12 Rekruttering og kompetanseoppbygging

12.1 Innledning

Framstillingen av de samiske pasienters og klienters møte med helse- og sosialvesenet viser behovet for å utvikle likeverdige tjenester som bygger inn hensynet til samisk språk og kultur i områder med samisk befolkning. En forutsetning for dette vil være å sikre rekrutteringen av helse- og sosialpersonell til områder i Norge med samisk befolkning, samt å sikre stabilitet og kompetanse blant disse, slik at befolkningen kan få en tilfredsstillende helsetjeneste. Det vil i tillegg til ren fagkompetanse være behov for personer med generell kunnskap i tverrkulturelle forhold, med kunnskap om samisk kultur og samfunn, og i samisk språk.

Den følgende framstillingen vil si noe om personellsituasjonen i helse- og sosialsektoren i samiske områder, og berøre problemstillinger knyttet til rekruttering, stabilitet og kompetanse. Den vil antyde en avklaring av relevante begreper som bl.a. samisk kulturell forståelse og bakgrunn, og se på behovet for fagpersonell som har denne språk- og kulturkompetansen. Den vil også komme inn på situasjonen til helse- og sosialarbeidere som har samisk språklig og kulturell bakgrunn, og se dette i forhold til behovet for rekruttering og for bruk av nettopp denne gruppens formelle og uformelle kompetanse. Det vil bli omtalt endel utdanningstilbud som vektlegger både spesielle samiske og generelle kulturelle aspekter som kan være av betydning for en utdanning eller en videreutdanning innen helse- og sosialfag. Enkelte av disse utdanningene har rekrutteringstiltak som er spesielt innrettet på samiske studenter. Dette danner grunnlaget for utvalgets vurderinger og forslag til tiltak.

12.2 Personellsituasjonen i helse- og sosialsektoren i samiske områder. Rekruttering, stabilitet og kompetanse

Denne framstillingen konsentrerer seg svært mye om situasjonen i Finnmark og Troms. Det er mest data herfra, og situasjonen har vært opplevd som mest prekær her. Finnmark er dessuten det fylket som har størst andel samisk befolkning, og med flest kommuner i forvaltnings-området for Samelovens språkregler. Vi har hentet fram undersøkelser for å belyse spørsmål om rekruttering og stabilitet i personellsituasjonen i de nordligste fylkene. Resultatene vil bli sett i sammenheng med det vi vet om behovet for fagpersonell med samisk kompetanse, og ligge til grunn for utvalgets vurderinger og forslag til tiltak.

12.2.1 Situasjonen i Finnmark i 1980-årene

Mange av de stimuleringstiltakene som i dag er i de nordligste fylkene, har sin rot i personellsituasjonen i 1980-årene, særlig i Finnmark. Finnmark lå klart dårligst an i 1980-årene når det gjaldt antall innbyggere pr. yrkesaktivt helsepersonell, situasjonen sett som helhet. I 1986 var 23,4 % av sykepleierstillingene i Finnmark fylke ubesatt, mot 13,5 % på landsbasis. Finnmark og Nord-Trøndelag hadde færrest leger, mens Finnmark og Nordland hadde færrest sykepleiere.

Norsk sykepleierforbund (NSF) pekte på at i 1986 var hver 7. sykepleierstilling i Norge ubesatt selv om det i tiåret 1975 til 1985 hadde vært en økning i tallet på sykepleiere, i sykepleiernes yrkesaktivitet, og i antallet årsverk. NSF fant at de ubesatte sykepleierstillingene kunne henge sammen med at veksten i etterspørselen etter sykepleiere hadde vært svært sterk. Selv om sykepleiernes yrkesaktivitet var stor, så var det en betydelig reserve som man anså det viktig å få ut i arbeid. NSF fant at årsakene til at såpass mange sykepleiere valgte å arbeide i redusert stilling eller ikke i det hele tatt, var problemene med å kombinere yrket med omsorg for mindreårige barn. Lav lønn, lang arbeidstid og ubekvemme vaktordninger bidro til beslutningen om å redusere arbeidstiden eller slutte som sykepleier. Legemangelen og sykepleiermangelen er i utgangspunktet forskjellig. Man regner med at det på landsbasis er mangel på sykepleiere. Mangelen på leger øker også belastningen på sykepleiergruppen, og reduserer helsetjenestetilbudet og kvaliteten på tjenestene for befolkningen.

Finnmarks avdeling av Norsk Sykepleierforbund (FNSF) gjorde rundt 1986 undersøkelser om personellsituasjonen i Finnmark. I 1986 lå Finnmark på topp med 24 % ledige stillinger. Av 499 budsjetterte stillinger for offentlig godkjente sykepleiere var 308 sykepleiere (68 %) i hele stillinger, 144 sykepleiere (32 %) arbeidet deltid, og 117 stillinger (24 %) sto ubesatt. FNFS fant at det var både en generell sykepleiermangel, men også spesielle forhold som gjør rekrutteringen vanskelig for Finnmark. Sykepleiermangelen merkes spesielt i Finnmark på grunn av de store avstandene, de mange små og spredte helseinstitusjonene og legemangelen, som ofte gir økt ansvar og belastning på sykepleieren. Likevel arbeidet forholdsvis flere av sykepleierne i Finnmark i fulle stillinger (68 %) enn hva tilfellet var for resten av landet i gjennomsnitt (53 %). Dessuten var det i Finnmark svært få sykepleiere som var helt ute av sykepleieryrket. Av sykepleiere i Finnmark var altså en større prosent yrkesaktive og langt flere enn landsgjennomsnittet arbeidet i full stilling. Dette innebærer at det ikke fantes noen arbeidskraftreserve av sykepleiere i Finnmark, og at rekrutteringen til stillinger her måtte skje blant nyutdannede sykepleiere.

Norsk Sykepleierforbund foreslo i 1986 tiltak som kunne øke rekrutteringen og bedre stabiliteten i sykepleierstillingene i Finnmark. Forslagene til tiltak var dels generelle og dels særskilt rettet mot sykepleiere som hadde vært i fylket en tid. Av forslag til tiltak rettet mot etablerte sykepleiere var ekstra ferie, tre lønnstrinn over topplønn ved full ansiennitet, rett til 4 ukers etterutdanning med lønn i året, samt å legge forholdene til rette for videre- og etterutdanning med lønn. Forslag til etablerte tiltak var topplønn ved ansettelse uansett ansiennitet, bedre botilbud og barnehagetilbud, og økning av studenttallet ved sykepleierhøgskolen i Finnmark. Disse forslagene ble i en viss grad fulgt opp av fylkeskommunen og kommunene.

12.2.2 Særskilte stimuleringstiltak for de nordligste fylkene

Nord-Norge er prioritert i disponeringen av ordinære virkemidler innen flere sektorer. Landsdelen er dessuten prioritert ved bruken av de distriktspolitiske virkemidlene, og det er etablert særordninger for Nord-Norge i form av geografisk avgrensede ordninger som kun gjelder for Nord-Norge eller deler av landsdelen. I 1990 ble Finnmark og Nord-Troms utpekt som egen tiltakssone. Tiltakssonen omfatter både person- og næringsrettede virkemidler. Målsettingen med å opprette sonen var bl.a. å styrke de generelle virkemidler, og gradvis bygge ned de selektive virkemidlene. Mange av de virkemidler som var opprettet tidligere, ble beholdt, og nye ble opprettet som særordninger for Nord-Norge, eller som del av tiltakssonen. En oversikt over endel særordninger som gjelder for 1995 følger som vedlegg til denne utredningen.

Spesielle skatte- og avgiftsregler gjelder Finnmark og Nord-Troms. Det gis anledning til lavere skatt for personlige skatteytere gjennom særskilte inntektsfradrag og lavere fellesskatt, og flat toppskatt for høyere inntekter. Det er lavere avgift på strøm over et visst forbruk, og høyere barnetrygd. Det gis også spesielle lånetillegg til bygging av ny bolig, og utbedringslån til eldre boliger. Ordningen med ettergiving av studielån gir låntakere som er bosatt og arbeider i Finnmark eller Nord-Troms rett til nedskrivning av studielånet med 10 % i året. Andre stimuleringstiltak har vært rett til studiepermisjon og ekstra ferie. I tillegg gjelder støtte til forskningsvirksomhet, spesialisering i samfunnsmedisin og ulike utdanningsprogrammer for underordnede leger.

Tiltak for økt rekruttering og bedret stabilitet av helsepersonell til Finnmark og psykisk helsevern i Troms, omfatter kommunale og fylkeskommunale helsetjenester i Finnmark og psykisk helsevern i Troms. Programmet er delt inn i tre innsatsområder. Det er 1) Helsefremmende tiltak som ledd i den nasjonale strategi for å oppnå WHO's mål Helse for alle i år 2000. Tiltakene er bl.a. rettet mot forebyggende tiltak i kommunene og utvikling av den samiske spesialisthelsetjenesten. Det dreier seg dessuten om 2) å utvikle stabile fagmiljøer gjennom kompetansetiltak, og det gis 3) tilskudd til tiltak i fylkes- og kommunehelsetjenesten. Det gis dessuten tilskudd til kurs og stipend for personell innen helsevesenet, inkludert ulike typer etter- og videreutdanninger.

Fra 1988 ble Finnmark en egen utdanningspolitisk region som en prøveordning. Bakgrunnen var at fylket hadde landets laveste utdanningsnivå og utdanningsfrekvens, og mangelfullt utbygde tilbud på flere områder. Utdanning ble sett som en sentral faktor i en målsetting om bedring av levekårene og utvikling av fylket mot reell likestilling med landet forøvrig. Man ønsket å stimulere ungdom til å fortsette i videregående skole etter avsluttet grunnskole for å kvalifisere seg for yrker og videre utdanning, og man ønsket å sikre tilgang på personell til offentlig tjenesteyting og til arbeids- og næringslivet ellers. Utdanningsstipend for borteboende elever fra Finnmark og Nord-Troms i videregående skole og tilskudd til voksen-opplæringstiltak forventes å bidra til økt utdanningsnivå. Økonomiske virkemidler og studiepermisjon med lønn er noen av tiltakene som er iverksatt for å skaffe lærere til utdanningsinstitusjoner i Finnmark. De må ses sammen med virkemidler som ettergivelse av studielån. Det synes som om de personrettede ordningene for lærere har fungert etter hensikten, og at andelen kvalifiserte lærere i Finnmark og Nord-Troms har økt.

I inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner er det egne rammetilskudd for kommuner og fylkeskommuner i Nord-Norge. I det utgiftsutjevnende tilskuddet til kommunene og i kostnadsnøkkelen for fylkeskommunene er det et eget kriterium, kalt Troms/Finnmarkstillegget. Bakgrunnen for dette kriteriet er bl.a. at Troms/Finnmark har et høyere utgiftsbehov innen helsesektoren som følge av særskilte stimuleringsordninger på personellsiden.

