4 Samiske forutsetninger og kulturell bakgrunn

4.1 Innledning

Framstillingen av samhandlingsproblemer i møtet mellom samene og helse- og sosialvesenet, tilsier at samene har et språklig og et kulturelt utgangspunkt for å forholde seg til helse- og sosialtjenestene som er forskjellige fra det en norsk pasient eller klient har. Dette er forhold som det vanligvis reflekteres lite over, og som norske helse- og sosialarbeidere har lite kjennskap til gjennom sine ordinære grunnutdanninger.

Språklige og kulturelle forskjeller kan komme til uttrykk på forskjellige måter for helse- og sosialpersonell som arbeider i samiske områder. Pasienter og klienter kan ha en annen referanse til årsaker til sykdom og et annet forhold til helberedelse, eller de kan ha en annen oppfatning om hvilken rolle mennesker i nærmiljøet og i det sosiale nettverk skal spille i tilfeller av sykdom og sosiale problemer enn hva helse- og sosialpersonellet er forberedt på.

Selv om ikke-samer blant helse- og sosialpersonell kan gjøre forskjellige observasjoner når det gjelder sosiale relasjoner og kulturelle verdier blant samer, så kan de likevel være ganske hjelpeløse når dette ikke harmonerer med den arbeidsform og problemforståelse de er trent opp til gjennom sin utdanning. I den grad de innbefatter kulturelle aspekter i sitt arbeid, skjer dette nærmest på privat basis, uten faglig støtte og diskusjon. I dag gis det få muligheter til etter- eller videreutdanning, og det stilles lite formelle krav til noen form for slik kunnskap hos helse- og sosialpersonell i samiske områder. Det er helt tilfeldig hvorvidt en samisk pasient eller klient opplever å forholde seg til en person med kulturell kompetanse eller ikke.

Tradisjonell samisk kunnskap må i første rekke nedfelles i og utvikles av folk med samisk bakgrunn, og med kjennskap til dagliglivet i de samiske samfunn. Vi er bare i startgropa av en slik utvikling. Det er mye å hente, og det haster, fordi med dagens besteforeldregenerasjon forsvinner noe av samenes verdier, kunnskaper og ferdigheter. Det er en lang vei fram fra uformelt overførte kunnskaper som mange samer har tatt som en selvfølge, til en systematisering og formalisering av disse i en form som skal være tilgjengelig både for samer og ikke-samer.

For å antyde hva slags forhold det er behov for å belyse, har vi valgt å framstille noen problemstillinger knyttet til samiske sosiale nettverk og omsorgsrelasjoner, og noen eksempler på eldre bruk av samisk folkemedisin. Framstillingen i dette kapitlet må kun ses som et forsøk på å antyde noe av den kunnskapen som finnes om samiske tradisjoner.

Framstillingen om samisk sosial omsorg og nettverk er særlig basert på deler av arbeidene til forskeren Asta Balto og forfatteren Rauni Magga Lukkari. Asta Baltos framstilling bygger hovedsakelig på en undersøkelse gjort i 1984—86, hvor den tradisjonelle kunnskapen om oppdragelse over flere generasjoner ble innhentet, systematisert og analysert. Den følgende framstillingen innehar en del direkte utdrag fra en artikkel kalt Samisk barneoppdragelse i endring, sentrale verdier som må sikres i den kulturelle overføringen, skrevet av Asta Balto i forbindelse med urbefolkningskonferansen i 1993. Det gjelder de følgende kapitteldeler 4.2.1., 4.2.2., 4.2.5., 4.2.12., 4.2.13. og 4.2.14.) For mer om hennes forskning refereres til litteraturlisten. Rauni Magga Lukkaris framstilling er skjønnlitterær. Hun har laget et notat spesielt for denne utredningen som er basert på informasjon fra ca.100 informanter over hele det samiske bosettingsområdet, som er intervjuet mellom 1974 og 1991. Informantene er mellom 30 og 80 år, og har alle på forskjellig måte rot i den gamle samiske kulturen. De eldre intervjuobjektene er født ved århundreskiftet, og mange har referanser til foreldre og besteforeldre født ennå tidligere. De har et forhold til både gammel og ny tid, og vurderer sin kultur og sin identitet i forhold til dette.

Både Lukkari og Balto har et innenfra-perspektiv på arbeidet. Forskning i eget nærmiljø kan ha både ulemper og fordeler. Et innenfra-perspektiv kan være viktig der folk har opplevd sin egen kultur som lite verdt for folk utenfra. Begge opplevde at informantene sa at til en som ikke var fremmed, brukte de ikke den strategi som tilsier at man kun svarer på det folk spør om. Informantene prøvde å finne svar, selv om det var vanskelig, til en som også var en del av det samiske samfunnet. Det ble nok både vist en annen tillit, og lagt et annet ansvar på en samisk forsker og forfatter av de samiske informantene. Her var noen som kunne føre videre problemstillinger knyttet til samiske forhold, samtidig som de var i en posisjon hvor de kunne kontrollere og følge opp de opplysningene som ble gitt.

Samene har også hatt sine egne behandlingsmetoder for sykdom og lidelser som kan betegnes som samisk folkemedisin. Det er ikke dermed sagt at behandlingsmetodene kun har vært brukt av samene. Det har nødvendigvis vært en gjensidig utveksling av erfaringer med andre folkeslag og nasjoner. Den samiske folkemedisinen har dreid seg om alt fra magiske/mytologiske metoder til bruk av konkrete plantemidler eller animalske produkter, samt manuelle behandlingsmetoder som massasje, årelating, kopping og moxabrenning. Den følgende framstillingen gir noen eksempler på botemidler som anvendes ved visse sykdomstilfeller blant samene, og vil i en viss monn gi antydninger om plantemedisinske eller kulturøkologiske sammenhenger.

Den følgende fremstilling gir således også innblikk i den kompetanse som helse- og sosialtjenesten iallefall i en viss monn bør ha i områder med samisk befolkning.

4.2 Samiske verdier og kulturelle overføringer i oppdragelse og omsorg

Den følgende framstillingen gir eksempler på samiske institusjoner, samværsformer og væremåter som formidler kulturelle verdier gjennom oppdragelse og omsorg.

4.2.1 Det samiske samfunnet som ramme for oppdragelsen.

I en del samiske hjem praktiseres fortsatt en tradisjonell oppdragelse, men for mange samiske foreldre har denne kunnskapen og disse erfaringene gått tapt. Med tradisjonell kunnskap menes hverdagskunnskaper, eller erfaringsbaserte kunnskaper som ofte ikke er systematisert eller gjort tilgjengelig gjennom skriftlig materiale.

Det samfunnet som den tradisjonelle samiske oppdragelsen fungerte innenfor, var preget av en utstrakt og synlig sosial kontroll av individet. Dette står i kontrast til den individuelle frihet som det moderne mennesket opplever, hvor denne kontrollen er usynliggjort.

