10 Arbeidsmiljøtiltak i reindriftsnæringen

10.1 Innledning

Når det gjelder belastningslidelser i forhold til arbeidsmiljø, skilles det gjerne mellom fysiske belastninger, dvs. ytre og indre fysiske krefter som påvirker menneskekroppen, og psykososiale belastninger, dvs. ulike samfunnsmessige og mellommenneskelige forhold som påvirker individet.

Den følgende framstillingen baserer seg i hovedsak på undersøkelser om arbeidsmiljøproblemer og belastningslidelser blant reindriftsutøvere i Norge, Sverige og Finland fra 1989 til 1994.

Som bakgrunn for diskusjonen om arbeidsmiljøtiltak for reindriftssamer, finner vi det nødvendig å klargjøre endel grunnleggende forhold ved reindriftsnæringen, ved måter å forstå og forklare sykdom på, samt ved arbeidsmiljølovens anvendelse i reindriften.

Reindriftens organisering

Dagens organisasjonsstruktur som omfatter styring og forvaltning av næringen er fastsatt i Reindriftsloven. Reindriftsstyret oppnevnes av Landbruksdepartementet. Det har en rådgivende funksjon overfor reindriftsadministrasjonen, reinforskning og rettledningstjenesten, og har avgjørelsesmyndighet i næringspolitiske saker.

På landsbasis er det seks reinbeiteområder. For hvert reinbeiteområde oppnevner fylkestingene hvert fjerde år et områdestyre. Områdestyrene har et flertall av næringsrepresentanter, og har avgjørelsesmyndighet i en rekke saker av næringsmessig karakter.

Hvert reinbeiteområde er inndelt i reinbeitedistrikter. I hvert reinbeitedistrikt skal det være et distriktsstyre (tillitsmannsutvalg). Representantene velges av og blant reineiere som representerer distriktets interesser utad, og som har betydelig myndighet i styringen innad i distriktet.

I hvert reinbeiteområde er det et reindriftskontor som er underlagt Reindriftsadministrasjonen i Alta. Her ligger det samlede forvaltningsansvar for reindriften. Reindriftskontorene er sekretariat for områdestyrene og står også til disposisjon for distriktsstyrene så langt kapasiteten rekker.

Den samiske siida er en organisatorisk og dynamisk enhet innen reindriften. Den utgjør et vokterfellesskap hvor alle medlemmene er sammen om arbeidet med reinflokken. Medlemmene av siidaen eier sine bestemte dyr. Sammensetningen og størrelsen av en siida varierer gjerne gjennom årssyklusen. Som oftest er medlemmene i en siida i nær slekt eller i familie, men en siida kan også bestå av en enkel familie. Siidaen har ingen formell makt eller status i den organisasjonsstrukturen som er bygd opp etter reindriftsloven.

I tillegg til disse enhetene kommer en rekke råd og utvalg.

Reindriftens arbeidsår og arbeidsredskaper

Reindrift følger en helt bestemt årssyklus, der ulike arbeidsoperasjoner har sin bestemte plass tilpasset driftsformen. Man regner at driftsåret starter 1. april. Driften omfatter vokting, merking, slakting og samling/skilling av dyrene og arbeid i forbindelse med flyttingen mellom beiteområder.

Viktige arbeidsredskap er biler, 4 hjulsmotorsykler, to- hjulsmotorsykler, snøscooter, bilhengere med og uten tilleggskarmer, lasso, kniv, ski, etc. Ute ved kysten har man gjerne båt og påhengsmotor. Helikopter og fly benyttes noen steder til persontransporter, leting og driving.

En rekke av arbeidsaktivitetene og bruken av arbeidsredskaper er forbundet med stor fare for ulykker og kan ha store helsemessige konsekvenser.

Sykdomsforståelse

Man regner ofte at det er 3 hovedmåter å se og forstå hvordan sykdom oppstår; nemlig organfeil, apparatfeil og økologisk feil. Det mest fremtredende synet i dag er at sykdom oppstår som følge av en organskade. Økonomiske midler og bruk av helsepersonell går for en stor del til utredninger og behandlinger.

Sykdom oppstår etter apparatfeilmåten ved at mennesket ikke handler i samsvar med sine fysiske omgivelser. Det vil si at en enten må tilpasse mennesket til de fysiske omgivelser, eller at en må tilpasse de fysiske omgivelser til mennesket, ofte utfra beskrevne standarder. Typisk eksempel er sittestillinger, hvor en enten kan rettlede personen til å sitte med rett rygg, rett nakke, 90 grader i albue osv. Hvis dette ikke er mulig, tilpasses stol og bord, slik at det blir mulig.

Den økologiske måten å se dette på er at menneskers sykdom skyldes påvirkning fra deres omgivelser, som samfunnet omkring, arbeidsmiljø, forurensning osv. En økning av belastningslidelser, kreft, økning i selvmord, asmatiske tilfeller osv. i de siste 20 år er typiske omgivelsessykdommer. For å kunne bedre helsetilstanden, er det ofte nødvendig å arbeide krysningsfeltet mellom flere fagområder, som økonomi, samfunnsvitenskap, arbeidsmiljø, biologi, organisasjonsutvikling, kvalitetsforbedringer m.m.

Forklaringsmodeller — forebyggende helsearbeid

Isfjell-modell

Isfjell-modellen går i korthet ut på at en over isfjellet finner sykdom, skader o.l. som er lett synlig, og at en må under isfjellet for å finne årsakene. For forebyggende arbeidsmiljøarbeid søkes årsakene i arbeidsmiljøfaktorer.

Levekårsmodell

Levekårsmodellen, som ofte brukes i samfunnsmedisin, viser til at dårlige levekår, dvs. dårlig økonomi, dårlig kontroll med egen situasjon m.m., fører til risikofaktorer som igjen fører til dårlig helse.

Gardels modell

Gardels modell er en forklaringsmodell på hvordan uheldige belastninger gir uhelse

Sammenhenger mellom belastninger og uhelse. Gardels modell.

Ifølge figuren er den mest uheldige kombinasjon høy belastning og lav selvbestemmelse. Det er ifølge Gardel disse gruppene som har flest arbeidsrelaterte sykdommer, og det høyeste sykefraværet.

