11 Mennesker og miljø i nord

11.1 Innledning

Det samiske bosettingsområdet ligger i det sub-arktiske området. Samers levemåte er i likhet med andre urbefolkningers i stor grad knyttet til primærnæringsvirksomhet og til høsting av ressurser fra naturen. Forurensninger i naturmiljøet kan derfor få spesielle konsekvenser for den samiske befolkning.

Fra Kanada kjenner vi til at økt kvikksølvnivå i fisk kan få helsemessige konsekvenser av en slik art at det setter en stopper for fiske både som levevei og til egen husholdning. Man har sett forandringer i urbefolkningenes økonomiske basis og levevei. Det har vist seg at omlegging vekk fra et tradisjonelt kosthold igjen har implikasjoner for folks helse. For eksempel har man funnet diabetes som mulig konsekvens av omlegging vekk fra et kosthold med basis i fisk. I Norge vet vi lite om slike forhold, mens i andre land rundt polarsirkelen er kostholdsråd og advarsler til urbefolkninger blitt stadig mer vanlig.

Man har i andre land mer erfaringer med endringer i et tradisjonelt kosthold, f.eks. vekk fra proteinrik fisk, og over til junk-food med høyt innhold av karbohydrater. Dette kan ikke bare få direkte helsemessige konsekvenser. Endringer i et tradisjonelt næringsgrunnlag og kosthold vanskeliggjør også overføringen av tradisjonell kunnskap til den yngre generasjon, og vil således også få sosiale og kulturelle konsekvenser. Slike sammenhenger er foreløpig lite utredet i Norge, selv om tilknytning til og bruk av naturen er en grunnleggende del av samisk kultur.

Etter Tsjernobyl-ulykken i 1986 har man fått ny kunnskap om forholdet mellom forurensninger i naturen, særlig i reinlav, og menneskenes helse. Lav vokser i arktiske strøk og der hvor få andre planter vanskelig kan leve, og har først og fremst betydning som mat for reinen. Lav er en dobbeltorganisme som består av en soppkomponent og en algekomponent som lever i symbiose. Lav tar opp sin næring fra nedbør og luft. Etter Tsjernobyl- eksplosjonen vet man bl.a. at reinlavens beskaffenhet gjør at den lett absorberer og akkumulerer radioaktive stoffer fra luften. Denne akkumuleringen kan medføre skade hos rein og mennesker som bruker reinkjøtt som den vesentlige del av sin føde. Høyere inntak av Cesium-134 og -137 og strontium gjennom kostholdet kan gi stråledoser som kan øke risikoen for skader i ettertid, som f.eks. kreft.

I tillegg til miljøtrusler med basis i Norge og Europa, er folk på Nordkalotten i en spesiell situasjon, i og med de farer som eksisterer for natur og mennesker i forbindelse med strålefare og forurensninger fra tungmetaller på Kola- halvøya i Russland. De viktigste farene er forbundet med fysisk forurensning fra tungmetaller, i første rekke i form av forurensninger fra nikkelverkene på Kola-halvøya, og farer knyttet til ioniserende stråling bl.a. fra atomkraftverkene og det kjernefysiske prøveprogrammet. Det har vært en betydelig oppmerksomhet rettet mot denne forurensningen. Folk i Sør-Varanger kan gi eksempler på at vegetasjonen har syknet hen de siste 20 årene, og at innlandsfiske og jakt er blitt redusert.

Det er gjort endel arbeid med kartlegging av forurensninger i luft, vann, jord og i form av påvirkning av dyr, men det er gjort lite undersøkelser som kan si noe om hvordan denne forurensningen påvirker livet og helsen til de mennesker som bor på Nordkalotten. Mange spørsmål gjenstår. Hva vet vi om de skadene som allerede er påført økosystemet, og hva vet vi om om dagens forurensningstrusler og om mulige virkninger av disse?

Det vil spesielt i en situasjon hvor vi står uten tilstrekkelig kunnskap være nødvendig å kartlegge og skissere forurensningsbildet, og de mulige virkninger forurensningen kan ha for menneske og miljø. Det vil også si noe om behovet for mer kunnskap gjennom forskning og overvåkning av naturen, og om behovet og mulighetene for tiltak for å sikre natur og mennesker.

Før annen verdenskrig døde folk i arktiske strøk av infeksjonssykdommer, særlig tuberkulose, og av skader etter ulykker. Forventet levealder var lav, mens kreft og hjertesykdommer var sjeldne. En utvikling av helsetjenestene og en generell bedring av levekårene har resultert i bedre helse hos folk i disse områdene, i hvertfall så langt vi kjenner til det fra Kanada, Grønland og Skandinavia. En mindre del av dødsfallene skyldes skader. Dødsraten og forekomsten av kreft og hjertesykdommer er mer lik det vestlige mønsteret.

Etterhvert har det blitt økt oppmerksomhet rettet mot miljøfaktorenes betydning i sub-arktiske områder. Dette viser seg bl.a. ved at jorda i arktiske områder er kalkfattig, og har mindre evne til å nøytralisere sur nedbør, og at miljøforurensninger kan forårsake særlig høy surhetsgrad og medføre en økning av giftige bestanddeler i næringskjeden. Forskning har vist at vedvarende forurensninger som tungmetaller og organkloridkomponenter blir transportert langveis fra til arktiske strøk med hav- eller luftstrømmer. Nedbrytningshastigheten for organkloridforbindelser som f.eks. DDT er svært liten i Arktis sammenlignet med sørligere strøk.

Folk i nordområdene er utsatt fordi de befinner seg på toppen av den arktiske næringkjeden, og er avhengig av naturen i sitt kosthold. I utgangspunktet er dette et sunt kosthold. Situasjonen i dag er imidlertid slik at kjøtt og fisk kan utsette mennesker for forurensninger som akkumulerer seg i næringskjeden. Kvikksølv og organklorider i et tradisjonelt kosthold er eksempler på de mer alvorlige miljøtrusler for menneskers helse i de arktiske og sub- arktiske områder.

For folk på Nordkalotten dreier det seg om farene ved å være utsatt for tungmetaller, svoveldioksyd, og radioaktiv stråling. Vi har i dag et visst bilde av de farer for natur og mennesker som strålefare og forurensninger fra tungmetaller fører med seg. Det må være et mål til enhver tid å ha et mest mulig fullstendig bilde av forurensningene, og de skadene som pr. dato er påført økosystemet, og de mulige virkninger forurensningen kan ha for menneske og miljø. Vi må ha et system for å ajourføre og utvikle kunnskap gjennom forskning og overvåkning av naturen, og vi må kunne vurdere mulighetene for tiltak for å sikre natur og mennesker.

På denne bakgrunn vil vi gjennomgå noen aktuelle trusler mot mennesker og miljø i nord. Den vil illustrere hvordan miljøgiftene virker inn på næringskjeden og på menneskers helse. Samtidig antyder en slik framstilling noe om behovet for ytterligere kunnskap innen de forskjellige områdene, og om behovet for beredskap og tiltak.

Norge er av de land i Europa som fikk den sterkeste radioakitve strålingen etter atom-ulykken i Tsjernobyl. Man regner med at omlag 6 % av det totale utslippet fra Tsjernobyl falt ned i Norge. Befolkning og naturmiljø ble utsatt for strålepåvirkning, og for mange mennesker betydde det radioaktive nedfallet en ny opplevelse av miljøforurensing i global målestokk. Flere mennesker så sitt livsgrunnlag, sin helse og sin kultur truet. Nedfallsmønsteret gjorde at den sørsamiske folkegruppen kom i en særlig utsatt stilling.

En gjennomgang av hvordan man fant ut av ulykkens omfang, og hvordan man fant fram til ulike tiltak, kan bl.a si noe om sørsamenes helsemessige, sosiale og kulturelle situasjon i dag. Det vil også gi perspektiver på hva som kunne være dagens situasjon dersom noen av de aktuelle truslene mot mennesker og naturmiljø skulle bli virkelighet. Også disse vil kunne få spesielle konsekvenser for den samiske folkegruppe. Framstillingen vil også kunne sette perspektiv på den beredskap som vil være nødvendig for å takle eventuelle nye ulykker eller problemer knyttet til strålefare i framtida.

11.2 Miljøtrusler i samiske bosettingsområder

11.2.1 Nikkelverkene i Nikel og Zapolyarny

Bakgrunn

Pechenga-Nikel-verket ble etablert i 1933 av kanadiske og finske interesser. Nikkel- produksjonen startet med et smelteverk i Nikel, basert på lokal malm. Produksjonen spilte en stor rolle under annen verdenskrig. Fabrikken ble overtatt av Sovjetunionen i 1944. Virksomheten i Zapolyarny og Montchegorsk startet på 1950-tallet. Pechenga- Nikel- verket i Nikel og Zapolyarny drives i dag av Norilsk nikkel-konsern, som har monopol på nikkelproduksjonen i Russland. Fra 1978 er det også startet foredling av malm fra Norilsk ved Jenisei i Sibir. I Nikel er det smelteverk som produserer nikkel-matte. I Zapolyarny er det oppredningsverk med konsentrering og foredling av malmen. Montchegorsk er en by med ca. 50000 innbyggere sør for Murmansk. Her er det et kombinert smelteverk og foredlingsverk.

Nikkelverkene i Nikel og Zapolyarny ligger henholdsvis ca. 10 og 20 km fra norskegrensen. I den senere tid er skogen rundt disse byene blitt svidd av i en radius på flere hundre meter hvert år. Grensen for død skog er pr. 1993 ca. 3 km. fra Pasvikelva. Episoder med sterke svovelkonsentrasjoner kan registreres med vekslende hyppighet på norsk område hele året, avhengig av vindretningene.

Bortsett fra noen år under krigen, var produksjonen stabil, og utslippene av svovel oversteg ikke 100000 tonn pr. år før i 1974. I denne perioden brukte man ren nikkel-malm med bare 6,5 % svovel. Forurensningene de første 30 årene hadde mest lokal effekt. Fra 1974 fikk fabrikkene nikkelmalm fra Norilsk i Sibir med et svovelinnhold på opptil 30 %. I de følgende årene ble det en rask økning i utslippene av SO₂ og tungmetaller som kopper og nikkel. Man antar på bakgrunn av materialbalansene at 204000 tonn SO₂ ble sluppet ut i 1973 fra Nikel og Zapolyarny, ca. 400000 tonn i 1979, med en reduksjon ned til 273000 tonn i 1990. (I 1981 ble det startet opp en svovelsyrefabrikk som fanger opp endel av svoveldioksyden i fabrikkpipene.) Totalt 1100 tonn tungmetaller ble sluppet ut; 504 tonn nikkel, 300 tonn kopper, og 18,1 tonn kobolt. Til sammenligning var Norges samlede utslipp av svoveldioksyd i 1991 på 46000 tonn.

Selv om man finner at redusert bruk av Norilskmalm kan ha effekt på forurensningen, så vil nok dette være vanskelig fordi det er svært lite igjen av den opprinnelige malmen på Kola. Det er utarbeidet detaljerte planer for renseanlegg i både Nikel og Zapolyarny, og rekonstruksjon av smelteverk kan tidligst igangsettes i 1997.

Målinger av forurensninger i naturen

Måling av luftforurensning ved den norsk-russiske grensa startet i Sør-Varanger i 1974 og i Murmansk fylke i 1985. Arbeidet ble intensivert i 1988, med etablering av Den blandede norsk-russiske kommisjon for miljøsamarbeid. Arbeids- og ekspertgrupper ble nedsatt på de ulike fagfelter. I 1991 ble en arbeidsgruppe for human helse dannet i tilknytning til kommisjonen. Norsk Institutt for Luftforskning (NILU) har hatt ansvaret for målingene av luftkvaliteten.

NILU har organisert målinger ved 10 forskjellige målestasjoner på norsk og russisk side av grensen i 1990 — 91 i Sør-Varanger kommune og i Murmansk fylke. Det er gjort meteorologiske målinger, det er målt luft- og nedbørkvalitet, og svoveldioksyd og tungmetaller. Som ledd i det norsk-russisk samarbeidet har man ønsket å vurdere utslippene fra smelteverkene i forhold til kritiske belastninger på naturmiljøet i området, og å anbefale reduksjoner i utslippene, for å opprettholde naturens tålegrense.

Målingene har vist at forurensningene i grenseområdene er karakterisert ved svært høye SO₂-verdier. Episodene har sammenheng med spesielle værforhold. Selv om utslippene fra Nikel og Zapolyarny er konstante over tid, kan verdiene av svoveldioksyd variere betydelig bl.a. som følge av variasjoner i vindforholdene.

Vinden i området kommer oftest fra sør-sør-vest. Derfor er de høyeste forurensnings- målingene gjort i nord-nord-øst. Det er målt enkeltepisoder med svært høye verdier av svoveldioksyd i forbindelse med ugunstige atmosfæriske forhold; dvs. høytrykk over Kola og lavtrykk over Nord-Atlanteren. Det er registrert verdier fra 1000—3000 mikrogram/m³ (timemiddeltall) på norsk side av grensen. Ved målinger over 500 microgram/m³ i Nikel blir produksjonen redusert. På grunn av vindretningen er det grunn til å anta at luftforurensningen er større i retning nord-nord-øst. I deler av Sør-Norge er den anbefalte belastningen av tålegrense for SO ₂-verdier (SFT 1982) kronisk overgått med over 30 %. Verdiene i Sør-Varanger er jamnt over lavere, men konsentrasjonstoppene ved uheldige vindforhold er betraktelig høyere enn de kronisk høye verdiene i Sør-Norge. Verdens Helseorganisasjon har i 1987 fastsatt grenseverdi for SO ₂-konsentrasjoner på 30 microgram/m3 som middelverdi i året, og 350 pr. time.

Atmosfærisk tilførsel av tungmetaller på norsk område har totalt vist nedgang etter påbegynte målinger i 1974, men spesielt konsentrasjonen av nikkel og kobber har økt i Øst- Finnmark etter 1990. De fleste vassdragene i Øst-Finnmark og de nærmeste på russisk side er undersøkt for svovel og tungmetaller. Tålegrensa for svovel er overskredet i 1/3 av de undersøkte sjøene. Konsentrasjonen av nikkel og kobber viser en fordeling tilsvarende nærheten til nikkelverkene. Grensevassdrag i Jarfjord er markert forurenset av kvikksølv (Hg) og nikkel. Kadmium (Cd) og kopper (Cu) har lave konsentrasjoner i alle vassdrag i området.

NORUT Informasjonsteknologi har i 1993 avsluttet et forskningsprosjekt om effekten av luftforurensing på naturen. Det ble valgt ut et område på 10 000 km² som dekket Sør -Varanger kommune, deler av Pechenga kommune, og litt av Finland. Lavdominert vegetasjon, som er sensitiv for luftforurensing, kan gjenkjennes med ganske stor nøyaktighet på satelittbilder. Kartlegging av vegetasjonen ble gjort ved hjelp av satelittdata kombinert med observasjoner i terrenget. Tungmetallanalyser av reinlaven bekrefter resultatene fra satellittobservasjonene. Satellittdata ble benyttet til å lage vegetasjonskart, endringskart og statistikker. Tidsserier med satellittbilder viste også hvordan forholdene kan utvikle seg over tid.

Et av funnene var at området med lavdominert vegetasjon ble redusert med 85 % fra 1973 til 1988. Områder med nakent fjell, erodert jord og ødelagt vegetasjon hadde økt fem ganger i omfang i samme periode. Sammenligning av endringskartene med utslippsnivået for SO₂ viser en klar sammenheng mellom ødelagt lavdekke og utslippsøkningen fra nikkelproduksjonen etter 1973. Arealet som er ødelagt eller alvorlig berørt av luftforurensning ble 14 ganger større, fra 55 km² i 1973 til 760 km² i 1988, og arealet som var tydelig berørt av forurensning økte fra 400 km² til mer enn 5000 km² i samme tidsperiode. Observasjonene samsvarte godt med den antatte tålegrense for SO₂. Det var en klar konklusjon at miljøskadene har utviklet seg raskere og i større omfang enn hva man tidligere har trodd.

Resultatene fra Norsk Institutt for Skogforsknings (NISKs) skogovervåkingsprogram i Pasvik støtter opp om disse resultatene. Overvåkingen de senere år har påvist positive endringer mht. utslippene fra Nikel-Zapolyarny. Vitaliteten mht. skog og lavdominert vegetasjon har forbedret seg de siste 6 årene (fra 1989), og NISK, NORUT og russiske forskningsinstitusjoner har påvist at arealet hvor tålegrensene er blitt overskredet med minst 3200 km². I tillegg må man regne med en influenssone på ytterligere 1000 km². NISK har i 1993 undersøkt innholdet av tungmetaller i multebær fra Jar-fjordområdet i Sør-Varanger. Undersøkelsene viste at konsentrasjonene av nikkel og kopper i multer og blåbær var mye høyere i det undersøkte området enn i kontrollområdene. Konsentrasjonene av arsen var også forhøyet. I de utsatte områdene var det tidligere påvist høyere metallkonsentrasjoner i jord og planter. De høye metallkonsentrasjonene kan skyldes både opptak fra jordsmonnet og avsetninger på bærene. Den helsemessig risiko vil avhenge av hvor mye som konsumeres av bærene. Multebær er en vesentlig del av samisk kosthold.

