6 Opptjening av pensjon

1968-reglene mangler formaliserte bestemmelser om opptjening av pensjon. Redegjørelsen for gjeldende rett vil derfor på flere punkter være en beskrivelse av etablert praksis på området. Departementet slutter seg til utvalgets fremstilling av gjeldende rett. Utvalgets forslag til endringer av reglene vedrørende opptjening av pensjon er i stor utstrekning basert på føringer lagt ved Stortingets behandling av Velferdsmeldingen (Stortingsmelding nr 35 (1994-95)).

6.1 Gjeldende rett

Den alminnelige aldersgrensen innen TPES-ordninger er 67 år, jf 1968-reglene § 5 nr 1. Utvalget viser til at ordninger for avtalefestet førtidspensjon (AFP) medvirker til å redusere den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen, og uttaler videre (NOU 1998: 1 s 91):

«Førtidspensjon innen rammen av den tariffestede AFP-ordningen vil representere et unntak fra hovedregelen om 67 års aldersgrense i foretakspensjonsordninger. Videre kan Kongen fastsette lavere pensjonsalder enn 67 år for stillinger som medfører uvanlig fysisk eller psykisk belastning for de ansatte, eller stillinger som krever at de ansatte har særlige fysiske eller psykiske egenskaper for at arbeidet skal bli utført på forsvarlig måte. Det er godkjent lavere pensjonsalder enn 67 år i private tjenestepensjonsordninger for følgende yrker: flypiloter og dykkere (55 år), flybesetningsmedlemmer unntatt piloter (60 år), yrkessjåfører (62 år), sykepleiere, kranførere, førere av gravemaskiner og bulldoserkjørere, bergverksarbeidere, yrkesakkvisitører i forsikring, reisende (selgere), reingjetere, ansatte på faste oljeinstallasjoner til havs og sjåførlærere (65 år).»

Tjenestetiden er tiden fra arbeidstakeren ble ansatt hos arbeidsgiveren og fram til pensjonsalderen. Etter 1968-reglene § 6 nr 1 bokstav d er det laveste kravet til minste opptjeningstid 30 år. Dagens ordninger har vedtekter om tjenestetid som varierer mellom 30 og 40 år. I NOU 1998: 1 vises det til at krav om 30 års minste tjenestetid i dag benyttes i over 90 prosent av TPES-ordningene.

Etter 1968-reglene § 4 nr 2 er det anledning til å holde personer under 25 år utenfor tjenestepensjonsordningene. Videre kan det settes som vilkår at arbeidstakere over 25 år har vært i arbeidsgivers tjeneste i ett år, mens det for personer under 25 år kan stilles krav om inntil fem års ansettelse.

Dagens regelverk for tjenestepensjonsordninger inneholder ikke regler om omsorgsopptjening, og har heller ingen bestemmelser om rett til opptjening av pensjon under permisjoner. Praksisen på dette området varierer fra arbeidsgiver til arbeidsgiver.

Utvalget viser til at den såkalte tradisjonelle premieprofilen i dag er nesten enerådende innen TPES-ordningene. Denne premieprofilen innebærer at det fastsettes en årlig premie som i utgangspunktet er lik for alle år fram til pensjonsalderen og at premien endres like mye for alle framtidige år når pensjonsgrunnlaget endres. Utvalget påpeker at det ved lønnsøkninger blir stadig økende premieinnbetaling til dekning av den enkelte arbeidstakers fremtidige pensjon. Dette har sammenheng med at det blir stadig færre gjenstående år å fordele en forhøyelse av pensjonsrettighetene på, jo eldre medlemmet blir. Denne virkningen blir sterk i perioder med høy lønnsvekst.

Etter 1968-reglene § 4 nr 2 bokstav a kan det settes som alminnelig vilkår for opptak i pensjonsordningen at arbeidstakeren har en arbeidstid som minst utgjør halvparten av full arbeidstid. Dette innebærer at flere deltidsarbeidende, som oftest kvinner, i dag kan holdes utenfor tjenestepensjonsordningene. Gjeldende regler er heller ikke til hinder for at personer som går over fra fulltidsstilling til deltidsstilling med under 50 prosent stillingsbrøk, kan meldes ut av tjenestepensjonsordningen.

Etter gjeldende regler får ikke arbeidstakerne godskrevet etterfølgende tjenestetid i tjenestepensjonsordninger dersom de fortsetter å arbeide ved oppnådd pensjonsalder.

Den enkelte arbeidstaker har rett til opptjent pensjon beregnet på grunnlag av den premiereserve som er oppsamlet for vedkommende ved innbetaling av premier, jf 1968-reglene § 13 nr 1. Når en arbeidstaker som ikke har nådd pensjonsalderen slutter hos en arbeidsgiver som har TPES-ordning, har vedkommende i utgangspunktet rett til oppsatt pensjon i form av en fripolise betalt av denne arbeidsgiverens pensjonsordning, jf 1968-reglene § 13 nr 3. På tidspunktet for jobbskifte representerer denne fripolisen en reserve som sammen med senere avkastning fra forsikringsselskapet danner grunnlaget for en bestemt pensjonsytelse fra pensjonsalderen.

Arbeidstakernes rett til opptjente rettigheter gjennom fripoliser er etter nåværende regler begrenset av arbeidsperiodens varighet og størrelsen på fripolisens kapitalverdi. Utvalget uttaler (NOU 1998: 1 s 95):

«Etter gjeldende regler kan pensjonsordningen der arbeidsgiver betaler premien, beholde hele kapitalverdien av den opptjente pensjon i de tilfeller hvor denne er mindre enn 25 pst av folketrygdens grunnbeløp, eller medlemstiden i pensjonsordningen er mindre enn 1/10 av den tiden som kreves for å oppnå fulle ytelser (vanligvis tre år med gjeldende minstekrav). Dette betyr at arbeidstakere ikke får med seg fripolise ved jobbskifte hvis de har vært medlem i mindre enn tre år. I tillegg medfører gjeldende regler om medlemskap (med karenstid på opp til fem år for yngre arbeidstakere), at enkelte arbeidstakere i dag kan være ansatt i mange år i foretak med tjenestepensjonsordning uten å få rett til opptjent pensjon. Begrensningen i retten til opptjent pensjon har særlig betydning for arbeidstakere som foretar hyppig jobbskifte, siden disse kan risikere å få lav eller ingen foretakspensjon.»

Arbeidstakere som har skiftet jobb flere ganger kan ha flere ulike fripoliser med ulike betingelser. Etter gjeldende regler er det ingen anledning til å slå sammen slike poliser for å øke oversiktligheten og redusere administrasjonen, heller ikke innenfor et og samme livsforsikringsselskap.

Utvalget viser til at Kredittilsynet i henhold til 1968-reglene § 13 nr 3 annet punktum kan bestemme at pensjonskassen skal inngå avtale med et livsforsikringsselskap om sikring av opptjente ytelser. De aller fleste pensjonskasser har i dag avtale med livsforsikringsselskap om sikring av oppsatte ytelser.

Utvalget viser til at medlemmer i følge forsikringsavtaleloven § 19-7 har rett til å fortsette en kollektiv pensjonsforsikring individuelt når en kollektiv pensjonsforsikring opphører eller et medlem trer ut av den gruppen som forsikringen omfatter. Retten til fortsettelsesforsikring etter forsikringsavtaleloven § 19-7 er bare gjort gjeldende for livsforsikringsselskaper, men loven er ikke til hinder for at pensjonskasser kan inngå avtaler med livsforsikringsselskap om individuell fortsettelsesforsikring. Ifølge forsikringsavtaleloven § 10-1 gjelder lovens regler i kapittel 10 også for pensjonskasser så langt de passer.

Det følger av forskrift av 27. november 1991 nr 757 om rett til overføring av oppsamlede midler knyttet til kollektiv eller individuell livs- eller pensjonsforsikring (flytteforskriften) § 3-1 første ledd at flytting av midler knyttet til en tjenestepensjonsordning etter skatteloven, bare kan foretas til annen tjenestepensjonsordning etter skatteloven. Etter flytteforskriften § 1-3 kan Kredittilsynet dispensere fra flytteforskriftens bestemmelser «i særlige tilfelle, og bare når dette er uten prinsipiell betydning og for øvrig er ubetydelig.» I praksis er det ikke gitt dispensasjoner i medhold av bestemmelsen. Bestemmelsen antas ikke å gi hjemmel til å fravike vilkåret i § 3-1, idet et slikt unntak vil være av prinsipiell betydning.

Spørsmålet om medregning oppstår når arbeidstakere med tidligere arbeidsforhold i foretak med tjenestepensjonsordning, begynner i et annet foretak som har tjenestepensjonsordning. Den nye arbeidsgiveren kan da godskrive den tidligere tjenestetiden i det nye medlemskapet. Utvalget uttaler om gjeldende rett (NOU 1998: 1 s 98):

«Etter gjeldende regler har arbeidsgiverne valgfrihet mht om tidligere opptjente rettigheter til arbeidstakere som slutter i et foretak med pensjonsordning, skal medregnes i det nye foretakets pensjonsplan, jf 1968-reglene § 6 nr 2 bokstav c. 1968-reglene har ingen bestemmelser om hvordan en eventuell medregning skal gjennomføres, eller hvordan en i denne forbindelse skal håndtere tidligere reserve. Det har medført at det bl a har utviklet seg ulik praksis for medregning i livsforsikringsselskapene og i pensjonskassene.»

Utvalget viser til at om lag 55 pst av et utvalg på 217 foretak med TPES-ordning tar hensyn til tidligere opptjente rettigheter i sine pensjonsplaner.

Departementet viser til at EU 29. juni 1998 vedtok rådsdirektiv 98/49/EF om beskyttelse av pensjonsrettigheter for ansatte og selvstendig næringsdrivende som flytter innen fellesskapet. Direktivet vil antakeligvis bli gjort til en del av EØS-avtalen.

Direktivets artikkel 4 innebærer at medlemmers eventuelle krav på å beholde opptjente ytelser ved fratreden fra pensjonsordningen, skal vurderes likt uavhengig av om vedkommende blir værende i Norge eller flytter til en annen EØS-stat. Departementet viser til at reglene i lovforslaget om rett til opptjent pensjon ikke gjør et slikt skille. Departementet anser derfor direktivet for å være gjennomført på dette punktet. Direktivets artikkel 6 innebærer videre at utplasserte arbeidere som er i midlertidig arbeid i annen EØS-stat for samme arbeidsgiver, fortsatt skal kunne være medlem i pensjonsordningen. Med utplassert arbeider menes personer som fortsatt er medlem i hjemlandets trygdesystem i samsvar med rådsforordning 1408/71. Departementet viser til at medlemskap i foretakspensjonsordninger er knyttet til medlemskap i folketrygden, og dermed vil disse arbeidstakerne i samsvar med direktivet opprettholde sitt medlemskap i pensjonsordningen. Endelig innebærer direktivets artikkel 5 at det ikke skal foreligge noe hinder for at pensjonsytelser kan utbetales i andre EØS-stater enn i den stat pensjonsordningen er etablert. Etter norske regler er det ikke noe til hinder for at pensjonsytelsene utbetales i andre EØS-land. På denne bakgrunn legger departementet til grunn at lov om foretakspensjon vil oppfylle de krav rådsdirektiv 98/49/EF stiller til pensjonsordninger.

6.2 Vurderinger og forslag

6.2.1 Pensjonsalder

Utvalgets forslag

Utvalget legger til grunn at den alminnelige aldersgrensen på 67 år i TPES-ordninger videreføres. Om bakgrunnen for dette uttales (NOU 1998: 1 s 90):

«I St meld nr 35 (1994-95) Velferdsmeldingen, avsnitt 11.3, ble det understreket at den alminnelige aldersgrensen på 67 år i TPES-ordninger bør opprettholdes av hensyn til framtidens forsørgelsesbyrde, målt ved antall yrkesaktive i forhold til antall yrkespassive. (...) En eventuell senking av aldersgrensen i private foretakspensjonsordninger vil isolert sett bidra til å senke den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen.

(...)

Pensjonsforsikringsutvalget (NOU 1994: 6 Private pensjonsordninger) argumenterte for lavere aldersgrense i TPES, blant annet ut fra hensynet til likebehandling og fleksibilitet. Det ble der vist til at relativt store grupper arbeidstakere har anledning til å gå av med pensjon 65 år gamle eller tidligere gjennom offentlige og private ordninger for avtalefestet pensjon (AFP).»

Utvalget viser til at det i Velferdsmeldingen ut fra en samlet vurdering ble lagt avgjørende vekt på siktemålet om å øke den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen som et ledd i daværende regjerings arbeidslinje. Flertallet i sosialkomiteen hadde ingen merknader til dette. Som en oppfølging av Velferdsmeldingen legger derfor utvalget til grunn at den alminnelige aldersgrensen i TPES på 67 år opprettholdes, jf utkastet § 4-1.

Høringsuttalelsene

Flere høringsinstanser, herunder Norges Statsautoriserte Revisorers Forening (NSRF), AktuarKonsulenters Forum, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), Akademikernes Fellesorganisasjon (AF), Akademikerne, Sparebankforeningen, Ligningsutvalget, Den norske Advokatforening, Norges Forsikringsforbund (NFF)og Norske Pensjonskassers Forening (NPF) går i mot utvalgets forslag om å opprettholde den alminnelige aldersgrensen på 67 år i TPES-ordninger. Høringsinstansene argumenterer for en lavere og mer fleksibel pensjonsalder og viser til atdet bør være samme adgang til førtidspensjonering i tjenestepensjonsordninger etter skatteloven som i offentlige tjenestepensjonsordninger. NFF uttaler om dette:

«Forsikringsforbundet viser til at en formell pensjonsalder på 67 år er svært høyt i europeisk sammenheng. Samtidig er den gjennomsnittlige reelle pensjonsalderen betydelig lavere. Framveksten av AFP-ordningen illustrerer også at det er et erkjent behov for løsninger som muliggjør fratreden med pensjon på et tidligere tidspunkt. Forsikringsforbundet ønsker en generell adgang til å avtale en pensjonsalder i tjenestepensjonsordninger som kan avvike fra pensjonsalderen i dagens folketrygd. Vi ser at det kan være nødvendig med en begrensning i alder nedover. Vi foreslår denne grensen satt til 62 år, men vil se det som et klart framskritt også om den i første omgang blir satt til 64.

Vi mener dette er berettiget særlig med henvisning til AFP, som gir store grupper anledning til å gå av med pensjon tilsvarende folketrygdens ytelser, tidligere enn den fastsatte pensjonsalder på 67 år. Det bør spesielt være mulig å benytte AFP som «bunnfradrag» på samme måte som ytelser fra folketrygden. Vi mener dette er berettiget også med tanke på at ansatte i offentlig sektor kan fratre ved 65 år, og i mange tilfelle allerede fra 62 år.»

Både AktuarKonsulenters Forum og YS mener at laveste tillatte pensjonsalder i private ordninger burde senkes til 65 år. YS viser til at pensjonsalderen i de offentlige tjenestepensjoner i praksis er 65 år, i og med at det er anledning til å fratre med AFP med et ytelsesnivå tilsvarende ordinær alderspensjon, fra 65 år. Selv om forslagene i NOU 1998: 1 gir adgang til å kombinere AFP og fortsatt medlemskap i ordningen, bør det etter YS' oppfatning også være adgang til å fratre helt fra 65 år. AF er i det vesentlige av samme oppfatning som YS i dette spørsmålet. YS mener dessuten at aldersgrensen, det vil si den alder en arbeidstaker ikke kan fortsette utover, bør ligge høyere enn 67 år, f eks 70 år.

Sparebankforeningen legger vekt på fleksibilitet i pensjonssystemet og mener at dette vanskelig kan komme i konflikt med begrunnelsen for skattemessig favorisering av pensjonssparing. Sparebankforeningen viser til den omlegging man har gjort i Sverige og mener at man for å få folk til å stå lengst mulig i arbeidslivet bør kunne bygge inn incitamenter både i folketrygden og tjenestepensjonsordningene som i større grad gjør samlet årlig pensjon avhengig av hvor lenge man står i arbeidslivet.

Norsk Flygerforbund mener at någjeldende regler med lavere pensjonsalder for bl a piloter må opprettholdes.

Ligningsutvalget tar opp spørsmålet om hvilken betydning det vil ha for de grupper som tidligere har fått nedsatt pensjonsalder at det ikke er gitt overgangsbestemmelser til utkastets § 4-1 om at Kongen kan fastsette lavere pensjonsalder enn 67 år for enkelte stillingstyper.

Sosial- og helsedepartementet (SHD)påpeker at det er viktig at den generelle pensjonsalderen i tjenestepensjonsordningen, som en supplerende ordning til pensjon fra folketrygden, er sammenfallende med pensjonsalderen på 67 år i folketrygden.

«Etter departementets oppfatning er det viktig å unngå at en tjenestepensjonsordning skal kunne bli supplerende ytelse også til Avtalefestet Pensjon. Det vil kunne gjøre ordningen langt mer attraktiv for høyinntektsgrupper enn i dag, og medvirke til at AFP-ordningen mister noe av sin sosiale profil.

Vi framhever i den anledning at selv om AFP-ordningene i offentlig sektor gir adgang til å få pensjonen beregnet etter reglene for tjenestepensjon fra fylte 65 år, er dette likevel ingen ordinær pensjonsalder for tjenestepensjon. For å få utbetalt pensjon fra 65 år kreves de samme inngangsvilkår som for avtalefestet pensjon.»

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) støtter forslaget om at pensjonsalderen skal være 67 år og gir uttrykk for at lavere pensjonsalder vil være i strid med «arbeidslinja».

Departementets vurdering

Departementet går i likhet med utvalget inn for å videreføre den alminnelige aldersgrensen på 67 år i tjenestepensjonsordninger. Departementet viser til at en oppfølging av Velferdsmeldingen på dette punktet er sentralt av hensyn til langsiktige arbeidsmarkeds- og forsørgelseshensyn, og for å sikre at tjenestepensjonene fortsatt skal være et supplement til folketrygden.

