10 Samisk helsetjeneste i støpeskjeen

Skrevet av lege Siv Kvernmo (Utdrag).

Den medisinske historie om samene.

Helt fram til 1600-tallet var det ingen leger eller et ordnet helsestell i Norge. Helbreding av syke var det lokale eller omreisende helbredere som stod for. Behandlingen som de benyttet kunne være både mangelfull og skadelig, men også virkningsfull. Den bestod blant annet av bruk av tradisjonell folkemedisin, lesning og svart magi (Steen, 1968). Samene hadde sine egne helbredere, på samisk kalt for buorredeaddji. Disse var de lokale folkemedisinere som benyttet alt fra urter, organer fra reinen, lesning osv. til helbreding. Velkjent er lesning for å stoppe blødninger, en teknikk som benyttes også i dag.

I 1775 fikk Finnmark amt som det første i landet, opprettet et distriktskirurgiat og i 1778 ble den første legen ansatt i dette embedet. Med hele Finnmark, et område på størrelse med Danmark som arbeidsområde, var det en selvfølge at folk måtte klare seg som best de kunne og som de tidligere hadde gjort. Først i siste halvdel av 1800-tallet kom det flere leger til fylket, og fylket ble inndelt i distrikter med sine respektive helsestell.

De første legenes oppgaver bestod for en stor del av å bekjempe epidemier. De sykdommer som også blant samer så vel som nordmenn førte til mange dødsfall på 1700- og 1800-tallet, var tyfus, difteri og tuberkulose. Man kan ikke påstå at disse sykdommene var mer utbredd blant samer enn andre, selv om samenes boforhold, hygiene og ernæringstilstand i flere kilder beskrives som dårligere enn nordmannens.

Av medisinalberetningene fra Finnmark fra 1869 og frem til 1926 er den samiske befolkningen og dens sunnhedstilstande og livssituasjon beskrevet i flere distrikt av norske leger som arbeidet her. Disse karakteristikkene var nok i stor grad avhengig av legens negative holdning til samene, og at flere av disse var henvist til å arbeide blant folk som fravek svært mye fra deres kultur. Men i enkelte beretninger fremgår det et mer nyansert syn på samene og deres livsstil. Samene, eller lapperne som de kalles, ble beskrevet som de fattigste og mest degenererte av befolkningen, spesielt i fjord- og kystområdene. Dårlig hygiene og latskap var karakteristikker som ofte ble benyttet på samer i disse områdene. Også sykdommer som var spesielt utbredd blant sjøsamene, ble av enkelte leger forklart med at sjøsamene tilhørte en degenerert rase (Wessel, 1918). Et slikt syn på samene, og da spesielt fattige samer i kyst- og fjordstrøk, er fremtredende i flere medisinalberetninger. Jordgammer ble mye brukt som bolig blant samer både på kysten og innlandet. Disse gammene ble av de fleste leger beskrevet som dårlige og usle boliger, men enkelte leger vurderte disse til å egne seg godt under de harde klimatiske forhold i nord.

Samene livnærte seg av fiske og jordbruk i kyst- og fjordstrøkene, mens reindriften var en viktig næring på innlandet. På innlandet var boligstandarden beskrevet som betydelig bedre enn hos stammefrendene ved kysten. Fastboende samer som ikke var reindriftsutøvere, bodde i stor grad i romslige tømmerhus og drev jordbruk og fangst. Samer i de indre strøk av Finnmark var blant de første til å utvikle landbruket, f.eks. i Karasjok kommune. Uten tvil kan man lese at reindriftsamer av flere leger betegnes som de rikeste og mest fremstående samer, men også som de mest urenslige.

Samenes helsetilstand før og nå.

Hva sykdom angår, var samene til en viss grad rammet av de samme sykdommer som nordmenn i området. Ifølge medisinalberetninger fra slutten av 1840-tallet, er det beskrevet at samene i motsetning til nordmenn og kvener ikke led av skjørbuk. Dette kunne forklares med at samenes kosthold var annerledes enn nordmannens. De hadde fra tidligere benyttet planter og vekster slik som syrekål som inneholdt mye C-vitamin i kostholdet sitt. Samme funksjon hadde også reinmelken. Etterhvert endret samenes kosthold seg. Gamle skikker ble satt til side og glemt til fordel for kosthold som ble tilgjengelig gjennom den økende kontakten med det norske samfunn. Kaffe og sukker ble mye benyttet. Amming av småbarn varte ofte til to-års alderen, men ble ofte erstattet med kaffemelk. Barnedødeligheten har vært høyest i Finnmark helt opp til disse tider, og er det fortsatt. Barneflokkene var store, og å miste et barn var noe man måtte forvente. Det var få utdannede jordmødre, og hver bygd hadde sine barselkvinner til å hjelpe seg med.

Hofteleddsluksasjon var hyppig forekommende. Mange forklarte dette med reivinga av spedbarn i komsene som samene benyttet til spedbarna. Imidlertid var ikke dette en holdbar forklaring all den tid hofteleddsluksasjon ikke forekom hyppigere hos reindriftssamene som benyttet denne metoden i størst grad. Arv var en annen forklaring i tillegg til forklaringen med den degenererte rase.

Systematiske undersøkelser av nyere dato på sykdomsforekomst blant samer er det få av. Enkeltstudier som f.eks. på hjerte- og karsykdommer fra Finnmark, har vist lavere forekomst av hjerte-/ karsykdommer blant samer. Imidlertid har det vist seg at det har vært en økende forekomst av disse lidelser de siste tiår, noe man kan sette i forbindelse med endrede matvaner som følger av økende kontakt med det dominerende samfunn. I denne akkulturasjon har livsstil og kosthold endret seg betydelig med endring av den tradisjonelle livsstil.

Lactoseintoleranse har vist seg å ha høy forekomst hos samer, over 30 % (Sahi, 1970). Til sammenligning kan nevnes at prevalensen i den norske befolkning er på ca. 6 %, blant finner 17 %. Som tidligere nevnt, har hofteleddsdysplasi vært antatt å ha en høyere prevalens blant samer enn den norske befolkning. Nyere studier viser at ca. 30 % av den samiske befolkningen har hofteleddsdysplasi (Johnsen, in press). Det er også vist at Bechterews sykdom forekommer hyppigere (1,8 %) enn hos nordmenn (0,6 %). Bare enkelte indianerstammer i Nord-Amerika har høyrer forekomst enn samene.

Det finnes ingen studier av forekomst av psykosomatiske lidelser blant samer. Imidlertid er de kliniske erfaringene fra legene i dette området at dette er en hyppig lidelse som hos andre ikke-dominerende grupper eller minoriteter i andre land. Av psykiske lidelser er det depresjon som er påvist som hyppigere forekommende blant både samiske kvinner og menn i de samiske kjerneområdene (Brevik, Dahlgard og Fylkesnes, 1993). Finnmark og da også de samiske kjerneområdene har opp igjennom tidene hatt høy forekomst av sykdom og dødelighet. Denne tendensen gjelder også andre deler av helsebildet hos befolkningen. Det vil være interessant å se om samiske helsearbeidere vil kunne endre denne utviklingen ved å gi både helseopplysning og behandling som er tilpassset befolkningens språk, tradisjonelle livsstil og deres syn på en god helse.

Helsetilbudet til samene.

Ved siden av det offisielle helsetilbudet har samene benyttet seg av sine egne helbredere helt fram til i dag. Disse har vært aksepterte av befolkningen, og har ofte vært benyttet i tillegg til den medisinske ekspertise. I motsetning til de norske helsearbeiderne var disse helbrederne innfødte som behersket samisk språk og den samiske kulturen. Således følte folk seg både forstått og trygge hos disse.

Etter den andre verdenskrig ble det fullt utbygd en helsetjeneste i Norge. Imidlertid var legemangelen i Finnmark den største i landet, og har vært det fram til i dag. Den helsemessige status i Finnmark har hele tiden vært dårligst i Norge. Legemangelen har gjort at både profylaktisk og kurativt arbeide har ligget nede. Parallellt med denne utviklingen ble det fra statlig hold i Norge presset fram en assimileringspolitikk overfor den samiske minoriteten. Dette førte til at samene skulle bli som nordmenn flest. At samene skulle ha noen spesielle helsetilbud på sitt eget morsmål, var en fremmed tanke. Leger som arbeidet i de samiske strøkene, beskrev allerede på 1800-tallet språkvansker i møtet med de samiske pasientene. Det var store vanskeligheter for de samiske pasientene å formidle seg på et fremmed språk, og vansker for helsearbeiderne å gi både opplysning og rett behandling på et for dem også, fremmed språk. På dette tidspunkt anså man samenes helsetilstand som dårligere enn hos nordmenn, og kanskje fordi god helse ble definert utfra en norsk norm.

Den nasjonale komiteen til å utrede samiske spørsmål som i 1957 gav sin innstilling, tok spesielt opp spørsmålet om tiltak til bedring av samenes helse- og boligmessige forhhold. På grunnlag av en rapport fra fylkeslegen i Finnmark, foreslo de flere tiltak (Jonassen, 1959). På dette tidspunkt fantes det ikke en eneste utdannet samisk lege, og svært få andre helsearbeidere. Komiteen foreslo opptak av samiske medisinske studenter utenom det ordinære opptak. De ønsket også en økt utdanning av samiske sykepleiere og helsesøstre, og opprettelse av stillinger for helsesøstre i samisktalende distrikt som spesielt skulle drive helseinformasjon.

Allerede på 1800-tallet klaget de norske leger i de samiske strøk over språkvansker i kontakten med den samiske pasient og hvilke implikasjoner dette kunne ha for behandlingen (Forsdahl, 1990). I tillegg til språkforskjeller, kommer også de kulturelle forskjellene mellom de samiske pasienter og behandlerne inn. Det har vært tatt for gitt at sykdomsforståelse og behandlingstradisjon hos samene er de samme som hos den øvrige befolkning. Det å sette symptomer og sykdom inn i en kulturell kontekst, har ikke vært gjort. Å gi en tjeneste hvor mennesket føler seg trygg både kulturelt og språklig, gir også økt tilgjengelighet. Dette arbeidet er en langsiktig prosess. Utviklingen av den transkulturelle utdanningen som et tilbud for hele helse- og sosialtjenesten i Finnmark er et skritt på denne veien. Etnisk medisin som et eget tema i medisinstudiet er et annet. Også flere andre studier har nå integrert transkulturell tenkning og etnisk medisin i sine studieforløp.

I 1963 ble Samekomiteens forslag angående utdanning av samiske leger igangsatt. Det ble ved Universitetet i Bergen satt av 2 plasser spesielt for samisktalende studenter. Hittil (1994) har 13 samisktalende leger blitt utdannet etter denne ordningen. I dag har vi ca. 30 ferdig utdannede samiske leger i Norge, og ca. 10 samiske medisinerstudenter på en befolkning på ca. 30.000 samer. Også innen andre helse- og sosialfaglige profesjoner har man ved kvoteordninger og ekstra poeng for språkkompetanse økt antallet samisktalende behandlere.

Samisk helsetjeneste er et nytt begrep. Det er snakk om å utforme en helsetjeneste med utgangspunkt i den samiske befolkningens behov, tenkning og tradisjon. I utviklingen av et kulturelt og etnisk tilpasset helsetilbud inngår samarbeid med andre fagfolk, slik som samfunnsvitere. Det transkulturelle perspektivet må innveves ikke bare blant samiske fagarbeidere, men i like stor grad blant norske kollegaer, myndigheter, og politikere. Helse- og sosialarbeidere i samiske distrikter står foran mange og krevende oppgaver.