjonsordningens premiereserve i tiden etter det nye lovverket er trådt ikraft, vil kunne ligge under det som trengs til å sikre opptjente rettigheter, jf utkastet § 9-1 (1). Slik manglende premiereserve vil måtte tilføres pensjonsordningen fra foretaket enten via premiebetaling for de arbeidstakere det gjelder, basert på tidligere beregningsmåte, eller ved særlige tilskudd til premiereserven, f eks ved overføring fra premiefond.

I sine drøftelser med referansegruppen har utvalget fått inntrykk av at det fra alle hold anses å være en fordel så snart som mulig å komme over til en situasjon hvor premiereserven er tilstrekkelig til å dekke opptjente rettigheter. Inntrykket er også at mange foretak vil være innstilt på å få dekket manglende premiereserve innen forholdsvis kort tid, under forutsetning av en liberal adgang til å bruke foreliggende premiefondsmidler til dette formål. På denne bakgrunn er utvalget kommer til å ville foreslå en overgangsperiode på inntil 10 år i denne sammenheng. Innenfor denne perioden vil foretakene i hovedsak ha adgang til å bestemme tempoet i oppbyggingen av manglende premiereserve. Dette kan skje omgående når tilstrekkelige premiefondsmidler foreligger, men en kan også velge en mer gradvis fremgangsmåte. Det har her betydning at det overskudd som pensjonsordningen tilføres etter forsikringsvirksomhetsloven § 8-1 vil, for den del som tilfaller foretaket, bli tilført premiefondet og således kan benyttes til dette formål.

Det er betydelige praktiske fordeler ved et slikt opplegg. Det vil muliggjøre en hurtigere overgang til prinsippet om premiebetaling på grunnlag av lineær opptjening. Som følge av at lovutkastet inneholder regler som gir foretakene en betydelig grad av frihet ved disponeringen av midler i premiefond, vil opplegget også kunne gjennomføres uten direkte økonomisk belastning for svært mange foretak.

Det opplegg som her er skissert er gjennomført ved overgangsreglene i utkastet § 16-2 (17)-(21). Hovedreglene er inntatt i § 16-2 (17) hvoretter manglende premiereserve skal være dekket i løpet av en periode på 10 år, men slik at overskudd som tilfaller foretaket skal benyttes hvis ikke minst halvparten er dekket innen fem år. Disse bestemmelsene suppleres av § 16-2 (20) og (21) om tilbakeføring av premiefondsmidler til foretaket som nevnt i utkastet § 10-4. Hovedsynspunktet er her at den adgang til å tilbakeføre premiefondsmidler som det her gjelder, ikke kan benyttes før manglende premiereserve er dekket.»

Høringsuttalelsene

Sosial- og helsedepartementet (SHD), Norges Arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning (NAVO)og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) støtter overgangsperioden på 10 år for å dekke opp manglende premiereserve i forhold til lineær opptjening. NAVO uttaler om dette:

«NAVO støtter (...) forslaget (om lineær opptjening), forutsatt at de overgangsregler utvalget foreslår blir gjennomført, særlig 10 års overgangsperiode til å korrigere premiereserve/ premiefond.»

Flere høringsinstanser mener imidlertid at den foreslåtte overgangsperioden er for lang. AktuarKonsulenters Forummener at det kan skje en tvilsom forskjellsbehandling mellom fratrådte arbeidstakere de neste 10 år, avhengig av hvor raskt deres arbeidsgivere velger å tilpasse seg det lineære system. AktuarKonsulenters Forum foreslår følgende endringer i overgangsreglene for lineær opptjening:

1. «Bedriftene får 5 års overgangstid fra gammelt til nytt system, likevel slik at ansatte som slutter i overgangstiden tildeles lineært opptjente pensjonsrettigheter, med mindre den opprinnelig opptjente fripolise er høyere.

2. For ansatte som slutter i overgangstiden skal det eventuelle gapet mellom tradisjonell og lineær opptjening dekkes ved tilføring av midler fra premiefondet og/eller foretakets driftsbudsjett.»

Akademikerne foreslår også en overgangstid på 5 år. Kredittilsynetmener at den foreslåtte overgangsperioden går langt utover det som må anses nødvendig og antar at en periode på 6 år er mer enn tilstrekkelig, og at halvparten av den manglende reserve må være dekket innen 3 år.

Bankenes Arbeidsgiverforeninggir uttrykk for lignende synspunkter:

«Vi er ikke sikre på at det er behov for en så lang overgangstid som 10 år. På den annen side vil man lett kunne unngå de fleste problemer med en overgang til lineær opptjening hvis det fastsettes at medlemmer som fratrer skal få en fripolise som minimum er lik den lineære. Da vil de som fratrer i prinsippet ha lineær opptjening. Manglende premiereserve vil måtte trekkes fra premiefond eller innbetales av bedriften. For de medlemmer som fortsetter i sin bedrift, spiller opptjeningsmetoden likevel ingen rolle, og manglende premiereserve kan dekkes opp over en periode for eksempel på 10 år gjennom bruk av de årlige overskudd i ordningen. Vi vil likevel nevne at dette kan føre til en forfordeling i favør av fratrådte i tilfelle av at en pensjonsordning opphører. Totalt sett mener vi likevel at dette vil styrke muligheten for økt mobilitet i arbeidsmarkedet.»

Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om en overgangsperiode på 10 år for å dekke opp eventuell manglende premiereserve som følge av overgangen til obligatorisk lineær opptjening av pensjonsrettigheter i tjenestepensjonsordninger jf forslaget § 16-2 14. ledd. Overgangsperiodens lengde fastsettes på bakgrunn av en avveining mellom hensynet til arbeidsgivers tilpasningsmuligheter og hensynet til likebehandling. Ut fra en samlet vurdering mener departementet at en overgangsperiode på 10 år er rimelig.

Departementet mener at det i løpet av overgangsperioden på 10 år bør stilles visse minstekrav til oppfølging underveis for å unngå at situasjoner der foretakene mot slutten av overgangsperioden ikke har påbegynt opptrappingen. Departementet foreslår på denne bakgrunn å supplere § 16-2 14. ledd med et nytt punktum som fastslår at minst 20 prosent av manglende premiereserve skal være dekket innen 3 år, minst 40 prosent innen 5 år og minst 80 prosent innen 8 år. Departementet viser i denne forbindelse til høringsuttalelse fra AktuarKonsulenters Forum om at ansatte som slutter i overgangsperioden på 10 år bør tildeles lineært opptjente pensjonsrettigheter, med mindre den opptjente fripolisen er høyere og at gapet mellom tradisjonell og lineær opptjening finansieres ved trekk på premiefondet. Departementet legger til grunn at ved overgang til lineær opptjening vil medlemmene umiddelbart godskrives opptjening etter det lineære prinsipp og at overgangsperioden kun refererer seg til finansiering av manglende premiereserve som svarer til opptjeningen.

18.2.4.3 Opptjeningstid og forholdsmessighetsprinsippet

Utvalgets forslag

Den minste tillatte opptjeningstid i pensjonsordningen er fra utvalgets side foreslått til 35 år. I overgangsbestemmelsene, jf § 16-2 fjerde ledd, sier likevel utvalget at denne regelen ikke er til hinder for at pensjonsordning som er opprettet før loven er trådt i kraft og som har krav til tjenestetid for opptjening av fulle pensjonsytelser på mindre enn 35 år, viderefører bestemmelsene om dette for personer som var medlemmer i pensjonsordningen da loven trådte i kraft. Utvalget foreslår videre at det i regelverket for pensjonsordningen kan bestemmes at samme krav til tjenestetid også skal gjelde for personer som er blitt medlemmer etter at loven trådte i kraft og som forut for ansettelsen i foretaket var medlem av pensjonsordning med krav til tjenestetid på mindre enn 35 år.

I Velferdsmeldingen foreslo daværende Regjering et minstekrav på 40 år kombinert med en ordning for omsorgsopptjening av pensjon under fravær fra yrkeslivet på grunn av omsorg for barn. I utvalgets utkast er reglene om omsorgsopptjening inntatt i §§ 4-14 flg. Velferdsmeldingen forutsatte også at det var behov for overgangsregler:

«En obligatorisk regel på 40 år for full opptjening vil kun gjøres gjeldende for personer som på grunn av alder ikke har kunnet opparbeide tjenestepensjonsrettigheter, dvs. personer som på innføringstidspunktet vil være 20 år eller yngre. For dem som allerede har påbegynt opptjening, legges det til grunn uendrede opptjeningskrav for full pensjon, dvs. nåværende varighetskrav i bedriftsordningene.» (side 296)

Under Stortingets behandling av Velferdsmeldingen, gikk flertallet inn for at spørsmålet om et minstekrav til tjenestetid på 35 år skulle utredes. Utvalgets forslag i utkastet § 4-2 er i samsvar med dette. Også en slik økning av kravet til tjenestetid gjør det nødvendig med overgangsregler for «dem som allerede har påbegynt opptjening» basert på hovedregelen om «uendrede opptjeningskrav for full pensjon».

Utvalget la til grunn at standpunktet fra Velferdsmeldingen innebærer at en eksisterende pensjonsordning skal kunne videreføre et krav om opptjeningstid på mindre enn 35 år for de som er medlemmer av pensjonsordningen når den nye lovgivningen trer ikraft. Dette innebærer at den forskjellsbehandling av tidligere og nyere medlemmer som dette vil medføre, ikke anses å være i strid med forholdsmessighetsprinsippet. I utvalgets utkast er overgangsregel om dette tatt inn i utkastet § 16-2 fjerde ledd første punktum.