Økonomisk tapsmodell

Den økonomiske modellen er hentet fra kvalitetssikring hvor det å redusere økonomiske tap gjennom kvalitetsforbedrende tiltak er viktig. I arbeidsmiljøsammenheng blir sykdom, ulykker, skader, manglende vedlikehold osv., sett på som økonomiske tapsfaktorer. Tap i denne sammenheng betyr også de kostnader som er forbundet med det å ha dårlig kvalitet på produktet. En viser videre til sammenhenger mellom de forskjellige tapskategorier, dvs. at tap innenfor et område medfører tap på et eller flere andre områder.

Forebyggende strategier

Det forebyggende arbeidet kan deles inn i tre hovedstrategiområder:

• primært forebyggende arbeide, dvs. forhindre at sykdom, skader o.l. oppstår.

• sekundært forebyggende arbeide, dvs. tiltak for å oppdage sykdom, skader o.l.

• tertiært forebyggende arbeide (intervenering), dvs. hindre og forebygge videre utvikling.

Et nytt begrep som er kommet inn i det forebyggende arbeidsmiljøarbeidet de siste år er avviksbehandling. Det vil si at en ser på ulykker, skader, dårlig helse og belastende arbeidsmiljøfaktorer som avvik, og at dette må behandles med arbeidsmiljørettede tiltak.

Arbeidsmiljølovens anvendelse i reindrift

For reindriften gjelder spesielt arbeidsmiljølovens forskrift nr. 462: Arbeidsmiljølovens anvendelse på virksomhet i landbruk som ikke sysselsetter arbeidstaker. Der hvor en har arbeidsgiver- og arbeidstakerforhold, gjelder Arbeidsmiljøloven (AML §4). Det vil som regel være i de tilfeller der en eier av driftsenhet ansetter dreng. Under fellesarbeid som ledes av distriktet er det ikke helt klart hvorvidt distriktet har arbeidsgiveransvar.

Forskrift om internkontroll gjelder ikke for reindrift. Myndighetenes krav til reindriften vil rette seg mot de mest sentrale deler av lovene som inngår i internkontroll, som Arbeidsmiljøloven, lov om Produktkontroll, lov om Brannvern m.m. Det vil ikke bli stilt krav til dokumentasjonsdelen innen internkontroll.

Arbeidsmiljøloven pålegger arbeidsgiver et totalansvar for arbeidsmiljøet, AML §14. Reindriftsstyret, som øverste ledelsesmyndighet er således det organ som bør ha et overordnet ansvar innen arbeidsmiljøarbeidet i reindriften på lik linje med utøvelsen av andre ledelseoppgaver. Ansvaret for arbeidsmiljøarbeidet følger linjeledelsen. I reindriften vil det si områdestyrene, distriktsstyrene og eiere av driftsenheter. Fagorganisasjonene er det som har det overordnete ansvar for at medlemmene deres omfattes av gjeldende lovverk

I følge Arbeidsmiljøloven skal arbeidsgiver ha tilknyttet seg verne- og helsepersonell der hvor det kan være fare for ansattes liv og helse (AML § 30). Arbeidsmiljømyndighetene legger opp til at alle bedrifter innen år 2000 skal ha tilknyttet seg verne- og helsepersonale. Disse skal bistå medå skape sunne og trygge arbeidsforhold.

10.2 Fysiske belastninger. Forekomst av ulykker, fysiske helseplager og utfordringer i forhold til arbeidsmiljøet i reindriftsnæringen

10.3 Sykefravær i reindriftsnæringen

Tabell 10.3. viser sykefraværet i løpet av et år i reindriften. Tallene er i prosent.

Tab. 10.3.

Sykefraværsprosent i løpet av et år i reindriftsnæringen.

Denne fraværsstatistikken gjelder aktive yrkesutøvere. Materialet var begrenset, og sier ingenting om fravær fordelt på kjønn. Imidlertid fant man at 75 % av alle sykefraværsdager grunnet sykdom skyldtes smerter i muskler og ledd, mens 55 % av det totale sykefravær skyldets smerter i muskler og ledd. Fraværet var høyest om vinteren. Sykefraværet er ikke spesielt høyt sammenliknet med tilsvarende lokal industri. Ifølge NHO ligger industrien i Norge på ca. 8 % sykefravær.

Selv om reindriftsutøverne ligger i en høyrisikogruppe med hensyn til sykdommer og skader, så har de et stort press og ansvar på seg for å være på fjellet og passe flokken. Imidlertid er det ikke et like store krav til å være like konsentrert i arbeidet hele tiden. Sykefraværet utgjør et samfunnsmessig tap, og man regner med betydelige tap i Kautokeino kommune.

10.4 Psykososiale belastninger. Konflikter og stress i reindriftsnæringen

Psykososiale forhold dekker generelt mellommenneskelige forhold, og kan betegne forhold som stress, motivasjon, trivsel, konflikter, mobbing, diskriminering og krise. En negativ bedriftskultur er også lagt inn i begrepet. De psykososiale faktorer kan føre til langvarig stress som kan gi seg utslag i sykdommer såvel som i psykiske og psykosomatiske lidelser.

Reindriftsutøverne i de nevnte helseundersøkelsene anså følgende trivselsfaktorer for viktige: godt samarbeid, god økonomi, gode beiteforhold, gode kjøretøy, gode arbeidsforhold, godt kameratskap, framtidsutsikter i reindriften, god helse, det å kunne føre samiske tradisjoner videre, og å få lov til å være med å ta avgjørelser.

Omlag 45 % av de spurte i Tostrups undersøkelse mente at de hadde liten eller ingen innflytelse over utviklingen i reindriften. Reindriftspolitikk, byråkrati og lover og regler ble opplevd som noe som begrenset deres handlefrihet. 47 % kunne tenke seg å avvikle reindriften i den nåværende situasjonen. Som hovedårsaker oppga de dårlig helse, dårlig økonomi, dårlige samarbeidsforhold og konflikter i næringen. Som årsaker for ikke å avvikle ble det oppgitt at man ikke ville selge arven sin eller miste alle rettigheter,at man var redd for å falle utenfor reindriftssamfunnet, og ikke hadde kunnskap om noe annet. 50 % av de spurte med barn vil ikke anbefale reindriftsyrket til sine barn. Som grunner oppga de dårlig helse, økonomi, dårlig samarbeid og konflikter. Som grunner for å anbefale yrket til barna oppga de frihet i egen arbeidssituasjon, videreføring og tilknytning til tradisjon og en kultur. Undersøkelsene viser at utøverne føler seg usikre på framtiden, og at mange ser få framtidsutsikter i reindriften. Dette indikerer betydelige mangler på såvel vedlikeholdsbehov (økonomi) og motiverende behov (medbestemmelse, ansvar, samarbeid o.l.). Trivselen opprettholdes for en stor del av at de føler frihet i arbeidet, og ved at de anser seg som bærere av reindriftskulturen.

