4 Kapitalforhøyelse

4.1 Intervensjonsbetaling ved kapitalforhøyelse

4.1.1 Gjeldende rett

Den som tegner aksjer ved en kapitalforhøyelse, påtar seg en forpliktelse til å innbetale aksjeinnskuddet innen et nærmere fastsatt tidspunkt som ikke kan være senere enn tidspunktet for melding av kapitalforhøyelsen til Foretaksregisteret, jf. aksjeloven og allmennaksjeloven § 10–12 tredje ledd. Dersom tegneren misligholder innskuddsforpliktelsen, gjelder § 2–13 tilsvarende, jf. § 10–12 fjerde ledd. Ved forsinket betaling plikter tegneren å betale forsinkelsesrente fra forfallstidspunktet. Styret skal også i rekommandert brev oppfordre tegneren til å betale innen syv dager og gjøre tegneren oppmerksom på følgene av at fristen oversittes. Dersom fristen oversittes, kan styret la en annen tegne aksjen mot å overta innskuddsforpliktelsen, jf. § 2–13 femte ledd.

I forbindelse med etterkontrollen mottok departementet innspill om at den någjeldende reguleringen ikke er godt egnet ved gjennomføring av større kapitalforhøyelser. Bestemmelsen i § 10–9 annet ledd innebærer at kapitalforhøyelsen ikke kan meldes til Foretaksregisteret før samtlige aksjeinnskudd er gjort opp. Videre følger det av § 10–10 at aksjekapitalen anses forhøyd først når kapitalforhøyelsen er registrert i Foretaksregisteret. Betydelige investorer aksepterer normalt ikke noen ventetid før de overtar aksjene. Men ved større kapitalforhøyelser vil det alltid være noen tegnere som misligholder sin betalingsforpliktelse, slik at det tar noe tid før kapitalforhøyelsen kan bli registrert. Dette løses i praksis enten ved at det etableres en betalingsgaranti, typisk mellom selskapet og tilretteleggerne av kapitalforhøyelsen, eller ved at tilretteleggerne foretar en intervensjonsbetaling uten noen uttrykkelig avtaleregulering med selskapet. Slik intervensjonsbetaling er ikke lovregulert, og det eksisterer derfor en viss rettslig usikkerhet med hensyn til hvilken sikkerhet intervensjonsbetaleren kan betinge seg, og hvilke konsekvenser betalingen ellers får mellom partene.

4.1.2 Forslaget i høringsbrevet

I høringsbrevet la departementet til grunn at ulovfestede regler om intervensjonsbetaling ikke synes å være tilstrekkelige. Departementet mente at det kunne være behov for nye regler som på en bedre måte tar hensyn til aktørenes faktiske behov, samtidig som de forskjellige interessene ivaretas på en balansert måte. Departementet foreslo etter dette en ny bestemmelse i allmennaksjeloven § 10–12 fjerde ledd, som uttrykkelig åpner for at en annen enn aksjetegneren kan innbetale aksjeinnskuddet på tegnerens vegne dersom denne ikke betaler, og som legger til rette for slik intervensjonsbetaling ved regler om registrering av aksjene på en egen konto og rett til å selge dem for tegnerens regning og risiko.

Forslaget ble ellers beskrevet slik:

«Det primære bør likevel fortsatt være at det er tegneren selv som skal stå for innbetaling av aksjeinnskuddet, og departementet ønsker derfor ikke å åpne for en generell og ubegrenset adgang til slik intervensjonsbetaling. Adgangen bør søkes begrenset til de tilfeller hvor det er avgjørende at kapitalforhøyelsen kan registreres raskt. Departementet foreslår at bestemmelsen begrenses til å omfatte de kapitalforhøyelsene som er omfattet av verdipapirhandelloven § 5–1. Det er ved slike kapitalforhøyelser behovet først og fremst antas å være tilstede.

Departementet foreslår at intervensjonsbetalingen skal kunne finne sted umiddelbart etter forfall. Dette vil muliggjøre registrering av kapitalforhøyelsen uten forsinkelse som skyldes manglende betaling. Forslaget innebærer imidlertid ikke at intervenienten allerede på dette tidspunktet blir eier av aksjene. Som oftest vil dette heller ikke være ønskelig, og uansett må tegneren gis en forsvarlig frist til å gjøre opp innskuddet. Det foreslås at de aksjene det gjelder skal registreres på en egen konto i verdipapirregisteret, og at tegneren skal gis en frist på syv dager til å gjøre opp aksjeinnskuddet. Dersom tegneren ikke gjør opp aksjeinnskuddet innen denne fristen, foreslås det at intervenienten etter eget valg kan overta aksjen selv eller selge den for tegnerens regning og risiko. Departementet ser det slik at dette vil gi intervenienten en god sikkerhet, samtidig som tegnerens interesser ivaretas.

Det vil følge av alminnelige prinsipper at intervenienten vil ha en plikt overfor tegneren til å opptre forsvarlig med sikte på å unngå at aksjen selges med tap. Departementet tar ikke nå standpunkt til om en slik omsorgsplikt i dette tilfellet kan utledes av NL 5-8–17, men anser det ikke tvilsomt at dette uansett følger av ulovfestede prinsipper. En slik plikt kan imidlertid ikke gå særlig langt. Det må for eksempel være klart at intervenienten ikke vil ha noen plikt til å bli sittende med aksjen i lengre tid i påvente av at aksjekursen kan gå opp.

Departementet antar at en adgang til å foreta intervensjonsbetaling er særlig praktisk for tilretteleggere og utstedere av garantier i forbindelse med kapitalforhøyelsen. Det synes likevel ikke nødvendig å forbeholde adgangen for disse gruppene, og departementet foreslår at bestemmelsen formuleres generelt.»

Forslaget omfattet bare allmennaksjeloven.

4.1.3 Høringsinstansenes syn

Samtlige høringsinstanser som uttaler seg om spørsmålet, går inn for at intervensjonsbetaling ved kapitalforhøyelser lovreguleres. Disse er: Finansdepartementet, Den Norske Advokatforening, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Handelshøyskolen BI, Næringslivets Hovedorganisasjon, Oslo Børs,advokatfirmaet Grette,advokatfirmaet Wiersholm, Mellbye & Bech og advokatfirmaet Wikborg, Rein & Co.

Det er imidlertid noe ulike oppfatninger om nærmere enkeltheter i departementets forslag.

Følgende instanser har hatt merknader til departementets forslag om at en endring bare skal foretas i allmennaksjeloven, og da bare for de kapitalforhøyelser som er omfattet av verdipapirhandelloven § 5–1: Finansdepartementet, Oslo Børs,advokatfirmaet Grette,advokatfirmaet Wiersholm, Mellbye & Bech og advokatfirmaet Wikborg, Rein & Co.

Oslo Børsuttaler:

«Adgangen vil i henhold til utkastet kun gjelde dersom tilbud rettes til flere enn 50 personer i det norske markedet og gjelder et beløp større enn 40.000 euro. I disse tilfellene oppstår prospektplikten etter vphl § 5–1 første ledd første punktum.

Bestemmelsen reiser enkelte tolkningsspørsmål. For det første kan det stilles spørsmål om henvisningen til vphl § 5–1 første ledd første punktum, innebærer at intervensjonsadgangen ikke foreligger dersom unntakene fra § 5–1 første ledd første punktum inntrer. Hvis f.eks tilbudet om tegning forutsetter en minste tegning på 40.000 euro, er tilbudet unntatt fra prospektplikt jf vphl § 5–2. Betingelsene om 50 tegnere, i det norske markedet som gjelder mer enn 40.000 euro kan allikevel være oppfylt. Slik vi leser bestemmelsen vil det også være adgang til intervensjonsbetaling i disse tilfellene selv om det ikke er utstedt prospekt.

Børsen stiller spørsmål ved om det er et hensiktsmessig vilkår for intervensjonsbetaling at tilbudet skal rettes til «det norske markedet» for at adgangen til intervensjonsbetaling skal foreligge. Behovet er trolig vel så stort dersom tilbud om tegning rettes til utenlandske investorer.

Børsen stiller også spørsmål ved om det i det hele tatt er hensiktsmessig og ha en slik avgrensning av hvilke kapitalforhøyelser intervensjonsbetaling skal være tillatt for. Etter børsens oppfatning kan behovet for å raskt kunne registrere en kapitalforhøyelse eksistere uavhengig av antall aksjonærer, beløp og hvor tegnerne bor. Børsen foreslår derfor at adgangen gjøres generell for allmennaksjeselskaper.»

Finansdepartementetog advokatfirmaet Grette understreker blant annet at også aksjeselskaper kan omfattes av prospektplikten, og at også aksjeloven derfor bør endres. Advokatfirmaene Grette, Wiersholm, Mellbye & Bech og Wikborg, Rein & Co. synes for øvrig å gå inn for at regler om intervensjonsbetaling bør innføres for alle kapitalforhøyelser i både aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper.

Øvrige høringsinstanser er enten positive til departementets forslag eller tause om dette spørsmålet.

