8 Departementets vurderinger og konklusjoner

I dette kapitlet vil departementets vurderinger og forslag til tiltak bli lagt fram. Vurderingene tar utgangspunkt i grunnlaget for faget, som er lagt gjennom Stortingets tidligere beslutninger og departementets arbeid med iverksettingen av faget (kap. 2 og 3), og i evalueringene, som er foretatt av Norsk Lærerakademi og Høgskulen i Volda i samarbeid med Diakonhjemmets Høgskolesenter (kap. 5). Uttalelsene fra organisasjonene, som er referert i kap. 6 og lagt ved i sin helhet, er vurdert. Erfaringene fra andre land (kap. 7) er også med på å danne grunnlaget for departementets vurderinger.

8.1 Intensjonene med faget

Resultatene fra evalueringen og departementets forslag til endringer i faget må ses i lys av de overordnede politiske intensjonene med det eksisterende KRL-faget. Det var bred politisk konsensus om disse intensjonene da faget ble diskutert i Stortinget. Faget skal bidra til å gi elevene et felles kunnskaps-, kultur- og verdigrunnlag. Opplæringen har som mål å fremme forståelse, respekt og evne til dialog mellom mennesker med ulike oppfatninger når det gjelder tro og livssyn. Samtidig skal faget gi elevene bedre forståelse av egen religiøs eller livssynsmessig tradisjon. På dette grunnlaget skal elevene stimuleres i sin personlige vekst og utvikling mot en trygg identitet.

Gjennom opplæringen skal elevene få kunnskaper om ulike religioner og livssyn, ikke opplæring til en bestemt tro. I 1969 slo Stortinget fast at skolefaget kristendomskunnskap ikke skulle være en del av kirkens dåpsopplæring. Dette står fast. Faget har med andre ord den samme forankringen i skolens verdigrunnlag som de andre fagene i skolen. Det står i så måte ikke i noen særstilling.

Skolen er en viktig arena i sosialiseringsprosessen i det norske samfunnet. Et av virkemidlene er å formidle kunnskap om og respekt for de forskjellige religioner og livssyn. Det er derfor særlig viktig at arbeidet med religion og livssyn i skolen omfatter kunnskap om trosforhold blant både livssynsmajoriteten og de forskjellige livssynsminoritetene i landet.

Innretningen av faget og den praktiske undervisningen må søke å balansere ulike hensyn. På den ene siden skal faget formidle kunnskap om og respekt for de forskjellige religioner og livssyn. På den andre siden skal det legges særlig vekt på kunnskap om kristendommen siden denne religionen både historisk og kulturelt har en spesiell stilling i Norge.

Sosialiseringen i det norske samfunnet bygger på tanken om integrering av grupper og individer. Integreringen har som mål at alle, innenfor rammen av samfunnets lov- og regelverk, får ivareta sin egen kultur (identitet), samtidig som de lærer å forstå hverandre og kommunisere innenfor et flerkulturelt fellesskap (dialog). Dette er tilsiktet, til forskjell fra segregering der ulike grupper lever isolert i sine kulturelle fellesskap med svært begrenset kontakt utad og liten dialog med majoritetskulturen eller andre minoritetskulturer. Den andre ytterligheten er assimilering, der minoritetene oppgir sin egen kultur og ensidig tilpasser seg majoritetskulturen.

Målet er å styrke integreringsprosessen, der skolen bidrar til utvikling av egen identitet og formidler kunnskap, respekt og forståelse for andre. Dette er viktig for å unngå uheldig segregering, som kan skape spenninger og konflikter i landet. Faget har således en meget viktig brobyggerfunksjon i samfunnet.

Samarbeidet mellom hjem og skole er svært viktig for å komme fram til gode løsninger der problemer ellers ville kunne oppstå. Sammen må hjem og skole bidra til å gi eleven trygghet i egen identitet som grunnlag for kunnskap og forståelse for andres religion og livssyn.

Departementet mener at de intensjonene som lå til grunn for KRL-faget, bør føres videre. I et stadig mer heterogent samfunn er det viktigere enn noen gang at alle får kunnskaper om og respekt for innbyggernes forskjellige religioner og livssyn. Samtidig er det nødvendig at alle har en spesielt grundig kunnskap om kristendommen, som både historisk og kulturelt er viktig for å forstå det norske samfunnet.

8.2 Et felles fag

Norge er i stigende grad blitt et kulturelt mangfoldig og flerreligiøst land, og utviklingen går i retning av et stadig mer sammensatt og heterogent samfunn. Også den mellomfolkelige kontakt og samhandling over landegrensene øker. Dette understreker behovet for en felles opplæring og kunnskapsformidling, som samler om felles verdier, og som gir elevene muligheter til å lære om eget og andres livssyn i fellesskap med hverandre. Kunnskap og dialog vil bidra til bedre forståelse og respekt, og legger grunnlaget for dialog og sosial integrering.

Da Stortinget behandlet KRL-faget, ble det lagt betydelig vekt på at fagets oppgave er å bidra til å utvikle et felles kunnskaps-, verdi- og kulturgrunnlag. Stortinget la en rekke prinsipper og retningslinjer til grunn for faget. Disse er ført videre i innledningskapitlet til læreplanen i faget, hvor det bl.a. heter:

«Faget skal være åpent og bidra til innsikt, respekt og dialog på tvers av tros- og livssynsgrenser og fremme forståelse og toleranse i religiøse og moralske spørsmål. Det skal ikke være en arena for forkynnelse. Faget skal gi kunnskap om, ikke opplæring til, en bestemt tro. Det skal ivareta den enkelte elevs identitet ut fra egen tilhørighet, samtidig som det skal fremme dialog i en felles kultur.»

Som det framgår av uttalelsene fra organisasjonene (kap. 6), støtter de aller fleste intensjonene med et felles religions- og livssynsfag i grunnskolen. Videre viser evalueringene av KRL-faget at de aller fleste foreldrene (86 pst.) sier at faget fungerer bra for barna deres (NLA). HVo/Diaforsk konkluderer med at det er bred enighet blant foreldrene om at det er viktig med noe felles undervisning i faget om religioner og livssyn. Dette tyder på at også foreldrene ser seg tjent med et fellesfag, uavhengig av om de tilhører majoritets- eller minoritetsgrupper. Det er imidlertid ikke enighet om hva som bør være innhold og mål for fellesundervisningen eller på hvilket klassetrinn elevene bør møte andre religioner. Det er også uenighet om omfanget av fritaksordningen.

I de fleste andre europeiske land som er omtalt i kap 7, er faget som omhandler religion og livssyn, et ordinært skolefag med obligatorisk undervisning, kombinert med fritaksmuligheter av ulikt omfang. Også Sverige, Danmark, Island og England har i utgangspunktet obligatorisk opplæring i et felles fag, og fritaksordninger i ulikt omfang (Sverige ikke fritaksordning), jf. kap 7. For dem som fritas helt eller delvis, tilbys det ikke noe alternativt undervisningsfag i disse landene.