Opp til 70 % av utøverne mente at de hadde vært delaktige i uløselige konflikter i løpet av de siste 12 månedene. Typiske konflikttegn i de distriktene som ble undersøkt var:

• Tyvslakting

• Redsel for å hente dyr etter sammenblanding

• Fastlåste saks- og personkonflikter

• Alliansedannelser og uformelle grupperinger innad i distriktene. Nytilflyttede til distriktene forteller om hvordan de har blitt påvirket av alliansene, og at de til slutt måtte velge side for ikke å bli egen gruppe.

• Vanskeligheter med å få til endringer som flokkstrukturering, redusering av reintall, kvalitetsforbedringer og bedrede arbeidsmiljøforhold.

• Mobbing og ødeleggende tiltak som rykter, krav om tvangsavvikling, tyvslakting

• Ulovlig stans i fellesbeiteområder, eller at en flytter ut av eget distrikt til et annet på grunn av konflikter.

• Bygging av gjerder som konfliktdempere.

• Aggresjon

• Rettssaker

• Alkohol

• Manglende tillit

• Nedsatt trivsel og motivasjon.

Flere årsaker oppgis til de interne konfliktene. Det dreier seg særlig om konkurranse om beiteområder. Beitekonfliktene er størst i høst- og vinterhalvåret, og har sammenheng med deling av fellesbeiter. Også i flytteområdene er det en kamp om å få utnytte beitene maksimalt til egen flokk. Mange mener at bakgrunnene til dette er at det er for mye folk og for mye rein på vidda, sett i forhold til beitegrunnlaget. Overgangen til en pengeøkonomi og behovet for tekniske hjelpemidler har ført til at en må ha flere dyr for å klare seg i næringen. Økningen av antall dyr kan også ses som en følge subsidiepolitikken. Man øker flokkene istedetfor å slakte, fordi subsidiene bidrar til å forbedre økonomien totalt slik at man ikke trenger å ta ut dyr til slakt.

Tradisjonelt har antall dyr vært med på å avgjøre hvilken posisjon og makt man hadde i det reindriftssamiske samfunn. Denne tankegangen er den fortsatt gjeldende i en del miljøer. Det er dessuten fordelaktig med store flokker fordi de med mindre rein indirekte også må gjete de stores rein for å unngå sammenblandinger. Med mye rein gis også muligheten for å flytte først, hvilket er en fordel beitemessig.

Som grunner til reduksjon av beite vises ofte til for mange dyr i forhold til beitegrunnlaget. Dette gir nedbeiting og tråkkskader. Desto flere dyr en har i et område, desto mer må en også bruke kjøretøy som igjen gir slitasje. Reduksjon av beiteland vil derfor kunne gi en økning av omfanget av konfliktene.

Det er uenighet om der er for mye rein og folk i næringen blant reindriftsutøverne. I en undersøkelse i 1993 mente 20 % av reineierne at reintallet var for høyt i eget sommerbeitedistrikt, mens 50 % mente det var for høyt på høstbeite/fellebeite, 44 % mente det var for høyt på vinterbeite/fellesbeite. På synet om det er for mange utøvere, mente 65 % at det er passe slik det er i dag, mens 24 % mener at antallet må reduseres noe. Noen reindriftsutøvere mener at det ikke er for mye rein på vidda, at slaktevekten det siste året har gått opp, og at dette er bevis godt nok for gode beiteforhold. Reinen lyg ikke, sier man. Andre mener at vidda mangler beite, men at reineierne alene blir gjort til syndebukker for at vidda er nedslitt. De mener at andre forhold som øket bruk av utmark, storsamfunnets inngripen f.eks.ved veibygging, samt forurensning også spiller en rolle, og at dette burde kommet klarere fram.

Noen sier at det mangler ansvar for fellesbeitene. Dette kan skyldes at en til reinen har privat eiendomsrett, mens beitene derimot er felles. Dette gjør at en vil utnytte fellesbeitene maksimalt for å bedre kvaliteten på egen rein. Solidaritet med andre blir da ikke så viktig, hvis en reduserer sin flokk øker de andre sine.

Det er uenighet om berettigelsen og nytten av gjerder. Noen mener at gjerder letter driften, gir bedret styring med reinen og hindrer konflikter. Andre derimot hevder at gjerdene vil føre til at en lettere kan bygge opp flokkene, og at beitesituasjonen som følge av dette vil gi økte beitekonflikter.

54 % av de som ble intervjuet i 1994 var omfattet av vaktordninger. I undersøkelsen fra 1989 var 37 % omfattet av vaktordninger. Dette tyder på at utøverne i større grad er gått over til å samarbeide om drifta. Dermed oppnås fordeler som fordeling av utgifter og mindre risiko for helsa. Men det krever koordinasjon, enighet og felles mål og planer. Manglende samarbeid i driften anses for å være konfliktskapende. Som godt samarbeid kan nevnes ansvar for gjeting og for felles gjøremål. Det av stor betydning at en kan gjete rein for andre i perioder, og hente rein hos en annen ved sammenblandinger. Dårlig samarbeid kan skyldes interessemotsetninger basert på individuelle behov og mål. Det synes å være en trend at små siidaer tar et større ansvar for arbeidet. Små siidaer med 3—4 personer er sårbare hvis noen ikke gjør sin del av arbeidet. Disse får også store belastninger ved at de til enhver tid må bruke tilnærmet hele arbeidsstokken. Noen mener at siidaene og distriktene bør fungere mer som et fellesskap med felleseie av maskiner og utstyr, men at dette vanskeliggjøres ved at man ikke er sammen hele året.