Når det gjelder departementets forslag til regler om gjennomføring og rettsvirkninger av intervensjonsbetalingen, har følgende instanser hatt realitetsmerknader: Finansdepartementet, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Handelshøyskolen BI, Oslo Børs,advokatfirmaet Grette,advokatfirmaet Wiersholm, Mellbye & Bech og advokatfirmaet Wikborg, Rein & Co. Innspillene gjelder særlig hvilke tidsfrister som skal fastsettes for tegnerens betaling og eventuelt for intervensjonsbetalerens beslutning om selv å overta aksjen eller selge den for tegnerens regning og risiko, samt innholdet av intervensjonsbetalerens omsorgsforpliktelse. Handelshøyskolen BI uttaler:

«Etter vår oppfatning er det uheldig at intervensjonsbetaleren får en tidsubegrenset valgfrihet mellom selv å overta aksjene og å selge dem for tegnerens regning og risiko. Denne situasjonen vil gi intervensjonsbetaleren en risikofri mulighet til å vente å se om aksjene stiger i verdi for deretter selv å overta aksjene. Dersom aksjene faller i verdi, vil han kunne selge dem og la tegneren bære det fulle tapet. En illojal utnyttelse av denne situasjonen vil kunne medføre ansvar for intervensjonsbetaleren, men dette medfører også at det oppstår en uklar grensegang mellom legitim avventing som er tegnerens risiko, og en illojal utnyttelse som intervensjonsbetaleren er ansvarlig for. En slik usikkerhet rundt intervensjonsbetalerens rettigheter, plikter og potensielle ansvar er etter vår oppfatning uheldig.

Spørsmålene om intervensjonsbetalerens omsorgsforpliktelser og potensielle ansvar overfor tegneren vil i betydelig grad kunne begrenses dersom det fastsettes en tidsfrist for intervensjonsbetaleren til å ta stilling til om han selv vil beholde aksjene eller realisere dem for tegnerens regning og risiko. Dette vil begrense intervensjonsbetalerens muligheter for å utnytte situasjonen samtidig som det også vil minke tvilen knyttet til et eventuelt korresponderende ansvar.

For å begrense tegnerens risiko, bør en eventuell avhending av aksjene iverksettes så snart som mulig etter at virkningene av § 10–12 fjerde ledd inntrer. Risikoen knyttet til hvorvidt aksjene lar seg avhende til en rimelig pris innen rimelig tid, bør imidlertid ligge hos tegneren med mindre det kan godtgjøres at intervensjonsbetaleren ikke har utvist tilbørlig aktsomhet og aktivitet i arbeidet med å avhende aksjene.

Selv noen få dager vil være lang tid i forhold til kursutviklingen for aksjen i verdipapirmarkedene. Risikoen for tegneren øker jo lengre tid som medgår. Det vil være en fordel både for intervensjonsbetaleren og tegneren at fristene gjøres så korte som mulig i denne sammenheng.

Prinsipielt kan det også spørres om det er grunnlag for å opprettholde varslingsplikten og svarfristen på syv dager i disse situasjonene. Dette vil medføre at det kan forløpe avgjørende tid før aksjen kan realiseres.

Varslingsplikten er foreslått å løpe fra forfallstidspunktet for kapitalinnskuddet. For mindre emisjoner vil det være nærliggende å avklare forholdet til tegnerne i løpet av noen etterfølgende dager før kapitalforhøyelsen registreres i Foretaksregisteret. I større kapitalforhøyelser vil det imidlertid i praksis ikke være mulig i forhold til aktørene i verdipapirmarkedet å avvente hele syv dager fra forfallstidspunktet for aksjeinnskuddet frem til registrering av kapitalforhøyelsen i Foretaksregisteret.

Det kan i tillegg reises spørsmål ved hvor urimelig og inngripende det egentlig er for tegneren å miste retten til aksjen i en situasjon hvor han ikke betaler ved forfall.»

Liknende synspunkter er fremmet av de øvrige høringsinstansene som har uttalt seg om disse spørsmålene. Advokatfirmaet Wiersholm, Mellbye & Bech mener videre at det bør åpnes for forhåndsbetaling fra intervenienten, og uttaler:

«Etter vårt syn bør videre ordet «forfalt» utelates fra bestemmelsen. Ved større emisjoner er det av vesentlig betydning å kunne utstede aksjer så raskt som mulig etter at tildeling har funnet sted. Dette er viktig for å unngå gråmarkedshandel av ikke-utstedte aksjer. En løsning som har vært benyttet ved flere større emisjoner det siste året, har vært å la en betalingsgarantist stå for innbetalingen av hele emisjonsbeløpet umiddelbart etter tildeling (…). Vi kan ikke se at det er betenkelig at det finner sted en slik forhåndsbetaling. Tegnernes retter og plikter overfor selskapet vil ikke bli påvirket av at det finner sted en forhåndsbetaling.»

4.1.4 Departementets vurdering

4.1.4.1 Behovet for lovregulering

Justisdepartementet ser det som viktig at norske selskapsrettslige regler ikke er til hinder for at norske selskaper kan innhente nødvendig kapital fra norske eller utenlandske investorer. Det er et tungtveiende hensyn i denne sammenheng at Norge bør ha en lovregulering som legger til rette for at norske selskaper kan hente inn kapital i det internasjonale markedet på samme måte som utenlandske selskaper. Departementet viser til at det er bred enighet blant høringsinstansene om behovet for lovregulering om intervensjonsbetaling ved kapitalforhøyelser, og at dette vil oppklare rettslig usikkerhet som knytter seg til ordningene slik de praktiseres i dag.

I høringsrunden har advokatfirmaet Wiersholm, Mellbye & Bech uttalt at forslaget i høringsbrevet «synes å bygge på en forutsetning om at intervensjonsbetaling ikke vil være lovlig uten egen lovhjemmel». Departementet understreker at dette ikke er en korrekt oppfatning av premissene for lovforslaget. Ulovfestede prinsipper om intervensjonsbetaling vil også fortsette å virke ved siden av de tilfeller som foreslås lovregulert. Hensikten med lovforslaget er primært å lovregulere rettsvirkningene av intervensjonsbetaling når den gjennomføres etter de foreslåtte bestemmelsene om dette.

4.1.4.2 Hvilke selskaper bør adgangen gjelde for?

I høringsbrevet foreslo departementet at en lovregulering av intervensjonsbetaling ved kapitalforhøyelser skulle gjøres gjeldende bare for allmennaksjeselskaper, og bare for kapitalforhøyelser som omfattes av verdipapirhandelloven § 5–1 første ledd første punktum, som etter endringslov 10. juni 2005 nr. 42 er blitt ny § 5–2. (Verdipapirmarkedslovutvalget har i NOU 2006: 3 Om markedet for finansielle instrumenter foreslått å videreføre § 5–2 uendret, se forslaget til ny verdipapirhandellov § 7–2 og spesialmerknaden på side 356 i utredningen.) Begrunnelsen for forslaget i høringsbrevet var at det først og fremst er ved slike større emisjoner at behovet for intervensjonsbetaling med de rettsvirkninger som følger av lovforslaget, vil være til stede.

I høringsrunden har flere instanser gitt uttrykk for at dette er en lite hensiktsmessig avgrensning. Departementet foreslår på bakgrunn av innspillene en noe annen regulering av hvilke selskaper reglene skal gjelde for. Departementet viser særlig til at den foreslåtte henvisningen til verdipapirhandelloven § 5–2 ville innebære at reglene ikke ville omfatte emisjoner der tilbudet rettes utenfor «det norske verdipapirmarkedet».

Departementet har likevel valgt å følge opp forslaget i høringsbrevet om at intervensjonsbetaling bare bør lovreguleres for allmennaksjeselskaper. Det vil særlig være for slike selskaper at behovet for intervensjonsbetaling med de rettsvirkninger som følger av bestemmelsen, vil oppstå. Departementet fastholder som et hensyn av en viss tyngde at aksjeloven ikke bør belastes med bestemmelser som vil være av praktisk betydning bare for et fåtall aksjeselskaper. Departementet vil i den sammenheng også peke på det som er sagt i punkt 4.1.4.1 om at de foreslåtte reglene om intervensjonsbetaling ikke utelukker at intervensjonsbetaling fortsatt kan gjennomføres etter ulovfestede prinsipper. Videre vil departementet peke på at det ved en kapitalforhøyelse i et aksjeselskap bare er aksjeeierne eller bestemte navngitte personer som kan innbys til å tegne nye aksjer, jf. aksjeloven § 10–1 første ledd tredje punktum. Aksjeselskaper vil derfor ha bedre oversikt og kontroll over hvem som tegner aksjer, og kan dermed lettere finne frem til praktiske løsninger gjennom avtaler eller på annen måte.

Imidlertid er departementet enig i de synspunkter som har kommet frem under høringen, om at det ikke synes hensiktsmessig å knytte reglene til om kapitalforhøyelsen er prospektpliktig etter verdipapirhandelloven § 5–2 første punktum. Et hensyn bak en bestemmelse om intervensjonsbetaling er at det skal være lettere for selskapene å innhente kapital fra internasjonale investorer, og det gir da liten mening å ha som vilkår for at bestemmelsen skal få anvendelse, at tilbudet rettes til det norske verdipapirmarkedet. Som Oslo Børs påpeker, vil behovet for intervensjonsbetaling trolig være minst like stort dersom tilbudet rettes mot internasjonale investorer.

