5 Medlemskap

5.1 Gjeldende rett

Utvalget gir i kapittel 3 og avsnitt 6.2 i utredningen en fremstilling av gjeldende rett om medlemskap. Departementet er enig med utvalget i den nedenfor siterte fremstilling av gjeldende rett.

En tjenestepensjonsordning skal som hovedregel omfatte alle arbeidstakere i foretaket som er obligatorisk trygdet etter bestemmelsene i lov om folketrygd, jf 1968-reglene § 4 nr 1 første punktum. Hvem som er pliktig medlem i folketrygden er nærmere omtalt under departementets vurderinger nedenfor. Etter gjeldende TPES-regelverk er det adgang til å begrense medlemskretsen. Utvalget uttaler om dette (NOU 1998: 1 s 23):

«Hovedregelen om likebehandling av foretakets arbeidstakere modifiseres av enkelte unntak. Blant annet er det adgang til å begrense medlemskretsen til arbeidstakere med lønn over et av foretaket fastsatt beløp, jf § 4 nr 1 annet punktum. Et vilkår er likevel at forholdsmessighetsprinsippet i § 6 (jf omtale nedenfor) er oppfylt. I praksis innebærer dette vilkåret at foretaket kan unnta fra ordningen personer hvor folketrygden alene gir minst samme pensjonsprosent som tjenestepensjonen og folketrygden gir til sammen for de som er medlemmer i ordningen. Videre kan foretaket opprette tjenestepensjonsordning utelukkende for arbeidstakere som på grunn av alder ikke vil kunne opptjene full tilleggspensjon i folketrygden. Dette gjelder arbeidstakere som i 1997 er 57 år eller eldre.

Bestemmelsene i 1968-reglene om medlemskap bygger på at arbeidstaker må ha en viss tilknytning til foretaket. Forskriften § 4 nr 2 angir hvilke vilkår for opptak i ordningen det er adgang til å stille. For det første kan det kreves en viss ansettelsestid i foretaket, høyst fem år. Imidlertid skal arbeidstakere som har fylt 25 år opptas som medlemmer etter ett års ansettelse. Videre kan det stilles vilkår om at deltidsansatte må ha minst 50 prosent stilling og at sesongarbeidere har arbeidet minst 130 uker i løpet av de siste fem år og 20 uker eller mer i hvert av disse årene. Arbeidstakere som har 10 år eller mindre igjen til pensjonsalderen kan utelukkes fra tjenestepensjonsordningen. Det kan også stilles vilkår om at arbeidstaker skal være arbeidsfør ved opptak i ordningen, noe som ofte blir gjort i praksis. Dersom arbeidstakeren omfattes av annen tjenestepensjonsordning som arbeidsgiveren betaler premie til og som gir ytelser av minst tilsvarende verdi, er det adgang til å utelukke vedkommende fra ordningen.»

Det fremgår av 1968-reglene § 4 nr 3 første ledd annet punktum at førtidspensjonerte kan bli stående i pensjonsordningen, forutsatt at medlemskapet opprettholdes for alle førtidspensjonerte. Tilsvarende gjelder for permitterte, jf tredje punktum. Bestemmelsen i § 4 nr 3 annet ledd innebærer at arbeidstakere som blir stående i tjenestepensjonsordningen etter bestemmelsen i første ledd kan sikres inntil samme pensjoner som vedkommende ville fått ved oppnådd pensjonsalder hvis førtidspensjonering/permittering ikke hadde funnet sted. Pensjonsgrunnlaget kan reguleres i takt med lønnsutviklingen for bedriftens arbeidstakere, folketrygdens grunnbeløp, konsumprisindeks o l, jf annet ledd annet punktum. Bestemmelsen i § 4 nr 3 fikk sin nåværende ordlyd ved en forskriftsendring i 1983. Da Sosial- og helsedepartementet foretok endringer i § 4 nr 3 for å åpne for at førtidspensjonerte og permitterte kunne bli stående i ordningen, var det med «permitterte» ment personer som måtte fratre sin stilling for en kortere eller lengre periode fordi det ikke lenger var arbeidsoppgaver til dem, f eks som følge av innskrenkninger i arbeidsgivers virksomhet. 1968-reglene gir etter sin ordlyd derfor ingen anvisninger på håndtering av spørsmålet om medlemskap i pensjonsordningen under permisjon hvor fratreden fra stillingen ikke skyldes forhold hos arbeidsgiver.

De private tjenestepensjonsordningene er en del av det sosiale sikringssystem og anses som et supplement til folketrygden. Under henvisning til ordlyden i 1968-reglene § 4 nr 1 første punktum, sammenholdt med sikringshensynet, forstås bestemmelsen slik at det ikke er adgang til å unnta arbeidstakere som av ulike grunner måtte ønske det fra medlemskap i tjenestepensjonsordningen.

Adgangen til å reservere seg mot medlemskap er nærmere omtalt i utvalgets utredning kapittel 6. Utvalget uttaler her (NOU 1998: 1 s 86):

«Kredittilsynet har imidlertid akseptert reservasjonsrett mot medlemskap for personer som ble ansatt før opprettelsen av pensjonsordningen, ut fra betraktninger om at disse arbeidstakerne skal behandles i henhold til de arbeidsvilkår som gjaldt ved ansettelsen. Det vises i denne sammenheng til Kredittilsynets rundskriv nr 41/93 av 16. desember 1993. For så vidt gjelder opptak av arbeidstakere som tidligere har reservert seg mot medlemskap uttaler Kredittilsynet i rundskrivet:

«Av forsikringstekniske/risikomessige hensyn kan det normalt ikke tillates at arbeidstakere som først har reservert seg, senere tas opp i pensjonsordningen. Kredittilsynet vil imidlertid ikke gjøre bemerkninger til at i tilfeller der forutsetningene for reservasjonen blir vesentlig endret fordi arbeidsgiver beslutter å betale hele premien for pensjonsordningen, må de som reserverte seg fordi de ikke ville betale pensjonsinnskudd kunne tas opp i pensjonsordningen. En forutsetning må være at disse arbeidstakerne får beregnet sin pensjonsgivende tjenestetid fra opptakstidspunktet.»»

Mer generelt om hvem tjenestepensjonsordningen kan omfatte uttaler utvalget videre (NOU 1998: 1 s 23):

«Tjenestepensjonsordningen kan i tillegg til foretakets arbeidstakere omfatte arbeidsgiver, jf § 4 nr 3. Et spørsmål som har vært reist er om 1968-reglene krever at tjenestepensjonsordningen må omfatte flere enn arbeidsgiver. Problemstillingen har vært spesielt knyttet til fradragsrett i enmannsaksjeselskaper. I en rettskraftig dom avsagt av Eidsivating lagmannsrett 24. april 1995 kom retten til at skattyter hadde fradragsrett for premieinnbetalinger. Lagmannsretten fant ikke holdepunkter i 1968-reglene for å kreve at TPES-ordninger må omfatte mer enn ett medlem og bygget bl a på at enmannsaksjeselskaper er akseptert både selskapsrettslig og skatterettslig.

Andre enn de som nevnt ovenfor, kan ikke opptas som medlemmer i tjenestepensjonsordningen, med mindre Kredittilsynet samtykker, jf § 4 nr 3 siste ledd.»

Tiltakende internasjonalisering medfører økning i antall personer som arbeider i kortere eller lengre perioder utenfor Norges grenser. Utvalget uttaler følgende om dette (NOU 1998: 1 s 23):

«I lys av dette (tiltakende internasjonalisering) har Kredittilsynet gitt retningslinjer om opprettholdelse av medlemskap i privat pensjonsordning under utenlandsopphold. Etter retningslinjene er det ikke nødvendig å søke om Kredittilsynets samtykke dersom utenlandsoppholdet ikke varer i mer enn 5 år og pensjonsordningen ikke skal dekke tap av ytelser i folketrygden for den som ikke er frivillig medlem i folketrygden. Dersom arbeidsgiver ønsker at pensjonsordningen også skal dekke tap av folketrygdytelser, må det etableres en spesialordning for dette, med særskilt premieinnbetaling for disse tilleggsytelsene. Spesialordningen kan dekke utenlandsopphold inntil 5 år, og ordningen skal opprettholdes etter tilbakekomsten inntil vedkommende igjen oppnår fulle rettigheter i folketrygden, normalt 3 år. Ved uttredelse fra spesialordningen skal opptjent premiereserve tilbakeføres til pensjonsordningens premiefond. Det samme gjelder midler som av ulike årsaker ikke kommer til anvendelse. Kredittilsynet har i de senere år ikke mottatt søknader knyttet til 1968-reglene § 4 nr 3 som har vært begrunnet i andre forhold enn utenlandsopphold.»

5.2 Vurderinger og forslag

5.2.1 Rett til medlemskap

Utvalgets forslag

I § 3-1 første ledd foreslås det at regelverket skal inneholde bestemmelser om medlemskap og opptak av medlemmer. I annet ledd foreslås det at det i regelverket kan gjøres unntak eller fastsettes særlige vilkår for særlige grupper av arbeidstakere for så vidt bestemmelsene er i samsvar med loven her med tilhørende forskrifter.

Utvalgets synspunkt er at medlemskap i en foretakspensjonsordning skal regnes som en del av virksomhetens ordinære lønns- og arbeidsvilkår, noe som taler for at alle arbeidstakere i foretaket skal omfattes av ordningen. Utvalget peker på at et lavt krav til ansiennitet for rett til medlemskap i ordningen vil kunne gi økt mobilitet i arbeidsmarkedet, og at dette anses som ønskelig. Som alminnelige regler om medlemskap foreslår utvalget i § 3-2 første ledd at arbeidstakere i foretaket skal opptas i dets pensjonsordning. I samme ledd foreslås det at Kredittilsynet kan samtykke i at arbeidstaker i annet foretak opptas som medlem.

Utvalget foreslår i § 3-2 annet ledd at pensjonsordningen også kan omfatte arbeidsgiveren og annen person som må anses som innehaver av foretaket og at Kredittilsynet gir nærmere regler om hvilke personer som skal omfattes av dette ledd.

Videre uttaler utvalget (NOU 1998: 1 s 84):

«De fleste foretakspensjonsordninger vil være nettoordninger, tett knyttet til folketrygden. Utvalget foreslår derfor at de som skal tas opp som medlemmer i en foretakspensjonsordning skal være obligatorisk trygdet etter lov om folketrygd, se utkastet § 3-2 (3). Arbeidstakere som ikke er obligatorisk trygdet etter folketrygdloven, f eks korttidsansatt utenlandsk arbeidskraft, reiser særlige pensjons- og skattespørsmål som egner seg for forskriftsregulering. Det følger av utkastet § 3-2 (3) at Kongen i forskrift kan gjøre unntak fra kravet om obligatorisk folketrygdmedlemskap som vilkår for medlemskap i en foretakspensjonsordning.

Spørsmålet om medlemskap reiser spesielle problemstillinger knyttet til unge arbeidstakere. Utvalget foreslår i utkastet § 3-3 (1) at pensjonsordningen skal omfatte alle arbeidstakere i foretaket som har fylt 20 år. Etter gjeldende regler kan det stilles særlige krav til lang ansettelsestid for å ta opp arbeidstakere under 25 år i pensjonsordningen. Utvalget ønsker at yngre arbeidstakere skal ha samme rett til medlemskap i ordningen som eldre arbeidstakere. Dette er ikke bare begrunnet i muligheten for opptjening av pensjonsrettigheter, men også ut fra hensynet til at også yngre arbeidstakere skal være dekket av uførepensjon og pensjoner til etterlatte der dette inngår i ordningen.

I Velferdsmeldingen sies det:

«...muligheten til å holde personer med lav lønn utenfor, kan ha en praktisk begrunnelse, siden situasjonen for disse kan være at de faktisk ikke opparbeider pensjon i tjenesteforholdet utover det som opparbeides i folketrygden. For den enkelte ansatte vil imidlertid lønnsforholdene kunne endre seg, og unntaksbestemmelsen ville eventuelt kunne få betydning for opptjeningstid m.v. Likebehandling av ansatte tilsier at adgangen til å unnta fra medlemskap på et rent lavtlønnskriterium ikke bør opprettholdes.» (side 297)

Utvalget foreslår i § 3-3 (2) at en arbeidstaker skal være medlem selv om det for tiden ikke opptjenes rett til pensjon i tillegg til ytelsene etter lov om folketrygd. Etter forslaget § 4-2 (2) skal tjenestetiden regnes fra første arbeidsdag i foretaket. Medlemstid vil derfor ha selvstendig betydning for opptjeningen av rettigheter, f eks dersom den ansatte først etter en viss ansettelsestid i foretaket starter å tjene opp pensjon utover det som opparbeides i folketrygden.»

