7 Alderspensjon

7.1 Gjeldende rett

Etter 1968-reglene § 5 nr 2 kan en tjenestepensjonsordning yte alderspensjon, pensjon til etterlatt ektefelle og etterlatte barn under 21 år, uførepensjon dersom arbeidstakeren er minst 25 prosent ufør, samt premiefritak etter ervervsuførhet. En pensjonsordning kan ikke gi andre ytelser enn dette. Utbetaling av alderspensjon kan først skje når medlemmet fyller 67 år. I medhold av § 5 nr 3 kan Kongen, eller Sosial- og helsedepartementet dersom vedtaket ikke gjelder større grupper av arbeidstakere eller kan ha prinsipiell betydning, fastsette lavere pensjonsalder for stillinger som medfører uvanlig fysisk eller psykisk belastning eller som stiller spesielle krav til fysiske eller psykiske egenskaper som normalt blir svekket før fylte 67 år. I forskrift av 27. oktober 1969 nr 9451 § 5 er det fastsatt lavere pensjonsalder for enkelte yrkesgrupper som f eks flypiloter og dykkere (55 år), andre flybesetningsmedlemmer (60 år), samt for yrkessjåfører (62 år).

Foretakets pensjonsforpliktelser overfor arbeidstakerne skal fastsettes etter en pensjonsplan som skal være den samme for alle medlemmene av ordningen, jf 1968-reglene § 6 nr 1 bokstav a. Forpliktelsene defineres som periodiske ytelser, normalt bestemt ut fra sluttlønn, som utbetales fra oppnådd pensjonsalder. I pensjonsplanen skal det fastsettes som et vilkår for å oppnå fulle pensjonsytelser at arbeidstakeren når pensjonsalderen nås har en tjenestetid i foretaket på minst 30 år, jf § 6 nr 1 bokstav d. Ved kortere tjenestetid skal ytelsene avkortes forholdsmessig. Det er anledning til å yte en viss minstepensjon til arbeidstakere som ellers ville fått ubetydelige pensjoner. Foretaket kan videre velge om det ved fastsettelse av pensjonsytelsene skal hensynta ytelser som tidligere er opptjent i annen pensjonsordning, jf § 6 nr 2 bokstav c. 1968-reglene har ikke nærmere regler om hvordan medregning av tidligere opptjente rettigheter i praksis skal gjennomføres.

I lønnen medregnes provisjon, akkordtillegg, akkordavsavnsgodtgjørelse, feriepenger og verdien av fritt hus og fri kost, jf § 6 Punkt 1, første punktum. Verdien av andre naturalytelser skal medregnes i den utstrekning de regnes som skattepliktig inntekt. Overtidsgodtgjørelse og andre varierende eller midlertidige tillegg kan det ses bort fra.

Innenfor de begrensinger som arbeidsrettslige regler setter og innenfor eventuelle begrensinger i forsikringsavtalen, kan foretaket på avtalerettslig grunnlag endre pensjonsplanen med virkning fremover. Det betyr at medlemmenes opptjente rettigheter, dvs retten til andel av premiereserve, ikke påvirkes. I visse tilfeller er det imidlertid også adgang til nedsettelse av premiereserven og dermed sikret pensjon, jf 1968-reglene § 13 nr 1 tredje og fjerde ledd. Det kan fastsettes i pensjonsplanen at pensjonsytelsene kan nedsettes dersom dette fører til en mer nøyaktig tilpasning til folketrygdens ytelser enn det har vært mulig å foreta ved premieberegningen. Ytelsene kan også nedsettes dersom det skjer vesentlige endringer i folketrygden som gjør at de forutsetninger som ligger til grunn for pensjonsplanen ikke lenger er til stede. Sosial- og helsedepartementet avgjør i medhold av § 13 om det foreligger vesentlige endringer i folketrygden.

På bakgrunn av fordelingshensyn setter 1968-reglene begrensninger på ytelsesnivået i tjenestepensjonsordningen. For det første begrenses ytelsesnivået ved et tak på pensjonsgrunnlaget på 12 ganger folketrygdens grunnbeløp, jf § 5 nr 1. Videre begrenses ytelsesnivået av forholdsmessighetsprinsippet, som innebærer at det skal være et rimelig forhold mellom samlede pensjonsytelser, dvs tjenestepensjon og pensjon fra folketrygden, som de enkelte arbeidstakere er sikret. Ved siden av dette skal pensjonsytelsene stå i forhold til lønn og tjenestetid i foretaket. 1968-reglene § 6 nr 1 bokstav c angir en ramme for rimelighetsstandarden. Etter bestemmelsen skal samlede pensjonsytelser ikke utgjøre en større prosentdel av lønnen for en arbeidstaker med høyere lønn enn for en arbeidstaker med lavere lønn. Det motsatte, dvs større prosentandel for arbeidstaker med lav lønn, er imidlertid tillatt.

Bestemmelser i 1968-reglene § 4 Punkt 2 åpner for at de grupper som går inn under Pensjonstrygden for sjømenn kan holdes utenfor en pensjonsordning som er opprettet av et rederi. Det settes imidlertid som krav at en pensjonsordning som ikke opptar sjømenn, må ha en pensjonsplan med et moderat nivå. Bestemmelsen er praktisert slik at det ikke er adgang til å ta opp sjømenn med lavere ytelser enn de øvrige medlemmene, mens det er adgang til å holde sjømenn helt utenfor. Bruk av disse særvilkårene er forholdsvis utbredt blant rederiene.

Verken 1968-reglene, forsikringsvirksomhetsloven eller pensjonskasseforskriften inneholder i dag spesifikke bestemmelser om fremgangsmåten når pensjonsgrunnlaget endrer seg i løpet av premieinnbetalingstiden. Håndteringen av dette følger imidlertid av 1968-reglenes bestemmelser på andre områder. Økning av pensjonsgrunnlaget vil medføre en økning i alle de gjenværende premier ved årlig premiebetaling. Ved lineær opptjening vil premien i det året pensjonsgrunnlaget høynes måtte øke betydelig for å dekke økte rettigheter for tidligere tjenestetid. Det vil også bli en økning i premien i de resterende år frem til pensjonsalder, men i mindre grad enn ved tradisjonell premieberegning.

Nedsettelse av pensjonsgrunnlaget medfører lavere premie i resten av premieinnbetalingstiden. 1968-reglene § 13 angir imidlertid at medlemmene til enhver tid har rett til opptjent pensjon beregnet på grunnlag av den premiereserve som er samlet opp for vedkommende. Dette innebærer at de rettigheter som allerede er opptjent på tidspunktet for endring av ytelsene, ikke kan forringes.

7.2 Vurderinger og forslag

7.2.1 Pensjonsalder og særaldersgrenser

Utvalgets forslag

Utvalget har i sitt utkast lagt vekt på å lage regler for utformingen av alderspensjon som følger forholdsmessighetsprinsippet og som ellers er i overenstemmelse med de retningslinjer Stortinget har gitt, særlig med hensyn til forholdet til folketrygden. Foretakspensjon er en supplerende ytelse til folketrygden, og det må derfor ligge en folketrygdytelse i bunnen.

Alderspensjon skal etter utkastet § 5-1 første ledd ytes fra den pensjonsalder regelverket fastsetter, og skal løpe så lenge medlemmet lever. Utvalget foreslår at det ikke skal kunne fastsettes i regelverket at alderspensjon skal opphøre, eller at pensjonsytelsen settes ned etter et bestemt antall år etter pensjonsalder.

For stillinger med lavere pensjonsalder (særaldersgrenser) enn 67 år kan det i regelverket fastsettes at pensjonen bare skal løpe til fylte 67 år, eller at pensjonsytelsen skal settes ned ved fylte 67 år. I noen få unntak er det åpnet for at ytelser fra foretakspensjonsordningen kan tas ut før folketrygdytelsen. I slike tilfeller vil pensjonsordningen utbetale en full pensjonsytelse frem til folketrygden kommer til utbetaling ved fylte 67 år. Da vil ytelsene reduseres til et supplement til folketrygdens alderspensjon, jf utkastet § 5-1 andre ledd.

Høringsuttalelsene

Kredittilsynetstøtter prinsippet om at alderspensjon innenfor lovens virkeområde skal være livsvarig, og begrunner det med at pensjon pr forutsetning utgjør kompensasjon for inntektsbortfall, og inntektsbortfallet i sin natur er livsvarig.

Akademikernestøtter kravet om livslang ytelse uten nedsettelse av ytelsene etter et visst antall år:

«Man bør etterstrebe mest mulig likhet i pensjonsordningene med tanke på medregning, og sosialt vet man at pleiebehovet mer enn kompenserer for nedsatt fysisk aktivitet ved høy alder.»

Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) har lignende synspunker.

Landsorganisasjonen i Norge (LO)er enige i prinsippet om at ytelsene må vare livet ut. LO mener imidlertid kravet om at pensjonsytelsene ikke kan settes ned etter et bestemt antall år er uønsket. LO mener at et slikt forslag vil gjøre ordningene mer rigid og kan innebære at pensjonsytelsene for mange arbeidstakere blir svekket.

Norwegian Insurance Partners (Non Marine)legger vekt på at kostnadene er høyere ved livsvarige ytelser enn ved ytelser som opphører etter et bestemt antall år, og mener at fleksibilitet ved valg av løsning, spesielt for de foretak som ikke vil kunne bære utgiftene med en pensjonsordning med livsvarig alderspensjon, er viktig selv om Norwegian Insurance Partners i utgangspunktet er enige i at alderspensjonen bør være livsvarig. Innføring av obligatorisk livsvarig alderspensjon vil kunne medføre at en rekke foretak må si opp pensjonsordningen av økonomiske årsaker, eventuelt redusere pensjonsnivået for å opprettholde dagens premie. Norwegian Insurance Partners foreslår derfor at reglene tillater opphørende eller nedtrappende pensjonsytelser:

«En rekke pensjonsordninger har som vilkår i avtalen at alderspensjonen skal opphøre etter et bestemt antall år (eksempelvis 77 år), eller at pensjonsytelsene skal reduseres (eventuelt halveres) ved en gitt alder. Motivet for dette kan være økonomiske årsaker og/eller at foretaket ønsker å yte en alderspensjon i de mest aktive pensjonistårene. I denne anledning nevner vi at premien for en pensjonsordning med opphørende alderspensjon ved 77 år er ca 25 - 30 pst lavere enn for en ordning med livsvarige ytelser.»

Sparebankforeningenser ikke nødvendigheten av å ta bort muligheten for bedriftene til å velge en tidsbegrenset utbetalingsperiode, og viser til Hylland-utvalgets påpekning av at man bør sidestille ordninger med og uten dødelighetsarv og egne kommentarer til innskuddsordninger.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)mener at dette kravet er for strengt. Arbeidslivets parter bør ha anledning til å avtale opphørende pensjon innenfor en tjenestepensjonsordning. Obligatoriske livsvarige pensjonsytelser vil dessuten medføre økte kostnader for bedriftene.

Norges Forsikringsforbund (NFF)mener at kravet om livsvarig alderspensjon er strengt, og skriver videre:

«Det bør generelt være anledning til å avtale opphørende pensjon innenfor en tjenestepensjon. Det bør i alle fall gis anledning til å avtale at pensjonsytelsene skal nedtrappes etter et visst antall år.»

Norske Pensjonskassers Forening (NPF)foreslår at det opprettholdes adgang til å anvende opphørende pensjon:

«Det kan likevel kunne godtas at pensjonsytelsene ikke skal kunne opphøre før etter ti år. Dersom det ikke opprettholdes adgang til å anvende opphørende pensjon, bør det beholdes en adgang til å avtrappe ytelsene.»

Norsk Flygerforbunduttaler følgende om kravet til livsvarig alderspensjon:

«At en alderspensjon er livsvarig er i og for seg greit, men det bør imidlertid være mulig å ha et ulikt pensjonsnivå før og etter 67 år.»

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)uttaler at ca 15 prosent av tjenestepensjonsordningene har såkalte opphørende pensjoner:

«For disse bedriftene betyr livsvarig utbetaling av pensjonene en økning i pensjonsutgiftene på anslagsvis 40%. Således er det foretatt beregninger i bl a 3 bedrifter med til sammen 4500 ansatte i samme konsern som vil få en premieøkning på 52% for menn (og 62% for kvinner) ved at utbetalingsperioden øker fra 10 år til livsvarig. Vi har skjønnsmessig veiet dette til å utgjøre en gjennomsnittsøkning på 5% - 6% for de kollektive ordningene under ett. Som en innvending kan det hevdes at arbeidsgiver vil kunne legge om ordningen til det nye system slik at kostnadsnøytralitet sikres. Imidlertid vil dette bli en vanskelig forhandlingssituasjon fordi hovedinnholdet i avtalen oppfattes som pensjonsnivået fra fylte 67 år. Det er ikke noe alternativ å få en årlig lavere pensjon fordelt over en mye lengre periode. Pensjonsnivået de siste årene som pensjonist er helt åpenbart av mindre betydning enn i de første årene som pensjonist. Bedriftene det er henvist til ovenfor, har liten tro på at de vil få gjennomslag for at pensjonsytelsene kan reduseres ved overgang til livsvarighet.»

Bankenes Arbeidsgiverforening (v/Kreditkassen)uttaler at det ikke bør være obligatoriske livsvarige ytelser i reglene:

«Vi har ikke noe i mot livsvarig pensjon, som vi mener er et gode for de ansatte. Men igjen mener vi at dette bør overlates til den enkelte bedrift, og derfor ikke være obligatorisk. Likeledes mener vi at det burde kunne gis avtrapningsregler slik at alderspensjonen kan avta med alder.»

Ligningsutvalgetønsker en presisering av ordlyden i bestemmelsene:

«Det følger av § 5-1, 1. ledd at retten til alderspensjon skal løpe så lenge medlemmet lever. I 2. ledd fremgår det av ordlyden at det for stillinger med lavere pensjonsalder enn 67 år kan fastsettes i regelverket at pensjonen bare skal løpe til fylte 67 år. Ligningsutvalget får ikke regelen i 2. ledd til å harmonere med regelen i 1. ledd om at pensjonen skal løpe så lenge medlemmet lever. Det er mulig Ligningsutvalget ikke helt har forstått regelen. Regelen bør i så fall utformes klarere.»

Også Kredittilsynetforeslår presiseringer av reglene, i form av en krysshenvisning fra første ledd til § 5 - 6 annet ledd, som modifiserer kravet om livsvarige ytelser når årlig pensjon utgjør mindre enn 20 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Videre mener Kredittilsynet at det i annet ledd bør det presiseres at pensjonsplanen for personer med lavere pensjonsalder skal være den samme etter fylte 67 år som for de øvrige arbeidstakere:

«Bestemmelsen kan isolert sett leses slik at det skal være mulig å tilby disse personer alderspensjon kun fra den lavere pensjonsalder til 67 år, mens de øvrige arbeidstakere ytes livsvarig pensjon fra fylte 67 år. Dette er naturligvis ikke tilsiktet.»

Departementets vurdering

Velferdsmeldingen la særlig vekt på de langsiktige konsekvensene ved vurderingen av aldersgrensespørsmålet i tjenestepensjonsordningene og viste til behovet for å øke den faktiske pensjoneringsalderen i Norge. Daværende regjering gikk derfor inn for at en som et nødvendig bidrag til dette opprettholder en normal aldersgrense på 67 år i de pensjonsordningene som i dag reguleres av 1968-reglene. Stortinget sluttet seg til at folketrygden skal være bærebjelken i pensjonssystemet, og det er derfor naturlig at aldersgrensen for uttak av tjenestepensjon er den samme som pensjonsalderen i folketrygden. Ønsket om tidligere avgang fra arbeidslivet bør dekkes innenfor ordningene med Avtalefestet førtidspensjon (AFP). Departementet støtter derfor utvalgets forslag om å anvende samme aldersgrense i foretakspensjonsordninger som folketrygden.