Høringsuttalelsene

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)er sterkt uenig i forslaget om økning av opptjeningstiden til 35 år. For de som allerede er medlemmer, uttaler YS følgende:

«Utvalget foreslår at for slike medlemmer kan pensjonsordningen beholde minstekravet til tjenestetid på 30 år for fulle pensjonsytelser og dessuten unnlate å anvende den grense for samlede ytelser fra folketrygden og pensjonsordning som følger av «knekkpunktreglene» i utkastet § 5-7.

I fall dette forslaget blir gjennomført, vil YS foreslå at de som er medlemmer på iverksettingstidspunktet, skal beholde 30 års opptjeningstid. For nye medlemmer vil YS foreslå en gradvis opptrapping over en 5-årsperiode, for ikke å skape for store, og for berørte medlemmer tilsynelatende vilkårlige, ulikheter mellom medlemmer som tiltrer ordningen på noenlunde samme tidspunkt.»

Akademikerneuttaler:

«Hvis man endrer opptjeningstiden til 35 år er det svært viktig at §16-2 (4) blir gjort gjeldende. Vi kunne ønske at denne regelen ble gjort obligatorisk. En pensjonsavtale er en livstidsavtale, og hvis man midt i avtaleperioden endrer opptjeningstiden vil denne i praksis virke som en lov med tilbakevirkende kraft. Hovedårsaken til dette er den manglende innbetaling i premiereservefondene som skyldes dagens progressive innbetalingsform. Alternativt kunne man kreve at bedriften fyller opp til lineær innbetaling for de år man har vært med i ordningen der opptjeningstiden var 30 år.»

Sparebankforeningennevner spesielt at den støtter utvalgets forslag om særskilte overgangsregler mht opptjeningstid, og da særlig at eksisterende pensjonsordninger med lavere krav til opptjeningstid enn 35 år, skal kunne opprettholde dette lavere kravet for de som er medlemmer av ordningen ved lovens ikrafttredelse.

Den norske Aktuarforeningsier generelt at utvalgets utredning av de administrative og økonomiske konsekvenser burde ha vært mer omfattende:

«Spesielt vil vi peke på at det er foreslått overgangsbestemmelser av nærmest uendelig varighet for det forhøyede tjenestetidskravet på 35 år og for begrensningsbestemmelsen for pensjonsgrunnlaget. De administrative komplikasjoner og kostnader som dette vil innebære, kan etter Aktuarforeningens vurdering ikke stå i noe rimelig forhold til den merverdi som slike overgangsbestemmelser kan skape.»

Departementets vurdering

Departementet viser til at minstekravet til opptjeningstid på 30 år for rett til fulle pensjonsytelser videreføres, og legger til grunn at det ikke er hensiktsmessig å innføre regler om omsorgsopptjening i lov om foretakspensjon. På denne bakgrunn ser departementet ikke grunn til å foreslå spesielle overgangsregler knyttet til disse to områdene.

18.2.4.4 Ytelsesgrenser, knekkpunkt og forholdsmessighetsprinsippet

Utvalgets forslag

I § 16-2 13. ledd presiserer utvalget at § 5-7 om grense for samlede pensjonsytelser er ikke til hinder for at en pensjonsordning som er opprettet før loven er trådt i kraft, viderefører bestemmelser i pensjonsplanen som vil være i strid med § 5-7, for så vidt gjelder personer som var medlem av pensjonsordningen da loven trådte i kraft.

Dette kan medføre at pensjonsordningen kommer i konflikt med forholdsmessighetsprinsippet, jf § 5-3, bl a fordi medlemmer med ellers lik lønn vil kunne få ulike ytelser. Slik avvik fra forholdsmessighetsprinsippet godtas når det er begrunnet i § 5-7.

Høringsuttalelsene

I forbindelse med overgangsreglene som er knyttet til ytelsesbegrensinger, må det nevnes at flere av de høringsuttalelsene som går på ytelsesbegrensinger, se avsnitt 7.2.6, ikke eksplisitt har gitt kommentarer til overgangsbestemmelsene, men bemerket at de generelt er mot ytelsesbegrensninger.

Sparebankforeningenstøtter hovedlinjen i utvalgets forslag om særskilte overgangsregler mht ytelsesgrenser og knekkpunkt og uttaler:

«Vi er enige i at det må være opp til den enkelte (eksisterende) pensjonsordning å avgjøre om de nye reglene skal gjøres gjeldende for dem som er medlemmer av ordningen ved lovens ikrafttredelse.

Derimot foreslår utvalget at den som er medlem av en pensjonsordning når loven trer i kraft, og deretter skifter arbeidsgiver (og pensjonsordning), ikke skal ha adgang til å avtale med den nye arbeidsgiveren at han skal beholde de gamle ytelsesgrensene mv i arbeidsgiverens foretakspensjonsordning. Utvalget føyer til (s 155 høyre spalte nederst) at arbeidstaker og arbeidsgiver i og for seg godt kan avtale dette, uten at dette kan skje ved fondsbasert sikring innenfor pensjonsordningen, men at arbeidsgivers utgifter til slik særskilt pensjonssikring vil være fradragsberettiget som lønnsutgift. Men i og med at vi i så fall er utenom skattefavorisert foretakspensjon, vil arbeidstakeren bli beskattet løpende av arbeidsgiverens premieinnbetalinger. Etter vårt skjønn vil dette redusere mobiliteten i arbeidsmarkedet, og også være i strid med klare uttalelser i Velferdsmeldingen.»

