24 Andre forslag innkommet i høringen
24.1 Innledning
Flere høringsinstanser har spilt inn forslag til temaer som ikke var omhandlet i NOU 2014: 6. I dette kapittelet vurderes en del av disse forslagene.
24.2 Gransking
Burettslagslova §§ 7-14–7-16 har regler om gransking i borettslagsforhold. Reglene gir en andelseier adgang til å foreslå at det skal gjennomføres en gransking av stiftelsen eller forvaltningen av laget, eller nærmere angitte omstendigheter i tilknytning til forvaltningen eller regnskapene. Hvis minst én tiendedel av andelseierne på generalforsamlingen slutter seg til forslaget, kan en andelseier kreve at tingretten treffer avgjørelse om kravet om gransking. Tingretten skal ta granskingskravet til følge dersom det er rimelig grunn til det. Eierseksjonsloven har ikke regler om gransking.
OBOS har i sin høringsuttalelse foreslått å innføre granskingsregler i eierseksjonsloven. Etter OBOS’ syn er det vanskelig å se noen grunn til at reglene skal være forskjellige når de grunnleggende hensynene som skal ivaretas er de samme.
Departementet er ikke uenig i OBOS’ forslag. Gransking fremstår generelt som et fornuftig rettsinstitutt for en enkeltperson til å kunne få vite hvilke handlinger et fellesskap har foretatt seg, og som kan ha betydning for personen. Når departementet nå foreslår å lempe på eierseksjonssameienes plikt til å føre regnskap og til å ha revisor, se kapittel 19, kan et granskingsinstitutt fremstå som et fornuftig supplement som i unntakstilfeller kan benyttes ved mistanke om økonomiske misligheter fra sameiets side. Som departementet også fremhevet i proposisjonen til gjeldende lov, har gransking som rettsinstitutt tradisjonelt vært benyttet i selskapsforhold (aksjeselskaper, borettslag mv.). Departementet viser til Ot.prp. nr. 33 (1995–96) om lov om eierseksjoner side 85. Et eierseksjonssameie er ikke en selvstendig juridisk person på samme måte som et selskap. Innføring av granskingsinstituttet i eierseksjonsforhold innebærer dermed en prinsipiell endring sammenlignet med hvor instituttet tidligere har vært benyttet. En slik endring må utredes grundig, og sendes på alminnelig høring. Innenfor de tidsrammene som departementet hadde til rådighet for ferdigstillelsen av denne proposisjonen, har det ikke vært mulig å gjøre en forsvarlig vurdering av spørsmålet om gransking. Departementet har derfor kommet til at det ikke nå vil foreslå å innføre et granskingsinstitutt i eierseksjonsloven, men vil vurdere å komme tilbake til dette i et senere lovarbeid.
24.3 Gebyr for ikke å delta på dugnad, innflyttingsgebyr, utleiegebyr
Eierseksjonsloven har ikke regler om gebyr for ikke å delta på dugnad, innflyttingsgebyr eller utleiegebyr.
Huseiernes Landsforbund skriver i sin høringsuttalelse at de stadig opplever «problematikken rundt forskjellige gebyr sameier pålegger sameierne», for eksempel gebyr for ikke å delta på dugnad, flyttegebyr og utleiegebyr. Huseierens Landsforbund oppfordrer departementet til å klargjøre reglene.
Seksjonseiere har ikke arbeidsplikt, og kan ikke ilegges gebyr som straff for ikke å delta på dugnad. Departementet finner det ikke nødvendig å foreslå særskilte regler om dette.
Departementet er kjent med tilfeller av at sameier har krevet innflyttingsgebyr av kjøperen av en seksjon. Departementet har i en tolkingsuttalelse fra 15. mars 2016 til burettslagslova § 4-6 uttalt at et borettslag ikke har hjemmel i burettslagslova § 4-6 for å pålegge kjøper innflyttingsgebyr. Departementet la likevel til grunn at borettslaget på alminnelig avtalerettslig grunnlag antagelig kan kreve at kjøper betaler det det koster å file opp eventuelle nøkler (som kjøperen ikke har fått fra selgeren) samt postkasse- og ringeklokkeskilt (for å sikre ensartet utseende på slike skilt). Forutsetningen måtte være at kostnadene kan dokumenteres overfor den enkelte kjøperen, og at kostnaden ikke er dekket av et eventuelt overdragelsesgebyr som selgeren har betalt. Videre uttalte departementet at inn- og utflytting kan føre til noe ekstra slitasje, og at dette vil være en påregnelig driftskostnad som normalt må dekkes av borettslaget. Eventuell erstatning for skader ved inn- og utflytting måtte etter departementets syn vurderes konkret i forhold til reglene om vedlikeholdsansvar og erstatningsplikt etter lovens § 5-16.1 Departementet mener at de samme vurderingene gjør seg gjeldende for eierseksjonssameier, og finner ikke grunn til å regulere lovligheten av slike gebyr.
