7 Eldreomsorg i samiske områder

7.1 Innledning

Det offentlige omsorgstilbudet har vært i sterk vekst de siste ti-årene. Eldre personer utgjør de viktigste forbrukere av helse- og sosialtjenester, særlig pleie- og omsorgstjenester, og prognoser tyder på en økning i antallet eldre i tida framover. Det er særlig den eldre gruppen av de eldre som er brukere av omsorgstjenester. Samiske eldre er en gruppe som i liten grad har gjort sine krav til tjenester gjeldende. De har vært lite i fokus når utvikling av tjenesteapparatet har vært diskutert, og det er svært lite skrevet eller utredet om denne gruppens behov. Det har likevel vært mulig å oppsummere de mer praktiske erfaringer i omsorgen av samiske eldre, i første rekke basert på erfaringer fra samiske sykepleiere.

Realiteter for eldre samer er at deres språk, kultur og levemåte er blitt tatt lite hensyn til både i hjemmesykepleien og på institusjon. Dette gjelder både områder der man ikke har vært kjent med at det lever samer, og i områder der samene er i flertall.

Vi vil her forsøke å gi noen holdepunkter for en forståelse av samiske eldres situasjon, en skisse av generelle tiltak som kan gjennomføres for å bedre omsorgen for samiske eldre, vil vi gå inn på mer konkrete forslag til tiltak på de forskjellige nivåer.

7.2 Samiske eldres situasjon

I en gjennongang av samiske eldres situasjon, vil vi spesielt se på betydningen av samisk kulturbakgrunn og fornorskning, situasjonen til samiske aldersdemente, og til samiske eldre på institusjon.

Samisk kulturbakgrunn og fornorskning

I det gamle samiske samfunnet var det slekten som tok seg av sine eldre, syke og funksjons- hemmede. Slekten har vært av stor betydning, og det samiske samfunnet har tradisjonelt hatt sosiale institusjoner som sikret at de fleste kom innenfor sikkerhetsnettet for omsorg. En samfunnsutvikling med en overgang fra husholdsøkonomi til markedsøkonomi har ført til endringer i samfunnsstukturen i de samiske områder som har skjedd raskere, på et senere tidspunkt, og kanskje med større sosiale konsekvenser enn i Norge forøvrig.

Dagens samiske eldre har opplevd en tid med fornorskning da samiske normer og verdier er blitt lite verdsatt og endatil sett ned på. Det samiske kunne oppfattes som mindreverdig også av samene selv. For å bli akseptert og verdsatt prøvde samene å opptre som nordmenn på norske premisser. Dette var lettest ute ved kysten, med skjedde også i innlandet. Noen prøvde også å gjemme seg i en finsk identitet. Der det skjedde en desentralisering til norske tettsteder fra samiske områder, kunne det være lett å la språket bli igjen når man flyttet. Å prøve å rette seg etter nordmenns adferdsnormer falt ikke heldig ut. Underlegenhetsfølelsen hang igjen, for det var ikke mulig helt å fortrenge sin samiske bakgrunn.

Språket forteller om menneskers identitet, personlighet, verdier og bakgrunn, og er et viktig middel til kontakt. Det har vært forventet at samer skal kunne to språk, og norsk har vært det offisielle språket som alle skulle kunne. Å be om tolk eller bruke samisk har vært å innrømme dårlige språkkunnskaper og å tilkjennegi en samisk identitet, hvilket ikke alltid har vært ønskelig. Samiske eldres respekt for autoriteter, og den takknemlighet de føler over de gode levekårene i dagens samfunn, gjør også at denne gruppen stiller svært få krav om særskilte tilbud innen eldreomsorgen.

Den nyere tids sentralisering og tettstedsutvikling har flere steder fungert slik at de pårørende til dagens eldre er flyttet til byer og lokale sentra. Kvinnene har arbeid utenom hjemmet, og familiebåndene svekkes. De samiske eldre har mindre støtte i miljøet der de bor, og de har reduserte muligheter til uformell omsorg innen familien. Dessuten har både geografiske avstander og fornorskning ført til mindre språklig og kulturelt fellesskap mellom generasjonene i de samiske områder.

Den samiske familien og ansvarsfordelingen mellom familiemedlemmene har tradisjonelt vært annerledes enn i de ikke-samiske familiene i Norge. Det har vært en svært positiv holdning til de eldre i det samiske samfunnet. Den yngre generasjon har hatt stor respekt for de eldre, og for deres kunnskaper om forholdet mellom mennesker, dyr og natur. De eldre er vant med dette, og vil selv ønske å følge de regler for adferd som de er opplært til og som gjelder i deres miljø. Slektskap er også en viktig faktor i det samiske samfunn, og er en vesentlig del av rammen rundt samers identitet. I samiske samfunn deles slekta bl.a. i aldersgrupper. Det er f.eks. forskjellige benevnelser på foreldrenes søsken, alt etter om de er eldre eller yngre på fars eller mors side. Man legger stor vekt på forgreininger av slektninger. Det legges større vekt på fjerne slektninger og på tilknytninger gjennom giftemål enn hva nordmenn er vant med. Gudforeldre er et viktig ledd i slektsforholdet til et barn, men også til barnets foreldre. En samisk eldre kan f.eks. være sterkt knyttet til sin gudsøster, som er en vanlig slektskapsbetegnelse i samisk terminologi. Samiske eldre kan altså ha en annen oppfatning av hvem som er nærmeste pårørende, og det kan være andre og flere personer enn det vi vanligvis regner med i det norske helsevesenet. Den eldre mister ikke bare kontakt, men også sin rolle i slekta, samt den respekten vedkommende er vant med å bli møtt med som eldre i sitt eget miljø. Mangel på daglig kontakt med familie og naboer kan sammen med lite relevante og meningsfylte aktiviteter være en trussel for den eldre som i det lange løp kan føre til depresjon og tilbaketrekning, og indirekte også til fysiske lidelser.