Flere høringsinstanser mener at det bør være samme adgang til førtidspensjonering i tjenestepensjonsordninger etter skatteloven som i offentlige tjenestepensjonsordninger. Departementet viser i denne forbindelse til at AFP-ordningene i offentlig sektor har tilsvarende inngangsvilkår som i privat sektor, selv om ordningene er noe ulikt utformet. Til tross for at AFP-ordningene i offentlig sektor gir adgang til å få pensjonen beregnet etter reglene for tjenestepensjon fra fylte 65 år, er dette ingen ordinær pensjonsalder for tjenestepensjon. Det har altså ikke skjedd noen senkning av aldersgrensen i de offentlige tjenestepensjonsordningene, hvor aldersgrensen i utgangspunktet er 67 år. For øvrig mener departementet at løsninger i avtalefestede pensjonsordninger ikke bør legge automatiske føringer for hvilke vilkår som settes til skattefavoriserte tjenestepensjonsordninger.

Departementet understreker at grunnlaget for skattefavorisering av pensjonsordninger er at det er knyttet betingelser til ordningen som bidrar til at bestemte pensjonspolitiske målsetninger oppnås. Krav til pensjonsalder er én slik betingelse som skal medvirke til at folk står lenge i arbeid. Det vises i denne forbindelse til at yrkesdeltagelsen blant eldre gjennom lang tid har vært avtakende og at det er viktig å snu denne utviklingen. Dette er viktig blant annet for å sikre den fremtidige finansieringen av pensjonsutbetalinger. Departementet viser til at det både innen offentlig og privat sektor er mulig å gå av med pensjon etter AFP-ordninger, som på visse vilkår gir yrkesaktive adgang til å gå av med tidligpensjon. Pensjonen svarer i hovedsak til folketrygdens uførepensjon samt et AFP-tillegg. Ordningen i privat sektor omfatter i dag tariffbundne medlemsbedrifter i NHO og bedrifter utenfor NHO som har tariffavtaler med forbund innen LO. YS har en tilsvarende avtale, og det er også opprettet en AFP-ordning for ansatte innen bank- og finansnæringen. I offentlig sektor er det avtalt en tilsvarende adgang til å gå av med tidligpensjon. Det er en grunnleggende forskjell på disse ordningene fordi tjenestepensjonen gir opptjente rettigheter som beholdes selv om arbeidstakeren slutter før pensjonsalder, mens adgangen til avtalefestet pensjon bortfaller hvis arbeidstaker slutter i foretak med AFP-ordning på annen måte eller tidspunkt enn med overgang til avtalefestet pensjon.

Videre er det både i privat og offentlig sektor fastsatt lavere pensjonsalder innen visse yrkesgrupper for stillinger som medfører uvanlig fysisk eller psykisk belastning for de ansatte, eller krever at de ansatte har særlige fysiske eller psykiske egenskaper for at arbeidet skal bli tilfredsstillende utført på forsvarlig måte. Disse bestemmelsene er foreslått videreført i ny lov om foretakspensjon. En generell adgang til å fastsette en lavere aldersgrense i skattefavoriserte tjenestepensjonsordninger gir etter departementets syn en for dårlig mulighet for kontroll av om det er reelle behov som ligger bak den lavere aldersgrensen.

Som nevnt ovenfor er målsettingen å heve den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen. Departementet viser i denne forbindelse til at utvalget som har utredet fleksibel pensjonering (førtidspensjonsutvalget), jf NOU 1998: 19, mener at særaldersgrensene bør gjennomgås av et uavhengig ekspertutvalg. Målet for en slik gjennomgang må etter utvalgets mening være at omfanget av særaldersgrenser reduseres og at aldersgrensene heves. Etter førtidspensjonsutvalgets oppfatning bør imidlertid en omlegging av særaldersgrensesystemet være forutsigbar, slik at personer med kort tid igjen til nådd aldersgrense ikke omfattes av endringen. Departementet understreker at personer som av helsemessige årsaker ikke kan fortsette å arbeide frem til fylte 67 år vil ha krav på uførepensjon fra Folketrygden. Departementet viser til at også mange tjenestepensjonsordninger omfatter rett til uførepensjon.

6.2.2 Krav til tjenestetid

Utvalgets forslag

Utvalget foreslår en heving av minstekravet til tjenestetid fra 30 til 35 år for rett til fulle pensjonsytelser, jf utkastet § 4-2. Kravet kan settes høyere enn dette, men ikke ut over 40 års tjenestetid. Tjenestetiden regnes fra første arbeidsdag i foretaket.

Om bakgrunnen for forslaget om hevet minstekrav til tjenestetid uttaler utvalget (NOU 1998: 1 s 92):

«I Velferdsmeldingen ble det foreslått at minstekravet til tjenestetid for full pensjon i TPES-ordninger heves fra 30 til 40 år.

(...)

Forslaget om økt krav til tjenestetid for full tjenestepensjon er i Velferdsmeldingen begrunnet med å motivere til langvarig yrkesdeltakelse, samt å gi større likebehandling av arbeidstakere med og uten tjenestepensjon i privat sektor.»

Ved Stortingets behandling av Velferdsmeldingen gikk sosialkomitéens flertall inn for økt minste tjenestetid for rett til full pensjon fra 30 til 35 år i både private og offentlige tjenestepensjonsordninger. I avsnitt 12.2 i Innst S nr 180 (1995-96) om Velferdsmeldingen heter det:

«Etter flertallets oppfatning vil det på bakgrunn av de utfordringer Velferdsmeldingen beskriver, være et naturlig skritt at minste opptjeningstid i tjenestepensjonsordningene heves fra dagens nivå på 30 år. Flertallet mener at en økt minste opptjeningstid i private og offentlige tjenestepensjonsordninger til 35 år vil være et godt bidrag til arbeidslinjen, og at dette vil støtte opp om andre nødvendige tiltak for å bedre incentivene til å stå lenger i arbeid.

(...)

Flertallet vil be om at Regjeringen i forbindelse med forslag om ny lov om tjenestepensjoner etter skatteloven kommer tilbake med utredning om økt minste opptjeningstid fra 30 til 35 år for rett til full pensjon både når det gjelder offentlige og private tjenestepensjonsordninger, innføring av omsorgsopptjening og adgang til å lukke nåværende ordninger.»

Det vises til at forslaget om omsorgsopptjening er behandlet under avsnitt 6.2.3, og forslaget til overgangsregler vedrørende opptjeningstid er behandlet under avsnitt 18.4.3. Spørsmålet om lukking er tatt opp i punkt 18.3.

Utvalget viser til at en ved vurderingen av økningen av minste opptjeningstid for full pensjon, også bør ta i betraktning at flere av endringene i reglene for medlemskap isolert sett vil medføre at det blir lettere å tjene opp full pensjon. Dette gjelder forslaget om at pensjonsordningen som hovedregel skal omfatte alle arbeidstakere i foretaket som har fylt 20 år, jf utkastet § 3-3 første ledd, at arbeidstakere som ansettes av foretaket, og som fyller vilkårene for medlemskap i pensjonsordningen, skal opptas som medlem fra første dag i foretaket, jf utkastet § 3-4 første ledd, og at arbeidstakere som har en femdel av full stilling eller mer, har rett til å tas opp i foretakspensjonsordningen, jf utkastet § 3-5 første ledd. Videre vil forslaget om å redusere kravet til arbeidsperiodens varighet for rett til opptjent pensjon til 12 måneder, jf utkastet § 4-6 annet ledd, gjøre det lettere å skifte arbeid uten at en derved taper pensjonsrettigheter i foretakspensjonsordningen som følge av kort medlemskap.

Utvalget viser til at foretakspensjonsordninger er nært knyttet til folketrygden som har en opptjeningstid på 40 år. Utvalget finner det urimelig at kravet til opptjeningstid i tjenestepensjonsordningene skal være lengre enn dette, og foreslår at det ikke skal være anledning til å fastsette lengre minste tjenestetid for full pensjon enn 40 år.

Høringsuttalelsene

En rekke høringsinstanser har innvendinger mot forslaget til heving av minstekravet til tjenestetid fra 30 til 35 år for rett til fulle pensjonsytelser. Dette gjelder blant andre Landsorganisasjonen i Norge (LO), Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), Akademikernes Fellesforbund (AF), Akademikerne, Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS), Norges Ingeniør- og Teknikerorganisasjon (NITO), Norsk Merkantilt Forbund, Norsk Flygerforbund, Norges Rederiforbund, Kommunenes Sentralforbund (KS), Norges Registrerte Revisorers Forening (NRRF), Kommunal Landspensjonskasse Forsikring (KLP Forsikring), Norske Pensjonskassers Forening (NPF), Norges Forsikringsforbund (NFF), Norwegian Insurance Partners (Non Marine), Forbrukerrådet og Den norske Advokatforening.

Flere høringsinstanser, herunder YS, Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)og LO, legger vekt på at forslaget vil føre til at færre oppnår full pensjon og viser til at dette vil ramme arbeidstakere som av ulike årsaker har lengre fravær fra arbeidslivet. LO uttaler i denne forbindelse:

«LO går imot en utvidelse av opptjeningstiden for full pensjon fra 30 til 35 år. En slik økning vil redusere opptjeningen for kvinner. Dessuten vil langtidsutdannede og personer som er tidvis arbeidsledige tape på ordningen.»

AF, Akademikerne, NITO, De Selvstendige Kommunale Pensjonskasser (DSKP) og Forbrukerrådet fremmer tilsvarende synspunkter.

Likestillingsombudet mener forslaget vil svekke kvinners pensjonsmessige stilling og uttaler i denne forbindelse:

«Kvinner utsettes for store belastninger særlig innen omsorgsyrkene. Disse kvinnene orker ikke å stå i stillingene frem til pensjonsalder. Selv om disse kvinnene først og fremst arbeider i offentlig sektor, mener Likestillingsombudet at en økning av opptjeningstiden i det private vil medføre også en økning i de offentlige pensjonsordningene. Likestillingsombudet foreslår at det innføres en besteårsregel på f eks 30 år.»

Flere høringsinstanser, blant annet Bankenes Arbeidsgiverforening, YS og NHO, mener at forutsetningen for Stortingets tilslutning til forslaget om å heve minstekravet til tjenestetid for full pensjon til 35 år for nye medlemmer var at dette kravet også skulle gjelde offentlige ordninger.

KS gir uttrykk for at det er uheldig med ulike opptjeningskrav for ulike grupper tilsatte, avhengig av tidspunktet for medlemskap. KS bemerker videre at dersom forslaget senere blir lansert for offentlig sektor for å få likeartede krav til opptjeningstid, vil dette komme i strid med det tariffavtalte krav til 30 års opptjeningstid for oppnåelse av fulle pensjonsytelser. KS mener at et eventuelt økt krav til minste opptjeningstid vil bli møtt av krav om kompensasjon, og at dette vil komplisere tariffoppgjørene ytterligere. KLP Forsikring har synspunkter som går i samme retning.

YS påpeker at flere sider ved økningen i opptjeningstiden er for dårlig belyst, herunder hvilke yrkesgrupper som bør falle inn under ulike unntaksbestemmelser. YS mener at flere yrkesgrupper vil ha behov for unntak, og vil komme tilbake med en utredning om dette dersom forslaget blir gjennomført.

Flere høringsinstanser er skeptiske til at økt minstekrav til tjenestetid i pensjonsordninger med fast pensjonsalder er et velegnet virkemiddel i arbeidslinjen. YS sier om dette:

«Utvalget synes å ha lagt vekt på at en økning av opptjeningstiden i tjenestepenjonene vil bidra til å øke den gjennomsnittlige avgangsalderen i Norge. YS mener utvalget her har misforstått, i og med at en økning av tjenestetidkravet fra 30 til 35 år, innebærer reduserte fremtidige ytelser, dersom pensjon tas ut før nådd pensjonsalder. Dette betyr igjen lavere årlig pensjonsopptjening, og at tapet ved fratredelse før pensjonsalder blir mindre enn ved 30 års opptjeningstid.»

Den norske Aktuarforening, AktuarKonsulenters Forum og Statens Pensjonskasse (SPK) gir uttrykk for lignende synspunkter. SPK mener videre at de administrative ulempene ved omleggingen er betydelige og viser til at det vil ta 30 til 50 år før den får virkning for arbeidstakere i offentlig sektor som når pensjonsalderen. SPK mener at dersom formålet med forslaget er besparing, finnes det alternativer. Også NHO påpeker at selv om forslaget om 35 år som krav til opptjening vil redusere pensjonskostnadene for næringslivet, vil det med de overgangsregler som er foreslått, ta svært lang tid før det vil få noen effekt.

NHO mener at 30 års grensen bør beholdes. Dette er i tråd med Bankenes Arbeidsgiverforenings og NPFs synspunkter. KLP Forsikring og KS mener også at en med fordel kan beholde et krav til opptjeningstid på 30 år, og uten å innføre omsorgsopptjening som foreslått, jf punkt 6.2.3. NPF mener videre at det som i dag bør være opp til det enkelte foretak å treffe beslutning om man eventuelt skal ha et mer omfattende tjenestetidskrav enn 30 år. Dette syn støttes av Sparebankforeningen.

Sosial- og helsedepartementet (SHD) mener at en eventuell utvidelse av opptjeningstiden er betinget av en tilfredsstillende ordning for pensjonsopptjening under omsorgsfravær.

SHD ser ikke direkte noe behov for en maksimalgrense på 40 år for rett til fulle pensjonsytelser, og viser til at en «alleårsregel» i tilleggspensjonssystemet slik en har i Sverige kan bli vurdert også i folketrygden.

Norsk Flygerforbund viser til at flygere ofte har fylt 30 år før de blir ansatt i et flyselskap med en pensjonsordning. Med et krav om minst 35 års tjenestetid for fulle ytelser vil det ikke være mulig for disse å oppnå full opptjening ved pensjonsalder 55 år. Norsk Flygerforbund mener derfor at det bør være mulighet til å fastsette tjenestetid 30 år for yrker med lavere pensjonsalder.

Departementets vurdering

Departementet går inn for å videreføre minstekravet til opptjeningstid for rett til fulle pensjonsytelser på 30 år.

Departementet viser til at utvalgets forslag om økt minstekrav til opptjeningstid fra 30 til 35 år har sin bakgrunn i et ønske om å styrke motivasjonen til lengre yrkesdeltagelse. Periodiseringen av pensjonsopptjeningen og premiebetalingen skjer helt frem til pensjonsalder, uavhengig av hvilket tjenestetidskrav som stilles for rett til fulle pensjonsytelser. Tjenestetidskravet sier i utgangspunktet ingenting om når pensjonen er fullt opptjent, kun om man har rett til full eller avkortet pensjon ved nådd pensjonsalder. For arbeidstakere som ble tidlig yrkesaktive, vil en slik økning av opptjeningstid ikke ha noen effekt ettersom krav om tjenestetid uansett ikke vil utgjøre en begrensning for muligheten til å oppnå full pensjon, selv ved tidligpensjonering. Imidlertid vil et økt krav til minste opptjeningstid for rett til full pensjon medvirke til at visse grupper av arbeidstakere ville velge å stå lengre i arbeid.

Departementet viser til at anmodningen til daværende regjering fra et flertall i sosialkomiteen ved behandlingen av Velferdsmeldingen om å utrede økt minstekrav til opptjeningstid fra 30 til 35 år var betinget av at det skulle gjelde både i offentlig og privat sektor. Pensjonsordningene i offentlig sektor er organisert på en annen måte enn i privat sektor. I statlig sektor er ordningen lovfestet i lov om Statens Pensjonskasse. De kommunale ordningene er tariffestet. I henhold til forskrifter kan en kommunal tjenestepensjon ikke gi bedre ytelser enn Statens Pensjonskasse. En rekke mer spesielle forhold ved ordningene genererer et samlet sett komplisert regelverk, og organiseringen innebærer at endringer må gjennom omfattende prosedyrer. Departementet viser videre til at spørsmålet om opptjeningstid har viktige berøringspunkter med spørsmålet om fleksibel pensjonering, jf bl a NOU 1998: 19. Det vil derfor være behov for å vurdere spørsmålet om opptjeningstid i en større sammenheng. På denne bakgrunn har departementet ikke sett det som hensiktsmessig å foreslå å øke minstekravet til opptjening i de private tjenestepensjonsordningene nå.

Departementet ser det ikke som hensiktsmessig at det innføres en «besteårsregel» på for eksempel 30 år slik Likestillingsombudet foreslår. En slik regel ville innebære at tjenestepensjonen ble beregnet på grunnlag av de 30 årene i arbeidstakerens yrkeskarriére som gir høyest pensjonsgrunnlag. Departementet viser blant annet til at ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger bygger på et konsept om at det er sluttlønnen som danner grunnlaget for beregningen av pensjonen. En slik regel vil dessuten kunne bidra til uklarhet med hensyn til fordelingen av kostnader i tilfeller hvor opptjeningen skjer hos flere arbeidsgivere og det benyttes medregning.

Når det gjelder den foreslåtte maksimumsgrensen for krav til minste opptjeningstid for rett til fulle pensjonsytelser, anser departementet det naturlig å legge folketrygdens opptjeningstid på 40 år til grunn.

6.2.3 Omsorgsarbeid

Utvalgets forslag

Utvalget viser til at flertallet i Sosialkomitéen ved behandlingen av Velferdsmeldingen gikk inn for å innføre omsorgsopptjening i private tjenestepensjonsordninger. Utvalget uttaler om forslaget (NOU 1998: 1 s 11).

«Forslaget må ses i sammenheng med forslaget om utvidet tjenestetid for full pensjon fra 30 til 35 år. Utvalget viser til at et sentralt motiv bak forslaget om omsorgsopptjening i tjenestepensjonsordninger, er å unngå at kvinners pensjonsmessige stilling blir svekket som følge av en utvidet minste tjenestetid for full pensjon. En vanlig årsak til at kvinner ikke oppnår like høy pensjonsopptjening som menn, er at det i stor grad er kvinner som har omsorgsfravær for små barn tidlig i yrkeskarrieren. Utvalget har på denne bakgrunn utarbeidet forslag til regler, men peker på at ordningen vil være administrativt komplisert.

Ordningen med omsorgsopptjening foreslås å gjelde omsorg for små barn. Omsorgsopptjeningen skal beregnes ut fra en standard pensjonsplan som omfatter alderspensjon, uførepensjon og pensjoner til etterlatte, jf utkastet § 4-14 (2). I pensjonsplanen foreslås det at samlet alderspensjon skal svare til 66 pst av lønn, jf utkastet § 4-16 (2). Det stilles krav om tre års arbeidstilknytning etter omsorgsfravær og ett års medlemskap i en foretakspensjonsordning før eller etter omsorgsfraværet for at det gis ett års omsorgsopptjening, jf utkastet § 4-18 (1). Det er videre en forutsetning at omsorgsfraværet kvalifiserer til omsorgspoeng i folketrygden. Det kan oppnås opp til syv års omsorgsopptjening. Dette innebærer at det vil kreve minst syv års tjenestetid i foretakspensjonsordning og 21 års yrkesaktivitet etter omsorgsfraværet for å oppnå maksimal omsorgsopptjening. Omsorgsopptjeningen skal fellesfinansieres av foretakspensjonsordningene gjennom en pool-ordning, slik at den enkelte arbeidsgiver ikke får merutgifter som kan direkte relatereres til egne ansattes omsorgsfravær. På denne måten har en søkt å ivareta hensynet til at kvinners stilling på arbeidsmarkedet ikke skal svekkes som følge av forslaget.»

Utvalget viser til at det, i samsvar med sitt mandat, legger til grunn at utkastet skal inneholde regler om omsorgsopptjening. Ved vurderingen av hvordan en ordning for omsorgsopptjening skal utformes, har utvalget kommet til at hovedelementene i utredningen og forslaget fra arbeidsgruppen som har utredet spørsmålet om omsorgsopptjening bør legges til grunn. Utvalget viser til at det i første omgang har konsentrert seg om å utarbeide et forslag til lovtekst der hovedpunktene for en ordning med omsorgsopptjening er med. Utvalget mener at det vil være naturlig at mer detaljerte regler for ordningen gis ved forskrift.

Høringsuttalelsene

Flere høringsinstanser, blant annet Norges Registrerte Revisorers Forening (NRRF), Akademikerne og Likestillingsombudet er positive til forslaget om omsorgsopptjening. Likestillingsombudet uttrykker forståelse for at dette, og andre forslag, må ses i sammenheng med forslaget om utvidelse av opptjeningstiden, men bemerker likevel at forslaget svekkes av begrensningene i § 4-18, særlig at det bare er omsorg for barn som dekkes. Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)gir uttrykk for lignende synspunkter. Bankenes Arbeidsgiverforening er i utgangspunktet positiv til en slik ordning, men påpeker at det i et nasjonaløkonomisk perspektiv er like viktig med privat omsorg for eldre eller syke, som privat omsorg for barn, og undres derfor over at regelen bare skal gjelde ved omsorg for barn.

Kommunal Landspensjonskasse Forsikring (KLP Forsikring)og Kommunenes Sentralforbund (KS) uttrykker forståelse for at det kan være ønskelig å innføre omsorgsopptjening for tjenestepensjon dersom tjenestetidens lengde økes, men mener at den foreslåtte løsning vil kunne bli komplisert og dyr å administrere. Også en rekke andre høringsinstanser, herunder Sparebankforeningen, Statens Pensjonskasse (SPK), Den norskse Aktuarforening, Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD), Akademikernes Fellesorganisasjon (AF), Norges Rederiforbund, Handels- og Sevicenæringens Hovedorganisasjon (HSH), Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO),Bankenes Arbeidsgiverforening og Norske Pensjonskassers Forening (NPF) mener ordningen blir komplisert og kostbar. AktuarKonsulenters Forum savner konkrete beregninger på forslaget fra utvalgets side med dokumentasjon av hvilke økonomiske effekter dette ville få for de berørte.

YS viser til at et sentralt motiv bak forslaget om omsorgsopptjening i tjenestepensjonsordninger, er å unngå at kvinners pensjonsmessige stilling blir svekket som følge av en utvidet minste tjenestetid for full pensjon fordi det i stor grad er kvinner som har omsorgsfravær for små barn tidlig i yrkeskarrieren. YS frykter at ordningens kompleksitet kan bli benyttet som argument mot å innføre omsorgsopptjening.

Norges Rederiforbund mener at det bør overlates det enkelte foretak om pensjonsordningen skal ha denne type regler.

Noen høringsinstanser, herunder KLP Forsikring, KS og Norges Forsikringsforbund (NFF) peker på at forslaget kan medføre en overkompensasjon for ansatte med omsorgsfravær i forhold til personer med lang yrkeskarriere uten omsorgsfravær. KLP Forsikring og KS mener det virker ulogisk at en tjenestepensjon skal gi høyere pensjon til personer som har hatt omsorgsfravær enn til personer uten slikt fravær.

KLP Forsikring mener at den enkleste måte å sikre pensjonsopptjening under omsorgsfravær for ansatte i et foretak vil være å fortsette medlemskapet i permisjonstiden innen visse fastsatte grenser, og viser til at slike løsninger langt på vei er benyttet også i dag. Om innføring av eventuell omsorgsopptjening i offentlig sektor uttaler KLP Forsikring og KS:

«Det er her lansert to modeller, en som forutsetter at omsorgsopptjeningen kan administreres som en separat del under overføringsavtalen, og en del som forutsetter en fripolisemodell som for privat sektor. Fripolisemodellen vil bryte med den offentlige pensjonsmodellen, og bør derfor i alle tilfeller ikke benyttes dersom de offentlige tjenestepensjonsordningene skal omfatte omsorgsopptjening.»

NFF viser til at dersom man beholder 30 år som minstekrav til tjenestetid for full pensjon, er behovet for opptjening under omsorg meget mindre. Dette er i tråd med Sparebankforeningens syn. Forsikringsforbundet mener videre at pensjonsopptjening under omsorg må kunne sikres på andre måter, for eksempel ved at det ble gitt ekstra opptjening gjennom folketrygden ved omsorgsfravær, eller ved at man ikke gir adgang til å melde ut medlemmer som går ut i omsorg med mindre omsorgsperioden strekker seg over en viss fastsatt tid. Kredittilsynet viser til at behovet for omsorgsopptjening med et forslag til 35 års opptjeningstid for full pensjon allerede er vesentlig redusert i forhold til det opprinnelige forslaget om 40 år opptjeningstid, og vil bli ytterligere redusert dersom en utvidelse av tjenestekravet ikke blir realisert overhodet. Kredittilsynet bemerker at en forutsetning for at dette skal gjennomføres i private pensjonsordninger, vil være at tilsvarende gjennomføres for offentlig ordninger. Flere andre høringsinstanser antar at forslaget om omsorgsopptjening faller bort dersom minstekravet til tjenestetid for full opptjening av pensjon ikke utvides.

En rekke høringsinstanser, herunder Aktuarforeningen, HSH, Sparebankforeningen , Den norske Advokatforening,Kredittilsynet, SPK, De Selvstendige Kommunale Pensjonskasser (DSKP),AktuarKonsulenters Forum, NPF, NHO, Bankenes Arbeidsgiverforening (v/Kreditkassen) og Norges Arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning (NAVO), gir også uttrykk for at en ordning med omsorgsopptjening hører naturlig inn under folketrygdens pensjonssystem. Flere av høringsinstansene oppfatter dessuten omsorgsopptjening som et fremmedelement i ordninger som bygger på at pensjonsrettigheter tjenes opp som motytelse for arbeid. SPK uttaler om forslaget:

«Statens Pensjonskasse ser verdien av å forbedre pensjonsrettigheter for dem som på grunn av omsorgsoppgaver får kortere tjenestetid i ordningen. Forslaget vil imidlertid kunne gi dårligere rettigheter til dem som i dag får omsorgspermisjoner medregnet som pensjonsgivende gjennom fortsatt premiebetaling fra arbeidsgiver eller på annen måte. Statens Pensjonskasse mener det er mer naturlig å forbedre ytelsene fra folketrygden eller opprette andre offentlige ordninger for denne gruppen. Pensjonsordninger er i sin natur knyttet opp mot inntektsgivende arbeid hos en arbeidsgiver.»

Når det gjelder forslaget om etablering av en poolordning for finansiering av omsorgsopptjeningen uttaler Bankenes Arbeidsgiverforening:

«Det er (...) svært uklart hvordan dette er tenkt satt ut i livet. Vi kan tenke oss minst tre forskjellige finansieringsmåter: som naturskadepoolen, som bokføres i det enkelte forsikringsselskap, som AFP-ordningen med delvis fellesavgift og delvis særskilt finansiering, eller ved en offentlig avgift, f.eks. en økning av arbeidsgiveravgiften for bedriftens bidrag til pensjonsordninger.

Vi vil be om at hensynet til enkle administrative rutiner både for poolen og bedriftene blir tillagt betydelig vekt ved utforming av ordningen.»

NAVO og Norwegian Insurance Partners (Non Marine)påpeker at forslaget om etablering av en poolordning vil innebære kryssubsidiering ved at foretak som har en arbeidsstokk med en lav andel kvinner med høy gjennomsnittsalder vil subsidiere de foretakene som har en høy andel kvinner med lav gjennomsnittsalder. Norwegian Insurance Partners (non-marine) foreslår at forslaget om omsorgsopptjening tas ut av loven, eventuelt at det blir obligatorisk å opprettholde medlemsskapet under omsorgspermisjon eksempelvis når permisjonen ikke strekker seg utover ett år.

AF bemerker at en poolordning ser ut til å være en akseptabel løsning, for å unngå at kvinnedominerte bedrifter fått vesentlig dyrere ordning. Bankenes Arbeidsgiverforrening (v/Kreditkassen) mener at omsorgsopptjening bør være et offentlig ansvar, men bemerker at en poolordning likevel er bedre enn at den enkelte ordning måtte bære denne kostnaden. YS' syn er i tråd med dette.

DSKP ser utvalgets forslag om omsorgspool som en nødvendig oppfølgning av forslaget om omsorgsopptjening, men mener at omsorgspoolen, slik den er beskrevet i utredningen, er en uhåndterlig konstruksjon, som vil kreve store administrative kostnader som ikke står i forhold til formål og mulige gevinster. Norwegian Insurance Partners (Non Marine) og HSH gir uttrykk for lignende synspunkter.

Departementets vurdering

Departementet viser til at flertallet i sosialkomiteen ved behandlingen av Velferdsmeldingen ba om at Regjeringen i forbindelse med forslag om ny lov om tjenestepensjoner etter skatteloven skulle komme tilbake med utredning om innføring av omsorgsopptjening. Forslaget om omsorgsopptjening må etter departementets syn ses i sammenheng med forslaget om å øke minstekravet til opptjeningstid til 35 år for rett til full pensjon. Omsorgsopptjeningen skulle sørge for at personer med omsorg for barn fortsatt skulle ha en reell mulighet til å opptjene full pensjon.

Departementet har på bakgrunn av at det ikke foreslås å øke minstekravet til opptjeningstid vurdert at det ikke er hensiktsmessig å innføre en ordning med omsorgsopptjening i de private tjenestepensjonsordningene. Departementet vil også peke på at lovfestet rett til medlemskap under lovfestet permisjon, jf § 3-7 første ledd, reduserer behovet for egne regler for omsorgsopptjent pensjon.

Departementet viser i denne sammenheng til at arbeidsgruppen som utredet omsorgsopptjening har pekt på at det med utgangspunkt i omtalen av omsorgsopptjening i Velferdsmeldingen og innstillingen til denne, ikke har vært mulig å utforme en modell som gir raske effekter og som er enkel å administrere. I forslaget var det lagt opp til å følge de samme vilkårene for omsorgsopptjening som i folketrygden, først og fremst fordi man da kunne basere seg på allerede kjente opplysninger. Forslaget hadde imidlertid flere svakheter.

Departementet viser til at forslaget blant annet inneholdt en regel om at en person som har opptjent rett til foretakspensjon eller lignende under omsorgsfravær, ikke for samme tidsrom kunne tjene opp omsorgspensjon. I og med at inntekten i et kalenderår ikke nødvendigvis sammenfaller med perioden for omsorgsfravær og - opptjening, og fordi man måtte ha vært utmeldt av pensjonsordningen for å ha rett til omsorgspensjon, ville en person som har hatt inntekt (over et visst nivå) ikke omfattes av forslaget. Det er riktig som enkelte høringsinstanser påpeker at dette forholdet i visse tilfeller vil føre til overkompensasjon, eller rettere sagt overopptjening, for personer med omsorgsfravær. Likeledes vil det forhold at et opptjeningsår skulle gi rett til 1/35 del av fulle ytelser etter pensjonsplanen også kunne føre til noe overkompensasjon for personer med omsorgsfravær, sett i forhold til personer som opptjener pensjonen sin over en lengre periode enn 35 år og som følgelig opptjener mindre enn 1/35 del av fulle ytelser hvert år.

6.2.4 Lineær opptjening

Utvalgets forslag

Som en oppfølging av Stortingets tilslutning i forbindelse med behandlingen av Velferdsmeldingen, foreslår utvalget innføring av obligatorisk lineært opptjeningsprinsipp for tjenestepensjonsordninger, jf utkastet § 4-3. Utvalget uttaler om dette (NOU 1998: 1 s 93):

«Lineær opptjening innebærer at pensjonsrettigheter skal opptjenes forholdsmessig etter tjenestetid ut fra den til enhver tid gjeldende pensjonsgivende lønn. Dette betyr igjen at det hvert år avsettes til premiereserven et beløp som dekker den pensjonsmessige merforpliktelsen som oppstod det året. Grunnlaget er vanligvis arbeidstakerens faktiske lønn, og det skal ikke tas hensyn til framtidig forventet lønnsvekst.

(...)

Lineær opptjening gir i likhet med den tradisjonelle metoden, økte premieinnbetalinger fram mot pensjonsalder i perioder med lønnsvekst. Men stigningen i premiebetalingene ved kontinuerlig lønnsvekst er svakere enn ved tradisjonell opptjening i den siste delen av den yrkesaktive karrieren. Arbeidsgiveren må som nevnt år for år foreta premieavsetninger tilsvarende den pensjonsmessige merforpliktelsen som oppstår ved lønnsøkning og som er knyttet til allerede opptjent ansiennitet, og arbeidsgiver kan derfor ikke skyve disse kostnadene foran seg. Utvalget mener det er klart positivt at de pensjonsmessige konsekvenser av en lønnsøkning på denne måte påløper samtidig med lønnsøkningen.

For den enkelte arbeidstaker vil lønnsøkninger ved lineær opptjening føre til økte pensjonsrettigheter beregnet som om vedkommende hadde hatt den nye lønnen siden innmeldingstidspunktet i foretakspensjonsordningen, dvs en form for medregning for alle medlemmer som får lønnsøkning. (...) Når økte pensjonsrettigheter som følge av høyere lønn fullt ut blir tatt hensyn til hvert år, kan de årlige premiebetalingene således variere en god del fra år til år i takt med lønnsendringer. (...) At en ikke som etter gjeldende metode kan skyve pensjonskostnader knyttet til lønnsøkninger foran seg, har den positive konsekvensen at de pensjonsmessige kostnadene ved å gi lønnsøkninger blir bedre synliggjort. Dette kan igjen bidra til å motvirke tendenser til utstøtning av eldre arbeidstakere fra arbeidslivet på grunn av høye pensjonskostnader, noe som var et viktig siktemål i Velferdsmeldingen.»

Utvalget påpeker at både med lineær og tradisjonell metode kan variasjoner i premienivået motvirkes ved å anvende premiefondsmidler. For arbeidstakere som blir værende i den samme stillingen fram til pensjonering, vil det for øvrig være uten betydning hvordan pensjonsretten er opptjent over tid.

Det lineære prinsipp forutsettes gjennomført i løpet av en 10-årsperiode, jf forslag til overgangsregler i kapittel 18.4.2.

Høringsuttalelsene

En rekke høringsinstanser, herunder Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD), Statens Pensjonskasse (SPK), Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), Akademikernes Fellesorganisasjon (AF), Norsk Merkantilt Forbund, Norges Ingeniør- og Teknikerorganisasjon (NITO), Norges Flygerforbund, Akademikerne, Norges Arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning (NAVO), Den norske Aktuarforening, Sparebankforeningen og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)stiller seg positive til forslaget om innføring av obligatorisk lineær opptjening i tjenestepensjonsordninger.

Flere av høringsinstansene, blant annet AAD, Nærings- og handelsdepartementet (NHD), Akademikerne, Sosial- og helsedepartementet (SHD) og Bankenes Arbeidsgiverforeninglegger vekt på at lineær opptjening vil virke positivt inn på mobiliteten i arbeidsmarkedet og spesielt bidra til å motvirke tendensen til utstøtning av eldre arbeidstakere.

Høringsinstansene påpeker videre at forslaget er positivt med hensyn til å synliggjøre foretakenes pensjonskostnader og til å lette medlemmenes oversikt over opptjente rettigheter. Dette er i tråd med uttalelser fra SPK, NHD, HSH, Aktuarkonsulenters Forum, Bankenes Arbeidsgiverforening og Den norske Akturaforening. Et lineært opptjeningssystem er dessuten etter flere høringsinstansers syn mer rettferdig enn det tradisjonelle opptjeningssystemet.

SPK bemerker at den linearitet som private ordninger etablerer likevel ikke blir likeverdig den man har i de offentlige tjenestepensjonsordningene fordi SPK blant annet tar høyde for gjennomsnittlig individuell karriereutvikling ved premiefastsettelsen.