Effekter for dyr

Tungmetaller i svevstøv avsettes og akkumuleres i vegetasjonen. På denne bakgrunnen har Direktoratet for Naturforvaltning gjennomført en kartlegging av tungmetaller i lever og nyrer fra rein, elg og sau fra Sør-Varanger, sammenliknet med områder i Vest-Finnmark. Tallene viser betydelig økte konsentrasjoner av As, kopper (Cu) og selen (Se) i rein fra Sør-Varanger. Elg fra Sør-Varanger har økt nikkel-konsentrasjon, spesielt i Jarfjord-området. Dette korrelerer med målinger i luft, vann og mose fra det området som har vindretning fra Nikel. Konsentrasjonene blir ikke ansett som et næringsmiddelhygienisk problem. Det er ikke funnet grunn til å tro at konsentrasjonen av tungmetaller i dyrene representerer en helserisiko for disse.

Helseeffekter

SO₂ er til nå ansett som den viktigste årsak både for miljø- ødeleggelse og effekter på helse. Den anbefalte (SFT 1982) 6 måneders gjennomsnittlig verdigrense for skadelige helseeffekter i Norge, 40—60 microgram/m³, ble overskredet ved to russiske stasjoner og en norsk stasjon vinteren 1990—91. WHOs grense fra 1987 på 30 microgram/m³ vil da være ytterligere overskredet. Høyest målte verdi var 3000 microgram/m³. I det nærmest bebodde stedet i Norge ble det målt 2500 microgram/m³ som høyeste verdi. Slike verdier kan gi akutte respirasjonsvansker hos astmatikere. Undersøkelser om astma og allergi i grenseområdene er nå satt i gang.

Det er funnet en svak korrelasjon mellom SO₂-konsentrasjoner og dødelighet rundt fødselen, og sterk korrelasjon mellom SO₂ og sykdommer i luftveiene. Det hefter både medisinske definisjonsspørsmål og epidemiologiske spørsmål med disse tallene. Det er ikke gjort kostholdsregistreringer i området som kan korreleres til de data vi har fra omgivelsene. Økt forekomst av kreft i norske grenseområder har ikke kunnet verifiseres.

En tsjekkisk studie har vist positiv korrelasjon mellom SO₂- konsentrasjon i luft og dødelighet rundt fødselen og sykelighet på bakgrunn av respiratorisk sykdom. De siste årene har vi fått økte kunnskaper om metallers innvirkning på reproduksjonsorganene, og det er studier på gang i regi av Arctic Environmental Protection Strategy (AEPS) for å kartlegge dette. (Se kap.11.5.)

Det er ved en undersøkelse av 821 mannlige og 758 kvinnelige arbeidere ved nikkelverkene på Kola påvist økt dødelighet av hjerte/kar-sykdommer og kreft i Nikel og Zapolyarny sammenliknet med Apatiti, som ikke har nikkelverk. Her er det store usikkerhetsfaktorer, og svært vanskelig å korrelere til referansegrupper som ikke er eksponert. Pensjonsalder i nikkelindustrien er 45 år, og de fleste flytter fra området tilbake til hjemplassen etter pensjonering. Det skulle tyde på en viss underestimering. Tungmetallforurensning blir fra russisk side sett på som en faktor av betydning for den lokale, økte dødelighet.

Nikkeleksponering er nær uunngåelig i ett moderne samfunn, og ikke bare innen industrien. Nikkel er bl.a. regnet som en hyppig årsak til hudplager ved bruk av smykker, klokker og kjøkkenredskaper. Nikkel i metall-legeringer kan også være kreftfremkallende for mennesket. Det er også bevis for at nikkel er et essensielt metall for mennesket. Det er derfor svært viktig å lage referanseverdier for å vurdere forekomsten av nikkel i menensket.

Nikkelkonsentrasjonene ligger på mikronivå. Geografiske variasjoner avhenger av geologiske forhold og forurensninger fra gruvedrift og industri. Det er foretatt målinger fra nikkelverk som korrelerer med høy nikkelkonsentrasjon i blod og urin. Nikkelkonsentrasjonen kan ha sesongvariasjoner og døgnvariasjoner. Sammenhengen mellom røyking, alkohol og nikkel er ennå ikke sikker. Akutt hjerteinfarkt er assosiert med nikkel. Det gjelder også økning av ustabil angina pectoris. Det er behov for videre studier av sammenhenger mellom ytre miljøer og konsentrasjoner av nikkel i mennesker. En kan ikke utelukke nesten dødelige virkninger av sterk eksponering for nikkel.

Det er målt nikkel-verdier i luft både i Nikel og Montchegorsk på 0,68 microgram/ml(24,22). Det er imidlertid også målt svært høye verdier i Murmansk og Apatiti, referansebyer uten nikkel-industri. Tallene samsvarer ikke med tilsvarende verdier fra norske målinger eller målinger fra vestlige storbyer. Det er også prøvd å måle tungmetaller i hår fra barn i byer med nikkelindustri, sammenliknet med referansebyer uten tungindustri, men disse målingene hefter med store usikkerhetsmomenter. Det er også usikkerheter av forekomster av kreft, der de russiske tallene ligger vesentlig høyere også i referanseområdene. Det er påvist medfødte misdannelser, for tidlig fødte og sykelighet ved føselen blant nyfødte i eksponerte områder.

Kadmium er et tungmetall som samles opp i kroppen, særlig i nyrene. Det er gjort undersøkelser på verdier av kadmium i blodet hos menn i reindriftsnæringa i Finland. Disse tallene viser klar økning i kadmium-konsentrasjon hos de som bor lengst nord-øst i Finland, i grensområdene mot Russland, og nærmest forurensningskildene på Kola-halvøya. Kadmiumkonsentrasjonene var høyere i røykere enn i ikke- røykere, og i begge gruppene var konsentrasjonene høyere i de nord-østlige områder enn i andre steder i Lapplands len. Konsentrasjonene var ikke influert av alder, kroppsstørrelse, røyking eller alkohol. Man fant at blodtrykket økte med økt konsentrasjon av kadmium i blodet, og at dette økte forekomsten av blodtrykkssykdommer hos reindriftssamene i Enare-området. Man må se funnene i forhold til kostholdet hos denne gruppen, som i stor grad består av forskjellige former for innmat, som nyrer og lever av rein, i tillegg til reinkjøtt og kanskje først og fremst fisk.

Tilsvarende problemstillinger fra andre områder

Nenetsene i Arkhangelsk fylke har fått målt hormonvariasjoner gjennom årstidene, spesielt hypofyse- binyre-thyreoidea-aksen, i tillegg til lipidstoffskiftet gjennom samme tidsrom. Hypofyse-thyreoidea-aksen blir aktivert i mørketida hos nenetsene. Lipidmetabolismen er stabil sammenliknet med en russisk referansegruppe. Det er gjort flere undersøkelser av inuitbefolkningen på Grønland og tungmetallkonsentrasjon i blod, placenta og navlestrengsblod. Inuitenes næringskjede akkumulerer kvikksølv, og undersøkelsene har sett dette i relasjon til næringsinntaket, spesielt marin, mammalsk føde. Kvikksølv- konsentrasjonen korrelerer sterkt til inntak av kjøtt fra havdyr, likeså selen. Selen er et essensielt spormetall, en antioxydant, og er ansett som protektor mot skadelige effekter av kvikksølv, cadmium og kanskje bly. Uten selen, ville de skadelige effektene av tungmetallene vært betydelig mer alvorlige.

Analyser av bevarte lik i arktiske strøk (fra ca. år 1470) viser at kvikksølv- og bly-konsentrasjonen i menneskelig vev har økt betydelig fram til i dag, mens selen, jern og brom- konsentrasjonen har gått ned. Årsakene til dette kjenner vi ikke. Arktisk marin-mammalsk føde har alltid medført økte kvikksølv-konsentrasjoner. Det er nå en klar tendens tilbake til det opprinnelige kostholdet hos inuitene. Det medfører en økt eksponering av tungmetaller. Dette er lite risikabelt for de voksne individer, men kan innebære høyrisiko for fosteret. Dette er et moment i diskusjonen om inuitenes kosthold, som også bør ses i sammenheng med den eksisterende statistikken for hjerte/kar-sykdommer i befolkningen.

Det er i perioden 1982—88 undersøkt inuit-kvinner og deres nyfødte barn i Nord-Grønland på kvikksølv(Hg)- konsentrasjoner i maternelt blod og navlestrengblod. Resultatene viser at Inuit-kvinnene har et uakseptabelt inntak av Hg, spesielt methyl-Hg. Invers relasjon er funnet mellom fødselsvekt og Hg-konsentrasjon i navlestrengblod. Dette kan forklares med den kjente embryotoxiske effekt av Hg og eksposisjonsnivået i området.

En studie på diettinntak av methyl-kvikksølv relatert til gestasjonslengde og fødselsvekt er gjort i Godthaab og Thule i tidsrommet 1983—1986. Methyl-kvikksølv-konsentrasjon i barnet var 40 % høyere enn mors konsentrasjon. Høy blodkonsentrasjon av Methyl-kvikksølv fikk positiv korrelasjon til lav fødselsvekt, men ikke til forkortet gestasjonslengde. I USA er det oppdaget tilfeller av forgiftning hos gravide kvinner som arbeider ved en termometerfabrikk.

I eldre inuiter er det påvist store jerndepoter i form av Ferritin. Det er uklart om dette er kostbetinget eller skyldes genetiske forskjeller i reguleringsmekanismene. Inuiter i Nord-Canada har fått påvist betydelig økning i konsentrasjon av Polychlorinated biphenyls (PCB) og Polychlorinated Camphenes (PCC). Dette har de lokale myndigheter prøvd å rette opp med å endre kostholdet til større grad av importerte halvfabrikata. Dette har over tid vist seg å gi betydelig underernæring.

Man har nylig funnet ut at de store mengder med DDT og PCB i næringskjedene i arktiske områder, speiselt i Nord-Canada og Alaska, henger sammen med at USA og andre industriland selger plantevernmidler med DDT og andre miljøgifter til bl.a. India og Afrika. I tørketida gjør vind og sandstormer at fragmenter av disse plantevernmidlene virvles opp i atmosfæren. De blir så ført med luftstrømmer nordover til de arktiske strøk, hvor de faller ned og forårsaker problemer i næringskjeden. Derfor kan man her finne innhold av DDT i morsmelk etc.

11.2.2 Ioniserende stråling

Bakgrunn

Ved en atomvåpeneksplosjon regner man med at det dannes ca. hundre radioaktive spaltningsprodukter, isotoper, av ca. 40 elementer. Isotoper av særlig interesse, er de som dannes med stort fisjonsutbytte og har forholdsvis lang halveringstid og samtidig har slike kjemiske og biokjemiske egenskaper at de lett tas opp i planter og derfra i dyr og mennesker. Det har f.eks. vist seg at lav absorberer og akkumulerer radioaktive stoffer som kan medføre skader hos dyr og mennesker.

De siste 30 årene er det utført kartlegging av radioaktivt nivå og studier av isotoper i arktiske strøk i samarbeid mellom alle de land som har polarsirkel; Canada, Danmark, Island, Norge, Sverige, Finland, Russland og USA. Studier har inkludert direkte måling av beta og gamma-aktivitet og samling av luft, precipitater, vann, jord, sedimenter, flora og fauna-målinger. Det er også utført helkroppsmålinger på mennesker i spesielt utsatte områder.

Årsaker til denne økningen i måleaktivitet er i hovedsak:

1. Det kjernefysiske prøveprogram som er gjennomført etter 2.verdenskrig.

2. Tsjernobyl-ulykken.

3. Problemene ved atomkraftverkene.

4. Den russiske nordflåten, med bl.a. atomdrevne ubåter og isbrytere.

Måleaktiviteten i arktiske strøk er også viktig med tanke på de store problemene av klimatisk art som vanskeliggjør håndtering av eventuelle ulykker. De viktigste isotoper som kartlegges er Strontium 89 og Strontium 90, Iodine 131 og Cesium 137. Etter Tsjernobyl-ulykken er det påvist en ny isotop; Cesium 134, som dannes i en reaktor, men ikke i en atombombesprengning. For næringskjeden er Cesium 137 viktig å kartlegge. De viktigste framskritt de siste åra er felles internasjonal enighet om målemetoder og gjensidig kvalitetskontroll av laboratorier og målemetoder.

Det kjernefysiske prøveprogrammet

I Novaja Semlja-området er det til sammen utført 90 atmosfæriske kjernefysiske prøvesprengninger, inkludert den største kjente i historien, med en sprengstyrke på 50 megatonn i 1961. Det er også utført 42 underjordiske kjernefysiske prøvesprengninger. Man antar at det mellom 1963 og 1976 er blitt gjennomført anslagsvis 22 atomprøver, dvs. mellom en til to i året. Man regner at det totalt er utført 132 tester, med sprengkraft 273 megatonn. Til sammenlikning er det brukt 16 megatonn i 467 eksplosjoner i Semipalatinsk. Disse data er blitt svært aktuelle på grunn av fiskebestanden i Barentshavet og den mulige påvirkningen av ioniserende stråling på fiskebestanden. Siden 1945 er det i verden totalt utført over 1000 kjernefysiske tester. Styrken på en radioaktiv kilde angis i enheten becquerel (Bq). Cesium 137 og strontium 90 er de som oftest omtales som radioaktive stoffer ved prøvesprengninger. Man regner med at det totalt er frigjort 26 millioner av cesium (Bq) i de kjernefysiske testene. 25 % av de russiske testene er lagt til Novaja Semlja. 545 millioner gigabecquerel er sendt i havet. I Karahavet er det anslåtte utslipp 2—3 millioner gigabecquerel (GB) mellom 1961 og 1990. (1 GB = 1 milliard Bq) Det er anslått 0,5 millioner gigabecquerel flytende avfall som er umulig å lokalisere. I Stillehavet er det rapportert 47 avfallsplasser for radioaktivt avfall, men det er flere land som er ansvarlige. London Dumping Convention fra 1972 er blitt overtrådt av de fleste land som produserer kjernefysiske våpen. Sivert (Sv) er mål for skaden av den ioniserende strålingen i levende vev. Den øvre grensen for årlig dose av akseptabel tilleggsstråling av et enkelt individ er satt av den internasjonale strålevernkommisjonen (ICRP), og er på 5mSv (1 mSv =1/1000 Sv).

Da de kjernefysiske prøvene på Novaja Semlja startet, ble mennesker flyttet fra sine opprinnelige boplasser inn på fastlandet. Ifølge myndighetene i Arkhangelsk fylke er det betydelig forverret helsetilstand i hele fylket, men mest i fastlandsområdene mot Novaja Semlja og på Novaja Semlja. De mener det er betydelig økning i forekomsten av respiratoriske sykdommer, kreft, urinveislidelser, hudsykdommer og blodsykdommer i forhold til i Murmansk fylke. Det er anslått 2,5 ganger flere spontanaborter, og 3 ganger flere medfødte misdannelser. I 1978 hadde 15 % av de barna som døde kreftdiagnose. Alle disse tallene er heftet med stor usikkerhet. Nenetsene skal angivelig ha lavere cancer incidence enn den russiske innflytterbefolkning. Det største problemet med dette området er at det aller meste er under militær kontroll, og det synes vanskelig å få skikkelig innsikt til tross for russiske militære myndigheters velvilje.

Det andre hovedområdet for ioniserende stråling i Russland er i området rundt Tsjelabinsk i Ural. Det finnes data om radioaktiv forurensning, men lite helsedata fra området. Mest utsatt er området for russisk atomvåpenproduksjon. Disse fabrikkene har betydelige utslipp i vassdrag som renner ut i elva Ob. Som eksempel kan nevnes at ifølge uoffisielle tall er 80000 mennesker i Tsjelabinsk- området utsatt for en årlig dose 4 ganger høyere enn mennesker i nærområdet rundt Tsjernobyl. Det er et betydelig antall misdannelser hos nyfødte, og av leukemitilfeller hos voksne. Det finnes lukkede byer av størrelse ca. 100000 mennesker, hvorav Tsjelabinsk er et eksempel. Først i de senere årene har det vært mulig å få informasjon om dette.

Sosiologiske og demografiske studier har vist en forbindelse mellom miljøforurensing og radioaktivitet i Altay-området i Sibir. Man har funnet at i 40 år, fra de første kjernefysiske prøvesprengningene i 1950-årene, har en kompleks demografisk situasjon utviklet seg i regionen, delvis forårsaket av endringer i miljøet. Visse indisier på sykelighet og dødelighet indikerer endringer i den økologiske balansen i området. Fra 1950 til 1990 ble det i dette området oppdaget kreftformer som utviklet seg spesielt raskt, og som medførte stor dødelighet. Det var spesielt hyppig forekomst av lungekreft, brystkreft og hudkreft. Analyser av sykelighet og dødelighet viser at radioaktivitet med høy sannsynlighet er en viktig del av forurensningsbildet.

Tsjernobyl-ulykken

Reaktor-havariet i Tsjernobyl i Russland fant sted den 26. april 1986. Man fant at de største nedslagsområdene for de ioniserende partiklene i Russland utenom Ukraina var et område sør-vest i Leningrad fylke og et område i Hvite- Russland. De viktigste områdene for nedfall i Norge var Valdres og søndre Nordland med Helgeland. Skyer med radioaktivt nedfall passerte midt-Norge i en periode med mye nedbør. Sentrale områder for reindriften og samisk kultur ble rammet. (Se egen omtale.)

Atomkraftverk

Man har etterhvert blitt klar over at reaktorene i kjernekraftverkene i Russland har alvorlige svakhheter i sikkerheten. Det gjelder de fleste, men særlig de som ble bygget før 1970. Dette gjør at sannsynligheten for havari er betydelig høyere enn for vestlige kjernekraftverk, og at disse representerer en vesentlig fare for natur og mennesker. Sannsynligheten for reaktorhavari ved Kola- kraftverkene kan f.eks. anslås til en hendelse pr. 50 år.