Lokalbefokningen i de samiske områdene kontrollerte bare for et par generasjoner siden sine omgivelser i adskillig større grad enn i dag. De satt inne med den kunnskap om klima, landskap og naturressurser som var nødvendig for å overleve, og for å overføre denne kunnskaper til neste generasjon. Oversikten over og eneretten på slik nødvendig kunnskap gjorde det samiske samfunnet i stor grad autonomt i forhold til omkringliggende samfunn.

Miljøet styrte barna gjennom institusjoner som slekt, gaibmi (navnesøster-/bror)-systemet og fadderskapsrelasjonene. Også joiken var et redskap for påvirkning av barnets sosialisering. Dette var tradisjoner som ga foreldrene mulighet til å styre barnas sosialisering og identitets- utvikling på en indirekte måte. Rammen om det hele var arbeidet, som integrerte barna i voksenverdenen. Gjennom den fysiske nærhet og de voksne rolle-modellene lå forholdene til rette for normativ styring av barna.

Mens hjemmet tidligere var basis for oppdragelsen, er en stor del av sosialiseringen av barna nå lagt til skoler, barnehager og fritidsinstitusjoner. Fordi den daglige kontakten mellom generasjonene i det mer urbane samiske livet er svært liten, er den tradisjonelle overføringen av kunnskaper, ferdigheter og verdier mellom generasjonene i ferd med å gå i oppløsning. Man kan likevel fremdeles registrere at viktige deler av den tradisjonelle oppdragelsen fortsatt er levende.

4.2.2 Slektas betydning

I et samisk miljø er folk opptatt av å plassere deg i forhold til egen eller andres slekt. Barn som vokser opp i dette miljøet, er omgitt av slektsnettverket. De etablerer nærhet til voksne mennesker utover kjernefamilien. På den måten blir deres nettverk beriket, og de utvikler både tilhørighet og pliktfølelse til dette fellesskapet.

Kunnskap om slektssystemet er tradisjonell kunnskap som de eldre bærer med seg, og spesielt er kvinnene dyktige på dette området. De kan fortelle hvordan slektsstempelet tidligere kunne bestemme et menneskes livskarriere. For den som kom fra en statusfamilie betød det vellykkethet, for en som kom fra en negativt stemplet slekt, kunne det negative forfølge vedkommende gjennom hele livet. Det var også slik at en favoriserte sin egen slekt. Spesielt synlig ble dette i forbindelse med valg av ektemake, når frierferd (soagnu) ble gjennomført. Da var det om å gjøre at den som førte ordet, gjorde det til fordel for egen slekt.

Slektsnettverket viste sin styrke ved omsorgsansvar for barn, gamle og syke. Den som hadde liten slekt, var fattigere enn andre. Tanter, onkler, besteforeldre, søskenbarn og enda fjernere slektninger blandet seg i barneoppdragelsen. De kunne veilede, vurdere og sanksjonere. I dag er det nærmest bare foreldrene som tilretteviser og bryr seg om barn og unge. Det er blitt en privat sak, sier de eldre. Kjernefamiliemønsteret gir foreldrene større frihet til å velge verdier og metoder, samtidig som de også blir overlatt til seg selv med sine problemer. De som har negative erfaringer med slektsskapstradisjonene er glade for at de svekkes. Pedagoger og andre som jobber normativt med oppdragelse i samiske områder, ser det som viktig å dyrke fram og revitalisere de gode sosiale relasjonene som slektsskapet representerer.

4.2.3 Den berømte samiske frioppdragelsen

En gjennomgående tanke i det samiske samfunnet har vært at alle som hadde berget livet, også hadde rett til å leve. Livet selv hadde nemlig overnaturlige krefter, og det overnaturlige lekte man ikke med. Dessuten var menneskelivet hellig. Derfor hadde hver og en, fattig som rik, frisk som syk, stygg som vakker, barn, voksen eller gammel, rett til en egen individuell eksistens.

Den som brøt livets grunnlov, ødela virkelig for seg selv! Dette gjaldt også overfor ens egne barn. Av dette ser vi at man ikke belaget seg på foreldrekjærligheten alene. Barna hadde også en beskyttelse i det omkringliggende samfunnet, i tillegg til den tryggheten foreldrene og slekta representerte. Den grunnleggende troen på at livet er hellig og et samfunn med en næringsorientert oppdragelse, gjorde barnets posisjon og det samiske samfunn svært sterkt. Foreldre og slektninger hadde mange forpliktelser overfor sine etterkommere. Barnet var foreldrenes blivende arbeidskraft og trygghet på deres eldre dager, og dette bidro til å styrke dets posisjon.

Allerede ved fødselen så man barnet som individ. Dersom det lignet på en dyktig og vakker slektning, ga man barnet navn etter denne slektningen. På denne måten kunne hele nærsamfunnet se barnet som voksen helt fra spedbarnsalderen av, og ikke bare som et barn hvis voksendyder var skjulte. Barnet ble oppdratt etter et bestemt og strukturert mønster. Barna var svært forskjellige; sutrete, snille, søvnige, våkne, ettertenksomme, småvokste, sykelige, sultne, tidlig utviklede osv. Slik fikk de være. De ble akseptert som de var. Det var ikke en alminnelig standard som var målet for oppdragelsen, da var heller en eller annen særegenhet mer ønskelig.

4.2.4 Man skulle lære barnet å kjenne

Barnet skulle ikke holdes adskilt fra moren før det ble brystavvent. Barnet skulle ikke få lov til å bestemme over moren, og moren skulle ikke rette på barnets særegenheter.

De forskjellige barna i søskenflokken ble oppdratt med ulike mål for øyet. Den eldste datteren og den eldste sønnen kunne bli opplært til foreldreansvar i tilfelle en av foreldrene skulle bli syke, forulykke eller dø før tiden. Det var også vanlig at yngste barn, som bodde lengst hjemme, hadde en form for odelsrett som bl.a. innebar plikt til omsorg for foreldrene. Det kunne også skje at det yngste barnet falt mellom to stoler; da eldre søstre og brødre var forpliktet til å hjelpe foreldrene med oppdragelsen av sine yngre søsken. Det kunne ofte føre til at foreldrene ble fremmede for sitt yngste barn, og til at heller ikke eldre søsken kjente den yngste. Dette barnet fikk muligheten til å lære å utnytte både sine foreldre og sine eldre søsken. Ingen hadde den fulle oversikten over oppdragelsessituasjonen til det yngste barnet. Besteforeldrene kunne også komme inn i bildet. Det kunne skje dersom de tok barnets parti i en konflikt mellom barnet og foreldrene, for eksempel dersom de følte behov for en maktdemonstrasjon mot en svigersønn eller svigerdatter de ikke likte noe videre. Barna kunne da bli kalt for bestemordalt eller bestefardalt.

Under arbeidsopplæringen pleide man ofte å gi barnet det hele og fulle ansvar for en arbeidsoppgave. Gjennom egne feil fikk barnet lære den rette måten å løse en oppgave på. Det kunne skje ved å la barnet koke grøt på egen hånd (første gangen har alle i for mye gryn!), eller ved at moren ga datteren et par kalvebellinger for å sy et par skaller til dukken sin. Fedrene kunne sende sønnene alene på snarefangst. Hva var vel gildere enn å ha hele snarebunten hengende over brystet og fare ut på ski for å sette rypesnarer! Barna har selvsagt ofte vært med foreldrene på arbeid, og hadde ofte sett grøtkoking og skallesying, de hadde fått være med og sette opp og prøve rypesnarer, men selve læringsprosessen skjedde etter barnets oppdragelsesmulighet. Barna fikk på egen hånd oppdage verden, de hadde foreldrenes hele og fulle tillit. Bak denne tilliten fantes det lover, regler og overtro som barna lærte seg i samværet med de voksne.

4.2.5 Navn gir identitet og tilhørighet

Navngivninga har også vært et redskap til å påvirke sosialiseringa. Ved å velge navn til barnet etter en voksen person, hadde man lagt til rette for en nærmere relasjon mellom barnet og den voksne. Barnet hadde sin navnesøster eller -bror (gaibmi). Man forestilte seg at positive egenskaper hos den voksne kunne overføres til barnet. En forteller at hun har fått navnet etter en dyktig samisk håndverker(duojar), en annen forteller at barnet hans ble oppkalt etter en som var god til å joike.

Navnevalget har opp til våre tider vært så viktig at man spurte formødrene/fedrene til råds. Slik hendte det at noen barn fikk navn etter avdøde slektninger som besøkte den vordende mor i drømme. Hvis et barn ble sykt etter at det var blitt døpt i kirka, kunne det tolkes som et budskap fra formødrene/fedrene om at de ikke var fornøyd med navnevalget. I kirka hadde barnet fått sitt norske navn. Hjemme gjennomførte man et annet rituale hvor dette navnet ble vasket bort, og hvor barnet så fikk sitt samiske navn.

Det hendte også at navnet medførte en negativ opplevelse for barn som ble kalt opp etter slektninger med lav status. Slik fikk de oppleve den samme nedvurderinga i sin oppvekst. I ett tilfelle endte det med at man til egne barn valgte utelukkende norske eller amerikanske navn. Gamle, samiske navn og samisk skrivemåte var ikke var akseptert i kirkebøkene før langt ute i 1970-årene.

Gaibmi-relasjonen gir mulighet til å utvide det sosiale nettverket for barnet. Navnevalget gir også signaler om hva man ønsket for barnets framtid. I dag er det mange samiske foreldre som velger navn som barnet ikke har noe forhold til, som for eksempel norske eller amerikanske navn. Begrunnelsen er at det er et pent navn. Et navn med røtter tilbake gir barnet en bekreftelse på at det tilhører en større sammenheng. Bærer barnet et samisk navn, vil det utløse reaksjoner og spørsmål fra omverdenen som gjør at det lærer å forholde seg til sin egen og andres etniske bakgrunn.

I likhet med gaibmi kan fadderskap kompensere for manglende slekt. Det hendte at foreldre oppga både 10 og 15 faddere til sine barn. Fadderskapet ble ansett for å være en nær relasjon på linje med slekt. I dag har ikke slektskapet den samme bærende funksjon i forhold til overlevelsen, omsorgen og retten til å kontrollere hverandres atferd og beslutninger. Manglende kunnskap om slektssystemet hos de unge vitner om at dets funksjon er svekket. Likevel ser man at slekt, gaibmi og fadderordninga holdes i hevd.

Ved siden av disse institusjonene brukte de voksne også avanserte metoder for å oppnå den ønskede effekt av sine oppdragerbestrebelser. I likhet med de institusjonelle ordningene var også væremåtene mer indirekte, og dermed ikke så lett registrerbare eller avslørende.

4.2.6 Forskjellen mellom gutte- og jenteoppdragelse

Hvis man ser på den gamle samiske troen, og spesielt på kjønnsfordelingen blant gudene, ser man at det finnes flere kvinnelige guder enn mannlige guder. Kvinnen hadde også en skremmende kraft i forhold til mannen, det var nemlig kvinnen som ble svanger. Kvinnekroppen var allerede i seg selv hellig og skremmende. Mannen måtte heller passe seg for kvinnens kraft. F.eks. burde de være adskilte fra kvinnene en stund før de dro på jakt for at de ikke skulle miste sine krefter, og for at kvinnene ikke skulle ødelegge (guorcut) jakta. (Guorccu er et meget feminint ord, og forteller om kvinnens kraft. Dette ordet er også brukt i dag, men da i nedsettende betydning.Brukt i forbindelse med jakt hører ordet til den gamle troen, og kan forklares som den såkalte kvinnekraften).

Kvinnen var forpliktet til å beskytte guttebarna mot kvinnenens kraft. Dette ser vi ennå i dag; guttebarna får ikke lov til å blande seg borti kvinnenes håndarbeide/duoddji. I Sapmi finnes ikke skreddere, og selv i dag syr guttene aldri klær til seg selv. Det er fremdeles kvinnene som syr skaller, og de våker over arbeidet sitt og kaller menn for bálloáhkku hvis de blander seg borti kvinnearbeid.

På denne måten hadde guttebarn mødrenes særskilte beskyttelse. Ingen mor ønsket å ødelegge sønnens jaktinstinkt. Guttebarna ble overlatt i mennenes varetekt så snart de klarte seg selv. (Klarte å gå selv, kunne kle på seg etter værforholdene, klarte å bære sin egen proviant osv.).

For mødrene var det mye lettere å finne gjøremål til jentene og å lære dem å arbeide. Det var mer å velge mellom blant jentenes arbeidsoppgaver enn guttenes. Jentene fikk lære, og måtte lære seg alle arbeidsoppgaver som egentlig tilkom guttene. Hvorfor? Det var ikke alltid sikkert at jentene fant seg en make, og evnen til å overleve innebar å kunne jakt og duoddji, mat og bekledning! Jentenes helhetlige verdensbilde var mye klarere og mer jordnært enn guttenes. Jentene måtte lære husstell, de skulle bli dugende mødre osv. Forventningene overfor jentene var svært konkrete og forståelige. Guttene på den annen side, skulle lære seg å samle krefter, krefter som ingen definerte. Guttene skulle lære seg å tørke svetten, med andre ord: lære seg å beherske kroppen i kulde og varme. De kan enda i dag sitte med dynejakka på innomhus, eller gå på ski med slik fart at svetten ikke bryter ut!