I tillegg kommer ulike fylkeskommunale stimuleringstiltak. Et eksempel er den topplønn for nyutdannede sykepleiere ved fylkeskommunale institusjoner som ble innført høsten 1988 som en prøveordning. Sykepleierne ble direkte plassert i lønnstrinn 20 uansett ansiennitet. De fikk dessuten etableringstilskudd, og rett til vanlig flyttegodtgjøring mot tre års bindingstid.

12.2.3 Hvordan har stimuleringstiltakene virket?

Det ser ut til at stimuleringstiltakene har virket etter hensikten. Særlig legedekningen er bedret de siste årene. Imidlertid kan det se ut til at situasjonen er forverret for områder som grenser opp til tiltaksområdene. Det vil imidlertid være problemer knyttet til en evaluering av tiltakene, særlig i Finnmark. Det er ingen entydig tendens, og mengden av tiltak vil gjøre det vanskelig å finne ut hvilke som er mest effektive.

De opplysninger Sosialdepartementet har innhentet, og de foreliggende statistikker over personellsituasjonen i helse- og sosialsektoren, tilsier at fylkesgjennomsnittet for de nordligste kommuner med samisk befolkning kommer relativt godt ut i forhold til landsgjennomsnittet. Det synes som om man kan si at volumet på personellsiden ser bra ut, og at rekrutteringstiltakene i de nordligste områdene har fungert.

I de undersøkelser som er gjort blant de forskjellige faggruppene av helse- og sosialpersonell, fremheves muligheter for faglig utvikling og tilknytning til landsdelen som viktige for rekruttering og stabilitet.

12.2.4 Sykepleieres holdninger til stimuleringstiltakene, og til å arbeide i Finnmark

I 1988 hadde fylkeskommunale institusjoner i Finnmark brukbar sykepleierdekning for første gang. Det ble i 1988 gjort en undersøkelse blant nyutdannede sykepleiere som var den gruppen som hadde størst utbytte av de økonomiske virkemidlene. Utgangspunktet for undersøkelsen var spørsmålet om hva det er som skal til for at nyutdannede sykepleiere skal velge å arbeide i Finnmark — og velge å være over tid? De sykepleierne som ble spurt, hadde vært i stillingene fra 3 måneder til 1 1/2 år. Halvparten av dem var fra Nord-Norge, og alle hadde dratt nytte av stimuleringstiltakene.

Mer enn 5/6 av sykepleierne oppgir økt lønn som en del av begrunnelsen for å begynne å arbeide i Finnmark. I tillegg oppgis flyttegodtgjøring, etableringstilskudd og avskrivning på studielån. De som ikke vektlegger lønn, oppgir alle familieforhold som den viktigste årsak til å velge Finnmark. Halvparten oppga friluftsmuligheter. Ingen av disse var fra fylket. 1/3 nevte faglige utfordringer spesielt. Lav sykepleierdekning og stort ansvar gir muligheter i forhold til læring og utfordringer.

De fleste framstilte arbeidsmiljøet som positivt. De fant gode samarbeidsforhold, muligheter til faglige utfordringer i jobb og gjennom kurs, intern undervisning og faglig veiledning. Imidlertid kom det fram at belastninger og ansvar kan bli vel stort med sykepleiermangel og mye ufaglært personell. Det var mange som oppga familietilhørlighet som årsak til å velge Finnmark. Av disse et flertall fra fylket, noen hadde slekt i fylket, eller hadde utdannet seg her. Boligtilbudene synes jevnt over å være tilfredsstillende.

75 % av sykepleierne ville fortsette i sine nåværende stillinger. Gode arbeidsforhold, topplønn og ønsker om kontinuitet var årsaker til dette. Det var imidertid svært få som kunne svare ja på om de ville være i Finnmark om 5 år. Av disse hadde 80 % tilknytning til Finnmark. Av de som var usikre på spørsmålet hadde 63 % tilhørlighet til Finnmark. I nei-gruppen var det få som hadde tilhørlighet til Finnmark. Undersøkelsen viser at det er tilhørlighet til landsdelen som betyr noe ved valg av varig (mer enn 5 år) arbeidsplass i fylket.

På spørsmål om hva som skal til for å bedre rekrutteringen og øke stabiliteten i sykepleierstillingene i Finnmark, la alle de spurte vekt på økonomiske virkemidler/høyere lønn i tråd med stimuleringstiltakene. De framhevet også betydningen av faglig utvikling og nødvendigheten av å satse på å utdanne ungdom fra Finnmark for å øke stabiliteten på sikt. De som kom fra andre deler av landet nevnte generelle tiltak for hele befolkningen slik som reduserte flypriser og subsidier på matvarer.

Undersøkelsen viste altså at stimuleringstiltakene hadde positiv virkning når det gjaldt å få sykepleiere til å arbeide i Finnmark. Men når det ble spørsmål om stabilitet (mer enn 5 år), så indikerer undersøkelsen at tilknytning til landsdelen var mer tungtveiende.

12.2.5 Virkningene av ettergivelsesordningen for studielån for personer bosatt i Finnmark og Nord-Troms

En undersøkelse av virkningene av ettergivelsesordningen for studielån for personer bosatt i Finnmark og Nord-Troms viser en betydelig gjennomstrømning av personer i tiltaket i perioden 1988 — 90. Av de rundt 6000 berettigede i 1988 var rundt 25 % ikke registrert i tiltaket i 1990. De nyregistrerte i tiltaket utgjorde dette året 37 % av alle i tiltaket. Rundt 60 % av de frafalne var fortsatt bosatt i regionen i 1990, mens under 38 % var flyttet ut fra regionen. Personer med høyere utdanning var i markant grad flyttet ut av regionen, sammenliknet med andre. Av de 2600 som kom inn i tiltakene mellom 1988 og 1990 kom i underkant av 40 % fra andre landsdeler. For personer med høyere utdanning var denne andelen høyere. Tiltaket ser ut til å ha hatt en betydelig tiltrekningskraft på personer med høyere utdanning som er kommet med i tiltaket etter 1988.

De som er blitt i regionen i mer enn to år (rundt 4500 personer) er hovedsakelig personer med geografisk tilknytning til regionen før tiltaket ble satt ut i livet. Det er således grunn til å anta at tiltaket øver stabiliserende virkninger speiselt for personer fra regionen. Man vet dog ikke hva situasjonen ville ha vært uten tiltakene.

Rundt 54 % av tilflytterne hadde høyere utdanning. De var yngre, og hadde et markant større studielån enn de stabile og de frafalne. Hurtig nedbetaling av studielånet kan ha vært et ledende motiv for denne gruppen. De frafalne med høyere utdanning hadde adskillig mindre studiegjeld enn de nyrekrutterte. Ellers var gruppene relativt like. Dette kan tyde på at tiltaket ikke har langvarlig stabiliserende virkning overfor høyt utdannede med geografisk tilknytning til andre regioner.

De stabile skilte seg ut først og fremst gjennom en sterk tilknytning til regionen, og ved at de var betydelig eldre enn både de frafalne og de nyrekrutterte. De hadde videre lavest gjeld. Det var nok disse som hadde sterkest sosiale nettverk i regionen. Man vet ikke om disse ville blitt stabile uten nedskrivningsordningen, men det må vurderes som sannsynlig at flere i denne gruppen ville flyttet om tiltaket ikke var satt iverk.

12.2.6 Legestillingsundersøkelsen fra 1990

I den avtalen som ble inngått mellom Kommunenes Sentralforbund, Den norske Legeforening og Oslo kommune i 1989, ble det enighet om å gjennomføre en spørreundersøkelse blant nyutdannede leger for å kartlegge forhold av betydning for å velge utkantstrøk som varig arbeidsplass. Den såkalte legestillingsundersøkelsen ble foretatt i 1990 blant alle leger autorisert i årene 1980, 1983, 1984, 1988, og 1989. De ble spurt om arbeid og familie, spesialisering og trivsel, og faktorer av betydning ved skifte av jobb. Det ble også spurt om kriterier for å søke arbeid i utkantstrøk, og om stimuleringstiltak kunne tenkes å ha betydning for valget. Det var en svarprosent på 73 % av 2119 leger.

Undersøkelsen viste at kandidater fra Oslo/Akershus var overrepresentert ved alle universiteter, mens på det enkelte universitet var det overrepresentasjon fra hjemfylket. En stor andel av legene hadde ektefeller innen helsevesenet eller i akademiske yrker, og mange (over 80 %) hadde barn under 7 år. Mange hadde utsatt barneproduksjonen til etter studiet, og mange ektefeller hadde også vakter og uregelmessig arbeidstid. En stor andel av legene avla turnustjenesten langt hjemmefra og i typiske utkantdistrikter. Denne flyttebølgen snudde imidlertid mot mer sentrale strøk allerede ved første stilling etter turnustjenesten. Man må anta at denne vandringen bort fra utkantstrøkene vil være størst i tider med legemangel. Mange holdt på med en spesialistutdannelse. Dette var hovedgrunn for mange som planla å skifte stilling. Mange viste til det store arbeidspresset i utkantstrøk med dårlig legedekning og sårbarhet i systemet som hindring for å forbli i utkantstrøk. Sykehuslegene var mindre fornøyd med lønn og skole-/ barnehagetilbudet enn primærlegene. Det store omfang av vikariater opplevdes også problematisk. Av underordnede sykehusleger var over 47 % ansatt i vikariater.

Undersøkelsen sammenlignet stilling på undersøkelsestidspunktet i forhold til første stilling. Av de som startet på sykehus var 71 % fortsatt i sykehusstillinger, og av de som startet i forskerstillinger var 58 % fortsatt i slike stillinger. I alle grupper var det en betydelig migrasjon over til sykehus, for bedriftsleger og kommuneleger også over til privat praksis. Sykehuslegene var i større grad enn andre fornøyd med faglig egenutvikling. På spørsmål om kriterier for skifte av stilling og bosted, anga 76 % faglig egenutvikling som viktigste faktor. Dernest kom arbeidsmulighet for ektefelle (64 %), barnehageplass, og andre tiltak som kunne lette hverdagen.

Det viste seg at de ferskeste kullene var mest villige til å flytte til utkantstrøk. Det er en større andel av legene utdannet i Tromsø som er positive til å etablere seg i utkantstrøk. Dette henger nok sammen med at Universitetet i Tromsø har kvotert inn søkere med tilknytning til landsdelen. Undersøkelser fra Tromsø viser hvor disse legene faktisk har slått seg ned. Legestillingsundersøkelsen indikerer en tilsvarende effekt for tilknytning til utkantstrøk generelt, men sterkest for Nord-Norge og for utdanning ved Universitetet i Tromsø.