Selv om endel sikkerhetsforbedrende tiltak har funnet sted, er det spørsmål om man overhodet kan ruste opp disse reaktorene til vestlig standard. Det er lite trolig at kraftverkene vil bli tatt ut av drift. De vil derfor i nærmeste framtid representere en vedvarende stor potensielle forurensningskilde.

Kola har den største opphopning av reaktorer i verden. De fleste er under militær kontroll, og unntatt innsyn for sivile myndigheter og vest -lige kontrollinstanser. Avstanden mellom kjernekraftverket på Kola og den norske grensen er 200 km. Det viktigste atomkraftverket på Kola er Polyarny Zori, ca. 100 km sør for Murmansk. Det er klassifisert som ett av de 10 farligste i verden i dag. 60 % av produksjonen går til tungindustrien på Kola. Resten eksporteres mest til Karelen, St. Petersburg og Finland.

Byene Montchegorsk, Kirovsk, Apatiti og Kandalaksia ligger innenfor en 120 km radius fra Polyarny Zori. Det er 4 reaktorer, den eldste fra 1973. Det er en såkalt 1. generasjons reaktor, som nå blir ansett som en foreldet konstruksjon. I 1987 til 1992 ble det registrert 9 uhell av mindre art, med minimal lekkasje. Hele verket bærer preg av manglende vedlikehold, av både tekniske og økonomiske årsaker. Kjølevannet renner ut i Imandrasjøen, og temperaturen i vannet har steget flere grader de siste 20 åra, med sterke negative økologiske følger for livet i innsjøen. Avfallet fra verket blir lagret i 3 år, deretter sendt til Mayak med vanlige jernbanelinjer for reprossessering. Det er planlagt at den eldste reaktoren skal være i produksjon til år 2003, og det er planlagt en nyere modell som erstatning.

Man regner med at en alvorlig ulykke ved et av kraftverkene kan ved sammenfall av flere uheldige omstendigheter med lav sannsynlighet medføre luftforurensning og nedfall av radioaktivitet som i gjennomsnitt i Norge er av størrelsesorden 10 ganger høyere enn etter Tsjernobylulykken. en ulykkevil kunne medføre luftaktivitet på 100 — 1000 Bq/m³ som er 10 100 ganger høyere enn det som ble målt etter Tsjernobyl-ulykken. Det radioaktive nedfallet kan bli 1000 — 10000 kBq/m² i enkelte områder. Dette er 10—100 ganger høyere enn det som er målt i de mest forurensede områdene i Norge etter Tsjernobyl-ulykken. Enda alvorligere ulykker kan ikke utelukkes, og da vil konsekvensene bli tilsvarende større.

Trusselen fra Kola-kraftverket vil være størst for de nordligste fylkene i Norge, og spesielt for Finnmark. Konsekvensene vil kunne være økt krefthyppighet og forurensning av næringsmidler fra jordbruk og utmark. Reindrift, saueavl og turistnæring vil kunne lide store tap. Man ser faren for alvorlige konsekvenser for samisk kultur, som er basert på jordbruk, reindrift og utmarksnæringer. Akutte helseskader regnes som lite sannsynlig for befolkningen, mens man ikke kan se bort fra faren for langtids ettervirkninger som kreft.

Lagring av brukt uranbrensel og radioaktivt avfall

På Kola lagres det ulike typer atomavfall både ved atomkraftverket, ved Nordflåten og ved atomisbryterflåten. Hovedtyngden av høyaktivt brukt uranbrensel fra atomdrevne fartøyer lagres ved Nordflåtens og atomisbryterflåtens baser på Kola og ved Stillehavsflåtens baser. Lagerkapasiteten skal på nærmeste være fullt utnyttet, og russerne skal ha store problemer med å ta hånd om tilgangen på brukt atombrensel. Ingen av lagrene tilfredsstiller internasjonale retningslinjer eller anbefalinger.

Nordflåtens atomdrevne fartøyer

Det er anslått at det er 544 atomreaktorer i drift på maritime fartøyer i verden. Data er militære, og det hefter en del usikkerhet med dem. Den russiske nordflåten er stort sett stasjonert i Severomorsk i Murmanskfjorden. Man antar at det her er 108 atomubåter og to kryssere med atomdrift og atomvåpen. Totalt antall reaktorer i bruk er ca. 229, siden de fleste fartøyer har 2 reaktorer. Aktiviteten for disse, og særlig aksjonsradius utenom nordområdene, er innskrenket av økonomiske årsaker. Det gjelder nok dessverre også ettersyn og vedlikehold. Til sammenlikning kan nevnes at Storbritannia har 19 atomubåter og Frankrike har 9. Det ligger 30—35 kondemnerte atomfartøyer ved forskjellige marinebaser på Kola, og ved verftet i Severodvinsk innerst i Kvitsjøen. Det foreligger ingen planer for deaktivering. Først blir fartøyene lagret på overflaten i 10 år, og det er sikre opplysninger på at fartøyer er senket uten deaktivering. Man regner med at i løpet av i løpet av 1990-årene vil Russland utrangere et stort antall atomdrevne ubåter, og det finnes ingen lagringskapasitet for reaktorene og brukt kjernefysisk brensel.

Det er foregått en betydelig dumping av radioaktivt avfall i havområdene rundt Russland. En stor del av dette avfallet stammer fra Nordflåtens atomdrevne ubåter, og fra de atomdrevne sivile isbrytere. Man har bl.a. informasjon om at 17 reaktorer er blitt dumpet i fjorder på østkysten av Novaja Semlja, og i Novaja Semlja-rennen. Seks av reaktorene inneholder brukt atombrensel.

Det er anslått at mellom 50 og 100 ubåter til enhver tid patruljerer de nordlige havområder, og at et flertall av disse vil være russiske. Av økonomiske og politiske årsaker er store deler av flåten i Svartehavet og Stillehavet i ferd med å flytte til Kola, så konsentrasjonen mot norskegrensa er i ferd med å øke sterkt.

En kjenner til minst 5 reaktorhavarier i russiske ubåter siden 1961. Den mest kjente ulykken i vesten er Komsomolets i april 1989, 180 km sør-vest for Bjørnøya, der 42 mennesker omkom. Man har ikke funnet det praktisk mulig å heve fartøyet. Det inneholder omlag 1,9 kg Plutonium i atomstridshodene. Det er usikkerhet rundt skadene på innsiden av ubåten, og man vet ikke i hvilken grad sjøvann har kommet i kontakt med det kjernefysiske materialet i torpedoene ombord. Det er gjort en rekke undersøkelser, men det er foreløpig ikke påvist vesentlig lekkasje eller stråling i området.

I juni 1989 havarerte en sovjetisk undervannsbåt i Norskehavet, 110 nautiske mil nord-nordøst for Sørøya i Finnmark. Undervannsbåten var av type Echo II. Den var atomdrevet og hadde atomvåpen ombord. Den hadde vært utsatt for reaktorhavari, og det ble tatt vann- og luftprøver for å registrere mulig radioaktivitet. Prøvene viste at det hadde forekommet utslipp av radioaktivitet i form av isotoper med kort halveringstid til omgivelsene. Det ble foretatt beregninger av konsekvenser for befolkningen i de nordligste fylkene og for mannskap på båter nær havaristen. Disse viste at befolkningen maksimalt kan ha pustet inn 1 Bq som følge av radioaktivitetsutslippet, hvilket vil si en helt neglisjerbar risiko for kreftutviklikling.

Mangel på kunnskap om russisk reaktorteknologi og sikkerhetsfilosofi for ubåtene gjør det vanskelig å vurdere trusselen. Antallet båter og de ulykkene som har vært antyder en ikke ubetydelig fare for sannsynlighet for reaktorhavari.

Ved vindretninger mot norsk territorium vil et alvorlig reaktorhavari i ubåt nær norsk kyst kunne gi betydelige konsekvesner for kystområdene nærmest havaristen, spesielt i akutt-fasen fra luftspredning av radioaktive jod-isotoper. Tiltak vil kunne redusere disse konsekvensene betraktelig. Man regner med at de langsiktige konsekvensene innenfor det samme området kan bli av størrelsesorden den samme som i de tyngst forurensede områder i Norge etter Tsjernobyl-ulykken. Akutte helseskader kan unngås hvis ulykken skjer i noe avstand fra land. Hvis ulykken skjer tett på land eller i en norsk fjord kan både akutte helseskader oppstå og kreftrisikoen for den bestrålte befolkning vil øke fordi det vil være vanskelig å iverksette tiltak hurtig nok. Utslipp så nær land kan føre til langsiktige forurensninger som langt overgår det som ble målt etter Tsjernobyl-ulykken, men kun innenfor begrensede områder.

Utilsiktet sprengning av kjernevåpen

Atomstridshoder er registrert med ca. 700 for hele nordflåten, fordelt på 54 fartøyer. Det er ikke registrert ulykker så langt. Selv om utilsiktet sprengning av kjernevåpen ikke har inntruffet, kan slike ulykker ikke utelukkes. Ustabilitet i det tidligere Sovjetunionen og økt aktivitet med forflytning av våpen på Kola og konsentrasjonen av våpen spesielt i disse områdene representerer en trussel mot våre nordområder.

Sprengning av kjernevåpen nær norsk grense kan få meget alvorliger konsekvenser for Norge. Det kan medføre en unntakstilstand som må håndteres av alle ledd som inngår i atomulykkeberedskapen, også de som inngår i krigsberedskapen.

Atomisbrytere

Atomisbryterne representerer et mer kuriøst problem. Murmansk shipping Company eier og driver 7 fartøyer. De var i utgangspunktet tenkt som hjelp til å åpne Nordøstpassasjen for kontinuerlig trafikk. Havariet av isbryteren Lenin i 1966 stoppet denne utviklingen. Det er registrert flere ulykker og ukritisk dumping av avfall fram til 1986, da dette ble kjent, og selskapet selv skjerpet reglene. Nå lagres atomavfall på båter i Murmansk havn. Som en kuriositet kan nevnes at den nye atomisbryteren Ural, som blir ferdig i 1993, er spesialbygd for atomturisme til Nordpolen. En tur til Nordpolen koster ca. 25.000 dollar.

Radioaktiv forurensning fra reprosesseringsanlegg

I et reprosesseringsanlegg blir uran og plutonium gjenvunnet fra det brukte atombrenselet. Dette utføres bare i noen land, og bare en liten del av det bestrålte brenselet blir gjenvunnet. Reprosesseringen etterlater betydelige mengder høyaktive flytende avfall som er svært risikofylte å lagre. Reprosessering øker mengden av uran i ren form. Det medfører også driftsutslipp av radioaktive stoffer til miljøet. Utslippene fra anleggene i Sellafield i Storbritannia og fra anlegget ved Cap de la Hague i Frankrike, blir transportert med havstrømmene opp langs norskekysten til Barentshavet. På grunn av fortynningsnivået i havet har forurensningsnivået vårt forholdsvis lavt.

I Russland finnes det tre større reprosesseringsanlegg ved byene Tsjeljabinsk, Tomsk og Krasnojarsk. Disse anleggene ligger ved elvene Ob og Jenisei som renner ut i Karahavet vest for Novaja Semlja. Anleggene Tseljabinsk-65, Tomsk-7 og Tomsk-7 hører med blant Sovjetunionens lukkede byer som ble anlagt og bygget for utvikling og produksjon av atomvåpen. Områdene rundt disse byene har høye nivåer av radioaktiv forurensning. Fra norsk side ønsker man å vite i hvor stor grad utslipp fra anleggene blir transportert via elvene til Karahavet, og hvilket potenisale det er for ytterligere utslipp. Det er innledet et norsk-russisk samarbeid med sikte på å kartlegge kilder til radioaktiv forurensning og vurdere langtidskonsekvenser for Karahavet og Barentshavet.

11.3 Tsjernobyl-ulykken i samiske bosettingsområder

11.3.1 Om ulykken og situasjonen sommeren 1986. De umiddelbare tiltakene

Den 26. april 1986 eksploderte reaktoren ved kjernekraftverket i Tsjernobyl. Det ble umiddelbart dannet en radioaktiv sky i flere kilometers høyde. Luftstrømmene under 3 km's høyde drev det første døgns utslipp nord-vestover mot de nordiske land. I løpet av tre døgn ble luftmassene spredt over hele Midt-Skandinavia. Det kom samtidig omfattende nedbør i dette området. Mindre nedfall kom over Norge 4. og 8. mai. Særlig nord-østlige fjellstrøk på Østlandet, Trøndelag og Hattfjelldalen i Nordland hadde store nedbørsmengder disse dagene. Dette innebar at store deler av de områder i Sør- og Midt-Norge hvor det er samisk bosetting, ble rammet av radioaktiv forurensning.

Det radioaktive nedfallet besto av flere stoffer, bl.a. jod og strontium, hvorav særlig Cesium 137 og 134 skapte problemer i Norge. Det er disse som stort sett omtales som radioaktive stoffer. Radioaktiv stråling måles i enheten becquerel (Bq). Den belastningen de samiske bosettingsområdene ble utsatt for, skyldes sammenfall av flere faktorer: Store luftmasser som transporterte utslipp fra de to første døgn, da utslippsmengden var størst, ble transportert hit, og det falt nedbør samtidig med at den radioaktive skyen var over områdene.

Ulykken ble kjent av norske myndigheter på et tidspunkt da nedfallet over Norge allerede var et faktum. Myndighetene var derfor avskåret fra å vurdere situasjonen på forhånd og å organisere beredskapen før nedfallet hadde funnet sted. Det tok også tid før man ble klar over nedbørens betydning for det radioaktive nedfallet. Da ulykken inntraff hadde landet ingen beredskap for å håndtere nedfall fra et reaktorhavari i utlandet. Dette medførte at myndighetene måtte improvisere håndteringen av ulykken, man måtte arbeide med samordningen av innsatsen mellom de forskjellige sektorer, samtidig som informasjonen til publikum ble mer tilfeldig enn ønskelig. Norge manglet utstyr til å måle det radioaktive nedfallet, såvel som rutiner for organisering av målinger, kunnskaper om eventuelle konsekvenser av en slik ulykke, og hvordan informasjon skulle formidles. Behovet for en samordnet nasjonal beredskap for å håndtere slike situasjoner kom klart fram.

Man fant snart at den radioaktive strålingen som ulykken medførte i Norge var av svært liten betydning, også i de områder som ble sterkest rammet av stråling. Det ble beregnet at strålingen fra Tsjernobyl det første året i gjennomsnitt representerte et tillegg til den naturlige bakgrunnsstråling på ca. 10 %. Ut fra statistiske beregninger av de helsemessige konsekvenser av strålingen ble det antatt at første års dose ville kunne gi 30—50 nye krefttilfeller. Spredt over en periode på 50 år vil tilfellene anslagsvis utgjøre ett nytt krefttilfelle i året i perioden. Det registreres i gjennomsnitt årlig omlag 16.000 nye tilfeller av kreft i Norge.

Etter ulykken ble det foretatt omfattende målinger av radioaktivitet i næringsmidler og i miljøet. Norske helsemyndigheter fastsatte tiltaksgrenser for radioaktivitet i næringsmidler i harmoni med EF-landenes grenser. Verdiene ble satt svært lavt for å sikre at de mest utsatte grupper av befolkningen skulle utsettes for minst mulig helsemessig risiko. Tiltaksgrensene ble fastsatt ut fra prinsippet om at stråledoser skulle begrenses så langt det var praktisk mulig. Tiltaksgrensene innebærer derfor ikke at enhver overskridelse medfører helsefare. For basismatvarer ble grensen satt meget lavt, til 600 Bq/kg av Cesium 134 og 137, og til 370 Bq/kg for melk og barnemat. Tiltaksgrensen for kjøtt fra tamrein og vilt ble den 20. november 1986 forhøyet til 6000 Bq/kg.

Mens Bq er mål på styrken av en radioaktiv kilde, så er sievert (Sv) et mål for den skadelige virkningen av den radioaktive strålingen i levende vev. Den øvre grense som er satt av den internasjonale strålevernkommisjonen (ICRP) på 5mSv for akseptabel tilleggsstråling av det enkelte individ det første året tilsvarer et inntak på 400.000 Bq Cesium- 137/134. I Norge ble det målt verdier over tiltaksgrensen i sauekjøtt, reinkjøtt og ferskvannsfisk. Man slo fast at normalt konsum av disse næringsmidler ikke kunne medføre inntak i nærheten av 400000 Bq på årsbasis. For storforbrukere av reinkjøtt, vilt og innlandsfisk ble det utviklet spesielle kostholdsråd, og det ble anbefalt tilbakeholdenhet med overdreven bruk.

For næringsmidler hvor det ble målt verdier over tiltaksgrensene, ble det fastsatt omsetningsforbud. Dette medførte bl.a. omsetningsforbud for reinkjøtt fra Sør-Norge sør for Rana-fjorden. Situasjonen var omtrent lik for sauekjøtt. Man fant i forbindelse med målingene at det også var radioaktivitet i rein i Nord-Norge over 600 Bq. Etter hevingen av tiltaksgrensen til 6000 Bq/kg kunne dette kjøttet likevel omsettes. Man mente med denne tiltaksgrensen også å ta hensyn til reindriftsnæringens fremtidige situasjon som grunnleggende faktor for samisk kultur i de rammede områdene.