Det er eksempler på at dårlig helse kan gi konflikter, spesielt i de situasjoner hvor ikke noen kan gå inn og overta arbeidet. Belastningen på de andre vil øke når en er borte. De kan da komme inn i en dårlig sirkel med at merbelastningen fører til sykdom som igjen fører til økt fravær som igjen øker belastningen, osv. Slik er systemet sårbart. Det finnes eksempler både på at sykdom i en familie har ført til krav fra andre om at vedkommende måtte avvikle, fordi de selv ikke hadde kunnet passe reinen sin. Et mer vanlig eksempel er vel da en annen eldre utøver som egentlig hadde sluttet med rein gikk inn og hjalp en familie i en periode med helseproblemer. Man fikk umiddelbar hjelp, og slapp onde sirkler med økte belastninger. Vedkommende utførte i realiteten et forebyggende helsearbeid.

Dårlig ledelse av distriktet nevnes i helseundersøkelsene som grunn til konflikter og dårlig samarbeid. Det gjelder dårlig ledelsesskolering, dårlig tilrettelegging av arbeidet, dårlig planlegging og avgjørelser fattet til egen fordel. Mange utøvere gir inntrykk av å ha mistet tillit til ledelsen. Distriktsstyrene er både privatrettslige representanter for sitt distrikt, samtidig som de skal fungere som forvaltningsorgan. Denne dobbeltrollen lar seg vanskelig forene, og distriktets ledere gir også uttrykk for at det er problematisk. Uklare roller mellom ledelsesfunksjoner og rådgivende organer, uklare roller ved løsning av konflikter, manglende erkjennelse av konfliktforhold, sen saksgang, byråkrati og sterk grad av regelstyring og politisering er med på å forsterke konfliktene. Hurtig behovsdekking og løsning av saker ville i seg selv være konfliktdempende.

I synet på reindriftspolitikken ligger kimen til grunnleggende målkonflikter. Ifølge et synssett kan reindrift betraktes som to idealtyper:

• En reindrift basert på høsting av beiteressurser for kjøttproduksjon, med reindrift som eneyrke og med profitt som mål basert på bedriftsøkonomiske prinsipper.

• En totalreindrift som for utøverne er en næring i bred forstand, og hvor næringen er både en inntektskilde, et arbeid, en levemåte og et kulturelt ankerfeste.

Norges Reindriftsamers Landsforbund og Landbruksdepartementet betrakter reindrift som en form for felles utnytting av allmenningsressurser, og virkemidler søkes i forhold til dette. Reindriftsforvaltningen står for utøvelsen av denne politikken, noe som gjør at de kommer i konflikt med utøvere som ser på reindrift som totalreindrift.

Totalreindriftsbegrepet innebærer næringsutøvelse i vid forstand, nærmest i betydningen levemåte. Denne forståelsen kan belyses gjennom betydningen av ordet birgen, dvs. å klare seg, hvor bargu (arbeid) bare er en del av dette begrepet. Begrepet birgen har en mer omfattende og dypere betydning som innebærer det å innrette seg i forhold til livet.

I møtet med byråkrati og regelverk vil reindriftsutøvere som ønsker å drive reindrift som livsform lett kunne føle at deres synsmåter, rettsoppfatninger, og kunnskapsformidling blir sett som lite verdt, og at de i liten grad kan påvirke den overordnede reindriftspolitikken. Dette kan bære i seg kimen til konflikter.

I reindriften har det over flere år vært et sterkt press på å redusere antallet utøvere i næringen. Med færre personer i næringen mener man at næringen skal bli både økonomisk og økologisk bærekraftig. Det oppstår krav til omstilling av reindriftsnæringen som blir legitimert i befolkningen og hos myndighetene. Dette har ført til en subsidiepolitikk og en styring av økonomiske midler til de reindriftsutøvere som følger statens regler. Det at omstillingsarbeidet i en begynnerfase har hatt et klart mål om å få folk ut av næringen, har ført til at utøverne føler seg presset til å avvikle. De som i første rekke får problemer er de som allerede har problemer med å følge lover og regelverk, og de som på forhånd er dårlig stilt i reindriftssamfunnet. Enkelte utøvere oppgir at de har merket omstillingspresset med øket press om avvikling. Noen mener næmest at de blir mobbet til å avvikle, men at livet ikke har noen mening dersom de ikke får drive med reindrift.

Man har ingen garanti for at en reduksjon av antallet utøvere vil gi bedre forhold økologisk sett, men utkomme kan bli bedre ved at hver utøver kan ha flere rein. Omstillingsarbeidet bærer tydelig preg av gjeldende reindriftspolitikk som går ut på at reindriften skal bli økonomisk bærekraftig ved produksjon av øket mengde kjøtt.

Mange peker på at omstillingen vil kunne føre til stor arbeidsledighet. Man regner ca. 400—500 arbeidsledige i Kautokeino kommune. Dette er foruroligende også når man ser på sammenhengen mellom arbeidsledighet og utviklingen av helseproblemer. Flere større undersøkelser viser at psykisk sykdom følger umiddelbart i kjølvannet av øket arbeidsløshet, mens hjerte-karlidelser kommer som en forsinket reaksjon. Det vises bl.a. til at en arbeidsledighet i USA på 1 % vil gi 37000 flere dødsfall i året. Arbeidsløshet kan også mangedoblet risiko for uførepensjonering, det kan medføre en negativ livskrise og mange kan rammes av kronisk stress. Blant ungdom gir arbeidsledighet redusert helse og øket alkoholforbruk. Det er vist at sosialt arbeid blant ungdom kan gi bedret helse og redusert alkoholforbruk. Det er også vist at arbeidsledighet gir redusert psykisk velbefinnende, og medfører redusert tilpasning helsemessig og sosialt, samt at nyansettelser bedrer det psykiske velbefinnende.

Omstilling fører i seg selv til usikkerhet og motstand mot forandring. Uhelse oppstår i de situasjoner hvor en føler en ikke har kontroll over situasjonen, f.eks. ved langtidsledighet. Mangel på kontroll kan gi får langvarige stressreaksjoner som fører til sykdom.

