1 Utvalgets oppnevning og mandat

1.1 Bakgrunnen for utredningen

1.1.1 Begynnende utvikling av samiske synspunkter på helse- og sosialspørsmålene

De samiske helse- og sosialfaglige organisasjonene ble dannet midt i 1980-årene. Dette var Samisk sykepleierforening, Samisk Legeforening og Samisk Sosialarbeiderforening. Organisasjonsdannelsen må ses som et uttrykk for at helse- og sosialarbeidere med samisk bakgrunn følte behov for fora hvor man kunne diskutere og fremme krav om en bedre tiltrettelegging av helse- og sosialtjenester for den samiske befolkning. Organisasjonene uttrykker målsettinger om å utvikle helse- og sosialtjenester i de samiske områder som bygger på og tar hensyn til samisk språk, kultur og samfunnsliv. I 1984 og 1985 kom utredningene om samenes rettsstilling og om samisk kultur og utdanning, med forslag til Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold, om forslag til grunnlovsfesting av samenes status, og om forslag til Samisk språklov. Revitaliseringen av samisk kultur og ønsket om å ta særskilte samiske hensyn kom etterhvert også til uttrykk innen helse- og sosialsektoren.

Diskusjonene rundt behovet for å utvikle helse- og sosialtjenester som ivaretar særskilte hensyn til samisk språk og kultur medførte bl.a. et initiativ fra de samiske organisasjonene til det daværende Norsk Sameråd, som var myndighetenes rådgivende organ i samiske spørsmål, om å behandle spørsmålet. Norsk Sameråd konstaterte således i 1985 at helse- og sosialtilbudet for den samiske befolkning ikke fungerte tilfredsstillende, og tok spørsmålet opp med Sosialdepartementet. Samerådet pekte også på at blant de utredninger og meldinger som omhandlet helse- og sosialtjenster i 1980-årene var det ingen som direkte drøftet problemstillinger av betydning for den samiske befolkning. Rådet ønsket derfor en egen utredning av helse- og sosialtilbudet til den samiske befolkning.

Samisk Legeforening besto bl.a. av flere nyutdannende samisktalende leger som ønsket å arbeide i distrikter med samisk befolkning. Ut fra behovet for samisk språk- og kulturkunnskap innen helsesektoren gikk Legeforeningen bl.a. inn for at Finnmark fylkeskommune skulle etablere et legespesialistsenter i Karasjok bemannet med samisktalende spesialister i indremedisin.

Finnmark fylkeskommune uttalte seg positivt til en slik utredning som Sametinget ønsket. I Helse- og sosialplanen for Finnmark 1986 — 87 het det bl.a. at hovedmålsettingen må være at befolkningen i Finnmark er sikret mulighetene for å oppnå samme helse- og sosiale trygghet som i landet forøvrig. Helse- og sosialtjensten må utvikles i samsvar med de kulturelle og språklige særtrekk en finner i fylket.

I møte i april 1986 mellom Norsk Sameråd, Kommunaldepartementet og Sosialdepartementet, var det første gang spesifikke samiske problemer i forhold til helse- og sosialsektoren ble diskutert på sentralt hold. Møtet tok bl.a. opp de samhandlingsproblemer som kan oppstå i forhold til den enkelte pasient/klient når behandleren ikke har tilstrekkelig kjennskap til samisk språk, kultur og samfunnsliv. Man diskuterte således den betydning kultur- og språkkompetanse vil ha for kommunikasjonen mellom behandler og pasient/klient, og at en slik kompetanse vil kunne utgjøre en forutsetning for riktig behandling. Norsk Sameråd pekte bl.a. på at også samer som vanligvis fungerer som tospråklige vil kunne ha behov for å bruke sitt morsmål, altså samisk, når de er i en krisesituasjon, eller skal uttrykke seg om personlige forhold. Rådet viste til at manglende språk- og kulturkompetanse hos behandler eller sosialarbeider kan føre til at folk ikke benytter seg av det eksisterende helse- og sosialtilbudet i tilstrekkelig grad. Møtet diskuterte behovet for en gjennomgang hvor disse problemene ble sett i relasjon til eksisterende helse- og sosialtjenester. Man ønsket en vurdering av samers behov for helse- og sosialtjenester. Norsk Sameråd formulerte dette som svar på spørsmålet: Hvordan kan de eksisterende helse- og sosialtjenester bedre tilpasses den samiske befolknings behov? Rådet fremmet i dette møtet ønske om en utredning som kunne kartlegge problemområder og angi forslag til tiltak. Møtet resulterte i en henvendelse til Universitetet i Tromsø om å vurdere medvirkning til å utforme problemstillinger, og å vurdere eget engasjement på feltet. Universitetet svarte høsten 1986 at de ikke kunne påta seg et slikt oppdrag.

Norsk Sameråd fulgte opp sine synspunkter. I en uttalelse til NOU 1986:4 Samordning i helse- og sosialtjenesten høsten 1986 pekte rådet på behovet for å ta hensyn til samenes språk og kulturbakgrunn, og på behovet for å vurdere tilpasninger og særtiltak for den samiske befolkning på grunn av kulturelle og språklige forhold. Rådet pekte på at dette kunne være særlig avgjørende for kvaliteten på det psykososiale tjenstetilbudet. Rådet tok også opp de særskilte problemene knyttet til spørsmålet om kompensasjon for merutgifter ved tospråklige helse- og sosialtjenester, og problemene med ressursmangel for å realisere de målsettingene man ønsket.

Det store helse- og sosialpolitiske møtet som ble arrangert i Karasjok i mai 1986 var det første møtet i sitt slag. Møtet ble arrangert i regi av de samiske helse- og sosialfaglige organisasjonene. Det var en bred mønstring av samiske og norske helse- og sosialarbeidere, organisasjoner, helse-, utdannings-, og forskningsinstitusjoner, og av kommunale, fylkeskommunale og statlige myndigheter. Møtet fokuserte særlig på samhandlingsproblemer i samenes møte med det norske helse- og sosialvesenet, og belyste flere sider ved de språklige og kulturelle barrierer i dette møtet, og konsekvensene av dette.

1.1.2 Utviklingen skyter fart i Finnmark

Sosialdepartementet reserverte i 1986 midler til et forprosjekt: Analyse av helse- og sosialtjensten for den samisktalende befolkning i Finnmark. Norsk Sameråd ønsket at dette også skulle omfatte den samiske befolkning utenom Finnmark. Det ble likevel fokusert på Finnmark som det fylke i Norge med størst andel samisk befolkning. I Finnmark fylkeskommunes handlingsplan for helse- og sosialtjenester, vedtatt i 1987, ble en egen helse- og sosialplan for den samisktalende befolkning pekt ut som et av hovedsatsningsområdene.

I Finnmark ble det etablert to institusjoner med mål å gi helse- og sosialtilbud på samisk språk, nemlig barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk i Karasjok og det private somatiske spesialistlegesenteret også etablert i Karasjok, med driftstilskudd fra fylkeskommunen. Siden 1989 har staten dekket 75% av driftskostnadene for disse tjenestene etter en plan utarbeidet i samsvar med Finnmark fylkeskommune. I statsbudsjettet for 1989 ble det satt av 2,2 mill. kroner til spesialisthelsetjenester til samisktalende. Oppbyggingen ble forutsatt å skulle skje i samarbeid med Finnmark fylkeskommune. I Finnmark var det nå foruten institusjonene i Karasjok flere fylkeskommunale institusjoner som hadde fått definert et ansvar for behandlingstilbud til den samiske befolkning, nemlig den voksenpsykiatriske poliklinikken i Lakselv og psykiatrisk avdeling ved Porsanger Helsetun.