24.4 Hjemmel for det offentlige til å kreve reseksjonering
Eierseksjonsloven har i dag ingen hjemmel for staten, fylkeskommunene eller kommunene til å kreve reseksjonering.
Statens vegvesen etterlyser en hjemmel for stat, fylkeskommune og kommune til å kreve reseksjonering når areal fra en eierseksjon skal erverves til offentlig vei- eller jernbaneformål. Staten vegvesen viser til at en slik regel finnes i plan- og bygningsloven § 21-2 sjette ledd første punktum. Statens vegvesen opplyser at det kan ta år fra de undertegner avtale om arealoverføring med tilhørende fullmakt til å begjære reseksjonering til veganlegget er ferdigstilt og endelig reseksjonering kan finne sted. Dersom eierseksjonen i mellomtiden har byttet eier, mangler vegvesenet fullmakt til å begjære reseksjonering.
Departementet viser til at forslaget verken har vært konsekvensutredet eller på høring. Departementet kan derfor ikke vurdere forslaget i denne lovproposisjonen. Som det fremkommer i punkt 25.2.4, vil departementet på et senere tidspunkt vurdere å opprette et ekspertutvalg som kan tenke helhetlig rundt utbygging som går over tid med tanke på å avskaffe hindre for effektiv og god eiendomsdannelse. Departementet vil vurdere om forslaget fra Statens vegvesen kan inntas i mandatet til et eventuelt slikt utvalg.
24.5 Eierseksjonssameiets ansvar for festeavgift
Som utgangspunkt sendes kravet (regningen) om betaling av festeavgift til styret som forskutterer på vegne av seksjonseierne. Dersom kravet misligholdes, må etterfølgende tvangsinndriving av kravet rettes mot den enkelte seksjonseieren, fordelt etter sameiebrøk. Bakgrunnen for at tvangsinndrivingen må rettes mot seksjonseierne, er at et eierseksjonssameie ikke er en juridisk person, og derfor heller ikke har partsevne.
Statskog ønsker at lovgiver helhetlig gjennomgår og vurderer hvilke kostnader sameiet kan holdes ansvarlig for, herunder om det bør være slik at misligholdt festeavgift kan tvangsinndrives mot sameiet. Slik departementet tolker Statskogs høringsuttalelse, spørres det om tvangsfullbyrdelse av krav på dekning av festeavgift mot et eierseksjonssameie kan rettes mot styret i sameiet.
Departementet viser til at det faller utenfor dette lovarbeidet å foreta en helhetlig gjennomgang av hvilke kostnader sameiet kan holdes ansvarlig for. Festeavgiften er en felleskostnad som skal fordeles på den enkelte seksjonseier etter sameiebrøken, på samme måte som andre kostnader som ikke knytter seg til den enkelte bruksenhet. Departementet mener at dekning av krav på festeavgiften bør behandles på tilsvarende måte som krav knyttet til felleslån og kommunale avgifter.
En tvangsdekning forutsetter et dekningsobjekt. I et eierseksjonssameie utgjør ikke sameiet som sådan et eget dekningsobjekt. Tvangsdekning må tas i den enkelte eierseksjon. Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 11-4 første ledd må begjæringen om tvangsdekning «rettes mot den som er registrert som eier av formuesgodet». Når tvangsdekningen må tas i den enkelte eierseksjon, er det derfor den som er registrert som eier av vedkommende seksjon, begjæringen må rettes mot.
24.6 Forkjøpsrett i eierseksjonssameier
Burettslagslova har ikke regler om forkjøpsrett for andre andelseiere i borettslaget eller for medlemmer i et eventuelt tilknyttet boligbyggelag når en andel skifter eier. Et borettslag kan imidlertid innføre forkjøpsrettsregler i vedtektene. Forkjøpsrett har lange tradisjoner i det norske boligsamvirket. Eierseksjonsloven har ikke slike regler.