Arbeidstakere som er medlemmer av en annen pensjonsordning som foretaket betaler premie eller avgift til, og som gir ytelser av minst tilsvarende verdi, skal, for å hindre dobbeltdekning, etter utvalgets forslag i § 3-3 tredje ledd ikke være medlemmer av pensjonsordningen, med mindre annet er fastsatt i regelverket. En enkelt arbeidstaker blir i slike tilfeller bare medlem av en pensjonsordning.

Høringsuttalelsene

Det er divergerende synspunkter for så vidt gjelder forslagene om å utvide kretsen av medlemmer i foretakspensjonsordningene.

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) støtter fullt ut utvalgets forslag i dette kapittel, og skriver at de forutsetter at loven ikke svekkes på dette punkt i den videre behandling.

Norges Rederiforbund vil fraråde at forslagene tas til følge fordi de vil komplisere og fordyre pensjonsløsningene. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) er også negative til forslagene og skriver at innstrammingene i forhold til gjeldende lov vil bety store kostnadsøkninger for handelsbedrifter og en rekke tjenesteytende bedrifter. De viser til at deltidsandelen i handelen er svært høy, at handelsnæringen er en viktig arbeidsplass for ungdom og at både handelsbedrifter og mange andre tjenesteytende bedrifter sysselsetter mange kvinner. HSH mener at innstrammingene vil medføre at handelsbedrifter blir langt mer reserverte mot å innføre tjenestepensjonsordninger for sine ansatte.

Kredittilsynet, Akademikernes Fellesorganisasjon (AF), Likestillingsombudet og Norges Ingeniør- og Teknikerorganisasjon (NITO)støtter forslaget i § 3-3 første ledd om at alle arbeidstakere i bedriften som har fylt 20 år, og som fyller vilkårene for medlemskap, opptas som medlem fra første arbeidsdag i foretaket.

Bankenes Arbeidsgiverforening (v/Kreditkassen) ser ingen begrunnelse for hvorfor regelen skal sette en grense ved 20 år. På bakgrunn av at barnepensjonen i folketrygden stopper ved 18 år, og at det er foreslått behovsprøving for barnepensjonen i foretakspensjon etter denne alder, mener de at det vil være mer naturlig med samme aldersgrense for opptak i pensjonsordningen.

Departementets vurdering

Departementet støtter utvalgets synspunkt om at alle ansatte i et foretak i utgangspunktet bør ha rett til å bli medlemmer av foretakspensjonsordningen som foretaket måtte ha. Medlemskap forutsetter etter utvalgets forslag i § 3-2 tredje ledd at man er obligatorisk trygdet etter lov om folketrygd. Dette er en videreføring av gjeldende rett, jf 1968-reglene § 4 nr 1 første punktum. Departementet støtter forslaget, men foreslår at uttrykket «obligatorisk trygdet etter lov om folketrygd» erstattes med et krav om at man er pliktig medlem i folketrygden etter lov om folketrygd, i tråd med ordlyden i den nye folketrygdloven av 28. februar 1997 nr 19. Folketrygdloven har bestemmelser om medlemskap i kapittel 2. Personer som er bosatt i Norge, er pliktige medlemmer i folketrygden, jf ftrl § 2-1. En person som ikke er medlem i folketrygden etter § 2-1, er som hovedregel likevel pliktig medlem i trygden dersom han eller hun er arbeidstaker i Norge, jf ftrl § 2-2. Folketrygdloven § 2-5 gir pliktig medlemskap i folketrygden til grupper i arbeid i utlandet med sterk tilknytning til Norge. For de fleste er det vilkår om norsk statsborgerskap.

For sjøfolk og personer som arbeider på norsk kontinentalsokkel gjelder særregler. Ifølge § 2-4 er arbeidstakere på norsk sokkel bare medlem i trygden dersom vedkommende fyller vilkårene i § 2-1, dvs krav om bosettelse i Norge. En arbeidstaker som ikke er medlem, får likevel ytelser ved yrkesskade.

En utenlandsk statsborger som ikke er bosatt i Norge, er etter nærmere vilkår i ftrl § 2-6 pliktig medlem i trygden med rett til ytelser ved yrkesskade og dødsfall. Slik begrenset trygdedekning gis bl a til arbeidstaker på et norsk skip i utenriksfart som er registrert i det ordinære norske skipsregisteret, unntatt når vedkommende er arbeidstaker hos en utenlandsk arbeidsgiver som driver næringsvirksomhet om bord, jf ftrl § 2-6 første ledd bokstav a.

Personer som er ansatt i hotell- og restaurantvirksomhet om bord på turistskip registrert i norsk internasjonalt skipsregister, er etter ftrl § 2-12 unntatt fra pliktig medlemskap.

Bakgrunnen for å sette som vilkår at man er pliktig medlem i folketrygden etter lov om folketrygd for å bli medlem i en foretakspensjonsordning, er at en foretakspensjonsordning vil være en nettoordning, dvs en pensjonsordning som garanterer pensjonsytelser som utgjør tillegg til folketrygdens ytelser. Folketrygden ligger i bunnen når pensjonsytelsene beregnes. På grunn av foretakspensjonsordningers karakter som nettoordninger, bør grunnlaget for rett til medlemskap etter departementets syn være basert på rett til alderspensjon fra folketrygden. Departementet går derfor inn for at det i tillegg kreves at det pliktige medlemskapet i folketrygden er av en slik art at det omfatter opptjening av alderspensjonsrettigheter i folketrygden, jf forslaget § 3-2 tredje ledd.

Av ulike årsaker kan det likevel være ønskelig at arbeidstakere som ikke har en slik tilknytning til folketrygden, skal ha anledning til å bli medlem i en foretakspensjonsordning. Departementet går derfor inn for at Kongen i forskrift kan gjøre unntak fra kravet om en slik tilknytning til folketrygden for rett til medlemskap i en foretakspensjonsordning, jf forslaget § 3-2 tredje ledd.

EØS-borgeres adgang til å bli medlem i foretakspensjonsordningen, vil bero på om de er pliktig medlem i folketrygden med opptjening av alderspensjon etter lov om folketrygd. Prinsippet om lik behandling av arbeidstakere innenfor EØS er nærmere omtalt i avsnitt 5.2.3.

Departementet er enig i utvalgets synspunkt om at yngre arbeidstakere bør ha samme rett til medlemskap i ordningen som eldre arbeidstakere, og synes forslaget i § 3-3 første ledd om en aldersgrense på 20 år for rett til opptak i ordningen er hensiktsmessig. Dette er hovedregelen. En viss fleksibilitet er ivaretatt ved at arbeidsgiveren kan fastsette en lavere alder i regelverket, jf første ledd andre punktum. Departementet støtter utvalgets utkast § 3-3 annet ledd om at en arbeidstaker skal være medlem selv om det for tiden ikke opptjenes rett til pensjon i tillegg til ytelsene etter lov om folketrygd. På denne måten får man synliggjort i loven at retten til medlemskap ikke sikrer noen utbetalt foretakspensjon i tillegg til folketrygden. Departementet vil understreke at medlemskap ikke bare er av betydning for opptjening av pensjonsrettigheter, men også for anledningen til å være dekket av en uførepensjon og pensjon til etterlatte i den utstrekning disse elementene inngår i ordningen. Departementet ser at innstrammingene i forhold til gjeldende rett vil innebære økte kostnader for bedriftene, men legger vekt på at medlemskap i en foretakspensjonsordning skal være en del av lønns- og arbeidsvilkårene i foretaket, og grunnlaget for skattefavorisering tilsier at flest mulig av de ansatte omfattes. Dette taler for at medlemskap er noe som bør komme flest mulig ansatte til gode.

For øvrig støtter departementet utvalgets forslag til regler i lovforslaget §§ 3-1 til 3-3.

5.2.2 Nye arbeidstakere

Utvalgets forslag

Utvalget har vurdert hvilke krav det kan stilles til arbeidsforholdets varighet for at man skal tas opp i en foretakspensjonsordning, og foreslår i utkastet § 3-4 første ledd at en arbeidstaker som ansettes av foretaket og som fyller vilkårene for medlemskap i pensjonsordningen, opptas som medlem fra første arbeidsdag i foretaket. Når en ny arbeidstaker med opptjent pensjon fra annet arbeidsforhold opptas som medlem, foreslår utvalget at foretaket kan kreve at arbeidstakeren gir forsikringsselskapet eller pensjonskassen opplysninger om slike rettigheter, jf utkastet § 3-4 annet ledd. Utvalget foreslår i § 3-4 tredje ledd at lov om forsikringsvirksomhet § 7-8 med tilhørende forskrift gjelder ved flytting til pensjonsordningen av premiereserve og andre midler knyttet til fripolise for opptjent pensjon. Det skal ikke kunne settes som vilkår for medlemskap at midlene blir flyttet til pensjonsordningen.

For å unngå at ubetydelig opptjening av rettigheter skal medføre store administrative kostnader ved en mengde små fripoliser, kombineres en regel om at alle ansatte er medlemmer fra første dag med et krav til minstebeløp av opptjente pensjonsrettigheter for rett til fripolise. Utvalget har i utkastet § 4-6 annet ledd foreslått at medlemmer som har kortere medlemstid enn tolv måneder, mister retten til opptjent pensjon og tilhørende premiereserve. Er årlig opptjent pensjon mindre enn 10 pst av G, foreslås det i § 4-7 første ledd at medlemmet bare har rett til å kreve at tilhørende premiereserve blir overført til annen foretakspensjonsordning, fortsettelsesforsikring eller til individuell pensjonsavtale etter skatteloven (IPA). Overføring til individuell pensjonsavtale vil være uten skattevirkning for den ansatte, og skal heller ikke kunne redusere de fradrag den ansatte kan få ved å tegne individuell pensjonsavtale utenom denne ordningen. Utvalget skriver at gjennom de foreslåtte reglene om fripolise, premiereserve og medlemskap fra første arbeidsdag i foretaket, har de tatt hensyn til daværende regjerings standpunkt i Velferdsmeldingen om å redusere kravet til minste ansettelsestid for opptak i ordningen og varighetskravet til medlemskap for å oppnå rett til opptjent pensjon.

Høringsuttalelsene

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) og Likestillingsombudet støtter forslaget om opptak som medlem av pensjonsordningen fra første arbeidsdag.

AktuarKonsulenters Forum og Bankenes Arbeidsgiverforeningmener at prinsippet om innmelding fra første dags ansettelse kun er akseptabelt under forutsetning av at dette først gjøres etter at prøvetiden er gjennomført og fast ansettelse oppnådd. Bankenes Arbeidsgiverforening viser til at uten en slik forutsetning vil meningen med prøvetiden uthules. Dersom det ikke åpnes for en slik praksis med etterinnmelding, mener de at datoen for fast ansettelse må legges til grunn.

Forbrukersamvirke foreslår at opptak skal skje ett år etter første arbeidsdag eller straks dersom man hos forrige arbeidsgiver var medlem av en kollektiv pensjonsordning. Dette fordi mange bedrifter har et stort innslag av yngre medarbeidere som jobber deltid, og hvor det er en høy turnover. Det vises til at disse bedriftene vil få merarbeid med inn- og utmelding, samt høyere personalkostnader og lønnskostnader.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er uenig i forslaget i § 3-4 tredje ledd og mener at der arbeidsgiver medregner pensjonsansiennitet hos tidligere arbeidsgiver, må hovedregelen være at premiereserven overføres og inngår som en integrert del av arbeidstakerens samlede premiereserve hos siste arbeidsgiver.

