27 Merknader til de enkelte paragrafer i lovforslaget

27.1 Kapittel 16 Ekspropriasjon

Til kapittel 16 Ekspropriasjon

Kapittelet viderefører gjeldende lov kapittel VIII, og tilsvarer Bygningslovutvalgets forslag til kapittel 33, bortsett fra gjeldende lov § 42 om grunneiers rett til å kreve innløsning, som er flyttet til lovforslaget § 15-2, jf. Ot.prp. nr. 32 (2007–2008). Denne er plassert sammen med de øvrige reglene om erstatning og innløsning. Også denne bestemmelsen videreføres uendret. I bestemmelsene om ekspropriasjon er det foretatt mindre språklige endringer av hensyn til tilpasning til nye bestemmelser i plandelen av loven. Ordlyden i de nye forslagene til bestemmelser er endret fra «reguleringsplan og bebyggelsesplan» til «reguleringsplan». Departementet presiserer at begrepet «reguleringsplan» også omfatter gjeldende bebyggelsesplaner.

Reguleringsformålet «fornyelse» i gjeldende lov § 25 nr. 8 er opphevet, og inngår nå som hensynssone etter forslag til ny § 12-6 og grunnlag for planbestemmelse etter forslag til ny § 12-7. Det gjeldende reguleringsformålet brukes bare i liten grad, og etter Miljøverndepartementets og Kommunal- og regionaldepartementets vurdering er det ikke grunnlag for å opprettholde gjeldende regler i § 35 nr. 4 om at eier ikke selv har rett til å bygge ut i henhold til plan, § 35 nr. 6, som sier at annet rettssubjekt kan stå for ekspropriasjon til fornyelse, og § 44, som gjør kravet på erstatningstomt og midlertidig husrom gjeldende også for fornyelse. Disse spesialreglene foreslås dermed ikke videreført. I tillegg er særregelen i gjeldende lov § 31 nr. 8 om femårsfrist for ekspropriasjon til fornyelse (i motsetning til ti år, som gjelder ekspropriasjon til andre formål) ikke foreslått videreført.  

Til § 16-1 Definisjon

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 34 og videreføres uendret.

Til § 16-2 Ekspropriasjon til gjennomføring av reguleringsplan

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 35. Bestemmelsen er justert for å tilpasses ny nummerering. Ettersom fornyelse ikke lenger er eget reguleringsformål, er de særskilte bestemmelser som gjaldt ekspropriasjon til dette formålet tatt ut.

Ekspropriasjon må gjennomføres innen ti år etter at reguleringsplanvedtaket er kunngjort. Det framgår av forslaget til ny § 12-4 fjerde ledd at reguleringsplan er grunnlag for ekspropriasjon, men fristens lengde er nå flyttet til ekspropriasjonskapittelet, til nytt andre punktum i § 16-2 første ledd. 

Til § 16-3 Ekspropriasjon uavhengig av reguleringsplan

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 36.

Til § 16-4 Ekspropriasjon til vann- og avløpsanlegg mv.

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 37 og er justert til ny nummerering.

Til § 16-5 Grunneiers rett til ekspropriasjon til atkomst, avløpsanlegg og fellesareal samt parkbelte i industriområde

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 38.

Til § 16-6 Tomtearrondering

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 39.

Til § 16-7 Tidspunkt for ekspropriasjon

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 40.

Til § 16-8 Forsøkstakst

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 41.

Til § 16-9 Utvidelse av ekspropriasjon

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 43.

Til § 16-10 Erstatningstomt, midlertidig husrom

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 44.

Til § 16-11 Statens og fylkets overtakelse av eiendom

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 45.

Til § 16-12 Skjønn

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 59. Gjeldende lov §§ 60 og 61 om særskilte skjønnsretter i byggesaker oppheves. Saker om innløsning og skjønn i medhold av lovforslaget § 27-3 og § 28-3 siste ledd følger reglene om lensmannskjønn etter skjønnsprosessloven, for å få til en forenklet behandling. Saker om ekspropriasjon følger skjønnsprosessloven kapittel 2 om ekspropriasjonsskjønn.

27.2 Kapittel 17 Utbyggingsavtaler

Til kapittel 17 Utbyggingsavtaler

Bestemmelsene om utbyggingsavtaler videreføres uendret. «Reguleringsplan» betyr også her gjeldende bebyggelsesplaner.

Til § 17-1 Definisjon

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 64.

Til § 17-2 Forutsetning for bruk av utbyggingsavtaler

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 64a. Det er føyd til at vedtaket fattes av kommunestyret selv, siden bestemmelsen om delegasjonssperre i gjeldende lov § 8 ikke videreføres.

Til § 17-3 Avtalens innhold

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 64b.

Til § 17-4 Saksbehandling og offentlighet

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 64c.

Til § 17-5 Klage

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 64d.

Til § 17-6 Forskrifter

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 64e.

Til § 17-7 Dispensasjon. Samtykke til å fravike reglene

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 64.

27.3 Kapittel 18 Opparbeidelsesplikt og refusjon av utgifter til veg, vann og avløp mv

Til § 18-1 Krav om opparbeidelse av veg og hovedledning for vann og avløpsvann

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak Bygningslovutvalgets forslag til § 27-3 og gjeldende lov § 67. Det er foretatt noen mindre endringer og presiseringer i forhold til gjeldende rett.

«Regulert strøk» i første ledd, første punktum omfatter strøk som er regulert gjennom arealplan. Opparbeidelsesplikten inntrer ved opprettelse og endring av eiendom, nybygging og større arbeider på eksisterende bygning. Ikke ethvert påbygg, tilbygg, endring eller utvidelse av bruk vil utløse opparbeidelsesplikt. Tiltaket må være av en slik art eller omfang at det medfører en slik økning av belastning på infrastrukturen at det er å sammenligne med en ny enhet. For eksempel vil en ny boenhet eller en bruksendring fra bolig til næring som regel utløse krav om opparbeidelse.

Det er presisert i bestemmelsen bokstav a at det bare er regulert offentlig veg som omfattes av opparbeidelsesplikten. Angivelsen i gjeldende § 46 nr. 1 tredje og fjerde punktum av veganlegg som omfattes av opparbeidelsesreglene og refusjonsbestemmelsene, flyttes og tas inn i lovforslagets første ledd bokstav a. Oppramsingen er utvidet med gatetun og busslommer. Dette innebærer ikke endringer i gjeldende rett. Paragraf 18-1 første ledd a er justert, ved at plikten til å opparbeide til 20 meters bredde ikke lenger er nærmere beskrevet til å omfatte «grunnerverv og opparbeiding». Endringen er rent redaksjonell, og innebærer ikke realitetsendringer, siden opparbeidelsesplikten uansett omfatter både å skaffe disposisjonsrett over grunnen og opparbeidelse av anlegget. Bokstavene b og c er en videreføring av gjeldende bestemmelser.

Refusjon etter gjeldende lov § 46 nr. 1 er blant annet knyttet til opparbeidelse som ligger innenfor rammene av § 67. Denne sammenhengen videreføres i nye §§ 18-1 og 18-3.

Andre ledd første punktum viser til kommunens adgang til å gi bestemmelser etter forslaget til ny § 11-9 nr. 3 i plandelen av plan- og bygningsloven, jf. Ot.prp nr. 32 (2007–2008). Andre punktum er nytt og gir kommunen anledning til å stille kvalitetskrav og dimensjoneringskrav til de tekniske anleggene. Kravene må begrunnes i at de sikrer at det samlede kommunale vei, vann- og avløpsnettet får en hensiktsmessig og rasjonell drift. Kommunen kan ikke stille strengere krav enn det som følger av egne spesifikasjoner for tilsvarende kommunale anlegg og kravene må ligge innenfor de rammer lovgivningen setter.

I tredje ledd presiserer departementet gjeldende praksis, som går ut på at anlegg som opparbeides etter gjeldende lov § 67 ikke behøver å ferdigstilles før tiltaket som utløser opparbeidelsen igangsettes. Det foreslås videre en ny regel om at utsatt opparbeidelse ved opprettelse og endring av eiendom etter første punktum eller ved midlertidig dispensasjon, skal være betinget av en tinglyst erklæring på eiendommen. Kravet innebærer i realiteten ikke endringer for tiltakshaver eller grunneier, siden forpliktelsen uansett gjelder. Tinglyst erklæring vil imidlertid synliggjøre forpliktelsen om opparbeidelse for panthavere og framtidige eiere, og kan lette refusjonsoppgjør og kommunens senere krav om opparbeidelse. I enkelte tilfeller kan kommunen ha behov for sikkerhet for oppfyllelse av forpliktelsen, for eksempel ved at det stilles bankgaranti for ferdigstillelse av anleggene. Hjemmelen for å stille slikt krav framgår av leddets tredje punktum.

Fjerde ledd tilsvarer gjeldende lov § 67 nr. 2. Begrepet «delings- eller byggetillatelse» er endret til «tillatelse etter § 20-1».

I femte ledd opprettholdes regelen i gjeldende lov § 67 nr. 4 om kommunens overtakelse av ferdigstilt anlegg.

I sjette ledd foreslås en endring i forhold til gjeldende lov § 67 nr. 4, ved at kommunen kan kreve overtakelse av veg og hovedledning for vann og avløpsvann før disse er ferdigstilt. Grunnen er at tiltakshaver av og til utsetter ferdigstillelsen for å dra fordel av å besitte anlegget. Kommunen kan i slike tilfeller ha behov for å overta, for eksempel for å sikre videreføring av anlegget. Kommunen vil i slike tilfeller tre inn en i forholdsmessig del av refusjonskravet for å få dekket sine utgifter. Der betingelsene for å kreve refusjon ikke er til stede, kan kommunen kreve sine utgifter refundert fra tiltakshaver.

Der tiltaket som utløser opparbeidelsen ikke er ferdig, foreligger ingen plikt til overtakelse etter § 18-1. Der kommunen overtar før ferdigstillelse, får den også ansvaret for ferdigstillelse.

Til § 18-2 Krav til opparbeidelse av fellesareal og av parkbelte i industriområde

Bestemmelsen tilsvarer Bygningslovutvalgets forslag til § 28-8 og er en videreføring av § 67a i gjeldende lov. Overskriften er endret for å tydeliggjøre at bestemmelsen omhandler både fellesareal ved utbygging og parkbelte i industriområde hver for seg. Grensen for hvilke tiltak som kan kreves opparbeidet er ikke utvidet i forhold til gjeldende rett.

Til § 18-3 Refusjonsberettigede tiltak

Bestemmelsen tilsvarer Bygningslovutvalgets forslag til § 36-1 og er en videreføring av gjeldende lov § 46.

Bestemmelsen gir den nødvendige lovhjemmel for å kreve refusjon for utgifter til veg, vann og avløpsanlegg og fellesarealer. Endringene er hovedsakelig av presiserende og redaksjonell art. Det er en sammenheng mellom refusjonsplikten og de krav til teknisk infrastruktur som kan stilles overfor den enkelte etter § 18-1. For å synliggjøre denne sammenhengen, er det foretatt redaksjonelle endringer som bringer ordlyden i § 18-3 første ledd (gjeldende § 46) i samsvar med ordlyden i § 18-1 (gjeldende § 67). Refusjon kan derfor bare kreves for opparbeidelse av hovedledningsanlegg som er pålagt av kommunen. De utgifter som kan kreves refundert, er ikke bare knyttet til bygging av ledninger for vann og avløpsvann. Utgiftene omfatter også kostnader til bortledning av overvann for de kommuner som krever separering av spillvann og overvann. Videre er ordlyden endret slik at første punktum gir uttrykk for at det er før tiltakshaver igangsetter tiltakene at refusjonsprosessen må iverksettes, jf. formuleringen «vil legge» i stedet for «har lagt» i gjeldende § 46 nr. 1 første punktum. Det er også føyd til at det kan kreves refusjon for pålagt fornying av tekniske anlegg

Etter bestemmelsen kan både private og offentlige som bygger veg og hovedledningsanlegg kreve refusjon. I § 46 er det i dag bestemt at private refusjonskrav er betinget av at tiltaket er pålagt i medhold av § 67. I praksis er kravet ikke oppfattet så strengt. Det er tilstrekkelig at bygningsmyndigheten under byggesaken har gitt uttrykk for at tiltaket må utføres som betingelse for å få byggetillatelse. Ordlyden er endret slik at det er tilstrekkelig at tiltaket kan pålegges i medhold § 18-1, det er altså ikke nødvendig at det er gitt et pålegg.

Det er ikke foreslått endringer i andre ledd utover en nærmere presisering av at private refusjonskrav for fellesarealer og parkbelter langs industristrøk er betinget av at tiltaket kan pålegges i medhold av § 18-2 (gjeldende § 67a). Dermed synliggjøres også her sammenhengen med opparbeidelsesplikten. Denne sammenheng er videreført i § 18-5 (gjeldende § 48).

Til § 18-4 Refusjonsenheten

Bestemmelsen tilsvarer Bygningslovutvalgets forslag til § 36-2 og er en videreføring av gjeldende lov § 47.

Bestemmelsen fastlegger refusjonsenheten. Det foreslås ingen realitetsendringer. I bestemmelsens andre ledd er det presisert at det bare er ved tiltak som faller inn under § 18-3 andre ledd første punktum at planen utgjør en avgrensning av enheten. I alle andre tilfeller er det strekningen for en sammenhengende opparbeidelse, omlegging eller utvidelse, som utgjør refusjonsenheten.

Til § 18-5 Utgifter som kan kreves refundert

Bestemmelsen tilsvarer Bygningslovutvalgets forslag til § 36-3 og er en videreføring av gjeldende lov § 48.

Bestemmelsen angir hvilke utgifter den refusjonsberettigede kan kreve tilbake, og gir som i dag anledning til å kreve tilbake samtlige utgifter som har vært nødvendige for å få utført tiltaket. Det framgår direkte av bestemmelsen at det bare er de utgifter som er nødvendige for å oppfylle kravene pålagt etter §§ 18-1 og 18-2 (gjeldende lov §§ 67 og 67a) som kan kreves tilbake. Tiltak som faller inn under forslaget til § 18-3 andre ledd tredje punktum (gjeldende lov § 46 nr. 2, andre punktum), kan ikke kreves oppfylt etter §§ 18-1 og 18-2 (gjeldende lov §§ 67 og 67a). I disse tilfellene er henvisningen til disse bestemmelsenes dimensjoneringsgrenser uten betydning, og dette er det tatt hensyn til ved den redaksjonelle utforming av bestemmelsen.

Til § 18-6 Refusjonspliktig areal

Bestemmelsen tilsvarer Bygningslovutvalgets forslag til ny § 36-4 og er en videreføring av gjeldende lov § 49.

Det er foretatt noen justeringer i bestemmelsen. Utgangspunktet er at alle de som får nytte av et veg-, vann- eller avløpsanlegg, har fått en verdistigning på sin eiendom som det er naturlig at de må betale for.

Bestemmelsens første ledd første punktum er endret ved at gjeldende formulering erstattes av formuleringen «belastes ubebygd areal som blir byggeklart etter §§ 18-1 og 18-2». Endringen presiserer at det er en forutsetning for at areal skal bli refusjonspliktig, at det gjennom tiltaket har fått oppfylt forpliktelser som følger av § 18-1 og eventuelt § 18-2. Hvilke arealer det er, skal kommunen avgjøre konkret ut fra kriteriene i §§ 18-1 og 18-2. Det ledende synspunkt vil særlig være hvilke areal som vil kunne oppnå byggetillatelse som følge av tiltaket.

Siste del av første punktum i bestemmelsens første ledd er endret for å presisere at også bakenforliggende eiendommer som får lovlig tilknytning til vei, vann- og avløpsledninger gjennom privat veg eller stikkledning, regnes som refusjonspliktig areal. Dersom det er nødvendig å bygge felles avkjørsel, eller etablere privat fellesledning, er dette heller ikke noe hinder for refusjon. Det gjelder selv om fellesavkjørselen/fellesledningen ennå ikke er lagt. Utgiftene til etablering av fellesavkjørsel/fellesledning vil i tilfelle kunne kreves refundert som en egen refusjonsenhet. Om dette vises til § 18-4 andre ledd.

Med «byggeklart» menes det ikke at det er en forutsetning for refusjonsplikt at det ubebygde arealet er regulert til utbyggingsformål, men det må være sannsynlig at tillatelse til tiltak vil kunne oppnås. Er området regulert, er det sterk presumsjon for at utbygging kan finne sted. Skal på den annen side arealer i et regulert byggeområde unntas fra refusjonsplikt, må det foreligge sikre holdepunkter for at planen vil bli endret til for eksempel friluftsområde eller andre arealbruksformål som stenger for utbygging. Er området ikke planvurdert for utbygging, kan det ikke stilles krav om opparbeidelse etter §§ 18-1 og 18-2. Det utelukker imidlertid ikke refusjonsplikt. Dersom det er på det rene at tomta vil kunne bebygges på et senere tidspunkt som følge av at vei, vann og avløp inn i området foreligger, og det vil tilfredsstille et framtidig krav etter § 18-1 eller § 18-2, er dette i seg selv tilstrekkelig.

Det følger av første ledd andreog tredje punktum at også de bebygde eiendommer vil bli pålagt refusjonsplikt, dersom betingelsene i bestemmelsene er oppfylt. Det er et vilkår at søknad om byggetillatelse for tilbygget eller påbygget ville ha utløst krav etter forslaget § 18-1, og at tiltaket oppfyller forpliktelsen.

Andre ledd tilsvarer gjeldende lov § 49 nr. 1 siste punktum. Tredje ledd tilsvarer gjeldende lov § 39 nr. 2 andre ledd. Fjerde ledd tilsvarer gjeldende lov § 49 nr. 2.

Til § 18-7 Fordelingsfaktorene

Bestemmelsen tilsvarer Bygningslovutvalgets forslag til § 36-4 nr. 1 og 2 og er en videreføring av gjeldende lov § 50.

Bestemmelsen angir hvordan det refusjonsberettigede beløp skal fordeles innbyrdes på de refusjonspliktige areal. Gjeldende § 50 nr. 1 første ledd videreføres som første ledd, første og andre punktum i ny bestemmelse.

I tredje punktum videreføres kommunens adgang til å legge andre faktorer til grunn for hele eller deler av kommunen.

Verdistigningsbegrensningen som innebærer at det beløp som kan kreves refundert, begrenses til verdiøkningen på den aktuelle eiendommen, videreføres i andre ledd. Adgangen til å kreve verdistigningen fastsatt ved takst oppheves. Dersom det er påberopt fra en grunneier eller fester at vedkommendes andel av refusjonsoppgjøret overstiger verdiøkningen på eiendommen, må kommunen ta stilling til dette etter § 18-8 andre ledd.

Til § 18-8 Godkjenning av planer og foreløpig beregning av refusjon

Bestemmelsen erstatter gjeldende lov §§ 52-54. Bestemmelsen tar opp i seg elementer av Bygningslovutvalgets forslag til §§ 36-6, 36-7og 36-8.

Bestemmelsens f ørste ledd, første punktum pålegger den som akter å kreve refusjon å la utarbeide planer for tiltaket med tegninger, kart og kostnadsoverslag.

Andre og tredje punktum pålegger tiltakshaver å utarbeide forslag til foreløpig refusjonsberegning. Bestemmelsen innebærer at det er tiltakshaver som får ansvaret for å utarbeide forslag til refusjonsfordeling for de enkelte berørte eiendommene etter reglene i § 18-7. Der den framtidige utnyttelsen av en eller flere eiendommer er uklar, må kommunen etter forespørsel fra tiltakshaver, kunne fastsette denne før forslaget til refusjonsfordeling utarbeides.

Materialet sendes berørte grunneiere og festere til uttalelse. Disse får tre uker på seg til å kommentere forslaget. Uttalelsene oversendes tiltakshaver. Tiltakshaver kommenterer uttalelsene og foretar eventuelle justeringer, før saken sendes til kommunen til behandling. Er det påberopt fra en berørt at utgiftene overstiger verdistigningen på vedkommendes eiendom, må dette kommenteres, eventuelt må fordelingen justeres i tråd med prinsippet i § 18-7 andre ledd.

Formålet med bestemmelsen er å framskaffe et materiale som kommunen kan bruke når den vedtar den foreløpige beregningen av refusjon etter bestemmelsens andre ledd. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 18-9 andre ledd andre og tredje punktum som fastsetter at godkjent tilbud og kostnadsoverslag for utførelsen gjøres bindende. Dette innebærer at kostnadene ikke skal overstige det oppgitte beløp vesentlig og i alle fall ikke med mer enn 15 % av kostnadsoverslaget.

Tar tiltakshaver forbehold, vil begrensningen ikke gjelde denne del av tilbudet/kostnadsoverslaget. Av hensyn til de berørte bør kommunen ved sin praktisering av bestemmelsen være restriktiv med å akseptere forbehold knyttet til overslaget. Siktemålet må være at de priser som oppgis på dette stadium er realistiske. Viser det seg når regnskapet foreligger at postene er vesentlig overskredet, kan det vær grunn til å vurdere om utgiftene ikke har vært nødvendige. Da er det heller ikke noen grunn til å anerkjenne disse som ledd i refusjonsberegningen.

Kommunen skal fortsatt vurdere og, dersom den finner grunnlag for det, godkjenne refusjonsfordelingen. Dersom det er påberopt at det ilagte beløp overstiger verdiøkningsbegrensningen, må kommunen ta stilling til dette i tråd med det som følger av § 18-7 andre ledd. Utgangspunktet for vurderingen må være presumsjonen for at en oppfyllelse av kravet om opparbeidelse av tekniske anlegg vil innebære en verdiøkning. Den som påberoper at denne forutsetningen ikke er til stede må kunne sannsynliggjøre dette. Kommunen kan også vurdere verdiøkningen av eget tiltak, dersom den anser at det foreligger et klart misforhold. Finner kommunen at verdiøkningsbegrensningen kommer til anvendelse, foretar den en skjønnsmessig reduksjon av refusjonskravet, eller lar det bortfalle i sin helhet. Det reduserte beløp fordeles på de resterende refusjonsarealer, innenfor rammen av deres antatte verdiøkning. Grunneiere, festere og tiltakshavere kan påklage kommunens foreløpige refusjonsvedtak, også verdiøkningsvurderingen, eller eventuelt reise sak for domstolen om lovligheten av refusjonen, jf. § 18-12 og merknadene til denne bestemmelsen.

Ved domstolsprøving av verdistigningsspørsmålet forutsettes det at de alminnelige regler om domstolskontroll med forvaltningen får anvendelse. Det betyr at domstolene ikke prøver det konkrete skjønn, men alene kontrollerer rettsanvendelsen, saksbehandlingen og det faktiske grunnlag skjønnet bygger på. I tillegg kommer selvfølgelig også de alminnelige regler om kontroll med myndighetsmisbruk. Spørsmålet om en eiendom har fått verdistigning som er lik eller overstiger refusjonsbeløpet, inngår i rettsanvendelsesskjønnet, og kan prøves av domstolen. Departementet finner ikke behov for å endre lovteksten for å presisere dette.

Kommunens vedtak blir en bindende ramme for refusjonsoppgjøret. Godkjenningen av planene og fastsettelsen av antatt utnyttelse, refusjonsenheten, hvem som er refusjonspliktig og refusjonsfordelingen, herunder verdiøkningsspørsmålet vil være enkeltvedtak og kan påklages.

Tredje ledd er en videreføring av gjeldende lov § 54 og tilsvarer i det vesentligste Bygningslovutvalgets forslag til § 36-8. Formålet med bestemmelsen er å sikre at rammen for refusjonsberegningen er fastlagt før arbeidet påbegynnes. Lovens uttrykk «påbegynnes» sikter til arbeider i marken.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrifter til bestemmelsen. Forskriftene kan stille nærmere krav til innholdet i planer for tiltakene, kostnadsoverslag og forslaget til refusjonsfordeling.

Til § 18-9 Fastsetting av refusjon

Bestemmelsen tilsvarer Bygningslovutvalgets § 36-9 og er en videreføring av gjeldende lov § 55, som pålegger kommunen å treffe refusjonsvedtak når tiltaket er fullført.

Den refusjonsberettigede skal sette opp et regnskap over faktiske medgåtte utgifter. Andre leddandre og tredje punktum er nye. Nødvendige utgifter til å fullføre tiltaket slik det er godkjent etter § 18-8 kan tas med som medgåtte utgifter. Utgiftene til utførelsen skal bygge på godkjent bindende pristilbud. Er utførelsen fastsatt ved godkjent kostnadsoverslag, kan overslaget ikke fravikes vesentlig og i alle fall ikke med mer enn 15 %

I tillegg til utførelseskostnader, inngår utgifter til prosjektering og erverv av nødvendig grunn og rettigheter. Utbyggers egne finansieringsomkostninger kan i en viss utstrekning tas med. Også de faktiske utgifter i forbindelse med refusjonssaken kan i rimelig utstrekning legges inn i kravet. Det er kommunen som skal foreta regnskapskontrollen. Når den er foretatt, skal kommunen foreta en ny foreløpig refusjonsfordeling, nå basert på de faktisk medgåtte utgifter. Ved fordelingen må kommunen ta endelig stilling til areal, enhet og utnyttelse, og kommunen må også ha en oppfatning av forholdet til verdistigning etter § 18-7 andre ledd dersom det foreligger vesentlige endringer i beløpet, og en part i denne omgangen har påberopt at verdiøkningsbegrensningen er overskredet. Deretter skal fordelingen sendes til refusjonskreditor og de berørte grunneiere for uttalelse. Fristen for uttalelse er tre uker. Formålet er å gi de berørte anledning til å uttale seg om kommunens endelige fordeling. Etter at de økonomisk berørte har hatt anledning til å uttale seg, treffer kommunen det endelige refusjonsvedtaket.

Av hensyn til effektivitet i refusjonssaken gis det i § 21-8 hjemmel for å pålegge frister ved behandling av refusjonssaken i kommunen.

Refusjonsavgjørelsene er både gjenstand for forvaltningsmessig klage og eventuell rettslig prøving. Som andre vedtak gjort av de kommunale bygningsmyndigheter kan de påklages, jf. gjeldende lov § 15 og § 1-9 i Ot.prp. nr. 32 (20072008). Klageavgjørelsen kan bringes inn for domstolene etter de alminnelige regler i tvisteloven. Søksmålsfristen er uttømmende regulert i § 18-12.

Til § 18-10 Forfallstidspunktet

Bestemmelsen tilsvarer Bygningslovutvalgets forslag til § 36-10 og er i det vesentligste en videreføring av gjeldende lov § 56, men med enkelte presiseringer.

Første leddviderefører hovedregelen om at forfallstidspunktet er fem uker etter at refusjonsvedtaket etter § 18-9 er meddelt refusjonskreditorene.

Andre ledd første punktum er endret for å presisere forfallstidspunktet for refusjonspliktig areal etter § 18-6 første ledd andre og tredje punktum. Andre punktum presiserer forfallstidspunktet der det er hindringer for utbygging som tiltakshaver ikke rår over. I slike tilfeller skal refusjonsbeløpet indeksreguleres etter konsumprisindeksen, jf. tredje punktum.

Etter tredje ledd kan refusjonsdebitor, der det offentlige er kreditor, kreve å få betale refusjonskravet over fem årlige terminer. Nytt andre punktum gir departementet hjemmel til å fastsette renten.

Fjerde leddpresiserer at forsinkelsesrenteloven gjelder for forfalte refusjonsbeløp.

Til § 18-11 Refusjonsdebitor. Panterett

Bestemmelsen tilsvarer i det vesentligste Bygningslovutvalgets forslag til § 36-11 og er i det vesentligste en videreføring av gjeldende lov § 57.

I andre ledd er det presisert at fester er ansvarlig for beløpet der eiendommen er bortfestet til bolig eller fritidsbruk. Er den bortfestet til annet formål, blir festeren ansvarlig dersom ikke annet følger av avtale og det enten er tretti år eller mer igjen av festeavtalen eller det er adgang til å forlenge den for en tilsvarende periode.

Til § 18-12 Søksmål

Forslaget til bestemmelse tilsvarer Bygningslovutvalgets forslag til § 36-12 og er en videreføring av gjeldende lov § 58.

Bestemmelsen innebærer at refusjonsvedtaket etter § 18-9 kan prøves av domstolene etter de alminnelige regler for domstolskontroll med forvaltningen. I og med at regelen i § 18-8 om at verdiøkningen kan fastsettes ved takst foreslås opphevet, inngår verdistigningsspørsmålet i kommunens vurderinger og kan prøves av domstolene. Omfanget av domstolenes prøvelsesrett er nærmere beskrevet i merknadene til § 18-8.

Søksmålsfristens utgangspunkt er regulert i bestemmelsens første ledd. Endringen er i samsvar med hvordan regelen er blitt forstått i praksis. I de tilfeller refusjonsvedtaket påklages, regnes søksmålsfristen fra det tidspunktet klagen er avgjort. Den som påklager, har selv risikoen for at klagen er rettidig. Ordlyden er endret for å komme i overensstemmelse med begrepsbruken i ny tvistelov.

I andre ledder tre ukers fristen for å tre inn som part fjernet, men kravet om at retten skal varsle partene om et søksmål i refusjonssaken beholdt. Fristen for å tre inn i saken følger de alminnelige regler i tvisteloven.

27.4 Kapittel 20 Søknadsplikt

Til § 20-1 Tiltak som krever søknad og tillatelse

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak Bygningslovutvalgets forslag til § 20-1.

Første ledd er langt på vei en videreføring av gjeldende lov § 93, men slik at gjeldende meldepliktige tiltak omfattes av bestemmelsen. Gjeldende lov § 93 om søknadsplikt og §§ 81, 85, 86a og 86b om meldepliktige tiltak er således samlet i én bestemmelse. Bakgrunnen for denne endringen er omtalt i de generelle merknadene i NOU 2005: 12 punkt 13.1.6 og i denne proposisjonen punkt 6.5, og det vises til disse. For øvrig bygger bestemmelsen på samme systematikk som gjeldende lov § 93.

Tiltaksbegrepet i § 1-6 jf. Ot.prp. nr. 32 (2007–2008) er videre enn tiltaksbegrepet i kapittel 20. I § 1-6 første ledd andre punktum nevnes også «annen virksomhet og endring av arealbruk som vil være i strid med arealformål, planbestemmelser og hensynssoner». Med dette siktes det til en annen type tiltak enn de som omfattes av lovens søknadssystem, slik at de verken faller inn under bestemmelsene om søknadsplikt i §§ 20-1 og 20-2 eller unntakene fra søknadsplikt i §§ 20-3 og 20-4.

Noen tiltak som etter sin art omfattes av forslaget til § 20-1, foreslås likevel unntatt fra søknadsplikten. Dette gjelder blant annet mindre tiltak i eksisterende bygning og mindre tiltak utendørs. Det er dessuten unntak fra søknadsplikt for tiltak som behandles tilstrekkelig etter annet lovverk. Dette framgår av forslaget til §§ 20-3 og 20-4, og det vises til merknadene til disse bestemmelsene. Hovedregelen om unntak er i forhold til gjeldende rett således flyttet fra forskrift til lov. Nærmere redegjørelse for hvilke tiltak som omfattes av de generelt formulerte unntakene og vilkårene for unntak, vil enten framgå av bestemmelsene selv eller av forskrift.

Søknadsplikt innebærer at tiltakshaver må ha tillatelse før tiltaket kan settes i verk. Dersom tiltaket er i strid med kommuneplanens arealdel, gjeldende reguleringsplan eller materielle krav i lov eller forskrift, må tiltakshaver eventuelt også få innvilget dispensasjon fra de aktuelle bestemmelser før tiltaket kan igangsettes.

Det følger av bestemmelsen om tidsfrister med særskilte virkninger, jf. § 21-7, at tillatelsen for enkelte tiltaks vedkommende regnes for å være gitt dersom kommunen ikke har avgjort søknaden innen en frist på tre uker. At tillatelse regnes for å være gitt, innebærer at tiltakshaver kan sette i gang tiltaket uten å avvente kommunens behandling av søknaden når fristen er overskredet. Det vises til merknadene til § 21-7 andre ledd.

Ad a)

Det er ikke foretatt noen endringer i ordlyden i forhold til gjeldende lov § 93 første ledd bokstav a, men i og med at bestemmelsene om meldepliktige tiltak fjernes, vil bokstav a omfatte flere tiltak enn tidligere, blant annet landbruksbygg. Dette innebærer at det ikke gjelder særskilte regler for driftsbygninger i landbruket. Alminnelige driftsbygninger omfattes av § 20-2 (tiltak hvor reglene om ansvar og eventuell kontroll ikke kommer til anvendelse), på samme måte som andre mindre tiltak på bebygd eiendom. Kriteriene for hva som skal anses som «alminnelig driftsbygning» vil bli fastsatt i forskrift.

Begrepene i bokstav a skal forstås vidt. Tiltak som tilbygg til campingvogn «spikertelt» og husbåter, fartøyer som fortøyes og brukes til overnatting/restaurant med videre, vil falle inn under bokstav a, alternativt bokstav j, avhengig av hvor permanent eller midlertidig de er forankret. Det vises for eksempel til dom i RG 2004 side 1039.

Moloer og jetéer (konstruksjon i sjø blant annet for beskyttelse av senketunneler), er eksempler på tiltak som faller inn under betegnelsen konstruksjon, og er derfor søknadspliktige etter § 20-1 bokstav a. Det presiseres at bygging av nytt bad i eksisterende bygning er søknadspliktig og faller inn under § 20-1 første ledd bokstav a. Dette er noe uklart etter gjeldende rett slik denne er blitt tolket. Bad som bygges som del av et tilbygg, og som etter gjeldende rett har vært ansett å falle inn under § 86a om meldepliktige tiltak, faller også inn under søknadsplikten etter § 20-1 første ledd bokstav a. Bygging av bad krever dermed ansvarlige foretak.

Ad b)

Det er kun foretatt en redaksjonell endring i gjeldende lov § 93 første ledd bokstav b, ved at vesentlig endring og vesentlig reparasjon av tiltak som nevnt under bokstav a og fasadeendring omhandles i hvert sitt punkt. Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 93 første ledd bokstav b andre alternativ.

Ad c)

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 93 første ledd bokstav b første alternativ.

Ad d)

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 93 første ledd bokstav c.

Ad e)

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 93 første ledd bokstav d.

Ad f)

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 93 første ledd bokstav e. Det presiseres at installering og oppføring av ildsted og pipe vil falle inn under begrepene oppføring av bygningstekniske installasjoner i bokstav f. For enkle installasjoner vises til lovforslaget §§ 20-2 bokstav a og 20-3 første ledd bokstav c.

Ad g)

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 93 første ledd bokstav f.

Ad h)

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 93 første ledd bokstav g første alternativ.

Ad i)

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 93 første ledd bokstav g andre alternativ. Ordlyden er endret fra «oppføring av» til «plassering av». Det er med dette ikke ment å gjøre noen realitetsendring.

Ad j)

Utgangspunktet for hvilke tiltak som omfattes av bestemmelsen er oppregningen i § 20-1 bokstav a. For at det ikke skal være tvil om at tiltak som blir forbundet med gjeldende lov § 85 fortsatt omfattes, presiseres det i § 20-1 bokstav j at de samme tiltakene nå omfattes av søknadsplikten.