På denne bakgrunn foreslår departementet at adgangen til intervensjonsbetaling bør fremgå direkte av allmennaksjeloven i stedet for gjennom en henvisning til verdipapirhandelloven. Departementet ser det likevel slik at det primære bør være at det er tegneren selv som skal stå for innbetaling av aksjeinnskuddet, og går derfor ikke inn for at reglene om intervensjonsbetaling gjøres generelle for allmennaksjeselskaper. I vurderingen legger departementet vekt på at den foreslåtte bestemmelsen åpner for at enhver kan foreta intervensjonsbetaling, blant annet med den virkning at tegneres betalingsmislighold kan gi rett å overta aksjen. Departementet legger etter dette til grunn at adgangen bør søkes begrenset til de tilfeller hvor det er avgjørende at kapitalforhøyelsen kan registreres raskt. Departementet foreslår at anvendelsesområdet for bestemmelsen utformes etter mønster fra verdipapirhandelloven § 5–2 første ledd første punktum, slik denne lyder etter endringslov 10. juni 2005 nr. 42, men likevel slik at det ikke settes som vilkår at tilbudet rettes til det norske verdipapirmarkedet. En egen regulering i allmennaksjeloven vil også gjøre det klarere at reglene om intervensjonsbetaling gjelder selv om kapitalforhøyelsen er unntatt fra prospektplikten etter verdipapirhandelloven § 5–4. Etter dette foreslår departementet at reglene om intervensjonsbetaling gjøres gjeldende i tilfeller hvor tilbud om tegning av aksjer rettes til 100 personer eller flere og gjelder et beløp på minst 100 000 euro.

4.1.4.3 Hvem kan intervenere?

I høringsbrevet foreslo departementet at «en annen enn aksjetegneren» kunne foreta en intervensjonsbetaling, se punkt 4.1.2 ovenfor. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot dette, og departementet følger opp forslaget her.

Selv om intervensjonsbetaling antas å være mest praktisk for profesjonelle tilretteleggere og utstedere av garantier i forbindelse med en kapitalforhøyelse, synes det ikke nødvendig å forbeholde adgangen for disse gruppene. En begrensning til disse gruppene ville også skape lovtekniske utfordringer, da det er vanskelig å gi en presis lovregulering av dette som omfatter både norske og utenlandske aktører.

4.1.4.4 Gjennomføring og rettsvirkninger av intervensjonsbetalingen

Begrunnelsen for å gi lovregler om intervensjonsbetaling er at det ved enkelte kapitalforhøyelser er av stor betydning at kapitalforhøyelsen kan registreres raskt, se punkt 4.1.1 ovenfor. Dette tilsier at intervensjonsbetaling bør kunne finne sted umiddelbart etter at det er klart at tegneren ikke rettidig innbetaler aksjeinnskuddet. Som nevnt i punkt 4.1.4.2 legger departementet likevel til grunn at det primære bør være at tegneren er ansvarlig for å innbetale aksjeinnskuddet, og ser det slik at forfallstidspunktet bør være kommet for at intervensjonsbetaling kan gis de rettsvirkninger som følger av bestemmelsen. Dette betyr at departementet ikke følger opp forslaget fra advokatfirmaet Wiersholm, Mellbye & Bech om at det bør være adgang til forhåndsbetaling, jf. punkt 4.1.3. Departementet understreker likevel, som nevnt i punkt 4.1.4.1, at ulovfestede prinsipper om intervensjonsbetaling må antas å ville ha betydning ved siden av den foreslåtte lovbestemmelsen.

Departementet ser det videre slik at de aksjene som er gjenstand for intervensjonsbetaling, ikke bør gi rettigheter i selskapet før eierforholdet er avklart. Departementet foreslår derfor å følge opp forslaget i høringsbrevet om at de aktuelle aksjene skal registreres midlertidig på en egen konto i verdipapirregisteret, og at aksjene ikke gir rettigheter i selskapet før tegneren har gjort opp aksjeinnskuddet eller en annen har tatt over aksjene etter bestemmelsens nærmere regler.

Flere høringsinstanser har gitt uttrykk for at det er lite hensiktsmessig å gi tegneren en syv dagers frist for å gjøre opp innskuddet før intervensjonsbetaleren får rett til å overta aksjen. I denne forbindelse er det et hensyn at tegneren må ha oversittet forfallstidspunktet for at reglene overhodet skal komme til anvendelse, og at det derfor ikke synes å være noe påtrengende behov for beskyttelse av hans interesser. Et annet hensyn er at en lang frist for tegneren vil føre til større risiko for kursfall mens aksjene er på intervensjonsbetalerens hånd. Som Oslo Børs har påpekt, er dette en risiko intervensjonsbetaleren vil prise inn i det vederlag han tar for å intervenere ved tegnerens betalingsmislighold. Departementet støtter derfor det syn at tidsfristene etter at intervensjonsbetalingen har funnet sted, bør kunne være korte.

Departementet finner videre å kunne slutte seg til de høringsinstanser som har gitt uttrykk for at intervensjonsbetalerens adgang til å overta eller selge aksjene bør kunne fremgå av prospekt eller tegningsgrunnlaget for øvrig, og at tegneren i slike tilfeller ikke har noen berettiget forventning om å motta ytterligere betalingsoppfordringer.

Departementet foreslår, som i høringsbrevet, en regel om at intervensjonsbetaleren skal gi tegneren en oppfordring med en frist på syv dager til å gjøre opp aksjeinnskuddet, og at det først er etter dette tidspunktet at intervensjonsbetaleren kan overta aksjen selv eller selge den, jf. bestemmelsen i § 10–12 fjerde ledd annet punktum nr. 2 i lovforslaget. På bakgrunn av innspill fra høringsrunden foreslår departementet at det tas inn en regel om at dersom intervensjonsbetaleren ønsker å overta aksjen, må dette meldes til selskapet innen to dager etter at fristen i oppfordringen har gått ut. En slik regel vil begrense intervensjonsbetalerens muligheter for spekulasjon.

Departementet foreslår imidlertid også en regel som åpner for at aksjen kan selges eller overtas på et tidligere tidspunkt, og uten at det sendes særskilt oppfordring om å betale etter forfallet, jf. lovforslaget nr. 3. Forutsetningen er at en slik adgang følger av tegningsgrunnlaget. Dersom dette er tilfellet, kan aksjen selges eller overtas allerede etter tre dager etter forfall. Dette er samme frist som etter verdipapirhandelloven § 11–5 annet ledd, som gjelder for et verdipapirforetaks adgang til å selge aksjer for en oppdragsgivers regning ved annenhåndskjøp av aksjer.

Etter innspill fra Handelshøyskolen BI er det dessuten foreslått en regel som slår fast at dersom aksjen selges, skal dette skje til børskurs eller til en kurs som etter markedets stilling oppfattes som rimelig.

Departementet fremmer etter dette forslag om endringer i allmennaksjeloven § 10–12 fjerde ledd.

4.2 Adgang til å utstede skadesløserklæringer

4.2.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende norsk rett kan en aksjetegner ikke kreve erstatning av selskapet som følge av at det i forbindelse med en kapitalforhøyelse er gitt uriktige eller villedende opplysninger om selskapet i prospektet.

Dette har sammenheng med aksjelovgivningens begrensninger når det gjelder en aksjetegners adgang til å kunne påberope seg at en aksjetegning er ugyldig etter at kapitalforhøyelsen er registrert i Foretaksregisteret. Etter aksjeloven og allmennaksjeloven § 10–7 tredje ledd annet punktum, jf. § 2–10 annet ledd, avskjæres visse ugyldighetsinnsigelser fra å kunne gjøres gjeldende etter registreringen av en kapitalforhøyelse. Etter registreringen kan det bare gjøres gjeldende at tegningen er falsk, forfalsket, foretatt under grov tvang eller er i strid med vergemålsloven. Regelen har til formål å sikre at den registrerte aksjekapitalen har troverdighet.

I praksis er det lagt til grunn at dette medfører at aksjetegnerne heller ikke kan reise erstatningskrav mot selskapet etter registreringen, for eksempel på grunn av mangelfulle eller uriktige opplysninger i prospekt eller tegningsinnbydelse, jf. Rt. 1996 side 1463. Bakgrunnen er at en slik adgang ville undergrave nettopp de hensyn § 10–7 tredje ledd, jf. § 2–10 annet ledd, skal ivareta.

Større kapitalforhøyelser gjennomføres gjerne ved hjelp av profesjonelle tilretteleggere. Internasjonalt er det vanlig praksis å kreve at selskapet skal forplikte seg til å holde tilretteleggeren skadesløs dersom tegnere fremmer erstatningskrav mot tilretteleggeren som følge av feil i tegningsgrunnlaget (såkalte skadesløserklæringer). Antakelig er slike skadesløserklæringer ikke gyldige etter gjeldende rett, siden forpliktelsen etter erklæringen innebærer at selskapet indirekte blir gjort ansvarlig for tegnernes mulige erstatningskrav.

4.2.2 Forslaget i høringsbrevet

Departementet foreslo i høringsbrevet en regel som gir allmennaksjeselskaper adgang til å avgi skadesløserklæringer overfor profesjonelle tilretteleggere ved kapitalforhøyelser. Formålet med forslaget var å legge til rette for at norske selskaper på lik linje med utenlandske selskaper kan benytte seg av profesjonelle tilretteleggere ved kapitalforhøyelser, slik at selskapene kan hente inn kapital i det internasjonale kapitalmarkedet. Forslaget ble beskrevet slik:

«Oslo Børs har [...] vist til at bestemmelsene skaper usikkerhet om selskapenes adgang til å avgi skadesløserklæringer overfor tilretteleggerne ved kapitalforhøyelser. Departementet ser at den någjeldende reguleringen kan være problematisk i forhold til visse praktiske behov som oppstår ved større kapitalforhøyelser, og at norsk rett på dette punktet kan oppfattes som noe restriktiv i forhold til andre land.

