9 Habilitering og rehabilitering

9.1 Innledning

Med Stortingets behandling av St. meld. nr. 41 (1987—88) Helsepolitikken mot år 2000 er det fastslått at medisinsk rehabilitering skal være ett av satsingsområdene i helsepolitikken i 1990-årene. I St. meld. nr. 36 (1989—90) Røynsler med lova om helsetenesta i kommunane er det påpekt behovet for veiledning på dette området. Flere av delmålene i Verdens Helseorganisasjons overordnede helsepolitiske målsetting har direkte relevans til medisinsk rehabilitering. Det gjelder funksjonshemmedes muligheter til å leve et tilfredsstillende liv, og organisering, sammenheng og brukermedvirkning i tjenestetilbudet til funksjonshemmede.

Rehabilitering er ennå et forholdsvis nytt virksomhetsområde, og omfatter mange sektorer og forvaltningsnivåer. Det er dessuten store variasjoner mellom de forskjellige fylker og kommuner i Norge når det gjelder organisering og ressurser knyttet til slik virksomhet.

Utvalget har her valgt å gjennomgå de mål og anbefalinger som settes fra Sosialdepartementet for rehabiliteringsarbeidet på de forskjellige nivåer, og å se dette i sammenheng med det vi vet om samiske pasienter og klienter og deres behov.

9.2 Habilitering og rehabilitering. En felles definisjon

Helsedirektoratet har utarbeidet en felles definisjon på habilitering og rehabilitering. Den lyder: Medisinsk (re)habilitering kan defineres som helsetjenestens planmessige arbeid for at den som er funksjonshemmet på grunn av sykdom, skade eller medfødt lyte skal gjenvinne, bevare eller utvikle funksjonsevnen og/eller mestringsevnen med sikte på størst mulig grad av selvstendighet og livskvalitet på egne premissser.

Den egentlige betydningen av ordet rehabilitering kan uttrykkes som gjeninnsetting i verdighet. Det innebærer i praksis en prosess hvor den enkelte blir habil, dvs. blir istand til å mestre tilsvarende oppgaver som tidligere, eller nye oppgaver på en tilfredsstillende måte.

Forskjellen på rehabilitering og habilitering er om det dreier seg om medfødte eller ervervede funksjonshemminger. Derfor er ofte habilitering noe upresist blitt brukt i forhold til barn, og rehabilitering i forhold til voksne. I denne framstillling vil begrepet rehabilitering også omfatte habilitering, dvs. tiltak både overfor barn og voksne, og det vil omfatte fysisk så vel som psykisk rehabilitering.

Rehabiliteringsbegrepet henspeiler på forholdet mellom individ og samfunn, og reflekterer det element av livskvalitet som alltid må knyttes til mål og midler i rehabiliteringsprosessen. Grunnleggende er forståelsen av rehabilitering som prosess, og som en egen virksomhet på tvers av etablerte fag- og sektorgrenser.

St. meld. nr. 23 (1977 -78) Funksjonshemmede i samfunnet definerer funksjonshemmet slik: Funksjonshemmet er den som på grunn av varig sykdom, skade eller fysisk lyte, eller på grunn av avvik av sosial art, er vesentlig hemmet i sin praktiske livsførsel i forhold til det samfunn som omgir ham. Dette kan gjelde utdanning, yrkesvalg og yrke, fysisk og kulturell aktvitet. Funksjonstap kan altså være mentale, fysiske eller sosiale, kortvarige eller langvarige, og eksistere i forskjellige grader. Enkelte vil ha behov for rehabiliteringstiltak hele livet. For disse er det viktig med kontinuitet i tilbudet fra barn til voksen alder.

Rehabilitering blir en prosess med tiltak der den funksjonshemmede står i sentrum. Målet blir å gjenvinne og bevare den funsjonshemmedes eksisterende funksjoner, evt. å bremse en negativ utvikling, eller å utvikle nye funksjoner. Det innebærer også å bygge opp et sosialt kontaktnett såvel som å arbeide for bedring av den sosiale funksjonsevnen. Dette forutsetter kjennskap til den funksjonshemmedes kulturelle verdier, livssituasjon og sosiale miljø. I samiske distrikter er det ingen selvfølge at helse- og sosialarbeidere har denne kunnskapen. For å virkeliggjøre en målsetting om å bevare funksjonsevnen med sikte på selvstendighet og livskvalitet på egne premisser også for samer, så må rehabiliteringsprosessen også bygge inn kunnskap om og hensyn til folks kulturelle og språklige forhold.

Slik det her er definert omfatter funksjonshemming også samiske klienter som føler at de språklig og identitetsmessig faller mellom flere kulturer, som har utviklet en dårlig sjølfølelse, og som ikke føler seg som fullverdige deltakere verken i det samiske eller i det norske samfunnet. Dette kan man kalle sosial funksjonshemming, og det er vanskelig å forholde seg til dette som sosialarbeider eller behandler uten å kjenne samekulturens bakgrunn i det aktuelle området. Denne gruppen sosialt vanskeligstilte klienter kan utvikle både fysisk og psykisk skade, og de må behandles ut fra kunnskap om årsakene til skadene både innen medisinsk og yrkesrettet rehabilitering. Uten kulturkunnskap vil det være vanskelig å finne en diagnose eller lage et rehabiliteringsopplegg som fungerer for denne gruppen.

9.3 Om prinsipper i organiseringen av rehabiliteringsprosessen rundt den enkelte bruker

Funksjonshemming blir ofte definert i forhold til de kroppslige og fysiske skader en person er påført. Dette begrenset rehabiliteringsmulighetene til arbeid med ren funksjonsforbedring. En deltagelsesbasert forståelse av rehabilitering går ut over dette, og innebærer en mer omfattende rehabiliteringsprosess.

Kjernen i opplevelsen av å være funksjonhemmet er at vedkommende ikke kan fortsette å leve det livet han eller hun har levet. Funksjonshemmingen er for den funsjonshemmede summen av alle de praktiske problemene han eller hun møter i sitt forsøk på å leve det livet som vedkommende ønsker å leve.

Det å være funksjonshemmet er å bli satt utenfor deltakelse i livssammenhenger som anses som viktige av den funksjonshemmede selv, og i det samfunnet vedkommende lever i. Som følge av funksjonshemmingen oppstår problemer som i praksis resulterer i manglende samsvar mellom personens funksjonsevne og funksjonskravene i miljøet.

En deltakelsesbasert definisjon av funksjonshemming utgår fra dette. Ifølge en slik forståelse er en funksjonshemming prinsipielt sett summen av de aktivitetsproblemer som oppstår som resultat av et misforhold mellom forutsetninger og krav på områder som personen er interessert i å delta i. Slik sett er det klart at funksjonshemmingen kan reduseres gjennom en bedring av forutsetningene såvel som gjennom en tilpasning av kravene.

Forutsetningene for deltakelse i en aktivitet er at personen har kompetanse for aktiviteten, og at vedkommende har mulighet og interesse for den. En funksjonshemming forrykker forholdet mellom kompetanse og mulighet slik at det oppstår deltakelsesproblemer. Kompetansen er gitt ved den funksjonsevnen personen har. Mulighetene er gitt ved de funksjonskrav som er bygget inn i naturgitte og menneskeskapte miljøer og systemer. En slik forståelse av rehabilitering er iferd med å bli innarbeidet i arbeidet med funksjonshemmede. Den innebærer en forståelse av rehabilitering som en kontinuerlig prosess på tvers av faggrenser, og kan brukes i forhold til både fysiske og psykiske funksjonshemminger. Rehabiliteringsmål må settes ut fra kunnskap om den funksjonshemmede, og det samfunnet vedkommende skal leve i.

Utredning av rehabiliteringsmål for den enkelte er viktig i rehabiliteringsplanleggingen. Rehabiliteringsmålene må i størst mulig grad knyttes til personens egne ønsker, og dreier seg således om valg av livsverdier. I denne prosessen er kommunikasjon og samarbeid med den funksjonshemmede og de pårørende og kjennskap til dennes kultur og sosiale miljø svært viktig for fagapparatet. Ellers vil rehabiliteringen kunne innebære at fagpersoner foretar valg på klientens eller pasientens vegne, noe som kan sies å innebære en form for umyndiggjøring av de funksjonshemmede. Man må derfor utvikle betingelser og arbeidsrutiner som sikrer den funksjonshemmede deltakelse i rehabiliteringsoppleggget. Betydningen av dette må særlig understrekes der fagfolk og den funksjonshemmede har forskjellig språklig og kulturell bakgrunn, og hvor det kan være vanskelig å finne en kommunikasjonsform og legge til rette for et rehabiliteringsopplegg som fungerer. Dette er også vanskelig fordi den funksjonshemmede kan reagere ved å ville avstå fra hjelp.

Det har vist seg at folk ikke uten videre greier å gjøre rede for sine basalønsker. Det dreier seg om å formulere nye livsmål innenfor nye rammer, å avklare egentlige ønsker i forhold til arbeid, osv. Utredning av rehabiliteringsbehov må bygge på en gjennomgående kartlegging av basalbehov sett i forhold til praktiske muligheter. Den funksjonshemmede og hjelpeapparatet må sammen foreta realistiske valg i forhold til dette. Det forutsetter at hjelpeapparatet kjenner den funksjonshemmedes sosiale og kulturelle miljø. Den funksjonshemmede bør få et realistisk forhold til ønsker og livsmuligheter. I denne sammenheng kan virkningene av enkelttiltak gjerne prøves ut i praksis. En skikkelig kartlegging legger til rette for en rehabiliteringsplanlegging med sikte på yrkesmessig attføring.

Der rehabiliteringsprosessen ikke bygger på reelle ønsker, vil den funksjonshemmede være mindre kompetent til å mestre hverdagsproblemene, og til å foreta realistiske valg for fremtiden. Det vil være større sjanse for både ufrivillig sosial isolasjon, og avhengighet av andre mennesker. Redusert selvhjulpenhet vil sette den funksjonshemmede i en mottakerrolle med små muligheter for gjenytelser. Det er vel de færreste som kan leve i takknemlighet uten å måtte redusere sitt selvbilde nedover. Dette gjelder kanskje særlig der klienter og pasienter i utgangspunktet har barrierer i forhold til hjelpeapparatet. Et redusert selvbilde gjør en prosess med etablering og opprettholdelse av et positivt selvbilde enda viktigere.

En rehabiliteringsprosess for den enkelte kan strekke seg over flere faser, og vil ofte kreve innsats av fagfolk på flere nivåer både i og utenfor helsetjenesten. Dette forutsetter et organsiert samarbeid på tvers av forvaltningsnivåer og sektorgrenser. I ulike faser av rehabiliteringsprosessen legges det vekt på forskjellige ledd i prosessen. Det er derfor av avgjørende betydning at det utarbeides en rehabiliteringsplan som tar sikte på å nå de oppsatte rehabiliteringsmålene. I planen må ansvar for de ulike tiltak plasseres, likeledes koordineringsansvar og ansvar for oppfølging og evaluering. Sammensetningen av fagpersonell vil variere med den enkelte rehabiliteringssak.