Blant en del utøvere er det sterke meninger om at dagens interne kriser er skapt av reindriftspolitikken og forvaltningen av denne. Typisk for denne situasjonen er at advokater i dag er de viktigste rådgivere for utøverne. Stortingsmelding 28 (1991—92) om en bærekraftig reindrift konstaterer at det er for mye rein på vidda, og at beiteområdene ikke klarer belastningen. Meldingen oppsummerer sammenhengen med den forvaltning og den politikk som har vært drevet:

• Reindriftspolitikken har ikke klart å heve inntektsnivået i næringen.

• Reindriftsbefolkningen i Indre Finnmark har ikke fått bedre levekår.

• Reindriftsloven har ikke hatt den tilsiktede virkning.

• Styringsorganene har ikke klart å sikre en balansert ressursutnyttelse og indre harmoni.

Imidlertid går ikke meldingen særlig langt mht. å vurdere følgene av reindriftspolitikken. I stedet foreslås det lovendringer som betyr sterkere doser av den medisin som allerede har vært brukt. Det innebærer strenge krav til økonomisk avkastning målt i penger og økt slaktevekt.

Andre utøvere pekte på at det har utviklet seg en negativitet innad i og utenfor reindriften. Under befaringene, intervjuene og uformelle samtaler kom det fram et ønske om å gjøre noe med konfliktene. Noen steder var en allerede kommet godt igang med å forsøke å løse konflikter. Noen distriktsformenn savnet et klarere lovverk på regulering av beiter og hvilken makt de har til gjennomføring av tiltak som kunne være viktig for å løse konflikter. Stortingsmelding 28 og forslagene til revisjon av Reindriftsloven legger bl.a. opp til større grad av selvstyre for reindriftens ledelsesorganer.

I undersøkelsen fra Kautokeino pekte to distrikter seg ut med relativt få interne konflikter. Det ene distriktet er et lite distrikt under god ledelse. Det fungerer som en liten organisk enhet hvor en lettere kan oppnå enighet og tilpasse seg skiftende omgivelser. Det andre distriktet er et stort distrikt. Det har i flere år drevet god driftsplanlegging, har god ledelse og gode rådgivere. Konflikter og problemer blir tatt alvorlig og blir jobbet med. Selv om et slikt stort distrikt har mange uformelle grupper, synes det som disse gruppene er i positiv dialog med hverandre, og med nabodistriktene.

Andre konfliktområder som er kommet fram, er konflikter med slakteriene, bl.a. når det gjelder klassifisering av kjøtt, kjøttpriser og sen betaling. Det andre området gjelder konflikter med storsamfunnet. Dette dreier seg i det vesentligste om interessekonflikter mht. inngripen i beiteland, felles bruk av utmarksområdene og gjerdeutbygging. Mange føler ennå at de er gjenstand for en fornorskningspolitikk. En må dessuten kunne regne med at konfliktene til lokalbefolkningen vil øke etter hvert som verdesystemet, eller gjestevennsystemet, faller bort. En gjestevenn er den man pleier å ta inn hos når man besøker et sted. Det innebærer et etablert og nært samarbeidsforhold mellom en reindriftssame og en fastboende. Tidligere var det vanlig at de fastboende hadde sytingsrein hos reindriftsutøverne, og at reindriftsutøveren gjestet den fastboedne på gjennomreise eller opphold i tettstedet. Verdesystemet har således hatt en bindende og konfliktdempende funksjon i forholdet mellom lokalbefolkningen og reindriftsutøverne. De fastboende representerer ennå en betydelig ekstrahjelp i reindriftens høysesonger.

Konfliktene fører til en rekke negative konsekvenser som dårlig helse, nedsatt tillit, tyvslakting, dårlig kvalitet og dårlig økonomi. Dessuten lammer konfliktene reindriftsnæringen slik at det blir vanskelig å få gjenomført endringer. Det å løse konflikter vil enkelte steder være forutsetninger for å gjennomføre forbedringer, og for å utvikle en bærekraftig reindrift.

Her er det framstilt problemer som oppleves som felles problemer. I et tiltaksrettet arbeid må det imidlertid også tas hensyn til de individuelle problemene. Det er behov for et arbeid for å redusere de negative konsekvensene av omstillingsarbeidet. Noen vil mene at en strategi er å beholde flest mulig folk i næringen. Andre vil anbefale at man ser på reindrift som totalreindrift, og at man retter de økonomiske virkemidlene inn mot produktutvikling og kultur, system- og organisasjonsutvikling, intern utdanning (fagbrev) og arbeidsmiljø.

Gjerder, til ergrelse, glede og nytte

Det er uenighet om nytten av gjerder i reindriftsmiljøet. Noen hevder at gjerder er med på å forebygge konflikter, da de gjeter og holder flokkene adskilt, og at gjerder minsker bruken av kjøretøy, og dermed forebygger belastningslidelser. Gjerdeutbygging kan man se på som et nødvendig onde for å kunne tilpasse seg til pengeøkonomi, dvs. at de har rasjonsaliserings- og effektiviseringseffekt. Gjerdene gjør det mulig å tilpasse antallet dyr til beitegrunnlaget. Gjerder gjør det mulig å leve i bygda, og de gjør at små driftsenheter kan opprettholde vaktordninger. Andre hevder at uten gjerder ville det ikke vært mulig å bygge opp så store flokker som nå, at gjerder fører til større slitasje på beitene gjennom tråkkskader fra reinen, og at gjerdene derfor er en del av årsaken til konflikter og belastningslidelser. I en intevjuundersøkelse mente ca. 80 % av de spurte reineierne at reingjerder fører til redusert motorferdsel. Omtrent like mange mente at reingjerder er nødvendig for å redusere sammenblandinger, og for å holde dyr og områder adskilt.

Holdninger til arbeid med arbeidsmiljøet

Vaner, tradisjon, miljø, mannsrollesidealer og akseptering av et høyt risikonivå kan ses som bakenforliggende årsaker til det høye antall skader og sykdommer i næringen. Dette blir sett på som naturlig for å skaffe det daglige utkomme, og aksepteres blant reindriftsfamiliene, i reindriftssamfunnet og innad i reindriftens organer. Innen reindriften har man nok i liten grad satt skille mellom helsevesenets oppgaver og det forebyggende arbeidsmiljøarbeidet, og man har nok ment at helsearbeid, også forebyggende arbeidsmiljøarbeid, hører inn under helsevesenet. I reindriftens organer har det således vært en mangelfull prioritering av dette arbeidet.