Høsten 1988 ble det etter initativ fra Sosialdepartementet satt igang en arbeidsgruppe for å utarbeide et opplegg for en 3-årig plan for spesialisthelsetjenester for den samiske befolkning i Finnmark. Planen kom i praksis til å gjelde de to nevnte institusjonene i Karasjok, som departementet ga betegnelsen spesialistsenteret. Arbeidsgruppen avga innstilling i februar 1989. Innstillingen ga forslag om en konkret fordeling av de bevilgede statlige tilskudd, og et forsøk på en avklaring av ansvarsforholdet mellom stat og fylkeskommune mht. utbyggingen av en helsetjenste for den samiske befolkning. Arbeidsgruppen sa at en totalvurdering av oppgavefordelingen mellom stat og fylkeskommune tilsa at staten finansierer merkostnadene ved utviklingsarbeidet med å gi den samiske befolkning en bedre helsetjeneste, mens det utøvende ansvar ligger i fylkeskommunen. Av dette følger at fylkeskommunen har ansvaret for å planlegge tilbudet. Denne innstillingen forutsatte utarbeidelse av en helhetlig plan for helse- og sosialtjenster for den samisktalende befolkning.

Planutvalget for fylkeskommunale helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning i Finnmark ble oppnevnt i mai 1989. Formålet var å legge fram en samlet plan for utviklingen av en helse- og sosialtjeneste på 2. linjenivå for den samisktalende befolkning i fylket. Utvalget hadde 9 medlemmer, hvorav 6 medlemmer hadde samisk bakgrunn. Utvalget ble ledet av ass. fylkeshelsesjef Bjørnar Hansen. Fylkeskommunens hensikt med planen ble uttrykt som et ønske om å skape et tilbud til den samisktalende befolkning i fylket som kunne gi resultatlikhet i forhold til tilbudet til den norsktalende befolkning. Man ønsket bl.a. en vudering av mulighetene for samarbeid med den kommunale helse- og sosialtjenesten, og av mulighetene for tilbud til den samiske befolkning utenom Finnmark, herunder et samarbeid med Lappland i Finland og Norrbotn i Sverige.

Utvalget så det som sin hovedoppgave å finne fram til tiltak som ville gjøre den eksisterende helse- og sosialtjensten i Norge like tilgjengelig for den samiske som for den norske befolkning. Man slo fast at ulik tilgjengelighet hadde å gjøre med språklige og kulturelle barrierer, og at det dreier seg om å sette iverk de tiltak som vil være nødvendig for at formelle rettigheter skal bli reelle; i dette tilfellet lik rett til helse- og sosiale tjenester uavhengig av etnisk tilhørlighet.

Innstillingen om plan for fylkeskommunale helse- og sosialtjenster til den samiske befolkning ble avgitt i mai 1990. Utvalget fant at en ressursmessig styrking av deler av helse- og sosialtjensten forutsetter en tilføring av kunnskap om samisk språk og kultur såvel som en styrking av behandlingskapasiteten ved institusjoner i Finnmark. Handlingsplanen fremmet forslag om at institusjoner i midt- og indre Finnmark skulle danne kjernen i en fylkeskommunal helse- og sosialtjenste for den samiske befolkning. Utvalget regnet med at det primære opptaksområdet ville gi et befolkningsgrunnlag på 20 000—25 000 mennesker. Dessuten ville personer med samisk bakgrunn i andre fylker i Norge også kunne ha muligheter til å benytte de tilbud som ble planlagt i Finnmark. Dette var også tenkt som tilbud til personer i Finland og Nord-Sverige, selv om dette nok i praksis ville utgjøre et lite antall personer.

Utvalget kom fram til at iverksetting av de foreslåtte tiltakene skulle innarbeides i fylkeskommunens langtidsbudsjett. Det ønsket imidlertid å avvente en avklaring med sentrale myndigheter om statlige midler til utviklingen av en helse- og sosialtjeneste til den samiske befolkning i Finnmark før tiltakene ble iverksatt. Utvalget foreslo 1991 — 1994 som planperiode.

Høsten 1990 ble forslaget til plan sendt ut på høring til kommuner og institusjoner i Finnmark fylkeskommune. Så godt som alle høringsinstansene berømmet utvalgets arbeid og uttalte støtte til planen. Spesielt gjaldt dette forslagene om utbygging av kompetanse innen samisk språk og kulturkompetanse. Det var stor enighet om at en plan bør innebære et tilbud til hele den samiske befolkning, både norsktalende og samisktalende samer.

Ellers mente endel høringsinstanser at det ville være uheldig å sentralisere 2. linjetjenestene i så stor grad til en kommune som utvalget hadde gått inn for. Det ble bl.a. pekt på at institusjonene ville ha større dekningsgrad i den kommunen hvor de ble etablert. Lokalisering måtte vurderes i forhold til avstander og pasientgrunnlag. Lokalisering av en 2. linjetjeneste betyr dessuten ressurs- og kompetansetilførsel til denne kommunen, ikke minst i betydning utvikling av et faglig miljø også innen 1. linjetjenesten. Man ønsket at 2. linjetjenestene skulle styrke de allerede organiserte tjenestene i hver kommune. Flere høringsinstanser pekte på at det trengs en mer begrunnet utarbeidet plan for lokalisering av 2. linjetjenesten for en minioritet som befinner seg i en så spesiell situasjon som samene. Et vesentlig mål måtte være å organsere tjenestene slik at alle kommuner i det samiske bosettingsområdet kunne dra nytte av tjenestene på like fot. Også andre institusjoner i fylket hadde et basisansvar for den samiske befolkning. (f. eks. Ravdojok Behandlingssenter, Sieiddajohka Barnepsykiatriske behandlingshjem.) Det ble også pekt på det gunstige i å dra nytte av den kompetanse som allerede var utviklet ved institusjoner ellers i fylket, og på behovet for og nytten av å styrke allerede eksisterende behandlingsinstitusjoner. Det ble etterlyst en oversikt over eksisterende tilbud innen helse- og sosialsektoren i de samiske områder med kompetanse i samisk språk og kultur som kunne danne utgangspunkt for et nettverk av transkulturell etnisk kompetanse, for stimuleringstiltak, o.a.

Noen høringsinstanser pekte særlig på behovet for ny og utradisjonell tenkning for samisk spesialisttjeneste. Dette gjaldt særlig avveiingen mellom behovet for kontakt med miljøet i de enkelte kommunene, sett i forhold til behovet for faglige baser og tilknytning til institusjoner. Dette må vurderes i forhold til de enkelte tjenestene. Dette er områder med lange avstander hvor reiser er ressurskrevende. Spørsmål som må utgreies nærmere vil være desentralisering og ambulering av tjenester. Et alternativ vil være en form for filial- eller satelittutbygging. Mange høringsinstanser etterlyste sterkere fokus på og styrking av 1. linjetjenesten som forutsetning for en tilfredsstillende 2. linjetjeneste. Det ble pekt på at en desentralisering ville styrke det faglige miljøet i 1. linjetjenesten. Mange mente at utviklingen av en 2. linjetjeneste bør skje sammen med en sikring av ressursene til 1. linjetjenesten. Noen pekte også på behovet for en mer omfattende plan angående rekruttering og kompetanseoppbygging.

Det var også en viss kritikk mot planutvalgets sammensetning. Flere høringsinstanser ville ha ønsket en bedre fordeling ut fra dekningsområdene til samiske helse- og sosialtjenester, slik at flere berørte kommuner kunne være med på å utforme planen. Flere kommuner med stor andel samisk befolkning hadde ikke vært med i utvalgsarbeidet. Noen pekte på at utvalget hadde liten sosial og politisk bredde. Flere instanser fant innstillingen noe mager, og mente det var behov for å gå mer i dybden for å kartlegge behovene blant samer for spesielle helse- og sosialtjenester.

Det ble også bemerket at de foreslåtte tiltakene var så spesielle for Finnmark, som har så stor andel av den samiske befolkning i Norge, at staten må direkte inn i forhold til investerings- og driftskostnader for at utviklingen av tjenester til samene ikke skal komme på bekostning av allerede etablerte tilbud til befolkningen som helhet.

I høringsrunden etterlyste flere instanser en landsomfattende helse- og sosialplan for den samiske befolkning. Man fant den foreliggende planen svært begrenset, og så behovet for en helhetlig vurdering av helse- og sosialtjenestene på alle nivåer. 1. linjen må utgjøre basis for en godt fungerende 2. linjetjeneste. Man så også behovet for at de forskjellige fylkeskommuner sammen vurderer den samiske befolknings behov for helse- og sosialtjenester. Derfor var det ønske om en mer helhetlig og fullstendig vurdering av den samiske befolknings behov for disse tjenestene.