En generell regel må være at den funksjonshemmede skal sikres et gjennomarbeidet og realistisk forhold til sine rettigheter og plikter, at han får et grundig kjennskap til sin funksjonshemming gjennom problemkartlegging, funksjonsundersøkelser og kunnskap om og utprøving av aktuelle hjelpetiltak. Hjelpeapparatet skal dessuten se til at rehabiliteringen fungerer i praksis og over tid. Dette innebærer også å utprøve muligheter for arbeid som alternativ framfor trygd.

Fagapparatets oppgaver innebærer å sikre rammebetingelser for sosial kontakt, å sikre personens humanitære og kulturelle rettigheter, og å sikre retten til egenkontroll i rehabiliteringsarbeidet. Det vil i praksis være individuelt hvordan dette skal håndteres. I samiske områder må fagapparatet i særlig grad innrette sin virksomhet med sikte på å sikre deltagelse i rehabiliteringsprosessen. Dette innebærer å være bevisst mulighetene for barrierer i samhandlingen mellom klient/pasient og hjelpeappratet, og å utvikle strategier for å motvirke disse, å bygge opp sin egen kompetanse i samisk språk og kultur med sikte på å utvikle et rehabiliteringsopplegg som er funksjonelt for den funksjonshemmede.

Jo sterkere grad av egenkontroll og deltagelse som legges inn i rehabiliteringsopplegget, jo mer vil man motvirke utviklingen av en funksjonshemmet identitet. Av den følger ofte et fenomen som fremtrer som arbeidsvegring, og som ofte egentlig dreier seg om manglende innsikt i egne ressurser og i dårlige muligheter for tilrettelegging av arbeidsforhold. Det har lenge vært et tema for diskusjon at attføringstjenesten, trygdelovgivningen og arbeidsmarkedspolitikken er lagt dårlig til rette for at funksjonshemmede skal kunne ta arbeid f.eks. ved å kombinere trygdeytelser og lønnsarbeid. Det ville bl.a. kunne gjøre det lettere for funksjonshemmede å leve i pakt med samfunnets plikter, rettigheter og sosiale konvensjoner. Funksjonshemmedes likeverdige rettigheter og plikter er også understreket i lovgivningen. Dette gjelder skole-, helse-, trygde- og arbeidslovgivningen, der integrering og sosial deltakelse er overordnede målsettinger, og er særlig uttrykt i St.meld. nr. 23 (1977—78) Funksjonshemmede i samfunnet.Yrkesmessig attføring eller rehabilitering innebærer generell arbeidstrening kombinert med utvelgelsen av arbeidsplasser som er tilpasset behovet for arbeidstrening.

Individets mål er å mestre nødvendige og relevante funksjoner. Samfunnets mål er å redusere konsekvensene av funksjonshemming, bl.a. å redusere antallet langtidssykemeldte og tallet på uføretrygdede. Det er rehabiliteringsgevinster å hente fra en praktisk tilrettelegging av forholdene både på arbeidsplassen og i dagliglivet. Et godt rehabiliteringstilbud vil også redusere utgifter for helse- og sosialetaten. I den grad rehabilitering tar sikte på å unngå forventede negative konsekvenser av funksjonshemmingen, så er rehabiliteringsarbeidet også forebyggende.

En god rehabiliteringsprosess er avhengig av et godt samarbeid mellom forskjellige sektorer og nivåer. Tiltakskjedeprinsippet er innført i rehabiliteringsarbeidet. En tiltakskjede er serien av tiltak overfor den enkelte bruker fra rehabiliteringsbehovet oppstår, og så lenge det behov for oppfølgingstiltak fra helsevesenet og andre instanser. Det involverer både kommune- fylkes- og regionnivået i prosessen, og skal sikre samordning av tiltakene og flyt i informasjonen mellom de forskjellige nivåer.

9.4 Kulturbetingede begrensninger i rehabiliteringsprosessen. Et eksempel

I samiske områder har man gjort endel erfaringer med hvordan rehabiliteringsprosessen fungerer for forskjellige grupper av samiske funksjonshemmede. Det er ikke mye av disse erfaringene som er summert opp og nedfelt skriftlig, men det er holdepunkter for å si at sosiale og kulturbetingede forhold kan være avgjørende for forløpet av en rehabiliteringsprosess.

En studentoppgave (case-study) tar for seg hvordan rehabiliteringsprosessen har fungert for noen samiskspråklige familier med funksjonshemmede barn. Den viser at manglende språklig og kulturell kunnskap hos fagpersonell kan virke begrensende på rehabiliteringsprosessen. Undersøkelsen prøver å si noe om hvordan språklige og kulturelle forskjeller kan ha innvirket på samarbeidet om barna, og fokuserer på betydningen av kommunikasjon og språklige og kulturelle forhold i habiliteringsprosessen, med særlig vekt på kommunikasjon i fysioterapibehandlingen.

Det ble avdekket barrierer i samhandlingen mellom de samiske familiene og det norske helsevesenet. Barna hadde fått behandling hos norsktalende fysioterapeuter, og foreldrene hadde kommunisert med helsevesenet på norsk. Dette hadde gjort at informasjonen ikke alltid ble forstått, og at det oppsto misforståelser. Foreldrene hadde ikke forstått all informasjon, og hva som ble forventet av dem. Selv om de syntes at de ikke hadde fått tilfredsstillende informasjon om sine funksjonshemmede barn, hadde de vanskeligheter med å ta kontakt med helsevesenet. Familiene hadde ikke vært klar over at de kunne ha innvirkning på fysioterapibehandlingen. De mente at de hadde fått for lite informasjon, og at de ikke var blitt delaktig verken i behandlingsopplegg eller oppfølging. De hadde fortsatt en mengde ubesvarte spørsmål angående diagnose, barnets funksjonsforstyrrelse og forløp, rettigheter og veiledning. Språkproblemer hadde en sterk innvirkning på kommunikasjonen mellom familiene og terpeutene. Foreldrene ga uttrykk for fortvilelse, når de tenkte på at en annen opptrening og behandling av barna fra de var små, kunne bidratt til en bedre funksjon i dag. Med god veiledning, informasjon og oppfølging ønsket de også selv å gjøre en innsats for sine barn: Sikkert kunne vi ha deltatt i behandlingen, hvis vi hadde visst hva og hvordan vi skulle gjøre det.

For noen av barna hadde det vært avbrudd i fysioterapi behandlingen. Ikke alle foreldrene visste hvorfor fysioterapi-behandlingen for deres funksjonshemmede barn var blitt avbrutt, eller hvorfor det var dårlig kontinuitet i oppfølgingen av treningsoppleggene. Dette må ses i forhold til en generell dårlig fysioterapidekning i kommunene, og særlig mangel på fysioterapeuter som jobber med barn. Det viste seg imidlertid at i flere tilfeller hadde årsakene vært språkproblemer og kommunikasjonssvikt mellom barn og terapeut. Grunnene til dette kan være flere, men man kan ikke se bort fra at norsktalende fysioterapeuter kan være tilbøyelig til å distansere seg fra behandlingen når kommunikasjonsproblemene med barna og familiene blir for omfattende. I fysioterapien er anamnesen, eller sykehistorien, en viktig del av behandlingen. Den varer så lenge behandlingen pågår ved at terapeuten er avhengig av stadig ny informasjon gjennom verbal og nonverbal kommunikasjon.

Familiene hadde også hatt opphold på institusjoner utenfor kommunen. Et par foreldre ga uttrykk for at de visste lite om hvorfor de var på disse institusjonene, og hva som skulle skje der, selv om de stolte på at det var bra for barna. Foreldre opplevde det også som problematisk at de måtte reise ut av kommunen. Særlig for aleneforsørgerne var dette vanskelig. Å reise bort sammen med barnet innebar både praktiske vanskeligheter og problemer knyttet til at det funksjonshemmede barnet ble tatt ut av sitt vante miljø. En av respondentene fortalte at barnet ble helt umulig når bare norsktalende var til stede. Barnet var vant til at det kun ble snakket samisk til daglig, og reagerte med å protestere på alt. Det kunne også være et problem å få barna til å spise den maten som var laget på institusjonen. Noen hadde også problemer med å dekke oppholdet for den fysioterapeuten som var med, og som derfor måtte reise hjem etter noen få dager.

Språklige og kulturelle forskjeller kan således ha stor innvirkning på fysioterapibehandlingen for funksjonshemmede barn, og for familienes møte med helsevesenet. Likeledes kan de samme forskjeller føre til omfattende problemer når samisktalende funksjonshemmede barn blir sendt til behandlingsopphold utenfor kommunen hvor det ikke er samisk språk- og kulturkompetanse.

Eksemplet illustrerer at kulturelle forskjeller krever ekstra tid til observasjon og samspill med barna, til informasjon og samtaler, og til tolking av samhandlingsprosessen. Det å ta seg tid er vanskelig både for fysioterapeuter og andre i arbeidssituasjonen, men eksempler som dette formidler at det er nødvendig. Bedre arbeidsbetingelser med bedre tid og økt kjennskap til samisk språk og kultur hos fagpersonell i samiske områder kan lette samhandlingen, og gi de samiske funksjonshemmede større muligheter til egenkontroll i rehabiliteringsprosessen.

9.5 Rehabilitering i kommunehelsetjenesten

Lov om helsetjenesten i kommunene av 19. november 1982, §1—3 pålegger kommunene å organisere og drive medisinsk rehabilitering som en av sine hovedoppgaver på linje med kommunehelsetjenestens øvrige oppgaver. Kommunen har basisansvar for medisinsk rehabilitering, selv om rehabiliteringsarbeidet i kommunene varierer med både med hensyn til ressurser og organisering.

Rehabilitering i kommunehelsetjenesten er preget av at prosessen i hovedsak foregår i og er knyttet til folks hjemmetilværelse og dagligliv. De fleste instanser i kommunens helse- og sosialtjeneste møter personer med rehabiliteringsbehov, og er på ulike måter engasjert i rehabiliteringsarbeidet. Flere faggrupper og etater må involveres, og samarbeid og samordning må organiseres. Kommunehelsetjenesten har som oppgave å være pådriver og koordinator i rehabiliteringsprosessen. Organiseringen av rehabiliteringsvirksomheten i kommunene foregår på to nivåer. Det dreier seg om organisering av arbeidet med rehabilitering i selve kommunehelsetjenesten, og om organisering av rehabiliteringsprosessen rundt den enkelte bruker.