Den 31. juli ble det bestemt at reineiere som ble rammet av omsetningsforbudet skulle gis økonomisk kompensasjon for sine tap. Den 29. august fastsatte Landbruksdepartementet i samråd med Norske Reindriftsamers Landsforbund retningslinjer for kompensasjon av økonomisk tap i forbindelse med for høyt innhold av radioaktivitet i kjøtt fra tamrein for driftsåret 1986. Dette innebar at tamreinprodusentene fikk oppgjør etter normale avregningspriser for det kjøttet som ble levert, uavhengig av om det ble kassert eller ikke. Tilsvarende tiltak ble for de senere år ble gjennomført i forbindelse med reindriftsavtaleforhandlingene mellom Landbruksdepartementet og Norges Reindriftsamers Landsforbund.

Analyser av vill- og tamrein bekreftet inntrykket fra nedfallsmønsteret. Nedfallet rammet særlig områder i den sørlige delen av Nordland, i Sør- og Nord-Trøndelag og i Hedmark og Oppland, hvor det falt nedbør den 29. april. Det ble utover sommeren funnet måleverdier for Cesium -134 og i Cesium -137 mellom 100 og 40.000 Bq i villreinkjøtt fra fjellstrøk i Sør-Norge. Resultatene fra et anlyseprogram på tamreinkjøtt bekreftet bildet for villrein. Det ble på dette grunnlaget besluttet å intensivere undersøkelsene av radioaktivitet i reinkjøtt for å kartlegge områder der det var behov for å gjennomføre tiltak. Radioaktiviteten sank fra juni til august, for så å øke i september. Økningen fortsatt ut over høsten og vinteren i forbindelse med overgang til lavbeite.

I enkelte fiskevann i de mest utsatte områdene ble det funnet høyt innhold av radioaktive stoffer i fisken. Før Tsjernobyl-ulykken hadde man lite kunnskap om radioaktiv forurensning av fisk. De høyeste verdier i ferskvannsfisk sommeren 1986 ble målt i Nord-Trøndelag. Det ble bare funnet høye verdier i fisk i områder der Statens institutt for strålehygiene (SIS) og Norges geologiske undersøkelser (NGU) hadde målt høye verdier på bakken. For ferskvannsfisk ble det imidlertid utover hele sommeren 1986 registrert en økning i radioaktiviteten. Denne økningen ble forklart med at radioaktiviteten etterhvert ble opptatt i hele økosystemet i de ferskvann som ble rammet, og at konsentrasjonen av forurensning øker i høyere stadier av næringskjeden. Det ble utarbeidet en prøvetakingsplan i samarbeid mellom Direktoratet for naturforvaltning og Helsedirektoratet, med særlig vekt på prøvetaking fra områder som hadde fått mest nedfall.

11.3.2 Utviklingen av radioaktiviteten i lav og rein og arbeidet med tiltak etter ulykken

Man visste i 1986 svært lite om hvilke virkninger den radioaktive forurensningen ville få for beitene, reinen og de menneskene som levde av reinen. Det var ingen klar strategi for å redusere radioaktiviteten i form av ekstra foring av reinen. Man så at næringskjeden lav-rein ble ekstra sterkt rammet av radioaktiviteten, og regnet med at det ville kunne ta spesielt lang tid før radioaktiviteten i rein ble redusert under tiltaksgrensen. Myndighetene la derfor vekt på å følge situasjonen for rein spesielt nøye.

Endel oppgaver var således snart klare. Man måtte finne metoder for å fore ned reinen under tiltaksgrenser i de sørsamiske områdene som hadde rein og fisk som hovedsakelige basisføde. Man ønsket å følge situasjonen for utviklingen av radioaktiviteten i dyr og mennesker, og følge opp helsesituasjonen i de rammede områdene. Det måtte utvikles og følges opp kostholdsveiledning til reindriftsamer i sørområdene som hadde rein og fisk som hovedsakelige basisføde.

Radioaktiviteten i lav 1986/87

For å få en best mulig oversikt over radioaktiviteten i lav arbeidet Reindriftsadministrasjonen i samarbeid med de lokale reindriftskontorene med en systematisk kartlegging av radioaktivt lav i de fleste reinbeitedistriktene. Kartleggingene viste at for november 1986 var forurensningen av lav noe mindre for Vest-Finnmark enn for Øst-Finnmark, mens for Troms reinbeiteområde var kystområdene mer forurenset enn lavbeitene på innlandet. Den største forurensningen fantes i områdene sør for Rana-fjorden, hvor nivået i laven varierte fra 6000 til 15000 Bq/kg, med endel forekomster over 100.000 Bq/kg i lav. I Nord-Trøndelag reinbeiteområde inneholdt store deler av lavbeitene verdier over 15000 Bq/kg. I Sør-Trøndelag og Hedmark var lavbeitene noe midre forurenset, men likevel på et nivå hvor en regnet med kassasjon av reinkjøtt. For tamreinlagene i sør var lavbeitene svært forurenset. For alle områdene gjelder at forekomsten av radioaktiv forurensning samsvarte med de kartlegginger som var gjort av luftstrømmer og nedbørsmengder i perioden etter Tsjernobylulykken. Resultatene av prøvetakingen av lav fra områder i Troms, Nordland og Nord-Trøndelag viste at radioaktiviten i lav i 1987 lå på 75 % av 1986-nivået. Man så nå at en stor del av kjøttproduksjonen kunne reddes ved å endre slaktetidspunktet nærmere sommermånedene.

Radioaktivitet i reinkjøtt 1986/87

Både målinger av radioaktivitet i reinkjøtt i forbindelse med vanlig slakt høsten/vinteren 1986/87 og de systematiske sesongregistreringene av radioaktivitet i rein, viste overensstemmelse mellom radioaktivitet i lav og i reinkjøtt. Cesium i reinen gjenspeilte variasjoner av forurensninger i lavbeitene. Man erfarte at stor forurensning i lav førte til stor forurensning i reinkjøtt. For eksempel ble radioaktiviteten i lavbeitet for en driftsgruppe i Nord-Trøndelag gjennomsnittlig målt til 14.000 Bq/kg, mens radioaktiviteten fra rein som hadde beitet i området var 13.200 Bq/kg ved slakting.

Slakteseongen 1986/87 viste at alt reinkjøtt fra de tre nordligste reinbeiteområdene lå godt under tiltaksgrensen på 6000 Bq/kg for omsetning av reinkjøtt. For Nordland kunne omlag halvparten godkjennes, mens en svært liten andel av kjøttet fra Nord-Trøndelag kom under 6000 Bq/kg. I Sør-Trøndelag og Hedmark lå ca. 1/4 av alt slaktet under 6000 Bq/kg, mens alt kjøttet fra tamreinlagene måtte kasseres. (Jfr. kart over radioaktivitet i lav og reinkjøtt.) Det ble i alt i løpet av slaktesesongen 1986 — 87 kassert ca. 21 tonn reinkjøtt.

Tiltak for begrensning av radioaktiviteten i reinkjøtt

Selv om det var et klart mål å fore reinen ned under tiltaksgrensen for radioaktivitet, gjensto mange spørsmål om hvordan dette best kunne gjøres.

Man fant at praktiske tiltak for reduksjon av radioaktivitet kan inndeles etter formål:

• Tiltak som kan hindre eller redusere opptaket av radioaktivt cesium fra jord til vegetasjon, dvs. til for og andre planteprodukter (gjødsling og pløying i innmark, etc).

• Tiltak som kan gjennomføres for å redusere innholdet av radioaktivt cesium fra for til dyr på beite (beiting og foring).

• Tiltak for å redusere innholdet av radioaktive stoffer i dyr som har beitet på forurensede områder (nedforingstiltak).

Biologisk halveringstid vil si den tid det tar før radioaktiviteten i et dyr eller en plante er redusert til det halve. Siden lav, med sin lange halveringstid utgjør reinens hovedernæring om vinteren, så har reinen større problemer med det radioaktive nedfallet enn f.eks. husdyr som går på annet for.

Hvis vi kjenner halveringstiden for cesium i rein, kan vi finne ut hvordan kjøttets radioaktivitet vil variere under forskjellige betingelser, som overføring til annet beite eller ved foring. I forsøk ved Norges landbrukshøgskole på Ås (NHL) med foring (rensing) av reinkalver fant man at halveringstiden for radioaktivt cesium var 3 uker, og man regnet med at dyr i aktivitet ville tape cesium enda raskere. Ved foring av voksne dyr regnet en med lengre halveringstid. Målet var å beskytte dyrene mot radioaktivitet ved å forhindre oppsuging av cesium. Man så etterhvert at reinen kunne nedfores samtidig som den spiste den samme radioaktive laven. Man kunne begrense skadevirkningene av beiting på radioaktivt lav ved å fore eller tilføre reinen stoffer som binder radioaktiviteten i tarmkanalen. Men hvilke cesiumbindere burde brukes, og hvordan skulle de gis til reinen slik at man lettest mulig kunne redusere innholdet av radioaktivitet i reinkjøttet?

Cesiumbinderne berlinerblått og bentonitt reduserer dyrenes opptak av radioaktivt cesium. Dyrenes evne til å skille ut radioaktivt cesium gjør at radioaktiviteten i dyrekroppen vil avta forholdsvis raskt når opptaket stoppes. Berlinerblått og bentonitt er derfor de mest aktuelle tilsetningsstoffer for nedforing av dyr. Man arbeidet gjennom vinteren 1986/87 for å finne praktiske måter å tilføre stoffene på. Skulle man gi berlinerblått eller bentonitt i kraftfor for å oppnå et mest mulig sikkert inntak av cesiumbinder? Skulle man gi berlinerblått ved hjelp av saltslikkestein på innlandsbeite? Det ville være særlig viktig å finne måter å gi cesiumbinderne til reinen i perioder før slakting.

Berlinerblått trengtes i svært små mengder. En annen mulighet var å gi berlinerblått i form av en vomtablett. Fra 1986/87 ble det over tid gjort forsøk med vomtabletter med berlinerblått for rein. Hensikten med disse tablettene er at de langsomt skal oppløses og dermed frigi tilstrekkelig med berlinerblått til å binde cesium fra foret. Tekonologisk var det imidlertid problemer med å utvikle en tablett som kunne brukes på rein, og dette arbeidet skulle vise seg å ta tid. NLH og Reindriftsadministrasjonen gjorde også forsøk med beitebruk på fjellbeiter, og fulgte den radioaktive belastningen også på sommerbeiter. Landbruksdepartementet fulgte opp med prøvetaking av beitevegetasjon, for, levende dyr og kjøtt. Man forsøkte å gi resultater og praktiske råd etter som det var behov for det. Et effektivt tiltak som ble igangsatt fra 1987 var å endre slaktetidspunktet for reinen til tidlig slakting før overgang til lavbeiter. Nedforing ble foretatt i mindre målestokk. Rett etter ulykken var det nødvendig med omfattende kassasjon av kjøtt, men kassasjon ble nødvendig i stadig mindre grad etterhvert. Kostnadene til tiltak kom i slakteseongen 1987/88 på over 6 millioner kroner. I tillegg kom utgifter ved kassering av rein, og kostnader til administrasjon, forsøksvirksomhet og forskning.

Utviklingen av radioaktivitet i lav og rein og arbeidet med tiltak etter 1988

I 1988 var den radioaktive forurensning av næringsmidler i flere områder vesentlig høyere enn forventet. Stråledoser til enkeltpersoner som var storforbrukere av reinkjøtt og ferskvannsfisk, var opp til tre ganger så høyt i 1988 som i 1987. Denne utviklingen gjenspeilte seg i registreringer av radioaktivitet på levende rein. Tidlig i sommersesongen 1988 var det en betydelig lavere aktivitet sammenlignet med foregående slaktesesong, men så registrerte man en spesielt rask stigning av radioaktivitet i dyrene. Dette hadde bl.a. årsaker i en kraftig økning av radioaktivt cesium både i rein og husdyr på grunn av beiting på sopp i slutten av beitesesongen. For reinen økte radioaktiviteten også på grunn av dårlige beiter og en tidlig overgang til lavbeite denne høsten.

Soppveksten var en følge av det varme fuktige været sommeren 1988. Undersøkelser viste at for noen sopparter var innholdet av radioaktivt cesium opp til 150 ganger større enn i den øvrige vegetasjonen på stedet. I 1988 ble det startet opp et overvåkingsprogram for å følge utviklingen av radioaktiviteten i sopp. Målinger ble foretatt i hele landet. Man måtte endre slakteplaner, og gjennomføre mer omfattende tiltak enn opprinnelig planlagt for denne slaktesesongen.

I 1988 var situasjonen slik at i områdene sør for Ranafjorden ble 45 % av slaktemengden berget ved hjelp av tiltak. De viktigste tiltakene var tidlig slakteuttak (25 %), og nedforing (20 %). Andelen av reinkjøtt som ble godkjent var 25 %, og 30 % av reinkjøttproduksjonen kunne slaktes ved ordinært slaktetidspunkt. Radioaktvitetsnivået i rein var betydelig lavere i sesongen 1989/90 enn året før. Hovedårsaken var at det var lite sopp. De viktigste tiltakene var igjen tidlig slakt og nedforing. I 1989 var det nærmest et totalt fravær av sopp på beite, og radioaktivitetsnivået var betydelig lavere enn året før.

Radioaktiviteten viste etterhvert store distriktsvise forskjeller på grunn av variasjoner i nedfallet rett etter Tsjernobyl-ulykken. Det er også store forskjeller i radioaktivitet etter jordart. Innhold av radioaktivt cesium er størst i planter som har vokst på myrjord med stort moldinnhold, på grov sandjord, og på næringsfattig jord i fjellet.

Tidlig slakt kombinert med nedforing ble de viktigste metoder for å redusere radioaktivitet i rein. I enkelte distrikter, som i Nord-Trøndelag, viste det seg vanskelig å praktisere en framskynding av slaktetidspunktet. Dette skyldtes både driftsmønsteret, hvor kalv utgjorde omlag 2/3 av antall slaktede dyr, og situasjonen på beitene, som gjorde at dyrene var for forurenset allerede før overgangen til lavbeite. Dette utelukket tidlig slakt, og man måtte gå inn for nedforing som tiltak. Foring av rein hadde hittil vært et ukjent begrep flere steder. I tillegg til kunnskaper trengtes det gjerder og annet utstyr til foringen. Laven måtte dessuten plukkes fra de mindre forurensede områdene rundt Trysil. Foret besto av lav og reinfor tilsatt bentonitt. Reinen inneholdt i gjennomsnitt 16000 Bq/kg når foringa startet, og halveringstiden lå på 13 — 17 dager, foringsperioden sett under ett. I de fleste distrikter ble flest mulig rein satt til foring, mens resten måtte leveres til kassasjon. For slaktesesongen 1988/89 utgjorde foret rein ca. 2/3 av all rein som ble levert og godkjent under tiltaksgrensen fra Nord-Trøndelag. Kassasjonsprosenten ble dermed senket fra 77 % til 22 %. Dette utgjorde i Nord-Trøndelag et redusert kassasjonskvantum på 53 tonn til en verdi av 2,1 mill. kroner. (Totalkostnadene beløp seg til 1.4 mill. kroner.) De hardest rammede distriktene kunne ikke levere godkjent kjøtt direkte, dvs. alt levert godkjent kjøtt kom fra nedforet rein. For enkelte distrikters vedkommende utgjorde andel foret rein opp i 73 % av det totale slaktekvantum. Kostnadene ved tiltakene for rein var i tidsrommet 1986 — 1990 tilsammen 81 millioner kroner.

11.3.3 Virkninger av radioaktiviteten på mennesker

Ved ioniserende stråling på biologisk vev blir energi absorbert slik at det kan føre til en biologisk forandring i cellene. Etter Tsjernobyl-ulykken ble befolkningen utsatt for stråling fra tre hovedkilder. Det var aktivitet på bakken (ekstern), aktivitet i luft (inhalasjon), og aktivitet i mat (intern). Man prøvde særlig å måle de mulige helsekonsekvenser av det radioaktive nedfallet ved beregning av kollektive doser fra inhalasjon, nedfall på bakken, og fra inntak av mat.

I desember 1986 ble det vedtatt å utføre et prosjekt for å bestemme stråledosebelastningen etter Tsjernobylulykken i samarbeid mellom Statens Næringsmiddeltilsyn (SNT), Statens Institutt for strålehygiene (SIS) og Avdeling for kostholdsforskning ved Universitetet i Oslo. For å måle stråledosebelastningen valgte man ut grupper av personer som man antok hadde vært utsatt for mye større stråledoser enn gjennomsnittet, dvs. personer med et stort konsum av næringsmidler med et høyt radioaktivt innhold. Man valgte også ut personer som man antok hadde fått stråledoser nærmere gjenomsnittet. Det radioaktive innholdet i kroppen ble målt direkte ved helkroppsmålinger, og ved kostholdsundersøkelser målte man innntak av radioaktivitet via maten. Her målte man også hvor stor andel som stammet fra de ulike næringsmidler. Man kartla videre kostendringer og andre forholdsregler som ble tatt etter Tsjernobyl-ulykken, og forsøkte å anslå størrelsen på reduksjon i cesiuminntaket som følge av disse endringene. Det ble spurt bl.a. om bruk av reinkjøtt og ferskvannsfisk. Undersøkelsen ble foretatt fra 1987 til 1990.

Bq er altså mål på styrken av en radioaktiv kilde, og stråledosen i sievert (Sv) er mål for den skadelige virkningen av strålingen. 5 mSv var øvre grense for akseptabel tilleggsstråling ifølge ICRP. Den gjennomsnittlige stråledosen som skyldtes inntak av næringsmidler det første året etter Tsjernobyl-ulykken ble estimert til å ligge i området mellom 0.12 og 0.25 mSv. Reindriftsamene fikk i gjennomsnitt doser mellom 1 og 3 mSv dette første året. Størstedelen skyldtes konsum av reinkjøtt. Det ble utformet kostholdsråd ut fra SNTs målsetting om at ingen skulle utsettes for stråledoser fra radioaktivt cesium i matvarer over 1 mSv pr. år.

Tiltaksgrensen på 6000 Bk/kg gjaldt reinkjøtt til salg (normalt konsum). For grupper med reinkjøtt som basismat, var grensen satt til 2000 Bq/kg. Kostholdsrådene var aktuelle først og fremst for storforbrukere av ferskvannsfisk og reinkjøtt. Den første kostholdsrådsbrosjyren for forbrukere av kjøtt skaffet tilveie utenom omsetning, ble utarbeidet da tiltaksgrensen for reinkjøtt ble høynet. SNTs målsetting ble altså ivaretatt både ved de fastsatte tiltaksgrensene for mat i handelen, og ved kostholdsråd for storforbrukere av mat fra egen fangst.

I 1988 var den radioaktive forurensning av næringsmidler i flere områder vesentlig høyere enn forventet. Reindriftsamene hadde den største dosebelastningen dette året. Den gjennomsnittlige individuelle stråledosen til den norske befolkning var omtrent den samme som i 1987 (mellom 1,10 og 0,15 mSv), men stråledoser til enkeltpersoner som var storforbrukere av reinkjøtt og ferskvannsfisk, var opp til tre ganger så høy i 1988 som i 1987. Dette hadde flere årsaker. Forbrukerne fikk ikke lenger tak i reinkjøtt fra før ulykken, kostholdsrådene ble ikke fulgt i samme grad som før, og det var en kraftig økning av radioaktivt cesium både i rein og husdyr på grunn av beiting på sopp i slutten av beitesesongen, og en tidlig overgang til lavbeite denne høsten.

I 1989 var radioaktivitetsnivået i næringsmidler vesentlig lavere enn foregående år. Dette året var det nærmest et totalt fravær av sopp på beite. I 1989 var det gjennomsnittlige inntak av radioaktivitet via matvarer ca. 10 000 Bq pr.år, med en betydelig høyere dose for utsatte befolkningsgrupper. Reindriftsamene var dette året oppe i et inntak rundt 116000 Bq/kg. Målingene viste at andelen av personer med et inntak av radioaktive næringsmidler som overskred det anbefalte maksimumsinntaket på 80000 Bq/kg steg de tre første årene etter Tsjernobyl-nedfallet, mens andelen som overskred denne grensen sank det fjerde året i de gruppene som ble undersøkt. Tab. 11.1. viser resultater fra kostholdsundersøkelsen og helkropssmålingene fra 1987 til 1990.

Tab. 11.1.:

Resultater fra kostholdsundersøkelsen og helkroppsmålingene (gjennomsnittsverdier) hos grupper av personer fra 1987 til 1990 i Oslo, Sel, Øystre Slidre og blant reindriftsamer i Nordland, Nord- og Sør-Trøndelag.

Gjennomsnittlig stråledose holdt seg under den anbefalte maksimumsdosen på 5 mSv det første året, og 1 mSv de følgende år, mens hos reindriftsamene ble grensene oversteget fram til 1990. Reindriftsamene bruker mye reinkjøtt i eget kosthold, og reinkjøttet fra dette området viste et stort innhold av radioaktivt cesium. Det radioaktive inntaket for samene ble beregnet på husholdsnivå.

Fig. 11.1. viser en oversikt over inntaket av radiocesium fra de forskjellige matvarer for de undersøkte grupper av mennesker i tidsrommet 1987 — 1990. Med unntak av Oslo, så er matvarene registrert i gruppene reinkjøtt, ferskvannsfisk, melk og annet.

Oslo hadde det lavest beregnede inntaket av radioaktivt cesium. Her kom størstedelen av inntaket fra melk og storfekjøtt. For gruppen i Sel skyldtes over halvparten av inntaket av radiocesium konsum av ferskvannsfisk og melk. Øystre Slidre har et inntak 3 til 4 ganger høyere enn Sel, og denne forskjellen økte de tre første årene etter Tsjernobyl-ulykken. Blant reindriftsamene skyldtes nærmere 90 % av inntaket av radiocesium konsum av reinkjøtt. Her er også inntaket av radiocesium på et betydelig høyere nivå. Reindriftsamene hadde størst inntak alle tre årene, 5 til 8 ganger høyere enn inntaket i Sel. For alle typer matvarer ser man økning i dosebelastningen det andre året etter Tsjernobyl-ulykken, men størst økningen for reinkjøtt.

Det første året etter Tsjernobyl-ulykken anbefalte myndighetene at ingen skulle ha et høyere totalinntak av radiocesium enn 400000 Bq, barn under to år, gravide og diegivende skulle ikke ha inntak over 80000 Bq. For det andre og de senere årene ble det anbefalt et maksimum kostinntak på 80 000 Bq/år, og 40000 Bq/år for barn, gravide og diegivende. En forholdsvis stor andel av de undersøkte personer hadde et inntak over det anbefalte maksimumsinntaket. Fig. 11.2. viser hvor stor andel i hver av de undersøkte gruppene som overstiger de anbefalte inntaksgrensene for radioaktivit cesium.

Man fant at lavere tiltaksgrense og kostendringer hadde redusert dosene drastisk hos de mest utsatte gruppene. Reindriftsamene foretok de fleste og største endringene i sitt kosthold etter ulykken. Lavere forbruk av reinkjøtt og ferskvannsfisk, tilførsel av kjøtt fra områder uten Tsjernobyl-nedfall, endrede slaktetider, nedforingstiltak, endrede tilberedningsmetoder spesielt av reinkjøtt, bidro det første året til en betydelig reduksjon av radioaktiviteten. Man regner med at reindriftsamene i gjennomsnitt ville ha mottat doser som var 7 — 10 ganger høyere uten kostendringer. For andre spesielt utsatte grupper ville dosen det første året vært det dobbelte, dersom konsumet av ferskvannsfisk og reinkjøtt hadde vært normalt. Tab. 11.2. gir et bilde av dette.

Tab. 11.2.

Estimert totaldose etter 50 år i mSv med og uten tiltak for spesielt utvalgte personer i Øystre Slidre, og reindriftssamer.

En kartlegging av radioaktivitetens virkninger på mennesker, er en del av grunnlaget for vurderinger av helseeffekter av den radioaktive strålingen.

Oversikt over gjennomsnittlig inntak av radiocesium (kBq/år) via mat hos enkelte befolkningsgrupper.

Kilde: (Kilde: SIS-rapport, okt. 1991.)

Prosentvis andel av personer i hver gruppe som overskrider inntaksgrensene på 400000 og 80000 Bq/kg.

Kilde: (Kilde: SIS-rapport, okt. 1991.)

11.3.4 Helseeffekter av strålingen etter Tsjernobyl

Virkningen av ioniserende stråling på biologisk vev er at energi absorberes i vev, og gir en biologisk forandring i cellen. Stråleskade på DNA-molekylet regnes som den viktigste enkeltskade, siden man antar at kreftdannelse kan påvirkes via disse. Man har ikke regnet med fare for akutt stråleeffekt, men bare med senskader i Norge som følge av Tsjernobyl-ulykken. Dette vil i hovedsak kunne dreie seg om krefttilfeller eller genetiske skader. Kreftformer som har vist seg å være indusert av stråling er bl.a. leukemier, kreft i skjoldbrusk-kjertelen, lungekreft, og kreft i mage-tarm-system. Kreftfaren øker med strålebelastningen. Genetiske skader henger sammen med forandringer i arvestoffet i en kjønnscelle som overføres til neste generasjon. Man har ikke tilstrekkelig kjennskap til genetiske effekter av bestråling. Man regner med at ved dominant arvegang av skaden ytrer den seg i første generasjon etter bestråling, og ved vikende arvegang først i senere generasjoner. Risikogruppen er den befruktningsdyktige delen av befolkningen. Faktorer som influerer på konsekvensene er grad av barneønske og partnervalg. Genetisk risiko kan beregnes hos de to første generasjonene etter bestråling.

Det er estimert risiokofaktorer som uttrykker sannsynligheten for å utvikle kreft og genetiske skader. Ved hjelp av resultatene fra doseberegninger og risikovurderinger kan man estimere mulige senskader i Norge etter Tsjernobyl-ulykken. I Norge regner man med ca. 10.000 kreftdødsfall årlig. Man regner med at Tsjernobyl-ulykken vil kunne medføre ca. 8 dødsfall i året over en 50-års-periode, eller ca. 400 dødsfall totalt. Effekten av Tsjernobyl-ulykken utgjør således i underkant av 1 promille av det totale antallet kreftdødsfall i denne tidsperioden. Til sammenligning regner man med at omlag 7500 mennesker dør pr. år i Norge på grunn av røyking, og at mellom 300 og 800 dødsfall skyldes passiv røyking. Dersom man regner at kreftfrekvensen i Norge varierer rundt 23 %, så vil Tsjernobylulykken medføre en økning til 23,2 %. Man regner at genetiske skader forekommer med en frekvens av 10 % i Norge, og at Tsjernobyl-ulykken vil medføre en økning av denne frekvensen fra ca. 10 % til 10.01 %.

De personer i Sør-Norge som ble spesielt berørt av Tsjernobyl-ulykken, utgjør en liten del av befolkningen sett i forhold til landet som helhet, men de utgjør en vesentlig del av den sørsamiske befolkningen. Det gjelder personer som har et forhøyet inntak av radioaktivitet pga. konsum av reinkjøtt, såvel som konsum av ferskvannsfisk, vilt eller produkter fra egen gård. Selv om disse gruppen vil gi et svært lite bidrag til sykeligheten i befolkningen som helhet, så vil det for den enkelte i de spesielt utsatte gruppene kunne medføre økning i det enkelte menneskes risiko for utvikling av kreft. Det er regnet ut at den enkelte reindriftsames sannsynlighet for å få kreft i gjennomsnitt vil være ca. 0,1 %.

Flere undersøkelser er igang for å vurdere mulige konsekvenser av Tsernobyl-nedfallet. Det dreier seg bl.a. om flere former for samarbeid mellom Statens Institutt for strålehygiene, fødselsregisteret, kreftregisteret, genetisk avdeling på radiumhospitalet, og immunologisk laboratorium ved Rikshospitalet.

Den angst og usikkerhet som nedfallet fra Tsjernobylulykken hadde skapt, må også ses som en viktig side av nedfallets helseskadelige virkninger. Strålingen kan ikke ses, luktes eller føles. For mange mennesker representerte Tsjernobyl en ny opplevelse av miljøforurensning. De opplevde at det var få forholdsregler å ta for det enkelte menneske i en slik situasjon. I en intervju-undersøkelse oppga rundt 20 % at de opplevde situasjonen ubehagelig stressende. Kvinner følte seg mer bekymret enn menn. Mellom 1 og 2 % fortalte om mareritt i forbindelse med ulykken. Frykten for stråleskade var høy i forhold til mangel på manifest sykdom. Man regnet det som mulig at ca. 1 % av befolkningen som helhet utviklet symptomer på depresjoner i klinisk forstand. Fordelt på hele den norske befolkningen vil dette si ca. 40000 personer. Hvordan situasjonen var spesifikt i den sørsamiske befolkningen, ble det såvidt utvalget erfarer ikke gjort spesielle undersøkelser for å finne ut.

Endringer i flere former for næringsutøvelse fant sted, særlig for sør-samiske reindriftsutøvere. De hadde både reinkjøtt og ferskvannsfisk som vesentlige deler av sitt kosthold. Opplevelsen av produksjon av kjøtt for kassasjon opplevdes uetisk og uakseptabelt for de fleste reindriftsamer. Tendensene til det man kan kalle en kulturell depresjon hos denne gruppen må ses i forhold både til den umiddelbare strålefaren, kassasjon av reinkjøtt hos en næring og en kultur nær tilknytten reinen, den følelse som allerede eksisterte hos sørsamene av å representere en truet kultur, og samenes tradisjonelle verdimønster og oppdragelsesmønster, hvor forholdet til naturen har en framtredende plass. Under slike forhold kunne fornemmelsen av samekulturens undergang utvikle seg. Myndighetene så etterhvert behovet for tiltak som kunne motvirke en kulturell depresjon og eventuelle psykiske problemer blant sørsamene, uten at noen hadde noen klar strategi for dette. Selv om begrepet sosiale helseskader ble diskutert, så nøyde man seg med å fastslå berettigelsen av omhygelig overvåking, kontroll og tiltak som begrenset radioaktiviteten.

Sterke begreper som kollektiv, sosial eller kulturell depresjon, har blitt brukt for å karakterisere særlig samenes reaksjonene etter Tsjernobyl. Dette er vanskelig å vurdere, og sier noe om den enkelte person eller families opplevelse av situasjonen etter ulykken. Flere samer opplevde at samfunnet omkring, eller de ansvarlige myndigheter, ikke brydde seg med å se rekkevidden av ulykken for den samiske folkegruppen. De rammende hadde ingen muligheter til selv å bidra til å forbedre livsmiljøet. Dette skapte en følelse av avmakt og handlingslammelse hos store grupper av den samiske befolkning, og kan nok i en periode beskrives som en mentalitet eller en samfunnstilstand hos sør-samene. Dette kunne skje fordi det samiske samfunnet er tett sosialt sammenkoblet, med stor grad av gjensidig avhengighet mellom menneskene og naturen, og med tradisjonelle verdier som fokuserer på fellesskapet.

Mennesker er avhengig av hverandre for å få et tilstrekkelig utbytte av reindriften som næring. Dette er nedfelt i den samiske kulturen, og kommer bl.a. til syne gjennom et verdisysten knyttet til natur og økologi, tradisjonell sosial organisering, tette slektsbånd, og forskjellige kulturelle ytringsformer Følelse av mismot og avmakt fikk også grobunn fordi de sørsamiske samfunn på forhånd hadde følelsen av å være i en utsatt stilling, næringsmessig og kulturelt. Atomnedfall var utenfor både samenes og norske myndigheters kontroll. For noen familier har framtidsutsiktene etter Tsjernobyl-ulykken vært en av årsakene til at de har lagt ned reindriften. Mennesker som hadde psykiske problemer fra før, ble tilført en ytterligere belastning.

En undersøkelse om informasjonsbehovet hos bønder og helsepersonell viste behovet for rask og klar informasjon om forhold av praktisk betydning i dagliglivet. Henstillinger fra reindriftens organer viser at det samme behovet var tilstede her i minst like stort monn. Gallupundersøkelser etter nedfallet viste at bare 6 % mente å ha en god forståelse av situasjonen gjenom massemedia. Man måtte snakke om en informasjons- og troverdighetskrise etter ulykken mellom myndigheter, media og befolkningen. Dette hang sammen med flere forhold. Forholdsvis bastante konklusjoner fra fagmyndigheter etter ulykken som var ment å virke beroligende, ble nok heller oppfattet som urimelige og bagatelliserende av befolkningen. Samene så situasjonene i Norge i forhold til situasjonen i Sverige, hvor det ble holdt en rekke informasjonsseminarer, og hvor kommunikasjonen med myndighetene syntes bedre. Norske myndigheters funksjoner er i etterhånd kritisk vurdert av bl.a. Hernes-utvalget, og informasjonssiden har bygget opp et bedre nettverk for informasjon lokalt.

11.3.5 Erfaringene etter Tsjernobyl

Det er ikke registrert symptomer på strålesyke eller andre sykdommer på dyr som kan tilskrives at de har spist radioaktivt for. Mulighetene for langtidsvirkninger i form av nedsatt fruktbarhet, nedsatt motstandskraft mot sykdommer, etc., blir vurdert som lite sannsynlig. Tiltaksgrensen for radioaktivitet i reinkjøtt på 6000 Bq for reinkjøtt, viltkjøtt og viltlevende ferskvannsfisk er foreslått halvert fra slaktesesongen 1993/94. Tiltaksgrensen der reinkjøtt og ferskvannsfisk er hovedføde, er foreslått satt ned fra 2000 Bq til 600 Bq.

Den fysiske halveringstiden for Cesium 137 er 30 år. Dette betinger bare en svak nedgang i mengde radioaktivt cesium fra år til år. Ca. 1/3 av Tsjernobylnedfallet var imidlertid Cs 134, som bare har to års halveringstid. Cesium blir imidlertid bundet i jordsmonnet. Nedgangen i cesium ser ut til å være liten, og der jorda ikke er bearbeidet, forblir nesten alt i jordoverflaten. Det er i utmarka, på fjell- og lavbeiter, at en finner den høyeste radioaktiviteten i vegetasjonen. Innholdet av radioaktivt cesium i sopp har vært målt fra 2—10 ganger opp til 150 ganger høyere enn annen vegetasjon på samme sted. Forskning vil ta sikte på å klargjøre forholdene rundt soppenes cesiumopptak, og konsekvensene for andre plantevekster. Overvåking av situasjonen skjer ved målinger av levende dyr og i matvarer.

Radioaktiviteten har som forventet nådd lavest nivå i plantevekster på dyrka jord, mens resultatene fra utmark viser størst innhold av cesium i lav, moser og enkelte sopper. For de mer belastede områder må en regne med betydelig nedforing av dyrene framover mot år 2000.

Siden ulykken er mengden radioaktivitet målt flere ganger i de fleste disitriktene sør for Saltfjellet. Man har kartlagt forandringer i radioaktivitet både i rein og på beitene. I praksis har man tatt sikte på å unngå beiter med høy forurensning, og å slakte når radioaktiviteten i kjøtt er lavest. Der er også tatt andre prøver av reinen, f.eks. blodprøver til genetiske studier. Tsjernobylproblemet viser seg å være mer langvarig enn antatt. Det er fortsatt viktig å finne frem til effektive, praktiske og rimelige måter å behandle dyrene på. I de mer belastede områdene vil dette si fortsatt tiltak med bruk av saltstein og vomtabletter med berlinerblått. I reindriften er det gjort investeringer i anlegg for å gi mulighet til foring eller tidlig slakt av rein før overgang til lavbeite.

En sammenligning mellom ressurser benyttet på tiltak for å redusere de mulige helsekonsekvensene og de kostnadene samfunnet ville kunne blitt påført uten tiltak, med sannsynlighet for flere helseskader, viser at samfunnet har tjent på de tiltak som har vært gjennomført. Rent økonomisk har det også vært en fornuftig investering fordi tiltak på ca. 200 mill. kroner har reddet kassasjon av kjøtt til over 1 milliard kroner. Ikke minst har man en gevinst i form av færre helseskader til den norske befolkning. Tiltakene har nok også medført en økt tillit til norske næringsmidler, noe som kunne fått økonomiske konsekvenser i form av salgssvikt langt over kostnadene ved tiltakene.

Man kan regne med små helseskader som følge av Tsjernobylulykken. Eksempelvis er sannsynligheten for kreft økt blant reindriftsamer med 0,1 %. Uten tiltak kunne den vært på ca. 1 %. Undersøkelser om mulige helsekonsekvenser pågår ennå. Senskadevirkninger kan således ikke sies å være kartlagt. Det er fortsatt igang tiltak for reduksjon av radioaktivitet i reinkjøtt. Man må tro at de tiltak og overvåkningsprogram som er satt igang har bidratt til å redusere psykiske reaksjoner etter Tsjernobyl. For reindriftssamene bør tiltakene ha betydd fornyet tillit til reinens produkter, og til en framtid for samisk levemåte.

11.4 Norsk atomsikkerhetspolitikk og beredskap ved atomulykker i Norge

11.4.1 Eksisterende beredskap ved atomulykker

Alle departementer har ansvaret for atomulykkeberedskap innenfor sine ansvarsområder. Etter Tsjernobyl-ulykken ble Aksjonsutvalget ved atomulykker (AVA) opprettet. I mars 1993 ble dette erstattet av Faglig råd for atomulykker, som i dag har ansvaret for atomulykkeberedskapen. Det består av representanter for 18 sentrale etater og institusjoner. Rådet ledes av Statens strålevern, som også er sekretariat for rådet. Statens strålevern står for den daglige drift av beredskapsorganisasjonen, og er kontaktpunkt for varsling av atomulykker i henhold til gjeldende varslingsavtaler. Strålevernet har direkte forbindelse med atomkraftverket på Kola. Departementer med ansvar for ulike deler av atomulykkeberedskapen har oppnevnt medlemmer til en Embedsgruppe for atomulykkesberedskap m.v. som er et kontaktorgan i det løpende beredskapsarbeidet.

De fleste fylkesmenn har opprettet egne beredskapsutvalg eller -avdelinger for atomulykker satt sammen av representanter for relevante faglige miljøer, etater og myndigheter. Det arbeides fortsatt med utvikling av et enhetlig system som omfatter de regionale og lokale ledd i beredskapsarbeidet.

De sentrale etater og institusjoner som inngår i faglig råd for atomulykkeberedskap har instrumenter og systemer for måling og analyser av radioaktivitet. Det norske metereologiske institutt kan beregne bevegelser i luftmasser og mulighetene for nedbør, inkludert radioaktive luftmasser og radioaktivt nedfall i tilfelle en atomulykke. Norsk Institutt for luftforskning (NILU) opererer (1992) 20 faste målestasjoner for måling av radioaktivt nedfall. Fem av disse drives i samarbeid med den lokale radioaktivitetskontrollen LORAKON. NILU-stasjonene er satt sammen i varslingsnett med automatisk og døgnkontinuerlig varsling av personale ved NILU. Halvparten av målestasjonene befinner seg i Troms og Finnmark.

Statens strålevern driver to høyvolum luftfilterstasjoner for måling av radioaktivitet i luft. Institutt for energiteknikk (IFE) driver fire luftfilterstasjoner som eies av Forsvaret. Disse har lavere følsomhet enn SIS-stasjonene. Det er ingen luftfilterstasjon i Finnmark. En luftfilterstasjon er plassert ombord på hurtigrutefartøyet Midnattssol. Sivilforsvaret har 126 Automess måleinstrumenter fordelt på målepatruljer spredt over Norge, samt faste målepunkter og prosedyrer for kartlegging av radioaktivt nedfall. Forsvaret har også slike måleinstrumenter. Statens strålevern og Institutt for energiteknikk disponerer beredskapsbiler med måle- og analyseutstyr. NILU og Norges geologiske undersøkelser (NGU) har måleutstyr for kartlegging av nedfall ved hjelp av fly/helikopter. I LORAKON-systemet inngår 57 laboratorier for måling av radioaktivitet i matvarer. Måleutstyret kan også benyttes for andre typer målinger.

Analyseutstyr for måling av transuraner finnes idag ved Statens strålevern, Institutt for energiteknikk, Havforskningsinstituttet og Norges landbrukshøgskole (NLH). Utstyr for analyser av Strontium-90 finnes ved IFE og ved NLH. Instrumenter for måling av eksternforurensing og overflateforurensing eksisterer ved en rekke institusjoner. Forsvaret og Sivilforsvaret har faste og mobile rensestasjoner for måling av intern forurensning i mennesker ved Statens strålevern og Institutt for energiteknikk (Kjeller og Halden).

Ved en eventuell atomulykke følger Faglig råd for atomulykker situasjonen løpende, og fremmer forslag om tiltak. En kjernegruppe innen rådet, det såkalte Kriseutvalget, har fullmakt til å fatte beslutninger og gi ordre om iverksetting av tiltak. Faglig råd for for atomulykker står i forbindelse med beredskapsavdelingene til fylkesmannen i berørte fylker, formidler informasjon og samordner tiltak. Informasjonsberedskapen overfor media og publikum er under oppbygging. Ansvaret for beredskapen på de regionale og lokale ledd er heller ikke avklart. Beredskapen med sikte på å ta hånd om akutte stråleskader er likeledes under oppbygging.

11.4.2 Norsk atomsikkerhetspolitikk

Norge har lenge deltatt i arbeidet for å bedre atomsikkerheten gjennom Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Norge har sluttet seg til Konvensjonen om tidlig varsling og assistanse ved atomulykker, og vil motta varsling om ulykker fra IAEA via sambandssystemet til Verdens Meterologiske Organisasjon (GTS). Meldinger blir formidlet til Det norske meterologiske institutt og videre til Utenriksdepartementet. IAEAs medlemsland arbeider med en internasjonal konvensjon om atomsikkerhet. Norge deltar også i arbeidet med å utforme en atomenergiprotokoll under Det europeiske energicharter.

Norge har inngått bilaterale avtaler om varsling og informasjon med de naboland som har kjernekraftverk i drift. Dette er Sverige, Finland, Polen, Tyskland, Nederland og Storbritannia. Norge hadde også en lignende avtale med det tidligere Sovjetunionen, og det arbeides med at Russland skal overta denne avtalen. De nordiske land har videre en konsortialavtale om et fireårig forsknings- og utredningsarbeid på kjernesikkerhetsområdet. Innenfor rammen av dette kjernesikkerhetssamarbeidet (NKS) er det gjort et studium av sikkerhetsforholdene bl.a. ved atomkraftverkene på Kola, og det er innledet studier av konsekvensene av ulykker ved dette atomkraftverket.

OECD har betydelig aktivitet gjennom Atomenergibyrået (NEA). ICRP er et uavhengig fagorgan som utarbeider anbefalinger om strålevern. atomulykkeberedskapen. Norge har også arbeidet for å bedre atomulykeberedskapen gjennom disse organene. Norge har også deltatt på prosjektbasis i strålevernprogrammet til EURATOM. EURATOM er et organ under EU, men omfattes ikke av EØS-avtalen.

Norge har vært en pådriver i det arbeidet for stans i kjernefysiske prøvesprengninger som er skjedd i FNs regi. Etter prøvestansavtalen i 1963 har Sovjetunionen/Russland og USA gjennomført alle kjernefysiske prøvespreninger under jorden. Fra 1976 har disse landene i henhold til terskelavtalen også begrenset styrken på sine kjernefysiske prøvesprengninger. Norge har også bidratt i det arbeidet som finner sted innenfor Nedrustningsavtalen i Geneve for en fullstendig prøvestansavtale.

Norges bilaterale samarbeid med Russland har avdekket miljøproblemer av et slikt omfang at de bare kan løses innenfor en bredere internasjonal ramme. Norge søker derfor å engasjere andre lands myndigheter og internasjonale organisasjoner med sikte på en samlet internasjonal satsing for å bistå Russland med å løse atomrelaterte miljøproblemer.

11.5 Arbeidet med beskyttelse og overvåking av miljøet i nordområdene

11.5.1 Barentssamarbeidet

Barentssamarbeidet ble formelt innledet i januar 1992 under et ministermøte i Kirkenes. De fem nordiske landene, Russland og EU-kommisjonen deltok på møtet og underskrev erklæringen om samarbeidet i Den euro-arktiske Barentsregionen. Canada, Frankrike, Japan, Polen, Storbritannia, Tyskland og USA deltok som observatører. Samarbeidet gjelder de nordligste områdene i Norge, Finland, Sverige og Russland. Det er gradvis blitt utvidet til å omfatte en rekke felter, bl.a. miljø, helse, kultur, urbefolkninger, industri- og næringsvirksomhet, landbruk, elevutveksling, forskning og vitenskap.

Både urbefolknings- og miljøspørsmål er høyt prioritert i arbeidet de nærmeste årene. Barentssamarbeidets handlingsprogram ble godkjent av Regionrådet, og fikk tilslutning av Barentsrådet på utenriksministermøte i Tromsø i september 1994. Handlingsprogrammet inneholder 10 prosjektområder. Det er et eget prosjektområde for urbefolkninger. Problemstillinger knyttet til urbefolkningers situasjon berøres også innen flere områder. Det gjelder bl.a. områdene kultur, miljø og helse.

11.5.2 Rovaniemiprosessen med AEPS-strategien

Den økte oppmerksomheten rundt miljøforurensingene i arktiske områder førte bl.a. til ministerkonferansen i Rovaniemi i Finland i juni 1991, som har lagt grunnlag for et utvidet regionalt miljøvernsamarbeid mellom de arktiske landenes miljøvernministre. På konferansen deltok følgende 8 lands miljøvernministre: Canada, Danmark, Finland, Island, Norge, Russland, Sverige, USA.

Under denne første ministerkonferansen ble det utarbeidet en felles strategi for miljøvernsamarbeidet i Arktis, den såkalte AEPS-strategien (Arctic Environmental Protection Strategy), og det ble vedtatt å utvikle forpliktende regionale samarbeidsprogrammer under prioriterte hovedområder i strategien. En hovedoppgave er å utarbeide en omforent dokumentasjon om miljøtilstanden i Arktis. Fig. 11.3. viser en oversikt over prioriterte problemområder under AEPS-strategien. Internasjonale ekspertgrupper er opprettet for å gjennomføre programmer under de forskjellige hovedområdene. Dette arbeidet skjer i flere faser. Mer konkret består aktivitetene i å kartlegge problemer, avlegge rapporter, og nedsette arbeidsgrupper innen de prioriterte områdene.

Tab. 11. 3.

Oversikt over prioriterte problemområder under AEPS-strategien.

Miljøvernministrene beslutter å nedsette arbeidsgrupper under de prioriterte arbeidsområder. På konferansen i 1991 i Rovaniemi ble det opprettet kartleggingsgrupper ( task-force) under AMAP, CAFF, og EPPR. På konferansen i 1993 i Nuuk på Grønland, ble det vedtatt deklarasjoner på bakgrunn av statusrapporter om aktivitetene i disse gruppene, og på bakgrunn av Rio-konferansen i 1992. Det ble videre besluttet å gjøre disse gruppene til arbeidsgrupper (working-group). Det ble også opprettet nye kartleggingsgrupper under PAME og IK. Den tredje ministerkonferansen finner sted i 1995 i Canada. Da blir ventelig disse siste gruppene vedtatt opprettet som arbeidsgrupper på basis av rapportene, og nye deklarasjoner vedtatt på basis av aktivitetene i gruppene.

Miljøovervåkingsprogrammet AMAP, en del av AEPS-strategien

AMAP er det området hvor de deltakende landene er kommet lengst med hensyn til konkretisering av de programerklæringene som inngår i AEPS-strategien. Den dokumentasjon av miljøtilstanden i Arktis som utarbeides under AMAP, skal danne grunnlaget for nasjonale og regionale vernetiltak. AMAP er derfor et nøkkelområde i miljøsamarbeidet.

AMAP-prosjektet dekker det sirkumpolare området, inkludert hav- og landområder nord for polarsirkelen, og de tilliggende områder med permafrost. Representater fra urbefolkningers organisasjoner og land og internasjonale organisasjoner som er involvert i forskning av betydning og kartlegging/overvåking relevant for arktiske områder, deltar i AMAP. AMAP tar sikte på å arbeide i samarbeid med de andre initiativene under AEPS.

Arbeidet innen AMAP vil bli basert hovedsakelig på eksisterende nasjonale og internasjonale programmer. Samordning og utvidelse av disse sammen med nye programmer vil gjøre det mulig i framtida å gjennomføre en kontinuerlig overvåking og vurdering av tilstanden i Arktis.

Overvåkingsprogrammer gjennomføres innen hvert land og over landegrenser som bilaterale eller multilaterale overenskomster. Felles forskningsprosjekter vil bli gjennomført i havområdene. Informasjon og prosjektresultater sammen med relevante internasjonale data om forurensningen vil bli samlet i en AMAP data-base. Denne basen tjener som en basis for vurderingen av virkninger av forurensninger i det arktiske økosystemet. En prosjektoversikt er tilgjengelig.

Arctic Monitoring and Assesment Task Force (kartleggingsgruppe) er etablert for å implementere AMAP. Medlemmene representerer institusjoner som er ansvarlige for de nasjonale overvåkingsaktivitetene i hvert deltagerland. Gruppen møtes en gang i året, og er ansvarlig for utviklingen innen AMAP i hvert land. Et styre overvåker Task Force mellom hver sesjon. Et permanet sekretariat er etablert for å samordne arbeidet med overvåking og vurderinger. Sekretariatet er i Oslo. I hvert deltagerland er en samordnende institusjon ansvarlig for de nasjonale bidragene. Etter vedtak av miljøvernministrene opprettes arbeidsgrupper for å videreføre arbeidet.

Hovedmålet til AMAP er å overvåke forurensingsnivået og å vurdere virkningene av forurensningen på alle områder i det arktiske miljø. Dette inkluderer:

• Atmosfæren

• Landområder

• Ferskvannsområder

• Havområder

• Menneskers helse

• Andre mål

Andre viktige mål er:

• dokumentere utviklingen i forurensningen

• undersøke effekten av forurensing på den arktiske flora og fauna, særlig på vegetasjon og dyr knyttet til arktiske folkegruppers husholdninger.

• rapportere om situasjonen for miljøet i Arktis

• gi råd til ministrene om prioritering av tiltak som vil være nødvendig for å forbedre forholdene i Arktis.

For overvåkingsprogrammets første periode 1991 — 1996 er de høyest prioriterte parametre:

• Tungmetaller

• Radionuklider

• Varige klororganiske stoffer, samt

• olje, sur nedbør og næringssalter

Parametrene vil bli overvåket i de arter og media som er typiske for det artiske miljø. Prøver vil bli tatt på steder som danner representative utvalg i alle avdelinger fra atmosfære til vann, gjennom matvarekjeden og til menneskene. Vurderinger vil bli basert på resultatene fra overvåkingen og fra allerede eksisterende kunnskap. Målet vil være å beskrive tilstanden i det arktiske økosystem, å oppdage forurensningskilder, og å forutsi fremtidige utviklingstrekk.

I statusrapporten fremlagt for ministerkonferansen på Nuuk i 1993, konkluderte AMAPs ekseprtgruppe med at det radioaktivitetsnivået man hadde målt ikke viste noen trussel mot miljø og helse. Man fant at forekomsten av radionuklider i det arktiske miljøet kan tilskrives fire hovedkilder, nemlig nedfall fra tidligere prøvesprengninger, langtransportert forurensning fra europeiske reprosesseringsanlegg, transport via elvene Ob og Jenisei, og nedfall fra Tsjernobyl. Bildet var også dominert av nedfall fra tidligere prøvesprengninger i atmosfæren.

Videre konklusjoner av overvåkingene og vurderingene vil bli presentert i rapporter til ministrene i 1996. På grunnlag av disse konklusjonene vil anbefalinger bli gitt til ministrene, som skisserer nødvendige tiltak for å redusere forurensing, med det endelig mål å bedre sunnheten i det arktiske miljø.

Et pågående prosjekt under AMAP, Kartleggingsprogrammet for human helse. Sammenlignende studie av fødepasienter i Norge og Russland

Programmet for human helse er et program under Arctic Monitoring and Assessment Programme som i første rekke vil konsentrere seg om forhold som kan påvirke den mest sårbare periode i menneskelivet; før, under og etter fødselen.

Utgangspunktet for prosjektet er den betydelige oppmerksomheten som har vært rettet på forurensningen i de norsk-russiske grensestrøkene i nord, mellom Finnmark fylke og Murmansk fylke på Kolahalvøya, og at det er gjort mye kartlegging av forurensning i luft, vann, jord og påvirkning av dyr, men det er ikke gjort undersøkelser på human helse som kan gi svar på hvordan denne forurensningen påvirker livet til de menneskene som bor i området.

I regi av Institutt for Samfunnsmedisin, Universitetet i Tromsø gjennomføres prosjektetet Sammenlignende studie av fødepasienter i Norge og Russland. Prosjektet gjennomføres i samarbeid med Statens Arbeidsmiljøinstitutt, med medarbeidere og kontaktpersoner i Norge og Russland. Prosjektansvarlig er Jon Øyvind Odland, overlege ved Nordland sentralsykehus. Base for arbeidet er ISV, Universitetet i Tromsø, under ledelse av professor Eiliv Lund.

Man ønsker å gjøre dette ved å kartlegge de kjemiske faktorers påvirkning på humanbiologisk materiale via biologiske data hentet fra mor-barn-populasjoner i aktuelle områder med ekstrem forurensning, med referanser fra klart forskjellige områder andre steder. Man ønsker å se om dette kan relateres til aktuelle data i materialet, slik som spontanabortrisiko, sykelighet og utvikling i første leveår. Som ledd i dette vil man lage et samarbeidsprosjekt med norske og russiske kolleger, der disse problemstillingene blir analysert og bearbeidet. Man ønsker å standardisere analyser ved felles laboratorium, og inngå samarbeid ved innsamling av data, og ved analysering, bearbeiding og publisering. Den generelle kunnskap om svoveldioksyd, tungmetaller og ioniserende stråling er basis for hvilke type skadevirkninger en eventuelt kan forvente. Det vil bli lagt spesiell vekt på nikkel som mulig skadelig agens, da det finnes lite litteratur om dette.

Hovedformålet med prosjektet er å undersøke om kjemiske faktorer, som følge av ekstrem forurensning og ioniserende stråling, har reelle helseeffekter for den gravide og barnet i graviditet og fødsel og barnet i perioden rundt fødselen. Utgangspunktet er bl.a. verdier for svoveldioksyd (SO₂) i luft, aktuelle tungmetaller i luft, vann, jord, mose og dyr, samt en viss kunnskap om den fysiologiske virkning av cadmium, bly, sink, kvikksølv, selen og nikkel i graviditet, og forholdene rundt placentabarrieren gjennom dyreforsøk, forskning på isolerte humane trophoblastceller og målinger av verdier i maternelt blod, placentavev og navlestrengsblod. Det er lite data om nikkelverdier hos mor, barn og gravide. Dette skal analyseres sammen med bestemmelser av andre, aktuelle essensielle spormetaller som kopper, og eventuelle andre påviste toxiske tungmetaller, som bl.a. skal korreleres til faktorer knyttet til svangerskap og fødsel, som spontanabortrisiko og sykelighet. Ioniserende stråling skal registreres med eventuelle regionale variasjoner, og korreleres med de forskjellige eksterne miljøforholdene.

Kostholdskartlegging vil være viktig mest for å kartlegge eksponering i den lokale næringskjede. Dette har betydning både i sammenheng med toxiske tungmetaller, essensielle spormetaller og ioniserende stråling. Som et sideprosjekt blir det satt i gang en studie av ungdom i 13—14 års alder med vekt på kostholdsanamnese, jerndepoter, lipider og tungmetaller i blod. Man vil da få en detaljert kostholdsregistrering av disse gruppene fra Hammerfest, Kautokeino, Nikel og Lowozero på Kola. For hovedprosjektet blir det en kortfattet registrering med vekt på inntak av mat fra den lokale næringskjede.

Det planlegges også analyse av de vanligste klinisk-kjemiske parameter, spesielt med tanke på jerndepoter og lipidmetabolisme. Det er viktig spesielt med tanke på enkelte tungmetallers penetrasjon gjennom placentabarrieren. Alkohol er viktig for den generelle ernæringstilstand i graviditet, sterk risikofaktor og eventuell tilleggsfaktor ved påviste positive korrelasjoner. Prosjektet vil også se på innvirkningen av røyking, alkohol, immunologiske forhold, samt astma og allergi-forekomster. Det siste vil foregå ved en enkel kartlegging, særlig med tanke på korrelasjon til svoveldioksyd-konsentrasjoner i det eksterne miljøet. En sideproblemstilling ser på virkningene av svoveldioksyd, idet undersøkninger om astma og allergi i grenseområdene også settes i gang,

Det er etablert kontakt med russiske sykehus i Nikel, Zapolyarny, Murmansk, Montchegorsk, Kirovsk og Apatiti, og det er gjennomført en pilotstudie. Det samme er gjort i Kirkenes, Hammerfest og Bergen på norsk side. Bakgrunnen er en etablert kontakt mellom Kirkenes sykehus og helsevesenet på Kola. Fylkeshelsesjefen i Murmansk fylke har skriftlig godkjent utførsel av biologiske prøver fra russiske fødeavdelinger til analyse ved norsk laboratorium. Samling av prøver til pilotstudiene ble gjennomført i Nikel, Hammerfest og Bergen mars-juni 1991. Prøver fra Murmansk, Montsjegorsk og Kirovsk/Apatiti ble samlet februar-april 1992. Russiske fødeavdelinger har fødeprotokoller med tilsvarende opplysninger som de norske. Barnet får en egen journal, som følger med til barnepoliklinikkene første leveår, og siden fram til skolehelsetjenesten. De er svært nøyaktig utfylt, også etter norsk standard. Driftsmidler i prosjektets startfase er stilt til rådighet av Styringsgruppa for forskning i Finnmark, Universitetet i Tromsø.

Driftsmidler for første del av 1993 er stilt til rådighet av den tilsvarende Styringsgruppen for Forskning i Nordland, Universitetet i Tromsø. Statens arbeidsmiljøinstitutt i Oslo, Klinisk-kjemisk avdeling, Hammerfest sykehus, Isotoplaboratoriet, Norges Landbrukshøyskole, Universitetet i Tromsø, vil arbeide med de forskjellige analyser av materialet. Det er etablert samarbeid mellom Universitetet i St. Petersburg, avdeling for analytisk kjemi og Statens Arbeidsmiljøinstitutt om analysearbeid, og mellom Nordland fylke og Leningrad fylke om utveksling av informasjon og forskning, samt utveksling av helsearbeidere (hospitering).

På denne bakgrunn er det åpnet for å ta prøver i Leningrad fylke, samt fra Ukraina og Hvite-Russland. Med basis i det etablerte samarbeidet mellom Medisinsk Fakultet i Arkhangelsk og Fagområdet Medisin, Universitetet i Tromsø, er det åpnet for å ta prøver i Arkhangelsk fylke; Arkhangelsk by og Narjan Mar. Arctic Monitoring and Assessment Programme, AMAP-sekretariatet, Det Norske Miljøverndepartement, har formidlet kontakt med Valery Klopov, direktør for State Entreprise-Monitoring the Arctic, St. Petersburg, som er ansvarlig for den russiske del av AMAP. Dette gir tilgang til prøvetaking ved de russiske stasjoner i Sibir, som ledd i AMAP.

Institut for Miljø- og Arbeidsmedisin, Aarhus universitet, ved Jens C. Hansen, koordinerer den humane helsedel av programmet, og dette åpner for sammenliknende studier langs polarsirkelen, i tråd med vedtak av de 8 miljøvernministre fra arktiske land, da AMAP ble startet. Prosjektet starter opp med datainnsamling i løpet av 1993.

De biologiske data fra dette prosjektet viser så langt (desember 1994) ingen alarmerende funn når det gjelder tungmetallkonsentrasjoner i mennesker. Dette henger tildels sammen med at industriproduksjonen på russisk side og utslippene herfra er betydelig redusert. Markedssituasjonen er dessuten dårlig, og situasjonen er preget av overgangen til markedsøkonomi.

11.6 Utvalgets vurderinger og forslag til tiltak

Hovedmål 1: En bærekraftig utvikling som sikrer gode levekår og økologisk balanse i bruk av naturressursene i samiske bosettingsområder Delmål: Vurdering og samordning av det samlede forsknings- og miljø-overvåkingsarbeidet. Samisk deltagelse i forskning og miljøovervåking

Det er utvalgets oppfatning at en gjennomgang av det vi i dag vet om mulige trusler mot natur og mennesker gir klare holdepunkter for at miljøskadene har utviklet seg raskere og i større omfang enn tidligere antatt, og at mulige virkninger for naturen, næringskjedene og for menneskene i nordområdene er forholdsvis lite undersøkt og informert om. Resultatene fra den forskning som er i gang viser at forskjellige tungmetaller og andre miljøgifter (organkloridforbindelser) kan ha skadelige helseeffekter i arktiske områder ved at de kommer inn i næringskjeden. Det vil også gjelde en økt fare for negative synergi-effekter av radioaktiv stråling, tungmetaller og organkloridforbindelser.

Den viktigste trussel ved atomulykker er muligheter for stråledoser til større befolkningsgrupper, med senskader til følge. Man må fastslå at befolkningen i de nordligste området synes mest utsatt på grunn av nærheten til atomkraftverk på Kola, og den betydelige militære atomvirksomhet i området. St. meld. nr. 34 (1993—94) Atomvirksomhet og kjemiske våpen i våre nordlige nærområder, slår fast at det er lite sannsynlig at små stråledoser vil medføre vesentlige miljøskader, eventuelt bortsett fra i særlige sårbare økosystemer. Meldingen viser til at vår subarktiske økologi i så henseende representerer spesielle problemer.

Regjeringens mål er å beskytte helse, miljø og næringsvirksomhet mot radioaktiv forurensing og forurensning fra kjemiske stridsmidler. Dette gjøres ved å delta i internasjonalt samarbeid for å redusere risikoen for at slik forurensning oppstår. Det er også utviklet en berdskapsorganisasjon mot atomulykker i Norge. (Se vedlegg) Utvalget mener at trusselbildet tilsier at det arbeides videre med oppbygging og styrking av atomulykkeberedskapen, og særlig en avklaring av ansvaret for atomulykkeberedskapen på regionalt og lokalt nivå. Det vil være svært viktig at Sametinget holdes informert og gis muligheter for synspunkter og innspill i dette arbeidet.

Utvalget har merket seg at det etter forslaget fra den interdepartementale arbeidsgruppen for tiltak mot kjernekraftulykker er opprettet et regionalt kompetansesenter for atomulykker ved Svanhovd Miljøsenter i Øst-Finnmark. Dette vil være et viktig bidrag for å styrke beredskapen i denne landsdelen.

Forskningen synes å vise at de fleste miljøforurensinger som folk i dag utsettes for separat sett har svært små helseeffekter. Imidlertid synes det som om den signifikante betydning av miljøtruslene øker der man ser flere faktorer i sammenheng (synergieffekter). Det viser at det er viktig å utvikle metoder for å kombinere data, og å vurdere resultater. Dette er sammenhenger som til nå har vært forholdsvis lite vurdert og fokusert på. Synergieffekter av selv lave forurensingsdoser kan gi virkninger for menneskers helse som man i utgangspunktet ikke har hatt kunnskap om.

Utvalget vil påpeke betydningen av å vurdere virkningene av den samlede påvirkning og synergieffekter av forurensningen. Selv om alt ligger under helsefarlige nivåer hver for seg, så er det viktig for mennesker i nordområdene å vite hva som skjer når vi summerer faktorene, og når vi får et helhetsbilde av påvirkningen. Utvalget konstaterer at det er et stort behov for en slik samordning, såvel som en videre utvikling av forskning og miljøovervåkning for å utvikle kunnskapene om virkninger for natur, dyr og mennesker.

Det naturlige miljøet, menneskenes helse og det tradisjonelle økonomiske grunnlaget eksisterer hele tiden i et samspill. Forandringer i en av disse faktorene vil medføre forandringer i de andre. Samene i Norge trekker fordeler av den generelle økonomiske utviklingen, men møter også ulempene av den i form av forurensinger av miljøet, på en annen måte enn folk som ikke er så knyttet til naturen i sin levemåte. Det dreier seg både om trusler mot folks helse, såvel som trusler mot et tradisjonelt levesett og overføringen av tradisjonell kunnskap til den yngre generasjon, med de kulturelle og sosiale konsekvenser som ligger i dette. Forholdet til naturen og primærnæringene er anerkjent som bærende elementer i samisk kultur, og som viktige faktorer i samiske barn og unges identitetsutvikling. Mulige konsekvenser av miljøtrusler for samisk kultur må derfor ses på mange plan, både det næringsmessige/økonomiske, det sosiale og det kulturelle. Utvalget vil peke på betydningen av å utrede dette nærmere, og at dette må skje i regi av eller i nært samarbeid med samiske forsknings- og utredningsinstitusjoner.

Denne gjennomgangen har bare skissert en rekke miljøtrusler, og den har bare antydet noe om de virkninger truslene kan ha for enkeltmennesker, kultur og samfunn. Det dreier seg om mulige virkninger for enkeltmenneskers helse, trusler mot et tradisjonelt primærnæringsbasert levesett og den kulturen som er knytttet til denne næringsutøvelsen. Man skal heller ikke undervurdere den psykiske belastningen det er å leve i en minoritetskultur som både er truet av den generelle samfunnsutviklingen, og av miljøtrusler av de dimensjoner som det her er snakk om. Det må utvikles forskningsprosjekter slik at man kan utvikle kunnskap om slike forhold. Informasjon som svarer til den samiske befolkningens behov bør avhjelpe dette. Informasjonen bør omfatte miljøovervåkning, forskning, og beredskap. De ansvarlige instanser bør vurdere behovet og mulighetene for å utvikle den foreliggende beredskapen.

Utvikling av kunnskap om miljøtrusler og mulige konsekvenser, igangsetting av forskning og overvåking av miljøet kan også ses i forhold til intensjonene i ILO-konvensjon 169 om urbefolkninger, og ut fra Sameloven og Grunnlovens §110A, hvis målsetting er å legge forholdene til rette for å sikre og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv.

For at denne målsettingen skal ha en mening må naturgrunnlaget være av en slik beskaffenhet at det gis utviklingsmuligheter for samisk kultur og næringsliv. En slik tankegang vil også ha støtte i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, artikkel 27, som både verner minoriteter som samene i forhold til diskriminering, og som gir grunnlag for positiv særbehandling av minoriteter. Det er blitt en stadig mer utbredt oppfatning at kulturbegrepet i konvensjonen omfatter både den ideelle kulturen (språk, musikk, litteratur, teater, osv.), og det materielle grunnlaget for kulturen. Begrepet kultur i artikkel 27 kan tolkes slik at det også omfatter det materielle grunnlaget for kulturen, såvel som de forutsetninger som skal til for å holde denne kulturen vedlike. Det kan være snakk om å sikre den rådighet over naturressursene som vil være nødvendig for å opprettholde samisk kultur og levemåte. Dette er blitt diskutert i forhold til statlige inngrep i samiske områder, men er i mindre grad satt i sammenheng med trusler mot naturmiljøet. Dersom man går inn på ILO-konvensjon nr. 169, så sier Artikkel 7.4 at de respektive lands myndigheter skal treffe tiltak for å verne og bevare miljøet i de områder der urbefolkninger lever. Artikkel 23 sier bl.a. at tradisjonell næringsvirksomhet skal anerkjennes som en viktig faktor for å opprettholde folkenes kulturer. Forskjellige artikler i ILO-konvensjonen underbygger således tolkningen av artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Agenda 21, kap. 26, som ble behandlet på verdenskonferansen for miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992, omhandler anerkjennelse og styrking av urbefolkninger og deres samfunn. Agenda 21 tar utgangspunkt i at urbefolkninger har et historisk forhold til sine landområder. Det gjelder også miljøet i de områder de tradisjonelt bor. Det bør ifølge Agenda 21 legges til rette for å anerkjenne urbefolkningers tradisjonelle kunnskaper om forvaltning av naturmiljøet, og for et samarbeid med urbefolkninger for å sikre at deres behov, verdier og kunskaper inkorporeres i den nasjonale politikk vedrørende naturforvaltning. (Jfr. denne utredningens kapittel 2.)

Når man ser på den aktuelle miljøsituasjonen i de samiske bosettingsområder i Norge, så bør slike prinsipper kunne praktiseres gjennom forskjellige former for tiltak. Det bør kunne innebære en systematisk overvåking av naturen, og kartlegging av miljøtrusler, såvel som tiltak for å redusere forurensingene i naturen, og de virkningene de måtte ha på dyr og mennesker. Det bør også innebære utvikling av ordninger for å inkorporere urbefokningers kunnskap og skikker i den ressursforvaltning som angår dem og deres miljø.

Det må utvikles en større grad av helhetlig tilnærming når man skal studere virkningene av miljøtruslene, både på grunn av samspillet mellom faktorer som i første hånd påvirker miljøet, og når man skal studere de forskjellige virkninger på miljø, mennesker og kultur. En slik tilnærming bør kunne fange opp de psykiske virkninger av å leve i en minoritetskultur hvis tradisjonelle naturmiljø og næringsgrunnlag er i fare, og den følelse av avmakt minoritetens representanter kan få i forhold til trusler mot naturen som skyldes forhold langt utenfor både deres egen og norske myndigheters kontroll.