Finnmark fylkesting sluttet seg i sitt vedtak i 1991 i all hovedsak til den foreslåtte planen. Fylkestinget slo fast at målgruppen for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning må være personer som snakker samisk, og de som kanskje ikke bruker samisk språk til daglig, men som har en samisk kulturbakgrunn og levemåte. Fylkeskommunen pekte på at ansvaret for samisk helse- og sosialtjeneste måtte være et delt ansvar mellom staten, fylkeskommunen og kommunene når det dreide seg om finansiering av utbygging og drift av denne. Fylkestinget støttet tanken om en base for den samiske spesialisthelsetjenesten i de allerede etablerte fylkeskommunale institusjonene, og i spesialistlegesenteret i Karasjok. Utover disse basene bør man i størst mulig grad satse på en styrking av det samiske helse- og sosialfaglige miljøet innenfor 1. linjetjenesten, og yte bistand ut fra de etablerte fagmiljøene.

Fylkestinget mente at helt nye tiltak som ble foreslått i planene måtte ses i sammenheng med fylkets øvrige helse- og sosialplaner, og fylkeskommunens økonomi. Tiltak som et eget samisk ungdomshjem som et tilbud til den samiske befolkning i landet som helhet, mente man forutsatte full statlig finansiering.

1.1.3 Videre utvikling

I april 1991 fikk Sosialministeren et spørsmål i Stortingets spørretime som viste til Finnmark fylkeskommunes vedtak om en fylkesplan for en helsetjeneste for den samiske befolkning, og at Sametinget hadde ønsket en landsdekkende plan for slik helsetjeneste. Spørsmålet gjaldt Sosialministerens oppfatning om behovet for en slik landsdekkende plan. Statsråden redegjorde for den utviklingen som hadde vært. Hun viste til Finnmark fylkestings behandling av plan for fylkeskommunale helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning, og kommenterte at behandlingen var skjedd uten at fylkeskommunen hadde foreslått noen spesiell innbyrdes prioritering av de foreslåtte tiltak. Statsråden sa videre at den behandling Sametinget og fylkeskommunen hadde gitt helseplanen ga Sosial- og helsedepartementet et godt grunnlag for å arbeide videre med saken. Hun viste til at utviklingen av helsetjenester til den samiske befolkning måtte ses i sammenheng med både den kommunale, fylkeskommunale og regionale helsetjeneste. Statsråden ønsket derfor et møte mellom Finnmark fylkeskommune og Sametinget om prioriteringer mellom de tiltak som er foreslått i planen og statens videre medvirkning til drift av samiske helsetjenester. Hun påpekte at det var flere forhold som måtte diskuteres i en slik sammenheng, slik som hvilke særskilte behov som finnes blant samene, og hvordan en helse- og sosialtjeneste for den samiske befolkning eventuelt skulle organiseres og finansieres.

I mai 1991 var det et møte mellom Sosial- og helsedepartementet og Sametinget for å drøfte en helhetlig samisk helse- og sosialplan. Sametinget ønsket en plan som kunne skape et tilbud til den samiske befolkning og som kunne gi resultatlikhet i forhold til den norske befolkning. Man diskuterte behovet for en gjennomgang av eksisterende tjenester, nye forslag til organisering av helse- og sosialtjenestene i de samiske områder og behovet for hensiktsmessige samarbeids- og samordningsformer. Man diskuterte nødvendigheten av tjenestetilbud som var bedre tilrettelagt og tilpasset behovene hos samiske brukere. Sametinget uttrykte ønske om at Sosial- og helsedepartementet skulle være oppdragsgiver for en utredning om dette. Utvalget ble oppnevnt den 24. oktober 1991.

1.2 Formålet med utredningen

Sosial- og helsedepartementet ser at det arbeidet som til nå er gjort, utgjør et godt grunnlag for videreutvikling av helse- og sosialtilbudet til den samiske befolkning. En overordnet målsetting for departementet er å sikre reell tilgjengelighet og størst mulig grad av resultatlikhet i bruk av helse- og sosialtjenestene. Dette innbærer bl.a. lik rett til helse- og sosialtjenester uavhengig av etnisk tilhørlighet, og sikring av tilgjengeligheten av helse- og sosialtjenstene til den samiske befolkning.

En av hovedoppgavene må være å finne fram til tiltak som medvirker til at den eksisterende helse- og sosialtjenesten gjøres like tilgjengelig for den samiske som for den norske befolkning. Departementet ser at ulik tilgjengelighet bl.a. har å gjøre med geografiske, språklige og kulturelle barrierer.

Det vil være nødvendig at en vurdering av helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning også ser på de samiske bosettingsområder utenom Finnmark, og vurdere hele det samiske bosettingsområdet i sammenheng.

Finnmark fylkeskommunes planutvalgs forslag om at institusjoner i midt- og indre Finnmark skal danne kjernen i en fylkeskommunal helse- og sosialtjenste for den samiske befolkning, tilsier at såkalte samiske riksdekkende tjenster legges til disse områdene. Tankegangen om slike baser i Finnmark er ikke utviklet i samarbeid med de øvrige fylkeskommuner med samisk befolkning, og det er i liten grad gjennomgått hva dette vil innebære for andre områder med samisk befolkning.

Departementet ser også behovet for at en plan for helse- og sosialtjenester for den samiske befolkning i Norge skal omfatte primærhelsetjenesten, siden det er her den grunnleggende kontakten mellom behandler og pasient finner sted. En slik plan bør dessuten omfatte alle samer i landet — både norsk- og samisktalende. En utredning av det slag det her er snakk om, bør også omfatte sosialsektoren. En vurdering av tilgjengeligheten er ikke minst viktig for disse tjenestene. På dette grunnlaget har departementet ønsket å igangsette arbeidet med en egen plan for helse- og sosialtjenester for den samiske befolkning i Norge.

Utredningens forslag vil berøre samer i kontakt med helse- og sosialvesenet såvel som samiske og norske helse- og sosialarbeidere i områder med samisk befolkning. Forslagene vil også kunne berøre organiseringen av helse- og sosialtjenestene slik de idag ytes gjennom 1. og 2. linjetjenesten. Fylkeskommuner, kommuner, utdannings- og forskningsinstitusjoner vil bli berørt gjennom forslag til organisering av tiltak, prosjekter, og utdanningstilbud som fremmer hensynet til samisk språk og kultur.

Departementet har ønsket en systematisk gjennomgang av samiske problemstillinger sett i forhold til tjenestetilbudene i helse- og sosialsektoren. Dette er et nytt felt med lite tilgang av data. Desto viktigere vil det være å samle den kunnskap og de synspunkter som finnes. En stor del av utvalgets arbeid må forventes å bestå i innhenting av problemstillinger, og å foreta vurderinger knyttet til disse. Utvalgets arbeid vil i så måte langt på vei måtte betegnes som et pionerarbeid. Valget av utredningsutvalg som form, er gjort for å imøtekomme et ønske om bred direkte deltagelse fra de som problemene angår og som vil berøres av utvalgets forslag. Denne arbeidsformen åpner også for å trekke inn forskjellige ressurspersoner og -grupper. Et bredt sammensatt utvalg vil kunne fremskaffe flere og mer nyanserte synspunkter og problemstillinger, noe som bør kunne øke gjennomførbarheten av forslagene.

1.3 Utvalgets mandat og sammensetning

Utvalget fikk følgende mandat:

Utvalget skal fremme forslag til en plan for helse- og sosialtjenester for den samiske befolkning i Norge.

Dette skal skje på en bakgrunn av en gjennomgang av foreliggende dokumentasjon over hvilke sykdomstilstander og sosiale problemer blant den samiske befolkning som er av en slik karakter og omfang, at det kan være hensiktsmessig å organisere spesielle tjenester.

På bakgrunn av en vurdering av de eksisterende tjenester, såvel de ordinære kommunale og fylkeskommunale som de spesielt samiske, skal utvalget drøfte hvilket grunnlag det vil være for videreutvikling av tjenester for den samiske befolkning.

I den forbindelse skal utvalget vurdere mulighetene for å rekruttere personell med kunnskaper i samisk språk og kultur til helse- og sosialtjenesten og at tjenestene tilpasses den samiske befolkning.

