8 Utøvelse av aksjonærrettigheter ved aksjeovergang i allmennaksjeselskaper

8.1 Gjeldende rett

Allmennaksjeloven § 4–2 regulerer fra hvilket tidspunkt erververen av en aksje kan utøve de organisatoriske rettighetene som er knyttet til aksjen (for eksempel retten til å delta og stemme på generalforsamlingen). Lovens regel er at erververen kan utøve disse rettighetene når ervervet er innført i aksjeeierregisteret, eller når ervervet er meldt og godtgjort uten at det hindres på grunn av vedtektsbestemmelser om omsetningsbegrensninger, jf. §§ 4–16 til 4–23.

I motsetning til aksjeloven § 4–2 inneholder allmennaksjeloven ingen regulering av avhenderens stilling. Mens aksjelovens regel er at avhenderen beholder de organisatoriske aksjonærrettighetene frem til disse går over på erververen, åpner allmennaksjeloven for at det kan oppstå en mellomperiode hvor verken avhenderen eller erververen kan utøve disse rettighetene. Spørsmålet har betydning i de tilfeller hvor avhenderen og erververen inngår en avtale om at overdragelse av eiendomsretten til aksjene skal finne sted på et fremtidig tidspunkt.

Løsningen i allmennaksjeloven innebærer en videreføring av de prinsipper som ble lagt til grunn av Høyesterett i dommen i Rt. 1966 side 1120 (den såkalte Polarisdommen). Prinsippene innebærer i sin kjerne at når avhenderen ikke lenger har reell aksjonærinteresse i selskapet, opphører også hans rett til å utøve organisatoriske rettigheter. I Polarisdommen ble det lagt til grunn at allerede en bindende salgsavtale, som innebar at risikoen for verdisvingninger på aksjene var gått over på kjøperen, medførte at avhenderen ikke lenger hadde stemmerett i selskapet.

I juridisk litteratur har det kommet til uttrykk en viss uenighet om rekkevidden og den nærmere forståelsen av dommen. Uenigheten synes særlig å gjelde spørsmålet om hvorvidt det gyldig kan avtales at avhenderen skal beholde de organisatoriske eierbeføyelsene frem til disse overtas av erververen.

Også i forbindelse med etterkontrollen mottok departementet innspill hvor det ble tatt til orde for en endring av allmennaksjeloven § 4–2, og at en bestemmelse som aksjeloven § 4–2 annet ledd også bør lovfestes for allmennaksjeselskaper. I Ot.prp. nr. 36 (1993–94) ble det foreslått å videreføre prinsippet fra Polarisdommen for alle selskaper, med den hovedbegrunnelsen (på side 92) at det er «prinsipielt mer betenkelig med en regel som gir en annen enn den som egentlig har aksjonærinteressen, stemmerett m v for aksjene, enn en regel som innebærer at verken avhenderen eller erververen i en begrenset periode kan utøve aksjonærrettigheter i selskapet». Skillet mellom aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper har bakgrunn i forslaget i NOU 1996: 3, hvor det på side 72–73 ble fremhevet at begrunnelsen for skillet ikke først og fremst var at det i alminnelighet ville oppstå lengre dødperioder i aksjeselskaper enn i allmennaksjeselskaper, men snarere at

«de regler som foreslås i utvalgets lovutkast og vedtektsbestemmelser om eierskifte vil i praksis ofte medføre at det neppe generelt kan sies at den tidligere eier ikke lenger har eierinteresser i selskapet. Inntil det er avklart om selskapet vil samtykke i eierskiftet, eventuelt også at forkjøpsrett ikke vil bli utøvet, vil avhenderen fortsatt ha eierinteresser i selskapet for så vidt som resultatet kan bli at eierskiftet ikke finner sted».

8.2 Forslaget i høringsbrevet

I høringsbrevet foreslo departementet å holde fast på prinsippet i Polarisdommen, men å åpne for en adgang etter loven for erververen og avhenderen til å avtale at avhenderen skal kunne utøve stemmerett for de aktuelle aksjene frem til denne retten går over på erververen. Begrunnelsen for dette besto særlig av to elementer.

Departementet viste for det første til at både en løsning tilsvarende aksjeloven § 4–2 og allmennaksjelovens videreføring av prinsippet i Polarisdommen kan medføre at man i praksis vil komme opp i situasjoner hvor den motsatte løsningen ville ha fremstått som mest rimelig. Dette vil blant annet bero på hvilken interesse som i det konkrete tilfellet fremstår som mest beskyttelsesverdig, noe som igjen kan avhenge av øynene som ser. Videre kan det bero på om det er noe motsetningsforhold mellom de forskjellige aktørene som er berørt av eierskiftet, og om det dermed foreligger en fare for misbruk av det forholdet at stemmeretten ikke har gått over på erververen.