Bestemmelsen omfatter tiltak som etter gjeldende lov kan være meldepliktige, jf. gjeldende lov § 85, men som nå vil være søknadspliktige. Dette innebærer at for slike tiltak gjelder samme regler som i første ledd bokstav a. Det er imidlertid gjort unntak fra søknadsplikten for slike tiltak dersom de plasseres for inntil to måneder, og de øvrige vilkårene for unntak er oppfylt, jf. § 20-3 andre ledd. Dersom det i planbestemmelser er nærmere angitt forbud mot spesifiserte midlertidige tiltak, vil slike tiltak heller ikke kunne plasseres inntil to måneder uten å søke om dispensasjon fra plan. Dersom tiltaket er ment å skulle plasseres for lengre tid enn to måneder, skal søknad innsendes før tiltaket plasseres. Dersom et tiltak skal plasseres for et lengre tidsrom enn to år vil det ikke anses som et midlertidig tiltak, jf. § 20-2 første ledd bokstav c. I slike tilfeller gjelder reglene for permanente tiltak.

Som samlebetegnelse på slike tiltak benyttes «midlertidige innretninger», slik at det ikke videreføres særregler for «transportable innretninger». Avgjørende for om tiltak skal behandles etter denne bestemmelsen vil være for hvilket tidsrom tiltaket skal plasseres, og ikke om tiltaket er transportabelt. Det er ikke ment å gjøre endringer i kretsen av tiltak som etter gjeldende rett faller inn under § 85. Isbygninger og tribuneanlegg kan være eksempler på tiltak som faller inn under denne bestemmelsen.

Ad k)

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 93 første ledd bokstav i. Begrepet vesentlig terrenginngrep omfatter både utgraving og oppfylling. Inn under utgraving går blant annet masseuttak av mineraler som sand og grus. Utfylling omfatter blant annet bakkeplanering. Bestemmelsen kan etter omstendighetene omfatte både mudring og etablering av kunstig sandstrand. I sårbare områder som verdifulle kulturlandskap eller strandsonen vil også mindre inngrep kunne få store konsekvenser, slik at de dermed etter omstendighetene må anses som vesentlige. Jo mer ømfintlig terrenget er, desto mindre skal det til før søknadsplikten utløses. Flere mindre utfyllinger eller uttak kan over tid føre til like store endringer i terrenget som ett større inngrep. Selv om ett enkelt inngrep ikke er stort nok til å etablere søknadsplikt, kan det være det når det ses i sammenheng med tidligere inngrep, se Ot.prp. nr. 57 (1985 – 86) kapittel 7.5.2.

Ad l)

Bestemmelsen viderefører i hovedsak gjeldende lov § 93 første ledd bokstav j. Anlegg av (…) parkeringsplass bør omfatte enhver parkeringsplass, enten det gjelder bil, fly, helikopter eller annet. For å tydeliggjøre dette er ordlyden endret slik at anlegg av landingsplass også uttrykkelig er nevnt.

Ad m)

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 93 første ledd bokstav h og omhandler de forhold som erstatter deling som følge av ny lov om eigedomsregistrering, jf. Ot.prp. nr. 70 (2004 – 2005) og senere endring i Ot.prp. nr. 57 (2006 – 2007). Opprettelse av eierseksjoner omfattes ikke av bestemmelsen.

Det framgår av bestemmelsens andre ledd at tiltakshaver plikter å la seg bistå av fagkyndig foretak med godkjenning og ansvarsrett i samsvar med bestemmelsene gitt i kapittel 22 og kapittel 23. Dette er en videreføring av gjeldende retts bestemmelser om ansvar. Tiltakshavers plikt til å la seg bistå av fagkyndige med godkjenning og ansvarsrett gjelder for hele prosessen. Det vil si søknad, prosjektering, utførelse og kontroll. Dette er beskrevet nærmere i de generelle merknadene i proposisjonens kapitler 8 til 11.

Bestemmelsen om at tiltakshaver har plikt til å la seg bistå av fagkyndige med ansvarsrett er lovens hovedregel. Det gjelder imidlertid viktige unntak. Det framgår av bestemmelsens siste punktum at bestemmelsen ikke gjelder for tiltak etter første ledd bokstav m. Det antas at det for disse tiltakene ikke er nødvendig med et krav i loven om at tiltakshaver må la seg bistå av godkjente foretak med ansvarsrett. Øvrige unntak fra plikten til å la seg bistå av fagkyndige framgår av lovforslaget § 20-2, jf. også § 20-3.

Til § 20-2 Tiltak som krever søknad og tillatelse og som kan forestås av tiltakshaver

Bestemmelsen tilsvarer Bygningslovutvalgets forslag til § 20-2 og er ny i forhold til gjeldende rett.

Bestemmelsen gjelder tiltak som er omfattet av søknadsplikt etter § 20-1, men der det ikke er hensiktsmessig med et krav om at tiltakshaver bistås av fagkyndige foretak med ansvarsrett. Tiltakshaver må ha tillatelse for å sette i gang tiltaket, men han kan selv stå for søknad, prosjektering, utførelse og kontroll. Dette er ikke til hinder for at tiltakshaver lar oppgavene utføres av andre på sine vegne. Bestemmelsen omfatter mange av de tiltakene som etter gjeldende lov er meldepliktige. At disse tiltakene nå er søknadspliktige, innebærer at saksbehandlingsreglene i kapittel 21 gjelder. Tiltakshaver må søke om tillatelse, og må sende inn den dokumentasjonen som er nødvendig for at kommunen kan ta standpunkt til tiltaket. Naboer og gjenboere skal varsles i samsvar med § 21-3, og kommunen skal behandle søknaden. Forskjellen på § 20-1 og § 20-2 gjelder således bare kravet i § 20-1 andre ledd om at tiltakshaver har plikt til å la seg bistå av foretak med godkjenning og ansvarsrett.

Departementet legger til grunn at dette er ukompliserte tiltak som kan avgjøres raskt. Det framgår av § 21-7 andre ledd at fristen for å behandle søknaden er tre uker der tiltaket er i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, og ytterligere tillatelse, samtykke eller uttalelse fra annen myndighet ikke er nødvendig. Det antas at denne fristen er tilstrekkelig, da tiltakshaver etter § 21-3 første ledd skal varsle naboer, og fristen for å avgi merknader skal være utløpt, eller det må foreligge samtykke fra naboer før søknad om tillatelse sendes kommunen. Dersom vilkårene for å behandle saken innen tre uker ikke foreligger, for eksempel fordi tiltaket krever dispensasjon, vil tidsfristen følge av hovedregelen i § 21-7 første ledd. For tiltak som krever dispensasjon fra byggesaksreglene, vil fristen være tolv uker. Det er foreløpig ikke fastsatt tidsfrist for saker som krever dispensasjon fra planer. Det er imidlertid åpnet for dette gjennom en forskriftshjemmel i Ot.prp. nr. 32 (2007 – 2008) som omhandler plandelen av loven, jf. forslag til § 19-2 siste ledd.

Bestemmelsens første ledd bokstav a gjelder mindre tiltak på bebygd eiendom. Uttrykket «enkle tiltak» ville antakelig være mer presist enn «mindre tiltak», og ville også hatt den fordelen at ordlyden i § 20-2 ville atskille seg klarere fra ordlyden i § 20-3 om tiltak som er helt unntatt fra søknadsplikt. Uttrykket «enkle tiltak» er imidlertid brukt i gjeldende lov § 95b, og det antas at det kan skape uklarheter om dette uttrykket gis en ny betydning. Ordlyden tilsvarer overskriften i gjeldende lov § 86a, men siste punktum i bestemmelsen om at departementet kan gi forskrift om hvilke tiltak som omfattes av bestemmelsen, åpner for at forskriften kan omfatte flere tiltak enn de som i dag er meldepliktige etter § 86a. Det vises i denne forbindelse blant annet til gjeldende forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker (SAK) § 9. Denne er i dag uttømmende, men kan eventuelt utvides til å omfatte andre typer eller større tiltak. Det antas at mindre tiltak som hovedregel er ukompliserte og av mindre betydning. Det kreves således ikke bistand fra profesjonelle aktører. Øvrige hensyn, som utforming, plassering, forholdet til omgivelsene, plangrunnlag med videre vil bli ivaretatt gjennom søknadsplikten.

En del mindre tiltak på bebygd eiendom vil være unntatt fra søknadsplikt, og dermed også fra saksbehandlingsreglene og kravet til fagkyndige medhjelpere, jf. § 20-3.

Bestemmelsens første ledd bokstav b gjelder alminnelige driftsbygninger i landbruket. Disse kan det også være aktuelt å plassere på ubebygd eiendom, i motsetning til tiltak etter bokstav a som er begrenset til bebygd eiendom. Hva som skal anses som alminnelig driftsbygning fastsettes i forskrift.

Bestemmelsens første ledd bokstav c gjelder midlertidige bygninger, konstruksjoner og anlegg. Slike tiltak kan forestås av tiltakshaver, dersom de plasseres for et kortere tidsrom enn to år. Plasseres de for et lengre tidsrom, skal hovedregelen i § 20-1 andre ledd om ansvar og kontroll følges. Dersom slike tiltak skal plasseres for inntil to måneder, er de helt unntatt fra søknadsplikt og saksbehandling dersom vilkårene for plassering for øvrig er tilstede, jf. § 20-3 andre ledd og § 30-5 som angir materielle vilkår. I tillegg gjelder øvrige materielle bestemmelser så langt de passer. Dersom det i planbestemmelser er nærmere angitt forbud mot spesifiserte midlertidige tiltak for bestemte områder i kommunen, for eksempel plassering av campingvogner eller lignende, vil slike tiltak heller ikke kunne plasseres for inntil to måneder uten at det søkes om dispensasjon fra planbestemmelsene.

Enkelte innretninger i kategorien midlertidige tiltak vil være kompliserte byggverk, og i noen tilfeller skal innretningen benyttes til varig opphold for personer. For å ivareta sikkerheten ved bruk av slike innretninger er det i teknisk forskrift (TEK) krav til å dokumentere hvordan forhold knyttet til helse, miljø, sikkerhet og brukbarhet er ivaretatt. I slike tilfeller vil ofte også lovgivningen om produktkontroll eller annen lovgivning være aktuell, i tillegg til arbeidsmiljø- og helselovgivningen.

Bestemmelsens første ledd bokstav d er ny, og gir kommunen anledning til etter skjønn å unnta også andre mindre tiltak fra § 20-1 andre ledd. Dette kan være mindre tiltak på ubebygd eiendom. Kommunens adgang til å gjøre skjønnsmessig unntak gjelder ikke generelt, men kun for den konkrete saken. Aktuelle unntakstilfeller kan for eksempel være søknader om bruksendring som ikke forutsetter søknadspliktige byggearbeider.

Generelle unntak må i tilfelle hjemles i forskrift i medhold av bestemmelsens siste ledd. Med formuleringen «departementet gir forskrift», menes at det er en forutsetning for å anvende bestemmelsen at departementet har gitt forskrifter som angir nærmere hva som omfattes av bestemmelsen.

Til § 20-3 Tiltak som ikke krever søknad og tillatelse

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak Bygningslovutvalgets forslag til § 20-3. Bestemmelsens første ledd er i hovedsak en videreføring av gjeldende saksbehandlingsforskrift (SAK) § 5.

For en rekke mindre tiltak er det etter første ledd ikke nødvendig med søknad og tillatelse. Reglene om saksbehandling, ansvar og kontroll gjelder altså ikke for disse tiltakene.

Bestemmelsen er bygget opp slik at grunnvilkårene for unntak er angitt innledningsvis i første ledd. Det aktuelle tiltaket må være «i samsvar med plan». Dersom tiltaket er i strid med plan, og det ikke allerede er gitt dispensasjon for tiltaket, vil det være underlagt søknadsplikt etter §§ 20-1 eller 20-2, og det må søkes om dispensasjon fra planen. Vilkårene i gjeldende rett om at tiltaket ikke må føre til fare eller urimelig ulempe for omgivelsene eller allmenne interesser, og som ble videreført av Bygningslovutvalget, er tatt ut av bestemmelsen. Departementet baserer seg på at slike mindre tiltak per definisjon ikke kan anses å være til urimelig ulempe, selv om enkelte naboer vil kunne hevde at de fører til ulempe. Den type tiltak det her er tale om vil etter sin art neppe føre til fare. Dersom det likevel skulle være tilfelle, vil kommunen uansett kunne kreve tiltaket fjernet. Departementet antar at så lenge tiltakene som er unntatt fra søknadsplikt fortsatt må være i samsvar med plan, vil dette sikre at tiltak ikke kan oppføres i særlig sårbare eller verneverdige områder. Departementet vil framheve at det vil være tiltakshavers ansvar å avklare forholdet til den aktuelle arealplanen med kommunen, men at kommunene selv har et ansvar for å informere om forståelsen av reglene og konsekvenser for den enkelte tiltakshaver i de ulike områdene i kommunen. Et tiltak som oppføres i strid med plan er ulovlig, og vil kunne kreves fjernet av kommunen.

Hvilke tiltak som omfattes av bestemmelsen er angitt i første ledd bokstav a-f. De hovedgrupper som er opplistet i gjeldende saksbehandlingsforskrift (SAK) § 5 nr. 1 a og b, nr. 2, nr. 3 og nr. 4 er her tatt inn i lovteksten, slik at bestemmelsene blir lettere tilgjengelig for brukerne av loven. Lovens systematikk (hovedregel og unntak) kommer bedre fram på denne måten. I første ledd siste punktum forutsettes det at departementet utarbeider forskrifter til bestemmelsen. Det antas at synet på hva som er «mindre» i lovens forstand vil kunne endre seg over tid, og at det er hensiktmessig å fastlegge dette i forskrift. I forskriftene bør det konkret angis hvilke tiltak som faller inn under de mer generelle angivelsene i bokstav a-d.

Ad a og b)

Bestemmelsene tilsvarer gjeldende saksbehandlingsforskrift (SAK) § 5 nr. 1 bokstav a og b.

Ad c)

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak gjeldende saksbehandlingsforskrift (SAK) § 5 nr. 2, men bygning er endret til byggverk, som er en fellesbetegnelse for bygninger, konstruksjoner og anlegg. Det presiseres at bestemmelsen ikke omfatter tilbygg og påbygg, jf. formuleringen «i eksisterende bygning». Som eksempel på tiltak som faller innenfor denne formuleringen nevnes flytting av lettvegger, enkle bygningstekniske installasjoner og reparasjon av ildsteder.

Ad d)

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende saksbehandlingsforskrift (SAK) § 5 nr. 3. Unntaket for mindre tiltak utendørs må forstås med en viktig begrensning; der mange mindre tiltak til sammen utgjør en større enhet, må disse ses samlet. Dette gjelder både når de oppføres samtidig og suksessivt. Man kan med andre ord ikke omgå søknadsplikten i § 20-1 ved å påberope seg at hvert enkelt tiltak omfattes av § 20-3 første ledd bokstav d. Dette kan for eksempel gjelde for plassering av levegger, gjerder, baldakiner og/eller markiser rundt en uteservering. Hvor mye som skal til for at søknadsplikt skal inntre må vurderes konkret.

Ad e)

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende saksbehandlingsforskrift (SAK) § 5 nr. 2 bokstav a.

Ad f)

Bestemmelsen tilsvarer delvis gjeldende saksbehandlingsforskrift (SAK) § 5 nr. 4.

Det er forutsatt at departementet gir forskrift med nærmere angivelse av hva som anses som mindre tiltak i alternativene a til d.

I bestemmelsens andre ledd er det gjort unntak fra søknadsplikten for midlertidige bygninger, konstruksjoner eller anlegg som er nevnt i forslaget § 20-1 bokstav j, og som ikke skal stå lenger enn to måneder. I forhold til gjeldende regelverk innebærer dette at det blir like regler for midlertidige og transportable tiltak. For så vidt gjelder transportable bygninger, konstruksjoner og anlegg, er bestemmelsen en videreføring av gjeldende saksbehandlingsforskrift (SAK) § 11 andre ledd, men slik at fristen vil være to måneder. For midlertidige tiltak innebærer bestemmelsen en endring i forhold til saksbehandlingsforskriften (SAK) § 11 første ledd, idet slike tiltak ikke lenger skal meldes på forhånd. Endringen innebærer at kommunen ikke lenger vil bli varslet på forhånd om tiltaket, og må dermed eventuelt følge opp tiltaket i ettertid gjennom bestemmelsene i kapittel 32 Ulovlighetsoppfølgning. For midlertidige innretninger som skal benyttes til personopphold vil blant annet kravene i teknisk forskrift (TEK) for å ivareta helse, miljø, sikkerhet og brukbarhet gjelde. Det vises også til at ulempevurderingen etter bestemmelsene i § 30-5 gjelder for slike tiltak. Kravet i § 20-3 første ledd om at det er et vilkår for unntak at tiltakene i bokstav a til f må være i samsvar med plan, gjelder ikke direkte for midlertidige tiltak. Et midlertidig tiltak vil ofte ikke være i samsvar med angitt arealformål, men i likhet med gjeldende rett vil det ikke være krav om dispensasjon fra planformålet som vilkår for å tillate plassering. Kommunen kan imidlertid begrense plassering av slike tiltak for visse områder gjennom bestemmelser til kommune- eller reguleringsplan. Dette på samme måte som de etter gjeldende rett kan bestemme begrensninger i slik plassering ved vedtekt eller planbestemmelser. I slike tilfeller vil plassering for inntil to måneder være avhengig av at dispensasjon fra plan er innhentet.

Det er ikke krav om nabovarsel for tiltak som nevnt i § 20-3 første og andre ledd.

I tredje ledd er det inntatt en forskriftshjemmel som gir departementet adgang til å unnta andre tiltak fra søknadsplikt. Det er opp til departementet etter fritt skjønn å unnta et hvilket som helst tiltak fra søknadsplikt, idet bestemmelsen ikke inneholder vilkår om at tiltaket må være mindre eller lignende. Det er vanskelig å finne hensiktsmessige formuleringer som på generelt grunnlag unntar tiltak fra søknadsplikt. En forskriftshjemmel vil imidlertid ivareta behovet for eventuelle fremtidige tilpasninger av søknadsplikten.

I fjerde ledd presiseres det at selv om tiltaket er unntatt fra krav om søknad og tillatelse etter de forutgående ledd i bestemmelsen, er tiltakshaver ansvarlig for at alle deler av tiltaket utføres i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av lov. Tiltakshaver må selv påse at oppføring og plassering er lovlig i forhold til blant annet gjeldende arealplaner og øvrige materielle regler som kommer til anvendelse, om for eksempel avstand, utforming med videre. Henvisningen til lov og forskrift omfatter også bestemmelser i annet regelverk, for eksempel kulturminne-, forurensnings- eller helselovgivning. Dette innebærer at tiltakshaver selv er ansvarlig for å avklare tiltaket for eksempel i forhold til kulturminnemyndigheten. I tilfelle motstrid med dette regelverket, vil tiltakshaver likevel ikke kunne gjennomføre det planlagte tiltaket, selv om det er i samsvar med bygningslovgivningen.

Når det gjelder midlertidige tiltak gjelder arealplaner kun i den grad disse har egne bestemmelser om slike tiltak.

Til § 20-4 Unntak fra krav i loven for visse tiltak som behandles etter andre lover og hemmelige militære anlegg

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak Bygningslovutvalgets forslag til § 20-4.

Første ledd tar utgangspunkt i gjeldende saksbehandlingsforskrift (SAK) § 7, der en rekke konkrete tiltak er unntatt fra reglene om saksbehandling, ansvar og kontroll. Tiltakene må likevel være i samsvar med arealbruk og bestemmelser fastsatt i plan. Departementet mener at dette unntaket bør tydeliggjøres i lovteksten, mens detaljene er mest egnet for forskrift.

Hensikten med bestemmelsen er å hindre dobbeltbehandling av saker som behandles tilfredstillende etter annet lovverk. Tiltakshaver trenger med andre ord ikke søke om tillatelse etter plan- og bygningsloven, selv om tiltaket i utgangspunktet faller inn under § 20-1.

Etter andre punktum skal de konkrete tiltak som unntas, framgå av forskrift. Det kan være behov for å la plan- og bygningslovens materielle bestemmelser gjelde helt eller delvis, selv om det ikke foreligger søknadsplikt etter plan- og bygningsloven. Omfanget av unntak fra plan- og bygningslovgivningens materielle regler overlates også til forskrift, idet dette må antas å variere fra tiltak til tiltak. Det forutsettes at gjeldende saksbehandlingsforskrift (SAK) § 7 langt på vei kan videreføres.

Andre ledd er i hovedsak en videreføring av gjeldende § 86, men «i medhold av» er tilføyd for å klargjøre at slike tiltak både vil være bundet av lovens og forskriftenes materielle bestemmelser samt arealplan, i den utstrekning dette er forenlig med anleggets hemmelige karakter.

27.5 Kapittel 21 Krav til innhold og behandling av søknader

Til § 21-1 Forhåndskonferanse

Bestemmelsen tilsvarer delvis Bygningslovutvalgets forslag til § 21-1.

Første leddtilsvarer i hovedsak gjeldende lov § 93a første og andre punktum. Det er imidlertid foretatt en endring ved at «parter» er fjernet. I stedet er det i andre punktum åpnet for at «andre berørte» kan innkalles. Med dette menes både de som eventuelt kan anses som «parter», for eksempel naboer, og andre, for eksempel velforeninger, interesseorganisasjoner med videre. Endringen er foretatt for å få fram at det er mer unntaksvis at andre berørte bør innkalles til forhåndskonferanse, som i første rekke er ment som et avklaringsmøte mellom tiltakshaver og kommunen. Med tiltakshaver menes også hans eventuelle medhjelpere, for eksempel ansvarlig søker.

Departementet oppfordrer til økt bruk av forhåndskonferanser, og til at det i forhåndskonferansen blir tatt opp viktige tema som i dag ikke får tilstrekkelig oppmerksomhet, for eksempel miljøkrav og universell utforming.

Gjeldende lov § 93a tredje og fjerde punktum om plikt til å føre referatet og referatets innhold og betydning for den videre behandling av saken, overføres til forskrift. Bygningslovutvalgets forslag om at det presiseres at kommunen har ansvar for å føre referatet og at det skal føres og undertegnes i forhåndskonferansen videreføres, men flyttes også til forskrift. Dette er ikke ment å representere noen endring i forhold til gjeldende rett. Referatet skal fortsatt være omforent, og skal følge saken videre. Referatet skal inneholde de konklusjoner og forutsetninger som ble lagt til grunn, og danne grunnlag for videre behandling av saken. Det er derfor viktig at det utarbeides straks. På den måten unngår man etterfølgende uenighet og diskusjon rundt hva som fant sted. Man unngår også at tiltakshaver blir gående i usikkerhet i lang tid og vente på referatet, slik at hovedhensikten med forhåndskonferansen svekkes. Gjeldende lov § 93a femte punktum om tidsfrist for å avholde forhåndskonferanse er overført til bestemmelsen om tidsfrister, jf. § 21-8 første ledd, der det foreslås at fristens lengde fastsettes i forskrift.

Andre ledd gir hjemmel for departementet til å fastsette nærmere bestemmelser om forberedelse, gjennomføring av forhåndskonferansen og føring av referat med videre.

Til § 21-2 Søknad om tillatelse

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak Bygningslovutvalgets forslag til § 21-2 og erstatter gjeldende lov § 94 nr. 1 og 2 og deler av nr. 3, men er omskrevet og vesentlig forenklet/forkortet. Deler av bestemmelsen overføres til andre lovbestemmelser, til forskrift eller bortfaller.

Som etter gjeldende lov § 94 nr. 1 framgår det av første leddførste punktum at søknad om tillatelse skal være skriftlig. Elektronisk søknad (med elektronisk signatur) regnes som skriftlig, jf. forvaltningsloven § 2 bokstav g.

Videre framgår det av første ledd første punktum at søknaden skal undertegnes av tiltakshaver og søker. Dersom tiltaket kan forestås av tiltakshaver selv, jf. § 20-2, vil det kun være tiltakshaver som undertegner. Forøvrig må søknaden også undertegnes av ansvarlig søker, jf. § 23-4. Der søknaden sendes inn elektronisk må søknaden påføres elektronisk(e) signatur(er) eller annen form for identifikasjon. Hva som skal kunne godkjennes som likestilt med underskrift fastsettes i forskrift.

Det framgår videre av første ledd andre punktumat søknad om tillatelse skal gi de opplysninger som er nødvendige for at kommunen skal kunne gi tillatelse. Formuleringen tilsvarer i hovedsak gjeldende lov § 94 nr. 1 første punktum. Departementet har ut fra hensynet til større brukervennlighet, vurdert om det burde inntas en oversikt i § 21-2 over den viktigste og vanligste dokumentasjonen som skal følge med en søknad om tillatelse, jf. gjeldende saksbehandlingsforskrift (SAK) §§ 18 og 19. Da dette vil variere etter hvilket tiltak det søkes om, og forskriften nødvendigvis fortsatt vil måtte bli mer omfattende på dette punkt enn lovteksten, har departementet kommet til at en generell formulering vil være mest hensiktsmessig. Det vises likevel til § 21-2 siste ledd, der departementet er gitt hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser i forskrift. Spesielt fremheves at det skal gis nærmere bestemmelser om søknadsdokumentasjon.

I første ledd tredje punktum er det fastsatt at det skal framgå av søknaden dersom det søkes om dispensasjon. Er et tiltak avhengig av dispensasjon må det søkes særskilt om dette, jf. § 19-1, enten som en del av søknaden om tillatelse til tiltak, eller ved særskilt søknad før det sendes inn søknad om tillatelse til tiltaket. Departementet mener det vil være klargjørende og opplysende at dette framgår av § 21-2, samtidig som det henvises til bestemmelsene der de øvrige reglene om dispensasjon finnes. Det presiseres at kommunen ikke har noe ansvar for å vurdere om vilkårene for å gi dispensasjon foreligger, dersom dispensasjon ikke er omsøkt. Det vil være avslagsgrunn dersom søknaden om tillatelse til tiltaket forutsetter dispensasjon, og det ikke er søkt om dette. Eventuelt kan kommunen avvise søknaden.

I tillegg til at søknaden skal gi de opplysninger som er nødvendige for at kommunen kan gi tillatelse til tiltaket, presiseres det i andre ledd at for søknader som ikke omfattes av § 20-2 (søknadspliktige tiltak som kan forestås av tiltakshaver selv), må søknaden også gi opplysninger som er nødvendige for at kommunen kan tildele ansvarsrett(er). Kommunen kan etter § 20-2 første ledd bokstav d i konkrete tilfeller vurdere om enkelte tiltak likevel kan forestås av tiltakshaver. Hvis reglene om ansvar kommer til anvendelse, må alle funksjonene være dekket, med unntak av kontroll, hvor det foreslås en differensiering, jf. merknaden til tredje ledd.

Ansvarsrettssøknadene må dekke det omsøkte. Alle oppgaver skal være dekket med ansvar. Søknad om ansvarsrett er ikke å anse som en egen søknad, men som en del av søknaden om tillatelse. Avslag kan imidlertid påklages særskilt, se § 22-3 siste ledd. De nærmere detaljer reguleres i forskrift, jf. §§ 22-5 og 23-8. Ved søknad om rammetillatelse som inneholder søknadspliktig prosjektering, skal det stilles krav om søknad om ansvarlig prosjekterende i tillegg til ansvarlig søker.

Av tredje ledd framgår det at søknaden også må vedlegges de opplysninger som er nødvendige for at kommunen skal kunne avgjøre om tiltaket skal underlegges uavhengig kontroll etter § 24-1. Dersom uavhengig kontroll ifølge forskrift skal anvendes, skal dette framgå av søknaden, jf. § 21-4 med tilhørende merknader.

Nabovarslingsreglene i gjeldende lov § 94 nr. 3 er plassert i en egen bestemmelse, se § 21-3. De delene av § 94 nr. 3 som fastsetter krav til dokumentasjon vedrørende nabovarsling, som skal vedlegges søknad om tillatelse, er likevel inntatt i § 21-2 fjerde leddførste og andre punktum. Dette for at § 21-2 skal gi best mulig oversikt over hvilke dokumentasjonskrav som stilles til søknad om tillatelse. I tillegg kommer at dokumentasjonskravene i tilknytning til nabovarsling er standardiserte, mens andre dokumentasjonskrav vil være mer omfattende å ta inn i lovteksten. Som følge av at ordningen med at ansvarlig søker er mottaker av merknader fra naboer og gjenboere utvides til også å gjelde ved søknader der det ikke er krav om en ansvarlig søker (§ 20-2), er «ansvarlig søker» i gjeldende § 94 nr. 3 erstattet med «søker» i § 21-2 fjerde ledd andre punktum. Se mer om dette under merknadene til § 21-3.

Det følger av fjerde ledd tredje punktum at det skal framgå av søknaden dersom saken har vært forelagt annen myndighet, og at eventuelle uttalelser eller vedtak fra andre myndigheter skal vedlegges dersom tillatelse til det omsøkte tiltaket er betinget av dette, og dette er innhentet på forhånd av søker. Departementet har ikke videreført Bygningslovutvalgets forslag om at det pålegges tiltakshaver/ansvarlig søker etter § 21-5 å innhente uttalelser og tillatelser fra andre fagmyndigheter før kommunen starter behandlingen av søknaden. Gjeldende ordning videreføres slik at dersom ikke forholdet til andre myndigheter er avklart, skal kommunen forelegge saken for de aktuelle myndigheter. Hvilke myndigheter som omfattes av denne samordningsplikten, fastsettes i forskrift.

Det følger av femte ledd at søknad om tillatelse fortsatt kan deles opp i søknad om rammetillatelse og igangsettingstillatelse, og at søknad om igangsettingstillatelse kan deles opp ytterligere. Bak denne formuleringen ligger det underforstått at oppdeling av søknaden kan skje med mindre man søker om tillatelse i ett trinn. Det vil i praksis være mest aktuelt å dele søknader om tiltak med krav til ansvarlig søker med mer. Det er likevel i prinsippet ikke noe i veien for å dele opp en søknad som omfattes av § 20-2. Teksten i gjeldende bestemmelse er forkortet/forenklet, uten at dette er ment å innebære noen realitetsendring i forhold til hva som framgår av gjeldende lov § 94 nr. 1 andre ledd. Når det gjelder ytterligere oppdeling av søknaden, er det i samsvar med hva som er gjeldende rett, klargjort i femte ledd andre punktum at dette bare gjelder søknad om igangsettingstillatelse. For eksempel kan det være ønske om å sende inn egen søknad om arbeider i grunn og med fundament. Departementet finner ikke grunn til å opprettholde gjeldende bestemmelses presisering av at det kun er «i særlige tilfelle» at ytterligere oppdeling kan tillates. Det framgår av femte ledd tredje punktum at tiltak ikke kan igangsettes før det er gitt igangsettingstillatelse.

Sjette ledd tilsvarer gjeldende lov § 94 nr. 1 tredje ledd slik den er vedtatt etter endringer i lov om eigedomsregisrering, jf. Ot.prp. nr. 70 (2004–2005) og Ot.prp. nr. 57 (2006 – 2007) Om lov om endringar i lov 17. juni 2005 nr. 101 om eigedomsregistrering o.a. Tredje punktum er endret som konsekvens av hvordan gjeldende lov § 69 nr. 1 er videreført i forslag til § 28-7. Med krav til «tomtestørrelse, fellesareal og plassering av bebyggelsen» menes krav som nevnt i § 28-7 første og andre ledd, og andre tilsvarende krav i medhold av loven, herunder krav om at en så stor del av tomta skal holdes ubebygd at bebyggelsen får tilfredsstillende lysforhold og brannsikring, jf. også kapittel 29, særlig § 29-5. Det er dessuten gjort en mindre språklig forenkling i andre punktum.

I sjuende ledd gis departementet adgang til å fastsette nærmere bestemmelser til § 21-2 i forskrift. Det vil normalt være nødvendig for tiltakshaver/ansvarlig søker å søke videre veiledning om hvilken dokumentasjon som skal vedlegges søknaden i forskrift, selv om § 21-2 inneholder de viktigste opplysninger om søknadens utforming og innhold. Det er dessuten behov for mest mulig klare og standardiserte dokumentasjonskrav. Det har for eksempel vært tvil om det kan kreves dokumentasjon for hvordan utearealene er planlagt opparbeidet, og hvilket detaljeringsnivå en eventuell utomhusplan kan ha, jf. kravene til uteareal i forslaget til § 28-7. Formuleringen «Departementet gir» er ment å tydeliggjøre forutsetningen om at departementet gir slike nærmere bestemmelser i forskrift. Entydige og standardiserte dokumentasjonskrav er for eksempel avgjørende for effektiv bruk av IKT i byggesaksbehandlingen.

Gjeldende lov § 94 nr. 1 første ledd andre punktum om bygningstekniske installasjoner er ikke videreført. Det framgår av § 20-1 at bygningstekniske installasjoner er søknadspliktige, og på linje med dokumentasjonskravene for øvrige tiltak må disse utdypes nærmere i forskrift. Se forøvrig § 21-10 og merknadene til denne bestemmelsen.

Til § 21-3 Nabovarsel

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak Bygningslovutvalgets forslag til § 21-3, og er langt på vei en videreføring av gjeldende lov § 94 nr. 3 som omhandler regler for nabovarsling. For å skape bedre oversiktlighet foreslås det en egen paragraf om regler for nabovarsling.

Som etter gjeldende rett skal det i utgangspunktet være en plikt for søkeren til å varsle eiere og festere av naboeiendommer i forbindelse med at det sendes søknad om tillatelse til tiltak etter kapittel 20. Plikten omfatter alle arbeider, bruksendringer og fradelinger som det er søknadsplikt for, jf. §§ 20-1 og 20-2. Varselet skal gi eiere/festere av naboeiendommer anledning til å komme med innspill i saken slik at deres interesser eventuelt kan bli ivaretatt. Et nabovarsel etter plan- og bygningsloven anses som tilstrekkelig varsel også etter lov om rettshøve mellom grannar, jf. lov av 16.06.1961 (grannelova). Departementet gjør imidlertid oppmerksom på at det ikke er samme regler i de to lovene for hva som kreves dersom naboens adresse er vanskelig å finne. Etter grannelova er det i slike tilfeller tilstrekkelig å kunngjøre tiltaket i et blad som er mye lest på stedet, mens varsel etter plan- og bygningsloven kan unnlates dersom grunneiers adresse ikke er kjent eller finnes i matrikkelen.

Ordningen som trådte i kraft i 2003 med at ansvarlig søker er mottaker av merknader fra naboer og gjenboere opprettholdes. Ordningen utvides ved at også søker/tiltakshaver i søknader som omfattes av § 20-2 skal være mottaker av eventuelle merknader fra naboer og gjenboere. Betegnelsen «søker» omfatter således så vel tiltakshaver der denne er søker, som ansvarlig søker.

Gjeldende krav om at gjenpart av varselbrevene skal sendes kommunen samtidig med at naboer og gjenboere varsles, er tatt ut av bestemmelsen på bakgrunn av høringsuttalelser. Dersom en nabo som har mottatt nabovarsel har behov for veiledning fra kommunen vedrørende det varslede tiltaket, er det ikke noe i veien for at han eller hun kan kontakte kommunen selv om denne ikke har mottatt gjenpart av varselbrevene. Kommunen har uansett ikke registrert noen sak før søknaden er mottatt, men vil kunne gi generelle råd og veiledning.

I første leddandre punktum er det foretatt en mindre endring for så vidt gjelder fristregelen i gjeldende lov § 94 nr. 3. For å synliggjøre at toukersfristen kun er en minstefrist og at søker/tiltakshaver kan gi en lengre frist dersom naboer eller gjenboere ber om dette, eller det for øvrig er hensiktsmessig, er det tatt inn i ordlyden at fristen er på «minst to uker». Dette er selvsagt ikke til hinder for at naboer kan frafalle retten til en frist på minst to uker.