NBBL ønsker å innføre regler som gir et eierseksjonssameie mulighet til å vedtektsfeste forkjøpsretter i eierseksjonsloven. NBBL ønsker også en regel om vedtektsveto for å sikre at forkjøpsretten til fordel for medlemmene ikke kan fjernes ved å endre vedtektene.
OBOS mener, som NBBL, at etablering av varige forkjøpsretter i enkelte tilfeller kan være ønskelig og hensiktsmessig også i eierseksjonssameier. OBOS peker i denne sammenheng på at det også innen boligsamvirket er blitt mer aktuelt å etablere eierseksjonssameier. At det kan stiftes varige forkjøpsretter også i eierseksjonssameier er viktig for å ivareta medlemsnytten innen samvirket.
Departementet peker på at borettslag er en variant av samvirkeforetak, der det alltid har vært et viktig prinsipp å gi fordeler til medlemmene både i borettslaget og i tilknyttet boligbyggelag. Eierseksjonsloven bygger på helt andre prinsipper, blant annet om at sameierne skal ha størst mulig grad av frihet til selv å bestemme og med så få innslag av kollektive ordninger som mulig. Å innføre et forkjøpsrettsinstitutt i eierseksjonsloven ville viske ut en av de tydeligste gjenværende forskjellene mellom den rettslige reguleringen av borettslag og eierseksjonssameier. Departementet kan derfor ikke vurdere realiteten i et slikt forslag uten at det har vært på alminnelig høring.
24.7 Frist for å avholde ordinært årsmøte
Etter eierseksjonsloven § 33 fjerde ledd skal ordinært sameiermøte holdes hvert år innen utgangen av april. I borettslag skal generalforsamling holdes innen utgangen av juni.
OBOS og ABBL har foreslått å endre fristen for å avholde ordinært sameiermøte til utgangen av juni. OBOS sier:
Vi har ikke funnet noen nærmere begrunnelse for hvorfor utgangen av april er skjæringspunktet i eierseksjonssameier og ser heller ikke noen rasjonell grunn for at det skal være slik. Vi peker i denne sammenheng på at det etter hvert ikke er helt uvanlig at man nå har flere organisasjonsformer i samme bygg, for eksempel der man har et borettslag i en samleseksjon bolig, og at det kan være en fordel om dette samordnes.
Vi foreslår følgelig at § 33, fjerde ledd endres slik at ordinært sameiermøte skal holdes innen utgangen av juni.
Departementet viser til at loven om eierseksjoner fra 1983 fastsatte at ordinært sameiermøtet skulle avholdes innen utgangen av april. I NOU 1980: 6 Eierleiligheter var forslaget begrunnet slik (side 78):
Utvalget foreslår en så vidt rommelig frist for avholdelsen av det ordinære sameiermøtet som innen utgangen av april for at sameiere som har behov for det, for eksempel de som driver næring, skal få tilstrekkelig tid til å forberede møtet. Fristen er den samme som etter regnskapslovens § 16 første ledd, dersom kalenderåret er regnskapsår.
Hovedargumentet for fristen var å gi tilstrekkelig tid til å forberede sameiermøtet, særlig av hensyn til de sameiene som inneholdt næringsseksjoner. Derfor var det hensiktsmessig at fristen sammenfalt med fristen for å utarbeide årsregnskap og årsberetning. Når regnskapsloven ble endret i 1998 ble fristen for å fastsette årsregnskap og årsberetning satt til utgangen av juni. Departementet mener at fristen for å avholde sameiermøte bør sammenfalle med fristen for å avgi årsregnskap, nettopp av hensynet til behandling av årsregnskap på årsmøtet. Departementet legger videre til grunn at en samordning av fristen for borettslag og sameier innebærer en forenkling både ut ifra et forbrukerperspektiv og for forretningsfører.
24.8 Fullmakt på årsmøtet
En seksjonseier kan møte ved fullmektig på årsmøtet. Dette følger av § 33 tredje ledd i dagens lov. Bestemmelsen setter ingen grenser for hvor mange seksjonseiere en fullmektig kan representere.
