4 Opprettelse av pensjonsordninger

4.1 Gjeldende rett

Det følger ingen bestemmelser i lov eller forskrift som uttrykkelig krever at private tjenestepensjonsordninger må omfatte flere personer. Finansdepartementet har tidligere gitt uttrykk for at det må stilles et slikt krav for å oppnå skattefordelen. Eidsivating lagmannsrett avsa i april 1995 en dom hvor det ble lagt til grunn at det ikke kunne stilles et slikt vilkår etter gjeldende rett.

Heller ikke for pensjonskasser gjelder det noen eksplisitte krav i gjeldende regelverk til minste antall medlemmer.

Det gjelder i dag ingen uttrykkelige lovkrav til hva regelverket i den enkelte pensjonsordning må inneholde. Det gjelder heller ingen krav til utformingen av pensjonsplanen i ordningen.

Ved såkalte nettoordninger, dvs at pensjonsordningen skal gi pensjonsytelser i tillegg til folketrygdens ytelser, påvirkes ikke ytelsene fra pensjonsordningen av eventuelle senere endringer i folketrygdens ytelser. Ved bruttoordninger skal pensjonsordningens ytelser sammen med folketrygdens ytelser garantere et visst minimumsnivå. Etter gjeldende rett er det ikke regulert hvorvidt netto- eller bruttoordninger er en forutsetning for å oppnå skattefavorisering. I praksis er begge typer benyttet og godtatt.

Videre er det et krav til skattefavoriserte pensjonsordninger at de er ytelsesbaserte. Slike pensjonsordninger kjennetegnes ved at pensjonsytelsene er fastsatt i forhold til arbeidstakerens pensjonsgivende lønnsinntekt og tjenestetid i foretaket. Det gis etter gjeldende regler ingen tilsvarende skattemessig favorisering av kollektive innskuddsbaserte ordninger. Innskuddsbaserte ordninger ble bl a vurdert i Nasjonalbudsjettet 1999, og Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal utarbeide utkast til lov om innskuddsbaserte ordninger i arbeidsforhold.

Livsforsikring med investeringsvalg kjennetegnes ved at verdien av forsikringskontrakten knytter seg til verdien av de spesifiserte eiendeler som forsikringstaker velger sammensetningen av. Privat tjenestepensjonsordning (TPES) kan etter gjeldende regler ikke inngås som livsforsikring med investeringsvalg. Forbudet følger av forskrift 23. april 1997 nr 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning § 14 annet ledd.

Det følger av forskrift 28. juni 1968 § 3 nr 1 at pensjonskasse og suppleringsfond må ha et styre med minst fire medlemmer, hvorav minst to medlemmer skal velges av og blant de personer som omfattes av ordningen. Et tilsvarende krav følger av pensjonskasseforskriften § 6. Etter gjeldende rett er ansatte ikke gitt representasjonsrett i tilfeller der foretakspensjonsordningen er etablert gjennom tegning av forsikring i livsforsikringsselskap.

Det vises for øvrig til utvalgets omtale av gjeldende rett i NOU 1998: 1 avsnitt 6.1. Når det gjelder livsforsikringsselskapets plikter, ligningsforhold og tilsyn vises til utvalgets omtale i NOU 1998: 1 s 178-180.

4.2 Vurderinger og forslag

4.2.1 Minstekrav til antall medlemmer i foretakspensjonsordninger

Utvalgets forslag

Utvalget foreslår i utkastet § 2-2 en ny regel i forhold til gjeldende rett ved å oppstille to alternative vilkår som må oppfylles for å kunne opprette en foretakspensjonsordning. For det første skal foretakspensjonsordning kunne opprettes dersom ordningen omfatter minst to personer med en arbeidstid og lønn som utgjør minst 75 prosent av full stilling. For det andre skal det kunne opprettes slik ordning i foretak med bare én ansatt, forutsatt at vedkommende har en arbeidstid og lønn som utgjør minst 75 prosent av full stilling og ikke har eierinteresser i foretaket. Utvalget uttaler i denne sammenheng bl a (NOU 1998: 1 s 80):

«Tjenestepensjonsordninger i selskaper med bare få eller ingen ansatte vil i realiteten ha sterke innslag av å være en individuell pensjonsforsikring. I så fall vil de kunne innebære en omgåelse av de reglene som gjelder for EPES og IPA, der det gjelder begrensning mht inntektsfradragets størrelse. Ordinært vil arbeidsgivers premieinnbetaling til IPA skattlegges som alminnelig lønnsinntekt på den ansattes hånd. Den ansatte innrømmes videre fradrag innenfor den alminnelige fradragsramme. Hvis man ikke stiller minimumskrav til antall ansatte for foretakspensjonsordninger, kan dette føre til misbruk av ordningen (eksempelvis gjennom bruk av proformaselskaper).

På den annen side vil det kunne virke urimelig å utelukke større grupper av ansatte og eiere i mindre foretak fra å opprette foretakspensjonsordning med skattefordel. Utvalget mener at foretakspensjoner har egenskaper som gjør at de vil egne seg også for slike foretak.»

Utvalget mener forslaget med to alternative medlemsbetingelser vil kunne redusere antall skattemotiverte foretakspensjonsordninger, samtidig som det vil tas hensyn til behovet for foretakspensjonsordninger i mindre virksomheter.

Høringsuttalelsene

Sparebankforeningen går imot utvalgets forslag om begrensninger på enkeltmannforetaks adgang til å opprette foretakspensjonsordning, og uttaler:

«Vi mener at det er viktig å tilstrebe mest mulig like vilkår for slike bedrifter sammenlignet med øvrige typer av bedrifter. Det vil ellers være en urimelig diskriminering av enkeltmannsbedrifter, og dens eier, som det er relativt mange av i Norge. Det er etter vårt skjønn ingen tilstrekkelig begrunnelse at man vil unngå omgåelser av reglene for IPA, der det gjelder begrensninger på inntektsfradragets størrelse. Man kan som alternativ til utvalgets forslag stille krav om at eieren må ta ut lønn av en viss minstestørrelse for at eieren skal kunne opprette egen pensjonsordning. For å gjøre oppfølgingen enklere kan det i tilfelle lages noen «standardløsninger» som er noe strammere for enkeltmannsbedrifter.»

Den Norske Advokatforening og Skattebetalerforeningen går også imot forslaget om å sette særskilte vilkår for at foretak med én ansatt skal kunne opprette foretakspensjonsordning. Skattebetalerforeningen uttaler bl a:

«En ordning der det må tas stilling til om arbeidstid og lønn utgjør en stor nok andel av full stilling, medfører i seg selv fortolkingsproblemer. Selv om full stilling kan defineres til et bestemt antall timer, må det tas konkret stilling til hvilket lønnsnivå som er naturlig ut fra en konkret vurdering. I grensetilfeller vil skatteyter kunne få problemer med å underbygge de faktiske forhold på en tilfredsstillende måte for ligningsmyndighetene. I enkelte grensetilfeller vil betingelsene bare være oppfylt enkelte år (arbeidsinnsats som varierer mellom 70 og 80 prosent av full stilling). Slike praktiske problemer unngås i sin helhet dersom vilkårene om ansatte og andel av full stilling fjernes.

Etter vår oppfatning er det imidlertid ingen form for misbruk av ordningen at en som eier og eneste ansatte i selskapet oppretter en tjenestepensjonsordning. Selv om opprettelse av tjenestepensjon kan fremstå som noe gunstigere enn å opprette en individuell pensjonsavtale, må det ved en sammenligning også tas hensyn til at premie til tjenestepensjonsforsikringen gir grunnlag for arbeidsgiveravgift. Alternativt kunne premie til en individuell pensjonsforsikring vært dekket med utbytte fra selskapet.»

På den annen side går Kredittilsynet imot den foreslåtte adgang til å opprette pensjonsordning for én person uten eierinteresser i foretaket, og uttaler:

«En slik grense bidrar etter Kredittilsynets oppfatning til å utviske skillet mellom kollektive og individuelle forsikringsordninger. Til sammenligning ble det i utkastet til ny forskrift om private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven i 1992 foreslått et minsteantall på 5. Kredittilsynet vil foreslå at en foretakspensjonsordning skal omfatte minst to personer med arbeidstid og lønn over et visst nivå, dvs. ingen særregel for arbeidstakere uten eierinteresser i foretaket.»

Ligningsutvalget gir uttrykk for tilsvarende synspunkter, og uttaler:

«Etter Ligningsutvalgets mening stilles det her små krav sett i forhold til at tjenestepensjonsforsikringen i slike tilfeller har sterkt innslag av å være individuell pensjonsforsikring, og at ordningen derfor i realiteten er en omgåelse av de regler som gjelder for EPES og IPA. Det bør her stilles opp et krav på minst to personer, dvs. eier/arbeidsgiver + en ansatt eller to ansatte. Det bør ikke være anledning til å tegne foretaksforsikring på kun en ansatt.»

Akademikerne finner det positivt at små bedrifter gis anledning til å etablere en foretakspensjonsordning.