For det andre antok departementet at en adgang til avtaleregulering av forholdet kunne være en rimelig løsning for å ivareta de ulike interessene ved en aksjeovergang. Det ble pekt på at spørsmålet om hvorvidt avhenderen av en aksje skal kunne utøve stemmerett og andre organisatoriske rettigheter etter at han ikke lenger har reell aksjonærinteresse i selskapet, i hovedsak berører tre interesser med tilknytning til selskapet: Spørsmålet har betydning for avhenderen selv, for selskapet og det øvrige aksjonærfellesskapet, og for erververen. I høringsbrevet ble disse interessene beskrevet slik:

«Departementet har vanskelig for å se at avhenderen selv har noen beskyttelsesverdig interesse i å få stemme på generalforsamlingen i en periode hvor han ikke lenger har noen aksjonærinteresse i selskapet, men derimot bare en kreditorinteresse i å få dekket kjøpesummen. Hensynet til selskapet og de øvrige aksjeeierne kan her tilsi at de aktuelle aksjene er nøytrale («legges døde») ved eventuelle avstemninger på generalforsamlingen, fremfor at det utøves stemmerett for dem av noen som ikke lenger har felles interesser med selskapet. I en situasjon hvor det foreligger en tvist eller en konflikt mellom avhenderen og erververen (slik tilfellet var i Polarisdommen), tilsier også hensynet til erververen at avhenderen ikke har anledning til å utøve stemmerett, siden stemmeretten i et slikt tilfelle kan misbrukes til å presse frem en løsning i tvisten.

Når det gjelder erververen, vil hans interesse i avhenderens eventuelle adgang til å utøve stemmerett først og fremst bero på om avhenderen ved utøvelsen av stemmeretten opptrer etter avtale med eller i hvert fall i forståelse med erververen. Dersom dette ikke er tilfellet, antar departementet at erververens interesser i likhet med selskapet og de øvrige aksjeeierne er best ivaretatt ved at de aktuelle aksjene er nøytrale ved avstemninger på generalforsamlingen. Som nevnt gjelder dette særlig hvis det er en tvist mellom avhenderen og erververen.

Erververen vil derimot selvsagt ha en interesse i at avhenderen skal kunne utøve stemmerett på generalforsamlingen dersom dette skjer etter samråd (for eksempel på grunnlag av en avtale) med ham. Her kan selskapets og de øvrige aksjeeiernes interesser gå ut på det motsatte, særlig hvis erververen er uønsket som aksjeeier i selskapet. Det kan imidlertid med rimelighet anføres at så lenge aksjene er fritt omsettelige, har selskapet ingen innflytelse over hvem som erverver aksjer i selskapet, og dermed er det heller ikke noen tungtveiende hensyn som skulle tilsi at erververen ikke skal kunne ha innflytelse over selskapet før overdragelsen er endelig (…). Derimot kan det hevdes at hvis selskapet har vedtektsfestet regler om samtykkekrav ved eierskifte (allmennaksjeloven §§ 4–16 og 4–17), vil det være mest rimelig at erververen ikke skal kunne utøve innflytelse over selskapets beslutninger før styret har tatt stilling til om det skal samtykke til ervervet.»

På denne bakgrunn foreslo departementet et nytt annet ledd i allmennaksjeloven § 4–2 som slår fast at ved eierskifte av aksjer kan erververen og avhenderen avtale at avhenderen for de aktuelle aksjene skal kunne utøve rettighetene som aksjeeier inntil disse går over på erververen. Det ble også foreslått en ordensregel om at selskapet skal varsles når det inngås en slik avtale. Videre ble det reist et særskilt spørsmål om adgangen til avtaleregulering bør være generell, eller om det bør oppstilles begrensninger, for eksempel i tilfeller der selskapet har vedtektsfestet krav om samtykke for erverv av aksjer etter allmennaksjeloven §§ 4–16 og 4–17.

8.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget i høringsbrevet får støtte fra følgende høringsinstanser: Nærings- og handelsdepartementet, Den norske Revisorforening, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Oslo Børs og advokatfirmaet Grette.

Den norske Revisorforening uttaler:

«I utgangspunktet er DnR av den oppfatning at avhenderen må ha anledning til å benytte aksjonærrettighetene til aksjeovergangen er formelt i orden. Vi ser imidlertid at det kan være en forskjell mellom aksjeselskap og allmennaksjeselskap og at dette synspunktet gjør seg sterkest gjeldende for aksjeselskaper der en kan risikere at aksjeovergangen ikke blir godkjent. Det samme hensynet har en imidlertid også i de tilfeller at et allmennaksjeselskap har vedtektsfestet regler om samtykkekrav ved eierskifte. Etter vårt syn bør det derfor åpnes for at avhenderen frem til aksjeovergangen formelt er gjennomført, kan utøve rettighetene som aksjeeier dersom aksjeovergangen ifølge vedtekter må godkjennes av selskapet.