Utvalget skal drøfte modeller for samarbeid mellom kommunal, fylkeskommunal og statlig forvaltningsnivå for samiske helse- og sosialtjenester, samt komme med forslag til hvordan tjenestene skal finansieres.

Utvalget skal også vurdere om det vil være hensiktsmessig å inngå et nordisk samarbeid om tjenesteutveksling til den samiske befolkning og hvordan en slik utveksling kan finansieres. Utvalget kan om det finner det hensiktsmessig identifisere forskningsområder innenfor forebyggende arbeid som man mener er av stor viktighet for den samiske befolkning. Utvalgets utredning vil være et grunnlagsdokument for beslutninger av de politiske myndigheter. Utvalgets forslag til tiltak skal derfor være i prioritert rekkefølge. Utvalget skal utrede økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene, og i henhold til regelverksinstruksen skal ett forslag være basert på uendret ressursbruk innenfor vedkommende område.

Utvalget fikk slik sammensetning:

Fhv. fylkesordfører Kirsten Myklevoll, Skånland (leder). Ass. rådmann Hans P. Myrland, Furuflaten. Økonomisekretær Inger Iversen, Alta. Helse- og sosialsjef Ruth Persen, Porsanger. Lege Øyvind Vandbakk, Kautokeino. Helse- og sosialsjef Inger-Ann Fossli, Lavangen. Sykepleier Anna Granefjell, Røros. Byråsjef Kåre Tønnesen, Oslo.

Utvalgets sekretær har vært førstekonsulent Wenke Brenna.

Utvalgets medlemmer er oppnevt av Sosialdepartementet, etter forslag fra Sametinget, Troms fylkeskommune, Finnmark fylkeskommune og Kommunenes Sentralforbund. Sosialdepartementet som oppdragsgiver har en representant i utvalget.

1.4 Utvalgets arbeid

Utvalget har hatt 17 møter. Utvalgsmøtene har i hovedsak funnet sted i Tromsø. Utvalget har også hatt møter i Karasjok, Kautokeino og Tysfjord. Utvalget har opprettet en arbeidsgruppe bestående av leder Kirsten Myklevoll, utvalgsmedlemmene Ruth Persen, Inger-Ann Fossli, og sekretær Wenke Brenna for spesielt å se på problemstillinger knyttet til sosialsektoren. Det har vært i alt 4 møter i sosialarbeidergruppen.

Det har vært nødvendig å gi utredningsarbeidet en form hvor man trekker inn ressurspersoner, organisasjoner og institusjoner for å finne fram til det som eksisterer av materiale og kompetanse, og for å få en bredest mulig kartlegging av problemstillinger og mulige tiltak i forhold til den samiske befolkning innen de forskjellige delområder av helse- og sosialsektoren. Man har også ønsket å få et inntrykk av situasjonen i de forskjellige deler av det samiske bosettingsområdet.

Utvalget har i denne sammenheng foretatt henvendelser til fylkeslegen og fylkesmannen i de fylker der det er tradisjonell samisk bosetting. Utvalgsmedlemmer, leder og sekretær har hatt kontakt med helse- og sosialarbeidere innen 1. og 2. linjetjenesten i samiske områder, og med samiske helse- og sosialarbeiderforeninger, samt forskere, utredere og representanter for andre urbefolkningers helsevesen. De har også deltatt i faglige møter og seminarer. Dette har medført nyttige bidrag og innspill til utvalgsarbeidet i form av synspunkter og materiale.

Utvalget har konstatert at det her dreier seg om et pionerarbeid og en etablering av de etniske og flerkulturelle aspekter som et tildels nytt og eget fagfelt innen helse- og sosialsektoren. Utvalget har derfor brukt en relativt stor del av sin tid til søking og kartlegging av problemstillinger. Man fant at relevante problemstillinger i liten grad har vært gjennomarbeidet i de forskjellige fagmiljøer, og at de i liten grad er nedfelt i praktiske, politiske diskusjoner som angår utformingen av helse- og sosialsektoren med henblikk på den samiske befolkningens behov.

Et tilbakevendende tema i utvalgets diskusjoner og forslag har vært behovet for å utvikle kompetanse innen de forskjellige delområder av helse- og sosialsektoren, samt behovet for å gjennomføre prosjekter og foreta forskjellige former for forsknings- og utviklingsarbeid for å finne fram til hvilke tiltak som vil være best egnet til å ivareta samene i møtet med helse- og sosialvesenet. Det gjenstår ennå mye arbeid med å finne fram til de etniske og kulturelle aspekter innen de fleste områder. Dette må skje som prosesser som innebærer utvikling og modning over tid. Dette utvalgets arbeid må ses i denne sammenheng. Utvalgets ønske har vært at utredningen skal belyse problemstillinger og fremme forslag til tiltak som et bidrag til en slik utvikling. Denne planen skal inneholde forslag til tiltak som skal gjelde den samiske befolkning i hele landet. For noen kommuner og institusjoner vil flere av forslagene til tiltak virke selvfølgelige, mens de vil virke ukjente for andre. Utvalget har funnet fram til en målstruktur med forslag til tiltak for å nå målene.

Utvalgets arbeid må altså ses i forhold til en prosess hvor man går inn på de språklige, kulturelle og etniske aspekter i forhold til helse- og sosialsektoren, konkretisert gjennom den samiske befolkningens behov og situasjon. Vi er i en situasjon med etablering av et nytt felt med behov for videre faglig utvikling og politiske prosesser. Det gir seg således heller ingen endelige svar på alle spørsmål knyttet til fastlegging av administrative og økonomiske konsekvenser av utvalgets forslag på dette stadiet, da fastsetting av ansvar og tallfesting av virkemidler også må være en del av prosessen videre. Det er ikke minst behov for en analyse av virkningene av de foreslåtte tiltakene. Det er behov for justeringer og tilpasninger av forslagene, og vurderinger av virkninger på organisatoriske og personellmessige forhold (omorganiseringer og kompetanseutvikling, bemanningsbehov, sammensetning av bemanningen ut fra hensyn til utdanning og kompetanse, etc.), i hver enkelt kommune og fylkeskommune ut over det som kan framgå av en landsdekkende plan.

Utvalget har også sett problemer knyttet til det å tallfeste virkninger av tiltak som skal rette på problemer som i liten grad er blitt registrert. Noen eksempler kan nevnes: Brukes det lengre tid når legen skal ta hensyn til kulturelle faktorer? Blir det kortere liggetid på sykehus eller tid hos legen når språkproblemer og kulturelle barrierer blir mindre? Hvordan måler vi den langsiktige effekten av kulturelle tiltak? Hvordan ser vi virkningene av forebyggende tiltak for barn som tar hensyn til deres kulturelle og etniske situasjon? Dessuten vil de positive og negative virkninger av slike tiltak også kunne berøre ulike sektorer.

1.5 Sammendrag av utredningen med hovedmål

Kapittel 1 gir en redegjørelse for bakgrunnen for igangsetting av utredningsarbeidet, og av utvalgets oppnevning og mandat.

Kapittel 2 skisserer noen bakenforliggende forhold som vil virke inn på planlegging av tjenstene, og som vil måtte ligge til grunn for lokale tilpasninger av tiltak og prosjekter.

Kapitlet gir en gjennomgang av de alminnelige pasient- og klientrettigheter i helse- og sosialsektoren, og enkelte rettslige dokumenter som regulerer norske myndigheters forhold til den samiske folkegruppe. Det gir også en beskrivelse av endel forhold som karakteriserer den regionale og kulturelle differensieringen som eksisterer mellom de ulike typer samiske samfunn.

Et overordnet mål for hele planen er likeverdige tilbud innen helse- og sosialsektoren til den norske og den samiske befolkning. Utvalgets syn er at det i Norge må være en integrert og samordnet helse- og sosialtjeneste for den norske og den samiske befolkning, som bygger inn tilstrekkelige hensyn til den samiske folkegruppe. Ansvarsdelingen for en satsing for samene følger således de ordinære helse- og sosialtjenestene. Planens målstruktur er utviklet med dette for øye.