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) er positive til en klar grense mellom kollektive og individuelle ordninger, men uttaler videre:

«Samtidig er det ønskelig å begrense antall ordninger som ikke oppfyller begrunnelsen for skattefavorisering i særlig grad, men uten å utelukke store grupper ansatte og eiere i mindre foretak fra å opprette skatte-stimulerte foretakspensjonsordninger.

YS er opptatt av at dette dreier seg primært om en kollektiv ordning, og at loven må sette begrensninger for enkeltpersoner eller små grupper av personer, som ikke kan sies å omfattes av definisjonen som «ansatt» i virksomheten. YS´ erfaring er imidlertid at gjeldende regelverk på dette området fungerer tilfredsstillende, og at dette således kan videreføres i den nye loven.»

Departementets vurdering

Etter departementets syn må det oppstilles visse rammer for når det kan opprettes skattefavorisert pensjonsordning, slik at hensynet til ansatte blir tilstrekkelig ivaretatt.

Departementet viser til at personer som driver virksomhet i form av enkeltmannsforetak vil kunne oppnå en skattemessig gunstigere posisjon ved opprettelse av en foretakspensjonsordning enn ved inngåelse av en IPA-kontrakt, dersom vedkommende er eneste ansatte i foretaket. Det samme gjelder personer som arbeider i et aksjeselskap eller ansvarlig selskap, hvor vedkommende har eierinteresser og er den eneste ansatte. Dette åpner etter departementets syn for uheldig forskjellsbehandling. Departementet legger til grunn at det bør etableres klare skillelinjer mellom individuelle og kollektive pensjonsordninger. I utgangspunktet bør det etter departementets syn kreves minimum to ansatte for at foretak skal kunne oppnå de skattefordeler som er knyttet til en foretakspensjonsordning. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag på dette punktet. Videre slutter departementet seg til utvalgets forslag om at de to ansatte må ha en arbeidstid og lønn som utgjør minst 75 prosent av full stilling.

Utvalget foreslår at foretak med én ansatt skal kunne opprette foretakspensjonsordning dersom vedkommende ikke har eierinteresser i foretaket. Etter departementets syn er ikke de tilsvarende uheldige sider ved å la foretak med én ansatt opprette foretakspensjonsordning, tilstede i samme grad dersom vedkommende ikke har eierinteresser i foretaket. Det har bl a sammenheng med at forholdsmessighetsprinsippet vil forhindre spekulasjoner der visse eiere ønsker å ta ut betydelige pensjoner. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag på dette punktet. Det vises for øvrig til utvalgets begrunnelse som departementet i det vesentligste slutter seg til.

4.2.2 Minstekrav til antall medlemmer i pensjonskasser

Utvalgets forslag

Utvalget foreslår i utkastet § 2-2 tredje ledd at en pensjonskasse i utgangspunktet må ha minst 15 medlemmer. Dersom pensjonskassen har mindre enn 50 medlemmer, foreslås at pensjonskassens vedtekter må ha bestemmelser om gjenforsikring av forsikringsrisiko og begrensning av risiko knyttet til kapitalforvaltningen slik at medlemmenes rett til pensjon er betryggende sikret. Kredittilsynet skal kunne fastsette nærmere regler om krav til slike vedtektsbestemmelser. Utvalget synes å legge til grunn at Kredittilsynet i den forbindelse kan stille krav om gjenforsikring i livsforsikringsselskap som «selger kollektiv pensjonsforsikring i Norge». Under henvisning til at antall ansatte i et foretak kan svinge over tid, foreslår utvalget at en pensjonskasse skal kunne fortsette sin virksomhet med minst 10 medlemmer, forutsatt at kravet om reassuranse er oppfylt. Utvalget foreslår videre at Kredittilsynet i særlige tilfeller skal kunne samtykke i at pensjonskassen fortsetter sin virksomhet med mindre enn 10 medlemmer.

Utvalgets forslag til krav om minste antall medlemmer i en pensjonskasse beror på en avveining av ulike hensyn. På den ene side uttaler utvalget (NOU 1998: 1 s 80-81):

«Valget av opprettelse av pensjonskasse framfor å tegne forsikring i et livsforsikringsselskap, kan begrunnes med muligheten av å kunne forvalte ordningens midler bedre enn forsikringsselskapene. Videre er det vanlig å vise til at pensjonskasser kan ha lavere administrasjonskostnader enn selskapene. Det anføres også at en vil kunne oppnå høyere avkastning (overskuddsdannelse) gjennom en pensjonskasse, fordi risikoutvalget avviker fra det gjennomsnittsutvalg som selskapene opererer med. Ved å unnlate å stille strengere krav for opprettelse av en pensjonskasse, vil foretakene ha en valgmulighet, noe som kan ha sin egenverdi. Like vilkår kan også bidra til konkurranse mellom aktørene på markedet.»

På den annen side mener utvalget at forsikringstekniske forhold isolert sett kan tale for et krav om 50 til 100 medlemmer i pensjonskasser, og uttaler bl a (NOU 1998: 1 s 81):

«I små pensjonskasser vil det normalt være nødvendig med reassuranse for rent forsikringsteknisk å oppnå tilstrekkelig sikkerhet for medlemmenes rett til pensjon. Dette innebærer at de minste pensjonskassene i mange tilfeller ikke vil være annet enn et unødvendig mellomledd mellom de berettigede og den som i realiteten bærer risikoen, nemlig reassurandøren. Dette viser seg særlig i de tilfellene hvor mindre pensjonskasser overlater både reassuranse og forvaltning av pensjonskassen til et livsforsikringsselskap, noe som synes å forekomme i økende utstrekning.»

Utvalget antar imidlertid at et krav om over 50 medlemmer vil være for høyt i forhold til størrelsen på de fleste foretak i Norge. Videre antar utvalget at konkurransemessige hensyn og hensynet til at pensjonskasser skal utgjøre et reelt alternativ til forsikring i forsikringsselskap, tilsier en lavere grense enn 50 personer.

Når det gjelder pensjonskasser med mindre enn 15 medlemmer, uttaler utvalget bl a (NOU 1998: 1 s 81):

«Pensjonskasser med et lavere antall medlemmer enn det som oppstilles her, vil i mange tilfeller være opprettet ut fra andre hensyn enn de som utvalget anser som relevante i denne sammenheng. I disse tilfellene vil gjerne muligheten for å kunne styre forvaltningen av pensjonskassens midler og skattemessige hensyn være de viktigste grunnene for opprettelsen av pensjonskassen.»

Utvalget peker videre på at tilsyn med et stort antall små pensjonskasser vil kunne være uforholdsmessig kostbart, og uttaler (NOU 1998: 1 s 81):

«Tilsyn er personell- og ressursmessig krevende, og vil beslaglegge store ressurser innen Kredittilsynets samlede ramme. Dette vil enten kreve redusert innsats på andre felt, eller økte rammer over statsbudsjettet. Alternativt vil Kredittilsynet måtte øke tilsynskostnadene til den enkelte pensjonskasse for å dekke de faktiske kostnader.»

Høringsuttalelsene

Norske Pensjonskassers Forening (NPF) går imot forslaget om minstekrav til antall medlemmer i pensjonskasser. Det vises til at mindre foretak etter gjeldende regler kan velge om pensjonsordningen skal organiseres gjennom en forsikring eller egen pensjonskasse. NPF uttaler videre:

«Forslag om begrensninger av mindre foretaks adgang til å etablere pensjonskasse er fremsatt tidligere. NPF har påvist overfor Kredittilsynet og departementet at mindre pensjonskasser ikke representerer risikomessige problemer som ikke kan løses på en tilfredsstillende måte. Foreningen går imot forslaget om særlige begrensningsregler for mindre foretaks adgang til å ha og å etablere pensjonskasse. Vi viser i denne forbindelse til standardvedtektenes § 6-1 tredje ledd med bestemmelser om aktuarens ansvar for å vurdere reassuransebehov. Styret skal også sørge for at reassuransebehovet blir vurdert og dekket.

Fra en kostnadsmessig synsvinkel er det uheldig om det blir innført en enerett for forsikringsselskaper til å tilby tjenestepensjonsordninger etter skatteloven for et foretak med mindre enn 15 ansatte. Denne eneretten vil omfatte et betydelig antall foretak. Gjeldende adgang for alle foretakene uansett størrelse til å etablere egen pensjonskasse medfører i dag en valgfrihet for foretakene som leder til et press i retning av å holde administrasjonskostnadene på et rimelig nivå.»

NPF går videre imot forslaget om særlig gjenforsikringsplikt for pensjonskasser med mindre enn 50 medlemmer. NPF mener uansett at slike regler bør fremgå direkte av loven.