Frittstående Boligforvalteres Interesseorganisasjon (FBIO) ønsker at eierseksjonsloven skal åpne for at eierseksjonssameier kan vedtektsfeste en begrensning av antall fullmakter en fullmektig kan ha. Alternativt foreslår de at eierseksjonsloven samordnes med burettslagslova på dette punktet. FBIO opplyser at de har sett svært uheldige utslag av aksjoner hvor enkelte seksjonseiere eller utenforstående med særinteresser har klart både å kaste sittende styre, sabotere årsmøtevedtak og forhindre gjennomføring av nødvendig vedlikehold ved å innhente et stort antall fullmakter. FBIO kan ikke se gode grunner til at dette skal være lovlig i eierseksjonssameier, men forbudt i borettslag.
Departementet vil innledningsvis presisere at borettslag er et samvirkeforetak. Det følger av de overordnede samvirkeprinsippene at hver andelseier kun har én stemme på årsmøtet uansett hvor stor eierandel vedkommende har. Departementet oppfatter begrensningen i hvor mange en andelseier kan være fullmektig for som en forlengelse av denne regelen. Hvis andelseieren kunne representere mange andre andelseiere på generalforsamlingen, og derved skaffe seg mange stemmer, ville det uthule regelen om at hver andelseier har én stemme. I eierseksjonsloven er utgangspunktet et annet. I eierseksjonssameier som bare har boligseksjoner har hver seksjonseier like mange stemmer som vedkommende har seksjoner, mens det i kombinerte sameier stemmes etter sameiebrøk (med mindre vedtektene bestemmer noe annet). At en seksjonseier representerer flere andre seksjonseiere på årsmøtet vil ikke på samme måte som i borettslagsforhold uthule noen regel om kun én stemme på generalforsamling. Å forby noen å være fullmektig for mer enn én seksjonseier, ville indirekte legge begrensninger på hvor mange stemmer en seksjonseier kan ha på årsmøtet.
24.9 Seksjonering på festegrunn
Kartverket mener at eierseksjonsloven bør forby seksjonering på festegrunn. Kartverket mener det er uheldig å etablere en varig eierform (seksjoner) på festegrunn som bærer preg av å være en «midlertidighet». Kartverket skriver følgende i sin høringsuttalelse:
Ved etablering av et eierseksjonssameie etablerer man en varig eierform, og Kartverket er av den oppfatning at det er en noe motstridende handling å etablere en varig eierform basert på en ikke fullt ut permanent matrikulær struktur. Især ved etablering av et eierseksjonssameie på et punktfeste, mener Kartverket man har et svært dårlig matrikulært utgangspunkt for etablering av en varig eierstruktur. Kartverket går på denne bakgrunn imot at et eierseksjonssameie skal kunne etableres på matrikkelenhetstypen festegrunn, det være seg både punktfeste eller arealfeste.
Departementet er enig med Kartverket i at en punktfestet grunn har en matrikulær struktur som teoretisk sett ikke er evigvarende, selv om de i praksis ofte blir det (på grunn av innløsningsrett og forlengelsesrett). Det samme gjelder imidlertid også for andre former for organisering av bygninger på festetomter, enten det er enebolig eller borettslag. Disse står på like «usikker» grunn. Departementet kan ikke se at det grunn til å forskjellsbehandle eierseksjonssameier i forhold til andre måter å organisere eierskap på i denne sammenheng. Departementet viser til at det er langt mer risikofylt å bygge på festegrunn enn det er å regulere eierforholdene til bygget gjennom seksjonering.
Når det gjelder seksjonering av punktfestet grunn, møter kommunen og registerfører på utfordringer der søkeren ønsker å etablere uteareal som tilleggsdel. Et punktfestet areal er kun angitt til ett punkt, og er ikke presist angitt med yttergrenser. Bebyggelsen må plasseres slik at punktet kommer innenfor grunnmuren. En konsekvens av dette er at det ikke finnes koordinater som er nødvendige for å gjennomføre oppmåling av uteareal som tilleggsdel. I og med at man ikke har definert hvor stort areal punktfester har rådighet over og kan kreve innløst, vil det være betenkelig å etablere retter over utearealet som kan komme i konflikt med punktfesteavtalen. Den eksklusive råderetten strekker seg kun ut til arealet som støter umiddelbart til huset. Festeren har videre rett til å benytte areal som ligger noe fjernere, men her har han ikke lenger eksklusiv rådighet. Å etablere tilleggsdeler på utearealet er således et dårlig matrikulert utgangspunkt for å etablere varige eierstrukturer. Departementet vil likevel ikke forby seksjonering av bebyggelse på punktfestet areal. Kommunen må imidlertid i lys av det ovennevnte vurdere om det kan etableres tilleggsdeler i grunnen.
Statskog SF er kritisk til å tillate å seksjonere på festet grunn uten samtykke fra grunneier fordi det i mange sammenhenger er viktig for grunneier å kunne kontrollere utnyttelsen av bygningene på arealet. Statskog SF viser til at seksjonering kan føre til økt belastning på eiendommen, og at seksjonering kan være i strid med festeavtalen. Statskog SF ber derfor om at eierseksjonsloven presiseres slik at det tydelig fremgår at bortfester skal samtykke til seksjonering av bygninger på festegrunn.
Departementet deler ikke Statskogs syn på at seksjonering på festet grunn ikke bør kunne skje uten samtykke fra grunneieren. En grunneier vil regelmessig gi fra seg alle muligheter til å disponere over den bortfestede eiendommen. Grunneieren vil samtidig gi fra seg muligheten til å protestere mot seksjonering. Dersom festekontrakten skulle inneholde klausuler som forbyr seksjonering, må seksjoneringsmyndigheten likevel vurdere om det er nødvendig å innhente samtykke fra både grunneier og fester. Kartverket har på spørsmål fra departementet opplyst at de ikke kan huske å ha sett festekontrakter som forbyr seksjonering.
24.10 Retting av sameiebrøk uten arealoverføring
Seksjoneringsmyndighetene krever i dag samtykke fra samtlige seksjonseiere når en sameiebrøk skal endres, også når det ikke skjer noen arealoverføring.
OBOS har foreslått å innta en bestemmelse i dagens lov § 30 annet ledd, som gir et eierseksjonssameie mulighet til å beslutte reseksjonering med (bare) to tredjedeler av de avgitte stemmene på årsmøtet når sameiebrøken endres uten arealoverføring.
Forslaget gjelder for sameier som har fastsatt sameiebrøken på grunnlag av areal. Spørsmålet om reseksjonering oppstår når det en eller annen gang etter seksjoneringen avdekkes at enkelte boligseksjoner er større enn det som ble lagt til grunn ved beregning av brøken ved første gangs seksjonering. Å rette slike feil vil medføre at telleren i brøken endres for de seksjonene avviket gjelder og at nevneren endres for alle seksjonene fordi summen av alle tellerne økes. En annen måte å oppnå det samme resultatet på, er å redusere telleren for de øvrige, slik at nevneren forblir uendret.
OBOS viser til at seksjoneringsmyndighetene i slike tilfeller nå krever samtykke fra samtlige seksjonseiere, også fra de som bare får endret nevner. OBOS opplyser samtidig at Kartverket har endret og skjerpet sin praksis. Tidligere krevde Kartverket samtykke fra seksjonseiere som fikk endret teller (de berørte), men ikke fra de som bare fikk endret nevner. OBOS opplyser at Kartverket begrunner kravet om samtykke fra samtlige med at en endring av teller med påfølgende endring av nevner potensielt kan føre til større endringer i eierforholdene i små sameier. Dette gjelder særlig når tomtens verdi er større enn bygningenes.
OBOS mener at en slik praksis gjør det nærmest umulig å få rettet opp feil i disse tilfellene. OBOS foreslår derfor en ny bestemmelse som skal gjelde i de tilfellene der det er gjort «åpenbare» feil ved fastsettelsen av brøkene og rettingen ikke vil være til «vesentlig ulempe» for noen av seksjonseierne. OBOS foreslår at endring av sameiebrøken kan vedtas med to tredjedeler av de avgitte stemmene på årsmøtet. Forslaget bør etter OBOS’ syn muligens begrenses til å gjelde endring av nevner, slik at de som får endret teller, alltid må samtykke. På den annen side mener OBOS at det er størrelsen på endringen som er viktig. Om endringen resulterer i endret teller eller nevner er, slik OBOS ser det, ikke så viktig.
D e p a r t e m e n t e t finner det innledningsvis hensiktsmessig å gi en kort oversikt over hvilke flertallskrav som gjelder for de ulike reseksjoneringstilfellene.
Dagens § 12 omhandler reseksjonering ved deling og sammenslåing av seksjoner. Siden deling og sammenslåing av seksjoner i hovedsak ikke berører de øvrige seksjonene, er utgangspunktet at dette kan gjøres uten tillatelse (samtykke) fra de andre eller fra sameiets organer (styret eller årsmøtet). Fører oppdelingen derimot til at det oppstår nye fellesareal eller til at fellesarealene blir større, må styret samtykke. Fører oppdelingen til en økning i det samlede stemmetallet, må det innhentes samtykke fra årsmøtet med to tredjedeler av de avgitte stemmene. Regelen har størst praktisk betydning for boligsameier der regelen er én stemme per seksjon.