Det er etablert praksis internasjonalt for at det avgis skadesløserklæringer i forbindelse med kapitalforhøyelser. Den usikkerheten som er knyttet til slike skadesløserklæringer i Norge, kan vanskeliggjøre kapitalforhøyelser i det internasjonale kapitalmarkedet, og gjorde det nødvendig å vedta en egen særlov i forbindelse med børsnoteringen av Statoil ASA, se lov 18. mai 2001 nr. 22 om garantistillelse fra Statoil ASA ved emisjon og salg av statens aksjer.

Departementet finner derfor grunn til å foreslå at det innføres en adgang for et allmennaksjeselskap til å avgi skadesløserklæringer overfor profesjonelle tilretteleggere ved en kapitalforhøyelse. I tillegg til de hensyn som er nevnt ovenfor, viser departementet til at den muligheten for ansvar for selskapet som en skadesløserklæring vil innebære, må ses i forhold til at kapitalforhøyelsen bringer midler inn i selskapet, og dermed øker kreditorenes dekningsmuligheter. Hensynet til kreditorene tilsier etter departementets syn at ansvaret etter skadesløserklæringer begrenses til de midler kapitalforhøyelsen netto tilfører selskapet. En slik bestemmelse ivaretar hensynet til kreditorer med fordringer som har oppstått før kapitalforhøyelsen. Når det gjelder fordringer som har oppstått senere, kan disse være stiftet i tillit til den aksjekapitalen selskapet er registrert med som følge av kapitalforhøyelsen. Av hensyn til slike kreditorer foreslår departementet at ansvaret etter skadesløserklæringen står tilbake for krav som er oppstått etter kapitalforhøyelsen.

Formålet med bestemmelsen er å legge til rette for at selskapet kan hente inn kapital i det internasjonale kapitalmarkedet. Den er derfor bare foreslått i allmennaksjeloven. For aksjeselskaper antas det ikke å være et tilsvarende behov siden aksjeselskapene ikke kan invitere allmennheten til tegning, jf. aksjeloven § 10–1 første ledd tredje punktum.»

I den foreslåtte bestemmelsen ble det åpnet for at et selskap som følge av villedende eller ufullstendige opplysninger kunne holdes ansvarlig etter en skadesløserklæring som utstedes i forbindelse med kapitalforhøyelsen til en profesjonell tilrettelegger. Ansvaret etter den foreslåtte bestemmelsen var imidlertid begrenset til det samlede beløp av aksjeinnskudd regnet netto etter fradrag for utgifter til kapitalforhøyelsen, og det skulle stå tilbake for krav som er oppstått etter registreringen av kapitalforhøyelsen.

4.2.3 Høringsinstansenes syn

Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, støtter forslaget om å lovregulere adgangen til å avgi skadesløserklæringer ved kapitalforhøyelser. Disse er: Finansdepartementet, Den Norske Advokatforening, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Handelshøyskolen BI, Næringslivets Hovedorganisasjon, Oslo Børs,advokatfirmaet Grette,advokatfirmaet Wiersholm, Mellbye & Bechog advokatfirmaet Wikborg, Rein & Co.Enkelte høringsinstanser har imidlertid merknader til de nærmere detaljer i forslaget.

Forslaget om at regelen om skadesløserklæringer skal gjelde ansvar som følge av villedende eller ufullstendige opplysninger, har blitt kommentert av Handelshøyskolen BI, Oslo Børsog advokatfirmaet Wiersholm, Mellbye & Bech.Disse instansene går mot denne delen av forslaget. Handelshøyskolen BI uttaler:

«Dette innbefatter ikke ansvar for beslutninger av ulike slag fattet i forbindelse med tilretteleggingen. Dette kan for eksempel gjelde beslutninger i tilknytning til kursfastsettelsen, tegningsprosessen, oppgjøret og tildelingen av aksjer ved overtegning, som medfører tap for tegnerne eller andre. Hvorfor skal ikke skadesløsholdelsen også kunne omfatte denne type skade? Etter vår oppfatning bør det ikke fastsettes annen saklig begrensning enn at skaden må knytte seg til kapitalforhøyelsesprosessen.»

Forslaget om å begrense ansvaret etter en skadesløserklæring til de midler kapitalforhøyelsen netto tilfører selskapet er kommentert av Handelshøyskolen BI, som uttaler:

«I utkastet begrenses skadesløsholdelsen til et beløp tilsvarende netto kapitalinnskudd ved emisjonen. Departementet begrunner denne begrensningen i hensynet til selskapets kreditorer. Mothensynet er å sikre investorenes interesser og markedets integritet ved å legge forholdene best mulig til rette for at profesjonelle tilretteleggere vil påta seg oppdrag for selskapet i forbindelse med emisjoner. Kreditorene har intet generelt vern mot at selskapet påtar seg ulike forpliktelser i form av skadesløsholdelse i andre sammenhenger enn emisjoner. Kreditorene løper alltid en risiko for at selskapet pådrar seg ansvar i forskjellige relasjoner for øvrig. Det kan reises spørsmål om hvorfor kreditorene skal gis en særskilt beskyttelse i forbindelse med et ansvar selskapet pådras i relasjon til emisjoner. Det oppstår også spørsmål hvorvidt fradrag for «utgifter til kapitalforhøyelsen» omfatter tilretteleggers provisjon for arbeidet med emisjonen.»

Flere høringsinstanser er skeptiske til forslaget om å la ansvaret etter en skadesløserklæring stå tilbake for krav som oppstår etter registrering av kapitalforhøyelsen. Disse er: Den Norske Advokatforening, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Handelshøyskolen BI, Næringslivets Hovedorganisasjon,advokatfirmaet Grette og advokatfirmaet Wiersholm, Mellbye & Bech. Disse høringsinstansene peker særlig på at forslaget vil være vanskelig å praktisere, men det anføres også at det ikke er behov for å beskytte etterfølgende kreditorer som kjente til skadesløserklæringen, og at begrensningen kan føre til at formålet med en lovregulering av skadesløserklæringer ikke fullt ut vil bli oppnådd. Advokatfirmaet Wiersholm, Mellbye & Bech uttaler:

«Vi har vanskelig for å se hvordan denne prioritetsregelen lar seg kombinere med de alminnelige konkursrettslige prioritetsregler. Ordinære krav som er oppstått henholdsvis før og etter registreringen av kapitalforhøyelsen, vil etter dekningslovens regler være likt prioritert i en konkurs. Så vidt vi kan forstå er det derfor ikke praktikabelt å la krav i henhold til skadesløserklæringer stå tilbake for krav oppstått etter registreringen av kapitalforhøyelsen, men ha lik prioritet med eldre krav. Situasjonen blir ytterligere komplisert hvis krav som er oppstått etter registreringen av kapitalforhøyelsen, er etterprioritert iht. konkursrettslige regler. En eventuell regulering av prioritet bør koordineres med dekningslovens alminnelige prioritetsregler. De praktiske alternativene er så vidt vi kan se enten at krav etter skadeløserklæringer har samme prioritet som ordinære dividendefordringer, eller at slike krav generelt er etterprioritert i en konkurs. En slik regulering bør eventuelt inntas i dekningsloven kap. 9, ikke i allmennaksjeloven.»

Handelshøyskolen BI, Oslo Børsog advokatfirmaet Grette uttaler i høringen at det også bør lovfestes at selskapet kan være direkte ansvarlig overfor tegnerne. Oslo Børs uttaler:

«Børsen stiller for det første spørsmål ved hvorfor aksjonærene innenfor de samme rammer ikke skal kunne gå direkte på selskapet. Slik regelen er skissert vil en aksjonærs innsigelser mot tegningsgrunnlaget bare kunne gjøres gjeldende dersom emisjonen er tilrettelagt av annen enn selskapet. Dersom selskapet selv har gitt feilaktige opplysninger til en tegner i presentasjon, har utarbeidet prospektet selv eller annet tegningsmateriale uten at selskapet har hatt bistand fra tilrettelegger kan tegnerne ikke rette tilsvarende krav. Børsen er av den oppfatning at krav ifm aksjetegning som er begrunnet i selskapets feilinformasjon av betydning for tegningen, bør kunne rettes mot tilrettelegger eller selskapet. Børsen viser i den forbindelse til det svenske forslaget i SOU 2001:1 på s. 259–270 som åpner for et prospektansvar for emitterende selskap etter svensk rett. Børsen foreslår som et alternativ til skadesløserklæring at et emitterende selskap får et tidsbegrenset ansvar overfor tegnerne i emisjonen, og at tegnernes krav gjøres uprioritert.»

4.2.4 Departementets vurdering

Allmennaksjeloven er med bakgrunn i § 10–7 tredje ledd annet punktum, jf. § 2–10, som nevnt forstått slik at aksjetegnerne ikke kan reise erstatningskrav mot selskapet etter registrering av en kapitalforhøyelse, for eksempel på grunn av mangelfulle eller uriktige opplysninger i prospekt eller tegningsinnbydelse. Denne rettsoppfatningen baseres særlig på Høyesteretts dom i Rt. 1996 side 1463, hvor Høyesterett uttaler:

«Når det gjelder kravet på erstatning, bemerker jeg at de hensyn som medfører at kommandittistene ikke kan fragå tegningen, og således ikke kreve fritakelse for videre innskuddsplikt eller tilbakebetaling av innskudd, tilsier at de heller ikke kan vinne fram med et erstatningskrav mot selskapet. Dette gjelder hva enten erstatningskravet ses som et alternativt grunnlag for å få tilbake det som søkes oppnådd gjennom anførslene om ugyldighet, eller om erstatningskravet begrenses til den «overpris» som ble betalt ved ervervet av andelene. Om kommandittistene skulle gis medhold i et slikt krav, ville de ved å gå veien om erstatning svekke det dekningsgrunnlag som selskapskreditorene skulle sikres gjennom registreringen. Et erstatningskrav må i tilfelle rettes mot personer som eventuelt er ansvarlige for uriktige opplysninger i tegningsgrunnlaget.»