Bankenes Arbeidsgiverforeninguttaler:

«Vi ser positivt på at det skal være mulig (...) å unngå innføring av «knekkpunkter».»

Departementets vurdering

Departementet viser til utvalgets mandat og Stortingets behandling av Velferdsmeldingen, og mener at reglene som er foreslått av utvalget oppfyller de krav som er stilt der og for øvrig er godt tilpasset problemstillingen. I § 16-2 tiende ledd foreslår departementet en overgangsregel som tillater at medlemmer opptatt før og etter at loven er trådt i kraft behandles ulikt på dette punkt.

18.2.4.5 Livsvarig og åremålsbegrenset pensjon

Utvalgets forslag

Utvalget viser til at daværende Regjering i Velferdsmeldingen gikk inn for at foretakspensjon skal baseres på prinsippet om livslang pensjon, jf Velferdsmeldingen side 262-65. Utvalget har lagt dette til grunn i utkastet § 5-1. Utvalget skriver videre at det er kjent med at det i senere år er opprettet enkelte pensjonsordninger basert på prinsippet om tidsbegrenset alderspensjon, dvs pensjon som i tilfelle skal opphøre etter et antall år eller ved oppnåelse av fastsatt alder. Videre er utvalget også kjent med at det er omtvistet om slike ordninger er i samsvar med gjeldende regler for tjenestepensjonsordninger. Utvalget tar ikke stilling til dette spørsmålet, men uttaler at det er viktig at de arbeidstakere som er tilsluttet slike ordninger sikres den pensjon som er opptjent på det tidspunkt den nye lovgivningen trer i kraft. Videre antar utvalget at det ikke vil være aktuelt med overgangsregler som gir adgang til å videreføre slike ordninger i sin opprinnelige form. Det bør etter utvalgets syn stilles krav om at alderspensjon skal være livslang, noe som innebærer at eksisterende pensjonsordninger av denne type må tilpasses dette prinsipp eller avvikles etter reglene i utkastet.

Dersom foretaket kommer til at pensjonsordningen skal videreføres under den nye lovgivningen, bør etter utvalgets mening rettigheter opptjent under pensjonsordningen før dette tidspunkt så vidt mulig omregnes til rettigheter basert på prinsippet om livslang alderspensjon. Det kan da vise seg at opptjent pensjon med tilhørende premiereserve vil overstige hva som vil være opptjent under den nye pensjonsplanen. Denne differansen når det gjelder opptjente rettigheter har selvsagt arbeidstakerne et krav på å bli godskrevet.

I utkastet § 16-2 ellevte ledd har utvalget foreslått overgangsregler utformet etter disse retningslinjer. Dersom en pensjonsordning opprettet før loven er trådt i kraft, har bestemmelser som i strid med § 5-1 første ledd angir at alderspensjon skal opphøre eller settes ned etter et bestemt antall år, gjelder følgende:

1. rett til pensjon opptjent før regelverket er endret som nevnt i første ledd skal i tilfelle sikres ved utstedelse av fripolise etter § 5-9 annet ledd,

2. blir regelverket ikke endret som fastsatt i første ledd, skal pensjonsordningen avvikles etter reglene i kapittel 15.

Høringsuttalelsene

Som det fremkommer i det foregående, er mange av høringsinstansene uenige i de generelle frister som er foreslått for overgangsordninger. Flere av instansene mener også at det bør være adgang til å avtale pensjonsytelser uten livsvarighet. Spesifikke innvendinger mot den overgangsordning utvalget har foreslått i denne sammenheng er det imidlertid ikke.

Departementets vurdering

Departementet er i likhet med utvalget, kjent med at det er opprettet enkelte pensjonsordninger i senere år basert på prinsippet om tidsbegrenset alderspensjon, dvs pensjon som i tilfelle skal opphøre etter et antall år eller ved oppnåelse av fastsatt alder. Det er omtvistet om slike ordninger er i samsvar med gjeldende regler for tjenestepensjonsordninger. Departementet har merket seg at utvalget ikke har tatt stilling til dette spørsmålet, men uttalte at det er viktig at de arbeidstakere som er tilsluttet slike ordninger sikres den pensjon som er opptjent på det tidspunkt den nye lovgivningen trer ikraft.