Enkelte høringsinstanser mener at forslaget trolig vil medføre økte pensjonskostnader for foretakene. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) uttaler om dette:

«Så lenge lønns- og inflasjonsvekst holder seg på et akseptabelt nivå, vil forskjellen mellom de to prinsippene ikke være særlig viktig. Et problem etter dagens system har vært at innbetalingene på et tidlig tidspunkt i karrieren har vært svært små. Med et lineært system vil innbetalingene i samme periode faktisk kunne bli enda mindre. Dette kan aksepteres fra vår side, men vil stille enda sterkere krav til forsikringsselskapenes informasjonsplikt. Det bør nå bli obligatorisk å gi estimater over fremtidige premier i forbindelse med at det gis tilbud på tjenestepensjonsforsikring.

Det største problemet med det lineære prinsippet vil være overgangsreglene som vil kunne medføre betydelige kostnadsøkninger for mange bedrifter, særlig de som sysselsetter arbeidstakere som har vært ansatt på bedriftene i så lang tid at det lineære prinsippet innebærer en obligatorisk økning av premiereserven. For øvrig vil dette problemet variere fra bedrift til bedrift og kunne skape uønskede vridninger i konkurranseevnen. Dette problemet løses enkelt dersom overgangen skjer gjennom den lukkeadgang som vi har beskrevet foran under kapitel C på s. 5 flg.»

AktuarKonsulenters Forum viser til at det i praksis ikke lenger er like store relative forskjeller mellom de to alternative opptjeningsprinsipper som tidligere. NHD mener det er vanskelig å vurdere effekten av utvalgets forslag i og med at det ikke er foretatt kostnadsberegninger.

Norges Rederiforbund er negativ til forslaget:

«Dessverre vil også denne modell, slik den er skissert i innstillingen, medføre en betydelig økning av premieutgiftene med økende alder. Vi vil foreslå at det vurderes mulighet for å foreta høyere premiebetalinger for yngre ansatte hvis den ansatte selv eller hans arbeidsgiver ønsker dette, for å sikre større uavhengighet og fleksibilitet i ansettelsessituasjonen for eldre arbeidstagere.»

HSH, Norske Pensjonskassers Forening (NPF) og Den norske Advokatforening gir uttrykk for at obligatorisk lineær opptjening vil innebære mindre fleksibilitet for bedriftene, og mener at valgfriheten mellom lineært eller ikke-lineært opptjeningssystem bør opprettholdes. Den norske Advokatforening viser til at utvalget ikke har påvist at det skulle være noen vesentlig ulempe forbundet med å tillate begge systemer. NPF uttaler om dette:

«Etter gjeldende rett er det valgfrihet med hensyn til om man vil anvende et lineært prinsipp for premieberegning eller et ikke-lineært prinsipp. Sistnevnte prinsipp er i dag praktisk talt enerådende i tjenestepensjonsordninger etter skatteloven. Valgfriheten etter gjeldende rett bør etter Norske Pensjonskassers Forenings syn beholdes. Tjenestepensjonsordninger etter skatteloven er frivillige ordninger, og man bør ikke forby anvendelse av et velprøvd system for opptjening av rettigheter. Vi kan ikke se at det er påvist svakheter ved dagens opptjeningssystem som innebærer at systemet bør forbys.»

AktuarKonsulenters Forum er av en annen oppfatning:

«Etter dagens regler kan bedriftene riktig nok velge mellom lineær og tradisjonell opptjening, men erfaring har vist at da velger nesten alle det tradisjonelle system, for ikke å «subsidiere» andre foretak som overtar deres arbeidstakere.»

Kredittilsynet bemerker at det ville være svært uhensiktsmessig dersom ulike systemer for finansiering av framtidig pensjon kan virke parallelt.

Kommunenes Sentralforbund (KS) tar også opp dette spørsmålet i sin høringsuttalelse. KS mener at fripolisen ved fratreden etter lineær opptjening ikke vil være vesentlig forskjellig fra fripolisen etter tradisjonell opptjening. Avgjørende for kvaliteten av fripolisene over tid vil uansett være forsikringsselskapenes evne til å tilføre overskuddsmidler til disse forsikringene. KS viser til at lineær opptjening vil medføre varierende premier fra år til år, avhengig av årets lønns- og G-utvikling. KS mener derfor at spørsmål om lineær opptjening slik det er foreslått bør utgå, eventuelt at det kommer som et valgfritt alternativ til dagens løsning.

AF og YS støtter utvalgets forslag og understreker betydningen av at premiereserven til enhver tid er stor nok til å dekke fremtidig utbetaling av opptjent pensjon, og av at et medlem til enhver tid skal ha opptjent en så stor del av pensjonsplanens ytelser som den pensjonsgivende tjenestetid utgjør. Akademikerne støtter også forslaget, men går inn for en annen beregningsmåte enn det utvalget har foreslått:

«Den lineære modellen som er valgt løser ikke dette problemet helt og vi foreslår at premieinnbetalingen følger de samme regler som gjelder for pensjonsforpliktelser i de nye regnskapsføringsreglene.

Pensjonsforpliktelsen vil avhenge av den nominelle sluttlønnen som pensjonsytelsene utmåles i forhold til. Regnskapsstandarden baserer seg på en aktuarmessig beregningsmetode hvor pensjonsforpliktelsen måles som den diskonterte verdi (nåverdien) av de estimerte fremtidige pensjonsytelser som er opptjent frem til balansedagen. Den forutsetter en lineær opptjening av pensjonsretten i hele yrkesaktive periode. Denne metoden gir en fornuftig periodisering, den er enkel og metoden brukes i tilsvarende internasjonale standarder.»

En rekke høringsinstanser, herunder HSH, Den norske Aktuarforening, Sparebankforeningen og NPF, mener at det er en vesentlig svakhet ved utredningen at det ikke er foretatt en nærmere vurdering av finansieringssystemet i ordningen, med tanke på å forenkle dette. HSH uttaler:

«Selv om man innfører et lineært opptjeningssystem vil verdien av påløpte pensjonsforpliktelser kunne svinge mye fra en periode til en annen. Det er likevel noe uklart for oss hvorfor man foreslår en detaljert regulering av premieberegningen og premiebetalingen (§ 9-2 og § 9-3) for å utjevne disse svingningene.

I stedet for å innføre en detaljert regulering av premiene, burde det vært tilstrekkelig å sette et mål for hvor stort premiefondet bør være i forhold til pensjonsforpliktelsene. Likedan bør bestemmelsen om tilbakeføring av midler fra premiefond knyttes til forholdet mellom premiefondets størrelse og nivået på pensjonsforpliktelsene snarere enn til den beregnede premien.»

HSH uttaler videre:

«Vi mener finansieringssystemet bør utstyres med utjevningsmekanismer som demper de øyeblikkelige effekter av svingninger i verdien av påløpte pensjonsforpliktelser, og anbefaler at det arbeides mer med denne siden av lovutkastet.»

Den norske Aktuarforening og Sparebankforeningen gir uttrykk for lignende synspunkter. Norges Forsikringsforbund (NFF) bemerker at lovutkastet, for å oppnå jevnere premieinnbetaling, gir mulighet for begrensninger på innbetalt premie og justering av årslønn og pensjonsgrunnlag vekk fra sluttlønn (§ § 5-4b,5-4c,6, 9-2 annet, tredje og fjerde ledd og 9-5). NFF mener at dette rokker ved selve grunnprinsippet for linearitet, ved at fripoliser ved fratreden kan bli mindre enn ved ren lineær opptjening, og at det ikke er betalt tilstrekkelig premie på pensjonstidspunktet. Samtidig kan forholdsmessighetsprinsippet vanskelig opprettholdes. NFF viser spesielt til at det i § 4-3 annet ledd er foreslått en regel ved endring av pensjonsalder, dvs med mulighet for fripolise for «overskytende» del. NFF mener at hovedregelen bør være at ved overgang til ny pensjonsalder så beror reserven i ordningen og at arbeidstakere med mindre enn 5 år igjen til pensjonsalder bør få beholde opprinnelig pensjonsalder etter ønske.

Ligningsutvalget viser til at premien ved lønnsøkning ved det linære system første gang vil øke kraftig mens senere premier bare øker litt, mens kostnadene i det tradisjonelle system vil fordeles over gjenværende tid. Ligningsutvalget uttaler i denne forbindelse:

«Fradrag for premie følger kontantprinsippet, jfr. skattel. § 44,1. ledd, bokstav k, siste pkt. Forslaget medfører ingen endring på dette punkt. Overgang til det linære prinsipp får derfor direkte virkning for periodiseringen av fradraget. Ligningsutvalget ser derfor for seg at bedriftene enkelte år vil få svært store fradrag. Ligningsutvalget ser det som positivt at det er gitt anledning til utsatt premiebetaling i enkelte tilfeller. Utsettelse med en fjerdedel av premien i ett år virker imidlertid lavt særlig i de tilfeller der premiefondet ikke dekker noe av årets premie. Det vises til forslagets § 9-2, 2. ledd.

Kontantprinsippet i skattel. § 44, 1. ledd bokstav k, siste pkt. er en særregel i forhold til regnskapsprinsippet i skattel. § 50, 2. ledd som legger andre beregninger til grunn for årlige fradrag. Det linære prinsipp ligger imidlertid nærmere opp til regnskapsprinsippet enn det tradisjonelle system. Overgang til lineært system vil derfor medføre at det blir mindre forskjell mellom regnskap og skatt. At kontantprinsippet er beholdt er positivt ut fra et kontrollhensyn.»

Kredittilsynet har enkelte merknader og forslag til endringer av mer teknisk karakter:

«Første ledd gjelder ikke ubetinget, jf. kommentarer til § 9-1. Vi antar at dette bør fremgå av lovteksten.

I annet ledd beskrives det hvordan opptjent pensjon skal beregnes ved skifte av stilling i foretaket og dette fører til endring av pensjonsalderen. Etter Kredittilsynets vurdering kan denne bestemmelsen mer hensiktsmessig formuleres motsatt, ved at innholdet under bokstavene a) og b) gjøres til hovedbestemmelse, mens det fastslås at det i regelverket likevel kan fastsettes at opptjent pensjon beregnes særskilt for den tjenestetid arbeidstakeren har i hver av stillingene.»

Departementets vurdering

Departementet går i likhet med utvalget inn for at stortingsvedtaket følges opp ved at det innføres et obligatorisk lineært opptjeningsprinsipp i tjenestepensjonsordninger. Departementet viser til at lineær opptjening innebærer at pensjonsrettigheter opptjenes forholdsmessig etter tjenestetid, ut fra den til enhver tid gjeldende pensjonsgivende lønn. Dette betyr igjen at det hvert år avsettes til premiereserven et beløp som dekker den pensjonsmessige merforpliktelsen som oppstod det året. Departementet har lagt vekt på at lineær opptjening bidrar til at pensjonskostnader blir bedre synliggjort ved at det ikke lenger vil være mulig for foretaket å skyve pensjonskostnader foran seg som etter det tradisjonelle opptjeningsprinsipp. Dette kan igjen bidra til å motvirke tendenser til utstøtning av eldre arbeidstakere fra arbeidsmarkedet på grunn av høye pensjonskostnader mot slutten av yrkeskarrièren. Videre er departementet av den oppfatning at et lineært opptjeningsprinsipp virker rimelig ved at det hvert år avsettes midler som tilsvarer de pensjonsmessige merforpliktelsene som faktisk påløper det året. Dette sikrer også sammenheng rent tidsmessig mellom lønnsøkninger og de økte premieinnbetalinger disse økningene medfører.

Akademikerne mener at beregningen av pensjonsforpliktelsene bør følge de nye regnskapsføringsreglene. I henhold til den nye regnskapsstandarden måles forpliktelsene som den diskonterte verdi av de estimerte fremtidige pensjonsytelser som er opptjent frem til balansedagen. Departementet viser til at regnskapsprinsippet er en måte å ta hensyn til fremtidige forpliktelser på som baserer seg på sluttlønn og dermed tar høyde for lønnsøkninger frem til pensjonsalder. Departementet anser ikke dette prinsippet som hensiktsmessig ved beregning av pensjonsforpliktelser i tjenestepensjonordningene. Departementet viser til at det i tjenestepensjonsordningene avsettes midler som skal sikre allerede opptjente pensjonsrettigheter, og mener det ville være uheldig å basere beregningen av nødvendige avsetninger på en sluttlønn som både ville være svært usikker og som implisitt forskutterer lønnsutviklingen for arbeidstakerne som er medlemmer i pensjonsordningen. Hvordan en regnskapsmessig behandler pensjonsforpliktelser er etter departementets oppfatning prinsipielt forskjellig fra sikring av opptjente pensjonsrettigheter. Departementet viser i denne forbindelse til Statens Pensjonskasses høringsuttalelse. Etter departementets oppfatning er sammenligningen med offentlige tjenestepensjonsordninger ikke relevant fordi ordningene det siktes til er annerledes utformet og skiller seg fra private foretakspensjonsordninger på en rekke punkter.

Departementet viser til at eventuelle økte pensjonskostnader for bedriftene ved overgangen til lineær opptjening vil være et midlertidig innfasingsspørsmål, avhengig av alderssammensetningen i arbeidsstokken. I en overgangsfase kan enkelte bedrifter få økte utgifter, mens andre kan få reduserte. Kostnadene over hele innbetalingsperioden vil imidlertid ikke endres nevneverdig, forutsatt at medlemmene blir stående i ordningen frem til pensjonsalderen. Bedriftenes kostnader kan imidlertid bli endret som følge av at personer som slutter i bedriften før pensjonsalder vil kunne få endret opptjent pensjon, og dermed endret fripolise, i forhold til dagens system. Videre viser departementet til at tilskudd til premiefondet også er berettiget til inntektsfradrag og at foretakene dermed har en betydelig anledning til å utjevne utbetalingsevne over tid.

Departementet viser videre til at det er foreslått en overgangsperiode på 10 år i denne sammenhengen, jf punkt 18.4.2. Innenfor denne perioden vil foretakene i hovedsak ha adgang til å bestemme tempoet i oppbyggingen av manglende premiereserve. Midler i premiefondet vil kunne benyttes til å dekke opp manglende premiereserve.

6.2.5 Skifte av stilling mv innen foretaket

Utvalgets forslag

Som nevnt i avsnitt 5.2.5, legger utvalget, for å følge arbeidslinjen i Velferdsmeldingen, vekt på å styrke deltidsansattes muligheter for å bli tatt opp i foretakspensjonsordninger. Etter utkastet § 3-5 annet ledd skal opptjent pensjon for arbeidstaker i deltidsstilling utgjøre en forholdsmessig del av den pensjon som ville vært opptjent dersom arbeidstakeren hadde hatt fulltidsstilling. Grensen for å kunne holde deltidsansatte utenfor ordningen foreslås redusert fra arbeidstid tilsvarende 50 prosent av full stilling til 20 prosent av full stilling, jf utkastet § 3-5 første ledd.

Utvalget foreslår ut fra dette at ved overgang fra fulltidsstilling til deltidsstilling innen et foretak, skal opptjent pensjon for tjenestetid etter stillingsskiftet utgjøre en forholdsmessig del av pensjonen som ville vært opptjent i full stilling, jf utkastet § 4-4 første ledd. Utvalget foreslår at dersom en arbeidstaker ved oppnådd pensjonsalder har en samlet tjenestetid i det samme foretaket ut over det som følger av utkastet § 4-2 kan det ses bort fra at tjenestetid ut over det fastsatte minste antall år er i deltidsstilling.

Ved skifte av stilling som medfører redusert lønn, uten endring av stillingsandel, foreslår utvalget at retten til pensjon etter pensjonsplanen fra og med endringstidspunktet beregnes etter den nye lønnen med mindre regelverket fastsetter at høyere lønn skal legges til grunn, jf § 4-4 annet ledd bokstav a. I henhold til utkastet § 4-4 annet ledd bokstav b skal tjenestetiden før endringstidspunktet medregnes. Utvalget foreslår at det skal utstedes en fripolise etter reglene i § § 4-7 til 4-9 som sikrer arbeidstakeren rett til opptjent pensjon knyttet til differansen mellom ny og gammel lønn ved lønnsendring som nevnt ovenfor, jf utkastet § 4-4 annet ledd bokstav c.

Høringsuttalelsene

Akademikerne og Likestillingsombudeter positive til utvalgets forslag. Sparebankforeningen er i hovedsak enig i forslaget, men påpeker at en med utgangspunkt i en innskuddsordning med livslang opptjening ville unngått mesteparten av slike omfattende bestemmelser som disse tilfellene krever.

Norsk Flygerforbund mener at pensjonen ved deltidstjeneste bør baseres på forholdet mellom pensjonsgrunnlaget ved deltid og pensjonsgrunnlaget ved heltid. Dette innebærer at dersom pensjonsgrunnlaget ved deltid er høyere eller lik 12 G (maksimalt pensjonsgrunnlag) skjer det ingen reduksjon i pensjon. AktuarKonsulenters Forum gir uttrykk for lignende synspunkter:

«Når det gjelder arbeidstakere som går over fra fulltids til deltids ansettelse, er lovforslaget ulogisk, da den opptjente pensjonsrettighet etter utvalgtes regel vil få en brå endring i det øyeblikk medlemmet skifter arbeidstid. Hovedregelen burde være at medlemmer som skifter arbeidstid, får sin opptjente pensjon (fripolise) til enhver tid beregnet ut fra en deltidsprosent bestemt som forholdstallet mellom vedkommendes avlagte antall årsverk hittil og det antall årsverk som ville vært utført med full tjenestetid.»

Norges Forsikringsforbund (NFF) mener at forslaget om utstedelse av fripolise ved stillingsendring som medfører redusert lønn vil føre til at antall fripoliser vil bli uhåndterlig. NFF foreslår derfor at det ikke utstedes fripolise der den forsikrede fortsatt er medlem av ordningen, men at vedkommende blir stående med fripolisebeløpet som ytelse, dvs en fullt betalt dekning i ordningen.