For samer som har levd et langt liv i nær kontakt med naturen, og som har innrettet seg etter vær og vind og reinens behov, er frihetsidealene nær knytta til å være ute og til selv å bestemme hvor og når. Å tape denne friheten, er for dem å tape en av de viktigste menneskerettighetene. Den samiske eldre kan ha et noe annet forhold til liv og død enn hva man forventer ut fra en vestlig, norsk tenkemåte. Et kvalitativt godt liv med viktige funksjoner i famlien og nær kontakt med barnebarn kan være viktigere enn et mål om et langt liv i seg selv. Den samiske forståelsen av kropp og psyke er hos de eldre fortsatt sterkt knyttet til de gamle samiske kulturtradisjoner. Her er det ikke alltid samsvar med den vestlige medisinske forståelse.

Erfaringer viser at den betydningen samisk kultur og miljø har for de eldre kan overraske et pleiepersonale som ikke kjenner den samiske pasientens bakgrunn. I institusjoner kan det derfor oppstå uventede problemer med et ettspråklig norsk personale. I områder hvor alle innbyggere tilsynelatende behersker norsk språk, må man være spesielt oppmerksom på dette. Det finnes altfor mange eksempler på situasjoner hvor samisk språk og kulturbakgrunn ikke er blitt forstått eller tatt tilstrekkelig hensyn til, særlig på institusjoner. Samisk kan ha vært hjemmespråk, og brukes som uformelt institusjonsspråk pasienter imellom, uten at personalet er oppmerksom på det. Et eksempel kan belyse dette. Under en gudstjeneste på et pleiehjem i kyst-Finnmark ble presten etterhvert klar over at to av pasientene sang salmene på samisk. Da han snakket med de på samisk, innrømmet de noe motvillig at samisk var deres hjemmespråk. Etterhvert viste det seg at omtrent halvparten av pleiehjemmets pasienter hadde samisk som daglig språk, uten at personalet var oppmerksom på dette.

Situasjonen for samene i omsorgsapparatet har også vært preget av fornorskningssituasjonen. Her finnes det mange eksempler. Man kjenner til tilfeller fra samiske kommuner der pleiepersonellet snakker norsk med samiske eldre som ligger for døden med den begrunnelse at vi er jo i Norge. Eller tilfeller hvor pleiepersonell med samisk bakgrunn ikke snakker samisk til de samiske eldre av hensyn til den norske delen av personellet som ikke forstår samisk. Selv elementære kunnskaper i samisk har vist seg å være av stor hjelp i kommunikasjonen mellom pleier og pasient. Det finnes eksempler på at pasienter som var karakterisert som urolige, har utsatt toalettbesøk til de samisktalende pårørende er kommet på besøk. Enkle samiskkunnskaper vil hjelpe pleiepersonalet til å forstå pasientens mest elementære behov. Det vil motvirke uro hos pasienten, som dessuten vil oppleve en respekt hos pleiepersonalet for sin egen kultur. Bruk av tolk i omsorgssituasjoner bør være en nødløsning, og krever dessuten en spesiell kompetanse av både pleier og tolk.

Aldersdemens og tospråklighet

Aldersdemente pasienters adferd er ofte preget av uro, forvirring og vandring, utagering eller innadvendthet. Demens betegnes som en tilstand av svekket mental kapasitet hos en eldre person, og omfatter en reduksjon i psykologiske prosesser som oppfattelsesevne, læring og tenkning. Demens er således kjennetegnet av en langsom, men jevnt tiltagende forringelse av evnen til å fungere i den alminnelige hverdagstilværelsen. Det foregår en gradvis reduksjon av psykiske egenskaper og funksjoner, ofte fra 65—70- årsalderen. Denne utviklingen skjer gradvis med store individuelle variasjoner. Symptomene viser seg ofte som manglende interesse for omgivelsene, og ved en svekket hukommelse. Personligheten kan gjennomgå visse forandringer. Nærhukommelsen svekkes først. Det sist innlærte glemmes først, mens det som er fjernt og innarbeidet i yngre alder (fjernhukommelse) fortsatt kan være intakt. Noen pasienter er klar over hullene i sin hukommelse, og prøver å skjule dette. Den begrensede kommunikasjonen og følelsen av utilstrekkelighet gjør at de eldres selvbilde blir dårligere. For samiske demente eldre som har vokst opp med samisk som hjemmespråk, og har lært norsk som annet språk, vil samisk språk igjen bli det alminnelige, daglige språket. Likeledes øker de eldres behov for omgivelser som oppleves kjent ut fra deres samiske bakgrunn, for å kunne orientere seg.

Demensutvikling påvirkes altså av fysiologiske forandringer i hjernen, personens psyke og sosiale faktorer. Blant sosiale faktorer er omgivelsenes holdninger til de eldre. Disse holdningene kan være med på å skape en raskere aldring, og øke behovet for institusjonalisering, eller øke omsorgsbehovet i institusjon. Den følelsen av utilstrekkelighet som svikten i hukommelsen skaper, gjør at de eldres selvbilde blir dårligere.

Mange av de gamle samene i dag er tospråklige. Ved demensutvikling vet vi at kommunikasjonsproblemer forverres når omgivelsene og hjelperne mangler kunnskap om de gamles tidligere liv, relasjoner o.l. Når så den gamle oftere og oftere blander samisk og norsk språk uten å bli forstått, kan man lett skjønne at det må skape både frustrasjon, uro, utrygghet og andre psykiske reaksjoner.