I underkant av 50 % oppgir at stimuleringstiltak vil være avgjørende for å søke jobb i utkantstrøk. Av de stimuleringstiltakene som vurderes høyest er 4 mnd. permisjon med lønn hvert 3. år viktig. Så kommer garantert jobb for ektefelle, ekstraferie, og garantert barnehageplass. Så følger nedskrivning av studiegjeld og utdanningsstipend. Enkelte grupper prioriterte tilbud om et strukturert utdanningsprogram til relevante spesialiteter. Sett under ett, kom økonomiske stimuleringstiltak lenger ned på listen enn man kanskje skulle forvente.

Undersøkelsen belyser at hovedproblemet i utkantene idag er et stabiliseringsproblem. Den viser også betydningen av å rekruttere leger fra de aktuelle områdene for å bedre legedekningen i utkantstrøk, særlig i Nord-Norge. Det ser ut til at beliggenheten av et universitet i seg selv stimulerer rekruttering fra nærområdene. Universitetet i Tromsø kvoterer dessuten inn søkere fra Nord-Norge med 40 %. Noe overraskende fant man at det å være utdannet i Nord-Norge så ut til å ha en selvstendig effekt om lag på linje med tilknytning til landsdelen. Resultatene underbygger betydningen av gode fagmiljøer med etterutdanning og forskningsmuligheter i og utenfor sykehus.

12.2.7 Personellsituasjonen og undersøkelser fra medisinstudiet ved Universitetet i Tromsø

Med utgangspunkt i rekrutteringen til Universitetet i Tromsø har man ønsket å se hvor medisinstudentene rekrutters fra, og hvor de blir av etter endt utdanning.

Ønsket om å øke rekrutteringen har vært en av de viktigste begrunnelsene til økningen av antallet studieplasser ved fagområdet medisin ved Universitetet i Tromsø. Fra 1979 var 50 % av plassene ved medisinstudiet reservert for studenter med nord-norsk tilhørlighet. 6 plasser var reservert for studenter fra Finnmark. Tidlig pasientkontakt og praksis i primærhelsetjenesten ved lokalsykehusene var viktige elementer i studiemodellen. Man ønsket å gi studentene bred kontakt med de ulike delene av helsetjenesten i landsdelen. Dette førte imidlertid ikke til at legene fra Tromsø valgte å arbeide i primærhelstjenesten mer enn leger utdannet andre steder. I 1988 fant man ut at 49,2 % av kandidatene uteksaminert fra medisinstudiet fram til 1983 fortsatt arbeidet i Nord-Norge. Av de som hadde nord-norsk bakgrunn virket hele 72,5 % i landsdelen. Dersom man hadde sett på etablering 6—10 år etter endt turnustjeneste, ville forskjellen kanskje vært enda større.

En undersøkelse blant de 11 første kull uteksaminert ved fagområdet medisin ved Universitetet i Tromsø ble således gjennomført våren 1990. Man kan si at denne undersøkelsen bekreftet den tidligere antakelsen at opprettelsen av en medisinsk utdanning i Nord-Norge hvor også studentene i høy grad ble rekruttert fra landsdelen, ville være det beste tiltaket for å skaffe leger til landsdelen.

Undersøkelsen i 1990 ville se om kandidater uteksaminert i de senere år blir i landsdelen i samme grad som rapportert tidligere, og om deres valg av arbeidssted i Nord-Norge var forbigående og kun relatert til perioden rett etter avsluttet studium, slik at erfarne leger senere reiste sørover.

Man fant at 56,1 % av legene uteksaminert i Tromsø arbeidet i Nord-Norge. 43 % av de uteksaminerte legene hadde nord-norsk tilhørlighet. 6,8 % av dem var fra Finnmark. For leger som var ferdig med turnustjenesten i mai 1990, var 55,9 % fortsatt i Nord-Norge. Av de med nord-norsk bakgrunn arbeidet 82 % i landsdelen. 82,9 % av de med nord-norsk bakgrunn arbeidet i landsdelen.

Tendensen til å ville velge sin egen landsdel til sykehustjeneste (67 og 70 %) var ikke særlig forskjellig for de med nord- og sør-norsk bakgrunn. 82 % av de kandidatene som oppgir å ha vokst opp i Nord-Norge, og 38 % av de som har sørnorsk tilhørlighet, arbeidet i landsdelen etter endt turnustjeneste. Ca. 83 % av legene med nord-norsk bakgrunn arbeidet i landsdelen 6 — 10 år etter endt turnustjeneste. Over 70 % av de nordnorske anså seg etablert, eller anga ønske eller planer om å etablere seg i landsdelen. Denne andelen er bare 28,5 % blant kandidatene med sørnorsk bakgrunn.

Andelen av kandidater fra Tromsø som arbeidet i Nord-Norge har økt når man sammenligner de to undersøkelsene. Dette er gunstig når man tar i betraktning at kvoteringsordningen har øket andelen nordnorske kandidater fra 35,8 til 43,3 % i løpet av 1980-tallet, dvs. for periodene 1979—83 og 1984—89. Det var en høy andel leger med nordnorsk bakgrunn som hadde ønsker om eller planla å etablere seg i Nord-Norge. Over halvparten av de med sørnorsk bakgrunn svarte et klart nei til å etablere seg i landsdelen. Undersøkelsen registrerte også at studenter fra Tromsø velger i høyere grad enn andre Universitetet i Tromsø som arbeidsplass. Leger vokst opp i Nordland og Finnmark ser ut til å velge allmennpraksis i høyere grad. Dette avspeiler legenes arbeidsmuligehter i hjemfylkene. Da fagområdet medisin fortsatt er i vekst, vil nok Universitetet i Tromsø fortsatt bli arbeidsplass for endel av sine egne leger også i tida framover.

Etablering og organisering av medisinstudiet ved Universitetet i Tromsø etter en profil basert på at geografisk tilhørlighet har betydning for ønske om etablering i Nord-Norge, har altså tilført landsdelen leger som ønsker å bli i Nord-Norge. Kandidatene har ingen klare preferanser, men velger både sykehus i landsdelen og Universitetet som arbeidsplass. Resultatene fra undersøkelsene bekrefter konklusjoner som ble gjort i 1963 (Berthelsen): for å få bygd opp et tilfredsstillende helsevesen i Nord-Norge, må man basere dette på læger som er fra landsdelen og for hvem det er naturlig å bo der.

12.2.8 Virkemidler for en stabil legespesialistsituasjon.

For å bedre legespesialistsituasjonen, ble det i 1986/87 i regi av Sosialdepartementet og i samarbeid med Universitetet i Tromsø etablert reelle forskningsmuligheter ved Finnmarkssykehusene finansiert gjennom Helse- og ulikhet. Dette har resultert i forskjellige doktorgradsarbeider og vitenskapelige publikasjoner. Legespesialistsituasjonen ved sykehusene i Finnmark har bedret seg i begynnelsen av 1990-årene. Hammerfest sykehus har i dag fast ansatte spesialister ved de fleste avdelinger.

For å danne seg sikre oppfatninger om hva som er vesentlig for å få leger til å bli ved mindre sykehus, ble det i februar 1991 foretatt en spørreundersøkelse blant ansatte leger ved Hammerfest sykehus.

Dette er en undersøkelse gjennomført ved Hammerfest Sykehus i 1991, som berører småsykehus, fagmiljø, stabilitet av overleger og kvalitet. Hovedspørsmålet var: Hva skal til for at du foretrekker å arbeide ved Hammerfest sykehus i 3 — 5 år til? Man ønsket å få informasjon om legers oppfatning av betydningen av forskjellige faktorer når man skal avgjøre hvor man skal arbeide de nærmeste år. Undersøkelsen viser at både overleger og underordnede vektlegger et godt fagmiljø som det viktigste når man skal bli ved sykehuset. Ektefelles muligheter er også viktig, likeledes mulighet for barnehageplass og god ledelse av legesektoren. Imidlertid vektlegges faglig innhold som fagmiljø, gode muligheter for videre- og etterutdanning, forskningsmiljø og kontakt med universitetsmiljø mest. Dette viser at leger ved lokalsykehus ikke har noe ønske om å hoppe av spesialiseringskarusellen.

Det er vesentlig at overleger blir i stillinger over år fordi kvalitet i pasientbehandlingen i høy grad henger sammen med stabilitet innen overlegeskiktet. Mulighetene for spesialistutdanning ved et sykehus bedrer sjansene for å bli ved sykehuset som spesialist. God ledelse av legesektoren er viktig når leger vurderer sitt fremtidige arbeidssted. Man må anta dette inkluderer både faglig ledelse og ledelse generelt.

Undersøkelsen viser at både over- og underordnede leger ved sykehus først og fremst vektlegger faglig innhold inkludert gode muligheter for forskning, videre- og etterutdanning når de skal vurdere å bli et visst antall år ved et sykehus. Dessuten vektlegges at forholdene er lagt til rette for familien, og at en god faglig og administrativ ledelse ved sykehuset betyr mer enn lønnsøkning.

Undersøkelsen tok utgangspunkt i at et godt fagmiljø og stabilt personell er en forutsetning for god kvalitet innen pasientbehandlingen. Den viser at ved et lokalsykehus er et godt faglig miljø og gode muligheter for faglig videre- og etterutdanning helt vesentlige faktorer for å holde på både over- og underordnede leger. Muligheter for forskning lokalt er også viktig.

Den utviklingen av telemedisin som har skjedd i Nord-Norge med bl.a. kommunikasjon i form av videokonferanser mellom regionsykehus og lokalsykehus, innebærer en styrking av mindre medisinske fagmiljøer. Det ligger store muligheter i bruk av vidoekonferanser i etterutdanningen, kanskje særlig for spesialistutdanningen i allmennmedisin.

12.2.9 Personellsituasjonen og undersøkelser i regi av Norsk Sosionomforbund

Norsk Sosionomforening (NOSO) har undersøkt hvor lenge en sosionom blir på sosialkontoret. Det dreier seg om et par-tre år. NOSO har også undersøkt stabilitet blant ansatte sosionomer, og lønnens betydning sett i forhold til faglige forhold og utfordringer. Her går det fram at faglig utvikling og veiledning virker stabiliserende, og vurderes på linje med lønn. Det viser seg også her at tilknytning til fylket har stor stabiliserende effekt.