AktuarKonsulenters Forum, Den norske Aktuarforening, Den norske Bankforeningog Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)gir uttrykk for tilsvarende synspunkter, og går i mot utvalgets forslag om en minstegrense på 15 personer for å opprette pensjonskasse. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) finner også utvalgets forslag urimelig, og uttaler:

«I følge NHOs statistikk har 10.241 av våre 14.998 medlemsbedrifter under 13 ansatte (våre statistikker skiller ved 13 ansatte). Disse bedriftene sysselsetter 29.967 arbeidstakere. Innføringen av et forsikringsmonopol på dette området kan ha meget uheldige konsekvenser for norsk næringsliv. Det er viktig at alternativet eksisterer som et korrektiv til forsikringsbransjen. Derfor er vi av den oppfatning at det ikke bør være noen nedre grense. Subsidiært kan grensen settes ved 5 ansatte.»

På den annen side mener Kredittilsynet ut ifra tilsynsmessige hensyn at minimumskravet til antall medlemmer i en pensjonskasse burde være vesentlig høyere enn 15 personer, og uttaler videre:

«En slik grense er for øvrig oppsiktsvekkende lav i et europeisk perspektiv. Det er en del «faste kostnader» forbundet med tilsyn med pensjonskasser, uavhengig av pensjonskassens størrelse. Kredittilsynet har over noe tid registrert at minstesatsen for tilsynsavgiften er satt for lavt, og at den må øke vesentlig. Utvalget synes for øvrig å være oppmerksom på denne problemstillingen, idet det i avsnitt 1.2 heter at Kredittilsynet kan få uforholdsmessig høye tilsynskostnader dersom grensen settes for lavt. Kredittilsynet antar at minste antall medlemmer i en pensjonskasse ikke under noen omstendighet bør settes lavere enn 50, for øvrig i samsvar med forslaget fra et flertall i Harlemutvalget (jf. NOU 1983: 52 «Forsikring i Norge»).»

Når det gjelder forholdet til forsikringstekniske forhold, uttaler Kredittilsynet:

«Jo færre medlemmer en pensjonskasse har, jo mer nødvendig er det å gjenforsikre hele eller deler av risikoen i et forsikringsselskap. Skal en pensjonskasse være uten gjenforsikringsbehov, må antall medlemmer være så stort at risikohyppighetene har samme sannsynlighet som i en bestand av forsikrede i et stort selskap. Det er her tale om store tall i forhold til antall ansatte i de fleste norske foretak. Den premie pensjonskassen må betale for sin gjenforsikring, omfatter også sikkerhets- og omkostningstillegg. Disse utgifter vil gi en slik pensjonskasse mindre overskuddsevne enn man får i en kollektiv pensjonsforsikring med samme antall deltakere. Dette tilsier at pensjonskasser bør ha et ikke ubetydelig antall medlemmer.»

Kredittilsynet går imot utvalgets forslag om at Kredittilsynet skal kunne gi nærmere regler om gjenforsikring og kapitalforvaltning i mindre pensjonskasser, og forslaget om at Kredittilsynet skal kunne godkjenne et lavere antall medlemmer i en pensjonskasse enn 10, og uttaler:

«Utvalget foreslår videre at Kredittilsynet skal fastsette nærmere regler om gjenforsikring og kapitalforvaltning i mindre pensjonskasser. Kredittilsynet kan ikke se at dette er hensiktsmessig dersom minsteantallet settes til 50 medlemmer. Det vises her til reglene om kapitalforvaltning i forskrift av 19. februar 1993 om forsikringsvirksomhetslovens anvendelse på pensjonskasser og pensjonsfond og forskrift av 23. april 1997 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning. Såvel etablering av et adekvat gjenforsikringsprogram som forsvarlig kapitalforvaltning er styrets ansvar i den enkelte pensjonskasse. Forholdet er dessuten gjenstand for kontroll gjennom dokumentbasert og stedlig tilsyn.

Kredittilsynet kan heller ikke se det som hensiktsmessig at Kredittilsynet skal ha adgang til å godkjenne et lavere antall medlemmer i en pensjonskasse enn 10, slik utvalget foreslår i § 2 - 2 fjerde ledd. Gitt det minsteantall på 15 som foreslås av lovutvalget, ligger det dessuten allerede tilstrekkelige frihetsgrader i å tillate at antallet går ned til 10.

Utvalget foreslår her at Kredittilsynet skal tillegges en rutine for enkeltsaksbehandling, som for det første synes overflødig og som for det andre ikke står i forhold til Kredittilsynets ressurssituasjon.»

For øvrig er en rekke høringsinstanser uenige i utvalgets uttalelse om at gjenforsikring bare skal kunne tilbys av selskaper som tilbyr kollektiv pensjonsforsikring i Norge.

Departementets vurdering

Det oppstilles etter dagens regelverk ikke eksplisitte krav til minste antall medlemmer i en pensjonskasse. Utvalget foreslår å endre dette, slik at det minst må være 15 medlemmer i en pensjonskasse, med særlig krav til vedtektene i pensjonskasser med mindre enn 50 medlemmer. Utvalget anfører særlig hensynet til kostnader knyttet til gjenforsikring i små pensjonskasser og kostnader knyttet til tilsyn av små pensjonskasser som begrunnelse for en slik begrensning.

Departementet peker på at et minstekrav på 15 medlemmer gir livsforsikringsselskaper enerett til å tilby foretakspensjonsordninger for foretak med mindre enn 15 ansatte. Etter departementets syn bør det foreligge sterke grunner dersom regelverket skal åpne for en slik innskrenking av konkurransesituasjonen for små foretak.

Når det gjelder kostnader knyttet til gjenforsikring, er departementet enig med utvalget i at «de minste pensjonskassene i mange tilfeller ikke vil være annet enn et unødvendig mellomledd mellom de berettigede og den som i realiteten bærer risikoen, nemlig assurandøren.» Etter departementets syn bør imidlertid mindre foretak ha mulighet til å foreta denne avveiingen selv. Som utvalget også peker på, kan det ikke utelukkes at mindre pensjonskasser vil kunne ha lavere administrasjonskostnader enn livsforsikringsselskaper. Videre vil mindre pensjonskasser kunne mene at de vil oppnå en bedre avkastning på midlene enn et livsforsikringsselskap. Det vil således bero på en forretningsmessig vurdering hvorvidt mindre foretak ønsker å opprette en pensjonskasse, fremfor å inngå en avtale med et livsforsikringsselskap.

De samme innvendinger kan etter departementets syn reises mot utvalgets anførsel om tilsynsutgifter, hvor utvalget uttaler at det «(...)er uforholdsmessig kostbart å drive tilsyn med et stort antall pensjonskasser, særlig når de enkelte pensjonskassene er små».

Det følger av kredittilsynsloven § 9 at utgiftene ved tilsynet skal utliknes på de institusjoner som er under tilsyn. Utgiftene skal fordeles mellom de ulike institusjoner etter omfanget av tilsynsarbeidet. Fordelingen skjer på grunnlag av institusjonenes forvaltningskapital ved begynnelsen av året, likevel slik at departementet fastsetter et minste og høyeste beløp som kan utliknes på den enkelte institusjon innen hver gruppe, jf kredittilsynsloven § 9 annet ledd, jf § 1 første ledd nr 14. Dersom det viser seg at tilsyn med en type institusjoner, f eks små pensjonskasser, koster forholdsmessig mer enn tilsyn med andre institusjoner, f eks store pensjonskasser, vil således departementet - etter forslag fra Kredittilsynet - kunne fastsette minstebeløp som skal utliknes på f eks alle pensjonskasser uansett størrelse. Etter departementets syn er det enkelte foretak nærmest til å foreta den forretningsmessige vurderingen av om foretaket, til tross korrekt fordelte tilsynskostnader, likevel ønsker å opprette en pensjonskasse. I tråd med dette ser ikke departementet behov for å innføre særlige regler for små pensjonskasser, selv om den forretningsmessige vurderingen for små pensjonskasser kan bli en annen enn for større pensjonskasser. Departementet legger til grunn at Kredittilsynet vurderer de tilsynsmessige kostnader nærmere, jf ovenfor.

På denne bakgrunn vil ikke departementet foreslå særskilte krav til antall medlemmer i en pensjonskasse, ut over de generelle krav til antall ansatte for å kunne opprette foretakspensjonsordninger.

Utvalget foreslår videre at pensjonskasser med mindre enn 50 medlemmer skal ha vedtekter som inneholder særlige bestemmelser om gjenforsikring av forsikringsrisiko og begrensning av risiko knyttet til kapitalforvaltningen. Kredittilsynet skal etter forslaget kunne gi nærmere regler om dette. Departementet viser til at plikten til å etablere et forsvarlig gjenforsikringsprogram er noe uklart forankret i gjeldende regelverk. Departementet viser videre til at forsvarlig gjenforsikring er av avgjørende betydning for mindre pensjonskasser. Departementet vil derfor i likhet med utvalget foreslå å lovfeste at pensjonskasser med mindre enn 50 medlemmer skal ha vedtekter som inneholder særlige bestemmelser om gjenforsikring av forsikringsrisiko og begrensning av risiko knyttet til kapitalforvaltningen. Videre slutter departementet seg til forslaget om at Kredittilsynet skal kunne gi nærmere regler om dette.