Guttebarna sov med klærne på, slik at de lærte å hvile påkledd. Det har skjedd svært lite forfrysningsulykker i Sapmi i forhold til hvor mye man har oppholdt seg utendørs over lengre tid. Guttene skulle læres opp til å bli svært sensitive, de skulle konkurrere med byttedyrets kløkt, lære å stole på instinktet osv. De skulle bli utholdende og beherske kroppen fullt ut. De skulle lære seg å kjenne været og forstå forandringene i naturen, med andre ord: de skulle lære å forvalte sine kunnskaper! Og de måtte lære seg å våke om nettene. Alle disse kunnskapene lærte guttene hos sine mannlige nærmeste, og kvinnene skulle på grunn av krafta si holde seg unna guttenes jaktopplæring. For noen har nok jaktopplæringen vært en heller brutal affære: fra morens myke fang til mennenes jaktverden der svært lite ble definert med ord, og sammenhengen mellom ting sjelden ble forklart! Men de fleste guttene fikk likevel en myk overgang til mannfolklivet.

Slik kommer dette fram i dagens oppdragelse: Mødre kan fremdeles ikke finne gjøremål til sine sønner. Dette henger sammen med den gamle tanken om at man ikke må ødelegge jaktinstinktet, men dette er selvsagt ikke noe man er bevisst. Enhver samisk mor lar sine døtre arbeide, ikke bare fordi de skal være til hjelp, men for at de skal kunne fungere som mødre og kvinner. Hvor mye moren enn ønsket å dele arbeidet rettferdig mellom sønnene og døtrene, styrte jaktmyten hverdagslivet. Hvem ville vel ødelegge for sine sønner? Svært ofte ser man i Sapmi at mødre som oppdrar barna etter moderne mønster og selv har gått på skoler, lar sønnene sine våke om nettene sommerstid, for eksempel i forbindelse med fiske, mens jentebarna må legge seg i tide, slik de nye mønstrene krever.

4.2.7 Hvem hører barna til?

Jentene forblir mødrenes eiendom helt til de gifter seg og flytter fra hjemmet. Guttene tilhører fedrene så snart de er over småbarnstadiet. Likevel føler ofte guttebarna mer tilhørighet overfor morens slekt enn farens slekt. Hvis et ektepar skilles, vil det være naturlig at barna blir hos moren, og guttebarna vil selv ettersom de vokser til ta kontakt med faren, og noen vil også flytte til faren. Men svært sjelden krangles det om barna ved en skilsmisse (egentlig tilhører nok barna moren mer enn faren!), men barna kan nok villedes: Ved en skilsmisse fortelles barnet negative ting om en av foreldrene, og barnet kan komme til å se ned på den av foreldrene som blir baksnakket. Om den tidligere hustruen klarer seg svært godt alene med barna, kan faren føle trang til å hevde seg etter skilsmissen, da vil han ikke føle noen økonomiske forpliktelser utover det som samfunnet har pålagt han. Dette er også med på å bevise at barna ifølge alle parter regnes som kvinnens eiendom, bortsett fra jaktoppdragelsen til guttebarna, som tilfaller faren eller en mannlig slektning av moren.

Også ansvarsfølelsen overfor egne foreldre utpeker kvinnen som eier av barna. Det ser ut til at jentene ser det som sin plikt å stelle for foreldrene, og det ser ut til at de har knyttet særlig sterke bånd til moren. En jente sa at hun kunne ikke hente tingene sine fra morens hus så lenge moren var i live, det var viktigere å være en god datter enn en god kjæreste. (Hun bodde sammen med sin kjæreste).

4.2.8 Hvorfor er det vanskeligere for guttene å tilpasses samfunnet?

Guttenes oppdragelse forberedte dem til å måle sitt arbeid etter evner og resultater. Det sensitive (jaktinstinktet) skulle ikke forsvinne. Foreldrene hadde jo ved valg av arbeidsoppgaver påpekt (om enn ikke bevisst), hva som var viktig og hva som ikke var viktig. Jaktinstinktet var viktigst! Det er forståelig nok, det er ikke lenge siden at jakta var livsgrunnlaget. Selv om jaktsamfunnet forsvant, forandret man ikke på oppdragelsen, og på grunn av dette oppdras gutter den dag i dag til å bevare og beskytte jaktinstinktet. Men dagens jaktsamfunn og omgivelsene som skal fremme interessen fungerer ikke. Skolen (hvor samisk den enn er), kjenner ikke oppdragelsesanalysene, foreldrene lever ikke etter det samfunnsmønsteret som de oppdrar guttebarna til. Som følge av dette kommer guttene til kort hjemme, på skolen og i samfunnet. Det finnes ikke referanser til oppdragelsen. Mange mødre klager over at de er nærmest som fremmede overfor sine sønner, og leter etter feil ved samfunnet; det er jo så fornorsket. Og jentene er så greie og har lett for å lære nytt, og de klarer seg så godt på skolen. Jentebarna finner arbeid og tjener penger. Guttebarna blir igjen hjemme. Noen begynner å drikke og krangler. Det er som om de ikke duger til noe, og de klarer ikke selv å forandre på dette.

4.2.9 Mytene om reindriftsgutter

I tillegg til jaktnaturen fikk guttebarna i reindriften lære yrket, og fikk dermed økt sin selvfølelse ytterligere. Jo mer du kan, og jo flinkere du er i reindrifta, dess mindre skal du bry deg om skolen og annet som tilhører nordmennenes verden. Det var første bud. Foreldrene så liten nytte i å støtte opp om skolen, fordi den stjal av den dyrebare tiden da barnet var mest lærenemt, og forståelig nok var vel yrkesopplæringen viktigere enn skolegangen, der lærte jo barna bare all slags unødvendigheter. Reindriftguttens selvfølelse ble også styrket av hans motvilje mot storsamfunnet. I dagens samfunn har guttebarna i reindrifta det mye lettere enn andre samiske gutter, fordi deres omgivelser er noenlunde i samsvar med oppdragelsen. Reindriftguttenes selvfølelse er sterkere enn hos andre samegutter fordi det i nærmiljøet finnes referanser til oppdragelsen deres. Men på den annen side har de vanskeligere for å kjenne samhørigheten med storsamfunnet, de er jo oppdratt mot storsamfunnet/skolen. Det ble også ansett for en svakhet og en underkastelse for det norske samfunn å gå på skoler. Han hadde ikke evner til noe annet enn skolegang!, — ble det sagt -. Han klarte ikke å hevde seg, han lærte ikke å jakte uansett hvor han prøvde, og frossen var han også!. Taperne i reindriftsamfunnet gikk på skoler. De flinkeste ungdommene ble igjen i drifta, og de konkurrerte seg imellom i rikdom, dyktighet, jaktferdigheter og i det å være same. Og guttene i reindrifta har myter om seg selv også i forhold til andre samegutter. Andre samiske gutter kan ha gjort seg tanker om egne særskilte ferdigheter som fisker sommerstid, en annen om sine ferdigheter som snarefangstmann vinterstid, og noen kan gjøre seg store tanker om sin styrke som slåsskjempe. Ofte har drukkenskapen blitt en støtte for selvfølelsen: han tålte det, alltid hadde han vel en flaske, joike kunne han og var populær! I mangel av omgivelser som aksepterer og fungerer, vil friske unge skape seg et miljø som godtar og fungerer for dem.