Kommunene har som oppgave å identifisere behov for medisinsk rehabilitering. Det innebærer å identifisere og følge opp personer med skade eller sykdom som kan føre til funksjonshemming, og å planlegge og gjennomføre nødvendige tiltak for disse. Det kan være å finne fram til tiltak av miljømessig og teknisk karakter som kan forebygge problemer, slik som tilrettelegging av bolig, og gjøre livssituasjonen lettest mulig for den funksjonshemmede. Det vil si ansvar for å prioritere ressurser, plassere ansvar og tilrettelegge for tverrfaglig samarbeid innen kommunen og mellom forvaltningsnivåene, samt å koordinere tiltak og sørge for kontinuitet i det medisinske rehabiliteringsopplegget. Dette innebærer et grunnleggende ansvar for hele rehabiliteringsprosessen. Det forutsetter en bred kunnskap om og forståelse for den funksjonshemmedes situasjon, som også inkluderer lokale kulturelle og sosiale konvensjoner, ikke minst der rehabiliteringen skal omfatte bedring av den sosiale funksjonsevnen og oppbygging av et sosialt kontaktnett. Et annet viktig element er oppfølging og kontinuitet over tid. Dette er spesielt viktig i livsfaseovergangene, slik som overgang fra skole til yrkesliv, eller fra foreldrehjem eller institusjon til egen bolig. En godt organisert rehabiliteringstjeneste bør sikre at potensielle brukere blir oppfanget av systemet på et tidlig tidspunkt, og at brukere som mottar tilbud fra flere faggrupper, etater og nivåer i helsetjenesten får samordnet disse tilbudene med tanke på felles mål og fordeling av ansvar og oppgaver.

I de kommuner som hører inn under forvaltningsområdet for Samelovens språkregler må det arbeides for å gjenomføre den likestilling mellom samisk og norsk språk som følger av Samelovens kapittel 3, og som særlig er uttrykt i §3—3 Rett til svar på samisk og §3—5 Utvidet rett til bruk av samisk i helse- og sosialsektoren. Hovedformålet her er å sikre forståelse i samhandlingssituasjonen mellom helse- og sosialvesenet og den samiske pasient og klient, og er i utgangspunktet tenkt som minimumsrettigheter for samisktalende. Bestemmelsen i §3—5 om å ivareta egne interesser, bør også omfatte informasjon på samisk til pårørende. Dette støttes også av legelovens informasjonsbestemmelser. Det følger av Sameloven at også kommuner utenom språklovens forvaltningsområde bør ta hensyn til samisk språk- og kulturbakgrunn på en slik måte at samhandlingssituasjonen sikres, og rehabiliteringsarbeidet kan drives på en forsvarlig måte, slik det pålegges gjennom Lov om helsetjenesten i kommunen.

Ansvaret for at det finnes et medisinsk rehabiliteringstilbud i kommunen, ligger hos helse- og sosialetaten. Ansvaret kan delegeres til en av etatene eller knyttes opp til spesifiserte stillinger, f.eks. kommunelegen, i tråd med lov om helsetjenesten i kommunen. Oppgaver innen medisinsk rehabilitering i kommunen vil ha karakter av samordning. Det vil bl.a. være å motta henvendelser, registrere og vurdere behov, sørge for at det organiseres tilbud til den enkelte bruker, utarbeide planer for medisinsk rehabilitering, forestå kompetanseutvikling og opplæring, være kontaktinstans for 2. og 3. linjetjenesten, og ha budsjettansvar.

Kommunenes rehabiliteringsarbeid organiseres på mange måter. Noen kommuner velger å utvikle tverrfaglig team etter mønster av fylkeskommunene, bestående av de fagpersoner som arbeider med rehabilitering i kommunen. De har ofte en fast kjerne, og suppleres med annet fagpersonell etter behov. Teamet må kunne gi råd i enkeltsaker og bistå i vurdering av rehabiliterings-potensiale, utarbeidelse av rehabiliteringsplan for enkeltklienter og henvisning til andrelinjetjenesten ved behov. For brukere med behov for tverrfaglige tiltak over tid, kan det være aktuelt å opprette ansvarsgruppe bestående av de fagpersoner som har mest behandlingskontakt med brukeren, i tillegg til brukeren selv og pårørende. Brukere med sammensatte behov og behov for tilbud fra flere etater og nivåer i og utenfor helsetjenesten, bør få tilbud om en kontaktperson. Kontaktpersonen skal fungere som et kontaktledd mellom brukeren og behandlingsapparatet. Flere forhold bestemmer utviklingen av kommunenes rehabiliteringstjeneste. Det er geografi, kommunestørrelse, intern organisering av tjenestene, og personellsituasjonen.

Leger, sykepleiere og fysioterapeuter utgjør ifølge lov om helsetjenesten i kommunene basispersonellet i kommunehelsetjenesten. I rehabilitering er det stort behov også for andre faggruppers kompetanse og tjenester. Særlig fysioterapeuter og ergoterapeuter er yrkesgrupper som har funksjonsvurdering, trening og rehabilitering som viktige elementer i sin virksomhet. Fysioterapeuter og ergoterapeuter er knappe ressurser i flere kommuner. Flere steder praktiseres interkommunalt samarbeid for bedre bruk av ressurser.

Etter lov om helsetjenesten i kommunene §6—1 har alle kommuner plikt til å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av helsepersonell. Dette gjelder også innen rehabilitering. Hver yrkesgruppe må gis mulighet til å oppdatere sin fagkunnskap på sine spesialområder, enten i form av opplæring internt og med flere faggrupper sammen, eller i form av kurs, møter, seminar, eller i samarbeid om konkrete kasus. Hver yrkesgruppe må være oppdatert på sine felter, og det må tilstrebes en felles basiskunnskap for å lette samarbeidet i rehabiliteringen. Den etaten som har ansvar for å organisere rehabiliteringsarbeidet i kommunen må gis muligheter til å veilede andre deler av kommunehelsetjenesten. De tverrfaglige rehabiliteringsteam på fylkesnivå skal blant annet ha ansvar for å gi råd og bistå med kunnskapsutvikling i kommunehelsetjenesten. Supplerende fagkunnskap kan også hentes hos andre etater i kommunen.

9.6 Eksempel på behov i 1. linjetjenesten i et fylke med samisk befolkning

Våren 1992 ble det foretatt en spørreundersøkelse i kommuner i Finnmark med samisk befolkning om behovet for bistand fra spesialisthelsetjenesten i arbeidet med funksjonshemmede. Instansene som ble kontaktet var PP-kontorene, sosialkontorene, helsesøstrene og koordinatorer i arbeidet med funksjonshemmede. Selv om de fleste samer bor i Finnmark, så kan resultatene være symptomatisk for behov hos 1. linjetjenesten også i andre fylker med samisk befolkning.

Undersøkelsen viste at 1. linjetjenesten opplevde at de hadde behov for bistand i klientsaker, og hadde klienter de ønsket å henvise eller hadde henvist. Instansene ønsket særlig å bruke spesialisthelsetjenesten i forhold til diagnostiserings- og utredningsoppgaver, i arbeidet med psykisk utviklingshemmede med utagering og psykiske problemer, samt krisearbeid i familier med funksjonshemmede. Samtlige instanser mente de hadde behov for direkte veiledning i saker de arbeidet med. De opplevde sakene som tunge, og mange følte seg usikre og for lite kompetente.

De følte stort behov for kompetanseoppbygging i form av opplæring i bl.a.:

• målrettet miljøarbeid

• funksjonshemmedes særskilte behov

• hvordan arbeide med psykisk utviklingshemmede med psykiske problemer

• holdningsbearbeiding i forhold til skole/barnehage

• familiearbeid i forhold til familier med funksjonshemmede

• autisme

• atferdsterapi som metode, samt andre metoder

• rettssikkerhet

• barn med sansedefekter.

Man mente det var behov både for grunnkurs for nytt personale og videregående kurs for de som allerede haddde erfaring og kunnskaper. Man ønsket både større fylkesvise eller regionale kurs, og mindre lokale kurs. Det siste ble vurdert som spesielt viktig og hensiktsmessig.

Samtlige instanser understreket nødvendigheten av en habiliteringstjeneste med kompetanse i samisk språk og kultur. De opplevde at de eksisterende teamene ikke kunne ivareta dette. Flere hadde vansker med å bruke dem i forhold til samisktalende familier. De mente at samiskspråklige fagfolk var en viktig ressurs bl.a. fordi bruk av språket og kunnskap om kulturen ga trygghet og skapte tillit hos familier som ofte følte seg lite ivaretatt av hjelpeapparatet. Flere instanser poengterte betydningen av en mest mulig desentralisert 2. linjetjeneste med fagfolkene nærmest mulig brukerne. De mente også at habiliteringstjenesten for barn og voksne overlappet hverandre, og at ett team med fordel kunne ivareta alle aldersgrupper. Samtlige kommuner uttrykte ønske om et samiskspråklig habiliteringsteam.

9.7 Rehabilitering i den fylkeskommunale helsetjenenesten

En viktig del av rehabiliteringsarbeidet krever spesialkompetanse, og må utføres av spesialisthelsetjenesten. Fylkeskommunens ansvar for å yte spesialisthelsetjenester ifølge sykehusloven og lov om psykisk helsevern omfatter derfor også rehabilitering.

I St.meld. nr. 67 (1986—87), ansvar for tiltak og tenester for psykisk utviklingshemma, og St.meld. nr. 41 (1987—88) Helsepolitikken mot år 2000. Nasjonal Helseplan, er fylkeskommunens ansvar for habilitering og rehabilitering beskrevet. Reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming ble gjennomført i 1991. På samme tid opphørte HVPU som særomsorg. Intensjonen med reformen var at særomsorgen skulle opphøre, og at psykisk utviklingshemmede skulle få tilbud på linje med andre funksjonshemmede. Kommunen fikk primæransvar for tilbud til de psykisk utviklingshemmede. I St. meld. nr. 47 (1989 — 90) slås det fast at fylkeskommunen fortsatt skal være ansvarlig for spesialistjenester til psykisk utviklingshemmede.

I Sosialdepartementets rundskriv om retningslinjer for det fylkeskommunale ansvaret overfor psykisk utviklingshemmede (rundskriv I—45/89 og 61/89) presiseres det at fylkeskommunen har ansvaret for diagnostikk/ utredning, habillitering/ rehabilitering, behandling, opplæring og veiledning til brukere, pårørende og kommunalt personell. Rundskrivet legger vekt på oppfølging og kontinuitet i bistanden til den enkelte pasient, og på behovet for faglig samarbeid mellom de forskjellige deler av helsetjensten.

Under organisering av spesialisthelsetjenesten i forbindelse med ansvarsreformen for psykisk utviklingshemmede, ble det i mange fylker opprettet habiliteringsteam både for barn og voksne. Tradisjonene for habilitering og rehabilitering i forhold til barn og voksne er forskjellige, og varierer også fra fylkeskommune til fylkeskommune.