Departementets vurdering

Departementet støtter utvalgets synspunkt om at nye arbeidstakere bør tas opp som medlemmer på et tidlig tidspunkt. Dagens regelverk som gir adgang til å kreve inntil fem års ansettelse for at ungdom under 25 år skal tas opp i pensjonsordningen, harmonerer ikke med departementets oppfatning om at flest mulig i foretaket bør få anledning til å bli medlemmer av pensjonsordningen. Departementet er enig i utkastet § 3-4 første ledd om at en arbeidstaker som ansettes av foretaket og fyller vilkårene for medlemskap i pensjonsordningen, skal opptas som medlem fra første arbeidsdag i foretaket. Dette gir en entydig regel for når en arbeidstaker skal innmeldes i ordningen. Forslaget må også ses i sammenheng med de foreslåtte vilkår for eiendomsrett til opptjent pensjon. Det stilles krav til tolv måneders medlemstid for rett til opptjent pensjon og tilhørende premiereserve. Det stilles også krav til minstebeløp av opptjente pensjonsrettigheter for rett til fripolise. Forslaget innebærer derfor at antallet fripoliser likevel blir begrenset. Dette sparer foretaket for administrasjonskostnader. Siden opptak fra første dag kombineres med en regel om at medlemmer som har kortere medlemstid enn tolv måneder mister retten til opptjent pensjon og tilhørende premiereserve, vil midler innbetalt til personer som ikke får fast ansettelse etter prøvetiden, tilfalle pensjonsordningen. Departementet er ikke enig i at forslaget innebærer en uthuling av prøvetiden og støtter ikke AktuarKonsulenters Forum og Bankenes Arbeidsgiverforenings synspunkt om at ansatte i prøvetiden skal kunne holdes utenfor ordningen.

Departementet viser til utvalgets utkast § 3-4 annet ledd om at foretaket kan kreve at en ny arbeidstaker med opptjent pensjon fra annet arbeidsforhold gir forsikringsselskapet eller pensjonskassen opplysninger om slike rettigheter når han opptas som medlem i foretakets pensjonsordning. Denne regelen er gitt på grunn av utvalgets utkast til medregningsbestemmelser. Departementet foreslår andre medregningsbestemmelser i § 4-11, og bestemmelser i utvalgets utkast er dermed overflødig. Medregning er for øvrig omtalt i avsnitt 6.2.10.

Departementet er enig i utvalgets utkast i § 3-4 tredje ledd om at forsikringsvirksomhetsloven § 7-8 med tilhørende forskrift bør gjelde ved flytting til pensjonsordningen av premiereserve og andre midler knyttet til fripolise for opptjent pensjon. Flytting av midler knyttet til fripolise er en rettighet for fripoliseinnehaveren, og departementet er enig i utvalgets forslag om at det ikke kan settes som vilkår for medlemskap at midlene blir flyttet til pensjonsordningen, se forslag til § 3-4 annet ledd.

5.2.3 Retten til å reservere seg mot medlemskap

Utvalgets forslag

Om reservasjonsrett uttaler utvalget (NOU 1998: 1 s 86):

«Utvalget viser til at foretakspensjonsordninger er en del av det sosiale sikringssystemet. På bakgrunn av sikringshensynet mener utvalget at det ikke bør være adgang for arbeidstakere til å reservere seg mot medlemskap i en foretakspensjonsordning. Det følger av utkastet § 3-3 første ledd at pensjonsordningen skal omfatte alle arbeidstakere i foretaket som er fylt 20 år. Det vises også til utkastet § 3-4 første ledd som fastsetter at nyansatte skal opptas som medlemmer fra første arbeidsdag i foretaket. Videre følger det av utkastet § 4-6 at opphør av medlemskap i pensjonsordningen utelukkende knytter seg til opphør av arbeidsforholdet. De foreslåtte bestemmelsene innebærer således en endring av gjeldende rett ved at arbeidstakere som var ansatt i foretaket ved opprettelsen av pensjonsordningen, ikke lenger vil ha anledning til å reservere seg mot medlemskap. Utvalget viser i denne sammenheng til at foretaket har adgang til å endre arbeidsvilkårene. Arbeidsmiljøloven § 55 E stiller krav om at endringene gjenspeiles i arbeidsavtalen tidligst mulig og senest en måned etter at endringen trådte i kraft.»

Høringsuttalelsene

Ligningsutvalget uttaler:

«Arbeidstaker på 20 år har (...) rett til å være med men har også plikt, dvs. at foretaket ikke har adgang til å utelukke arbeidstakere som av ulike grunner ikke ønsker medlemskap i pensjonsordningen. Forslaget er begrunnet ut fra likebehandling av ansatte. Som det følger av Velferdsmeldingen kan imidlertid situasjonen for disse være at de faktisk ikke opparbeider pensjon i tjenesteforholdet utover det som opparbeides i folketrygden. Ligningsutvalget mener at det her legges for stor vekt på likebehandling av ansatte. Forslaget om redusert minstealder, opptak fra første dag og rett til pensjon etter ett års tjenestetid vil medføre økte kostnader for foretakene i forhold til tidligere regelverk. Foretakene vil måtte innbetale premie for den ansatte uten at den ansatte opparbeider seg pensjon. Dette vil kunne føre til at foretakene vegrer seg for å ansette yngre arbeidstakere under 25 år.(...) Så lenge den ansatte ikke opparbeider seg pensjon i tjenesteforholdet og tjenestepensjonsordningen heller ikke omfatter rett til uførepensjon eller rett til etterlattepensjon fungerer ikke ordningen som sosialt sikringssystem og supplement til folketrygden i samme grad.(...) Det bør derfor vurderes om det skal være en reservasjonsrett for yngre arbeidstakere.»

Departementets vurdering

Departementet har tidligere pekt på at medlemskap i en foretakspensjonsordning bør regnes som en del av virksomhetens ordinære lønns- og arbeidsvilkår, noe som taler for at alle arbeidstakere i foretaket skal omfattes av ordningen. Som utvalget peker på er foretakspensjonsordninger dessuten en del av det sosiale sikringssystemet. Dette gjelder ikke bare den ansatte, men kan også være aktuelt for vedkommendes nærstående f eks i forbindelse med arbeidstakers uførhet og død, dersom ordningen omfatter uførepensjon eller rett til etterlattepensjon. Det kan reises spørsmål om reservasjonsrett bør tillates i de tilfeller der arbeidstakeren må dekke en andel av premieinnbetalingen, eller der ordningen ikke omfatter uførepensjon eller rett til etterlattepensjon. Også forsikringstekniske hensyn taler mot slik reservasjonsadgang. Departementet mener det ikke bør gjøres unntak i disse tilfellene, og støtter utvalgets forslag til § 3-3 første ledd, 3-4 første ledd og § 4-6 som innebærer at arbeidstakeren ikke har anledning til å reservere seg mot å bli opptatt som medlem i pensjonsordningen.

5.2.4 Prinsippet om lik behandling av arbeidstakere innenfor EØS

Utvalget uttaler om dette (NOU 1998: 1 s 44):

«EØS-avtalen art 28, som svarer til EF-traktaten art 48, fastlegger prinsippet om arbeidstakeres rett til fri bevegelighet innenfor EØS. Bestemmelsen inneholder et forbud mot forskjellsbehandling av arbeidstakere på grunnlag av statsborgerskap når det gjelder sysselsetting, lønn og andre arbeidsvilkår. Ut fra bestemmelsens formål må begrepet «andre arbeidsvilkår» forstås vidt.

Utvalget viser til at medlemskap i et foretaks tjenestepensjonsordning er en del av de ordinære lønns- og arbeidsvilkår, og legger til grunn at slikt medlemskap faller inn under art 28. Ved utformingen av de alminnelige regler om medlemskap i en foretakspensjonsordning, har utvalget tatt hensyn til dette. Rett til medlemskap er således knyttet til selve ansettelsesforholdet.»

Som omtalt under avsnitt 5.1 skal en tjenestepensjonsordning etter gjeldende regler som hovedregel omfatte alle arbeidstakere i foretaket som er obligatorisk trygdet etter bestemmelsene i lov om folketrygd, jf 1968-reglene § 4 nr 1 første punktum.

Utvalgets forslag

Som alminnelig regel om medlemskap foreslår utvalget i utkastet § 3-2 første ledd at arbeidstakere i foretaket kan opptas i dets pensjonsordning. Retten til medlemskap er altså knyttet til selve ansettelsesforholdet. For rett til medlemskap kreves det i tillegg at man er pliktig medlem i folketrygden etter lov om folketrygd, jf utkastet § 3-2 tredje ledd. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Rett til medlemskap er nærmere omtalt foran i avsnitt 5.2.1.

Høringsuttalelsene

Norges Rederiforbund har bemerkninger til spørsmålet om lik behandling av arbeidstakere innenfor EØS-området:

«Gjeldende norske forskrifter om tjenestepensjonsordninger forutsetter imidlertid at alle som omfattes av folketrygdlovens regler skal omfattes av bedriftens kollektive tjenestepensjonsordning. I innstillingen foreslås disse regler opprettholdt. I tillegg antydes uttrykkelig regler om at alle EØS borgere skal medtas i foretakets pensjonsordning. Norsk rett vil med dette gå betydelig lenger enn det EU reglene krever. For de næringer vårt forbund representerer - utenriksfart og offshore entreprenørvirksomhet - er det behov for internasjonale regler. Vi er derfor imot denne type særnorske regler for den virksomhet våre medlemmer driver. (...) Vi minner om at EØS borgere med bosted utenfor Norge som tjenestegjør offshore entreprenørvirksomhet på norsk sokkel, er uten obligatorisk medlemskap i folketrygden. Etter gjeldende forskrifter har de derfor ingen obligatorisk rett til å være med i arbeidsgivers kollektive pensjonsordninger. Men forslaget i innstillingen om såkalt likebehandling av EØS borgere, vil gi slike rettigheter.»

Departementets vurdering

Det fremgår av departementets vurdering i avsnitt 5.2.1 at departementet går inn for at rett til medlemskap i en foretakspensjonsordning forutsetter at man er pliktig medlem i folketrygden etter lov om folketrygd. Dette er i tråd med utvalgets forslag. Departementet mener at det er feil å legge til grunn at utvalgets forslag innebærer at EØS-borgere uten pliktig medlemskap i folketrygden får rett til medlemskap i foretakspensjonsordningen. For rett til medlemskap foreslår departementet at det i tillegg kreves at det pliktige medlemskapet i trygden etter lov om folketrygd er av en slik art at det omfatter opptjening av pensjonsrettigheter i folketrygden, jf departementets vurdering i avsnitt 5.2.1.

EØS-borgeres rett til medlemskap i en foretakspensjonsordning vil således bero på om de opptjener pensjon i folketrygden i Norge etter lov om folketrygd.

5.2.5 Lik behandling av kvinner og menn i private tjenestepensjonsordninger

Utvalget skriver følgende om gjeldende rett (NOU 1998: 1 side 44):

«Etter EØS-avtalen art 69, som svarer til EF-traktaten art 119, skal avtalepartene gjennomføre prinsippet om lik lønn til kvinnelige og mannlige arbeidstakere for samme arbeid. Lønn er definert som alminnelig grunnlønn eller minstelønn og all annen godtgjøring som arbeidsgiveren på grunn av arbeidsforholdet direkte eller indirekte betaler arbeidstakeren i penger eller i naturalia. Artikkelen utfylles bl a av Rdir. 86/378/EØF av 24. juli 1986 om gjennomføring av prinsippet om lik behandling av menn og kvinner i yrkesbaserte trygdeordninger, inntatt i EØS-avtalens vedlegg XVIII pkt. 20. Det følger av direktivets art 2 at direktivet får anvendelse på pensjonsordninger som skal supplere eller erstatte de offentlige trygdeordninger.

Etter art 5 kan vilkår for adgang til privat tjenestepensjonsordning ikke innebære forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn. Forbudet gjelder både direkte og indirekte forskjellsbehandling. Det er som hovedregel heller ikke adgang til forskjellsbehandling når det gjelder beregning av ytelsene. I direktivets art 6 er oppregnet eksempler på bestemmelser som etter sitt innhold vil være i strid med kravet om likebehandling av kvinner og menn. I oppregningen inngår bl a bestemmelser som fastsetter forskjellig pensjonsalder, forskjellig nivå på innskudd både fra arbeidstakere og arbeidsgivere, og forskjellig ytelsesnivå. Et unntak gjelder dersom forskjeller i ytelsesnivået er nødvendig av hensyn til forsikringstekniske faktorer som er forskjellige for de to kjønn, jf art 6 bokstav h. Videre er det i strid med likebehandlingsprinsippet å suspendere ansattes rett til å beholde eller opptjene rettigheter under fødsels- eller annen omsorgspermisjon, jf art 6 bokstav g.

Det skal nevnes at direktivet ble endret 20. desember 1996 ved Rdir.96/97/EØF. Arbeidsgivers premie kan være forskjellige for kvinner og menn dersom ordningens formål er likt eller tilnærmet likt ytelsesnivå for de to kjønn, jf art 6 bokstav i. Det foreligger utkast til EØS-beslutning med tanke på å inkorporere endringsdirektivet i EØS-avtalen. Dette spørsmålet vil trolig bli behandlet i EØS-komiteen i januar eller februar 1998.»