Når helsevesenet både i og utenfor institusjoner er befolket av mennesker som bare snakker norsk, så kan dette medføre at de samiske pasientene blir sett på som langt dårligere enn de i virkeligheten er. Man må også ta med i bildet at de samiske eldre kan ha sterke idealer om et fritt liv i naturen, og at dette sammen med den respekten for de eldre som de forventer å bli møtt med, kan gjøre det vanskelig for samiske eldre å forholde seg til det tjenestetilbudet som ligger inne i omsorgsapparatet, og øke følelsen av utilstrekkelighet. Den aldersdementes sårbarhet for andres holdninger, og opplevelse av seg selv som svak og inkompetent, kan således forsterkes i møtet med det norske omsorgssystemet. Dette er en kulturkollisjon som har vært lite påaktet.

Når de eldre får problemer med å orientere seg i forhold til tid og sted, alminnelige hendelser og personlige forhold, kan de bli usikre og mistenksomme overfor omgivelsene. Mange kan bli døgnville. Kommunikasjonsproblemer kan oppstå når konsentrasjonsevnen svekkes, og språkforstyrrelser utvikles. Pasienten kan glemme alminnelige ord, og erstatte dem med andre ord med et annet innhold som forandrer den tilsiktede meningen. Talen kan også bli utydelig og uforståelig. Når språket blir mer preget av samiske ord og begreper, kan den virke enda mer uforståelig for et norsk pleiepersonale. Personligheten kan også forandre seg under demensutvikling. Det blir ofte et stadig mindre område hvor den demente føler seg trygg, og behovet for sikre referanser til egen kulturbakgrunn øker. Noen eldre har uttrykt dette slik: Når vi blir gamle og glemske, da kommer samiskheten ihvertfall til syne. Den lar seg ikke skjule da. Eksempelvis kan de pårørende ha fått beskjed om at pasienten bare roter og snakker tull. Det har da gjerne vist seg at vedkommende var glemsk, men snakket utmerket samisk med de samisktalende besøkende. Pasienten har virket helt klar, men har klaget over at det ikke har vært noen å snakke med. Det kan virke svært nedverdigende dersom de ansatte ikke er klar over at pasienten snakker et eksisterende språk.

Samiske eldre i institusjon

Gruppen av institusjonsbeboere er ikke den samme som for 6—8 år siden. Det regnes med en større andel aldersdemente og pleietrengende pasienter. En stor andel eldre på institusjon preges av aldersdemens.

Blant de aldersdemente i institusjon finnes det pasienter med større avvik, spesielle adferdsavvik, og rastløse og vandrende pasienter som har behov for særskilte stimuleringstiltak, og vanskelig kan innpasses i vanlige sykehjem uten at det går ut over trivselen til de øvrige pasientene.

Institusjoner er som hovedregel blitt lagt opp etter samme modell over hele landet. Dette innebærer at også i de samiske områder bærer institusjonene preg av norsk tenkemåte med vekt på norsk som hovedspråk og formidling av norske kulturtradisjoner. Det tas ikke særskilte hensyn til samiske normer og verdier, og det er ingen spesiell utforming av miljøet eller tilrettelegging av aktiviteter ut fra samiske kulturtradisjoner, eller andre hensyn til samiske eldres behov.

Det fysiske og sosiale miljøet i institusjonene bærer som regel lite preg av pasientenes språklige og kulturelle bakgrunn. Store uoversiktlige korridorer, rom med mye mennesker, gjenstander som bare er til pynt, møbler og ting som det ikke er knyttet aktiviteter til, virker fremmed for de fleste eldre samer. Det gjelder både fellesrom, aktivitetsrom og aktiviteter. De fleste samiske eldre er vant med at alle aktiviteter er samlet i et rom i hjemmet, gjerne kjøkkenet. Tidligere kunne det også være gamme eller lavvo (sametelt). Personalet i en institusjon følger i store trekk faste rutiner med lik behandling av alle pasienter. Personellmangel kan gjøre det vanskelig å imøtekomme de forskjellige pasientgruppenes behov. Det er institusjonens regler og normer som gjelder. Døgnrytmen kan avvike sterkt fra hva de eldre er vant med. Overgangen til institusjonslivet kan være svært vanskelig for de samiske eldre. De kommer til et fremmed miljø, hvor språk, mat, klær, vaner og rutiner er ukjent, og kan oppleve at alt skjer i stor hastighet, på et ukjent språk, og med mange fremmede mennesker. Å komme på institusjon kan for samiske eldre føre til en ganske stor grad av fremmedgjøring og isolasjon. For en aldersdement pasient med samisk bakgrunn kan institusjonslivet bidra til å forverre sykdommen. Evnen til å fungere i dagliglivet vil kunne avta, og pleiebehovet øke.

Eldre pasienter i samiske områder kan sjelden norsk så godt at de kan fortelle om sine behov og sine plager. Det er erfaringer for at pleiere eller leger ikke får pasientene til å samarbeide ved undersøkelser eller ved toalettbesøk fordi pasienten har vært usikker og ikke forstått hva som skulle skje. Det er for eksempel ikke uvanlig at besøkende pårørende eller andre pasienter må tolke mellom lege eller pleier og en pasient.

De eldres problemer med ikke å bli forstått kan belyses gjennom begrepet katastrofeadferd eller katastrofereaksjon, som er viktige begreper i aldersdemensomsorgen. Et eksempel kan belyse hva som menes med dette. En gammel kvinne var kommet på institusjon. Det var en stille og beskjeden dame som var selvhjulpen, men noe glemsk. Ut på ettermiddagen begynte hun å bli tiltagende urolig og ville reise hjem. Hun ble sint og virket irritert når betjeningen spurte om hun skulle på toalettet. Hun ville ikke noe, uansett hva de foreslo, og ble bare mer og mer rastløs. Til slutt kom en av pasientene og fortalte at den nye pasienten hadde tisset bak døra. Det viste seg at betjeningen den dagen ikke behersket samisk. Ved flere anledninger oppstod det lignende situasjoner ved den samme institusjonen når en ren norsktalende betjening var på vakt. Dette var en svært slitsom situasjon for alle pleierne.

