11 Samene og alkoholen. Et historisk perspektiv.

Skrevet av cand. sociol. Jostein Hansen

Samene har en relativt kort erfaring med alkohol. Man har ikke funnet at de selv har fremstilt rusmidler, bortsett fra den sjeldne drikken raikas, som innenfor et lite område i svensk Lappland ble destillert av gjæra reinmelk i en kortere periode.

Samene har ikke hatt tradisjon med ølbrygging, selv om de trolig allerde i middelalderen kjøpte øl i kysttraktene, dit ølet lett kunne transporteres. