7 Anbefalinger vedrørende tolker etter en undersøkelse om tolker og kommunikasjon i inuitsamfunn ved Universitetet i Manitoba, Canada

1. Pasienttolking bør bli formelt anerkjent som et yrke innen helseomsorgen, med hensiktsmessige faglige regler, standarder, interesseorganisasjoner og opplæringsprogrammer. I betraktning av Canadas mulitkulturelle virkelighet, herunder urbefolkningens interesser, bør systematisk utvikling av tolking i helsevesenet prioriteres. Dette bør omfatte dannelsen av en nasjonal forening for pasienttolker og en standardisert plan for opplæring på community college-nivå.

2. Northwest Territories bør oppmuntres til å innta en lederrolle i utviklingen av kulturelle mellommenn i helseomsorgen. Opplæringsprogrammer kunne tilbys på landsbasis gjennom Arctic College, som vil kunne supplere med spesifikke språkorienterte opplæringsplaner som er under utvikling i forskjellige regioner.

3. Statlig tilretteleggelse av opplæringsprogrammer og faglige standarder krever en samordnet innsats som de nasjonale helse- og velferdsmyndigheter (Health and Welfare, Canada) bør tilskynde og støtte. En bør vurdere å opprette en statlig arbeidsgruppe for pasienttolking med akademisk, regional og kulturell representasjon. Spesifikke retningslinjer og standarder som passer for deres faglig sideordnede rolle bør komme fra tolkene, og statlig engasjement bør reflektere initiativets betydning.

Anbefalinger knyttet til utarbeidelse av retningslinjer for pasienttolking i Northwest Territories (Inuitsamfunn).

1. Det bør overveies å gi realistiske stillingsbeskrivelser og godtgjørelser for pasienttolker for å utjevne ansettelsesbetingelsene i forhold til andre tolker som arbeider for myndighetene i Northwest Territories på områder som strafferett og informasjonsformidling. Eksisterende forskjeller i inntekt, arbeidstidens lengde osv. bør tas opp. Pasienttolker bør imidlertid fortsatt være ansatt av helsestyrene og ha spesialisert opplæring og spesifikke ansvarsområder.

2. Det bør treffes tiltak for å skape en faglig samfølelse blant pasienttolkene gjennom videreutdannelse, regionale arbeidsseminarer og møter, og dannelse av en forening for pasienttolker bør støttes.

3. Språkutvikling er en viktig komponent i tolkeopplæringen som ikke er tatt opp i denne rapporten. Tiltak som gjøres av statlige etater og av organisasjoner for urbefolkningene, som de inuitiske kulturinstitutt (the Inuit Cultural Institute) bør gis sterk støtte. Selv om språkopplæring er en grunnleggende del av opplæringen av pasienttolker, bør det i opplæringsprogrammene imidlertid også legges vekt på betydningen av de ferdigheter som trengs for å bli en dyktig megler og pasienttalsmann.

4. Det bør overveies å etablere en stilling som leder for pasienttolketjenesten i hver region. Vedkommende forutsettes å ha ansvaret for den alminnelige oppfølging av og oppsyn med pasienttolkene i hver region og avgi rapporter om saker av betydning for pasienttolketjenesten til det regionale helsestyret.

5. Det kan bli nødvendig med strukturelle endringer for å sikre at pasienttolkene blir i stand til å virke effektivt som talsmenn for pasientene. Selv om de daglige samarbeidsforholdene med pleiepersonalet er viktig, må pasienttolkene kunne føle seg sikre på at de i tilfelle av konflikt er i stand til å representere pasientenes interresser på en forsvarlig måte. Det bør overveies å utvikle linjeansvar for pasienttolking gjennom lederen for pasienttolketjenesten i regionen direkte til den øverste lederen av det regionale helsestyret.

6. Det bør overveies å etablere en gradert stillingsklassifisering for pasienttolker som gjør det mulig med karriereutvikling. En pasienttolk høyere opp i gradene vil ha lengre erfaring og mere opplæring, større ansvar, herunder oppsyn med lokale pasienttolker, og bedre avlønningsforhold.