Flere høringsinstanser har tolket utvalgets omtale dithen at gjenforsikringsavtale bare skal kunne inngås med et norsk livsforsikringsselskap. Departementet kan ikke se at det er grunnlag for å tolke utvalgets omtale på denne måten.

4.2.3 Regelverk og pensjonsplan

Utvalgets forslag

I henhold til utvalgets utkast til § 1-2 første ledd bokstav b, utgjør regelverket for en pensjonsordning den avtale foretaket inngår med livsforsikringsselskapet med tilhørende vilkår og pensjonsplan. I en pensjonskasse består regelverket av pensjonskassens vedtekter med tilhørende pensjonsplan. Utvalget foreslår en lovbestemmelse som uttrykkelig krever at regelverket i pensjonsordningen skal være i samsvar med loven og dens forskrifter, jf forslag § 2-1 tredje ledd. Bestemmelsens formål skal være å sikre at skattemessig særbehandling bare gis de pensjonsordninger som er i samsvar med regelverket, jf NOU 1998: 1 s 82 og s 177.

Når det gjelder de nærmere krav til innholdet i regelverket, uttaler utvalget bl a (NOU 1998: 1 s 82):

«Videre må regelverket baseres på utkastet § 2-1 (1) som fastsetter at pensjonsordninger i samsvar med loven her kun kan opprettes for å sikre pensjonsytelser i tillegg til de ytelser som til enhver tid utbetales i henhold til lov om folketrygd. Ved utmåling av ytelser fra ordningen vil det normalt ligge en standardberegnet folketrygdytelse i bunnen ved beregningen av pensjonen. Bestemmelsen i § 2-1(1) fastslår at skattefavoriserte pensjonsordninger som opprettes etter lovens ikrafttredelse vil være såkalte nettoordninger. Dette innebærer at ytelsene fra ordningen ikke påvirkes av eventuelle senere endringer i folketrygdens ytelser. Tilpasninger til slike endringer må eventuelt skje i henhold til særskilt bestemmelse i regelverket. Utkastet stenger imidlertid ikke for at en gjennom foretakspensjonsordningen kan dekke opp den differanse som måtte følge av at en på grunn av alder ikke har hatt mulighet til å tjene opp fulle ytelser i folketrygden.»

Utvalget foreslår at pensjonsordningens ytelser skal fastsettes i pensjonsplan. Av pensjonsplanen skal det fremgå hvilke former for ytelser pensjonsordningen tilbyr, omfanget av ytelsene og vilkårene for å få rett til disse. Pensjonsplanen vil inngå i pensjonsordningens regelverk, jf ovenfor. Utvalget foreslår at det stilles visse minimumskrav til en pensjonsplan, som dermed vil være krav til pensjonsordningen som sådan.

Et sentralt krav etter utvalgets forslag er at pensjonsordningen må være ytelsesbasert. Utvalget uttaler bl a i den sammenheng (NOU 1998: 1 s 82):

«Det følger av utkastet § 2-3 (3) at opptjente ytelser etter pensjonsplanen skal være garantert av forsikringsselskapet eller pensjonskassen. Gjennom denne bestemmelsen fastslår utkastet at det såkalte ytelsesprinsippet skal legges til grunn. Premieinnbetalingene i ordninger basert på dette systemet bestemmes slik at en spesifisert ytelse kan garanteres utbetalt fra pensjoneringstidspunktet. Størrelsen på premieinnbetalingene vil her kunne variere, avhengig av forpliktelsen. Dette i motsetning til en innskuddsbasert ordning, hvor innskuddet er spesifisert, mens ytelsen blir bestemt av størrelsen på innbetalingene og avkastningen på disse midlene.»

Etter utvalgets forslag skal pensjonsplanen i utgangspunktet omfatte alle arbeidstakere og andre forsikrede som omfattes av pensjonsordningen. Utvalget uttaler bl a (NOU 1998: 1 s 83):

«Utkastet § 2-3(1) fastsetter at pensjonsplanen skal gjelde for alle som omfattes av pensjonsordningen, med mindre noe annet følger av loven med tilhørende forskrift. Gjennom denne regelen trekkes det forbindelseslinjer til utkastet kapittel 3 med bestemmelsene om rett til medlemskap i ordningen. Bestemmelsen knytter også an til utkastet § 5-3, som fastsetter det såkalte forholdsmessighetsprinsippet, og som er sentralt med hensyn til omfanget av pensjonsordningens ytelser.»

Utvalget foreslår i utkastet § 2-1 andre ledd at foretak som har pensjonsordning, dvs ordning for opptjening av alderspensjon, kan opprette særskilt pensjonsordning for uførepensjon. Slik ordning kan være opprettet i et annet livsforsikringsselskap. Adgangen er foreslått ut fra konkurransehensyn.

Høringsuttalelsene

Akademikerne støtter utvalgets forslag om pensjonsplan, og uttaler:

«Kravet om at pensjonsordningens ytelser fortsatt skal fastsettes i en pensjonsplan er svært viktig for oss. Ytelsesplanene er de ordninger som gir de beste estimatene på den samlede pensjonsytelse den enkelte vil få ved pensjoneringen, og gir oss den nødvendige trygghet i vår vurdering om behovet for ytterligere sparing. Det er svært viktig å vite hvordan den økonomiske situasjonen i pensjonstilværelsen blir. Hvis vi ikke har denne sikkerhet vil dette svekke oppslutningen om foretakspensjonen og andre spareformer vil bli foretrukket.»

Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) gir uttrykk for tilsvarende synspunkter, og legger til grunn at en pensjonsplan vil gi sikkerhet for hva man vil oppnå i pensjon ved uførhet eller oppnådd aldersgrense.

Kredittilsynet uttaler i forbindelse med § 2-1 annet ledd:

«Kredittilsynet betviler sterkt at det er noe reelt behov for en slik adgang, og vil peke på den økte risikoeksponering som en ren uføreforsikring representerer i forhold til en tradisjonell ordning med alderspensjon som hovedbestanddel. I en tradisjonell kombinasjon av ytelser (alderspensjon, uførepensjon og etterlattepensjoner) har man et element av risikoutjevning i den forstand at hver enkelt risiko relativt sett blir mindre.»

Departementets vurdering

Departementet mener i likhet med utvalget at foretakspensjonsordningene bør ha en lovfestet plikt til å fastsette en pensjonsplan. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om at pensjonsplanen skal fastsette ordningens ytelser. Videre skal vilkårene for og omfanget av pensjonsytelsene fremgå av pensjonsplanen. Departementet viser til at pensjonsplaner vil gi medlemmene en mulighet til å forutsi sin egen økonomiske stilling som pensjonister, slik at en bl a vil kunne vurdere behovet for ytterligere sparing. Utvalget foreslår å lovfeste at «(...)pensjonsplanen skal gjelde for alle arbeidstakere og andre forsikrede som omfattes av pensjonsordningen, med mindre annet følger av loven her med tilhørende forskrift», jf utkastets § 2-3 første ledd andre punktum. Departementet slutter seg til utvalgets forslag.

Utvalget foreslår visse generelle krav til opprettelse av en pensjonsordning. Det foreslås at ordningen skal være en såkalt nettoordning, dvs at pensjonsordningen garanterer pensjonsytelser som kommer i tillegg til folketrygdens ytelser, jf utkastet § 2-1 første ledd. Dette i motsetning til bruttoordninger, hvor ordningens ytelser sammen med folketrygdens ytelser er garantert å skulle gi et visst pensjonsnivå. Det kan nevnes at de offentlige tjenestepensjonsordningene er bruttoordninger, hvor arbeidsgiver garanterer at ytelsen skal utgjøre minst 66 prosent av sluttlønn. Ved bruttoordninger vil således f eks reduksjon i folketrygdens ytelser kompenseres av tjenestepensjonsordningen, og i så fall vil en slik kompensasjon også være skattefavorisert. Foretakspensjon skal være supplerende til folketrygden, ikke et alternativ. Foretakspensjon skal dessuten sikres gjennom forsvarlige fond, enten i forsikringsselskap eller pensjonskasse. Det ville ikke være i tråd med målet om at folketrygden skal være den felles trygdeordningen for alle, om det innenfor de særlige skattereglene som gjelder for foretakspensjonsordninger, skulle være adgang til å bygge opp fond med sikte på å virke som en sikkerhet mot eventuelle reduksjoner i folketrygdytelsene. En kan videre vanskelig se for seg hvordan en slik eventuell fondsoppbygging skulle kvantifiseres. Departementet mener at eventuelle endringer i folketrygden bør få betydning for alle. Videre slutter departementet seg til utvalgets forslag om at det kan settes som vilkår for utbetaling fra pensjonsordningen at den forsikrede setter frem krav mot folketrygden, som følger av prinsippet om at ytelsen skal være et supplement til folketrygden.