I NOU 1991:7 Spesialisthelsetjenesten m.m. ble utkast til ny lov om spesialisthelsetjenesten lagt fram. Det forutsettes at ny lov skal utdype sykehusloven og lov om psykisk helsevern. I lovforslaget er helsetjenestens mål listet opp i fem punkter i §1—2. Her heter det bl.a. at staten og fylkeskommunen særlig skal fremme folkehelsen og motvirke sykdom, skade, lidelse og funksjons-hemming ved forebygging, undersøkelse, behandling, habilitering, rehabilitering, pleie og omsorg. Lovutkastets §7—5 omtaler også fylkeskommunens veiledningsplikt overfor kommunehelsetjenesten. Merknadene nevner blant annet rehabilitering som et aktuelt område for lovfestet rådgivnings-, veilednings- og opplysningsplikt for at kommunehelsetjenesten skal kunne løse sine oppgaver etter lov og forskrift.

Fylkeshelsetjenestens rehabiliteringstilbud er i dag ulikt dimensjonert og organisert i fylkene. Fylkeshelsetjenestens oppgaver i rehabiliteringsprosessen kan sammenfattes slik:

• Avdelingsvis og spesialisert rehabilitering av innlagte pasienter.

• Vurdering av rehabiliteringspotensialet hos henviste pasienter.

• Delta i utarbeidelsen av individuelle rehabiliteringsplaner.

• Veiledning til kommunehelsetjenesten.

• Undervisning og kompetanseoppbygging både i den fylkeskommunale og den kommunale helsetjenesten.

• Forskning og utviklingsarbeid.

Arbeidet med rehabilitering i den fylkeskommunale helsetjenesten skjer i sykehusene, i egne opptreningsinstitusjoner, eller i egne habiliteringsteam. De vanligste brukergruppene er pasienter med gjennomgått hjerneslag, multitraumer, hodeskader, ryggmargsskader, enkelte nevrologiske og ortopediske sykdommer, postpoliosyndrom, ryggpasienter med spesielle nevrologiske eller psykososiale problemstillinger, funksjonshemmede ungdommer som går ut av habiliteringsfasen, andre sterkt fysisk funksjonshemmede og psykisk utviklingshemmede.

Fylkeskommunens rehabiliteringsarbeid skjer både i sykehusets ordinære avdelinger, i habiliteringsenheter, og som utadrettet virksomhet i teamene. Det skjer både poliklinisk i og utenfor sykehusene, og i egne opptreningsinstitusjoner. Det er avgjørende at de ulike tilbudene er samordnet, og oppleves som sammenhengende for brukerne. Ansvars- og opgavefordelingen bør beskrives i fylkeskommunens habiliteringsplaner, såvel som samarbeidet med kommunehelsetjenesten og andre etater.

Habiliteringsteam

Et habiliteringsteam er anbefalt å ha tilknyttet fagkompetanse i hel eller delstilling. Det er vanligvis pediater, psykolog, fysioterapeut, ergoterapeut, sosionom, vernepleier, spesialpedagog, logoped, nevrolog, evt. andre legespesialister på konsulentbasis. Teamet skal også være et bindeledd mellom første-, andre- og tredjelinjetjenesten ved å bidra til tilrettelegging av opplegg i forbindelse med utskrivning, og ved å gi råd og veiledning til kommunehelsetjenesten. Generelt skal teamet ha et spesielt ansvar for at tiltakskjedeprinsippet følges, slik at gråsoneproblemer mellom nivåer i helsetjenesten kan løses.

Teamene skal gi tilbud til alle brukergrupper, og det må være fleksibilitet i arbeidet i teamet. Det anbefales en viss ansvarsdeling i teamet ved at personer spesialiserer seg på og har hovedansvar for bestemte oppgaver.

Behovet for spesiell kompetanse må dekkes gjennom styrking av teamet i den enkelte situasjon. Det innebærer at man trekker veksler på forskjellige ressurspersoner, at flere er formelt knyttet til teamet på deltid, eller at team- medlemmene øremerkes for denne oppgaven i en viss del av sin stilling.

Teamet skal medvirke til at behov for rehabiliteringstiltak oppdages. Dette gjelder både i kommunehelsetjenesten og i sykehus. Spesielt gjelder det de grupper av funksjonshemmede som kan forventes å ha størst vanskeligheter med selv å sørge for at behovene avdekkes.

Av andre oppgaver for teamet kan nevnes:

• Teamet må ha en utadvendt arbeidsform.

• Teamet skal medvirke til at det iverksettes nødvendige rehabiliteringstiltak, og at disse er godt koordinert.

• Teamet må kunne formidle informasjon om aktuelle tilbud i forhold til enkeltpasienter. Teamet må derfor ha oversikt over de ulike tilbudene hvor de finnes, og kunne vurdere og formidle disse i henhold til språklige og kulturelle forutsetninger.

• Teamet må følge opp tidligere tiltak og medvirke til at varig funksjonshemmede ikke faller ut av helsetjenesten.

• Teamet skal drive holdningspåvirkning og kompetanseoppbygging, både i første- og andrelinjetjenesten. Teamet skal fremme interesse for rehabilitering hos alle samarbeidspartnere, og eventuelt tilby eller medvirke til at opplæring gjennomføres. Her bør man utgå fra de behovene man allerede kjenner til i førstelinjetjenesten i samiske kommuner. Det kan utvikles et samisk konsept til bruk i samiske områder også der det ikke er egne samiske team.

• Teamet må ha en fast adresse som bekjentgjøres for aktuelle samarbeidspartnere og brukere. Teamet bør ha fast telefontid.

• Teamet bør ivareta hensynet til familie og pårørende i rehabiliteringen, evt. ta inn hele familier til veiledning.

Ved noen sentralsykehus er det opprettet egne avdelinger for medisinsk etterbehandling. Sykehusavdelingene vil kunne ivareta spesielle rehabiliteringshensyn, f.eks. hos pasienter som har funksjonsproblemer med særlig behov for tverrfaglig innsats og spesielle rehabiliteringsrettede tiltak. Her vil det være aktuelt både med lengre rehabiliteringsopphold, vurderingsopphold med kartlegging av rehabiliteringspotensiale og utarbeidelse av forslag til rehabiliteringsplan, problemløsningsopphold der definerte problemstillinger blir vurdert, og samarbeid, herunder rådgivning/veiledning til andre helsetjenestenivåer, og samarbeid med habiliteringsteamene. Det brukes også egne institusjoner for slik virksomhet, f.eks. opptreningsinstitusjoner.

Teamet bør likeledes sikres veiledning om den funksjonshemmede, og bør kunne trekkes inn i sykehus eller opptreningsinstitusjoner der det er behov for det.

Om regionalisering av habiliteringstjenesten i Finnmark

Ettersom de fleste samiskspråklige funksjonshemmede bor i Finnmark, og 5 av de 6 kommunene i forvaltningsområdet for samelovens språkregler ligger i Finnmark, så har utvalget funnet det naturlig å gå nærmere inn på forholdene i Finnmark.

Finnmark fylkeskommune ved Fylkeshelsesjefen utarbeidet en plan for spesialisthelsestjenesten for funksjonshemmede. Man mente å ha funnet fram til en modell i tråd med departementets retningslinjer og det ideologiske grunnlaget for HVPU-reformen om en tilnærmet normalisert tilværelse for funksjonshemmede, under forutsetning av opprettholdelse av det faglige nivået på tjenestene. Tilsammen vedtok fylkeskommunen å opprette 15 stillinger som styrking av det fylkeskommunale helsevesen i forbindelse med HVPU-reformen.

Det ble bl.a. lagt opp til tre barne- og tre voksenhabiliterings- team i fylket med hovedansvar for for oppfølging av klienter i hver region. Dette innebar at den ambulerende polikliniske tjenesten skulle regionaliseres med ett voksen- og ett barnehabiliteringsteam i hver region i Finnmark, dvs. i henholdsvis øst-, midt(indre)- og vest- Finnmark. De psykiatriske poliklinikkene skulle være tilknytning for teamene. Voksenspykiatrisk Poliklinikk i Lakselv skulle yte tjenester til voksenhabilitering i midt- og indre Finnmark, inkludert psykolog- og psykiatritjenster og helse- og sosialfaglige tjenester. Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk i Karasjok var tenkt å yte tjenester til barnehabilitering i Finnmark til de som ønsket slike tjenester innenfor en samisk kulturramme, samt yte rehabiliterings-tjenester i samarbeid med Porsanger Helsetun til voksne som ønsket det innenfor en slik ramme.

Det ble vedtatt å styrke midt- og indre Finnmark med 3 stillinger, henholdsvis med 1 stilling til BUP, Karasjok, 1 stillling til Voksenpsykiatrisk poliklinikk, Lakselv, og 1 stilling til Porsanger helsetun, Lakselv. Fylkesrådmannen forutsatte dengang at det ved tilsetting i stillingene i midt- og indre Finnmark ble tatt hensyn til at en overveiende del av befolkningen er samisktalende.

I forbindelse med behandlingen av planen for spesialist- helsetjenster i september 1990, uttalte Fylkestinget bl.a. at man ønsket en tjeneste som er i stand til å ivareta det samiske og finske kulturaspektet ved behandlingen av pasienter, og man ønsket en oppfølging av klientene og familien og pårørende i deres nærmiljø av tverrfaglige regionale team.

Disse intensjonene bekreftes i Finnmark fylkeskommunes plan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning (1991), hvor det bl.a. står i kap. 5 om spesialisthelsetjenesten for funksjonshemmede at eventuelle ambulerende habiliterings/ rehabiliteringsteam som opprettes med base i sykehusene og psykiatrisk avdeling ved Porsanger helsetun, må søkes bemannet også med samisktalende fagpersoner. Det understrekes at bemanningsmessig styrking av de psykiatriske poliklinikkene bør så langt det er mulig skje med samisktalende fagpersoner.

Finnmark fylkeskommune har imidlertid utarbeidet et forslag til revidert plan for Spesialisttjenesten for funksjonshemmede hvor det bl.a. står: Spesialistjenestens hovedbaser er barnehabiliteringsteamet på Hammerfest sykehus, og voksenhabiliteringsteamet på Kirkenes sykehus. Begge har hele fylket som arbeidsområde. Denne planen er såvidt utvalget erfarer ikke sendt til høring, men det er slik situasjonen er i dag. Pr. 1.1.1991 var stillingen ved VVP Lakselv besatt av en samisktalende fagperson med lang erfaring fra tidlligere HVPU, det samme var stillingen ved BUP Karasjok. Stillingen ved VVP Lakselv har vært ubesatt fra 1.10.1991. Det er spørsmål om stillingshjemmel lenger finnes ved VVP Lakselv. Dette innebærer altså at tjenesten i dag ikke er regionalisert slik det er forutsatt i den opprinnelige planen, og at kulturaspektet ikke ivaretas i rehab.prosessen som fortusatt.

9.8 Rehabilitering på regionnivå

Ved problemstillinger som er så sjeldne eller så sammensatte at den spesialiserte rehabiliteringstjenesten i fylket ikke har tilstrekkelig kompetanse, er det aktuelt med henvisning til spesialinstitusjoner på høyere nivå, dvs. til regionhelsetjenesten.