Det er i flere sammenhenger konstatert dårlig stabilitet i førstelinjetjenesten på sosialkontor og barneverntjenesten. Sosial- og familieavdelingen hos fylkesmannen i Finnmark fastslo i en pressemelding høsten 1994 at sosialkontorene og barneverntjenesten i fylket har svært stor gjennomtrekk av fagfolk. Man har anslått at under 30 % av fagstillingene i sosial- og barneverntjenesten i Finnmark i 1990-årene har vært besatt med fagfolk som har vært ansatt i mer enn to år. Man har uttalt hos fylkesmannen at den høye andelen fagfolk uten erfaring setter både kvaliteten på tjenestene og rettssikkerheten i fare. Et eksempel er Tana kommune, der det er 6 fagstillinger, og 1 av disse er besatt av person som har vært i stillingen i mer enn to år. I Porsanger er det 5 stillinger, og ingen av disse har vært besatt med personer som har vært mer enn to år i jobben. Hos fylkesmannen har man spesielt pekt på at personellsituasjonen er foruroligende sett i forhold til hjelpebehovet. Omlag 450 barn har i den senere tid vært avhengig av hjelp fra barnevernet, og 3.500 personer har vært langtidsmottakere av sosialhjelp i Finnmark. Man håper å komme igang med et aktivt arbeid for å stabilisere situasjonen med sosialarbeidere i fylket.

12.2.10 Arbeidet med stimulerings- og rekrutteringstiltak innen tannhelsetjenesten

Det har i løpet av 1980-tallet skjedd en generell bedring av tannhelsen i Finnmark, noe som også har ført til kortere ventetider for pasienter. Spesialtjenestene i fylket er blitt bygd opp, slik at det i dag er svært få pasienter som sendes ut av Finnmark for å få utført mer kompliserte tannbehandlinger. Tiltakene settes nå inn for å utjevne forskjeller mellom distrikter. Det er også under planlegging oversettelse av informasjonsmateriell til samisk, og et informasjonsarbeid spesielt tilrettelagt for den samiske befolkning. Finnmarksundersøkelsen fra 1987 tyder ikke på at tannhelsen varierer etter språklig bakgrunn. Imidlertid peker fylkestannlegen på at rekruttering av samisktalende tannhelsepersonell vil være avgjørende for å gi samiske områder et fullverdig tannhelsetilbud. Dette arbeidet vil bli prioritert.

Gjennomtrekket av tannleger har vært svært stort i Finnmark, og var tidligere et svært stort problem. Nå ser utviklingen til å ha tatt en positiv vending. På 1980-tallet var det 30—35 % utskifting av tannleger. I 1992 og 1993 var den på ca. 20 %, og i 1994 forventes den å ligge på under 5 %. Man ser i dag en klar bedring av stabiliteten ved tannklinikkene i Finnmark. Samtlige tannlegestillinger er besatt. Det gjelder også stillinger som tannpleiere og tannlegesekretærer.

Det har innen tannhelsen vært satt igang rekrutteringstiltak ut fra den tanke at det må rekrutteres tannlegestudenter fra Finnmark dersom situasjonen skal bli stabil. Blant de iversatte tiltakene er en stipendordning. Den er slik at studentene fra Finnmark de tre siste studieårene får et årlig stipend på 30.000 kroner mot bindingstid i Finnmark. I dag er det 11 studenter som har inngått slike kontrakter, herunder to samisktalende. Den første som er ferdig utdannet begynner sin tjeneste i Karasjok sommeren 1994. Vedkommende er også samisktalende. En spesialistutdanning i kjeveortopedi er også betalt av stat og kommune. Det er dessuten inngått en kvoteordning med Universitetet i Bergen. Det årlige opptaket er øket fra 40 til 48 studieplasser, og de siste åtte plassene er forbeholdt studenter fra Nord-Norge. Det gis foreløpig ikke tilleggspoeng for kunnskaper i samisk språk og kultur ved tannlegeutdanningen, men fylkestannlegen i Finnmark har vektlagt dette i sine anbefalinger til Universitetet. Ordningen med støtte til leie av lokaler til privatpraksis skal evalueres, men har nok bidratt til å redusere ventelistene i Finnmark. De generelle stimuleringstiltakene som topplønn etter to år og opparbeiding av årsbonus har ellers medvirket til å utvikle stabilitet i tannhelsetjenesten.

12.3 Kulturbakgrunn, språk og kulturforståelse. En begrepsavklaring

Den betydningen som samisk språk, kulturell bakgrunn og forståelse har for å gjøre et forsvarlig arbeid i de samiske områder og i forhold til den samiske befolkning er stadig mer åpenbar.

Tidligere så man ofte en sammenblanding av begrepene kulturforståelse og kulturell bakgrunn. Kulturbakgrunn refererer til det kunnskaps-, handlings-, og vurderingsgrunnlag som personer utstyres med ved å vokse opp i en bestemt kultur. Kulturforståelse betegner en teoretisk innsikt som gir kompetanse til å jobbe analytisk med mellommenneskelige problematikk og flerkulturelle såvel som enkulturelle miljøer. Kulturforståelse, eller tverrkulturell kompetanse, vil derfor være et behov som kan foreligge, eller må erverves uansett personers kulturelle bakgrunn.

Kulturforståelse vil i denne betydningen være forskjellig fra ren orienteringskunnskap om en kultur. Orienteringskunnskap vil i denne sammenheng omfatte generell kunnskap om samisk historie og samfunnsforhold, og mer spesiell kunnskap om forhold som virker inn på samhandlingen helsearbeider — pasient i de samiske områder. Den som er født inn i en kultur, har en annen orienteringskunnskap enn den som kommer ny inn i en kultur. Dersom denne kunnskapen skal komme til nytte i en arbeidssituasjon, må den kombineres med en evne til kulturell selvrefleksjon. Kulturell selvrefleksjon vil si evnen til å relativisere egne kulturelle verdier og kategoriseringer. Kravet til selvrefleksjon vil være viktig i forhold til alle helse- og sosialarbeidere, uansett kulturell bakgrunn.

Det har også vært en tendens til å sette likhetstegn mellom språk og kulturkompetanse. Det er klart at språk er et grunnleggende element i en kultur. Men det er likeledes viktig å ha klart for seg at mennesker som har mistet sitt språk, kan ha en sterk kulturell forankring, og at mennesker som har gode språkkunnskaper, kan ha distanse til egen kultur. Derfor må det skilles mellom opplæring som fremmer flerkulturell forståelse, opplæring i språk, og opp -læring som gir kunnskaper om spesifikke samiske forhold, og folks egen kulturbakgrunn.

I en situasjon hvor man arbeider med oppbyggingen av en helsetjeneste tilpasset samiske pasienters behov, så må det være en målsetting å finne fram til praksisformer i helsetjenesten der man kan dra best mulig fordeler av kombinasjonen språk, kulturbakgrunn og kulturforståelse. Dette må ses i forhold til forskjellige typer tjenester og pasientgrupper, og i forhold til de forskjellige typer samiske samfunn.

12.4 Behov for fagpersonell med samisk språk- og kulturkompetanse

Det synes som om stimuleringstiltakene i de nordligste områdene har fungert etter hensikten, og har bidratt til å bedre personellsituasjonen iallefall i de to nordligste fylkene. Flere faktorer må imidlertid være til stede for å vurdere helsetjenestene for den samiske befolkning. Det tallmaterialet som foreligger i form av statistikker, sier ikke noe om kvaliteten av tjenestene generelt, eller om tjenestene i forhold til den samiske brukergruppen. En brukbar personell-situasjon letter arbeidet med og kan også være en forutsetning for kompetansutviklingstiltak rettet inn mot den samiske befolkning.

Det er i dag et stort behov for fagpersonell med samisk språk- og kulturkompetanse på alle nivåer og på alle felter innen helse- og sosialsektoren. Behovet må ses i forhold til målet om en likeverdig helse- og sosialtjeneste for samiske og norske brukere. En delmålsetting vil være en stabil stamme av helse- og sosialpersonell med samisk språk- og kulturkompetanse. Dette vil i første rekke innebære å bemanne helse- og sosialinstitusjoner innen 1. og 2. linjetjenesten, og nye institusjoner som er under utredning/planlegging med personell med slik kompetanse. Innen forvaltningsområdet for Samelovens språkregler innebærer denne målsettingen også en oppfyllelse av Samelovens språkregler. Det er behov for fagpersonell med samisk språk- og kulturkompetanse både i forvaltningsområdet for samelovens språkregler, og i de øvrige områder med samisk befolkning.

12.4.1 Førstelinjetjenesten

Innen 1. linjetjenesten er det særlig behov for å rekruttere og utdanne kommuneleger, sykepleiere, hjelpepleiere og sosionomer med samisk språk- og kulturkompetanse. Disse utgjør basis i helse- og sosialvesenet, og det er disse faggruppene som det rent kvantitativt er mest behov for.

Samisk Legeforening har beregnet at samiskspråklige leger kun utgjør ca. 7 % av totalantallet kommuneleger i forvaltningsområdet for sa

• kommuneleger

• legesekretærer

• sykepleiere

• hjelpepleiere

• vernepleiere

• helsesøstre

• jordmødre

• fysioterapeuter

• ergoterapeuter

• sosionomer

• barnevernspedagoger

12.4.2 Andrelinjetjenesten

12.4.2.1 Psykisk helsevern

Behovet for å rekruttere personell med samisk språklig og kulturell kunnskap til de psykiatriske helsetjenestene er spesielt stort fordi selve redskapet i behandlingen er samtalen/språket mellom terapeut og pasient og fordi de følelsesmessige referansene ofte er nær knyttet til en persons kulturelle bakgrunn og erfaringer. I dag arbeider kun et lite fåtall behandlere med samisk språklig og kulturell bakgrunn innen psykisk helsevern. Institusjoner med samiskspråklig personell er bl.a. Barne- og ungdomspsykiatrisk Poliklinikk i Karasjok, Sieiddajohka Barnepsykiatriske behandlingshjem i Tana, Sølvberget behandlingshjem i Sør-Varanger, Voksenpsykiatrisk poliklinikk i Lakselv, og Voksenpsykiatrisk poliklinikk i Alta. For eksempel hadde i 1993 ca. 80 % av de ansatte ved BUP-Karasjok og ca. 50 % av miljøterapeutene ved Sieiddajohka Barnepsykiatrisk Behandlingshjem samisk bakgrunn. Det er således et stort behov for rekruttering og utdanning på dette feltet.

Enkelte institusjoner har et særskilt ansvar for å ivareta samisk språk og kultur i forhold til samiske pasienter og klienter, og utvikle de samiske aspekter som del av den faglige kompetansen ved disse institusjonene. Andre institusjoner har personell med samisk språk og kulturkompetanse, uten at de har faglig kompetanseutvikling i henhold til språklige og kulturelle forutsetninger som særskilt pålagt ansvar. Alle institusjoner må imidlertid forholde seg til det som følger av Sameloven og Samelovens språkregler for deres vedkommende.