Varslingsplikten omfatter «naboer og gjenboere», se første ledd første punktum. Gjenboere er grunneiere og eventuelle festere på den andre siden av gaten eller lignende, men som ikke behøver å grense til søkerens eiendom, se for øvrig Bygningslovkomiteens innstilling av 1960 side 176 og Ot. prp. nr. 1 (1964 – 65) side 123.

Naboer er de som grenser til søkerens eiendom/festetomt. Det er ikke ment å gjøre endringer i gjeldende rett med hensyn til innholdet i begrepene eiendom, naboer og gjenboere. Krav om varsling kan unnlates dersom grunneiers adresse ikke er kjent eller ikke framgår av matrikkelen. Med en slik løsning sikrer man at det ikke oppstår saksbehandlingsfeil dersom man unnlater varsel til de eiere som er «ukjente». Dette anses som en bedre ordning enn forslaget fra Bygningslovutvalget om at varsling kan skje ved kunngjøring der det er vanskelig å finne fram til den enkelte nabo. Det bemerkes at unnlatelse av varsling ikke skal være kurant, men anses som et klart unntak, dersom grunneiers adresse er ukjent etter søk i matrikkelen. I motsetning til grunnboken vil matrikkelen jevnlig bli oppdatert i forhold til blant annet folkeregisteret, slik at det lettere fanges opp dersom eiere skifter adresse.

Det kan være aktuelt for kommunen å frita søkeren helt eller delvis fra varslingsplikten, i samsvar med gjeldende lov § 94 nr. 3 andre ledd første punktum som bestemmer at kommunen kan frita for nabovarsling når naboens «interesser ikke berøres av arbeidet». Denne bestemmelsen foreslås videreført samtidig som kommunens fritaksadgang er noe utvidet gjennom tilføyelsen i «liten grad berøres av arbeidet», jf. andre leddførste punktum. Aktuelle tilfeller for fritaksregelen kan for eksempel være situasjoner hvor avstanden mellom naboer og tiltaket er stor, eller hvor det foreligger andre forhold der for eksempel sjenanse og tap av utsikt er av mindre betydning.

Man må imidlertid være oppmerksom på at kommunen kan fastsette en nærmere plassering av en omsøkt bygning på eiendommen, innenfor rammen av de begrensninger som ellers måtte ligge i bindende arealplaner for området, jf. gjeldende lov § 70 nr. 1 første ledd, jf. Rt. 1995 s. 1939. Denne adgangen videreføres, jf. § 29-4 første ledd. Vil kommunen vurdere en alternativ plassering av et omsøkt tiltak som berører nabo som ikke har mottatt nabovarsel på grunn av fritaksregelen, må vedkommende varsles.

Gjeldende lov § 94 nr. 3 andre ledd andre punktum videreføres. Det framgår der at kommunen kan bestemme at også andre eiere eller festere enn de som grenser inntil søkeren eller er gjenboere skal varsles, jf. andre leddsiste punktum.

Tredje ledd om krav om varsel til de som har pengeheftelser i en eiendom som søkes revet, er en videreføring av gjeldende lov § 94 nr. 3 tredje ledd. Bestemmelsen om at erklæring om dette varslet skal følge søknaden, er inntatt i § 21-2 fjerde ledd.

Fjerde leddbegrenser krav om nabovarsling til søknad om rammetillatelse og eventuelt søknad om deling av eiendom med videre, jf. § 20-1 første ledd bokstav m, dersom dette ikke er avklart i rammetillatelsen, og eventuelle endringssøknader om det samme. Dette tilsvarer gjeldende lov § 94 nr. 3 fjerde ledd.

Til § 21-4 Behandling av søknaden i kommunen

Bestemmelsen tilsvarer delvis Bygningslovutvalgets forslag til § 21-4. Den har samme overskrift som gjeldende lov § 95, men innholdet er betydelig endret. For det første er reguleringen av tidsfrister løst på en annen måte enn etter gjeldende lov § 95, se §§ 21-7 og 21-8. For å markere at tidsfristene kun er maksimumsfrister og at kommunen også etter forvaltningsloven har plikt til å behandle søknadene så snart som mulig, er dette uttrykkelig sagt i første leddførste punktum. Når det gjelder konkret angivelse av kommunens maksimumsfrister henvises det til §§ 21-7 og 21-8, som er samlebestemmelser for alle tidsfrister som bygningsmyndighetene er bundet av i sin byggesaksbehandling.

Hensikten med første ledd for øvrig er å klargjøre at dersom det ikke foreligger avslagsgrunn, må kommunen gi tillatelse, jf. første ledd første punktum, alternativt vedta midlertidig forbud mot tiltak. Kommunen kan ikke etter en skjønnsmessig vurdering velge å gi avslag dersom tiltaket er i samsvar med alle bestemmelser gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven. Kommunen kan heller ikke gi tillatelse i strid med loven, arealplan mv.

Videre er det søkt klargjort hva som er kommunens oppgaver i forbindelse med søknadsbehandlingen. Det første kommunen må gjøre er å vurdere om søknaden er fullstendig, det vil si at kommunen må kontrollere at nødvendig dokumentasjon, erklæringer med videre foreligger. Kravene til dokumentasjon framgår av gjeldende saksbehandlingsforskrift (SAK) § 19. Det vil være uhensiktsmessig å lage en uttømmende opplisting av kommunens oppgaver i lovteksten. For å redusere usikkerhet om hva det offentlige/bygningsmyndighetene har et selvstendig ansvar for å avklare i saksbehandlingen, og hvilke oppgaver som motsetningsvis fullt og helt er overlatt til de ansvarlige aktørene for tiltaket, er det inntatt i første ledd andre punktum at kommunen kan bygge på tiltakshavers eller det ansvarlige foretakets opplysninger om at tiltaket oppfyller tekniske krav. Med dette menes tekniske krav etter plan- og bygningsloven og teknisk forskrift (TEK). Denne presiseringen er ment som en klargjøring av at tiltakets tekniske sider som hovedregel faller utenfor hva kommunen skal vurdere i søknadsbehandlingen. Kommunen kan imidlertid vurdere de tekniske sidene i forbindelse med søknadsbehandlingen dersom det er grunn til å stille spørsmål ved dokumentasjonen, jf. formuleringen «dersom ikke forholdene tilsier noe annet» i siste del av siste punktum i første ledd. For øvrig vil en vurdering av tiltakets tekniske sider skje som tilsynsmyndighet. For øvrig vises til veiledningen til gjeldende saksbehandlingsforskrift (SAK) § 20. Her er det gitt en nærmere beskrivelse av hva som er kommunens hovedoppgave i behandlingen av søknaden. Departementet vil i forbindelse med revisjon av saksbehandlingsforskriften (SAK), vurdere om det som framgår av veiledningen til saksbehandlingsforskriften § 20 bør overføres til forskriftstekst.

Andre ledd tilsvarer gjeldende lov § 94 nr. 3 første ledd siste setning. Departementet mener det hører hjemme i § 21-4, som omhandler kommunens behandling av søknaden, å gi uttrykk for kommunens plikt til å ta stilling til om det er grunn til å kreve ny varsling av naboer og gjenboere. Det kan for eksempel være tilfelle dersom tiltakshaver har endret prosjektet underveis som følge av protester/merknader fra enkelte av naboene eller der søknad om igangsettingstillatelse angår rammene for tiltaket, og dermed egentlig hører under rammetillatelsen.

I tredje ledd framgår at kommunen ved søknadsbehandlingen også skal behandle søknader om lokal godkjenning for ansvarsrett for ansvarlig søker, ansvarlig prosjekterende, ansvarlig utførende og ansvarlig kontrollerende for prosjekteringen og utførelsen. Kontrollforetak må likevel ha sentral godkjenning, jf. § 22-3 første ledd.

Kommunen skal sjekke om foretakene har sentral godkjenning, jf. § 22-3 andre ledd, og i så fall om tiltaket ligger innenfor rammen av denne. Ved vurderingen av om lokal godkjenning for ansvarsrett skal gis, kan kommunen etter § 22-3 tredje ledd også legge vekt på om foretaket tidligere har vist seg ikke kvalifisert til lignende oppgaver.

Tredje ledd gjenspeiler § 21-2 tredje ledd og det som er sagt der om at en søknad om tillatelse også skal gi de opplysninger som er nødvendige for å avgjøre behovet for og omfanget av uavhengig kontroll. Ved krav om uavhengig kontroll er det søker som foreslår kontrollforetak, men dette må godkjennes av kommunen, og kommunen må ha saklig grunn for å avslå.

I fjerde ledd gjenspeiles det som er sagt i § 21-2 femte ledd om at søknad kan deles opp i rammetillatelse og igangsettingstillatelse, da det her framgår at kommunen kan gi tillatelse i to trinn. Hensikten med denne adgangen til oppdeling er at tiltakshaver skal ha en mulighet til å la kommunen ta stilling til om tiltaket kan gjennomføres i henhold til lovens rammer (rammetillatelse) uten at det legges for mye ressurser ned i prosjekter som ikke vil kunne realiseres. Kommunen skal i rammetillatelsen ta stilling til tiltakets ytre rammer når det gjelder de materielle kravene som retter seg mot selve tiltaket. Adgangen til trinnvis behandling er mest aktuell for store tiltak. Dersom søknaden ikke er oppdelt, kan kommunen ikke behandle søknaden i to trinn uten etter avtale med søker.

Fjerde ledd erstatter gjeldende lov § 95a om trinnvis behandling som inkorporeres i § 21-4 slik at alle regler om kommunens søknadsbehandling samles i en paragraf. Innholdsmessig sies i hovedsak det samme i fjerde ledd som i gjeldende lov § 95a, men ordlyden er vesentlig forenklet. Gjeldende lov § 95a nr. 1 andre punktum er ikke videreført idet det antas å være unødvendig å ha med dette i lovteksten. Det er imidlertid ikke meningen å endre realiteten på dette punkt, idet det er åpenbart at en rammetillatelse må være «endelig» i betydningen «bindende» for den videre behandlingen av saken, med mindre rammetillatelsen blir endret for eksempel gjennom nytt vedtak eller omgjort ved klagebehandling.

Bestemmelsens femte ledd tilsvarer første del av gjeldende lov § 95 nr. 6, men er språklig forenklet. Med formuleringen «de som har merknader» menes i tillegg til naboer også andre myndigheter som har fått forelagt søknaden, og som har hatt merknader. Etter andre punktum er det tilstrekkelig at igangsettingstillatelse kun meddeles søker. Det er en forutsetning for å unnlate ytterligere varsling av naboer med videre at igangsettingstillatelsen samsvarer med den gitte rammetillatelsen på de punkter som er av betydning for naboer med videre.

Bestemmelsens sjette ledd første punktum er en videreføring av gjeldende lov § 109 andre ledd, men med en noe endret utforming. Gjeldende lov § 109 andre ledd ble ikke endret da tidsfrister for byggesaksbehandling ble innført, og forholdet mellom gebyrbestemmelsen og saksbehandlingsbestemmelsen er uklar etter gjeldende rett; kommunen har plikt til å behandle søknaden innen 12 uker i henhold til gjeldende lov § 95 nr. 1 første ledd, mens § 109 andre ledd åpner for at offentlige tjenester kan gjøres betinget av at gebyr er innbetalt. Departementet foreslår å videreføre regelen, men endrer ordlyden slik at kun utstedelse av tillatelser kan holdes tilbake inntil gebyr er betalt. Kommunen kan altså ikke unnlate å behandle søknader under henvisning til manglende betaling, men selve tillatelsen kan holdes tilbake dersom gebyret ikke er innbetalt når saken er ferdig behandlet.

Sjette ledd andre punktum og sjuende ledd er i samsvar med ordlyden i gjeldende lov § 95 nr. 5 første og andre ledd slik den lyder etter lovendringen i forbindelse med ny lov om eigedomsregistrering, jf. Ot.prp. nr. 70 (2004 – 2005) merknadene til § 52 Endring av andre lover. Sjette ledd andre punktum bokstav a ble tilføyd ved nevnte lovendring. Bestemmelsen gir kommunen hjemmel til å kreve at tiltakshaver sørger for å rekvirere oppmålingsforretning slik at eventuelle uklare grenser som kan ha betydning for søknaden eller for å få gjennomført tiltaket, blir avklart. Framgangsmåten forutsetter imidlertid at partene kommer til enighet om hvor grensen går. I motsatt fall må kommunen vurdere søknaden ut fra andre regler i plan- og bygningsloven, jf. Ot.prp. nr. 70 (2004 – 2005), merknadene til § 52 (plan- og bygningsloven § 95 nr. 5).

Sjette ledd andre punktum bokstav b tilsvarer tidligere § 95 nr. 5 første ledd. Bestemmelsen gjelder søknad om å opprette ny eiendom som skal nyttes sammen med annen eiendom eller tiltak som skal realiseres på et areal som består av flere eiendommer. Kommunen kan i slike tilfeller stille vilkår om at eiendommene blir sammenføyd.

Sjuende ledd presiserer at kommunen kan kreve at areal som skal festes bort blir fastsatt med grenser eller blir opprettet som egen grunneiendom. Første vilkår som ble tilføyd ved ovennevnte lovendring, innebærer at kommunen kan nekte å opprette festegrunn som punktfeste. Vilkåret bør nyttes dersom det går fram av festekontrakten at festeretten skal gjelde for et areal som blir beskrevet med grenser, eller det på annen måte er klart at festeretten skal gjelde for et bestemt areal. Det andre vilkåret tilsvarer tidligere § 95 nr. 5 andre ledd, og benyttes der kommunen ved bortfeste krever fradeling av festeenheten.

I § 21-4 siste ledd forutsettes det at departementet i forskrift fastsetter nærmere bestemmelser om kommunens saksbehandling av søknaden, herunder en nærmere beskrivelse av kommunens oppgaver ved vurdering av søknaden.

Gjeldende lov § 95 nr. 7 videreføres ikke, da den anses som unødvendig. Det følger av § 21-7 om tidsfrister med særskilte virkninger i hvilke tilfeller tillatelse skal regnes som gitt dersom kommunen oversitter den aktuelle tidsfristen. I andre tilfeller enn de som framgår av § 21-7, gir ikke behandling av søknad om tillatelse til tiltak, tiltakshaver rett til å iverksette tiltaket før tillatelse foreligger, selv om kommunen overskrider gjeldende saksbehandlingsfrist.

Til § 21-5 Den kommunale bygningsmyndighetens samordningsplikt

Bestemmelsen tilsvarer i noen grad Bygningslovutvalgets forslag til § 21-5 og er i hovedsak en omredigering av gjeldende lov § 95 nr. 1 andre ledd og nr. 3. Bygningslovutvalgets forslag om at kommunen kan avvise saken dersom uttalelse, samtykke eller tillatelse fra andre myndigheter ikke er innhentet, er ikke videreført av departementet.

I første leddførste punktum videreføres bestemmelsen om at bygningsmyndighetene som i dag, jf. gjeldende lov § 95 nr. 1 andre ledd, skal kunne vente med å avgjøre søknaden om tillatelse til tiltak «inntil det foreligger avgjørelse eller samtykke som nevnt». I første ledd andre punktum gis for øvrig kommunen hjemmel til å gi rammetillatelse innenfor sitt myndighetsområde, men med forbehold om at igangsettingstillatelse ikke vil bli gitt før forholdet til andre myndigheter er brakt i orden. Dette er i samsvar med gjeldende lov § 95 nr. 1 andre ledd siste punktum samt § 95a nr. 2 første punktum. Kommunen kan altså velge om den vil gi rammetillatelse med forbehold eller vente med å gi tillatelse. Der tiltakshaver ønsker rammetillatelse med forbehold, bør kommunen gi slik tillatelse.

Første ledd tredje punktum er en videreføring av gjeldende lov § 95 nr. 3 første ledd der bygningsmyndighetene pålegges plikt til å forelegge saken for den eller de aktuelle særlovsmyndigheter dersom uttalelse eller avgjørelse ikke er innhentet på forhånd. I stedet for å angi direkte i loven hvilke særlovsmyndigheter samordningsplikten omfatter, foreslår departementet at dette fastsettes nærmere i forskrift.

I andre ledd gis departementet hjemmel til i forskrift å fastsette hvilke særlovsmyndigheter kommunens samordningsplikt skal omfatte.

Tredje ledder innholdsmessig hovedsakelig i samsvar med gjeldende lov § 95 nr. 3 andre ledd. Bestemmelsen setter frist for andre myndigheters avgjørelse eller uttalelse og viderefører kommunens adgang til å gi fristforlengelse. Dette innebærer at selv om søker er den som forelegger saken for sektormyndigheten, skal anmodning om fristutsettelse behandles av kommunen. På bakgrunn av bestemmelsen om virkninger av fristoverskridelse, bør anmodning om fristutsettelse behandles av en «nøytral» instans, jf. departementets vurderinger i Ot.prp. nr. 112 kapittel 4.3. Bestemmelsen om virkningen av fristoverskridelse er en videreføring av gjeldende lov § 95 nr. 3 siste punktum. Frister som følger av annet regelverk går foran frister etter denne bestemmelsen. Eksempelvis gjelder dette undersøkelsesplikten vedrørende arkeologiske kulturminner ved planlegging av offentlige og større private tiltak, se gjeldende saksbehandlingsforskrift (SAK) § 23 punkt 1 bokstav g og veiledningen til denne.

Til § 21-6 Privatrettslige forhold

Bestemmelsen tilsvarer i hovedtrekk Bygningslovutvalgets forslag til § 21-6 og tar sikte på å kodifisere og klargjøre gjeldende rett om bygningsmyndighetenes oppgaver med hensyn til privatrettslige forhold i byggesaker.

Bestemmelsens første punktumpresiserer utgangspunktet og hovedregelen om at plan- og bygningsmyndighetene ikke har noen generell plikt til å undersøke underliggende privatrettslige forhold før tillatelse til tiltak gis. Hovedoppgaven for plan- og bygningsmyndighetene ved avgjørelsen av søknader om tiltak vil således fortsatt være å påse at tiltaket ikke strider mot bestemmelser gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven. Uttrykket «(M)ed mindre annet følger av loven her», er ment å skulle ta forbehold for de bestemmelser som uttrykkelig oppstiller vilkår om at bestemte privatrettslige forhold må foreligge for at kravene i plan- og bygningsloven skal være oppfylt og tillatelse kan gis (for eksempel forslagene til § 27-1 om vannforsyning, § 27-2 om avløp og § 27-4 om atkomst), og bestemmelser som forutsetter at private interesser likevel skal komme inn ved tolkningen og anvendelsen som ledd i en skjønnsmessig vurdering fra bygningsmyndighetenes side. Bortsett fra i disse tilfellene har ikke bygningsmyndighetene noen alminnelig plikt til å undersøke eller vurdere privatrettslige forhold annet enn i de tilfellene dette påberopes i den enkelte sak. Det vises for øvrig til de generelle merknader i punkt 7.5.4.

Bestemmelsens andre punktum gir uttrykkelig hjemmel for bygningsmyndighetene til å avvise saken dersom det framstår som klart at tiltakshaver ikke har de privatrettslige rettigheter søknaden forutsetter, som at søker har hjemmel til eiendommen. Med dette menes ikke at kommunen har en generell plikt til å undersøke hjemmelsforholdene, men avvisning kan være aktuelt der for eksempel en annen person dokumenterer overfor kommunen at han har hjemmel til den aktuelle eiendommen. En byggehindrende servitutt vil ikke være grunnlag for å avvise søknaden. Et vilkår for avvisning er således at forholdet framstår som klart. Dette må gjelde både jus og faktum. Med «klart» menes at det må foreligge mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt. Om dette vilkåret er oppfylt må bero på en helhetsvurdering. Dersom tiltakshaver ikke kan dokumentere at han har rett til å disponere annen manns grunn, bør søknaden avvises, men uten å ta uttrykkelig stilling til eventuelle privatrettslige tvister som måtte foreligge. Dersom det foreligger protester fra andre om at tiltakshaver ikke har rett til å bygge på egen grunn i samsvar med søknaden, bør bygningsmyndighetene behandle søknaden. Bygningsmyndighetene må i så fall påse at det framgår av tillatelsen at den bare gjelder i forhold til plan- og bygningslovgivningen og ikke innebærer noen avgjørelse av den privatrettslige tvisten. Det vises for øvrig til de generelle merknadene, der særlig Sivilombudsmannens praksis gjennomgås nærmere, jf. kapittel 7.5.4.

I tredje punktum presiseres at bygningsmyndighetenes eventuelle tillatelse ikke innebærer noen avgjørelse av rettsforholdet mellom private parter. Bygningsmyndighetene skal kun vurdere sannsynligheten av rettighetens eksistens så langt den har betydning for om en tillatelse skal gis eller ikke.

Av bestemmelsens siste punktum framgår det at kommunen i stedet for å avvise en søknad direkte, har anledning til å fastsette en frist for tiltakshaver til eventuelt å supplere søknaden med nødvendig dokumentasjon for å klargjøre de privatrettslige forholdene. I de situasjoner der det er uklart om tiltakshaver har rett til å disponere grunnen, vil det kunne være aktuelt at bygningsmyndighetene i samsvar med den generelle undersøkelsesplikten kan be om nærmere opplysninger fra tiltakshaver for å sannsynliggjøre retten.

Til § 21-7 Tidsfrister med særskilte virkninger

Paragraf 21-7 sammen med § 21-8 tilsvarer Bygningslovutvalgets forslag til § 21-7 med noen endringer. Bestemmelsen regulerer alle tidsfrister med rettsvirkninger som plan- og bygningsmyndighetene er bundet av og som etter gjeldende rett framkommer på ulike steder i loven (for eksempel §§ 81, 86a, 93a, 95 og 95b) og i gjeldende saksbehandlingsforskrift (SAK) § 23. I hovedsak foreslås gjeldende tidsfrister videreført, men det er tatt hensyn til nytt søknadssystem der blant annet meldepliktige tiltak utgår. Rettsvirkningene ved fristoverskridelse framgår nå direkte av § 21-7.

Bestemmelsens første ledd viderefører gjeldende frist for søknader om tillatelse til tiltak etter § 20-1, som i hovedsak tilsvarer gjeldende lov § 93. Dette omfatter også søknader som innebærer dispensasjon fra bygningsdelen av loven, mens søknader som innebærer dispensasjon fra plan holdes utenfor. Første ledd gjelder også for søknader om tillatelse etter § 20-2. Det følger av første ledd andre punktum at det kan bli gebyrmessige konsekvenser ved overskridelse av fristen, mens de nærmere reglene om fristberegning og gebyrnedsettelse vil framgå av forskrift.

I bestemmelsens andre leddførste punktum videreføres treukersfristen som etter gjeldende lov § 95b gjelder for såkalte «enkle tiltak». Selv om dette ikke foreslås videreført som en egen saksbehandlingsform, videreføres kriteriene i gjeldende lov § 95b og muligheten for å få en søknad etter §§ 20-1 og 20-2 behandlet raskere når vilkårene i andre ledd første punktum er oppfylt. Det følger av andre ledd andre punktum at dersom søknaden ikke avslås/behandles innen fristen på tre uker etter at fullstendig søknad er mottatt, er rettsvirkningen at tillatelse anses for gitt.

Det framgår av tredje leddat fristen for å behandle søknader etter § 20-2 er tre uker, selv om det foreligger protester fra naboer eller gjenboere, dersom øvrige vilkår i andre ledd er oppfylt. Dersom kommunen oversitter fristen, innebærer dette imidlertid ikke at tiltaket kan settes i verk uten å avvente kommunens vedtak i saken.

Fristen for å utstede ferdigattest settes etter fjerde ledd til tre uker. Byggverket kan tas i bruk dersom fristen overskrides. Utganspunktet er at krav om ferdigattest er den obligatoriske hovedregel, mens midlertidig brukstillatelse er et unntak. Dette er en endring i forhold til gjeldende lov, der rettsvirkningen for fristoversittelse er knyttet til midlertidig brukstillatelse. Midlertidig brukstillatelse er et praktisk viktig skjæringspunkt i entrepriseavtaler. Det bør imidlertid ikke medføre større vanskeligheter for kontraktspartene å innarbeide fristen(e) i kontrakt, og samordne den privatrettslige ferdigstillelsen med den offentligrettslige sluttprotokollen i samsvar med gjennomføringsplan for tiltaket. Se for øvrig § 24-2 og kapittel 11 om kontroll.

Den mulighet som eksisterer etter gjeldende rett til å avtale lengre frister der det er behov for det, jf. gjeldende saksbehandlingsforskrift (SAK) § 23 nr. 2, videreføres i bestemmelsens femte ledd.

Til § 21-8 Andre tidsfrister

Bestemmelsen tilsvarer deler av Bygningslovutvalgets forslag til § 21-7, men de enkelte fristene foreslås fastsatt i forskrift.

Bestemmelsen regulerer alle tidsfrister uten særskilte rettsvirkninger som bygningsmyndighetene er bundet av og som etter gjeldende rett framkommer i saksbehandlingsforskriften (SAK) § 23. Frister knyttet til planbehandling, konsekvensutredning med videre omfattes ikke av bestemmelsen. Departementet foreslår at selve fristlengden fastsettes i forskrift, blant annet av hensyn til innføring av elektronisk søknadsprosess og nødvendigheten for å kunne revidere fristene raskt.

Departementet legger til grunn at lengden for gjeldende tidsfrister videreføres i forskrift, men at de vurderes endret for noen frister, blant annet for kommunens forberedende klagesaksbehandling, som mange kommuner mener er for kort etter gjeldende rett, og for midlertidig brukstillatelse.

Bestemmelsens første ledd viderefører at ulike deler av kommunens saksbehandling er belagt med tidsfrister. I kapittel 16 i Ot.prp. nr. 112 (2001 – 2002) om lov om endringer i plan- og bygningsloven, omtales disse fristene, og departementet legger til grunn at følgende videreføres:

• Frist for avholdelse av forhåndskonferanse. Fristen begynner å løpe fra anmodning med konkretisering av tiltaket og spørsmålet kommer inn til kommunen. Kommunen bestemmer om det skal brukes standardisert anmodning. Det er ikke knyttet virkninger til fristoverskridelse.

• Frist for kommunens forberedelse av klagesakenbegynner å løpe fra mottakelsen av klagen, forutsatt at klagen fyller formkravene som gjelder etter forvaltningsloven § 32. Det er ikke knyttet virkning til fristoverskridelse.

• Frist for fylkesmannens behandling av klagesaker der det er gitt utsatt iverksetting etter forvaltningsloven § 42, gjelder uansett om utsatt iverksetting er besluttet av kommunen eller fylkesmannen. Frist for fylkesmannen gjelder fra den tid fylkesmannen mottar de dokumenter som er nødvendig for klagesaksbehandlingen. Det er ikke knyttet virkning til fristoverskridelse.

• Frist for kommunen til å behandle søknad om igangsettingstillatelse gjelder fra søknad er mottatt og til vedtak er sendt, jf. gjeldende SAK § 24. Det er ikke knyttet virkning til fristoverskridelse.

• Særskilt tidsfrist for kommunens utstedelse av midlertidig brukstillatelse videreføres. Dersom det først søkes om midlertidig brukstillatelse, må utbygger beregne ekstra tid i tiltakets avslutningsfase. En forlenget frist foreslås for å markere at midlertidig brukstillatelse bare skal gis unntaksvis. Rettsvirkningen ved fristoverskridelse som etter gjeldende lov gjelder midlertidig brukstillatelse, det vil si at bygget kan tas i bruk, flyttes nå til ferdigattest for å markere at ferdigattest er obligatorisk hovedregel.

Det framgår også av første ledd at det innføres tidsfrist for kommunen for å fatte vedtak i refusjonssak og for klageinstansens behandling av klager i plan- og byggesaker. Dette er nytt i forhold til gjeldende rett. For disse fristene legger departementet til grunn at følgende gjelder:

• Frist for kommunen til å fatte vedtak i refusjonssak etter §§ 18-8 og 18-9.Fristen begynner å løpe fra det tidspunkt de refusjonspliktiges frist for uttalelse har utløpt, noe som stemmer overens med begrepet «fullstendig søknad» i lovens sammenheng. Det er ikke knyttet virkning til fristoverskridelse. Imidlertid foreslår departementet at det i forskrift gis adgang til gebyrbortfall også i disse sakene, slik at departementet på et senere tidspunkt kan vurdere gebyrnedsettelse ved overskridelse av fristen.

• Frist for klageinstansens behandling av klager i plan- og byggesaker gjelder fra den tid fylkesmannen mottar de dokumenter som er nødvendige for klagesaksbehandlingen. Det er ikke knyttet virkning til fristoverskridelse.

Den mulighet som eksisterer etter gjeldende rett til å avtale lengre frister der det er behov for det, jf. gjeldende SAK § 23 nr. 2, videreføres i bestemmelsens andre ledd.

Det følger av tredje ledd at departementet forutsettes å gi nærmere forskrifter om fristenes lengde, hvordan tidsfristene skal beregnes og når kommunen og klageinstansen gis adgang til fristforlengelse. Departementet foreslår at gjeldende bestemmelser om dette i saksbehandlingsforskriften (SAK) §§ 23 og 24 videreføres, men at det ses nærmere på kriteriene for når kommunen kan forlenge fristen. Det antas at det for eksempel kan være behov for en lavere terskel for fristforlengelse ut over tre uker i saker som behandles etter § 20-2, der det foreligger protester fra naboer. Videre bør det i forskrift inntas bestemmelser med nærmere kriterier for klageinstansens adgang til selv å forlenge fristen. Det kan også i forskrift fastsettes bestemmelser om konsekvenser ved overskridelse av fristene.

Til § 21-9 Bortfall av tillatelse

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak Bygningslovutvalgets forslag til § 21-8 og er en videreføring av gjeldende lov § 96, med noen språklige endringer.

«Rammetillatelse» i første ledd er byttet ut med «tillatelse». Dette for å klargjøre at treårsfristen ikke bare gjelder for rammetillatelser, men også for ett-trinnstillatelser. Ved delt søknad regnes fristen fra rammetillatelsen. Departementet foreslår at fristen begynner å løpe fra endelig vedtak, det vil si fra klageinstansens vedtak der kommunens vedtak er påklaget. Dette er en endring i forhold til den regelforståelse departementet har lagt til grunn i de senere år, men er i samsvar med Sivilombudsmannens uttalelse i sak 2007/293. Se nærmere om dette i de generelle merknadene i kapittel 7.5.6.

Første ledd tredje punktum er en videreføring av gjeldende lov § 96 første ledd tredje punktum, og innebærer at dispensasjoner som er gitt separat også faller bort etter tre år dersom tiltaket ikke er satt i gang. Dette innebærer at det må gis tillatelse til tiltak innen tre år for at dispensasjonen ikke skal falle bort. Videre foreslås lovfesting av at fristene er absolutte og at varigheten av rammetillatelsen «ikke kan forlenges», jf. første ledd fjerde punktum. Dette er en kodifisering av gjeldende rett.

Andre og tredje leddtilsvarer gjeldende lov § 96 andre og tredje ledd. Det er kun foretatt et par mindre justeringer av ordlyden uten at det har betydning for innholdet.

Fjerde ledd tilsvarer ordlyden i gjeldende lov § 96 fjerde ledd slik den lyder etter lovendring i lov 29. juni 2007 nr. 94, jf. Ot.prp. nr. 70 (2004 – 2005) og Ot.prp. nr. 57 (2006 – 2007). Bestemmelsen er en presisering av hvordan treårsfristen er å forstå for søknadspliktige tiltak som gjelder oppretting eller endring av eiendom. Bestemmelsen utelukker ikke muligheten for å fremme ny og korrigert rekvisisjon av oppmålingsforretning dersom matrikkelføring av den første forretningen ble avslått, forutsatt at den nye rekvisisjonen blir framsatt innen tre år etter at tillatelsen ble gitt.

Til § 21-10 Sluttkontroll og ferdigattest

Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 99 og Bygningslovutvalgets forslag til § 21-9, med noen endringer. Bestemmelsen er omdisponert i forhold til gjeldende rett, og inneholder i tillegg krav om dokumentasjon som grunnlag for framtidig drift og vedlikehold.

Første ledd presiserer at ferdigattest er obligatorisk for alle søknadspliktige tiltak, også for tiltak etter § 20-2. Det skal altså kreves ferdigattest også for tiltak som tidligere var meldepliktige. Dette vil ha betydning for kommunens oversikt over bebyggelsen i kommunen, som grunnlag for fullstendige kart og framtidige situasjonsplaner, og for at selgere og kjøpere skal ha sikkerhet for at byggverket er i overensstemmelse med offentlige krav. For tiltak som er unntatt fra søknadsbehandling gjelder ikke krav om ferdigattest. Slike tiltak kan tas i bruk umiddelbart.

Det skal foreligge nødvendig sluttdokumentasjon sammen med anmodningen om ferdigattest. For tiltak der det kreves uavhengig kontroll skal kontrolldokumentasjonen omfatte sluttkontroll, jf. lovens kapittel 24 om kontroll. Dette kan gjelde tiltak både etter §§ 20-1 og 20-2. For tiltak der det ikke kreves uavhengig kontroll er det tilstrekkelig med erklæring fra tiltakshaver om at tiltaket er i overensstemmelse med plan- og bygningsloven, planer, tillatelser og vilkår i tillatelser. Dersom det gjelder tiltak etter § 20-1, og det ikke er stilt krav om uavhengig kontroll, må de ansvarlige foretak dokumentere ved egenerklæring at de har kontrollert kravene etter plan- og bygningslovgivningen i henhold til sitt system og sine rutiner.

Bestemmelsen gjelder bare framleggelsen av dokumentasjon. For oppbevaring gjelder arkivlovens bestemmelser. I tillegg forutsetter bestemmelsen i § 23-3 siste ledd, om kommunens adgang til å gi pålegg om retting til ansvarlige foretak innen fem år etter ferdigattest, at foretakene oppbevarer dokumentasjon i denne perioden.

Kommunen gis en skjønnsmessig adgang til å utstede ferdigattest selv om det foreligger bagatellmessige overtredelser som kommunen ikke finner det hensiktsmessig eller nødvendig å forfølge. Regelen er en logisk konsekvens av at enkelte overtredelser er så små at kommunen har lovfestet adgang til å unnlate å forfølge dem. Slike overtredelser er noe annet enn at det gjenstår mindre vesentlig arbeid som grunnlag for midlertidig brukstillatelse. I dette tilfelle gjelder det forhold som kommunen ikke finner grunn til å kreve utbedret fordi betydningen av dem er bagatellmessig, og kommunen kan dermed gå rett på ferdigattest. Kommunen kan ikke bruke denne bestemmelsen til å frafalle krav om endringstillatelse, som dermed blir en øvre ramme for anvendelsen av bestemmelsen. «Bagatellmessige overtredelser» er her snevrere enn der kommunen kan la være å forfølge overtredelser av mindre betydning etter sanksjonsreglene, jf. § 32-1 andre ledd. At kommunens adgang er skjønnsmessig, betyr at kommunen ved bagatellmessige brudd på plan- og bygningslovgivningen eller tillatelsen står fritt i vurderingen av om den vil utstede ferdigattest. Tiltakshaver har ikke noe krav på at kommunen bruker denne bestemmelsen. Kommunen kan dermed nekte å utstede ferdigattest inntil forholdene er utbedret.

Tiltakshaversiden er etter andre ledd ansvarlig for at det foreligger tilstrekkelig dokumentasjon over byggverkets og byggeproduktenes egenskaper som grunnlag for forvaltning, drift, vedlikehold og bruk. Det er ikke meningen å stille krav til forvaltningen, driften, vedlikeholdet eller bruken, bare at byggverket skal være tilstrekkelig dokumentert ved ferdigstillelse, på linje med andre produkter. Det foreslås særskilt forskriftshjemmel om innhold og oppbevaring av denne dokumentasjonen,jf. forslaget til § 21-10 fjerde ledd.

