20 Krav til særskilte tiltak

Kapittelet omfatter landbruksbygninger, bygninger som medfører særskilt ulempe, skilt- og reklameinnretninger, varige og midlertidige konstruksjoner og anlegg og fritidsbebyggelse.

20.1 Bakgrunn

20.1.1 Landbruksbygninger

Bygningslovutvalget har foreslått en forenkling av søknadssystemet og har i den forbindelse gjennomgått dagens bestemmelser om tiltak som krever melding. Saksbehandling av landbruksbygninger var ikke nevnt i mandatet, men utvalget har funnet det naturlig med en gjennomgang av også disse bestemmelsene, jf. gjeldende lov § 81. I dette kapittelet er det de materielle kravene som skal behandles, men det er sammenheng mellom disse og behandlingen av landbruksbygninger i søknadssystemet.

Med driftsbygning i landbruket menes bygning som er et nødvendig ledd og et driftsmiddel i en tjenlig landbruksdrift på en bruksenhet. Dette vil for eksempel omfatte driftsbygninger for jordbruk, husdyrhold, skogsdrift, hagebruk, gartneri og pelsdyravl, så fremt disse er en del av landbruksdriften.

Driftsbygninger i landbruket er ofte store og kompliserte bygg hvor konsekvensene ved feil utførelse kan bli store. Det har vært foreslått fra mange hold, blant annet fra Universitetet for miljø- og biovitenskap, at driftsbygninger blir underlagt de samme krav som andre bygninger med tilsvarende kompleksitet. Det bygges i dag større bygninger beregnet på flere dyr og med mer mekanisering enn tidligere. Dette utløser større behov for søknadsbehandling av slike tiltak. Det vil blant annet medføre at foretak med ansvarsrett prosjekterer og utfører tiltaket og at det eventuelt stilles krav om uavhengig kontroll, jf. kapittel 6 om søknadssystemet og kapittel 11 om kontroll.

I Bygningslovutvalgets første delutredning ble det uttalt at gode grunner kan tale for å la flere av lovens bestemmelser gjelde for driftsbygninger, uten at temaet ble problematisert ytterligere. I høringsrunden ble det gitt støtte til dette synspunktet. Utvalget har foreslått at de materielle bestemmelsene fortsatt skal gjelde «så langt de passer» for driftsbygninger i landbruket, jf. utvalgets forslag til § 30-1. Dersom disse tiltakene gjøres søknadspliktige, blir det nødvendig å vurdere om de materielle kravene i loven bør gjelde fullt ut.

20.1.2 Bygning eller virksomhet som medfører fare eller særlig ulempe

Gjeldende lov §§ 78, 79 og 80 inneholder bestemmelser om særskilte byggverk. Utvalget mener disse bestemmelsene i dag dekkes av innholdet i arealplaner, og at de framstår som lite tidsmessige og unødvendige. Det kan derfor være aktuelt å oppheve §§ 78 og 79, slik utvalget foreslår, og eventuelt opprettholde § 80 om bygning og virksomhet som medfører fare eller særlig ulempe.

20.1.3 Skilt- og reklameinnretninger

Skilt, reklameinnretninger og lignende er en viktig del av det visuelle inntrykk som omgir oss. De siste tiårene har det vært et stadig økende offentlig engasjement i forbindelse med oppsetting av skilt, reklameinnretninger og liknende som følge av at reklamen stadig har fått mer dominerende karakter. Gjeldende lov § 107 har materielle regler om skilt, reklameinnretninger og liknende, og regulerer primært de estetiske virkningene som oppsetting av slike innretninger kan medføre. Også trafikkhensyn kan etter omstendighetene ligge til grunn for håndheving etter plan- og bygningsloven.

Bestemmelsen er viktig for kommunenes adgang til å styre utviklingen med hensyn til oppsetting av skilt og reklame. Ved bruk av vedtekter kan kommunale myndigheter i dag gi potensielle tiltakshavere signaler om hvordan utforming og plassering av slike innretninger skal være.

Før lovendringen i 1997 fulgte det direkte av lovens ordlyd i § 107 at tillatelse til skilt og reklameinnretninger bare kunne gis inntil videre eller for et begrenset tidsrom. Ordlyden ble endret ved denne lovrevisjonen. Siden har det i noen kommuner oppstått uklarhet omkring kommunens adgang til å gi pålegg om å fjerne eller endre skilt, reklameinnretning eller liknende som er i strid med lovens materielle krav, etter at tillatelse er gitt.

20.1.4 Varige konstruksjoner og anlegg

Gjeldende lov § 84 regulerer varige konstruksjoner og anlegg som ikke kan betegnes som bygninger, men som er søknadspliktige fordi de har mye til felles med bygninger og bør vurderes av bygningsmyndighetene. Formålet med bestemmelsen er blant annet at kommunen får anledning til å vurdere virkningen av tiltaket i forhold til blant annet terrenget og omgivelsene ellers. Ulike typer tiltak faller inn under bestemmelsen. For at regelverket skal være fleksibelt, er det i første ledd sagt at bestemmelsene gitt i eller i medhold av loven gjelder så langt de passer.

Bestemmelsen regulerte tidligere varige konstruksjoner og anlegg som ikke var omfattet av søknadsplikten. Slike tiltak var meldepliktige fra 1965 fram til lovendringen i 1995 da de ble gjort søknadspliktige. Spørsmålet er om det fremdeles er behov for en samlebestemmelse for materielle krav for denne type tiltak, blant annet på bakgrunn av at bestemmelsen foreslås videreført av Bygningslovutvalget, jf. utvalgets forslag til § 30-4.

20.1.5 Midlertidige og transportable innretninger

Gjeldende lov § 85 omfatter i utgangspunktet de tiltak som er regnet opp i plan- og bygningsloven § 93 om søknadsplikt, men hvor det aktuelle tiltaket skal plasseres for et begrenset tidsrom. Bakgrunnen for at slike tiltak er tatt inn i loven, er behovet for å regulere midlertidig plassering av dem. Når slike tiltak plasseres varig, er det likevel ikke tvil om at de må vurderes som søknadspliktige. Det vil være forskjelligartede tiltak som faller inn under bestemmelsen. Noen typiske eksempler vil være campingvogn, salgsbod, brakke og husbåt. Større konstruksjoner som bygges opp eller monteres på stedet for en bestemt anledning, slik som et tivoli eller et tribuneanlegg, er også typiske eksempler. Bestemmelsen om midlertidige og transportable tiltak har skapt mye tolkningstvil. Departementet har vurdert bestemmelsen nærmere på bakgrunn av Bygningslovutvalgets forslag. Utvalget foreslår ingen endringer i hvilke tiltak som skal omfattes av bestemmelsen, jf. utvalgets forslag til § 30-5, men mener tiltak som skal stå i mer enn to måneder i større grad bør følge reglene for søknadspliktige tiltak.

20.1.6 Fritidsbebyggelse

Fritidsbebyggelse er etter gjeldende lov § 82 unntatt fra noen av de materielle kravene i plan- og bygningsloven. Blant annet gjelder unntak fra tilknytningsplikten til hovedledning for vann- og avløp. Spørsmålet er her om det bør kreves tilknytning til vann- og avløpsledning også for fritidsbebyggelse i de tilfeller der kommunen gjennom plan har vurdert dette som hensiktsmessig, jf. utvalgets forslag til § 29-8.

20.2 Gjeldende rett

20.2.1 Landbruksbygninger

Driftsbygninger i landbruket er etter gjeldende bestemmelser meldepliktige. Like bestemmelser for hele landet for oppføring av driftsbygninger ble tatt inn i plan- og bygningsloven av 1985, da meldeplikten ble innført. Ved lovrevisjonen i 1995 ble det foreslått å oppheve meldingsordningen for alle typer meldepliktige tiltak, men ordningen ble likevel videreført.

Meldingsordningen for landbruksbygninger omfatter bygninger som er nødvendige og tjenlige for landbruksdrift på en driftsenhet. Bygninger for fabrikkmessig produksjon og salg anses ikke som driftsbygning etter loven. Det er gjort unntak fra melde- og søknadsplikt for mindre frittliggende byggverk knyttet til drift av jordbruks-, skogbruks- og reindriftsområder.

For driftsbygninger er det gjort unntak fra bestemmelsene om tilknytningsplikt til veg, vann og avløp. For øvrig gjelder bestemmelsene i plan- og bygningsloven «så langt de passer». Dette innebærer at hvert tiltak må vurderes konkret. Bestemmelser som ikke har noen nødvendig eller fornuftig funksjon i forbindelse med driftsbygningen, kan ses bort fra. Det vises i denne sammenheng til veileder HO-2/2002 «Driftsbygningar i landbruket» utgitt av Statens bygningstekniske etat (BE).

20.2.2 Bygning eller virksomhet som medfører fare eller særlig ulempe

Gjeldende lov § 80 gir mulighet til å stille særskilte krav der en virksomhet vil kunne føre til fare eller særskilt ulempe i visse forhold. Kravene skal settes ut fra hva som er relevant ut fra en normalvurdering, for eksempel av brannsikring, lukt, støy, støv og så videre. Også §§ 78 og 79 har bestemmelser om særskilte tiltak, henholdsvis om plassering av bedrifter og anlegg og om uvanlig bebyggelse. For tiltak etter §§ 78 og 79 kan kommunen nedlegge forbud, mens § 80 gir departementet en vidtgående forskriftshjemmel.

20.2.3 Skilt- og reklameinnretninger

Plan- og bygningsloven § 107 om skilt og reklame er i det vesentlige uendret siden bygningsloven av 1965. Ved lovendring i 1995 ble samtykkeregelen innarbeidet i den generelle søknadsbestemmelsen i § 93, og bestemmelsen ble gjort gjeldende i hele kommunen. Ved lovendring i 2003 ble det foretatt endringer slik at det åpnes for at skilt og reklameinnretninger gjennom forskrift kan omfattes av meldingsordningen etter § 86a. I § 3 gis kommunen anledning til å ha vedtekter til § 107. Skilt og reklame som tillates skal tilfredsstille kravene til estetikk og «rimelige skjønnhetshensyn» i § 74 nr. 2.