Man regner at det er behov for følgende faggrupper med samisk språk- og kulturkompetanse:

• psykiatere/barnepsykiatere

• kliniske psykologer

• kliniske sosionomer

• kliniske pedagoger

• psykiatriske sykepleiere

• miljøterapeuter med videreutdanning

12.4.2.2 Somatisk spesialisthelsetjeneste

Det er i dag behov for fagpersonell med samisk språk- og kulturkunnskap i fylker med samisk befolkning. Med unntak av Samisk spesialisthelsesenter i Karasjok, er det praktisk talt ingen samisk 2. linjetjeneste som er systematisk lagt opp for den samiske befolkning. Innen de somatiske spesialisthelsetjenestene er det derfor behov for faggrupper som har samisk språk- og kulturkompetanse innen spesialisthelsetjenesten:

Man regner med at det er særlig behov for følgende faggrupper med denne kompetansen:

• pediater

• gynekolog

• spesialist i fysikalsk medisin

• spesialsykepleiere

• fysioterapeuter

• ergoterapeuter

• logopeder

• audiografer

• radiografer

12.4.3 Tredjelinjetjenesten

12.4.3.1 Psykisk helsevern

Åsgård sykehus eies av Troms og Finnmark fylkeskommuner, og er et psykiatrisk regionsykehus for disse fylkene. Det har således et særskilt ansvar for rekruttering av fagpersonell med samiske språklige og kulturelle kvalifikasjoner. Innen psykiatrien vil språklige og kulturelle forhold ofte være en bærende del av en kommunikasjon eller et problemkompleks. Det må derfor være et mål å få igang en faglig utvikling som fanger opp dette, og å rekruttere fagpersonell med de nødvendige kvalifikasjoner, slik at sykehuset kan gi en adekvat behandling til pasienter med samisk bakgrunn.

Riksinstitusjonen Statens senter for barne og ungdomspsykiatri (SSBU) har heller ikke fast ansatte samiskspråklige behandlere knyttet til senteret i Tromsø. Familieavdelingen der har bl.a. tatt imot flere samiske familier fra forskjellige steder i landet, men uten at personalet har kunnet møte dem på samisk, eller hatt kunnskap om samisk kultur.

12.4.3.2 Somatikk

Regionsykehuset i Tromsø er regionsykehus for de tre nordligste fylkene, og har derfor et spesielt ansvar for å ha personell med samisk språk- og kulturkompetanse. Man bør søke en rekruttering av fagpersonell med disse kvalifikasjonene. I tredjelinjetjenesten gjelder kompetansebehovet alle fagområder. I tillegg til det som er nevnt under annenlinjetjensten gjelder dette områder som kreftomsorgen, geriatri, muskelsykdommer og reumatiske lidelser, hjertelidelser og barnemedisin. RiTø har landsfunksjon på telemedisin. I utviklingen av telemedisin bør man også i den sammenheng ha spesialister med samisk kompetanse.

12.4.4 Tannleger og tannhelsepersonell

Det er varierende i hvilken grad tannhelsepersonell har kjennskap til samisk språk og kultur. Antakelig er det samiskspråklige tannleger og tannpleiere bare i kommunene Kautokeino og Karasjok. I andre kommuner kan enkelte tannlegesekretærer og tannpleiere samisk. Det er således behov for å få utdannet forskjellige typer tannhelsepersonell med kjennskap til samisk språk og kulturbakgrunn. Det dreier seg om:

• tannleger

• tannlegesekretærer

• tannpleiere

• spesialister

12.5 Rekruttering, kompetansebehov og situasjonen til helse- og sosialarbeidere med samisk bakgrunn

Erfaringene så langt viser at samene både har behov for og i enkelte sammenhenger også rett til et samiskspråklig og et kulturspesifikt helse- og sosialtilbud. Dette stiller krav til helse- og sosialtjenesten på de forskjellige nivåer, til norske helsearbeidere som har å gjøre med samiske pasienter og klienter, og til helse- og sosialarbeidere med samisk bakgrunn. Det tilsier at det er viktig å utvikle helse- og sosialarbeidernes flerkulturelle kompetanse, og å rekruttere helse- og sosialarbeidere som selv har samisk bakgrunn.

12.5.1 Erfaringer fra helse- og sosialtjenesten

De samiske pasienter har i det vesentlige vært vant med å forholde seg til helse- og sosialarbeidere som kommer utenfra, som ikke har samisk bakgrunn, og som derfor inntar en mer observerende rolle i forhold til det samiske samfunnet. De har sjelden vært deltakende og engasjert i det samiske daglige liv, og har begrenset kunnskap om pasientenes sosiale og kulturelle verden. Særlig legene har lenge vært betraktet som autoriteter i en opphøyet posisjon. Dette har begrenset kommunikasjonen mellom helsearbeider og pasient til et snevert felt, som bidrar til å sementere en avstand, men hvor begge kan føle seg trygge.

Situasjonen for samiske helse- og sosialarbeidere vil være en annen. De må forholde seg både til rollen som alminnelige deltakere i det samiske samfunnet, og til rollen som helse- og sosialarbeider. Den samiske helse- og sosialarbeideren kjenner i utgangspunktet til den lokale kulturs oppfatninger om hva som er god helse og hva som er sykdom, og har kunnskaper og ferdigheter i omsorg og helbredelse av sykdom ved hjelp av midler utviklet i den samiske kulturen. Den forståelse av god helse og helbredelse som den samiske studenten møter ved norske utdanningsinstitusjoner trenger slett ikke samsvare med dette. Dilemmaet blir å forholde seg til disse to verdener. En løsning kan være å kaste den samiske kunnskapen på båten, og kun forholde seg til vestlig skolemedisin. Som samisk helse- og sosialarbeider blant samer blir dette vanskelig. Den samiske helse- og sosialarbeideren er i en situasjon med profesjonell kunnskap fra et annet samfunn hvis medisinske systems verdier og ekspertise skal forvaltes og omsettes til det beste for den samiske pasient.

Av dette følger at kommunikasjonen mellom den samiske pasienten og den samiske helsearbeideren vil måtte bli en helt annen. Fra et teoretisk utgangspunktet vil man tro, og etterhvert oppdager man også, at man får en mer gunstig samhandlingsrelasjon når de kommunikasjonsproblemer som skyldes forskjeller i språk og kultur er eliminert, selv om rammen er et annet samfunns medisinske kunnskap og verdier. Imidlertid kan situasjonen vise seg å være en helt annen. Dette henger sammen med at den samiske pasienten har vært vant med å forholde seg til et norsk helsevesen med distanse til den samiske kulturen, og har funnet et ståsted; en forståelses- og komunikasjonsform med helsevesenet ut fra dette. Pasientens erfaringer i forhold til det norske samfunnet og tilpasninger i forhold til helse- og sosialsystemet har tilsagt at status som helsearbeider følger etnisitet. Et møte med en samisk helsearbeider har således kunnet føre til at pasienten har måttet revidere dyptliggende oppfatninger av same-daza-relasjonen (daza = ikke-same). En samisk helsearbeider har derfor fram til ganske nylig måttet forvente å bli møtt med skepsis i den grad pasienten opplever at den samiske helsearbeideren står nær hans eller hennes eget ståsted som ukvalifisert same.

12.5.2 Et rekrutteringsdilemma

Lav skolemotivasjon har vært registrert både i samiske områder og i andre områder hvor hovedsiktemålet med kunnskap har vært å overleve i et samfunn med en primærnæringsbasert økonomi. Man har hatt behov for en praktisk og sektorovergripende kunnskap, som er blitt overført gjennom erfaringer og uformell læring. Den samiske, tradisjonelle rurale livsformen representerer en egen form for rasjonalitet, egne forestillinger om det gode liv, eller meningen med livet om man vil. Ungdoms ønske om å gå inn i reindrift og annet familiebasert erverv, kan ses i denne sammenhengen. Det å arbeide selvstendig er her en sentral verdi, og det har ikke vært noe skarpt skille mellom arbeid og fritid. Alle visste hva de skulle bli. Samfunnet var langt på vei selvopprettholdende og homogent. Opplæring, vedlikehold og utvikling av kunnskaper skjedde ved at barna deltok i den daglige virksomheten. Kunnskapene var felles og så noenlunde likt fordelt. Til tross for endrede samfunnsbetingelser finner den yngre generasjon også i dag forskjellige måter å tillempe en slik livsform på. Det ser man av de mange nye næringskombinasjonene knyttet både til reindrift, fiske og utmarksnæringer. Her blir lønnsarbeid noe man gjør i perioder av året for å opprettholde sin rurale tilpasning.

Den norske skolen har ikke gitt folk den praktiske kunnskap de har hatt bruk for i en rural levemåte, og den har forfektet andre verdier når den har utdannet til et liv med karrierepreferanser og lønnsarbeiderlivsform. I tillegg må man se samenes situasjon som minoritet, og de holdninger som eventuelt er utviklet for å bevare en egen identitet og egenart som folkegruppe. Det norske skolesystemet har ikke utdannet folk til samer med den kulturelle kunnskap som kunne ha vært av nytte og verdi i det samiske samfunnet. Skolens forutsetninger og den verden den har kvalifisert for, har ligget utenfor den samiske virkeligheten. Gapet mellom skolens generelle verdinormer, og verdiene knyttet til det å være same har vært særlig stort for ungdom med basis innen primærnæringene.

Således har man i det samiske samfunnet merket en skepsis mot utdanning. Samer med utdanning har vært oppfattet som å ha forlatt det samiske samfunnet og blitt fremmede for sin egen kultur, og kanskje til og med som å ha overtatt storsamfunnets forståelse av samene som folkegruppe. Selv om man i dag er inne i en prosess hvor skolens innhold tilpasses virkeligheten i det samisk samfunnet, så blir samisk ungdom fortsatt utsatt for motstridende påvirkninger når de skal foreta valg av utdanning og yrke. I en situasjon med overskuddsbefolkning i primærnæringene, og hvor samisk ungdom oppfordres til å ta utdanning for å fylle stillinger med behov for lokalkunnskap og med samisk språk og kulturkompetanse, er denne situasjonen problematisk. I utformingen av rekrutteringstiltak for samisk ungdom må man ta hensyn til det rurale verdimønsteret både fordi det vil være den eneste måten å få ungdommen i tale, og fordi noe annet ville være uttrykk for etnosentrisme og manglende respekt for samekulturen.

Det har fra samisk side vært reist spørsmål om rollene som same og akademiker er uforenlige, og om det egentlig er snakk om et enten-eller. Man spør om en utdanning med et samisk innhold tilpasset de forskjellige nivåer og de forskjellige typer utdanninger bidrar til å gjøre denne kløften mindre. Et ideelt mål må være å skape et samisk samfunn hvor en tilegnet akademisk kompetanse og en kompetanse tilegnet gjennom uformell læring i hjemmiljøet kan kombineres og gjensidig berike hverandre.