Tredje ledd omhandler midlertidig brukstillatelse. Departementet ønsker å innskjerpe at ferdigattest er obligatorisk og skal være hovedregelen, ved blant annet å presisere at midlertidig brukstillatelse er et unntak. Kriteriene blir de samme som i dag, men det presiseres at brukstillatelse skal gis etter kommunens skjønn, det er altså ikke noe utbygger automatisk har krav på. Det presiseres samtidig at det skal settes en bindende tidsfrist for ferdigstillelse når det gis midlertidig brukstillatelse. Dersom denne fristen overskrides, kan kommunen gi pålegg om ferdigstillelse. Pålegget kan følges opp med tvangsmulkt eller forelegg. Dette er en innskjerping i forhold til gjeldende rett, der denne fristen ikke medfører noen virkninger, med det resultat at det ofte ikke blir søkt om ferdigattest selv om den i prinsippet er obligatorisk.

Departementet ønsker å presisere at det bør være ett endelig skjæringstidspunkt for ferdigstillelse, i stedet for to, som i dag. Det framheves derfor at kommunene skal kreve ferdigattest for alle søknadspliktige tiltak, og at kontraktspartene bør legge ferdigattesten til grunn for overtakelse, i stedet for den midlertidige brukstillatelsen som i dag. Det samme gjelder tidspunktet for lånekonvertering, utgangspunkt for forsikringsavtaler med videre. Ferdigattest og midlertidig brukstillatelse er enkeltvedtak. Klageadgangen vil imidlertid være avgrenset til det som ikke er avgjort i rammetillatelse og igangsettingstillatelse. Ferdigattest og midlertidig brukstillatelse som er avgitt på feil grunnlag, for eksempel uriktig sluttdokumentasjon, vil etter omstendighetene kunne trekkes tilbake etter regelen i forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c som ugyldig på grunn av uriktig faktisk grunnlag.

Ettersom midlertidig brukstillatelse medfører ekstraarbeid for kommunen, bør dette gjenspeiles i kommunens gebyrregulativer ved at gebyret kan settes høyere der det kreves midlertidig brukstillatelse i tillegg til ferdigattest. Tidsfrister for utstedelse av ferdigattest og midlertidig brukstillatelse framgår av lovforslaget §§ 21-7 og 21-8 med forskrift.

Fjerde ledd viderefører anledningen til å kreve driftstillatelse for bygningstekniske installasjoner.

Det er gitt særskilt forskriftshjemmel i femte ledd.

27.6 Kapittel 22 Godkjenning av foretak for ansvarsrett

Til § 22-1 Sentral godkjenning av foretak for ansvarsrett

Bestemmelsens første ledd er i hovedsak en videreføring av gjeldende lov § 98a, med noen justeringer og omredigeringer, blant annet presisering av at det er plikt til å gi godkjenning når kravene er oppfylt. Bestemmelsene om godkjenning er noe endret i forhold til Bygningslovutvalgets forslag, i hovedsak fordi utvalget foreslo obligatorisk sentral godkjenning. Sentral godkjenning skal fortsatt være en frivillig ordning, men for kontrollforetak har departementet imidlertid foreslått obligatorisk sentral godkjenning, jf. lovforslaget § 23-7 første ledd.

Andre ledd er nytt, og gir den sentrale godkjenningsordningen hjemmel og plikt til å avslå søknad om sentral godkjenning der foretaket ikke oppfyller de nødvendige kvalifikasjoner for å få godkjenning, det vil si alle de krav som er eller vil bli stilt i forskrift vedrørende godkjenning. «Skal» er brukt for å presisere at den sentrale godkjenningsordningen i mindre grad enn kommunene er gitt mulighet til å bruke skjønn ved vurderingen av kvalifikasjonskravene, jf. dispensasjonsadgangen i kapittel 19.

Tredje ledd sier at sentral godkjenning skal utstedes av et organ som tildeles myndighet fra departementet. Det stilles også krav om registrering i et sentralt register som skal være åpent tilgjengelig.

Til § 22-2 Tilbaketrekking av sentral godkjenning for ansvarsrett

Første ledder i det vesentligste en videreføring av gjeldende lov § 98a andre ledd, jf. også Bygningslovutvalgets forslag til § 22-2. I første og andre punktum synliggjøres at tilbaketrekking kan bygge på to forskjellige grunnlag og ha ulike formål. Godkjenningen skal etter første punktum trekkes tilbake ved alvorlige eller gjentatte overtredelser av tillatelser eller bestemmelser i plan- og bygningsloven. Med alvorlige overtredelser siktes det til overtredelser som er graverende på grunn av sin grovhet. Flere feil eller mangler i samme sak som isolert sett ikke kan betegnes som alvorlige, kan samlet sett også vurderes som alvorlige i lovens forstand, og dermed begrunne tilbaketrekking av godkjenningen. Det er i seg selv alvorlig hvis et foretak stadig gjør feil, og særlig dersom det er de samme feilene som går igjen.

Videre skal godkjenningen trekkes tilbake når foretaket ikke lenger innehar de nødvendige kvalifikasjoner for å ha godkjenning, jf. andre punktum. Bestemmelsen dekker alle de krav som er eller vil bli stilt i forskrift for å få godkjenning. Kvalifikasjonsmanglene kan gjelde alt fra manglende krav til pålitelighet og dugelighet, kompetansesvikt som følge av endringer i foretakets faglige ledelse, til tvangsavvikling og konkurs. Bestemmelsen gjelder kvalifikasjonsmangler som oppstår etter at godkjenningen er gitt. Der en godkjenning viser seg å være gitt på sviktende grunnlag, uten at det er noe å bebreide foretaket, vil den kunne omgjøres etter forvaltningsloven § 35. I de tilfeller hvor foretaket har fått godkjenning på bakgrunn av uriktige eller falske opplysninger i søknaden, skal godkjenningen trekkes tilbake etter de alminnelige regler om tilbaketrekking. Før vedtak om tilbaketrekking av sentral godkjenning fattes, skal foretaket ha fått anledning til å uttale seg, jf tredje punktum. Bestemmelsen er en «skal»-regel, som gir godkjenningsorganet plikt til å trekke tilbake godkjenningen når ett av de to nevnte alternativene foreligger. I fjerde punktum er det likevel gitt anledning til å la være å trekke tilbake godkjenningen når særlig formildende hensyn gjør seg gjeldende. Det kan etter femte punktum gis advarsel når manglene er av mindre karakter, slik at det ikke vil være aktuelt med tilbaketrekking. Begge disse muligheter er direkte videreføring av gjeldende lov § 98a. En advarsel er ikke å anse som et enkeltvedtak, og kan derfor ikke påklages, jf. merknad til § 22-4.

Andre ledd gjelder varigheten av tilbaketrekking av sentral godkjenning, og er i det vesentligste en videreføring av gjeldende lov § 98a andre ledd andre punktum. Alternativet med å trekke tilbake godkjenningen for et bestemt tidsrom videreføres imidlertid ikke. Slik tidsavgrenset tilbaketrekking bærer preg av å være en straff, noe som ikke er intensjonen bak reglene om tilbaketrekking av godkjenning.

Til § 22-3 Lokal godkjenning av foretak for ansvarsrett

Bestemmelsen om lokal godkjenning må sammenholdes med kapittel 23 om ansvar i byggesaker. Bestemmelsen ble ikke foreslått av Bygningslovutvalget. I gjeldende rett framgår bestemmelsen av godkjenningsforskriften (GOF) § 16.

I første ledd gjøres det en henvisning til § 20-1 om tiltak der det er krav om ansvarlige foretak. Det framgår av første ledd tredje punktum at kommunene ikke lenger kan godkjenne kontrollforetak uten at foretaket har sentral godkjenning, jf § 23-7.

Bestemmelsens andre ledder en videreføring av gjeldende lov § 98a tredje ledd første punktum. Sentral godkjenning skal normalt legges til grunn for lokal godkjenning så langt den rekker, slik at kommunen må vurdere om tiltaket ligger innenfor det foretaket er godkjent for. Kommunen må i tillegg vurdere om foretakets systemer og rutiner passer for tiltaket, for eksempel om det er behov for særskilt dokumentasjon av prosjektorganisering. Hvis foretakets organisering forutsetter innleie av kompetanse i det enkelte prosjekt, må kommunen vurdere om samlet kompetanse er på plass og tilfredsstiller kravene. Kommunen må i tillegg vurdere om foretakets rutiner for kvalitetssikring og egenkontroll av plan- og bygningslovgivningens krav omfatter det aktuelle tiltaket.

Det følger av tredje ledd at ansvarlig søkers/tiltakshavers forslag til avgrensning og fordeling av ansvaret normalt skal legges til grunn, med mindre kommunen finner at tiltaket ikke er fullt ut belagt med ansvar, eller kvalifikasjonskravene for et eller flere av de ansvarlige foretakene ikke er oppfylt. Dette kan være aktuelt når noen av de ansvarlige ikke oppfyller krav til pålitelighet og dugelighet, for eksempel fordi foretaket tidligere har vist seg ikke faglig kvalifisert til oppgaven. Det siste gir kommunen en mulighet til konkret vurdering av foretakets praksis, uavhengig av sentral godkjenning. Der tiltaket krever særlig innsikt, må kommunen ta dette i betraktning ved tildeling av lokal godkjenning for ansvarsrett, det vil si at det må vurderes om foretaket har slik fagkompetanse selv, eller om det må kreves særskilte ansvarlige foretak, eller stilles krav om at foretaket selv engasjerer andre med slik fagkompetanse. Eksempler på områder der det er behov for særlig innsikt kan være energibruk, klimaskall, inneklima, brannsikkerhet, universell utforming, ved arbeid på historisk verdifulle byggverk med videre. Kommunen har likevel adgang til å legge vekt på lokal praksis og kunnskap hos foretaket.

Avslag på søknad om lokal godkjenning for ansvarsrett berører det enkelte foretak, og vil derfor kunne påklages av det aktuelle foretaket, selv om søknad om lokal godkjenning for ansvarsrett i utgangspunktet bare er en del av dokumentasjonen for søknaden om tillatelse til tiltaket. Kommunen bør derfor vurdere søknad om lokal godkjenning for ansvarsrett så tidlig som mulig i søknadsbehandlingen.

Til § 22-4 Tilbaketrekking av lokal godkjenning for ansvarsrett

Bestemmelsen er til dels en videreføring av flere bestemmelser i gjeldende lov og forskrift som omhandler tilbaketrekking av lokal godkjenning. Bestemmelsen ble ikke foreslått av Bygningslovutvalget, fordi utvalget foreslo obligatorisk sentral godkjenning i stedet for mulighet for lokal godkjenning.

Nytt i første ledd er at det presiseres at lokal godkjenning skal trekkes tilbake ved alvorlige overtredelser. Dette er sammenfallende med § 22-2 andre ledd om tilbaketrekking av sentral godkjenning. Lokal godkjenning for ansvarsrett kan trekkes tilbake i løpet av gjennomføringen av tiltaket. Dette kan gjelde der kvalifikasjonene ikke lenger foreligger (for eksempel der foretaket mister sentral godkjenning), eller der det forekommer svikt som etter kommunens skjønn viser at foretaket ikke lenger oppfyller kravet til pålitelighet og dugelighet. Før tilbaketrekking skjer, skal vedkommende foretak ha fått anledning til å uttale seg i samsvar med forvaltningslovens bestemmelser, jf. andre punktum. Første ledd tredje punktum er en videreføring av gjeldende lov § 93 b nr. 3 tredje ledd siste punktum.

Andre ledd er nytt og er sammenfallende med lovforslaget § 22-2 første ledd fjerde punktum. På samme måte som i den sentrale godkjenningsordningen, vil også lokal godkjenningsmyndighet få en «sikkerhetsventil», slik at man ikke vil være tvunget til å trekke tilbake godkjenningen i alle tilfeller loven kan komme til anvendelse. Det vises til Ot.prp. nr 112 (2001 – 2002) pkt 8.4.5 for nærmere føringer for bruken av «sikkerhetsventil»-regelen. I andre ledd andre punktum presiseres bygningsmyndighetenes adgang til å gi advarsel. I dag framgår denne adgangen til å gi advarsel kun forutsetningsvis av godkjenningsforskriften (GOF) § 20 nr. 3. Advarsel er den mildeste form for reaksjon mot regelbrudd, og kan i utgangspunktet kun gis ved brudd på plan- og bygningslovgivningen som ikke har hatt skadelige konsekvenser for tiltaket. Advarsel kan brukes der det foreligger en svikt som ikke uten videre fører til tilbaketrekking av godkjenning. Advarsel skal ikke ha konkrete virkninger, for eksempel at flere advarsler i seg selv fører til tilbaketrekking av godkjenning. Ut fra at advarsel ikke har selvstendige rettslige virkninger, er det ikke å anse som et enkeltvedtak og kan ikke påklages.

Tredje ledd viderefører kommunens plikt til å rapportere advarsler og vedtak om tilbaketrekking av lokal godkjenning for ansvarsrett til den sentrale godkjenningen.

Til § 22-5 Forskrifter om nærmere regler om godkjenning av foretak

Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 98a fjerde ledd, og tilsvarer i hovedsak Bygningslovutvalgets forslag til § 22-3. Forskriften kan stille nærmere krav til foretakenes evne til å tilfredsstille denne lovs krav, og kan gjelde krav til foretakenes organisasjon, og krav til kompetanse hos foretakene, basert på utdanning og praksis. Det kan fastsettes forskjellige nivåer for godkjenning i forhold til vanskelighetsgrad og konsekvenser (tiltaksklasser). Forskriften kan også inneholde regler om saksbehandling av godkjenning og tilbaketrekking. Det kan i forskrift stilles krav til foretakenes rutiner for oppfyllelse av plan- og bygningslovgivningens krav. Krav til rutiner innebærer i tillegg til at foretakene skal ha kvalitetssystem som ivaretar kravene også at de skal vise at systemene er i bruk.

27.7 Kapittel 23 Ansvar i byggesaker

Til § 23-1 Ansvar i byggesaker

Bestemmelsen er ny, både i forhold til gjeldende lov og delvis i forhold til Bygningslovutvalgets forslag, men inneholder den delen av utvalgets forslag til § 23-2 som omhandler tiltakshavers ansvar. Bestemmelsen stadfester ansvarsplikten overfor bygningsmyndighetene. Ansvarsplikten gjelder bare for byggesaker, og omfatter ikke ansvar for plansaker eller ansvar i forhold til annet regelverk bortsett fra at det i mange saker kreves tillatelse etter annet regelverk, men dette er ikke noen egentlig del av ansvarsretten, bare et krav til søknadene. Departementet vil presisere at begrepet «ansvar» ikke bare gjelder der det brukes ansvarlige foretak, men også omfatter tiltakshavers ansvar.

Første ledd presiserer ansvarsområdene, samt innholdet av ansvaret for at tiltaket er i overensstemmelse med plan- og bygningslovgivningens krav.

Andre ledd viderefører tiltakshavers ansvar slik det er i dag, men presiserer plikten til å videreføre ansvaret til ansvarlige foretak i den utstrekning dette framgår av regelverket. Videreføringen kan gjelde for hele eller deler av tiltaket. Begrepet «videreføre» er brukt for å presisere at tiltakshaver fremdeles har primæransvaret, han overfører altså ikke sitt ansvar fullstendig. Der det oppstår hull eller gråsoner i ansvarsretten, er det tiltakshaver, eventuelt gjennom ansvarlig søker, som har ansvaret for å bringe forholdet i orden, og kommunen kan i alle fall forholde seg til ham. Kravet om ansvarsrett for de forskjellige deler av tiltaket bestemmes av kommunen i forhold til tiltaksklasse og kvalifikasjoner.

Til § 23-2 Tiltakshaver

Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende lov, og er en forkortet versjon av Bygningslovutvalgets forslag til § 23-2. Noe av forslaget til § 23-2 er tatt inn i lovforslaget § 23-1.

Bestemmelsen identifiserer tiltakshaver. Kommunen skal ikke godkjenne tiltakshaver, med mindre han selv søker ansvarsrett etter ordinære ansvarsregler. Skifte av tiltakshaver skal likevel meldes til kommunen. Dette gjelder særlig i de tilfeller der det ikke er ansvarlige foretak, og kommunen dermed bare forholder seg til tiltakshaver, men også der det er ansvarlige foretak, ut fra at vedkommende har primæransvaret og dermed er adressat ved uklare ansvarsforhold, skifte av ansvarlige og så videre.

Til § 23-3 Omfang og varighet av ansvaret til ansvarlige foretak

Bestemmelsen er ny både i forhold til gjeldende lov og i forhold til Bygningslovutvalgets forslag.

Bestemmelsen gjelder hovedsaklig kommunens saksbehandling av lokal godkjenning for ansvarsrett. Det presiseres at ansvaret bare gjelder i forhold til plan- og bygningslovgivningens krav, og medfører etter første ledd et direkte ansvar overfor bygningsmyndighetene. Dette innebærer at det for eksempel kan gis direkte pålegg, først og fremst stoppordre, til de ansvarlige foretakene, jf. kapittel 32. Alle tiltak etter loven skal belegges med ansvar, og kommunen må påse at hele tiltaket er belagt med ansvar, det vil si om oversikten over lokal godkjenning for ansvarsrett er dekkende for tiltaket. Kommunen skal kreve ytterligere søknader om lokal godkjenning for ansvarsrett der ansvaret er ufullstendig. Kommunen kan kreve ytterligere oppdeling av ansvaret, eventuelt bruk av ekstern kompetanse der det ansvarlige foretaket ikke har tilstrekkelig kompetanse, men kan ikke kreve sammenslåing av ansvar. Det vil i praksis foreligge en eller annen form for avtale mellom tiltakshaver og de ansvarlige foretak, men denne avtalen skal ikke forelegges kommunen, med mindre den er nødvendig som hjelpemiddel for nærmere avgrensning av ansvaret. Ansvaret skal i hovedsak framgå av søknadene om lokal godkjenning for ansvarsrett. Der ansvaret ikke er videreført til ansvarlige foretak, har tiltakshaver fullt ansvar for at plan- og bygningslovgivningens krav er oppfylt.

For en del tiltak er det tilstrekkelig at tiltakshaver selv har ansvar, jf. § 20-2, det vil si der det ikke er krav om lokal godkjenning for ansvarsrett i henhold til de kvalifikasjonskrav som stilles til ansvarlige foretak. Dette gjelder også selvbyggere. Det anses ikke lenger nødvendig å opprettholde personlig godkjenning for andre enn selvbyggere, og andre ansvarlige enn tiltakshaver må dermed være registrert som foretak.

Første ledd fjerde punktum presiserer at ansvaret også gjelder arbeid som gjøres av underleverandører, med mindre disse har fått selvstendig ansvarsrett. Begrepet underleverandør omfatter både prosjekterende, utførende og leverandører av produkter til byggverk. Det er i utgangspunktet tiltakshaver som sammen med de ansvarlige avgjør antallet ansvarlige foretak og i hvilken grad disse har ansvar for underleverandører. Kommunen kan derfor bare kreve annen oppdeling dersom et ansvarlig foretak ikke innehar nødvendige kvalifikasjoner, herunder oppfyller krav om system for prosjektorganisering og styring av underleverandører, eller det viser seg at ansvarsbeleggingen ikke er fullstendig.

Ansvaret opphører i prinsippet ved ferdigattest, jf. andre ledd. På dette tidspunkt opphører dermed den direkte forbindelse mellom de ansvarlige foretak og kommunen, og byggesaken anses avsluttet. Etter denne tid vil pålegg fra kommunens side normalt gå til eier, som dermed må forfølge ansvaret privatrettslig overfor foretakene i henhold til kontrakt. Det kan likevel være tilfeller der det i ettertid oppdages feil og mangler som har direkte og alvorlig sammenheng med ansvaret (dette gjelder også tiltakshavers ansvar), slik at det bør være adgang for kommunen til å gi direkte pålegg. Slik oppfattes også gjeldende rett, men uten noen klar foreldelsesregel. Bestemmelsen presiserer derfor at kommunen skal ha en slik mulighet, men at denne muligheten bortfaller etter fem år, for å bringe det offentligrettslige ansvaret i samme stilling som det som er det normale etter entreprisekontraktene. Det er pålegget som må være gitt innen fem år, utbedringen kan skje senere. Denne femårsregelen vil sannsynligvis medvirke til at det blir mer aktuelt med egne befaringer før femårsfristen utløper, eller at kommunen deltar på befaringer for avslutning av privatrettslig ansvar som tilsynsmyndighet. Det vil på denne bakgrunn bli viktigere for foretakene at det utstedes ferdigattest, jf. § 21-10. Det bør også nevnes at ferdigattest kan trekkes tilbake i medhold av forvaltningsloven § 35 dersom den er utstedt på uriktig grunnlag, for eksempel feil opplysninger om at kontroll er gjennomført.

Til § 23-4 Ansvarlig søker

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett, og er en forenkling av gjeldende lov § 93b og Bygningslovutvalgets forslag til § 23-3. Det presiseres at ansvarlig søker er bindeleddet mellom tiltakshaver og kommunen, og at han/hun (det vil si foretaket) overtar oppgaven med å påse at tiltaket er belagt med ansvar. Han har også ansvaret for at det foretas tilstrekkelig kontroll. Ansvaret er imidlertid begrenset til selve ansvarsbeleggingen. Han har ikke ansvar for innholdet i de forskjellige oppgavene eller dokumentasjonen. Det er likevel tiltakshaver som må inngå kontraktene med de forskjellige foretakene, stå ansvarlig for pålegg som ikke er rettet direkte mot foretakene, innbetaling av gebyr med videre, men ansvarlig søker opptrer overfor kommunen som tiltakshavers fullmektig. Det vises for øvrig til proposisjonens kapittel 9.6.6.

Til § 23-5 Ansvarlig prosjekterende

Bestemmelsen er en videreføring og en forenkling av gjeldende lov § 93b, og Bygningslovutvalgets forslag til § 23-4.

Bestemmelsens første ledd pålegger den prosjekterende å føre en sammenhengende dokumentasjon av hvilke forutsetninger som legges til grunn, og de vurderinger som er gjort under prosjekteringen. Dokumentasjonen skal sikre sporbarhet i forhold til krav gitt i eller i medhold av loven. Da mange av de krav som det prosjekteres etter er funksjonsbasert, er det nødvendig for å oppnå grunnlag for kontroll og tilsyn at det fortløpende vurderes og dokumenteres hvilke forutsetninger som legges til grunn, og hvorfor de løsninger som er valgt anses å være tilfredsstillende. Uten slik dokumentasjon vil det ikke kunne føres en systematisk kontroll med at regelverket er oppfylt, jf. kapittel 24 om kontroll.

Bestemmelsen innebærer også at gjeldende ordning med dokumentert egenkontroll som selvstendig kontroll opphører som eget ansvarsområde (jf. lovforslaget kapittel 24), og i stedet inngår som et krav om rutiner (det vil si som skal sikre at foretakssystemene følges) som grunnlag for foretaksgodkjenningen. Egenkontrollen av at plan- og bygningslovgivningens krav er oppfylt blir dermed en integrert del av foretakenes rutiner og system for kvalitetssikring og kvalitetsstyring, og skal dokumenteres i forbindelse med godkjenning og tildeling av ansvarsrett, og følges opp i den forbindelse. Det skal framgå av rutinene til ansvarlig prosjekterende at nødvendig egenkontroll/kvalitetssikring er foretatt for å dokumentere at plan- og bygningslovgivningens krav er oppfylt. Uavhengig kontroll utført av ansvarlige kontrollforetak kommer altså i tillegg til dette, etter særskilte kriterier, se lovens kapittel 24, og proposisjonens kapittel 11.

Tilsvarende gjelder for ansvarlig utførende.

Det presiseres i andre ledd at ansvarlig prosjekterende har ansvar for nødvendig prosjektering for sikringsarbeid under byggeprosessen. Der slikt arbeid forutsetter særskilt prosjektering, og dette ikke er gjort, kan ansvarlig utførende ikke starte arbeidet før dette kravet er ivaretatt. Bestemmelsen viser til § 28-2 om sikringstiltak ved byggearbeid med videre (gjeldende lov § 100).

Til § 23-6 Ansvarlig utførende

Bestemmelsen er en videreføring og forenkling av gjeldende lov § 98, og tilsvarer Bygningslovutvalgets forslag til § 23-5.

Det presiseres i første ledd at ansvarlig utførendes ansvar er noe annerledes enn ansvaret til ansvarlig prosjekterende med hensyn til krav etter plan- og bygningslovgivningen. Slike krav skal først og fremst være ivaretatt i prosjekteringen, og ansvarlig utførendes ansvar er derfor i utgangspunktet begrenset til å utføre tiltaket i henhold til prosjekteringsgrunnlaget. Ansvarlig utførende har likevel en aktsomhetsplikt dersom han ser eller burde ha sett at prosjekteringsgrunnlaget strider mot plan- og bygningslovgivningens krav. Dette innbærer at utførende ikke bare skal sette seg inn i prosjekteringsmaterialet, men også vurdere det opp mot den gitte byggetillatelse. Aktsomhetsplikten vil i utgangspunktet være begrenset til en informasjonsplikt overfor ansvarlig søker og/eller tiltakshaver eller til det ansvarlige kontrollforetaket, og ved alvorlige overtredelser som ikke blir rettet, også overfor kommunen. Ansvarlig utførendes ansvar gjelder i utgangspunktet bare innenfor det ansvarsområdet han har påtatt seg ansvar for, men ved vesentlige mangler ved grensesnitt eller helheten som påvirker lovligheten av hans arbeid, og som han ser eller burde ha sett, vil det gjelde et tilsvarende aktsomhets- og informasjonskrav. Ivaretakelsen av slikt krav bør framkomme gjennom brev, møtereferat eller liknende.

Også ansvarlig utførende har ansvar for kvalitetssikring/egenkontroll av at plan- og bygningslovgivningens krav og rammene for tillatelsen er oppfylt innenfor sitt ansvarsområde, som del av rutiner og systemkrav, på samme måte som ansvarlig søker. Det skal framgå av rutinene til ansvarlig utførende at nødvendig egenkontroll/kvalitetssikring er foretatt for å dokumentere at plan- og bygningslovgivningens krav er oppfylt. Dette avløser dagens egenkontroll, som dermed ikke blir noen kontrollform i lovens forstand. Uavhengig kontroll utført av ansvarlige kontrollforetak kommer altså i tillegg til dette, etter særskilte kriterier, se lovens kapittel 24, og proposisjonens kapittel 11.

Det presiseres i andre ledd at også ansvarlig utførende har et ansvar for sikringsarbeid under byggeprosessen. Der slikt arbeid forutsetter særskilt prosjektering, og dette ikke er gjort, må ansvarlig prosjekterende melde fra om dette, og ansvarlig utførende kan ikke starte arbeidet før dette kravet er ivaretatt. Bestemmelsen viser til § 28-2 om sikringstiltak ved byggearbeid med videre (gjeldende lov § 100). Intensjonen er å klargjøre at ansvaret for sikring etter § 28-2 kun hviler på ansvarlig utførende i utførelsesfasen, og at det ellers er et ansvar som normalt vil være eiers. Henvisningen i gjeldende lov § 98 nr. 1 til § 100 er ikke begrenset til utførelsesfasen og er dermed upresis.

Til § 23-7 Ansvarlig kontrollerende

Bestemmelsen har ingen direkte parallell i gjeldende lov, men viderefører delvis intensjonen i saksbehandlingsforskriften (SAK) kapittel VIII, og Bygningslovutvalgets forslag til § 23-6.

Bestemmelsen presiserer i første ledd først og fremst at kontrollforetaket, og dermed kontrollen, skal være uavhengig, det vil si at det er ved krav om uavhengig kontroll det skal stilles krav om eget ansvarlig kontrollforetak. For slike foretak kreves obligatorisk sentral godkjenning, der det blant annet stilles krav om at uavhengighet kan dokumenteres. Dette må også framgå av ansvarsrettssøknaden. Det er bare for uavhengige kontrollforetak det stilles krav om obligatorisk sentral godkjenning, noe som har sammenheng med at det bør stilles like krav til slike foretak, og sikres nødvendig kvalifikasjonsnivå og uavhengighet. Nærmere kriterier om uavhengighet vil bli utarbeidet i forskrift, for eksempel spørsmål om eierskapsmessig uavhengighet, datterselskap og så videre.

Bortsett fra kravet om obligatorisk godkjenning gjelder de vanlige ansvarsregler for uavhengige kontrollforetak. Dette innebærer blant annet at det er tiltakshaver som velger kontrollforetak, og at kommunen bare kan avslå søknaden om kontrollansvar dersom den har saklig grunn.

Når det gjelder innholdet av kontrollansvaret, som framgår av andre ledd og tredje ledd, er bestemmelsen en videreføring og presisering av deler av gjeldende lov § 97 første ledd. De ansvarlige kontrollforetakene må i tillegg til å kontrollere innholdet i arbeidet også kontrollere helheten og grensesnittene mellom de forskjellige fagområdene, og i tillegg må det klarlegges ansvar for sammenhengen mellom prosjektering og utførelse. Dette innebærer at det ansvarlige kontrollforetaket i tillegg til kontroll av prosjekteringen og/eller utførelsen, også kan vurdere foretakenes systemer for kvalitetssikring/egenkontroll med hensyn til plan- og bygningslovgivningens krav, uten at dette medfører noen full revisjonsgjennomgang. Den ansvarlig kontrollerende for utførelsen har i tillegg et visst ansvar for å sjekke om utførelsen er i samsvar med lovgivningens krav. Kontrollansvarliges ansvar for dette vil være noe større enn den ansvarlige utførendes ansvar, ettersom det siste i stor grad er begrenset til å sjekke utførelsen i forhold til prosjekteringsgrunnlaget, og ikke i forhold til regelverket.

Til § 23-8 Forskrifter om ansvar

Første ledd er nytt, og gir hjemmelsgrunnlag for å gi forskrifter om ansvar og ansvarsrett.

Andre ledd viderefører mulighetene i gjeldende godkjenningsforskrift (GOF) § 17 nr. 2 om selvbygging av egen bolig og fritidsbolig. Forskriften kan også inneholde krav om særlig sakkyndig bistand i enkelte tilfeller, samt om uavhengig kontroll. Dette kan for eksempel gjelde prosjektering og utførelse av grunnarbeid, plassering, estetiske krav og så videre.

27.8 Kapittel 24 Kvalitetssikring og kontroll med prosjektering og utførelse av tiltak

Til § 24-1 Kvalitetssikring og kontroll med prosjektering og utførelse

Bestemmelsen erstatter delvis gjeldende lov § 97, og viderefører delvis Bygningslovutvalgets forslag til § 24-1. Bestemmelsene om kontroll er vesentlig endret i forhold til utvalgets forslag.

Kontrollbegrepet blir etter lovforslaget bare brukt om uavhengig kontroll. Begrepene kontroll og uavhengig kontroll blir gjerne brukt om hverandre, men skal altså ha samme betydning, det vil si uavhengig kontroll.

Egenkontroll som selvstendig kontrollform oppheves, og inngår i stedet som krav til foretakenes system for kvalitetssikring og kvalitetsstyring. Etter første ledd skal foretakene gjennom sine rutiner, sin kvalitetssikring og sine systemer sikre og dokumentere at plan- og bygningslovgivningens krav er fulgt, og uavhengig kontroll kommer i tillegg til dette. Dette innebærer at uavhengig kontroll i stor grad blir gjort obligatorisk i visse beskrevne tilfeller, ut fra kriterier som skal framgå av forskrift. Disse kriteriene er tredelt:

Der det foreligger viktige og kritiske områder blir uavhengig kontroll obligatorisk, jf. bokstav a. Dette vil være områder av stor samfunnsmessig betydning, ved hyppig forekommende feil, ved store økonomiske eller miljømessige konsekvenser ved feil og så videre. Byggskadeomfanget i Norge tilsier en sterkere innsats med hensyn til kontroll, også ved mindre bygningsmessige tiltak der det forekommer hyppige feil, og der kostnadene ved utbedring er mange ganger så store som kostnadene ved kontrollen. Et eksempel er vann- og fuktskader, både i våtrom og ved manglende utvendig tetting. Vann- og fuktskader koster samfunnet og de enkelte huseiere store beløp, og er en av de viktigste byggskadene med hensyn til omfang. Brannløsninger og statiske beregninger av idrettshaller eller andre publikumsbygg er også eksempler på områder med behov for uavhengig kontroll. I tillegg har plassering av bygning på tomta vist seg å være et område med mange feil, som eventuelt kan gjøres til gjenstand for uavhengig kontroll. Miljømessige forhold, for eksempel ved sårbare omgivelser, kan være grunnlag for kontroll. Det samme kan fare for tap av kulturminner være.

Det gis i bokstav b en mulighet for kommunene til å kreve uavhengig kontroll ut fra mer skjønnsmessige kriterier, for eksempel dårlige erfaringer med foretak, ved eksperimentell bygging, ved særskilte forhold i kommunen (som miljøforhold, rasfare med videre), eller andre forhold som kommunen finner så alvorlige at den finner grunn til å kreve uavhengig kontroll.

Den siste gruppen framgår av forskriftshjemmelen i tredje ledd andre punktum, og gjelder tilfeller der sentrale myndigheter finner grunn til å pålegge uavhengig kontroll på kort varsel. Dette kan gjelde ved ofte forekommende feil som ikke ligger i kriteriene i gruppe 1, for eksempel der det oppdages farlige brannløsninger, fare for sammenstyrtning ved bestemte konstruksjoner, som haller, brakkerigger med videre. Det kan også være behov for uavhengig kontroll ved bestemte innsatsområder, for eksempel innføring av nye krav om universell utforming, nye energikrav, eller andre innsats- eller fareområder der samfunnet bør kunne gripe inn raskt. Det forutsettes at kravene i denne gruppen gis en tidsbegrenset virkning. Departementets forskrift etter tredje ledd vil både være en instruks til kommunene og en direkte plikt til foretakene om uavhengig kontroll. Kravet kan imidlertid modereres gjennom unntakshjemmelen i andre ledd. Forskrifter etter denne bestemmelsen er en forutsetning for å kunne stille krav om uavhengig kontroll.

Kravene til uavhengig kontroll kan gjelde deler av et tiltak, for eksempel våtrom, og kan gjelde uavhengig av ansvarsbeleggingen ellers. Dette innebærer at det kan kreves uavhengig kontroll etter kriteriene i denne bestemmelsen selv om det ikke kreves ansvarlige foretak ellers, det vil si der tiltakshaver står ansvarlig overfor kommunen. Der det ikke er krav om uavhengig kontroll, må kontrollen av at plan- og byningslovgivningens krav er oppfylt skje gjennom foretakenes kvalitetssikring/egenkontroll. Der det ikke er ansvarlige foretak er tiltakshaver selv ansvarlig for opfyllelsen. Kriteriene for uavhengig kontroll har selvstendig betydning i forhold til ansvarsreglene. For ansvarlige kontrollforetak gjelder imidlertid ansvarsreglene ellers, jf. lovens kapittel 23.

Krav om uavhengig kontroll, enten det framgår direkte av lov og forskrift eller pålegges av kommunen etter første ledd bokstav b, innebærer at tiltakshaver er ansvarlig for at slik kontroll bestilles. Tiltakshaver kan selv bestille uavhengig kontroll i større omfang enn det som kreves av lovgivningen eller kommunen, for eksempel for større detaljering eller krav av kontraktsrettslig karakter.