Andre offentligrettslige bestemmelser som retter seg mot oppsetting av skilt og reklameinnretninger, finnes i vegloven, i naturvernloven og i lokale politivedtekter. Relevante bestemmelser i disse lovene vil i konkrete tilfeller kunne få selvstendig betydning, slik at tillatelse fra flere myndigheter kan bli nødvendig for oppsetting av skilt og reklameinnretninger.

Første ledd første punktum sier at skilt, reklameinnretninger og liknende skal godkjennes av kommunen før de settes opp. I vurderingen av om søknad skal godkjennes, skal det blant annet tas hensyn til om innretningen vil virke skjemmende eller sjenerende i seg selv, i forhold til omgivelsene eller for trafikken, se første ledd andre punktum.

Selv om ordlyden i bestemmelsen ble endret i 1997 er det antatt at tillatelse etter § 107 også kan gis midlertidig, se blant annet Carl Wilhelm Tyréns kommentarutgave til plan- og bygningsloven (5. utg.) side 433 og Karnovs kommentarer til plan- og bygningsloven side 179.

I § 107 andre ledd første punktum gis kommunen myndighet til ved pålegg å kreve innretning etter første ledd fjernet eller endret, når den etter kommunens skjønn strider mot kravene i første ledd. Bestemmelsen er formulert på en måte som legger få begrensninger på kommunens skjønnsutøvelse, men det har vært noe tvil om rekkevidden. Andre ledd andre punktum gir kommunen myndighet til å kreve innretning som antas å medføre fare, fjernet ved pålegg.

Bestemmelsen retter seg mot reklameinnretningen og regulerer ikke reklamens innhold. Ofte regulerer bestemmelsen heller ikke den konstruksjonen reklamen henger på, for eksempel en vegg, en lyktestolpe eller et nedstigningstårn. I slike tilfeller kan det gjelde forskjellige regler for reklamen og konstruksjonen den henger på.

20.2.4 Varige konstruksjoner og anlegg

Gjeldende lov § 84 er en samlebestemmelse for varige konstruksjoner og anlegg samt vesentlige terrenginngrep. Det framgår av bestemmelsen at den blant annet omfatter anlegging av veg og parkeringsplass. Etter forarbeidene (Bygningslovkomiteens innstilling fra 1960, side 165) omfatter bestemmelsen kaianlegg, moloer, dokker, broer, transformatorer, tank- og beholderanlegg, underjordiske anlegg, haller og bedrifter i fjell, tribuner og idrettsanlegg. Bestemmelsen er også tolket til å omfatte anlegg som flytebrygger. De forskjellige tiltak som omfattes av bestemmelsen er omfattet av opplistingen av søknadspliktige tiltak i gjeldende lov § 93. En del tiltak er unntatt fordi de behandles etter annet regelverk, slik som veger og jernbaner, anlegg i vassdrag, elektriske anlegg, fjernvarmeanlegg og oppdrettsanlegg.

Vesentlige terrenginngrep er ikke nærmere definert i loven. Det vises til forarbeidene, jf. Ot.prp. nr. 57 (1985 – 86) side 58 og Ot.prp. nr. 39 (1993 – 94) side 148. Eksempler på vesentlige terrenginngrep kan være gruvevirksomhet, steinbrudd og andre masseuttak, bakkeplanering og ellers anlegg av parker og hager, dambygging ved utgraving eller bruk av masse til oppdemming med videre. Større nyryddingstiltak, oppdyrkingstiltak, flatehogster med mer vil også kunne omfattes. Hva som er vesentlige terrenginngrep vil bero på en konkret vurdering. Inngrepets størrelse må også sees i forhold til omgivelsene der inngrepet skjer. Dette betyr at man ved vurderingen av om et tiltak er vesentlig eller ikke, ikke kan legge til grunn en rent objektiv vurdering. En må også vurdere inngrepet ut fra de stedlige forhold. Det er et overordnet mål at man må legge vekt på å bevare karakteristiske kulturlandskap, kulturminner og kulturmiljøer. For å få en viss indikasjon på hva som kan anses å være en nedre terskel, kan man se til unntaket i saksbehandlingsforskriften (SAK) § 5 andre ledd nr. 3 bokstav g som gjelder fylling eller planering av terreng.

Forskriftshjemmelen i § 84 fjerde punktum er foreløpig ikke benyttet.

20.2.5 Midlertidige og transportable innretninger

I Ot.prp. nr. 57 (1985 – 86) side 61 framgår at «Hensikten med reglene i bygningslovens § 85 er primært å få midlertidige og transportable konstruksjoner og anlegg m.v. så vidt mulig under effektiv kontroll av bygningsrådet». Regler om slike tiltak fantes også i bygningsloven av 1965 (§ 85). I innstillingen til revisjon av bygningsloven på side 166 – 167 (1960) står det følgende om transportable konstruksjoner og anlegg: «Utkastet sikter her til vogner, tilhengere («trailere»), telt, husbåter m.v. som er beregnet på å flyttes fra sted til sted, men som lett kan gjøres stasjonære og brukes mer eller mindre som vanlige hus (...) Regelen vil også gjelde flyttbare garasjer og lignende.» I 1995 ble bygninger tatt med i bestemmelsen for å fjerne eventuell tvil om at den skulle omfatte også slike tiltak.

Bestemmelsen ble endret med virkning fra 1. juli 2003, jf. Ot. prp. nr. 112 (2001 – 2002). Grensen for hvor lenge en midlertidig eller transportabel innretning kan plasseres før kommunen må gi samtykke, ble endret fra tre til fire måneder. Unntak for visse innretninger ble overført fra lov til forskrift og blant annet utvidet med vinteropplag av fritidsbåt på bebygd eiendom.

Meldeplikten for transportable bygninger, konstruksjoner eller anlegg etter plan- og bygningsloven § 85 gjelder først og fremst plassering. Etter første ledd gjelder at slike innretninger ikke må «plasseres slik at de hindrer allmenn ferdsel eller på annen måte føre til vesentlige ulemper for omgivelsene.»

Arealplaner har ikke direkte bindende virkning for tiltak etter § 85. For reguleringsplaner følger det likevel av gjeldende § 31 at grunnen innenfor planområdet ikke kan tas i bruk eller fradeles til formål som vil vanskeliggjøre gjennomføringen av planen. For kommuneplanens arealdel følger det av gjeldende § 20-6 andre ledd at tiltak ikke må være til vesentlig ulempe for gjennomføringen av planen.

20.2.6 Fritidsbebyggelse

De materielle bestemmelsene i plan- og bygningsloven gjelder med noen unntak også for fritidsbebyggelse. De materielle bestemmelser om krav om tilfredsstillende adgang til hygienisk betryggende og tilstrekkelig drikkevann, jf. gjeldende lov § 65 første ledd, og krav om at bortledning av avløpsvann er sikret i samsvar med forurensningsloven, jf. gjeldende lov § 66 nr. 2 første ledd gjelder for fritidsbebyggelse. Det er imidlertid gjort unntak fra tilknytningsplikten for eksisterende bebyggelse til hovedledning for vann- og avløpsvann. Videre gjelder ikke hele teknisk forskrift (TEK) for fritidsbebyggelse. I forskriften er måleregler og kravene til personlig og materiell sikkerhet gjort gjeldende fullt ut, mens flere spesifikke krav til blant annet miljøegenskaper og brukbarhet er unntatt. For fritidsbolig med én bruksenhet gjelder blant annet regler om grad av utnytting, produkter til byggverk, personlig og materiell sikkerhet. Videre gjelder krav til energieffektivitet for fritidsbolig over 150 m² og mindre strenge energikrav for de mellom 50 og 150 m².

20.3 Hovedpunkter i Bygningslovutvalgets forslag

20.3.1 Landbruksbygninger

Bygningslovutvalget mener at det for driftsbygninger antakelig vil være behov for å gjøre unntak fra enkelte materielle bestemmelser. Ved å beholde dagens regel om at bestemmelsene i loven gjelder «så langt de passer», overlates mye skjønn til den enkelte kommune. Utvalget legger til grunn at innføring av søknadsplikt for landbruksbygg vil medføre en grundigere behandling av denne type saker, og at landbruksbygg dermed vil bli vurdert mot alle aktuelle krav i loven. Det foreslås derfor å beholde formuleringen om at loven gjelder «så langt den passer» for driftsbygninger.

Dagens unntak når det gjelder tilknytning til vann og avløp foreslås videreført. Utvalget mener på den ene side at det kan være grunner for at disse bestemmelsene bør gjelde for landbruksbygg. Når utviklingen går mot større industrielle driftsbygninger er det mindre urimelig å kreve tilknytning til vann og avløp ut fra investering og avkastning på disse byggverkene. Unntaket kan også undergrave kommunens økonomiske grunnlag for rasjonell drift av vann- og avløpsnett. På den annen side vil de fleste brukene ha vann- og arealressurser som gjør at de dekker egne behov på en økonomisk og miljømessig god måte. Etter utvalgets oppfatning bør likevel kravene til vann og avløp kunne gjøres gjeldende i regulerte strøk og i områder som er satt av til utbygging i kommuneplanens arealdel, jf. forslaget § 27-3. Utvalget foreslår ut fra dette at unntakene fra krav om tilknytning til vann og avløp videreføres.

Unntaket fra tilknytning til veg foreslås opphevet. Utvalget mener situasjonen vil være tilsvarende som for fritidsbebyggelse der det ikke er unntak fra krav om tilknytning til veg. For tiltak der det klart ikke er behov for tilknytning til veg, kan det gjøres unntak på bakgrunn av at bestemmelsene i loven gjelder «så langt de passer».