Utvalget foreslår å lovfeste at pensjonsordningen skal yte alderspensjon, men at den i tillegg kan yte visse andre former for pensjon, jf utkastet § 2-1 andre ledd. Departementet slutter seg til utvalgets forslag på dette punktet. Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om å lovfeste at regelverket skal være i samsvar med loven og tilhørende forskrifter. Formålet med bestemmelsen er å sikre at bare de pensjonsordninger som er i samsvar med loven, gir rett til inntektsfradrag ved skatteligningen for innbetalinger av premie og tilskudd til fond, jf forslag til endring av skatteloven § 6-46. De nærmere krav til regelverkets utforming fremgår under omtalen av de enkelte særbestemmelser om pensjonsordningen.

Utvalget foreslår å lovfeste at pensjonsordningene må være ytelsesbaserte. Departementet er enig i at det presiseres i § 2-3 at ordningene skal være ytelsesbaserte.

4.2.4 Adgangen til å tilby foretakspensjonsordning som livsforsikring med investeringsvalg

Utvalgets forslag

Private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven kan etter gjeldende rett ikke inngås som livsforsikring med investeringvalg. Utvalget foreslår i utkastet § 2-3 fjerde ledd at gjeldende rett videreføres, slik at foretakspensjonsordningen ikke kan inngås som livsforsikring med investeringsvalg. Utvalget foreslår videre at dette også skal gjelde for filialer av livsforsikringsselskaper med hovedsete i annen EØS-stat.

Høringsuttalelsene

Norges Forsikringsforbundgår imot forslaget om å forby at foretakspensjonsordninger inngås som livsforsikring med investeringsvalg, og uttaler bl a:

«Investeringsvalg er en interessant mulighet for bedriftene som muliggjør en høyere forventet avkastning. Forsikringsforbundet kan ikke se at det foreligger sterke argumenter mot å åpne for slike produkttilpasninger, og viser til at kollektiv tjenestepensjon etter skattereglene er det eneste produktet som ikke kan tilbys med investeringsvalg. Spesielt vises til at kollektive livrenter, som på mange måter er et likeartet produkt, er åpent for investeringsvalg. Vi viser også spesielt til IPA-regelverket som gir anledning til investeringsvalg innenfor skattereglene. Både i Norge og internasjonalt går utviklingen i retning av større produktfrihet.

Vi vil anføre at det vil være fullt ut betryggende å kunne tilby investeringsvalg med garanti. For bedriftene vil fordelen være at de får bedre muligheter til å finansiere sine ordninger. Ytelsene til de ansatte vil fortsatt ligge fast.

Utvalget foreslår at forbudet mot unit-linked som TPES også skal gjelde utenlandske selskaper. Forsikringsforbundet stiller seg tvilende til at forbudet kan gjennomføres i den forstand at utenlandske livselskaper antagelig kan tilby unit-linked lignende løsninger ved separate poteføljer mv. innenfor sine Klasse I produkter. Dersom investeringsvalg tillates, er det behov for å se nærmere på reglene om investeringsadgang og bufferkapital.

Det hersker rettslig usikkerhet m.h.t. hvilke frihetsgrader som foreligger innenfor Klasse I (tradisjonell forsikring) når det gjelder særlige avtaler om egne investeringsprofiler for utvalgte kollektivkunder. Forsikringsforbundet er av den oppfatning at også på dette område bør det være produktfrihet så lenge forvaltningen er betryggende innrettet vurdert i forhold til samtlige kunder og kravet til forsvarlig kapitalforvaltning sikres. Dette bør nærmere avklares i forbindelse med regelverket om foretakspensjon..»

Sparebankforeningen gir uttrykk for tilsvarende synspunkter, og uttaler:

«Utvalget foreslår at privat tjenestepensjonsordning ikke skal kunne inngås som livsforsikring med investeringsvalg, jfr lovutkastets § 2-3, fjerde ledd. Vi mener tvert i mot at man nå må åpne for dette. Det er således ikke et spørsmål om livselskapene skal kunne tilby slikt investeringsvalg, men hvordan slike kontrakter skal kunne utformes på en mest hensiktsmessig og formålstjenlig måte. En ytelsesbasert tjenestepensjonsordning innebærer betydelig økonomisk risiko for bedriften som oppretter en ordning. Risikoen er både knyttet til størrelsen på de fremtidige pensjonsbeløp og til resultatet av kapitalforvaltningen. Bedriftens eneste instrument for å oppnå styring og kontroll med denne risikoen er kapitalforvaltningsstrategien. Med bruk av modeller fra moderne finansteori og nødvendige aktuariske modeller har man til rådighet allment aksepterte teknikker og metoder for hvordan strategier for slik risikostyring kan utformes i praksis. Bedriftene har dessuten mulighet for å engasjere seg aktivt i utforming av kapitalforvaltingesstrategien gjennom opprettelse av egen pensjonskasse. Derfor er det svært merkverdig om livselskapene også i fremtiden skal være hindret av lovgivningen fra å tilby lignende muligheter. Man kan se på et fortsatt forbud mot investeringsvalg i kollektive tjenestepenjsonsordninger som det mest betydelige konkurranse-messige hinder som livselskapene står overfor i forhold til pensjonskassene. En tilrettelegging av investeringsvalg innenfor tjenestepensjonsordninger vil kreve en grunnleggende gjennomgang av hvordan den finansielle risikoen skal fordeles mellom livselskap og forsikringstaker. Det innebærer blant annet at man bør se på nødvendige endringer i gjeldende ordning med årlig avkastningsgaranti.»

Norwegian Insurance Partners (Non Marine), Den norske Aktuarforening, Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Den norske Bankforening gir uttrykk for tilsvarende synspunkter, og går imot utvalgets forslag om at foretakspensjonsordninger ikke skal kunne inngås som livsforsikring med investeringsvalg.

Kredittilsynet skiller i sin høringsuttalelse mellom livsforsikring med investeringvalg uten avkastningsgaranti, og livsforsikring med investeringvalg med avkastningsgaranti. Kredittilsynet er enig med utvalget at foretakspensjon ikke skal kunne inngås som livsforsikring med investeringsvalg uten avkastningsgaranti. Dette begrunnes i prinsippet om at opptjente ytelser skal være garantert av forsikringsselskapet eller pensjonskassen og at ytelsene skal være fondssikret. På den annen side mener Kredittilsynet at det bør vurderes modeller for livsforsikring med investeringsvalg med avkastningsgaranti for å kunne åpne for kollektiv pensjonsforsikring med investeringsvalg. Kredittilsynet mener et livsforsikringsprodukt med investeringsvalg med avkastningsgaranti forholdsvis lett kunne innpasses i utvalgets forslag til regelverk for foretakspensjon. Kredittilsynet uttaler videre:

«Kredittilsynet legger til grunn at §§ 15 til 17 i kapitalforvaltningsforskriften vil komme til anvendelse på et slikt produkt. Vi understreker videre at en åpning for et slikt produkt innenfor foretakspensjon ikke vil gjelde innenfor de tradisjonelle livselskapene. Et slikt forsikringsprodukt vil måtte ha regler som bestemmer at alle tap må tas av forsikringsselskapet eller forsikringstakeren, slik at de forsikrede ikke under noen omstendigheter får sine ytelser redusert under fastsatt nivå.»

Kredittilsynet mener for øvrig at reguleringen av adgangen til å inngå livsforsikring med investeringsvalg bør plasseres i regelverket om adgangen til å opprette pensjonsordning eller i regelverket om kapitalforvaltning, fremfor i regelverket om pensjonsplan.

Departementets vurdering

Etter departementets syn er det særlig viktig at pensjonsordningens midler forvaltes slik at de til enhver tid er tilstrekkelige til å dekke pensjonsforpliktelsene.

Utvalget foreslår at foretakspensjonsordning ikke skal kunne inngås som livsforsikring med investeringsvalg. Forslaget innebærer en videreføring av gjeldende rett for så vidt gjelder avtaler med norske forsikringsselskaper. Departementet viser til at gjeldende forbud mot å inngå TPES som livsforsikring med investeringsvalg ble innført ved endringer fastsatt 20. desember 1996 i dagjeldende forskrift 8. september 1989 nr 930 om kapitalforvaltning, og som spesielt regulerte innføringen av livsforsikring med investeringsvalg. Forskriften er erstattet av forskrift av 23. april 1997 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning.

Det er anført at livsforsikringsselskapene vil ha en konkurransemessig ulempe i forhold til pensjonskasser dersom det ikke gis adgang til å tilby foretakspensjonsordninger som livsforsikring med investeringsvalg, bl a fordi en pensjonskasse antas å kunne gi foretaket en indirekte adgang til å påvirke forvaltningen av pensjonskassens midler. Departementet viser til at pensjonskasser er underlagt de alminnelige kapitalforvaltningsreglene i forskrift 23. april 1997 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning. Kapitalforvaltningen i selskaper som tilbyr livsforsikring med investeringsvalg er underlagt en vesentlig mer liberal regulering enn pensjonskasser. Slike selskaper er ikke underlagt de alminnelige kapitalforvaltningsreglene, jf kapitalforvaltningsforskriften kapittel 3. Det er derfor ikke grunnlag for å hevde at en adgang til å tilby foretakspensjonsordninger som livsforsikring med investeringsvalg, vil likestille livsforsikringsselskaper og pensjonskasser mht foretakets adgang til å påvirke plasseringen av pensjonsmidlene.