Samiske studenter må forholde seg til den rollen de vil få i det samiske samfunnet når de som ferdig utdannede skal virke her. Selv om en tilpasning av de forskjellige typer utdanninger til krav og forutsetninger i de samiske samfunn etterhvert vil kunne moderere problemene, så må det tas hensyn til og snakkes åpent om dette rekrutteringsdilemmaet når man skal motivere ungdom til utdanning. Ungdom må vite at det foregår en utveksling av erfaring om dette i fagmiljøer, i organisasjoner og i studentmiljøer, når de står overfor et valg av utdanning.

12.6 Endel aktuelle utdanningstilbud og rekrutteringstiltak

12.6.1 Utdanningstilbud

Det finnes forskjellige utdanningstilbud som kan bidra til å utvikle kompetanse i samisk språk og kultur, og i transkulturelle forhold hos helse- og sosialpersonell.

Denne kompetanseutviklingen må ta sikte på både personell med samisk og med norsk bakgrunn. Den bør inngå i grunnutdanningene i første rekke ved utdanningsinstitusjoner i de nordligste fylkene. Like viktig vil det være å tilby denne kompetansen som etter- og videreutdanningstilbud til de som er allerede er i arbeid i samiske områder. Her er det særlig viktig å favne personell med både norsk, samisk og flerkulturell bakgrunn. Det må imidlertid utvikles spesielle tiltak for å sikre rekrutteringen av helse- og sosialarbeidere som selv har samisk bakgrunn.

12.6.1.1 Samisk språk

Ved Universitetet i Tromsø kan det avlegges grunnfagseksamen (20 vekttall) i samisk språk. Det gir både en teoretisk og en praktisk språkkunnskap og er beregnet som et ledd i embedsstudiet for samisktalende. Universitetet i Oslo arbeider med planer om undervisning i samisk som andrespråk. Avdeling for humanistiske fag ved Høgskolen i Bodø har halvårsenhet i lulesamisk, som kvalifiserer til å undervise i samisk språk i grunnskolen. Samisk Høgskole har samisk som førstespråk og som undervisningsspråk. Studentene må ha formell kompetanse i samisk. Tilstrekkelig timetall fra videregående skole, språktest eller skolens eget kvalifiseringskurs i samisk utgjør minimumskravene til studiekompetanse. Lule- og sørsamiske studenter blir tatt opp på individuell basis. Høsten 1992 ble det avholdt kvalifiseringskurs i Kautokeino, Karasjok og Nesseby. Disse kursene gjennomføres også som kurs i regi av arbeidsmarkedsopplæringen i Finnmark. Samisk Høgskole har dessuten et studietilbud (10-vekttallskurs) i samisk som administrasjonsspråk, som kan passe for ulike profesjoner. Elementærkurs i samisk språk er forøvrig Davvin, for norsktalende, og Samas for samisktalende.

12.6.1.2 Tolkeutdanning

Ved Universitetet i Oslo er tolkeutdanningen en permanent del av det historisk-filosofiske fakultet siden 1987. Studiet tar sikte på å gi teoretisk og praktisk utdanning til personer som ønsker å arbeide som tolk, og å gi en videre utdanning til dem som allerede fungerer som tolker. Utdanningen er særlig rettet mot de innvandrerspråkene der kommunikasjonsproblemene er størst i innvandrernes kontakt med norske institusjoner og myndigheter, slik som helse- og sosialsektoren, skoleverket, politi og rettsvesen, osv. Forskjellige språkgrupper velges ut ved hvert kurs. Det har også vært egne kurs i sykehustolking og i tolking ved psykososiale tjenester. Studiet skal gi en innføring i konsekutiv (etterfølgende) tolking av en samtale i denne sammenheng, og legger således mindre vekt på konferanse- og møtetolking. Opplæringen er spesielt beregnet på tolker som arbeider ved den kommunale tolketjenesten for innvandrere, og mot tolker ved instanser som domstoler og politi. Studiet fortutsetter gode språkkunnskaper. Studiet skal i tillegg til den praktiske tolketrening gi innblikk i relevant fagterminologi, realia fra land og språkområder, tolketeknikk og tolkeetikk. Det stilles ikke vanlige krav til studiekompetanse, examen philosophicum eller forprøve i fonetikk og språkvitenskap. Tolkeutdanningen er således et tilbud både til søkere uten studiekompetanse og til ordinære studenter ved Universitetet. Studentene tas opp etter en opptaksprøve. Fortrinnsrett gis til de som kan dokumentere praksis som tolk. Studiet passer som kombinasjon med en språkutdanning og en fagutdanning. Enkelte semestre gis det også tilbud om semesteremne i tolking ved psykososiale tjenester. Det arrangeres i samarbeid med Psykososialt senter for flyktninger, og Kontoret for flerkulturell terapi og forebyggende helsearbeid. Det har vært et deltidsstudium, og konsentrert om tolkens oppgaver i tolking ved noen former for terapi og annet psykososialt arbeid. Undervisningen omfatter kunnskap om det psykososiale fagfeltet, tolkeetikk og -teori, og tolkeferdigheter. Studiet skal gi bakgrunn til tolkearbeid ved generelle psykososiale tjenester, og innen mer spesialisert psykisk helsevern, og kan innpasses i en cand. mag.-grad.

Elementær kunnskap i tolking er til en viss grad generell. Samisk Høgskole i Kautokeino har bl.a. hatt kontakt med Universitetet i Oslo og Kommunaldepartementet for en mulig tillemping av Universitetets studieopplegg til samisk/norsk. Man vil kunne bygge opp en to-årig fagutdanning (40 vekt-tall) i tolking. Semesteremnet vil kunne kombineres med 10 vekt-talls kurs i samisk og i norsk, og et semesteremne i spesialisering i tolking innen ett av følgende områder: helse- og sosialfag, jus/politi, kirken, offentlig forvaltning. Tolk med helse- og sosialfaglig kompetanse vil kunne være en yrkesbetegnelse etter denne utdanningen. Dersom ferdig utdannede sosialarbeidere, sykepleiere, fysioterapeuter eller andre velger å utdanne seg som tolker, vil disse være tolker med en helt annen og mer inngående faglig bakgrunn, og vil nok kunne brukes til andre typer tolkeoppdrag. I helseregion V er det under utvikling en psykososial tolkeutdanning for innvandrere og flyktninger. Noe av denne utdanningen kan også være relevant for samiske forhold.

Samisk Høgskole har utarbeidet planer for en ettårig grunnutdanning i tolkning. Utdanningen vil gi grunnleggende metodikk for tolke- og oversetterarbeid, samt språkrøkt og terminologiarbeid på enkelte felter. Studiet er planlagt som 10-vekttalls semesteremne, og vil også kunne arrangeres som deltidsstudium. Videre spesialisering er tenkt gjennom påbyggingskurs og praksis.

12.6.1.3 utdanningstilbud relevant for kulturkunnskap og transkulturell forståelse

Tverrkulturell kompetanse vil i praksis si evne til å samarbeide med mennesker med ulik sosial og kulturell bakgrunn. Dette innebærer bl.a. også innsikt i hvordan man selv som individ og yrkesutøver er preget av egen kultuell og sosial bakgrunn. Det må som sådan skilles fra generell kulturkunnskap og kunnskap om samiske forhold. Begge typer kunnskap er nødvendig for helse- og sosialarbeidere i områder med samisk befolkning.

Enkelte samfunnsfaglig rettede grunn- og videreutdanninger

I en del typer samfunnsfaglig utdanning, slik som sosiologi og sosialantropologi, inngår kulturkunnskap som en naturlig del. Andre utdanninger er mer spesielt innrettet på kulturfag og transkulturell forståelse. Noen av disse er spesielt relevant for samiske forhold.

Sosialarbeiderutdanningen ved Finnmark Distriktshøgskole i Alta legger vekt på å være en enhet med bred forsknings- og utviklingsaktivitet knyttet til problemstillinger som angår samfunnsendring, oppvekstvilkår og rammebetingelser. Flerkulturelle aspekter vektlegges innenfor sosialt arbeid. Man tar sikte på at undervisningen skal bygge på forskning med utgangspunkt i landsdelens ulike former for kulturmøter. Et viktig siktemål med utdanningen er å utvikle en kulturanalytisk kompetanse i den profesjonelle forståelsen av sosiale problemer, og som grunnlag for kunnskapsutvikling om forebyggende sosialt arbeid.

I barnevernpedagogutdanningen vektlegges kunnskapsutvikling om flerkulturelt barnevern. Med flerkulturelt barnevern menes i denne sammenheng alle sider ved praktisk barnevernsarbeid i lokalsamfunn hvor ulike kulturer møtes. Barnevernsutdanningen har foruten en generell sosiologidel også en del om kultur og etnisitet som fokuserer på kunnskaper, holdninger og ferdigheter i flerkulturelle samfunn. Denne kulturkunnskapen er knyttet opp mot etnisitetsbegrepet. Høgskolen i Bodø, Avdeling for samfunnsfag har ettårs studium i historie (grunnfag) med vekt på Nord-norsk historie. Her er også ettårs studium i sosiologi, hvor størstedelen av studiet er felles med første studieår på barneverns- og pedagoglinjen.

Høgskolen i Bodø har en treårig sosionomutdanning. Det er også en videreutdanning for sosionomer, som kan inngå i en høyere utdanning (cand. mag. grad). Ved høgskolen er det også etablert et hovedfagsstudium i sosialpolitikk i samarbeid med Universitetet i Tromsø. Høgskolen har også en tre-årig barnevernutdanning, samt en videreutdanning innen barnevern og i sosialt arbeid.

Institutt for sosialt arbeid ved Universitetet i Trondheim har hovedfagsstudium for sosionomer og barnevernspedagoger.

Ved Finnmark Distriktshøgskole i Alta er det et ett-årig og et to-årig studium i kulturfag. Disse tar sikte på å gi studentene et grunnlag for å forstå kulturelle fenomener og sammenhenger. Kulturanalyse, Nordkalottens historie, tverrkulturell kommunikasjon og samisk kultur inngår i begge studier. To-årig kulturfag er i første rekke en utdanning for de som ønsker å rette seg inn mot kulturrelaterte yrker, som f.eks. medarbeidere i kultursektoren i kommuner eller fylker, eller den kan inngå som del av en høyere utdanning innenfor kulturrelaterte fag. Det ett-årige studiet er i første rekke et tilbud til de som ønsker å kombinere en kulturfagsutdanning med en annen utdanning på høgskolenivå, f.eks. pedagogisk utdanning eller sosionomutdanning, og til de som føler behov for å utdype sine kunnskaper innenfor det kulturrelaterte feltet ut fra sitt arbeid.