Et mulig alternativ til dagens ordning i Norge kunne være å la kirken og tros- og livssynssamfunnene selv få ta det fulle ansvaret for opplæringen i religiøse spørsmål/livssynsspørsmål for sine medlemmer utenfor skolens område, slik ordningen er i Frankrike (jf. kap. 7.2). I så fall ville faget gå helt ut som obligatorisk og ordinært skolefag. En slik løsning kunne eventuelt kombineres med et mindre omfattende obligatorisk skolefag omkring etiske/filosofiske spørsmål. Et annet alternativ kunne være å organisere opplæringen i religiøse/livssynsmessige spørsmål i skolen på frivillig basis i regi av kirker og tros-/livssynssamfunn, slik som i deler av Tyskland.

Departementet ser det som viktig å ha et felles tro- og livssynsfag i skolen. En avgjørende forutsetning er at faget er uten forkynnelse og misjonering. Siktemålet er å gi saklig kunnskap om de viktigste tros- og livssyn på den felles arenaen som skolen er. For å nå dette målet er det viktig med en gjennomgang av både fagets innhold og praktiseringen av fritaksretten. Dette vil bli omtalt nedenfor. Hovedproblemet med de alternativene som er skissert i foregående avsnitt, er at elevene på denne måten kun får opplæring i egen religion eller livssyn, ikke i andres. Ved å skille ut kunnskapsformidlingen om religion og livssyn og legge det til det enkelte trossamfunn eller den enkelte livssynsorganisasjon, vil også mulighetene for løpende dialog i en felles opplæringssituasjon forsvinne. Mulighetene for å utvikle en felles forståelse med gjensidig respekt for hverandre vil bli svekket. Dette vil være i strid med hovedintensjonen med et slikt fag (se kap. 8.1).

I denne forbindelse vil departementet peke på at fritaksretten også må ses i sammenheng med FN-konvensjonen om barns rettigheter, som er undertegnet av Norge. Artikkel 12 gir uttrykk for et grunnleggende prinsipp: respekten for barnets synspunkter. Artikkel 14 omhandler barns rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Artikkel 28 gir generelle regler om retten til opplæring. Artikkel 29 nr. 1 omtaler formålet med utdanningen. Denne skal bl.a. skape respekt for menneskerettighetene og fremme holdninger til fred, toleranse og vennskap mellom folk, etniske, nasjonale og religiøse grupper og respekt for egen og andres kultur. Artikkelen har også en bestemmelse om at undervisningen skal fremme utvikling og respekt for de nasjonale verdier i det landet der barnet bor.

Departementet vil ha et felles fag for alle elever i grunnskolen, med de endringer og tilpasninger som blir drøftet i resten av dette kapitlet. Både fagets innhold og den metodiske og organisatoriske tilretteleggingen vil bli utformet på en slik måte at flest mulig elever kan delta i hele faget. Samtidig skal den lovfestede retten til fritak fra deler av undervisningen bli bedre sikret i praksis, jf. kap. 8.3 nedenfor.

8.3 Fritaksretten

8.3.1 Prinsipielt om fritaksordningen

Selv om fellesfaget for undervisning i kristendom, religion og livssyn er et ordinært skolefag og ikke en arena for forkynnelse eller trospåvirkning, er det viktig at foreldre (og elever over 15 år) har adgang til å reservere seg mot deltakelse i det de oppfatter som klart religiøse aktiviteter i uoverensstemmelse med egen tro eller eget livssyn.

Spørsmålet om praktiseringen av fritak fra fellesfaget må ta utgangspunkt i det overordnede målet om at faget skal bidra til å gi elevene et felles kunnskaps-, kultur- og verdigrunnlag. Opplæringen skal fremme forståelse, respekt og evne til dialog mellom mennesker med ulike oppfatninger når det gjelder tro og livssyn. Faget skal gi elevene bedre forståelse av egen religiøs eller livssynsmessig tradisjon. Samtidig må elevene få forståelse av andre religioner og livssyn.

Spørsmålet om fritak må også ta utgangspunkt i religionsfriheten og foreldreretten slik den tolkes i internasjonale konvensjoner Norge er bundet av. Den juridiske definisjon av foreldreretten kan utledes av de internasjonale konvensjonene. Det vises i den forbindelse til SP artikkel 18 nr. 4, der det heter at konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med egen overbevisning. EMK første tilleggsprotokoll artikkel 2 har regler om retten til utdannelse og statens plikt til å respektere foreldrenes religiøse og filosofiske syn i undervisningen. EMK artikkel 9 slår fast at enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet.

Under behandlingen av menneskerettsloven, jf. Innst. O. nr. 51 (1998-99) om lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett, fattet Stortinget følgende vedtak: «Regjeringa vert oppmoda om innan rimeleg tid å inkorporere i lovs form FNs barne- og kvinnediskrimineringskonvensjonar.» I Innst. S. nr. 23 (2000-01) ble regjeringen bedt om å påskynde arbeidet med å innarbeide barnekonvensjonen. Dette arbeidet er i gang.

Det er viktig at undervisningen og fritaksordningen innrettes slik at barn og unge fra ulike tros- og livssynsgrupper får kunnskap om alle viktige religioner og livssyn. Like viktig som at tros- og livssynsminoriteter i Norge får kunnskap om kristendommen, er det at elever med ståsted i kristen tradisjon får kunnskap om andre viktige religioner og livssyn.

Allmenne menneskerettigheter som bl.a. ikke-diskriminering, medbestemmelse, ytringsfrihet, tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, rett til privatliv og rett til utdanning er bestemmelser som finnes i andre menneskerettskonvensjoner, og som også omfatter barn (for eksempel i de tre konvensjonene som menneskerettsloven inkorporerer, jf. kap. 1.5). Barnekonvensjonen tydeliggjør at barn også har disse rettighetene, og at myndighetene er forpliktet til å sørge for at de kan realiseres.

Faget må respektere religionsfriheten og foreldreretten. Det vil være i strid med religionsfriheten og foreldreretten dersom skolen praktiserer en opplæring med tanke på at den skal føre til en bestemt tro eller et bestemt livssyn. Faget skal oppfylle klare mål om allsidig og god opplæring. Etter departementets syn bør barn og unge ha rett til kunnskap om og innsikt i eget og andres livssyn eller religion. En slik rett til fullverdig opplæring støttes av de formål for undervisningen som er satt opp i barnekonvensjonen artikkel 29. Det er derfor viktig at et fellesfag i tro og livssyn oppfyller både religionsfriheten og foreldreretten, og samtidig ivaretar samfunnsmessige behov for - og barns rett til - fullverdig opplæring.

8.3.2 Evalueringene og organisasjonenes vurdering av fritaksretten

Som det framgår av kap. 5, viser evalueringene at rundt fem prosent (i Oslo om lag ni prosent) av alle elevene har delvis fritak fra KRL-faget, og at andelen som har fritak, synker med stigende klassetrinn. Få av disse elevene har svart på hva de gjør når de er fritatt fra en aktivitet. Av dem som har svart, blir mange værende i klasserommet uten å delta i aktivitetene, og de fleste holder på med noe annet. I disse klassene synes det således å være en form for pedagogisk differensiering. Ved ekskursjoner er det vanlig at fritatte elever gjør noe annet, eller går hjem.

