10 Brev av 20. mars 2001 fra Oslo Katolske Bispedømme
Uttalelse til evalueringsrapporter om faget Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering (KRL-faget)
Det vises til departementets brev av 9. ds. med oversendelse av utkast til kap. 6 i stortingsmelding for uttalelse. På grunn av den korte fristen har det ikke blitt anledning til å bearbeide og fasettere uttalelsen slik det hadde vært ønskelig, og vi tør ta forbehold for senere suppleringer.
Vi vedlegger som bakgrunn kopi av vår uttalelse til NOU 1995:9 Identitet og dialog og viser til denne. Som det fremgår, faller premissene og konklusjonen langt på vei sammen med resultatene av evalueringsrapportene. Fortsatt mener vi derfor primært at man ville ha vært best tjent med to fag, ett kristendomsfag og tilsvarende for andre trosretninger, evt. fritak, og ett allment fag for alle med etikk/naturrett, filosofi og felles kultur- og religionskunnskap. Dette er også den løsning som antakeligvis hadde fått bredest og mest positiv oppslutning blant foreldre i de ulike sammenhenger.
Premisser for et samlende etikk- og religionsfag. Det synes imidlertid generelt å være et ønske om et samlende etikk- og religionsfag. Det helt sentrale for å nå frem ad den vei er at man finner en rimelig avklaring på spenningen mellom foreldreretten på den ene side og ønsket om å bevare kristendom som kulturarv og levende kilde til tro, moral og livsholdning på den andre. Det er flere betingelser som vil måtte oppfylles om det skal være mulig.
En absolutt betingelse er at foreldreretten ikke krenkes. Det som er spesielt problemfylt i forhold til denne, er barnetrinnet. Ut fra det som fremgår av rapportene, kan det på dette trinn bare være undervisning i egen religion/livssyn. Hensynet til foreldreretten, og motstykket overskridelsen av denne fra skolens side, kommer sterkest til uttrykk i barneskolen. Barna har da enda ikke noen festnet identitet eller oversikt til å holde religionene fra hverandre og blander kunnskapen sammen. Foreldre må ha krav på at barn får anledning til å få feste i sitt eget og la det være identitetsdannende på dette alderstrinnet. Forhold omkring foreldreretten gjelder ikke minst de kristne som omfatter de aller fleste i Norge. (Kristne brukes her som fellesbetegnelse for alle de større kristne trossamfunn i Norge og deres medlemmer. Med økende åpenhet og samarbeid dem imellom i de senere år, vil disse trossamfunn kunne akseptere en kristendomsundervisning som ikke tilsier fritak for slik undervisning for deres medlemmer.) Det blir fort en ensidig fokusering på minorietsgruppers interesser, slik at man overser at det helt overveiende kristne flertall av foreldre har krav på at deres barn gis en religiøs kunnskapsformidling som samvarer med det de kan akseptere.
Minst 50% av undervisningen i et samlende fag må gjelde opplæring i kristendom. Den er bærer av vår kultur og en forutsetning for forståelsen av vårt lovverk. Det er avgjørende for at dette skal kunne bibeholdes at i hvert fall den kristne delen av befolkningen får slik kunnskap om kristendommen at den blir et iboende element i tenkning og følelsesliv. Som det fremgår av rapportene, har de konflikter som det nye faget har ført med seg, uvegerlig hatt som konsekvens at den kristne delen av faget har blitt bygget ned, både kvalitativt og kvantitativt. Den nedbygging som skjer, står samtidig ikke i noe forhold til den overvekt som de kristne utgjør. Dette er en utvikling som bare vil forsterkes om det ikke kommer helt klare presiseringer.