Flere av høringsinstansene foreslår at pensjonsytelsene bør reduseres med alder. Dette spørsmålet har etter departementets oppfatning flere aspekter. En pensjonsordning med kort utbetalingstid vil kreve lavere årlige innbetalinger og således være rimeligere for foretaket, fordi de samlede utbetalinger skal være lavere enn i en livsvarig ordning. Spørsmålet er om en kortere utbetalingshorisont oppfyller de krav som bør stilles til en pensjonsordning med skattemessig særbehandling. Under behandlingen av Velferdsmeldingen mente et flertall i sosialkomiteen bestående av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstrepartis medlemmer at det bør stilles krav om livsvarige ytelser i tjenestepensjonsordninger. Departementet er av den oppfatning at hensikten med en pensjonsordning er å kompensere for bortfalt inntekt, og at siden dette bortfallet er livsvarig, bør også pensjonsytelsen være det.

Gjennomsnittlig levealder har i mange tiår vært økende, og nye pensjonister kan statistisk sett forvente å leve stadig lenger. Dette bidrar til at opphørende ytelser for yngre medlemmer i pensjonsordninger i dag vil føre til at disse vil ha en mye lengre periode uten slik pensjonsytelse enn tidligere pensjonister. Opphørende pensjon vil også ha større konsekvenser for kvinner, som statistisk sett lever lenger enn menn og dermed vil leve lenger uten pensjon hvis denne er opphørende.

Departementet vil særlig understreke at det ikke er dekning for å skille mellom den første fasen som pensjonist og senere faser, slik enkelte av høringsinstansene gjør. Eldre pensjonister kan ha særlig stort behov for midler for å tilpasse sin livssituasjon til en endret helsesituasjon mv, og slike behov bør ikke være underordnet behovet for et såkalt aktivt liv de første pensjonsårene. Det samme forholdet gjør seg ikke gjeldende i individuelle pensjonsavtaler, fordi slike avtaler nettopp gjør det mulig for den enkelte å planlegge sin egen pensjonisttilværelse. Foretakspensjonsavtaler er kollektive avtaler som ikke kan gis individuell utforming og som skal oppfylle andre pensjonsmessige hensyn enn individuelle ordninger.

Departementet støtter en formalisering av dagens praksis, der tjenestepensjonsordningen for grupper med godkjent særaldersgrense kan kompensere for at det ikke foreligger en grunnytelse fra folketrygden i perioden fra særaldersgrensen og frem til folketrygdens aldersgrense. Det er i proposisjonen mulig å utforme dette enten ved at foretakspensjonsordningen kan utformes bare for grupper med særaldersgrense, og dermed gir disse en ytelse inntil folketrygden kommer til utbetaling. Dette anses ikke å stride mot forholdsmessighetsprinsippet. Alternativt kan foretakspensjonsordningen omfatte alle ansatte, og utformes da slik at utbetalingen til eventuelle grupper med særaldersgrense ikke bortfaller, men settes ned til når disse når folketrygdens pensjonsalder og mottar alderspensjon. Selv om foretakspensjonen isolert sett reduseres, opprettholdes da det samlede pensjonsnivå. Forholdsmessighetsprinsippet vil kreve at pensjonsplanen fra aldersgrensen er den samme for alle grupper.

Departementet vil spesifisere hvilke grupper som har særaldersgrense i egen forskrift.

7.2.2 Alderspensjonens utforming

Utvalgets forslag

Alderspensjonen i en foretakspensjonsordning kan fastsettes som et gitt tillegg til folketrygdens ytelser på enhver tid, jf utkastet § 2-1 første ledd. Slike tillegg kan etter utkastet § 5-2 første ledd fastsettes som

• et bestemt beløp fastsatt ut fra lønn (beregnet etter regelverket) sammen med en standardberegnet folketrygd

• en bestemt del av lønn (beregnet etter regelverket), eller

• et bestemt beløp pr medlem, fastsatt i forhold til og ikke høyere enn folketrygdens grunnbeløp.

Et bestemt beløp fastsatt ut fra lønn innbefatter en felles pensjonsprosent for alle medlemmene for summen av folketrygd og foretakspensjon. Det kan under dette alternativet også inkluderes utforminger der deler av pensjonsgivende lønn ikke inkluderes som pensjonsgrunnlag, for eksempel ved at lønn under et minste nivå ikke teller med.

Det andre alternativet vil som oftest innebære at en har tatt steget fullt ut til en netto tilleggsordning, og definerer pensjonsordningen uten å se hen til folketrygden. Kravet til forholdsmessighet må være oppfylt, noe det normalt vil være hvis alle medlemmene har samme kompensasjonsgrad.

Det siste alternativet, et bestemt beløp for samtlige medlemmer, kan stå i strid med forholdsmessighetsprinsippets krav til at samlet pensjonsytelse fra foretakspensjonsordning og standardberegnet folketrygd skal være rimelig ut fra lønn og tjenestetid i foretaket. I utkastet er derfor beløpet begrenset til folketrygdens grunnbeløp. Utvalget har sett denne ordningen både som et selvstendig alternativ og som et supplement til de to andre. Sistnevnte innebærer at man gir en minste pensjonsytelse for alle medlemmer. På denne måten kan arbeidsgiver sikre en ytelse til ansatte som ellers ikke ville opptjent pensjon. I sitt regelverk kan ordningen sette krav til en viss tjenestetid, slik at det blir et rimelig forhold mellom tjenestetid og ytelse. Dette kravet trenger ikke være identisk med ordningens krav etter § 4-2 første ledd. Utvalget har funnet at en slik minste pensjon ikke bør gi seg utslag ved fratreden før pensjonsalder, slik at utbetaling av en minste pensjon bare skal skje ved fratredelse ved pensjonsalder og at en minste pensjon ikke skal gi rett til fripolise. Utvalget peker på at hyppige jobbskifter ellers vil resultere i en urimelig høy samlet pensjon.

Er alderspensjon fastsatt ut fra lønn, skal endring i lønn som følge av særskilt avtale eller av den alminnelige lønnsutvikling i foretaket legges til grunn fra det tidspunkt endringen trer ikraft. Det samme gjelder når pensjonen er fastsatt som en bestemt del av folketrygdens grunnbeløp.

I utkastet § 5-6 første ledd bokstav c foreslår utvalget videre at regelverket i ordningen også kan bestemme at grupper av arbeidstakere som ikke har rett til medlemskap i pensjonsordningen etter reglene i lovutkastet kapittel 3, men som likevel er tatt opp som medlemmer, skal ha lavere ytelser enn andre medlemmer. Videre kan regelverket etter utkastet § 5-6 annet ledd fastsette at pensjonens løpetid ved lav premiereserve skal settes ned til det antall hele år som er nødvendig for at årlig pensjon kommer opp på et nivå tilsvarende omlag 20 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Kontantverdien av pensjonen skal være den samme før og etter omregningen.

Høringsuttalelsene

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)fremhever at utvalget foreslår at forholdsmessighetsprinsippet legges til grunn ved pensjonsberegningen, dvs at ytelsene etter pensjonsplanen skal utformes slik at de enkelte medlemmers samlede pensjonsytelser fra pensjonsordningen og standardberegnet folketrygd skal være rimelig ut fra lønn og tjenestetid i foretaket, og er enig i dette prinsipp, og i de tre hovedalternativer som utvalget skisserer. YS er også tilfreds med at det kan fastsettes et minste pensjonsbeløp tilsvarende folketrygdens grunnbeløp.

Kredittilsynetmener at det er visse uoverenstemmelser mellom kommentarene i NOU 1998: 1 og lovteksten:

«For så vidt angår første ledd bokstav c) heter det i kommentaren i avsnitt 10.5.2 (side 190) at det kan stilles krav om et visst antall års tjenestetid for rett til minstepensjon. Denne kommentaren er gal i den forstand at den ikke er reflektert i lovteksten.

I annet ledd er det motstrid mellom lovteksten og kommentaren i avsnitt 10.5.2 (side 190). I henhold til lovteksten skal en lønnsendring legges til grunn fra det tidspunkt endringen trer i kraft, uansett om endringen skyldes særskilt avtale eller den alminnelige lønnsutvikling i foretaket. I henhold til kommentaren gjelder dette ikke ved «... særskilte lønnsendringer på annet grunnlag».

Etter det Kredittilsynet erfarer, er lovteksten korrekt og kommentaren gal på dette punkt, og annet ledd første punktum kan således enklere formuleres som:

«Er alderspensjon fastsatt utfra lønn, skal endring i lønn legges til grunn fra det tidspunkt endringen trer i kraft». For øvrig bør § 5-2 annet ledd vurderes flyttet til § 11-1 om regulering av pensjonsytelsene.»

Akademikernemener at det bør være mulig å gi en formel for ytelse etter pkt b) som kompenserer for folketrygdens reduserte ytelser for lønn over 6G:

«Hvis det er tenkt slikt her, bør det presiseres at dette er mulig. F.eks. fås en totalpensjon på 66%, for lønn over 6 G, ved å tegne en tjenestepensjon på 0,52x(lønn - 3,7G).»

Departementets vurdering

I de fleste tilfeller er det etter departementets syn grunn til å tro at alderspensjonen fastsettes ut fra lønn som omhandlet i forslaget § 5-2 første ledd, alternativene a eller b. Etter bokstav a skal pensjonen fastsettes sammen med en standardberegnet folketrygd, dvs parallelt med begrensingen som er gitt etter forholdsmessighetsprinsippet. En pensjon etter dette alternativet vil gi både absolutt, og som andel av lønn, høyere pensjon fra foretakspensjonsordningen isolert sett til høytlønte enn til lavtlønte. Etter bokstav b skal pensjonen utgjøre en fast andel av lønn for alle ansatte. Dette oppfyller også kravet til forholdsmessighet.

Blant høringsinstansene reises spørsmål om pensjonen etter bokstav a også kan utformes kun som en kompensasjon for redusert opptjening av folketrygdens tilleggspensjon over knekkpunktet på 6 G. Departementet legger vekt på at denne utformingen vil føre til at ordningen vil være forbeholdt grupper med høyere lønn i foretaket. Ordninger som kun supplerer folketrygden i et begrenset lønnsintervall, der folketrygdens fordelingsprofil medfører reduserte ytelser, oppfyller ikke rollen som supplerende pensjonsordning på noen god måte.

Departementet ser det som åpenbart at en minste pensjon, jf forslaget § 5-2 bokstav c må følge forholdsmessighetsprinsippet, og dermed opptjenes over samme tidsrom som annen pensjon for å gi full uttelling. Departementet har merket seg at utvalget foreslår at pensjon etter bokstav e ikke skal gi rett til fripolise ved fratreden før pensjonsalder. Ved å spesifisere at opptjeningen skal skje som for annen pensjon, ser ikke departementet behov for slike begrensninger.

I forslaget § 5-2 annet ledd spesifiseres det at ytelsesprinsippet krever at en lønnsøkning skal medføre økt opptjent pensjon fra det tidspunkt endringen trer i kraft. Dette må ses i sammenheng med § 5-6 bokstav a der det gis adgang til å se bort fra tidligere tjenestetid hvis endringen i lønn går ut over den alminnelige lønnsutvikling i foretaket. Adgangen i § 5-6 er gitt for å unngå at søkere med lang opptjeningstid i foretaket skal stå svakere enn eksterne søkere ved opprykk. Uten slik adgang vil internt opprykk i enkelte tilfeller kunne utløse særledes store engangspremier under det lineære prinsipp. Det vil naturligvis være anledning til å avtale lønnsopprykk særskilt, og hovedregelen i § 5-2 annet ledd vil da kreve at dette legges til grunn for opptjent pensjon straks det trer i kraft. Departementet støtter at lønnsøkning skal legges til grunn fra det tidspunkt endringen trer i kraft.

7.2.3 Forholdsmessighetsprinsippet

Utvalgets forslag

I utkastet § 5-3 annet ledd fastslås det at pensjonsytelsene for den enkelte, sammen med standardberegnet folketrygd, ikke skal utgjøre en høyere del av pensjonsgrunnlaget for arbeidstakere med høy lønn enn de utgjør for arbeidstakere med lavere lønn. Hensikten er å unngå at ordningene misbrukes til å gi særfordeler til grupper med høy lønn.

For medlemmer som omfattes av andre pensjonsordninger som foretaket har betalt eller betaler premie til, skal ytelser fra slike ordninger også inngå ved beregningen av de samlede pensjonsytelser. Slike ordninger kan f eks være lukkede tjenestepensjonsordninger fra før 1968, som da må følge forskriften fra 1952.

Utvalget ser ikke noen grunner til at rederier fortsatt skal kunne ha pensjonsordning innenfor skattefavoriseringen for en mindre del av de ansatte, nemlig kontoransatte, mens seilende personell holdes utenfor. Blant andre foretak gjelder forholdsmessighetsprinsippet, dvs at pensjonsordningen ikke kan forbeholdes en gruppe av ansatte. Utvalget vil derfor ikke videreføre særbestemmelsen i 1968-reglene som åpner for dette. De pensjonsordningene som ikke har tatt opp sjømenn i pensjonsordningen, bør få en rimelig frist til å oppfylle det nye lovverkets krav eller avvikle ordningen og opprette ny ordning utenfor skattefavoriseringen. Utvalget antar at en tre års frist bør gi de aktuelle rederier tilstrekkelig tid til å tilpasse pensjonsordningen til loven på dette punkt, jf forslag til overgangsregel i utkastet § 16-2 tredje ledd. Det kreves ikke at tjenestetid i foretaket før opptak i pensjonsordningen skal medregnes om seilende personell tas opp, selv om ordningen ellers praktiserer medregning.

Høringsuttalelsene

Kredittilsynethar ingen innvendinger til utformingen av forholdsmessighetsprinsippet.

Ligningsutvalgetuttaler at regelen åpner for rimelighetshensyn og burde vært fulgt av en beskrivelse av tidligere praksis:

«I forslagets § 5-3, 1. ledd kreves at ytelsene skal fastsettes slik at den pensjonsytelse de enkelte medlemmer mottar sammen med standardberegnet folketrygd, blir rimelig ut fra pensjonsgivende lønn og tjenestetid i foretaket. For ligningsutvalget kan dette, ut fra fremstillingen på side 55 i NOU'en, se ut som en begrensning i kompensasjonsnivået oppad. Dvs. at ytelsene ikke kan settes høyere enn det som er rimelig ut fra lønn og tjenestetid. Forsåvidt er regelen unødvendig ved siden av begrensningene i § 5-3, 2. ledd og § 5-7. En mer naturlig forståelse er at regelen setter grenser nedad for nivået på ytelsene. Dvs. at ytelsene ikke kan settes lavere enn det som er rimelig ut fra lønn og tjenestetid. Regelen i bestemmelsens 2. punktum om at det likevel kan fastsettes at alle medlemmer uten hensyn til lønn skal ha rett til en minsteytelse på inntil grunnbeløpet i folketrygden taler for en slik forståelse. Uansett åpner bestemmelsen for rimelighetsvurderinger. Etter Ligningsutvalgets oppfatning bør det komme klarere frem hva som ligger i dette. Bestemmelsen er en videreføring av § 6, nr. 1 i 1968-reglene. Utvalget bør derfor si noe om hvorledes bestemmelsen er forstått og praktisert tidligere.»