Bakgrunnen for løsningen etter gjeldende rett er hensynet til at den registrerte aksjekapitalen skal fremstå som troverdig. Dette er et hensyn som taler mot en generell adgang for tegnere til å kunne kreve erstatning av selskapet for villedende eller mangelfulle opplysninger i forbindelse med kapitalforhøyelsen.

I høringsrunden er det påpekt at regler om prospektansvar er foreslått i Sverige i SOU 2001: 1 Ny aktiebolagslag. Dette ble foreslått som en del av mer omfattende endringer av prospektreglene i svensk rett, jf. SOU 2001: 1 side 259–270. Forslaget ble imidlertid ikke fulgt opp ved vedtakelsen av ny svensk aksjelov (lag 2005:551 Aktiebolagslag), under henvisning til at de foreslåtte endringene i prospektreglene ikke var tilpasset EUs prospektdirektiv, direktiv 2003/71/EF, jf. Regeringens proposition 2004/05: 85 side 359–360. Det het i proposisjonen at endringer i prospektreglene ville tas opp igjen i forbindelse med gjennomføring av direktivet. Dette ble gjort i SOU 2005: 18, hvor det foreslås detaljerte regler om prospektansvaret. Det er foreslått at hovedregelen om prospektansvaret skal inntas i lov 1991: 980 om handel med finansiella instrument kapittel 2 § 25, hvor første ledd er foreslått å skulle lyde:

«Om någon tillfogats skada genom att innehållet i ett prospekt är felaktigt eller bristfälligt, skall den som upprättat prospektet eller genom prospektet lämnat ett erbjudande att teckna eller köpa finansiella instrument ersätta skadan. För ansvar förutsätts uppsåt eller oaktsamhet.»

Lovforslaget er foreløpig ikke fulgt opp, og det er ikke klart når dette vil skje.

I norsk rett ble direktiv 2003/71/EF for øvrig gjennomført ved lov 10. juni 2005 nr. 42 om endringer i verdipapirhandelloven. Loven trådte i kraft 1. januar 2006. Etter endringen lyder verdipapirhandelloven § 5–18 slik:

«§5–18. Ansvar

Ved tilbud om tegning eller kjøp av aksjer som fremsettes av det selskapet som har utstedt aksjene, er selskapets styre ansvarlig for at prospektet fyller de krav som er fastsatt. Tilsvarende gjelder ved opptak til notering på børs eller autorisert markedsplass.

Det skal fremgå av prospektet hvem som er ansvarlig for dette.

De som er ansvarlige for prospektet, skal avgi en erklæring om at opplysningene i prospektet så langt de kjenner til er i samsvar med de faktiske forhold, og om at prospektet ikke inneholder villedende eller ufullstendige opplysninger om forhold som er av betydning ved bedømmelsen av spørsmålet om å akseptere tilbudet eller at det i prospektet ikke forekommer utelatelser som er av en slik art at de kan endre prospektets betydningsinnhold.»

Verdipapirmarkedslovutvalget har i NOU 2006: 3 Om markedet for finansielle instrumenter foreslått å videreføre § 5–18 uendret, se forslaget til ny verdipapirhandellov § 7–18 og spesialmerknaden på side 356 i utredningen.

Flere kontinentaleuropeiske land har – etter det departementet kjenner til – allerede regler som åpner for at aksjetegnerne kan kreve erstatning fra selskapet for tap som er lidt som følge av feil eller mangler i prospektet, blant annet Tyskland, Frankrike, Nederland og Sveits. Departementet ser at det kan være uheldig for tilliten til det norske aksjemarkedet om Norge har regler som på sentrale punkter skiller seg fra andre land det er naturlig å sammenliknes med. Spørsmålet om innføring av mer generelle regler om prospektansvar er ikke utredet i forbindelse med etterkontrollen, og etter Justisdepartementets syn kan mye tale for at eventuelt ytterligere bestemmelser om dette inntas i verdipapirhandelloven i stedet for i aksjelovgivningen. Departementet fremmer derfor ikke forslag til en mer generell regulering av prospektansvaret i denne omgang. Departementet vil imidlertid følge utviklingen og vil eventuelt komme tilbake til saken.

Forslaget om å lovregulere en adgang for selskapet til å avgi skadesløserklæringer overfor tilretteleggere ved en kapitalforhøyelse har fått bred støtte i høringsrunden. Departementet går derfor inn for en lovregulering i tråd med forslaget i høringsbrevet. En slik regulering vil legge til rette for at norske selskaper kan benytte seg av profesjonelle tilretteleggere ved større kapitalforhøyelser. Dette har betydning for muligheten til å kunne hente inn kapital i det internasjonale kapitalmarkedet.

Departementet foreslår at adgangen til å avgi slike erklæringer begrenses til å gjelde overfor profesjonelle tilretteleggere, og viser til at ingen høringsinstanser har gått imot dette i høringsrunden. Departementet foreslår at bestemmelsen på dette punktet utformes etter mønster av § 2–11 i verdipapirhandelloven, som retter seg mot den «som på forretningsmessig basis gjennomfører eller tilrettelegger» en transaksjon. (Verdipapirmarkedslovutvalget har i NOU 2006: 3 Om markedet for finansielle instrumenter foreslått å videreføre § 2–11 uendret, se forslaget til ny verdipapirhandellov § 3–11 og spesialmerknaden på side 349 i utredningen.)

Det foreslås i tråd med forslaget i høringsbrevet at adgangen til å avgi skadesløserklæringer bare innføres for allmennaksjeselskaper. Aksjeselskaper kan ikke invitere allmennheten til tegning, jf. aksjeloven § 10–1 første ledd tredje punktum, og selv om det kan tenkes tilfeller hvor også et aksjeselskap vil kunne ha behov for å avgi skadesløserklæringer, ser departementet det slik at formålet bak lovreguleringen ikke i samme grad er relevant for disse selskapene.

Enkelte av høringsinstansene har som nevnt hatt merknader til forslaget i høringsbrevet om at bestemmelsen bare skulle omfatte ansvar som følge av villedende eller ufullstendige opplysninger. Departementet legger til grunn at det i praksis vil være mangelfulle eller villedende opplysninger fra selskapet i forbindelse med tegningen som først og fremst kan være aktuelt som grunnlag for erstatningsansvar for selskapet. Allerede det forhold at bestemmelsen bare omfatter skadesløserklæringer overfor profesjonelle tilretteleggere, og at bestemmelsen må forstås slik at det bare er tilretteleggerens ansvar som følge av oppdraget i forbindelse med kapitalforhøyelsen som omfattes, innebærer imidlertid at bestemmelsen har et avgrenset virkeområde. Departementet ser på den bakgrunn ikke noen avgjørende grunn til at bestemmelsen også skal presisere hvilke handlinger fra selskapets side som skal kunne erstattes etter skadesløserklæringen. Denne delen av høringsbrevets forslag er etter dette ikke videreført i lovforslaget.

Departementet foreslår på den annen side å følge opp forslaget i høringsbrevet om at ansvaret etter skadesløserklæringen er begrenset til det samlede beløpet av aksjeinnskudd regnet netto etter fradrag for utgifter til kapitalforhøyelsen. Som det ble vist til i høringsbrevet, må en regel om adgang til å utstede skadesløserklæringer ses på bakgrunn av at kapitalforhøyelsen bringer midler inn i selskapet, og dermed øker kreditorenes dekningsmuligheter. Dette kan tilsi at i hvert fall nettotilskuddet ved kapitalforhøyelsen bør kunne brukes til dekning av ansvar etter en skadesløserklæring til fordel for tilretteleggerne. Et ansvar ut over det samlede beløpet av aksjeinnskudd ville imidlertid medføre at kapitalforhøyelsen kunne innebære en forverring av selskapets kapitalgrunnlag. Under høringen har det som et argument mot en slik begrensning vært vist til at kreditorene alltid løper en risiko for at selskapet pådrar seg ansvar i forskjellige relasjoner. Den restriktive holdningen man finner i norsk og delvis utenlandsk rett når det gjelder adgangen til å holde selskapet erstatningsansvarlig i forbindelse med en kapitalforhøyelse, har imidlertid ikke som begrunnelse generelt å motvirke at selskapet pådrar seg erstatningsansvar. Reglene må ses på bakgrunn av at et erstatningsansvar for selskapet overfor tegnerne støter an mot prinsippet om at det som registreres som ny tilført aksjekapital, skal ha en økonomisk realitet for selskapet. Departementet mener at de nevnte hensynene sett i sammenheng taler for en regel om at selskapet kan holdes ansvarlig etter skadesløserklæringen, men ikke for mer enn de nettoverdier selskapet tilføres ved kapitalforhøyelsen.

I høringsbrevet var det som nevnt foreslått en regel om at krav etter skadesløserklæringen skulle stå tilbake for andre krav som oppstår etter kapitalforhøyelsen. Flere høringsinstanser har pekt på at en slik regel vil skape vansker ved konkurs og enkeltforfølgning overfor selskapet, og departementet er enig i dette. Forslaget i høringsbrevet ville innebære at krav etter skadesløserklæringen står tilbake for krav som oppstår etter kapitalforhøyelsen, men ikke for krav som oppsto tidligere. Disse to gruppene av krav ville på sin side være likt prioritert ved konkurs eller enkeltforfølgning. Selv om hensynet til etterfølgende kreditorer kunne tilsi en løsning som foreslått i høringsbrevet, iallfall der kreditorene har basert seg på den registrerte aksjekapitalen etter kapitalforhøyelsen, går departementet på bakgrunn av de problemer høringsinstansene har pekt på, ikke inn for en slik regel.