Ligningsutvalget og Kredittilsynetpåpeker at bestemmelsen i § 4-3 annet ledd omhandler skifte av stilling i foretaket og at den derfor bør tas inn under § 4-4.

Kredittilsynet viser videre til at lovteksten i § 4-4 første ledd kan forstås slik at det bare er tjenestetid på slutten av yrkeskarrieren som overstiger det fastsatte krav til tjenestetid som det kan ses bort fra, og antar at dette ikke er tilsiktet. Kredittilsynet foreslår derfor at teksten i annet punktum endres til «..., kan det for det antall år som overstiger det fastsatte krav ses bort fra år i deltidsstilling.»

Etter Kredittilsynets oppfatning er det videre prinsipielt galt at pensjonen etter skifte av stilling skal kunne beregnes på grunnlag av den tidligere (høyere) lønn uansett når lønnen blir satt ned, og mener dette vil kunne komme i konflikt med forholdsmessighetsprinsippet. Kredittilsynet finner etter omstendighetene å kunne slutte seg til forslaget forutsatt at det fremgår av lovteksten at dette bare kan gjelde ved lønnsreduksjon de siste år før pensjonsalderen, for eksempel 3 år.

Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at opptjent pensjon etter overgang fra fulltidsstilling til deltidsstilling i et foretak skal utgjøre en forholdsmessig del av pensjonen som ville vært opptjent ved full stilling. Departementet legger vekt på at forslaget styrker de deltidsansattes mulighet til opptjening av pensjon i forhold til dagens regler.

Enkelte høringsinstanser foreslår alternative måter å beregne den opptjente pensjon ved deltid i forhold til opptjening ved fulltid. Departementet viser til at en beregningsmåte hvor en tar utgangspunkt i avlagte antall årsverk i forhold til antall årsverk ved fulltid, ville være betydelig mer komplisert å administrere. Departementet legger vekt på at de faktisk opptjente rettighetene ved pensjonsalder ikke ville endres ved en slik beregningsmåte.

Dersom en ved beregning av opptjent pensjon ved overgang fra fulltidsstilling til deltidsstilling i stedet tok utgangspunkt i pensjonsgrunnlaget, ville dette etter departementets syn slå uheldig ut i forhold til lavtlønte. En ville da kunne få en situasjon der personer som går over fra fulltidsstilling til deltidsstilling ikke får redusert sin opptjening overhodet, dersom pensjonsgrunnlaget ved deltid er minst 12 G. Dette ville være i strid med intensjonen bak forslaget om å få folk til å stå lengst mulig i fullt arbeid.

Kredittilsynet foreslår at det for det antall år som overstiger det fastsatte krav til opptjeningstid skal kunne ses bort fra år i deltidsstilling, uavhengig av om år i deltidsstilling skjer på slutten av yrkeskarrieren eller i et annet tidsrom. Departementet er i utgangspunktet enig i at det burde være uvesentlig i hvilken del av opptjeningsperioden tjenestetid i deltid skjer, men viser til at bakgrunnen for forslaget først og fremst er å stimulere eldre arbeidstakere til å stå lengst mulig i arbeid. Dersom en ikke tok hensyn til i hvilken del av yrkeskarrieren opptjening i deltid skjer, vil dette kunne innebære at en person som oppfyller krav til minste opptjeningstid på endringstidspunktet, og som har anledning til førtidspensjonering, kommer bedre ut ved slik førtidspensjonering enn ved å fortsette i foretaket i deltidsstilling. Departementet vil på denne bakgrunn ikke foreslå endringer i lovforslaget på dette punktet.

Når det gjelder utvalgets forslag om at det ved skifte av stilling som medfører redusert lønn skal være mulig å se bort fra lønnsreduksjonen ved beregning av pensjon, viser Kredittilsynet i sin høringsuttalelse til at dette vil stride mot forholdsmessighetsprisippet. Kredittilsynet mener at dersom forslaget opprettholdes, bør det kun gis anledning til å se bort fra lønnsreduksjoner de siste årene før pensjonsalderen. Departementet slutter seg til Kredittilsynets vurderinger på dette punktet. Departementet mener imidlertid at hensynet til eldre arbeidstakere tilsier at denne perioden utvides i forhold til Kredittilsynets forslag. Departementet vil på denne bakgrunn foreslå at det ved beregning av pensjon skal være mulig å se bort fra lønnsreduksjoner ved skifte av stilling som medfører redusert lønn de siste 10 årene før pensjonsalder.

Når det gjelder forslaget om at utstedelse av fripolise ved stillingsendring som medfører redusert lønn, viser departementet til at det er foreslått en adgang til å slå sammen fripoliser. Departementet viser videre til at opprettelsen av et fripoliseregister som foreslått, jf avsnitt 6.2.11, kan avhjelpe den eventuelle manglende oversikt et stort antall fripoliser måtte medføre.

6.2.6 Særregler for medlemmer som fortsetter i stilling etter å ha nådd pensjonsalderen

Utvalgets forslag

For å stimulere til fortsatt yrkesdeltakelse etter oppnådd pensjonsalder, foreslår utvalget at arbeidstakere som ikke har opptjent full pensjon ved oppnådd pensjonsalder, og som fortsatt har stilling i foretaket, skal godskrives etterfølgende tjenestetid, jf utkastet § 4-5 første ledd. Dette gjelder også personer som har redusert opptjening på grunn av deltid tidlig i medlemsskapet.

Dersom arbeidstakeren har opptjent full pensjon ved oppnådd pensjonsalder eller for øvrig før fratredelsen, skal det i henhold til § 4-5 annet ledd foretas forsikringsteknisk omregning av pensjonen ved fratredelsen på grunnlag av den premiereserven som da er knyttet til opptjent pensjon. Denne omregningen vil gi noe høyere utbetalinger til arbeidstakeren fra pensjoneringstidspunktet. Regelen vil også kunne gi pensjonsmessige insentiver til fortsatt yrkesdeltakelse for personer med full opptjening ved oppnådd pensjonsalder.

For å støtte opp under den øvrige gjennomføring av en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, foreslår utvalget videre at det også gis insentiver til fortsatt yrkesdeltakelse for foretakspensjonsmedlemmer som går over til en annen stilling i et nytt foretak med foretakspensjonsordning etter oppnådd aldersgrense i det tidligere foretaket. Ifølge utkastet § 4-5 tredje ledd kan arbeidstakeren i slike tilfeller kreve at foretakspensjonen knyttet til det tidligere arbeidsforholdet ikke utbetales så lenge en er i lønnet arbeid i nytt foretak, og at det foretas en omregning av pensjonen etter utkastet § 4-5 annet ledd.

Utvalget viser til at daværende regjering i Velferdsmeldingen varslet forslag om lovendring som utelukker at en tjenestepensjonsordning i seg selv gir saklig grunn til oppsigelse, og siterer fra Stortingets innstilling:

«[...] eldre arbeidstaker bør sikres en reell valgfrihet til å fortsette fram til fylte 70 år og at det derfor er viktig at tjenestepensjonsordninger ikke bidrar til utstøtning av eldre arbeidstakere. Komiteen har her merket seg at Regjeringen vil fremme forslag om lovendring som utelukker at en tjenestepensjonsordning i seg selv gir saklig grunn til oppsigelse. Komiteen er enig i dette prinsippet» (side 102)

Utvalget presiserer at hvorvidt oppnådd pensjonsalder vil være saklig grunn for oppsigelse må vurderes etter de kriterier som legges til grunn ved anvendelsen av arbeidsmiljølovens regler. Utvalget viser til utkastet §§ 3-11 og 4-5 hvor en har regulert fortsatt opptjening etter oppnådd pensjonsalder, og uttaler videre at det ikke er behov for særskilte regler knyttet til oppsigelse i loven her.

Høringsuttalelsene

Yrkesorganisertes Sentralforbund (YS) er fornøyd med forslagene i §§ 4-5 første ledd og annet ledd som vil gi insentiver for eldre arbeidstakere til å stå lenger i arbeid.

Akademikernes Fellesforbund (AF) mener at arbeidstakerne burde få en fripolise i tillegg til tjenestetiden hvis premiereserven er høyere i den gamle ordningen.

Norsk Flygerforbund mener at retten til omregning av ytelsene ved fratredelsestidspunktet etter § 4-5 første ledd også bør gjelde en arbeidstaker som ved arbeid etter pensjonsalder har oppnådd høyere eller full opptjening.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) mener at forslaget om at arbeidstaker som ikke har fulle pensjonsrettigheter skal kunne opptjene ytterligere pensjon ved å stå i stillingen utover aldersgrensen vil medføre økte kostnader for bedriftene.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)er negativ til forslaget til fortsatt opptjening etter nådd pensjonsalder og uttaler:

«Ytelsesordninger er i prinsippet ikke tilpasset et system med fleksibel pensjonsalder og det vil være uakseptabelt at pensjonene skal være fullfinansiert på et tidligere tidspunkt enn etter dagens regler, og særlig dersom arbeidstakerne i følge § 4-5 skal kunne opptjene ytterligere pensjonsansiennitet etter nådd pensjonsalder. Fleksibel pensjonsalder hører etter vår oppfatning bare hjemme i et innskuddsbasert system.

(...)

Ytelsesordningene forutsettes fullfinansiert pr. pensjonsalder. Dersom arbeidstakerne skal ha krav på å arbeide frem til aldersgrensen på 70 år, samtidig som de skal kunne opptjene ytterligere pensjonsrett, inntil 3/30 (3/35) av full pensjon, vil lovendringen kunne innebære at arbeidstakerne øker sine pensjonsrettigheter med inntil 10%, - som i tilfelle må finansieres over 3 år. Dette vil innebære betydelige og til dels uventede kostnader for de bedrifter som blir utsatt for dette. I den store sammenhengen vil dette antagelig ikke representere store beløp, men dette er et element som hører hjemme i et system med innskuddsordninger og må frarådes for ytelsesordningenes vedkommende.»

Bankenes Arbeidsgiverforeningønsker opprettholdt den mulighet som i dag ligger i å kunne la oppnådd pensjonsalder og aldersgrense i den kollektive pensjonsordningen være gyldig oppsigelsesgrunn. Etter deres oppfatning bør det være opp til partene å eventuelt avtale fortsatt ansettelse, slik at medlemskapet i ordningen fortsetter. YS gir tilslutning til at oppnådd pensjonsalder i en foretakspensjonsordning ikke i seg selv gir saklig grunn til oppsigelse, slik som tilfellet faktisk er i dag.

Kredittilsynet bemerker at «kontantverdi» i § 4-5 annet ledd bør presiseres til «forsikringsteknisk kontantverdi» etter en nærmere angitt definisjon. Eventuelt kan en unngå å bruke begrepet ved at man i stedet fastslår at omregning skal skje på forsikringsteknisk grunnlag.

Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at arbeidstakere som ikke har oppnådd full pensjon ved nådd pensjonsalder og som fortsetter i stillingen etter dette, skal godskrives etterfølgende tjenestetid. Etter departementets syn er forslaget viktig ved at det gir insentiver til fortsatt yrkesdeltagelse. Av samme årsak støtter departementet utvalgets forslag om at det for arbeidstakere som ved oppnådd pensjonsalder allerede har opptjent full pensjon skal foretas omregning av pensjonen ved fratredelse på grunnlag av den premiereserven som da er knyttet til opptjent pensjon dersom arbeidstakeren velger å fortsette i arbeid.

Departementet viser i denne forbindelse til NHOs høringsuttalelse om at det er uakseptabelt at pensjonene skal være fullfinansiert på et tidligere tidspunkt enn etter dagens regler. Departementet understreker at det kun er i de tilfellene medlemmet ikke har opptjent full pensjon ved oppnådd pensjonsalder at det skal være mulig å fortsette å opptjene pensjon.

Departementet er ikke enig med Norsk Flygerforbund i at retten til omregning av ytelsene ved fratredelsestidspunktet også bør gjelde en arbeidstaker som ved arbeid etter pensjonsalder har oppnådd høyere eller full opptjening. Departementet viser til at et av vilkårene for skattefavorisering av tjenestepensjonsordningene er begrensninger i pensjonsytelsene. Departementet vil derfor ikke gå inn på forslag som innebærer at det blir mulig å tjene opp mer enn full pensjon. For å stimulere eldre arbeidstakere til å fortsette i arbeid, mener departementet likevel det er rimelig å belønne arbeidsinnsats ut over pensjonsalderen som foreslått.

At arbeidstakere skal ha krav på å arbeide utover aldersgrensen, samtidig som de skal kunne opptjene ytterligere pensjonsrett, vil isolert sett innebære kostnader for foretakene. Gitt at det er behov for arbeidskraften, vil imidlertid alternativet for bedriften være å ansette en ny arbeider som måtte innmeldes i pensjonsordningen og som det også måtte foretas innbetalinger til pensjonsordningen for. Overgangen til et lineært opptjeningsprinsipp bidrar dessuten til at økningen i premieinnbetalingene blir svakere enn ved tradisjonell opptjening i den siste delen av yrkeskarrieren.

Departementet viser videre til at for personer som fortsetter i stillingen etter nådd pensjonsalder vil pensjonen omregnes slik at de vil få utbetalt høyere pensjon i den resterende levetid. Dette forholdet gjør at en del eldre arbeidstakere i praksis kan godta lavere lønn eller ingen lønnsstigning i den aktuelle perioden. Departementet antar at bedriftens merkostnader ved å la personer opptjene pensjon i de tre årene etter nådd pensjonsalder således vil være beskjedne.

Departementet viser til at foretakene i praksis har hatt stor innflytelse når det gjelder å avgjøre om eldre arbeidstakere får fortsette i stillingen utover den fastsatte pensjonsalderen. Det vises i denne forbindelse til NOU 1994: 2 «Fra arbeid til pensjon» side 212 hvor det heter:

«Det er blant annet praksis for, alminnelig antatt og dessuten fastslått i norsk rettspraksis at en arbeidstaker plikter å fratre - endog uten oppsigelse - dersom det ved bedriften er innført en forsvarlig tjenestepensjonsordning med lavere uttaksalder enn 70 år, eksempelvis 67 år. En har også eksempler på dommer om oppsigelse ved lavere alder i yrker hvor det er avtaler med slike aldersbestemmelser»

I Velferdsmeldingen er det vist til at pensjonsforsikringsutvalget har foreslått lovendring som gjør slutt på den foreliggende praksisen. Etter utvalgets mening skal hovedregelen være at frem til fylte 70 år skal det faktum at arbeidstakeren har rett til pensjon, enten det er fra folketrygden, fra en offentlig eller privat tjenestepensjonsordning eller fra en hvilken som helst annen kilde, aldri i seg selv være grunn til saklig oppsigelse, eller på annen måte bringe arbeidsforholdet til opphør uten arbeidstakerens samtykke. Dette er planlagt fulgt opp ved en endring av arbeidsmiljøloven § 60 nr 3 om oppsigelsesvern. Spørsmålet om medlemskap i tjenestepensjonsordning som grunnlag for oppsigelse er fulgt opp i utredningen fra førtidspensjonsutvalget, jf NOU 1998: 19 «Fleksibel pensjonering». Førtidspensjonsutvalget viser til at det både i Lund-utvalget, Hylland-utvalget og i Velferdsmeldingen ble ansett som viktig at nådd pensjonsalder i seg selv ikke skulle være saklig grunn til oppsigelse og påpeker at det ikke er fremmet noe lovforslag for å forhindre en slik praksis. Dette utvalget uttaler videre, jf punkt 3.3.1.5:

«Problemstillingen knytter seg til den saklighetsvurdering som skal foretas ved oppsigelse. De eldre er en viktig ressurs og bør ha tilsvarende rett til arbeid som personer i andre aldersgrupper. Eldre bør derfor sikres reell valgfrihet til å fortsette fram til fylte 70 år.

(...)

Utvalget foreslår at det fremmes forslag om lovendring som utelukker at en tjenestepensjonsordning i seg selv gir saklig grunn til oppsigelse. Utvalget mener det er påkrevet at et slikt forslag fremmes snarest mulig.»

Departementet støtter utvalgets oppfatning av Stortingets innstilling til Velferdsmeldingen, og er enig i at det ikke skal være aktuelt å godta oppnådd aldersgrense i tjenestepensjonsordning som oppsigelsesgrunn. Departementet har vurdert å spesifisere dette i § 5-1, men har som utvalget kommet til at prinsippet om fortsatt opptjening etter §§ 3-11 og 4-5 klart tilsier at oppnådd aldersgrense ikke kan være oppsigelsesgrunn.

6.2.7 Opphør av medlemskap og rett til opptjent pensjon ved korte ansettelsesforhold

Utvalgets forslag

Utvalget legger til grunn at et medlem som slutter i foretaket uten rett til straks begynnende pensjon, opphører å være medlem av pensjonsordningen ved fratredelsen.

Utvalget foreslår å redusere minstekravet til medlemstid for rett til å beholde pensjon og tilhørende premiereserve ved fratreden til 12 måneder, jf utkastet § 4-6 annet ledd. Utvalget viser i denne forbindelse til Velferdsmeldingen og Stortingets behandling av denne (NOU 1998: 1 s 95):

«I Velferdsmeldingen ble det lagt vekt på at det relativt strenge kravet til arbeidsperiodens varighet kan svekke mobiliteten i arbeidsmarkedet. Det ble pekt på at opptjente pensjonsrettigheter utgjør en del av lønns- og ansettelsesvilkårene, selv om pensjoner bare i begrenset grad inngår i tariff- og arbeidsavtaler. Dette ble vurdert som et tungtveiende argument for at en arbeidstaker bør ha rett til de opptjente rettighetene uavhengig av arbeidsperiodens varighet.

I Velferdsmeldingen ble det foreslått å redusere kravet til minste arbeidsperiode for rett til fripolise til maksimum seks måneder (under den forutsetning at medlemskap først ble oppnådd etter seks måneders ansettelse), men det ble også understreket at administrative hensyn må tillegges vekt ved korte ansettelsesforhold.»

Ved Stortingets behandling ga sosialkomitéen sin tilslutning til forslaget i Velferdsmeldingen.

Sett i sammenheng med forslaget om medlemskap fra første arbeidsdag, mens det i dag kan være en viss karenstid for medlemskap, mener utvalget at forslaget om 12 måneder er i tråd med Velferdsmeldingens intensjoner på dette punktet. Utvalget påpeker videre at en i § 4-6 annet ledd har lagt vekt på å få til en pragmatisk løsning knyttet til små fripoliser. De kostnadsbesparelser livsforsikringsselskapene oppnår ved å unngå kontoføring mv for en rekke mindre fripoliser, antas å oppveie enkelte ulemper ved den foreslåtte ordning. Det vises til punkt 6.2.8 for en nærmere omtale av retten til fripolise.

Et mindretall i utvalget mener at retten til å bli stående som medlem i arbeidsgivers pensjonsordning, normalt ikke bør gjelde en person som har blitt arbeidsufør etter å ha gjort seg skyldig i forhold som gir grunnlag for gyldig oppsigelse.

Høringsuttalelsene

Sparebankforeningen og Bankenes Arbeidsgiverforeningmener forslaget om en lavere terskel for å sikre at arbeidstakere med kortere ansettelsesforhold får med seg opptjente rettigheter er positivt, men Bankenes Arbeidsgiverforening påpeker at grensen heller bør fastsettes i forhold til kapitalverdien av fripolisen i stedet for selve fripolisebeløpet. Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) og Akademikerne mener at en tjenestetid på 12 måneder er akseptabelt.

Norske Pensjonskassers Forening (NPF) og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) mener utvalgets forslag innebærer økte kostnader for bedriftene. NPF uttaler:

«Norske Pensjonskassers Forening antar at kostnadene ved å administrere fripoliser basert på så kort tjenestetid kan bli uforholdsmessig store. Kostnadene ved administrasjon av små fripoliser bør klarlegges før saken forelegges Stortinget. Norske Pensjonskassers Forening vil foreslå at gjeldende grense for å utstede fripolise opprettholdes.»

Kredittilsynet slutter seg til utvalgets mindretall om at det bør være adgang til å utelukke som medlem i pensjonsordningen en person som er blitt arbeidsufør etter å ha gjort seg skyldig i forhold som gir grunnlag for oppsigelse. Kredittilsynet understreker imidlertid at dette kun bør gjelde dersom det kan påvises at forholdet vedkommende har gjort seg skyldig i gir grunnlag for en gyldig oppsigelse og vedkommende medlem heller ikke kan påvise at det ikke foreligger en sammenheng mellom arbeidsuførheten og de forhold som gir grunnlag for oppsigelse.

Departementets vurdering

Departementet mener, i tråd med utvalgets forslag, at Stortingets tilslutning til Velferdsmeldingen bør følges opp ved at minstekravet til medlemstid for rett til å beholde pensjon og tilhørende premiereserve ved fratreden reduseres til 12 måneder. Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om at arbeidstakerne skal tas opp som medlem i pensjonsordningen allerede fra første arbeidsdag i foretaket. Etter dagens regler kan det gå tre år før arbeidstaker har rett til å beholde opptjente rettigheter, og opp til fem år før (yngre) arbeidstakere ble tatt opp i ordningen. Departementet er enig i at utvalgets forslag på dette punktet ivaretar det som er sagt i Velferdsmeldingen. Departementet mener i likhet med utvalget at pensjonen er en del av arbeidsavtalen og at 3 år uten rett til å få med seg opptjente rettigheter ved fratreden er for lenge og vil kunne hindre mobiliteten i arbeidsmarkedet. Når det gjelder eventuelt økte kostnader som følge av at et større antall fripoliser enn tidligere skal administreres, mener departementet at dette ikke er et tilstrekkelig argument mot å gi arbeidstakerne de rettigheter de bør ha krav på. Departementet viser dessuten til at utvalgets forslag vedrørende fripoliser, jf omtalen under punkt 6.2.8, vil bidra til å forenkle administrasjonen ved at forslaget innebærer at det vil bli utstedt færre små fripoliser.

Etter departementets vurdering er det ikke hensiktmessig å særskilt regulere opphør av medlemskap for en som arbeidsgiver mener har gjort seg skyldig i noe som gir grunnlag for oppsigelse. Medlemskapet skal opphøre på samme tidspunkt som ansettelseforholdet opphører.

6.2.8 Fripolisen mv

Utvalgets forslag

Utvalget fastslår i utkastet § 4-7 retten til fripolise for medlemmer som slutter i et foretak med opptjent pensjon. Er opptjent årlig alderspensjon mindre enn 10 prosent av G, har medlemmet likevel bare rett til at tilhørende premiereserve blir overført til annen tjenestepensjonsordning, Individuell pensjonsavtale (IPA) eller fortsettelsesforsikring. I foretakspensjonsordninger organisert i livsforsikringsselskaper, skal livsforsikringsselskapet utstede fripoliser til personer som slutter i foretaket med rett til fripolise, jf utkastet § 4-7 annet ledd. Pensjonskasser skal som hovedregel inngå avtale med et livsforsikringsselskap om utstedelse av fripoliser, jf utkastet § 4-8.

Fripolisen utgjør et eget rettsforhold mellom livsforsikringsselskapet eller pensjonskassen som utsteder fripolisen og mottakeren, jf utkastet § 4-9 første ledd.

Etter utkastet § 4-9 annet ledd skal fortsettelsesforsikring som nevnt i forsikringsavtaleloven § 19-7 tegnes på samme vilkår som fripolisen, men likevel slik at forsikringen kan utvides til å omfatte uførepensjon og pensjon til etterlatte etter kapittel 6 og 7 i lov om foretakspensjon. Utkastet § 4-9 annet ledd går gjennom denne utvidelsesadgangen lenger enn forsikringsavtaleloven § 19-7. Utvalget mener at reglene ikke bør stenge for muligheten til å velge slike utvidelser. Nærmere vilkår for en utvidelse som nevnt i utkastet § 4-9 annet ledd må imidlertid avtales mellom forsikrede og livsforsikringsselskapet. For å unngå mulig seleksjon kan det f eks tenkes at det kan være aktuelt med krav om helseprøving mv og at det benyttes en annen premietariff for at livsforsikringsselskapet skal godta en slik utvidelse. Dette er forhold som livsforsikringsselskapet må ta stilling til.

Mobiliteten i arbeidsmarkedet er stigende, og det er i større grad blitt aktuelt at personer i løpet av yrkeskarrieren er medlem av ulike foretakspensjonsordninger med ulik pensjonsalder.

Hvis fratredelsesalder er høyere enn pensjonsalder etter fripolisen, ønsker utvalget å gi adgang til å omregne ytelsene fra fripolisen slik at disse kommer til utbetaling fra faktisk fratreden. Dette er tatt inn i utkastet § 4-9 tredje ledd. For tilfeller hvor fripoliser har pensjonsalder over 67 år, foreslår utvalget i § 4-9 fjerde ledd at arbeidstaker kan kreve å få utbetalt ytelsene fra fripolisen tidligere, men ikke tidligere enn den alminnelige pensjonsalderen i foretakspensjonsordninger på 67 år.

Høringsuttalelsene

Sparebankforeningen viser til at den økende mobilitet i arbeidsmarkedet gjør det viktig med en rett til å omregne ytelser i forhold til faktisk fratreden i arbeidslivet, og støtter utvalgets forslag om rett til fripoliser for medlemmer som slutter i en bedrift. Som en administrativ forenkling støtter Sparebankforeningen også forslaget til at kun medlemmer med opptjent årlig pensjon mindre enn 10 prosent av grunnbeløpet i folketrygden kan kreve at premiereserven blir overført til annen pensjonsordning.

Norwegian Insurance Partners (Non Marine) påpeker at forslaget vil kunne bidra til forskjellsbehandling:

«Enkelte arbeidstakere som fratrer vil ikke kunne overføre premiereserven til annen foretakspensjonsordning, fordi de ikke ansettes i et foretak med tjenestepensjonsordning. Videre er skattereglene for fortsettelsesforsikring og IPA mindre gunstige fordi det kun gis fradrag i alminnelig inntekt for årets premie (28%), mens utbetalt pensjon beskattes fullt ut (dog p.t. med lav trygdeavgift). I tillegg vil det være en rekke medlemmer som ikke har økonomi til å opprettholde premiebetalingen helt eller delvis gjennom fortsettelsesforsikring eller IPA. Dette vil medføre at en del arbeidstakere vil miste sine rettigheter til fripolisen, ....»

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)er enig i at retten til fripolise er viktig for å sikre mobilitet i arbeidsmarkedet. HSH mener likevel at dagens regel bør beholdes for å begrense administrasjonskostnadene .

Kredittilsynet bemerker at det er motstrid mellom lovteksten og kommentarene under avsnitt 10.4.2 med hensyn til om den nevnte grense gjelder opptjent årlig alderspensjon eller opparbeidetpremiereserve. Kredittilsynet antar at lovteksten er korrekt og viser til at dette underbygges av teksten i utvalgets alminnelige merknader. På denne bakgrunn er Kredittilsynet imot den foreslåtte grensen for rett til fripolise:

«Etter Kredittilsynets oppfatning er denne grensen klart høyere enn det som anses som hensiktsmessig, både fordi det vil kunne ta svært mange år før man har opptjent så mye som 10 prosent av G i fripolise, og fordi reserven knyttet til en fripolise på 10 prosent av G kan bli svært høy. Kredittilsynet vil derfor foreslå at grensen ikke under noen omstendighet settes høyere enn 5 prosent av G.

Videre antar Kredittilsynet at retten til overføring av premiereserven når opptjent årlig pensjon er lavere enn denne grensen bør gjelde uavhengig av om den fratrådte arbeidstaker eksplisitt krever overføring. Når alternativet er at premiereserven tilfaller foretakspensjonsordningen, vil konsekvensen dersom livsforsikringsselskapet, foretaket og pensjonskassen ikke gir tilstrekkelig god informasjon til medlemmet, kunne resultere i en forskjellsbehandling mellom dem som er seg bevisst sine rettigheter og dem som ikke er det. Kredittilsynet foreslår derfor at passusen «rett til å kreve at tilhørende premiereserve» erstattes med «rett til at tilhørende premiereserve» i første ledd siste punktum.»

Kredittilsynet uttaler videre:

«Når det så gjelder de foreslåtte anvendelsesmuligheter for midler som overføres i denne situasjonen, anser Kredittilsynet at overføring til annen foretakspensjonsordning og opprettelse av fortsettelsesforsikring som relevante. For så vidt angår fortsettelsesforsikring, bør det imidlertid allerede her presiseres at det dreier seg om fortsettelsesforsikring i henhold til forsikringsavtaleloven § 19 - 7 (jf. lovutkastet § 4 - 9). Det skal likevel bemerkes at dersom forsikrede ikke viderefører premiebetalingen, går forsikringen over til fripolise på vanlig måte. Det bør imidlertid også være et alternativ i denne situasjonen å kunne overføre rettighetene til en allerede eksisterende fripolise i annen pensjonsinnretning, dersom slik finnes.

Når det gjelder henvisningene til individuell pensjonsavtale etter skatteloven (IPA), er Kredittilsynet i utgangspunktet mer i tvil om hensiktsmessigheten. Dersom grensen for rett til fripolise settes til 5 prosent av G som antydet over, har Kredittilsynet likevel ingen vesentlige bemerkninger til at premiereserven overføres til IPA når opptjent årlig pensjon ligger under grensen. For øvrig antar Kredittilsynet at fripoliserettighetene i enkelte tilfeller vil være så små at utbetaling bør kunne skje etter samme prinsipper (redusert utbetalingsperiode) som beskrevet i § 5 - 6 annet ledd. Dette bør i så fall fremgå av lovteksten.»

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) mener at forslaget om en utvidelse av arbeidstakernes rettigheter i form av rett til fripoliser allerede når verdien overstiger 10 prosent av G ikke hører hjemme i en ren ytelsesordning hvor pensjonsgarantien egentlig innebærer at det skal ytes pensjon dersom arbeidstakeren er i bedriften ved pensjonsalder.

Når det gjelder forslaget til særregler for pensjonskasser, jf § 4-8, bemerker Kredittilsynet følgende:

«Kredittilsynet forstår det slik at det må tilføres midler fra pensjonskassen, dersom det livsforsikringsselskap pensjonskassen har avtale med om utstedelse av fripolise har et sterkere beregningsgrunnlag enn pensjonskassen, og vedkommende medlems premiereserve i pensjonskassen således er utilstrekkelig etter selskapets grunnlag. Dersom livsforsikrings-selskapet har et svakere beregningsgrunnlag enn pensjonskassen, skal det overskytende benyttes til økte ytelser. Dette følger av at medlemmet har rettskrav på både opptjent pensjon og tilhørende premiereserve. Denne lovbestemmelsen er etter dette i samsvar med reglene i flytteforskriften.»

Norske Pensjonskassers Forening (NPF) bemerker at pensjonskasser bør ha en alminnelig rett til å utstede fripoliser forutsatt at generelle krav er tilfredsstilt.

Norges Forsikringsforbund (NFF) har problemer med å se hensiktsmessigheten av forslaget til regulering av forsikringsforholdet etter fripolise, og anbefaler at § 4-9 i sin helhet tas ut av loven. Kredittilsynet er uenig i de foreslåtte bestemmelsene om fortsettelsesforsikring:

«Etter Kredittilsynets oppfatning bør ikke lov om foretakspensjon gi utvidede rettigheter til fortsettelsesforsikring i forhold til forsikringsavtaleloven § 19 - 7. Kredittilsynet vil derfor sterkt anbefale at den foreslåtte adgang i annet ledd til å tilknytte uføre - og etterlattepensjon, dersom slike ytelser ikke inngår i den foretakspensjon medlemmet har trådt ut av, blir fjernet. Eventuelle tilleggsdekninger ville uansett betinge såvel individuell tariffering som helseprøving, og bør derfor henvises til individuelle forsikringsløsninger.»

Forsikringsklagekontoret opplyser at kontoret har hatt en rekke klagesaker knyttet til manglende/mangelfull informasjon om fripoliser, spesielt knyttet til uførepensjon og foreldelse, og uttaler:

«Mht til retten til fortsettelsesforsikring etter FSL § 19-7 presiseres det at bestemmelsen også gjelder for uføreytelser og videre at plikten til å tilby fortsettelsesforsikring også gjelder i de situasjoner hvor forsikringsavtalen endres til ugunst for forsikrede (...). Plikten må også gjelde i forhold til uføre som på opphørstidspunktet ikke har krav på uføreytelser grunnet objektive karensbestemmelser (FAL § 19-10), jf det forhold at forsikrede senere kan bli arbeidsfør og ha behov for uføredekning. Lovutvalgets merknader i pkt. 6.3.7.1 er noe uklare på dette punktet og kontoret forutsetter at FAL gjelder ubeskåret også i forhold til foretakspensjonsloven og for øvrig at kravet om helseerklæring kun er aktuelt i de tilfeller hvor avtalen utvides til også å gjelde uførepensjon.»

Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag til hovedregel om rett til fripolise for medlemmer som slutter i et foretak med opptjent pensjon.

Utvalget foreslår at dersom opptjent årlig alderspensjon er mindre enn 10 prosent av G, skal medlemmet bare ha rett til å kreve at tilhørende premiereserve blir overført til annen tjenestepensjonsordning, individuell pensjonsforsikringsavtale (IPA) eller fortsettelsesforsikring. Departementet vil understreke at overføring til IPA må skje til en pensjonsforsikringsavtale og ikke til en ren spareavtale.

Departementet viser i denne forbindelse til høringsuttalelse fra Kredittilsynet og har merket seg at det er motstrid mellom utvalgets lovforslag og kommentarerene til lovforslaget med hensyn til om den nevnte grense gjelder opptjent årlig alderspensjon eller opparbeidet premiereserve.

Hvilken grense som skal oppstilles, må etter departementets oppfatning bygge på en avveining mellom hensynet til arbeidstakernes rettigheter og administrative forhold. Gjennomsnittlig årlig premie for personer tilknyttet tjenestepensjonsordninger ligger i dag på om lag kroner 16 000. Departementet viser til at det for mange arbeidstakere vil ta lang tid å tjene opp en reserve som tilsvarer en årlig pensjon på 10 prosent av G. Dette gjelder spesielt lavtlønte arbeidstakere. Departementet viser videre til at sammenhengen mellom årlig premie og årlig opptjent pensjon vil avhenge av i hvilken del av opptjeningsperioden opptjeningen skjer. En årlig premie på kroner 16 000 vil eksempelvis gi rett til en langt høyere årlig alderspensjon dersom innbetalingen skjer tidlig i opptjeningsperioden enn dersom den skjer nærmere pensjonsalderen. Departementet finner det ikke hensiktsmessig å la rettigheten til fripolise avhenge av arbeidstakerens alder slik utvalgets forslag i praksis gjør, og foreslår i stedet å knytte retten til fripolise til opptjent premiereserve.

Departementet legger imidlertid vekt på at det er visse faste kostnader knyttet til administrasjonen av premiereserver, slik at kostnadene forbundet med administrasjonen av svært små premiereserver vil kunne overstige forventet avkastningen på reservene. Det anses derfor ikke hensiktsmessig at premiereserver på under 50 pst av G for medlemmer som slutter i foretaket overføres til fripolise. Denne grensen ivaretar etter departementets oppfatning realiteten i utvalgets forslag. Departementet viser til at utvalgets forslag både når det gjelder rett til opptjent pensjon ved korte ansettelsesforhold og rett til fripolise utvider arbeidstakernes rettigheter betraktelig i forhold til dagens regelverk. Videre viser departementet til at retten til å slå sammen fripoliser vil føre til at flere små fripoliser kan slås sammen og dermed til at færre rettigheter vil gå tapt for arbeidstakerne.