Utredningens kapittel 3 tar opp møtet mellom de samiske pasienter og klienter og det norske helse- og sosialvesenet, og omhandler endel av de barrierer som ligger i dette. Et hovedmål er rekruttering og kompetanseoppbygging med henblikk på den samiske befolkningens behov. Dette omfatter rekruttering av samer og samisktalende til helse- og sosialsektoren, og den opplæring av alt personell som er nødvendig for å gi et tilfredsstillende og likeverdig tjenestetilbud. Dette er en av forutsetningene for å gjennomføre mange av de øvrige tiltakene i planen. (Behovet for en satsing på rekruttering og kompetansehevende tiltak omhandles ellers nærmere i kapittel 12.)

Et av planens mål er en tilfredsstillende og funksjonell norsk-samisk/samisk-norsk tolketjeneste i helse- og sosialsektoren. Rutiner for identifisering av tolkebehov og for bruk av tolk for samiske pasienter og klienter vil være avgjørende for å utvikle helse- og sosialtjenester som er likeverdige for den norske og den samiske befolkning. Dette innebærer bl.a. utvikling av faste rutiner for bruk av tolk i kommuner, fylkeskommuner og institusjoner som betjener pasienter og klienter fra forvaltningsområdet for Samelovens språkregler. Det innebærer videre utvikling av prosjekter med bruk av tolk for kommuner og institusjoner utenom forvaltningsområdet for språkreglene. Utvalget ønsker også at de mulighetene som ligger i telemedisin i forhold til utviklingen av en samisk tolketjeneste, vurderes nærmere. I andre land har det vært mer oppmerksomhet rundt tolkens rolle som kulturell formidler. Det bør vurderes å gjøre et utviklingsarbeid her også i Norge. En funksjonell tolketjeneste forutsetter utdannede tolker. Det må derfor utvikles relevante utdanningstilbud for tolker i helse- og sosialsektoren.

En forutsetning for et likeverdig tjenestetilbud, er at det settes inn en innsats med sikte på å øke kvaliteten på tjenestene for de samiske brukerne. En slik kvalitetsøkning vil ha mange komponenter. Utvikling i kunnskap om samiske og transkulturelle forhold hos helse- og sosialpersonell er en av dem. De forskjellige kommuner, fylkeskommuner og institusjoner vil måtte gjennomføre dette på forskjellige måter, ut fra forskjellige forutsetninger og behov. Gjennomføring av obligatoriske kurs for nytilsatte i samisk historie og samfunnsforhold vil være aktuellt for mange, særlig før dette legges inn i de forskjellige grunnutdanningene. Kurs i bruk av tolk for helse- og sosialpersonell hører også med her. I helseregion 5 bør man vurdere behovet for og en eventuell organisering av en veiledningstjeneste for helsepersonell i fleretniske samfunn i Nord-Norge. Innarbeiding av kapitler om etnisk medisin i håndbøker for helse- og sosialpersonell vil bidra til å gjøre folk kjent med problemstillinger knyttet til fleretniske og flerkulturelle forhold.

Utvalget antar at man i de forskjellige institusjoner og lokalsamfunn vil finne fram til et mangfold av tiltak som vil kunne gjennomføres for å bedre kvaliteten for samiske brukere innen de forskjellige deler av helse- og sosialsektoren. Uvalget har i denne planen gått inn på enkelte forhold knyttet til behovene og mulighetene for kvalitetssikring. Det gjelder bl.a. kartlegging av behovene hos samiske barn på sykehus og i institusjon, og tiltak for disse i et kvalitetssikringsperspektiv. En pasientvennordning for norsk- og samisktalende samer på sykehus og institusjon bør vurderes på samme måte. Utvikling og praktisering av sykepleie over kulturgrenser vil være en viktig del av kulturelt relevante tiltak for samiske pasienter og klienter. Helse- og sosialfaglig informasjon til den samiske allmennhet på samisk bør kunne utvikles i adskillig videre omfang enn hva tilfellet er i dag, bla.a. gjennom radio og TV-programmer. Det vil også befeste en samisk terminologi innen dette feltet. Det bør i kommuner og institusjoner utvikles større, helhetlige prosjekter med kvalitetssikring for samiske brukere som overordnet målsetting. Å utvikle og sikre rutiner som vil ivareta de samiske brukernes behov i møtet med helse- og sosialvesenet, må her stå sentralt. Dette bør i første rekke være aktuellt for kommuner i forvaltningsområdet for Samelovens språkregler.

Den samiske kompetanse vil ikke utvikles i jevnt takt over hele landet. Utvalget har sett betydningen av at det utvikles et landsdekkende nettverkssamarbeid mellom kommuner, fylkeskommuner, sykehus og andre institusjoner, for fleksibel bruk av den samisk språklige og kulturelle kompetanse. En utredning av hvordan samenes interesser skal ivaretas i pasientombuds-funksjonen, og en vurdering av situasjonen for den samiske minoritet i Norge i forbindelse med nytt forslag til pasientrettighetslov, vil også kunne høre med når det i et større perspektiv er snakk om bedring av kvaliteten for de samiske brukerne i helse- og sosialsektoren.

Det må arbeides for en utvikling og innarbeiding av samisk som fagspråk i helse- og sosialsektoren. Det bør i første rekke skje gjennom en videreføring og videreutvikling av de eksisterende prosjekter for utvikling av terminologi og av ordbøker. Både helse- og sosialsektoren bør fanges opp av dette arbeidet. Det må vurderes om det er behov for ytterligere forskningsvirksomhet for å utvikle av samisk som fagspråk innen de enkelte delsektorer i helse- og sosialtjenesten.

I Sameloven fastsettes et avgrenset område for forvaltning av språkreglene. Flere av utvalgets forslag reflekterer de grenser dette setter for planleggingen av ensartede tiltak for samene innen helse- og sosialsektoren. Det er således behov for å vurdere tiltak for å legge til rette for en samhandling innenfor rammen av samisk språk i helse- og sosialsektoren i samiske områder også utenfor forvaltningsområdet for Samelovens språkregler. For å sikre en likeverdig betjening av samiske brukere, ønsker utvalget at det utvikles en ordning hvor samisk språk og kultur likestilles som kriterium for henvisninger innenfor systemet med gjestepasientordninger. Der det ikke vil være hensiktsmessig å sende pasienter eller klienter ut av kommunen, bør den nødvendige kulturelle kompetansen kunne innhentes til den aktuelle kommune eller institusjon. Utvalget mener også at Sametinget bør kunne foreta en vurdering av utvidelse av forvaltningsområdet for Samelovens språkregler spesielt med henblikk på behovene i helse- og sosialsektoren, og eventuelt fremme en anbefaling til sentrale myndigheter på bakgrunn av dette. En utredning av mulighetene for bruk av samisk språk innen apotekvesenet, og for bruk av samisk språk ved landsdekkende institusjoner vil også kunne være viktig for å gi bedre kvalitet på tjenestetilbudet til samene.

Det er hittil fokusert relativt lite på at samene har et språklig og kulturelt utgangspunkt for å forholde seg til helse- og sosialvesenet, som er annerledes enn hva nordmenn og andre etniske og kulturelle grupper har. Kapittel 4 tar sikte på å antyde noe av den samiske tradisjonelle kunnskap, som også kan være relevant for helse- og sosialsektoren. Det må være et mål å utvikle samiske forutsetninger og kulturell bakgrunn som faglig kompetanse, og å innarbeide denne samiske kulturelle kompetanse i de forskjellige delområder i helse- og sosialsektoren. Dette innebærer i første rekke vurdering av et forskningsprogram om samisk sedvane og tradisjonell kunnskap, og vurdering av opplegg for informasjon om tradisjonell kunnskap i helse- og sosialfaglige miljøer der denne kunnskap vil være hensiktsmessig.

Samiske barn og unge er i en spesiell situasjon som innebærer valg i en oppvekstsituasjon mellom den norske majoritets- og den samiske minoritetskulturen. Kapittel 5 forsøker å kaste lys over samiske barn og unges oppvekstsituasjon mellom to kulturer. Oppvekstvilkårene legger betingelsene for utvikling av holdninger til kultur, språk og identitet hos samiske barn. Utvalget mener at en oppvekst med to språk og to kulturer må være en berikelse for samiske barn og unge, og at dette må være en klar målsetting for utvikling av tiltak for denne gruppen. Dette arbeidet må i vesentlig grad skje innen barnehager og skoler, som er viktige arenaer for identitetsutvikling hos samiske barn.