Departementet støtter prinsippet om livsvarig pensjon i foretakspensjonsordninger, jf avsnitt 7.2.1. Et foretak som har pensjonsordning med opphørende ytelser, kan etter utvalgets forslag velge mellom avvikling av ordningen (og eventuelt påfølgende etablering av ny ordning) eller omregning av rettigheter i samsvar med loven jf § 16-2 ellevte ledd. Departementet mener at det ikke vil være nødvendig med overgangsregler av denne type. Ordninger som ikke fyller lovens vilkår for eksempel ved å beholde opphørende ytelser, vil ikke oppnå skattefavorisering under lov om foretakspensjon.

18.2.4.6 Minstekrav for opprettelse av foretakspensjonsordninger

Utvalgets forslag

Utvalget har i utkastet § 2-2 foreslått regler om minstekrav som må være oppfylt for at et foretak skal kunne tegne foretakspensjonsforsikring eller opprette pensjonsordningen i form av pensjonskasse. Utvalget opplyser at det i dag foreligger både pensjonsforsikringer og pensjonskasser som ikke vil oppfylle minstekravene. Utvalget foreslår at eksisterende pensjonsordninger gis en overgangsperiode på fem år til å oppfylle minstekravene, jf § 16-2 annet ledd.

Høringsuttalelser

Ingen høringsinstanser har merknader til utvalgets forslag på dette punktet.

Departementets vurdering

Departementets forslag til minstekrav som må være oppfylt for at et foretak skal kunne tegne foretakspensjonsforsikring eller opprette pensjonsordningen i form av pensjonskasse, fraviker på enkelte punkter utvalgets forslag. Etter en skjønnsmessig vurdering, finner departementet likevel å kunne slutte seg til utvalgets forslag om at ordninger som ikke oppfyller kravene i § 2-2 første og annet ledd ikke kan kreves avviklet etter § 2-2 tredje ledd før etter fem år.

18.2.4.7 Andre overgangsregler

Utvalgets forslag

I utkastet § 8-2 annet ledd foreslår utvalget en regel som innebærer at pensjonsordningens midler ikke kan benyttes til å utbetale pensjoner mv til arbeidstakere som ikke er opptatt som medlemmer. Dette er en innstramming av någjeldende regler om bruk bl a av premiefond. Utvalget antar at det er behov for en overgangsregel slik at utbetaling til ikke-medlemmer kan fortsette en viss tid etter at den nye lovgivningen er trådt i kraft, og foreslår en overgangsperiode på 3 år, jf utkastet § 16-2 15. ledd. En pensjonsordning kan fortsette å yte pensjon til disse gruppene ved utbetaling over drift.

De øvrige overgangsreglene i utkastet § 16-2 gjelder forhold som forutsettes regulert i bestemmelsene, eller forhold som inntrer etter at den nye lovgivningen er trådt i kraft. Den førstnevnte gruppen er regulert i samsvar med hovedbestemmelsen i utkastet § 16-2 første ledd, se § 16-2 niende, tolvte, 14. og 23. ledd. Til den andre gruppen, jf § 16-2 første ledd og avsnitt 18.2, hører bestemmelsene i utkastet § 16-2 sjette, syvende, åttende, 16. og 22. til 24. ledd, som alle knytter rettsvirkning til det relevante forhold når dette inntrer etter at den nye lovgivning er trådt i kraft. Til denne gruppen hører også utkastet § 16-2 første ledd annet punktum.

Til den andre gruppen hører utvalgets utkast til § 16-2 sjette ledd om iverksetting av reglene i § 4-4 om skifte av stilling i foretaket. Disse skal først gjelde ved skifte av stilling etter at regelverket er endret. I utkastet § 16-2 syvende ledd foreslår utvalget at § 4-5 om fortsatt opptjening av pensjon for arbeidstakere som har nådd pensjonsalderen skal gjøres gjeldende først for arbeidstakere som når pensjonsalderen etter at ordningens regelverk er endret. Utkastet 16-2 åttende ledd foreslås at utkastet § 4-6 om opphør av medlemskap og § 4-7 om utstedelse av fripolise gjelder for medlemmer som slutter i foretaket etter at regelverket er endret. Adgangen til overføring av premiereserve til individuell pensjonsavtale etter skatteloven, jf § 4-7 første ledd annet punktum, foreslås likevel også gjort gjeldende for fripolise utstedt i henhold til tidligere gjeldende regler.

I utkastet § 16-2 niende ledd foreslår utvalget at bestemmelsene i §§ 4-11 til 4-13 om medregning bare skal gjelde for personer som er blitt medlemmer etter at regelverket er endret.

For pensjonsordning opprettet før loven trådte i kraft, sier utkastet § 16-2 tolvte ledd at reglene i §§ 5-2 til 5-6 om alderspensjonens størrelse, forholdsmessighetsprinsippet, beregning av lønn og folketrygd gjelder fra regelverket er endret. Det samme sies for bestemmelsene i kapittel 6 om uførepensjon og kapittel 7 om pensjoner til etterlatte i § 16-2 14. ledd.