Akademikerneuttaler følgende om forholdsmessighetsprinsippet:

«Dette sikrer en god sosial profil for alle pensjonsordninger og burde, slik det også er i dag, være tilstrekkelig med hensyn på dette forholdet. Begrensningene i § 5-7 burde derfor være unødvendig.»

Flere høringsinstanser har bemerkninger til innskrenkingen av rederienes adgang til særvilkår. Rederienes Landsforening uttaler at foreningen:

«har merket seg at adgangen som man i dag har til å unnta sjøfolk fra bedriftens pensjonsordning, når de ansatte er omfattet av reglene i lov om pensjonstrygd for sjømenn, er foreslått opphevet. Dette finner vi meget uheldig.»

Foreningen legger vekt på at:

«pensjonstrygden for sjømenn for tiden er under utredning, og mener at det er lite hensiktsmessig å foreslå andre tiltak før man ser hvordan den fremtidige sjømannspensjon blir.»

Norges Rederiforbund uttaler at både gjeldende norske forskrifter om tjenestepensjonsordninger og utkastet til lov om foretakspensjon går lenger enn det EØS-reglene krever i spørsmålet om likebehandling av sosiale trygderettigheter for statsborgere i EØS-området. Forbundet skriver:

«Gjeldende norske forskrifter om tjenestepensjonsordninger forutsetter imidlertid at alle som omfattes av folketrygdens regler skal omfattes av bedriftens kollektive tjenestepensjonsordning. I innstillingen foreslås disse reglene opprettholdt. I tillegg antydes uttrykkelige regler om at alle EØS borgere skal medtas i foretakets pensjonsordning.»

Forbundet er mot denne type særnorske regler for den virksomhet forbundets medlemmer driver. Forbundet uttaler videre:

«Vi kan se at forslaget kan være berettiget for EØS borgere som bor og arbeider i Norge. For EØS borgere som tjenestegjør på norske fartøyer i utenriksfart og offshore med bosted utenfor Norge, er situasjonen en annen. De utenlandsboende EØS arbeidernes lønns- og arbeidsvilkår vil av mange grunner kunne være forskjellige fra de vilkår som gjelder for ansatte bosatt i Norge.»

Videre uttaler Norges Rederiforbund seg om forholdsmessighetsprinsippet:

«I dette pkt. nevnes at det i gjeldende forskrift § 4 pkt. 2 gis kommentarer til forslaget om å avvikle adgangen til å unnta grupper utenfor som omfattes av loven om Pensjonstrygden for sjømenn. Vi er som foran nevnt, sterkt uenige i dette.»

Pensjonstrygden for sjømenn gir alderspensjon fra 60 til 67 år, dvs fram til folketrygden overtar. Dette innebærer at det for disse ansatte gjelder en pensjonsalder på 60 år, som utnyttes av de aller fleste. Forbundet har i tillegg inngått tariffavtaler som gir en tilleggsytelse til sjømannspensjon fra 60 til 67 år. Forbundet uttaler om disse ordningene at:

«Våre næringers utgifter til disse to ordningene er betydelige.» Videre sier forbundet: «Forslaget i NOU meldingen om å inkludere disse ansatte også i ordningen for kontoransatte vil kunne skape store problemer for den ordning som gjelder i dag mellom 60 og 67 år. Vi kan ikke se at det har vært tatt hensyn til dette i forslaget i NOU meldingen.»

Norges Rederiforbund legger også vekt på at antallet ansatte i land er få:

«Rederienes kontoradministrasjon er vanligvis meget liten sammenlignet med det antall ansatte som tjenestegjør om bord. At man har etablert en pensjonsordning for de kontoransatte, er således ikke noe signal om at man også er villig og rede til å ta kostnadene med å inkludere de ansatte om bord i skipene/de flyttbare innretningene i den kollektive ordning. Lønns- og arbeidsvilkår for kontoransatte og de ansatte om bord er meget forskjellige, fordi arbeidet er meget forskjellig.»

Norges Rederiforbund peker også på at en utvidelse av ordningen vil medføre at hele ordningen må bruke den høyeste grunnlagsrente som er godkjent av Kredittilsynet i dag (3 prosent), og dermed få en premieøkning i forhold til dagens beregningsgrunnlag. Sammen med utvidelsen av medlemskretsen eksemplifiserer forbundet dette:

«I henhold til beregninger foretatt av forsikringseksperter, vil de forannevnte type regler kunne påføre et rederi med 150 kontoransatte og 530 sjøfolk økede utgifter til engangsinnbetalinger på ca. 20 mill. kr. og økte årlige premieinnbetalinger på opp til 10 mill. kr. Det sier seg selv at slike formidable nye utgifter vil gjøre det meget vanskelig å opprettholde sysselsettingen av norske sjøfolk samt å drive skipsfart utfra Norge. Vi kan ikke se at der er grunn til å innføre preseptoriske regler om at både ansatte i land og om bord må være med i foretakets pensjonsordning.»

Norwegian Insurance Partners (Non Marine)gir uttrykk for de samme synspunkter som Norges Rederiforbund.

Norges Rederiforbund har videre sendt et utdypende brev 16. oktober 1998 til departementet. I dette brevet viser forbundet til vedlagte beregninger fra Norwegian Insurance Partners for et spesifikt rederi. Dette rederiet har 180 kontoransatte medlemmer i pensjonsordning under 1968-reglene og 437 seilende arbeidstakere som ikke er medlemmer i ordningen. De sistnevnte er medlemmer i Pensjonstrygden for sjømenn og har tariffestet tilleggspensjonsordning som yter alderspensjon fra 60 til 67 år. Forbundet mener at dette er et representativt forhold mellom de to gruppene ansatte. I beregningene vises premieøkningen ved opptak av seilende personell fra aldersgrense 60 år, krav til tjenestetid 35 år sammen med konvertering til beregningsgrunnlag med grunnlagsrente lik 3 pst av eksisterende ordning. Dette gir følgende resultater:

• Premien utgjør i dag om lag 8 millioner kroner i året

• Konvertering av pensjonsordningen til 3 prosent grunnlagsrente krever en engangspremie på 9,5 millioner kroner, mens økning i årlig premie etter konvertering til lavere grunnlagsrente utgjør om lag 1,5 millioner kroner

• Årlig premie for seilende personell vil utgjøre 12 millioner kroner det første året. På sikt vil premien øke betydelig ettersom disse vil få økt tjenestetid i ordningen.

Det nevnes også at kompensasjon for manglende opptjening i folketrygden vil utgjøre et premietillegg på om lag 2 prosent. Konverteringen av pensjonsordningen for kontoransatte til lavere beregningsgrunnlag vil medføre at det årlige overskuddet som tilbakeføres til ordningens premiefond øker. Dette vil på sikt delvis kunne bidra til å utligne kostnaden ved engangspremien og økningen av den årlige premien for kontoransatte. De samlede økninger i premie vil imidlertid gi betydelige likviditetsmessige effekter ved opptak av seilende personell.

Norges Rederiforbund konkluderer med følgende:

«For ordens skyld gjøres oppmerksom på at hele sjømannspensjonsordningen er til vurdering av et statlig utvalg nedsatt etter vedtak av Stortinget. Det er en mulighet for at utvalgets konklusjoner vil kunne føre til betydelig kostnadsøkning for rederiene. Det er viktig at arbeidet med lov om foretakspensjon ses i sammenheng med dette. Etter vårt syn vil det prinsipielt være meget uheldig om det nå trekkes konklusjoner som berører rederienes utgifter til pensjon i forkant av dette arbeidet.»

Departementets vurdering

Ifølge utvalgets utkast skal pensjonsplanen fastsette ytelser slik at forholdet mellom de enkelte medlemmers samlede pensjonsytelser fra pensjonsordningen og beregnet folketrygd blir rimelig ut fra lønn og tjenestetid i foretaket. Hovedkravet til forholdsmessighet er - ved siden av at pensjonsytelsene skal stå i forhold til lønn og tjenestetid i foretaket - at pensjonsytelsene for den enkelte, sammen med en standardberegnet folketrygd, ikke skal utgjøre en høyere del av pensjonsgrunnlaget for arbeidstakere med høy lønn enn de utgjør for arbeidstakere med lavere lønn. Prinsippet tar sikte på å sikre at en skattefavorisert ordning ikke misbrukes til å gi særfordeler til grupper med høy lønn. Forholdsmessighetsprinsippet er ikke til hinder for at ansatte med lav lønn får prosentvis høyere pensjon (av lønn) enn høytlønte.

I dag er hovedkravet til forholdsmessighet ofte sammenstilt med at prosentandelen ikke øker med lønn. De fleste velferdsordninger har som grunnleggende mål å skape større likhet mellom grupper eller innad i grupper. Departementet mener at det bør settes likebehandlingskrav i skattefavoriserte ordninger, særlig for å hindre at bare enkeltgrupper nyter godt av skattefavoriseringen. Pensjonspolitisk er det et stort spenn mellom de likhetskrav som gjøres gjeldende i små foretak med gunstige foretakspensjonsordninger og folketrygdens brede målsettinger for befolkningen. I begge tilfeller er det likevel spørsmål om utjevning, og dermed regler som kan sikre eller styrke en viss fordelingsmessig rimelighet i forhold til en uregulert situasjon. Beløpsmessig lik pensjonsytelse for alle er, i denne sammenheng, ikke et mål. Mer enn likhet i betydningen «resultatlikhet» er det derfor rimelighet, utjevning og likebehandling som er fellesnevneren for foretakspensjonsordninger med skattefordel. Likebehandling er både et rettferdighetsideal og en hensiktsmessighetsnorm for velferdsordninger. Forholdsmessighetsprinsippet er derfor et krav om likebehandling etter lønn og ansattelsestid.

Verken i Velferdsmeldingen eller i innstillingen til Velferdsmeldingen ble det sagt noe generelt om hvilket kompensasjonsnivå ordningene bør ligge på. Slik det fremgår har utvalget sett det som vanskelig å fastsette hvilke grenser som bør gjelde. Departementet mener det ville være klart urimelig hvis pensjonsnivået skal kunne være høyere enn pensjonsgivende lønn. På grunn av de spesielle skattefordelene som gjelder for pensjonister, vil også forholdet mellom pensjon og lønn etter skatt gå i pensjonistens fordel. Pensjon opp mot lønn vil derfor også rammes av dette hensynet. Foretakspensjonsordninger skal være supplerende til folketrygden, og dette må være retningsgivende for valg av kompensasjonsnivå. Departementet viser til at pensjonsnivået i de offentlige ordningene er 2/3 av lønn opp til 8 G, og lavere for lønn over dette. I behandlingen av Velferdsmeldingen slutter flertallet i sosialkomiteen seg til Regjeringens vurdering om at pensjonsnivået i de offentlige tjenestepensjonsordningene er akseptabelt. Pensjonsnivå vesentlig høyere enn det må oppfattes som urimelige.

De fleste høringsinstansene støtter forholdsmessighetsprinsippets sentrale rolle, og det forslag til utforming av prinsippet som utvalget har kommet frem til. Departementets støtter utvalgets forslag.

Departementet finner grunn til å understreke at forholdsmessighetsprinsippet ble formalisert allerede i reglene fra 1952. Som utvalget peker på, har rederiene fortsatt pensjonsordninger som er forbeholdt ansatte på land (kontoransatte). Departementet kan ikke se at dette er i overenstemmelse med forholdsmessighetsprinsippet, og støtter utvalget i at det ikke er noen grunn til å videreføre dette unntaket ut over en rimelig overgangsperiode.

Som det også fremgår av foreslått § 3-2, gjør det seg gjeldende særskilte spørsmål for arbeidskraft som ikke har samme tilknytning til Norge som flertallet av folketrygdens medlemmer. Enkelte foretak kan ha ansatte som opprinnelig var medlemmer i tjenestepensjonsordningen og folketrygden og bosatt i Norge, men som er utestasjonerte for kortere eller lengre tid. På den andre siden kan andre foretak ha utenlandske ansatte som for kortere eller lengre tid arbeider i Norge. Enkelte foretak kan også ha utenlandske ansatte i utlandet. For noen foretak kan det virke hensiktsmessig at alle ansatte, inkludert utenlandske og utestasjonerte ansatte, har de samme lønns- og pensjonsbetingelser. Andre foretak vil mene at arbeidsbetingelsene for slike ulike arbeidstakergrupper bør tilpasses lokal praksis og ikke foretakets hovedordning for pensjon. En betingelse for medlemskap i foretakspensjonsordning er at den ansatte er pliktig medlem i folketrygden. Hovedregelen i § 2-1 i lov om folketrygd er at personer som er bosatt i Norge er pliktige medlemmer i folketrygden, jf forslaget § 3-2 tredje ledd og avsnitt 5.2.1.

En person som ikke er medlem i folketrygden etter folketrygdloven § 2-1, er likevel pliktig medlem i trygden dersom han eller hun er arbeidstaker i Norge, men ikke bosatt i Norge, jf folketrygdloven § 2-6. En arbeidstaker som arbeider med leting etter eller utvinning av olje, gass eller andre naturressurser på den norske delen av kontinentalsokkelen, er medlem i trygden bare dersom vedkommende fyller vilkårene for medlemskap etter folketrygdloven § 2-1. Videre vil en person som oppholder seg utenfor Norge, være pliktig medlem i trygden dersom han eller hun er norsk statsborger og arbeidstaker på et norskregistrert skip, jf folketrygdloven § 2-5 bokstav f. Personer som er ansatt i hotell- og restaurantvirksomhet om bord på turistskip registrert i norsk internasjonalt skipsregister, er imidlertid unntatt fra pliktig medlemskap. Slike personer skal heller ikke gis frivillig medlemskap i folketrygden.

Etter folketrygdloven § 2-6 er en utenlandsk statsborger som ikke er bosatt i Norge, men som er arbeidstaker på et norsk fiskefartøy eller norsk skip i utenriksfart som er registrert i det ordinære norske skipsregisteret, pliktig medlem i folketrygden med rett til ytelser ved yrkesskade og dødsfall. Ved yrkesskade har disse medlemmer rett til stønad ved helsetjenester, sykepenger, ytelser under medisinsk rehabilitering, ytelser under yrkesrettet attføring og uførepensjon. Ved dødsfall ytes det gravferdsstønad og etterlattepensjon. Etter departementets vurdering er medlemskap etter lov om folketrygd § 2-6 ikke tilstrekkelig til å være medlem etter forslaget til lov om foretakspensjon § 3-2 tredje ledd.

Etter 1968-reglene kan det settes som alminnelig vilkår for opptak i pensjonsordningen at arbeidstakeren ikke går inn under annen tjenestepensjonsordning som arbeidsgiveren betaler premie eller avgift til, og som gir ytelser av minst tilsvarende verdi, jf § 4, nr 2 bokstav e (forskrift av 28. juni 1968 nr 3). Etter 1968-reglene § 4 Punkt 2 (forskrift av 27. oktober 1969 nr 9451) anses dette tilfredsstilt dersom et rederi oppretter privat tjenestepensjonsordning som ikke, eller bare delvis, omfatter de grupper av arbeidstakere som går inn under Pensjonstrygden for sjømenn, om alderspensjon og uførepensjon fra den private tjenestepensjonsordningen - sammen med pensjon fra folketrygden og eventuell sjømannspensjon - ikke overstiger 66 prosent av lønnen. Tilsvarende må den samlede enkepensjon ikke overstige 50 prosent av lønnen, likevel slik at den supplerende enkepensjon kan utgjøre inntil 55 prosent av den supplerende alderspensjon etter fylte 70 år. Ved beregning av folketrygdens ytelser kan det regnes med 75 prosent av grunnbeløpet uten hensyn til om vedkommende er gift eller ugift. Departementet støtter utvalgets synspunkt at slike krav til ytelsene i rederiets tjenestepensjonsordning ikke videreføres i lov om foretakspensjon.