Utvalget ønsker å styrke barnas samiske identitet ved å fremme bruken av samisk språk, og ved å formidle samisk kultur og levesett i barnehagen. I denne sammenheng må det vurderes å gjennomføre forslaget om endring i barnehagelovens §7, slik at man kan arbeide ut fra et lovfestet grunnlag for samiske barnehager. De samiske barnehagene er mange steder inne i en positiv utvikling. Utvalget ønsker at man samler og formidler de erfaringene som til nå er gjort i arbeidet med å revitalisere samisk språk og kultur i barnehagen, for å spore til en ytterligere utvikling på dette området. Barne- og familiedepartementet må her ha et initieriende og samordnende ansvar. Det gjelder også det videre arbeidet med utvikling av pedagogisk materiell og veiledning for å fremme et samisk innhold i samiske barnehager. Fylkesmennene og Samisk Utdanningsråd må også være aktører her.

Mål for skolens virksomhet må være en skole som formidler og utvikler det språk, de verdier, den kultur og den historie som samiske barn skal fungere i forhold til. Utvalget mener at det bør skje en samlet oppsummering av de erfaringer man nå har med prosjekter og strategier for språkutvikling i skolen. Det bør skje et videre forsøks- og utviklingsarbeid for å fremme en samisk kulturformidling i skolen. Barne- og familiedepartementet bør være samordnende instans, i første rekke med Samisk Utdanningsråd og Samisk Høgskole som aktører. Det bør også legges vekt på informasjon og veiledning ved valg av undervisningsspråk i skolen, slik at samiske foreldre kan få et godt grunnlag for valg av språk for sine barn.

Et overordnet mål i barnepolitikken er et barnevern til barns beste. Utvalget finner det derfor naturlig at det utvikles tiltak etter en målsetting om et barnevern til samiske barns beste. Etter innspill fra helse- og sosialpersonell i samiske områder, mener utvalget at det må skje en avklaring av virkninger av lov om barneverntjenester for samiske barn. Det bør eventuelt vurderes en forskrift til lov om barneverntjenester eller en lovendring som presiserer praktisering av loven i forhold til samiske barn. Utvalget har sett behovet for en utvikling av kompetanse i barnevernet, slik at den nødvendige kunnskap om etniske og kulturelle forhold kan ligge til grunn bl.a. for iverksetting av de tiltak som barnevernloven omhandler. En slik kunnskapsutvikling bør bl.a. bygge på innhenting og formidling av kunnskap innen sosialetaten og barnevernet i samiske områder. De regionale kompetansesentra for barnevern, særlig kompetansesenteret for barnevern i helseregion 5 bør ha hovedansvaret for en slik faglig utvikling. På grunnlag av den barnevernfaglige utvikling som skjer på regionnivå, bør det i regi av fylkesmannen utvikles relevant og tilpasset kursmateriell om samiske og flerkulturelle/fleretniske forhold, og det bør skje en opplæring av personell i kommuner og fylkeskommuner om samiske og fleretniske/ flerkulturelle forhold innen barnevernet.

For at helsestasjon og skolehelsetjeneste skal fungere etter de fastsatte målsettinger også i forhold til samiske foreldre, vil en helsestasjon og en skolehelsetjeneste som møter samiske barn og unge og deres foreldre på deres eget språk, og innenfor rammen av deres egen kultur kunne være avgjørende. Informasjon og veiledning til helsepersonell om betydningen av tospråklighet og tokulturell oppvekst må være en del av fylkeslegens veiledningsoppgave, og bør inngå i kommunenes kursvirksomhet. Helsestasjonen bør gi informasjon og veiledning til foreldre om tospråklighet og tokulturell oppvekst. I noen kommuner vil det være aktuellt å vurdere opplegg for språklig diagnostisering. Det foreldreveiledningsarbeidet som skjer i regi av Barne- og familiedepartementet og Sosial- og helsedepartementet bør også innrettes på samiske foreldre.

En satsing på å legge til rette for en samisk kulturell og språklig identitetsutvikling hos samiske barn, må ha et samisk oppvekstmiljø for samiske barn og unge som en av forutsetningene. I sikring av et samisk barne- og ungomsmiljø må Barne- og familiedepartementet være pådriver og koordinator, i samarbeid med aktuelle fagmiljøer. Utvalget mener at kommunene må ha en planlegging for barn og unge som også synliggjør samiske barn og unges behov. Satsingen her vil måtte variere mellom de forskjellige samiske områder. En utprøving av metoder for barn og unges medvirkning bør også skje i samiske kommuner. En ordning med et eget samisk barneombud, og behovet for en samiskspråklig kontakttelefon for barn og unge bør også vurderes. Utvikling av metoder og modeller for videreformidling av samisk språk og kultur innen skolefritidsordningene vil kunne bidra til en styrking av et samisk oppvekstmiljø. For å samle kunnskap om de forskjellige betingelser i samiske barns og unges oppvekstmiljøer, ønsker utvalget en vurdering av et landsomfattende prosjekt på oppvekstmiljøprofil i forskjellige samiske lokalsamfunn.

Samisk ungdom er i en spesiell situasjon som ungdom av en minoritet. Ungdommene må ta stilling til mange forhold som innebærer valg mellom minoritets- og majoritetskulturens verdier. De raske endringsprosesser som de samiske samfunnene går igjennom, og uklarheter mht. normer og kultuelle verdier, kan gjøre dette vanskelig. Kapittel 6 ser nærmere på risikogrupper blant samisk ungdom. Dette er utsatte grupper som krever mer spesifiserte forebyggende tiltak. Det samiske samfunn trenger sin ungdom. Utvalget mener derfor at integrasjon av risikogrupper blant samisk ungdom som en ressurs for det samiske samfunnet, må være et klart mål innen barne-og ungdomspolitikken. Dette innebærer en utvikling av forebyggings- og behandlingsstrategier som er spesielt innrettet på samisk ungdom, og som sikrer at de møtes av et hjelpeapparat med relevant språklig og kulturell kunnskap. Tjenesteapparatet må rustes opp for å møte disse ungdommenes behov. Det bør iverksettes prosjekter som spesielt tar sikte på å prøve ut samarbeidsformer i forebyggingsarbeidet relatert til den samiske ungdomsgruppen. Skolens og elevenes rolle i det forebyggende arbeidet bør styrkes, og miljøskapende tiltak bør utvikles i kommunene, eventuelt i samarbeid med arbeidsmarkedsetaten. Utvalget ønsker at Sametinget og Norges Forskningsråd bør vurdere opplegg for et forskningsprogram for økt kunnskap om samiske familier og nærmiljørelasjoner i et samisk samfunn i endring.

Samiske eldre er en gruppe som har et spesielt behov for å bli møtt på samisk språk, og for å ha referanser til samisk språk og kultur under opphold i institusjoner og sykehus. Det er hittil blitt lite fokusert på samiske eldres situasjon. Det legges lite til rette for samiske eldre i hjemmehjelptjenesten og hjemmesykepleien, og vi har liten kunnskap om demensutvikling og tospråklighet hos eldre. Kapittel 7 tar opp dette. Når det gjelder mål for eldreomsorgen i samiske områder, ønsker utvalget en utvikling som bidrar til å sikre samiske eldre en samisk livskvalitet i alderdommen. Dette målet bør gå igjen i planlegging av omsorgstjenester for eldre på alle forvaltningsnivåer. Dette kan dreie seg om enkle pleietiltak som gjennom hensyn til de eldres språklige og kulturelle forutsetninger, fremmer stabilitet og stimulering i omsorgen av samiske eldre. Det behøver ikke være særlig behov for ekstra midler for å gi samiske eldre det de trenger for en verdig alderdom. Det dreier seg ikke så mye om ekstra utstyr og personell som utvikling av tiltak og generelle omprioriteringer innenfor de rammer som allerede finnes. Kommunene må i sin planlegging både av den hjemmebaserte og den institusjonsbaserte omsorg vurdere mål og tiltak spesielt for samiske eldre. Personell med samisk språklig og kulturell kunnskap er en knapp ressurs i de fleste kommuner. Kommunene bør utvikle systemer for en samordnet og fleksibel bruk av sin bemanning, slik at man kan gjøre en mest mulig effektiv bruk av samisk språklig og kulturell kompetanse. Tiltak som lokalsamfunnsmedvirkning gjennom lokale foreninger og pasientvennordninger vil nok være særlig viktig i omsorgen av samiske eldre både hjemme og på institusjon. Samiske eldre vil ha særlig behov for helseopplysning på samisk språk.