Rehabiliteringstilbudet på regionnivå skal fungere som kompetansebase for 1. og 2. linjetjenesten i tillegg til å gi tilbud til pasienter med så sjeldne eller sammensatte behov at 2. linjenivået ikke kan forutsettes å ha den nødvendige kompetanse eller bredde i erfaring. Oppgavene er høyt spesialisert behandling og rehabilitering, undervisning og forskning. Enkelte små grupper av funksjonshemmede og mennesker med spesielle og sjeldne sykdommer kan ha et behov for høyt spesialisert rehabilitering.

Rehabiliteringsavdelinger ved regionsykehus skal arbeide innen pasientrettede (kliniske) oppgaver, undervisning og forskning. Den må dessuten ivareta regionoppgaver i tillegg til sentralsykehusoppgaver. Rehabiliteringsnivået bestemmes av problemets kompleksitet, frekvens og den kompetanse som kreves for å løse problemet. Med utgangspunkt i dette er det i Nasjonal Helseplan pekt på at de grupper som skal ha rehabiliteringstilbud på regionnivå er ryggmargskadde, pasienter med større hodeskader og visse slagpasienter.

Enkelte oppgaver krever avansert medisinsk/teknisk utstyr, og vil oftest være en regionsykehusoppgave. Når det gjelder pasienter med sjeldne og kompliserte funksjonshemminger, er klinisk arbeidsfysiologisk vurdering med hensyn til rehabilitering en oppgave som foreløpig vil måtte foregå på regionnivå. Utprøving av og opplæring i bruk av formidling og sjeldne kompliserte tekniske hjelpemidler skjer også stort sett ved regionsykehus. Det gjelder også avanserte hjelpemidler basert på informasjonsteknologi. Her er det såvidt utvalget erfarer lite utredet hvorvidt samiske pasienter har spesielle behov.

Noen pasienter vil trenge bistand fra høyspesialisert kompetanse fra funksjonshemningen oppstår og gjennom hele rehabiliteringsfasen. Oppfølgings- og kontrolloppgavene vil etter hvert kunne overtas av 2.- og 1. linjetjenesten hos de fleste av disse pasientene. Erfaringene fra regionsykehusoppholdet kan overføres ved at personale fra kommunehelsetjenesten eller fylkets rehabiliteringsavdeling eller rehabiliteringsteam reiser til regionavdelingen for rådgivning. Andre ganger kan personale fra regionavdelingen reise ut. Arbeidet med overføring av rehabiliteringspasienter mellom nivåene, inkludert rådgivning og veiledning, er en viktig del av rehabiliteringsarbeidet.

Regionavdelingene medvirker i undervisnings- og opplæringsarbeidet. Det gjelder:

• praksisrettet grunnutdanning.

• videre- og etterutdanning

• utarbeiding og formidling av rehabiliteringsprogrammer.

Undervisningen kan gis dels til de enkelte faggruppene, eventuelt i tverrfaglige fora der pasientenes rehabiliteringsbehov og tiltak fra ulike faggrupper kan ses under ett. Her er det muligheter for å finne fram til relevante emner som kan belyse samiske forhold, f.eks. sitausjonen til samisktalende eldre i sykehus.

9.9 Landsdekkende rehabiliteringsoppgaver

Det er en statlig oppgave å sikre ekspertise og behandlingskapasitet for pasienter med sjeldne sykdommer og funksjonshemminger. Dette kan skje i form av nasjonale kompetansesentra for noen av disse gruppene. På denne måten hindrer man oppbygging av en medisinsk ekspertise som det i utgangspunktet ikke er pasientgrunnlag for å etablere flere steder i Norge. Slike kompetansesentra skal ikke bare ivareta medisinske behov, men også yte pedagogiske og sosialmedisinske tjenester. Helsepersonell og andre faggrupper får i liten grad erfaring med små grupper funksjonshemmede. De nasjonale sentra må derfor samarbeide med det lokale hjelpeapparatet.

Allerede i dag finnes det miljøer som har stor erfaring og kunnskap i forhold til små grupper funksjonshemmede. Endel eksempler kan nevnes. Frambu Helsesenter arrangerer kurs for ulike små grupper funksjonshemmede. Institutt for blødere i Oslo har en særskilt kompetanse. Skådalen skole i Oslo har særlig kompetanse i forhold til døvblindfødte barn og unge, mens Hjemmet for døve i Andebu har kompetanse i forhold til døvblindfødte voksne. Statens sentralteam for døvblinde registrerer og har veiledningsoppgaver i forhold til døvblinde. Nevnes bør også Kontoret for Huntingtons sykdom ved Rikshospitalet, dysmeliteamet ved Sophies Minde, Berg gård med sentralinstitutt for habilitering har tilbud bl.a. til personer med Duchennes muskeldystrofi og barn og unge med ryggmargsbrokk. Det arbeides med hensiktsmessige modeller for organisering av tilbud til andre små grupper funksjonshemmede.

Disse miljøene ligger langt fra de samiske bosettingsområdene, og de har ingen lovpålagt oppgave i å ivareta disse pasientgruppene på samisk språk. Man kan ikke regne med at alle samer skal ha utviklet tospråklighet samisk-norsk i tilstrekkelig grad til å få tilfredsstillende utbytte av tilbudene i disse miljøene.

9.10 Grupper med et særskilt behov for et samiskspråklig rehabiliteringstilbud

Samisk Legeforening har pekt på noen grupper som har særlig behov for et samisk språklig og kulturelt tilpasset rehabiliteringstilbud. Dette er tjenester som er landsdekkende, og som dermed ikke omfattes av Samelovens språkregler om betjening på samisk språk. Rehabilitering innenfor rammen av samisk språk og kultur vil kunne være vesentlig for å sikre den trygghet og tillit mellom behandler og pasient, og pasienter imellom, som vil kunne være avgjørende for en fungerende rehabiliteringsprosess for disse gruppene.

• Afasipasienter.Samiskspråklige pasienter som er rammet av afasi får i dag et utilstrekkelig rehabiliteringstilbud i norskspråklige institusjoner. Skade som har med tale og språk å gjøre, krever tiltak på pasientens eget morsmål dersom de skal lykkes.

• Hørselshemmede pasienter.Dette er også en gruppe pasienter, der språket er essensielt. Det bør kunne gis rehabiliteringstilbud både til barnegruppe og voksengruppe. Ofte dreier det seg om eldre pasienter og barn som begge er usikre i norsk språk, og som har store kommunikasjonsproblemer. Støtte og informasjon på samisk i forhold til sansedefekten og i forhold til spesielle hjelpemidler vil være en viktig del av oppholdet i tillegg til tilrettelagt trening i trygt miljø.

• Pasienter med lidelser i muskel-skjelettsystemet.Trening og rehabilitering for personer med lidelser i muskel-skjelettsystemet der tungt fysisk arbeid er en vesentlig årsaksfaktor gis i dag ved A/S Hernes Institutt. Tilbudet er landsdekkende, men kan ikke inkludere samiskspråklige. Særlig innen reindriften, men også innen andre samiske primærnæringer, er det etter Samisk Legeforenings erfaring et stort behov for rehabiliteringstilbud i forhold til lidelser i muskel-skjelettsystemet. En stor andel av den samiske befolkning er knyttet til primærnæringene, med arbeid under svært harde klimatiske forhold.

• Pasienter med sammensatte sosiale og helsemessige vansker.Erfaringer fra allmennmedisinen i samiske områder viser at det er en stor gruppe samiske pasienter med diffuse kroppslige plager, som kan forstås som psykosomatisk betinget, og som har relasjon til pasientens sosiale situasjon. Denne gruppe pasienter har også svikt i sin arbeidstilpasning, og er svært krevende å rehabilitere, noe som forutsetter høy kompetanse hos behandlerne hva gjelder pasientens sosiale/kulturelle situasjon. For en samiskspråkelig pasient kreves behandlere som behersker språket og forstår pasientens virkelighet og tenkemåte. Samisk Legeforenings inntrykk er at denne gruppe pasienter vil øke ettersom presset mot samisk tradisjonell levemåte og samiske næringsveier øker.

9.11 Yrkesrettet rehabilitering. Nye veier og rehabilitering og arbeidstrening

Yrkesrettet rehabilitering

Yrkesrettet attføring eller rehabilitering har vært definert som den virksomhet som spesielt tar sikte på å hjelpe funksjonshemmede til å skaffe seg arbeid og å beholde det. Hovedmålsettingen sikter mot tilpasning til et ordinært arbeidsforhold, ikke bare en eller annen form for aktivisering. Yrkesrettet rehabilitering foregår tildels samtidig med, og følger ofte etter en periode med medisinsk rehabilitering. Yrkesrettet rehabilitering omfatter en kartlegging av den funksjonshemmedes muligheter og begrensninger i forhold til en arbeidssituasjon. Kartleggingen skal munne ut i en konkret rehabiliteringsplan rettet mot tilpasning til arbeidslivet. Ansvaret for yrkesrettet rehabilitering er delt mellom Rikstrygdeverket og Arbeidsdirektoratet. Rikstrygdeverket administrerer folketrygdens ytelser til attføringshjelp, og Arbeidsdirektoratet adminsitrerer og gjennomfører forskjellige typer arbeismarkedstiltak gjennom de lokale arbeidskontorer. Ifølge Helsedirektoratet er målene for rehabiliteringspolitikken:

• Innføring i eller tilbakeføring til ordinært arbeidsliv av yrkeshemmede som ikke har et arbeidsforhold.

• Hindre utstøting av personer som har et arbeidsforhold.

• Gi vernet sysselsetting til yrkeshemmede som ikke kan integreres i ordinært arbeidsliv.

• Aktuelle tiltak kan ifølge direktoratet være:

• Omskolering til annet eller bedre tilpasset yrke i forhold til funksjonshemmingen.

• Videre utdanning til arbeid med høyere grad av kvalifisering.

• Tilrettelegging av arbeidsplass tilpasset funksjonshemmede.

• Arbeidstrening for å bedre funksjon og arbeidsevne.

• Arbeid for å bedre motivasjon hos den yrkesvalghemmede og hos arbeidsgivere for å finne yrkesmessige løsninger.

Yrkesmessig rehabilitering og sysselsetting av yrkeshemmede er hovedsakelig knyttet til arbeidsmarkedspolitikken og i mindre grad til sosialpolitikken. Trygdeetaten, utdanningssystemet og sosialtjenesten har også en viktig rolle i rehabiliteringsarbeidet. Sosialkontoret er en viktig instans for å fange opp grupper som lett faller ut av arbeidslivet, f.eks. rusmiddelmisbrukere. Det har vært prøvd ulike modeller for tverrfaglig og tverretatlig samarbeid i rehabiliteringsarbeidet. Endel kommuner og fylker med samisk befolkning arbeider med å prøve ut nye samarbeidsformer og nye typer tiltak som ifølge utvalgets oppfatning også vil kunne bygge inn hensynet til samisk språk og kulturbakgrunn hos den gruppen som skal integreres i ordinært arbeidsliv eller utdanning.