10.5 Samfunnsmessige sammenhenger bak utvikling av sykdom

Samfunnsmessige endringer som bakgrunnsfaktorer

Reindriftsnæringen har særlig i løpet av de siste 30 årene vært gjennom store omveltninger. Flere faktorer kan vektlegges i denne prosessen. Det har skjedd en utvikling i reindriften fra naturalhusholdning til pengehusholdning, fra tradisjonell reindrift til en næring med hovedvekt på kjøttproduksjon, fra en situasjon med reindrift som livsform til reindrift som eneyrke, og til en situasjon hvor reindriftssamene må fungere som talsmenn for sin egen næring vis-a-vis interesser i det omkringliggende samfunn. Man har også en situasjon med redsel for økt forurensning og økologiske problemer i reinbeiteområdene. Dessuten ser folk problemer forbundet med å videreføre de kulturelle elementene i reindriften, slik den drives i dag.

Tidligere kunne reindriftsfamiliene opprettholde en selvforsyning ved hjelp av råstoff fra reinen og naturomgivelsene. Som følge av samfunnsutviklingen, faste boplasser i tettsteder og maskinell teknologi har behovet for penger blitt større. Naturalhusholdningspreget er likevel mer fremherskende i reindriftsnæringen enn i andre primærnæringer.

Reindriften har alltid vært omstillingsdyktig, men de samfunnsmessige rammene har endret seg. I tidligere tider var endringer mulig innenfor et organisk system med små selvstyrte enheter ( baiki) bestående som oftest av foreldre og barn og et utvidet driftsfellesskap, siida. Dette gjorde det mulig med hurtige omstillinger for å tilpasse seg til omgivelser, beite, dyr, og natur.

Ved innføring av driftsenhet til mennene i 1976, og den funksjonelle delingen av arbeidet i forbindelse med flytting til tettstedene, falt kvinnene ut av reindriften. De representerte tidligere en fleksibel arbeidskraft, samt at de hadde en oppdemmende rolle for mannskulturen og konflikter.

Innføring av driftsenhet førte til at familiemedlemmer med driftsenhet fikk en annen og høyere posisjon enn familiemedlemmer uten driftsenhet. Disse siste gikk over fra å være likeverdige medlemmer i siidaen til å bli drenger.

Mekaniseringen innen reindriften startet på midten av -60-tallet. Den foregikk meget hurtig, og uten særlige konsekvensvurderinger. Den førte ikke i første omgang til en økning av reinflokkene. Kapitalen ble hentet ut ved at utøverne slaktet mer. Mekaniseringen førte til at tamhetsgraden på dyrene gikk ned, noe som medfører at gjeting med kjøretøy måtte skje i stor fart, spesielt når dyrene springer ut. Mekaniseringen førte også til at mange utøvere begynte å akkumulere gjeld, og måtte ha hjelp fra sosiale ordninger.

Man kan si det slik at reindriftspolitikken siden midten av 1970-tallet har dreid seg om å omstille utøverne fra å være aktører i en total reindrift til å være en produsent av kjøtt. Figur 10.2. viser hva som skjer når reindriftsutøverne går over fra den tradisjonelle reindriftsrollen til produsentrollen. Denne utviklingen har man også sett innen jordbruk og fiske.

Komponenter i prosessen med endringer i reindriftsrollen fra totalreindrift til produksjonsreindrift.

Kilde: (Kilde: Bjørn Tostrup, 1994.)

Et aksellererende tempo og omfang av samfunnsmessige endringer, en utvikling fra gamle til nye driftsformer, fra hushold til pengehusholdning, ny teknologi, ny organisering og lover og regelverk, gjør at endringene foruten å ha hatt kulturelle, sosiale, og stedvise økologiske konsekvenser også har fått helsemessige konsekvenser.

Reindriften har stått overfor en omverden som de forskjellige steder har gitt ulike betingelser for utøvelse av næringen. På 1970-tallet kom konturene av de næringspolitiske målsettinger til uttrykk hos myndighetene, gjennom ulike virkemidler. Gjennom ny reindriftslov, reindriftsavtaler en utbygd administrasjon og forskning, har reindriften fått rammebetingelser som en egen næring, først og fremst i forhold til de statlige myndigheter.

Reindrift er generelt sett arealkrevende — tilpasningen innebærer utnytting av store områder. I den senere tid har vi sett at en enkelt reindriftssiida har måttet forholde seg til mange ulike motparter som representerer forskjellige typer inngrep. Omfanget av slike saker har vist en sterk økning i seinere år, kanskje særlig i de sørligere reinbeiteområder.

De motparter som reindriften står overfor i inngrepssaker, er mange og sterkt forskjellige. De kan omfatte et vidt register fra offentlige statsinstitusjoner (som veivesen, televerket, forsvaret, Statens skogsforvaltning), private bedrifter (som gruveselskaper og kraftlag) og foreninger (som jeger- og fiskerforeninger), samt enkeltpersoner (som i forbindelse med hyttebygging, vinterturisme og jegere i m.m.). Gjennom slike interesser blir som oftest andre instanser innkoblet, som kommuner, fylke, fylkeskommune og Staten. De forskjellige driftsenheter kan ha mer eller mindre sammenfallende interesser. En parts interesser kan dessuten involvere andre grupperinger i samfunnet, som politiske partier, massemedia, etc. En konflikt kan derfor lett utløse andre konflikter.

Et eksempel på slike forhold kan være Natostyrkenes utstrakte bruk av nord-norsk terreng som område for vinterøvelser. Dette er ofte også områder som er reindriftens vinterbeiteområder. Reindriftssiidaens ønske om regulering av øvelsene i forhold til reindriften, kan medføre forhandlinger med befalet, og utløser andre instanser og interesser, som kommunen, reindriftsadministrasjonen, private næringsinteresser, Statens Skoger, politiske partier og presse, m.m..