Kravene og gjennomføringen av dem må tilpasses kommunenes tilsynsfunksjon, både med hensyn til innhold og omfang. Det vil være umulig å gjennomføre uavhengig kontroll av alle tiltak der det forekommer byggfeil og byggskader, og kommunene får derfor i andre ledd en viss mulighet til å gjøre unntak for kravet. Slike unntak kan baseres på lokale forhold og lokal kunnskap som gjør at kommunen føler seg trygg på at uavhengig kontroll ikke er nødvendig. Unntak kan for eksempel baseres på at kommunen gjennom en aktiv tilsynsfunksjon, både med hensyn til plan- og bygningslovens regelverk og andre fagmyndigheters tilsyn, for eksempel brannvesenet, Arbeidstilsynet med videre, klarer å forebygge feil og mangler. Også kriteriene for når kommunen kan gjøre unntak vil framkomme i forskrift.

Til § 24-2 Gjennomføring av kontroll

Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende lov, og erstatter delvis Bygningslovutvalgets forslag til §§ 24-1 og 24-2.

Bestemmelsen presiserer i første ledd at kontrollen ikke skal begrenses til de enkelte fagområder, men skal være helhetlig, overordnet, og ivareta nødvendige grenseflater. Dersom det er flere kontrollforetak i et tiltak, må ansvarlig søker sammen med de kontrollerende sørge for at helheten og grensesnittene blir ivaretatt. Helhetlig kontroll betyr ikke at kontrollforetaket skal føre kontroll med hele tiltaket, men at kontrollfunksjonen skal løftes opp på et helhetlig nivå innenfor det definerte kontrollområdet. Kontrollforetaket må derfor ha oversikt over den egenkontrollen/kvalitetssikringen som foretas innenfor det definerte området, inkludert foretakenes systemer, og de behovene for tverrfaglighet som oppstår. Helhetlig kontroll innebærer også at planforutsetninger, opparbeidelseskrav og så videre skal være ivaretatt.

Gjennomføringen av kontrollen må tilpasses det enkelte tiltak, og det blir gitt bestemmelser om dette i forskrift. I stedet for de tidligere kontrollplaner skal det nå etter andre ledd tas utgangspunkt i den plan for gjennomføring av tiltaket som de ansvarlige prosjekterende og utførende foretakene lager, og angis milepæler der kontrollen skal foretas. I forslagets § 24-2 andre ledd første punktum legges det opp til at ansvarlig søker skal framlegge en plan for gjennomføringen av tiltaket, der milepælene er skissert, som grunnlag for gjennomføringen av kontrollen. En slik gjennomføringsplan skal gjelde prosjektet som sådan, med angivelse av nødvendige og hensiktsmessige milepæler for kontroll. Gjennomføringsplanen er en del av søknadsdokumentasjonen. Milepælene bør være omforente, slik at kontrollen i størst mulig grad er et resultat av samarbeid mellom tiltakshaver/søker, kommunen og de ansvarlige foretak, for å unngå misforståelser og skape effektive og sikre kontrollprosesser. Uavhengig kontrollerendes ansvar begrenser seg til å foreta en forsvarlig kontroll av de omforente kontrollpunktene. Kommunen kan uansett bruke sin tilsynsfunksjon dersom den ønsker å sjekke hvordan kontrollen fungerer. Gjennomføringen av kontrollen kan i stor grad avtales i forhåndskonferanser. Kontroll knyttet til gjennomføringsplaner og omforente milepæler vil i stor grad kunne ivareta de prosjekterendes og utførendes krav til forutsigbarhet i kontrollen. På denne måten vil kontrollen i prosjekteringen ikke skje på grunnlag av uferdige løsningsforslag, særlig der det brukes en såkalt «iterativ» prosess, det vil si prøving og feiling underveis før løsningene velges.

Gjennomføringens omfang, det vil si kravet til detaljkontroll, antallet milepæler, intensiteten av kontrollen og så videre må tilpasses det enkelte tiltak. Kriteriene som stilles etter § 24-1 vil være varierende i styrke. Det bør samtidig tilstrebes gjennomføring som sikrer at kontrollen i størst mulig grad skjer slik at den påvirker foretakenes rutiner og kvalitetsstyring i positiv retning. I særlige tilfeller kan kommunen kreve løpende kontroll, for eksempel der det er grunn til å stille spørsmål ved foretakenes systemer for kvalitetsstyring. Kommunen kan også vurdere sin egen tilsynsfunksjon i forhold til kontrollen, i den forstand at kontrollen må kunne skje smidigere der kommunen forvisser seg om at foretakene har gode rutiner, lavt omfang av feil og skader, og der foretaket har god kompetanse i forhold til tiltaket. Departementet har her opprettholdt den gamle strenghetsnormen «pålitelighet og dugelighet» som utgangspunkt for strengheten i gjennomføringen av kontroll. Ved tvil om foretaket har den nødvendige dugelighet og pålitelighet kan det stilles strengere krav til kontrollen. Kontrollen kan også tilpasses de systemer for maskinell kontroll som finnes, som bruk av bygningsinformasjonsmodeller (IFC-standarder, BuildingSmart) med videre, slik at det ikke legges unødvendig innsats i kontrollfunksjonen der det ikke er nødvendig.

Gjennomføringsplanen må omfatte sluttkontroll, som grunnlag for kommunens utstedelse av ferdigattest. For enkelte tiltak av mindre betydning, men som likevel faller innenfor kriteriene for uavhengig kontroll, kan en sluttkontroll eventuelt være tilstrekkelig. Uansett bør avslutningen av tiltaket og kontrollen være en obligatorisk del av gjennomføringsplanen. Det bør lages gjennomføringsplan inkludert sluttkontroll, også der tiltakshaver selv står ansvarlig. Det kan være behov for særskilt sluttkontroll i en del tilfeller, for eksempel der kontrollen har sviktet, der det oppdages nye forhold underveis, ved skifte av ansvarlige, ved stans i tiltaket, ved særskilte eller nye krav i forskrift og så videre I slike tilfeller bør kontrollansvaret tilpasses mulighetene for bruk av særskilte kontrollsystemer, som tilstandsanalyser, byggsertifisering med videre

For øvrig gjelder de vanlige ansvarsreglene for kontrollforetakene, jf. lovens kapittel 23. Det innebærer at kontrollforetaket i henhold til tredje ledd har informasjonsplikt overfor kommunen dersom det ansvarlige foretaket ikke retter påpekte feil. Dette gjelder forhold som etter kontrollforetakets oppfatning er feil, det trenger ikke være objektivt avgjort at det foreligger feil. Kommunen kan trekke tilbake kontrollforetakets ansvarsrett og kreve nytt kontrollforetak dersom den finner saklig grunn til tilbaketrekking av kontrollansvaret. I tillegg skal som nevnt under § 23-7 det ansvarlige kontrollforetaket ha sentral godkjenning. Både i den sentrale godkjenningen og ved lokal ansvarsrett må kontrollforetaket dokumentere uavhengighet i forhold til det foretaket som utfører det arbeidet som skal kontrolleres. Kriteriene for uavhengighet vil framkomme i forskrift.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å gi ytterligere forskrift om gjennomføring av kontroll.

27.9 Kapittel 25 Tilsyn

Til § 25-1 Tilsynsplikt

Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett, og tilsvarer delvis Bygningslovutvalgets forslag til § 25-1. Bestemmelsen gjelder ikke for plandelen av plan- og bygningsloven.

Omfanget av kommunalt tilsyn i byggesaker må utvides. Byggskadeomfanget tilsier en økt innsats både når det gjelder bruk av (uavhengig) kontroll, kommunalt tilsyn og oppfølging av ulovligheter. Bortsett fra de objektive kriterier for når det skal brukes uavhengig kontroll, står kommunen fritt til å velge sine virkemidler i henhold til sine egne ressurser og kompetanse. Virkemidlene må sees i sammenheng med hverandre, og kriteriene for uavhengig kontroll og tilsyn vil derfor gå over i hverandre. På samme måte er det liten grunn til å skille skarpt mellom tilsyn og oppfølging av ulovligheter, noe som framkommer av at bestemmelsens områder for tilsynsplikt også framkommer som oppfølging av ulovligheter. Kommunen trenger altså ikke skille skarpt mellom disse funksjonene, det vil si tilsyn, oppfølging av ulovligheter og krav om uavhengig kontroll etter § 24-1 første ledd bokstav b, med mindre de selv ønsker det ut fra egen organisasjon og ressursfordeling. Det trenger heller ikke være noe skarpt skille mellom saksbehandling og tilsyn, alt framstår som deler av kommunens oppgaver. Saksbehandlingen skal imidlertid ivareta visse minimumskrav, mens tilsynsfunksjonen gir kommunen mulighet til å gå så langt inn i saken den selv ønsker, naturligvis begrenset av plan- og bygningslovgivningens rammer.

Bestemmelsen fastsetter i første ledd en tilsynsplikt, uten å fastsette klare kriterier eller mål for omfanget, fordi dette i overveiende grad vil være avhengig av kommunal praksis, kompetanse og ressurser. Det presiseres at kommunen kan føre tilsyn i saker der det ikke forekommer ansvarlige foretak, det vil si der ansvaret ligger hos tiltakshaver. Det kan også føres tilsyn med underleverandører, bruk av produkter med videre. Hvem det kan føres tilsyn med får her den samme betydningen som for eksempel i § 31-3 om eksisterende bygg, og i §§ 32-3 og 32-4 om pålegg ved ulovligheter.

Omfanget av tilsyn er i andre ledd beskrevet som at kommunen skal kunne avdekke regelbrudd. Som nevnt over kan dette gå over i ulovlighetsoppfølging, men innholdet i tilsynet har først og fremst preventive hensyn. Tilsynet trenger ikke være basert på særskilte indikasjoner om ulovligheter, men kan gjennomføres på basis av valgte innsatsområder, statistisk tilfeldig utvelgelse og så videre. Bestemmelsen er utformet som en generell norm, og gir ikke kommunen noen plikt til å undersøke alle byggesaker for å vurdere om det finnes ulovligheter. Den gir heller ikke grunnlag for erstatningskrav dersom kommunen ikke oppdager ulovligheter. Det presiseres at ansvaret for at tiltak er i overensstemmelse med plan- og bygningslovgivningens krav som en klar hovedregel ligger hos tiltakshaversiden.

På noen områder blir tilsynsplikten konkretisert. Disse områdene gjelder der det allerede er gitt pålegg, og der kommunen blir oppmerksom på ulovligheter som går ut over det rent bagatellmessige. Begge disse forhold går over i ulovlighetsoppfølging, og kunne derfor fremkommet under lovens kapittel 32. Dette viser igjen at det ikke er noe klart skille mellom tilsyn og ulovlighetsoppfølging. Intensjonen er at kommunen uansett skal ha en klar oppgave med hensyn til oppfølging. Tilsynet angir her kommunens undersøkelse, mens oppfølgingen gjerne blir bruk av sanksjoner etter kapittel 32, advarsler eller tilbaketrekking av ansvarsrett, eller avslag på søknader om tillatelser eller ferdigattest.

I tillegg gir bestemmelsen kommunen plikt til å føre tilsyn med spesielle viktige og kritiske områder etter nærmere retningslinjer fra Kommunal- og regionaldepartementet. Disse retningslinjene vil i hovedsak dreie seg om samme forhold som kriterier for uavhengig kontroll etter § 24-1 tredje ledd, og vil bli gitt i forskrift etter § 25-2 siste ledd.

Ingen av disse konkretiserte pliktene utgjør noe mer enn en generell norm, og gir ikke grunnlag for erstatningskrav overfor kommunen.

I tredje ledd er det presisert at kommunen kan samarbeide med andre om tilsynet. Det vil først og fremst gjelde andre kommuner, der interkommunalt tilsyn vil kunne være en hensiktsmessig form. Med «andre instanser» menes andre offentlige myndigheter, bransjeorganisasjoner, forskningsmiljøer og så videre. Det bør vises tilbakeholdenhet med å trekke inn andre foretak i tilsynet, det må i så fall gjøres som bruk av sakkyndig bistand. Det bør unngås å gjøre bruk av konkurrerende foretak i tilsynsfunksjonen, og det presiseres at tilsynet er en kommunal oppgave som ikke skal privatiseres, i motsetning til kontrollfunksjonen. Det vises for øvrig til framstillingen i proposisjonens kapittel 12.7.3.

Til § 25-2 Tilsynets innhold

Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett, men inneholder noe av gjeldende lov § 97. Bestemmelsen tilsvarer delvis Bygningslovutvalgets § 25-2.

Bestemmelsen presiserer i første ledd kommunens frihet i tilsynsmetodene, omfang og intensitet. Det kan føres tilsyn med alle forhold i en byggesak, og det kan føres tilsyn med alle typer tiltak som omfattes av plan- og bygningslovgivningen, både de søknadspliktige og de ikke søknadspliktige, og uansett om de er belagt med ansvar eller ikke. Det må for eksempel kunne føres tilsyn med midlertidige tiltak og med skilt og reklame, innenfor det tidsrommet tillatelsen er gitt for eller ved overskridelse av dette tidsrommet, eller når tillatelsen er gitt inntil videre. Innenfor rammen av forslaget til § 29-7 (gjeldende lov § 77) kan bygningsmyndighetene føre nødvendig tilsyn med produktene. Bestemmelsen angir en ramme for vurdering av tilsyn med for eksempel takstoler, baderomskabiner, grunnmurselementer og annen modulbygging som ligger i grenselandet mellom bygging og produkter. Slikt tilsyn vil først og fremst gjelde produktdokumentasjon som skal vise overensstemmelse med norske forskriftskrav, og må avpasses i forhold til produktkontroll og produktansvar. I tillegg vil tilsynet naturligvis gjelde monteringsanvisninger og selve monteringen.

Selv om tilsynsplikten i utgangspunktet ikke omfatter lovens planbestemmelser, kan det føres tilsyn med at overordnede forhold og krav er ivaretatt, for eksempel planbestemmelser om utnyttelse, utforming, herunder universell utforming, plassering, utearealer og så videre.

På samme måte som for uavhengig kontroll kan tilsyn ofte mest hensiktsmessig skje etter en på forhånd oppsatt plan der milepælene synliggjøres overfor kommunen, slik at tilsyn kan foretas trinnvis. Det er her viktig å være oppmerksom på at kommunen ikke skal anvise bestemte løsninger.

Andre ledd angir at tilsynet gjelder byggesaken, men kan også utføres inntil fem år etter at ferdigattest er gitt, jf. ny bestemmelse i § 23-3 andre ledd om at det kan gis pålegg til de ansvarlige inntil fem år etter ferdigattest. Denne regelen vil gjerne forutsette en femårsbefaring. I noen tilfeller kan det være naturlig at det kommunale tilsynet deltar i denne befaringen, for eksempel der det kan være aktuelt med pålegg, men dette vil ikke være noen plikt for kommunen. Kommunen bør også etter at ferdigattest er gitt kunne føre tilsyn for å vurdere om tillatelsen og/eller ferdigattesten er gitt på uriktig grunnlag og bør trekkes tilbake. Også for tiltak der det ikke gis ferdigattest, for eksempel midlertidige tiltak eller tiltak som er unntatt fra saksbehandling, kan det føres tilsyn også etter ferdigstillelse.

Etter bestemmelsens andre ledd tredje punktum skal kommunen utarbeide en tilsynsrapport for hvert tilsyn som gjennomføres. Rapporten kan eksempelvis beskrive hvordan tilsyn er gjennomført, de observasjoner som ble gjort, og eventuelt de avvik som ble konstatert. Rapportene vil gi kommunen oversikt over de feil og uregelmessigheter som forekommer, og dermed gi grunnlag for å forebygge disse avvikene og effektivisere tilsynet. En tilsynsrapport kan være et meget enkelt dokument, og i andre tilfeller mer omfattende, avhengig av blant annet hvor omfattende tilsyn som utføres, og omfanget av de avvik som konstateres. Det vil ikke være noe krav om innsending av rapportene til sentrale organer med mindre dette framgår av forskrift.

Etter bestemmelsens tredje ledd kan kommunen rekvirere sakkyndig bistand eller utføre tekniske prøver for tiltakshavers regning, noe som er en delvis videreføring av gjeldende lov § 97 nr. 2 og 3. Dersom det framgår av kommunens gebyrregulativ kan tiltakshaver også avkreves gebyr for sakkyndig bistand. Denne muligheten bør imidlertid brukes med forsiktighet. Gangen i saken bør normalt være at tiltakshaver avkreves, og får mulighet til å levere, tilstrekkelig dokumentasjon for det forhold kommunen mener utgjør vesentlig svikt. Deretter bør tiltakshaver kunne benytte uavhengig kontroll. Kommunen kan eventuelt avslå ansvarsrettssøknaden for kontrollforetaket dersom dette ikke oppfyller kriteriene, og det må i så fall brukes et nytt ansvarlig kontrollforetak. Først etter dette tidspunktet vil det være naturlig at kommunen rekvirerer sakkyndig bistand for tiltakshavers regning dersom det fremdeles hersker tvil om det foreligger svikt. Kommunen kan imidlertid når som helst rekvirere sakkyndig bistand for egen regning, for eksempel der den ikke selv har tilstrekkelig kompetanse. Til en viss grad kan denne utgiften utlignes over overheadkostnadene i gebyret, dersom det framgår av regulativet.

Bestemmelsen i fjerde ledd er ny, både i forhold til gjeldende rett og Bygningslovutvalgets forslag, og angir at departementet i forskrift kan gi nærmere bestemmelser om hvordan tilsyn skal gjennomføres, og på hvilke områder. Forskriften skal omfatte nærmere kriterier som nevnt i § 25-1 for særskilte innsatsområder, der de samfunnsmessige interessene tilsier at kommunene intensiverer sitt tilsyn i et bestemt tidsrom. Dette kan gjelde særskilte byggverk som viser seg å ha svakheter, ved innføring av nye krav om for eksempel energi eller universell utforming, eller andre forhold av samfunnsmessig betydning der det er viktig med tilsyn. Forskriften kan også gi bestemmelser om eventuell rapportering til den sentrale godkjenningen, som grunnlag for vurderinger i forbindelse med tildeling eller tilbaketrekking av sentral godkjenning.

27.10 Kapittel 26 Opprettelse og endring av eiendom

Til § 26-1 Opprettelse og endring av eiendom

Bestemmelsen tilsvarer Bygningslovutvalgets forslag § 26-1 som viderefører dagjeldende lov § 63, men lovteksten i § 63 er senere endret i samsvar med ny lov om eigedomsregistrering, jf. Ot.prp. nr. 70 (2004 – 2005) og senere endringer i Ot.prp. 57 (2006 – 2007). Departementet har foreslått enkelte mindre endringer av den vedtatte lovteksten.

Paragrafen har i gjeldende lov overskriften «deling av eiendom». Overskriften ble ved Ot.prp. nr. 70 (2004 – 2005) endret til «opprettelse og endring av matrikkelenhet», men fordi matrikkelenhet også omfatter eierseksjoner, ble overskriften endret til «opprettelse og endring av eiendom» ved Ot.prp. nr. 57 (2006 – 2007). Opprettelse av eierseksjoner behandles ikke etter plan- og bygningsloven.

Bestemmelsen fastsetter materielle regler for opprettelse og endring av eiendom. Med opprettelse av eiendom menes opprettelse av ny grunneiendom, ny anleggseiendom eller nytt jordsameie, eller opprettelse av ny festegrunn for bortfeste som kan gjelde i mer enn ti år. Bestemmelsen setter forbud mot slike tiltak dersom det oppstår forhold som strider mot denne lov, forskrift eller plan. Bestemmelsen gjelder tilsvarende ved endring av eksisterende eiendomsgrenser. På basis av forslaget til eksisterende og nye eiendomsgrenser, må bygningsmyndighetene foreta en nærmere vurdering av om det vil oppstå forhold som strider mot plan- og bygningslovens regler.

Det kan fortsatt være hensiktsmessig å bruke «deling» og «fradeling» som begreper knyttet til de søknadspliktige eiendomsdannelsestiltakene nevnt i forslag til § 20-1 første ledd bokstav m. Det er for det første søknadspliktige tiltak som gjelder opprettelse av ny eiendom, det vil si ny grunneiendom, ny anleggseiendom og nytt jordsameie, og ny festegrunn for bortfeste som kan gjelde i mer enn ti år. I tillegg er det søknadspliktige tiltak som gjelder endring av eiendomsgrenser, det vil si det som i lov om eigedomsregistrering er kalt arealoverføring.

Hvilke materielle regler som gjelder ved opprettelse og endring av eiendom følger av de enkelte lovbestemmelser, forskrift og arealplaner. Det følger blant annet av forslag til § 27-4 at det er et vilkår for tillatelse at byggetomta er sikret lovlig atkomst til veg som er åpen for alminnelig ferdsel og av forslag til § 27-2 at bortleding av avløpsvann er sikret, jf. gjeldende lov § 66. I planvurdert strøk fastlegger forslag til § 18-1 første ledd kravene til vegforbindelse, jf. gjeldende lov § 67. Forutsetningen er at tillatelse bare kan gis dersom opparbeidet og godkjent veg fører til og langs den siden av tomta hvor eiendommen har sin atkomst. Forslag til § 28-1 første ledd setter som vilkår for tillatelsen at det er tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold, jf. gjeldende lov § 68.

Arealplaner er også bindende for fradeling, slik at fradeling til formål som strider mot gjeldende plan er forbudt, og er en eiendom bebygd må det for eksempel påses at tomtegrensen legges slik at arealplanens bestemmelser om grad av utnytting blir oppfylt.

Fordi adgangen til å ha kommunale vedtekter er fjernet, er «vedtekt» fjernet i første punktum i forslaget.

Siste punktum tilsvarer i hovedtrekk gjeldende lov § 63 og den vedtatte ordlyden som følger av Ot.prp. nr. 57 (2006 – 2007). Det ble presisert i Ot.prp. nr. 70 (2004 – 2005) at forutsetningen om at det ikke blir laget tomter som er mindre vel skikket til utbygging, også må gjelde i forhold til arealoverføring og opprettelse eller endring av anleggseiendom. Det ble videre påpekt at i forhold til anleggseiendom, må tomt forstås som det stedet og det volumet konstruksjonen skal fylle. De materielle kravene er forøvrig en videreføring av ordlyden i den tidligere bestemmelsen, men det er presisert at også plassering av tomta skal vurderes. Det antas at dette i realiteten også har ligget innenfor ordlyden tidligere, uten at det er uttrykt eksplisitt, jf. Ot.prp. nr. 70 (2004 – 2005), merknader til endringene i plan- og bygningsloven kapittel 36.

«(E)tter kommunens skjønn» er fjernet for å presisere at det ikke skal være opp til kommunens frie skjønn å vurdere om en tomt er uegnet til bebyggelse. Denne vurderingen skal domstolene kunne prøve fullt ut. Vurderingstemaet i gjeldende lov § 63 om en tomt er «mindre vel skikket» til bebyggelse er endret til «uegnet». Endringen er gjort med sikte på modernisering av språket uten realitetsendring.

Bestemmelsen i siste punktum får anvendelse der eiendommen som søkes delt, er regulert til bebyggelse slik at planens arealdisponeringskrav er oppfylt. Ved behandlingen av delesøknaden må det foretas en konkret vurdering av om de eiendommer som opprettes eller endres, er egnet til bebyggelse på grunn av størrelse eller form. Vurderingen etter siste punktum må i første rekke knyttes til vilkårene i forslaget til § 28-7 første og andre ledd, jf. gjeldende lov § 69. Denne bestemmelsen stiller bestemte krav til utearealets størrelse ved bygging på tomta, og på delestadiet må kommunen påse at tomta er tilstrekkelig stor og med en slik form at kravene i § 28-7 kan oppfylles innenfor de fastlagte tomtegrenser. Bygningsmyndighetene må derfor ved vurderingen av delingssøknaden ha en oppfatning om framtidig husplassering på tomta og størrelsen på framtidig bebyggelse. Husplasseringen er også bundet av byggelinjer fastsatt i gjeldende arealplan, og avstandsbestemmelsene i forslaget til § 29-4, jf. gjeldende lov § 70.

27.11 Kapittel 27 Tilknytning til infrastruktur

Til § 27-1 Vannforsyning

Bestemmelsen svarer hovedsakelig til gjeldende lov § 65. Det er gjort noen mindre endringer i forhold til gjeldende rett.

Det framgår av første ledd at det direkte i loven stilles krav om vannforsyning ved opprettelse eller endring av eiendom for bebyggelse og krav om slokkevann. Dette var krav som kommunen tidligere kunne stille i vedtekt. Det framgår også av første ledd andre punktum at rettighet til å føre vannledning over annens grunn, alternativt til å knytte seg til felles ledningsnett, skal være sikret på tilsvarende måte som i gjeldende lov § 66 nr. 1. Videre er uttrykket «tilfredsstillende» erstattet med «forsvarlig».

Andre og tredje ledd er en videreføring av gjeldende lov § 65 andre og tredje ledd, med unntak av at uttrykket «særlige grunner» i andre ledd erstattes med «særlige hensyn». Departementet legger til grunn at dette ikke skal medføre noen realitetsendring i forhold til hvordan bestemmelsen er å forstå i dag.

Siste ledd tilsvarer del av gjeldende lov § 92, men foreslås flyttet til denne bestemmelsen.

Til § 27-2 Avløp

Bestemmelsen svarer hovedsakelig til gjeldende lov § 66 nr. 2. Det er gjort noen mindre endringer og foretatt noen presiseringer i forhold til gjeldende rett.

Det framgår av første ledd at uttrykket «blir satt i gang» erstattes med «blir godkjent», og det vises til at avløpsordning skal være sikret før det blir gitt (ramme)tillatelse til deling av eiendom eller oppføring av bygning. Det framgår også av første ledd andre punktum at rettighet til å føre vannledning over annen eiers grunn, alternativt til å knytte seg til felles ledningsnett, skal være sikret på tilsvarende måte som for veg i gjeldende lov § 66 nr. 1.

Andre leddførste punktum er en videreføring av gjeldende lov § 66 nr. 2 andre ledd første punktum. Uttrykket «særlige grunner» erstattes med «særlige hensyn». Departementet legger til grunn at dette ikke skal medføre noen realitetsendring i forhold til hvordan bestemmelsen er å forstå i dag.

Tredje ledder en videreføring av gjeldende lov § 66 nr. 2 tredje ledd med en noe endret ordlyd, som tilsvarer ordlyden i gjeldende lov § 65 fjerde ledd.

Fjerde ledd tilsvarer del av gjeldende lov § 92, men foreslås flyttet til denne bestemmelsen.

Femte ledd er en kodifisering av gjeldende rett. Første punktum krever at tilfredsstillende overvannssystem for avledning av grunn- og overvann må være sikret før det gis tillatelse til oppføring av bygning. Andre punktum stiller krav til bestående byggverk om vedlikehold for å opprettholde tilfredsstillende bortledning av overflatevann. Plikten etter femte ledd gjelder ikke ubebygde eiendommer.

Til § 27-3 Tilknytning til eksisterende private anlegg

Forslaget til bestemmelsen er basert på forurensingsloven § 23, men er utvidet til også å omfatte vannanlegg. Bestemmelsen antas særlig å ha betydning ved fortetting. Interesseavveiingen vil ligge til plan- og bygningsmyndigheten, mens det ved skjønn tas stilling til erstatningen etter de regler som er fastsatt i bestemmelsen. Der anleggsutgiftene for det eksisterende anlegget ikke kan bringes på det rene, må dette fastsettes skjønnsmessig. Utgiftene fordeles i samsvar med bestemmelsene i § 18-8. Der tilknytning til privat vannanlegg skjer i overensstemmelse med § 27-3, vil partene kunne gjøre opp med skjønn etter bestemmelsen eller etter alternativene i vannressursloven § 31.

Skjønn skjer ved lensmannsskjønn, jf. § 16-12.

Til § 27-4 Atkomst

Bestemmelsen svarer hovedsakelig til gjeldende lov § 66 nr. 1. Det er foretatt noen presiseringer i forhold til gjeldende rett.

Første ledd er i utgangspunktet en videreføring av gjeldende lov § 66 nr. 1 første ledd. Ordlyden i innledende setning er endret noe, og utformet identisk med den foreslåtte formulering for avløp, det vil si at uttrykket «Eiendommen kan bare deles eller bebygges» erstattes med «Før opprettelse eller endring av eiendom til bebyggelse eller oppføring av bygning blir godkjent». Det vil si at uttrykket «blir satt i gang» også her erstattes med «blir godkjent», og det vises til at avløpsordning skal være sikret før delingstillatelsen eller rammetillatelsen gis.

Andre ledder en videreføring av gjeldende lov § 66 nr. 1 andre ledd.

Til § 27-5 Fjernvarmeanlegg

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak Bygningslovutvalgets § 27-4. Første ledd viderefører den sentrale delen av gjeldende lov § 66a.

Første ledd viderefører anledningen i gjeldende lov for kommunen til å fastsette tilknytningsplikt til fjernvarmeanlegg, men vedtektshjemmelen erstattes med en adgang til å bestemme tilslutning i plan, jf. forslaget til §§ 11-9 nr. 3 og 12-7 nr. 8. Det forutsettes som tidligere at anlegget er konsesjonsbehandlet. Formuleringen er endret fra «bygninger» til «byggverk», ettersom også andre tiltak kan ha varmeanlegg og det er liten grunn til å lage et skille.

Andre ledd er et unntak fra første ledd. Unntaket kan benyttes der det ut fra miljøhensyn ikke er hensiktsmessig å kreve tilknytning. Bestemmelsen er formulert slik at kommunen kan gjøre unntak fra tilknytningsplikten i de tilfellene der vilkåret er miljømessig bedre oppfylt. Departementet forutsetter imidlertid at unntaket blir brukt.

Med «miljømessig bedre» menes blant annet at bruk av alternative energibærere eller energikilder i stedet for tilknytning til fjernvarmeanlegg vil føre til at bygningen vil kreve mindre energi eller forårsake mindre utslipp enn alternativet under ellers like vilkår. Det er ikke anledning til å trekke inn økonomiske vurderinger ved vurdering av unntak etter andre ledd. Eventuelle unntak på grunnlag av forholdsmessighet eller lønnsomhet må følge av kommunens regulering av tilknytningsplikt. Det er opp til tiltakshaver å dokumentere at alternative løsninger er miljømessig bedre.

Til § 27-6 Forskrifter om tilknytning

Paragrafen er ny, og gir anledning til å gi forskrifter til bestemmelsene i kapittel 27.

27.12 Kapittel 28 Krav til byggetomta og ubebygd areal

Til § 28-1 Byggegrunn, miljøforhold med videre

Forslagets første og andre ledd er en videreføring av gjeldende lov § 68 og tilsvarer i hovedsak Bygningslovutvalgets forslag til § 28-1.

Paragraf 28-1 er en materiell bestemmelse, og således en selvstendig avslagshjemmel. Kommunen er etter forslaget til § 4-3 i Ot.prp. nr. 32 (20072008) pålagt å påse at det gjennomføres risiko- og sårbarhetsanalyser i forbindelse med planer for utbygging. Planene kan også inneholde hensynssoner etter forslagets § 11-8 jf. § 12-6 som setter nærmere vilkår for utbygging i sonen.

Utgangspunktet etter bestemmelsens første ledd er at det ikke må bygges på steder hvor det er markert risiko for at fare kan oppstå. Det er imidlertid en nedre terskel for når en fare anses som vesentlig nok til at § 28-1 første ledd kommer til anvendelse. Det følger av rettspraksis at vanskelige naturforhold ikke uten videre er omfattet av § 28-1 første ledd, jf. HR-2006-01515-A (Eigersund-dommen). Radonfare vil for eksempel kunne være et forhold som omfattes av bestemmelsen. «Tilstrekkelig sikkerhet» gir anvisning på en konkret vurdering av risikomomentene. Kravet til «tilstrekkelig sikkerhet» innebærer at det åpnes for at man kan differensiere mellom henholdsvis personsikkerhet og byggverk og mellom ulike typer byggverk.

Bestemmelsen gjelder også ved opprettelse av ny eiendom. Kommunen skal om nødvendig, etter bestemmelsens andre ledd, nedlegge dele- og byggeforbud, som kan være tidsubestemt, for områder som ikke har tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller ulempe. Dette er en endring fra gjeldende rett hvor bestemmelsen kun gir uttrykk for en «kan»-regel, som likevel blir ansett som plikt. Denne regelen supplerer gjeldende lov § 33, jf. forslaget til § 13-1 i Ot.prp. nr. 32 (2007 – 2008). Kravene til igangsetting av regulering etter gjeldende lov § 33 gjelder ikke for dele- og byggeforbud nedlagt etter bestemmelsen i andre ledd her.

Som et alternativ til å nedlegge forbud mot bygging eller deling, kan bygningsmyndighetene stille særlige krav til byggegrunn, bebyggelse, uteareal og om sikringstiltak. De vilkår som gis må ha direkte sammenheng med den foreliggende fare eller ulempe. Kravet til «nødvendige sikringstiltak» er nytt og er en presisering av gjeldende rett. Kravet innebærer blant annet at bygg vil kunne oppføres i fareområder så framt det som et minimum foreligger et forsvarlig apparat for varsling og evakuering av personer.

Dersom kommunen har påvist at det foreligger en sannsynlighet for at eiendommen ikke kan deles eller bebygges, vil det være tiltakshavers ansvar å dokumentere at fare likevel ikke foreligger, eller at det kan motvirkes ved sikringstiltak. Når det gjelder sikringstiltak begrenser kommunens ansvar seg til å kontrollere at disse er tilstrekkelige til å avverge faren eller redusere ulempene til et akseptabelt nivå. Det er tiltakshaver selv som må engasjere den konsulenthjelp som er nødvendig for å avklare hvilke tiltak som må iverksettes og hvordan de skal gjennomføres. Kommunen skal kunne stole på opplysninger gitt av tiltakshaver. Det er tiltakshavers ansvar å skaffe til veie og bære den økonomiske byrden ved innhenting av rådgivende uttalelser om grunnforholdene på byggetomta.

Forskriftshjemmelen i tredje ledd er ny og innebærer at det i forskrift kan åpnes for at kommunen kan tillate bygging i fareområder under helt spesielle omstendigheter. Med «sikringstiltak» menes blant annet system for varsling og evakuering.

Til § 28-2 Sikringstiltak ved byggearbeid med videre

Forslaget er i hovedsak en videreføring av gjeldende lov § 100, og tilsvarer Bygningslovutvalgets forslag til § 28-2. Overskriften er søkt gjort mer dekkende i forhold til innholdet i bestemmelsen.

Det er tiltakshaver og/eller ansvarlig utførende og prosjekterende som har ansvaret for at bestemmelsen overholdes. Virkekretsen i bestemmelsens første ledd vil etter endringen også omfatte ansvarlig prosjekterende. Med «offentlig trafikk» i første ledd menes at framkommelighet også må sikres for myke trafikanter og personer med nedsatt funksjonsevne ved at det ikke oppstår barrierer.

Sikringstiltak skal være truffet i forkant av arbeidets oppstart, men ordlyden i andre ledd begrenser ikke kommunenes adgang til å gi pålegg også under selve byggearbeidet. Dersom behovet for å gi et slikt pålegg er en følge av ny kunnskap om omstendigheter som ikke forelå på det tidspunktet da det ble gitt byggetillatelse, eller dersom behovet oppstår som følge av naturgitte endringer i omgivelsene, vil det også kunne gis pålegg. Av hensyn til de uforutsette byrdene slike pålegg kan innebære for tiltakshaveren, bør likevel bygningsmyndighetene være tilbakeholdne med å gi slike pålegg. Bestemmelsen tar ikke sikte på å etablere erstatningsansvar for kommunen. Generelt kan det sies at slikt ansvar bare vil kunne påregnes i et tilfelle hvor det må ha vært åpenbart at pålegg burde ha vært gitt for å unngå skade, og da etter en vanlig erstatningsrettslig skyldregel.