20.3.2 Bygning eller virksomhet som medfører fare eller særlig ulempe

Bygningslovutvalget mener bestemmelsen i gjeldende lov § 80 om «Bygning og virksomhet som medfører fare eller særlig ulempe» neppe har stor selvstendig betydning i dag. Utvalget mener at forskrifter til loven samt bestemmelser i forurensningsloven i stor grad kan dekke dagens behov. Gjeldende lov § 78 om «Plassering av bedrifter og anlegg med videre, innenfor kommunen», kan ha en viss betydning utenfor regulert strøk. Utvalget foreslår den likevel opphevet. Gjeldende lov § 79 gjelder uvanlig bebyggelse, og også denne bestemmelsen vil i utgangspunktet nå dekkes av plan. Alle disse bestemmelsene har utgangspunkt i behovet for å regulere tiltak der plangrunnlaget ikke var tilstrekkelig utviklet, men må i dag i stor grad anses for å være overflødige.

20.3.3 Skilt- og reklameinnretninger

Bygningslovutvalget foreslår å videreføre bestemmelsen i gjeldende lov § 107, og viser til at den er viktig i praksis. Utvalget påpeker at bestemmelsen kan virke noe vanskelig tilgjengelig og foreslår en vesentlig opprydding i den, jf. utvalgets forslag til § 30-3. Det materielle innholdet i bestemmelsen foreslås videreført. Saksbehandlingsreglene i bestemmelsen foreslås fjernet. Det vises til at hovedreglene om saksbehandlingen framgår av forslaget til nytt kapittel 21 i loven. Utvalget viser til at Biomangfoldlovutvalgets forslag om tilføyelse i bestemmelsen, innebærer en begrensning på oppføring av innretninger utenfor tettbygd strøk, og finner det ikke hensiktsmessig å trekke fram hensynet til biologisk mangfold som et særhensyn som skal ha innvirkning på plassering av skilt og reklame.

20.3.4 Varige konstruksjoner og anlegg

Utvalget foreslår å videreføre gjeldende bestemmelse i § 84 uendret, jf. forslaget § 30-4.

20.3.5 Midlertidige og transportable innretninger

Utvalget mener det er et behov for at naboene får varsel om tiltak som plasseres ut over to måneder. Mange midlertidige innretninger har i størrelse og funksjon mye til felles med permanente tiltak, slik at det er behov for at naboene kan komme med merknader til plasseringen. I enkelte tilfeller kan dette bli for tidkrevende, og utvalget foreslår at kommunen får en skjønnsmessig adgang til å gjøre unntak fra plikten til å varsle naboer.

Etter gjeldende bestemmelser er det et vilkår at midlertidige eller transportable innretninger ikke plasseres slik at de hindrer allmenn ferdsel eller friluftsliv eller på annen måte fører til vesentlige ulemper for omgivelsene. For øvrig gjelder bestemmelser gitt i eller i medhold av loven så langt de passer, jf. gjeldende lov § 85 første ledd. Utvalget mener det er behov for å videreføre disse bestemmelsene, selv om tiltakene gjøres søknadspliktige.

En reguleringsplan eller kommuneplan er, etter gjeldende regler, ikke straks bindende for tiltak etter § 85. Utvalget har vurdert om arealplaner også skal få direkte virkning for denne type tiltak. Det vil kunne gi kommunene et bedre styringsverktøy. På den annen side vil det kunne medføre relativt mange dispensasjonssøknader, siden mange midlertidige og transportable innretninger sannsynligvis vil være i strid med plan. Dette vil også gjelde tiltak som kun skal plasseres for inntil to måneder. Et alternativ kan være å la arealplaner få bindende virkning ved plassering over et visst tidsrom, for eksempel to måneder eller ett år. Dette mener imidlertid utvalget vil gi en uoversiktlig løsning, som ikke er forenklende og effektiviserende.

Utvalget mener at midlertidige og transportable innretninger som skal plasseres for inntil to år, ikke bør være direkte bundet av plan. Det antas at de styringsverktøy som ligger i dagens regelverk, hvor plassering av slike tiltak ikke skal være til hinder for gjennomføring av plan, er tilstrekkelige. Tiltak som skal plasseres inntil to måneder vil også lettere kunne unntas, noe som gir en fleksibel løsning.

20.3.6 Fritidsbebyggelse

Bygningslovutvalget foreslår å videreføre lovens utgangspunkt om at de fleste materielle bestemmelsene også gjelder for fritidsbebyggelse. Dagens unntak fra plikten til tilknytning til vann- og avløpsanlegg videreføres. Utvalget mener imidlertid det bør være mulig å kreve tilknytning til infrastruktur for fritidsboliger når kommunen gjennom plan har vurdert dette som hensiktsmessig. Bakgrunnen er blant annet at det blir stadig mindre skille mellom fritids- og helårsboliger både i bruk, og den standard de oppføres med. Hytter med høy standard brukes vanligvis mye i forhold til hytter med lavere standard, og benyttes i mange tilfeller store deler av året. Lokalisering av fritidsbebyggelse i felt gjør også at det er lett å sammenlikne med boligfelt.

Etter gjeldende regler er det gjort flere unntak i teknisk forskrift (TEK) for fritidsbebyggelse, jf. beskrivelsen foran av gjeldende rett. Bygningslovutvalget mener at omfanget av bygging av store fritidsboliger med høy standard tilsier at de tekniske kravene bør gjelde fullt ut også for slike boliger. Hjemmelen til å fravike krav gjennom forskrift bør likevel beholdes, slik at det er adgang til å bygge fritidsboliger uten den standard som loven i utgangspunktet krever.

Bygningslovutvalget mener videre det er unødvendig å videreføre forskriftshjemlene for egne saksbehandlingsregler, samt egne materielle regler for fritidsbebyggelse. Det er tilstrekkelig hjemmel for slike forskrifter i gjeldende lov § 6, som foreslås videreført, jf. forslaget § 1-16. Imidlertid foreslår utvalget en forskriftshjemmel om de tiltak som faller inn under bestemmelsen.

20.4 Hovedpunkter i høringsinstansenes syn

20.4.1 Landbruksbygninger

Det er bred enighet blant høringsinstansene om at driftsbygninger i landbruket bør behandles på samme måte som andre typer bygninger. Uttalelsene spriker noe mer når det gjelder hvilke materielle krav som skal gjelde. Det er få høringsinstanser som har uttalt seg direkte til hvilke materielle krav som skal gjelde for driftsbygninger, eller til om bestemmelsene i loven fortsatt kun skal gjelde «så langt de passer». Flere høringsinstanser er inne på det positive ved at søknadsbehandling vil medføre en grundigere vurdering av landbruksbygg i forhold til materielle krav.

Rissa kommune viser til at det er mange fjøsbranner i løpet av året, og at konstruksjoner kollapser. Disse tiltakene bør komme inn under samme bestemmelser som industribygningene. I tillegg bør det fastsettes krav som ivaretar luktproblematikk. Fylkesmannen i Vestfoldmener landbruksbygninger bør behandles som andre byggverk både med hensyn til estetikk, nabomessige forhold med videre. Oppland Fylkeskommunesier det er positivt at det stilles strengere krav til landbruksbygg, og at det er viktig at det blir stilt krav til plassering og utforming av nye, store bygninger. Norges Skogeierforbundmener det må stilles krav slik at kvaliteten på driftsbygninger holder et tilfredsstillende nivå. Problemer med brann og mangel på redningsveier med videre, har ført til flere store dyretragedier de siste årene. Det er ved slike hendelser stadfestet en manglende oppfølging av forskriftenes krav til sikkerhet ved brann.

Norsk brannbefals landsforbundmener søknadsplikt for driftsbygninger må følges opp i teknisk forskrift (TEK) med bestemmelser om brannvern (brannseksjoner, brannceller med videre), og at bestemmelsen om «så langt de passer» oppheves. Norges Bondelagforeslår at innholdet i skjemaet for meldeplikt blir gjennomgått og revidert slik at det kan ivareta de hensyn som er viktige for å bedre byggets kvaliteter. Reindriftsforvaltningenviser til at reindriftens gjeterhytter bør nevnes sammen med husvære for seterbruk og skogsdrift i § 30-1 tredje ledd for å understreke at byggverkene likebehandles.

Universitetet for miljø og biovitenskap (UMB)slutter seg til at unntaket fra krav om lovlig atkomst til offentlig veg kan oppheves for landbruksbygninger, og at eventuelle unntak kan håndteres med henvisning til passusen «så langt det passer». Det påpekes at dette ikke gir en god løsning på sikt, idet de materielle bestemmelsene i loven bør tilpasses slik at de ikke rammer galt for bygninger til husdyrhold eller planteproduksjon. Det vises videre til at det faglig og saklig sett er godt hold i argumentene for å opprettholde unntaket fra tilknytningsplikten til vann og avløp, blant annet fordi det er urimelig å pålegge noen å betale for en tjeneste de ikke har bruk for og ikke har bedt om. Det vises også til at landbruket normalt er alene om å ha areal- og vannressurser tilstrekkelig for egne behov, og å drive et bærekraftig kretsløp med sin plantenæring på eget areal. Universitetet mener at regelen om at bestemmelsene i loven gjelder «så langt de passer» bør gjøres overflødig. Dette medfører ikke nødvendigvis mer arbeid enn å ajourføre og vedlikeholde veiledningen for byggebestemmelsenes anvendelse på landbruksbygninger. Det vises også til at loven bør hjemle krav til brannklasse for bygninger som skal huse besetninger over en viss størrelse (tilpasset den enkelte dyreart), slik at slukning, evakuering av dyr og begrensning av brannen blir mulig. Forskriftene kan gi nærmere detaljering av kravsnivå avhengig av besetningsstørrelse og dyreart.

Statens landbruksforvaltningstiller seg bak Bygningslovutvalgets forslag og mener at det er riktig å stille de samme krav til kompliserte landbruksbygg som til andre næringsbygg. Dette vil kunne sikre at kvalitets- og sikkerhetskrav blir ivaretatt, slik at ulykker og dyretragedier kan unngås. Samtidig vil det kunne stilles krav til plassering/lokalisering og til den estetiske utformingen av landbruksbyggene.