Vi ser også at erververen i et allmennaksjeselskap kan ha interesse av å utøve aksjonærrettighetene før disse formelt registreres på erververen. Vi støtter derfor forslaget om ny ordlyd i asal § 4–2.»

Følgende høringsinstanser gir uttrykk for at en løsning tilsvarende aksjeloven § 4–2 annet ledd bør lovfestes også for allmennaksjeselskaper: Den Norske Advokatforening, Handelshøyskolen BI, Næringslivets Hovedorganisasjonog advokatfirmaet Wiersholm, Mellbye & Bech. Handelshøyskolen BI, Næringslivets Hovedorganisasjon og advokatfirmaet Wiersholm, Mellbye & Bech gir imidlertid subsidiær støtte til departementets forslag. Det samme synes å gjelde Den Norske Advokatforening.

Handelshøyskolen BI mener det prinsipielt alltid bør være noen som kan stemme for enhver aksje i selskapet, og uttaler videre:

«Det er etter vår oppfatning for øvrig høyst tvilsomt om det er riktig at avhenderen av en aksje er uten enhver økonomisk interesse i selskapet i perioden inntil eiendomsretten endelig har gått over til kjøperen. Det forhold at eiendomsretten ikke har gått over til kjøperen, innebærer nettopp at det fremdeles ikke er foretatt en endelig overdragelse. Det vil alltid være en mulighet for at slik overdragelse av ulike grunner ikke finner sted. Det kan være som følge av mislighold fra kjøper, forbehold som ikke oppfylles, og lignende. Avhenderen vil fortsatt ha økonomiske interesser gjennom sine gjensidighetsbeføyelser og en risiko for at aksjen likevel ikke vil bli overført til kjøper.

Det sentrale spørsmål er etter vår oppfatning derfor ikke hvorvidt det skal være stemmerett for aksjene i en overgangsperiode, men hvem som skal kunne stemme for aksjene til enhver tid.

Handelshøyskolen BI mener at allmennaksjelovens § 4–2 bør endres slik at det tilføyes en bestemmelse tilsvarende bestemmelsen i aksjelovens § 4–2 annet ledd.

Vi kan vanskelig se at en regel om at stemmeretten ikke går over på erververen før kjøpet er gjennomført, gir noen stor fare for misbruk av selger overfor kjøper. Skulle selgeren utøve stemmeretten til skade for kjøperen, vil dette normalt være et mislighold i forhold til kjøperen. En regel om at stemmeretten ikke går over på erververen før kjøpet er gjennomført, vil snarere medføre at det ligger en realitet i prinsippet om ytelse mot ytelse mellom partene. Det bør imidlertid være adgang for partene å avtale en løsning der stemmeretten går over på kjøperen allerede på avtaletidspunktet. Dette vil i alle tilfelle hindre misbruksfaren som adresseres av departementet.

Dersom departementet etter en nærmere vurdering likevel finner grunn til å opprettholde prinsippene fra Polaris-dommen, støtter vi subsidiært forslaget om adgang for avhenderen og erververen til å avtale at avhenderen kan utøve aksjonærrettigheter inntil disse går over på erververen.

Dersom avhenderen og erververen har sammenfallende interesser i stemmespørsmålet, kan det virke som en tilfeldig fordel for selskapet og de øvrige interesser at det ikke kan stemmes for de overdratte aksjene. Dette fremstår som en urimelighet for avhenderen/erververen som ikke ser ut til å oppveies av noen relevante mothensyn.

Handelshøyskolen BI støtter derfor subsidiært forslaget om å innføre en regel om at avhenderen og erververen kan avtale at avhenderen kan utøve aksjonærrettigheter inntil disse går over på erververen.»

Den Norske Advokatforening og advokatfirmaet Wiersholm, Mellbye & Bech mener også at løsningen i aksjeloven § 4–2 er enklere å praktisere og skaper færre tolkningsspørsmål enn forslaget i høringsbrevet.

Når det gjelder spørsmålet om det bør oppstilles begrensninger i adgangen til avtaleregulering, for eksempel ved vedtektsfestede samtykkekrav, mener Næringslivets Hovedorganisasjon og Oslo Børs at adgangen bør være generell. Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler om dette:

«Vi kan ikke se at det er legitime grunner til å begrense denne muligheten, heller ikke der selskapet har vedtektsfestet krav om samtykke ved aksjeovergang. Et selskap vil alltid kunne risikere at en person som ikke har ervervet aksjer, og således heller ikke er godkjent, direkte eller indirekte påvirker en godkjent aksjonær til å utøve sine aksjonærrettigheter på en bestemt måte. En begrensning i muligheten til å inngå en avtale som dette, vil således uansett ikke vareta selskapets mulige interesse i å forhindre at «uvedkommende» påvirker stemmegivning m.v. Uansett kan det ikke legges stor vekt på et allmennaksjeselskaps ønske om å forhindre slike forhold; særlig ikke hvis selskapet er børsnotert. Vi viser her til lovens utgangspunkt om at aksjene skal være fritt omsettelige.»