I utkastet § 8-2 annet ledd fastslår utvalget at pensjonsmidler skal forbeholdes medlemmene i ordningen. I § 16-2 15. ledd nyanseres dette, ved at utbetaling av pensjonsmidler fra ordningen som pensjon til arbeidstakere eller deres etterlatte som har mottatt slik utbetaling før loven er trådt i kraft, likevel kan fortsette i en periode på tre år fra dette tidspunkt. Dette antas å gi tilstrekkelig tid til å etablere alternative utbetalingsformer, f eks over drift med inntektsfradrag for arbeidsgiver når utbetalingen skjer.

Utvalget presiserer i § 16-2 16. ledd at § 8-5 gjelder fordeling av overskudd som blir tilført pensjonsordningen fra og med det første kalenderår etter at loven er trådt i kraft. Dette gjelder spesielt for overskudd som skal godskrives pensjonistenes overskuddsfond. I § 16-2 23. ledd foreslår utvalget at regulering av pensjoner under utbetaling etter §§ 11-2 til 11-4 foretas første gang etter at pensjonistenes overskuddsfond er tilført overskudd etter § 8-5 annet ledd.

Utvalget har videre i sitt utkast inntatt en særskilt overgangsregel vedrørende fellesfond innenfor felles pensjonsordninger, jf utkastet § 16-2 22. ledd. I løpet av ett år fra lovens ikrafttredelse må en slik inndeling i, og fordeling på grupper tilknyttet de enkelte foretakene som §§ 12-2 til 12-4 pålegger, være foretatt for eksisterende fellesfond.

Ved avvikling av en pensjonsordning skal premiefondet etter § 15-3 tredje ledd fordeles til de medlemmene som på opphørstidspunktet ikke har rett til løpende pensjon. Ved opphør av en pensjonsordning som er opprettet før lovens ikrafttredelse og hvor premiereserven ikke er tilstrekkelig etter § 9-1, skal imidlertid premiefondet benyttes til å dekke opp den manglende premiereserven før det skjer en utdeling etter § 15-3 tredje ledd, jf utkastet § 16-2 24. ledd. Det fremgår av § 16-2 17. ledd hvilke tilfeller dette gjelder.

Utkastet § 16-2 25. ledd sier at bestemmelsene i kapitlene 13 til 15 ikke skal gjelde hvis avtale eller beslutning om sammenslåing, deling eller avvikling inngått eller truffet før loven er trådt i kraft. Avtalen eller beslutningen må i så fall være gjennomført senest ett år etter at loven trådte i kraft. I § 14-3 fjerde ledd foreslås det at dersom virksomheten i foretaket innskrenkes i løpet av to år på en slik måte at det må likestilles med en avvikling av en virksomhet, skal midlene knyttet til pensjonsordningen fordeles mellom den gruppe av medlemmer som må slutte i foretaket, og den gruppe av medlemmer som blir tilbake i foretaket. Denne fristen skal etter 25. ledd regnes fra det tidspunkt loven trådte i kraft. For øvrig skal fordeling av midlene i premiefondet i henhold til § 15-3 tredje ledd ikke skje før premiefondet er benyttet til å dekke opp manglende premiereserve i forhold til det lineære prinsipp som nevnt i § 16-2 17. ledd.

Utvalget foreslår for øvrig at pensjonsreguleringsfond skal avvikles innen fem år etter at loven har trådt i kraft. Midlene i fondet skal benyttes til pensjonsregulering slik regelverket tilsier eller ved overføring til premiefond i foretakets foretakspensjonsordning.

I medhold av 1968-reglenes overgangsregler eksisterer det fremdeles forskjellige fond. I 1968-reglene nevnes følgende i § 16 punkt 6:

• For midler som er innbetalt til premiefond i tjenestepensjonsordning opprettet før disse reglers ikrafttreden, gjelder ikke bestemmelsen i § 7, punkt 1, annet ledd.

• Midler som en arbeidsgiver etter 10. november 1965 har betalt for intektsårene 1965, 1966 og 1967 til premiefond, kan nyttes helt eller delvis til dekning av arbeidstakerens avgift til folketrygden for den eller de grupper av arbeidstakere som omfattes av tjenestepensjonsordningen.

• Midler som arbeidsgiveren har innbetalt til premiefond før 10. november 1965 kan nyttes til dekning av arbeidsgiveravgift til folketrygden som nevnt i foregående avsnitt forutsatt at alle arbeidstakere hos arbeidsgiveren først er sikret supplerende pensjonsytelser av en slik størrelse at de samlede pensjonsytelser svarer til folketrygdens ytelser regnet etter tjenestetid hos arbeidsgiveren, eller i tilfelle tjenestepensjonsordningens ytelser dersom disse er høyere.

• Når en arbeidsgiver har opprettet selvstendig premiefond før disse reglers ikrafttreden, kan dette opprettholdes, men det kan ikke betales ytterligere tilskudd til fondet.