Statens bygningstekniske etat (BE)viser til en utvikling i retning av stadig større og mer komplekse driftsbygninger, og at dette stiller helt andre krav til utførelse og kvalifikasjoner hos de som gjennomfører byggearbeidene enn hva som har vært tilfellet tidligere. Erfaring har vist at konsekvensene ved feil i forbindelse med eksempelvis brannprosjektering kan være dramatiske. BE ser ikke hensikten med å ha egne regler for driftsbygninger i forhold til andre næringsbygg, og er derfor ikke enig i å videreføre særregler for driftsbygninger. Det vises til at formuleringen om at lovens materielle regler gjelder «så langt de passer» er uklar og vanskelig å forholde seg til, både for brukerne og myndighetene. Det anbefales at en i stedet gir regler om forenklet behandling av slike bygninger i saksbehandlingsforskriften (SAK), og at teknisk forskrift (TEK) gis et eget kapittel om driftsbygninger hvor det går klart fram hvilke tekniske krav som stilles.

Direktoratet for naturforvaltning støtter forslaget om å unnta kravet til infrastruktur og vegtilknytning til enkelte driftsbygninger. Det vises til at opparbeiding av veg er tiltak som kan gjøre vesentlige inngrep i og medføre store konsekvenser for naturmiljøet. Man bør søke å unngå slike inngrep der det ikke er nødvendig. Mattilsynetviser til at det i gjeldende lov § 81 står at bestemmelsen om «så langt de passer» åpner for en byggutførelse som ikke har den sikkerhet som store bygg med store antall dyr må ha. For landbruksbygg mener direktoratet at denne passusen kan være aktuell angående krav om tilkobling til offentlig veg og vann/avløp, men at det bør vurderes om dette forbeholdet kan bygges inn i de paragrafene hvor det kan gjelde.

20.4.2 Bygning eller virksomhet som medfører fare eller særlig ulempe

Bærum kommune er ikke enig i at gjeldende lov §§ 78 og 79 er overflødige. Det er riktignok slik at dersom kommunen har sørget for gode og oppdaterte reguleringsplaner, vil det ikke være behov for bestemmelsene. I virkeligheten sliter kommunene med mange gamle og umoderne planer. Dersom en mister det styringsredskap som disse to bestemmelsene representerer, vil behovet for å nedlegge byggeforbud og regulere området øke. Kommunenes kapasitet til å regulere er begrenset. Mange kommuner har også store uregulerte områder. En anser imidlertid at de to bestemmelsene kan forenkles vesentlig og gis et generelt grunnlag for å styre bedrifts- og næringsetableringer, dersom hensynet til trafikkforhold, beboere og estetikk gjør dette påkrevet.

Miljøverndepartementet mener utvalgets forslag til ny lov innebærer få nye materielle bestemmelser, utover bestemmelsene om brukbarhet, tilgjengelighet/universell utforming og en bestemmelse om tilkoplingsplikt for fjernvarme. Ved at §§ 78 og 79 oppheves, fjernes noen direkte hjemler som nå eventuelt må ivaretas i plan. Da må plan, sammen med søknadssystemet, reglene for kontroll og tilsyn samt reglene for ulovlighetsoppfølgning tilrettelegges slik at de reelt kan brukes for å oppnå samme resultat.

Til gjeldende lov § 80, det vil si utvalgets forslag til § 30-2, uttaler Bærum kommune at en ikke kan huske å ha benyttet seg av hjemmelen i annet punktum til å stille særskilte krav, og bestemmelsen kan trolig oppheves.

Fylkesmannen i Hedmark mener at hensynet til samfunnssikkerhet og miljø tilsier at dagens bestemmelser om bygninger og virksomhet som medfører fare eller særlig ulempe, blir videreført.

Fiskeri- og kystdepartementet viser til Bygningslovutvalgets forslag til § 30-2 første ledd andre punktum som fastslår: «Kommunen kan for slike bygninger stille de særskilte krav som finnes påkrevd utover det som følger av bestemmelsene i denne lov eller forskrift». Det stilles spørsmål ved rekkevidden av denne bestemmelsen, da det følger av legalitetsprinsippet at kommunen må ha klar hjemmel i lov for særskilte krav som medfører inngrep i borgernes rettssfære. Etter ordlyden gir bestemmelsen tilsynelatende en vid hjemmel for kommunen til å stille særskilte krav for bygning eller virksomhet som antas å medføre fare eller særlig ulempe. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 80. Det stilles spørsmål ved om det bør vurderes en presisering av ordlyden, slik at hjemmelsgrunnlag og skjønnstema for eventuelle pålegg etter bestemmelsen, framkommer. En konkretisering av hva som ligger i «særlig ulempe», ved eksemplifisering i forarbeidene til bestemmelsen, vil også bidra til bedre rettssikkerhet. Det vises videre til at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse dersom fare eller ulempe er forårsaket av forurensning eller avfall. Det kan derfor være hensiktsmessig med en eksemplifisering av hvilke tilfelle av «særlig ulempe» som ikke vil gå inn under dette unntaket, da definisjonen av forurensning etter forurensningsloven § 6 er svært vid.

Statens bygningstekniske etat (BE) er i det vesentlige enig i at bestemmelsen videreføres. Det stilles spørsmål ved om formuleringen i første punktum om «fare eller særlige ulemper for dem som oppholder seg i bygningen eller for andre», bør utvides til å gjelde særlige ulemper for miljøet. Samtidig er hensynet til miljøet omfattet av forslagets § 31-2, og dette er antagelig tilstrekkelig. Tilføyelsen i andre ledd om eksisterende bebyggelse synes hensiktsmessig ut fra et lovteknisk synspunkt.

20.4.3 Skilt- og reklameinnretninger

Ni høringsinstanser har uttalt seg til utvalgets vurderinger og forslag vedrørende bestemmelsen om skilt og reklame. Alle er positive til at bestemmelsen om skilt og reklame videreføres i ny lov, men flere har merknader både til det materielle innholdet og til forslag til lovtekst.

Norges Blindeforbund og Trondheim kommune støtter forslaget til lovtekst.

Både Statens bygningstekniske etat (BE), Skilt- og dekorforeningen og Siv.ark. Morten Kerr viser til at man opererer med begrepene «skilt og reklame o.l.», og at dette medfører å sammenblande tiltak som fysisk innretning og innretningens budskap.

Clear Channel Norway AS, Skilt- og dekorforeningen, Morten Kerr og Direktoratet for naturforvaltning har merknader til søknadspliktens omfang. Bærum kommune foreslår at kommunen kan forby frittstående reklameinnretninger, at kommunen uten ytterligere saksbehandling kan godkjenne reklame som en innebygd del av bestemte typer innretninger, og at sporadisk reklame i forbindelse med arrangementer ikke omfattes av bestemmelsen.

Videre er det flere som påpeker at den endring i ordlyden som skjedde i 1997 har medført uklarhet omkring kommunens adgang til å gi tillatelser inntil videre eller for et bestemt tidsrom. I den forbindelse anbefaler Oslo kommune at det for reklame gis en eksplisitt hjemmel for å fastsette varigheten av reklame også til en midlertidig periode nærmere fastsatt av kommunen.

Miljøverndepartementetber om at Kommunal- og regionaldepartementet vurderer Biomangfoldlovutvalgets forslag om følgende tilføyelse i § 107 første ledd: «Frittstående reklameskilt eller reklameinnretning eller innskrift, tegning eller innretning på hus, trær, berg, stein og lignende i reklameøyemed må normalt ikke anbringes utenfor tettbygde strøk».

Bærum kommune og Statens bygningstekniske etat (BE) viser til at påleggshjemmelen i andre ledd kan strykes siden skilt er søknadspliktig og kan kreves fjernet med hjemmel i plan- og bygningsloven § 113. BE viser til at det samme gjelder kommunens adgang til å gi pålegg om å fjerne tiltak som etter kommunens skjønn medfører fare. BE anbefaler derfor at utkastets § 30-3 andre ledd kun nevner hva som er regulert ellers i loven og foreslår andre ledd fjernet. Bærum kommune foreslår å stryke punktet om fare og sette «fare» inn foran «skjemmende». Oslo kommune mener derimot at forslages ordlyd gir kommunen en sterk hjemmel til å gi pålegg om fjerning eller endring der innretningen er skjemmende i seg selv eller i forhold til omgivelsene eller trafikken.

20.4.4 Varige konstruksjoner og anlegg

Direktoratet for naturforvaltning er enig i utvalgets vurdering av å videreføre bestemmelsen om andre varige konstruksjoner eller anlegg, og viser til at bestemmelsen har særlig betydning for tiltak i strandsonen, herunder brygger, kunstige sandstrender, vindkraftanlegg, oppdrettsanlegg med videre. Det vises til at det er uklart hva som ligger i begrepet «vesentlige terrenginngrep», og dette kan med fordel klargjøres i lovforarbeidene.

Nærings- og handelsdepartementet (NHD) mener de materielle byggesaksreglene i plan- og bygningsloven ikke nødvendigvis passer godt på uttak av mineraler, for eksempel regler om høyde og form på terreng.

20.4.5 Midlertidige og transportable innretninger

Miljøverndepartementet uttaler at de selv vil vurdere om og i hvilken utstrekning tiltak som plasseres mindre enn to år er i strid med plan. De viser blant annet til at planbestemmelser i en del situasjoner vil kunne ramme direkte for eksempel salgsboder, friluftskafeer, brakker, pukkverk og lignende når disse settes opp i viktige natur- eller friluftsområder, slik at de kan være til stor ulempe for planformålet. Det samme kan gjelde tiltak som forstyrrer fugleliv i hekkesesongen og lignende. Midlertidige og transportable bygninger og konstruksjoner som skal stå i kortere tid enn to måneder og derved ikke krever søknad eller melding, vil også, hvis de er direkte i strid med planer, kunne kreve søknad om dispensasjon, eventuelt straks kreves fjernet etter reglene i sanksjonskapittelet.