Det gis også endel videre- og etterutdanningstilbud, og man arbeider med en egen videreutdanningsenhet ved høgskolen. Distriktshøgskolen opplyser også at det arbeides med en utforming av det faglige innholdet mer i tråd med regionens situasjon som arne for flere kulturer. Dette innebærer bl.a. intensjoner om å koble sosialfaglig og minoritetskulturell kompetanse, og et arbeid med å utvikle et minoritetskulturelt miljø innen forsknings- og utviklingsarbeid. Det gjelder studentprosjekter og opplegg for forskning bl.a. på sosialarbeiderutdanningen, såvel som en tverrfaglig forskergruppe på temaet kultur og identitet.

Spesielt bør nevnes distriktshøgskolens tilbud om videreutdanning i sosialt arbeid med barn og unge. Dette studiet skal ifølge studieplanen gi innsikt i hvordan sosiale og kulturelle vilkår virker inn på barns og unges utvikling, og hvordan slike vilkår utgjør et viktig grunnlag for sosialpraktisk virksomhet. Studiet skal legge vekt på og utforske det sosiale arbeidets utfordringer i det samiske samfunnet, men også gi kunnskap om sosialt arbeid i flerkulturelle samfunn generelt. Det heter at studentene gjennom studiet skal få fortrolighet med samiske egne ordninger og institusjoner, for å kunne tilpasse sin profesjonelle virksomhet til disse. En hensikt er å trene opp studentene i å håndtere kulturelle spenninger i sitt arbeid. Det kulturelle og flerkulturelle perspektivet vil bli trukket inn i studiet av sosialiseringsarenaer, sosiale nettverk og oppvekstmiljø.

Studiet i samfunnsfag ved Høgskolen i Bodø er et halvårig videreutdanningstilbud, som omfatter innføring i samisk historie og kultur.

Høgskolen har også halvårsenhet i 6—10 års pedagogikk. Studiet er et videreutdanningstilbud for allmenn- og førskolelærere. Det er innholdsmessig knyttet til den nye skolereformen som medfører at 6-åringer skal begynne på skolen fra 1997. Høgskolen tilbyr også halvårsenhet i spesialpedagogikk, og gir tilbud om 2. avd. spesialpedagogikk.

Innpassing av etnisk medisin og tverrkulturell forståelse i medisinstudiet og i andre helsefaglige utdanninger

Med etnisk medisin menes kulturforståelse, kunnskap om flerkulturelle forhold, tospråklighet, forståelse for akkulturasjonsprosesser, samt konstruksjon og forvaltning av en etnisk minoritetsidentitet. En forståelse av etnisk medisin bør sette helse- og sosialpersonell istand til å se utviklingen av sykdomstilstander og forekomsten av sosiale problemer i forhold til kulturelle og etniske aspekter. En slik forståelse bør ligge til grunn teoriutvikling såvel som for utvikling av forskningmetoder blant etniske minoriteter.

Helsefaghøgskolen i Tromsø (THH) har grunn- og videreutdanning for flere forskjellige delområder innen helse- og sosialfag. Høgskolen legger vekt på samarbeidskompetanse som en del av utdanningen. Forholdene er lagt godt til rette for felles undervisning, faglig integrasjon og tverrfaglig samarbeid. Studentene skal ha turnustjeneste i Nord-Norge. Det er således gode muligheter for innpassing av etnisk medisin og tverrkulturell forståelse ved Helsefaghøgskolen. Diskusjonen om integrasjon av etnisk medisin i medisinstudiet har særlig vært ført ved Universitetet i Tromsø. Her har Samisk Legeforening vært initiativtaker. På bakgrunn av en uttalelse fra et eget utvalg nedsatt for å vurdere undervisning om samiske relasjoner/etnisk medisin i medisinstudiet, fattet Studiestyret for medisin ved Universitetet i Tromsø i 1985 en uttalelse om at det etter Studiestyrets mening er viktig at samiske forhold presenteres som eksempler på generelle problemstillinger når det gjelder minoriteter/etnisk medisin. Vedtaket ble imidlertid i liten grad satt ut i livet. Begrensningene har syntes å ligge i de faglige og menneskelige ressurser for å gi denne type undervisning. Siden 1989 har etnisk medisin inngått som del av organkurs XVII — Samfunnsmedisin, med fire undervisningstimer. Denne undervisningen er gitt av samiske leger som selv er under utdanning innen dette feltet.

Det har imidlertid vist seg at mangel på grunnleggende og generelle kunnskaper om samisk historie og samfunnsforhold hos studentene har gjort undervisningen i de kliniske og analytiske aspekter knyttet til kulturforståelse vanskelig. Man har måttet konstatere at inntil de videregående skoler legger dette inn som en generell basiskunnskap, vil det være nødvendig å undervise også i denne delen på høyere nivå i de helse- og sosialfaglige utdanningene.

Det har vært framsatt ønske om at etnisk medisin skal inngå som undervisningsfag gjennom hele legestudiet. Det har de siste to årene skjedd en omlegging av den helsefaglige utdanningen. Blant annet innebærer dette at første studieår er felles for alle helsefagene. Her inngår et tema Helse og kultur. Det vil være naturlig at etnisk medisin inngår som del her.

Det vil være viktig at etnisk medisin ikke bare inngår i basis-undervisningen, men at den blir fulgt opp også i undervisningen i de kliniske fagene. Dette har vist seg vanskelig fordi det er mangel på denne kompetansen hos de kliniske legene. (De har selv ikke hatt denne type undervisning.)

Klinisk utdanning og etterutdanning

Det er et samisk fagmiljø med samiskspråklige fagfolk ved Barne- og Ungdomspsykiatrisk Poliklinikk i Karasjok. Poliklinikken er en godkjent utdanningsinstitusjon, med et fullverdig utdanningstilbud for sosionomer og pedagoger. Ordningen har vist seg å fungere godt for utdanning av kliniske sosionomer. Poliklinikken kan også gi veiledning på samisk, med særskilt fokus på kulturelle problemstillinger. Ifølge Finnmark fylkes samiske helseplan har poliklinikken i Karasjok et særskilt ansvar for den samiske befolkning, både når det gjelder klinisk arbeid og veiledning.

Ved spesialistlegesenteret i Karasjok drives en tospråklig privat praksis. Det ligger muligheter i bruk av spesialistsenteret for rekruttering av samiskspråklige spesialister.

I Lakselv, Porsanger, ligger Voksenpsykiatrisk Poliklinik og psykiatrisk avdeling ved Porsanger Helsetun (langtidsavsnitt, korttidsavsnitt og botreningsavsnitt) med tilsammen 35 stillinger. Institusjonen utgjør ifølge samisk helseplan for Finnmark den faglige ressursbasen for samiske spesialisthelsetjenester innen voksenpsykiatrien. Poliklinikken i Lakselv har til nå ikke hatt en stabil stamme av samiskspråklige fagfolk.

Videre- og etterutdanning i psykiatri og sosial omsorg

Det er igangsatt en videre- og etterutdanning i psykiatri og sosial omsorg som et tre-årig tverrfaglig prosjekt under Sosial- og helsedepartementet fra 1994. Prosjektet går på landsbasis, inndelt i grupper etter geografiske områder. Gruppen fra Finnmark har deltakere med samisk bakgrunn, og mye av virksomheten i denne gruppen foregår på samisk språk. Dette er en organisering som gir rom for samiske aspekter i videre- og etterutdanningen.

Videre- og etterutdanning i transkulturell forståelse

I regi av BUP-Karasjok har det vært drevet en 2-årig utdanning i transkulturell forståelse og behandling med særlig relevans for samiske forhold. Utdanningstilbudet har omfattet 1. linjetjenesten og psykiatrien i Helseregion 5. Regionsenteret for BUP, som nå er en avdeling under fagområdet medisin ved Universitetet i Tromsø, finansierte denne utdanningen. Utdanningen er godkjent som tellende for spesialitetene allmennmedisin, sosialmedisin, psykiatri og barnepsykiatri. Det har vært ønske ved BUP Karasjok at denne utdanningen utvikles slik at den kan inngå som fast videre- og etterutdanningstilbud for helse- og sosialpersonell i 1. linjetjenesten og ved de psykiatriske poliklinikkene i Helseregion 5.

Samisk Høgskole har utviklet et høgskoletilbud som er aktuellt for profesjoner innen helse- og sosialsektoren. Dette er et studietilbud (10 eller 20 vekttall) i tverrkulturell forståelse og flerkulturell pedagogikk med vekt på kulturforståelse og kommunikasjon. Det vil gi anledning til spesialisering innen jus/politietaten, offentlig administrasjon, kirken eller helse- og sosialfag. Dette er kurs som er beregnet på både norsk- og samisktalende. De vil også kunne foreligge som desentraliserte tilbud. Kurstilbudet vil kunne tilsvare den teoretiske delen av den utdanningen i transkulturell forståelse som har vært drevet ved BUP-Karasjok. Kurset kan være en del av et doktorgradsstudium innen tverrkulturell kompetanse.

Universitetet og Helsefaghøgskolen i Tromsø har et samarbeid med Nordlandsklinikken om videreutdanning i rusmiddelproblematikk i Helseregion 5, hvor man også ønsker å ta spesielle hensyn til problemer tilknyttet den samiske befolkning.

Barentsperspektivet i Norgesnettet

Norgesnettet kan framstilles som et integrert nettverk mellom lærestedene for høyere utdanning og forskning. Alle høyere læresteder vil utgjøre knutepunkter i et nettverk ved at de utvikler sine spesialiteter og gjensidig gir bidrag til hverandre. Tanken er en nasjonal arbeidsdeling ved fordeling av spesialiteter mellom universiteter og høgskoler. Norgesnettet omtales i Kirke, utdannings- og forskningsdepartementets St. meld. nr. 40 (1990—91) Fra visjon til virke.

Som del av Barenstprogrammet inngår en satsing innen forskning og utvikling. Finnmark har tatt mål av seg til å representere Barentsperspektivet i Norgesnettet. Dette innebærer bl.a. en vektlegging av det flerkulturelle aspektet. I tråd med dette arbeides det for å koordinere og bygge ut det eksisterende undervisningstilbudet i fylket. Finnmark Distriktshøgskole og Samisk Høgskole samarbeider bl.a. om å utvikle undervisningstilbudet innen kulturfag og tospråklighetspedagogikk.

En desentralisert samiskspråklig sykepleierutdanning?

Finnmark Sykepleierhøgskole rettet høsten 1992 en forespørsel til Det regionale høgskolestyret i Finnmark om å utrede mulighetene for å starte opp en desentralisert sykepleierutdanning i det samiskspråklige forvaltningsområdet.