Til § 28-3 Tiltak på nabogrunn

Bestemmelsen er en endring fra Bygningslovutvalgets forslag til § 28-3, og erstatter gjeldende lov § 101.

Ordlyden i første ledd innebærer en endring av gjeldende rett. Bestemmelsen føres innholdsmessig tilbake slik den var å forstå før endringen ved lov 5. mai 1995 nr. 20. I forhold til denne tidligere ordlyden er det foretatt en mindre språklig endring ved å ta ut «etter kommunens bestemmelse» og sette inn «kommunen kan tillate at», uten at dette er ment å innebære noen realitetsendring. Etter § 28-3 første ledd kan kommunen gi tillatelse til tiltak på nabogrunn slik at den berørte kan gjøre inngrep i naboeiendommen for å beskytte sin egen eiendom mot fare for skade. Ansvar for og kostnadene ved tiltaket ligger på den berørte eiendom, men naboeiendommen må finne seg i at nødvendige forebyggende tiltak blir foretatt. Hvis tiltaket er nødvendig som følge av naboeiendommens forsømmelse, kan vedkommende bli ilagt erstatningsansvar.

Andre, tredje og fjerde ledder en videreføring av gjeldende lov § 101 nr. 2 og 3. Bestemmelsen i andre ledd andre punktum tilsvarer gjeldende lov § 106 nr. 3 og utvalgets forslag til § 29-5 femte ledd. Plasseringen av denne bestemmelsen innebærer også en presisering av at festing av skorstein til nabobygning og atkomst over taket forutsetter at kommunen har gitt tillatelse. Kommunen kan også nekte å gi slik tillatelse, for eksempel på bakgrunn av protester fra naboer. I de aller fleste tilfeller vil dette skje som en vurdering i forbindelse med søknadspliktig tiltak, det vil si oppføring av ildsted og skorstein, eller i forbindelse med byggetiltak generelt. Varslingsregelen i § 101 nr. 3 første ledd videreføres ikke, da dette følger av forvaltningsloven.

Fjerde leddandre punktum er endret for å komme i samsvar med første ledd. Endringen synliggjør at naboens forsømmelse av plikten til å forebygge ras eller utglidning skal vurderes ved avgjørelsen av kostnadsdekningen.

Kostnadsdekningen fastsettes ved skjønn etter skjønnsprosessloven, som etter forslaget skjer ved lensmannsskjønn, for å forenkle saksbehandlingen, jf. § 16-12.

Bestemmelsen gjelder både for eksisterende byggverk og i forbindelse med byggetiltak.

Til § 28-4 Sikring ved gjerde

Forslaget er i hovedsak en videreføring av gjeldende lov § 103 og tilsvarer Bygningslovutvalgets forslag til § 28-4. Overskriften er søkt gjort mer dekkende i forhold til innholdet i bestemmelsen. Begrepet innhegning er byttet ut med gjerde da dette også omfatter innhegning (lette konstruksjoner).

Bestemmelsens første ledd viderefører § 103 nr. 1 første ledd første alternativ om gjerdeplikt i tettbygd strøk. Da hjemmelen for kommunale vedtekter oppheves og erstattes av planbestemmelser, innebærer dette at kommunen kan bestemme i plan om det skal kreves gjerde utenfor tettbygd strøk. Kommunens hjemmel i gjeldende lov § 103 nr.1 tredje ledd for å kreve beplantning i stedet for gjerder videreføres ikke, da dette er forhold som ikke nødvendigvis bør reguleres i byggesaksdelen. Det kan imidlertid gis som dispensasjonsvilkår i områder der det er gjerdeplikt etter første ledd.

Andre ledd om fritak for gjerdeplikt er en videreføring av gjeldende lov § 103 nr. 2 med forenklet ordlyd uten realitetsendring. Bakgrunnen for § 28-4 er i hovedsak ivaretakelse av sikkerhetshensyn der eiendommer grenser mot veg. Bestemmelsen gjelder permanent og må dermed avgrenses mot § 28-2 som gjelder kun for byggeperioden.

Dersom eiendommens terrengforhold ellers medfører fare for fallskader, kan kommunen med hjemmel i § 28-5 påby oppføring av gjerde på fellesarealer.

Tredje ledd er en videreføring av gjeldende lov § 92 første ledd.

Bestemmelsen i gjeldende lov § 103 nr. 1 andre ledd om kommunens adgang til å kreve gjerde mot nabotomt, videreføres ikke.

Til § 28-5 Orden på og bruk av ubebygd areal. Sikringstiltak ved byggverk med videre

Forslaget er en delvis videreføring av gjeldende lov § 104 og tilsvarer i hovedsak Bygningslovutvalgets forslag til § 28-5.

Bestemmelsens virkeområde er utvidet til å omfatte ubebygd areal uavhengig av om området er å anse som tett- eller spredtbygd. Imidlertid må området være bebygget, noe som er en utvidelse fra den gjeldende formuleringen som er «tettbygde områder». Bestemmelsen pålegger eier plikt til å holde ubebygd areal i ryddig og ordentlig stand. Begrepet «ubebygd» omfatter ikke bare tomter som i sin helhet er ubebygd, men også ubebygde deler av en bebygd tomt. Kravet gjelder uavhengig av om eiendommen er regulert til byggeområde i plan.

Bestemmelsen utfyller § 30-2 første ledd om at eier skal sørge for at byggverk og virksomhet som omfattes av plan- og bygningsloven skal holdes i slik stand at fare eller vesentlig ulempe ikke oppstår for person eller eiendom. Tredje punktum viderefører gjeldende lov § 104 tredje punktum som omhandler tilfeller hvor sikring er nødvendig fordi det antas å foreligge særlig fare.

Til § 28-6 Sikring av basseng, brønn og dam

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak § 28-6 i Bygningslovutvalgets forslag, og er i det vesentligste en videreføring av gjeldende lov § 83.

Bestemmelsen gjelder sikkerhet for alle personer. Ut fra dette er ordlyden i første ledd justert, slik at første punktum om sikring av basseng og brønn utformes generelt.

Bakgrunnen for bestemmelsen er hensynet til barns sikkerhet mot å falle i basseng, brønn eller dam.

Andre ledd er en videreføring av gjeldende lov § 83 andre ledd.

Til § 28-7 Den ubebygde del av tomta. Fellesareal

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak Bygningslovutvalgets forslag til § 28-7 og er en delvis videreføring av gjeldende lov § 69.

Første ledd gir hjemmel for forskrifter om krav til universell utforming av uteområder. Dette for å understreke at krav om universell utforming er sentrale bestemmelser som skal oppfylles for de tiltak som omfattes. Hjemmelen gir adgang til å gi forskrifter om utforming av opparbeidete utearealer rettet mot publikum, større fellesarealer for boligbygninger, skolegårder, og andre opparbeidete arealer rettet mot større grupper mennesker, jf. begrepet «innenfor sin funksjon» i første ledd. Det vises til merknadene til § 29-3 og omtalen i kapittel 17.

Andre ledd første punktum erstatter gjeldende lov § 69 nr. 1 andre punktum. Grad av utnytting, minste uteoppholdsareal med videre vil etter hvert være fastsatt i enten kommuneplanens arealdel eller gjeldende reguleringsplan. For de tilfeller hvor dette fortsatt ikke er gjort, gir bestemmelsen kommunen anledning til å nekte det omsøkte tiltaket oppført fordi det etter kommunens vurdering ikke gir de som skal bebo eiendommen tilstrekkelig areal til uteopphold, parkering med videre. Bestemmelsen er således kommunens «sikkerhetsventil» for å påse at enhver eiendom får en fornuftig utnyttelse. Bestemmelsen tydeliggjør viktigheten av at det avsettes tilstrekkelige arealer for å fylle funksjoner som uteoppholdsareal, herunder leke- og rekreasjonsareal.

Enkelte deler av gjeldende lov § 69 nr. 1, blant annet kravene til tilfredsstillende lysforhold og brannsikring, er overført til andre bestemmelser, jf. lovens kapittel 29.

Begrepet uteareal omfatter i denne bestemmelsen også atkomst.

Andre ledd tredje punktum viderefører gjeldende lov § 69 nr. 2. Kommunen kan etter § 12-7 gi nærmere reguleringsbestemmelser om utforming av uteområder.

Tredje leddviderefører i det vesentligste gjeldende lov § 69 nr. 4 . Ordningen med frikjøp brukes av en del bykommuner i dag, og oppfattes der som ett av flere viktige verktøy for å styre trafikkutviklingen i kommunen. Fordi adgangen til å fastsette vedtekter oppheves, videreføres hjemmelen med en anledning til å gi planbestemmelser om frikjøp.

Det opprettholdes en særskilt lovhjemmel som gir kriterier for bruken av ordningen. I tredje ledd siste punktum presiseres at midler innbetalt til opparbeiding av parkering benyttes til dette formålet. Departementet har også vurdert å presisere en forpliktelse for kommunen til å opparbeide de plassene kommunen har mottatt midler for. En slik forpliktelse følger imidlertid implisitt av at midlene ikke kan benyttes til et annet formål. En nærmere angitt plikt, for eksempel til å opparbeide parkering innen en nærmere angitt frist, vil etter departementets mening legge et press på kommunens parkeringspolitikk som ikke nødvendigvis vil være hensiktsmessig. Nærmere rammer for og saksbehandling i saker om frikjøp bør i stedet vurderes i forskrift.

Fjerde ledd erstatter § 69 nr. 5 og innebærer en utvidelse i forhold til Bygningslovutvalgets forslag, idet alle krav etter bestemmelsen skal kunne stilles ved bruksendring. Kravene må ha sammenheng med den bruk det søkes endret til, og hvilke endringer dette innebærer i forhold til eksisterende bruk.

Femte ledd gir departementet mulighet til å gi forskrifter om bestemmelsens anvendelse, særlig om bestemmelsens rekkevidde med hensyn til bruk av uteareal. Forskriften vil også gjelde midler som er innbetalt til parkering.

Til § 28-8 Forskrifter om ivaretakelse av miljø

Bestemmelsen er ny og gir departementet hjemmel til å gi forskrift til bestemmelsene i dette kapittelet, for å kunne stille krav om ivaretakelse av miljøhensyn generelt og gjennomføre krav som vil følge av ny lov om naturmangfold. Når naturmangfoldloven trer i kraft skal hensynene i loven følges opp gjennom forskrifter til plan- og bygningsloven.

27.13 Kapittel 29 Krav til tiltaket

Til § 29-1 Utforming av tiltak

Bestemmelsens er ny og tilsvarer i hovedsak Bygningslovutvalgets forslag til § 29-3 første ledd.

Bestemmelsen oppstiller et krav om at alle sentrale elementer i det følgende kapittelet skal inngå i tiltakets utforming. Med «arkitektonisk utforming» menes ikke bare tiltakets utseende, men innebærer at alle krav som stilles til tiltaket skal innarbeides i den endelige utformingen. Kravene knyttes til byggverkets utseende, uterom mellom byggverk og opparbeidede utearealer. Ikke bare visuelle kvaliteter inngår i vurderingen, men også universell utforming og forsvarlighet etter § 29-3. Tekniske krav til bygget etter § 29-5 skal oppfylles og tekniske installasjoner etter § 29-6 skal innpasses. Det samme gjelder heis, rulletrapp og rullende fortau etter § 29-9. Regelen tydeliggjør at samtlige krav skal oppfylles. For eksempel kan ikke tiltakshaver høres med at kravet til universell utforming etter § 29-3 første ledd skal vike for oppfyllelse av kravet i § 29-2 om visuelle kvaliteter. Bestemmelsene i kapittelet er likestilte og skal integreres i helheten for at kravet om arkitektonisk utforming skal anses tilfredsstilt. Kommunen kan ha gitt planbestemmelser etter §§ 11-9 eller 12-7 om utforming av tiltak.

Til § 29-2 Visuelle kvaliteter

Bestemmelsen erstatter gjeldende lov § 74 nr. 2 og er en endring av Bygningslovutvalgets forslag til § 29-3 første ledd.

Kravet i bestemmelsen er at alle tiltak etter loven skal ha gode visuelle kvaliteter. Med dette menes at bygningen gjennom sin form gir uttrykk for sin funksjon, og at andre visuelle kvaliteter skal ivaretas i prosjektering og utførelse, som samspill mellom volum og høyde, fasadeuttrykk med videre. Kravet til god kvalitet skal også tolkes relativt i forhold til tiltakets størrelse og synlighet. Det vil således innebære at en større boligblokk eller kontorbygg vil måtte underkastes et strengere regime enn en enebolig eller kiosk.

Det er videre stilt krav om at tiltaket skal ha gode visuelle kvaliteter i forhold til de bygde og naturlige omgivelser det skal plasseres i. Dette er et selvstendig krav. Selv om et tiltak i seg selv har gode kvaliteter, er det ikke sikkert det kan plasseres i alle typer omgivelser. Det kreves ikke at det skal være helt likt sine bygde omgivelser, også kontraster kan være positive, men avvikene må framstå som faglig begrunnede valg framfor tilfeldig uforming.

Ved at plassering blir et «kriterium» i bestemmelsen, kan det stilles strengere krav til et tiltak som vil prege landskapet, for eksempel ei større bru eller et kjøpesenter. Videre må det tas hensyn til om tiltaket plasseres i sentrum av et tettsted eller om det er i et strøk med særlig historisk eller kulturell interesse. I disse tilfellene vil det være grunnlag for å kreve at den visuelle kvaliteten som ønskes innført eller opprettholdt i slike områder ivaretas.

Til § 29-3 Krav til universell utforming og forsvarlighet

Bestemmelsen er ny og tilsvarer delvis Bygningslovutvalgets forslag til § 29-2.

Bestemmelsen er endret i forhold til utvalgets forslag, idet brukbarhet er erstattet med universell utforming og er en ren forskriftshjemmel. Begrepet universell utforming omfatter krav til helse, miljø og sikkerhet. Bestemmelsens første ledd gir hjemmel til å stille krav om universell utforming av bygninger og anlegg. Forskriftshjemmelen er plassert i første ledd. Dette for å understreke at krav om universell utforming er et sentralt vilkår som skal oppfylles for de tiltak som omfattes av bestemmelsen. Se også § 28-7 første ledd. Når bestemmelsen sier at tiltak skal være «universelt utformet i samsvar med forskrifter», betyr dette at kravet til universell utforming etter bestemmelsen kun får sitt innhold i forskriften.

At tiltaket er universelt utformet innebærer at hovedløsningen er utformet slik at den kan brukes av flest mulig på en likeverdig måte. Bestemmelsen gir ikke bare hjemmel til å vedta forskrifter med krav til utforming av de forskjellige bygningsdeler. Det kan også stilles krav om tilstedeværelse av tekniske anlegg som teleslynger og ytelsesnivå på ventilasjonsanlegg med videre. At byggets hovedløsninger skal være universelt utformet, betyr også at bygget skal ivareta behovet for trygge evakueringsløsninger. Forskriftsadgangen omfatter bygninger og anlegg rettet mot publikum, jf. uttrykket «innenfor sin funksjon». Se også § 28-7 første ledd. Også fellesarealer for boligbygninger kan omfattes av forskrifter om universell utforming. For øvrig vises det til kapittelet om universell utforming i proposisjonen.

Til § 29-4 Bygningens plassering, høyde og avstand fra nabogrense

Bestemmelsen tilsvarer § 29-1 i Bygningslovutvalgets forslag, og erstatter gjeldende lov § 70.

Det materielle innholdet i bestemmelsen videreføres. Henvisningen til plan etter kapittel 11 eller 12 i første og andre ledd er endret i henhold til ny lovstruktur. Gjeldende lov § 70 nr. 1 første ledd tredje punktum fjernes, fordi denne presiseringen dekkes av de alminnelige regler om at saksbehandling, ansvar og kontroll gjelder for plassering. Gjeldende lov nr. 1 andre ledd er flyttet til første leddandre punktum for å presisere at det er en bestemmelse om plassering. Flyttingen innebærer ingen realitetsendring.

Ordlyden i gjeldende lov nr. 2 bokstav b er presisert til tiltak i stedet for bygning, i tråd med gjeldende praksis. Unntaket i tredje leddbokstav b gjelder fortsatt ikke der del av garasje, uthus eller lignende mindre tiltak innredes for beboelse.

I forskriftshjemmelen i fjerde ledd er regler om brannteknisk sikring omformulert til regler om avstand mellom bygninger, fordi det er dette som er hensikten med bestemmelsen. Branntekniske hensyn er imidlertid bare ett av flere hensyn som skal ivaretas.

Til § 29-5 Tekniske krav

Bestemmelsen bygger på Bygningslovutvalgets forslag til § 29-4 om tekniske krav.

Første ledd viderefører i hovedsak gjeldende lov § 77 nr. 1, og er ment å gi en mer presis ramme for de tekniske forskriftene til loven. Første ledd omfatter de seks grunnleggende krav som følger av byggevaredirektivets vedlegg 1.

Andre ledd viderefører gjeldende lov § 74 nr. 1. Bestemmelsen er ment som en avslagshjemmel. Departementet understreker imidlertid at spørsmålet om oppfyllelse av kravet til forsvarlig energibruk, planløsning eller innemiljø i det konkrete byggverk, fortrinnsvis bør avklares gjennom tilsyn og ikke være et tema i kommunens rutinemessige saksbehandling. Omlegging til alternative energikilder vil være ett viktig bidrag i målsettingen om reduksjon av klimagassutslipp. Kravet til forsvarlig energibruk gir derfor hjemmel for regulering av bruk av bestemte energikilder, herunder bruk av olje og strøm som hovedenergikilde. Nærmere regler vil bli fastsatt i forskrift.

Bestemmelsens tredje ledd understreker viktigheten av å ta hensyn til lokale klimaforhold. Bestemmelsen er ment som en presisering av krav som allerede framgår av gjeldende teknisk forskrift (TEK) § 7-32 vedrørende sikkerhet mot naturpåkjenninger.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrifter til bestemmelsen.

Bestemmelsen er den sentrale hjemmelen for teknisk forskrift (TEK).

Til § 29-6 Tekniske installasjoner og anlegg

Bestemmelsen er delvis ny og delvis en videreføring av gjeldende lov § 106. Forslaget tilsvarer i det vesentligste Bygningslovutvalgets forslag til § 29-5.

Bestemmelsen omhandler tekniske installasjoner og anlegg. Med installasjoner menes bygningstekniske installasjoner som er nødvendige for bygningens drift. Slike installasjoner og anlegg er en del av den tekniske utførelsen, men er likevel selvstendige deler av bygget. Heis, rulletrapper og rullende fortau vil ikke omfattes av den generelle bestemmelsen om tekniske installasjoner og anlegg, men reguleres særskilt i § 29-9.

Første ledd gjelder prosjektering og utførelse av tekniske installasjoner og anlegg. Kravet i gjeldende teknisk forskrift (TEK) § 9-1 om at anlegget skal gi de ytelser som er forutsatt og tåle de indre og ytre belastninger som normalt forekommer, er således flyttet til loven. Det er ikke meningen å endre innholdet i gjeldende rett på dette punkt. Forurensningsloven gjelder ved siden av plan- og bygningsloven, og strengere ytelseskrav i forurensningsloven går derfor foran denne bestemmelsen.

Andre ledd gjelder oppføring eller installering, drift og vedlikehold av tekniske installasjoner og anlegg. Bestemmelsen er delvis ny og delvis en videreføring av gjeldende lov § 106 nr. 1. I andre punktum reguleres eiers ansvar for at nødvendig vedlikehold og reparasjon utføres av fagkyndig personell.

Tredje ledd er i det vesentligste en videreføring av gjeldende lov § 106 nr. 2 som regulerer de tilfeller hvor eksisterende installasjon eller anlegg er til unødig plage for omgivelsene.

Fjerde ledd tilsvarer formuleringen i gjeldende lov § 92 om hvilke bestemmelser som også gjelder for eksisterende byggverk. Det presiseres at § 29-6 skal ha selvstendig betydning. Det vises for øvrig til departementets vurderinger i kapittel 19.1.5.

Femte ledd gir hjemmel for forskrifter med nærmere regler om blant annet anleggseiers plikter og krav i forbindelse med oppføring eller installering samt reparasjon av tekniske installasjoner og anlegg.

Til § 29-7 Krav til produkter til byggverk

Bestemmelsen erstatter gjeldende lov § 77 nr. 2 og tilsvarer Bygningslovutvalgets forslag til § 29-6. Første ledd stiller krav til at produkter som inngår i byggverk skal ha forsvarlige egenskaper. Endringen i ordlyd medfører ikke endringer i gjeldende rett.

Formuleringen i gjeldende lov § 77 nr. 2 andre ledd om at »[s]lik forskrift skal overensstemme med forpliktelser som Norge etter internasjonale avtaler er pålagt å følge», er fjernet da dette er selvsagt og ikke trenger å stå i loven.

Andre ledder en videreføring av gjeldende lov § 77 nr. 2 andre ledd.

Tredje ledd er endret for å presisere at dokumentasjonskravene gjelder ethvert produkt som inngår i byggverk som omfattes av plan- og bygningsloven, uavhengig av om produktet er CE-merket eller ikke.

Fjerde ledder en videreføring av gjeldende lov § 77 nr. 2 fjerde ledd .

Femte ledd er en videreføring av gjeldende lov § 77 nr. 2 femte ledd.

Til § 29-8 Avfallshåndtering

Bestemmelsen tilsvarer Bygningslovutvalgets forslag til § 29-7, og er ny i forhold til gjeldende lov.

Bestemmelsens første ledd stiller krav til forsvarlig avfallshåndtering for tiltak som omfattes av § 20-1. Slike krav har hittil vært stilt i medhold av forurensningsloven. At kravene stilles i medhold av plan- og bygningsloven innebærer at mange av kravene som stilles i en byggesak framkommer av samme regelverk. Enkelte tiltak er unntatt fra reglene om saksbehandling, ansvar og kontroll fordi de behandles etter annet regelverk enn plan- og bygningsloven, jf. § 20-4. Det vil bli vurdert i forskrift om kravet til forsvarlig avfallshåndtering også skal gjelde for slike tiltak. Dette kan skje i forbindelse med forskrift gitt i medhold av andre ledd. Kravet til forsvarlig avfallshåndtering bygger på forurensningslovens krav. De miljøfaglige kravene i forskriftene avklares med forurensingsmyndighetene. Kravene håndteres av miljøvernmyndighetene som etter gjeldende regler.

Til § 29-9 Heis, rulletrapp og rullende fortau. Sikkerhetskontroll

Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 106a. Bygningslovutvalget foreslo at bestemmelsen ikke videreføres, fordi den antas å inngå i den generelle bestemmelsen om tekniske installasjoner og anlegg i § 29-6.

Første ledd første punktum er likelydende med gjeldende lov § 106a nr. 1 første punktum. Regelen stiller krav om at bruken av heis, rulletrapp og rullebånd ikke skal medføre fare for skade på person. Andre punktum er nytt og presiserer at kravet til universell utforming gjelder for anlegg nevnt i denne bestemmelsen.

Andre leddførste punktum er en videreføring av § 106a nr. 2 andre ledd. Andre ledd tredje punktum gir hjemmel for at utgifter for gjennomføring av periodisk sikkerhetskontroll kan belastes anleggseier, og er i det vesentligste en videreføring av gjeldende lov § 106a nr. 3 første ledd.

I tredje ledd er det tatt inn en hjemmel og en plikt for den som gjennomfører sikkerhetskontroll til å stenge heisanlegg ved fare for personskade. Dette følger etter gjeldende system av teknisk forskrift § 9-62 nr. 3 sjette og sjuende ledd, men en slik beslutning er så inngripende at hjemmelen bør følge av lov. Stengningen gjelder til kommunen kan treffe vedtak.

Fjerde ledd bokstav a-d angir anleggseierens plikter. Bokstav a fastslår at anleggseieren er den som har det endelige ansvaret for at anlegget er sikkerhetsmessig forsvarlig. At «anlegg som er i bruk er sikkerhetsmessig forsvarlig» innebærer at det ikke nødvendigvis er nok at det oppfyller kravene som gjaldt da det ble oppført første gang. Nye krav kan gjøres gjeldende, basert på en vurdering av om anlegget i tilstrekkelig grad er sikret mot personskade.

Bokstav b angir de aktiviteter anleggseieren er ansvarlig for at blir utført. Med begrepet «vedlikehold» menes større arbeider, som utskifting av slitte deler eller lignende, men som ikke er så omfattende at de anses som søknadspliktige reparasjoner.

Med «ettersyn» menes, som etter gjeldende system, regelmessig gjennomgang av løfteinnretningen for å påse at den er i sikkerhetsmessig forsvarlig stand.

«Nødvendige reparasjoner» er arbeider som er søknadspliktige etter departementets forslag til § 20-1 første ledd bokstav f.

I bokstav c pålegges anleggseier å gjennomføre vedlikehold, ettersyn og sikkerhetskontroll. Vedlikehold og ettersyn kan kun utføres av fagkyndig personell. Når det gjelder sikkerhetskontroll vises det til andre ledd, hvor det framgår at denne bare kan gjennomføres av kommunen eller organ med særskilt bemyndigelse av departementet. Fagkyndig personell skal brukes også ved utførelse av vedlikehold og ettersyn, men disse behøver ikke være godkjent. Med fagkyndig personell menes personer som gjennom utdanning, kurs, praksis og lignende har kompetanse som heismontør eller på tilsvarende nivå. Krav om bruk av fagkyndig personell omfatter ikke reparasjoner, fordi disse arbeidene er søknadspliktige etter departementets forslag til § 20-1, og dermed omfattes av lovens regler for kvalifikasjoner av foretak ved søknad om godkjenning for ansvarsrett.

Eieren skal dokumentere hvordan de pålagte aktivitetene gjennomføres, jf. bokstav d. For å fange opp at dokumentasjonen skal gjelde både anlegget fra installasjonstidspunktet (produktinformasjon) og driften av det, brukes formuleringen «krav gitt i eller i medhold av denne lov». En aktuell måte å gjennomføre dokumentasjon på, er å kreve en logg for hvert anlegg, etter modell fra dagens system.

I femte ledd framgår det at anlegg ikke kan settes i drift uten at det er gitt driftstillatelse, eventuelt ferdigattest eller brukstillatelse for arbeidene.

Sjette leddførste punktum tilsvarer formuleringen i gjeldende lov § 92 om hvilke bestemmelser som også gjelder for eksisterende byggverk. Departementet viser for øvrig til merknadene til § 29-6 fjerde ledd. I andre punktum presiseres det at anleggseier ikke kan holde anlegget i drift uten at kravene i fjerde ledd er ivaretatt.

Sjuende ledd gir hjemmel for departementet til å fastsette nærmere bestemmelser om blant annet sikkerhetskontroll, om kvalifikasjonskrav til kontrollpersonell og om anleggseierens plikter.

Til § 29-10 Forskrifter om ivaretakelse av miljø

Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende lov og Bygningslovutvalgets forslag.

Bestemmelsen gir hjemmel til i forskrift å stille krav om ivaretakelse av miljøhensyn ved plassering og utforming av tiltaket. Hjemmelen retter seg både mot miljøhensyn generelt og mot oppfølging av lov om naturmangfold som er under utarbeidelse. Når naturmangfoldloven trer i kraft skal hensynene i loven følges opp gjennom forskrifter til plan- og bygningsloven.

27.14 Kapittel 30 Krav til særskilte tiltak

Til § 30-1 Driftsbygninger i landbruket

Bestemmelsen tilsvarer § 30-1 i Bygningslovutvalgets forslag, og er en delvis videreføring av de materielle bestemmelsene i gjeldende lov § 81.

Den tidligere bestemmelsen om at loven gjelder «så langt den passer» for slike tiltak videreføres ikke. En slik bestemmelse ble ansett uklar og vanskelig å praktisere. Det legges opp til en gjennomgang av hvilke materielle bestemmelser som bør gjelde for driftsbygninger, og angi dette i forskrift. Unntaket for kravet til atkomst og tilknytning til vann og avløp opprettholdes, jf. første ledd. De prosessuelle reglene i gjeldende lov § 81 andre til femte ledd videreføres ikke, da driftsbygninger i landbruket omfattes av reglene om søknad i kapittel 20.

Andre ledd er en videreføring av gjeldende lov § 81 første ledd siste punktum.

Tredje ledd er i det vesentligste en videreføring av gjeldende lov § 81 sjuende ledd, men «reindrift» er tilføyd fordi bestemmelsen er tolket slik at dette også omfattes.

Til § 30-2 Byggverk og virksomhet som kan medføre fare eller særlig ulempe

Bestemmelsen er en delvis videreføring av gjeldende lov §§ 78 og 80, og bygger på Bygningslovutvalgets forslag til § 30-2.

Bestemmelsen er en vesentlig forenkling av §§ 78 og 80. Disse bestemmelsene er nå i overveiende grad avløst av planbestemmelser, og anses i hovedsak overflødige. Det samme gjelder gjeldende lov § 79 om uvanlig bebyggelse, som oppheves.

Bestemmelsens første ledd er gitt en generell form for de tilfeller der plangrunnlaget er svakt eller gammelt, og der det finnes eksisterende boligstrøk. Bestemmelsen gir dermed kommunen en mulighet til å forby bestemte byggverk eller virksomheter selv om den ikke kan gjøre det i medhold av plan. Det antas at bestemmelsen ikke vil bli mye brukt, ettersom det først og fremst bør være kommunens planverktøy som bør brukes for å regulere bebyggelsens sammensetning. Bestemmelsen kan imidlertid brukes for virksomhet av sjenerende karakter innenfor eller i umiddelbar nærhet av etablerte boligstrøk, for eksempel mindre industribedrifter med sjenerende lukt fra kjemikalier, bråk, kenneler eller staller med videre. I svært mange tilfeller vil slike tiltak kreve bruksendring, og bestemmelsen vil være en understøttelse av kommunens adgang til å avslå søknad om bruksendring.

Bestemmelsen i gjeldende lov § 80 om at kommunen kan stille krav ut over det som følger av bestemmelser i medhold av loven for bygninger som antas å medføre fare eller særlige ulemper for personer, videreføres ikke. Bestemmelsen er generell og det kan være tvil om rekkevidden av den, både faktisk og rettslig. En slik vid og noe upresis bestemmelse kan være problematisk i forhold til legalitetsprinsippet. Det er også tvilsomt om det er nødvendig med en slik bestemmelse ved siden av muligheten for å stille krav i medhold av forurensningsloven.

I andre ledd er bestemmelsen gitt tilsvarende anvendelse for eksisterende byggverk og virksomhet, i likhet med gjeldende lov § 80. «Eksisterende byggverk og virksomhet» betyr her allerede etablert virksomhet eller eksisterende byggverk i allerede etablerte boligstrøk. I denne sammenheng må bestemmelsen tolkes innenfor rammen av § 31-3 om sikring og istandsetting (som er videreføring av gjeldende lov § 89 første ledd). Det innebærer at virksomheten eller byggverket må underlegges den samme fare- eller ulempevurderingen som etter § 31-3.

I tredje ledd er departementet gitt hjemmel til å gi forskrift for å utfylle bestemmelsen.

Til § 30-3 Skilt- og reklameinnretninger

Bestemmelsen viderefører hovedsakelig gjeldende lov § 107 og Bygningslovutvalgets forslag til § 30-3, men det foreslås enkelte presiseringer og endringer i bestemmelsens ordlyd.

Første ledd er en videreføring av de materielle kravene i gjeldende lov § 107 første ledd andre punktum. Bestemmelsen regulerer både skiltinnretninger og reklameinnretninger. Det er den fysiske innretningen som omhandles, ikke skiltets eller reklamens budskap. Det forutsettes at kommunen kan forby frittstående reklameinnretninger i plan, politivedtekter med videre, og at kommunen i forskrift gis adgang til å unnta fra søknadsplikt sporadisk reklame eller skilt i forbindelse med arrangementer.

Kriteriene i første ledd angir de krav kommunen skal stille overfor alle typer skilt- eller reklameinnretninger, uavhengig av hvilken varighet tillatelsen har, jf. andre ledd. I formuleringen «ikke virke» ligger en viss grad av skjønn, men dette skjønnet bør i størst mulig grad være basert på forskrifter, planer eller andre kriterier som kan etterprøves eller undergis balansert saksbehandling. Skjønnet bør derfor være overprøvbart, det vil si et rettsanvendelsesskjønn, i motsetning til skjønnet etter andre ledd. I tillegg til at innretningene ikke må virke skjemmende eller sjenerende, må de ikke være i strid med ønsket utvikling i kommunen. I dette ligger at de må være i overensstemmelse med forskrifter, planer og annet som angir kommunal strategi på dette området. Dette er nytt i forhold til gjeldende rett, og innebærer at kommunene får mulighet til å endre sin praksis ut fra politiske og faglige nyorienteringer i disse sakene. I dette ligger også en oppfordring til at kommunene bør lage skilt- og reklameplaner for å styre utviklingen og gi så stramme rammer som man ønsker, for eksempel om forbud mot lysreklamer i enkelte strøk, utforming og størrelse med videre. Det vises også til at kommunene kan lage planbestemmelser i medhold av § 11-9.

Uavhengig av om en skilt- eller reklameinnretning er å anse som en konstruksjon etter gjeldende lov § 85 (ny § 20-1 bokstav j eller § 20-2 bokstav c), vil departementet presisere at lovforslaget § 20-3 andre ledd om at plassering av midlertidige eller transportable bygninger, konstruksjoner eller anlegg skal kunne settes opp i inntil to måneder uten krav til søknadsbehandling, ikke gjelder for skilt- eller reklameinnretninger. Det kan derfor være flere bestemmelser som regulerer disse tiltakene.

Søknadsplikten for skilt- og reklameinnretninger framgår av § 20-1 bokstav i, eventuelt § 20-2, eller mindre innretninger som er unntatt fra søknadsplikt etter § 20-3. Skilt- og reklameinnretninger kan være midlertidige eller permanente konstruksjoner som omfattes av bestemmelsene om midlertidige eller transportable konstruksjoner i §§ 20-1 bokstav j eller § 20-2 bokstav c, jf. § 30-5. De kan eventuelt også omfattes av bestemmelsene om mindre tiltak i § 20-3, eller de kan være varige konstruksjoner og anlegg etter § 20-1 bokstav a, jf. § 30-4. Dette innebærer at andre bestemmelser kan komme til anvendelse i tillegg til § 30-3. Innretningene må i så fall behandles etter flere bestemmelser. En skilt- og reklameinnretning vil ikke omfattes av de nevnte bestemmelsene med mindre den er av en slik karakter at det må søkes særskilt etter disse.

Andre ledd viderefører den særskilte påleggshjemmelen som følger av gjeldende lov § 107 andre ledd. Det framgår av bestemmelsen at tillatelser fortsatt kan gis for et bestemt tidsrom, de kan gjelde inntil kommunen eventuelt finner at tiltaket strider mot de materielle vilkårene i bestemmelsen, eller de kan gis permanent. I de tilfeller en tillatelse er gitt for et bestemt tidsrom, vil den falle bort når perioden er over, uavhengig av om de materielle vilkårene i bestemmelsen fortsatt er oppfylt eller ikke. Kommunen kan imidlertid i en tidsbegrenset tillatelse uttrykkelig forutsette at tillatelsen også skal gjelde etter at den tidsbegrensede perioden er over, slik at tillatelsen deretter anses å gjelde inntil kommunen eventuelt finner at tiltaket strider mot de materielle vilkår i bestemmelsen. Dersom dette ikke er sagt uttrykkelig i tillatelsen, bortfaller den etter at det angitte tidsrom er over, og tiltakshaver plikter da å fjerne innretningen uten at kommunen gir pålegg. Hvis innretningen ikke fjernes, oppstår et ulovlig forhold som kommunen kan bruke sanksjoner overfor etter kapittel 32.

