2 Brev av 31. januar 2001 fra Human-Etisk Forbund
Kommentarer til kap. 6 i stortingsmelding om KRL-evaluering
Fra Human-Etisk Forbunds side må vi reservere oss mot framstillingen innledningsvis der det påstås at organisasjonene ved å få se og kommentere sammenfatningen departementet har gjort, godtgjør at framstillingen som gis av våre synspunkter er representativ. Vi må be om at det opplyses om denne reservasjonen i endelig utkast.
Like lite som bidrag vi er kommet med tidligere i prosessen, opplever vi at den framstillingen som gis av våre synspunkter er slik at vi selv kan stå inne for den. Av et høringsdokument på nær seksten sider finner vi svært lite av våre kommentarer igjen. Der vi en sjelden gang er sitert, er det på helt overordnet «politisk slagord-nivå» - uten å vise koblingen til dokumenterte funn i evalueringene. Dette fungerer ikke som noe bidrag til å høyne kvaliteten på beslutningsgrunnlaget, men bidrar tvert i mot til å gi en uredelig og sterkt tendensiøs framstilling som etterlater inntrykket av at faget lar seg redde ved små justeringer.
Vi opplever at departementet ved dette valg, bagatelliserer alvoret i det evalueringene har avdekket, og at man ved dette ikke setter de politikerne som skal håndtere saken videre i stand til å forholde seg til alvoret i situasjonen.
Organisasjonene ble uttrykkelig bedt om å uttale seg om hhv. undervisningen i faget har vært gjennomført, hvordan fritaksreglene i faget har blitt praktisert og hvilke vilkår foreldrene har fått for å håndheve foreldreretten innenfor dette faget.
Ved disponering av kap. 6, nedtones disse punktene kraftig ved at man går rett på de positive uttalelser i fht. ønskeligheten av et felles fag. Det står sågar «ønskeligheten avfortsatt å ha et felles fag.» Mao. bygger det hele på en forutsetning om at det er KRL som er og kan være ramme for en slik felles undervisning. Deretter presiseres det riktignok at det er ulike oppfatninger om hva som kan/må gjøres for å oppnå et reellt fellesfag - men de konkrete innvendingene mot dagens fag følges ikke opp - og spenningen mellom fagets ulike intensjoner forblir ukommentert. NLA dokumenterer ulikheten i oppfatninger om hva en felles undervisning kan romme på en god måte. Departementet synes å forestille seg at det «bare» er å praktisere faget fullt ut i samsvar med intensjonene, så går det bedre. Problemet her er jo at begge evalueringsrapportene har vist et fag i sterk indre strid - med konflikterende intensjoner - det er altså slett ikke bare HEF som «oppfatter faget å være i konflikt med seg selv».
Som Diaforsk konkluderer (s. 106,3):
«De spenninger som er avdekker i premissanalysen gir grunnlag for å spørre om fagprofilen og fritaksordningen er mulige å gjennomføre i praksis.»
Og HEFs oppfatning av KRL som «et modernisert kristendomsfag» - henger ikke i løse lufta, men er svært godt dokumentert særlig gjennom NLAs premissanalyse.
Det at begge evalueringene har gjennomført hver sin grundige analyse av fagets intensjoner, med sterkt kritisk resultat, er blant annet behørig kommentert av HEF som savnet et spørsmål om dette i høringsbrevet fra KUF. Uten å klargjøre fagets intensjoner, er det lite fruktbart å vurdere den undervisning som har funnet sted. Vi merker oss at også Kirkerådet og Islamsk Råd i tillegg til oss etterlyser en klargjøring av faget - hvilken fagforståelse er den «autoriserte»?
Systematisk gjengis HEFs kommentarer som om de henger i løse lufta, mens vi nettopp i vårt høringssvar systematisk har knyttet dem til funn i evalueringene. Ikke minst gjelder det en vurdering av fagets metodikk sett i fht. eget livssyn. Intet av dette finner vi igjen i sammenfatningen. For oss oppleves en slik frikobling fra den alvorlige kritikken av faget som ligger i begge evalueringene, som uredelig og lite egnet til å gi det politiske miljø et solid og godt beslutningsgrunnlag.
En alvorlig mangel ved evalueringene, er at forholdet til konvensjonene ikke var et av de sentrale kriterier å evaluere faget og fritaksordningen i forhold til. Dette til tross, har Diaforsk/Volda gjort et hederlig forsøk på å trekke også dette inn. Men når departementet skal redegjøre for at hovedtyngden av uttalelser her støtter krav om fullt fritak - er det likevel ikke de prinsipielle argumentene man henter fram fra høringssvarene. Tvert i mot vektlegger man bare kristne institusjoners mer eller mindre pragmatisk begrunnede ønsker om å begrense fritaksretten for «å redde faget som fellesprosjekt». Det er selvsagt interessant at majoritetsgrupperinger har så liten tiltro til faget at de anser det nødvendig med tvang for å få «de andre» til å delta - Hva verre er, er at dette også blir departementets ramme for vurdering av fritaksretten. Det er altså ikke ivaretakelse av konvensjonsbestemte individuelle rettigheter man vurderer den begrensede fritaksretten opp i mot - men i forhold til flertallets ønske om å sikre seg at alle får kristendomsundervisning m.m. innen den gitte politisk bestemte ramme.