Utvalgets forslag

Utvalget viser til at EØS-reglene om likebehandling av kvinner og menn særlig vil ha betydning for utformingen av reglene om medlemskap i private tjenestepensjonsordninger og reglene om opptjening av pensjon, og viser til omtale av utvalgets forslag til regler om medlemskap i avsnitt 6.2 i de alminnelige merknader i NOU 1998: 1.

Høringsuttalelsene

Ingen av høringsinstansene har kommentert utvalgets omtale av lik behandling av kvinner og menn i private tjenestepensjonsordninger.

Departementets vurdering

Rådsdirektiv 96/97/EF - tillegg til rådsdirektiv 86/378/EØF om likebehandling av kvinner og menn i yrkesbaserte og avtalebaserte pensjonsordninger i tjenesteforhold, ble innlemmet i EØS-avtalen 6. mars 1998, jf EØS-beslutning nr 14/98, og trådte i kraft 7. mars 1998. TPES-ordninger blir av Finansdepartementet ansett for å oppfylle direktivets krav til likebehandling av kvinner og menn. Etter departementets vurdering oppfyller forslaget til lov om foretakspensjon EØS-reglene om likebehandling av kvinner og menn. Lik behandling av kvinner og menn er også omtalt under utvalgets forslag i avsnitt 5.2.6.1 om minstekrav til deltidsarbeid. For øvrig viser departementet til at spørsmålet om likebehandling av kvinner og menn også er omtalt i St meld nr 1 (1998-99) Nasjonalbudsjettet 1999 s 167. Omtalen er et ledd i en presentasjon av hovedspørsmål ved innskuddsbasert tjenestepensjon.

5.2.6 Arbeidstakere med løsere tilknytning

Dagens adgang til å utelukke deltidsarbeidende og personer med inntekter under et visst nivå fra medlemskap i pensjonsordningene, ble av Regjeringen Brundtland i Velferdsmeldingen antatt å være allment uheldig ut fra et fordelingssynspunkt og kunne føre til at ordningene blir skjevt innrettet i forhold til deltidsarbeidende, ofte kvinner. Regjeringen la derfor til grunn at kriteriene for medlemskap burde endres for å gi deltidsansatte og personer med lav lønn sterkere tilknytning til tjenestepensjonsordningen i det enkelte foretak. Sosialkomitéen fulgte opp dette synspunktet ved behandlingen av Velferdsmeldingen, og uttalte at når det gjaldt krav til deltidsarbeidende og sesongarbeidere, var begrunnelsen for disse unntakene fra den generelle medlemsretten svak. De mente kriteriene burde endres for denne gruppen slik at de ble gitt en sterkere tilknytning til TPES-ordningen i den enkelte bedrift.

Utvalget uttaler i denne sammenheng (NOU 1998: 1 s 86):

«Selv om utvalgets forslag om at alle arbeidstakere i foretaket som har fylt 20 år skal omfattes av pensjonsordningen er et moment i denne sammenheng, har utvalget lagt synspunktene i Velferdsmeldingen til grunn for forslagene til regler for enkelte grupper med løsere tilknytning til foretaket. Disse behandles nedenfor.»

5.2.6.1 Minstekrav til deltidsarbeid

Utvalgets forslag

Etter gjeldende regler kan det settes som alminnelig vilkår for opptakelse i pensjonsordningen at arbeidstakeren har en arbeidstid som minst utgjør halvparten av full arbeidstid. Ved behandlingen av Velferdsmeldingen mente sosialkomitéen at det var positivt at Regjeringen ville ta initiativ til å lette tilgangen for deltidsansatte til TPES ved at ordningen gjøres tilgjengelig også ved lavere antall arbeidstimer pr uke. Planleggings- og samordningsdepartementet (nå Arbeids- og administrasjonsdepartementet) har i et høringsbrev om revisjon av lov om Statens Pensjonskasse høsten 1996 foreslått at i stat og kommune skal en arbeidstid på en dag i uken gi rett til medlemskap i pensjonsordning.

Det har blitt mer vanlig at arbeidstakere kombinerer flere deltidsjobber. Med dagens adgang til å kreve 14 timer arbeid pr uke for opptak i en offentlig pensjonsordning, kan en person som har deltidsjobb i to forskjellige foretak på til sammen 14 timer arbeid i uken, likevel være utelukket fra medlemskap i begge pensjonsordningene.

Om minstekrav til deltidsarbeid uttaler utvalget (NOU 1998: 1 s 87):

«Utvalget har diskutert om Norge bryter sine forpliktelser etter EØS-avtalen dersom man opprettholder adgangen til å kreve 50 prosent stilling for opptak i en foretakspensjonsordning. Forpliktelsen til å gjennomføre prinsippet om lik behandling av kvinnelige og mannlige arbeidstakere i tjenestepensjonsordninger, følger som nevnt av EØS-avtalen art 69 og rettspraksis ved EF-Domstolen om rekkevidden av EF-Traktatens art 119. EF-Domstolen har i flere forhåndsavgjørelser lagt til grunn at vilkår om medlemskap i tjenestepensjonsordninger som fører til utelukkelse av deltidsansatte må være begrunnet i objektive faktorer. Dersom nasjonale myndigheter kan godtgjøre at en lovbestemmelse er begrunnet med kjønnsnøytrale hensyn, vil den omstendighet at en lovbestemmelse omfatter flere kvinner enn menn, ikke være en overtredelse av EØS-reglene.

Utvalget legger vekt på å styrke deltidsansattes mulighet for å bli tatt opp i foretakspensjonsordninger, og støtter forslaget fra stat og kommune om at en arbeidstid på en dag i uken skal gi rett til medlemskap i foretakets pensjonsordning. Utvalget viser til forslaget i utkastet § 3-5 (1) om at arbeidstakere som har mindre enn en femdel av full stilling i foretaket som hovedregel ikke skal være medlem av pensjonsordningen. Dette innebærer at arbeidstakere som haren femdel av full stilling eller mer, har retttil å tas opp i ordningen.

Videre foreslår utvalget i § 3-5 (2) at pensjon for arbeidstaker i deltidsstilling skal utgjøre en forholdsmessig del av den pensjon som ville være opptjent dersom arbeidstakeren hadde hatt fulltidsstilling. Dagens regler har ikke regler for beregning av pensjonsytelsene til deltidsansatte. Det kan videre kreves minst 50 pst stilling for medlemskap, og det kan opprettes pensjonsordninger som bare omfatter arbeidstakere hvis lønn overstiger et fastsatt beløp. Samlet har disse forholdene gjort at mange arbeidstakere ikke har rett til medlemskap i pensjonsordningen på arbeidsplassen, og at de ikke tjener opp pensjonsrettigheter ut over folketrygden. Utvalgets forslag innebærer at en rekke arbeidstakere som tidligere falt utenfor et foretaks pensjonsordning på grunn av krav til lønn, eller krav til arbeidstid, nå tjener opp pensjonsrettigheter i ordningen fordi man skal beregne pensjonen på grunnlag av 100 pst stilling og deretter avkorte pensjonen i forhold til virkelig stillingsandel.»

Høringsuttalelsene

Akademikernes Fellesorganisasjon (AF), Norges Ingeniør- og Teknikerorganisasjon (NITO), Sosial- og helsedepartementet (SHD), Likestillingsombudet, Kredittilsynetog Akademikernestøtter forslaget.

AktuarKonsulenters Forum finner det betenkelig at muligheten til å holde deltidsansatte utenfor medlemskap skal senkes fra 50 prosent til 20 prosent arbeidstid, og skriver at det blir da tale om så små beløp, at administrasjonsutgiftene i de fleste tilfelle ikke vil stå i rimelig forhold til de ytelsene som sikres.

Bankenes Arbeidsgiverforening (v/Kreditkassen) er enig i dette og uttaler at de som har korttidsarbeid, f eks på sommerjobb eller i spesielle prosjekter må kunne holdes utenfor pensjonsordningen. Tilsvarende mener de må gjelde også for ansatte med lav arbeidstid, med den begrunnelse at dette er en lavtlønnsgruppe, hvor en vanlig pensjonsordning med samordning med folketrygden vil gi liten pensjonsopptjening.

De Selvstendige Kommunale Pensjonskasser (DSKP) påpeker at konsekvensen av forslaget for de offentlige bruttoordningene, dersom tilsvarende bestemmelser innføres i disse, vil bli flere minstepensjonister som ikke får noe igjen for medlemskapet og premieinnbetalingen, og uttaler:

«Det er i seg selv uheldig, og vil i neste omgang kunne medføre mistillit til offentlige pensjonsordninger generelt. Stillingsandelen vil for de fleste deltidsansattes vedkommende endres over tid. Tendensen er trolig lavere stillingsandel i perioder med omsorg for barn, deretter øker stillingsandelen, før den reduseres når man nærmer seg pensjonsalder. Uansett vil konsekvensen av forslaget bli at flere ansatte ikke får pensjonsytelser av mange års premieinnskudd, eller forholdsmessig svært lite igjen. Problemstillingen blir ikke den samme i en nettoordning, der det også er foreslått nedre grense for fripoliser (§ 4-7).»

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) uttaler:

«Det som spesielt svekker arbeidsgivernes interesse for å opprettholde eller etablere tjenestepensjonsordninger, er forslagene om at arbeidstakere som har deltids/sesongarbeid helt ned til 20 % stilling, i kombinasjon med en gunstig beregningsmodell skal være med i pensjonsordningen. Dette er i mange tilfelle arbeidskraft som bedriften lett kan erstatte. For mange bedrifter kan imidlertid disse arbeidstakerne utgjøre et så høyt antall at kostnadene vil måtte innebære avvikling av ordningen eller «outsourcing» av disse arbeidsområdene. Samtidig vil kompensasjonsnivået for disse arbeidstakerne bli svært høyt, over 100 % for arbeidstakere med lav deltid. Det er meget uheldig.»

Videre sies det:

«Når sesongarbeidere og deltidsstillinger mellom 50 % og 20 % pliktig skal være med i tjenestepensjonsordningen samtidig som pensjonen skal beregnes forholdsmessig i forhold til beregnet pensjon for tilsvarende full stilling, medfører det at de totale pensjonsrettigheter i tjenestepensjonsordningene øker med ca 5 %. Dette er gjennomsnittsøkningen. For en del bedrifter som i dag sysselsetter et stort antall arbeidstakere i angjeldende stillingsintervall, vil utslagene bli vesentlig større. Således melder en stor avis om en premieøkning på 4,5 millioner kr. (14,5 %). En servicebedrift med 3500 ansatt melder om premieøkning fra 15 til 20 millioner kr, (33 %). I tillegg har vi en del bedrifter som sysselsetter sesongarbeidere som ventelig vil få mangedobling av premiene. Lovforslaget vil således kunne føre til store kostnadsproblemer for mange bedrifter og innebærer en urimelig konkurransevridning i forhold til bedrifter som ikke har tjenestepensjonsordning.»

Norske Avisers Landsforeningog Ukepressens Arbeidsgiverforening (NAL/UA)støtter fullt ut NHOs høringsuttalelse, men sier i en egen uttalelse at flere av deres medlemsbedrifter vil bli urimelig sterkt berørt av forslaget om at deres tjenestepensjonsordninger skal plikte å omfatte sesongarbeid/deltidsstillinger mellom 50 prosent og 20 prosent. De peker på at forslaget vil få særlig alvorlige konsekvenser for de av deres medlemsbedrifter som er engasjert innen områdene avisdistribusjon og telemarketing (dvs abonnementssalg pr telefon), virksomheter som kjennetegnes ved spesielt stor bruk av deltidsstillinger i intervallet 20-50 prosent. De ber derfor om at man ikke foretar noen utvidelse i forhold til dagens grense på 50 prosent av full stilling for å komme med i bedriftspensjonsordningen. Videre skriver de at det er bekymringsfullt at pensjonen også skal beregnes forholdsmessig i forhold til beregnet pensjon for tilsvarende full stilling, noe som kommer i tillegg til kostnaden ved en ren utvidelse. De peker på at samspillet mellom disse forslagene fører til at de totale pensjonsforpliktelser i tjenestepensjonsordningene vil øke med større (ukjente) beløp for de sterkest berørte medlemsbedriftene.