Utvalget mener at Sameloven og Grunnlovens §110 A stiller krav til en eldrepolitikk for eldre samer på et samisk språklig og kulturelt grunnlag. Særlig kommuner i forvaltningsområdet for Samelovens språkregler bør satse på en forsøksvis utvikling av et språklig og kulturelt tilpasset tjenestetilbud innen eldreomsorgen. Utvalget foreslår at alle kommunene i forvaltningsområdet for Samelovens språkregler, sammen med Sametinget, fylkeskommunen og staten, går inn i et prosjekt med mål å skape en kulturelt betinget eldreomsorg.

En forskning rundt aldersdemens og tospråklighet bør gi nyttig kunnskap for utviklingen av en samisk eldreomsorg. Gerontologisk institutt bør forestå en slik utvikling, ut fra erfaringer og medvirkning fra fagpersoner i samiske områder. Utvikling og inkorporering av samisk språk- og kulturkompetanse i geriatrisk utredning og diagnostisering av samiske eldre, kan også gjøres gjennom et samiskspråklig områdegeriatrisk team. Det bør utvikles et nettverkssamarbeid innen eldreomsorgen som sikrer effektiv bruk av den språklige og kulturelle kunnskap også i områder der det bor få samer.

Kapittel 8 tar opp behandlingstilbudet til den samiske befokning innen psykisk helsevern. Utvalget konstaterer at det i svært liten grad er tatt hensyn til etniske og kulturelle forhold ved behandling av samer innen psykisk helsevern. Ved diagnose og behandling innen psykisk helsevern, samt ved fastsettelse av mål for en terapi, vil kjennskap til pasientens kulturelle og språklige bakgrunn kunne være avgjørende for utfallet av behandlingen. Utvalget ønsker derfor at det må skje en utvikling av de etniske og kulturelle aspekter innen psykisk helsevern i Norge. Det bør i større grad enn hva tilfellet er idag, foreligge et behandlingstilbud til samiske pasienter innenfor en språklig og kulturell ramme. Særlig i Nord-Norge bør det skje en utvikling av den etnokulturelle kompetanse. Åsgård sykehus og Universitetsklinikken bør være sentrale i en slik utvikling, og bør utgjøre en spisskompetanse også på dette området, som kan komme kommuner med samisk befolkning til gode.

Utvalget har i kapittel 9 valgt å se spesielt på habilitering og rehabilitering. Det ville være ønskelig om rehabiliteringsprosessen kunne organiseres slik i forhold til brukerne, at det ikke ville forekomme sosiale, språklige eller kulturbetingede barrierer. Imidlertid har utvalget sett det nødvendig med særskilte mål for å identifisere og følge opp alle pasienter og klienter med rehabiliteringsbehov i samiske områder, på tvers av språklig eller kulturell bakgrunn. Dette innebærer at det må bygges inn samisk språk- og kulturkunnskap i kommunenes og fylkeskommunenes rehabiliteringstjeneste, og at fylkeskommunene driver et veiledningsarbeid som sikrer en kulturelt og språklig tilpasset habilitering og rehabilitering. Dette innebærer bl.a. en samisk språklig og kulturell kompetanse i de fylkeskomunale rehabiliteringsteam, i første rekke i Finnmark fylkeskommune. Regionale og landsdekkende rehabiliteringsfunksjoner må også utvikles og tilpasses til det beste for samiske brukere. Ut fra de raske samfunnsmessige endringer som skjer i samiske områder, med endringer i kulturelle verdier og oppdragelsesmønstre, har utvalget valgt å peke på behovene for nye veier innen yrkesrettet rehabilitering for klienter med samisk kulturbakgrunn. Utvalget mener det bør skje en kompetanseoppbygging i Arbeidsmarkedsetaten, og en utprøving av tiltak for å sikre dette.

Utvalget har merket seg at det i liten grad er diskutert arbeidsmiljøtiltak i reindriften. Det er en stadig stigende forekomst av ulykker, og av fysiske belastninger og stress (psykiske og psykososiale belastninger) i næringen. Dette tas opp i kapittel 10. Tiltak må settes inn for å skape et bedre arbeidsmiljø i reindriftsnæringen. Strategier for utviklingen av et helsefremmende og forebyggende arbeid i reindriftsnæringen bør diskuteres i avtaleforhandlingene mellom reindriftens organisasjoner og Landbruksdepartementet. Blant annet bør et eget arbeidsmiljøsenter og opprettelse av en vernetjeneste i næringen diskuteres. Utvalget ønsker at det i forbindelse med omstillingsprogrammet for indre Finnmark diskuteres et prosjekt for forebygging av psykologiske og sosiale konsekvenser av de pågående omstillingsprosessene i reindriftsnæringen. Det vil være svært viktig at Sametinget og Norges Forskningsråd går inn i en dialog om et forskningsprogram hvor de nødvendige faktorer for vedlikehold av reindriftssamiske samfunn identifiseres og vurderes.

Livssituasjonen for mennesker i de samiske bosettingområder er i dag preget av faren for forurensing av naturmiljøet. De gjelder særlig miljøtrusler i de nordlige deler av de samiske bosettingsområder, såvel som virkningene av Tsjernobyl-ulykken, som rammet de mer sørlige områder. For å få kunnskap om forurensinger i næringskjeden, må det skje et miljøovervåkingsarbeid i disse områdene. Dette behandles i kapittel 11. Utvalget mener at målet for forsknings- og overvåkingsarbeidet, må være en bærekraftig utvikling som sikrer gode levekår for menneskene, og økologisk balanse i bruk av naturressursene i samiske bosettingsområder. Det bør være forbindelseslinjer mellom slikt arbeid lokalt, og de store overvåkingsprogrammene som skjer i landene i det sirkumpolare området, initiert av Rovaniemiprosessen i 1991. Det bør skje en vurdering og samordning av det samlede forsknings- og miljøovervåkingsarbeidet, og det bør sikres samisk deltagelse i dette arbeidet. Helse- og sosialpersonell bør få veiledning om problemer knyttet til forurensingssituasjonene, og det bør avholdes informasjonsseminarer om miljøproblematikk i samiske områder. Miljøvern og ressursovervåking bør utvikles på lokalt nivå, og det bør gjøres bruk av lokal samisk kunnskap om natur og økologi i dette arbeidet. For å formidle resultatene både fra det sirkumpolare og det lokale overvåkingsarbeidet, bør det utgis en bulletin med informasjon på samisk og norsk.

En fortsetning for å utvikle likeverdige helse- og sosialtjenester mellom samer og nordmenn, vil være å sikre rekruttering og kompetanseoppbygging i områder med samisk befolkning. Kapittel 12 omhandler dette. Utvalget mener at et mål for utviklingen må være å bygge opp en stabil stamme av helse- og sosialpersonell med samisk språklig og kulturell kompetanse i kommuner og fylkeskommuner med samisk befolkning. Nyrekruttering av ungdom til helse- og sosialsektoren i samiske områder vil være viktig for den utvikling man ønsker. Det bør arbeides med å utvikle utfordrende arbeidsplasser hvor det er muligheter for å utvikle faglig kompetanse, inkludert kompetanse i samisk språk og kultur. Det må settes igang tiltak for å sikre rekrutteringen av helse- og sosialpersonell med samisk språk og kulturkompetanse til de eksisterende videre- og etterutdanningene, og det må iverksettes tiltak for å fremme lokal rekruttering til studier i helse- og sosialfag. Viktig for likeverdig behandling av samiske brukere, og en utvikling av tjenestene etter samenes behov, vil være å innarbeide et samisk innhold i de helse- og sosialfaglige utdanningene. Det vil i seg selv også stimulere rekrutteringen av samer til disse utdanningene.