Det kan være vanskelig for reindriften å forholde seg til enkelte av disse interessene som motpart. F.eks. vinterturismen, med unntak av bestemte foreninger, er uorganisert og utgjør ingen avgrensbar motpart å forholde seg til. Andre interesser er langt sterkere organisert med klarere saksbehandlingsregler. Samtidig opplever reindriften ofte at det står ulike og sterke ressurser bak motparten til å hevde sine interesser overfor reindriften og i forhold til samfunnet ellers. Reindriftens motparter, slik som kommunene, har også har sine problem mht. sysselsetting, kommunal økonomi m.m. For dem framstår reindriften og reindriftssamene mer og mer som en begrensning for å utnytte fjell og beiteområder som ressurser for de fellesinteresser de selv representerer.

Dette er alt trekk ved omgivelsene som reindriftssiidaen blir konfrontert med, og som de ofte må forholde seg til. Dette har medført at reindriften i dag er noe mer enn drift med rein, — det innebærer i stadig økende grad nødvendigheten av å håndtere forholdet til det omkringliggende samfunn, — et samfunn der innflytelse og avgjørelser skjer i et samspill mellom ulike næringer, interesseorganisasjoner og politisk-administrative myndigheter.

Selv om reindriften i dag formelt sett utgjør en høringsinstans, er det forskjellig hvordan ulike instansers saksbehandlingspraksis fungerer i forhold til reindriften. En viktig del av siidaens arbeid blir defor å holde seg informert gjennom selvsyn og presse, om planlagte inngrep i beiteområdene, og å få etablert rutiner på et saksfelt hvor de tidligere ikke har vært tatt med på råd. De samiske og norske miljøer som reindriftssiidaen inngår i, kan gi visse muligheter for støtte i denne situasjonen. Nettverket rundt reindriften er imidlertid svært sjelden involvert som motpart til inntrengerinteresser. Nettverket er derfor ikke alltid like lett å mobilisere — det er siidaen som må ta støyten i de aller fleste saker.

Små reindriftsgrupper har forholdsvis lite muligheter til å øve innflytelse. Det å fungere som en hørings- og utredningsinstans, det å delta på møter og befaringer, det å holde seg orientert om ulike interessers planlagte virksomheter i beiteområdene, er ikke bare arbeidskrevende. Det blir et press alltid selv å måtte følge opp saker som kan ha betydning for den framtidige reindriften i et område. Levedyktig reindrift er i en slik situasjon ikke lenger bare et spørsmål om å skape balanse mellom beite, rein og personell, men også et spørsmål om å kunne manøvrere i forhold til mangfoldet av interessegrupperinger i det omkringliggende lokale, regionale og nasjonale samfunn. For å overleve i en slik situasjon, har enkelte siidaer etablert faste forbindelser med jurist og en egen reindriftskyndig talsmann.

Reindriften er en eksklusiv samisk næring, og såpass spesiell i forhold til andre næringer, at det kan være vanskelig å dra direkte sammenlikninger. Dette medfører at det er få i den norske befolkningen som har erfaringsgrunnlag knyttet til samisk reindrift. Selv om reindriften etterhvert har begynt å delta i beslutningsprosesser på ulike politisk- administrative nivåer oppstår det problemer, spesielt i tilfeller med interessekonflikter. Mangel på felles erfaringsgrunnlag med omgivelsene om reindriften og dens forutsetninger, åpner for misforståelser og høyst ulike fortolkninger av reindriftens situasjon selv når målet er å oppnå kommunikasjon og løsninger på problemer.

Utredningsvirksomhet i forbindelse med virkninger av inngrep i reindriften står overfor vansker, dels fordi det innebærer oversette mellom vidt forskjellige livsformer og erfaringsverdener, dels fordi en skal gjøre et fortolkningsarbeid der reindriftens motparter mangler erfaringsgrunnlag om reindrift. Dette er en situasjon som lett fører til at interessekonflikter også utvikler seg til å bli konflikter om forståelse, eller fortolkning, både av utredningsarbeidet og den informasjon reindriften selv legger frem.

Fra reindriftshold oppleves dette som fortolkninger av reindriftsbeskrivelsene som delvis er misforståelser av faktiske forhold. Det problematiske for reindriften er ikke bare at slike fortolkninger eksisterer, men at de utgjør informasjon og blir presentert som gyldige sannheter overfor allemennheten og i beslutningsprosessen.

Slike interesse- og fortolkningskonflikter, og reindriftens aktive informasjonsarbeid, har ikke bare ført til en tilspissing av konflikten på lokalt og regionalt plan. Vi kan også se hvordan forståelsen til reindriftens motparter kan gi grunnlag for andre til å gjøre videre fortolkninger, samt å sette reindriften innenfor en større samfunnskontekst. Som følge av økende press utenfra, har reindriftssamene blitt nødt til å forsvare sine interesser mer aktivt. Situasjonen blir vanskeliggjort ved at mange av reindriftens problemer ikke lenger kan løses ved pengeerstatninger eller ved andre former for kompensasjon.

For reindriftssamene kan forsvar av deres næringsmessige og kulturelle interesser virke fåfengt, og som et arbeid som slår tilbake på dem selv. De kan oppleve at de interessekonflikter og den fortolkning av både reindriften og næringens forhold til det øvrige samfunnet ikke bare reiser tvil om reindriftens troverdighet, men framstiller den som en trussel mot folkeflertallet og folks levevilkår.

Vi vet idag at myndighetenes håndtering av Tsjernobyl- ulykken resulterte i stor grad av mistillit til myndighetene, og en følelse av avmakt og depresjon blant reindriftssamer. Utrykk som kulturell depresjon er brukt om disse reaksjonene. Dette må også ses i forhold til at mange av reindriftssamene følte at de var i en konfliktpreget og presset situasjon allerede før ulykken. Etter ulykken satte de i større utstrekning spørsmålstegn ved mulighetene for overføring av de reindrifssamiske kulturelle verdier til neste generasjon.

Organisasjonsmessige forklaringer på utviklingen av helseplager

I de senere år har man blitt mer oppmerksom på sammenhengen mellom organisasjon, ledelse og utvikling av uhelse. En rekke samfunnsforskere har bidratt til å forklare hvordan forskjellige faktorer kan være med på å påvirke trivselsmessige forhold og bidra til motivasjon, effektivitet og bedre økonomi i en organisasjon eller institusjon. Dette kan være faktorer som bedriftskultur, lederes menneskesyn, og motivene bak organisasjoners og institusjoners opprettelse, samt hvilke konsekvenser bedriftskulturen kan ha for menneskene i organisasjonene, og deres fysiske og psykiske helse.