Departementet viser til at livsforsikring med investeringvalg i forhold til kollektive ordninger reiser en rekke prinsipielle og tekniske spørsmål som ikke reguleres av gjeldende regelverk, bl a i forhold til risiko- og kostnadsfordeling og regler om avkastningsgaranti, og spørsmålet om annen avkastningsgaranti enn den ordinære garantien selskapet bruker. En viser også til at livsforsikring med investeringsvalg vil være en aktuell form ved innføring av innskuddsbaserte ordninger og vil bli vurdert da, slik det ble varslet i Nasjonalbudsjettet 1999. På denne bakgrunn foreslår departementet å videreføre gjeldende forbud mot at foretakspensjonsordninger skal kunne inngås som livsforsikring med investeringsvalg, jf forslaget § 2-2 fjerde ledd.

4.2.5 Styre og styringsgruppe

Utvalgets forslag

Utvalget foreslår i utkastet § 2-4 å videreføre gjeldende regler om styrer i pensjonskasser. Videre foreslår utvalget å innføre et krav om styringsgruppe for pensjonsforsikring tegnet i forsikringsselskap for å sikre at medlemmene tas med på råd i saker som angår pensjonsordningen. Utvalget begrunner behovet for ansattes representasjon slik (NOU 1998: 1 s 83):

«På bakgrunn av de ansattes sterke økonomiske interesser i pensjonsordningen, mener utvalget at det bør gis regler som sikrer de ansatte å bli tatt med på råd ved utformingen og forvaltningen av ordningen. Utvalget viser her til at ytelsene fra pensjonsordningen vil kunne ha vesentlig betydning for den livsstandard medlemmene vil ha som pensjonister, og at denne perioden av livet blir lengre ettersom levealderen øker. Videre peker utvalget på at pensjonsytelser er en del av den enkeltes generelle lønns- og ansettelsesvilkår, noe som gjør det naturlig at de ansatte kan påvirke de beslutninger som tas i pensjonsordningen.

Ulike spørsmål knyttet til pensjonsrettigheter kan også være vanskelig å forstå. Det vil derfor være av betydning at representanter for de ansatte kan få innblikk i og kunnskap om slike spørsmål med sikte på videreformidling til de øvrige ansatte.»

For pensjonsforsikring tegnet i livsforsikringsselskap, foreslår utvalget å gjøre unntak fra kravet om styringsgruppe med representasjon for de ansatte for foretak med færre enn 15 ansatte. Utvalget uttaler i den sammenheng bl a (NOU 1998: 1 s 83):

«I mindre foretak enn dette antar utvalget at det vil være unødvendig med opprettelse av formelle organer for å sikre at ansatte blir hørt. Med et minstekrav på 15 blir det også parallellitet til minimumskravet for opprettelse av pensjonskasse, hvor de ansatte vil være representert i pensjonskassens styre. På denne måten vil en unngå at de ansattes representasjon blir avgjørende for valget mellom å tegne forsikring i livsforsikringsselskap eller opprettelse av pensjonskasse.»

Utvalget foreslår at styringsgruppen skal bestå av minimum tre personer, hvorav minst en skal velges av og blant medlemmene i ordningen. For å «gi fleksibilitet», foreslår utvalget at Kredittilsynet i særlige tilfeller skal kunne gjøre unntak fra kravet om at minst en person i styringsgruppen skal velges blant medlemmene.

Utvalget legger opp til at styringsgruppen skal fungere som et diskusjonsforum, men at gruppen ikke skal treffe reelle avgjørelser. Styret i en pensjonskasse vil imidlertid i samsvar med gjeldende rett kunne treffe bindende vedtak i forhold til pensjonskassen. Utvalgets utkast til regel om styre og styringsgruppe er nærmere beskrevet i NOU 1998: 1 s 83-84.

Høringsuttalelsene

Akademikernes Fellesorganisasjon (AF)støtter forslaget om en styringsgruppe for pensjonsforsikring tegnet i forsikringsselskap. AF mener imidlertid at en slik styringsgruppe bør være obligatorisk for pensjonsordninger som omfatter færre enn 15 personer. Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) gir uttrykk for tilsvarende synspunkter. LO uttaler i den sammenheng bl a:

«Et minstekrav til antall medlemmer på 15 slik utvalget foreslår synes unødvendig. Pensjonen er en viktig del av arbeidstakers lønnsvilkår. Dette gjelder også for ansatte i mindre bedrifter.»

YS mener videre at arbeidstakernes representasjon i større pensjonskasser bør styrkes. Det uttales bl a:

«Erfaringsmessig vil det der være flere fagforeninger inne som kan sies å være representative for de forsikredes interesser. YS vil foreslå at i pensjonsordninger med over 50 medlemmer, bør minst to av medlemmene i styringsgruppen velges av og blant medlemmene.»

Akademikerne,AF og Norges Ingeniør- og Teknikerorganisasjon (NITO) gir uttrykk for tilsvarende synspunkter, og ønsker en styrking av ansattes representasjon i styringsgruppen.

Ligningsutvalget er uenig i utvalgets begrunnelse for en grense på 15 medlemmer for at medlemmer skal ha krav på representasjon i styringsgruppen, og uttaler:

«Det er stilt som krav at ordningen omfatter minimum 15 personer. Det vises til at det da blir parallellitet til minimumskravet for å opprette pensjonskasse. Styringsgruppen har imidlertid bare rett til å komme med uttalelser i motsetning til styret i pensjonskassene. Det er derfor ikke parallellitet mellom de to ordningene.

Det er videre ikke de samme hensyn som gjør seg gjeldende ved vurderingen av hvor mange ansatte som skal til for at ansatte skal ha medbestemmelse som ved vurderingen av hvor mange medlemmer som skal til for at det skal være anledning til å opprette pensjonskasse. Ligningsutvalget er derfor ikke enig i begrunnelsen for å sette grensen ved 15 personer. Ligningsutvalget viser videre til at det etter nåværende regler ikke er et minstekrav til antall medlemmer for å kunne opprette pensjonskasse. Likevel skal minst to medlemmer av styret velges av og blant medlemmene av pensjonskassen. Det vises til 1968-forskriftens § 3 og Pensjonskasseforskriften § 6. Etter at 1968-forskriften blir opphevet er det Pensjonskasseforskriften som gjelder. Ligningsutvalgets mener derfor at det er mer naturlig å trekke paralleller til annet regelverk som gjelder de ansattes medinnflytelse enn å trekke paralleller til adgangen til å opprette pensjonskasse. Ligningsutvalget går ikke nærmere inn på hvor grensen evt. skal settes. »

Kredittilsynet mener det bør gjelde et ubetinget krav om at minst én av personene i styringsgruppen skal velges blant medlemmene. Kredittilsynet går derfor imot forslaget om at Kredittilsynet i særlige tilfeller skal kunne gjøre unntak fra dette kravet. Det vises for øvrig til at en slik dispensasjonsadgang ikke vil stå i forhold til Kredittilsynets ressurssituasjon.

Bankenes Arbeidsgiverforening og Kreditkassen støtter forslaget om en styringsgruppe, forutsatt at forslaget bare gjelder medlemmer med rett til oppsatte pensjoner.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Handelens- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) går imot utvalgets forslag. NHO uttaler bl a:

«Spørsmålet om og i tilfelle hvordan et pensjonsutvalg skal opprettes, bør overlates til partene. Dersom arbeidsgiver er lite samarbeidsvillig, har arbeidstakerne på bedriften anledning til å kreve tariffavtale og derigjennom sikre seg en plattform for formelle diskusjoner om bl.a. pensjonsforhold. Forslaget innebærer en altfor krevende byråkratisering av de mindre arbeidsplassene.»

Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å innføre krav om styringsgruppe for pensjonsforsikring tegnet i forsikringsselskap. Departementet viser til at de ansatte har sterke økonomiske interesser i pensjonsordningen, og finner det derfor naturlig å formalisere et krav om at medlemmene skal tas med på råd ved utformingen og forvaltningen av ordningen.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å gjøre unntak fra kravet om styringsgruppe i ordninger med færre enn 15 medlemmer. Departementet mener at krav om styringsgruppe i mindre foretak vil kunne virke unødvendig byråkratisk og tungvint. Det vises også til at styringsgruppens hovedformål er å ivareta medlemmenes informasjonsbehov, og at gruppen ikke vil ha reell beslutningsmyndighet. Etter departementets syn vil et slikt informasjonsbehov lettere kunne tilfredstilles på andre måter, samtidig som det vil være mindre i foretak med færre enn 15 ansatte enn i større foretak.

Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om at styringsgruppen må bestå av minst tre personer, og at minst én av personene i styringsgruppen skal velges av og blant medlemmene i pensjonsordningen. Utvalget foreslår her en dispensasjonshjemmel. Departementet mener det imidlertid bør være et ubetinget krav at minst én av personene i styringsgruppen skal velges av og blant medlemmene i ordningen. Departementet ser derfor ikke behov for å gi Kredittilsynet en dispensasjonsadgang som foreslått av utvalget. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om kompetansen til styringsgrupper. Styringsgruppen vil kun være et rådgivende organ for foretaket, i motsetning til styret i en pensjonskasse som i henhold til pensjonskasseforskriften og forsikringsvirksomhetsloven vil fatte reelle avgjørelser i forhold til pensjonskassen.

Utvalget foreslår å lovfeste at styret i pensjonskasser forestår forvaltningen og praktiseringen av pensjonsordningen, jf utkastets § 2-4 første ledd. Departementet viser til at kapitalforvaltningsforskriften § 4 gjelder for pensjonskasser, jf pensjonskasseforskriften § 9 første ledd nr 1. I kapitalforvaltningsforskriften § 4 reguleres styrets ansvar for kapitalforvaltningen i pensjonskassen. Etter departementets syn er det hensiktsmessig å understreke styrets ansvar for kapitalforvaltningen i lov om foretakspensjon.

Departementet legger til grunn at styre eller styringsgruppe bør forelegges spørsmål av betydning for de pensjonsberettigede medlemmene, f eks spørsmål knyttet til sammenslåing og deling av foretak.

4.2.6 Livsforsikringsselskapets plikter

Utvalgets forslag

Utvalget foreslår i utkastet § 2-5 å videreføre bestemmelsene i 1968-reglene § 2 første og annet ledd om livsforsikringsselskapets ansvar for at de forsikringsavtaler som selskapet inngår er i samsvar med gjeldende regelverk. Etter forslaget kan livsforsikringsselskap bare tegne «foretakspensjonsforsikring med skattefordel» når forsikringsavtalen og pensjonsordningen er i samsvar med regelverket. Videre skal livsforsikringsselskapet påse at foretaket avgir skriftlig erklæring om at foretaket ikke har opprettet eller er tilsluttet annen pensjonsordning. Dersom foretaket har annen pensjonsordning, skal foretaket avgi en skriftlig erklæring om at samtlige pensjonsordninger sett i sammenheng er i samsvar med regelverket. Utvalget mener slike bestemmelser vil bidra til å lette den offentlige kontroll med foretakspensjonsordningen som er nødvendig bl a ut fra skattemessige hensyn. Dersom livsforsikringsselskapet likevel inngår en forsikringsavtale som helt eller delvis ikke er i samsvar med gjeldende regelverk, legger utvalget til grunn at forholdet bare vil få offentligrettslige konsekvenser, dvs at forsikringsavtalens gyldighet ikke påvirkes.

Høringsuttalelsene

Kredittilsynet viser til forslaget om at foretaket skal avgi skriftlige erklæringer, og uttaler bl a:

«Kredittilsynet er i tvil om verdien av en slik prosedyre, så lenge selskapet ikke pålegges noe ansvar for å verifisere foretakets erklæring. Dersom en slik kontroll som her er beskrevet skal være reell, bør det presiseres i loven at selskapet også plikter å gå god for riktigheten av erklæringen.»

Departementets vurdering

Etter departementets syn er det viktig å statuere det ansvar som påligger et forsikringsselskap ved inngåelse av avtale om pensjonsordning. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om at livsforsikringsselskapet skal ha ansvar for å påse at de avtaler som selskapet inngår er i samsvar med gjeldende regelverk, jf § 2-5. Forslaget er en videreføring av gjeldende rett, og anses nødvendig for å lette den offentlige kontroll med foretakspensjonsordninger. Forslaget innebærer imidlertid ingen begrensning av Kredittilsynets tilsynsansvar for slike ordninger, jf forslaget § 2-7.

Kredittilsynet foreslår at livsforsikringsselskapet skal pålegges å «gå god for riktigheten» av de erklæringer foretaket avgir. Departementet viser til at livsforsikringsselskapet har en selvstendig plikt til å påse at de kontrakter selskapet inngår er i samsvar med gjeldende regelverk, jf forslaget § 2-5 første ledd. Departementet foreslår i § 2-5 annet ledd at livsforsikringsselskapet skal påse at foretaket avgir erklæring om at det ikke har opprettet eller er tilsluttet annen pensjonsordning. Hvis foretak ikke kan avgi slik erklæring, skal livsforsikringsselskapet påse at samtlige pensjonsordninger under ett oppfyller lovens krav.

Departementet ser ikke grunn til å forskjellsbehandle livsforsikringsselskaper og pensjonskasser på dette felt, og foreslår at bestemmelsene gis tilsvarende anvendelse for pensjonskasser, jf forslaget § 2-5 tredje ledd.

4.2.7 Ligningsforhold

Utvalgets forslag

1968-reglene § 1 fjerde ledd inneholder bestemmelser som pålegger pensjonsinnretning som tegner TPES å påføre all dokumentasjon som sendes ligningsmyndighetene påtegning om dette. Formålet med reglene er å lette ligningsmyndighetenes arbeid med hensyn til kontrollen av at vilkårene for inntektsfradrag er oppfylt. Forsikringsselskaper og pensjonskasser er forpliktet til å påse at pensjonsordningen oppfyller forutsetningene for skattefavorisering.

Utvalget foreslår i utkastet § 2-6 å videreføre disse bestemmelsene, med enkelte presiseringer. Det foreslås plikt til å påføre regelverket, premiekvitteringer og meldinger til ligningsmyndighetene betegnelse som viser at dokumentene gjelder foretakspensjonsordning etter loven. Videre oppstilles krav om at kvitteringer for innbetalinger mv skal være spesifiserte og angi hvorvidt de gjelder dekning av årets premie, eller tilskudd til premiefond eller pensjonistenes overskuddsfond. Når årets premie dekkes av premiefondsmidler skal dette særskilt angis. Regelen skal forhindre muligheten for dobbelt fradrag, da det allerede vil være gitt fradrag for innbetalingen til premiefondet. I tillegg kommer at premiefondet kan forvaltes av særskilt institusjon. Endelig inneholder utvalgets forslag en bestemmelse som fastsetter at både forsikringsselskapet, pensjonskassen, institusjon som forvalter premiefond og foretaket er ansvarlig for at opplysningene som gis ligningsmyndighetene er korrekte.

Høringsuttalelsene

Ligningsutvalget viser til at ligningsmyndighetene uten nærmere undersøkelser skal kunne legge til grunn at ordningen er i overenstemmelse med loven når dokumentene er gitt slik betegnelse.

«Ligningsutvalget ser positivt på at ordningene fortsetter. Det ville ikke være praktisk håndterlig for ligningsetaten å kontrollere om vilkårene for gunstig skattemessig behandling til enhver tid er oppfylt.»

Videre er Ligningsutvalget opptatt av hvilke hjemmelsbestemmelser som foreligger for eventuelt ansvar overfor forsikringsselskap, pensjonskasse, forvalter av premiefond og foretak, dersom påbudene ikke overholdes.

«Hvilket ansvar som kan gjøres gjeldende er imidlertid ikke regulert i loven. Ligningsutvalget kan heller ikke se at oppgaveplikten er regulert i ligningsloven. Ligningsutvalget antar at bestemmelsen om straffeansvar i forsikringsvirksomhetsloven § 14-1 kan gjøres gjeldende for forsikringsselskapet og pensjonskassen. Ifølge pensjonskasseforskriften § 2 får forsikringsvirksomhetsloven § 14-1 tilsvarende anvendelse på private pensjonskasser. Hvilket anvsar som kan pålegges foretaket er mer uklart. Evt. ansvar må avledes av ligningsloven kapittel 12. Ligningsutvalget kan ikke se at spørsmålet er nærmere omtalt i NOU'en.»

Kredittilsynet viser til at institusjon som forvalter premiefond har samme ansvar for riktigheten av premiekvitteringer mv som pensjonsinnretningen.

«Det gjøres i lovutkastet ikke noe forsøk på å beskrive ansvarsfordelingen mellom pensjonsinnretningen og forvaltningsinstitusjonen i så henseende. Kredittilsynet antar imidlertid at disse forhold er tilstrekkelig regulert i lov om forsikringsvirksomhet § 7-9 med tilhørende forskrift.»

Departementets vurdering

Foretak med pensjonsordning som oppfyller lovens vilkår vil ha rett til inntektsfradrag for premieinnbetalinger og tilskudd til ordningen. Av hensyn til den praktiske gjennomføringen av ordningen må det foreligge dokumentasjon for at vilkårene for skattefavorisering er til stede. I tråd med gjeldende regler foreslås det i § 2-6 et system hvor kvitteringer mv som oversendes ligningsmyndighetene skal gis påtegning om at det gjelder innbetaling mv knyttet til en ordning som oppfyller lovens vilkår. Dette innebærer at pensjonsinnretningen innestår for at ordningen er i samsvar med lovens krav. Videre kan ligningsmyndighetene legge dette til grunn ved ligningen uten å måtte foreta nærmere undersøkelser av om ordningen oppfyller lovens vilkår. Som påpekt av Ligningsutvalget mener også departementet at det ikke vil være praktikabelt med et system hvor det enkelte likningskontor foretar kontroll av om vilkårene er oppfylt i tilknytning til den enkelte ligning. Det vises i denne sammenheng også til at et slikt system med påtegning har vært praktisert siden 1952.