Rapporten fra NLA viser at det er relativt få elever (men relativt flest på barnetrinnet) som opplever det som problematisk å være fritatt, og de fleste lærerne finner det lite problematisk at det er elever som er delvis fritatt. Her finnes unntak, og på enkelte skoler har konflikter rundt faget ført til et vanskelig samarbeidsklima mellom skole og hjem.

75 pst. av de lærerne som har elever med delvis fritak i klassen, sier at de legger opp undervisningen slik at det blir minst mulig behov for å be om fritak. Fritaksreglene ser imidlertid ut til å medvirke til at faget blir mer teoretisk enn fagplanene forutsetter. 13 pst. av foreldrene har vurdert fritak. En del minoritetsspråklige foreldre som ønsker fritak fra faget, har ikke språklig kompetanse til å benytte seg av sine rettigheter.

Forskerne fra HVo/Diaforsk beskriver to hovedstrategier for veien videre, nemlig å beholde den nåværende fagmodellen, eventuelt med mindre endringer, eller å foreta en mer grunnleggende modellrevisjon. Dersom en velger å beholde den nåværende fagmodellen, må en vurdere om dagens fritaksordning skal videreføres, eller om den skal revideres ved å gi utvidet eller full fritaksrett.

NLA foreslår utvidelse av retten til fritak. Regelverket må etter deres oppfatning utformes slik at det går tydelig fram at det er anledning til å være fritatt både fra aktiviteter og fra faginnhold som foreldrene opplever som utøving av annen religion eller påvirkning som er uforenlig med egen religion eller eget livssyn.

NLA mener dessuten at det må legges opp til økt bruk av organisatorisk og pedagogisk differensiering, og mer informasjon. Framgangsmåten ved melding om fritak må være så enkel at alle foreldrene ser det som en reell mulighet. Det vises for øvrig til kap. 5, hvor evalueringsrapportene er gitt en fyldig omtale.

Som referert i kap. 6 går Lærerforbundet og de fleste tros- og livssynsorganisasjonene inn for lovfesting av full fritaksrett. Lærerlaget, Skolenes landsforbund og Foreldreutvalget for grunnskolen ønsker primært avgrenset fritaksrett, men går inn for fullt fritak i en overgangsperiode inntil faget er utviklet i samsvar med intensjonene. Den norske kirke v/Kirkerådet og Kristent Pedagogisk Forbund ønsker fortsatt delvis fritaksrett, men understreker behovet for at minoritetenes interesser blir bedre ivaretatt enn i dag.

8.3.3 Departementets vurderinger

Eventuell innføring av full fritaksrett midlertidig eller permanent ville imøtekommet mange av organisasjonenes innvendinger mot faget, slik det delvis praktiseres i dag. Det store flertallet av disse organisasjonene ønsker imidlertid også prinsipielt å beholde fellesfaget som en arena og møteplass for de ulike religions- og livssynsgrupperingene i det stadig mer heterogene og flerkulturelle samfunnet. Flere av disse organisasjonene synes å mene at forbedret praksis på en del områder ville ha gjort det mulig å føre videre fellesfaget.

Departementet mener de overordnede målene med faget og intensjonene om et felles fag er så viktige for hele samfunnet at fellesfaget må beholdes, med begrenset fritaksrett. Dersom fritaksretten ble vesentlig utvidet i forhold til dagens ordning, eller avløst av full fritaksrett, ville det undergrave ideen med fellesfaget. Intensjonen er nettopp å sikre skolen som felles arena for kunnskapsformidling og dialog om ulike tros- og livssyn. Å oppgi denne visjonen ville etter departementets mening være å gå i gal retning i et stadig mer pluralistisk samfunn.

Departementet vil derfor i det videre arbeidet med faget legge vekt på å endre både innhold, metodikk og organisering slik at flest mulig barn og unge kan delta i hele faget. Det er kunnskaper om de forskjellige religioner og livssyn som skal være fellesfagets innhold. Faget skal ikke gi opplæring til tro eller tilslutning til et bestemt livssyn; dette er religions- og livssynsorganisasjonenes og foreldrenes ansvar - ikke skolens.

Når departementet likevel vil opprettholde den delvise fritaksretten, er det for å være sikker på at foreldreretten og religionsfriheten blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte. Selv om departementets intensjon er å utforme faget mest mulig som et fellesfag der alle kan delta, kan det likevel være foreldre som mener at deler av opplæringen er problematisk for dem. Departementet mener det i slike tilfeller må gis fritak fra deler av faget.

Det blir viktig å sikre at fritaksretten blir praktisert på en måte som møter forståelse. Samtidig er det viktig å sikre at undervisningen legges opp slik at den fører til integrering - ikke til assimilering eller segregering av elever fra andre kulturer - og til forståelse og dialog mellom elever med ulike religioner og livssyn.

Fagets intensjoner må ivaretas gjennom praksis. Det er imidlertid en kortvarig praksis en har å se tilbake på. Faget har virket i bare tre skoleår, og det siste elevkullet som følger den nye planen, har fulgt den siden skoleåret 1999/2000. Det tar nødvendigvis tid å gjennomføre en skolereform og et nytt fag fullt ut etter intensjonene i læreplanverket.

Departementet vil legge til rette for at foreldre og lærere får trygghet for hvilke rammer den begrensede fritaksretten skal praktiseres innenfor, slik at en i opplæringen kan utnytte det handlingsrom som læreplanen gir i dette faget.

Departementet mener at det i møtet med det flerkulturelle og flerreligiøse samfunn er viktig å holde fast på et fellesfag på dette feltet for alle elever, men med en fritaksrett fra deler av faget slik det er formulert i opplæringsloven pgr. 2-4. Departementet vil i det videre arbeidet med faget endre innhold og metodikk slik at flest mulig kan delta i hele faget. Departementet vil dessuten følge opp med ulike tiltak for å sikre at fritaksreglene blir praktisert mer ensartet i samsvar med lov og intensjoner. Dette vil bli utdypet i den resterende delen av dette kapitlet.

8.4 Praktiseringen av fritaksretten og foreldrenes vilkår for å bruke fritaksretten

8.4.1 Fritaksretten og samarbeidet mellom hjem og skole

I læreplanverket for grunnskolen, Prinsipper og retningslinjer, står det følgende om samarbeidet mellom hjem og skole:

«Skulen skal støtte heimen i oppfostringa av ein ny generasjon og førebu dei unge på oppgåver i samfunnet. < . . .>Skulen pliktar å leggje tilhøva til rette slik at samarbeidet med heimen kjem i stand. Ein føresetnad for eit godt samarbeid er god kommunikasjon. Da er det første kravet at heimen får god informasjon. Foreldra/dei føresette må vite korleis opplæringa er lagd opp, kva elevane skal møte på dei ulike stega, og kva for arbeidsmåtar som skal brukast.»

I læreplanen for det eksisterende KRL-faget er dette utdypet og presisert spesielt. I innledningskapitlet står:

«Fordi faget er nytt og skal favne om alle elever, er det avgjørende at foreldre og elever av ulik tilhørighet har god kjennskap til undervisningsopplegg og lærestoff. For å øke foreldrenes trygghet når det gjelder opplæringens innhold, er det lagt vekt på å utforme læreplanen slik at foreldrene lett kan se hva elevene skal møte på de ulike trinn.»