Direktoratet for naturforvaltning er positiv til at de materielle kravene til midlertidige eller transportable bygninger, konstruksjoner eller anlegg videreføres i forslaget til ny plan- og bygningslov. Direktoratet mener imidlertid at det er nødvendig å understreke i loven at man ved slike tiltak må ta hensyn til og ta vare på natur- og kulturmiljøet. De foreslår følgende tilføyelse i bestemmelsen: «Midlertidige eller transportable bygninger, konstruksjoner eller anlegg, jf. § 20-1 første ledd bokstav m, må ikke plasseres slik at de hindrer allmenn ferdsel eller friluftsliv, medfører ulempe for natur- og kulturmiljøet eller på annen måte fører til vesentlige ulemper for omgivelsene.» Miljøverndepartementet foreslår også en slik presisering.

I en fellesuttalelse fra ti kommuner vises det til at dersom plassering av innretninger skal vare noen år, må tiltaket være i samsvar med reguleringsplan.

Norsk kommunalteknisk forening ved Forum for byggesak er enig i at planer ikke skal være bindende for midlertidige tiltak som står kortere enn to år. De materielle bestemmelsene som er foreslått i § 30-5, gir god nok avslagshjemmel. Høringsinstansen viser til at dersom planen gjøres gjeldende for slike tiltak, blir det unødig byråkratisk, idet flere saker må behandles som dispensasjon fra planen.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag ber departementet vurdere hvorvidt det også i saksbehandlingsregelen om unntak fra søknadsplikt bør vises til § 30-5, for å klargjøre at unntaket fra krav om søknad og tillatelse ikke gjelder plassering av tiltak i strid med den materielle bestemmelsen. Fylkesmannen mener dette vil være klargjørende for hvordan kommunene skal behandle slike saker.

Regjeringsadvokatenbemerker at en problemstilling som har vært oppe i praksis, er om bestemmelsen får anvendelse for visse installasjoner innen landbruket, blant annet når det gjelder mobile jordblandeverk. Det har vært antatt at disse kan plasseres uten hinder av plan- og bygningsloven, så lenge de ikke er kommersielt innrettet. Det kan være grunn til å klargjøre hvordan slike tiltak skal bedømmes etter lovutkastet.

20.4.6 Fritidsbebyggelse

Bærum kommuneviser til at utviklingen går i retning av at fritidsbebyggelse mer og mer tjener som bolig nummer to. Kommunen slutter seg til utvalgets anmodning om at teknisk forskrift (TEK) gjennomgås med sikte på å klargjøre hvilke bestemmelser som skal gjelde for fritidsbebyggelse. Den enkelte kommune bør gis anledning til å bestemme om det er områder i kommunen hvor lovgivningen bør gjelde uavkortet for fritidsbebyggelse.

Trondheim kommune deler utvalgets syn på at det ikke lenger er grunn til å stille andre (svakere) tekniske krav til fritidsbebyggelse enn til annen bebyggelse. Kommunen ser imidlertid at det kan være hensiktsmessig at bestemmelser i teknisk forskrift (TEK) gjennomgås av departementet med sikte på å finne et mer hensiktsmessig anvendelsesområde for de tekniske forskriftene for fritidsbebyggelse.

NORVARmener unntaket fra tilknytning til vann- og avløpsanlegg ikke skal gjelde fritidsbebyggelse, med mindre annet er bestemt i arealplan. Nye områder som bygges ut for fritidsbebyggelse med høy standard, ligner i teknisk forstand mer og mer på områder for fast bebyggelse. Bebyggelsen ligger mye tettere enn før, og infrastrukturen er på samme nivå som i boligfelt. Den høye standarden fører til økt bruk og dermed økt områdebelastning. Nye fritidsboliger vil som regel bli tilknyttet offentlig vann- og avløp der det er mulighet for det. Problemet knytter seg først og fremst til eldre fritidsbebyggelse som rustes opp, og får økt bruksfrekvens, uten at den har tilfredsstillende vannforsyning eller avløp. I mange områder med eksisterende fritidsbebyggelse, skjer det en omfattende fortetting når det føres fram vann- og avløpsledninger. Hvis eksisterende bebyggelse da ikke tilknyttes, vil det være en sterkt økende risiko for forurensning av området generelt, og eksisterende lokale vannkilder spesielt. Det er derfor etter NORVARs oppfatning, av sentral betydning at kommunene nå gis klar hjemmel i plan- og bygningsloven til å stille tilsvarende krav om tilknytning til offentlig vann- og avløpsnett for bestående fritidsbebyggelse, der kostnadene ved slik tilknytning ikke blir uforholdsmessige. NORVAR er ikke enig i utvalgets vurdering om at det er lite hensiktsmessig dersom all fritidsbebyggelse skulle vært underlagt teknisk forskrift (TEK) fullt ut. Slik fritidsbebyggelsen nå utvikler seg i de områdene som har fullt utbygd infrastruktur, er det lite fremtidsrettet at hensiktsmessige virkemidler i plan- og bygningsloven ikke brukes. Der det likevel kan være gode grunner for at eksisterende fritidsbebyggelse ikke bør få krav om tilknytning, vil unntaksbestemmelsene i § 27-1 tredje ledd og § 27-2 nr. 2 andre ledd, være tilstrekkelig til å hjemle nødvendige unntak også for fritidsbebyggelse.

Statens forurensningstilsyn (SFT)viser til at utvalget foreslår at tilknytningsplikten både for vann og avløp utvides ved å gi hjemmel for kommunen til ved bestemmelse i arealdelen til kommuneplan, reguleringsplan eller bebyggelsesplan å kunne kreve tilknytning også for fritidsbebyggelse, jf. forslagets § 29-8. SFT oppfatter det som en klar mangel ved gjeldende regelverk at en slik adgang ikke finnes i dag. Med hensyn til standard, størrelse og faktisk bruk er skillet mellom fritids- og helårsboliger blitt stadig mindre. SFT mener imidlertid at det ikke er tilstrekkelig at tilknytningsplikt for fritidsboliger kun skal kreves i forbindelse med arealplanleggingen. Arealplaner er vanligvis begrenset til nye eller oppgraderte fritidsboliger. Det er i mange tilfeller behov for å rydde opp i gamle og mangelfulle avløpsløsninger. SFT anbefaler derfor at tilknytningsplikten gjøres lik for fritids- og helårsboliger.

Miljøverndepartementetstøtter at det gjennom plan kan bestemmes tilknytningsplikt til veg, vann og avløp for fritidsbebyggelse.

Statens bygningstekniske etat (BE)foreslår at bestemmelsen om fritidsbebyggelse flyttes til kapittel 30, hvor bestemmelsene om krav til særskilte tiltak er plassert.

20.5 Departementets vurderinger

20.5.1 Landbruksbygninger

Av høringen framkommer det at lovens materielle bestemmelser i utgangspunktet bør gjelde for driftsbygninger, og ikke bare «så langt de passer». Det er særlig vist til brannvernhensyn og generelt til at det ikke er grunn til å ha andre regler for driftsbygninger enn for næringsbygg for øvrig. Departementet er enig i at det ikke bør være særregler for driftsbygninger, særlig når disse blir søknadspliktige på lik linje med andre byggverk det er naturlig å sammenlikne med. En regel om at bestemmelsene i loven gjelder «så langt de passer» er uklar og til dels vanskelig å praktisere. En slik bestemmelse gir liten forutsigbarhet i saksbehandlingen. Departementet vil også peke på at driftsbygninger i landbruket ofte er store og kompliserte bygg hvor konsekvenser ved feil kan bli store. Det bør framgå av regelverket hvilke bestemmelser som eventuelt ikke skal gjelde for driftsbygninger. De materielle bestemmelsene bør gjennomgås med tanke på en slik sortering. Den nærmere presisering av hvilke krav som skal unntas, bør framgå av forskrift og veiledning. Departementet foreslår på denne bakgrunn å oppheve passusen «så langt de passer» i forslag til ny § 30-1, slik at lovens materielle krav i utgangspunktet gjelder for driftsbygninger. Departementet opprettholder samtidig forskriftshjemmelen om virkeområdet for bestemmelsen og hvilke krav som skal gjelde.

Ved oppføring av driftsbygninger vil det være krav til materialers egenskaper. Dette gjelder i stor grad også etter gjeldende regelverk. Så lenge disse kravene oppfylles, vil de nye bestemmelsene ikke være til hinder for å fortsette en tradisjon med å bruke materialer fra egen skog ved oppføring av driftsbygninger, også i større grad enn det gjøres i dag.

Det er i høringen oppslutning om Bygningslovutvalgets forslag om å videreføre unntaket fra tilknytning til vann og avløp for driftsbygninger. Det er særlig pekt på at landbruket normalt har tilstrekkelig areal- og vannressurser til å dekke eget behov, og driver et bærekraftig kretsløp med plantenæring på eget areal, jf. uttalelse fra Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB). Departementet er enig i utvalgets vurderinger om å videreføre unntaket for driftsbygninger på dette området. Kommunens mulighet for rasjonell drift av vann- og avløpsnett tilsier likevel at kravene til vann og avløp kan gjøres gjeldende i regulerte strøk og i områder som er satt av til utbygging i kommuneplanens arealdel, jf. departementets forslag til § 27-3.