Departementet viser til at det ikke er tatt inn regler om helseprøving i lovforslaget. Departementet slutter seg til utvalgets oppfatning av at vilkår for en eventuell utvidelse av fortsettelsesforsikring til også å omfatte uførepensjon og pensjon til etterlatte etter kapittel 6 og 7 i lov om foretakspensjon må avtales mellom forsikrede og livsforsikringsselskapet. Et eventuelt krav om helseprøving i denne forbindelse må således vurderes av forsikringsselskapet.

Departementet er enig i Kredittilsynets vurdering når det gjelder å endre formuleringen «rett til å kreve at tilhørende premiereserve» til «rett til at tilhørende premiereserve» i § 4-7 første ledd siste punktum, og har tatt Kredittilsynets forslag til følge.

6.2.9 Utenlandske statsborgere mv

Utvalgets forslag

Utvalget foreslår å videreføre hovedregelen om forbud mot flytting av fripoliserettigheter til livsforsikringsselskap som ikke er etablert i Norge. Utvalget foreslår likevel unntak for utenlandske statsborgere med mindre enn tre års botid i Norge. Utenlandske statsborgere med mindre enn tre års botid i Norge har ikke krav på alderspensjon fra folketrygden, jf folketrygdloven §§ 19-2 og 3-5 siste ledd. Foretakspensjonsordninger er nettoordninger knyttet til standardberegnet folketrygd. Personer som ikke er obligatorisk trygdet etter lov om folketrygd, kan ikke være medlem i foretakspensjonsordninger med mindre annet følger av forskrift fastsatt av Kongen, jf § 3-2 tredje ledd i utkastet. For utenlandske statsborgere med mindre enn tre års botid i Norge, som slutter i foretaket med rett til opptjent pensjon og som deretter bosetter seg i utlandet, bør det derfor etter utvalgets vurdering være adgang til å flytte fripoliserettigheter til livsforsikringsselskap i utlandet, jf utkastet § 4-10 første ledd.

Om bakgrunnen for dette vises det til utvalgets vurdering (NOU 1998: 1 s 97):

«Arbeidstaker som er medlem av kollektiv pensjonsforsikring, har ved opphør av tjenesteforhold rett til å få overført en andel av de midler som er knyttet til forsikringen til bruk og sikring av tilsvarende pensjonsrettigheter knyttet til nytt tjenesteforhold, jf forsikringsvirksomhetsloven § 7-8 annet ledd. Utvalget har vurdert hvordan dette skal praktiseres overfor livsforsikringsselskap og pensjonskasser som ikke er etablert i Norge, når utenlandske eller norske arbeidstakere får ny stilling i utlandet etter å ha arbeidet i Norge.

Gjeldende tjenestepensjonsregler innebærer skattefordeler til tjenestepensjonsordninger i selskaper som er etablert i Norge og som oppfyller visse produktkrav med hensyn til fordeling, ytelsenes varighet mv. Utenlandske tjenestepensjonsordninger oppfyller normalt ikke de norske produktkravene for skattemessig favorisering, noe som isolert sett taler for et forbud mot å overføre midlene til pensjonssikring i utlandet. Etter utvalgets vurdering vil et eventuelt forbud mot flytting ikke være i strid med EØS-avtalen.»

Høringsuttalelsene

Kredittilsynet påpeker i sin høringsuttalelse at forslaget om at utenlandske statsborgere i en viss utstrekning skal kunne flytte opptjente pensjonsrettigheter til utenlandsk selskap må vurderes nøye i forhold til de uttalelser Finansdepartementet nylig har gitt om overføring til utlandet av skattebegunstigede pensjonsmidler som representerer et kategorisk forbud mot slike overføringer. Det vises i denne forbindelse til Kredittilsynets rundskriv nr. 8/98 av 13 mars 1998, hvor departementets uttalelser i to enkeltsaker er referert.

Skattedirektoratet (SKD) uttaler om rett til overføring av fripoliser til utlandet:

«I utkastet til § 4-10 er det et krav at personen bosetter seg i utlandet for at fripoliserettighetene skal kunne flyttes til utlandet. Da de foreslåtte reglene er nær knyttet opp til folketrygdlovens regler, antar vi at man her forutsetter at bosettingen i utlandet medfører at personen ikke lenger er medlem i norsk folketrygd. Etter vår oppfatning bør dette komme klart til uttrykk i forarbeidene til den nye loven. Det bør også fremkomme at personens skattemessige bostedsforhold ikke har noen betydning for retten til å flytte fripoliserettigheter til utlandet.»

SKD uttaler videre:

«I punkt 6.3.8 på side 98 omtales den foreslåtte regel om at utenlandske statsborgere med mindre enn 3 års botid i Norge skal kunne flytte fripoliserettigheter til livsforsikringsselskap i utlandet. Det vises her til at det kreves 3 års botid for at en person skal ha krav på pensjon fra folketrygden. Personer som er arbeidstakere i Norge, vil som hovedregel være pliktige medlemmer i folketrygden selv om de ikke har krav på pensjon før etter 3 år, og henvisningen til utkastet § 3-2 (3) synes derfor irrelevant. Vi vil også peke på at tilsvarende forhold kan gjøre seg gjeldende for norske statsborgere som ikke er medlemmer i folketrygden under utenlandsopphold, dersom de arbeider i Norge i en periode på mindre enn 3 år.»

Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at det fortsatt skal være forbud mot å flytte fripoliserettigheter til livsforsikringsselskap som ikke er etablert i Norge. Hovedbegrunnelsen for dette er at utenlandske livsforsikringsselskaper normalt ikke oppfyller de produktkrav som stilles som vilkår for skattefavorisering i Norge. Det vises i denne forbindelse til at det ikke skal kunne tegnes kontrakt om foretakspensjon i utenlandsk livsforsikringsselskap som ikke er etablert i Norge. Departementet støtter imidlertid utvalgets forslag om at det i enkelte særskilte tilfeller skal være mulig å flytte fripoliserettigheter til utlandet. Departementet understreker at dette kun vil gjelde reltivt små fripoliser for personer som ikke lengre har tilknytning til Norge og som således heller ikke er medlem i norsk folketrygd. Disse fripolisene vil som oftest utgjøre en liten del av den pensjon vedkommende opparbeider seg over et helt arbeidsliv. Departementet anser det uproblematisk at det åpnes for en slik adgang i særskilte tilfeller. I de tilfeller der de opptjente rettigheter/premiereserven er svært små anses det uhensiktsmessig å pålegge norske foretak å fortsette å administrere ordningen for tidligere korttidstilsatte uten tilknytning til Norge. Departementet anser det heller ikke hensiktsmessig å i hver enkelt sak vurdere om det utenlandske selskapet det søkes om flytting til oppfyller vilkårene etter norsk lovgivning.

6.2.10 Medregning

Utvalgets forslag

Utvalget foreslår, i tråd med Velferdsmeldingen og Stortingets tilslutning til denne, en videreføring av gjeldende rett til å velge om opptjente rettigheter hos tidligere arbeidsgivere skal medregnes i en ny foretakspensjonsordning, eller om den opptjente fripolisen skal være et separat tillegg til ny opptjening i den nye ordningen.

I vurderingen av dette spørsmålet viser utvalget til følgende (NOU 1998: 1 s 98):

«Medregning av tidligere tjenestetid og ytelser som er opptjent i en tidligere pensjonsordning, er ikke nødvendigvis til gunst for arbeidstakerne. Hvorvidt dette er til arbeidstakers fordel eller ikke, vil avhenge av flere forhold som alder, lengden på tidligere tjenestetid og størrelsen og kvaliteten på de to separate pensjonsplanenes ytelser. Eksempelvis vil en person med mer enn 35 år igjen til pensjonsalder (i en ordning med 35 års tjenestetid for full pensjon), ikke ha fordel av medregning av tidligere tjenestetid, under forutsetning av at vedkommende blir i denne stillingen til pensjonsalder. Dette følger av at vedkommende vil kunne oppnå full opptjeningstid i sin nye pensjonsordning, og i tillegg få fripolise på grunnlag av tidligere arbeidsforhold. Derimot kan det eksempelvis være en vesentlig fordel med medregning for personer som skifter til ny stilling i et nytt foretak og får vesentlig lønnsstigning i den nye stillingen.

En spørreundersøkelse foretatt av Loen Consulting, viste at om lag 55 pst av et utvalg på 217 foretak med TPES-ordning tar hensyn til tidligere opptjente rettigheter i sine pensjonsplaner. At andelen ikke er større, tyder på at foretak som har TPES-ordninger vurderer medregning ulikt.»

I utkastet § 4-11 er Stortingets vedtak om valgfri medregning fulgt opp. Utvalget foreslår at det ikke kan settes som vilkår for medregning at midler knyttet til opptjent pensjon i en annen pensjonsordning blir overført til den nye pensjonsordningen, jf utkastet § 4-11 tredje ledd. Overskuddsdannelsen på fripoliser skal således kunne tilfalle arbeidstaker og ikke nødvendigvis pensjonsordningen når medregning benyttes.

Det fremgår av utkastet § 4-11 at dersom en tar hensyn til tidligere tjenestetid, skal en ta hensyn til tjenestetid både i privat og offentlig virksomhet. For arbeidstakere som kommer fra offentlige ordninger hvor det ikke utstedes fripolise, skal det ved medregning beregnes en fiktiv fripolise som legges til grunn ved medregningen.

Utvalget foreslår at regler for medregning formaliseres og uttaler i denne forbindelse (NOU 1998: 1 s 99):

«For å oppnå en mer ensartet praksis for medregning i de private foretakspensjonsordningene som tar hensyn til tidligere opptjente rettigheter i andre foretakspensjonsordninger, foreslår utvalget at den enkelte ordning i sitt regelverk nedfeller hvilken medregningsprosedyre som skal benyttes, jf § 4-12. I dag skjer medregning på ulike og til dels vilkårlige måter, og det har som nevnt utviklet seg ulik praksis i livsforsikringsselskaper og pensjonskasser. Utvalget legger vekt på at når medregning benyttes, skal arbeidstakere ikke kunne fratas rettigheter som allerede er ervervet under tidligere medlemskap i andre tjenestepensjonsordninger. Dette vil være viktig for arbeidstakere som går fra en tjenestepensjonsordning til en dårligere ordning. Utvalget viser for øvrig også til flytteforskriften § 3-2, som fastsetter at overføring av midler ikke må medføre noen reduksjon i de forsikredes opptjente ytelser eller premiereserve.

Etter utvalgets vurdering bør medregning innføres for alle medlemmer og på like vilkår dersom medregning først blir innført i en pensjonsordning. Det vil innen konsernpensjonsordninger dermed ikke være adgang til å ha ulike medregningsregler for nyansatte som har vært i konsernet tidligere, men som har hatt et avbrudd i ansettelsestiden, og øvrige nytilsatte.

Ifølge utkastet § 4-12 (1) skal tillegget i tjenestetid ved medregning settes lik tjenestetiden i den tidligere ordningen dersom premiereserven for den pensjonen som er opptjent der er minst like stor som premiereserven ville vært i den nye ordningen etter like lang tjenestetid.

(...)

Fradraget i pensjonsytelsene ved medregning skal ifølge utkastet § 4-12 (2) settes lik de pensjonsytelser som vil tilsvare premiereserven fra den tidligere ordningen, men likevel ikke mer enn de ytelser i den nye ordningen som svarer til tidligere tjenestetid.

(...)

Bestemmelsene i § 4-12 om sikring av opptjente rettigheter ved medregning, gjelder uavhengig av om premiereserven knyttet til opptjent pensjon i den tidligere pensjonsordningen blir overført til den nye pensjonsordningen, jf utkastet § 4-13 (1).»

Utkastet § 3-9 tredje ledd begrenser imidlertid rekkevidden av medregningsreglene i relasjon til eldre arbeidstakere. Ifølge denne paragraf skal medregning av tjenestetid ikke gjelde for arbeidstakere som har mindre enn ti år igjen til pensjonsalderen når de opptas, med mindre annet er fastsatt i regelverket.

Et mindretall i utvalget gikk inn for at reglene om overføring av premiereserve i § 4-13 suppleres med et nytt tredje ledd med følgende ordlyd:

«Blir premiereserve knyttet til fripolise ikke overført, kan pensjonene reduseres med et beløp når de blir aktuelle. Det samme gjelder pensjon etter § 4-12 (3). Beløpet utgjør differansen mellom faktisk utbetaling fra tidligere pensjonsordning og opptjent pensjon som det er tatt hensyn til. Det kan likevel ses bort fra oppskriving av pensjonsbeløpene for perioder hvor arbeidstakeren ikke har vært medlem av en tjenestepensjonsordning.»

Mindretallet viser til at uten en slik tilføyelse vil sannsynligvis de fleste arbeidstakere som skifter stilling unnlate å flytte fripolisen til den nye pensjonsordningen, fordi overskuddsdannelsen på fripolisen vil komme på toppen av de pensjonsrettigheter som opptjenes hos den nye arbeidsgiveren. De som skifter arbeidsgiver vil således kunne opptjene en større samlet pensjon enn personer som blir hos samme arbeidsgiver i hele sitt yrkesaktive liv. Det samme gjelder arbeidstakere som kommer fra en pensjonsordning hvor det ikke utstedes fripoliser, for eksempel Statens Pensjonskasse. Mindretallet peker også på at hvis bestemmelsen i første ledd blir stående alene vil dette være til ugunst for mange arbeidstakere, fordi det ikke er utenkelig at arbeidsgivere som i dag har bestemmelser om medregning av tidligere rettigheter av kostnadsmessige grunner vil sløyfe bestemmelsen fordi de ikke kan ta hensyn til oppskriving av fripoliser i private pensjonsordninger og oppsatte pensjoner i offentlige pensjonsordninger. Mindretallet viser for øvrig til at standardvedtekter for private pensjonsordninger har tilsvarende bestemmelser.

Høringsuttalelsene

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) er positiv til forslaget om at arbeidstakere ikke skal kunne fratas rettigheter som allerede er ervervet under tidligere medlemskap i andre foretakspensjonsordninger, når medregning benyttes. YS uttrykker tilfredshet med at bestemmelsene i § 4-12 om sikring av opptjente rettigheter ved medregning, gjelder uavhengig av om premiereserven i den tidligere pensjonsordningen blir overført til den nye pensjonsordningen.

Bankenes Arbeidsgiverforeninger positiv til de foreslåtte reglene om medregning, men viser til at fripoliser kan ha forskjellige dekninger når det gjelder etterlattepensjoner og mener det er en forutsetning at fripolisene skal slås sammen og omregnes slik at de passer til den aktuelle pensjonsplanen.

Sparebankforeningen er enig i at bedriftene fortsatt må ha valgfrihet til å medregne tidligere tjenestetid og mener at det kan være ønskelig å få innført en mer ensartet praksis for medregning i de private tjenestepensjonene.

Norges Forsikringsforbund (NFF) er negativ til forslaget, og uttaler:

«Den foreslåtte løsning vedrørende kvalitetsvurdering er rettferdig men ikke så praktisk, og kan også medføre et økende antall fripoliser. Det bør være adgang til å avtale gunstigere ordninger for den forsikrede (fullt tillegg for tidligere medlemstid og fradrag av nominell fripolise) eller evt. at det ikke tas hensyn til tidligere rettigheter i det hele tatt.»

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) mener at forslaget til nye medregningsprosedyrer vil innebære økte kostnader for bedriftene, og vil særlig ramme bedrifter i bransjer med høy turnover.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) støtter forslaget om valgfri medregning, men er uenig i den obligatoriske medregningsregel som foreslås. NHO viser til at bedriftene tidligere har forkastet forslag om å gjøre medregning til en hovedregel med den begrunnelse at beregningene blir kompliserte og at forskjellen mellom de to beregningsmåtene vil ha liten praktisk betydning fordi skifte av stilling oftest skjer i ung alder, når premiereserven er svært liten i forhold til den pensjonsforpliktelsen arbeidsgiveren påtar seg. NHO uttaler videre:

«Hovedregelen bør være at ansiennitetstillegget settes lik den faktiske opptjente tid hos den tidligere arbeidsgiver. Dette er enkelt og det kan etterkontrolleres uten bruk av kostbar aktuarekspertise. Beregningene etter det foreslåtte system ville antagelig i mange tilfeller koste mer enn verdien av differansen på de to ordningene. Men forutsetningen for medregningen bør være at premiereserven overføres (§ 4-13). Dette må være hovedprinsippet i et ytelsesbasert system.»

Det vises for øvrig til kapittel 20 for en nærmere omtale av NHOs synspunkter på de økonomiske konsekvensene av forslaget. AktuarKonsulenters Forum gir uttrykk for lignende synspunktene, og uttaler videre:

«Når det gjelder samordning av fradrag for opptjent pensjon (fripolise), foreslår utvalget valgfrihet i det å inkludere eller eksludere bonustillegg til de opprinnelig sikrede ytelser. Etter vårt syn burde det her være obligatorisk med inkludering av bonustillegget; ellers kommer de som velger å overføre sin premiereserve dårligere ut enn de som ikke gjør det.»

Akademikerne gir uttrykk for lignende synspunkter. Akademikerne ser imidlertid store problemer ved å kombinere private tjenestepensjoner med de offentlige ved beregning av premiereserve:

«Her er det særlig vilkårene om G-regulering både av løpende pensjon og ikke minst de avkortede pensjonene som er vanskelig. Vår erfaring tilsier at forsikringsbransjen undervurderer verdien av disse forhold i sine beregninger. I tillegg er det uklart hva Statens Pensjonskasse og KLP gjør ved medregning av en privat tjenestepensjon. Hvis dette bare skal gjelde overgang fra det offentlige og til det private, vil vi avvise medregningskravet etter disse beregningsreglene.»