Utgangspunktet for opplæringen i faget må være at hjemmets verdier bekreftes, samtidig med at elevene utvider horisonten og lærer noe nytt i møtet med andre religioner og livssyn. Dette igjen skal danne grunnlaget for den personlige utviklingen. Når elever både fra mindretalls- og flertallskulturene opplever dette, vil det kunne bidra til å bygge opp felles referanserammer, styrke egen identitet og skape forståelse for andres kultur og tradisjoner.

I de tilfelle der det er ønskelig med fritak fra deler av undervisningen, men også ellers, vil det kunne være et element av konflikt mellom hjem og skole. Dialogen med hjemmet, slik den er beskrevet i læreplanverket, blir særlig viktig å praktisere i dette faget.

Menneskerettighetsbestemmelsene kan synes å berøre dette faget mer enn andre fag i skolen. Foreldreretten, slik den utledes av internasjonale konvensjoner, skal ivaretas gjennom delvis fritak. Fritaksordningen må derfor praktiseres i samsvar med intensjonene. Samtidig har barn rettigheter som er tydeliggjort gjennom FNs barnekonvensjon, og som myndighetene har forpliktet seg til å realisere.

8.4.2 Praktiseringen av fritaksretten

Undersøkelsen fra NLA viser at et stort flertall av foreldrene (87 pst.) ikke har vurdert delvis fritak, spesielt gjelder det de foreldrene som tilhører Den norske kirke. Det er forskjeller i antall fritak i de ulike delene av landet. NLA-rapporten finner grunn til å si at flere skoler kunne gjort mer for å legge forholdene til rette for delvis fritak der foreldrene reelt sett ønsker det.

Det pekes bl.a. på at læreplanen er for generell til at foreldrene kan be om delvis fritak ut fra denne. Foreldrene savner ofte mer spesifikk informasjon om bl.a. hva som foregår i timene, og synes noen ganger de får informasjonen for sent. En del foreldre fra språklige minoriteter har ikke tilstrekkelig norskkunnskap til å kunne sette seg inn i den informasjonen de får. Det kan se ut som om de foreldrene som er mest skeptiske til faget, trenger mest informasjon. De foreldrene som får være med på planleggingen av opplæringen i faget, er mer fornøyd enn andre.

Evalueringsrapportene (kap. 5) viser at fritaksreglene praktiseres noe ulikt fra skole til skole, og at fritaksretten lokalt derfor ikke kan sies å virke fullt ut i samsvar med intensjonene. HVo/Diaforsk-rapporten sier at dagens ordning ikke fungerer slik at retten til delvis fritak er sikret fullt ut i praksis - informasjonen fra skolene er for generell og lite egnet. Dessuten tolker enkelte av skolene fritaksreglene for restriktivt i forhold til Stortingets og departementets presiseringer, og enkelte av de skolene som deltok i denne evalueringen, signaliserer holdninger overfor foreldrene som gir inntrykk av at det nærmest er umulig å få fritak. NLA-rapporten sier at nær halvparten av foreldrene i deres materiale er misfornøyd med informasjonen de får om hva som skjer i timene. I rapporten anbefales at

« . . . regelverket utformes slik at det går tydelig fram at det er anledning til å være fritatt både fra aktiviteter og fra faginnhold som foreldrene opplever som utøving av annen religion eller påvirkning som er uforenlig med egen religion eller eget livssyn.»

De fleste organisasjonene uttaler (kap. 6) at det er viktig med langt bedre informasjon til både lærere og foreldre om fagets innhold og fritaksretten. Det blir understreket at informasjonen må foreligge på flere språk, slik at alle foreldre får reell mulighet til å sette seg inn i den.

8.4.3 Departementets vurderinger

Det er nødvendig å sikre at de som ønsker delvis fritak fra opplæringen, faktisk opplever den lovfestede fritaksretten i praksis. Departementet har gjennom ulike rundskriv gjort rede for hvordan loven skal praktiseres, men noe uklar informasjon til å begynne med kan ha bidratt til ulik lokal forståelse og praksis. Departementet vil på basis av det som er kommet fram gjennom evalueringen, arbeide for å sikre at fritaksreglene praktiseres i tråd med intensjonene.

Departementet vil utarbeide klargjørende informasjon på dette feltet, slik at saksbehandlingen lokalt blir mer ensartet enn i dag. Det vil blant annet bli presisert at skriftlig melding (jf. lovteksten) er å oppfatte som søknad i forvaltningslovens forstand, men kommunen skal uten nærmere vurdering gi fritak når foreldrene (og elever over 15 år) sender slik melding (søknad) for aktiviteter som av enkelte kan oppleves som utøvelse av annen religion eller annet livssyn (se nedenfor). Disse meldingene skal det ikke være nødvendig å begrunne nærmere; foreldrene skal ha det avgjørende ordet.

Departementet vil i løpet av våren 2001 utarbeide et standardisert skjema som skolene og foreldrene/elevene kan benytte, for å sikre ensartet praksis ved søknad (melding) om fritak ved klart religiøse aktiviteter. I skjemaet vil det bli definert hvilke typer aktiviteter dette er. Det kan være hensiktsmessig med en slik standardmelding til skolen for eksempel på vårparten før hvert hovedtrinn tar til, det vil si normalt tre ganger i løpet av grunnskolen. Det er viktig at skolen og lærerne følger opp disse fritakene for den enkelte elev i den løpende og konkrete planleggingen av undervisningen, med utgangspunkt i fritaksmeldingen som er mottatt. Dette betinger nært samarbeid og dialog mellom skolen og hjemmene, slik at foreldrene får god informasjon om rettigheter og plikter og god innsikt i fagets innhold, metodikk og arbeidsmåter.

Samtidig med at foreldrene får generell informasjon om faget og fritaksretten, bør skolene invitere alle som ønsker det, til en individuell samtale om faget. I mange tilfelle vil det være det personlige møtet med den som skal forvalte faget som vil være avgjørende for tilliten til faget, og for hva en eventuelt vil søke fritak fra.

Søknad om fritak fra andre aktiviteter, som ikke kommer inn under definerte «religiøse aktiviteter», skal begrunnes. Dette vil kunne gjelde aktiviteter som ligger i en gråsone, og det forutsettes at kommunen i disse tilfellene utøver skjønn ved vurderingen av søknaden om fritak. I denne vurderingen må det tas utgangspunkt i foreldrenes opplevelse (det gjelder også elever over 15 år) av de deler av undervisningen det søkes fritak fra, og det må utvises stor grad av fleksibilitet. Kommer kommunen likevel til at eleven ikke med rimelighet kan oppleve opplæringen som utøvelse av annen religion eller tilslutning til annet livssyn, kan søknaden avslås. Formålet med å ha et felles fag som skal samle alle elever, setter naturlig nok grenser for hvor langt man kan gå i å imøtekomme søknader om fritak. Kommunen bør også vurdere om opplæringen eventuelt kan justeres slik at eleven likevel kan inkluderes.