Som i 1968-reglene er det i lov om foretakspensjon foreslått at arbeidstakere som er medlemmer i annen pensjonsordning som foretaket betaler premie eller avgift til og som gir ytelser av minst tilsvarende verdi, ikke skal være medlemmer i ordningen, jf forslaget § 3-3 tredje ledd. I nevnte paragraf er det imidlertid gitt anledning til å fastsette i ordningens regelverk at slike medlemmer også tas opp i ordningen. Etter departementets vurdering er Pensjonstrygden for sjømenn og ordningene med avtalefestet pensjon i mange henseender sammenlignbare ordninger. Medlemskap i AFP-ordning regnes ikke å være i strid med 1968-reglenes § 4, og vil heller ikke være i strid med forslaget § 3-3 tredje ledd. 1968-reglenes § 4 og forslaget § 3-3 tredje ledd har bl a bakgrunn i adgangen til å lukke eksisterende pensjonsordninger i 1968, og tok sikte på å hindre dobbeltopptjening gjennom medlemskap i både lukket ordning og i ny ordning. Departementet anser ikke medlemskap i Pensjonstrygden for sjømenn som grunn til å la være å ta opp slike medlemmer i en foretakspensjonsordning.

Ifølge § 2 i forskrift om premier og forsikringsfond i livsforsikring av 15. september 1997 nr 1005 kan ikke premien på livsforsikringskontrakter beregnes på grunnlag av en avkastning av forvaltet kapital som er høyere enn 3 prosent p.a. Bestemmelsene gjelder livsforsikringskontrakter som inngås etter at forskriften trådte i kraft, og det er gitt særregler som sikrer at eldre kontrakter ved flytting kan opprettholdes med en grunnlagsrente på inntil 4 prosent p a. Kredittilsynet kan fastsette at bestemmelsene også skal gjelde ved opptak av nye medlemmer i kollektive pensjonsordninger. Departementet foreslår en bestemmelse i overgangsreglene, jf § 16-2 tredje ledd, som spesifiserer at foretak som tar opp medlemmer i pensjonsordning som tidligere har vært holdt utenfor etter 1968-reglene § 4 Punkt 2, kan fortsette med samme eller lavere grunnlagsrente enn den opprinnelige livsforsikringskontrakten. Denne grunnlagsrenten kan likevel ikke settes høyere enn 4 prosent p a.

Departementet vurderer disse tre endringene knyttet til rederiers adgang til å opprette foretakspensjonsordning som en hensiktsmessig forandring av 1968-reglene. Rederiene må ta opp alle de arbeidstakere som er pliktige medlemmer i folketrygden med opptjening av alderspensjon, i sin pensjonsordning, men får anledning til å videreføre slike ordninger med eksisterende beregningsgrunnlag. De spesielle begrensingene i ytelser som er pålagt rederiene videreføres ikke. Departementet vurderer det også slik at eksisterende ordninger bør få en rimelig periode til å ta opp et så høyt antall nye medlemmer, og foreslår i § 16-2 tredje ledd at fristen settes til ti år etter lovens ikrafttredelse.

7.2.4 Beregning av lønn

Utvalgets forslag

Forholdsmessighetsprinsippet tar utgangspunkt i summen av beregnet folketrygd og tjenestepensjon. Beregningen av folketrygden skal ta utgangspunkt i folketrygdens regler på beregningstidspunktet, pensjonsgivende lønn og personens alder. Utvalget har lagt vekt på at det lønnsbegrepet som ligger til grunn for fastsetteslse av pensjoner, må støtte opp under forholdsmessighetsprinsippet. I dette ligger at foretaket ikke kan velge ulike lønnsbegrep for ulike ansatte, og på den måten omgå forholdsmessighetsprinsippet.

Utvalget foreslår at ved fastsettelse av pensjonsytelsene skal, som et medlems lønn, regnes den skattepliktige lønnsinntekt (eller beregnet personinntekt etter skatteloven) som medlemmet mottar fra foretaket i et år. Den pensjonsgivende lønn som normalt skal legges til grunn i beregningen av foretakspensjon, består dermed i de beløp som arbeidsgiveren plikter å innberette som lønn og annen økonomisk godtgjørelse for arbeid eller oppdrag i tjenesteforhold i et år, jf utkastet § 5-4.

Dette gjelder ikke når arbeidet eller oppdraget er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. I ordningens regelverk kan det videre fastsettes at godtgjørelse for overtid og andre varierende eller midlertidige tillegg skal unntas. Videre kan den enkelte ordning i sitt regelverk også fastsette at siste års lønn, eller gjennomsnittet av de to eller tre siste års lønn før pensjonsalderen oppnås, skal legges til grunn. Ordningen kan også bestemme at det av hensiktsmessighetsgrunner kan benyttes et normert lønnsgrunnlag for en eller flere grupper av medlemmer. Det er imidlertid en betingelse at dette ikke gir vesentlig annet resultat enn om det enkelte medlems lønn ble lagt til grunn.

I utkastet § 5-6 er det videre formulert regler som skal gjøre det mulig å unngå at premien under det lineære prinsipp blir så høy i enkelte situasjoner at foretaket avstår fra å gi lønnsøkning eller å ansette eldre arbeidskraft. Ved særlig store lønnsøkninger, slike som særlig vil være knyttet til skifte av stilling, kan en se bort fra tidligere tjenestetid når opptjent pensjon skal beregnes. Bare tiden frem mot pensjonsalder skal telle med. Tidligere opptjent pensjon kan selvfølgelig ikke angripes.

Mot slutten av yrkeskarrieren vil svært store beløp måtte innbetales ved lønnsøkning, og dette vil ofte innebære at eldre arbeidskraft møter både restriksjoner på lønnstillegg og hindringer i arbeidsmarkedet. Utvalget mener derfor at den enkelte ordning kan nedfelle i sitt regelverk at pensjonsgrunnlaget de siste ti år før pensjonsalder ikke nødvendigvis skal justeres i forhold til den virkelige lønnsøkning medlemmet har, om denne går ut over den alminnelige lønnsøkning i foretaket. I slike tilfeller kan økningen i pensjonsgrunnlag begrenses til den lønnsutvikling foretaket har for sine øvrige ansatte.

Høringsuttalelsene

Et flertall av de høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, mener at det burde være opp til den enkelte bedrift og markedet å bestemme lønnsgrunnlaget i tjenestepensjonsordningen.

Sosial- og helsedepartementet (SHD)bemerker:

«I henhold til utkastets § 5-4 Beregning av lønn første ledd, skal man som et medlems lønn regne den skattepliktige lønnsinntekt som medlemmet mottar fra foretaket i ett år. Beregnet personinntekt etter skatteloven regnes her som lønn.

Vi forstår dette både som en hovedregel og som definisjonen på lønn også i forhold til unntaksreglene i andre ledd. Det innebærer blant annet at bilgodtgjørelse og eventuelle skattepliktige «frynsegoder» skal medregnes i pensjonsgrunnlaget.

Vi stiller oss noe spørrende til om hovedregelen og definisjonen her er i samsvar med vanlig praksis. Vi har gått ut fra at vanlig fast lønn var utgangspunktet for de fleste ordninger i dag.

Vi minner her om utvalgets uttalelse som nevnt innledningsvis, om at det er frivillig for foretaket å etablere en pensjonsordning og at regelverket derfor ikke bør medvirke til at ordningen blir for kostbar.

Etter vår oppfatning bør det være et alternativ hvor det kan bestemmes i regelverket at pensjonsgrunnlaget kan begrenses til fast lønn. I alle fall bør unntaksregelen under bokstav a være noe mer omfattende enn at det bare skal kunne ses bort fra godtgjørelse for overtid eller andre varierende eller midlertidige tillegg. Det bør også kunne ses bort fra «frynsegoder» av ulike slag.

Vi reiser også spørsmål om beregningsperioden som nevnt i § 5-4 bokstav b, bør kunne fastsettes noe lengre enn til gjennomsnittet av de to eller tre siste års lønn før pensjonsalderen oppnås. Mange arbeidstakere har lavere inntekt de siste årene før pensjonering uten at dette kan tilskrives skifte av stilling som er særskilt regulert i utkastets § 4-3 andre ledd.»

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) uttaler at forslaget innebærer at det skjer en økning i pensjonsgrunnlagene. Dette skjer ved at vanlige lønnskompensasjoner i form av firmabil/bilgodtgjørelse, gruppeliv og frie aviser nå pliktmessig skal med i pensjonsgrunnlaget. NHO konkretiserer dette gjennom egne beregninger:

«Basert på NHOs lønnsstatistikker har vi lagt til grunn at de tilleggene det her kan være tale om utgjør i størrelsesorden 5% - 7% av grunnlønn. Utslagene vil variere med kvaliteten på pensjonsordningen. Jo lavere ytelse pensjonsordningen gir, jo høyere vil det relative utslaget bli. For en god pensjonsordning (65%/0,75%G) vil utslaget være mellom 8% og 11%.

Igjen vil utslagene variere fra bedrift til bedrift. Bedrifter som utbetaler bilgodtgjørelse/gir fri bil, vil bli særlig hardt rammet. [...]»

I eget vedlegg til høringsuttalelsen «Nærmere om de økonomiske konsekvenser av forslag til lov om foretakspensjon» sier NHO at:

«Dette er nytt i forhold til gjeldende bestemmelser og innebærer at faste tillegg i lønnen som for eksempel fast bilgodtgjørelse og fordeler ved frie aviser, telefon og gruppelivsforsikring skal med i pensjonsgrunnlaget.

Det er etter hvert blitt relativt vanlig å tilby gruppelivsforsikring. Premienivået følger her det samme «hengekøyeprinsipp» som premien til ordinær alderspensjon og innebærer relativt store lønnstillegg for de eldste aldersgruppene. At dette skal være pensjonsgivende i tjenestepensjonsordningen vil således også ha betydelig effekt på premienivået fordi de store økningene kommer relativt kort tid før pensjonering.

Av den informasjon NHO ellers har samlet inn går det frem at største problemet allikevel er knyttet til bilgodtgjørelsen fordi det her dreier seg om tillegg i størrelsesorden Kr. 60.000,- pr. år. En bedrift med 410 ansatte oppgir at 183 personer har denne type godtgjørelse og at premien for denne gruppen vil øke fra 4,1 millioner til 7,4 millioner. Et stort konsern oppgir at 11,5% av den samlede ansattemasse har denne type godtgjørelse. Dersom dette tallet er representativt for de bedrifter som har tjenestepensjonsordninger antar vi at pensjonspremiene bare på grunn av dette vil øke med ca. 1 milliard kr. på årsbasis.

Statoil hevder at innlemmelse av bilgodtgjørelse og faste vaktordninger vil gi betydelige kostnadsøkninger, anslagsvis 15-20%. Bare det å medregne bilgodtgjørelsen i pensjonsgrunnlaget, ble i 1992 beregnet å koste Statoil vel 40 millioner kr. i økt årlig pensjonspremie. Det var mer enn det kostet å kompensere for reduksjonen i folketrygdens ytelser samme år. Statoils totale pensjonspremie i 1992 var 306 millioner kroner. Av dette utgjorde 274 millioner kroner premie til pensjonsordningen innenfor skatteloven.

Omfanget av de generelle tilleggene til lønnen varierer med stillingsnivåene og har varierende betydning avhengig av hvor gode pensjonsordningene er. Vi har vurdert dette nøye og kommet til at et veiet gjennomsnittstillegg ligger mellom 5% og 7% av det som er pensjonsgrunnlaget etter dagens regler. Med dette som forutsetning vil utslaget i de totale pensjonsytelsene øke fra 7% til 21%.

Vi har konkludert med at et forsiktig anslag er 8%-økning i pensjonsytelsene. Se for øvrig vedlegg 2.»

Norske Avisers Landsforening (NAL) uttaler at økt pensjonsgrunnlag slår særlig uheldig ut i avis-/bladbransjen:

«NAL/UA er sterkt imot forslaget om å øke det pensjonsgivende inntektsgrunnlaget ved å legge inn gruppelivsforsikring, fri aviser, fri bil/bilgodtgjørelse og livrente. Forslaget vil utgjøre en kostnadsbombe for pressenæringen da tilnærmet samtlige av våre avisbedrifter har ordninger med fri aviser/blader (naturlig av faglige grunner). Et stort antall bedrifter har fri bil og/eller fast bilgodtgjørelse for journalister, annonseselgere og eventuelt andre som bruker bil i tjenesten. Majoriteten av medlemsbedriftene har dessuten etablert gruppelivsforsikringer fordi flere av våre sentrale tariffavtaler har bestemmelser om dette. Aftenposten AS anslår at bare forslaget om utvidelse av pensjonsgrunnlaget alene vil koste vel en halv million kroner ekstra pr. år. Det er særlig gruppelivsforsikringen som vil veie tungt i pensjonsgrunnlaget.»

Bankenes Arbeidsgiverforening uttaler også at et av elementene som bidrar til kostnadsøkning er forslaget om å utvide pensjonsgrunnlaget, og stiller seg negative til en slik endring. Bankenes Arbeidsgiverforening viser for øvrig til omtale av dette punkt i uttalelsen fra Kreditkassen.

Bankenes Arbeidsgiverforening (v/Kreditkassen) uttaler at i de fleste tilfelle vil bruk av innrapportert lønn til ligningsmyndighetene gi medlemmet et høyere pensjonsgrunnlag enn dagens vanlige ordning, som er et multiplum av månedslønnen:

«I banknæringen er dette 12,5 ganger månedslønnen. Overtidsbetaling og andre tillegg vil da automatisk regnes med i pensjonsgrunnlaget. Dette er positivt for medlemmene, men vi mener at dette burde være ett av de punktene hvor det er opp til den enkelte bedrift å bestemme. En ulempe er at innrapportert lønn vil kunne variere meget mer enn dagens vanlige ordninger. Dette vil igjen kunne bety at opparbeidet fripolise i mange tilfelle vil kunne være større enn den lineære opptjeningen i henhold til innrapportert lønn. Foruten at dette skaper mer administrasjon, vil det også kunne føre til at det vil være gunstig med fratredelse etter å ha gått ned i lønn. Vi ser ingen grunn til å lovfeste at pensjonsgrunnlaget de tre siste år før pensjonsalder skal være et gjennomsnitt av siste års lønn. Dette er igjen et eksempel på et punkt hvor det burde være opp til den enkelte bedrift og markedet å bestemme.»

Departementets vurdering

Som det framgår under utvalgets forslag, har utvalget sett det som ønskelig å definere lønnsbegrepet. Forholdsmessighetskravet tilsier at alle ansatte skal inkluderes og at pensjonsytelsen skal stå i et gitt forhold til lønn. Uten en fast definisjon av lønnsbegrepet, vil en kunne velge avgrensinger som gjør at grupper av ansatte ikke vil tjene opp særlige pensjonsrettigheter på tross av forholdsmessighetsprinsippet. Fordi pensjon og pensjonsnivå bør fastsettes slik at tilvendt levestandard i hovedsak kan opprettholdes, bør det benyttes et lønnsbegrep som gir et godt uttrykk for disponibel inntekt som yrkesaktiv.

Høringsuttalelsene viser at mange foretak anvender lønnsbegreper som er lavere enn skattepliktig lønn. For disse foretakene vil overgang til skattepliktig lønn kunne gi øking av pensjonspremien om ikke pensjonsordningene endres. I denne sammenheng er det etter departementets syn nødvendig å peke på den automatikk som ligger i at overgang til skattepliktig lønn som pensjonsgrunnlag i første omgang vil føre til at pensjonene økes tilsvarende, uten foregående enighet eller forhandlinger. Dette burde etter departementets syn gi grunnlag for å foreta formelle endringer av pensjonsordningene slik at pensjonene holdes konstant i beløp, mens prosentsatsen reduseres like mye som pensjonsgrunnlaget økes.

Departementet vil likevel foreslå at det skal være en adgang for den enkelte pensjonsordning til å se bort fra skattepliktige naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser. Pensjonsordningen må nedfelle dette i sitt regelverk og gjøre det gjeldende for alle medlemmene.

Departementet mener det er nødvendig med en klar definisjon av et hensiktsmessig grunnlag for fastsettelse av pensjonsytelsen. Skattepliktig lønn oppfyller et slikt krav. Etter departementets mening er skattepliktig lønn det klart mest formålstjenlige begrepet, og har ikke funnet annet hensiktsmessig grunnlag hvor forholdsmessighetsprinsippet ivaretas på en tilfredsstillende måte. Departementet er likevel innstilt på å lempe noe på grunnlaget. Det er i denne sammenheng lagt vekt på den betydelige motstand som høringsinstansene har gitt uttrykk for. Videre mener departementet at reglene om knekkpunkt og redusert kompensasjonsgrad for høye inntekter likevel vil begrense mulighetene for å uthule forholdsmessighetsprinsippet.

Inkludering av ulike tilleggsytelser som skattemessig behandles som lønn, kan medføre at lønnsgrunnlaget økes mest for høytlønte. Det er ofte denne gruppen som har naturalytelser av noen grad i tillegg til lønn. Departementet vil peke på at dette sett i sammenheng med forslaget om knekkpunkt og redusert kompensasjonsgrad for høye inntekter ikke nødvendigvis impliserer økt opptjent pensjon og dermed høyere pensjonspremier for disse. For grupper med lavere inntekter vil en eventuell utvidelse av pensjonsgrunnlaget kunne medføre økt opptjent pensjon.

Videre viser departementet til at det ved overgang til skattepliktig lønn som beregningsgrunnlag kan være behov for en mer alminnelig anledning til å endre pensjonsgrunnlaget og dermed holde de samlede pensjonskostnader på samme nivå som tidligere. Det foreslås derfor at det skal være en alminnelig adgang til å se bort fra en del av skattepliktig lønn. Denne delen skal ikke overstige 10 pst og være den samme for alle medlemmer. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det i pensjonsordningens regelverk etter forslaget § 5-4 annet ledd ved siden av de foreslåtte alternativer kan nedfelles ytterligere adgang til å se bort fra en andel av skattepliktig lønn. Hvis regelverket inneholder denne bestemmelse, kan det ikke inneholde regler etter bestemmelsens bokstav a.

For alle alternativer etter forslaget § 5-4 annet ledd gjelder det at begrensingene i pensjonsgrunnlag må utformes identisk for alle medlemmer. Justeringen er begrunnet i behovet for å gi det enkelte foretak en viss fleksibilitet ved utformingen av pensjonsplanen. Dette er nødvendig hvis en vil unngå at foretak avstår fra å opprette pensjonsordninger av frykt for kostnadsansvaret eller stiller foretakene overfor valg som til slutt fører til at de avstår fra å finne frem til en ordning som inkluderer det store flertall av arbeidstakere.

7.2.5 Standardberegnet folketrygd

Utvalgets forslag

Til grunn for anvendelsen av forholdsmessighetskravet, ligger en standardberegnet folketrygdsytelse. Fordi tjenestepensjonsordningene tilbyr en nettoytelse, er det ikke naturlig å foreta verken en individbasert beregning av fremtidige folketrygdytelser, eller en nærmere tilpasning av tjenestepensjonen når folketrygdytelsene kommer til utbetaling. Utvalget påpeker at det praktisk sett er umulig å legge til grunn folketrygdens samlede regelsett for beregning av folketrygdytelse for hvert enkelt medlem. En standardberegning av folketrygden som bare tar hensyn til de viktigste generelle forhold, som alder og derigjennom fordelingen av mulige poengår før og etter folketrygdreformen i 1992, er derfor nødvendig. Detaljerte opplysninger, som den enkeltes poenghistorie og samlede pensjonsgivende inntekt, skal ikke legges til grunn. Derimot skal pensjonsgivende lønn i foretakspensjonsordningen legges til grunn for beregningen som inngår i en standardberegnet folketrygd.

Forutsetter pensjonsplanen at pensjonsytelsene for de enkelte medlemmer skal utgjøre et beløp fastsatt ut fra lønn og beregnet folketrygd, skal folketrygdens ytelser beregnes etter følgende regler, jf utkastet § 5-5:

1. grunnpensjonen for samtlige medlemmer settes til grunnbeløpet eller tre firedeler av dette,

2. tilleggspensjonen beregnes for hvert medlem etter folketrygdens regler på grunnlag av den lønn som er pensjonsgivende i ordningen,

3. senere endringer i folketrygdens regelverk skal være uten betydning for rett til opptjent pensjon.

Bakgrunnen for bokstav a ovenfor er folketrygdens regler for grunnpensjon til hhv enslige og ektefeller. Mens en enslig pensjonist får grunnpensjon lik ett grunnbeløp, får hver av ektefellene grunnpensjon lik tre firedeler av grunnbeløpet (slik at paret samlet får grunnpensjon lik ett og et halvt grunnbeløp). Fordi en foretakspensjonsordning er en kollektiv ordning, kan slike forenklede regler for beregning av folketrygd, dvs en sjablon- eller standardberegning, anvendes for samtlige medlemmer. Alle medlemmer av ordningen skal behandles likt, og hver enkelt ordning er overlatt å ta standpunkt til om grunnpensjon for enslige eller for ektefeller skal legges til grunn.

Utvalget har valgt å se bort fra folketrygdens særtillegg (minstepensjon), slik at pensjonsytelsene for lavtlønte skal beregnes med utgangspunkt i den enkeltes egen opptjening uten hensyn til eventuelt særtillegg.

Skal det ved fastsettelse av pensjonsytelsen tas hensyn til deltidsansettelse, beregnes ytelsen fra folketrygden på grunnlag av lønn i full stilling og reduseres forholdsmessig på samme måte som ved beregningen av pensjonsgrunnlaget for deltidsstilling. Dette medfører f eks at en arbeidstaker med to identiske halve stillinger vil få en pensjon som er lik pensjonen ved en ellers lik fulltidsstilling.

Fordi folketrygden ble innført i 1967 og opptjening av pensjonsår startet samtidig, vil nye folketrygdpensjonister i dag ikke kunne ha 40 års opptjening, slik folketrygden krever for full pensjon. I en rekke tjenestepensjonsordninger kompenserer en i dag for forskjellen mellom den standardberegnede folketrygdpensjonen basert på full opptjening og pensjon basert på den opptjeningstid vedkommende vil ha fra 1967 til pensjonsalder. Noe misvisende kalles dette «manglende folketrygd». Det vil falle bort i år 2007, fordi nye pensjonister i folketrygden fra da av vil ha hatt mulighet til å oppnå full opptjening. Utvalget har kommet frem til at hovedregelen for beregning av folketrygdpensjon må være standardberegning som i utkastet § 5-5 første ledd, men åpner likevel for at den enkelte pensjonsordning i sitt regelverk kan velge å gi slikt tillegg til samtlige medlemmer som på grunn av alder ikke har kunnet oppnå full folketrygdpensjon. Det vil i tillegg, som i dag, være mulig å opprette pensjonsordning som bare har til siktemål å gi slikt tillegg. Utvalget finner det ikke rimelig at andre grunner til kort opptjeningstid, som opphold i utlandet osv skal kunne gi tilsvarende tillegg, særlig fordi en rekke slike opphold vil gi opptjening av pensjon i det land vedkommende befinner seg i.

Høringsuttalelsene

Kommunenes Sentralforbund (KS)mener at det er helt akseptabelt at det ikke er nødvendig å ta hensyn til folketrygdens særtillegg, men at det derimot virker ulogisk at det ikke skal være tillatt innenfor en foretakspensjonsordning å ta hensyn til at det utbetales særtillegg til pensjonister med liten opptjening av tilleggspensjon:

«Det at man ikke har lov å ta hensyn til særtillegget er det motsatte av det som gjelder for offentlige tjenestepensjonsordninger. I disse skal man ta hensyn til særtillegget. Prinsipielt bør behandlingen av særtillegget være den samme for offentlige som for private tjenestepensjonsordninger. Dersom den foreslåtte løsning velges for foretakspensjonsordninger, bør konsekvensene av tilsvarende endringer for de offentlige tjenestepensjonsordninger vurderes.»

Kommunal Landspensjonskasse Forsikring (KLP Forsikring) fremhever at det at man ikke har lov til å ta hensyn til særtillegget, er det motsatte av det som gjelder for offentlige tjenestepensjonsordninger. I disse skal man ta hensyn til særtillegget. KLP Forsikring uttaler videre:

«Prinsipielt bør behandlingen av særtillegget være den samme for offentlige som for private tjenestpensjonsordninger. Ut fra den politiske debatten det har vært om samordning med særtillegget i de offentlige tjenstepensjonsordningene er det ventet at dette vil bli grundig utredet etter vårens pensjonistoppgjør er gjennomført. Inntil en grundig vurdering av konsekvensene, også de kostnadsmessige, ved å holde særtillegget utenfor når det samordnes med folketrygdens ytelser, bør heller ikke Lov om foretakspensjon hindre at det tas hensyn til særtillegget ved fastsettelsen av pensjonsytelsene.»

KLP Forsikring uttaler dessuten følgende om særtilleggets rolle:

«Det er foreslått regler for hvordan folketrygden skal beregnes i de tilfeller pensjonen skal fastsettes ut fra lønn og beregnet folketrygd. Det fremgår at det ikke skal tas hensyn til særtillegget. Dette medfører at også ansatte med lav lønn vil få et tillegg til folketrygden fra tjenestpensjonsordningen, selv om deres pensjonsnivå er høyere enn det som samlet kan oppnås av høyere lønnede. Det er akseptabelt at det ikke er nødvendig å ta hensyn til folketrygdens særtillegg. Derimot virker det ulogisk at det ikke skal være tillatt innenfor en foretakspensjonsordning å ta hensyn til at det utbetales særtillegg til pensjonister med liten opptjening av tilleggsspensjon.»

Akademikernes Fellesorganisasjon (AF)uttaler at det er en ulempe for langtidsutdannede at man regner siste års lønn i beregnet folketrygd i stedet for gjennomsnittet av de beste 30 år, fordi beregnet folketrygd etter de foreslåtte regler dermed blir høyere og utbetalt pensjon lavere.

Akademikerneutdyper det samme standpunkt som AF gir uttrykk for:

«Akademikere bruker betydelig flere år for å nå topplønn enn øvrige yrkesgrupper. Det er derfor en ulempe for personer med lang utdanning at man regner siste års lønn i stedet for gjennomsnittet av de 20 beste år, slik som folketrygden. I tillegg er det også ofte slik at de heller ikke har betalt for overtid. Beregnet folketrygd blir derfor høyere enn den reelle folketrygden, slik at utbetalt totalpensjon blir en 2-3 % lavere enn forventet. Vi har ikke noe bedre forslag til pensjonsgrunnlag for beregnet folketrygd, men dette bør vektlegges i forbindelse med å fjerne begrensningene gitt i § 5-7.»

Norske Assurandørers Forbunder meget bekymret for hvilke konsekvenser de foreslåtte regler om sluttlønnsprinsippet medfører for foreningens medlemmer:

«På bakgrunn av en undersøkelse blant forbundets medlemmer som viser at bare et mindretall av medlemmene orker å fortsette som assurandører frem til pensjonsalder, foreslår forbundet derfor følgende unntak: Sluttlønnsprinsippet legges til grunn, dog skal dette ikke bli lavere enn gjennomsnittet av de 10 siste opptjeningsår.»

Norsk Merkantilt Forbundmener at det nye forslaget innebærer et tvungent nettoprinsipp, som vil innebære f eks en forringelse av ytelse i Hydros enkepensjon som ytes selv om gjenlevende ikke har rett til enkepensjon.

Norsk Flygerforbundmener at det:

«for grupper med lang utdannelse og tidlig pensjonsalder er det vesentlig at ordningen med kompensasjon for manglende folketrygd fortsetter som foreslått.»

AktuarKonsulenters Forumuttaler at:

«Vi er dessuten uenig i forslaget om at det kun gis adgang til å beregne den samordnede tilleggspensjon fra folketrygden i forhold til den estimerte trygd etter sluttlønnen (netto prinsipp; Norges Forsikringsforbund), slik at alternativ samordning etter den faktisk utbetalte folketrygd (brutto prinsipp; Statens Pensjonskasse) bortfaller. Brutto prinsippet anvendes i dag i en del meget store private ordninger, og vi kan ikke se noe betenkelig i dette. Netto prinsippet bør i hvert fall ikke gjøres obligatorisk i private ordninger, med mindre Stortinget samtidig vedtar tilsvarende endring i Lov om Statens Pensjonskasse.»

Kredittilsynethar bemerkninger til bestemmelsen i § 5-6 om særlige regler om beregning av pensjonsytelser:

«Det skal her bemerkes at begrepet «alminnelig lønnsutvikling» for en rekke mindre foretak er lite relevant. Det bør derfor være adgang til alternativt å knytte bestemmelsene i bokstav a) og b) til utviklingen i folketrygdens grunnbeløp i stedet for til «alminnelig lønnsutvikling».»

Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at det bør gis regler for hvordan folketrygden skal beregnes som pensjonsgrunnlag i foretakspensjonsordninger. I utvalgets forslag står foretaket fritt til å avgjøre om folketrygdens grunnpensjon skal beregnes ut fra grunnpensjon til enslig pensjonist eller til gift pensjonist. Siden folketrygdens grunnpensjon er lavere for en gift pensjonist enn for en enslig pensjonist, vil pensjonsordningens ytelser og dermed samlet pensjon være høyere hvis medlemmene behandles som gifte. Departementet ser at denne adgangen sjelden brukes ut fra at foretaket har overvekt av gifte medlemmer, men for å gi alle medlemmene en høyere pensjonsytelse. En pensjonsordning som legger til grunn 3/4 G betegnes derfor gjerne som «god». Foretaket må imidlertid behandle alle sine ansatte likt, og departementet vil støtte denne videreføring av 1968-reglene.

Departementet er ikke enig i at en skal se bort fra folketrygdens særtillegg i beregning av folketrygd. Særtillegget ble innført i 1969 og har siden vært en del av grunnytelsen til alders-, uføre- og etterlattepensjonister. Over denne perioden har særtillegget blitt økt fra 7,5 pst til 79,33 prosent av grunnbeløpet for en enslig pensjonist. Særtillegget har i dag stor betydning, og om lag 42 pst av alle alderspensjonister i folketrygden fikk utbetalt særtillegg pr 30. juni 1998. Departementet finner det urimelig at en så viktig del av folketrygden ikke inkluderes, og foreslår derfor å legge til dette i forslaget § 5-5 første ledd bokstav b. Særtillegget har over tid vært ulikt for ulike grupper. Departementet foreslår at særtillegget for en enslig pensjonist legges til grunn.