Reglene om skadesløserklæringer er i lovforslaget foreslått tatt inn som nytt fjerde ledd i § 10–7 i allmennaksjeloven.

4.3 Styrefullmakt til kapitalforhøyelse og utstedelse av konvertible lån

4.3.1 Gjeldende rett

Etter aksjeloven og allmennaksjeloven §§ 10–14 til 10–19 kan selskapets generalforsamling gi styret fullmakt til å forhøye aksjekapitalen ved nytegning av aksjer. I § 10–14 tredje ledd første punktum heter det at det «samlede pålydende av aksjer som kan utstedes etter styrefullmakten, kan ikke overstige halvdelen av aksjekapitalen på den tid da fullmakten ble gitt». Det er ikke noe til hinder for at det utstedes flere parallelle fullmakter, men disse må da samlet holdes innenfor den kvantitative begrensningen.

En tilsvarende begrensning finnes i § 11–8 tredje ledd for generalforsamlingens beslutning om styrefullmakt til å ta opp lån hvor fordringen gir rett til å kreve utstedt aksjer.

Justisdepartementets lovavdeling avga 14. juni 2001 en tolkningsuttalelse (snr. 01/03610 EP), hvor det etter en helhetsvurdering ble lagt til grunn at §§ 10–14 og 11–8 må forstås slik at begrensningene etter bestemmelsene skal vurderes hver for seg, det vil si at en fullmakt etter den ene bestemmelsen ikke begrenser beløpet en fullmakt etter den andre bestemmelsen kan gå ut på.

4.3.2 Forslaget i høringsbrevet

I høringsbrevet tok departementet opp tre spørsmål i tilknytning til aksjeloven og allmennaksjeloven §§ 10–14 og 11–8.

For det første ble det foreslått en endring som skulle presisere at det er aksjekapitalen på den tiden fullmakten blir registrert, som er avgjørende for vurderingen av om fullmakten ligger innenfor lovens rammer. Forslaget ble beskrevet slik:

«Ved beregningen av det beløpet styrefullmakten kan gå ut på har det vært reist spørsmål om begrensningen etter § 10–14 tredje ledd første punktum knytter seg til den aksjekapitalen som er registrert på generalforsamlingstidspunktet, eller om man også kan ta hensyn til en kapitalforhøyelse som er vedtatt, men ikke registrert, på det tidspunktet generalforsamlingen beslutter å gi styret fullmakt. Dette spørsmålet er først og fremst praktisk i tilfeller hvor det på samme generalforsamling besluttes både utstedelse av styrefullmakt og kapitalforhøyelse.

Lovens ordlyd og forarbeidene gir ikke noen klar løsning. § 10–14 tredje ledd er en videreføring av aksjeloven 1976 § 4–8 annet ledd, som bestemte at styrefullmakten ikke kunne «overstige halvdelen av selskapets aksjekapital på den tid beslutningen ble truffet». Heller ikke i forarbeidene til denne bestemmelsen kan det ses at spørsmålet er vurdert.

Formålet med § 10–14 tredje ledd første punktum er å oppstille en kvantitativ begrensning for hvilken kompetanse styret kan gis til å beslutte kapitalforhøyelse. Departementet kan ikke se noen avgjørende grunner som skulle tilsi at man ved beregningen av det beløpet fullmakten kan gå ut på ikke bør kunne ta hensyn til en kapitalforhøyelse som er vedtatt, men ikke registrert på beslutningstidspunktet. En forutsetning må likevel være at kapitalforhøyelsen registreres senest samtidig med fullmakten. (…)

Departementet ser at løsningen kan være tvilsom i forhold til lovens ordlyd. Det foreslås derfor en endring i bestemmelsen som presiserer at det er aksjekapitalen på den tiden fullmakten ble registrert som er avgjørende. Med aksjekapital siktes det i den foreslåtte bestemmelsen til registrert aksjekapital, og denne må dermed være registrert senest samtidig med styrefullmakten.»

For det andre ble det foreslått en endring for å presisere at § 10–14 tredje ledd og § 11–8 tredje ledd oppstiller en begrensning for hva generalforsamlingens beslutning kan gå ut på, ikke bare en begrensning for hvordan fullmakten kan brukes. Bakgrunnen var at departementet var blitt gjort kjent med at det i praksis forekommer at selskaper utsteder fullmakter med et pålydende som overstiger halvdelen av aksjekapitalen, ut fra den oppfatning at loven ikke stiller begrensninger for fullmaktens pålydende, men bare for det samlede pålydende av aksjer som kan utstedes etter fullmakten.

For det tredje ble det reist spørsmål om det bør foretas endringer i adgangen til å utstede samtidige fullmakter etter § 10–14 tredje ledd og § 11–8 tredje ledd, slik at fullmaktene til sammen ikke skal kunne gå ut på et beløp høyere enn halve aksjekapitalen. Departementet fant ikke grunn til å foreslå endringer i forhold til nåværende lov, der det som nevnt er antatt at det kan utstedes samtidige fullmakter som hver har et pålydende på opp til halvdelen av aksjekapitalen. Departementet uttalte:

«Det er ikke opplagt at dette bør være lovens løsning. I NOU 1996: 3 Ny aksjelovgivning var det foreslått at styrefullmaktene skulle ses i sammenheng, slik at de til sammen ikke kunne gå ut på et høyere beløp enn halve aksjekapitalen, se s. 171. I Ot.prp. nr. 23 (1996–97) ble ordlyden endret uten at det fremkommer noe der om at man ønsket en annen løsning enn utvalgets. Det kan derfor hevdes at det neppe var tilsiktet at beløpsgrensene etter de to bestemmelsene kan vurderes hver for seg.

Departementet er likevel i tvil om det nå er tilstrekkelig grunn til å gå inn for en slik begrensning for generalforsamlingens beslutning som Aksjelovutvalget foreslo i NOU 1996: 3. Det kan på den ene siden hevdes at loven bør være til hinder for at generalforsamlingen treffer beslutninger som overlater en så omfattende kompetanse til styret, og som aksjeeierne kanskje ikke fullt ut overskuer konsekvensene av (i hvert fall hvis beslutningene om fullmakt treffes på forskjellige generalforsamlinger). På den annen side kan det hevdes at generalforsamlingen er nærmere til å vurdere innholdet av styrefullmakter enn lovgiverne. Uten nærmere holdepunkter som tilsier at bestemmelsene har vist seg å skape problemer i praksis, går departementet i denne omgang ikke inn for noen lovendring, men mottar gjerne høringsinstansenes syn på spørsmålet.»

4.3.3 Høringsinstansenes syn

Departementets forslag til endringer i aksjeloven og allmennaksjeloven § 10–14 tredje ledd og § 11–8 tredje ledd har fått generell støtte fra Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening,advokatfirmaet Grette og advokatfirmaet Wikborg, Rein & Co. Disse instansene skiller ikke mellom de ulike forslagene.

Forslaget om å presisere at det er aksjekapitalen på den tiden fullmakten blir registrert som er avgjørende for vurderingen av om fullmakten ligger innenfor lovens rammer, har videre fått støtte fra følgende høringsinstanser: Den Norske Advokatforening, Handelshøyskolen BIog Næringslivets Hovedorganisasjon. Ingen høringsinstanser går imot dette forslaget.

Forslaget om å presisere at § 10–14 tredje ledd og § 11–8 tredje ledd oppstiller en begrensning for hva generalforsamlingens beslutning kan gå ut på, og ikke bare en begrensning for hvordan fullmakten kan brukes, får uttrykkelig støtte fra Den Norske Advokatforening og Handelshøyskolen BI. Ingen høringsinstanser går imot forslaget.

Når det gjelder spørsmålet om beløpsmessige begrensninger for adgangen til å utstede samtidige fullmakter etter § 10–14 tredje ledd og § 11–8 tredje ledd, får departementets syn om at det ikke bør innføres ytterligere begrensninger i forhold til nåværende lov, støtte fra Den Norske Advokatforening, Handelshøyskolen BI og Næringslivets Hovedorganisasjon. Den Norske Advokatforening mener at spørsmålet bør klargjøres i loven. Handelshøyskolen BI uttaler:

«Handelshøyskolen BI er av den oppfatning at det ikke bør innføres en slik endring. Vi kan ikke se at det i praksis har blitt avdekket noe reelt behov for en slik begrensning.

En begrensning vil kunne medføre enkelte tolkningsproblemer i praksis. Dersom den kvantitative begrensning av fullmaktene må ses i sammenheng, kan det oppstå spørsmål om hvilken fullmakt som må eventuelt må vike dersom det i ettertid viser seg at de til sammen går utover 50 % av aksjekapitalen. Dette spørsmålet kan blant annet oppstå dersom antall aksjer som kan tegnes ved konvertible lån er dynamisk angitt. Dette vil kunne være tilfellet for konvertible lån som inneholder mekanismer til beskyttelse mot utvanning ved mellomliggende utdelinger og kapitalforhøyelser til lavere kurser. Dette problemet med konvertible lån har man for så vidt også med dagens regler, men da begrenser spørsmålet seg til rekkevidden av fullmakten for det konvertible lånet. Dersom fullmaktene må ses i sammenheng, vil dette medføre at man får en usikkerhet knyttet også til rekkevidden av emisjonsfullmakten som følge av tolkningsproblemer tilknyttet fullmakten for konvertible lån. Det kan være uheldig.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Oslo Børs går inn for at adgangen til å utstede samtidige fullmakter bør begrenses. Oslo Børs uttaler:

«Oslo Børs er usikker på om det er hensiktsmessig å gi generalforsamlingen mulighet til å gi styret så omfattende fullmakter til forhøyelse av aksjekapitalen som nå følger av tolkningen av reglene. Børsen er også usikker på om dette opprinnelig var den påtenkte løsning fra myndighetenes side. Generalforsamlingen kan dersom vedtak om fullmakt til kapitalforhøyelse og konvertible lån f. eks treffes på forskjellige tidspunkter fort overse konsekvensene av fullmaktene dersom begge benyttes fullt ut. Hvorfor styrets totale fullmakt til å forhøye aksjekapitalen skal være dobbelt så stor, dersom man velger to forskjellige måter å forhøye aksjekapitalen på synes ikke begrunnet.»

4.3.4 Departementets vurdering

4.3.4.1 Vedtatt eller registrert aksjekapital?

Departementet følger opp forslaget i høringsbrevet og foreslår en endring i aksjeloven og allmennaksjeloven § 10–14 tredje ledd og § 11–8 tredje ledd som tar sikte på å presisere at ved vurderingen av om en styrefullmakt ligger innenfor halvparten av aksjekapitalen, er det aksjekapitalen på den tiden da fullmakten blir registrert som er avgjørende. Forslaget har fått bred støtte i høringsrunden.

Forslaget innebærer at det kan tas hensyn til en kapitalforhøyelse som er vedtatt, men ikke registrert, på det tidspunktet generalforsamlingen beslutter å gi fullmakt. En forutsetning vil være at kapitalforhøyelsen registreres senest samtidig med fullmakten.

Det vises til den nærmere begrunnelsen for forslaget i høringsbrevet, som er gjengitt ovenfor i punkt 4.3.2.

4.3.4.2 Krav til generalforsamlingens beslutning eller til hvordan fullmakten skal brukes?

Departementet er av den oppfatning at § 10–14 tredje ledd og § 11–8 tredje ledd også etter gjeldende rett må forstås slik at de oppstiller en begrensning for hva generalforsamlingens beslutning kan gå ut på, ikke bare en begrensning for hvordan fullmakten kan brukes. Som nevnt i punkt 4.3.2 ovenfor er imidlertid departementet gjort kjent med at enkelte selskaper utsteder fullmakter med et pålydende som overstiger halvdelen av aksjekapitalen, ut fra den oppfatning at loven ikke stiller begrensninger for fullmaktens pålydende, men bare for det samlede pålydende av aksjer som kan utstedes etter fullmakten. Departementet foreslår derfor en endring i samsvar med den endringen som ble foreslått i høringsbrevet, og som har fått bred tilslutning i høringsrunden. Forslaget tar sikte på å få realiteten i bestemmelsene klarere frem.

4.3.4.3 Samtidige fullmakter

Justisdepartementets lovavdeling har i en tolkningsuttalelse som nevnt i punkt 4.3.1 ovenfor lagt til grunn at fullmakter etter aksjeloven og allmennaksjeloven § 10–14 tredje ledd og § 11–8 tredje ledd må vurderes hver for seg, slik at det kan utstedes samtidige fullmakter etter disse bestemmelsene som hver for seg har et pålydende på opp til halvdelen av aksjekapitalen. Dette innebærer at styret kan gis fullmakter til å øke aksjekapitalen med et beløp som til sammen utgjør 100 prosent av aksjekapitalen.

Departementet har vært noe i tvil om dette fortsatt bør være lovens løsning. Som påpekt i høringsbrevet, kan det hevdes at det ved lovens vedtakelse neppe var tilsiktet at styrefullmaktene til sammen skulle kunne gå ut på et større beløp enn halvparten av aksjekapitalen. Som nevnt er det også en viss risiko for at generalforsamlingen treffer beslutninger som det er vanskelig å overskue konsekvensene av. På den annen side er departementet ikke kjent med at det i praksis har oppstått vanskeligheter som følge av samtidige fullmakter, og det har heller ikke kommet frem opplysninger om dette i høringsrunden. Departementet viser også til høringsuttalelsen fra Handelshøyskolen BI, som viser at det kan oppstå tolkningsspørsmål dersom fullmaktene må ses i sammenheng.

På denne bakgrunn er det departementets oppfatning at det ikke nå bør foreslås endringer i bestemmelsene på dette punktet.

4.4 Tidspunkt for rett til utbytte ved kapitalforhøyelse

4.4.1 Gjeldende rett

Det følger av aksjeloven § 10–1 annet ledd nr. 7 og allmennaksjeloven § 10–1 annet ledd nr. 8 at en beslutning om å forhøye aksjekapitalen ved nytegning av aksjer skal angi «fra hvilket regnskapsår de nye aksjene gir rett til utbytte». Bestemmelsene må ses i sammenheng med § 10–11, som sier at nye aksjer normalt gis rettigheter i selskapet fra registreringen av kapitalforhøyelsen, med mindre noe annet er fastsatt i generalforsamlingens beslutning.

Tilsvarende bestemmelser er gitt for de øvrige situasjoner hvor selskapet kan beslutte utstedelse av nye aksjer, se aksjeloven § 11–2 tredje ledd nr. 11 og allmennaksjeloven § 11–2 annet ledd nr. 12 for avtaler om lån som gir fordringshaveren rett til å kreve utstedt aksjer, samt allmennaksjeloven § 11–10 annet ledd nr. 5 og § 11–12 annet ledd nr. 10 for utstedelse av henholdsvis tegningsrettsaksjer og frittstående tegningsretter.

4.4.2 Forslaget i høringsbrevet

I forbindelse med etterkontrollen mottok Justisdepartementet et innspill fra Oslo Børs om at det er lite hensiktsmessig at bestemmelsene knytter retten til utbytte til et bestemt regnskapsår. I høringsbrevet ble børsens innspill gjengitt slik:

«I hvert fall for de børsnoterte selskapene er det mest praktisk at nyutstedte aksjer får rett til ethvert utbytte som utdeles etter at aksjene er utstedt. Børsen viser som eksempel til et selskap som holder ordinær generalforsamling i april 2002 med utdeling av utbytte, og deretter gjennomfører en kapitalforhøyelse i juni 2002. På bakgrunn av den nåværende ordlyden vil det da være naturlig å beslutte at de nye aksjene har rett til utbytte fra og med regnskapsåret 2002 (siden utbytte for 2001 allerede er utdelt). Dersom selskapet beslutter å utdele ekstraordinært utbytte i løpet av høsten 2002, vil konsekvensen være at de nyutstedte aksjene ikke vil ha krav på utbytte. For et børsnotert selskap vil det imidlertid være praktisk vanskelig å skille mellom eldre og nye aksjer.»

På bakgrunn av innspillet fra Oslo Børs foreslo departementet at aksjeloven § 10–1 annet ledd nr. 7 og § 11–2 tredje ledd nr. 11, samt allmennaksjeloven § 10–1 annet ledd nr. 8, § 11–2 annet ledd nr. 12, § 11–10 annet ledd nr. 5 og § 11–12 annet ledd nr. 10 skulle endres slik at en beslutning skal angi «fra hvilket tidspunkt de nye aksjene gir rett til utbytte».

4.4.3 Høringsinstansenes syn

I høringsrunden har forslaget fått uttrykkelig støtte fra Finansdepartementet, Den Norske Advokatforening, Handelshøyskolen BI, Næringslivets Hovedorganisasjon, Verdipapirsentralen,advokatfirmaet Grette og advokatfirmaet Wikborg, Rein & Co.

Finansdepartementet uttaler:

«Det vises særlig til de praktiske vanskeligheter som gjør seg gjeldende for utstedere av aksjer notert på børs i tilfeller hvor eldre og nye aksjer må behandles ulikt med hensyn til utbytteutbetalinger. Vi antar for øvrig at slike vanskeligheter vil kunne oppstå i alle tilfeller hvor nyutstedte aksjer blir gjenstand for hyppig omsetning. Uten at det har direkte sammenheng med lovforslaget bemerkes at lik behandling av eldre og nye aksjer vil kunne legge til rette for en sikrere og mer effektiv prissetting.»

Verdipapirsentralen viser til at forslaget vil gi mer fleksible løsninger enn den nåværende bindingen til regnskapsåret, og uttaler videre:

«Når retten til utbytte knyttes til et bestemt regnskapsår, innebærer dette at de nyutstedte aksjene må registreres på et særskilt ISIN (International Securities Identification Number) inntil det ikke lenger vil kunne bli utbetalt utbytte basert på dette regnskapsåret. Deretter byttes ISIN’et til de nyutstedte aksjene til aksjeklassens ordinære ISIN. Det er bare ved bruk av flere ISIN at VPS vil kunne skille mellom aksjer der det skal utbetales utbytte, og nyutstedte aksjer som ikke skal ha utbytte. Dette innebærer at det må benyttes to ulike ISIN for det som reelt sett er samme aksje over en lengre tidsperiode, noe som ikke nødvendigvis er heldig.»

Ingen høringsinstanser går imot forslaget.