En praksis i samsvar med dette synet innebærer at man må gå ut over et rent årsak-virkningsmønster i forskningen, og at man må gi de menneskene dette angår muligheter for egne innspill når undersøkelser av miljøet skal iverksettes. Dette vil være i tråd med ILO-konvensjon nr. 169, særlig artikkel 7, som legger vekt på urbefolkningers deltakelse i utforming, gjennomføring og evaluering av utviklingsplaner og -programmer, og deres rett til å ha kontroll med sin egen økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling. Urbefolkningers medvirkning understrekes også i Agenda 21, fra verdenskonferansen for miljø og utvikling. Økt samisk medvirkning og ansvar er også en av hovedtankene bak opprettelsen av Sametinget i Norge. Medvirkning må innebære mer enn hjelp til praktisk organisering av et prosjekt, det må innebære reell medvirkning i planleggingen og sikre at de berørte folkene er involvert ut fra egne premisser. Medvirkning må bety å sikre Sametingets innflytelse, såvel som å arbeide på lokalt nivå i samiske områder. Et eksempel på lokalt arbeid vil være medvirkning i forebyggende miljøvern i kommunene, og kartlegging og eventuell bruk av samisk tradisjonell kunnskap om naturen.

Det er utvalgets oppfatning at det i regi av de ansvarlige myndigheter må utarbeides og iverksettes planer for miljøovervåkning, forskning og beredskap på flere nivåer og i nært samarbeid med relevante institusjoner. Det kan være både universiteter, samiske forsknings- og utredningsinstitusjoner, samiske helse- og sosialfaglige organisasjoner og andre, med innspill fra Sametinget såvel som fra kommuner med samisk befolkning.

Miljøovervåking og forskning må omfatte forurensinger i luft, vann, vegetasjon, dyr og mennesker, slik at hele næringskjeden overvåkes. Utvikling av programmer for overvåkning og forskning må skje i et samspill. Samordning og vurderinger må avdekke hull i forskning og overvåking, og danne grunnlaget for beredskap og informasjon. Det er viktig at arbeidet med overvåking av miljøet skjer på lokalt såvel som på overnasjonalt nivå.

Norske samers bekymring henger tildels sammen med problemenes internasjonale sider. Problemer som radioaktivt nedfall og forurensning av tungmetaller er skapt av årsaker ikke bare utenfor de samiske områder, men også utenfor Norges grenser. For å få oversikt og kontroll over forurensningskildene er det internasjonale samarbeidet sentralt. Utvalget vil understreke nødvendigheten av å informere om dette til Sametinget, samiske organisasjoner og samiske kommuner.

Situasjonen for den sørsamiske befolkning må fortsatt vurderes nøye, og følges opp med tiltak der dette fortsatt er nødvendig. Utvalget finner de tilløp til tillitskrise mellom den sørsamiske befolkning og de norske myndigheter som fulgte i kjølvannet av Tsjernobyl-ulykken svært beklagelig.

Utvalget vil mener at de helsemessige konsekvenser av Tsjernobyl-ulykken må vurderes ikke bare i forhold til konsekvenser av stråledosene som den enkelte har vært utsatt for, men også til psykiske reaksjoner og sosiale konsekvenser i forbindelse med radioaktiv stråling.

Dersom folk i nedfallsområdene etter Tsjernobyl ønsker screening eller andre former for helseundersøkelser, så bør dette vurderes. Det bør kunne skje i forbindelse med et informasjonsseminar om forurensningssituasjonen i de sørsamiske områdene.

Informasjon, gjerne i form av seminarer, vil etter utvalgets oppfatning være særlig viktig for de som ble rammet etter Tsjernobylulykken. Informasjonen bør redegjøre for forurensningssituasjonen; de forskjellige miljøtrusler, og de mulige virkningene av disse, inkludert lavdoseproblematikken. Selv om strålefaren etter Tsjernobyl ligger under helsefarlig nivå, bør strålefaren ses i sammenheng med effekten av mulige andre forurensninger. Kunnskap om synergieffekter må inngå i vurderingene. Et seminar er en anledning til kommunikasjon mellom forskere og miljøovervåkere, de forskjellige ansvarlige myndigheter, og befolkningen i de utsatte områdene, og en anledning til å bringe deres tanker og behov fram i dagen. Like viktig vil det være å sikre den sørsamiske befolkning informasjon for framtida om forurensningssituasjonen.

Utvalget har store forventninger til de aktiviteter i form av miljøovervåking og forskning som er startet opp etter miljøministermøtet i Rovaniemi i 1991, hvor åtte sirkumpolare nasjoner deltok. De åtte nasjonene vedtok Arctic Environmental Protection Strategy (AEPS). Denne strategien, også referert til som Rovaniemi-prosessen, følges opp av aktiviteter innen spesifiserte felter, og omfatter større prosjekter innen miljøvernarbeidet i nord. Blant annet Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP) er etablert for å kartlegge forurensningssituasjonen i områdene nord for polarsirkelen og for å vurdere virkningene av forurensingene i det arktiske miljø, inkludert menneskers helse. Nuuk-deklarasjonen fra 1993 befester det videre arbeidet med miljøovervåkingen. Under strategien kommer også Indigenous Peoples Secretariat (De opprinnelige folks sekretariat) som har til oppgave å fremme forskning på og innsamling av tradisjonelle kunnskaper om menneskers forhold til naturmiljøet. Disse kunnskaper skal så søkes nyttet som innspill i miljøvernarbeidet i de nordlige områder.

Prosjekter innen miljøvernarbeidet i nord, bør også omfatte de sørsamiske områdene. Det bør også utvikles prosjekter som sikrer folks deltagelse i forebyggende miljøvern, og ressursovervåking på lokalt nivå i de sørsamiske områder. Utvalget vil understreke at målet med miljø- og helsearbeidet i nord må være å skape optimisme rundt en samisk fremtid basert på økologisk balanse i bruk av naturressursene og en bærekraftig utvikling som kommer det samiske folket til gode. I denne sammenheng må man se behovet for gode, kontinuerlige rutiner i miljøarbeidet, og for samisk deltakelse i miljøovervåkingsarbeidet. Fig. 11.4. viser en samlet framstilling av aktiviteter i miljøarbeidet.

Aktiviteter i miljøarbeidet.

Utviklingen innenfor de forskjellige områder i miljøovervåkingsarbeidet vil måtte avhenge av hverandre. Forskning vil gi kunnskap om hva som bør overvåkes i miljøet. Miljøovervåkningen vil avdekke behovet for forskning. Samordning og vurdering av forskning og overvåkning danner grunnlag for arbeidet med informasjon og beredskapsplaner. En tospråklig informasjonsbulletin vil kunne si noe om den forskningen som skjer, og vil kunne foranledige respons fra almenheten, fagmiljøer, fylker og kommuner. Den vil også kunne gi en viss informasjon om planer for beredskap.

Den samlede forskning må vurderes og samordnes. Man må f.eks. vite hvilke felter det er som eventuelt gjenstår for forskningsarbeid. Forskningen må gjenspeile behovet for en total vurdering av miljøsituasjonen. Den må omfatte virkninger såvel for dyreliv og vegetasjon, som for menneskers helse, inkludert de psyko-sosiale virkninger. Forskningen må se effektene av forurensningene i sammenheng selv der hvor faregrensene ikke blir overskredet. Forskningen må fange opp samlede helseeffekter, såvel som synergieffekter av forurensningene. Det må være en sammenheng mellom det som skjer i regi av AEPS og AMAP, og det lokale miljøovervåkingsarbeidet. Et nordisk perspektiv bør også vurderes.

Tiltak 1: Vurdering av utvikling av et helhetlig miljøovervåkingsprogram

Det må vurderes å utvikle et kontinuerlig og helhetlig miljøovervåkingsprogram som omfatter alle områder. Hele næringskjeden må inngå i overvåkingen. Alt må ses i sammenheng for å vurdere den samlede belastning for menneske og miljø. De ansvarlige instanser må utvikle rutiner for å samordne pågående forskning, og se behov for forskning og overvåkning i forhold til et helhetsbilde. Et slikt program bør omfatte hele landet, men de samiske bosettingsområder bør prioriteres i utviklingen av programmet. Hovedansvaret for arbeidet bør ligge i Miljøverndepartementet, i nær tilknytning til og i samråd med Sosial- og Helsedepartementet, Universitetene og underliggende etater, samt Sametinget. Det bør vurderes å opprette en egen task-force, eller kartleggingsgruppe, for å effektuere et slikt program. En task-force-gruppe bør bestå av forskere, miljø- og helseforvalterre, representanter for primærnæringer og kommuner, og Sametinget.

Tiltak 2: Forebyggende samisk miljøvern og ressursovervåking på lokalt nivå

Som supplement til det overnasjonale og nasjonale arbeidet, eventuelt også som en korreksjon eller tilpasning til dette, bør det skje en miljøovervåkning på lokalt nivå. Den lokale samiske kulturen er avhengig av naturmiljøet. Utvalget kjenner til at det finnes kommuner som i sammenheng med frikommuneforsøk rundt lokal styring av utmarksressurser har sett behovet for organisering og kompetanseoppbygging av et system for ressursovervåking i kommunen, og som har satt igang et arbeid med dette. Det bør etter utvalgets oppfatning være et arbeid som i første rekke kommunenes miljøkontorer bør kunne engasjere seg i også innenfor rammen av den ordinære forvaltning..

Det vil i denne sammenheng også være viktig å igangsette prosjekter på kommunalt og interkommunalt nivå som drar nytte av den kunnskap som finnes hos lokale ressurspersoner som har kjennskap til lokal vegetasjon og dyreliv. Dette er personer med en betydelig realkompetanse innen naturbruk, og mye vil være vunnet ved å engasjere folk med slike kunnskaper. Hver kommune må ut fra sine forutsetninger finne fram til parametre som kan fortelle om endringer naturen. Eksempler kan være endringer i forekomst av ulike lav og mosearter, samt høyere planter, som gir indikasjoner på surhetsgraden i naturen. Syreinnhold i vannene påvirker forekomsten av forskjellige fiskearter. Abbor regnes for å være mer robust enn røye for surhet i vannet. Der abbor konkurrer ut røye kan det være grunn til å undersøke surhetsgraden i vannet. En slik innhenting av miljødata må skje etter en fast plan og en gjennomført metodikk.

En funksjon med slike prosjekter kan være å trekke informasjonen fra større forskningsprosjekter, slik som AEPS og AMAP, ned på et lokalt nivå, og se denne i forhold til lokale endringer i naturen. Det bør også kunne utvikles metoder for å utveksle slik kunnskap og å samle den på et høyere nivå, f.eks. ved hjelp av databaser, slik at den blir mest mulig tilgjengelig. Et innsamlingsarbeid av denne typen bør kunne resultere i data som kan danne grunnlag for kommunale mål og eventuelle tiltak for bruk av naturressursene. Dette er et arbeid som bør og må foregå på lokalt nivå i regi av kommuner, eventuelt som prosjekter i regi av samiske kulturinstitusjoner. Det vil likevel være viktig at erfaringene tilflyter Miljøverndepartementet, bl.a. i samordningsøyemed. Sosial- og Helsedepartementet med aktuelle underliggende etater, og Sametinget bør også ha kunnskap om dette.

Tiltak 3: Kompetanseoppbygging og veiledning til helse- og sosialpersonell i kommuner med samisk befolkning om problemer knyttet til forurensingssituasjonen

Både av hensyn til den løpende situasjon, og for beredskap i en akuttsituasjon, bør det i den primære helse- og sosialtjeneste settes iverk tiltak for å sikre kompetanseoppbygging og veiledning til helse- og sosialpersonell om forurensingssituasjonen. Det bør omfatte kunnskap om det aktuelle trusselbildet og virkninger av forurensingene, opplæring i beredskapsarbeid, og i å gi informasjon til enkeltpersoner eller grupper. Dette bør skje særlig i områder som er spesielt utsatt for forurensing.

Tiltak 4: Bruk av lokal samisk kunnskap om natur og økologi

De samiske begreper rundt natur og økologisk forståelse er svært omfattende. Det må være et mål å hente fram slik lokal kunnskap om naturen hos et folk som tradisjonelt har brukt naturen i utøvelse av sine næringer og sin kultur. Samfunnsutviklingen tilsier et behov for systematisere denne kunnskapen før den blir borte. Den vil selvsagt fungere som en dokumentasjon av en samisk kulturtradisjon, men langt viktigere vil det være å finne fram til kunnskaper om tenkning rundt natur og økologi som vi kan ha nytte av i natur- og miljøarbeidet i dag. Det bør derfor vurderes å starte et eget arbeid om naturterminologi innenfor de ulike samiske områder. Dette er et arbeid som bør foregå som prosjekter på lokalt nivå i regi av kommuner eller samiske kultur- eller forskningsinstitusjoner. Lokal samisk medvirkning i forebyggende miljøarbeid vil også kunne bidra til å motvirke forebygging av eventuelle følelser av avmakt og kulturell depresjon hos grupper av samer.

Tiltak 5: Vurdering av behovet for en utvikling av beredskapsarbeidet i områder med samisk befolkning

Det bør skje en vurdering og eventuelt en utvikling av den samlede beredskap. Det må være gode forbindelser mellom sentralt og lokalt nivå også i beredskapsarbeidet. Kommunenes miljøvernkontorer og helsesjefene bør stå sentralt i dette arbeidet. Etter utvalgets oppfatning bør det utvikles lokale beredskapsplaner innen hver kommune. Der det foregår lokal innhenting av miljødata, bør dette inngå i vurderinger som danner grunnlag for beslutninger og utvikling av beredskap og tiltak.

Tiltak 6: Informasjonsseminarer om miljøproblematikk

En av lærdommene etter Tsjernobyl-ulykken var at det ble skapt noe nær en tillitskrise mellom myndigheter og befolkning. Særlig for den samiske befolking resulterte situasjonen i en følelse av avmakt og depresjon i forhold til en kulturell situasjon som føltes utsatt på forhånd. I endel sørsamiske miljøer føler man ennå behov for informasjon og tiltak til tross for nedforing av rein og kostholdsråd, spesielt i forbindelse med de nye kunnskaper om lavdoseproblematikk. I nord gjør det seg gjeldende en tilsvarende engstelse som særlig har sin basis i situasjonen på Kola-halvøya. Man føler seg maktesløs overfor forurensningstrusler som har sine kilder både utenfor de samiske områder og utenfor Norges grenser.

Det er foruroligende dersom den samiske befolkning skulle komme til å føle seg som prøvekaniner for tålegrenser for radioaktivt nedfall og annen forurensning. Slike tendenser er det lett å se bort fra, men de kan ses som ansatser til en ny tillitskrise mellom den samiske befolkning og norske myndigheter. Dette bør tas på alvor, og avhjelpes gjennom informasjon som er tilpasset de forskjellige samiske gruppers behov.

Sørsamiske kvinner har lenge ønsket et seminar som kan informere om konsekevensene for mennesker av radioaktiv stråling. Tilsvarende behov er det for informasjon om det vi vet om effekten av forurensning av tungmetaller. Etter utvalgets oppfatning er det behov for et seminar eller en seminarrekke som kan favne flere sider av problematikken. Utvalget vil påpeke betydningen av at effekten av den samlede forurensning ses i sammenheng. Situasjonen i dag er at alt ligger under helsefarlige nivåer når man ser hver forurensningskilde for seg, mens det er liten kunnskap og informasjon om hva som skjer når vi summerer effekten av den samlede påvirkning av forurensningskildene. Dette er en problematikk som spenner over flere fagområder og som angår flere forvaltningsmyndigheter. Påvirkning av miljøgifter som dioksiner, PCB, tungmetaller, DDT, og radioaktivitet krever svært forskjellige kunnskaper innen miljøkjemi, strålefare, luftforensning, biologi, osv.

Et seminar bør være en anledning til kommunikasjon og dialog mellom den samiske befolkning og de ansvarlige myndigheter. Dersom det framkommer ønsker om f.eks. screening hos enkelte befolkningsgrupper, bør dette vurderes nøye.

Målet med seminarer må være å få fram hva vi i dag vet om virkning på natur, dyr og mennesker, og de sammenhenger som til nå har vært lite vurdert og fokusert på, samt å få innspill til videre forskning og informasjon. Et seminar eller en seminarrekke bør arrangeres av Sosialdepartementet ved Helsetilsynet i samarbeid med Sametinget, og bør ta opp problemer som er aktuelle for hele den samiske befolkning.

Tiltak 7: Informasjonsbulletin med relevant og tilpasset informasjon på samisk og norsk

Informasjon og beredskap må skje på grunnlag av en samlet vurdering av den miljøovervåking som skjer innen de forskjellige områder, og på de forskjellige nivåer. Det må være informasjon om miljøtilstanden og om de aktuelle beredskapslaner. Det er unødvendig at folk lurer på hva de skal gjøre hvis de skulle høre om utslipp. Skal de gå ut, eller skal de lukke vinduene? Hva er jod-tabletter, og hvordan brukes de? Det er behov for enkel, tospråklig informasjon. Informasjonsarbeidet må fange opp det som skjer på alle nivåer, og knyttes til miljøkontorene i kommunene, såvel som til helsestasjonene. Sametinget bør trekkes inn i et slikt arbeid. Systematisk og kontinuerlig informasjon må hele tiden være målet. En informasjonsbulletin vil ivareta behovet for informasjon hos almennheten, og kan samtidig være en formidler til andre fagmiljøer, f.eks. til samfunnsforskningen.