Her er perspektivet riv ruskende galt!
Kapittel 6.3 er noe av det verste i framstillingen. Her kommer vi til et av kjernepunktene: Holder faget og den delvise fritaksordningen vann i fht. den konvensjonsbeskyttede foreldreretten? Her gjengis i all hovedsak synspunkter fra organisasjoner som med respekt å melde må sies å tilhøre majoriteten og ikke representere minoritetsgrupperingene. Dermed er det lærerorganisasjonenes og Kristent Pedagogisk Forbund som blir premissleverandører her og KUF kan tilsynelate berolige politikerne med at det knapt finnes det problem bedret informasjon ikke kan bøte på.
Se akkurat samme type innvending ovenfor.
Særlig det at det framstilles som om hovedproblemet er informasjon, eller mangel på samme, oppfattes som tendensiøst både i fht. hva evalueringene selv presenterer av funn o hva vi som minoriteter opplever - bl.a. viser NLA at det ikke primært er mangel på informasjon som angis som grunn for at så få benytter fritaksretten. OG forskere fra de ulike miljøene som evaluerte faget og fritaksordningen, slår klinkende klart fast at det er selve fritaksordningen i seg selv som er problemet - ikke dårlig eller mangelfull praktisering av den. Blant annet ble dette gjentatt og gjort svært eksplisitt på pressekonferansen departementet arrangerte i oktober. Synspunkter fra de foreldre som virkelig eier problemet her, er praktisk talt fraværende. Igjen tas det for gitt at faget og fritaksordningen lar seg praktisere - det skorter bare litt på informasjonen
For å sitere fra vår egen uttalelse:
«At mitt barn kan slippe å folde hendene og slippe å be Fadervår - og slipper å delta i en årlig julegudstjeneste - løser ikke problemet med at jeg ønsker å reservere meg mot at hennes livssynsmessige opplæring er lagt til et skolefag som skal ha som tyngdepunkt og det sentrale stofftilfang i faget den evangelisk-lutherske kristendom presentert ut fra sin egen selvforståelse. Det er helheten - rammer rundt, innhold, metodikk - fagtradisjon og det hele som desavuerer min oppdragergjerning og underlegger også mitt barn bestemmelsen i § 2 i Grunnloven med statens vilje og velsignelse.»
I 6.4 er det en alvorlig faktisk feil i gjengivelsen av den såkalte «skolegruppas» syn. Her står det øverst på s. 53:
«Skolegruppa foreslår at undervisningen på småskoletrinnet organiseres slik at lærestoff om religioner og livssyn som ikke er representert i klassen eller er tydelige i nærmiljøet, kan utsettes til mellomtrinnet.»
Dette er faktisk feil. Som det framgår flere steder i skolegruppas rapport har det ikke vært mulig å komme fram til noen enighet om undervisningsmåten på småskoletrinnet. Forslaget om differensiert undervisning på småskoletrinnet er levert av en av kirkens representanter i gruppa. Som det framgår av presentasjonen i rapporten er det sterkt divergerende syn i gruppa på dette forslaget.. Slik det nå står i KUFs sammenfatning er det dels faktisk feil, og dels gis det inntrykk av langt større oppslutning enn forslaget faktisk har.
Vi har for eksempel både i høringssvar til KUF og i skolegruppas rapport, reservert oss sterkt mot forslaget - som heller ikke løser problemene med foreldrenes ønsker og behov - jf. NLAs funn.
Den korte fristen for å avgi kommentarer er ikke kommentert - selv om den er kommentert av flere av organisasjonene som har uttalt seg.
Som politiker ville jeg etter å ha lest gjennom kapittelet slik det foreligger, overhodet ikke vært i stand til å vurdere alvoret i situasjonen - det ser grovt sett ut som om det er tilstrekkelig å informerer litt bedre og etterutdanne lærerne enda litt mer - så er det meste i orden og minoritetene vil slutte å mase.
Vi er et sted sitert på at vi advarer mot «å prøve å løse de grunnleggende problemene ved å flikke på rammeverk, fritaksordning, rundskriv eller læreplan.» Og tilsvarende er Islamsk Råd sitert der de påpeker at det må foretas radikale grep for å gjøre faget inkluderende og akseptabelt for alle, ikke bare flikking på KRL-faget.
Måten departementet har valgt å kommentere evalueringene så langt - ikke minst i brev til skolene datert 10.11.00 - og valgt å dreie sammenfatningen av høringsuttalelsene, lover ikke godt i så måte.
Når vi i tillegg ser signalene fra Læringssenteret med forsøk på å nedtone kritikken evalueringene kommer med - og vi er kjent med at det er Læringssenteret som har fått oppdraget med å sammenfatte evalueringsrapportene til stortingsmeldingen, ja da er vi alvorlig bekymret over hvor mangelfullt og unyansert beslutningsgrunnlag politikerne får i denne viktige saken. Karakteristikker Læringssenteret tillater seg å dele ut i forhold til bekymrede livssynsminoriteter og foreldre, er utilgivelig nedlatende og viser ikke evne til å ta innover seg den alvorlige menneskerettslige konflikt vi befinner oss i.
Human-Etisk Forbund
Bente Sandvig, fagsjef