Unntaket som gjelder tilknytning til veg, er foreslått opphevet. Det er få merknader til dette forslaget i høringen, og ingen går mot at unntaket for tilknytning til veg oppheves. Det er nevnt at opparbeiding av veg kan gjøre vesentlige inngrep i, og medføre store konsekvenser for, naturmiljøet. Man bør søke å unngå slike inngrep der det ikke er nødvendig. Bygningslovutvalget har vist til at det gir en tilstrekkelig fleksibilitet i at det i det enkelte tilfelle kan gjøres unntak fra kravet om atkomstveg, ved at passusen «så langt de passer» videreføres. Når denne passusen oppheves, og materielle bestemmelser dermed ikke bare skal gjelde «så langt de passer», mener departementet likevel det er grunnlag for å videreføre unntaket for atkomst. Det vil blant annet være behov for å gjøre unntak fra atkomstkravet ved bygging av driftsbygninger i utmark eller på gårdsbruk på øyer. Dersom forslaget om å kreve sikret atkomst ved oppføring av driftsbygninger skulle videreføres, måtte det i mange tilfeller foretas en dispensasjonsvurdering, eventuelt en vurdering av unntak der vegforbindelse ikke kan skaffes uten uforholdsmessig vanske, jf. forslaget til § 27-4 andre ledd. Departementet anser imidlertid slike løsninger som lite hensiktsmessige. Departementet foreslår derfor at det fremdeles gjøres unntak for krav til atkomst ved oppføring av driftsbygninger.

20.5.2 Bygning eller virksomhet som medfører fare eller særlig ulempe

Bestemmelsene synes å være lite i bruk, og departementet er enig med Bygningslovutvalget i at bestemmelsene neppe har stor selvstendig betydning i dag. Høringssvarene gir ikke noe entydig svar på om gjeldende lov § 80 bør oppheves, heller ikke om det er risikofritt å oppheve gjeldende lov §§ 78 og 79.

Departementet foreslår på den bakgrunn en delvis videreføring av gjeldende lov §§ 78 og 80, samt utvalgets forslag til § 30-2 (som bare omhandler gjeldende lov § 80), i forslag til ny § 30-2. Bestemmelsen regulerer færre forhold enn gjeldende lov §§ 78 og 80. Reglene som ikke videreføres, er i overveiende grad avløst av planbestemmelser og anses i hovedsak overflødige. Det samme gjelder gjeldende lov § 79 om uvanlig bebyggelse, som foreslås opphevet.

Departementets forslag til § 30-2 er gitt en generell form for de tilfeller der plangrunnlaget er svakt eller gammelt, og for eksisterende boligstrøk. Det er naturlig å se de tre gjeldende bestemmelser (§§ 78, 79 og 80) i sammenheng. Departementets forslag til bestemmelse begrenses dermed til å beskytte allerede eksisterende boligstrøk. Det presiseres også at bestemmelsen skal gjelde plassering av bygning og virksomhet som berører boligstrøket, selv om bygningen eller virksomheten ikke plasseres innenfor selve boligstrøket. Dette kan av og til være et problem der nye planer har en sterk avgrensning mellom arealer med forskjellig formål. Bestemmelsen kan gi kommunen en mulighet til å se sammenhenger mellom de forskjellige arealene og arealbruksformålene, for eksempel der plangrunnlaget ikke gir tilstrekkelig grunnlag for vurderingen.

Bestemmelsen gir dermed kommunen en mulighet til å forby bestemte bygg eller virksomheter selv om den ikke kan gjøre det i medhold av plan. Det antas at bestemmelsen ikke vil bli mye brukt, ettersom det først og fremst bør være kommunens planverktøy som bør brukes for å regulere bebyggelsens sammensetning. Det kan også stilles spørsmål om det er nødvendig med en slik bestemmelse ved siden av muligheten til å stille krav i medhold av forurensningsloven. Bestemmelsen kan imidlertid ha selvstendig betydning for virksomhet av sjenerende karakter innenfor eller i umiddelbar nærhet av etablerte boligstrøk, for eksempel mindre industribedrifter med sjenerende lukt fra kjemikalier, bråk, kenneler eller staller og så videre. I svært mange tilfeller vil slike tiltak kreve bruksendring, og bestemmelsen vil være en understøttelse av kommunens adgang til å avslå søknad om bruksendring.

Bygningslovutvalgets forslag til § 30-2 om at kommunen kan stille krav ut over det som følger av bestemmelser i medhold av loven for bygninger som antas å medføre fare eller særlige ulemper for personer, videreføres ikke. En slik bestemmelse vil være generell, og det kan være tvil om rekkevidden av den, både faktisk og rettslig. En slik vid og noe upresis bestemmelse kan være problematisk i forhold til legalitetsprinsippet. Bygningsmyndighetene kan uansett stille vilkår i medhold av den alminnelige forvaltningsrettslige vilkårslære, så lenge vilkårene er rimelige og saklige, og ikke medfører usaklig forskjellsbehandling.

Bestemmelsen foreslås gitt tilsvarende anvendelse for eksisterende bebyggelse, i likhet med gjeldende lov § 80. «Eksisterende bebyggelse» betyr her allerede etablert virksomhet eller eksisterende byggverk i allerede etablerte boligstrøk. I denne sammenheng må bestemmelsen tolkes innenfor rammen av forslaget til § 31-3 om sikring og istandsetting, som er videreføring av gjeldende lov § 89 første ledd. Det innebærer at virksomheten eller byggverket må underlegges den samme fare- eller ulempevurderingen som i § 31-3.

20.5.3 Skilt- og reklameinnretninger

Departementet viderefører i hovedsak gjeldende rett og Bygningslovutvalgets forslag i forslaget til ny § 30-3 Skilt- og reklameinnretninger. Som flere av høringsinstansene påpeker, kan begrepet «reklame» i bestemmelsens overskrift medføre en sammenblanding av tiltaket som fysisk innretning og innretningens budskap. Det framgår ikke av forarbeidene hvorfor man har operert med begrepene «skilt og reklame og liknende». Det antas at dette ble gjort for å kunne skille begrepene og på den måten stille ulike krav til dem, for eksempel ved å forby reklame i boligstrøk eller på fredede bygninger, eller for å kunne stille ulike krav til søknadsplikt.

Bygningslovutvalget har foreslått en noe endret ordlyd i bestemmelsens overskrift fra «Skilt og reklame» til «Skilt, reklame og lignende», uten at dette er kommentert nærmere.

Departementet er enig med høringsinstansene i at begrepet «reklame» kan virke uhensiktsmessig. Det vises til at bestemmelsen er tolket slik at det med hjemmel i plan- og bygningsloven, kan stilles krav til hvor skilt og reklame plasseres og hvordan skiltene og reklamen utformes. Men det er ikke hjemmel i dette lovverket til å stille krav til hva det skal reklameres for eller hva det ikke er tillatt å reklamere for. Det er bare den tekniske innretningen som er søknadspliktig. Utenfor faller selve reklamebudskapet som skiftes ut med jevne mellomrom. For eksempel er det i de senere år blitt mer vanlig å tilby reklameplass i form av innramming på fasader, gavlvegger eller frittstående innretninger som leskur på bussholdeplasser og jernbanestasjoner. Slike rammer (boards) og innretninger behandles etter gjeldende lov § 107, mens reklamebudskapet som skiftes med regelmessige intervaller, ikke behandles etter plan- og bygningslovgivningen. Heller ikke reklame på kommunikasjonsmidler, vegskilting og reklame innvendig i bygninger, for eksempel kjøpesentra omfattes av plan- og bygningsloven.

Videre vises det til at for eksempel reklametårn og leskur på bussholdeplasser kan være sammensatte konstruksjoner som kan ha flere formål. Dette kan føre til at reklameinnretningen som sådan må omsøkes etter gjeldende lov § 107, mens selve tårnet eller leskuret er en konstruksjon som omfattes av gjeldende lov § 84 eller midlertidige konstruksjoner som omfattes av gjeldende lov § 85.

Ved å presisere at bestemmelsen både regulerer skiltinnretninger og reklameinnretninger, mener departementet at begrepet «og lignende» kan utgå. Av tidligere forarbeider fremgår det ikke at tilføyelsen var ment å dekke noen spesielle typer innretninger som ikke kan defineres som en «skilt- eller reklameinnretning». Departementet påpeker at en endring i begrepsbruken ikke medfører en endring i gjeldende rett av hva som anses som en skiltinnretning eller en reklameinnretning. Imidlertid vil departementet presisere at for eksempel også en permanent reklame malt på en vegg, kan anses som en reklameinnretning. Her er innretningen veggen, mens fargene/bildet både er reklame etter § 30-3 og reklamebudskapet. Departementet mener at begrepsbruken i bestemmelsen blir mer presis ved å bruke begrepet «skilt- og reklameinnretninger» både i bestemmelsens overskrift og i selve lovteksten.

Selv om alle skilt- og reklameinnretninger i utgangspunktet nå foreslås å være søknadspliktige, er endringen av mer formell art. Det er ikke hensikten at kommunens saksbehandling skal være mer omfattende enn den er etter gjeldende rett. De tiltak som er meldepliktige i dag, vil stort sett falle i kategorien søknadsplikt uten krav om ansvar og kontroll. De foreslåtte tidsfristbestemmelsene innebærer også at det blir liten forskjell i realiteten fra dagens ordning. Departementet finner ikke grunn til å endre søknadssystemet for skilt- og reklameinnretninger særskilt, og foreslår ingen endringer for skilt- og reklameinnretninger på dette punktet.

Bygningslovutvalget forslår å fjerne saksbehandlingsreglene i bestemmelsen og viser til saksbehandlingsreglene i nytt kapittel 21 i loven. I gjeldende lov § 107 første ledd første og andre punktum brukes uttrykket «godkjenning». Dette henspeiler på at skilt- og reklameinnretninger er søknadspliktige etter gjeldende lov § 93 første ledd bokstav g, som foreslås videreført i forslaget til § 20-1, eventuelt også søknadsplikt etter forslaget til § 20-2. Det vil si uten krav om ansvarlige foretak. Bruken av uttrykket «godkjenning» i gjeldende lov § 107 er i og for seg overflødig, fordi søknadspliktige tiltak etter gjeldende lov § 93 i utgangspunktet alltid krever godkjenning. Etter gjeldende lov § 107 første ledd andre punktum kan skilt og reklameinnretninger og liknende i noen tilfeller også settes opp etter melding. Slike tiltak blir nå søknadspliktige, men det vil neppe være nødvendig med ansvarlige foretak, slik at disse går inn under § 20-2.