For å oppnå en korrekt ligning er det nødvendig at de kvitteringer mv som sendes inn er spesifiserte. Dersom årets premie betales over premiefondet, må dette angis særskilt for å forhindre dobbelt fradrag. Departementet tiltrer også utvalgets forslag med hensyn til plassering av ansvaret for at de opplysninger som inngis til ligningsmyndighetene er korrekte. Forsikringsselskapet, pensjonskassen, foretaket, samt institusjon som forvalter premiefond, vil ha et selvstendig ansvar på dette punkt. Regelen vil kunne virke preventivt ved at ingen av disse vil kunne fraskrive seg ansvar under henvisning til at opplysningene skulle vært gitt av en annen.

Dersom ordningen ikke er i samsvar med lovens vilkår, vil konsekvensen være at innbetalinger mv til ordningen ikke er fradragsberettiget ved ligningen. Dette følger av skattelovens forutsetning om at ordningen må være i samsvar med de krav som oppstilles for skattefavorisert foretakspensjon. Følgene vil kunne bli de samme dersom foretaket ikke oppfyller dokumentasjonskravene for en påberopt fradragsrett. Hvor foretaket gir uriktige eller ufullstendige opplysninger til ligningsmyndighetene, og dette har eller kunne ha ført til fastsettelse av for lav skatt, vil det være anledning til å ilegge foretaket tilleggsskatt i henhold til ligningsloven av 13. juni 1980 nr 24 kapittel 10. Dersom det foreligger forsett eller grov uaktsomhet i tilknytning til slike forhold, kan det være aktuelt med straffansvar for overtredelse av ligningslovens bestemmelser om skattesvik. Slikt ansvar vil også kunne gjøres gjeldende overfor foretaket, jf straffeloven av 22. mai 1902 nr 10 §§ 48 a og 48 b. Det samme vil gjelde i forhold til forsikringsselskap mv som uriktig gir kvittering el for innbetaling av premie til pensjonsordning. Det vises her til ligningsloven § 12-1 bokstav b som rammer den som forsettelig eller grovt uaktsomt «utferdiger uriktig dokument når han forstår eller bør forstå at dokumentet er egnet som legitimasjon for å oppnå skatte- eller avgiftsmessige fordeler.»

4.2.8 Tilsyn

Utvalgets forslag

Utvalget foreslår i utkastet § 2-7 at Kredittilsynet skal føre tilsyn med foretakspensjonsordningene. Bakgrunnen for forslaget er å føre kontroll med at forsikringsavtaler, vedtekter og pensjonsplaner er i samsvar med vilkårene for skattebegunstigelse som følger av lov om foretakspensjon. For så vidt gjelder tilsyn med foretakspensjonsordninger i norsk filial av livsforsikringsselskaper med hovedsete i annen EØS-stat, legger utvalget til grunn at Kredittilsynet vil kunne innhente de opplysninger som anses nødvendige for å føre tilsyn, uten at dette kommer i konflikt med forpliktelser etter EØS-reglene som svarer til EUs livsforsikringsdirektiver. Det vises til utvalgets omtale i NOU 1998: 1 s 179.

Utvalget foreslår å gi Kredittilsynet påleggskompetanse overfor pensjonsordninger som er eller forvaltes i strid med regelverket. Påleggskompetanse innebærer at Kredittilsynet skal kunne kreve at forholdet endres innen en fastsatt frist.

Utvalget peker på at en rekke av lovutkastets bestemmelser om beregning og fordeling av midler inneholder skjønnsmessige vurderingstemaer. Utvalget mener Kredittilsynet bør ha kompetanse til å overprøve slike skjønnsmessige vurderinger, i de tilfeller Kredittilsynet finner beregningen eller fordelingen klart urimelig.

Dersom Kredittilsynets pålegg ikke etterkommes, foreslår utvalget at Kredittilsynet skal kunne gi retningslinjer for virksomheten, oppnevne nytt styre eller styringsgruppe for pensjonsordningen, eller bestemme at pensjonsordningen skal opphøre eller avvikles. Dersom Kredittilsynet bestemmer at en pensjonsordning skal opphøre, foreslår utvalget at Kredittilsynet skal ha plikt til å gi melding om dette til Skattedirektoratet.

Høringsuttalelsene

Ligningsutvalget støtter forslaget om at Kredittilsynet skal ha tilsynsansvaret for foretakspensjonsordninger.

Kredittilsynet viser til utvalgets uttalelser om at tilsyn overfor norske filialer av livsforsikringsselskaper med hovedsete i annen EØS-stat vil kunne utføres uten hinder av våre forpliktelser etter EØS-avtalen, og uttaler bl a:

«Kredittilsynet vil i denne sammenheng bemerke at EØS-avtalen er til hinder for å underlegge pensjonsinnretningene en løpende meldeplikt for forsikringsvilkårene. Kredittilsynet vil derimot kunne innhente forsikringsvilkår på ad-hoc basis gjennom stikkprøver eller undersøkelser.

Kredittilsynets påleggskompetanse i kredittilsynsloven § 4 må, hva gjelder filialer av utenlandske livsforsikringsselskap med hovedsete i annen EØS-stat, anvendes med de begrensninger som følger av tredje livsforsikringsdirektiv (Rådsdirektiv 92/96/EØF) artikkel 40. Artikkel 40 innebærer i korthet at tilsynsmyndighetene i forsikringsselskapets hjemstat har fortrinnsrett fremfor vertslandets tilsynsmyndigheter til å treffe nødvendige tiltak for å sikre at filialen retter opp eventuelle uregelmessige forhold.»

Når det gjelder forslaget om at Kredittilsynet skal kunne overprøve beregninger og fordelinger som virker klart urimelig, uttaler Kredittilsynet bl a:

«Det fremgår av merknadene at hensikten er at Kredittilsynet skal ha en mulighet til å gripe inn overfor åpenbare skjevheter i beregningen eller fordelingen. Bestemmelsen har således til formål å virke som en generell sikkerhetsventil beroende på Kredittilsynets frie skjønn i henhold til forvaltningsrettslige regler. I medhold av den alminnelige forvaltningsrett er et slikt skjønn underlagt begrenset overprøvingsadgang. Kredittilsynet finner det riktig å reise spørsmålet om denne bestemmelsen er for vidt utformet.

Det kan også stilles spørsmål ved behovet for en slik fullmakt når forslaget samtidig åpner for rett og plikt til tilbakeføring av premiefondsmidler, samtidig som det foreslås detaljerte regler for fordeling av de midler som skal fordeles på medlemmet samt et tak på hvor mye den enkelte kan tildeles. Det kan på denne bakgrunn stilles spørsmål ved om ikke Kredittilsynet her tillegges en rutine for enkeltsaksbehandling, som ikke står i forhold til Kredittilsynets ressurssituasjon.»

Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at Kredittilsynet skal føre tilsyn med foretakspensjonsordningene. Departementet vil understreke at slikt tilsyn vil supplere det alminnelige tilsyn av livsforsikringsselskaper og pensjonskasser. Når det gjelder tilsyn av foretakspensjonsordninger i norske filialer av livsforsikringsselskaper med hovedsete i annen EØS-stat, vises til Kredittilsynets høringsuttalelse som departementet i det vesentligste slutter seg til. Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om at Kredittilsynet skal kunne kreve endringer innen en fastsatt frist i pensjonsordninger som er eller forvaltes i strid med regelverket.

Departementet mener i likhet med utvalget at Kredittilsynet skal føre tilsyn med at beregning og fordeling av midler er foretatt i samsvar med regelverket. Utvalget foreslår videre at Kredittilsynet skal kunne overprøve de skjønnsmessige vurderinger om beregning og fordeling av midler i tilfeller dette virker «klart urimelig», selv om regelverket ikke kan sies å være brutt. Departementet går i mot utvalgets forslag om å gi Kredittilsynet adgang til å overprøve foretakenes skjønnsutøvelse. Loven inneholder en rekke klare regler om f eks anvendelse av premiefondsmidler og maksimale grenser for samlede pensjonsytelser til de enkelte. Etter departementets syn reduserer disse reglene behovet for å gi Kredittilsynet kompetanse til å overprøve det skjønnet som i visse tilfeller kan utøves.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om hvilke sanksjoner Kredittilsynet skal ha til rådighet dersom pålegg om retting innen en fastsatt frist ikke overholdes. Kredittilsynet skal kunne gi nærmere retningslinjer for virksomheten, oppnevne nytt styre eller styringsgruppe for pensjonsordninger, eller bestemme at pensjonsordningen skal opphøre eller avvikles. Det vises til utvalgets omtale i NOU 1998: 1 s 179-180.