Kommunikasjonen mellom norsktalende sykepleiere og samisktalende aldersdemente pasienter er avgjørende for hvordan den eldre trives på institusjon, og for hvordan behandling og tiltak for den eldre fungerer. Det har vært lite fokusert på dette. God samhandling mellom sykepleier og pasient forutsetter at sykepleieren har innsikt i og forstår pasientens språk, kultur og levemåte. Det er spesielt viktig for sykepleieren å tolke pasientens adferd når språkferdighetene avtar. Da blir det desto viktigere å forstå pasientens behov, og å bygge opp et godt tillitsforhold som grunnlag for samhandlingen. Dette gjelder særlig i forhold til den aldersdemente, som er særlig var overfor ikke-verbale signaler. Konsekvensene kan bli at pasienten ikke får den behandling vedkommende har krav på, og at sykepleieren ikke får kontakt med pasienten.

Den samhandlingen som et pleiepersonale med samisk bakgrunn har med de samiske eldre bygger på en felles bakgrunn, kulturelt, språklig og geografisk. I tillegg til det rent språklige, kommer forhold som at samiske pleiere lettere ser hvilke belastninger overgangen fra et liv knyttet til naturens vekslinger gjennom reindrift, fiske eller høsting av naturens ressurser til et liv i institusjon kan være for de eldre. Dette er en kunnskap som ikke er systematisk nedfelt, og som må komme mer fram som en ressurs til bruk for de eldre og for institusjonene.

7.3 Tiltak som fremmer stabilitet og stimulering i omsorgen av samiske eldre

De samiske eldre bør møtes av et pleiepersonale og en institusjonskultur som tar hensyn til den eldres behov for å ha referanser til samisk språk og kultur i sitt nærmiljø. Samiske pasienter bør i størst mulig grad ha samisktalende sykepleiere. Iallefall bør sykepleierne kunne elementær samisk, og ha grunnleggende kunnskaper om samisk kultur, og om det distriktet de eldre samene kommer fra. Det kreves også kunnskaper i bruk av tolk, dersom tillitsforholdet til pasienten skal beholdes, og kommunikasjonen bli god.

Målet i den daglige omsorg og pleie må være å finne fram til de samiske pasientenes behov og ressurser. Dette er nesten umulig uten kjennskap til det samiske samfunnet og de eldres bakgrunn og situasjon. Dersom ikke miljøet blir tilrettelagt for dem, vil de eldres forvirring og desorientering øke, og de vil bli enda mer avhengig av hjelp til daglige gjøremål. Miljøet i en institusjon bør kunne tilrettelegges i samarbeid med de samiske eldre selv. De eldre kan ha mange ideer for å skape et mer kjent og hjemlig miljø, og det vil bli lettere å kompensere der de enkelte pasientene ikke selv mestrer sine behov.

Det bør tas spesielle hensyn til de samiske eldre som egen gruppe, og til at åndsfriske og aldersdemente samiske eldre har forskjellige problemer og behov med forskjellige typer tiltak. Det må bl.a tas hensyn til at de aldersdemente pasientenes problemer er av en slik art at de krever en spesielt tilrettelagt pleie.

Aldersdemens kan ikke helbredes. Men det er holdepunkter for at symptomene lar seg bremse. Det er dette som må ivaretas i pleie og omsorg av aldersdemente pasienter. Det innebærer at pleierne må arbeide med sine egne holdninger til pasientene til daglig. De eldre er verdifulle mennesker og har krav på respekt til tross for sine reduserte funksjoner. Det må legges vekt på pasientenes ressurser i omsorgen, ikke bare de sider som er problematiske.

Pasientene må selv ivareta så mye av sin egenomsorg som mulig. Et samarbeid med de pårørende er viktig for et godt behandlingsopplegg. Et trygt og tillitsfullt forhold mellom pasienter og personale er en forutsetning for å trekke fram pasientenes ressurser. Utviklingen av et negativt selvbilde motvirkes ved å stimulere de funksjoner som fortsatt er intakt. Den nedbrytingsspiralen som både demente og andre eldre lett kan komme inn i, må erstattes av en oppbyggingsspiral. Dette innebærer å gi pasientene muligheter til å klare ting selv, øke deres selvtillit og selvfølelse, arbeide for at avhengigheten til personalet og andre gradvis avtar, og stimulere til økt aktivitet og medbestemmelse.

Stabilitet og stimulering er to hovedpillarer i behandlingen av aldersdemente pasienter, og sykepeietiltakene bør bygges opp rundt dette. Med stabilitet menes at tilværelsen rundt pasientene bør være mest mulig slik de har innrettet seg gjennom årene, både når det gjelder menneskelige kontakter og fysisk miljø. Demente pasienter har et forhold til det som er kjent. Med stimulering menes aktiviteter som tar sikte på å opprettholde pasientens funksjonsnivå.

For å ivareta størst mulig stabilitet må det planlegges i forhold til hver enkelt pasients omgivelser, rutiner og kontakt med andre. Kjente gjenstander fra pasientens eget hjem og miljø øker følelsen av trygghet på en institusjon. Pleierne må ha mest mulig kunnskap om pasientens bakgrunn for å skape best mulig kontinuitet med hjemmet og hjemmiljøet, og for å skape trygge omgivelser for den aldersdemente. Likeledes må pleierne skaffe opplysninger om aktiviteter som pasienten har holdt på med da vedkommende har vært funksjonsdyktig. Demente pasienter har problemer med å forholde seg til for mange menneskers vaner og væremåter. Det bør derfor ikke være for mange som tar seg av denne pasienten.