Departementets vurdering

Etter departementets oppfatning bør samtlige ansatte i utgangspunktet være med i foretakets pensjonsordning. Det er imidlertid ikke hensiktsmessig at enhver arbeidsinnsats i foretaket skal begrunne medlemskap i pensjonsordningen. På den annen side er departementet av den oppfatning at dagens adgang til å kreve 50 prosent stilling for rett til medlemskap innebærer at personer med betydelig tilknytning til foretaket ikke oppnår pensjonsrettigheter. Det er også et spørsmål om gjeldende 50 prosentgrense bør settes lavere, for å sikre at Norge oppfyller sine forpliktelser etter EØS-avtalen. Departementet støtter utvalgets forslag i utkastet § 3-5 første ledd om at arbeidstaker som har 20 prosent stilling skal ha rett til medlemskap i foretakspensjonsordningen. Dette innebærer at en arbeidstaker som arbeider én dag i uken, vil ha rett til medlemskap. I § 3-6 foreslås det en egen bestemmelse om medlemskap for sesongarbeidere. Denne systematikken innebærer at arbeidstakere som ikke arbeider i 20 prosent stilling gjennom hele året, men som i sesonger i løpet av året utfører arbeid for foretaket tilsvarende 20 prosent stilling, kan ha rett til medlemskap etter regelen om sesongarbeidere i § 3-6.

Departementet finner det lite tilfredsstillende at dagens regler ikke gir anvisning på beregningen av pensjonsytelser til deltidsansatte. Den foreslåtte regel med beregning av pensjon på grunnlag av 100 prosent stilling for deretter å avkorte, gir også deltidsansatte en mer riktig beregnet pensjon sett i forhold til arbeidsinnsats og folketrygdytelser.

Departementet vil også peke på at medlemskap ved deltid vil føre til godskrevet opptjeningstid, som er viktig ved senere lønnsøkning eller overgang til full stilling. Det lineære opptjeningsprinsippet fører i denne sammenheng til at dette er viktigere enn under det tradisjonelle opptjeningssystemet.

Slik det fremgår støtter departementet også utvalgets forslag til beregning av pensjon for deltidsansatte, jf § 3-5 annet ledd. Denne beregningen vil gi deltidsansatte høyere pensjon enn i dag. Utvalgets forslag må anses som en direkte oppfølging av sosialkomitéens standpunkt om at deltidsarbeidende og lavtlønte burde gis en sterkere tilknytning til tjenestepensjonsordninger. Departementet mener at forslaget også vil føre til større pensjonsmessig likestilling mellom kvinner og menn, siden det i stor grad er kvinner som arbeider deltid og som med dagens regler kan utelukkes fra medlemskap i tjenestepensjonsordninger. Departementet legger vekt på at deltakelse i yrkeslivet skal innebære opptjening av pensjonsrettigheter.

5.2.6.2 Sesongarbeidere

Utvalgets forslag

Om sesongarbeidere uttaler utvalget (NOU 1998: 1 s 87):

«For å følge opp Velferdsmeldingen og Stortingets behandling av denne, går utvalget inn for at det stilles mindre krav for at sesongarbeidere skal tas opp i ordningen. Utvalget foreslår derfor i utkastet § 3-6 (1) at det kan settes som vilkår at sesongarbeidere som i løpet av et kalenderår utfører arbeid i foretaket som tilsvarer mindre enn en femdel av tilsvarende fulltidsstilling, som hovedregel ikke skal være medlem av pensjonsordningen. Det følger motsetningsvis av dette at sesongarbeidere som utfører arbeid i foretaket som utgjøren femdel av fulltidsstilling eller mer, skaltas opp i ordningen.

Utvalget foreslår videre i (2) at arbeidsgiveren kan kreve en noe fastere tilknytning over tid før sesongarbeidere skal ha rett til opptak i ordningen. Det foreslås at regelverket kan fastsette at en sesongarbeider bare skal opptas som medlem dersom det arbeid som er utført i løpet av de siste tre år, for hvert år utgjør minst en femdel av fulltidsstilling. Dette vil skape parallellitet med forslaget for deltidsarbeidere ved at man begge steder opererer med et krav om en femdel av full stilling for rett til å bli tatt opp i ordningen.»

Høringsuttalelsene

Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) støtter forslaget.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)synes at definisjonen på sesongarbeidere er uklar. Videre finner de det urimelig at sesongarbeidere - ofte skoleungdom - som arbeider 1 dag per uke i 3 sammenhengende år - skal ha rett til å delta i tjenestepensjonsordningen.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)viser til de store økonomiske konsekvenser som forslaget her vil kunne medføre for enkelte bedrifter, og mener at bedrifter som ikke ønsker å ha med sesongarbeidere i intervallet 20-50 prosent, bør ha adgang til å utelukke disse.

Departementets vurdering

På lik linje med de synspunkter som er gjort gjeldende for deltidsansatte mener departementet at samtlige ansatte i utgangspunktet bør være medlemmer av foretakets pensjonsordning. Dette gjelder både i forhold til stillingsandel og sesongtilknytning. Departementet støtter utvalgets forslag som innebærer at sesongarbeidere i større grad får anledning til å bli medlemmer i foretakets pensjonsordning. Departementet legger også vekt på at forslaget er et resultat av sosialkomitéens synspunkt om at sesongarbeidere burde gis en sterkere tilknytning til TPES-ordningen i den enkelte bedrift. Etter gjeldende regler kan det stilles vilkår om at sesongarbeidere har arbeidet minst 130 uker i løpet av de siste fem år (tilsvarer 50 prosent stilling) og 20 uker eller mer i hvert av disse årene (tilsvarer nærmere 40 prosent stilling). Å stille mindre krav til omfanget av det arbeid som må være utført i foretaket for å ha rett til å bli medlem, er dermed en måte å gi sesongarbeidere en sterkere tilknytning til foretakspensjonsordningen. Som utvalget påpeker opereres det med et krav om 20 prosent stilling for rett til å bli tatt opp i foretakspensjonsordningen både for deltidsansatte og for sesongarbeidere. Skoleungdom som arbeider en dag pr uke i tre sammenhengende år, vil ha rett til å bli medlem i kraft av bestemmelsen om deltidsarbeid i § 3-5, men bare dersom vedkommende er over 20 år, jf det alminnelige alderskravet i § 3-3 første ledd.

En person som kan få rett til medlemskap etter § 3-6 første ledd vil typisk være en arbeidstaker som i løpet av et kalenderår utfører arbeid som tilsvarer 20 prosent stilling, men at dette arbeidet utføres ved å jobbe intensivt i sesonger, f eks ved å jobbe 100 prosent i to og en halv måned i strekk. Arbeidsgiver kan av økonomiske og administrative hensyn ønske å begrense medlemskretsen i pensjonsordningene. Arbeidsgiveren er gitt fleksibilitet ved at han etter § 3-6 annet ledd kan fastsette en strengere regel for opptak av sesongarbeidere dersom han ønsker det. Etter denne bestemmelsen kan arbeidsgiveren kreve at sesongarbeideren bare skal tas opp som medlem dersom han i hvert av de siste tre år har utført arbeid tilsvarende 20 prosent stilling. Departementet finner det rimelig at en så jevn og langvarig tilknytning til foretaket gir sesongarbeideren rett til medlemskap. Etter departementets syn tilsier hensynet til sesongarbeidstakeres rettigheter at arbeidsgiver ikke bør kunne fastsette strengere opptaksvilkår enn dette. Departementet viser også til at det vil kreves 12 måneders ansettelse før den ansatte får rett til opptjent pensjon, jf § 4-6 annet ledd.

5.2.6.3 Arbeidstakere med permisjon

Utvalgets forslag

Utvalget uttaler følgende om permitterte arbeidstakere (NOU 1998: 1 s 87):

«Når en arbeidstaker har permisjon for et fastsatt tidsrom, forutsettes det at vedkommende vil gjenoppta arbeidet i foretaket etter endt permisjon. Slike permisjoner anses som et ledd i arbeidsforholdet, og tilknytningen til foretaket kan her sies å være så sterk at det er naturlig at medlemskapet i pensjonsordningen opprettholdes under fraværet. Utvalget forstår det også slik at dette er praksis. Utvalget foreslår derfor i utkastet § 3-7 (1) at arbeidstakere i disse tilfellene skal være medlem av pensjonsordningen under permisjonen.

Når det gjelder opptjening av pensjon i det tidsrom permisjonen varer, går utvalget inn for at det skilles mellom permisjon arbeidstakeren har rett til i henhold til lov, og permisjon som beror på avtale mellom arbeidstakeren og arbeidsgiveren. Ved lovbestemt permisjon vil arbeidstakeren opptjene pensjon på vanlig måte etter regelverket. For permisjon i henhold til avtale, kan arbeidsgiverne etter utkastet § 3-7 (2) bokstav a fastsette særlige regler om opptjening av pensjon i det tidsrom permisjonen varer. Etter bokstav b stilles arbeidsgiveren fritt til i slike tilfeller å fastsette at medlemskapet skal opphøre fra permisjonstidspunktet.

Disse bestemmelsene skal ikke omfatte det en arbeidsrettslig kaller permittering i forbindelse med arbeidskonflikter. Regelen er ikke utformet med dette som siktemål. I forbindelse med arbeidsrettslige konflikter som streik og lock-out fortsetter arbeidsforholdet selv om ansatte kan bli permittert under konflikten. Hittil har en ikke erfaring for at det er behov for slike regler.»

Høringsuttalelsene

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) og Likestillingsombudeter positive til forslaget. Bankenes Arbeidsgiverforening (v/Kreditkassen) uttaler:

«Vedrørende medlemskap under permisjon vil vi bemerke at det finnes mange forskjellige grunner til at arbeidstakere tar permisjon. Det vil ikke være naturlig om medlemmet fortsetter sin opptjening i pensjonsordningen under permisjon hvor medlemmet får lønn fra annet hold og som gir anledning til opptjening under annen pensjonsordning. Derimot mener vi at under alle permisjoner vi kan kalle «offentlige», så som fødselspermisjon, permisjon under militærtjeneste o.l., bør medlemmet få opprettholde pensjonsopptjeningen.»

Departementets vurdering

Det fremgår av fremstillingen i avsnitt 5.1 om gjeldende rett at 1968-reglene etter sin ordlyd ikke gir noen anvisninger på håndteringen av spørsmålet om medlemskap i pensjonsordningen under permisjon hvor fratreden fra stillingen ikke skyldes forhold hos arbeidsgiveren.

Finansdepartementet er kjent med at Kredittilsynet under arbeidet med standardvedtekter for private pensjonskasser i 1995 og 1996 fant det nødvendig å foreta en gjennomgang av problemstillingen med medlemskap under permisjon. Kredittilsynet har i utformingen av standardvedtektene søkt å gjenspeile den praksis som til en viss grad var etablert i livsforsikringsselskapene og pensjonskassene. Videre er det lagt vekt på reelle hensyn og hva som anses som rimelig. Etter standardvedtektene § 9-2 skal medlemskapet opphøre når en arbeidstaker slutter i foretakets tjeneste uten rett til straks begynnende pensjon fra pensjonskassen. Som frivillig bestemmelse kan det bestemmes at medlemskapet opprettholdes for arbeidstakere som mottar førtidspensjon, avtalefestet pensjon (AFP) eller er permitterte. Standardvedtektene § 10-1 lyder «Tjenestetiden regnes i nærmeste hele antall år fra arbeidstakeren ble ansatt - eventuelt sist ble ansatt - i foretaket og inntil pensjonsalderen. For avbrudd i tjenestetiden som skyldes sykdom, pliktig militærtjeneste eller lovbestemt permisjon ved svangerskap og adopsjon, gjøres ikke noe fradrag. I hvilken utstrekning andre permisjoner skal komme til fradrag, avgjøres i hvert enkelt tilfelle etter generelle retningslinjer fastsatt av pensjonskassens styre. (...).» Som det følger av disse bestemmelsene har Kredittilsynet tatt sikte på at det skal være stor grad av fleksibilitet for den enkelte arbeidsgiver med mindre det gjelder persongrupper som er spesifikt omhandlet i 1968-reglene, eller i tilfeller hvor det foreligger en lovfestet rett til permisjon. Kredittilsynet krever imidlertid at det ikke skal være forskjellsbehandling av medlemmene i en pensjonsordning i en pensjonskasse. Kredittilsynet har videre forutsatt at de samme prinsipper legges til grunn for pensjonsordninger i livsforsikringsselskap.