Man opererer altså ikke med noen egen «godkjenning» etter gjeldende lov § 107, og dette begrepet kan da virke misvisende. Departementet er derfor enig med Bygningslovutvalget i at «saksbehandlingsreglene» i bestemmelsen fjernes. Selv om begrepet «godkjenning» fjernes, vil § 30-3 likevel være en avslagshjemmel etter sitt materielle innhold. Etter departementets vurdering innebærer dette at kommunen for eksempel må kunne avslå søknad om frittstående reklameinnretninger på fortau, dersom de er til hinder for trafikken. Vurderingen av om de er til hinder, vil være et rettsanvendelsesskjønn som kan overprøves fullt ut.

Det vises også til at det kan gis særskilte planbestemmelser om skilt- og reklameinnretninger i medhold av forslaget til § 11-9. Det kan også gis særskilte forskrifter til denne bestemmelsen.

Før lovendringen i 1997 fulgte det direkte av lovens ordlyd i § 107 at tillatelse til skilt- og reklameinnretninger bare kunne gis inntil videre eller for et begrenset tidsrom. I Ot.prp. nr. 1 (1964 – 65) kapittel XIV vises det til at samtykke til å sette opp skilt og reklameinnretninger alltid vil være midlertidig, og at det av hensyn til avskrivingsmulighetene for mer kostbare innretninger, utrykkelig ble pekt på at samtykke kan gis for bestemte, begrensede tidsrom.

Bestemmelsens ordlyd ble altså endret i 1997, men forarbeidene omtaler ikke i hvilken grad tillatelsene til skilt- og reklameinnretninger fortsatt kunne eller skulle gis midlertidig, altså inntil videre eller for et begrenset tidsrom. Spørsmålet omhandles imidlertid indirekte i gjeldende lov § 107 andre ledd som sier at «Dersom det kan skje uten hinder av tillatelse som er gitt for et bestemt tidsrom(...)». Dette indikerer at det kan gis tillatelser for et bestemt tidsrom. Bygningslovutvalget viser til at skilt- og reklame og lignende vanligvis behandles som midlertidige, søknadspliktige tiltak i kommunene. Forarbeidene til endringen i 1997 ikke gir holdepunkter for at det var ment å foreta noen endring på dette punkt. Departementet mener derfor at bestemmelsen fortsatt må forstås slik at det skal kunne gis tillatelser inntil videre eller for et bestemt tidsrom,

Departementet finner heller ikke nå grunnlag for å foreslå endringer på dette punktet, og viser blant annet til at mangelfullt vedlikehold kan medføre slitte og medtatte innretninger. Departementet viser også til at rehabilitering av bygningen eller området rundt, kan medføre at skjemmende eller sjenerende innretninger blir belastende i seg selv eller i forhold til omgivelsene. Departementet presiserer at en slik midlertidighet i utgangspunktet gjelder både for reklameinnretninger og for skilt, også virksomhetsskilt. Departementet ønsker likevel å presisere at det kan bestemmes tre former for varighet: Permanent, for et bestemt tidsrom eller for et ubestemt midlertidig tidsrom («inntil videre»). For tiltakshavers del antas det at kravet til midlertidighet ikke vil være noen stor belastning. I de fleste tilfeller må det antas å dreie seg om innretninger med relativt lav kostnad, eller i det minste innretninger som en er innstilt på å avskrive i løpet av en kortere periode.

Dette medfører at kommunen kan fastsette varigheten av en reklameinnretning som permanent, til en bestemt periode eller inntil videre. Departementet antar at hovedregelen bør være en bestemt periode, men at kommunen uttrykkelig må presisere i tillatelsen hvilket av de tre alternativene som skal gjelde, særlig av hensyn til bruk av pålegg, se nedenfor. Dersom tillatelsen er gitt for et bestemt tidsrom, vil den automatisk bortfalle når dette tidsrommet er over. Innretningen skal da fjernes av tiltakshaver uten at det er nødvendig med pålegg fra kommunen dersom det ikke er gitt tillatelse til forlengelse. Dersom innretningen ikke fjernes, inntrer et ulovlig forhold som kan forfølges med sanksjoner etter lovens kapittel 32. Det er imidlertid ingenting i veien for at kommunen i tillatelsen sier at innretningen etter det bestemte tidsrommet går over til å bli «inntil videre», med den virkning at den kan kreves fjernet dersom vilkårene i § 30-3 andre ledd tilsier det. En slik virkning må imidlertid fremgå uttrykkelig av tillatelsen, som ellers bortfaller.

Departementet peker på at lovforslagets § 20-3 andre ledd, som viderefører gjeldende lov § 85, om at plassering av midlertidige eller transportable bygninger, konstruksjoner eller anlegg skal kunne settes opp i inntil to måneder uten krav til søknadsbehandling, ikke gjelder for skilt- og reklameinnretninger. Dette fordi lovforslagets § 30-3 er en særbestemmelse i forhold til § 20-3.

Unntaket for skilt- og reklameinnretninger som verken krever søknad eller melding i dagens forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker (SAK) § 5 nr. 3 bokstav d, fokuserer på innretningens størrelse, ikke på varighet. Departementet foreslår en forskriftshjemmel som åpner for at kommunene også kan gis adgang til å unnta sporadisk reklame i forbindelse med arrangementer, fra søknadsplikten.

Departementet foreslår å videreføre de materielle vilkårene i gjeldende lov § 107 første ledd.

Flere høringsinstanser anser påleggshjemmelen i bestemmelsens andre ledd som overflødig. Bygningslovutvalget viser til at det klare utgangspunkt her bør være at en særbestemmelse er overflødig i de tilfeller hvor den kun gir myndighetene hjemmel til å gi pålegg om retting av forhold i strid med plan- og bygningsloven.

Departementet foreslår å presisere at det skal kunne gis tillatelser permanent, inntil videre eller for et bestemt tidsrom. Departementet finner det derfor hensiktsmessig å videreføre bestemmelsens særskilte påleggshjemmel. Dette fordi det er behov for en egen adgang til å kreve fjerning eller endring der tillatelsen er gitt for et ubestemt tidsrom (inntil videre), der forholdet i seg selv ikke trenger å ha vært ulovlig. Det er nok at kommunen på vurderingstidspunktet finner at tiltaket ikke lenger oppfyller de materielle vilkårene.

Departementet finner ikke grunnlag for å opprettholde Bygningslovutvalgets forslag om at kommunen uten hensyn til tillatelse som er gitt for et bestemt tidsrom, kan kreve fjernet eller endret ethvert tiltak som er i strid med bestemmelsens materielle vilkår. Departementet legger her avgjørende vekt på hensynet til avskrivingsmulighetene for mer kostbare innretninger.

Dette innebærer at der tillatelsen er gitt inntil videre, kan det gis pålegg om fjerning dersom forhold som ble ansett lovlige på søknadstidspunktet, nå vil stride mot de materielle vilkår i tillatelsen grunnet etterfølgende utvikling. Et eksempel kan være at det i mellomtiden er innført nye planbestemmelser. Tiltakshavers rettsvern er dermed sterkere der tillatelsen er gitt permanent eller for et bestemt, avgrenset tidsrom. Ved en permanent tillatelse kan fjerning bare kreves dersom tillatelsen kan omgjøres i medhold av forvaltningsloven § 35 eller etter andre hjemler, for eksempel der innretningen utgjør en fare. Etter departementets vurdering bør tillatelser for et bestemt tidsrom være hovedregelen. Det er derfor viktig at kommunen er presis med angivelsen av hvilket av de tre alternativene som gjelder.

Når det gjelder skilt- og reklameinnretninger utenfor tettbygde strøk, ber Miljøverndepartementet om at Biomangfoldlovutvalgets forslag om følgende tilføyelse i gjeldende lov § 107 første ledd «Frittstående reklameskilt eller reklameinnretning eller innskrift, tegning eller innretning på hus, trær, berg, stein og lignende i reklameøyemed må normalt ikke anbringes utenfor tettbygde strøk», vurderes av departementet. Bygningslovutvalget påpeker at dette forslaget innebærer en begrensning på oppføring av innretninger utenfor tettbygde strøk. Forslaget må, etter utvalgets mening, oppfattes slik at innretninger omfattet av gjeldende lov § 107 som hovedregel ikke skal oppføres utenfor tettbygde strøk. Utvalget fremhever videre at formuleringen må forstås slik at godkjennelse bare skal gis dersom hensynene bak bestemmelsen ikke vil ta skade av en slik oppføring utenfor tettbygde strøk. Ved vurderingen må det således tas utgangspunkt i hensynet til biologisk mangfold. Vurderingen vil dermed ligge tett opp til den vurderingen som gjøres ved dispensasjon fra bestemmelser i plan- og bygningsloven. Utvalget finner det ikke hensiktsmessig å trekke fram hensynet til biologisk mangfold som et særhensyn som skal ha innvirkning på plassering av skilt- eller reklame. Departementet støtter Bygningslovutvalgets vurdering og går ikke videre med Miljøverndepartementets forslag.

20.5.4 Varige konstruksjoner og anlegg

Departementet er enig med Bygningslovutvalget i at det er behov for en samlebestemmelse for materielle krav for varige konstruksjoner og anlegg, og at bestemmelsen om dette videreføres. Bestemmelsen regulerer søknadspliktige tiltak som ikke umiddelbart omfattes av andre bestemmelser i loven. Det er derfor i første ledd sagt at bestemmelsene gitt i eller i medhold av loven gjelder så langt de passer.

Formålet med bestemmelsen er at kommunen får anledning til å vurdere virkningen av tiltaket i forhold til blant annet terrenget og omgivelsene ellers. Ved vurderingen av «så langt det passer» må det blant annet tas hensyn til krav om tilgjengelighet og miljøforhold. Miljøforhold vil også omfatte krav etter lov om naturmangfold, når den blir iverksatt. Det er likevel kommunen som må vurdere hvilke forhold som er relevante i den enkelte sak. I passusen «så langt det passer» ligger dermed et visst skjønn for kommunen til å vurdere hvilke forhold som må vurderes.