F.eks. ved å konstatere: Målet med omsorgen må være å legge til rette for et miljø og adekvate tiltak som får fram de samiske pasientenes ressurser bl.a. ved å ta hensyn til deres språk- og kulturbakgrunn. Presisere: både hjemmebasert omsorg og institusjon. Hvilke sykepleiertiltak vil kunne sikre målsettingen om stabilitet og stimulering i omsorgen for de samiske alderdemente, og hvordan skal disse sykepleiertiltakene kunne gjennomføres på en best mulig måte for de samiske eldre? De vil kunne medvirke til forebygge helseskader og sosial isolasjon, og til å bedre evnen til å mestre dagliglivets oppgaver hos de eldre.

• Egne enheter

• Primærsykepleie

• Miljøterapeutiske tiltak

• Identitetsbevarende tiltak

• Realitetsorientering

• Gruppeaktiviteter

• Bruk av de eldres egen medvirkning

• Bruk av pårørende som ressurs

Egne enheter for samiske aldersdemente pasienter

Et ustabilt miljø øker forvirringen, og virker antiterapeutisk på aldersdemente pasienter. De eldre trenger nærhet og kontakt med andre mennesker i et stabilt og oversiktlig miljø for å fungere best mulig. Det spiller også inn at samiske eldre har referanser til et samisk samfunn som er fremmed for sykepleiere med en annen kulturbakgrunn. Målet med omsorgen må være å legge til rette for et trivelig og positivt miljø som får fram de samiske pasientenes ressurser bl.a. ved å ta hensyn til deres språklige og kulturelle bakgrunn. Egne enheter kan generelt være en god løsning i pleien av eldre med samisk bakgrunn, men det vil spesielt være viktig i forhold til samisktalende og tospråklige aldersdemente på grunn av deres språklige situasjon.

En definisjon av skjermet enhet for aldersdemente kan være et bo- og behandlingstilbud på et forsvarlig nivå til en gruppe pasienter, som trenger kontinuerlig, langvarig, bevisst og stabil innsats for å fungere nær opp til den grense de organiske hjerneskader setter. En skjermet enhet for samisktalende aldersdemente bør ha samisktalende personell med kunnskaper om samisk kultur og samfunnsliv. Hovedtilbudet til demente pasienter må være å observere demensutviklingen, og å iverksette rehabilitering for å opprettholde eller bedre funksjonsevnen ut fra et mål om stabilitet og stimulering i omsorgen.

En skjermet enhet må utvikles med det for øye å gi den samiske pasienten et fullverdig liv, trivsel og trygghet i et aktivt, stimulerende miljø. Dette kan i praksis gjøres på flere måter. Miljøet må støtte opp under hjemmevante aktiviteter. En riktig tilrettelegging av et mindre fysisk miljø vil støtte opp under identitetsstyrking og realitetsorientering hos pasienten. Pasientene må kunne assosiere seg med ting som er kjente, og de bør kunne delta i aktiviteter selv der dette er mulig.

Interiøret bør knyttes til en samisk, kjent tilværelse. Pasientenes rom kan innredes med deres egne møbler og ting. Rommene kan merkes med navneskilt på samisk, og bruksting fra pasientenes hjemmiljø plasseres i oppholdsrommene.

Det bør være sammenheng i rutinene rundt den enkelte pasient, og det bør tilstrebes individuelle daglige rutiner som iallfall i et visst monn tar hensyn til vaner fra pasientens eget hjemmiljø. Opprettholdelse av pasientenes daglige rutiner virker inn på deres stabilitet. Det er et langt sprang fra å utføre gjøremål i fisket eller i reinflokken til de faste rutiner i en institusjon. Derfor er det en trygghet for pasienten at rutinene legges opp slik at de ligner mest mulig på hjemmesituasjonen. Det bør være en kontinuerlig kontakt med pleiere med innsikt i samisk språk og kultur. Personellet bør være fagutdannet og samiskspråklig, og de bør ha samisk kulturkunnskap. Det er viktig at det er nært samarbeid med de øvrige institusjoner i kommunen, bl.a. for å utnytte kapasiteten best mulig.

Behovet for en egen enhet må vurderes i hver enkelt kommune ut fra forekomsten av aldersdemens, språklige, kulturelle og sosiale forhold i hver enkelt kommune, og ut med utgangspunkt i en viss standard, på linje med det som er skissert her.

Primærsykepleie

I en vanlig avdeling kommer pasientene i kontakt med et stort antall personer, som forholder seg til andre på forskjellige måter. Demente pasienter kan lett bli forvirret og urolige av å tilpasse seg mange forskjellige personers rytmer og vaner.

Primærsykepleie innebærer at et begrenset antall personer blant personalet har hovedansvaret for omsorgen og kontakten med den enkelte pasient. Primærsykepleie gir muligheter for å ivareta kontinuitet, stabilitet og individuell pasientomsorg. Når pasientene opplever at det er de samme menneskene som omgir dem til daglig, utvikler de en større trygghet. Primærsykepleie bør kunne praktiseres slik at den sikrer de samiske pasientene en kontinuerlig kontakt med et samiskspråklig personell.

Primærsykepleie bør kunne være en hjørnesten i utprøving av tiltak for samiske eldre, fordi den vil gjøre det lettere å forstå og ta hensyn til pasientenes kulturelle bakgrunn, og å bygge opp en trygg kommunikasjon basert på samisk språk. Det gir større forutsetninger for å finne fram til de samiske pasientenes ressurser og begrensninger, og å utarbeide gode stimuleringstiltak for denne gruppen. Det er lettere for primærsykepleier å bli kjent med pasientene, å få et bilde av deres kapasitet, og å legge til rette for mer individuelt tilpassede opplegg. Det blir lettere å finne fram til rutiner som ligner på hjemmesituasjonen, og som skaper stabilitet for pasienten. Kjennskapet til pasienten gjør det også lettere å trekke inn andre faggrupper. Primærsykepleier vil lettere kunne opprettholde kontakt med pasientens sosiale nettverk; familie, venner og omgangskrets. Det vil bidra til å gjøre situasjonen mer stabil for pasienten og det vil gjøre det lettere å finne fram til og legge opp sykepleietiltak i samarbeid med familie og nærmillø. Utviklingen mot et mer åpent system med dagpasienter eller nattpasienter på institusjon, åpner også for nye muligheter i kommunikasjonen mellom hjem, familie og institusjon.