Alle vedtak knyttet til slike søknader kan påklages etter forvaltningslovens bestemmelser. Den avgjørelsen kommunen treffer, er som nevnt enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Foreldrene/elevene kan således påklage vedtaket etter forvaltningsloven, og dette vil ivareta rettssikkerheten.

Departementet vil også legge til rette for bedre praktisering av fritaksretten gjennom informasjon til foreldre på flere språk. I den nedennevnte revisjonen av læreplanen i faget (se kap. 8.5) må det tas hensyn til foreldrenes behov for informasjon. I kompetanseutviklingen for lærerne og skolelederne vil planens handlingsrom og fritaksretten være et viktig tema, jf. kap. 8.6.

Departementet mener det er riktig å opprettholde fellesfaget med fritaksrett fra deler av faget. Departementet vil arbeide for at fritaksretten blir praktisert mest mulig ensartet. Departementet vil legge til rette for at foreldrene (og elever over 15 år) får god og forståelig informasjon om fritaksretten, at det blir en enkel prosedyre å melde (søke) fritak fra aktiviteter som kan oppleves som utøvelse av annen religion eller tilslutning til annet livssyn, og at lærerne er godt informert om hvilket handlingsrom de har og hva som utløser fritak.

8.5 Innhold og arbeidsmåter i faget

8.5.1 Vekting av de ulike elementene i læreplanen for faget

Siden KRL-faget ble innført, har det vært en god del diskusjon om vektingen av de forskjellige komponentene i faget. Noen hevder at kristendommen har fått for stor plass i forhold til andre religioner og livssyn, andre har ment at minoritetsreligioner- og livssyn har for stor vekt. I denne delen av kapitlet vil departementet på grunnlag av evalueringsrapportene, innspill fra organisasjonene, og de sentrale prinsippene som bør ligge til grunn for faget, drøfte dette spørsmålet nærmere.

Evalueringsrapportene

NLAs rapport sier at det er vanskelig å slutte av undersøkelsene hva foreldrene mener om innholdet i faget. Men et stort flertall ønsker at barna skal få undervisning i kristendomskunnskap, ca. en tredjedel vil ha undervisning i de andre religionene, og nesten halvparten ønsker at barna skal lære om livssynshumanisme. Ca. 40 pst. av foreldrene synes at kristendommen skal ha omtrent halvparten av undervisningstiden, en tredjedel vil ha mer, en tredjedel mindre. Eksemplene i rapporten fra HVo/Diaforsk viser at kristendommen står både kvantitativt og kvalitativt i en særstilling i mange av de klassene de har undersøkt.

Evalueringsrapporten fra NLA viser at det er ganske stor variasjonsbredde i hvor mye tid den enkelte lærer bruker på de fem delene (komponentene) i KRL-faget: Bibelkunnskap, Kristendommens historie, Kristen livstolkning i dag, Andre religioner og Etikk/filosofi.Rapporten viser at lærerne gjennomsnittlig bruker vel halvparten av undervisningstiden (55 pst.) på de tre delene om kristendom, litt under en fjerdedel på andre religioner og en femtededel på etikk og filosofi, jf. tabell 5.1. Imidlertid er det svært store lokale variasjoner. Landsundersøkelsen viser at nær 10 pst. av lærerne bruker over 80 pst. av tiden til kristendomsområdene, mens seks prosent bruker under 30 pst. I Oslo er variasjonsbredden enda større. Det framgår likevel at de fleste lærerne forsøker å undervise slik at alle religioner og livssyn blir oppfattet som likeverdige.

Organisasjonenes vurderinger

De til dels store variasjonene i praktiseringen av faget som evalueringen påviser, kan tyde på at den lokale tilpasningen på enkelte skoler er gått for langt, slik at intensjonene med faget ikke blir ivaretatt fullt ut. I en uttalelse fra Kristent Pedagogisk Forbund heter det bl.a.:

«Det må fortsatt være et betydelig handlingsrom for lokal tilpasning, med utgangspunkt i stedegne forhold og familiebakgrunn. Samtidig kan ikke friheten til en slik tilpasning trekkes så langt at den forrykker fagets innhold og vektlegging, slik det framgår av de nasjonale fagplanene.»

Også andre organisasjoner uttrykker uro over de store lokale forskjellene i den tid og oppmerksomhet lærerne vier de ulike fagdelene. Flere organisasjoner uttrykker i den forbindelse ønske om retningslinjer for vekting av de ulike fagdelene, for å sikre et mer enhetlig fag uavhengig av den enkelte lærers personlige preferanser.

Departementets vurderinger

Et fag som skal forberede barn og unge for det norske samfunnet, må etter departementets mening finne en rimelig og god balanse mellom kunnskap om kristendommen på den ene siden og kunnskap om andre religioner og livssyn på den andre. Kristendommen som religion er i denne sammenheng en religion på linje med andre. Samtidig har kristendommen i Norge en særstilling, historisk, kulturelt og i omfang. Uten grundig og god kunnskap om kristendommen er det vanskelig å forstå mye av det som skjer og har skjedd i norsk samfunnsliv. Det er derfor rimelig at kristendommen har en betydelig kvantitativ del av stoffmengden i opplæringen.

På den andre siden er det etter departementets syn viktig å fastholde at de forskjellige religioner og livssyn som omhandles i faget, behandles kvalitativt likt.Dette innebærer at alle religioner og livssyn skal framstilles på egne premisser, slik at de som tilhører den enkelte religion eller livssyn, i det alt vesentlige kan bekrefte framstillingen. Det er også viktig at den enkelte religion og det enkelte livssyn behandles med den samme respekt og likeverdighet.

Det er etter departementets vurdering viktig at retningslinjene for innholdet i og praktiseringen av faget blir så klare og presise som mulig. Dette vil gi økt trygghet både for skolen og foreldrene, og er særlig viktig for minoritetene.

Departementet vil gi nærmere retningslinjer for læreplanarbeidet vedrørende vektingen mellom de fem delene (komponentene) i faget. Omtrent halvparten av den sentralt fastsatte stoffmengden vil samlet sett i løpet av det tiårige skoleløpet omfatte de tre fagdelene i kristendom (Bibelkunnskap, Kristendommens historie og Kristen livstolkning i dag). Den andre halvparten av stoffmengden som fastsettes sentralt vil omfatte Andre religioner og Etikk/filosofi. Dette vil innebære en justering i forhold til den tiden lærerne i dag bruker i gjennomsnitt på de ulike fagdelene (se tabell 5.1). I tillegg skal det fortsatt være betydelig rom for lokalt lærestoff slik det forutsettes i L97. Omfanget av lokalt lærestoff skal være størst på småskoletrinnet.

Departementet vil oppnevne en læreplangruppe som får i oppdrag å utarbeide forslag til endringer i læreplanen for faget. Det vil bli en del av læreplangruppens mandat å tilrettelegge vektingen i faget ut fra departementets retningslinjer slik det er framstilt ovenfor (50 pst.-50 pst.), med konkret forslag til fordeling av stoffmengden på de tre hovedtrinnene. Ut fra funnene i evalueringene og tilbakemeldingene fra ulike organisasjoner vil læreplangruppen bli bedt om spesielt å vurdere læreplanen for småskoletrinnet.