4.2.10 Forholdet mellom mor og sønn

I Sapmi er forholdet mellom mor og sønn svært skjørt og komplisert. Moren holder kontakten med sønnen gjennom et uskrevet regelverk for oppdragelse av guttebarna: hun må hjelpe han over til mennenes verden, men på den andre siden har hun som mor et ønske om å beholde nærheten til sønnen lengst mulig. Moren må verge sønnene mot sin kvinnekraft, men samtidig skal hun med kvinnekrafta beskytte han mot verdens ondskap. Sønnen opplever dette som om moren støter han fra seg; for andre gang opplever han å bli brystavvent, og selvfølgelig føler han seg såret. Av dette ser man at for å få en vellykket overføring av guttebarna til mennenes verden, behøvdes det godhet, kjærlighet og forståelse av barnesinnet. Svært mange har lyktes, og lykkes den dag i dag med dette. Men det finnes også eksempler på tilfeller som ikke har vært helt vellykkede. Guttene har nærmest blitt fasthengende, særlig eldre mødre kan begynne å pleie sønner som av forskjellige grunner har måttet bo hjemme som voksne. Det ser ut til at mødrene verken vil eller evner å hjelpe sine voksne sønner til å bli menn. Guttene ser også ut til å ha det godt under mødrenes beskyttende vinger. Men desto verre, for under morens vinger vil den voksne mannen sløves og virkelig bli et barn igjen, og dermed kan han ikke lenger stole på seg selv. Om moren ikke stelte for den voksne sønnen, ville hun jo hjelpe han over i mennenes verden. Slike tilfeller finner man overalt i Sapmi. Årsaken er ikke bare den at det er lite med boliger eller arbeidsplasser, men også et mislykket mor-sønn forhold; sønnen har ikke fått rive seg løs fra morsbåndet for å bli et mannfolk.

4.2.11 Grunnen til at jentene har lettere for å tilpasse seg i samfunnet

Jentebarnet kommer alt i tidlig alder i nær kontakt med sin voksenmodell, og kvinnerollen er bundet til det konkrete i livet. Det er mødrene i det samiske samfunnet som oftest holder kontakten mellom skolen og hjemmet, og som mer eller mindre frivillig kommer til å støtte skolen. Slik lærer datteren av sin mor å godta storsamfunnet, og avstanden mellom hjemmet og skolen blir ikke så stor for jentene som for guttene. I dag gjelder dette også i forholdet til barnehagene. Mødrene må også på andre områder holde kontakt med storsamfunnet: regninger, boligutgifter, klesinnkjøp osv, og jentene lærer. Jentene blir opplært til å være raske og flittige, de skal også føle ansvar for sine brødre. Ja, også har hjem i storsamfunnet likedanne kjøkken som samiske hjem, de har de samme kjøkkenmaskinene, samme gardinene, samme gulvmatter osv. Jentene føler i større grad enn guttene tilhørighet med storsamfunnet i dagliglivet.

Når samiske kvinner føder barn, skjer det på samme måte som for kvinnene i storsamfunnet. Samme sykehus, likedanne senger og de får den samme pleien. I hver en samisk kvinnes tanker finnes et bilde av fødsler kvinnene i gamle dager opplevde den gangen, da det harde arktiske livet gjorde hver fødsel livsfarlig for kvinnen. Mens i dag hjelper storsamfunnet oss, slik at en fødsel bare er gøy, og alt er så sikkert og trygt. Det er en svært så positiv betydning storsamfunnet har fått for samekvinnen. Slike tilbud fra storsamfunnet har ikke mennene fått oppleve.

Den norske jenteverdenen er mye nærmere den samiske jenteverdenen enn det den er for guttenes del. Dette gjør det lettere for jentene enn guttene å finne fornuftige gjøremål i storsamfunnet. Dermed føles det også mer naturlig for jentene å gå på skolen enn for guttene. Mange samejenter valge bevisst den norske verden fordi det var det letteste. Man behøvde ikke å sy klær, og ikke behøvde man å sørge for mennenes vellykkethet heller. Den samiske kvinnes liv er veldefinert og retningslinjene er klare og lett forståelige. Man snakker om dem; kvinnene seg imellom, ofte i samfunnet. kvinnens moral blir nøye overvåket. Kvinnen er mer omtalt enn det mannen er.

Ingen av kvinnene som ble intervjuet, kunne svare nøyaktig på hvordan man burde oppdra guttebarna, men hver og en av dem fortalte at guttebarna oppdras svært forskjellig fra jentebarna. Det virket som om bare det at man snakket om mennene kunne føre til en ødeleggelse av deres jaktnatur, fordi ingenting av det som angår mennene ser ut til å ha fått verbale definisjoner. Det eneste ordet om dem som ble nevnt, var i en setning der det ble sagt at man bør være svært forsiktig med guttebarna, de er så skjøre. Når bare ord kan knuse dem!

4.2.12 Narrideapmi — en viktig samværsform

Narrideapmi betegner en ganske vanlig samværsform hvor man spøker og erter hverandre, ja man kan endog bli sint på hverandre. Det var nok en oppdragelsesform som ikke alltid var like behagelig for barn og unge. Samer kan fortelle at de som voksne tok avstand fra narrideapmi, iallefall før de innså at det handlet om oppdragelse.

Gjennom narrideapmi lærte de unge å beskytte seg selv og verne om sitt innerste følelsesliv. Barna lærte å ikke utlevere seg til fremmede og utenforstående. Lærte de å takle narrideapmi, lærte de også å takle verden omkring seg. De lærte å mestre og kontrollere sitt eget sinne, følelsesutbrudd, sårhet, aggresjon og skam. Temaet i narrideapmi kan gjerne være kjærester i og forholdet mellom gutt og jente.Et eksemple kan billedliggjøre narrideapmi: En onkel kommer på besøk og innleder samtale med sin nevø: Jeg så deg i sted utenfor Samvirkelaget. Du sto der og snakket med ei jente. Det var vel kjæresten din? Istedenfor å bli sint, ler gutten lurt og sier: Du skal ikke snakke du, du som er over 30 år og enda ikke har funnet deg en dame. Hvis du ikke finner en snart, ender du opp som gammelungkar. Onkelen og nevøen ler godt. Gutten mestret den sosiale koden på en utmerket måte.

Narrideapmi er om den lykkes, den sosiale væremåten som utvikler humoristisk sans og skaper underholdning. Barn lærer å skille mellom spøk og alvor, og de lærer selvironi. Temaet i narrideapmi kan også omhandle mestring av ferdigheter eller roller. Eksempelvis kan det gå på hva barn i forskjellige aldre forventes å skulle mestre. Narrideapmi var en effektiv metode for å opprettholde de tradisjonelle kjønnsrollene. Voksne slektninger, ofte onkler og tanter og andre nære personer viste gjennom denne samhandlingsmetoden at det forventes at gutter ikke gråter, og at jenter ikke er store i kjeften. Slik kan denne samværsmåten være et redskap for å vedlikeholde tradisjoner såvel som å utvikle nye holdninger og verdier hos de unge.