Noen institusjoner velger en organisasjon med primærgrupper som har ansvar for den enkelte pasient, for utforming av pleieplanen, og som følger pasienten ved overføring til sykehus, etc. Det kan være en løsning å knytte en organisasjon av primærgrupper til et nettverk for fleksibel bruk av samisk språk- og kulturkompetanse i samiske kommuner og institusjoner.

Primærsykepleie er lettest å gjennomføre med et stabilt personale, noe som kan være et problem i ukantområder med samisk befolkning. Erfaringer tilsier imidlertid at et system med primærsykepleie kan medvirke til at personellet arbeider mer bevisst, og lettere kan se resultater og finne mening i arbeidet. Det kan dessuten fungere som en motiverende faktor for et personell med samisk bakgrunn at det arbeides med å ta hensyn til deres eldre.

Undervisning av hele personellet vil ofte være nødvendig for å skape et felles utgangspunkt for å forstå den aldersdemente pasientens adferd. De bør få tilbud om undervisning og veiledning i samisk språk og kulturkunnskap, og om tospråklighet og aldersdemens. Det bør prioriteres å praktisere primærsykepleie i en egen enhet for samiske aldersdemente pasienter. Primærsykepleie vil få en egen enhet for denne gruppen til å fungere best mulig, og vil sikre en best mulig utvikling av sykepleietiltakene.

Generelt bør en enhet hvor primærsykepleie praktiseres i forhold til samiske pasienter kunne fungere som en base for å utvikle kulturelt tilpassede sykepleietiltak.

Realitetsorientering

Realitetsorientering benyttes i behandlingen av desorienterte og forvirrede pasienter. Det innebærer en bevisst og systematisk orientering av pasientene i forhold til tid og sted og praktiske realiteter. Det er høstet svært positive erfaringer med realitetsorientering som tiltak for eldre pasienter. Hensikten med slike tiltak er å øke pasientenes trygghet og tillit til omgivelsene og motvirke isolasjon, og å bedre orienteringsevnen og selvoppfattelsen både hjemme og i institusjoner.

Realitetsorienterende hjelpemidler for samiske eldre kan være svært enkle. Det er teknikker for å bringe realitetsorienteringen inn i det vanlige, daglige samværet med pasienten. Merking og innredning av rom, navneskilt, realitetsorienteringstavler, med opplysninger om måltider, dato, osv. Klær og bruksting som er kjente for pasienten kan minne om årstiden og om tidligere liv og aktiviteter.

Markering av årstider og høytider kan være viktige hjelpemidler i forhold til pasientenes hukommelse, og mye av avdelingens aktiviteter kan knyttes til dette. Realisering av sesongbundne samiske aktiviteter som duodji (samisk husflid og håndverk), bærplukking, sanking av sennagress og forskjellig slags mattilberedning vil bidra til å styrke pasientenes orienteringsevne.

For samiske eldre er det enkelt å finne aktiviteter knyttet til de forskjellige årstider. Om høsten kan man skjære og banke sennagress, henge det til tørk og ta det inn når det er tørt. Heldagsturer kan arrangeres for bærplukking. Frisk luft og fjellkaffe kan være like viktig som bærplukkingen. De eldre bør ha mulighet for å dra til slaktegjerdet under reinslaktingen, der dette passer. Her kan de treffe kjentfolk og samle skinn og horn til duodji. De kan spikre skinnene opp til tørk, og de kan sanke riktig ved til fyring i lavvo. De kan også besøke fiskeplassene ved elvene og fjordene. De eldre får felles opplevelser å snakke om, det knyttes bånd til tidligere tider, og språket blir aktivert. I institusjonen kan de bake brød i gryte, koke kjøtt, bearbeide skinn, og hogge ved. Om vinteren og våren kan kjøtt henge til tørk og saltes. Om våren og sommeren kan de eldre besøke reinflokken og delta i kalvemerkingen. Da er det også tid for større duodji-arbeider som må skje ute.

Årstider og kirkehøytider hører sammen. De fleste samiske eldre har tradisjoner med å gå til kirken i høytidene. Kirken var møtested for samene i påsken. Realitetsorienterende tiltak kan knyttes til lokale tradisjoner eller vaner, og vil variere mellom de forskjellige samiske distrikter og lokalsamfunn.

Det må være et mål å finne fram til tiltak som fungerer realitetsorienterende i institusjoner og i hjemmesykepleien for de samiske eldre i samiske kommuner.

Identitetsbevarende tiltak

Målet med identitetsbevarende tiltak må være å bevare identiteten og å styrke følelsen av å være respektert med andre verdier enn hva eldreomsorgen og institusjonen ellers formidler. Identitetsbevarende tiltak for samer i institusjon kan være svært enkle, og trenger ikke medføre store kostnader. De bør imidlertid utvikles ut fra kjennskap til den lokale samiske kulturen, og ut fra pasientenes bakgrunn og forutsetninger, både i den hjemmebaserte omsorg og i institusjon. Identitetsbevarende tiltak vil langt på vei kunne innebære det samme som realitets- orienterende tiltak, men de vil gå lenger i å støtte opp under pasientens samiske identitet, og krever en mer inngående kulturell kompetanse hos personellet. Det dreier seg likevel fortsatt om enkle tiltak som å tiltale pasienten med riktig samisk navn, og å la pasienten uttrykke seg gjennom ytre ting som samiske klær og bruksting. Identitetsbevarende tiltak vil være alt som bidrar til å opprettholde personligheten, som vekker minner fra fortiden, og som skaper trygghet og gjenskaper følelser, og som gir den eldre mulighet til et meningsfylt liv. Dette må skje så langt det er praktisk mulig, og etter pasientenes ønske.

Navnet oppleves og erfares av mange samer som en viktig del av deres identitet og personlighet. Å tiltale den samiske pasienten med det navnet vedkommende bruker på seg selv, krever imidlertid kjennskap til samisk språk og samiske omgangsformer. I dag brukes samiske navn gjennomført, f.eks. skrives barnas navn nå ofte på samisk i kirkebøkene. Eldre samer kan ofte har to navneformer, et offisielt og et personlig navn. Ifølge den samiske navneskikken bruker man fornavn, etternavn og slekstnavn. F.eks. kan et barn bli kalt opp etter bestefaren, Niillas (Nils). Hvis fars navn er Jovnna (John), blir den samiske navneformen Niillas Jovnna Niillas. Den offisielle norske navneformen, Nils Johnsen, er fremmed for det samiske samfunnet. Å bli tiltalt med det personlige navnet vil kunne forsterke den eldres identitet, det vil bremse identitetstap og ytterligere forvirring, og det vil vise respekt for den gamle. En eldre same vil også kunne forbinde det offisielle navnet med myndighetsutøvelse, hvilket kan forsterke tendenser til å ville trekke seg tilbake. Det personlige navnet bør brukes i størst mulig grad også i journaler og kardex. Man må også være oppmerksom på at samiske trebokstaver kan brukes til merking av pasientenes rom og eiendeler. Tidligere ble trebokstaver brukt til å merke bjørnehi, fiskegarn, etc. I dag blir de for det meste brukt til å hårmerke rein før reinen blir øremerket. Bruksting, husflidsgjenstander og klær blir også merket med trebokstaver.

Mange eldre samer har bare brukt tradisjonelle samiske klær. I eldreomsorgen bør sykepleierne ta initiativ til å skaffe samiske klær som pasienten trenger. Pasienten blir mer selvstendig når vedkommende har kjente klær som han eller hun vet hvordan man skal ta på.

Pleierne må trenes i å tilpasse aktivitetene til pasientenes behov og forutsetninger. Ved gjennomgang av forskjellige duodji-aktiviteter vil pleieren kunne spørre om og selv se hvilke aktiviteter pasientene har vært med på tidligere, slik som koftesying. En dement pasient kan f.eks. ha god teknikk med å sy koftekantbånd (holbi). Et annet eksempel er en eldre kvinne som, etter at man hadde gjort det klart for henne at det var tillatt å joike, joiket en av guttene hun kjente i sin ungdomstid. Dette virket positivt på hennes trivsel. Her viste personalet respekt og forståelse for pasientens kultur ved at de formidlet kontakt med en lokal joiker.

Sykepleieren må samle opplysninger i pleieplanen om pasientens bakgrunn og ressurser, slik at andre pleiere kan ta hensyn til vedkommendes vaner og interesser i tilrettelegging av aktiviteter som er kjent for vedkommende. De forskjellige institusjoner bør summere opp og utveksle de erfaringene som gjøres med de forskjellige aktiviteter for samiske eldre.

Miljøterapeutisk tilrettelegging

Miljøterapi er definert som en systematisk og gjennomtenkt tilrettelegging av miljøets psykologiske, sosiale og materielle/fysiske betingelser i forhold til individets og gruppens situasjon og behov. Hensikten med miljøterapi for eldre er å fremme deres muligheter til læring, mestring og personlig ansvar.

En kjent og hjemlig atmosfære kan bedre pasientenes funksjonsnivå. En slik tilrettelegging må bl.a. få konsekvenser for valg av fysiske omgivelser og av aktiviteter i institusjoner i samiske områder. Miljøterapitiltak må bygges opp rundt pasienten under hensyn til vedkommendes forutsetninger. Hovedprinsippet er å stimulere de funksjonene som pasientene kan nyttiggjøre seg. Miljøterapeuten må lete fram ressurser og aktiviteter som pasientene har hatt glede av tidligere, og ta utgangspunkt i disse når det bygges opp stimuleringsopplegg for pasienten. Slike prosesser forutsetter kjennskap til samiske eldres behov og kulturelle forutsetninger. Dessuten må den terapeutiske tilretteleggingen stadig vurderes og tilpasses etter som pasientens behov endrer seg.

For å nå målet med miljøterapi, vil pleiepersonalet være avhengig av et tverrfaglig samarbeid hvor flere faggrupper deltar i pasientomsorgen. For en gruppe eldre vil ergoterapeuten være sentral, for en annen gruppe psykiatrisk sykepleier. Et nært samarbeid mellom sykepleier og andre faggrupper bør være basis for utvikling og iverksetting av stimuleringstiltak som passer hver enkelt pasient. Et slikt samarbeid åpner også for å trekke inn kulturell og språklig kompetanse ut fra pasientenes behov.

Gruppeaktiviteter

Gruppeaktiviteter er mye brukt som behandlingstiltak, særlig i institusjoner. Gjennom gruppeaktiviteter og samvær kan man stimulere flere pasienter samtidig, i tillegg til at gruppen ivaretar en sosial funksjon.