Nye veier i rehabilitering og arbeidstrenin

Utvalget finner det hensiktsmessig å gi en omtale av nye typer tiltak som er under utvikling eller gjennomføring innen yrkesrettet rehabilitering. Det varierer i hvilken grad prosjektene har samiske klienter som spesifikk målgruppe, eller tar særskilte hensyn til klienter med samisk språk og kulturbakgrunn. Dette er etter utvalgets oppfatning eksempler på prosjekter som ut fra målsetning og organisering bør kunne fungere konstruktivt i forhold til den samiske befolkningens særskilte forutsetninger. Det er hentet et eksempel fra hvert av de tre nordligste fylkene. Framstillingen av prosjektene står for utvalgets egen regning, og det er lagt størst vekt på målsetting og samarbeidsformer ved prosjektene.

9.11.1 Landbruket som ledd i rehabilitering, arbeidstrening og kvalifisering i Finnmark

I Finnmark er en ny type tilltak i forhold til næringssatsing og i tilknytning til landbruket, under utvikling. Landbruket som ledd i rehabilitering, arbeidstrening og kvalifisering er et prosjekt basert på tverretatlig samarbeid, og er et resultat av et initiativ fra Fylkeslandbrukskontoret i Finnmark som ledd i arbeidet for tilleggsnæringer i landbruket. Målet er å gi vernet bo- eller arbeidstilbud for kortere eller lengre tid, evt. som ledd i rehabilitering. Det gjelder særlig i første rekke barn og unge med adferdsvansker, rusmiddelbrukere og personer med varierende grad av fysisk eller psykisk lyte. Det er i første rekke tillagt helse- og sosialetat og arbeidsmarkedsetat å gi disse gruppene et tilfredsstillende tilbud og en meningsfylt tilværelse. Imidlertid synes det som om behovene blir store i forhold til dagens knappe ressurser. Landbrukets hovedoppgave har i første rekke vært å produsere mat. Utviklingen har ført til at disse oppgavene krever en stadig mindre del av landbrukets ressurser. Overproduksjon på enkelte områder har ført til at deler av bruk blir lagt ned, eller at driften må legges om. Det er mye å hente i et aktivt samarbeid mellom ulike etater og landbruket for å gi mennesker med spesielle behov et supplement til dagens tilbud. Imidlertid er det nødvendig å få grundig utredet endel forhold, ikke minst av avtalemessig art, og det bør settes i gang forsøkstiltak som kan gi erfaringer og vise vei. For å kunne oppnå de omfattende målene med prosjektet, vil det være naturlig å organisere gjennomføringen gjennom prosjektarbeid. Økt satsing på tverrsektorielt samarbeid for fellesbruk av ressurser vil på sikt kunne skape store positive ringvirkninger. Dette vil kunne skje både i form av en mer relevant og effektiv rehabilitering og arbeidstrening for flere grupper, bl.a. for mennesker med samisk språk og kulturbakgrunn, og i form av økt sysselsetting og trygging av bosettingen i Finnmark. For å drive jordbruk i Finnmark, har det vært nødvendig at en av partene i et familiebruk har vært ute i fast, lønnet arbeid. I Finnmark har det vist seg at svært mange og særlig kvinnene, er engasjert innen omsorgsyrker og innen pedagogisk virksomhet. Innen helse- og sosialsektoren og arbeidsmarkedsetaten er behovene store og ressursene knappe. Samtidig har landbruket behov for tilleggsnæringer. Med nytenkning kan disse behovene kombineres til å kunne gi et fruktbart samarbeid. Mål for et prosjekt må være å utvikle tilbud i landbruket for mennesker med behov for rehabilitering, arbeidstrening eller kvalifisering gjennom et nært samarbeid mellom arbeidsmarkedsetaten, helse- og sosialetaten og landbruksetaten. Man må utvikle og beskrive egnede driftsopplegg utifra brukeres behov, og det må utvikles modeller for samarbeid mellom plasserende institusjoner og landbruket. Det må foretas en kartlegging av behov for arbeidstilbud hos de forskjellige målgruppene. Det må videre arbeides med informasjon og motivasjon overfor aktuelle fagpersoner og overfor aktuelle brukere og etablerere. I den sammenheng kan det arrangeres kurs, studieturer, arbeides med kompetanseheving, veiledning, med nettverksarbeid, opprettelse av støttegrupper m.m. I denne sammenheng kan det bygges inn særskilte hensyn til samisk språk- og kulturbakgrunn, og den nødvendige kompetanse kan utvikles. De samfunnsøkonomiske konsekvenser av tiltakene skal også gjennomgås. Dette skal skje ved at det beregnes kostnader pr. tilbud i prosjektet sett i forhold til de kostnader en har for alternative tilbud i området. Etter en gjennomføring av informasjons- og kartleggingsdelen skal man etter planen konsentrere seg om utvalgte bruk for å få til sikre etableringer og å bygge opp kompetanse og miljø rundt disse. En må også konsentrere arbeidet mot bruk som har et bruksapparat inntakt, slik at en ikke får nyetablering hvor alt må bygges opp fra grunnen. Det må også skje en utarbeiding av krav til vertskap, bruk og tilbud ut fra endel fastsatte kriterier:

• Vertskapet må bestå av personer hvor flere kan bidra med arbeidet, de bør ha kapasitet og være realistisk innstilt på oppgaven, og de bør være villige til å gjennomgå den nødvendige grunnopplæringen.

• Gården bør ikke ha for hardt driftsopplegg, og den bør ikke være for mekanisert. Det kan gjerne være allsidig drift, og prosjektet kan gjerne drives som samarbeidstiltak mellom flere gårder.

• Tilbudet forutsetter en organisert oppfølging og veiledning fra ansvarlige organer, opplæring, nettverksoppbygging, økonomisk godtgjøring/lønn som stimulerer vertskapet til å gjøre en god jobb.

• Målgruppen er mennesker med behov for rehabilitering, arbeidstrening eller kvalifisering. Tunge grupper innen f.eks. psykisk helsevern og rusmiddelomsorg bør nok i utgangspunktet holdes utenfor. En prosjektperiode bør være avgrenset til 3 år.

Prosjektlederen bør ha den direkte, daglige ledelsen av prosjektet i samsvar med fastsatte planer og mål. Prosjektleders tilknytning bør avgjøres for hvert prosjekt. Det bør vurderes en kombinert styrings- og støttegruppe med representanter fra de respektive faginstanser som kan være aktive medspillere for prosjektlederen. Det bør også utvikles et selvstendig opplegg for evaluering av prosjektet. Det er mye nybrottsarbeid, ikke minst med utarbeiding av opplegg og modeller.

9.11.2 Attføring, rehabilitering og arbeidstrening i Lavangen kommune i Troms

Helse- og sosialetaten i Lavangen kommune i Troms har i samarbeid med arbeidsmarkedsetaten under planlegging et 5-årig prosjekt — Attføring, rehabilitering, arbeidstrening. Prosjektet tar særlig sikte på å gi folk med samisk bakgrunn, som enten er arbeidsledige, under attføring eller i en annen liknende situasjon, et tilbud som er mer målrettet og tilrettelagt for den enkelte. Erfaringer hos helse- og sosialetaten har vist at de tiltak som har vært iverksatt gjennom arbeidsmarkedsetaten over flere år, ikke har maktet å gi den samiske befolkningen et tilfredsstillende tilbud. Tilbudene har ikke vært tilpasset samer, og arbeidsmarkedsetaten har ikke hatt transkulturell kompetanse. Mislykkede tiltak har for mange samer ført til ytterligere nederlag. Prosjektet forsøker å ta utgangspunkt i behovene hos den samiske befolkning i kommunen. Lavangen har en relativt stor andel samisk befolkning. Størstedelen av de som oppfatter seg selv som samer, bor i bygdene Spansdalen og Fossbakk. Langs Lavangsfjorden har det tradisjonelt bodd sjøsamer. Få av disse regner seg i dag som samer. Samene i Spansdalen og Fossbakk er for det meste etterkommere av svenske reindriftsamer, som ble bofaste for ca. 200 år siden i det som til da hadde vært deres eget sommerbeiteland. Omstillinga fra et nomadeliv til et liv som bofaste har vært vanskelig gjennom flere generasjoner. De beste jordbruksbygdene langs fjorden var opptatt på det tidspunktet da disse samene ble bofaste. De var derfor henvist til å livberge seg i mer karrige områder i utmarkene. Fram til etter siste verdenskrig levde samene her i stor fattigdom. Spebarnsdødeligheten har vært stor. Slike samiske markebygder finnes i Sør-Troms og Ofoten, og omfatter en relativt stor del av den samiske befolkningen i disse områdene. Det samiske språket som brukes, tilhører Jukkasjarvi- dialekten fra Nord-Sverige. Språksituasjonen er også her et resultat av fornorsknings- politikken. Det innebærer at de fleste samer under 40 år ikke har samisk som første språk, dvs. de bruker ikke språket aktivt, men har et passivt ordforråd. Flesteparten av de som er over 40 år har samisk som morsmål og bruker det daglig, mens de eldre over 60—70 år behersker norsk dårlig. Helse- og sosialetaten i Lavangen har gjort erfaringer med at problemene hos den samiske folkegruppen i kommunen i vesentlig grad er knyttet til identitet, selvfølelse og hvordan omgivelsene oppfatter og behandler samene. Samene hevder selv at de har opplevd diskriminerende og negative holdninger bl.a. i skolen og ellers hos den øvrige befolkningen. Dette er det vanskelig å vurdere. Det er mulig å registrere at samene har hatt liten sosial kontakt med den norske befolkning. Den begrenser seg kanskje til nødvendige ærender i butikken, posthuset og offentlige kontorer. Det har også vært svært lite inngåelse av ekteskap mellom den samiske og den norske befolkningen. Helse- og sosialetaten har også registrert at mange samer er gått ut av skolen med dårlige karakterer og en sterkt svekket selvfølelse, noe som har medført problemer senere i livet. Flere samer har i voksen alder gitt uttrykk for at de ble sett ned på og behandlet som mindreverdige i skolen. Dette indikerer at skolen ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til eller vist forståelse for barnas samiske språk- og kulturbakgrunn. Gjennom flere tiår har skolen produsert samiske tapere med lavt selvbilde og tapsfølelse. Mange av disse har ikke klart å tillpasse seg samfunnets krav. Relativt mange av disse blir boende hjemme hos sine aldrende foreldre, de har kun sporadiske arbeidsforhold, og føler seg trygge i hjembygda. Alkoholmisbruk er svært vanlig, og flere utvikler rusproblemer. Det er ikke uvanlig at disse uføretrygdes i ung alder. Et uforholdsmesig høyt antall er ungkarer med alkoholproblemer. Helse- og sosialetatens bekymring, og medvirkende årsak til at man ønsker å igangsette det prosjektet som her omtales, er at en av Lavangens nabokommuner har et narkotikaproblem under utvikling. Helse- og sosialetaten vurderer det slik at flere unger samiske tapere som allerede misbruker alkohol og som verken er i arbeid eller under utdanning, vil kunne rekrutteres til et narkotikamiljø. Flere samer har vanskeligheter med å klare seg i et arbeidsmiljø. De har gitt uttrykk for at de er blitt forskjellsbehandlet på arbeidsplassen fordi de er samer. Det har vært vanlig at samer fra disse områdene har arbeidet innen bygg- og anleggsvirksomhet. Det har vært en livssituasjon med mye pendling til ulike byer og tettsteder i områder utenfor kommunen, samt tildels ofte skiftninger av arbeidsplasser. Flere har i forbindelse med permitteringer og oppsigelser gitt uttrykk for oppgitthet og avmaktsfølelse da de opplever at det er arbeidstakere med samisk kulturbakgrunn som er de første som blir permittert eller oppsagt. Dette er det også vanskelig å vurdere, men helse- og sosialeteten har det inntrykket at samer med liten eller ingen utdanning har vanskeligheter med å beholde jobben over et lengre tidsrom. Men dette gjelder muligens også den øvrige befolkning med liten eller ingen skolegang. Helse- og sosialetaten opplever at den samiske befolkning på individnivå sliter med problemer som de oppfatter som personlige. Psykiske problemer (angst, depresjoner, nedstemthet) og psykosomatiske plager (hodepine, rygg, nakke, skulder, brystsmerter og andre smerter) synes å optre hyppigere blant samer. Psykososiale problemer i forhold til familie, ofte som følge av alkoholmisbruk, er også hyppig forekommende. Mistilpasning i forhold til arbeidsliv og utdanningssituasjon forsterker ofte samers negative selvbilde. Alkoholmisbruk synes å være det mest synlige problem blant samer. Det er rimelig å anta at gjentatte nederlag som samene opplever som enkeltmennesker og som gruppe gjennom flere år, påvirker helse, adferd og livsførsel i negativ retning. Tiltak som legges til rette for samene i en kommune som Lavangen må i utgangspunktet ta sikte på å styrke selvfølelsen blant samene. Dette er den viktigste forutsetning for at samer skal tilpasse seg arbeidslivet på lengre sikt. I denne sammenheng må samer forsøkes stimulert til å lære å lese og skrive samisk. Det bør gjøres forsøk med tverrfaglige team som innehar samisk kulturkompetanse til å gjennomføre prosjektene i nær forståelse med den samiske klient. Det må opprettes avtaler som er forpliktende for klienten. Samer med utpreget lav selvfølelse må, om nødvendig, få behandling i form av samtaleterapi hos kvalifisert helse- eller sosialarbeider eller psykolog under attføringsperioden. Et av kriteriene for kvalifisert blir i denne sammenheng å inneha samisk kulturkompetanse. Målet med prosjektet er å få kartlagt den enkeltes potensiale og gi vedkommende et tilrettelagt tilbud, samt styrke selvfølelsen for de samer som har vært sosialt funksjonshemmet på grunn av lav selvfølelse. Målet er å gjøre deltakerne istand til å fungere i arbeid. Prosjektet har også for øye å virke forebyggende, og hindre at sosiale problemer forsterkes. Her tenkes særlig på rusproblemer for aldersgruppen 18—30 år. Målgruppen for prosjektet er samer i alderen 18—40 år. Det er særlig planlagt tiltak innen undervisning og opplæring. Man tar i første rekke sikte på:

• Motivasjonskurs (AMO-kurs), obligatorisk.

• Språkkurs i samisk for samisktalende (AMO-kurs).

• Språkkurs i samisk for ikke-samisk talende (AMO-kurs).

• Kurs i duodji (samisk husflid og håndverk).

• Andre egnede skoler og kurstilbud som kan være aktuelle for deltakerne.

Motivasjonskurset er tenkt å gi deltakerne innføring i samisk språk, kultur, næringsliv, historie og samfunn, samt innsikt i egen situasjon, dvs. innsikt i hva det vil si å være same i Lavangen, og hvilke rammebetingelser samene har hatt i dette området. Motivasjonskurset er bl.a. tenkt å gi styrket selvfølelse ved å øke forståelsen for at eventuelle følelser av personlige nederlag ikke skyldes negative egenskaper ved samene som gruppe eller som enkeltpersoner, men at samene som folkegruppe befinner seg i en særegen historisk situasjon, som får konsekvenser for hvordan det er å være same i Lavangen i 1990-årene. Dette bør kunne motvirke psykiske og psykosomatiske plager, motivere til økt engasjement og medvirkning i å finne realistiske og funksjonelle rehabiliteringsmål for den enkelte, og dermed bidra til å gi målgruppen et meningsfylt livsinnhold. Hensikten med AMO-kurs i samisk språk og duodji ligger både i den rene kunnskapsoverføringen, og i å formalisere og systematisere kunnskaper, og i å vise deltakerne at samisk språk og samiske håndverkstradisjoner har en egenverdi og en status, slik at deltakernes identitet og selvfølelse som samer kan bli styrket. Samtidig vil man oppnå å rekruttere potensielle arbeidstakere med samiskspråklig kompetanse, man vil få mennesker med den kompetanse i samisk språk og kultur som vil være nødvendig for forskjellige jobber, og enkelte vil kunne skape sine egne arbeidsplasser, særlig innen samisk husflid og håndverk (duodji). Arbeid og arbeidstrening innebærer:

• utvikling av praksisplasser

• tilrettelegging for arbeidstrening i bedrifter og primærnæring

• ordinært arbeid

• kombinasjon av arbeid og etterutdanning (kurs)

• å skape samiske arbeidsplasser

Deltakerne bør kunne praktisere arbeid der de kan dra nytte av kompetanse i samisk språk, duodji og praktisk kunnskap fra samiske primærnæringer. Eksmpelvis kan det vises til at det i dag er behov for personer med samiskspråklig kompetanse i den samiske barnehagen på stedet, og til undervisning på grunnskolenivå og på videregående skoles nivå. Deltakerne kan gis praksisplasser i samisk barnehage, i primærnæringene, særlig jordbruket, og i det offentlige der de kan dra nytte av sin kompetanse. Det bør legges til rette for at deltakere som gjennomgår kurs i duoddji, kan skape sine egne arbeidsplasser hjemme, eller kombinere duodji med andre næringer. Både for AMO-bedrifter og andre bedrifter eller gårdsbruk som benyttes i arbeidsskoleringssammenheng, gjelder at arbeidslederen må inneha eller tilføres kompetanse i samisk kultur. Samtaler er tenkt som:

• individuelle og evt. gruppesamtaler med prosjektleder

• oppfølgingssamtaler i forhold til hvordan prosjektet fungerer, evt. med muligheter for endring av strategi og mål for den enkelte.

• tilbud om terapeutiske samtaler med lege, psykolog, sosionom eller andre.

Målet med samtalene er å oppnå en kartlegging av deltakernes totale situasjon og potensiale. Dette skal danne basis for tilpassede tiltak og realistiske mål i rehabiliteringsprosessen. Det bør utvikles bindende tiltaksplaner for hver enkelt klient, med planer for oppfølging og evaluering av hvert tiltak og eventuelt med utprøving av nye tiltak. Prosjektet er et nybrottsarbeid som setter store krav både til prosjektleder og medarbeidere, like mye som til berørte etater og faggrupper vedrørende kompetanse, kompetanseutvikling og tilrettelegging for samarbeid. Man vil oppnå å utvikle relevante og funksjonelle rehabiliteringstiltak for en gruppe som ikke tidligere er spesielt tilgodesett av det norske hjelpeapparatet. I en videre forstand vil prosjektet komme hele det samiske samfunnet tilgode ved å sikre vektsvilkår for den samiske kulturen. Derigjennom vil det også være et gode for det norske samfunnet ved at det legger til rette for bedre samkvem mellom de to kulturer både på individ-, gruppe-, og lokalsamfunnsnivå.

9.11.3 Lokalt mobiliseringsprosjektet for Drag, Tysfjord kommune i Nordland

På bakgrunn av den vanskelige nærings- og sysselsettingsmessige situasjonen på Drag i Tysfjord kommune, har man ønsket å sette inn spesielle tiltak for å få til en positiv samfunns- og næringsutvikling i området. Dragsamfunnet står foran store utfordringer når det gjelder samfunns- og næringsutvikling, og kommunen har ønsket å satse ressurser for å møte problemer og oppgaver på stedet. Tysfjord kommune har derfor tatt initiativ til et lokalt mobiliseringsprosjekt som skal forankres i lokale behov, forutsetninger og ressurser. Utgangspunktet for mobiliseringsprosjektet er at det burde ligge potensiale på stedet som skulle tilsi positiv samfunns- og næringsutvikling. Det har vært en befolkningsnedgang i Tysfjord i 1970- og 80-årene, mens folketallet har økt for tettstedet Drag. Det skyldes hovedsakelig tilflytting i forbindelse med boligaksjonen på 1970-tallet. Tysfjord kommune har en høy arbeidsledighet, og tettstedet Drag står for en relativt stor andel av denne ledigheten. Den største ledigheten på Drag er i gruppen 20—30 år. Utdanningsnivået er også lavt. Industrien utgjør en realtivt stor andel av sysselsettingen i Tysfjord, basert på virksomhetene til Norcem, Minnor og Nord-Norsk Elementindiustri. Sysselsettingen er størst i sekundær- og tertiærnæringene, mens den er i tilbakegang i primærnæringene. Den lave yrkesdeltagelsen i Tysfjord skyldes i hovedsak mangel på alternative arbeidsplasser i tilegg til industrien. Kommunen har i den senere tid mistet flere arbeidsplasser som følge av konkurser og nedleggelser. De største sysselsettingsproblemene i forhold til arbeidsstyrken og folketalelt finnes i Dragsamfunnet. Lokale bedrifter som har vært knyttet til de større industribedriftene har fått problemer, og familier har fått problemer med økonomien. Etnisk stigmatisering føles også som et problem for mange mennesker på Drag. Samer kommer ofte til kort i konkurransen om tilgjengelige ressurser eller innen utdanningssytemet. Dette skaper personlige identitetsproblemer, og har konsekvenser i forhold til skole, arbeidsliv og samfunnet forøvrig. Samisk identitet har vært knyttet til den tradisjonelle yrkestilpasningen som i dette området var en kombinasjon av jordbruk, fiske og sesongarbeid, hvilket i dag er av marginal betydning både økonomisk og sosialt. Mange unge samer ønsker i dag ikke å forlate Tysfjordsamfunnet. De har liten utdanning, de er usikre i forhold til egen kultur og identitet, og har følgelig begrensede muligheter for arbeid både i kommunen og andre steder. Boligaksjonen på 1970-tallet var ment som en hjelp til selvhjelp for Tysfjordsamfunnet. Den innebær bl.a. en flytting av den samiske befolkningen fra det rent samiske samfunnet Musken til tettstedet Drag, uten at den næringsmessige delen av aksjonen ble fulgt opp, eller at man forsøkte å forebygge sosiale problemer og etniske konflikter. I Tysfjord har man følt at ingen av de statlige virkemidlene eller forsøkene på tiltak har tatt problemene ved roten. Det gjelder de sysselsettingsmessige såvel som de sosiale og etniske problemene. Derfor har man i kommunen ønsket å hjelpe særlig lokalsamfunnet Drag og det lokale næringslivet med å løse problemene som har vært følt over lang tid, gjennom å utvikle en langsiktig strategi som man håper skal gi positive ringvirkninger for Drag-området og bidra til en vekst som kommer hele kommunen til gode. Kommunen ønsket et prosjekt som kunne være et hjelpemiddel for utvikling av lokalsamfunnets funksjoner og gjøremål m.h.t. sysselsetting, næringsutvikling, vekst og trivsel. Med utgangspunkt i de tilgjengelige ressursene i lokalsamfunnet, ville man utvikle et effektivt og positivt mobiliseringsprosjekt som skulle være relevant for alle i lokalsamfunnet. Prosjektet skulle være klart næringsrettet, og ta utgangspunkt i at lokalsamfunnet og kommunen i fellesskap med forente krefter skulle forbedre den vanskelige sysselsettings- og næringsmessige situasjonen. Man ville involvere både det etablerte næringsliv og mulige etablerere. Målet var å gå ut fra prioriterte satsingsområder, og på den måten bygge opp kunnskap som har overføringsverdi. Man ønsket spesielt at ungdommen, uansett etnisk bakgrunn, skulle høste fordeler av et prosjekt tilpasset lokale forhold og forutsetninger. Tysfjord kommune har tatt initiativet til mobiliseringsprosjektet ut fra en overbevisning om at en del av problemene i kommunen kan løses ved mobilisering av tilgjengelige ressurser i lokalsamfunnet og i den offentlige og private virksomhet, og med en kontinuerlig evaluering og eventuelt korrigering av strategier underveis i prosjektet. Mobiliseringsprosjektet for Drag har således som mål å løse nærings- og sysselsettingsproblemer som har eksistert over lang tid gjennom forening av lokale krefter for å forbedre folks livssituasjon og for å øke mulighetene for vekst og trivsel på lang sikt. Det lokale mobiliseringsprosjektet for Drag har følgende overordnede målsetting:

• At det skapes nye arbeidsplasser, vekst og trivsel i lokalsamfunnet gjennom en reell kompetanseheving på områder som er viktige for en langsiktig utvikling av samfunn, kultur og næringsliv på stedet.

• At det skapes et sterkt lokalt miljø som kan ivareta oppgaver når det gjelder samfunns- og næringsutvikling.

• Nye innsatsområder for privat og offentlig virksomhet.

• At prosjektarbeidet inngår som en del av en samlet næringsstrategiplan for kommunen.

Delmålene for prosjektet er å:

• vinne over vansker for utvikling av næringslivet basert på forutsetningene i lokalsamfunnet

• utarbeide og utvikle nye ikke-formelle måter å organisere tiltaksarbeidet på og som stimulerer til lokale initiativ til selvhjelp

• kartlegge verdien av lokalt mobiliseringsprosjekt som gjør bruk av egne ressurser

• aktivisere arbeidsledige til selv å bedre sin situasjon

• utprøve hvordan lokale ressurser kan inngå i et samarbeid med ressurser fra andre sektorer — private og offentlige — slik at det fremmer næringsutviklingen i området.

• videreutvikle de organisatoriske forholdene som bidrar til å legge grunnlaget og forutsetningene for nyskapningsvirksomhet og videreutvikling av næringsaktivitet

• motivere kvinner til å ta utdanning/kvalifisere seg innenfor det ordinære skoleverk og i arbeidslivet.

Strategien for mobiliseringsprosjektet er:

• informasjon om og markedsføring av prosjektet overfor lokalbefolkningen og naturlige samarbeidspartnere

• mobilisering av lokalbefolkningen for deltakelse i prosjektet

• motivering og deltakelse

• kurs- og kompetanseoppbygging

• ideskaping og gjennomføring av konkrete prosjekter.

Mobiliseringsprosjektet er inndelt i 3 satsingsområder:

Søkefase

Stikkord for søkefasen er informasjon, mobilisering og motivering. Informasjonsdelen skal rettes mot lokalsamfunnet, og det må organiseres et støtteapparat for prosjektet. Høyskoler, universiteter, veiledningsinstitusjoner og forskningsmiljøer vil være viktige medspillere. Mobiliseringsdelen vil rette seg mot lokalbefolkningen, og skal danne grunnlag for opptak av deltakere. Det vil under denne delen være behov for å identifisere områder som trenger å bli styrket og positive lokale ressurser som kan være til hjelp i mobiliseringsprosjektet. Motiveringsdelen skal rette seg mot deltakerne for å sikre rekruttering gjennom hele prosjektperioden. Her vil det være viktig å utarbeide utfyllende arbeidsplaner for den enkelte deltaker eller arbeidsgruppe. Styrking av samhold og gjensidig forståelse mellom de to ulike kulturgrupper, samt styrking av samarbeidet på næringslivsplan vil også inngå under dette satsingsområdet.

Kompetanseheving

Kunnskap og kompetanseheving er en forutsetning for en positiv næringsøkonomisk utvikling. Dette gir grunnlag for å bedre konkurranseevnen, samt for å skape et allsidig, rasjonelt og stabilt næringsliv og bosetting. Kommunen ønsket å ta konsekvensen av det faktum at utdanningsnivået i Tysfjord kommune har ligget langt under landsgjennomsnittet, og har satt en demper for positiv vekst, omstilling og utvikling i lokalsamfunnet og næringslivet. Økt kompetanse må tilpasses lokalsamfunnets behov og bedriftsstrukturen i området. På sikt vil slike kompetansetiltak innebære:

• større tilgang på kvalifisert arbeidskraft

• stabilisering av kvalifisert arbeidskraft

• etablering av lokale fagmiljøer

• utvikling av sosiale, kulturelle og økonomiske verdier i lokalsamfunnet

Utdannings- og kompetansetiltakene skulle være stedsrettet, og knyttet til aktuelle konkrete problemstillinger i lokalmiljøet. Kompetansetiltakene skulle omfatte nødvendige opplærings og utdanningstilbud for næringsliv og offentlig forvaltning, og tilbud for enkeltpersoner på grunnskole-, videregående og høyskolenivå. De skulle videre omfatte kompetanseutvikling innen fag- og funksjonsområder i bedriftene, samt veiledningstjeneste. Dette satsingsområdet har omfattet følgende tilbud:

• Ut fra industriens behov trengs teknologisk kompetanseutvikling særlig innen prosess- og automasjonsfag.

• Grunnskoleutdanning for personer som har dårlig grunnlag, eller har hatt dårlig utbytte av grunnskoleutdanningen sin (AMO-kurs).

• Utdanning på videregående skoles nivå (AMO-kurs).

• Etablererskole for bedriftsledere og personer med etableringsplaner.

• Hjelpepleierutdanning (i regi av Hamarøy videregående skole).

• Tiltak i forbindelse med lærlingeordning.

• Etterutdanning og oppkvalifisering av voksne, yrkesaktive for å fremme omstrukturering og utvikling av levedyktige bedrifter.

• Andre opplærings- og kompetansetiltak etter behov og vurdering.

Lokale utviklingsprosjekter

De lokale utviklingsprosjekter var tenkt å omfatte konkrete prosjekter basert på lokale forutsetninger for utvikling av næringslivet. Man ville vurdere mulighetene innenfor distriktets naturgitte forutsetninger, slik som jordbruk, fiske, duodji, reiseliv, informasjonsteknologi, mineraler, videreforedling av lokale råstoffer, service og industri. Økonomiske midler var tenkt kanalisert og øremerket til enkeltprosjekter, med muligheter for toppfinansiering og lav egenkapitalandel til prosjektutviklerne. Midler til prosjekter i form av tilskott er gitt til bedriftsutviklingstiltak, markeds- og produktutviklingstiltak, investeringer, markedsføring og til eksterne konsulenttjenester.

Konkrete arbeidsoppgaver

Konkrete arbeidsoppgaver for prosjektet avspeiler de generelle mål, satingsområder og rammebetingelser for arbeidet. De innebærer å:

• identifisere områder som trenger å bli styrket og positive lokale ressurser som kan være til hjelp i mobiliseringsprosjektet

• arbeide sammen med etablert næringsliv og nyetablerere for å danne basis for fremdrift av prosjektet

• utarbeide utfyllende arbeidsplaner for den enkelte deltaker, eventuelt grupper, basert på deres bakgrunn

• styrke samhold og gjensidig forståelse mellom kulturelle grupper gjennom praktisk samarbeid, og stimulere til effektive former for selvhjelp

• organisere støtteapparat for prosjektet og knytte sammen erfaringene fra deltakere/grupper

• bygge opp deltakernes organisasjonsevne og evne til videreutvikling klarlegge opplæringsbehov

Forventet utbytte av mobiliseringsprosjektet er:

• nye og varige arbeidsplasser

• vekst og trivsel i lokalsamfunnet

• bedre og bredere samarbeid i næringslivet

• økt kompetanse i lokalsamfunnet

• økt samarbeid mellom kommune, næringsliv og lokalsamfunnet

• selvutvikling og tiltro til egne muligheter til å bygge opp noe positivt

For deltakerne vil det viktigste utbyttet være knyttet til realisering av egne ideer og planer, og større selvtillit. For offentlige myndigheter vil prosjektet vise hvordan lokalsamfunnet kan tilpasse tiltaksarbeidet ut fra lokale

behov, forutsetninger og ressurser.

Organisasjon av prosjektet

Tysfjord kommune står som initiativtaker og oppdragsgiver for mobiliseringsprosjektet.

Prosjektet var foreslått å strekke seg over 3 år, med den administrative ledelsen plassert på Drag. Man la vekt på at en fulltidsansatt prosjektleder, kjent i området, og helst med kjennskap til samisk kultur og miljø, skulle ha den daglige ledelsen av prosjektet. Vedkommende er blitt assistert av en prosjektgruppe bestående av kommunens tiltaksapparat, rådmannen, representanter fra formannskap/næringsutvalg og representanter fra de eksterne bevilgningsinstanser. Dessuten har prosjektet etter behov samarbeidet med offentlig og privat veiledningstjeneste, høyskoler, universiteter, forskningsinstitusjoner, banker, lokale interesseforeninger og andre. De som har vært engasjert i finansieringen har vært Distriktenes Utbyggingsfond, Kontoret for samiske spørsmål, Kommunaldepartementet, Samisk Utviklingsfond, Tysfjord kommune og Arbeidsmarkedsetaten. Sistnevnte har særlig vært inne i finansieringen av kompetansetiltakene.

9.12 Utvalgets vurderinger og forslag til tiltak