Det må være en betingelse at trossamfunnene gis økonomisk dekning for trosopplæring i egen regi. Det vises her til NOU 2000:26 - til et åpent liv i tro og tillit - som omhandler trosopplæringen i Den norske kirke. Allerede ved innføringen av KRL-faget var forutsetningen at det skulle overføres økte ressurser til trosundervisning i eget trossamfunn. Dette ble ikke fulgt opp, og her ligger kjernen til noen av problemene med gjennomføring av KRL-faget. Skolen har inntil nå stått sentralt i å bibringe barn og unge kunnskap om kristen tro. Selv med 50% grense for andel av kristendom i et omarbeidet fag, vil totalt sett mulighetene for formidling av kristendom ytterligere forringes. Støtten må omfatte alle sider ved slik undervisning, herunder utgifter til lokaler, materiell og lærere. Under våre geografiske forhold er det ikke realistisk at selv de større av de kristne trossamfunnene utenom Den norske kirke kan nå barn og unge som bor utenfor de større befolkningssentra med undervisningstilbud som kommer opp mot det skolen kan tilby, utenom skoletiden. Skolen har ikke bare den fordelen at den samler barna, men også at den har vesentlig mer tid til disposisjon, slik at undervisningen kunne favne over langt mer enn det et trossamfunn selv vanligvis har ressurser til. De aller fleste kristne trossamfunn i Norge i dag har derfor hatt viktig støtte i den undervisning som foregår i skolen. I støtten til trossamfunnene må det derfor tas sikte på at man kompenserer for den langt vanskeligere situasjon man får fremover.
Det må endelig være en betingelse at et revidert fag blir uten fritaksmuligheter. Dialog har stått sentralt i etableringen av KRL-faget. Tanken har vært at kunnskap om ulike religioner og livssyn skal fremme forståelse, respekt og evne til samtale mellom mennesker med ulike tros- og livssyn. Dette skal blant annet kunne være med på å hindre og forebygge rasisme, fremmedhat og antisemittisme i skolen og samfunnet for øvrig. Skulle man fortsatt ha fritaksmuligheter for å komme dem i møte som ikke ønsker undervisning i kristendom, innebærer det i praksis at man for den helt overveiende kristne delen av befolkningen har kommet ut med forringet tilbud fra skolens side, samtidig som man ikke har oppnådd hensikten: å skape dialog og en felles kulturell basis i samfunnet.
Kompetanse. Det er viktig å høyne lærernes kompetanse for undervisning i KRL-faget. Ikke minst rapportene illustrerer de problemer som lærerne står overfor, og som nesten kan synes uløselige. Det bør legges opp til at både skolens og lærernes kompetanse heves i form av etterutdanning. KRL-faget må også bli et mer markert fagområdet innenfor lærerutdanningen.
Navn på faget. Navneendring kan bidra til å markere sterkere at det er et kunnskapsbasert fag med undervisning om og ikke i de forskjellige religioner og livssyn. Endring kan også virke samlende og skape større forståelse for viktigheten av et felles fag for alle barn og unge i skolen. Vi vil likevel holde fast ved at kristendombør inngå som del av fagets navn.
Statlig godkjenning av lærebøker og medvirkning fra trossamfunnene. Etter innføringen av KRL-faget har innholdet i kristendomsdelen bedret seg noe i forhold til undervisningen i det gamle kristendomsfaget. Det har bedret seg i den forstand at Den katolske kirkes trosuttrykk har kommet sterkere frem. Ennå er det en vei å gå før vi kan si oss fornøyd med fremstillingen av hva Den katolske kirke tror og lærer. Vi vil derfor ha tilbake den statlige godkjenning av lærerbøker, slik at de ulike kirker og trossamfunn har mulighet til å uttale seg om innholdet i bøkene.
En annen side er at Den katolske kirke har lange tradisjoner for opplæring i sentrale deler av det som vil stå i sentrum for et revidert fag. Filosofi og det som kan sees som felles verdier for alle uavhengig av tro, har alltid vært viktig for kirken. Her ønsker vi å bidra aktivt i forbindelse med utarbeidelse av nytt lærebøker.
Oslo Katolske Bispedømme
Gerhard Schwenzer, biskop
10A Uttalelse til NOU 1995:9 Identitet og dialog
Vi takker for anledningen til å avgi uttalelse til nevnte utredning om religionsundervisningen i skoleverket.
Sett fra Den katolske kirke er skolens formålsparagraf og kristendomsundervisning viktige for vårt folk og ikke minst for katolikker som under våre forhold i stor utstrekning benytter seg av skolens tilbud om religionsundervisning. Det opptar oss derfor at man ikke forringer tilbudet eller avsvekker formålsparagrafen.