Kredittilsynet slutter seg til forslaget fra utvalgets mindretall om å supplere § 4-13 med en bestemmelse som, i de tilfeller der premiereserven knyttet til opptjent fripolise i tidligere ordning ikke blir overført til den nye ordningen, gir arbeidsgiver adgang til å redusere pensjonene når de blir aktuelle med et beløp som utgjør differansen mellom faktisk utbetaling fra tidligere pensjonsordning og opptjent pensjon som det er tatt hensyn til. Kredittilsynet viser til at utvalgets mindretall også peker på at det ikke er utenkelig at arbeidsgivere som i dag har bestemmelser om medregning av tidligere rettigheter, av kostnadsmessige grunner vil sløyfe bestemmelsen, fordi de ikke kan ta hensyn til oppskriving av fripoliser i private pensjonsordninger og oppsatte pensjoner i offentlige pensjonsordninger.

Kredittilsynet peker på viktigheten av at den nye loven ikke åpner for at de som skifter arbeidsgiver vil kunne opptjene en større samlet pensjon enn de personer som blir hos samme arbeidsgiver i hele sitt yrkesaktive liv. Kredittilsynet viser til at dette også ville kunne oppnås ved å kreve at premiereserven overføres dersom tidligere tjenestetid skal medregnes, med de nødvendige endringer i §§ 4 -11 til 4 - 13 som derav følger.

Kommunenes Sentralforbund (KS) uttaler om forslaget:

«Den største forskjellen mellom de offentlige og de private tjenestepensjonsordningene er det forholdet at fripoliser fra offentlige tjenestepensjonsordninger er G-regulerte, mens tilsvarende fripoliser fra private tjenestepensjonsordninger reguleres i takt med forsikringsselskapets overskuddstildeling. For tilsatte som blir værende innenfor offentlig sektor medfører dette at hver arbeidsgiver/pensjonskasse tar sin relative del av de samlede pensjonskostnader.

Etter forslaget til lov om foretakspensjon vil bedrifter kunne velge om det skal tas hensyn til tidligere opptjening eller ikke. Dersom det ikke tas hensyn til tidligere rettigheter vil siste arbeidsgiver betale for sin del av tilsettingsforholdet, men arbeidstakeren er avhengig av overskuddstildelingen til tidligere fripolise når det gjelder samlet pensjon.

Dersom det skal tas hensyn til tidligere opptjening, vil arbeidstaker få et tillegg i sin tjenestetid innpasset i fripolisen. Da arbeidstakeren vil kunne beholde overskuddet på tidligere fripolise, vil ny arbeidsgiver i disse tilfeller få en merutgift ved at pensjonsreguleringen for all medlemstid må dekkes av siste arbeidsgiver, samtidig som dette fører til en overpensjonering av de som skifter arbeidsgiver.»

Departementets vurdering

Departementet går i likhet med utvalget inn for at stortingsvedtaket følges opp ved at regelen om valgfri medregning videreføres.

Departementet er videre enig i at det av hensyn til arbeidstakerne er behov for mer sammenfallende prosedyrer mellom foretakene når medregning benyttes.

Departementet er i utgangspunktet enig med utvalget i at det ikke skal kunne stilles som vilkår at premiereserven overføres til ny ordning dersom medregning benyttes. Departementet viser i denne forbindelse til at fripolisen utgjør et eget rettsforhold mellom arbeidstakeren og livforsikringsselskapet eller pensjonskassen som har utstedt den, jf lovutkastet § 4-9 første ledd. Dette innebærer at de forsikrede har eiendomsretten til de opptjente rettigheter og at det ikke kan disponeres over disse midlene uten samtykke fra eierne.

Når det gjelder forslaget fra utvalgets mindretall om at medregningsreglene gis en tilføyelse som gir arbeidsgiver adgang til å redusere pensjonene med et beløp tilsvarende differansen mellom faktisk utbetaling fra tidligere pensjonsordning og opptjent pensjon som det er tatt hensyn til i den nye ordningen, er departementet enig i at det virker rimelig at en arbeidstaker som skifter arbeidsgiver ikke skal kunne opptjene en større samlet pensjon enn en arbeidstaker som blir værende hos samme arbeidsgiver i hele sitt yrkesaktive liv. Departementet legger imidlertid vekt på at en slik tilføyelse vil kunne føre til administrative merkostnader ved medregning i de tilfeller der premiereserven ikke overføres, dersom en samtidig krever en årlig omregning av ytelser for å ta hensyn til endringer i verdien av fripoliser. Alternativt kan justering for tidligere opptjente rettigheter foretas når arbeidstakeren blir alderspensjonist, eller eventuelt ved tidligere inntruffet uførhet eller død. Dette ville imidlertid føre til dårligere oversikt over de til enhver tid opptjente rettigheter.

Departementet anser det mer hensiktsmessig som Kredittilsynet alternativt foreslår å stille som vilkår for medregning at tilhørende premiereserve overføres. En slik løsning fremstår etter departementets vurdering som en rimelig avveining mellom de ulike hensyn og medfører ikke merkostnader for foretakene. Reglene for medregning, jf §§ 4-11 og 4-13 er endret i tråd med dette. Som nevnt legger departementet vekt på å sikre medlemmene rett til å motsette seg overføring av premiereserve fra en gammel til en ny tjenestepensjonsordning som har fastsatt regler for medregning. På denne bakgrunn er det i § 4-11 tredje ledd annet punktum tatt inn en regel som fastslår at overføring krever samtykke fra medlemmet.

Bankenes Arbeidsgiverforening mener det er en forutsetning ved medregning at fripoliser med ulik dekning når det gjelder etterlattepensjoner kan slås sammen og omregnes slik at de passer i en ny pensjonsplan. Departementet viser i denne forbindelse til at det i § 4-15 er foreslått regler om sammenslåing av fripoliser. § 4-15 tredje ledd fastslår at Kongen kan fastsette nærmere regler om omregning av rettigheter etter fripoliser som slås sammen, herunder regler som gjelder uførepensjon og etterlattepensjoner. Departementet vil i denne sammenheng understreke at det ikke vil være mulig å overføre fripolise knyttet til uføre- eller etterlattepensjon for å dekke opp eventuell manglende premiereserve knyttet til alderspensjon i en ny ordning. Dersom medlemskap i en ny ordning kun gir rett til alderspensjon, kan fripolise knyttet til uføre- eller etterlattepensjon ikke overføres.

Departementet viser til at de offentlige pensjonsordningene normalt ikke tar hensyn til rettigheter opptjent i private pensjonsordninger. Dette har sammenheng med at de private pensjonsordningene ikke går inn under Samordningslovens bestemmelser og at de offentlige ordningene er bruttoordninger, mens de private er nettoordninger. Akademikerne gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at en forutsetning for å lovfeste medregning mellom offentlige og private tjenestepensjonsordninger er at dette også skal gjelde overgang fra det private til det offentlige. Departementet understreker at det ikke vil være aktuelt å gjøre prinsippet om medregning av tidligere rettigheter gjeldende ved overgang fra det private til det offentlige, blant annet fordi dette ville innebære at bruttogarantien måtte gjøres gjeldende også for den delen av opptjeningen som har skjedd i privat sektor.

Departementet viser til at vilkåret om overføring av premiereserve ved medregning av tidligere opptjente rettigheter medfører at det ikke vil være hensiktsmessig å medregne opptjente rettigheter fra Statens Pensjonskasse eller Kommunal Landspensjonskasse Forsikring til private tjenestepensjonsordninger. Også det faktum at de offentlige pensjonsordningene på en rekke punkter er svært forskjellig fra de private pensjonsordningene kan tilsi at oppsatte rettigheter i offentlige ordninger heller ikke bør danne grunnlag for medregning i private ordninger.

Departementet har lagt vekt på å likebehandle de to ovenfor nevnte tilfellene i forhold til medregning av tidligere opptjente rettigheter. Departementet har på denne bakgrunn foreslått at det verken skal være adgang til å medregne rettigheter opptjent i offentlige tjenestepensjonsordninger i private tjenestepensjonsordninger, eller omvendt.

6.2.11 Registrering og sammenslåing av fripoliser

Utvalgets forslag

Utvalget har i tråd med vurderingene i Velferdsmeldingen og i Stortingets innstilling sett det som hensiktsmessig å tilrettelegge hjemmel for opprettelse av et fripoliseregister i utkastet. Utvalget viser i denne forbindelse til Velferdsmeldingen, under avsnittet 12.5.4 Noen brukerhensyn, hvor det står et eget punkt om «Sentral registrering av fripoliser fra TPES»:

«Det kan være av nytte at det åpnes for en sentral registrering av at det er opptjent TPES-pensjon på den enkeltes hånd. Et slikt sentralt register av fripoliser kan dekke behov arbeidsgivere, arbeidstakere, forsikringsselskaper og andre pensjonsinstanser måtte ha for å koordinere beregningen av opptjente rettigheter. En tenker seg imidlertid ikke at dette skal fungere som en siste ansvarshavende instans for å foreta utbetalinger av pensjonsytelser. Regjeringen legger til grunn for det videre arbeidet med TPES-reglene at det foretas en grundig utredning av de administrative, og de mer prinsipielle problemene knyttet til en slik sentral registrering. En vil i forbindelse med forslag om nytt regelverk redegjøre for utredningen og de nærmere premisser for det registreringsopplegg som velges.»

Om dette sa Sosialkomiteen i sin innstilling:

«Komiteen vil peke på behovet for at den enkelte ansatte bør få en mulighet til kunnskap om opptjente pensjonsrettigheter i ulike arbeidsforhold. Komiteen har merket seg at Regjeringen vil ta initiativ til at selskapene skal få etablert et registreringssystem hvor man kan få en samlet oversikt over rettighetene. Dette kan også være viktig av hensyn til pårørende. Komiteen er enig i et slikt tiltak (Innst S side 104)».

Utvalget viser til at også for offentlige utredningsoppgaver og til generelle statistikkformål vil slik oversikt være av stor nytte. Utvalget viser også til at registeret dekker de registerbehov som en omsorgspoolen, jf utkastet § 4-15, vil ha når det gjelder medlemskap i foretakspensjonsordninger, og således vil lette registreringen av omsorgsopptjent pensjon.

Utkastet § 4-20 sier at fripoliser fra foretakspensjonsordninger som er godkjent etter denne loven skal registreres i registeret. Også eldre fripoliser fra private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven skal registreres, om ikke sterke praktiske hensyn taler for andre løsninger. Selve utformingen av registeret vil gjøres gjennom forskrift med hjemmel i denne lov, når det besluttes opprettet.

Utvalget påpeker at lovforslaget vil generere flere og mindre fripoliser enn i dag, bl a gjennom redusert krav til ansettelsestid og stillingsandel for rett til medlemskap og opptjent pensjon og rett til fripolise for en andel av opptjent pensjon ved redusert framtidig opptjening gjennom redusert pensjonsgivende lønn eller endret beregningsgrunnlag. Dessuten vil overgangen til lineær opptjening i noen tilfeller gi rett til fripoliser der opptjent pensjon etter det lineære prinsippet er mindre enn den ville vært etter det tradisjonelle prinsippet.

Utvalget viser til at kostnadene for administrasjon av mange, relativt små fripoliser vil være store i forhold til verdien av den enkelte polise, og dermed vil den andel av et eventuelt overskudd i selskapet som tilfaller polisen, lett være mindre enn de kostnader som polisen belastes med. Utvalget mener at en løsning der en åpner for adgang til å samle flere fripoliser til en større «fripolise-konto» hos et forsikringsselskap, kan være et godt alternativ til annen konverteringsadgang. Ved å åpne for slik samling, vil det antall fripoliser som selskap og enkeltperson må forholde seg til, kunne reduseres kraftig. Dette gir mindre administrasjon og lavere kostnader, mens avkastningen, etter kostnader, på slike rettigheter vil øke. Utvalget foreslår i § 4-21 at en arbeidstaker som har flere fripoliser utstedt av samme pensjonsinnretning, kan kreve at rettighetene etter polisene blir slått sammen og at ny fripolise blir utstedt på grunnlag av de samlede rettigheter. Dette gjelder også i tilfelle av flytting som nevnt i § 4-9.

Utvalget viser videre til at omfanget av forsikringsdekning innen de enkelte fripoliser kan variere fra bare alderspensjon, til å inkludere ytelser i forbindelse med uførhet og etterlattepensjon, og også andre forhold, som f eks særaldersgrenser, kan være aktuelle. Utvalget viser i denne forbindelse til de regler som er gitt for slike forhold i kapitlet om medregning.

Ved sammenslåingen av fripoliser som gir ulike rettigheter, foreslår utvalget at det skal foretas omregning av alderspensjon på grunnlag av premiereserver for alderspensjon på omregningstidspunktet, jf utkastet § 4-21. Samlet kontantverdi skal være den samme før og etter omregningen. Det kan ikke legges til grunn en lavere pensjonsalder enn 67 år med mindre pensjonsalderen etter alle fripolisene er lavere enn 67 år. Fripolise som gir rett til utbetaling av pensjon når krav om sammenslåing fremsettes, omfattes ikke av sammenslåing med mindre pensjonsinnretningen samtykker.

Kongen kan fastsette nærmere regler om omregning av rettigheter etter fripoliser som slås sammen, herunder regler som gjelder uførepensjon og etterlattepensjoner fordi slike kan by på særlige forsikringstekniske omregningsproblemer.

Høringsuttalelsene

Sparebankforeningen uttaler om forslaget:

«Uten at dette var med i Selvig-utvalgets mandat har utvalget ut fra behandlingen av Velferdsmeldingen lagt til rette for en hjemmel i lovutkastet for opprettelse av et sentralt register for fripoliser i tjenestepensjonsordninger. Hvis man går inn for å opprette et slikt register, går vi ut fra at Datatilsynet i sine konsesjonsvilkår vil legge sterke begrensninger på å utnytte data fra et slikt register til bruk i livselskapenes markedsføring og salgsarbeid.»

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), AktuarKonsulenters Forum, Bankenes Arbeidsgiverforeningog Norwegian Insurance Partners (Non Marine) støtter forslaget om opprettelse av er fripoliseregister, blant annet fordi dette vil gi bedre oversikt over tidligere rettigheter, både for arbeidsgiverne, arbeidstakerne og selskapene.

Norwegian Insurance Partners (Non Marine) påpeker at registreringen av fripoliser vil være tidkrevende, men antar at dette på sikt vil medføre en effektivisering av rutinene ved innlemming av nye medlemmer og en korrekt registrering av fripolise-rettigheter. AktuarKonsulenters Forum har lignende synspunkter og uttaler videre:

«Vi forutsetter at registreringen kun er ment å omfatte fripoliser som utstedes ved fratredelse fra foretak/konsern. Det er viktig at de offentlige tjenestepensjonsordninger blir inkludert i fripoliseregisteret. Som kjent gir ikke disse ordninger i dag tallfestede opplysninger/estimater til sine medlemmer om hvilke fripolisebeløp som er opptjent.»

Norges Forsikringsforbund (NFF) anser forslaget som overflødig på grunn av den adgang det åpnes for til å slå sammen fripoliser i de enkelte selskap. Forsikringsforbundet uttaler videre:

«Kontoføring av fripoliser sikrer allerede i dag oversikten, en oversikt som ikke fantes bare for noen år siden. Innføring av et fripoliseregister vil igjen øke administrasjonsomkostningene i tjenestepensjonene.»

Kredittilsynet viser også til at en adgang til å slå sammen fripoliser vil redusere antall fripoliser, men antar at et fripoliseregister vil kunne ha en viss nytteverdi, ikke minst fordi bestemmelsene i det nye lovforslaget vil kunne føre til at det blir utstedt flere fripoliser enn tidligere.

Bankenes Arbeidsgiverforening ser det som positivt at det skal bli anledning til å slå sammen fripolisene, men forutsetter at den enkelte selv kan velge i hvilket forsikringsselskap fripolisen skal stå, og at flytterett for slike poliser opprettholdes.

Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å følge opp Stortingets merknad ved å foreslå en hjemmel for opprettelse av et fripoliseregister. Departementet viser til at bestemmelser i det nye lovforslaget kan medføre at det blir utstedt flere fripoliser enn tidligere, og at det kan være behov for en samlet oversikt over opptjente rettigheter.

Kostnadene ved etableringen av et slikt register vil avhenge av at det etableres effektiv informasjonsutlevering. Som Norges Forsikringsforbund påpeker er tilsvarende opplysninger allerede i dag tilgjengelige i selskapene. Et slikt register vil også være av stor nytte for offentlige utredningsoppgaver og til generelle statistikkformål. Den nærmere bruken av registeret vil eventuelt fastsettes i forskrift.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at arbeidstaker som har flere fripoliser utstedt av samme pensjonsinnretning, skal kunne kreve at rettighetene etter polisene blir slått sammen og at ny fripolise blir utstedt på grunnlag av de samlede rettigheter. Departementet registrerer at den foreslåtte adgangen til å slå sammen fripoliser har fått tilslutning blant de høringsinstansene som har uttalt seg. Departementet ser slik sammenslåingsadgang som nyttig, i det den vil redusere antallet fripoliser og dermed omfanget av administrasjon knyttet til disse.

Departementet er enig med høringsinstanser som påpeker at adgangen til å slå sammen fripoliser isolert sett vil redusere antall fripoliser. Dette må også ses i sammenheng med forsikringstakers adgang til flytting av fripoliser, som innebærer at fripolisene kan flyttes til samme pensjonsordning før sammenslåing. Et fripoliseregister vil likevel kunne gi nyttig informasjon om omfang og verdi av fripoliser. Departementet vil derfor ved vurderingen av om et slikt register faktisk skal opprettes blant annet ta hensyn til om adgangen til å slå sammen fripoliser i vesentlig grad vil redusere et slikt behov.

Når det gjelder retten til å velge i hvilket livsforsikringsselskap en fripolise skal stå, viser departementet til at lovforslaget § 4-9 femte ledd viderefører gjeldende flytterett for fripoliser.