Praksis i foretakene ved permisjoner i tjenestepensjonsordninger er dessuten belyst gjennom en spørreundersøkelse R. Loen Consulting utførte i mars 1996 og som er gjengitt i NOU 1998: 1 side 33 flg. Undersøkelsen ble foretatt blant bedrifter med tjenestepensjonsordning for å bl a undersøke hva som var foretakenes praksis når det gjaldt medlemskap i tjenestepensjonsordingen ved fødselspermisjon med lønn og ved omsorgspermisjon uten lønn. Det fremgår av undersøkelsen at ved fødselspermisjon med lønn lot de fleste foretak den ansatte bli stående i tjenestepensjonsordningen med full lønn som pensjonsgrunnlag i fødselspermisjonstiden. Ansatte kan i tillegg søke om omsorgspermisjon ut over den lovfestede tiden. En stor andel av foretakene lot den ansatte bli stående i ordningen med fullt pensjonsgrunnlag også under slike permisjoner. Når det gjaldt annen permisjon uten lønn oppgav et flertall av foretakene at de ikke hadde tatt stilling til spørsmålet om de ville la den ansatte bli stående i pensjonsordningen. Av de foretak der problemstillingen var kjent, lot over 70 prosent de ansatte forbli i ordningen i opp til ett år.

Etter departementets oppfatning er det viktig at man i lov om foretakspensjon foretar en regulering av arbeidstakers rettsstilling i permisjonssituasjoner. Departementet slutter seg til utvalgets forslag når det gjelder permisjoner i forbindelse med sykdom, pliktig militærtjeneste, lovbestemt permisjon ved svangerskap og adopsjon som omfattes av første ledd. Forslaget om at arbeidstakere som har permisjon for et fastsatt tidsrom, og som forutsettes å gjenoppta arbeid i foretaket etter endt permisjon, skal være medlem av pensjonsordningen i permisjonstiden, sikrer likebehandling av arbeidstakeres muligheter til å opptjene pensjon innenfor foretakspensjon. Dette anser departementet som ønskelig.

Departementet er enig i utvalgets utkast § 3-7 annet ledd om at arbeidsgiver i sitt regelverk kan fastsette andre regler om medlemskap/opptjening for permisjon i henhold til avtale. Slike særregler kan altså bare fastsettes for permisjoner i henhold til avtale, ikke for permisjoner man har rett til i henhold til lov. Regelen omfatter permisjon som følge av skifte av stilling. For slike permisjoner er det foreslått at arbeidsgiver kan fastsette at medlemskapet skal opphøre fra permisjonstidspunktet, eller fastsette særlige regler om opptjening av pensjon mens permisjonen varer. De regler arbeidsgiveren fastsetter skal gjelde for alle arbeidstakere som har permisjon i henhold til avtale. Departementet forslår i § 3-7 tredje ledd at arbeidsgiver i sitt regelverk kan fastsette at arbeidstakere som er permitterte pga innskrenkinger mv, kan fortsette som medlemmer av pensjonsordningen. Bestemmelsen er en videreføring av 1968-reglene § 4 nr 3.

5.2.6.4 Arbeidstakere som ikke er arbeidsføre

Utvalgets forslag

Om arbeidstakere som ikke er arbeidsføre uttaler utvalget (NOU 1998: 1 s 88):

«Det er vanlig å kreve at arbeidstakeren er arbeidsfør for å kunne tas opp i en foretakspensjonsordning. Utvalget har ovenfor foreslått at nye arbeidstakere skal være med i foretakspensjonsordningen fra første arbeidsdag. Som en følge av dette er det naturlig at en arbeidstaker som ikke begynner å arbeide på det tidspunkt han skal, først skal bli medlem av pensjonsordningen når han begynner å arbeide i stillingen. En slik regel er foreslått i utkastet § 3-8.»

Høringsuttalelsene

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) skriver at det fremgår av § 3-8 at ikke-arbeidsføre arbeidstakere først opptas i ordningen når de faktisk tiltrer stillingen. YS peker på at konsekvensen for den enkelte arbeidstaker som blir syk eller rammes av en ulykke i perioden mellom to ansettelsesforhold, eller før første ansettelsesforhold, kan bli dramatisk. YS forutsetter at denne usikkerhet blir fjernet ved utformingen av loven eller i forskriftene til loven.

Departementets vurdering

Regelen har sin bakgrunn i forsikringstekniske faktorer der beregningen av risiko skjer ut fra friske arbeidstakere som tas opp i ordningen og sannsynlighetsberegninger over bl a dødelighet og uførhet som ventes å inntre i framtiden. Departementet mener i likhet med utvalget at man derfor bør videreføre dagens adgang til å kreve at arbeidstakeren er arbeidsfør for å bli medlem i foretakspensjonsordningen. Opphør av et arbeidsforhold vil normalt avløses av et annet. Dette innebærer i de fleste tilfeller også kontinuitet vedrørende medlemskap i pensjonsordning i den utstrekning begge arbeidssteder har foretakspensjonsordning. Departementet finner det ikke hensiktsmessig å regulere at arbeidstakere som befinner seg i en periode uten ansettelsesforhold likevel skal være medlem av en foretakspensjonsordning.

5.2.7 Eldre arbeidstakere

Utvalgets forslag

Utvalget uttaler i denne sammenheng (NOU 1998: 1 s 88):

«Etter gjeldende regler kan det settes som vilkår at arbeidstakere ved opptakelse i pensjonsordningen har en viss tid igjen til pensjonsalderen, høyst ti år. Med denne regelen er det mulig å ha skattefavoriserte foretakspensjonsordninger uten å måtte oppta eldre nyansatte i ordningen. ...

Dagens system vil kunne innebære at f eks arbeidstakere som skifter stilling når de har mindre enn 10 år igjen til pensjonsalder mister muligheten til å opptjene pensjon disse årene. Prinsippet om likebehandling i foretakspensjonsordningene tilsier at eldre nyansatte arbeidstakere skal tas opp i ordningen på lik linje med yngre arbeidstakere. Det kan videre synes inkonsekvent å holde nyansatte eldre arbeidstakere utenfor med den begrunnelse at de eldre arbeidsledige skal få bedre muligheter til nytt arbeid, når det i forbindelse med obligatorisk innføring av lineær opptjening argumenteres med at «lineær opptjening vil styrke eldre arbeidstakeres stilling på arbeidsmarkedet siden innbetalingene til tjenestepensjonsordningen de siste årene vil bli lavere enn ved dagens modell.»...

Utvalget foreslår i utkastet § 3-9 (1) at en arbeidstaker som hovedregel skal være medlem av pensjonsordningen selv om vedkommende har mindre enn 10 år igjen til pensjonsalderen. I henhold til § 3-9 (2) kan det likevel fastsettes særskilte regler for eldre nyansatte arbeidstakere. Forslaget innebærer fleksibilitet ved at arbeidsgiveren i § 3-9 (2) - uten hinder av forholdsmessighetsprinsippet - er gitt anledning til å fastsette lavere ytelser for slike arbeidstakere som har mindre enn et fastsatt antall år igjen til pensjonsalderen. Forslaget holder dermed åpent det konkurransefortrinn det vil kunne være for eldre arbeidstakere å stå utenfor ordningen. Utvalget går i utkastet § 4-3 inn for lineær opptjening. Det følger av det lineære prinsipp at premiene ikke blir så høye for eldre arbeidstakere sent i opptjeningstiden som ved dagens opptjeningsmodell. Det taler også for at foretakene kan være mer innstilt på ulike mellomløsninger i stedet for å holde eldre arbeidstakere helt utenfor.»

Utvalget foreslår i utkastet § 3-9 tredje ledd at bestemmelser i regelverket om medregning av tidligere tjenestetid ikke skal gjelde for arbeidstakere som har mindre enn 10 år igjen til pensjonsalderen når de opptas, med mindre annet er fastsatt i regelverket.

Høringsuttalelsene

Bankenes Arbeidsgiverforeningoppfatter forslagets ordning som en fleksibel og hensiktsmessig måte å styrke eldres mulighet til å konkurrere om jobber og forhindre utstøtning.

Sosial- og helsedepartementet (SHD) mener det ville være mer i samsvar med sosialkomitéens innstilling dersom hovedregelen skulle være at de med ti år igjen til pensjonsalder skulle holdes utenfor, med mindre regelverket bestemte noe annet.

Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) mener det bør være obligatorisk at også arbeidstakere med mindre enn 10 år igjen til pensjonsalderen skal være medlem av ordningen. De viser til at med lineær opptjening og premieberegning etter den nye regnskapsloven, er det unødvendig å innføre særskilte vilkår eller ekskludere disse fra regelverket om medregning.

AktuarKonsulenters Forum skriver at de som følge av den begrunnelse som gis for obligatorisk lineær pensjonsopptjening (NOU 1998: 1 kapittel 4), finner det ulogisk at utvalget går inn for at man fortsatt opprettholder muligheten for å holde nyansatte med mindre enn 10 år igjen til pensjonsalderen utenfor medlemskap.

Akademikerne skriver at ved innføring av lineær opptjening, og særlig hvis man bruker den samme premieberegningsmåte som i den nye regnskapsloven, er det unødvendig å innføre særskilte vilkår eller å ekskludere eldre arbeidstakere fra regelverket om medregning. De totale kostnadene blir ikke større når man bruker denne beregningsmåten, men man oppnår en jevnere innbetaling.

Sparebankforeningenuttaler:

«Vi viser til utvalgets drøfting av hvordan dagens premiesystem kan bidra til utstøtning av eldre arbeidstakere. Dagens regler gir bedriften adgang til å holde eldre nyansatte med mindre enn 10 år igjen til pensjonsalder utenfor tjenestepensjonsordningen. Dermed brytes prinsippet om likebehandling av alle arbeidstakere. Med den begrunnelse at det lineære prinsipp vil gi lavere premier sammenlignet med dagens system for premieberegning, foreslår utvalget at også nyansatte med mindre enn 10 år frem til pensjonsalder som hovedprinsipp skal opptas i ordningen. Arbeidsgiveren skal likevel - uten hinder av forholdsmessighetsprinsippet - kunne fastsette lavere ytelser for slike lønnstakere. Vi er enig i at slike mellomløsninger kan være bedre enn dagens system.»

Departementets vurdering

Etter departementets syn er det viktig at også eldre arbeidstakere i størst mulig grad inkluderes i ordningen. Etter det någjeldende premieberegningssystem kan det være forbundet med betydelige kostnader å inkludere eldre nyansatte arbeidstakere i pensjonsordningen, særlig i sammenheng med medregning. Med overgangen til et lineært system vil innbetalingene for eldre arbeidstakere kunne bli noe lavere enn etter dagens system. Denne realitetsendringen er av en slik karakter at adgangen til å utelukke eldre arbeidstakere bør reduseres. Dette tilsier at hovedregelen i loven bør være medlemskap for denne gruppen, slik at medlemskap er hovedregelen hvis ikke arbeidsgiveren har fastsatt noe annet. Departementet støtter derfor utvalgets utkast i § 3-9 første ledd om at en arbeidstaker med mindre enn ti år igjen til pensjonsalderen som hovedregel skal være medlem av pensjonsordningen. Det foreslås imidlertid en presisering av ordlyden slik at det fremgår at bestemmelsen gjelder opptak av eldre arbeidstakere som ved ansettelsen har mindre enn ti år igjen til pensjonsalderen.

Departementet er enig i at det skal være adgang til å gjøre unntak fra denne hovedregelen, jf forslaget § 3-9 annet ledd. Departementet mener at hensynet til eldre arbeidstakere tilsier at det må fastsettes særskilt i pensjonsordningens regelverk dersom nyansatte eldre arbeidstakere ikke skal tas opp som medlemmer, eller bare skal opptas på særskilte vilkår. Sosialkomitéen gikk i innstillingen til Velferdsmeldingen inn for at dagens adgang til å holde nyansatte med mindre enn ti år igjen til ordningens pensjonsalder utenfor bedriftens tjenestepensjonsordning skulle opprettholdes. Som Sosial- og helsedepartementet peker på, kan det sies å være mer i samsvar med sosialkomitéens innstilling dersom regelen snus slik at hovedregelen blir at arbeidstakere med mindre enn ti år igjen til pensjonsalderen skal holdes utenfor, med mindre regelverket bestemmer noe annet. Departementet legger imidlertid vekt på at utvalgets forslag til hovedregel henger best sammen med argumentasjonen for lineær opptjening. Gjennom forslaget til unntaksbestemmelse er sosialkomitéens standpunkt om at det fortsatt bør være adgang til å holde eldre arbeidstakere utenfor pensjonsordningen ivaretatt. Flere høringsinstanser mener det burde være obligatorisk at også arbeidstakere med mindre enn ti år igjen til pensjonsalderen skal være medlem av pensjonsordningen. Departementet mener at dette er i strid med sosialkomitéens standpunkt.