I gruppen som skal ha ansvaret for revisjon av læreplanen for faget, skal ulike religioner og livssyn være representert.

Endringer i læreplan og forskrifter vil bli fulgt opp med en revidert veiledning om faget. Den reviderte læreplanen vil få plass i en håndbok som også vil omfatte revidert veiledning, generell informasjon, informasjon om og skjema for fritak, nye rundskriv, lov og forskrifter mv. Dette vil gjøre tilgjengeligheten langt bedre for brukerne.

8.5.2 Stoffmengden i faget

Evalueringsrapportene og organisasjonenes vurderinger

Evalueringen viser at mange lærere synes læreplanen har for mye stoff. Flere av de organisasjonene som har gitt tilbakemelding, er av samme oppfatning. Dette fører ofte til at lærerne velger en tradisjonell undervisning for å komme gjennom stoffet. De varierte arbeidsmåtene læreplanverket legger opp til, blir i for liten utstrekning tatt i bruk. En annen virkning kan være at lærerne unngår aktiviteter som å synge sanger og salmer, dramatisere og illustrere, fordi dette kan utløse fritak.

Den sentralt fastsatte stoffmengden synes å begrense mulighetene for å bruke lokalt tilvalgsstoff. Nesten halvparten av lærerne i NLA-rapporten sier at de aldri bruker lokalt lærestoff.

Departementets vurderinger

Etter departementets vurdering vil redusert stoffmengde i faget få positive virkninger. Reduksjon i det nasjonalt fastsatte lærestoffet vil gi større muligheter for fordypning, lokal tilpasning og differensiering, og gi større adgang til varierte arbeidsmåter og tilpasset opplæring. Departementet vil derfor gi retningslinjer om redusert stoffmengde for det læreplanarbeidet som settes i gang. Stoffmengden vil bli redusert proporsjonalt, slik at den vektingen som er lagt til grunn i kap 8.5.1, blir overholdt.

8.5.3 Arbeidsmåter i faget

Evalueringsrapportene og organisasjonenes vurderinger

NLA-rapporten viser at elevene på barnetrinnet liker faget godt. Videre viser denne rapporten at på alle klassetrinn gir mer enn halvparten av elevene uttrykk for en positiv innstilling til faget. Dette avtar med stigende klassetrinn, og på alle trinn liker jentene faget bedre enn guttene (som for de fleste andre fag). Alt i alt synes lærerne at faget stort sett er greit å undervise i (HVo/Diaforsk).

Evalueringene viser imidlertid at praktiseringen av faget i mange tilfelle resulterer i en akademisering og teoretisering av stoffet som kan gjøre det opplevelsesfattig, særlig på ungdomstrinnet. Dette kan skyldes dels den store stoffmengden (jf. kap. 8.5.2), som gir begrenset tid til refleksjon og fordypelse. Dels skyldes teorifokuseringen at lærerne - for å unngå fritak - ofte tilpasser undervisningen ved å unngå aktiviteter og praksis som kan sies å ha religiøst innhold. Derved tapes lett verdidimensjonen i faget, som læreplanen legger stor vekt på, og et spennende fag kan derfor lett oppleves som kjedelig av elevene. Skal opplæringen gi elevene reell og god kunnskap i faget, er det nødvendig at elevene også får anledning til å møte verdidimensjonen i lærestoffet og dens ulike uttrykksformer i de forskjellige religioner og livssyn.

Evalueringen viser også at en del elever som blir delvis fritatt for aktiviteter, blir sittende passive i klassen eller holder på med noe annet, når medelevene framsier bønner, synger og lignende. Mange lærere synes ikke å utnytte de differensieringsmulighetene som fagplanen legger opp til. Det påpekes også at fagintegreringen i temaorganisert undervisning og prosjektarbeid kan bidra til å usynliggjøre faget.

Mange av de organisasjonene som uttaler seg om fagets arbeidsmåter og praktisering, slutter seg til det som påpekes i evalueringsrapportene om ønskeligheten av bedre utnyttelse av skolens lokale handlingsrom og om muligheter for differensiering og bruk av lokalt lærestoff (kap. 6.4). Det er imidlertid uenighet blant organisasjonene om differensiering av opplæringen etter livssyn, som supplement til fellesundervisningen. Ellers er det flere av organisasjonene som anbefaler at elevene ikke bør møte andre religioner enn sin egen før de har nådd et visst aldersnivå.

Departementets vurderinger

I læreplanen heter det bl.a.:

«På alle trinn skal elevene gjennom varierte arbeidsmåter, som kan inkludere bruk av gjenfortelling, drama, lek, forming, musikk og prosjektarbeid, få kunnskaper og opplevelser i møte med lærestoffet. [...] Den estetiske dimensjon har til alle tider vært en sentral del av det religiøse uttrykk. Det er nærliggende å la dette slektskapet komme tydelig fram i opplæringen gjennom vekt på bildende kunst, arkitektur, musikk, drama og litterære tekster.»

De samme pedagogiske prinsippene skal etter departementets mening legges til grunn i arbeidet med de ulike religioner og livssyn. Undervisningen skal i utgangspunktet gi alle elever den samme mulighet til å identifisere seg med sin egen tradisjon og livstolkning, og til å utvide horisonten i møtet med andre verdier. Undervisningen i faget skal ikke bare gi teori om religioner og livssyn. Faget skal også formidle møter med troen slik den praktiseres og kommer til uttrykk innenfor de forskjellige trossamfunnene. Det å møte forskjellige religioner og livssyn i praksis er en del av den kunnskapen alle bør ha, for virkelig å forstå den enkelte religion og det enkelte livssyn.

Faget bør derfor også legge til rette for læring gjennom erfaring, ved å møte representanter for religioner og livssyn, arbeide med fortellinger, bilder, musikk osv. Slik skal faget formidle møter med lærestoffet «som levende kilde for tro, moral og livstolkning». I sak betyr dette nettopp møter med verdidimensjonen i lærestoffet.

Prinsippene i læreplanverket om lokal og individuell tilpasning gjelder for alle skolens fag. Det er derfor naturlig at det er en viss variasjon fra klasse til klasse i opplæringen også i dette faget. Skolene er blitt oppfordret til å bruke nettopp differensiert undervisning når elever søkes delvis fritatt. Det er således viktig å ivareta skolens handlingsrom som ligger nedfelt i Prinsipper og retningslinjer i læreplanverket, bl.a. i lokalt arbeid med læreplanene for fagene, hvor det heter:

«Det lokale arbeidet med læreplanane for faga bør i hovudsak gå føre seg på den enkelte skulen, eller i samarbeid mellom skular. Det skal danne grunnlaget for korleis lærarane planlegg undervisninga på klasse- og elevnivå. I dette arbeidet skal ein leggje vekt på nærmare utforming av planar i ulike fag. . . .»