Fordi folketrygden ble innført i 1967 med krav om 40 poengår for fulle ytelser, vil ikke nye pensjonister ha mulighet til å tjene opp en full tilleggspensjon før 2007. Dette gjelder pensjon utover overkompensasjonsregelen. Forslaget § 5-5 annet ledd er en videreføring av dagens anledning til å la pensjonsordningen dekke differansen mellom en fullt opptjent folketrygd etter hovedreglene og den lavere opptjening nye pensjonister frem til 2007 vil ha. Beregningen av tilleggspensjon for disse generasjonene skal ta utgangspunkt i beregnet pensjon med lavere antall poengår (og med overkompensasjonsregelen). Medlemmer som når pensjonsalderen frem til 2007 vil dermed opptjene en høyere pensjon fra foretakspensjonsordningen enn yngre medlemmer, men får samtidig en lavere folketrygdytelse. Samlet beregnet ytelse vil være lik. Departementet støtter videreføring av 1968-reglene frem til 2007 på dette punktet.

Departementet støtter utvalgets forslag til § 5-5 første ledd bokstav c som fastslår at endringer i folketrygdens regelverk ikke skal ha betydning for allerede opptjent pensjon. Dette innebærer at arbeidsgiver ikke automatisk skal kompensere ved eventuelle reduksjoner i folketrygdens ytelser, og at opptjent pensjon ikke kan reduseres ved eventuell økning av folketrygdens ytelser. Departementet mener det er av sentral betydning at dette blir tatt inn i loven, fordi det tilsvarende forhold f eks i forbindelse med reformen i folketrygden i 1992, skapte stor usikkerhet både blant arbeidsgivere og arbeidstakere.

I forslaget § 5-5 tredje ledd foreslår departementet at standardberegnet folketrygd ved deltidsstilling skal beregnes som en forholdsmessig del av den pensjon som ville blitt opptjent i full stilling. Dette er samme fremgangsmåte som er foreslått for opptjent pensjon fra foretakspensjonsordning for arbeidstaker i deltidsstilling i forslaget § 3-5 andre ledd, jf avsnitt 5.2.6.1.

7.2.6 Maksimal kompensasjonsgrad og knekkpunkt

Utvalgets forslag

Utvalget referer til at Velferdsmeldingen la vekt på at et grunnleggende motiv bak de fleste velferdsordninger er å skape større likhet mellom grupper eller innad i grupper. Pensjonspolitisk er det et stort spenn mellom de likhetskrav som gjelder i små foretak med gunstige tjenestepensjonsordninger og folketrygdens mange oppgaver for hele befolkningen. I begge tilfeller er det likevel et spørsmål om utjevning, og dermed om regler som kan sikre eller styrke en viss fordelingsmessig rimelighet i forhold til en uregulert situasjon. Beløpsmessig lik pensjonsytelse for alle er i denne sammenheng ikke et mål. Både tjenestepensjonsordningene og folketrygden sikrer ytelser som står i et visst forhold til lønnsgrunnlaget. Samtidig er det heller ikke gitt at tjenestepensjonsytelsen alene eller sammen med folketrygdytelsen skal utgjøre samme andel av dette grunnlaget for alle medlemmer. I dag er hovedkravet til forholdsmessighet i tjenestepensjonsordninger med skattemessig særbehandling bare at prosentandelen ikke øker med lønnen. Mer enn likhet i betydningen «resultatlikhet» er det derfor rimelighet, utjevning og likebehandling som er fellesnevneren for disse ordningene.

For å oppnå en fordelingsprofil innen de enkelte ordninger som er mer i overensstemmelse med de målsettinger som ligger til grunn for den utforming som folketrygden har fått, foreslo daværende Regjering i Velferdsmeldingen at det bør innføres gradering på de ytelser som kan gis i ordninger som kommer inn under skattefavoriseringen. En arbeidsgiver kan av ulike grunner ha behov for en annen fordelingsprofil innenfor sin pensjonsordning enn det som er lagt til grunn i folketrygden. Kostnader på grunn av slike foretaksspesifikke hensyn bør imidlertid dekkes fullt ut av foretaket selv, f eks gjennom ordninger finansiert ved beskattede midler, og ikke gjennom skattefavorisering.

En forbedring av fordelingsprofilen i skattefavoriserte tjenestepensjoner bør ta mønster av folketrygden, dvs gi lavere dekningsprosent i høyere pensjonsintervall. I Stortingets innstilling til Velferdsmeldingen skriver komiteens flertall følgende i avsnitt 12.2:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at tjenestepensjonsordningen fører til at høytlønte får en samlet kompensasjonsgrad på linje med lavtlønte. Flertallet er derfor enig med Regjeringen i at fordelingsprofilen for skattefavoriserte tjenestepensjoner bør forbedres. Flertallet viser til at folketrygdens system innebærer full opptjening opp til 6 G, og deretter 1/3 opptjening opp til 12 G og deretter ingen opptjening. Flertallet viser til at Regjeringen som et utgangspunkt vil legge til grunn en maksimal tillatt kompensasjonsgrad på 90 % for lønnsgrunnlag mellom 6 og 9 G, og 60 % mellom 9 og 12 G, dvs. med 9 G som knekkpunkt. Flertallet er enig i dette. Flertallet understreker at en slik endring ikke må gis tilbakevirkende kraft, dvs. at en legger til grunn at påbegynt opptjening i en ordning skal kunne fortsette etter de opprinnelige forutsetninger.» (side 104)

Komiteens merknader omhandler på samme måte som Regjeringens forslag i Velferdsmeldingen, bare begrensinger ved beregningen av pensjonsgivende lønn. Det sies derimot ikke noe om hvilke kompensasjonsgrader i forhold til pensjonsgivende lønn som skal benyttes av pensjonsinnretningene. I arbeidet har utvalget vurdert det som nødvendig å fastsette noe strammere rammer enn de som ble antydet i Velferdsmeldingen, for at dette prinsippet skal få betydning i praksis. Den metoden utvalget anbefaler for ytelsesbegrensinger, avviker fra det systemet som praktiseres i offentlige ordninger, og vil på ingen måte påvirke pensjonen like sterkt som dette systemet. Det anbefalte systemet er særlig utformet for å hindre at svært store pensjoner kan finansieres med delvis finansiering fra fellesskapet, noe som i praksis vil kunne være aktuelt for små foretak med konsentrerte interesser. Utvalget har ikke hatt som mål å oppnå identisk fordelingsprofil i privat og i offentlig sektor.

Ytelsesbegrensningene innebærer at summen av ytelser fra tjenestepensjonsordningen og en standardberegnet folketrygd ikke skal kunne overstige visse grenser innenfor høye lønnsintervaller. Mens disse grensene reduseres for stigende pensjonsgivende lønn, vil de likevel medføre at utbetalt pensjon stiger med lønn opp til 12 G. Utvalgets utkast § 5-7 er utformet slik at det fremdeles er en grense på 12 G for hvor høy lønn som kan legges til grunn for pensjonsberegningen. De foreslåtte regler knytter seg til beregningene av pensjonsgivende lønn. Det vil fortsatt være opp til foretakene å fastsette hvor stor del av lønnen som kan ytes i pensjon.

Det vil fortsatt være den enkelte foretakspensjonsordnings egen pensjonsprosent som er avgjørende for pensjonsnivået. Utvalgets forslag innebærer at det for pensjonsgivende lønn opp til 6 G bare kreves at pensjonen ikke skal overstige inntekten man hadde som yrkesaktiv, og vil ikke ha betydning i vanlige ordninger fordi pensjonsprosenten bare i ytterst uvanlige tilfeller vil være så høy at den berøres. Pensjonsytelsen for inntekt mellom 6 og 9 G vil påvirkes bare hvis pensjonsprosenten i ordningen overstiger 80. Ytterst få ordninger har så høy pensjonsprosent. For inntekter over 9 G vil kompensasjonsnivået reduseres til 50 pst for den del av inntekten som overstiger 9 G, men grensen medfører ikke noen endring for den delen av inntekten som ligger under dette nivået, utover de tidligere nevnte begrensinger for ordninger med kompensasjonsgrad over 80 prosent. Det kan, som i dag, ikke gis noen ytterligere pensjon for den delen av inntekt som overstiger 12 G.

I NOU 1998: 1 fremgår det at bare inntekter over 9 G i praksis vil berøres, fordi dekningsprosenter over 80 har svært liten utbredelse. Det vanlige er som nevnt en kompensasjonsgrad på om lag 2/3 av pensjonsgivende lønn, og virkningene av utvalgets forslag må bedømmes på denne bakgrunn. Maksimal effekt i en 66 prosentsordning, vil være reduksjon i samlet pensjonsytelse inkludert standardberegnet folketrygd fra 7,92 G ved inntekt på 12 G til 7,44 G, noe som utgjør om lag 6 prosents nedgang i utbetalt pensjon. En kan alternativt se på dette som en begrensning i den totale dekning som kan garanteres høytlønte i en foretakspensjonsordning. Med den omtalte pensjonsprosent på 66 i forrige avsnitt, vil ytelsesbegrensningene for en inntekt på 12 G medføre at samlet dekningsgrad fra foretakspensjonsordningen og folketrygden ikke kan overstige 62 prosent. Ytelsesbegrensningene medfører altså at for svært høytlønte (inntekt på eller over 12 G) vil en 66 prosentsordning effektivt tilsvare en 62 prosentsordning. Reduksjonen i ordningens effektive pensjonsprosent vil avta ved lavere lønn.

Høringsuttalelsene

Kredittilsynetviser til at det er foreslått innført maksimal kompensasjonsgrad og såkalte knekkpunkter for opptjening av pensjonsrettigheter:

«Det skal imidlertid bemerkes at det er relativt lite man oppnår med de foreslåtte bestemmelser i retning av å styrke foretakspensjonsordningenes fordelingsmessige egenskaper. Samtidig fremstår ikke disse bestemmelsene som spesielt enkle å forstå og forholde seg til for medlemmene, og det ligger også ikke ubetydelige EDB-messige utfordringer i implementeringen av dem.»

I eget vedlegg til høringsbrevet uttaler Kredittilsynet at

«Det antas at det i første ledd skal stå «... pensjonsytelser fra pensjonsordningen ...». Videre viser Kredittilsynet til at bestemmelsen i tredje ledd har den effekt at sluttlønnsprinsippet fravikes for medlemmer med inntekt mellom 9 og 12 ganger folketrygdens grunnbeløp, og som bare har fulgt den alminnelige lønnsinntekt i perioden. Kredittilsynet antar derfor at dette ledd bør gis tilføyelsen «... etter at lønnen er regulert i takt med folketrygdens grunnbeløp».»

Sparebankforeningenuttaler at utvalget i forslaget går lenger enn et flertall på Stortinget ba om under behandlingen av Velferdsmeldingen:

«Vi ser ingen grunn til å endre på bedriftenes frihet til å velge opptjeningsnivå i «nettoordningen», slik utvalget foreslår. Det er her ingen god grunn til å sammenligne med nivået for «bruttoordningene» i offentlig sektor, som har en helt annen forutsigbarhet om forventet pensjon enn i de private ordningene. Subsidiært kan man i stedet for utvalgets forslag sette krav om en øvre prosentgrense på f eks 75 pst av tidligere lønn.»

Norges arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning (NAVO)uttaler at en begrensning av pensjonsytelsene etter loven ved 6G, 9G og 12G, i realiteten vil føre til en skatteskjerpelse for mange bedrifter som har arbeidstakere med en inntekt opp til 12 G:

«Dette vil gjelde for mange av NAVOs medlemsbedrifter, og NAVO motsetter seg derfor forslaget. NAVO kan ikke se noen vektig begrunnelse for hvorfor dagens regler ikke kan videreføres på dette punkt. Etter deres oppfatning bør loven utformes tilsvarende dagens regler, slik at det gis skattefradrag også for premie til pensjonsytelser opp til 12G.»

Norges Rederiforbundgår i mot forslaget:

«Praktisk sett vil dette bety at ordninger for ansatte med høyere inntekter vil måtte etableres individuelt eller over drift, dvs. mer kostbare, kompliserte eller mer risikofylte ordninger. Utgangspunktet bør være at det bør overlates til arbeidsgiver og den ansatte om vederlaget for arbeid skal tas ut som lønn eller ved sikring av pensjonsytelser, også utover 12 G.

Vi kan ikke se rimelighet av eller behovet for å innføre de nye regler om knekkpunkt ved 6 og 9 G.»

Akademikernes Fellesorganisasjon (AF)går sterkt mot forslaget om innføring av begrensning i pensjonsnivået i private tjenestepensjoner:

«Dette fører at ordningen blir urettferdig og svært komplisert. Blant annet får pensjonister som er berørt av ordningen en høyere marginalskatt enn andre. Dette er spesielt uheldig fordi det foreligger vedtak om oppheving av knekkpunkt på 8G i den kommunale tjenestepensjon.

Utvalget har også redusert prosentnivåene fra 90% til 80% på mellomnivå og fra 60% til 50% på det høyeste lønnsnivå i forhold til det som var foreslått under behandlingen av velferdsmeldingen på Stortinget, noe som gjør saken enda mer urimelig.»

Akademikerneuttaler at forslaget representerer en unødvendig begrensning og utgjør en meget komplisert beregning for foretakene:

«Den fordel som en skatteutsettelse for pensjonspremien gir den enkelte står ikke i samsvar med de problemer dette forslaget skaper. Her må man huske på at det meste av pensjonsutbetalingene skjer på grunnlag av renteinntekter fra disse premiene, og at skatteprosenten på utbetalt pensjon for de som blir rammet av denne begrensning er vesentlig høyere enn kapitalskatten.

Det som gjør praktiseringen av denne regelen særlig komplisert, er at lønnen og grunnbeløpet reguleres med forskjellige verdier til forskjellige tider. Lønnen til den enkelte vil dermed svinge ut og inn i disse begrensningsintervallene flere ganger i løpet av arbeidsperioden. En etterregning basert på punkt 3) vil også være i strid med den enkeltes eierrettigheter av tidligere innbetalt premie som er plassert i premiereservefondet. Det vil faktisk i mange tilfelle være lønnsom for den enkelte å melde seg ut av pensjonsordningen noen år før pensjoneringstidspunktet.

Vi registrerer også at utvalget har redusert prosentnivåene fra 90% til 80% på mellomnivået, og fra 60% til 50% på det høyeste lønnsnivået fra Stortingets behandling av Velferdsmeldingen. Dette er i våre øyne et urimelig forslag fra utvalgets side. Det kan faktisk virke som om utvalget gjorde denne endringen mens det hadde en annen fortolkning av denne paragrafen, f.eks. at den kun var den enkeltes totale pensjon som måtte være innenfor disse grenser, og at man senere ved en ny tolkning ikke justerte disse prosentnivåene tilbake til de opprinnelige.

Videre er en negativ følge av forslaget at en slik regel vil gi en unødvendig høy kostnad for de bedrifter som vil opprettholde den 66% pensjonsavtale de i dag har for alle ansatte. Disse blir nå tvunget til å øke pensjonsnivået til langt over 66% for de lavest lønnede i bedriften. Lovforslaget tillater her både 80% og 100% pensjon av de lavere pensjonsgrunnlagene, slik at dette teknisk lar seg løse, men det vil koste unødvendig mye for bedriften.