Dagens § 13 gjelder reseksjonering i andre tilfeller enn ved deling og sammenslåing. Regelen gjelder enhver utvidelse eller reduksjon av en eller flere bruksenheter ved at fellesareal reduseres eller økes. Regelen gjelder også alle andre endringer, for eksempel når fellesareal gjøres om til hele seksjoner. Hvilket flertallskrav som gjelder, avhenger av i hvilken grad endringen berører seksjonseierne. Eksempelvis følger det av § 30 annet ledd bokstav b at omgjøring av fellesareal til nye seksjoner må vedtas på årsmøtet med to tredjedeler av de avgitte stemmene.
Sameiebrøken gir uttrykk for et kjernepunkt i hele eierseksjonsmodellen, nemlig den enkelte seksjonseierens økonomiske interesse og deltakelse i sameiet. Brøken har betydning for fordelingen av felleskostnader og fellesinntekter, for ansvaret utad og for stemmeretten i sameier med næringsseksjoner.
Flertallskravet fastsettes i prinsippet utfra hvor stor grad endringen berører de øvrige seksjonseierne. Endringer som forskyver verdiforholdene mellom seksjonseierne krever for eksempel at alle seksjonseierne uttrykkelig sier seg enige, mens endringer som bare berører enkelte seksjonseiere har lempeligere flertallskrav. Spørsmålet om hvilket flertallskrav som bør gjelde i de sakene forslaget til OBOS omhandler, må vurderes ut ifra dette prinsippet. En justering av sameiebrøken for to eller flere seksjoner uten at det skjer arealoverføringer, fører til at brøken må endres for alle seksjonseierne. Spørsmålet er i hvor stor grad og hvem en slik rettelse berører. De eierne som får større areal berøres direkte og får et større eieransvar. Disse må derfor samtykke. For andre vil endringen bety en mindre eierbrøk, noe som betyr mindre eieransvar men også en redusert eierandel. Dette siste er begrunnelsen for dagens praksis med krav om at alle må gi sin tilslutning ved denne typen reseksjoneringer.
OBOS hevder at denne typen rettelser av arealavvik bare unntaksvis rent faktisk reduserer eierandelen. Departementet ser at resultatet av å rette opp denne typen feil i de fleste tilfellene ikke vil endre eierforholdene. At det er oppgitt et større areal enn det som faktisk er tilfellet, gjør en ikke til faktisk eier av et større areal.2 Departementet ser også at forslaget vil kunne lette en vanskelig opprettingsprosess. Departementet er likevel ikke overbevist om at en slik regel er hensiktsmessig. Å innføre et skjønnsmessig vurderingskriterium for hvilket flertallskrav som skal gjelde kan skape usikkerhet i sameienes beslutningsorganer. Hva som er en «åpenbar» feil arealopplysning vil avhenge av om man er enig om hva som er måleverdig areal, men trenger ikke å være særlig vanskelig å fastslå. Derimot vil det være mer utfordrende å vurdere om retting er til «vesentlig ulempe» for en seksjonseier.
Departementet vil peke på forslaget som er omtalt i kapittel 12 om at kommunen kan kreve at avvik av betydning blir rettet. Den foreslåtte regelen skal riktignok bare gjelde for nybygg. Regelen kan kanskje likevel i noen tilfeller brukes til å få rettet opp feil av den typen OBOS er opptatt av. Retting vil imidlertid avhenge av at kommunen bruker sin mulighet til å pålegge retting, og det vil være opp til kommunen å avgjøre om avviket er av betydning og bør rettes opp. Departementet understreker at initiativet til pålegg om reseksjonering på dette grunnlag kan komme fra den som opprinnelig seksjonerte eller fra enkelte seksjonseiere. Er feilen dokumentert for kommunen og vurdert som åpenbar, bør kommunen forfølge den med pålegg om retting. Beslutninger om retting og reseksjonering etter den nye regelen krever ingen behandling på årsmøtet. Kravet skal rettes mot styret, og må gjennomføres innen gitte frister. For nærmere redegjørelse for regelen vises det til kapittel 12.