En viktig forutsetning for en oppdrager er å kjenne barnet. Narrideapmi kan brukes som et redskap for å sjekke om barnet er hissig av gemytt, eller om det er en rolig type. Det vil så danne grunnlag for valg av strategi i oppdragelsespraksisen. Det er en hårfin balanse mellom det som gjennom narrideapmi er ment som oppbyggelig og det som kan være regelrett terging eller mobbing. I en normativ sammenheng, hvor narrideapmi brukes som en del av oppdragelsespraksisen, fordrer det selvsagt en skjerpet bevissthet hos utøveren. De eldre er bekymret over at den yngre generasjonen foreldre og voksen ikke mestrer narrideapmi. De yngre har ikke bare en snever forståelse, men også en fordreining av narrideapmi mot det de eldre vil kalle for terging (hardit). Terging har ingen ting med oppdragelse å gjøre, mener de.

4.2.13 Fortellertradisjonen styrker kulturell overføring mellom generasjoner

En annen indirekte metode som brukes ganske systematisk, er oppdragelse og kunnskapsoverføring gjennom fortelling. Et av temaene kan være formidling av hvordan barn kommer til verden. Mange samer har blitt fortalt historien om hvordan de var blitt funnet under ei tue. Dette hadde de selv fortalt videre til sine barn.

Det var gjerne en eldre kvinne som brakte barnet hjem En forklaring til denne samiske versjonen av fortellingen om hvorden barn kommer til verden kan man finne i den samiske førkristne religion. De tre gudinnene som har med unnfangelse, fruktbarhet og fødsel å gjøre, har tilholdssted under ildstedet (arran), altså under jorda. Det er rimelig å tro at måten å fortelle om menneskets tilblivelse på har lange, ubrutte tradisjoner.

Gjennom fortellingen lærer barn indirekte normer, verdier og den moral som de voksne vil føre videre til neste generasjon. Fortellermetoden er spesielt god ved at den gir opplevelse, og er fellesskapsetablerende. Derfor kan den være en mer direkte vei til målet enn den mer vanlige verbale moraliseringen som ellers er utbredt i dag. Fortelling kan også brukes for å lære den oppvoksende slekt å forvalte naturressursene på en fornuftig måte.

En hendelse kan illustrere videreføring av slik tenkning om forholdet mellom natur og menneske. Det er bestefaren som ber dattersønnen bli med ut for å vise han noe. Fordi begge vet at bestefaren er gammel, og at han ikke har lenge igjen å leve, blir det noe høytidelig over denne turen. Bestefaren viser hvordan han har ryddet skogen og markene etter seg. Han har også revet alle gjerdene på eiendommen. Han forteller da sin etterkommer at han har brukt naturen så lenge han trengte den. Siden ingen i familien vil dyrke jordene, skal naturen igjen få gro til, og sporene etter menneskehender skal forsvinne. Den unge er forskrekket, det er deres eiendommer, bestefar har jo skjøte på det. Da svarer bestefaren: Jeg har bare lånt jordene så lenge jeg trengte dem. Bestefaren lykkes med sitt budskap, han oppnår forståelse hos den unge for de verdier han selv står for. Det er ikke blitt sagt mange ordene, men opplevelsen blir så sterk at den gir gjenklang og vekker til live tanker som den unge ikke hadde et bevisst forhold til. Fortellingen gir rom for medopplevelse på egne premisser.

4.2.14 Den tradisjonelle formidlerens pedagogikk

Den tradisjonelle samiske oppdragelsen bar preg av en balanse mellom formidlet og erfart læring. Den hadde som mål å legge til rette for at barna skulle gjøre egne erfaringer, og å utvikle selvstendighet. Man lærte både ved egne erfaringer, og ved læring gjennom arbeid, fortellinger og narrideapmi, hvor de voksne var bevisste formidlere. Den formidlede læringen var i svært liten grad en verbal enveiskjøring hvor man snakket til barnet. I den tradisjonelle overføringsprosessen ble det meste en lærte opplevd som en personlig kunnskap, fordi den tradisjonelle formidleren også formidlet betydningen eller meningen av en hendelse, en fortelling eller en aktivitet. Den tradisjonelle formidleren og dagens kunstner har noe til felles, nemlig det at de legger til rette for en opplevelse eller erfaring som gjør at mennesket må bruke hele seg for å kunne leve med. Det dreier seg om en opplevelse som aktiviserer både intellekt og følelser, og hvor erfaringer, fantasi og kombinasjonsevne utløses og tas i bruk i formidlingen av et budskap eller en verdi.

En slik oppdragelsespraksis kjennetegnes også av en helhetlig tenkning. Læringen er både formidlet og erfaringsbasert ved at barna gjør egne erfaringer, og den som oppdrar formidler meningen i erfaringene. Man skiller ikke mellom innholdet i formidlingen og måten å formidle på. Både innhold og metode henger nøye sammen. Fortellertradisjonen er et godt eksempel. Den tar i bruk mange sider ved mennesket, og er en unik og effektiv undervisningsmetode. Den tradisjonelle fortellingen har et budskap, den formidler noe av kulturell verdi, og den formidles gjerne i et fellesskap. Den danner et læringsmiljø som gjør barn og unge mottakelige for påvirkning og inntrykk.

Alle formidlere, enten de er kunstnere, foreldre, pedagoger, journalister, forskere eller helse- og sosialarbeidere, ønsker å vite hemmeligheten bak en vellykket formidling. Dagens samfunn endrer seg i et raskt tempo. Vi opplever et mangfold hvor både foreldre og pedagoger vurderer verdier og måter å formidle dem på. Betingelsene i dag er annerledes enn i det gamle samiske samfunnet. For samiske foreldre vil det ligge en trygghet i det å utvikle en bevissthet rundt de tradisjonelle oppdragelsesmetodene, slik at de kan inngå i oppdragelsen. Det bør kunne forenes med moderne pedagogisk kunnskap.

4.3 Noen eksempler på bruk av samisk folkemedisin

4.3.1 Bruk av animalske produkter

Bruk av animalske produkter har vært utbredt. I litteraturen er organer eller deler av organer eller væskeprodukter som — blod eller melk — fra både sel, bjørn, reinsdyr, bever, slange, hund, rype, ravn, frosk m.fl. vært nevnt. Forstoppelse ble f.eks. kurert ved hjelp av fett fra kokte reinklauver, gjerne sammen med margebein fra rein. Dette er prinsipielt den samme bruk av oljer som man finner i andre kulturer.