Tillatelsen kan også gis permanent, i likhet med andre tiltak etter §§ 20-1 og 20-2. Dette kan for eksempel gjelde virksomhetsskilt i samband med et nybygg eller en permanent bruksendring.

Hvis tillatelsen er gitt permanent eller for et bestemt tidsrom, kan den bare trekkes tilbake innenfor det angitte tidsrom dersom kommunen kan omgjøre sitt vedtak etter reglene om omgjøring i forvaltningsloven § 35 eller andre fjerningsgrunnlag, for eksempel fare for skade. Der tillatelsen ikke er gitt for et bestemt tidsrom, men inntil videre, videreføres påleggshjemmelen i gjeldende lov § 107, der kommunen gis adgang til å kreve fjerning på grunn av endring av forhold som på søknadstidspunktet ble ansett å være lovlig, men der etterfølgende utvikling har medført at tiltaket nå anses å stride mot de materielle vilkårene i bestemmelsen. Dette innebærer at tiltakshavers rettsvern er sterkere der tillatelsen er gitt permanent eller for et bestemt tidsrom, og at det er slike tillatelser som bør være hovedregelen. Ved vurdering av tillatelser som er gitt inntil videre, vil kommunens skjønn i utgangspunktet være fritt.

Kommunen bør altså i tillatelsen gjøre uttrykkelig oppmerksom på hvilket av de tre alternativene for varighet som gjelder.

I tredje ledd er det gitt særskilt forskriftshjemmel for skilt- og reklameinnretninger, ettersom slike innretninger er så vidt spesielle tiltak, blant annet i kraft av å være midlertidige og ofte omstridt, at det kan være nødvendig med egne krav i forskrift.

Til § 30-4 Andre varige konstruksjoner eller anlegg. Vesentlige terrenginngrep med videre

Bestemmelsen tilsvarer § 30-4 i Bygningslovutvalgets forslag, og er en videreføring av gjeldende lov § 84 med enkelte justeringer uten realitetsendring.

Bestemmelsen regulerer søknadspliktige tiltak som ikke umiddelbart omfattes av andre bestemmelser i loven. Det er derfor i første ledd sagt at bestemmelsene gitt i eller i medhold av loven gjelder så langt de passer.

Formålet med bestemmelsen er at kommunen får anledning til å vurdere virkningen av tiltaket i forhold til blant annet terrenget og omgivelsene ellers. Forskriftshjemmelen i andre ledd videreføres. Hjemmelen er foreløpig ikke benyttet.

Til § 30-5 Midlertidige bygninger, konstruksjoner eller anlegg

Bestemmelsen tilsvarer § 30-5 i Bygningslovutvalgets forslag, og er en videreføring av ulempevurderingen som i dag står i § 85 første ledd.

Ettersom det nå er felles regler for midlertidige og transportable innretninger, er betegnelsen «transportable» tatt ut, og «midlertidige» dekker alle disse tiltakene. Bestemmelsen vil gi en avslagshjemmel for midlertidige tiltak, og vil også gjelde for tiltak som skal plasseres for et kortere tidsrom enn to måneder, jf. § 20-3 andre ledd. Vurderingen etter § 30-5 vil komme i tillegg til en eventuell vurdering av tiltaket opp mot aktuelle planbestemmelser. Forskriftshjemmelen i gjeldende lov § 85 videreføres.

Til § 30-6 Fritidsbebyggelse

Bestemmelsen tilsvarer § 29-8 i Bygningslovutvalgets forslag, og er en delvis videreføring av gjeldende lov § 82.

Bestemmelsens første punktum er en unntaksregel. I utgangspunktet er det ikke nødvendig å pålegge tilknytning til vann- og avløpsanlegg for fritidsbolig. Der fritidsbebyggelsens art tilsier det, kan imidlertid kommunen i arealdelen til kommuneplan eller reguleringsplan kreve tilknytning til vann- og avløp etter §§ 27-1 andre, tredje og fjerde ledd og 27-2 andre, tredje og fjerde ledd. Begrunnelsen er blant annet at fritidsbebyggelse nå ofte oppføres med langt høyere standard enn tidligere. Der kommuner bestemmer det i plan, kan den innføre tilknytningsplikt også for eksisterende fritidsbebyggelse.

Andre punktum er en videreføring av adgangen til å fravike lovens utgangspunkt om at lovens bestemmelser gjelder for fritidsbebyggelse. Begrunnelsen for å stille andre og svakere tekniske krav til fritidsbebyggelse er ikke lenger til stede i samme utstrekning. Det vil imidlertid være lite hensiktsmessig dersom all fritidsbebyggelse skulle være underlagt kravene i teknisk forskrift (TEK) fullt ut. Adgangen til å fravike bestemmelsene i loven bør derfor fortsatt opprettholdes. For fritidsbebyggelse er det altså ikke tilknytningsplikt til vann og avløp med mindre det fastsettes i plan. Planen kan også fastsette dette for eksisterende fritidsbebyggelse. For atkomst gjelder derimot kravet med mindre det motsatte er fastsatt i plan.

27.15 Kapittel 31 Krav til eksisterende byggverk

Til § 31-1 Ivaretakelse av kulturell verdi ved arbeid på eksisterende byggverk

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 92 tredje ledd og Bygningslovutvalgets forslag til § 29-3 andre ledd.

Det er ikke gjort større materielle endringer i bestemmelsen. Reglene om at et tiltak skal ha gode visuelle kvaliteter gjelder også ved tiltak på eksisterende byggverk, det vil si knyttet til et byggverks ytre samt utvendige anlegg av kulturell verdi. Dette gjelder både søknadspliktige og ikke-søknadspliktige tiltak.

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende regler om at kommunen skal se til at kulturelle verdier knyttet til eksisterende byggverk blir bevart. Bestemmelsen gjelder bare kulturell verdi, mens andre hensyn, for eksempel universell utforming, blir ivaretatt av andre bestemmelser. Det opprettholdes at kravet ikke er absolutt, men at kommunen i sin vurdering må ta hensyn til hva som er rimelig å pålegge tiltakshaver ut fra praktiske og økonomiske hensyn, vurdert opp mot andre krav, for eksempel krav om universell utforming. At kommunen skal se til at kulturelle verdier blir bevart, innebærer ikke noen rett eller plikt for kommunen til å vurdere generell oppussing av alle typer tiltak, men vil bare gjelde bygninger som har en viss kulturell verdi, for eksempel etter anvisning fra antikvariske myndigheter eller der det framgår av plan. Bestemmelsen kan brukes for å pålegge tiltakshaver å ivareta visuelle og kulturelle kvaliteter, særlig ved arbeid på eksisterende bygningskropp. Bestemmelsen gir hjemmel til å avslå tiltak inntil det dokumenteres å være i samsvar med lovgivningens krav.

Til § 31-2 Tiltak på eksisterende byggverk

Bestemmelsen er hovedsakelig videreføring av gjeldende lov §§ 87 og 88, og viderefører delvis Bygningslovutvalgets forslag til § 31-1.

I forhold til gjeldende lov § 87 er bestemmelsen vesentlig forenklet og presisert. Bestemmelsen om ekspropriasjon som ble flyttet til gjeldende lov § 95 nr. 4 ved lovrevisjonen i 1995, er flyttet tilbake til denne bestemmelsen som et nytt tredje ledd. Ordlyden er forenklet uten at det er ment å foreta noen realitetsendring. Bestemmelsen må vurderes i sammenheng med § 20-1, med materielle bestemmelser i eller i medhold av loven som etter sin ordlyd må forstås slik at de gjelder arbeid på eksisterende byggverk, og med de føringer som kan ligge i bindende planvedtak. I siste ledd videreføres dispensasjonsadgangen i gjeldende lov § 88, men noe mer innskrenket enn etter gjeldende rett.

Bestemmelsens første ledd fastslår at plan- og bygningslovgivningen også gjelder for tiltak på eksisterende byggverk. Dette innebærer i utgangspunktet at alle krav i lov, forskrifter og bestemmelser i arealplaner etter loven gjelder. Dette er en delvis videreføring av gjeldende lov § 87 og motivene til denne, hvor det er presisert hvilke krav som gjelder ved tiltak i eksisterende byggverk. I gjeldende lov § 87 er det valgt å angi hvilke tiltak som utløser de materielle kravene. Det vil bare være relevante krav i loven og forskriftene som kommer til anvendelse på samme måte som ved nybygg. Det må være en sammenheng mellom tiltaket og kravet, slik at det for eksempel ved søknadspliktig fasadeendring med utskifting av vinduer ikke vil være relevant å vurdere om eiendommen har tilstrekkelig uteareal. Tilsvarende vil det ikke være relevant å anvende bestemmelsen om plikt til opparbeidelse av veg ved oppføring av et tilbygg som ikke innebærer at belastningen på vegen øker. En ny boenhet vil derimot kunne innebære at kravet kommer til anvendelse.

Kravene som kan settes til tiltaket begrenses som hovedregel til å omfatte de deler av byggverket som tiltaket gjelder, som etter gjeldende rett. Dette betyr at dersom det iverksettes byggetiltak på deler av byggverket, vil det som hovedregel ikke kunne settes krav til andre eksisterende deler av byggverket. Det vil dermed først være ved hovedombygging at slike krav kan gjøres gjeldende for hele byggverket. Med hovedombygging menes, som etter gjeldende rett, byggetiltak som etter kommunens skjønn er så omfattende at hele byggverket i det vesentlige blir fornyet. Ved bruksendring vil gjeldende bygningstekniske krav, for eksempel krav til arkitektonisk utforming, energi, universell utforming med videre, kunne kreves oppfylt i den grad de er nødvendige for den nye bruken ut fra hensynet til helse, miljø og sikkerhet. Det må dermed kunne stilles de samme krav ved bruksendring som ved nybygging.

Første ledd andre punktum tar sikte på å klargjøre hvilke tiltak på byggverk som er oppført eller brukes i strid med en senere plan, og som bare kan tillates når de er i samsvar med planen. Det er lovlig å la byggverkene stå, og å fortsette å bruke dem på en måte som tidligere var lovlig. Skal de imidlertid påbygges eller ombygges, eller gjøres til gjenstand for ny bruk (bruksendring), oppstår spørsmål om forholdet til plan. Hva som er i strid med plan er et rettsanvendelsesspørsmål som også kan prøves for domstolene. Både planformål og planbestemmelser setter rammer for hva som er lovlig eller ikke lovlig i medhold av planen. Dette er søkt klargjort i lovteksten. Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 87 nr. 1 første ledd andre punktum og andre ledd, og tar ikke sikte på noen realitetsendring.

Det er ikke uvanlig at lovlig oppførte bygninger senere blir stående i strid med arealplanvedtak. Det kan for eksempel senere bli vedtatt en plan for en veggjennomføring der bygningen nå ligger, eller for et byggeformål og byggevolum hvor plangjennomføringen forutsetter at bygningen må fjernes eller inngå i et nytt byggetiltak. En bygning kan også være i bruk på en måte som ikke er i samsvar med en senere plan for området, for eksempel blir en bolig i et område som før var regulert til både bolig og næringsvirksomhet, senere omfattet av en regulering bare til næringsvirksomhet.

Der byggverk står eller brukes i strid med gjeldende planformål eller planbestemmelser, må det være anledning til å foreta vedlikehold eller mindre arbeider som fasadeendringer, selv om bygningen kan fjernes når planen gjennomføres. Den nye planen skal ikke være til hinder for dette, heller ikke i de tilfellene hvor det er nødvendig å innhente tillatelse, som for eksempel for fasadeendringer eller bedring av inngangsforhold med videre, som gir bedre tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne. Det kan være usikkert når planer blir gjennomført, eller om de i det hele tatt blir det. Noe annet er det når det skal eksproprieres for å gjennomføre planene, se nærmere tredje ledd. Da kan kommunen avslå alle tillatelser til søknadspliktige tiltak under henvisning til ekspropriasjonen.

De tiltakene på eksisterende byggverk som ikke kan tillates uten at de er i samsvar med gjeldende plan, er angitt i andre punktum. Dette følger også av bestemmelsene i gjeldende lov § 20-6 andre ledd første punktum og § 31 nr. 1 første ledd første punktum (se Miljøverndepartementets forslag til nye planbestemmelser §§ 11-6 og 12-4 i Ot.prp. nr. 32 (2007 – 2008)). Andre søknadspliktige tiltak (som fasadeendringer), er lovlige så lenge planen ikke skal gjennomføres ved ekspropriasjon som angitt i tredje ledd.

Når det gjelder forståelsen av formuleringene i første ledd andre punktum, vises det til merknadene til § 20-1 bokstav a og d (gjeldende lov § 93 første ledd bokstav a og c).

Bestemmelsens andre ledd tilsvarer i hovedsak gjeldende lov § 87 nr. 3, men det er foretatt noen mindre redaksjonelle endringer. Det skal kunne stilles krav om bygningsteknisk oppgradering og istandsetting av andre deler av byggverket som er i så dårlig forfatning at det omsøkte tiltak ellers ikke vil være forsvarlig ut fra hensynet til helse, miljø, sikkerhet. Dette vil eksempelvis være tilfelle når det skal gjennomføres en bruksendring med bygningsmessige endringer i en del av en bygning, og tilstanden ellers i bygningen er slik at bruken ikke er tilfredsstillende uten at man også utbedrer rømningsforhold eller bærekonstruksjoner i andre deler av bygget. Det kan ikke settes krav ut over angjeldende bygning. Oppgradering av nabobebyggelse vil derfor ikke være aktuelt. Kravet om istandsetting av andre deler av byggverket må ha sammenheng med bruken av bygget som helhet, og kan ikke brukes som en generell mulighet og anledning til å få oppgradert større deler av bebyggelsen enn det saklig sett er behov for i det konkrete byggetiltaket.

Bestemmelsens tredje ledd er noe forenklet i forhold til gjeldende lov § 95 nr. 4, men dette innebærer ingen realitetsendring.

Kommunen, eller andre organer som kan ha myndighet til det, kan ønske å vurdere ekspropriasjon i medhold av gjeldende lov § 35, ny § 16-2 (på grunnlag av reguleringsplan), eller andre hjemler i loven. Tiltak på eksisterende byggverk som ikke er i samsvar med planen, vil dermed kunne fordyre ekspropriasjonen. Kan arbeidet ikke stanses på grunnlag av planen, bør myndighetene likevel få anledning til å avslå søknad om tillatelse dersom det reises sak om ekspropriasjon.

Departementet utvider hjemmelen i forhold til gjeldende lov § 95 nr. 4, slik at kommunen kan kreve utsettelse av gjennomføring av tiltak. Denne muligheten inntrer allerede ved forhåndsvarsling om ekspropriasjon. Kommunens avgjørelse må foreligge innen tolv uker. Det offentlige har muligheten til å hindre urimelig høye erstatningsutgifter ved å gjennomføre reguleringsplaner innen lovens frister. Det ville være urimelig om det ikke skulle kunne tillates et vanlig vedlikehold selv om dette eventuelt vil øke det offentliges erstatningsutgifter.

Som nevnt ovenfor ble denne bestemmelsen overført til § 95 nr. 2 tredje ledd, nå gjeldende lov § 95 nr. 4, ved lovrevisjonen i 1995, samtidig som kommunens frist på seks måneder for å vurdere om de vil gå til ekspropriasjon ble endret til tolv uker, jf. Ot.prp. nr. 39 (1993 – 94) kapittel 11.2.5. Bestemmelsen flyttes nå tilbake til den bestemmelsen som tilsvarer tidligere § 87.

Fjerde ledd gir kommunen mulighet til å gi unntak for tekniske krav, slik at det kan gis tillatelse til bruksendring og nødvendig ombygging og rehabilitering for å sikre en hensiktsmessig bruk. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 88, men med atskillig snevrere ramme. Bygningslovutvalget har foreslått å oppheve bestemmelsen, men departementet finner å opprettholde en viss adgang til å gi unntak for at bygninger fortsatt skal kunne brukes i stedet for å forfalle. Det er bare anledning til å gi tillatelse til unntak fra tekniske krav når det er forsvarlig. Det legges her opp til et rettsanvendelsesskjønn. Mindre bygningsmessige endringer må kunne tillates, for eksempel installering av ventilasjonsanlegg og sprinkling for eksempelvis å kunne bruke bevaringsverdige bygninger til museum, butikk, verksted eller bevertning, som antas å være hovedanvendelsen for bestemmelsen. Det bør imidlertid både kunne stilles krav i tillatelsen som sikrer forsvarlig bruk, for eksempel krav om sprinkling, rømningsveier med videre, samt krav til nødvendig istandsetting og vedlikehold, uavhengig av om det er gitt forskrift etter § 31-4 om utbedring, og brukbarhet i forhold til hovedanvendelsen. Bestemmelsen her har også en kostnadsside. Det bør ikke stilles så strenge krav i tillatelsen at fortsatt bruk ikke blir kostnadssvarende, for eksempel må det kunne tillates lavere takhøyde i gamle bygg enn normalt anbefalt. Dette må i alle fall veies mot kravet til forsvarlighet, slik at det ikke avvikes fra vesentlige og viktige krav. Om nødvendig må kommunen da heller nekte tillatelse etter denne bestemmelsen.

Til § 31-3 Sikring og istandsetting

Bestemmelsen viderefører i hovedsak gjeldende lov § 89 første ledd, og Bygningslovutvalgets forslag til § 31-2. Departementet viderefører Bygningslovutvalgets forslag om bedre systematisering av gjeldende lov § 89 gjennom todeling av bestemmelsen.

Paragraf 31-3 erstatter første ledd i gjeldende lov § 89, men departementet ønsker her å sløyfe begrepet «vedlikehold». Begrepet forekommer bare i overskriften i gjeldende lov § 89, og første ledd er tolket til avverging av fare eller ulempe, og gir ikke noen egentlig hjemmel for pålegg om vedlikehold. Gjeldende lov sier heller ikke noe om generelt vedlikehold. I overskriften til § 31-3 er brukt «Sikring og istandsetting». Departementet vil presisere at kommunene ikke får noen lovhjemmel til å gi pålegg om generelt vedlikehold, men at pålegg for det første skal avgrenses til avverging av fare eller vesentlig ulempe for person eller eiendom, og for det andre til den forskriften som skal gis av departementet om utbedring (etter gjeldende lov § 89 andre ledd og ny § 31-4). Med «sikring og istandsetting» menes ikke tilbakeføring til den stand bygget hadde da det var nytt, men kun at bygget ikke lenger kan medføre fare eller vesentlig ulempe.

Bestemmelsen kommer til anvendelse uavhengig av om det er søkt om tillatelse til arbeider på byggverket. Det behøver ikke opprinnelig å ha foreligget noe brudd på den tillatelsen som var gitt etter gjeldende eller tidligere bestemmelser. Man har for eksempel bare unnlatt å følge opp et tilstrekkelig vedlikehold av de opprinnelig lovlige arbeidene, med de konsekvenser som er nevnt. Det kan også være byggverk som er oppført på et tidspunkt hvor det ikke ble krevd tillatelse etter bygningslovgivningen. Det er imidlertid ikke nødvendig at det manglende vedlikeholdet er kommet så langt at vilkårene for å kreve riving foreligger, jf. gjeldende lov § 91 og lovforslaget § 31-5. Bestemmelsen må imidlertid sees i sammenheng med kommunens mulighet til å kreve riving, jf § 31-5 andre ledd.

Gjeldende lov § 89 første ledd er også tolket slik at kriteriet «ikke virker skjemmende» ikke er noe selvstendig kriterium for å gi pålegg, men et tilleggskriterium der det konstateres mulighet for fare eller ulempe. Bestemmelsen er altså i hovedsak en hjemmel for pålegg om sikring.

Bestemmelsen er endret til også å omfatte miljø. Kommunen bør ha adgang til å gi pålegg der et forfallent byggverk har negative effekter på omkringliggende miljø. Denne endringen gjør bestemmelsen mer i samsvar med bestemmelsen i § 31-4 der «miljø» er nevnt som et hensyn som kan gi adgang til pålegg om utbedring. Eksempler vil kunne være et gammelt bygg der det er brukt asbest som byggemateriale og asbesten er i ferd med å gå i oppløsning, eller der PCB er brukt i gammel maling som vaskes ut. I slike tilfeller er det etter departementets vurdering uheldig dersom kommunen ikke har hjemmel til å gripe inn etter plan- og bygningsloven. Området for påleggshjemmelen er således utvidet.

Departementet viderefører Bygningslovutvalgets forslag med hensyn til ansvarssubjektet, det vil si hvem som er ansvarlig for sikringen etter § 31-3. Dette kan i tillegg til eier også være leietaker eller fester, eventuelt andre som kan ha et ansvar for byggverket. Se for øvrig påleggshjemmelen i §§ 32-2 og 32-3, som har samme innhold med hensyn til ansvarssubjektet.

Til § 31-4 Pålegg om dokumentasjon og utbedring

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 89 andre ledd og Bygningslovutvalgets § 31-3.

Bestemmelsen gir hjemmel for departementet til å gi forskrift om kommunens adgang til å gi pålegg om utbedring av eksisterende bebyggelse. Det er foretatt enkelte språklige endringer, samtidig er hensynet til brukbarhet, bevaringsverdi og dokumentasjon inntatt i loven.

Første ledd angir forskriftshjemmelen. Med «utbedring» menes heving til en høyere bygningsmessig og sikkerhetsmessig standard. Med «dokumentasjon» menes at eier forut for et eventuelt pålegg om utbedring kan pålegges å dokumentere, for eksempel i form av omprosjektering, hvordan byggets tilstand er med hensyn til for eksempel universell utforming, helse, miljø og sikkerhet.

Som det framgår av ordlyden i andre ledd, vil slike pålegg kun gjelde bestemte typer byggverk, for eksempel skoler, sykehus og andre bygg der det befinner seg mange mennesker.

Når det gjelder begrepene «helse, miljø og sikkerhet» er dette en videreføring av bestemmelsen i gjeldende lov § 89 andre ledd. Det vises til motivene til § 89 i Ot.prp. nr. 39 (1993 – 94) og Ot.prp. nr. 44 (1995 – 96) for det nærmere innhold i disse begrepene. Formuleringen «tilgjengelighet» i gjeldende lov erstattes av «universell utforming». Bestemmelsen omfatter alle forhold av betydning på området, herunder grunnforhold, energibruk, brann- og bygningstekniske forhold med virkning på kort og lang sikt. Også krav om tiltak for å redusere radonkonsentrasjon, rasfare, snølastforhold og andre forhold som avdekkes som følge av nye hendelser eller undersøkelser, dekkes av bestemmelsen.

Hensynene som kan nødvendiggjøre pålegg utvides til også å gjelde hensynet til bevaringsverdi. Bevaringshensyn kan begrunne et pålegg om utbedring, når slik utbedring er nødvendig for å få gjennomført for eksempel bevaringsregulering eller andre forhold.

Gjeldende lov § 89 tredje ledd om at eier skal gis rimelig tid til å etterkomme pålegg, foreslås ikke videreført da innholdet av bestemmelsen følger av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper.

Tredje ledd er en spesialbestemmelse for at Kongen gjennom forskrift kan påby at bestemte bygninger, anlegg og uteområder skal oppgraderes slik at de skal kunne brukes av alle. Bestemmelsens formulering «bestemte typer tiltak» er for å presisere at forskriften kan gis for typer bygningskategorier som skolebygninger, servicekontorer, terminaler for persontransport med videre. Etter andre punktum kan det i forskrift gis frist for når tiltakene skal være oppgradert.

Ved utarbeiding og fastsetting av forskriftene vil departementet legge vekt på at kravene om tilrettelegging ikke skal gi urimelige kostnader i forhold til eierens ressurser og virkningen tilretteleggingen har for nedbygging av barrierene for personer med nedsatt funksjonsevne. Andre hensyn som følger av plan- og bygningsloven, som verne- og tryggingshensyn, må også vurderes ved fastsetting av forskriftene.

Ved at det gis forskrift om utbedring blir de kravene som framkommer i forskriften gjenstand for oppfølging av bygningsmyndighetene på vanlig måte ved tilsyn og oppfølging av ulovligheter.

Til § 31-5 Pålegg om og forbud mot riving

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 91, med unntak av tredje ledd som er endret. Bestemmelsen viderefører Bygningslovutvalgets forslag til § 31-4.

Etter bestemmelsens første ledd er det ikke nødvendig for å gi pålegg om riving at byggverket medfører fare eller ulempe som nevnt i andre ledd. Det er nok at det konstateres at det ikke kan istandsettes uten hovedombygging. På den annen side er dette ikke noe krav etter andre ledd.

Ordet miljø er tilføyd i andre ledd for å gi hjemmel til å kreve riving også ved fare eller vesentlig ulempe for miljøet. Området for påleggshjemmelen er således utvidet, jf. merknadene til § 31-2.

Formuleringen i tredje ledd innebærer at kommunen som tidligere, kan avslå en søknad om riving dersom et planvedtak (bevaringsplan) eller et midlertidig dele- og byggeforbud forbyr riving. Ordet «også» er tatt med for å gjøre det klart at avslagsgrunnlag etter denne bestemmelsen kommer i tillegg til det alminnelige avslagsgrunnlag etter § 21-4 første ledd.

For øvrig kan kommunen vente med å ta stilling til rivingsspørsmålet til den har tatt stilling til en søknad om igangsettingstillatelse for et tiltak som forutsetter riving. Er området ikke planlagt, eller åpner planen for det byggetiltaket det søkes om, kan kommunen velge om den vil gi tillatelse eller nedlegge midlertidig dele- og byggeforbud og senere regulere slik at det eksisterende byggverket blir bevart.

Er det en plan for området som ikke bare åpner for annen utnytting av tomta, men hvor også plangjennomføringen utelukker det byggverket det er spørsmål om å rive, må kommunen innvilge søknaden om riving om den ikke bestemmer seg for å nedlegge midlertidig dele- og byggeforbud og utarbeide en ny plan som verner bygningen. Da er plansituasjonen slik når søknaden kommer inn at kommunen ikke kan utsette behandlingen av den. Uttrykket «reguleringsplan som ikke kan gjennomføres» betyr at det også kan eksproprieres til gjennomføring av planen i medhold av plan- og bygningsloven, det vil si at vedtatt plan må være kunngjort for ikke mer enn ti år siden, jf. gjeldende lov § 31 nr. 2 første ledd og ny § 16-2.

Vedtar kommunen en ny plan etter at søknaden om riving er mottatt, men før den mottar en søknad om igangsettingstillatelse, kan den vente på en slik søknad om planen bare åpner for ny bebyggelse, men ikke utelukker det byggverket som står der. Vedtar kommunen en plan hvor gjennomføringen utelukker byggverket (vegplan eller plan for et åpent areal), må den også gi rivingstillatelse på samme måte som der en slik plan forelå før søknaden om riving kom.

Til § 31-6 Bruksendring og riving av bolig

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 91a og Bygningslovutvalgets forslag til § 31-5. Det er foreslått mindre redaksjonelle endringer i forhold til gjeldende § 91a.

Adgangen til å ha lokale vedtekter bortfaller. Siden gjeldende lov § 91a inneholder anvisning på et sett virkemidler som går langt, jf. særlig første ledd bokstav b og d, bør adgangen til å legge slike føringer være et resultat av en konkret vurdering i kommunen. Bestemmelsen angir derfor at kommunen gir kommuneplanbestemmelser før krav om tillatelse etter § 31-6 er nødvendig. Se § 11-9 nr. 5 og Miljøverndepartementets Ot.prp. nr. 32 (2007 – 2008) kapittel 6.11.

Til § 31-7 Tilsyn med bestående byggverk og arealer

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende lov § 92b og Bygningslovutvalgets forslag til § 31-6.

Begrepet «kontroll» passer ikke her, og overskriften er derfor endret til «tilsyn», som er det egentlige innhold i bestemmelsen. I første ledd er begrepet «miljø» tilføyd, jf. merknadene til § 31-3. Bestemmelsen inneholder hjemmel til at kommunen kan føre tilsyn med eksisterende byggverk, og gir en ramme for kommunens tilsynsfunksjon. Bestemmelsen må derfor sees i sammenheng med bestemmelsene om tilsyn i kapittel 25. Når det gjelder eksisterende byggverk må kommunen ha en indikasjon på at byggverket er i strid med §§ 31-3 og/eller 31-4. Det bør imidlertid ikke stilles for strenge krav til slike indikasjoner, det må være tilstrekkelig at det etter kommunens skjønn er en reell mulighet for at det kan være aktuelt med pålegg. Bestemmelsen kan imidlertid ikke brukes slik at kommunen kan få adgang til alle byggverk for å undersøke tilstanden.

Til § 31-8 Utbedringsprogram

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 89a. Bygningslovutvalget foreslo bestemmelsen opphevet fordi den syntes unødvendig, utbedringsprogram vil kunne fastsettes i reguleringsplan, og opplysninger kan kreves framlagt i den enkelte byggesak. Departementet har imidlertid fått signaler om at enkelte kommuner likevel vil kunne bruke hjemmelen som grunnlag for avtaleinngåelse med eierne, særlig fordi det ikke finnes sterke hjemler for å gi pålegg om utbedring av bygårder som forfaller. Departementet finner derfor ikke grunn til å oppheve bestemmelsen bare av den grunn at den er lite brukt eller kan innarbeides i reguleringsplan, og viderefører derfor bestemmelsen slik den lyder i gjeldende § 89a.

27.16 Kapittel 32 Ulovlighetsoppfølging

Til § 32-1 Plikt til å forfølge ulovligheter

Bestemmelsen bygger på Bygningslovutvalgets forslag til § 37-1. Første ledd er nytt i forhold til gjeldende lov, andre ledd viderefører hovedprinsippet i gjeldende lov § 116 b andre ledd.

Bestemmelsens første ledd pålegger kommunen å forfølge ulovligheter. Dette følger allerede av gjeldende lov § 10-1 første ledd, som er av en så vidt generell karakter at denne plikten ikke framgår eksplisitt. Ulovligheter følges heller ikke alltid opp i praksis. Dette kan skyldes blant annet mangel på riktig og tilstrekkelig kompetanse og ressurser. Ved å understreke plikten innledningsvis i lovens kapittel om ulovlighetsoppfølging, gis føringer som skal sikre at kommunene prioriterer ulovlighetsoppfølging. Beror manglende oppfølging av ulovligheter på manglende kompetanse, kan dette kompenseres med støttefunksjoner som rundskriv, veiledningsmateriell og kvalitetshåndbøker. Se også omtalen til § 25-1 om kommunenes tilsynsplikt ved ulovlige forhold. Disse bestemmelsene overlapper i stor grad, ettersom de angår to sider av samme forhold. Oppgavene synes også egnet for interkommunalt samarbeid.

Selv om uttrykket «skal» er benyttet, er det ikke ment å skape rettigheter for andre. Ingen private rettssubjekter har rettskrav på at kommunen forfølger ulovligheter.

Med «overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven» menes alle overtredelser av saksbehandlingsregler og materielle bestemmelser gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven. Det er ikke krav om at overtredelsen må være av vesentlig art for å dekkes av bestemmelsen. Det foreslås ingen endringer i gjeldende rett på dette punkt.

Bestemmelsen retter seg bare mot kommunen, i motsetning til hva Bygningslovutvalget foreslo. En plikt til å forfølge ulovligheter vil være lite praktisk i forhold til statlige plan- og bygningsmyndigheter. Det er kommunene som forventes å ha et apparat for tilsyn og annen oppfølging av byggesak. Statlige myndigheter har fortsatt anledning til å følge opp ulovligheter ved å gi pålegg med videre, jf. §§ 32-3 til 32-10. Dette bør imidlertid bare skje i spesielle tilfeller, for eksempel hvis de lokale plan- og bygningsmyndighetene ikke selv følger opp et ulovlig forhold etter klageorganets omgjøring av en uhjemlet tillatelse.

Av bestemmelsens andre ledd følger den eneste adgang plan- og bygningsmyndighetene har til å unnlate å forfølge ulovligheter. Er overtredelsen kun av mindre betydning, har myndighetene en diskresjonær adgang til å avstå fra å forfølge ulovligheter. Forslaget avviker fra Bygningslovutvalgets forslag, som foreslo at kommunen bare kunne unnlate å forfølge forhold av bagatellmessig betydning. Begrepet «mindre» innebærer et noe større spillerom for kommunene med hensyn til å velge hvilke ulovligheter som skal følges opp. Når det i andre ledd andre punktum er bestemt at en slik unnlatelse av å forfølge forhold av mindre betydning ikke er et enkeltvedtak, innebærer det at kommunens avgjørelse etter andre ledd ikke kan påklages.

Bestemmelsen om rimelighet og samordning i gjeldende lov § 116b første ledd er videreført i departementets forslag til § 32-10 første ledd.

Til § 32-2 Forhåndsvarsel

Bestemmelsen viderefører hovedtrekkene i Bygningslovutvalgets forslag til § 37-2, og er ny i forhold til gjeldende lov.

Dette er en ny bestemmelse der formålet er å effektivisere ulovlighetsoppfølgingen, uten at det går på bekostning av den enkeltes rettssikkerhet. Ulovlighetsoppfølgingen igangsettes ved at det etter første ledd sendes ut et forhåndsvarsel til den ansvarlige, som tilfredsstiller kravet til forhåndsvarsel for samtlige aktuelle enkeltvedtak i prosessen med retting av det ulovlige forhold. Eventuelt overtredelsesgebyr varsles særskilt. Departementet har funnet det riktig å fastsette at fristen ikke skal være kortere enn tre uker. Bygningsmyndigheten kan i tillegg forlenge fristen etter anmodning, dersom dette er nødvendig.

Et slikt forhåndsvarsel vil etter andre leddogså fungere som et informasjonsskriv til den ansvarlige, slik at vedkommende på et tidlig tidspunkt får vite hva han har å forholde seg til. Forhåndsvarselet gjelder samtlige aktuelle vedtak. Departementet har tatt ut utvalgets forslag til første punktum i andre ledd. Kravene til innholdet i forhåndsvarsel følger av forvaltningsloven, og gjelder uansett.

Resulterer forhåndsvarselet i at man får inn en søknad om å få godkjent det ulovlige tiltak i ettertid, og det viser seg at det omsøkte tiltak ikke kan godkjennes, har bygningsmyndighetene samtidig med avslaget adgang til å gi pålegg om retting og fastsette tvangsmulkt. Selv om flere vedtak blir påklaget, vil man kunne samordne klagene til kun én klagesaksbehandling. Dette vil være tids- og ressursbesparende, samtidig som det vil gjøre prosessen mer oversiktlig. Man oppnår å redusere antall klagesaker per ulovlighetssak, uten at det går ut over den private parts rettssikkerhet.

Resulterer ikke forhåndsvarselet i at kommunen får noen søknad om å få godkjent det ulovlige tiltak i ettertid, kan det fastsettes tvangsmulkt samtidig som det gis pålegg om retting.

Ved pålegg om øyeblikkelig stans i medhold av § 32-4 kreves ikke forhåndsvarsel.

Til § 32-3 Pålegg om retting og pålegg om stans

Bestemmelsen tilsvarer deler av Bygningslovutvalgets forslag til § 37-3, og viderefører hovedinnholdet i gjeldende lov § 113.

Etter første ledd kan myndighetene gi pålegg om retting av ulovlige forhold, det vil si forhold som er i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Departementet viderefører utvalgets forslag og gjeldende rett når det gjelder rettstilstanden om i hvilke tilfeller stans kan benyttes. Myndighetene kan gi pålegg om å stanse arbeidet, for eksempel bygging i strid med gitt tillatelse eller uten tillatelse, opphør av ulovlig bruk, for eksempel bruk som oppholdsrom for mennesker i bygning der tillatelse ikke foreligger, eller sette forbud mot fortsatt ulovlig virksomhet. Ulovlige tiltak kan pålegges revet eller endret.