4.4.4 Departementets vurdering

Departementet finner på bakgrunn av høringen at forslaget i høringsbrevet bør følges opp. Loven har for øye normaltilfellene hvor utbytte utdeles én gang årlig på bakgrunn av det godkjente årsregnskapet for siste regnskapsår, jf. § 8–1. Dagens krav om at det skal angis fra hvilket regnskapsår nye aksjer gis rett til utbytte, kan skape praktiske vanskeligheter for selskapene, som de gjengitte innspillene fra Oslo Børs og Verdipapirsentralen viser.

Den foreslåtte endringen vil gi noe større fleksibilitet når det gjelder utformingen av generalforsamlingens beslutning med sikte på å unngå slike praktiske vanskeligheter. Departementet legger for øvrig til grunn at en beslutning om at aksjene skal gis rett til utbytte fra et bestemt regnskapsår, fortsatt vil oppfylle lovens krav.

Departementet kan heller ikke se noen avgjørende hensyn som taler mot den foreslåtte endringen.

Departementet antar at en endring som nevnt vil ha størst praktisk interesse i allmennaksjeselskaper, men det er vanskelig å se noen grunn til at ikke også aksjeloven bør endres på samme måte.

På denne bakgrunn foreslås det endringer i aksjeloven § 10–1 annet ledd nr. 7 og § 11–2 tredje ledd nr. 11 og i allmennaksjeloven § 10–1 annet ledd nr. 8, § 11–2 annet ledd nr. 12, § 11–10 annet ledd nr. 5 og § 11–12 annet ledd nr. 10.

4.5 Pålegg om salg av ubrukte tegningsretter i forbindelse med kapitalforhøyelse

4.5.1 Forslaget i høringsbrevet

Det følger av allmennaksjeloven § 10–4 tredje ledd at børsstyret kan pålegge et selskaps styre å selge ubrukte tegningsretter i forbindelse med en kapitalforhøyelse dersom det må antas at tegningsrettene vil få betydelig verdi. I forbindelse med etterkontrollen mottok departementet et innspill fra Oslo Børs om at det er lite naturlig at børsstyret skal ha slik kompetanse. Begrunnelsen for dette var at Foretaksregisteret hadde overtatt registreringsfunksjonen for prospekter avgitt av ikke-børsnoterte selskaper, jf. verdipapirhandelloven § 5-8, og at børsen for øvrig ikke har noen kompetanse overfor ikke-børsnoterte selskaper. I høringsbrevet uttalte departementet følgende om dette:

«Justisdepartementet er enig med Oslo Børs i at det ikke uten videre er naturlig at børsstyret skal ha myndighet over selskaper som ikke er notert på børsen. Bestemmelsen i § 10–4 tredje ledd kom inn i loven på bakgrunn av forslag i Ot.prp. nr. 39 (1996–97), hvor det på s. 6 anføres som begrunnelse at den tilsvarende bestemmelsen i verdipapirhandelloven 1985 ikke var foreslått videreført i den nye verdipapirhandelloven fordi regler til beskyttelse av aksjeeiernes selskapsrettslige rettigheter bør fremgå av aksjelovgivningen. Endringen i allmennaksjeloven § 10–4 tredje ledd innebar derfor bare at bestemmelsen ble flyttet fra verdipapirhandelloven til allmennaksjeloven. Det ble ikke foreslått innholdsmessige endringer.

Foretaksregisteret overtok registreringsfunksjonen for prospekter avgitt av ikke-børsnoterte selskaper da verdipapirhandelloven § 5-8 ble endret i forbindelse med vedtakelsen av ny børslov 17. november 2000 nr. 80. Begrunnelsen var særlig at børsen ved den nye loven fikk en løsere tilknytning til den offentlige forvaltning, og det fremstod da som mindre naturlig at børsen skulle ha oppgaver uten tilknytning til børsnotering, se Ot.prp. nr. 73 (1999–2000) pkt. 9.1.»

I høringsbrevet ga departementet uttrykk for tvil med hensyn til hvilken løsning som burde tre i stedet. Det ble pekt på tre alternativer, som ble beskrevet slik:

«En mulighet er å innføre samme ordning for allmennaksjeselskaper som for aksjeselskaper, det vil si at styret kan beslutte at ubrukte tegningsretter skal selges til de øvrige aksjeeierne, men at ingen instans utenfor selskapet har kompetanse til å pålegge et slikt salg. En slik løsning kan imidlertid tenkes å svekke aksjeeiernes stilling, ved at de mister den sikkerhet som ligger i at en instans utenfor selskapet på visse vilkår kan pålegge salg selv om selskapets styre ikke beslutter dette.

En annen mulighet er at kompetansen som i dag ligger hos børsstyret, legges til et annet organ. Det er imidlertid ikke lett å se hvilket organ dette skulle være. Registreringsfunksjonen ligger i dag hos Foretaksregisteret, men en slik påleggskompetanse som det her dreier seg om, ligger ganske fjernt fra den typen oppgaver Foretaksregisteret ellers har. Kredittilsynet har ingen alminnelig kompetanse overfor allmennaksjeselskap uavhengig av hvilken virksomhet selskapet driver, og det virker derfor heller ikke naturlig å legge en slik kompetanse dit. Alle allmennaksjeselskaper skal være registrert i et verdipapirregister, der de også skal ha et tegningsrettsregister. Verdipapirregisteret har imidlertid ingen vedtakskompetanse av liknende karakter, og eksistensen av tegningsrettsregisteret er neppe god nok grunn til å gi verdipapirregisteret kompetanse til å pålegge selskapet å selge ubrukte tegningsretter.

En tredje mulighet er at børsstyret beholder kompetansen overfor børsnoterte selskaper, men at det for øvrige allmennaksjeselskaper ikke videreføres noen regel om at en utenforstående instans kan gi pålegg om salg av ubrukte tegningsretter. Departementet har tatt inn et forslag om dette i lovutkastet. Et hensyn som taler mot denne løsningen, er at allmennaksjeloven i alminnelighet ikke skiller mellom børsnoterte og ikke-børsnoterte selskaper. Departementet mottar derfor gjerne synspunkter på om man også for børsnoterte selskaper kan utelate regelen om at børsens styre skal kunne pålegge salg av ubrukte tegningsretter.»

4.5.2 Høringsinstansenes syn

I høringsrunden har Den Norske Advokatforening, Næringslivets Hovedorganisasjon, Oslo Børsog advokatfirmaene Grette og Wikborg, Rein & Co. gitt uttrykk for at det bør innføres samme løsning for allmennaksjeselskaper som for aksjeselskaper, jf. det første alternativet nevnt ovenfor. Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler:

«Som departementet selv påpeker, er det unaturlig å legge opp til en sondring mellom børsnoterte og ikke-børsnoterte foretak i allmennaksjeloven. Vi mener den beste løsningen vil være å innføre den samme ordningen for allmennaksjeselskaper som for aksjeselskaper, slik at ingen instans utenfor selskapet har kompetanse til å pålegge salg av ubrukte tegningsretter. Vi tror ikke at en slik løsning vil føre til noen nevneverdig svekking av aksjeeiernes stilling, slik departementet synes å frykte. Behovet for beskyttelse av aksjeeierne vil uansett være størst i de ikkebørsnoterte foretakene, hvor departementet uansett ikke foreslår at utenforliggende instans skal ha påleggskompetanse.»

Finansdepartementethar ikke tatt standpunkt i høringen, men har pekt på at spørsmålet bør vurderes i lys av arbeidet med revisjon av de norske prospektreglene. Brønnøysundregistrenemener at påleggskompetansen etter § 10–4 tredje ledd bør ligge hos samme organ som får ansvaret for registrering og godkjennelse av prospekter.

4.5.3 Departementets vurdering

Ved lov 10. juni 2005 nr. 42 ble det foretatt endringer i verdipapirhandelloven, herunder § 5-8. Ved denne lovendringen ble Kredittilsynet utpekt som prospektmyndighet, se Ot.prp. nr. 69 (2004–2005) punkt 7.1.5 på side 62–63. Justisdepartementet fastholder imidlertid sitt syn fra høringsbrevet om at det er lite naturlig å legge påleggskompetansen etter allmennaksjeloven § 10–4 tredje ledd til Kredittilsynet, og viser til begrunnelsen for dette slik den er gjengitt i punkt 4.5.1. Det vises også til at dette alternativet har fått liten tilslutning i høringsrunden.

Departementet ser det videre som lite nærliggende å innføre et skille i allmennaksjeloven mellom børsnoterte og ikke-børsnoterte selskaper. Dette skillet finnes ikke andre steder i loven. Dersom det er grunn til å oppstille et slikt skille, er det naturlig at dette gjøres i børsloven eller i børsens eget regelverk i stedet for i aksjelovgivningen.

Departementet har etter dette valgt å gå inn for det første alternativet som er nevnt i punkt 4.5.1, det vil si å innføre samme ordning for allmennaksjeselskaper som for aksjeselskaper. Løsningen vil etter dette være at styret kan beslutte at ubrukte tegningsretter skal selges, men at ingen instans utenfor selskapet skal ha kompetanse til å pålegge slikt salg. Departementet viser til at dette alternativet har fått bred tilslutning i høringsrunden, og at det ut fra de innkomne høringsinnspillene ikke synes å være grunn til å frykte at en slik løsning i nevneverdig grad vil svekke aksjeeiernes stilling. Det har også betydning at børsstyret aldri har benyttet seg av kompetansen, slik at problemstillingen synes å ha begrenset praktisk betydning.

Konkret går departementets forslag ut på at allmennaksjeloven § 10–4 tredje ledd fjerde og femte punktum oppheves.