Her ligger den enkelte skoles og den enkelte lærers frihet innenfor læreplanverket. Dette åpner blant annet for pedagogisk og organisatorisk differensiering i faget. Det som her ble lagt til grunn i rundskriv F-90-97 fra departementet, må føres videre:

«Når avgrenset fritak er aktuelt, er alternativet ikke et annet fag og en annen læreplan, men andre aktiviteter og måter å arbeide med stoffet på innenfor KRL. Den aktuelle kunnskapen skal skolen formidle til elevene ved hjelp av en annen metodisk tilnærming. [...] Den lokale konkretiseringen og vekting av lærestoffet kan preges av det lokale religiøse mangfold. En kan imidlertid ikke fritas fra kunnskapsstoff som f.eks. omhandler andre religioner eller livssynshumanismen, men bare fra deltakelse i eventuelle aktiviteter knyttet til dette lærestoffet.»

Den lokale tilpasningen gjelder omfanget av ulike emner, faglige tilvalg, organiseringen og bruken av hjelpemidler samt vektingen av det sentralt fastsatte og lokalt tilpassede lærestoffet på hovedtrinnene. Dette betyr blant annet at lokale prioriteringer kan innvirke på profileringen av lærestoffet. Samtidig understreker departementet at disse formene for lokal tilpasning må gjøres innenfor rammen av de mål og prinsipper og det samlede omfang for faget som blir utformet i læreplanen.

Etter departementets vurdering er det viktig at omfanget av delvis fritak ikke blir så stort at fagets intensjon som fellesfag og felles møteplass forsvinner. Departementet vil legge vekt på dette når den reviderte læreplanen utformes. På den andre siden må ikke tilretteleggingen av faget medføre at viktige sider ved verdidimensjonen i de ulike religioner og livssyn blir usynliggjort av frykt for krav om delvis fritak. Det er også viktig at den estetiske dimensjonen ved religiøse uttrykksformer blir fanget opp i undervisningen, med vekt på bildende kunst, arkitektur, musikk, drama og litterære tekster, i samsvar med læreplanen for faget.

Disse ulike hensynene må avveies mot hverandre. I Innst. S. nr. 103 (1995-96) uttrykker komiteen dette slik:

«Flertallet vil presisere at særinteresser aldri må kunne frata elevene rett og mulighet til å kunne møte fagstoffet slik læreplanen beskriver det. Det innebærer at ingen skal kunne endre læreplanens fellesstoff eller fagets karakter i den hensikt å unngå fritak. Flertallet vil ellers understreke betydningen av et nært og fortrolig samarbeid med den enkelte heim for at behovet for fritak skal bli minst mulig. Samtidig må retten til fritak praktiseres slik at den oppleves som reell mulighet til fritak og fravær fra undervisningen dersom foreldre og eleven krever det.»

Departementet mener at dette også må gjelde framover.

I den reviderte veiledningen om faget vil departementet gi bedre veiledning om hvordan skolen og lærerne praktisk kan tilrettelegge og differensiere undervisningen for de elevene som er fritatt fra aktiviteter i faget, bl.a. gjennom eksempler. Det er viktig å unngå at fritatte elever blir sittende passive i timen, eventuelt uten relevante arbeidsoppgaver. Departementet vil ellers ikke at det skal legges til rette for at elever med fritak skal grupperes etter livssyn på permanent basis som tillegg til fellesundervisningen. Dette ville etter departementets vurdering lett undergrave målet om et felles fag og læringsfellesskap.

Spørsmålet om på hvilket tidspunkt elever på småskoletrinnet skal få møte andre religioner/annet livssyn enn foreldrenes, vil bli vurdert nærmere i forbindelse med revisjonen av læreplanen for faget.

Departementet vil iverksette følgende tiltak for å sikre at faget praktiseres bedre i samsvar med intensjonene:

• Det vil bli foretatt en revisjon av læreplanen for faget, der bl.a. vektingen av de fem fagdelene normeres og blir tydeligere. Endringene nedfelles i forskriften til opplæringsloven.

• Stoffmengden vil bli redusert, særlig på småskoletrinnet.

• Det vil bli utarbeidet ny lærerveiledning i tråd med revisjonen av læreplanen. Her vil det også bli lagt vekt på å skissere differensierte undervisningsopplegg, bl.a. for elever som har delvis fritak. Det vil også bli lagt vekt på elevaktiviserende arbeidsmåter (spesielt på ungdomstrinnet) som kan motvirke at faget blir for teoretisk. Viktigheten av lokal tilpasning av lærestoffet vil bli understreket.

8.6 Utdanning, etterutdanning og kompetanseutvikling for lærere og skoleledere

Evalueringsrapportene og organisasjonenes uttalelser

Evalueringsrapportene viser at den enkelte lærer på den enkelte skole har stor påvirkning på innholdet i og organiseringen av faget, noe som betyr mye for elevenes holdning til faget og for foreldrenes vurderinger. I evalueringsrapportene anbefales en betydelig satsing på etter- og videreutdanning av lærere. Dette får bred tilslutning fra organisasjonene, og flere anbefaler at det settes inn økte ressurser på dette feltet.

Departementets vurdering

Siden innføringen av Reform 97 er det gjort endringer i lærerutdanningen. Fra 1998 ble det nye KRL-faget et obligatorisk fag (KRL 1) i allmennlærerutdanningen med 10 vekttall (andre studieår). I løpet av kort tid vil lærere med denne styrkede grunnutdanningen komme ut i skoleverket. Dessuten er det innført valgfrie påbygnings- og fordypningsenheter som normalt gis fjerde studieår eller som videreutdanning (KRL 2 og KRL 3, hver med 10 vekttall). Enhetene bygger på hverandre, slik at en allmennlærer kan ta opp til 30 vekttall i faget i løpet av grunnutdanningen.

Universiteter og høgskoler skal gi og organisere tilbud om grunnutdanning og etter- og videreutdanning på sine fagområder. Som ledd i innføringen av L97 ble det utarbeidet en plan for etterutdanning i KRL-faget for perioden 1997-2000. På grunnlag av denne ble det etablert et nettverk mellom fagmiljøene ved universiteter og høgskoler for å utvikle og gjennomføre etterutdanningstilbud til lærerne.

Hovedansvaret for etterutdanning av lærere og skoleledere ligger hos kommunen. Det gis i tillegg egne statlige midler til etterutdanning for å stimulere til ekstra innsats lokalt. Siden innføringen av faget i 1997 har KRL-faget vært prioritert i etterutdanningen. Det er også særskilt prioritert i 2001.

For å sikre at opplæringen i faget samsvarer med målene og prinsippene i læreplanen, er det imidlertid fortsatt nødvendig å satse bredt på kompetanseutvikling (etter- og videreutdanning) for lærere og skoleledere. Kompetanseutviklingen må være bred og omfatte både den faglige/innholdsmessige delen og planleggingen av opplæringen. Den må derfor omfatte både pedagogisk og metodisk arbeid med faget, kommunikasjon med foreldre og bestemmelser i lov- og regelverk. Også praktiseringen av den avgrensede fritaksretten må være et viktig tema.

Nettverket mellom fagmiljøene ved universiteter og høgskoler har utarbeidet en oppfølgende plan for etter- og videreutdanning i KRL-faget, som skal danne grunnlag for samarbeid mellom dem som kan tilby etter- og videreutdanning og dem som ønsker tilbud. Det er viktig at dette nettverket i sin videre planlegging fanger opp de signalene som blir gitt gjennom denne meldingen om hva som bør inngå blant emnene i etter- og videreutdanningen framover.