Hovedspørsmålet er om det er grunnlag for å etablere ett felles kristendomsfag for alle elever og med det omfang som foreslått. Med de mange konflikter som vil oppstå, og det de sannsynligvis vil føre med seg, finner jeg ikke å kunne anbefale en slik løsning. Min begrunnelse for dette er en vurdering av hvorledes innholdet vil bli i et nytt felles kristendomsfag. Det synes uvegerlig at man får en utvikling i retning av et livssynsfag løsrevet fra kristen tro og lære og mere basert på det vanlige, alment aksepterte. Det er mange forhold som vil tilskynde dette:
Foreldreretten. Utvalget er selv inne på at man her balanserer i forhold til norsk lovgivning og internasjonale konvensjoner, når man gjør kristendomsundervisning obligatorisk.
UNESCOs konvensjon mot diskriminering, som tilsvarende gir tvilsomme grensetilfeller overfor det å skulle motta religiøs opplæring som ikke er i samsvar med egen overbevisning.
De etter våre forhold store grupperinger som vil motsette seg kristendomsundervisning, og som ikke minst med bakgrunn i forannevnte vil ha sterke argumenter for å minimalisere en kristen kunnskapsorientering innen rammen av kristendomsundervisning.
Den vanskelige situasjon for lærere som ønsker å være pedagogisk engasjerte, og som dels vil få problemer av denne grunn, dels i vesentlig grad kan bli hemmet i sin undervisning.
Skal alle lærere være forpliktet til å undervise i kristendom, risikerer man også flere som på grunn av egen negativ holdning ikke makter en positiv pedagogisk formidling av vår kristne tro og kultur.
Risikoen for at kristendomsfaget sees som redningsplanke for almene verdi- og normoppløsningsproblemer, slik at det tilføres oppgaver som vil gå langt ut over rammene for aktuelt timetall, og som igjen leder til at sentralt stoff om kristen tro må skyves til side.
I tillegg til disse forhold kommer at mange steder vil store deler av elevmassen ha en negativ holdning til faget på grunn av betegnelsen og fagets grunnlag: å skulle være skolens kristendomsfag.
Jeg deler utvalgets syn på den positive betydningen for personlighetsutviklingen, for identiteten, som vår tro og dens historie og kultur bærer i seg. Derfor er jeg også tvilende til at dialogen bringes for sterkt inn i selve kristendomsundervisningen. Det er en langvarig prosess å festne identiteten; bringes dialogen inn før man har lært og grepet det man selv har, risikerer man i stedet å øke relativiseringen og de problemer samtiden gir oss, med andre ord at man motvirker identitetsdannelsen.2.De intensjoner som ligger bak forslaget er så viktige for samfunnet at de må ivaretas i skolen og om nødvendig innen rammen av et nytt verdifag. Det jeg her tenker på er dette å gi barn og ungdom generelt nødvendige grensesettende normer, dette å skape et felles verdi- og normgrunnlag på tvers av etniske grupperinger og grupper med forskjellige tro og livssyn; jeg tenker også på dette å skape dialog og om mulig en felles identitet som kan ligge som en overbygning over ulike grupper og gi grunnlag for en harmonisk utvikling i et pluralistisk samfunn.
Et slikt fag vil kunne omfatte vesentlige deler av det lærestoff som utvalget har nevnt for et utvidet kristendomsfag. Mange av disse emnene er i dag så viktige så liten som verden har blitt, at det uansett er for snevert å tenke innen rammen av kristendomsundervisningen. En slik ramme vil tvert imot kunne virke som en hemsko; har man et verdifag, vil man kunne oppnå bredere gjennomslag for felles etiske prinsipper om de sees som almenmenneskelige og ikke knyttes til en særskilt tro, og videre vil man kunne stå friere til en grundig pedagogisk innføring i kristen tro og tradisjon og den kultur dette har skapt, slik det vil være riktig i en norsk kontekst.
Oslo Katolske Bispedømme
Gerhard Schwenzer SSCC, biskop