Ved å utelukke arbeidstakere med mer enn ti år igjen til pensjonsalder fra å opptas i pensjonsordningen, åpnes det for et brudd på hovedprinsippet om at samtlige arbeidstakere skal være medlem. Videre er det et brudd på forholdsmessighetsprinsippet i lovforslaget § 5-3 at det kan fastsettes dårligere vilkår for eldre arbeidstakere ved at ytelsene kan settes lavere, og at medregning kan unnlates for denne gruppen. Departementet finner likevel at nevnte avvik fra forholdsmessighetsprinsippet må kunne aksepteres av hensyn til foretakenes pensjonsutgifter.

Departementet er for øvrig enig i utvalgets forslag om at bestemmelser i regelverket om medregning av tidligere tjenestetid som hovedregel ikke skal gjelde for arbeidstakere som på opptakstidspunktet har mindre enn ti år igjen til pensjonsalderen. En slik regel er hensiktsmessig fordi den kan dempe kostnadene forbundet med medregning i forhold til eldre arbeidstakere. Arbeidsgiver har imidlertid adgang til å fravike denne bestemmelsen.

5.2.8 Førtidspensjonerte arbeidstakere

Utvalgets forslag

Utvalget uttaler om dette (NOU 1998: 1 s 89):

«Som hovedregel vil opptjening av rettigheter i en foretakspensjonsordning forutsette at man fortsatt er i arbeid. Når arbeidstakeren går av med pensjon, er det naturlig at opptjening i ordningen opphører. På denne bakgrunn foreslår utvalget i utkastet § 3-10 (1) at førtidspensjonerte arbeidstakere som hovedregel ikke skal fortsette som medlemmer av pensjonsordningen. Forslaget innebærer imidlertid fleksibilitet for arbeidsgiver ved at annet kan fastsettes i regelverket eller i avtale om førtidspensjonering. Utnyttes denne muligheten, vil førtidig fratreden ikke føre til avkortning i pensjonsytelsene.

Mange eldre ønsker fleksible muligheter for overgang fra arbeid til pensjon, for eksempel ved å kombinere arbeid og pensjon. Ordningene med Avtalefestet Pensjon (AFP) er innført for å imøtekomme eldre arbeidstakeres behov for fleksibilitet i forhold til et pensjoneringstidspunkt som er tidligere enn pensjonsalderen i folketrygden. Ordningene kom i stand etter sentrale forhandlinger mellom LO og NHO. Andre organisasjoner i arbeidslivet har senere fulgt etter. Spørsmålet om fleksibel pensjonsalder for yrkesaktive ble tatt opp i forbindelse med lønnsoppgjøret i 1988. I brev av 24.2.1988 til Landsorganisasjonen i Norge og daværende Norsk Arbeidsgiverforening om inntektsoppgjøret for 1988, ga Regjeringen tilsagn om medvirkning i oppgjøret under bestemte forutsetninger. På bl a denne bakgrunn ble det inngått avtale med følgende protokoll mellom Landsorganisasjonen og Norsk Arbeidsgiverforening hvor det blant annet heter (utdrag):

«5. AVTALEFESTET PENSJON (AFP)

1. Den økonomiske situasjon tillater ikke en alminnelig nedsettelse av pensjonsalderen. Partene mener imidlertid det er nødvendig med et verdig alternativ til de ordninger som i dag praktiseres. Partene er derfor blitt enige om å etablere en avtalefestet pensjon med rett for yrkesaktive omfattet av avtalen til å fratre ved fylte 66 år fra 1. januar 1989 og ved fylte 65 år fra 1. januar 1990.

2. [...]»

AFP gir eldre arbeidstakere med et langt arbeidsliv bak seg muligheten til en verdig uttreden av arbeidslivet, selv om dette skjer før pensjonsalder. Særlig i tider med stor arbeidsledighet og svak økonomi, kan gode tidlig-pensjonsordninger brukes for å gi eldre en kompensasjon for at de går ut av arbeidslivet. På den andre side er det viktig at forholdene legges til rette for at flere eldre fortsetter sin yrkesdeltakelse lenger enn til pensjonsalderen, dersom de ønsker det. Eldre arbeidstakere sitter inne med erfaring og ekspertise som er verdifull for foretakene. Utvalget har vurdert om arbeidstakere som benytter seg av AFP, skal fortsette å tjene opp pensjonsrettigheter fram til 67 år i en foretakspensjonsordning. Dersom eldre arbeidstakere taper for mye når det gjelder muligheten til opptjening av pensjon, vil ikke ordningen innebære noe reelt alternativ for den enkelte arbeidstaker.

Utvalget har lagt vekt på at AFP må innebære reell fleksibilitet, og foreslår i utkastet § 3-10 (2) at arbeidstakere som mottar AFP kan fortsette som medlem av pensjonsordningen når dette følger av regelverket. Enten arbeidsgiveren velger å la arbeidstakere som mottar AFP fortsette som medlemmer, eller å la medlemskapet opphøre, skal den regelen som velges gjelde alle arbeidstakere i foretaket som benytter seg av AFP-ordningen.»

Høringsuttalelsene

Bankenes Arbeidsgiverforening (v/Kreditkassen) er enig i at det må være opp til den enkelte ordning å fastsette reglene for om førtidspensjonerte skal få være medlem av pensjonsordningen, og er positive til lovutkastets forslag om å gi førtidspensjonerte og medlemmer på AFP muligheter til dette.

Sosial- og helsedepartementet (SHD) støtter forslaget om at førtidspensjonerte som hovedregel ikke skal være medlem av pensjonsordningen. For øvrig har departementet motforestillinger til unntaksregelen om at det skal kunne avtales eller fastsettes i regelverket at pensjonister skal fortsette å være medlem, dvs fortsette å tjene opp pensjon etter førtidspensjonering. Etter departementets oppfatning kan en slik mulighet til fortsatt medlemskap med pensjonsopptjening være et viktig moment for at en arbeidstaker velger å la seg førtidspensjonere. Videre uttaler departementet:

«Vi forstår at forslaget til unntaksregel er i samsvar med praksis og kan være vanskelig å unngå. Våre betenkeligheter er særlig knyttet til ordningen med Avtalefestet Pensjon. Utvalget begrunner unntaksregelen med at den vil gjøre AFP mer fleksibel. Vi er ikke uten videre enig i det, da vi mener at fleksibilitet/valgfrihet også bør kunne koste noe for den som velger.»

Sparebankforeningen erkjenner at utvalgets forslag om adgang til å gjøre unntak fra hovedregelen om at førtidspensjonert arbeidstaker ikke skal være medlem av pensjonsordningen gir mulighet for svært fleksible ordninger, men peker på at dette kan synes som et brudd på prinsippet om likebehandling av foretakets ansatte i forhold til foretakspensjonsordningen. Foretaket kan f eks ha visse grupper ansatte som har mulighet til AFP, mens andre grupper er organisert på annen måte og har ikke slik mulighet.

AktuarKonsulenters Forum er uenig i at førtidspensjonerte arbeidstakere som hovedregel skal meldes ut av pensjonsordningen, mens det skal være valgfrihet ved uttak av AFP. De mener at førtidspensjonerte arbeidstakere bør omtales likedan i loven, ellers vil den kunne oppfattes som om den diskriminerer mellom organiserte og uorganiserte.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)er enig med utvalget i at det i loven gjøres et skille mellom ordinære førtidspensjonister som normalt vil ha fratrådt i forståelse med bedriften, og AFP-pensjonistene som formelt sett sier opp arbeidet og fratrer etter eget ønske og uttaler:

«Således må det være adgang til å behandle disse to grupper av arbeidstakere forskjellig i relasjon til fortsatt medlemskap i tjenestepensjonsordningen, under forutsetning av at arbeidstakerne innenfor hver gruppe behandles likt. AFP omfatter alle ansatte i bedrifter med organiserte arbeidstakere.»

Norges Ingeniør- og Teknikerorganisasjon (NITO)støtter ikke forslaget og uttaler:

«Selv om det innføres lineær opptjening, vil mange arbeidstakere få uforholdsmessig stor avkortning i sin pensjon fra fylte 67 år dersom de ikke er medlemmer helt frem til 67 år. Mange er heller ikke klar over dette fordi de tror at opptjeningstiden er 30 år fra de ble innmeldt i ordningen. Vår erfaring så langt er at mange bedrifter opprettholder medlemskapet i ordningen for de som går av med AFP. NITO mener derfor at det som hovedregel bør være slik at de som går av med AFP fortsatt skal være medlem i foretakspensjonsordningen frem til fylte 67 år.»

Bankenes Arbeidsgiverforeningog Akademikerne finner det positivt at førtidspensjonister under AFP-ordningen fortsatt skal kunne være medlem av den kollektive pensjonsordningen. Akademikerne mener man bør anbefale bedriftene å betale premie for å opprettholde full alderspensjon ved fylte 67 år for AFP-pensjonistene. De peker på at de offentlige pensjonsordningene har løst dette problemet.

Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) skriver at bedriftene bør betale full premie slik at AFP-pensjonistene får full alderspensjon ved fylte 67 år.

Departementets vurdering

Departementet er enig i utvalgets forslag til hovedregel om at førtidspensjonert arbeidstaker ikke skal være medlem av pensjonsordningen. Dette innebærer at opptjening av pensjon i ordningen opphører, og at det ikke blir godskrevet tjenestetid fra førtidspensjoneringstidspunktet og frem til oppnådd pensjonsalder på 67 år. At førtidspensjonert arbeidstaker ikke regnes som medlem av pensjonsordningen, fremgår av definisjonen av medlemmer i § 1-2 annet ledd. Som medlem regnes for det første arbeidsgiveren og de arbeidstakere som oppfyller opptaksvilkårene i regelverket for pensjonsordningen. Videre regnes også alderspensjonist som har sluttet hos forsikringstaker ved oppnådd pensjonsalder, som medlem. Når medlemskapet opphører og den førtidspensjonerte arbeidstakeren trer ut av foretakspensjonsordningen, vil vedkommende få rett til en fripolise. Denne kan inneholde uføredekning og pensjoner til etterlatte, men den gir altså ikke godskrivning av tjenestetid fra førtidspensjoneringstidspunktet og frem til førtidspensjonisten fyller 67 år og utbetaling av alderspensjon starter.

For øvrig går departementet ikke inn for unntaksregelen om at det skal kunne avtales eller fastsettes i regelverket at førtidspensjonerte skal fortsette som medlem av pensjonsordningen og dermed tjene opp pensjon etter førtidspensjoneringen. Departementet er innforstått med at utkastet til unntaksregel er i samsvar med praksis, men mener at prinsippet om deltakelse i arbeidslivet som en forutsetning for pensjonsopptjening må veie tungt i denne sammenheng.

Departementet legger vekt på at fortsatt pensjonsopptjening kan være et viktig moment for at en arbeidstaker velger å la seg førtidspensjonere. En slik mulig virkning er uheldig, da det etter departementets syn er ønskelig å stimulere til en gradvis høyere gjennomsnittlig avgangsalder. Dette er nødvendig for å begrense økningen i forsørgingsbyrde for fremtidens yrkesaktive. Det vises i denne sammenheng til at det foreslås i § 4-1 at pensjonsalderen ikke skal kunne settes lavere enn 67 år.

Det er i folketrygdloven innført forbedrede avkortingsregler for pensjon mot arbeidsinntekt for personer mellom 67 og 70 år. Samtidig har man opphevet regelen om at summen av pensjon og arbeidsinntekt ikke skal overstige tidligere arbeidsinntekt. Dette er gjort for å belønne arbeidsinnsats etter fylte 67 år. Å skape insentiver i folketrygdlovgivningen for å få folk til å stå lenger i arbeid harmonerer ikke med regler som innebærer at det ikke vil få noen pensjonsmessige konsekvenser å gå av med pensjon før man er 67 år i private pensjonsordninger. Adgangen til å gå av med Avtalefestet Pensjon (AFP) gir fleksibilitet i pensjonssystemet, ved at personer helt ned i 62 år kan gå av etter eget valg med pensjon. Finansdepartementet deler Sosial- og helsedepartementets syn om at fleksibilitet og valgfrihet også bør kunne koste noe for den som velger.