Utvalget har i kapittel 13 endel merknader knyttet til behovet for forskning om samiske forhold med relevans for helse- og sosialsektoren. Det er behov for utvikling av forskning knyttet til samisk kultur og levemåte. Det er videre behov for en forskning innen helse- og helsetjenesteforskning relevant for samer i Norge, og en utvikling av flerkulturelt sosialt arbeid. Det er utvalgets oppfatning at dette er områder som bør utredes nærmere i en dialog mellom Sametinget, Norges Forskningsråd og berørte instanser.

I Langtidsprogrammet for 1994—1997 (St.meld. nr. 4 (1992— 93)) heter det: Regjeringen vil sikre hele befolkningen, uavhengig av alder, kjønn og bosted, god tilgang på helse- og omsorgstjenester i et offentlig styrt helse- og omsorgsvesen av god kvalitet. I St.meld. nr. 50 (1993—94) Samarbeid og styring. Mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste legger regjeringen følgende til grunn for sine prioriteringer: Helsetjenester bør fordeles slik at alle skal kunne bli så friske som de etter sine muligheter har forutsetning for. Tilbudet bør være like tilgjengelig, relevant og faglig godt for alle uavhengig av kjønn, seksuell legning, etnisk bakgrunn, religiøs tilknytning, sosial status eller bosted. Utvalget går ut fra at dette i prinsippet også gjelder sosialtjenesten. Ut fra dette må det utvikles tjenester som kan gi grunnlag for likeverdige tilbud for samer og nordmenn innen helse- og sosialtjenesten.

Det offentlige helse- og sosialtilbudet i Norge er sterkt desentralisert. Kommuner og fylkeskommuner har det vesentlige ansvar for å sette den nasjonale helse- og sosialpolitikken ut i livet. Dette gir et godt grunnlag for lokal tilpasning av tjenestene. De kommunale og fylkeskommunale tjenester må innrettes slik at de er i pakt med de nasjonale målsettinger når det gjelder tilgjengelighet og kvalitet i forhold til den samiske befolkning. Stortingets Sosialkomite påpeker i sin innstilling til budsjettforslaget for 1993 at det er den enkelte kommunes ansvar å utarbeide rasjonelle og hensiktsmessige tjenestetilbud, og at det må legges vekt på lokale behov, faglig utvikling og effektiv utnyttelse av tilgjengelige ressurser. Dette må etter utvalgets oppfatning også gjelde for fylkeskommunene.

Det er både fra regjering og Storting understreket at et sektorovergripende samarbeid er vesentlig for å oppnå de nødvendige resultater. Stortinget har ment at Sosial- og helsedepartementet skal ha en pådrivende rolle overfor andre sektorer, særlig i det forebyggende arbeid. Utvalget vil peke på at når det gjelder samepolitikken, er det Kommunal- og arbeidsdepartementet som har koordineringsansvaret og Kulturdepartementet som har forvaltningen av Samelovens språkregler. Med den betydning samenes rettigheter har fått gjennom Grunnlovens paragraf 110 A, er det slik at staten har et overordnet ansvar for at den samiske minoritet sikres levekår og velferd på linje med den øvrige befolkning. Utformingen av tjenestetilbudet innen helse- og sosialsektoren er av avgjørende betydning for levekår og velferd. Det kan være behov for særlige samarbeidstiltak mellom Kommunal- og arbeidsdepartementet, Kulturdepartementet og Sosial- og helsedepartementet for å samholde Samelovens intensjoner med helse- og sosialpolitikken. Når det gjelder utdanning av kvalifisert personell som skal arbeide i samiske områder, bør Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet trekkes inn som ansvarlig fagdepartement. Uten tilstrekkelig personell som er kvalifisert for å arbeide i områder med samisk befolkning, vil man etter utvalgets syn ikke kunne oppfylle de mål for helse- og sosialpolitikken som er sitert ovenfor. Et kvalifisert personell er også en av forutsetningene for det forebyggende arbeidet, slik dette er beskrevet i St.meld. nr. 37 (1992—93). Utvalget mener derfor at Sosial- og helsedepartementet må ha en koordinerende og pådrivende rolle for at de helsepolitiske og sosialpolitiske målsettinger skal kunne nås i forhold til samer, og at det må være en prioritert oppgave i Sosial- og helsedepartementets pådrivende funksjon å få utviklet et nært samarbeid mellom de ansvarlige departementer.

I flere av de senere meldinger fra Sosial- og helsedepartementet til Stortinget vektlegges behovet for tverrsektoriet samarbeid på de forskjellige nivåer.Utvalget mener at dette bør vurderes spesielt i forhold til utformingen av tjenstetilbudet til den samiske befolkning. Det eksisterende lovverk og tjenestetilbud innen helse- og sosialsektoren inkluderer også samene. Ifølge regelverket har de forskjellige instanser ansvaret for å bygge ut tjenester til befolkningen med utgangspunkt i de behov innbyggerne har. Dette innebærer at kommuner og fylkeskommuner skal ha det samme ansvar og de samme plikter i forhold til samiske innbyggere som til andre, og at samer har fulle rettigheter til helse- og sosialtjenester i sin kommune og sin fylkeskommune etter lover og regelverk.

Det bør være et mål å legge opp en helhetlig og planmessig helse- og sosialpolitikk for samer lokalt og regionalt. Dette er prinsipielt sett et spørsmål om å gjennomføre den vedtatte helse- og sosialpolitikk til den del av landets borgere som er samer, og at det eventuelt medfører en ekstra ressursinnsats å foreta en tilpasning av de eksisterende helse- og sosialtjenstene. Det må derfor være hensiktsmessig å komme fram til generelle retningslinjer for statens økonomiske medvirkning i forhold til kommuner og fylkeskommuner.

Utvalget legger opp til en gradvis gjennomføring av planen med det langsiktige mål å finne fram til et system for faste overføringer til dekning av merutgifter ved helse- og sosialtjenestene for samer. Utvalget ønsker at denne planen bør danne utgangspunkt for en forsøksvirksomhet i de forskjellige kommuner og fylkeskommuner, som tar utgangspunkt i lokale behov og forutsetninger. Planens delmålsettinger går nærmere inn på utviklingen av tjenestene innen de enkelte delområder av helse- og sosialsektoren. Her er det behov for utprøving av tiltak gjennom forsøksvirksomhet for å høste erfaringer, og for å foreta lokale tilpasninger. Utvalget ønsker at det i forsøksarbeidet prioriteres tiltak for bedring av samhandlingssituasjonen og kompetanseoppbygging hos helse- og sosialpersonell for å møte samenes behov for å bli møtt innenfor rammen av samisk språk og kultur i helse- og sosialsektoren. Målet med forsøksvirksomheten må være å utvikle et sammenhengende tjenestetilbud som omfatter alle sektorer og nivåer, og som tar de nødvendige hensyn til den samiske befolkning. De kommuner og fylkeskommuner som ligger i forvaltningsområdet for samisk språklov, er i en særstilling, ved å være bundet av de forpliktelser som ligger i denne loven.

Sosial- og helsedepartementet vil ha det overordnede ansvar for å innarbeide de etnisk-kulturelle aspekter i den ordinære helse- og sosialtjenesten, og sikre samordning og framdrift av dette, basert hovedsakelig på en gjennomføring av forslagene i denne planen. Sametinget må være en pådriver og en formidler av samiske synspunkter til Sosial- og helsedepartementet. Dette gjelder særlig det forsøks- og utviklingsarbeid som vil være viktig for å finne fram til de etniske, språklige og kulturelle aspekter innen helse- og sosialtjenestene.

Etter en forsøksperiode ønsker man en satsing i form av nettverksbygging for å trekke med alle kommuner og fylkeskommuner som har samisk befolkning. Satsingen bør gi et reelt grunnlag for å vurdere omfanget av merutgifter ved å ta språklige og kulturelle hensyn i helse- og sosialvesenet. Først da vil en likeverdig behandling av samiske og norske pasienter og klienter kunne være en realitet. Det må vurderes om merutgiftene skal inngå i det ordinære inntektssystemet, eller gis som øremerkede tilskudd. En integrert evaluering vil være viktig gjennom hele prosessen.