8.4 Departementets vurdering

Departementet går ikke inn for å lovfeste en løsning som aksjeloven § 4–2 annet ledd for allmennaksjeselskaper. Departementet er kjent med at det er uenighet om hvorvidt allmennaksjelovens regulering er hensiktsmessig, men kan ikke se at det har fremkommet nye momenter som tilsier at den vurderingen av spørsmålet som ble gjort i forbindelse med vedtakelsen av aksjeloven og allmennaksjeloven, nå står i et annet lys. Som påpekt i høringsbrevet ser departementet det også slik at både en løsning tilsvarende aksjeloven § 4–2 annet ledd og en videreføring av prinsippet i Polarisdommen vil kunne medføre situasjoner i praksis hvor den motsatte løsningen ville fremstått som mest rimelig. Departementet viser til redegjørelsen for de ulike berørte interesser i høringsbrevet, som er gjengitt i punkt 8.2 ovenfor.

Departementet ser at det kan tenkes tilfeller der det er uheldig at det oppstår en mellomperiode hvor ingen kan utøve stemmerett for aksjene. Dette kan for eksempel være tilfelle der avhenderen og erververen har sammenfallende interesser i selskapet. Spørsmålet kan komme ytterligere på spissen dersom dette innebærer at et reelt mindretall i selskapet i en gitt situasjon kan utgjøre et flertall på grunn av at det ikke kan stemmes for de overdratte aksjene.

De klareste negative følgene av dagens regulering vil imidlertid kunne avhjelpes ved å innføre en adgang for avhenderen og erververen til å avtale at avhenderen skal kunne utøve stemmerett for aksjene frem til denne går over på erververen. Fordelen ved en løsning som krever avtaleregulering mellom partene, er at dette sikrer at avhenderen opptrer i forståelse med erververen.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å følge opp forslaget i høringsbrevet. Det foreslås et nytt annet ledd i allmennaksjeloven § 4–2, som slår fast at ved eierskifte av aksjer kan erververen og avhenderen avtale at avhenderen skal kunne utøve rettighetene som aksjeeier frem til disse går over på erververen. Departementet foreslår ikke å åpne for at det også skal kunne avtales at erververen skal kunne utøve disse rettighetene fra et tidligere tidspunkt enn det som følger av første ledd. Erververens stilling bør fremdeles være uttømmende regulert i første ledd.

Et spørsmål er om en avtale må inngås før eller senest samtidig med overdragelsen, eller om partene også senere kan inngå en slik avtale. Handelshøyskolen BI har i høringsrunden uttalt at ingen tungtveiende argumenter foreligger for at ikke partene også senere bør kunne inngå avtale om utøvelse av stemmerett. Departementet er enig i dette. Reelt er det likevel den forskjell at en etterfølgende avtale vil innebære at stemmeretten «gjenopplives» etter at det først har oppstått en mellomperiode hvor ingen har kunnet stemme for aksjene, mens en forutgående avtale vil innebære at det ikke oppstår noen slik mellomperiode overhodet. Dette har imidlertid liten eller ingen praktisk betydning, og realiteten i de to situasjonene er så likeartet at det er vanskelig å begrunne at det ikke skal være adgang til å inngå en slik avtale på et senere tidspunkt.

Spørsmålet reguleres ikke uttrykkelig i forslaget, da den foreslåtte ordlyden ikke kan ses å sperre for etterfølgende avtaler.

Departementet følger imidlertid ikke opp forslaget i høringsbrevet om at selskapet skal varsles når det inngås en slik avtale. Selv om en slik regel ville kunne bidra til å skape klarhet og gjennomsiktighet rundt stemmeforholdene i selskapet, antar departementet at den i praksis vil ha liten funksjon. Det avgjørende må være at en avtale kan dokumenteres på generalforsamlingen dersom det oppstår tvist om utøvelse av stemmeretten. Departementet legger også en viss vekt på at det i selskaper med omfattende omsetning av aksjene kunne oppstå tilfeller hvor selskapet ville oppleve en økt administrativ belastning som følge av forslaget.

På bakgrunn av høringen går departementet ikke inn for noen begrensning av adgangen til avtaleregulering i tilfeller der det er vedtektsfestet samtykkekrav, jf. spørsmålet som ble reist i høringsbrevet om dette.