Det er ikke definert nærmere i loven hva som vil være et vesentlig terrenginngrep. Det vises til omtalen av gjeldende rett i punkt 20.2.4 for hvordan dette begrepet skal forstås. Det er ikke ment å gjøre endringer i denne forståelsen av begrepet. Departementet foreslår også å opprettholde forskriftshjemmelen om det saklige virkeområdet for bestemmelsen, og hvilke bestemmelser i loven som skal gjelde.

20.5.5 Midlertidige innretninger

Departementets forslag til ny bestemmelse i § 30-5 omfatter i utgangspunktet de tiltak som er regnet opp i gjeldende lov § 93, men hvor det aktuelle tiltaket skal plasseres for et begrenset tidsrom. Det er ikke krav til nabovarsel etter dagens meldingsordning. Utvalget foreslår at det ikke skal være nødvendig med nabovarsel ved plassering av mindre tiltak eller ved plassering av tiltak inntil to måneder, jf. både utvalgets og departementets forslag til § 20-3.

Etter departementets forslag vil reglene om nabovarsel gjelde for plassering som blir søknadspliktig fordi den skal gjelde lenger enn to måneder. Nabohensyn vil ha noe begrenset vekt ved plassering av midlertidige tiltak, og det skal generelt noe mer til før nabohensyn får gjennomslag. På denne bakgrunn kunne det være hensiktsmessig og lite betenkelig å unnta midlertidige innretninger fra krav om nabovarsel. Det er imidlertid åpnet for å gjøre unntak fra nabovarsel i den enkelte sak, jf. forslagets § 21-3 andre ledd, der søkeren kan fritas fra å varsle naboer og gjenboere når deres interesser ikke eller i liten grad berøres av den aktuelle innretningen. Dette betyr at det kan tas hensyn til innretningens omfang og påvirkning, samt for hvor lenge det søkes plassering, noe som gir en fleksibel løsning. Departementet mener det er rimelig at naboer skal få anledning til å gi merknader ved plassering av større innretninger som skal bli stående i inntil to år. Departementet foreslår derfor at bestemmelsene om nabovarsel skal gjelde for plassering av midlertidige innretninger, og at unntak må vurderes fra sak til sak.

I utgangspunktet vil det være tiltakshaver selv som er ansvarlig overfor kommunen for midlertidige tiltak, slik at det normalt ikke kreves ansvarlige foretak. Ved særlig kompliserte eller risikofylte konstruksjoner må imidlertid kommunen som ledd i den ordinære søknadsdokumentasjonen, kunne kreve at tiltakshaver godtgjør at utføringen vil skje ved bruk av tilstrekkelig fagkompetanse. Det vil samtidig være mulig å kreve uavhengig kontroll i slike tilfeller, jf. forslaget til § 24-1.

De materielle vilkår for plassering av midlertidige innretninger videreføres i forslaget til § 30-5. Departementet er enig i at det fortsatt er behov for å vurdere plassering av slike tiltak i forhold til ulemper for omgivelsene. Dette vil også være et supplement i forhold til den vurdering som gjøres i forhold til arealplaner og eventuelle planbestemmelser.

Det er foreslått at hensynet til natur- og kulturmiljøet tas inn i bestemmelsen. Departementet mener at dagens bestemmelse, hvor plassering ikke skal medføre «vesentlige ulemper for omgivelsene», vil omfatte de nevnte hensyn. Det er hensiktsmessig at bestemmelsen er generelt utformet på dette punktet. Det er ellers en fare for at bestemmelsen vil oppfattes slik at andre hensyn som ikke blir særlig nevnt i ordlyden, ikke kan være en del av kommunens begrunnelse for å avslå plassering av et tiltak.

Etter gjeldende regler gjelder bestemmelser gitt i eller i medhold av loven så langt de passer. Departementet mener at også denne bestemmelsen bør videreføres på samme måte som for varige konstruksjoner og anlegg. Regler om brannkrav, avstandskrav, tilgjengelighet, miljøforhold og arkitektonisk utforming er eksempler på bestemmelser som i utgangspunktet får anvendelse på midlertidige innretninger. Departementet foreslår videre at forskriftshjemmelen videreføres, slik at det kan gis nærmere regler om plassering og hvilke andre krav som skal gjelde.

Når det gjelder rettsvirkning av arealplaner for midlertidige innretninger, mener departementet det er gode grunner for å opprettholde dagens regler. I dag er det slik at plassering av innretninger ikke må være til vesentlig ulempe for gjennomføring av kommuneplanens arealdel, og heller ikke vanskeliggjøre gjennomføring av reguleringsplan eller bebyggelsesplan, jf. gjeldende lov §§ 20-6 og 31. Om en innretning vil få slike virkninger i forhold til planen, vil bero på en konkret vurdering. Gjennomføring av en arealplan vil som regel gå over en viss tid. Derfor skal det normalt mye til før en kan si at en midlertidig plassering av en innretning får slike virkninger som nevnt. Departementet viderefører utvalgets forslag som innebærer at innretninger som skal plasseres for inntil to år, ikke skal kunne nektes med mindre planen eksplisitt forbyr tiltaket.

Det kan synes lite hensiktsmessig med en dispensasjonsbehandling for tiltak som plasseres for et kortere tidsrom enn to måneder. Departementet vil peke på at kommunen uansett har en mulighet til å kreve tiltak fjernet dersom den mener plasseringen er til vesentlig ulempe for omgivelsene. Ulempevurderingen som foreslås videreført, vil i stor grad kunne benyttes. Departementet mener derfor det ikke vil være behov for å måtte bruke bestemmelsene om dispensasjon.

En kan tenke seg en differensiert rettsvirkning i forhold til hvor lenge et tiltak skal stå, slik at dispensasjon kun er nødvendig ved plassering lenger enn et bestemt tidsrom. Departementet er enig med utvalget i at dette vil gi en uoversiktlig og lite hensiktsmessig løsning.

Arealplaner skal etter forslaget fra Miljøverndepartementet i Ot.prp. nr. 32 (2007–2008) være bindende for «bygge- og anleggstiltak, fradeling og andre tiltak og endringer av arealbruk», jf. forslagets §§ 11-6 første ledd og 12-4 første ledd. Videre kan tiltak, herunder midlertidige konstruksjoner, ikke være i strid med planenes arealformål og bestemmelser, jf. andre ledd i §§ 11-6 og 12-4. Dette skal forstås slik at tiltak i strid med planen og dens bestemmelser, ikke er tillatt selv om de ikke er søknadspliktige.

Midlertidige og flyttbare tiltak som skal stå i kort tid vil ikke være i strid med planer, med mindre det er gitt planbestemmelser etter §§ 11-9 nr. 6 eller 12-7 som begrenser eller forbyr slike tiltak, jf. § 11-6. Det vil bli gitt forskrift om hvilke typer tiltak som ikke kan forbys i bestemmelser til planer. Det vises til merknadene til § 11-6 i Ot.prp. nr. 32 (2007–2008)

20.5.6 Fritidsbebyggelse

Departementet er enig i at det bør være en sterkere regulering av tilknytningsplikt til vann- og avløpsanlegg for fritidsbebyggelse. Det vises til den begrunnelsen som er gitt av Bygningslovutvalget om at fritidsbebyggelse oppføres med langt høyere standard, og brukes hyppigere, enn tidligere. Høringsinstansene har gitt uttrykk for liknende synspunkter.

I tråd med Bygningslovutvalgets forslag opprettholdes dagens utgangspunkt om at fritidsbebyggelse er unntatt fra tilknytningsplikt til vann og avløp, men slik at kommunen kan vedta planbestemmelser som sier at tilknytningsplikten også skal gjelde for bestemte områder lagt ut til fritidsbebyggelse. Dette vil også gjelde tilknytningsplikten for eksisterende bebyggelse der vann- eller avløpsledning «går over eiendommen eller i veg som støter til den, eller over nærliggende areal», jf. forslagets §§ 27-1 andre ledd og 27-2 nr. 2 andre ledd.

En regulering som gir kommunene adgang til å vurdere når det er hensiktmessig å innføre tilknytningsplikt, støttes av flere av høringsinstansene. Det er også innkommet forslag om at de materielle krav bør gjelde fullt ut for fritidsbebyggelse. Det er særlig ved fortetting i eksisterende hyttefelt, at det er vist til behov for en klar hjemmel for tilknytning. Det er også vist til at unntaksbestemmelsene i § 27-1 tredje ledd og § 27-2 nr. 2 andre ledd vil være tilstrekkelig til å hjemle nødvendige unntak for fritidsbebyggelse.

Departementet mener kommunens adgang til å regulere disse forhold i arealplaner gir en tilstrekkelig og god regulering av tilknytning til vann og avløp for fritidsbebyggelse. Dette gir også en fleksibel ordning der kommunene ved sin arealplanlegging, kan vurdere for hvilke områder det er aktuelt å kreve slik tilknytning. Departementet viser særlig til at noen kommuner legger opp til lavere standard for flere utbyggingsprosjekter, herunder forbud mot tilknytning, for å hindre at fritidsboliger brukes som helårsbolig, og for å minske presset på omgivelsene. Departementet viser videre til at de hyttefeltene som, på grunn av antallet enheter og tettheten i plassering, bør knyttes til vann- og avløpsanlegg, i de aller fleste tilfeller vil omfattes av arealplan. Kommunen har således verktøy for å kreve tilknytning i disse tilfellene.

Departementet viderefører den særskilte hjemmelen til å gi forskrifter om saksbehandlingsregler og materielle krav for fritidsbebyggelse. Den generelle forskriftshjemmelen som er foreslått av utvalget, videreføres ikke. Av hensyn til rettssikkerhet og brukervennlighet gis derfor forskriftshjemmelen i tilknytning til den konkrete bestemmelsen forskriften gjelder.