Akademikerne går sterkt inn for at man fjerner de foreslåtte begrensningene i pensjonsytelsen. Dagens regler fungerer hensiktsmessig, og det er svært uvanlig å ha pensjonsytelser som er urimelig høye. Den sosiale profilen er godt sikret i forholdsmessighetsprinsippet, jfr. § 5-3.»

Norges Ingeniør- og Teknikerorganisasjon (NITO)støtter heller ikke forslaget om knekkpunkt på 9G, og mener at dagens regler må videreføres. NITO uttaler at et slikt forslag, vil sammen med innføringen av 35 års opptjening, i stor grad ramme personer med lang utdanning fordi disse gruppene i stor grad oppnår årslønner som overskrider 9G.

Norsk Merkantilt Forbunduttaler følgende:

«Forslaget vil føre til et A og et B-lag av arbeidstakere. Videre er ikke 9G noen spesielt høy lønn verken i samfunnet eller i Hydro i dag. Dette medfører igjen at ca 50 % av alle forbundets individuelt regulerte medlemmer (fremtidig) vil merke dette, slik de også fordeler seg på nivåene i dag.»

Norsk Flygerforbunduttaler at foreningen ikke kan se at det er nødvendig å innføre knekkpunkter i maksimalt pensjonsgrunnlag, og at nåværende ordning med et tak på 12G synes tilfredsstillende. Videre uttaler foreningen:

«Etter § 5-7 annet ledd foreslås det begrensinger ved deltid, hvilket gir urimelige utslag for ansatte som ved deltid (50 % stilling) har et pensjonsgrunnlag på over 6 G.»

Landsorganisasjonen i Norge (LO)uttaler at ytelsesbegrensinger i tjenestepensjonsordninger ikke bør ses isolert:

«Det er viktig å harmonisere regelverket i statlige, kommunale og private tjenestepensjoner på dette punkt. Det finnes eksempler på overføringer fra kommunale til private tjenestepensjons-ordninger, som er motivert utifra at de private ordningene gir mer til høytlønte. Slike overganger kan imidlertid svekke arbeidstakeres rettigheter dersom allerede opptjente rettigheter ikke overføres til den nye ordningen. Fordelingsprofilen bør dessuten bedres utover det utvalget legger opp til. Det er viktig at ikke skattesubsidierte private tjeneste-pensjonsordninger undergraver den gode fordelingsprofilen man oppnår gjennom folketrygdens pensjonssystem. På denne bakgrunn bør felles knekkpunkt på 8G innføres.»

Kommunenes Sentralforbund (KS)sammenligner også med reglene her med reglene for de offentlige tjenestepensjonsordningene:

«Deltidspensjon skal beregnes ut fra pensjon for full stilling, og deretter begrenses ut fra deltidsprosent. Når fastsettelsen av pensjonen også er avhengig av folketrygden, skal det beregnes en antatt folketrygd ut fra full lønn for stillingen, og deretter skal pensjonen reduseres i forhold til deltiden. Dette avviker fra KLPs beregningsmåte, hvor tilleggspensjon fastsettes ut fra lønnen for deltidsstillingen. Også i KLPs tilfelle vil grunnpensjonen bli redusert i forhold til deltid, mens særtillegget samordnes i sin helhet.

Pensjonsutvalget i kommunal sektor har flere ganger drøftet knekkpunktet for de offentlige tjenestepensjoner, og har uttalt at knekkpunktet bør harmoniseres med tilsvarende knekkpunkt i privat sektor.»

Statens Pensjonskasse (SPK)uttaler at offentlige og private tjenestepensjonsordninger bør ses under ett på dette punkt:

«Etter føringer fra Velferdsmeldingen legges det opp til knekkpunkter i ordningen. Fordelingshensyn kan tilsi dette. SPK vil begrense seg til å ta stilling til hvordan slike begrensninger eventuelt bør være. Innføres slike knekkpunkter, mener SPK at man med fordel kunne bruke samme begrepsapparat som i offentlige ordninger. Konkret innebærer dette at knekkpunkter reguleres i forhold til pensjonsgrunnlaget, ikke etter samlet kompensasjonsgrad. Inntekter over 9 G kunne eksempelvis tas med i pensjonsgrunnlaget med 2/3, 1/2 eller 1/3, mens pensjonsprosenten i ordningen lå fast på alle høyere inntektsnivåer.

Slik lovens utkast § 5-7 er formulert fremstår ikke reduksjonen av ytelser opp til lønn 12G som reell, spesielt vil pkt. b) gjøres gjeldende i få tilfeller, men også pkt. c) har liten reell betydning for vanlige pensjonsordninger med pensjonsprosent 60-70. Dette illustreres i tabellen på side 59.

Ser man på utredningen som et ledd i arbeidet med å redusere forskjellene mellom private og offentlige pensjonsordninger, hadde det vært ønskelig at knekkpunktet i private og offentlige ordninger var sammenfallende.»

Norske Pensjonskassers Forening (NPF)uttaler seg mot innføring av ytelsesbegrensinger:

«Det er ikke påvist at gjeldende regler leder til noen urimelig høy pensjonering med sikrede pensjoner gjennom tjenestepensjonsordninger etter skatteloven. Fordelingshensyn tillegges betydelig vekt gjennom det såkalte forholdsmessighetsprinsippet som gjelder i dag og som foreslås videreført. NPF mener derfor at det ikke er noen grunnlag for å gjennomføre ytelsesbegrensninger i forhold til de ytelser som i dag kan sikres i tjenestepensjonsordninger etter skatteloven.

Utvalgets forslag vil ventelig innebære at mange foretak vil beholde gjeldende pensjonsplans ytelsesnivå for dem som er ansatt, og innføre ny ordning for nyansatte. Foretakene vil således kunne få to ulike pensjonsplaner for mange tiår fremover, og dette vil innebære betydelige administrative ekstrabelastninger.

Dersom forslagene om ytelsesbegrensninger gjennomføres, vil mange foretak som ledd i konkurransen om kvalifisert arbeidskraft måtte kompensere redusert pensjonsopptjening i tjenestepensjonsordninger etter skatteloven med økt opptjening i andre pensjonsordninger og herunder anvendelse av usikrede pensjonsordninger. Forslagene vil lede til at dekning av foreliggende pensjonsbehov i private foretak vanskeliggjøres og fordyres.

Mange arbeidstakere med lønn over 6G vil kunne bli rammet av forslag om ytelsesbegrensninger ved at de ikke vil bli tilbudt kompensasjon for redusert opptjening.

Departementet bør i proposisjonen vurdere om 12G-grensen bør heves.»

Videre uttaler NPF om likheten med knekkpunkt i de offentlige ordningene:

«Som nevnt foran, går NPF mot forslaget i denne paragrafen. Hovedbegrunnelsen for utvalgets forslag er antakelig at man vil innføre en form for likebehandling med pensjonsordninger i offentlig sektor. En slik begrunnelse er ikke holdbar fordi man ikke kan sammenlikne enkeltelementer i disse pensjonsordningene.

NPF vil minne om at det i de reglene om private tjenestepensjonsordninger som gjaldt før 1968 var bestemt at pensjonene ikke kunne overstige de pensjoner som til enhver tid var fastsatt i Statens Pensjonskasse. Det var imidlertid i 1968 alminnelig enighet om at det hadde vesentlige uheldige følger å begrense adgangen til ytelser fra private tjenestepensjonsordninger på denne måten. Regjeringen besluttet derfor i 1968 å oppheve de gjeldende begrensningsregler der ytelsene ble maksimert til ytelsene fra Statens Pensjonskasse. NPF legger til grunn at innføring av knekkpunkt slik som foreslått, uansett vil lede til at regelverket blir uforholdsmessig komplisert å praktisere.»

Norges Forsikringsforbund (NFF)har også omfattende innvendinger mot forslaget:

«Vi har problemer med å se at det foreligger noen tilstrekkelig god begrunnelse for dette. Vi antar at hovedbegrunnelsen er en form for likebehandling med ordningene i offentlig sektor. Selv om disse har knekkpunkt har de andre egenskaper som er mer fordelaktige enn ordningene i den private sektoren. De offentlige ordningene er bruttoordninger, de private er nettoordninger. I de offentlige ordningene vil fripolisene følge utviklingen av folketrygdens grunnbeløp, mens en fripolise i privat sektor bare er garantert i forhold til sitt nominelle nivå på fratredelsestidspunktet og vil forøvrig være avhengig av tilbakeført overskudd. I en offentlig ordning er den enkelte garantert en viss reallønnsutvikling som pensjonist, i en privat ordning vil dette være avhengig av bedriftens velvilje. Selv om lovforslaget gir pensjonisten en bedret stilling i forhold til dagens situasjon, vil reallønnsutviklingen likevel bare være sikret dersom overskuddet gir rom for det.

Ordningene i den private sektoren er fortsatt forutsatt å være basert på frivillighet. Ordningene kan også variere i kvalitet, noe som innebærer at det hverken er ønskelig eller mulig å samordne pensjonsordningene her, i samme grad som i offentlig sektor. Frivillig medregning av tidligere tjenestetid betyr f. eks. at privatansatte kan komme vesentlig dårligere ut hva angår pensjonsdekning ved jobbskifte, enn ansatte i offentlig sektor.

I denne sammenheng er det også interessant at maksimalbegrensningen gjennom årene er strammet inn vesentlig gjennom den såkalte underreguleringen av folketrygdens grunnbeløp. Dersom grunnbeløpet hadde fulgt reallønnsutviklingen fra 1967, ville maksimalgrensen idag ligget i opp mot 750 000 kroner, istedet for dagens nivå på vel 500 000 kroner. Denne innstrammingen har rammet både offentlig og privat sektor.

Vi finner også grunn til å peke på at maksimalbegrensningen som er foreslått er sterkere enn det Stortinget sluttet seg til. I diskusjonen om velferdsmeldingen ble det gitt følgende uttalelse i Stortinget: «Flertallet viser til at Regjeringen som et utgangspunkt vil legge til grunn en maksimal tillatt kompensasjonsgrad på 90% for lønnsgrunnlag mellom 6G og 9G, og 60% mellom 9G og 12G dvs. med 9G som knekkpunkt. Flertallet er enig i dette». Lovforslaget er derved i strid med Stortingets flertallsmerknader.

Lovutkastet slik det er utformet betyr at folk som er lønnet over 9G kan få en betydelig redusert pensjon i forhold til i dag, og vil særlig slå uheldig ut for ledere og annet nøkkelpersonell. Forslaget vil kunne resultere i at bedriftene mister interessen for pensjonsordninger som et personalpolitisk virkemiddel, og heller søker å ivareta nøkkelpersonell på annen måte, gjennom direkte lønn eller ved å dekke pensjon utenom skattereglene. Det fordelingspolitiske resultatet av knekkpunktet kan dermed faktisk bli motsatt av det som var intensjonen. Dette vil videre også kunne få følger for den samlede sparingen i landet, ved at midler som ellers ville blitt bundet i sparing, i større grad vil gå til løpende forbruk.

Endelig nevner vi at knekkpunkt i en privat ordning også er administrativt uforholdsmessig komplisert. Det betyr at penger som burde gått til å sikre pensjonsytelser, istedet må brukes til å dekke administrative kostnader.

På bakgrunn av de argumenter vi har anført ovenfor vil Norges Forsikringsforbund derfor sterkt tilrå at forslaget om knekkpunkt ikke følges opp i proposisjonen til Stortinget.»

Norwegian Insurance Partners (Non Marine)har innvendinger mot første og tredje ledd i paragrafen. Til første ledd uttales det følgende (se også tabell 7.1):

«Lovforslaget innfører strengere grense for samlede pensjonsytelser (50 pst i inntektsintervallet 9G-12G) enn det Stortinget sluttet seg til under behandlingen av Velferdsmeldingen (60 pst mellom 9G-12G).

Tabell 7.1 

Pensjonsgrunnlag		Dagens regler		Forslag til nye regler
		Alders- uførepensjon		Alders- uførepensjon		Reduksjon i pensjon
I ant G	I kroner	I kroner	I pst av lønn	I kroner	I pst av lønn
9	382 500	252 450	66,0 %	252 450	66,0 %	-
10	452 000	280 500	66,0 %	273 700	64,4 %	6 800
11	467 500	308 550	66,0 %	294 950	63,1 %	13 600
12	510 000	336 600	66,0 %	316 200	62,0 %	20 400

Lovforslaget vil gi reduksjoner i alders- og uførepensjonen som vist i tabellen nedenfor for medlemmer i en tjenestepenjonsordning med pensjonsnivå 66 pst (Reduksjoner i ektefelle- og barnepensjon vises ikke i tabellen).

Som det fremkommer av tabellen, vil medlemmer med lønn over 9G få en tildels betydelig reduksjon av pensjonsytelsene hvis lovforslaget vedtas. Vår erfaring er at høytlønte og ledere legger stadig større vekt på pensjonsbetingelser, og det er rimelig å anta at lovforslaget vil medføre at denne gruppen vil kreve kompensasjon gjennom en pensjonsordning utenom skattereglene eller høyere lønn. Dette vil bidra til økte kostnader for bedriftene, herunder økt administrasjon.

§ 16-2 (13) fastsetter at § 5-7 ikke er til hinder for at pensjonsordning som er opprettet før loven er trådt i kraft, viderefører bestemmelsen i pensjonsplanen som vil være i strid med § 5-7, for så vidt gjelder personer som var med i pensjonsordningen da loven trådte i kraft. Dersom § 5-7 blir vedtatt, er dette vilkåret positivt fordi et foretak ikke tvinges til å redusere pensjonsnivået for fremtidig opptjening for ansatte med lønn over 9G. På den annen side kan § 16-2 (13) bidra til redusert mobilitet på arbeidsmarkedet for høytlønte og ledere, samt bidra til at foretak må etablere alternative løsninger for nyansatte med lønn over 9G for at de skal være villige til å skifte arbeidsgiver.

Vi vil foreslå at dagens regler uten begrensning av pensjonsnivå for lønn inntil 12G opprettholdes, eventuelt at det innføres et vilkår om at pensjon mellom eksempelvis 9G og 12G ikke kan overstige 80 pst av lønn.»

Til tredje ledd har Norwegian Insurance Partners følgende bemerkninger:

«Tredje ledd bestemmer at grensen for samlet pensjon ikke kan beregnes på grunnlag av høyere lønn enn gjennomsnittet av medlemmets årslønn de siste to år før pensjonsalderen nås og i pensjoneringsåret. Regelen tar sikte på å forhindre omgåelser av begrensningen av pensjon mellom 9G og 12G (50 pst) gjennom store lønnstillegg i pensjoneringsåret og de to siste årene forut for pensjonering. Denne regelen vil redusere samtlige medlemmers pensjon fra 67 år fordi pensjonen ikke vil bli beregnet som x pst av sluttlønn, som er en hovedregel i de fleste tjenestepensjons-ordninger i dag. Vi vil derfor foreslå at § 5-7 (3) utgår, alternativt at pensjonsgrunnlaget de siste to år før pensjonsalderen nås og i pensjoneringsåret ikke kan reguleres årlig med en høyere prosentsats enn den prosentvise endringen av folketrygdens grunnbeløp siste år.»