Med uttrykket «den ansvarlige» i første ledd menes personer eller foretak som enten har ansvar for feil, eller som ut fra eierskap, avtale eller liknende står inne for prosjektet. Dette kan for eksempel være eier, rettighetshaver, tiltakshaver, ansvarlig søker og utførende, prosjekterende, kontrollerende eller bruker. Foretak skal på samme måte som ellers inngå her. Det er etter lovens system en ansvarlig for hvert punkt i byggeprosessen, og pålegg må rettes mot rette vedkommende, jf. ansvarsbegrepet i § 31-3 første ledd om eksisterende byggverk, der ansvarssubjektet er det samme som ved ulovlighetsoppfølging, og altså ikke begrenset til ansvarlig foretak.

Det skal etter andre ledd alltid settes en frist for pålegg om retting. Ved eventuell fristoverskridelse påløper en eventuell ilagt tvangsmulkt etter § 32-5 første ledd andre punktum uten ytterligere varsel.

Pålegg om retting er et enkeltvedtak som skal varsles, jf. forslaget til § 32-2, og vedtaket kan påklages.

Etter tredje ledd første punktum kan bygningsmyndighetene fastsette tvangsmulkt samtidig med at det gis pålegg om retting. Som hovedregel bør dette gjøres samtidig, ikke minst av effektivitetshensyn. Hensikten med tvangsmulkten er å få brakt det ulovlige forhold til en avslutning ved at forholdet rettes i henhold til pålegget. Følges den anbefalte framgangsmåten, løper tvangsmulkten fra det tidspunkt fristen for å rette det ulovlige forhold løper ut, jf. § 32-5 første ledd andre punktum. Fastsettes ikke tvangsmulkt samtidig med at det gis pålegg om retting, skal det gis eget forhåndsvarsel om tvangsmulkt. Regelen om dette er flyttet til § 32-5 første ledd siste punktum i forhold til utvalgets forslag, for å skape bedre sammenheng. Varselet fungerer som en påminnelse til den ansvarlige om konsekvensene av å ikke etterkomme pålegget. Blir pålegg om retting ikke etterkommet, kan bygningsmyndighetene dermed straks fastsette tvangsmulkt etter § 32-5.

Etter bestemmelsens tredje ledd andre punktum skal det alltid ved utferdigelse av pålegg om retting, opplyses om at pålegget vil kunne følges opp med forelegg som kan få virkning som rettskraftig dom etter § 32-6. Forelegget gjelder plikt til å etterkomme pålegget om retting, og får virkning som rettskraftig dom dersom den private part ikke innen en fastsatt frist reiser søksmål mot bygningsmyndigheten for å få forelegget prøvd. Rettskraften innebærer først og fremst at pålegget kan tvangsfullbyrdes, jf. § 32-7.

Bestemmelsens fjerde ledd åpner for en adgang til å tinglyse pålegg om retting som heftelse på den aktuelle eiendom. På den måten vil man få knyttet ulovligheten til eiendommen på et forholdsvis tidlig stadium av ulovlighetsoppfølgingen. Hensikten er å unngå dobbeltbehandling fordi man ellers må starte på nytt med for eksempel ny varsling overfor eventuell ny eier, som følge av at eiendommen skifter eier i løpet av prosessen.

Til § 32-4 Pålegg om stans og opphør med øyeblikkelig virkning

Bestemmelsen tilsvarer Bygningslovutvalgets forslag til § 37-3 tredje ledd, og viderefører elementer av gjeldende lov § 113.

Paragraf 32-4 er en viktig regel som gir plan- og bygningsmyndighetene en utvidet adgang til å gi pålegg om øyeblikkelig stans. Det beror på myndighetenes skjønn om slik stoppordre skal gis, jf. formuleringen «om nødvendig» i første punktum og forhåndsvarsel er ikke nødvendig, jf. andre punktum. Stoppordren må likevel bekreftes skriftlig i ettertid.

Selv om man av rettsikkerhetsmessige hensyn bør være forholdsvis restriktiv med å fravike lovens hovedregler om forhåndsvarsel og pålegg med frist for å rette det ulovlige forhold, har plan- og bygningsmyndighetene et klart behov for å ha mulighet til å stoppe ulovlige tiltak så snart forholdet oppdages.

Bruk av øyeblikkelig stans er særlig aktuelt i tilfeller hvor det ulovlige forhold medfører fare eller uopprettelig skade, men også i tilfeller hvor det bygges uten tillatelse eller i åpenbar strid med tillatelse eller hvor ansvarlig utførende ikke har nødvendig kompetanse, og hvor det således er en klar fare for at kvaliteten på det som føres opp ikke er god nok. Der hvor det bygges uten eller i strid med tillatelse, utføres arbeidene ofte av en som ikke er kvalifisert til å få ansvarsrett (som ofte er tiltakshaver selv). Man kan dessuten tenke seg tilfeller hvor det for eksempel ved befaring/tilsyn blir avdekket at ansvarlig utførende åpenbart ikke har de forutsatte kvalifikasjoner. Det kan da være behov for å gi stoppordre inntil ansvarsretten er trukket tilbake, og ny ansvarlig utførende med tilstrekkelig kompetanse er på plass.

Adgangen til øyeblikkelig stans er en «kan-bestemmelse», og kommunen bør ved vurderingen av om adgangen skal benyttes, blant annet legge vekt på risiko og fare forbundet med at det ulovlige forhold fortsetter, samt kostnadsmessige og rettssikkerhetsmessige forhold. Det ligger imidlertid i sakens natur at kommunen i slike tilfeller vil måtte treffe avgjørelser raskt, og før man har full oversikt over alle sider ved saken. Avgjørelser av denne karakter vil således kunne være forsvarlig behandlet, selv om det i ettertid viser seg at det forelå ytterligere opplysninger av betydning for ulovlighetsspørsmålet.

Tredje punktum regulerer bygningsmyndighetenes adgang til å kreve bistand av politiet for gjennomføring av pålegg om stans. Politiets plikt til å bistå bygningsmyndighetene følger av politiloven § 2 nr. 5.

Pålegg om øyeblikkelig stans etter første punktum er enkeltvedtak som kan påklages.

Til § 32-5 Tvangsmulkt

Bestemmelsen tilsvarer Bygningslovutvalgets forslag til § 37-4 og gjeldende lov § 116a.

Bestemmelsen inneholder kun mindre endringer i forhold til gjeldende rett. Bestemmelsen er imidlertid plassert foran bestemmelsen om forelegg. Dette er gjort for å markere at bruk av tvangsmulkt er den vanligste og ofte mest hensiktsmessige måten for å framtvinge et pålegg.

Bestemmelsens første ledd gir plan- og bygningsmyndighetene adgang til å fastsette tvangsmulkt for å få gjennomført gitte pålegg, enten i medhold av lovens særskilte påleggshjemler eller § 32-3. Mulkt forutsetter med andre ord et gitt pålegg om retting, og mulktens antatte motiverende effekt til å rette opp det ulovlige forhold er det dominerende hensyn bak bestemmelsen. Myndighetene anbefales således etter første ledd andre punktum også å fastsette mulkten samtidig med pålegget om retting, men fristen for å rette må være utløpt før mulkten starter sitt løp. Det er en forutsetning for tvangsmulkt at pålegget lar seg gjennomføre. Hvis det foreligger hindringer for gjennomføring som ikke skyldes den ansvarlige, kan tvangsmulkt ikke kreves inn.

Ileggelse av tvangsmulkt er et enkeltvedtak som kan påklages. Tvangsmulkt skal varsles etter § 32-2, alternativt § 32-5 første ledd siste punktum.

Andre ledd gir anvisning på tre måter å fastsette tvangsmulkten på: Mulkten løper så lenge det ulovlige forhold varer, ilegges som et engangsbeløp, eller som en kombinasjon av disse to. Tvangsmulkten ilegges den som er ansvarlig for overtredelsen, noe som innebærer at det som er sagt om hvem et pålegg om retting kan rettes mot gjelder tilsvarende. Adressaten for tvangsmulkten må være den samme som for det forutgående pålegget. Tvangsmulkten tilfaller kommunen, uavhengig av om spørsmålet er avgjort av overordnet instans. Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d er vedtak om tvangsmulkt tvangsgrunnlag for utlegg. Dette følger direkte av tvangsfullbyrdelsesloven, og behøver ikke gjentas i plan- og bygningsloven.

Bestemmelsens andre ledd tredje punktum gir myndighetene en skjønnsmessig adgang til å nedsette eller frafalle en allerede påløpt tvangsmulkt, for eksempel ut fra en økonomisk betraktning hvor prosesskostnadene måles opp mot antatt gevinst. Slikt frafall kan først skje etter at retting har funnet sted. Ettergivelse av tvangsmulkt kan i enkelte tilfeller være et virkemiddel for å få rettet ulovligheten, dersom man underretter om at ettergivelse av forfalt tvangsmulkt vil bli vurdert når det ulovlige forhold er rettet. Avvises en søknad om hel eller delvis ettergivelse av mulkten, er dette et enkeltvedtak som kan påklages etter forvaltningsloven § 28.

Til § 32-6 Forelegg om plikt til å etterkomme pålegg eller forbud

Bestemmelsen tilsvarer Bygningslovutvalgets forslag til § 37-5 og gjeldende lov § 114.

Bestemmelsen inneholder ingen materielle endringer i forhold til gjeldende rett. Utferdigelse av forelegg etter § 32-6 brukes vanligvis i spesielle tilfeller, hvor det for eksempel er grunn til å tro at tvangsmulkt ikke vil ha effekt. Dette kan være fordi kommunen trenger et rettsgrunnlag for å utføre et arbeid uten tiltakshavers medvirkning, for eksempel fordi et tiltak forurenser drikkevann. Tvangsmulkt vil heller ikke virke etter sin hensikt dersom den ansvarlige ikke har økonomi til å rette det ulovlige forhold. Forelegg vil være et alternativ der den fastsatte tvangsmulkt har løpt over lengre tid uten at den ansvarlige motiveres til å rette det ulovlige forhold. Kommunen vil kunne kreve utgiftene for gjennomføringen av pålegget refundert.

Forelegg vil innebære oppfølging av et tidligere pålegg gitt i medhold av lovens særskilte påleggshjemler eller § 32-3, og skal varsles etter § 32-2. Har det gått mer enn seks måneder siden pålegget om retting ble gitt, skal den forelegget skal rettes mot, etter første ledd andre punktum gis anledning til å uttale seg før forelegget utferdiges. Det har i så fall gått så lang tid at god forvaltningsskikk tilsier et fornyet varsel, særlig sett hen til alvoret i reaksjonen.

Adgangen til å gi forelegg gjelder i tillegg til kommunen, også fylkesmannen og departementet. Domstolsprøving av forelegget følger vanlige regler for domstolsprøving av forvaltningsvedtak. Rekkevidden av domstolenes prøvelsesrett av forelegg i medhold av gjeldende lov § 114 ble avklart gjennom Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2002 side 209. I og med at bestemmelsen ikke foreslås endret i forhold til rettstilstanden etter 1985-loven, er denne rettsavgjørelsen fortsatt av interesse.

Til § 32-7 Tvangsfullbyrdelse

Bestemmelsen viderefører Bygningslovutvalgets forslag til § 37-6 og gjeldende lov § 115, dog slik at det er foreslått enkelte redaksjonelle endringer.

Til § 32-8 Overtredelsesgebyr

Bestemmelsen tilsvarer Bygningslovutvalgets forslag til § 37-7, og er ny i forhold til gjeldende lov.

Bestemmelsen om overtredelsesgebyr er ny, og gir plan- og bygningsmyndighetene adgang til selv å sanksjonere overtredelser av plan- og bygningslovgivningen. Med «overtredelsesgebyr» menes et pønalt motivert gebyr. Med overtredelser omfattes også unnlatelser. Overtredelsesgebyr anses ikke som straff i Grunnlovens forstand.

I det alt vesentlige er handlingsnormene i gjeldende lov §§ 110-112 videreført i første ledd, men undergitt språklig forenkling og modernisering. Sanksjonen «bøter» er for de nevnte overtredelser erstattet med overtredelsesgebyr, dog slik at ved vesentlige overtredelser av de samme normer er straffesanksjonen opprettholdt og utvidet til også å omfatte frihetsstraff i form av fengsel, jf. § 32-9.

Etter forslaget kan plan- og bygningsmyndighetene ilegge den ansvarlige et overtredelsesgebyr ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av de nevnte bestemmelser. Forslaget omfatter etter andre ledd også brudd på forskrifter, under forutsetning av at tilsvarende konsekvens er fastsatt i forskriften. Forskriften må i tilfelle også inneholde en egen bestemmelse som angir hvilke av forskriftens handlingsnormer trusselen om overtredelsesgebyr omfatter.

Med formuleringen «forsettlig eller uaktsomt» angis skyldformen, og det er departementets syn at aktsomhetsnormen bør være streng. Det vil normalt være lett å konstatere om en av de nevnte bestemmelser er overtrådt, for eksempel bygging uten nødvendig tillatelse eller i strid med gitt tillatelse. Utførelse av tiltak i strid med reglene i plan- og bygningsloven vil som oftest kunne konstateres å være uaktsom uten en vanskelig vurdering av skyldspørsmålet. Dessuten er sanksjonen overtredelsesgebyr en mildere sanksjon enn straff, selv om det konkrete beløpet etter omstendighetene kan bli høyt.

Med «den ansvarlige» menes i fjerde ledd enhver som overtrer den aktuelle bestemmelsen, når så vel de subjektive som de objektive vilkår er oppfylt, jf. også § 31-3. Ved fastleggelsen av hvem som kan være ansvarssubjekt, vil bakgrunnsretten være relevant, for eksempel aksjeselskapsretten. Med «plan- og bygningsmyndighetene» menes kommune, fylkesmann og departement, men departementet legger til grunn at det kun unntaksvis er aktuelt for myndigheter på regionalt eller statlig nivå å ilegge overtredelsesgebyr.

Med uttrykket «kan» siktes til at plan- og bygningsmyndighetene har en skjønnsmessig adgang til helt å unnlate å reagere med overtredelsesgebyr, selv om vilkårene for dette er til stede. Overtredelsesgebyret skal etter forslagets fjerde ledd tilfalle kommunen. Hensikten med dette er å stimulere kommunene til å prioritere ulovlighetsoppfølging. Departementet viser til de generelle merknadene i punkt 13.5.3.

Oppfyllelsesfristen er foreslått satt til fire uker fra vedtakstidspunktet, slik at den ikke skal inntre før klagefristen er utløpt (tre uker fra underretning om vedtaket er kommet fram til vedkommende part). Annen frist kan fastsettes, men departementet legger til grunn at fristen kun settes kortere der det er klart at plikten til oppfyllelse ikke inntrer før den ansvarlige har fått anledning til å klage, altså der det er klart at vedtaket ikke vil påklages, eller der den ekstra uken i tillegg til tre ukers klagefrist åpenbart ikke er nødvendig.

Overtredelsesgebyret må betales selv om det klages på vedtaket. En klage gis ikke automatisk utsatt iverksetting, men utsatt iverksetting kan gis etter begjæring, jf. forvaltningsloven § 42.

Etter forslagets femte leddførste punktum kan det også reageres med overtredelsesgebyr mot et foretak (foretakssanksjon), når en overtredelse som nevnt i første ledd er begått på vegne av foretaket. Dette har sammenheng med ansvarssystemet, som innebærer at en rekke av handlingsnormene i plan- og bygningslovgivningen retter seg mot foretak. Det er rimelig at ansvaret og sanksjonen plasseres hos foretaket når overtredelsen er begått på foretakets vegne, og som regel i foretakets interesse. Et slikt foretaksansvar kan bidra til bedre etterlevelse av handlingsnormene i loven, og motvirke ansvarspulverisering. Begrepet foretak må forstås på samme måte som i straffeloven § 48a andre ledd. Departementet peker i den forbindelse på at foretaksstraff for enkeltpersonsforetak ikke vil være aktuelt for foretak uten andre ansatte eller oppdragstakere enn eieren. I slike tilfeller vil det være riktig å rette vedtaket mot personen, ikke foretaket. Det er etter femte ledd andre punktum ikke noe vilkår for å anvende overtredelsesgebyr at man har en enkeltperson i foretaket som ansvarssubjekt. Handlingen eller unnlatelsen kan bygge på feil som ikke kan knyttes til enkeltpersoner, herunder anonyme og kumulative feil. Med anonyme feil siktes til tilfeller hvor en konkret gjerningsperson ikke kan utpekes. Kumulative feil står man overfor når flere personers feil summeres, uten at skyldkravet er oppfylt for den enkelte feil. Foretaksansvaret vil således være tilnærmet objektivt, idet kun hendelige uhell og force-majeure-tilfeller faller utenfor.

Avgjørelse om overtredelsesgebyr er enkeltvedtak, som må forhåndsvarsles etter forvaltningsloven § 16, jf. tredje ledd. Se også lovforslaget § 32-2. De øvrige krav til enkeltvedtak, herunder klageadgangen, kommer også til anvendelse, jf. Miljøverndepartementets Ot.prp. nr. 32 (2007 – 2008), lovforslaget § 1-9 og forvaltningsloven kapittel IV, V og VI.

Overtredelsesgebyrets størrelse må baseres på de momenter for utmålingen og ligge innenfor de maksimumssatser som det forutsettes at departementet fastsetter i forskrift, jf. bestemmelsens sjette ledd. Med formuleringen «departementet gir forskrifter», menes at det er en forutsetning for å anvende overtredelsesgebyr at departementet har gitt forskrifter om så vel utmålingen som praktiseringen av bestemmelsen om overtredelsesgebyr. Årsaken til dette er at overtredelsesgebyrene etter forslaget skal tilfalle kommunen, noe som gjør det nødvendig å fastsette i forskrift hvilke momenter som særlig skal vektlegges ved utmålingen, samt et maksimumsbeløp.

Hvilke momenter som vil være relevante og vektingen av disse ved utmålingen, fastsettes i forskrift. Aktuelle momenter er etter departementets syn blant annet overtredelsens grovhet, graden av utvist skyld, om det foreligger gjentakelse, om overtredelsen er begått i vinnings hensikt samt overtrederens økonomiske evne. Er det tale om foretakssanksjon kan dessuten foretakets økonomiske vinning være et moment, samt foretakets interesser i overtredelsen. Forekomsten av retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak som kunne ha forebygget overtredelsen, kan også vektlegges.

Med «gjennomføring» menes regler om oppfyllelse av sanksjonen, for eksempel betaling i avdrag. Forskriftene bør også omfatte regler som ivaretar vernet mot selvinkriminering, som er innfortolket i den Europeiske Menneskerettskonvensjonens (EMK) krav til en rettferdig prosess. Dette innebærer primært at enhver i sak om overtredelsesgebyr skal ha rett til å nekte å svare på spørsmål eller utlevere dokumenter eller gjenstander når svaret eller gjenstanden vil kunne utsette vedkommende for administrativ sanksjon (eller straff).

Sjette ledd gir hjemmel for registrering av ilagt overtredelsesgebyr. Et slikt register vil sikre kunnskap om tidligere ilagt sanksjon, jf. blant annet lovforslaget § 32-9 første ledd.

Etter forslagets sjuende ledd er endelig vedtak om overtredelsesgebyr tvangsgrunnlag for utlegg. Forslaget begrunnes i hensynet til et effektivt sanksjonssystem, som tilsier at det også gis en enkel adgang til fullbyrdelse. Det vises til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav e.

Til § 32-9 Straff

Bestemmelsen tilsvarer Bygningslovutvalgets forslag § 37-8, og bygger på straffebestemmelsene i gjeldende lov §§ 110-112.

Bestemmelsens første ledd fastsetter at overtredelser av de nevnte bestemmelser i plan- og bygningsloven kan straffesanksjoneres dersom overtredelsen er vesentlig. Handlingsnormen, skyldkravet og ansvarssubjektene er angitt i § 32-8, og det vises til særmerknadene til denne bestemmelse. Første punktum presiserer at kun forsettlige eller grovt uaktsomme overtredelser kan straffes.

Etter forslaget kan også brudd på forskrifter sanksjoneres med straff, under forutsetning av at det i forskriften er fastsatt at overtredelse av den nevnte bestemmelse er straffbar. Forskriften må også inneholde en egen bestemmelse som angir hvilke av forskriftens handlingsnormer trusselen om straff omfatter.

Ved vurderingen av om overtredelsen er vesentlig, er momentene i forslagets første punktum – overtredelsens omfang og virkninger samt graden av utvist skyld – av særlig betydning. Oppregningen er ikke uttømmende. Også elementer som etter gjeldende lov er av betydning for om straff skal anvendes, er fortsatt aktuelle, for eksempel om motivet for handlingen er egen fordel. Hva gjelder omfanget av overtredelsen, er det også av betydning om det er tale om en enkelt overtredelse eller flere lovbrudd (som skal sanksjoneres under ett). Hva gjelder virkningene av overtredelsen, er sentrale momenter for eksempel fare for liv og helse, samt lovbruddets samfunnsmessige skadepotensial for øvrig. Fortjeneste oppnådd ved lovbruddet er også av betydning for vesentlighetsvurderingen, samt om det er tale om en planmessig overtredelse.

Som eksempel på anvendelsen av det foreslåtte differensierte sanksjonssystemet nevnes at riving av verneverdig bygning uten at rivingstillatelse på forhånd er innhentet, kan kvalifisere for straff fordi vesentlighetskriteriet er oppfylt, mens riving av en mindre bygning uten offentlig interesse etter omstendighetene kun bør kvalifisere for overtredelsesgebyr.

Etter forslagets første ledd fjerde punktum kan gjentatt overtredelse straffes. Selv om overtredelsen ikke er vesentlig, kan straff likevel anvendes dersom den ansvarlige tidligere er ilagt sanksjon for overtredelse av plan- og bygningslovgivningen. Gjentakelse foreligger hvor det tidligere er ilagt sanksjon etter plan- og bygningsloven, uavhengig av om det gjelder overtredelse av en og samme handlingsnorm. Departementet har ikke funnet grunn til å sette normer for hvor langt tilbake i tid overtredelsen må ligge for å gi grunnlag for å anvende gjentakelsesbestemmelsen, idet dette må vurderes konkret, blant annet om det er tale om samme type overtredelse og alvorlighetsgrad. Med «sanksjon» i denne bestemmelsen menes overtredelsesgebyr, bot eller fengsel. Bestemmelsen er en «kan-bestemmelse», og det er ingen automatikk i at straff skal anvendes ved gjentakelse. De ikke-vesentlige overtredelser av loven kan etter forslaget også sanksjoneres med overtredelsesgebyr, jf. lovforslaget § 32-8.

Plan- og bygningsmyndighetene står likevel fritt til å benytte overtredelsesgebyr etter § 32-8, selv om vilkårene for straff er til stede. Dette beror på en vurdering av hvilken sanksjon som er mest hensiktsmessig. Det foreslås etablert et helhetlig sanksjonssystem som gjør det mulig å velge den sanksjon som er best tilpasset den aktuelle overtredelsen. Hensynet til forholdsmessighet mellom overtredelse og reaksjon er her grunnleggende. Myndighetene har dessuten en skjønnsmessig adgang til helt å unnlate å reagere med sanksjoner (opportunitetsprinsippet).

Det er påtalemyndigheten som tar stilling til om forholdet skal forfølges ved straffesak. Bygningsmyndighetenes oppgave er å eventuelt anmelde ulovlige forhold. Påtalen er ubetinget offentlig, jf. straffeloven § 77. Under henvisning til forbudet mot dobbeltstraff i den Europeiske Menneskerettskonvensjonen (EMK) foreslås det gitt regler om samordning av sanksjoner i § 32-10.

Strafferammen for brudd på plan- og bygningslovgivningen foreslås etter første ledd hevet fra bøter til bøter eller fengsel inntil 1 år. Dette innebærer at det kan benyttes tvangsmidler som for eksempel pågripelse, varetektsfengsel og beslag, jf. reglene i straffeprosesslovens fjerde del. Forslaget får også betydning for foreldelsesfristens lengde. Etter tredje ledd kan fengsel i 2 år anvendes ved grove overtredelser. Ved vurderingen av om overtredelsen er grov, skal det legges vekt på overtredelsens omfang og virkning, og graden av utvist skyld.

Forslaget om økt strafferamme fra bøter til fengsel må ses i sammenheng med plan- og bygningslovens betydning som miljølov. Plan- og bygningslovgivningen verner så vel naturområder som kulturminner som ikke er fredet. All bygging, etablering av veganlegg og større massearbeider krever tillatelse fra kommunen. Bygninger som ikke er fredet etter kulturminneloven, er beskyttet av plan- og bygningslovens krav om rivetillatelse. Ulovlige terrenginngrep som veganlegg i landskapsvernområde kan medføre uopprettelig skade. Ulovlige terrenginngrep og utbygging i strandsonen er en trussel mot allmennhetens rett til fri ferdsel, og medfører en innskrenking i menneskers mulighet til rekreasjon og naturopplevelser. Utbygging av strandsonen innebærer også svekket grunnlag for biologisk mangfold. Departementet peker imidlertid på at også brudd på bygningslovgivningens krav som sikrer kvaliteten i byggverk, kan tilsi at straffen økes i forhold til gjeldende lov. Overtredelser som medfører fare for liv eller helse, som alvorlige inneklimaproblemer, svikt i konstruksjoner eller liknende, kan være av en så grov karakter at de bør medføre strengere straff.

Departementet anser som omtalt i kapittel 13.3.3, at det ikke bør innføres overtredelsesgebyr for brudd på reglene om uriktige opplysninger til den sentrale godkjenningsordningen og om CE-merking. Reglene om straff for disse regelbruddene overføres derfor til straffebestemmelsen, og videreføres som etter gjeldende regler. Strafferammen settes imidlertid lik som for brudd på plan- og bygningslovgivningen for øvrig.

Til § 32-10 Samordning av sanksjoner

Bestemmelsens andre ledd tilsvarer Bygningslovutvalgets forslag til § 37-9. Bestemmelsen viderefører prinsippene i gjeldende lov § 116b første ledd.

Bestemmelsen innebærer en regulering av dobbelstrafforbudet i den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK) på plan- og bygningsrettens område.

Første ledd viderefører det generelle prinsippet at reaksjonen på overtredelser må stå i forhold til overtredelsen. Bestemmelsen skal verken utvide eller innskrenke den alminnelige plikten som gjelder ved pålegg, forelegg, overtredelsesgebyr og liknende eller domstolenes rett til å prøve dette.

Av andre ledd følger det at overtredelsesgebyr ikke kan ilegges der straff er ilagt ved bot eller dom, eller der straffesak er avgjort med frifinnelse for samme forhold. Tilsvarende gjelder hvis den ansvarlige er ilagt rettighetstap, i praksis tap av godkjenning etter § 22-2, eventuelt § 22-4.

27.17 Kapittel 33 Gebyr og undersøkelse på fast eiendom

Til § 33-1 Gebyr

Bestemmelsen tilsvarer Bygningslovutvalgets forslag til § 38-1 og gjeldende lov § 109.

I bestemmelsens første leddførste punktum er henvisning til vedtekt er tatt ut. Dette skyldes at adgangen til å gi vedtekter er fjernet. For øvrig kan kommunen etter forslaget fortsatt gebyrbelegge det arbeid som det etter lov eller forskrift påhviler kommunen å utføre. Dette innebærer for eksempel at arbeid med refusjonssaker kan belegges med gebyr, selv om refusjon ikke er uttrykkelig nevnt i oppregningen i gebyrbestemmelsens første ledd første punktum. Videre kan dispensasjonssøknader belastes med eget gebyr. Det blir presisert at kommunen kan kreve gebyr for behandling av private planforslag og for utferdigelse av kart. «Deling» er tatt ut av oppregningen, uten at dette er ment å innebære noen realitetsendring. «Deling» dekkes under fellesbegrepet «tiltak», jf. forslag til § 20-1.

Det framgår av §§ 25-1 og 32-1 at kommunen skal føre tilsyn samt forfølge ulovligheter. Tilsyn kan vise at tiltaket er fullt ut i overensstemmelse med plan- og bygningsloven, eller avdekke ulovligheter. Kostnader forbundet med tilsyn må både etter gjeldende rett og etter lovforslaget i utgangspunktet anses inkludert i gebyret for å få søknaden behandlet. Avdekkes ulovligheter, kan det være aktuelt å belegge ulovlighetsoppfølgingen med et eget gebyr basert på en vurdering av hvor mye merarbeid ulovlighetene medfører for kommunen. Etter lovforslaget er det en forutsetning for å ilegge gebyr ved ulovlighetsoppfølging at det innkommer en søknad, noe det har vært ulike oppfatninger om etter gjeldende rett. Dersom tilleggsgebyr gir uttrykk for det påviste ekstraarbeid kommunen påføres ved behandling av søknaden, må gebyret anses å ha hjemmel i gebyrbestemmelsen. En forutsetning er at gebyret ligger innenfor selvkost og er tatt inn som en del av gebyrregulativet. Merarbeidet må dessuten ligge innenfor det som er pålagt etter plan- og bygningsloven. Departementet viser også til forslaget til egen bestemmelse om overtredelsesgebyr, jf. lovforslaget § 32-8. I første ledd andre punktum er det presisert at gebyr, som etter gjeldende rett, også kan kreves for kommunens behandling av private planforslag.

Det er foreslått et nytt første ledd andre punktum som ikke representerer en endring i gjeldende rett, men som synliggjør det viktige prinsipp at selvkost er den høyeste pris kommunen kan beregne seg for en tjeneste. Gebyret skal ikke overstige kommunens nødvendige kostnader på sektoren. Gebyrene skal fastsettes i forhold til arbeidsmengde, men det er ikke meningen at kommunen skal måtte beregne konkret hvor mange timers arbeid som medgår til å behandle den enkelte søknad. Det aksepteres en viss grad av standardisering av gebyrsatsene med utgangspunkt i de gjennomsnittlige utgiftene for vedkommende sakstype, jf. for eksempel Rt. 2004 s. 1603.

I tredje punktum foreslås kontroll byttet ut med tilsyn, jf. begrunnelse i merknad til § 31-7. I de tilfeller der kommunen mangler kompetanse, finner departementet, som utvalget, grunn til å presisere at utgiftene forbundet med å benytte ekstern bistand kan inntas i gebyrgrunnlaget, men innenfor de begrensninger som følger av det generelle kravet til kostnadseffektivitet ved brukerbetalte kommunale tjenester. Det er en forutsetning for at kostnadene til dette skal belastes tiltakshaver at det er tatt inn i regulativet. Selvkostprinsippet er altså i utgangspunktet ikke til hinder for å inkludere kjøp av tjenester fra private i gebyrgrunnlaget, men unødig dyre løsninger bør unngås. Det har videre vært omdiskutert om kommunen kan kreve at tiltakshaver betaler alle utgiftene til sakkyndig bistand som er rekvirert etter § 25-2 andre ledd. Departementet oppfatter gjeldende regler slik at gebyrregulativet kan bestemme dette i dag, og foreslår å videreføre regelen.

Bestemmelsen om at det kan fastsettes gebyr for avskrifter og attester fra de særskilte skjønnsrettene er flyttet til overgangsbestemmelsene, ettersom det foreslås at disse særskilte skjønnsrettene skal nedlegges. Denne særskilte gebyrfastsettelsen vil dermed gjelde i overgangsperioden, det vil si så lenge de særskilte skjønnsrettene består.

En viktig del av lovendringen er å fokusere på økt kommunalt tilsyn. Utgiftene til tilsyn kan inngå i overheadkostnadene i gebyret. Gebyr for tilsyn bør bare i rene unntakstilfeller kreves i den enkelte sak, der tilsyn foranlediges av kjente ulovlige forhold. I de aller fleste tilfeller vil tilsyn være en del av kommunens generelle virksomhet og finansieres gjennom overhead i alle byggesaksgebyrer. For å bidra til at denne andelen av gebyrene benyttes til tilsyn, forutsetter § 33-1 at gebyr for tilsyn angis i regulativet.

Bestemmelsen for øvrig er i det vesentlige kun undergitt redaksjonelle endringer.

Det vises ellers til proposisjonens kapittel 24 om gebyr, samt til tidligere lovforarbeider, rundskriv med videre som fortsatt vil ha gyldighet.

Til § 33-2 Undersøkelse på fast eiendom

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 102 og Bygningslovutvalgets forslag til § 31-7, samt § 31-6 tredje ledd. I andre punktum er «melding» endret til «bekreftelse», uten at dette innebærer realitetsendring.

27.18 Kapittel 34 Ikrafttreden og overgangsbestemmelser og endringer i andre lover

Til § 34-1 Ikrafttreden

Etter første ledd trer loven i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Bestemmelsene kan settes i kraft til forskjellig tid, jf. andre ledd første punktum.

I forbindelse med overgang til en endret godkjenningsordning må det vurderes særskilte regler om ikrafttreden, som sikrer at overgangen ikke medfører unødvendige komplikasjoner ved godkjenning for ansvarsrett. Foretak som allerede er sentralt godkjent bør kunne arbeide i overensstemmelse med en gitt godkjenning inntil den fornyes i det nye systemet. For kontrollforetak, med krav om obligatorisk sentral godkjenning, kan det bli behov for en overgangsperiode som sikrer at et tilstrekkelig antall foretak er godkjent før kravet om sentral godkjenning trer i kraft. For å sikre og tydeliggjøre at ikraftsetting av reglene om godkjenning kan vurderes særskilt, påpekes dette i andre ledd annet punktum.

Til § 34-2 Overgangsbestemmelser

Etter første ledd vil særskilte skjønnsretter som er opprettet etter gjeldende lov kunne behandle skjønn som er begjært inne en frist departementet fastsetter. Fristen kan uansett ikke settes lenger enn 1. januar 2013.

Andre ledd regulerer bedrifter som har fått fritak fra byggesaksbehandling etter gjeldende lov § 86b. Allerede fattede vedtak om unntak fra byggesaksbehandling vil fortsatt gjelde etter at § 86b er opphevet, slik at fritaket vil gjelde også etter den nye plan- og bygningsloven.

Paragraf 18-1 tredje ledd gir anledning til å utsette opparbeiding av veg, vann og avløp ved opprettelse av ny grunneiendom med videre som nevnt i § 20-1 første ledd bokstav m. Videre kan det gis midlertidig dispensasjon fra opparbeidingsplikten etter reglene i kapittel 19, jf. særlig § 19-3. I begge disse tilfellene forutsetter § 18-1 tredje ledd tinglyst erklæring på eiendommen. Overgangsreglene presiserer i tredje ledd at krav om tinglysning i § 18-1 tredje ledd kun gjelder for tillatelser der det gis utsettelse etter at de nye reglene trer i kraft. Det forutsettes således ikke en etterfølgende tinglysning for allerede gitte unntak, selv om tinglysning også i dag er vanlig i slike tilfeller.

Etter fjerde ledd gjelder reglene for ny plan- og bygningslov kun for de tiltak som er omsøkt eller meldt med videre etter ikrafttreden. Saker omsøkt eller meldt før ikrafttreden behandles i sin helhet etter gammelt regelverk, også reglene om ferdigattest og midlertidig brukstillatelse.

Til § 34-3 endringer i andre lover

Endringene i andre lover er i all hovedsak endringer i henvisningene til bestemmelsene i plan- og bygningsloven.

I domstolloven oppheves § 2 nr. 2, som oppgir særskilte skjønnsretter etter plan- og bygningsloven som særdomstol.