Utvalget mente at disse midlene nå må anvendes etter formålet, dvs til å sikre fremtidig pensjon. Det vil dessuten være en administrativ forenkling om midlene overføres til pensjonsordningen. Utvalget foreslår derfor i utkastet § 16-2 26. ledd at midler i slike premiefond skal være overført til pensjonsordningens premiefond innen 10 år etter at loven trådte i kraft. I den grad administrasjonen i slike premiefond ikke besvarer henvendelser eller nekter å foreta slik overføring, foreslår utvalget dessuten å videreføre 1968-forskriften § 17 som innebærer at Kredittilsynet kan tre inn i styrets sted og forlange midlene overført til et forsikringsselskap til sikring av pensjonsrett.

I 1968-reglene § 16 punkt 7 omfattes separate pensjonsfond opprettet før reglenes iverksettelse. Disse konstruksjonene ble for det meste forsøkt anvendt til sikring av pensjon. Det var ikke anledning til å yte ytterligere tilskudd til slike pensjonsfond etter reglenes iverksettelse. I utkastet § 16-2 27. ledd videreføres nevnte punkt, slik at midler i pensjonsfond opprettet før 1968-reglenes ikrafttreden skal anvendes til alderspensjon og uførepensjon for pensjonister og arbeidstakere som på grunn av alder ikke vil kunne tjene opp fulle tilleggspensjoner i folketrygden og til etterlattepensjon til deres etterlatte. Pensjonsfond som skulle ha vært fordelt i forbindelse med innføringen av tariffestet pensjon før 1968-reglenes iverksettelse, skal fordeles etter Sosialdepartementets forskrifter av 31. august 1962. Pensjonssikringen skal skje i et livsforsikringsselskap eller en pensjonskasse, eventuelt kan midlene overføres til et suppleringsfond. Dersom fondet har større midler enn antatt nødvendig for dekning av manglende tilleggspensjoner, skal overskytende midler med Kredittilsynets samtykke overføres til et premiefond. Til pensjonsfond opprettet før 1968-reglenes ikrafttreden kan det ikke ytes tilskudd.Utvalget utelukker ikke at det kan vise seg behov for ytterligere overgangsregler, bl a til utfylling av de hovedregler som er foreslått i § 16-2. Slike regler forutsettes gitt i forskrift med hjemmel i § 16-2 27. ledd.

Høringsuttalelsene

Kredittilsynet bemerker:

«Det fremgår av tjuetredje ledd i overgangsbestemmelsen at pensjonsordning som gjelder foretak i samme konsern og som er opprett før loven trådte i kraft, skal sørge for at fellesfond er fordelt i samsvar med reglene i §§ 12-2 til 12-4 innen ett år etter at loven trådte i kraft.

Kredittilsynet vil bemerke at et felles premiefond for flere eller alle foretak i en konsernpensjonsordning, hvor midlene ikke faktisk er tilordnet det enkelte foretak, er i strid med visse bestemmelser avledet av lov om forsikringsvirksomhet. Det vises i denne forbindelse til §§ 5 og 7 i forskrift av 1. juni 1990 om overskudd i livsforsikring, samt § 8 i forskrift av 26. mai 1995 om kontoføring og kontoutskrift i livsforsikring. På denne bakgrunn ser Kredittilsynet det ikke som hensiktsmessig at en overgangsbestemmelse som foreslått skal bidra til å legitimere en utsettelse av tilpasningen til nevnte bestemmelser. Denne overgangsbestemmelsen foreslås derfor fjernet i sin helhet.»

Departementets vurdering

Utvalget har foreslått å la en rekke av overgangsreglene iverksettes en periode etter at den enkelte ordning har endret sitt regelverk i tråd med § 16-2 første ledd. Departementet har på den ene siden merket seg at dette medfører ytterligere utsettelse før de nye reglene blir gjort gjeldende. På den andre siden ser departementet at det for enkelte spørsmål kan være hensiktsmessig at innfasingen skjer etter at hoveddelen av regelverket er på plass. Departementet støtter derfor utvalgets forslag.

Departementet slutter seg til Kredittilsynets merknad med hensyn til felles premiefond. For felles premiefond i pensjonsordninger som omfatter flere foretak eksisterer det allerede regler som pålegger pensjonsinnretningen å foreta en slik inndeling i grupper som nevnt, samt fordele overskudd mv på disse. Det vises her til de bestemmelser som Kredittilsynet har henvist til. På denne bakgrunn framstår den foreslåtte overgangsregel som overflødig.

Fellesfond skal i henhold til lovforslaget også kunne omfatte pensjonistenes overskuddsfond, jf § 12-4 første ledd. Kredittilsynet har ikke omtalt dette i sin høringsuttalelse. Etter departementets lovforslag skal de eksisterende pensjonsreguleringsfondene avvikles, og erstattes med pensjonistenes overskuddsfond. Sistnevnte fond vil være uten midler ved opprettelsen, slik at det ikke vil være behov for noen overgangsregel.