AktuarKonsulenters Forumuttaler at de er:

«...uenig i forslaget til gradering av pensjonsytelsene. Vår uenighet er av praktisk art: De fleste private ordninger har i dag et brutto pensjonsnivå (før fradrag for beregnet folketrygd) på 60-70 % av lønnen inntil 12 G, og vil etter alt å dømme se seg nødt til å opprettholde denne bestemmelse for alle medlemmer før den nye lovs ikrafttreden. Dette skaper ulikhet mellom generasjonene og er administrativt tungvint. De nye knekkpunkt i pensjonsgrunnlaget vil ikke ha noen fiskal betydning for myndighetenes finanser, men bety en god del privatøkonomisk for de medlemmer som rammes av forslaget. Sannsynligvis vil det hovedsakelig bli mellomledersjiktet i lønnsintervallet 9 G - 12 G som rammes, da de som tjener mer enn 12 G som regel har spesialavtaler med hensyn til sine pensjonsordninger.

Skulle man innføre sterkere begrensninger enn etter dagens regler, mener vi at 75-80 % av lønnen inntil 12 G ville være en riktig grense, som ikke gir særlige overgangsproblemer.»

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)uttaler at bedriftene begrensninger på ytelsene betyr at bedriftene må kjøpe tilleggsytelser:

«Etter vår oppfatning vil arbeidstakere på dette lønnsnivået trolig ikke akseptere noen dårligere pensjonsordning enn den som deres kolleger allerede måtte ha. Resultatet vil bli at bedriften må kjøpe en tilleggsytelse i form av en individuell- eller kollektiv livrente som vil bli vesentlig dyrere pga tapt fradragsrett og økte omkostninger.»

Videre sies det at:

«Effekten av dette har vi omtalt foran under avsnitt om økonomi. Forslaget vil etter vår oppfatning ikke bidra til å redusere pensjonsinntektene for arbeidstakere med lønnsinntekter i intervallet 6G - 12G. Forslaget vil trolig ha den motsatte effekt, ved at pensjonsnivået i stedet sikres gjennom individuelle pensjonsforsikringer eller direkte lønnskompensasjon, mens man for øvrig svekker interessen for å vedlikeholde eller etablere pensjonsordninger for hele arbeidsstokken.»

I vedlegg til høringsuttalelsen («Nærmere om økonomiske konsekvenser av forslag til lov om foretakspensjon») uttaler NHO følgende:

«Denne delen av lovforslaget er et pålegg om å redusere pensjonsutgiftene.

Allikevel antar vi at lovforslaget vil ha motsatt effekt. Dette skyldes at arbeidstakerne normalt har en individuell (eventuelt også en kollektiv) avtale om en gitt forsikret pensjonsytelse. Denne rettigheten faller ikke bort fordi om fradragsretten for premien faller bort for arbeidsgiver. Resultatet blir derfor at arbeidsgiver må sikre de rettighetene som i fremtiden vil gå utover fradragsretten gjennom en kollektiv livrente eller annen type individuell forsikring. Dette vil innebære tapt fradragsrett (28%) og økte omkostninger. Særlig vil dette være en forventet utvikling for bedrifter som allerede i dag tilbyr pensjon av lønn utover 12 G. Statoil oppgir at 50% av deres ansatte vil bli berørt av endringsforslaget og at selskapet ikke vil få utgiftsført 100 - 200 millioner kroner av årspremien.»

Bankenes Arbeidsgiverforeningmener også at forslaget om begrensninger i realiteten vil bety en skatteskjerpelse for bedrifter som allerede har ordninger med høyere ytelser, og/eller har ansattegrupper med høyt lønnsnivå:

«Arbeidsgiver vil få merutgifter som ikke er skattefavorisert ved å måtte kompensere for dårligere pensjon for grupper med lønninger som blir berørt av begrensningene. Vi mener det må være opp til den enkelte bedrift å velge opptjeningsnivå i ordningene. Etter vår vurdering bør ikke fordelingspolitikk utøves i lovverket for foretakspensjon.»

Bankenes Arbeidsgiverforening (v/Kreditkassen)mener at det foreslåtte knekkpunktet i hovedsak vil redusere pensjonsytelsene for bedriftenes mellomledere:

«Toppledelsen vil i de fleste tilfelle likevel ha pensjonsordninger utenom skatteloven, mens øvrige ansatte som regel ikke vil nå opp til knekkpunktet. I mange bedrifter vil innføring av knekkpunkt gi et ytterligere grunnlag for å etablere ordninger utenom skatteloven. Vi foreslår således at den enkelte bedrift kan fastsette et knekkpunkt, og med en minimumsgrense for hvor dette kan være.

Hvis hensikten er å få mer lik tjenestepensjon for de ansatte, burde det heller gjøres gjennom skattesystemet enn gjennom pensjonssystemet. Er hensikten å få mer likhet med offentlige ordninger, er det urimelig at de private ordninger samtidig gjøres dårligere på andre felt, som f.eks. ved opptjeningstiden.»

Departementets vurdering

Departementet vil peke på at forslaget § 5-7 første ledd er en oppfølging av Sosialkomiteens innstilling til Velferdsmeldingen, der komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, gikk inn for at fordelingsprofilen for skattefavoriserte tjenestepensjoner forbedres gjennom innføring av knekkpunkt og maksimale tillatte kompensasjonsgrader innenfor ulike lønnsgrunnlag. Utvalgets utforming av knekkpunkt og maksimale tillatte kompensasjonsgrader innenfor ulike lønnsgrunnlag tar også etter det departementet kan se hensyn til at det i Hyllandutvalgets utredning (NOU 1994:6), og senere i Velferdsmeldingen, ble påpekt at uten en generell begrensing av pensjonsnivå i forhold til pensjonsgivende lønn er det åpent for å gi ubegrenset kompensasjon med skattefavorisering innenfor tjenestepensjonsordningene.

Departementet har registrert at en rekke av høringsinstansene er negative til forslaget om knekkpunkt og maksimal dekningsgrad. Etter departementets vurdering kan begrensninger som skal være ulike på ulike inntektsnivåer neppe utformes på en enklere måte. Flere instanser foreslår et system med bare en maksimal pensjonsprosent som skal gjøres gjeldende for alle inntektsnivåer. En slik innretning vil redusere ytelsene fra foretakspensjon mest for medlemmer med lave inntekter, siden de har høyest kompensasjonsgrad fra folketrygden. Departementet mener derfor at denne løsningen gir uheldige virkninger. Andre høringsinstanser foreslår å anvende det offentlige systemet, der inntekt over 8 G bare teller med 1/3 i beregningsgrunnlaget. Dette siste vil gi en mye sterkere reduksjon av høytlønntes pensjoner enn det foreslåtte systemet. I tillegg vil departementet bemerke at en slikt system fungerer bedre i en bruttoordning, der bare sluttlønn er viktig, enn i en nettordning der opptjente rettigheter skal finansieres hvert år.

Departementet har lagt til grunn at utvalget har forholdt seg til ordlyden i Velferdsmeldingen på dette punkt, der det ble foreslått en maksimal tillatt kompensasjonsgrad (for TPES og folketrygden samlet) på 90 prosent for lønnsgrunnlag mellom 6 og 9 G, og 60 prosent mellom 9 og 12 G, dvs med 9 G som knekkpunkt. Dette ble i Velferdsmeldingen betegnet som fordelingsmessige minstekrav, og det ble varslet at strammere krav kunne vurderes i oppfølgingsarbeidet, se Velferdsmeldingen avsnitt 12.4.1. Utvalget har forsterket kravene noe, og departementet støtter utvalgets forslag. De foreslåtte maksimalgrensene bør være tilstrekkelig romslige til å dekke de fleste supplerende pensjonsbehov til folketrygden, samtidig som en er sikret at de skattemessige fordelene ikke har en direkte urimelig fordelingsprofil.

Det legges videre til grunn at en slik endring ikke må gis tilbakevirkende kraft, dvs at påbegynt opptjening i en ordning skal kunne fortsette etter de opprinnelige forutsetninger, jf overgangsbestemmelsene i forslaget § 16-2 tiende ledd.

I forslaget § 5-7 annet ledd fastslås det at grensen for samlede pensjonsytelser ved deltidsstilling skal beregnes som en forholdsmessig del av den grense som ville vært gjeldende hvis medlemmet hadde hatt full stilling. Dette er samme fremgangsmåte som er foreslått for opptjent pensjon i § 3-5 annet ledd, jf avsnitt 5.2.6.1, og standardberegnet folketrygd i § 5-5, jf avsnitt 7.2.5.

Utvalget har videre spesifisert at den lønn som legges til grunn for pensjonsytelsene, ikke skal kunne økes dramatisk de siste år før medlemmet når pensjonsalder. Utvalget gjør dette for å forhindre omgåelser av de foregående begrensninger gjennom store lønnstillegg i pensjoneringsåret eller de to siste årene forut for pensjoneringsåret i kombinasjon med sluttlønnsprinsippet for fastsetting av pensjon. Departementet er enig i at slik omgåelse av begrensningene bør hindres.

7.2.7 Endringer i pensjonsplanen mv

Utvalgets forslag

Etter utvalgets mening er det et sentralt prinsipp ved endringer i pensjonsplanen at opptjente rettigheter ikke kan angripes. Det kan ikke gjennomføres endringer i pensjonsytelsene som medfører reduksjon av medlemmers rett til opptjent pensjon eller av premiereserve knyttet til opptjent pensjon på tidspunktet for endringen. Det kan heller ikke foretas endring av beregningsgrunnlaget for pensjonsordningen som medfører reduksjon av medlemmers rett til opptjent pensjon eller av premiereserve knyttet til opptjent pensjon på tidspunktet for endringen. Dette gjelder både endringer i pensjonsplan inkludert ytelser, endringer av beregningsgrunnlag for ordningen og endringer i form av flytting av pensjonsordningen. Det vises til utkastet §§ 5-8 og 5-9.

Etter utvalgets syn vil det likevel være adgang til å sette ned pensjonsytelsene i pensjonsplanen forutsatt at arbeidsrettslige forpliktelser ikke er til hinder for det. I et slikt tilfelle skal premiereserven være uangripelig. Den del som eventuelt er overskytende etter hva som ut fra pensjonsgivende lønn, samlet tjenestetid på endringstidspunktet og den nye pensjonsplanen er opptjent pensjon, skal skilles ut i form av en fripolise. Reglene om fripolise (§§ 4-7 til 4-9) vil da gjelde.

Utvalget uttaler videre (NOU 1998:1 side 110):

«Det kan være tilfeller der en pensjonsplan tilsynelatende kommer i konflikt med forholdsmessighetsprinsippet og andre regler i loven her. Særlig har en diskutert dette i forbindelse med endringer i folketrygdens pensjonsytelser etter reformen i 1992, se boks 6.1. Det ble i 1994-utkastet til TPES-forskrift lagt opp til at eksisterende pensjonsplaner skal justeres slik at hovedkravet om forholdsmessighet skal oppfylles etter regelendringer i folketrygden med virkning fra og med 1992. Dette kravet kan betraktes som at arbeidsgiverne kunne bli pålagt å kompensere for endringene i folketrygden, (både 1992-endringen og senere endringer), siden regelendringen senket dekningsgraden i folketrygden for inntekter mellom 6 og 8 G. Slike effekter av forholdsmessighetskravet var ikke tilsiktet, men var heller ikke av et slikt omfang at de kom i direkte motstrid med forholdsmessighetsprinsippet. Forholdsmessighet i tråd med de nye folketrygdreglene må imidlertid praktiseres fullt ut for nye medlemmer etter 1991 og alle medlemmer i ordninger opprettet etter dette, mens for personer som var medlemmer i TPES-ordninger i ved inngangen av 1992, kan forholdsmessighetskravet praktiseres som i 1992.

Generelt er det viktig at ikke skattesubsidierte ordninger resulterer i forskjellsbehandling mellom arbeidstakere med og uten foretakspensjonsordninger, gjennom at innstrammingene i folketrygdens pensjonssystem bare får virkninger for arbeidstakere uten foretakspensjon. Regelendringer i folketrygden skal heller ikke gi uforutsigelige pensjonsmessige kostnader for foretak med foretakspensjonsordning. I regelverket kan det derfor spesifiseres at ytelsene i pensjonsplanen skal settes ned hvis det i framtiden skjer endringer i folketrygdens regler slik at de forutsetninger pensjonsplanen bygger på kan sies å ikke lenger være til stede. Videre er det klart at arbeidsgivers garantier overfor den ansatte slik de kommer til uttrykk i den enkeltes arbeidskontrakt eller på andre måter, kan binde arbeidsgiver til forpliktelser som går ut over de forpliktelser forsikringsselskap eller pensjonskasse har påtatt seg i kontrakten med arbeidsgiver. Kontraktsforholdet mellom den ansatte og arbeidsgiver vil i så fall medføre at arbeidsgiver må dekke de forpliktelser som går ut over forsikringskontrakten.»

Medlemmer med full minste tjenestetid vil etter gjeldende regler ikke kunne holdes utenfor ved en eventuell nedsettelse av nivået på ytelsene. Selv om medlemmer i denne kategori har full minste tjenestetid, er ytelsene ikke finansiert fullt ut fordi premien som tidligere nevnt er fastsatt ut fra den forutsetning at premiebetalingen skal løpe helt frem til pensjonsalder.

Videre åpner utvalget for at regelverket kan fastsette at pensjonsytelsene skal settes ned hvis det skjer vesentlige endringer i folketrygden som innebærer at de forutsetninger pensjonsplanen bygger på ikke lenger er til stede, jf utkastet § 5-10. Slik nedsettelse skal godkjennes av departementet.

Høringsuttalelsene

Kredittilsynetuttaler at første og annet ledd er tilnærmet likelydende, og meningsinnholdet kan mest hensiktsmessig formuleres i ett ledd. Overskriften bør endres tilsvarende. Kredittilsynet legger til at ved en endring som foreslått, må det i § 13-2 henvises til § 5-8 første ledd.

Akademikernestøtter prinsippet med fripoliser i § 5-9:

«Utstedelse av en fripolise er positivt, men man bør begrense livselskapenes rett til store administrative kostnader på disse små poliseverdiene.»

Departementets vurdering

Departementet støtter utvalgets forslag § 5-8, som er utformet for å sikre at opptjente rettigheter ikke kan reduseres. I forslaget § 5-8 første ledd settes en hindring for at regelverket for pensjonsordningen endres på en slik måte at opptjente rettigheter - dvs både opptjent pensjon og premiereserve - reduseres. De samme opptjente rettigheter påvirkes heller ikke av endringer i beregningsgrunnlaget, jf forslaget § 5-8 annet ledd.

Pensjonsordningens ytelser kan endres med virkning for fremtidig opptjening gjennom endring av ordningens regelverk. Utvalget foreslår i § 5-9 at foretakspensjonsordningen skal praktisere medregning ved slik endring. Departementet presiserer at loven åpner for at foretaket uansett kan avslutte ordningen og starte en ny ordning på senere tidspunkt. Bestemmelsen medfører at foretaket får anledning til å praktisere medregning ved endringer i pensjonsplanen, og er utformet slik at hvis foretaket velger denne løsningen, må alle medlemmer behandles likt. Under det lineære prinsipp har medregning av tjenestetid særlig betydning, fordi enkelte medlemmer, særlig lavtlønte, kan ha tjenestetid av betraktelig lengde uten å ha opptjent rett til pensjon. Ved en senere lønnsøkning kan medregning av tjenestetid være særlig viktig for disse. Departementet støtter forslaget.

Utvalget har foreslått en bestemmelse i § 5-10 som viderefører adgangen til å fastsette i regelverket at pensjonsytelsene kan settes ned hvis det skjer vesentlige endringer i folketrygden. Dette er et brudd med hovedreglene i forslaget §§ 5-5 tredje ledd og 5-8. Departementet har vurdert regelen opp mot nettoprinsippet, som kan sies å brytes i denne sammenheng. Departementet vil ikke foreslå en slik bestemmelse.