Forvaltningen av reindriften er hierarkisk oppbygd, og styrt av lover for forvaltning av beiteland og allmenning. Forhandlinger danner grunnlag for reindriftspolitikken. En sterk regelstyring gjør at folk på grunnplanet i næringen føler at de ikke har noen kontroll med sin egen utvikling. Næringen må sies å være styrt av enkelte faggrupper som rekrutterer til egne rekker. Disse utøver en form for kontroll gjennom prioritering av forsknings- og utredningsområder, tildeling av forskningsmidler, etc. De har også veilederfunksjon overfor reindriftsforvaltningen, og kan være med på å påvirke politiske strategivalg. Dette har medvirket til at områder som kvalitetssikring, organisasjonsutvikling, ledelsesskolering og helse- miljø- og sikkerhet ikke er blitt prioritert.

Den sterke graden av regelstyring gjør at utøverne på grunnplanet ikke har noen følelse av medbestemmelse og kontroll med utviklingen. Avgjørelser tas ikke på lavest mulige nivå. En kjent samfunnsmessig mekaniske er at dersom folk ikke får være med på å ta avgjørelser, så vil de heller ikke føle ansvar for gjennomføringen. Hvis de så skal overta ansvaret, så vil de ofte ikke ha det. Dette kommer til syne i dagens reindrift ved at en del av utøverne er av den oppfatning at andre må rydde opp. Et spørsmål er således hvordan man skal lykkes i å føre ansvaret tilbake, slik at grunnplanet i næringen føler at det er konstruktivt å engasjere seg i sin egen framtid. Et organisasjonsteoretisk bidrag kan være å analysere hvordan organisasjonen (reindriftsforvaltningen) mister evnen til å lære, ved at det er lite rom for å sette spørsmål ved hensiktsmessigheten av lover og regler, og ingen setter seg opp mot lover og politiske vedtak, og hvordan organisasjonen kan utvikles inn i et annet. Det er også behov for å analysere fordelingen av roller mellom byråkratiske nivåer og mellom ledelseshierarki og stabsfunksjoner.

Sosioøkonomiske forskjeller som årsak til utvikling av sykdom

Sosioøkonomiske forskjeller vil si forskjeller mellom grupper ut fra utdanning, yrke og inntekt. Forskere har vist at der hvor det er ulikheter mellom sosioøkonomiske grupper, har man også ulikheter innen helsetilstanden. Reindriftsutøvere har relativt lav inntekt sett i forhold til den øvrige befolkning i Finnmark, og driftsutgiftene belaster økonomien meget sterkt. Over 60 % av inntekten går til driftskostnader. For å spe på inntekten, har kvinnene derfor tatt seg arbeid utenfor næringen, og representerer ikke den fleksible arbeidskraften i næringen som tidligere. Dette øker arbeidsbelastningen for mennene. Kunnskap anses for viktig for å utjamne inntektsforskjeller og få til bedringer i helsetilstanden.Reindriftsutøverne har relativt liten formell kompetanse og skolegang. En har i liten grad innen næringen vært opptatt av tap på mennesker som sykdom, ineffektivet, livskvalitet etc, for å bedre de økonomiske forholdene.

10.6 Utvalgets vurderinger og forslag til tiltak

Hovedmål: Et bedre arbeidsmiljø i reindriftsnæringen

Ifølge arbeidsmiljørapporter og undersøkelser foretatt i Sverige, Finland og Norge, er det rapportert om et høyt antall belastningslidelser, spesielt rygg, skuldre, nakke og armer. Andre fysiske helseplager som nevnes er hvite fingre, plager med luftveiene og øyenplager. Plagene stiger med økende alder. Reindriftsutøverne har trolig det høyeste bequerellinnhold i blodet, og de er sterkt utsatt for tungmetaller, sammenlignet med den øvrige befolkningen. Videre rapporteres det om fysiske arbeidsmiljøfaktorer som støy, støv, vibrasjoner og slag. Det er også mangel på hygieniske arbeidsmiljøfaktorer under arbeidet med reinen, spesielt under feltslakting og skillearbeid.

Mange reineiere gir uttrykk for at de ser få framtidsutsikter i næringen, og vil ikke anbefale reindriftsyrket til sine barn. Mange kunne tenke seg å avvikle. De føler at de selv i liten grad kan påvirke dagens reindriftspolitikk. Konflikter og manglende samarbeid i næringen skaper psykisk og fysisk stress. Utøverne peker bl.a. på at deres muligheter for selvbestemmelse begrenses av organisasjonsmessige forhold, dårlig ledelse, regelstyringssystemer, periodevis arbeidspress, dårlig økonomi, hyppige konflikter og dårlig samarbeid.

Flere har pekt på at ved å klargjøre og løse enkle årsaks- virkningssammenhenger, vil en være i stand til å rette opp og løse noen enkeltproblemer som kan redusere flere årsaksforhold i næringen. Følgende diagram kan illustrere noen av årsakssammenhengene:

Årsakssammenhenger som fører fram til helseplager i reindriften.

Kilde: (Kilde: Bjørn Tostrup, 1994.)

Årsaks-virkningsdiagrammet viser noen av årsaksammenhengene. Ved å løse en av arbeidsmiljøfaktorene, vil en oppnå resultater på flere områder. Dersom farten senkes under kjøring med 4-hjulsmotorsykkel, vil en unngå vibrasjoner og slag. Det reduserer lidelser i rygg, nakke og armer, ulykker og reparasjon av kjøretøy. Dette reduseres igjen økonomiske tap på grunn av sykdom og tap på maskiner. Man ser at det er mye av de samme årsakene som fører til ulykker og til sykdom. Ved de såkalte samsykdommer og psykosomatiske lidelser, hvor sammenhengen mellom de fysiske og psykiske plagene er flytende, ser man at disse står i et innbyrdes forhold, mange ganger med en synergistisk effekt. De multisektorielle faktorene bidrar imidlertid til å gi en mer utvidet forståelse av begrepet helse, og er et nødvendig bidrag til et helhetssyn på årsakssammenhengene.