Midler i eksisterende pensjonsreguleringsfond skal innen fem år etter ikrafttredelsen av lov om foretakspensjon enten overføres til premiefond tilknyttet foretakspensjonsordning, eller benyttes til pensjonsregulering i samsvar med regelverket for pensjonsordningen. I sistnevnte tilfelle vil det være behov for en fordeling av fondet på de enkelte grupper dersom dette er felles for flere foretak. Departementet legger imidlertid til grunn at også dette er regulert i gjeldende regler. Det vises her til forskrift av 26. mai 1995 nr 583 om kontoføring og kontoutskrift i livs- og pensjonsforsikring. Det følger av § 7 siste ledd at det skal føres særskilt konto for pensjonsreguleringsfond. Videre følger det som nevnt av § 8 første ledd at det skal sendes særskilt kontoutskrift for hver enkelt gruppe hvis det er flere grupper under en kollektiv rente- og pensjonsforsikring.

Ovennevnte regler om fordeling mellom grupper får tilsvarende anvendelse for pensjonskasser gjennom pensjonskasseforskriften §§ 14 og 15. Departementet finner ikke grunn til å fremme forslag om en egen overgangsregel om dette, slik utvalget foreslår.

Departementet er enig med utvalget i at bestemmelsene i kapittel 13 til 15 ikke skal komme til anvendelse for sammenslåing, deling eller opphør og avvikling som er avtalt eller besluttet før lovens ikrafttredelse. Departementet foreslår imidlertid at dette bare gjelder for sammenslåing, deling eller opphør og avvikling som gjennomføres senest innen den overgangsperioden på to år som er nevnt i § 16-2 første ledd. For sammenslåing, deling eller avvikling som er besluttet eller avtalt før lovens ikrafttredelse, men som gjennomføres etter denne tiden, skal bestemmelsene i kapittel 13 til 15 fullt ut komme til anvendelse. Det samme skal etter departementets syn gjelde for gjennomføring som skjer innen de to overgangsårene, når foretaket allerede har endret regelverket for pensjonsordningen slik at det er i samsvar med kravet i lovforslaget § 2-1 tredje ledd. Departementet legger til grunn at gjennomføring som skjer før regelverket er endret og før perioden på to år etter lovens ikrafttredelse er utløpt, skal skje i overensstemmelse med gjeldende rett.

Departementet er enig i utvalgets forslag til overgangsregel for pensjonsreguleringsfond. Etter departementets oppfatning vil fem år være en rimelig overgangstid for å tømme fondet. Da gis foretaket en mulighet til å benytte midlene til regulering av pensjonene også til de som ved lovens ikrafttredelse er svært nær pensjonsalderen. Reguleringen skal skje i overensstemmelse med regelverket. For å sikre en avvikling av fondet foreslår departementet at det kan skje en overføring til premiefond i foretakets foretakspensjonsordning. Etter departementets syn hører imidlertid denne overgangsbestemmelsen naturlig hjemme i overgangskapitlet til lov om foretakspensjon og ikke under overgangsreglene til endringer i skatteloven. Bestemmelsen regulerer avvikling av pensjonsreguleringsfondet. Det følger etter departementets syn direkte av forslaget til lov om foretakspensjon at det ikke er anledning til å foreta innbetalinger til pensjonsreguleringsfondet etter loven har trådt i kraft. Videre fremgår det av de foreslåtte endringene i skatteloven at det heller ikke vil være fradragsrett for innbetaling til tidligere pensjonsreguleringsfond etter ikrafttredelsen av lov om foretakspensjon og tilhørende endringer i skatteloven.

Før 1968-reglene ble iverksatt, ble det gitt inntektsfradrag for en rekke pensjonsordninger. Departementet har særlig merket seg at enkelte slike fond ble opprettet med intensjon om å lage en pensjonsordning, men ennå ikke er omgjort fra et fond til en ordning. Departementet mener at de midler i slike fond som ennå ikke er anvendt for å sikre pensjon, nå bør brukes etter sitt formål. Departementet vil peke på at allerede i 1968-reglene ble slike konstruksjoner mer eller mindre avviklet. Departementets forslag til § 16-2 22. ledd vil videreføre kravet om at pensjonsfond skal anvendes til å sikre pensjon, og suppleringsfond ikke skal videreføres.

Lovforslaget § 10-4 første og annet ledd inneholder regler om plikt og frivillig tilbakeføring til foretaket av midler i premiefond. Den årlige premie kan imidlertid variere en del mer enn vanlig i den første tiden etter lovens ikrafttreden, og dette vil kunne få betydning for de grenser som følger av reglene i § 10-4. Det foreslås derfor en særskilt overgangsregel vedrørende beregningen av grensene i § 10-4 i en periode på ti år etter lovens ikrafttreden, jf § 16-2 19. ledd. Dette er nærmere redegjort for foran i avsnitt 12.4.

Departementet støtter videre utvalgets forslag til egen hjemmel for ytterligere overgangsbestemmelser, jf lovforslaget § 16-2 25. ledd. Departementet har videre organisert de nødvendige endringer i andre lover i § 16-3.