Både innføringen av lovreglene om bruk av samisk språk, og en mer utbredt kunnskap om de samiske pasienters situasjon, gjorde også at man ønsket å øke rekrutteringen av samiskspråklig helsepersonell. Tidligere hadde man fokusert på problemene ved å fylle kvoten på opptak av minst 10 % samisktalende studenter, samtidig som det har vært stor mangel på sykepleiere i regionen. Sykepleierhøgskolen har imidlertid hatt gode erfaringer med en desentralisert sykepleierutdanning i Sør-Varanger, som har blitt gjennomført som filialundervisning knyttet til Kirkenes Sykehus. Man har nok også hatt et øye til den økningen i søkningen til lærerutdanningen som skjedde ved etableringen av en samiskspråklig lærerutdanning ved Samisk Høgskole, hvor det første kullet med allmennlærere og førskolelærere ble uteksaminert i 1992.

Høgskolestyret vedtok høsten 1993 å etablere et utvalg for å utrede mulighetene for en desentralisert utdanning. Utvalget tilrådde oppstart av en 4-årig desentralisert sykepleierutdanning i Kautokeino lagt til Samisk Høgskole, med Finnmark Sykepleierhøgskole som faglig ansvarlig. Studentene må tilfredsstille minstekravene til høgskoleutdanning, og de krav til ferdigheter i nord-samisk som Samisk Høgskole stiller til sine studenter. Utvalget tilrådde også at studentene skulle dokumentere bostedsadresse i et samisk område de siste 3 årene.

Utvalget pekte på at det i Kautokeino og Karasjok er samiskspråklige sykepleiere som tilfredsstiller kravene for tilsetting som høgskolelærer, og at Samisk Høgskole kan forestå undervisning i generell transkulturell kunnskap og kunnskap om samiske forhold. Etter de undersøkelser utvalget gjorde, så vil det kunne skaffes nok praksisplasser i kommunehelsetjenesten, forebyggende helsearbeid og psykiatri i indre Finnmark, i tillegg til den obligatoriske praksis ved sykehusene. Samisk Høgskole har muligheter for å skaffe hybler til studentene.

En desentralisert sykepleierutdanning vil også kunne ta inn studenter fra Sverige og Finland til enkelte avsnitt. Det bør være være muligheter for både lærer- og studentutveksling med læresteder som Kemi og Umeå. Høgskolen samarbeider også med utdanningsinstitusjoner innen andre fagområder også utenom Finnmark, f.eks. lærerhøgskolene i Bodø og Levanger, og er inne i gjennomføringen av AMO-kursene på Drag i Tysfjord (mobiliseringsprosjektet).

12.6.2 Kvoteringsordninger og andre stimuleringstiltak

12.6.2.1 Medisinstudiet

Den nasjonale komiteen til å utrede samiske spørsmål (Samekomiteen) som avga sin innstilling i 1957, hadde bl.a. tatt opp spørsmål knyttet til bedring av samenes helsemessige og boligmessige forhold. Et av forslagene gjaldt opptak av samiske studenter til legestudiet utenom ordinært opptak. Bakgrunnen var at samisktalende studenter ikke ville nå opp i konkurransen om studieplasser ved lukkede studier på grunn av språkvanskelighetene, samt at det var et stort behov for å få utdannet samisktalende leger. I 1963 ble det satt av 2 plasser ved Universitetet i Bergen spesielt for samisktalende studenter. Kravene for å komme inn på medisinerstudiet via denne kvoten, var lavere enn ellers. Ordningen var svært omstridt og omdiskutert og møtte også motstand. Denne ordningen har vært svært viktig for utdanningen av samiske leger. 13 samisktalende leger har vært utdannet etter denne ordningen siden den ble innført. De første ble uteksaminert i 1970. Gjennomsnittsnivået på eksamensresultatene til de samiske kandidatene har nok i ettertid gjort den nevnte skepsis mot kvoteringsordningen til skamme.

Senere er flere samiske leger utdannet ved medisinerutdanningen ved Universitetet i Tromsø som ble opprettet i 1973. Også her har man øremerkede studieplasser for samiske studenter. Det er i den senere tid tatt opp ca. 60 studenter til medisinstudiet i Tromsø i året. Det er krav om at minst halvparten av studentene som tas opp skal ha tilknytning til Nord-Troms og Finnmark, og minst 2 av studentene skal være samisktalende samer. Det gis dessuten 2 tilleggspoeng ved opptak til studiet for dokumenterte samiske språkkunnskaper. Det foreligger videre forslag om at samisktalende samer skal ha rett til praksisplasser på sykehus og i et distrikt som betjener områder med en stor andel av samisktalende. Dette innebærer bl.a at samisktalende samer må bli prioritert ved tildeling av praksisplasser ved Hammerfest og Kirkenes sykehus.

Også ved det medisinske fakultet i Oulu i Finland er det innført en kvoteordning for samisktalende studenter.

12.6.2.2 Sykepleierutdanningen og enkelte andre helsefaglige utdanninger

Finnmark sykepleierhøgskole startet opp i 1960 som den eneste sykepleierhøgskolen i Finnmark. I 1987 var studenttallet 48 elever. Det har vært en målsetting med utbyggingen av studietilbudet å øke rekrutteringen til sykepleieryrket i fylket. Også i Finnmark var det en gradvis nedgang i søkermassen til sykepleierhøgskolen i slutten av 1980-årene. Til tross for denne nedgangen var det i Finnmark en økning i søkere fra eget fylke. Finnmark sykepleierhøgskole har en kvoteordning som tilsier at 80 % av studentene skal være fra Finnmark eller ha bodd to år i fylket, og 10 % i forhold til opptaket skal være samisktalende søkere. Det har vært vanskelig å fylle kvoten for samisktalende. Etter 1990 har imidlertid søkningen fra samiske studenter økt jevnt, og det har vært flere samiske søkere enn de som har kommet inn ved skolen.

Helsefaghøgskolen i Tromsø (THH) har grunnutdanning for bioingeniører, ergoterapeuter, fysioterapeuter, radiografer og sykepleiere, og videreutdanning for helsesøstre og jordmødre, innen eldreomsorg og psykiatrisk sykepleie, samt tannpleiere fra høsten 1994. Studentene skal ha turnustjeneste i Nord-Norge. THH prioriterer søkere fra Nord-Norge gjenom kvoteordninger. Det er ingen spesielle kvoter for studenter med samisk språklig eller kulturell bakgrunn, men studenter kan be om opptak på særskilt grunnlag. Her er det tatt inn endel samiske studenter. Ved grunnutdanningen i sykepleie tildeles 80 % av studieplassene søkere fra Troms fylke. Annen utdanning er landsdekkende. Her er kvoteringen 80 % fra Nord-Norge. Det vurderes nå å fjerne 80 %-regelen for opptak til Helsefaghøgskolen.

Farmasistudiet ved Universitetet i Tromsø har inntil 1 plass på samisk kvote. Det kreves språkkunnskaper dokumentert i form av bestått språktest eller annen bakgrunn godkjent av Nordisk Samisk Institutt.

12.6.2.3 Sosialarbeiderutdanningene

I opptaksreglene til sosialarbeiderstudiene ved høgskolene i Alta og Bodø er det åpnet adgang til å ta opp samisktalende studenter særskilt. Disse må imidlertid også fylle minstekravene om videregående utdanning, eller til kombinasjonen praksis og utdanning. Ved Finnmark Distriktshøgskole blir det årlig tatt opp 25 sosionom- og 25 barnevernpedagogstudenter, hvorav opptil 4 plasser på hver av utdaningene er samisk kvote.

Anslagsvis er det tilsammen omlag 16 samiskspråklige studenter som kan tas opp ut fra kvotekriteriene ved Alta og Bodø. I tillegg tas det også opp samiske studenter innenfor de ordinære opptaksreglene.

12.6.2.4 Samfunnsvitenskap

Studiet i samfunnsvitenskap ved Universitetet i Tromsø har en kvoteordning for 5 % av plasssene ved hvert av grunnfagene. 2,5 % gjelder samiskspråklige og 2,5 % gjelder ikke samiskspråklige samer. Språkkunnskaper må dokumenteres gjennom eksamen eller språktest. Etnisitetskrav innebærer oppfyllelse av kriteriene for innmelding i samemanntallet.

Styret for de samiske videregående skolene i Finnmark har under utarbeidelse en gjennomgang av gjeldende kvote- og stipendordninger for samiske studenter ved de forskjellige høgskolene.

12.7 Utvalgets vurderinger og forslag til tiltak

Helse- og sosialpersonell fra landsdelen blir i landsdelen

Mangelen på stabile personellressurser innen helse- og sosialsektoren har lenge vært et gjennomgående problem i de nordligste fylkene i Norge. De undersøkelsene som er gjort for å belyse dette, viser at regional tilhørlighet kombinert med utdanning i regionen er av avgjørende betydning for ønske om etablering i Nord-Norge.

Undersøkelser blant sykepleierne viste at stimuleringstiltakene hadde positiv virkning når det gjaldt å få sykepleiere til Finnmark. Men når det ble spørsmål om stabilitet (mer enn 5 år), så er det indikasjoner på at tilknytning til landsdelen var mer tungtveiende. Vi ser også at opprettelsen av en medisinutdanning i Nord-Norge hvor studentene hovedsakelig er blitt rekruttert fra landsdelen, har ført til at en høy andel leger med nord-norsk bakgrunn har etablert seg i Nord-Norge. Situasjonen for sykepleierne ser ut til å være i bedring, mens fokus den senere tiden har vært på problemer i personellsituasjonen på sosialkontorene og i barneverntjenesten.

For å utvikle stabilitet i bemanningen over tid, vil det være viktig å legge til rette for faglig fordypning og etterutdanning innen de forskjellige delområder av helse- og sosialtjenesten. Dette ser ut til å være vel så viktig som tiltak som økt lønn for å skape stabilitet innen helse- og sosialsektoren. Det mest avgjørende virkemidlet for å sikre stabilitet i bemanningen over tid, vil imidlertid være å satse på rekruttering av studenter som selv er fra Nord-Norge.

I helse- og sosialsektoren i områder med samisk befolkning er det både behov for tiltak for å rekruttere og beholde et stabilt personell, og for tiltak for å utvikle samisk språk- og kulturkompetanse.

En satsing på lokal rekruttering vil være sammenfallende med de fleste samers ønske om en tilværelse som samer også etter fullført utdanning. Dette innebærer at de ønsker å bo og bruke sin utdanning i de samiske områder. Den bemanning man i dag har av helse- og sosialpersonell med samisk kompetanse, er samiske ungdommer som har tatt utdanning, og vendt tilbake til de samiske områder. De fleste av disse har i dag en uformell språklig og/eller kulturell kompetanse.