Departementet går inn for å styrke den statlige innsatsen på dette feltet innenfor den samlede sentrale bevilgningen til etterutdanning og kompetanseutvikling.

8.7 Fagets navn

Organisasjonenes uttalelser

Flertallet av organisasjonene har pekt på at navnet «Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering» kan gi feil signaler om intensjonene med faget. De hevder at navnet ikke samsvarer med den kvalitative likebehandling av de ulike tros- og livssyn som ligger til grunn for faget. Flere har vist til at navnet har stor symbolsk betydning, og foreslår at faget får nytt navn. Det er imidlertid ingen enighet blant organisasjonene om konkret navn. Nytt navn vil kreve endring i opplæringslovens pgr. 2-4.

Et prosjekt i samarbeid mellom Verdikommisjonen og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn la i oktober 2000 fram innstillingen «Nasjonal dialog om tro og livssyn». Et flertall i prosjektet pekte på tre aktuelle alternativer når det gjelder fagets navn: «Livssyn, etikk og tro», «Religion, livssyn og etikk» og «Tro og livssyn».

Departementets vurdering

Departementet mener at fagets navn på den best mulige måte bør dekke de realitetene som ligger i faget. Selv om kristendommen ut fra sin historiske og kulturelle posisjon i Norge har en bred plass i faget, kan dagens navn tolkes dithen at kristendommen skal ha kvalitativ og normativ forrang i opplæringen framfor andre religioner og livssyn. Derfor går departementet inn for at navnet blir endret ved den forestående revisjon av læreplanen for faget.

Departementet vil at navnet endres til Tro og livssyn. Ved å legge dette til grunn vil navnet på en bedre måte uttrykke innholdet i faget.

Departementet vil anbefale at navnet på faget endres til Tro og livssyn. Dette vil innebære endring i opplæringslovens pgr. 2-4.

8.8 Spørsmålet om godkjenning av læremidler i faget

Tidligere var det et krav at lærebøker som blir brukt i grunnskolen og i videregående opplæring, skulle være godkjent av departementet. Godkjenningsordningen for lærebøker ble opphevet med virkning fra 1. august 2000, jf. Ot.prp. nr. 44 (1999-2000) og Innst. O. nr. 89 (1999-2000).

Flere organisasjoner har i sin uttalelse vist til den tidligere godkjenningsordningen for lærebøker, og ønsker denne gjeninnført for lærebøkene i KRL-faget. Ønsket om å beholde godkjenningsordningen for lærebøker i dette faget ble også fremmet av ulike organisasjoner før ordningen opphørte høsten 2000.

Opphevelsen av ordningen ble bl.a. begrunnet med at det er læreplanen, ikke lærebøkene, som skal være styrende for undervisningen. Lærebøkene skal bare være ett av flere hjelpemidler for å nå målene i faget. Valget av læremidler er i første rekke et fagansvar for den enkelte skolen og læreren. Kvaliteten på lærebøkene i faget skal sikres gjennom det nødvendige samarbeid og den dialog som forlag og forfattere må ha med ulike fagpersoner og representanter for de ulike tros- og livssynssamfunn. Departementet forutsetter at det vil være i forlagenes og forfatternes egen interesse at faginnholdet i lærebøkene holder høy kvalitet. Det er således viktig at kontakt blir etablert tidlig i arbeidet med å utvikle nye lærebøker og annet undervisningsmateriell.

Departementet er ikke innstilt på å gjeninnføre en godkjenningsordning for lærebøker. Departementet vil imidlertid la den gruppen som blir oppnevnt for å revidere læreplanen, også få i oppdrag å gjennomgå de læremidlene/lærebøkene som er i bruk idag, med anbefalinger til forlagene.

Departementet vil ikke foreslå gjeninnført en statlig godkjenningsordning for læremidler i faget. Læreplangruppen som vil bli oppnevnt vil imidlertid også få i oppdrag å gjennomgå de læremidlene/lærebøkene som er i bruk i faget i dag.

8.9 Økonomiske forhold som gjelder trosopplæring og dåpsopplæring mv. - lov om trudomssamfunn pgr. 20 og NOU 2000:26

Loven om trudomssamfunn av 1969, pgr. 19 og 19a, og loven om tilskot til livssynssamfunn av 1981 slår fast at tros- og livssynssamfunn har rett til å kreve et årlig tilskudd til sin virksomhet som tilsvarer det Den norske kirke mottar fra stat og kommune, utregnet etter hvor mange som tilhører samfunnet. Etter pgr. 20 i lov om trudomssamfunn har trossamfunn utenfor Den norske kirke også rett til et årlig tilskudd fra kommunen til religionsopplæring for barn som tilhører trossamfunnet, når barnet er fritatt fra kristendomsopplæringen i grunnskolen. Som følge av innføringen av KRL-faget fra 1997 ble retten til fullt fritak opphevet. Dermed bortfalt i praksis også grunnlaget for å kreve økonomisk støtte etter lov om trudomssamfunn pgr. 20 til minoritetssamfunnenes egen trosopplæring. På denne bakgrunn har en interdepartemental arbeidsgruppe foreslått å oppheve denne bestemmelsen, jf. «Tro og livssyn som grunnlag for tilskudd og offentlige funksjoner» (KUF, 2000). Rapporten er sendt til høring med høringsfrist 1. mars 2001.

Flere av de organisasjonene som uttaler seg om evalueringen av KRL-faget, kobler sin anbefaling om et styrket KRL-fag til et ønske om økonomisk tilskudd til tros- og livssynsorganisasjonenes egen trosopplæring, jf. kap. 6.7.3.

Videre har et offentlig oppnevnt utvalg, som la fram sin utredning i oktober 2000, foreslått lovfestet rett til dåpsopplæring for alle døpte og dem som ønsker dåp i Den norske kirke, fram til fylte 18 år, jf. NOU 2000:26 « . . .til et åpent liv i tro og tillit». En forutsetning for utvalgets forslag om lovfestet rett til dåpsopplæring er at det blir gitt økonomiske ressurser til å innføre retten.

Utredningen fra dåpsopplæringsutvalget er sendt til høring med uttalefrist 10. april 2001. I tillegg har Kirkerådet fått ansvar for en høringsrunde overfor ulike kirkelige instanser. Sammen med dåpsopplæringsutvalgets utredning vil høringsresultatene bli lagt fram for Kirkemøtet til uttalelse høsten 2001. Stortinget har bedt regjeringen i løpet av 2001 legge fram en sak for Stortinget der en vurderer lovfestet rett til dåpsopplæring.

Dåpsopplæringsutvalgets utredning berører ikke direkte tilskuddsgrunnlaget i pgr. 20 i loven om trudomssamfunn. Dersom det bevilges midler til dåpsopplæring i regi av Den norske kirke ved ordinær bevilgning, vil det derimot få konsekvenser for tilskuddene til tros- og livssynssamfunn etter pgr. 19 og 19a i lov om trudomssamfunn og pgr. 1-3 i lov om tilskott til livssynssamfunn.