Departementet vil for øvrig vise til at Førtidspensjonsutvalget har tatt stilling til dette spørsmålet i utredningen om Fleksibel pensjonering (NOU 1998: 19 s 62), avgitt til Finans- og tolldepartementet 27. november 1998. Førtidspensjonsutvalget skriver at det fra 1983 er blitt mulig å la førtidspensjonerte bli stående i pensjonsordningen. Dette innebærer fortsatt pensjonsopptjening i tjenestepensjonsordningen også etter førtidspensjonering. Førtidspensjonsutvalget viser til at denne unntaksregelen er foreslått videreført i NOU 1998: 1. Førtidspensjonsutvalget mener at fortsatt opptjening av tjenestepensjon kan nøytralisere eller motvirke det insentivet til å stå i arbeid som ligger i en avkortet pensjon ved et eventuelt tidliguttak. På denne bakgrunn foreslår Førtidspensjonsutvalget at gjeldende regler om private tjenestepensjonsordninger endres, slik at det ikke lenger blir tillatt å opprettholde medlemskap i pensjonsordningen for personer som mottar førtidspensjon.

5.2.9 Arbeidstakere som har nådd pensjonsalderen

Utvalgets forslag

Utvalget uttaler i denne sammenheng (NOU 1998: 1 s 89):

«Utvalget understreker at ønsket om mer fleksibilitet i systemet for eldre og pensjonerte arbeidstakere også må gjelde de som vil stå i arbeid ut over pensjonsalderen. Sammen med forslaget om at eldre arbeidstakere skal være medlemmer av pensjonsordningen, og muligheten til å la arbeidstakere som mottar AFP fortsette som medlemmer, er det utvalgets hensikt at disse reglene til sammen gir fleksible regler som ivaretar de forskjellige behovene og ønskene eldre arbeidstakere måtte ha for en foretakspensjonsordning.

I Velferdsmeldingen ble det pekt på avhengigheten av høy sysselsetting og verdiskapning for å skape grunnlag for fortsatt velferd:

«Høy sysselsetting innebærer at mange kan være med på å finansiere velferdsgodene... Norge står, i likhet med mange andre land, overfor store utfordringer når det gjelder å skape rom for økte ressurser til framtidens velferdsoppgaver.»(side 11)

«En utvikling med flere eldre i arbeidsstyrken, vil kunne innebære et press på førtidspensjonsordninger og stønadsordninger med medisinske inngangsvilkår. Dersom dette blir utviklingen framover, kan resultatet bli at færre yrkesaktive relativt sett, må finansiere livsopphold for mange yrkespassive. Lavere tilstrømming til ulike former for førtidspensjonering vil dermed være av stor betydning for å sikre vår sosiale trygghet og velferd på lang sikt.» (Side 15)

«Regjeringen ønsker å stimulere til en gradvis høyere gjennomsnittlig avgangsalder på lengre sikt... Yrkesdeltakelsen blant eldre har vært fallende gjennom lang tid. Faktisk gjennomsnittlig avgangsalder for alders- og uførepensjonister i folketrygden og særaldersgrenser i statlig sektor er nå vel 60 år. Det er viktig å snu denne utviklingen. Regjeringen vil derfor holde fast ved dagens pensjonsalder i folketrygden på 67 år, og vil styrke denne som aldersnorm i pensjonssystemet... Regjeringen vil legge til rette for fleksibilitet i det samlede pensjonssystemet.... Andre både vil og kan fortsette lenger i arbeid, og Regjeringen vil legge forholdene bedre til rette for det.» (side 18)

I Velferdsmeldingen gikk Regjeringen inn for å opprettholde pensjonsalderen, men legge til rette for økt fleksibilitet:

«Regjeringen går inn for å bedre fleksibiliteten og stimulere flere eldre til å fortsette i arbeid før og etter fylte 67 år. En vil derfor forbedre avkortingsreglene for pensjon mot arbeidsinntekt for personer mellom 67 og 70 år.

Friinntektsgrensen på ett grunnbeløp opprettholdes, men avkortingsprosenten bør settes lavere enn nåværende 50 prosent. Samtidig tar en sikte på å oppheve regelen om at summen av pensjon og arbeidsinntekt ikke skal overstige tidligere arbeidsinntekt.» (side 26)

Stortinget uttalte i Innstillingen til Velferdsmeldingen også følgende:

«Flertallet mener videre at det er formålstjenlig å oppheve regelen om at summen av pensjon og arbeidsinntekt ikke må overstige tidligere arbeidsinntekt for å stimulere flere i gruppen 67 til 70 år å bli værende i arbeid.» (Innst S nr 180 (1995-96) side 85)

Folketrygdens bestemmelser om dette er nå å finne i folketrygdloven § 19-6. Summen av pensjon og inntekt kan overstige 100 pst av tidligere arbeidsinntekt, men dersom inntekten er over grunnbeløpet skal alderspensjonen (uten ektefelle- og barnetillegg) mellom 67 og 70 år reduseres med 40 pst av inntekt over grunnbeløpet. For året etter at pensjonisten avsluttet sitt arbeid tar en i denne inntekten ikke med eventuell etterslepsinntekt fra avsluttet virksomhet. For de som fram til fylte 67 år hadde avtalefestet pensjon med statstilskudd, gjelder fortsatt grensen på 100 pst.

I tråd med dette foreslår utvalget i utkastet § 3-11 (1) at arbeidstakere som etter å ha nådd pensjonsalderen fortsatt har fulltids- eller deltidsstilling i foretaket, beholder sin rett til medlemskap i pensjonsordningen. Videre foreslås det i (2) at arbeidstakerens rett til utbetaling fra pensjonsordningen bortfaller så lenge og i samme forhold som arbeidstakeren mottar lønn fra foretaket. Dette betyr at en arbeidstaker som har full lønn, ikke samtidig kan få pensjon fra foretakets pensjonsordning. Har arbeidstakeren deltidsstilling, får han pensjon for den delen han ikke arbeider.

For å skape et insentiv til å fortsette å arbeide etter at man har nådd pensjonsalderen, foreslår utvalget gunstige opptjeningsregler for slike arbeidstakere i utkastet § 4-5. Arbeidstakere som ved oppnådd pensjonsalder ikke har opptjent full pensjon, og som etter dette tidspunktet fortsetter å arbeide i foretaket, skal etter forslaget 4-5 (1) godskrives etterfølgende tjenestetid. Dette betyr at arbeidstakere som mangler full opptjening i foretakspensjonsordningen, får anledning til å fortsette å tjene opp rettigheter dersom de arbeider etter å ha nådd pensjonsalderen.

Dersom arbeidstakeren har opptjent full pensjon ved oppnådd pensjonsalder eller for øvrig før fratredelsen, kunne man hevde at lønn ville være et tilstrekkelig insentiv for å fortsette å arbeide ut over pensjonsalderen. Utvalget er imidlertid av den oppfatning at arbeid etter nådd pensjonsalder også bør føre til økt pensjon. Det foreslås derfor i utkastet § 4-5 (2) at det skal foretas en omberegning av pensjonen på grunnlag av den premiereserve som på tidspunktet for fratreden er knyttet til opptjent pensjon. Denne omberegningen vil gi høyere utbetalinger til arbeidstakeren fra pensjoneringstidspunktet. Grunnen til dette er at når disse arbeidstakerne er lengre i arbeid enn «forutsatt,» blir det et mindre antall år å fordele den opptjente premiereserve på, og dette gir høyere ytelser. Utvalget er klar over at dette forslaget kan stimulere de som har full tjenestetid mer enn de som ikke har det, men har likevel ikke funnet grunn til å redusere ytelsene til denne gruppen.

Ved arbeid ut over pensjonsalderen, kan arbeidstakeren også få rett til økt utbetaling fra folketrygden. Det kan reises spørsmål om opptjeningen av pensjon i foretakspensjonsordning ved arbeid ut over pensjonsalder bør reduseres som følge av dette. Utvalget har vurdert spørsmålet, men har ikke funnet grunn til å redusere pensjonene fra foretakspensjonsordningen på grunn av slike forhold.»

Høringsuttalelsene

Bankenes Arbeidsgiverforening (v/Kreditkassen) ser det som en stor fordel for medlemmene at de vil beholde medlemskapet i pensjonsordningen hvis de fortsetter i sin stilling etter nådd pensjonsalder.

Sosial- og helsedepartementet (SHD) skriver at forslagene i § 3-11 og § 4-5 innebærer en betydelig forbedring sammenlignet med dagens ordning når det gjelder eldre arbeidstakeres mulighet og motivasjon til å fortsette i arbeid utover 67 år.

Kredittilsynet forstår bestemmelsen i § 3-11 annet ledd slik at en arbeidstaker som etter oppnådd pensjonsalder enten fortsetter i samme stilling med redusert arbeidstid eller, slik det er alminnelig i næringslivet, tiltrer en deltidsstilling med betydelig redusert ansvarsområde og lønn etter oppnådd pensjonsalder, og mottar (eksempelvis) 75 prosent av den lønn vedkommende mottok før pensjonsalderen, skal ha rett til 25 prosent av den pensjon han ville ha vært berettiget til uten fortsatt arbeid. For å unngå eventuelle misforståelser anbefaler de at det fremgår i proposisjonen at dersom lønnen blir lavere etter pensjonsalder, skal en del av pensjonen kunne utbetales i tillegg til vedkommendes lønn etter pensjonsalder, f eks at en lønnsnedgang på 50 prosent vil gi rett til halv pensjon.

Norges Flygerforbundskriver at forbudet mot å utbetale pensjon og lønn fra samme foretak, vil motvirke at foretaket kan beholde attraktive arbeidstakere etter at de har nådd pensjonsalder i sin opprinnelige funksjon i foretaket. For disse vil det være hensiktsmessig å skifte arbeidsgiver for å kunne få utbetalt sin pensjon uten begrensninger.

Departementets vurdering

1968-reglene har ikke bestemmelser som regulerer medlemskap eller opptjening av pensjon etter oppnådd pensjonsalder. Det har imidlertid vært vanlig praksis i tjenestepensjonsordningene at arbeidstakere som har nådd pensjonsalderen må slutte i foretaket. Spørsmålet om fortsatt medlemskap og opptjening har derfor ikke vært særlig aktuelt. I NOU 1998: 1 side 95 presiseres det at etter gjeldende regler får ikke arbeidstakerne godskrevet etterfølgende tjenestetid i tjenestepensjonsordninger dersom de fortsetter å arbeide etter oppnådd pensjonsalder.

Departementet er av den oppfatning at det er viktig å legge til rette for at eldre og pensjonerte arbeidstakere kan stå i arbeid etter inntrådt pensjonsalder. Denne fleksibiliteten må også gjelde dersom vedkommende ønsker å fortsette i redusert stilling. Det er flere hensyn som begrunner en slik løsning. En høy grad av sysselsetting vil innebære at mange er med på å finansiere velferdsgodene. For den pensjonsberettigede som ønsker å bruke sine ressurser på meningsfullt arbeid, er det viktig at arbeid etter pensjonsalderen ikke fører til avkortning i pensjonen. Som omtalt under utvalgets forslag er det i folketrygdloven innført forbedrede avkortingsregler for pensjon mot arbeidsinntekt for personer mellom 67 og 70 år. Samtidig har man opphevet regelen om at summen av pensjon og arbeidsinntekt ikke skal overstige tidligere arbeidsinntekt. Dette er gjort for å belønne arbeidsinnsats etter fylte 67 år. Dersom slikt arbeid også fører til økte pensjonsrettigheter, er det sannsynlig at dette motiverer flere pensjonsberettigede til arbeidsinnsats.

Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag i lovforslaget § 3-11 første ledd om at arbeidstakere som fortsetter å arbeide i foretaket etter oppnådd pensjonsalder beholder sitt medlemskap i ordningen. Departementet foreslår at det i tillegg tilføyes at de har opptjening etter § 4-5.

Departementet støtter forslaget i utkastet § 3-11 annet ledd om at arbeidstakerens rett til utbetaling fra pensjonsordningen bortfaller så lenge og i samme forhold som arbeidstakeren mottar lønn fra foretaket. Bestemmelsen innebærer at en arbeidstaker som har full lønn, ikke samtidig kan få pensjon fra foretakets pensjonsordning. Departementet mener i likhet med Kredittilsynet at utbetalingsbestemmelsen må forstås slik at en arbeidstaker som etter oppnådd pensjonsalder har deltidsstilling og mottar f eks 75 prosent av den lønn han mottok før pensjonsalderen, vil ha rett til 25 prosent av den pensjon han ville ha vært berettiget til uten fortsatt arbeid. Dersom lønnen blir lavere etter pensjonsalder, skal en del av pensjonen kunne utbetales i tillegg til vedkommendes lønn etter pensjonsalder, slik at f eks en lønnsnedgang på 50 prosent vil gi rett til halv pensjon.

Når det gjelder opptjening av pensjonsrettigheter ved arbeid etter pensjonsalderen, vises det til avsnitt 6.2.6.