Bruk av bjørnefett som salve mot gikt, isjas og andre smertetilstander og fett fra reinsdyrmargebein utvortes ved ulike brystsykdommer, er eksempler på mer praktisk bruk. Ved frostskader ble reinost anvendt. Det er interessant fordi moderne vitenskap har vist at den metode med anvendelse av snø for å gni bort frostkader som var utbredt i Skandinavia, ikke er bra. Man skal istedet bruke oppmykende fete salver og varsom oppvarming. Reinosten er fet og myk, og hensiktsmessig i behandlingen.

Urin fra dyr og mennesker har vært mye brukt på de forskjelligste sykdommer. Eksempelvis er urin fra reinsdyr blitt brukt mot snøblindhet og stær, eller innvortes mot bendelorm, mens galle fra dyr generelt ble brukt mot bl.a. magesmerter, miltsykdommer og andre lidelser.

Beverkjertler ble blant annet brukt mot rakitt. De inneholder en vokslignende substans, castorin, og bensoesyre, samt salicin og salicylsyre. Castorin er brukt i folkemedisinen mot kramper, og salicylsyre finnes i dagens magnesyltabletter. Beverkjertlene bør derfor ha vært virksomme mot feberkramper. Rakitt oppstår av mangel på D-vitaminer, og særlig barn kan være utsatt for sykdommen. Det kunne derfor være interessant å få fastslått D-vitamininholdet i beverkjertlene.

4.3.2 Eksempler på bruk av urter og planteprodukter

Urter og planteprodukter har vært utbredt i samisk folkemedisin, og bruksområdet har på mange vis vært sammenfallende med det man i dag vet om virkningene av plantemedisin (phytoterapi). Både einer, finnmarkspors, kjerringrokk, reinrose, lusegress, hestehov, ryllik, kvann m.fl. er planter som har vært hyppig brukt innvortes som utvortes. Innvortes ble det tilberedt bl.a. som te eller brukt som inhalasjoner, mens utvortes behandling ofte skjedde ved kroppsbad eller smøring direkte på huden.

Kvann (Angelica Archangelica) ble brukt innvortes, særlig mot fordøyelsesykdommer, hoste, snue, bronkitt, m.m. Roten ble tørket og anvendt mot katarrer, snue og magesykdommer. Kvann ble også brukt som botemiddel mot verk, f.eks. ryggsmerter. Roten ble tygget som et generelt forebyggende middel mot sykdommer. Stilken ble brukt mot smitte og forkjølelse. På besøk i fjordmarkedene i Norge om sommeren og vintermarkedene i Sverige ble samene lett forkjølet. De hadde da gjerne vært sammen med sine nærmeste storparten av året, og hadde lite motstandskraft mot de fastboendes virus- og forkjølelsessykdommer. Vi vet ikke om samene har vært plaget av skjørbuk. Det kan ha vært en sjelden sykdom fordi samene særlig på ettervinteren hadde enslags grønnsaksretter i sitt kosthold hvor angelica var hovedingrediens (gompa eller juobmo). Dette ga effektiv beskyttelse mot skjørbruk. Laboratorieforsøk har vist at angelica har et svært høyt innhold av C-vitaminer. På samisk heter angelica posku. Det betyr å samle, og kan avspeile en tid da samling av urter var en vesentlig del av samisk kosthold. (Man må imidlertid være klar over at planten kan ligne på selsnepe, og roten av denne er svært giftig. Selsnepe finnes bl.a. i Kautokeino.)

Avkok av einebær ble også brukt mot forkjølelse og fordøyelsessykdommer. Einebær inneholder bl.a. oljer som regnes for å være slimløsende og urindrivende. Blodrot ble tørket og knust til pulver og brukt mot diare. Dette har sammenheng med plantens innhold av garvesyre, som virker i magesekken, og gjør at diareen bremses. Samene kjenner til planten, selv om årsaken til at den virker kanskje ikke lenger er klar.

Avkok av bjørkeløv er angitt å være virksomt dels mot urinveissykdommer og dels mot gikt. Bark av både bjørk, osp og selje kunne også brukes, bl.a. ved å knuse det til pudder som kunne legges direkte på huden. Som plaster ble bl.a. det innerste laget av bjørkenever brukt direkte på sår. En kombinasjon av animalsk fett og ulike planter eller kvae gjorde ellers nytten både som salve og plaster. Videre kunne også lus og maur benyttes enten kokt eller levende både til innvortes og utvortes bruk.

4.3.3 Eksempler på bruk av andre produkter og metoder

Metaller som kvikksølv, svovel og messingstøv ble også brukt mot lidelser som eksempelvis hoste og stingsmerter. Også terpentin, petroleum og tjære ble brukt bl.a. mot halssykdommer.

Stopping av blod kunne skje både med og uten magiske formler, og i begge tilfeller ble det regnet for å være en følge av overnaturlige evner. Men også andre metoder enn de overnaturlige ble brukt. Ved vorter og andre utvekster var kjerringråd og bruk av magiske formler o.l. spesielt utbredt.

Ved moxabrenning (også kalt knuskbrenning) var det vanlig bl.a. å bruke sopputvekster på bjørkestammen. Det svamplignende stoffet ble formet som en kjegle (eventuelt som kuler) og brent på huden mot alle slags sykdommer og smertetilstander. Eksempelvis ble det ved tannpine brent moxa på kinnet eller underleppen, og ved forstuvninger ble det brent på hevelsen. Det ble brukt fra en til tre kjegler på samme pasient. Når en var utbrent ble en ny tent på samme sted. En jernring eller lignende ble brukt på området for å minske smerten av brenningen samtidig som det holdt moxaen på plass slik at det ikke bredde seg på et altfor stort område i huden. Såret måtte hele av seg selv. Etter noen dager ble puss tatt ut av brannsåret, men skorpen måtte ikke fjernes. Noen steder brukte man plaster, fett, smør e.l. på såret. Moxabrening ble brukt ved giktsmerter, mot leddgikt, reumatisme, hodepine og tannpine, ved betennelser og de fleste slags smerter.

Moxabrenning regnes for å ha sin opprinnelse i Kina, og brukes over hele det nordlige Eurasia fra Stillehavet i øst til de samiske områder i vest. Vi finner den f.eks. også hos samojedene. Sopputvekster fra bjørk (Polyporus fomentaris) har dessuten vært brukt i hele Europa som blodstillende middel. Det svamplignende stoffet suger opp blodet på en effektiv måte.

Kineserne bruker moxabrenning både direkte, slik som samene, og indirekte. Da legger man et isolerende lag mellom kjeglen og huden. Det er ofte ingefærrot, hvitløk eller salt. Det virker i seg selv både isolerende og beskyttende. Moxa lages hos kineserne av tørket buerot. Det brukes for å eliminere kulde og fuktighet i kroppen, og for å opprettholde god balanse mellom organene. Ifølge kineserne skal ikke moxa brukes ved feber eller ved sykdommer hvor kroppen har mye varme.

Et mye brukt sted for moxabrenning hos samene har vært det høyeste punktet på muskelen mellom tommel- og pekefinger. Dette tilsvarer et av tykktarmpunktene i den kinesiske akupunkturlæren, som også regnes for å ha en alment stimulerende effekt. I tillegg til å ha innvirkning på tykktarmen, mente man at det også virket smertedempende på kjevepartiet. Samene brant også moxa her mot tannpine.