Skal gruppeaktivitetene lykkes for samiske eldre, må de være tilrettelagt slik at de kan delta fullt ut og ha nytte av samværet. Aktivitetene må ha betydning for pasientene, og de må bygge på kjennskap til hver enkelt pasient, så vel som generell kunnskap om denne gruppen eldre. Oppleggene vil måtte variere i forhold til forutsetningene hos hver enkelt pasient, og ta hensyn til hva som fungerer i den aktuelle gruppen av pasienter. For å finne fram til relevante gruppeaktiviteter for samiske eldre, så kan det være en strategi å ta utgangspunkt i den mestringsevne de har i sitt hjemmiljø, og hvilke aktiviteter de er opptatt av der. Det kan sees som en del av kompetanseoppbyggingen hos pleiepersonellet å gjøre seg kjent i pasientens hjemmiljø. Forskjellige former for samisk husflid (duodji) vil være en naturlig gruppeaktivitet for samiske eldre. Her kan det også være naturlig å trekke inn en duojar (samisk husflidsutøver) for å realisere aktiviteter. Han vil ut fra sin kunnskap også kunne bidra med å lete fram spesielle ferdigheter hos de eldre. Gruppeaktiviteter i institusjon kan være sosialt samvær knyttet til daglige aktiviteter som matlaging, til samiske radio eller TV-sendinger, eller det kan være turer til slakteplassen eller fiskeplassen. Samiske eldre bør dessuten sikres muligheter til å oppsøke de kulturelle og kirkelige virksomheter som de er vant med.

Fellesaktiviteter i forbindelse med høytidene er viktig for samiske eldre. De må imidlertid forholde seg til samisk tradisjon, som f.eks. å lage istand klær. Det har vist seg at såkalte klippe og lime-aktiviteter som laging av julepynt, etc., kan virke fremmede og bidra til å øke forvirringen for samiske pasienter. Da må man finne fram til andre måter å markere høytiden på. Gruppeaktiviteter utenfor institusjonen er også viktig. Det kan være viktig for sykepleierne å se pasientene i andre omgivelser. De kan bli overrasket over pasientenes mestringsevne i omgivelser som er kjente for dem.

Bruk av de eldres egen medvirkning

Når eldre i eldreomsorgen, både i de hjemmebaserte tjenester og i institusjoner, føler trygghet for at deres person er akseptert og respektert, så vil grunnlaget være lagt for deres vilje og evne til å være sjølhjulpne og positivt delta i de aktivitetstilbudene som omsorgen legger opp til. Derfor kan en eldreomsorg tilpasset samisk kultur og språk være avgjørende for eldre samers personlighet og egenutvikling. Utviklingen av tiltak for eldre bør ta utganspunkt i en samisk hverdag, de bør omfatte de eldres egen oppfatning av den daglige omsorg og pleie, og ta i bruk deres kunnskaper om den lokale samiske kulturen. Tiltakene kan gjelde praktiske forhold som mat- og klesvaner, utvikling av aktiviteter, oppbygging av miljøet på institusjoner, osv. Ikke minst viktig er at man på denne måten vil få mer kunnskap om de eldre basert på deres egen medvirkning. Tiltakene vil kunne bli bedre og mer adekvate for den aktuelle gruppen eldre, og medvirkningen vil i seg selv fungere trivselsfremmende.

Bruk av de pårørende som ressurs

Forholdene må tilrettelegges for at pasient og pårørende skal kunne holde kontakten. Man må motvirke tendenser til at et institusjonsopphold bryter kontakten mellom pasienten og familien. Omsorgen rundt eldre i hjemmene må også fungere som et apparat med et åpent forhold til den eldres familie og nærmiljø. Det må være et mål å opprettholde og styrke kontakten mellom generasjonene. Dette er særlig viktig i samiske områder, hvor eldre tradisjonelt har en høy status, og hvor det er sterke bånd mellom eldre og pårørende, med slektskap som en viktig faktor for de eldres identitet. Kontakt med slekten og nærmiljøet vil i seg selv være stimulerende for en eldre same.

Slektskapets funksjon i samiske samfunn legger et bredere innhold i begrepet pårørende. Her legges større vekt på fjerne slektninger enn i det norske samfunnet. Pårørende kan gi et bilde av hvordan den eldre har vært tidligere. De kan gi opplysninger som kan danne det nødvendige utgangspunkt for aktivisering og stimulering av den eldre. Dette kan være av særlig betydning der den eldre har bakgrunn i en kultur som er fremmed for pleierne.

Både familie og nærmiljø kan være viktige som ressurs og kilde til opplysninger om den eldre. De bør kunne aktiviseres i besøkstjeneste på institusjon og hjemme hos de gamle, og lokale organisasjoner bør motiveres til å skape sosiale samvær mellom de eldre og andre deler av nærmiljøet. Målet må være en sosial og kulturell forbindelseslinje mellom den eldre, sykepleieren og familien.

Når den eldre er på institusjon, kan de pårørende delta i felles aktiviteter, og bli kjent med pasientens nye hverdag og utvikle nye felles erfaringsområder. Familien kan også være en ressurs ved innkjøp og tillaging av klær, og den kan gi råd til personalet om hvordan miljøet skal kunne tilpasses pasienten best mulig. Et virkemiddel kan være informasjon for eldre og pårørende om opplegget ved institusjonen, gjerne i form av møter eller samvær. Der det er behov for det, bør dette kunne foregå på samisk, eventuelt med en tolk til disposisjon.

De pårørende vil dessuten kunne ha behov for direkte kontakt med sykepleierne. De kan ha hatt en strevsom tid før pasienten har fått plass på institusjon, og kan føle usikkerhet ved å overlate pårørende til en institusjon, særlig når de ser de kulturelle avstandene mellom hjemmiljøet og institusjonslivet. De som har et nært forhold til aldersdemente har ofte behov for å snakke om dette, og å få støtte hos hverandre under veiledning av fagpersonale. En løsning kan være en pårørendegruppe som sammen med en sosionom som kjenner pasientens og pårørendes hverdag, kan diskutere hva det er å ha ansvar for en dement person. Det er lite litteratur som informerer om aldersdemens eller om tospråklighet og aldersdemens på samisk, eller om kulturelle forskjeller i institusjon eller innen eldreomsorgen. Det er derfor viktig å bygge på praktiske erfaringer.

7.4 Utvalgets vurderinger og forslag til tiltak