7. Pasienttolking bør være kjernen i opplæringsprogrammene for inuitiske helsearbeidere. Andre ansvarsområder og arbeidsoppgaver, som helseopplæring, klinisk administrasjon, og arbeid som pleieassistent, lokal helsearbeider, mentalhelsearbeider osv. bør omfatte grunnopplæring som pasienttolk. Avlønning og ansvar ville stige med hver påfølgende opplæringsblokk.

Denne type opplæringsstruktur ville oppfylle en rekke mål. Først og fremst vil den peke på en lokalsamfunnbasert karrieremulighet i helsetjenesten for unge mennesker. Dernest ville den sikre at inuitiske helsearbeidere ville ha et sett felles oppfatninger av sin rolle som kulturelle meglere i helseomsorgen. Endelig ville den sikre at de menneskelige ressurser i helseomsorgssektoren bli effektivt utnyttet i små samfunn der spesialisering er urasjonelt.

Særskilte anbefalinger når det gjelder pasienttolking for innbyggere av Keewatin-regionen (inklusive Churchill og Winnipeg, Manitoba).

1. Det bør overveies å legge ansvaret for alle tolketjenester for Keewan-innbyggerne, inklusive for pasienttolkene i Churchill og Winnipeg, til det regionale helsestyre for Keewatin. Som ansatte der vil pasienttolkene i Churchill og Winnipeg kunne fungere mer effektivt som pasienttalsmenn. Overføring av pasienttolker fra Keewatin til Churchill og Winnipeg på midlertidig basis kan også tenkes ved personalmangel, og dette ville også bedre forbindelsen mellom tolkene i primær- og tærtiærmiljøene.

2. Opplæringsretningen for pleiere, leger og administrative medarbeidere bør omfatte informasjons- og opplæringsdeler om arbeid med pasienttolker. Det vil være vanskelig for pasienttolkene å funksjonere som pasienttalsmenn hvis legetjenestens representanter ikke innser de begrensninger som rollen inneholder og gir uttrykk for sin støtte.

3. Det er nødvendig med et opplysningsprogram for Keewatin- samfunnene som kan gjøre innbyggerne oppmerksomme på at de har rett til å vente at pasienttolkene representerer deres interesser. Selv om noen pasienttolker i dag har funnet seg vel til rette i denne rollen, må talsmannsforventningene være eksplisitte og vel definert. Videoprogrammer som både beskrev pasienttolkens oppgave og drøftet spørsmål som pasientrettigheter og forventninger, ble for eksempel laget for de nordlige samfunnene i Manitoba.

4. Pasienttolkene bør oppmuntres til å holde faste møter med helsestyrerepresentanten fra deres lokalsamfunn.Selv om møter mellom helsestyremedlemmene og hele staben på helsesenteret også er nødvendig, trenger pasienttolkene en anledning til å diskutere forhold som har med lokalsamfunn og kultur å gjøre med styremedlemmene. Hvis orienteringsmøtene blir ledet på en profesjonell måte, bør de ikke representere noen trussel mot de lokale fagfolks moral.

5. Tilretteleggingen av pasienttolkens rolle og funksjon i Churchill og Winnipeg bør gis høy prioritet. Det må finnes tilstrekkelig personale til å gi pasienttolkene mulighet for å utvide sitt ansvarsområde til å omfatte andre tjenester, slik som helseopplæring. Det langsiktige mål bør være å utvikle administrativ ekspertise blant pasienttolkene, slik at bybaserte tjenester styres av inuiter. Dette kan komme til å kreve meget utradisjonelle ansettelsesstrukturer som ikke forutsetter fast bopel i Churchill og Winnipeg for inuitiske ansatte. Etter en undersøkelse ledet av dr. O'Neil, Departement of Anthropology, University of Manitoba, 1989.