Ellers skiller ikke samene mellom varme og kalde sykdommer på samme måte som kineserne. Dette skillet er ifølge kineserne avgjørende for om man skal foreta varmebehandling. Kinesernes medisin er i det hele tatt mer strukturert enn samenes medisin. Dette kan skyldes at mye av kunnskapen om samenes legeråd er i ferd med å gå tapt. Det ville være interessant med en gjennomgang av samisk og østlig medisin.

Ved kopping ble et horn (som oftest fra okse) brukt til å suge i huden til den hevet seg. Hornet skulle deretter fjernes samtidig som et lite hull i huden ble laget for at blodet skulle kunne suges ut. Kopping kunne anvendes ved smertetilstander og ved hevelser, og som oftest skulle det koppsuges på det stedet smerten/hevelsen satt. Ved eksempelvis krampetilstander skulle det koppes i nakken samtidig som pannen skulle gnies. Alle typer blå flekker måtte koppes på selve flekken og suges ut med koppehorn. Ved årelating mente man at det beste blodet rant ut, og at det derfor ikke skulle settes hull på åren ved blå flekker. Koppsuging er i dag en kjent metode i kinesisk medisin. Kineserne bruker idag glass, men fra gammelt av har de også brukt horn.

Årelating var aktuelt bl.a. ved smertetilstander i bryst, rygg, hofte, tenner m.m. Hvilke årer som skulle årelates i det enkelte tilfelle var avhengig av typen lidelse. Ved gikt for eksempel skulle ytre side av armen og ytre siden av fotleddet årelates, og ved epilepsi skulle hele 9 årer åpnes, deriblant en pulsåre. Ved hekseskudd og ryggsmerter ble det årelatt på utsiden av foten. Det tilsvarer blærekanalen og galleblærekanalen i den kinesiske akupunkturlæren. Et gammelt samisk råd er at en skal årelate på fotryggen hvis matlysten mangler. I kinesisk medisin er dette ventrikkelkanalen som går med sin energibane opp til ventrikkelen. Man ser hele tiden sammenhenger og samstemthet mellom punkter og områder hvor det ble årelatt av kineserne og av samene. Hensikten var å få det vonde ut av kroppen. Kineserne oppfattet det som hete og hevelse, samene som dårlig blod som måtte ut.

Massasje ble også mye brukt med gode resultater, og bruken vitner om gode kunnskaper i anatomien. Massasje ble bl.a. benyttet ved ryggsmerter, fordøyelsesbesvær, hodepine, kolikk, tannsmerter, revmatisme m.m. Spesielle punkter i hodet ble trykket og massert ved hodeverk. Det finnes tilsvarerende kinesiske akupunkturpunkter som brukes mot de samme lidelsene.

I forbindelse med de magiske/mytologiske metodene hadde runebommen og noaiden en sentral plass. Etter samenes filosofi var ånder, avdøde og gannfluer årsak til sykdom på folk og fe, og runebommen fungerte både som bibel og medisin, mens noaidiens oppgaver kunne sammenlignes med prestens og legens funksjon. Etter den sjamanistiske læren var noaidien en mellommann mellom guder og mennesker. Farlige sykdommer med uklar årsak og terapi, mente man ofte ble kastet på den syke fra avdøde slektninger. Noaidiens oppgave var å påvirke den avdøde til å avstå fra ønsket om å hente den syke til seg. Ofte var det nødvendig med offer og eventuelle medhjelpere. Runebommen inneholdt utskjæringer med menneske- og dyrefigurer som minner om helleristningene. Når noaidien slo på runebommen vandret en viser mellom figurene og ga noaidien råd og svar på vanskelige spørsmål. Beveget viseren seg mot solens retning eller mot tegnet de dødes vei, var det et dårlig tegn og tydet på at den syke snart skulle dø. Offer var da ofte eneste mulighet. Noadien måtte tilkalle sine hjelpende ånder og kunne falle i trance i mange timer mens han drev forhandlinger med avdøde om offerets størrelse. Sykdoms- og dødsdemonen Rota var viktig for samenes oppfatning av sykdom. På runebommen var Rota fremstilt ridende på en hest, og hesten forestilte offer til Rota. Etter von Westens forkynnervirksomhet ble Rota-læren umerkelig erstattet med djevellæren. Også gannflue-motivet var angitt på de fleste runebommene og ble benyttet som svart magi til å fremkalle sykdommer på folk og fe. Det ble hevdet at især utslett, ødemer og blodspytting var typiske gannfluesykdommer.

En historisk framstilling av den samiske sjamanens rolle og funksjoner finnes som vedlegg til denne utredningen.

4.3.4 De tradisjonelle helbrederne

Det har vært ulike kategorier helbredere. I en kategori er guvlar og lavvi. Lavvi var betegnelsen på en helbreder fra kysten, mens guvlar er en helbreder fra innlandet. En annen kategori er noaiden, som også hadde kontakt med verden bortenfor menneskenes liv. Han var både en helbreder og en åndelig leder. Det er i dag lite sikker kunnskap om noaidens funksjoner som åndelig leder og rådgiver, og om hans samfunnsmessige funksjoner. I dag er det mye som tyder på at betegnelsen noaide er innsnevret til å gjelde en som helbreder på samme vis som guvlar eller lavvi.

De gamle samiske medisinske systemene er aldri helt forsvunnet. De har levd i dølgsmål, og har endret seg eller blitt omdefinert. Særlig noaide-institusjonen er endret og for en vesentlig del forsvunnet. Nye forestillinger er kommet til, for eksempel tro forbundet med kirkegårdsjord, som ikke kan sies å være en del av den gamle samiske forståelsen.

Helbredere oppgir at de blir oppsøkt av pasienter i alle aldersgrupper, og med forskjellig etnisk bakgrunn. Det synes ikke som om det er noen sykdommer helbrederne ikke behandler. Betalingen skjer etter pasientenes evne og samvittighet.

Flere helbredere mener at helbredelsen ikke skjer av dem personlig, men av Gud eller av Den store ånd. Helbrederne sier de har fått sine evner på forskjellige måter. Noen har fått evnene åpenbart gjennom en drøm, noen har hørt og følt ting, og noen mener evnene er en gave de har fått gjenom arv og opplæring av slektninger.

Enkelte leger og helbredere forteller om gode erfaringer i å samarbeide med hverandre, og de mener at motivasjonen i forhold til skolemedisinen øker der begge systemene er i bruk. Gjennom sin kunnskap og autoritet kan helbrederen ha en formidlingsfunksjon når det gjelder å forklare og motivere endel pasienter til å følge legens anvisninger. Det bør således kunne være mulig for samisk folkemedisin og skolemedisin kan eksistere side om side.

4.4 Utvalgets vurderinger og forslag til tiltak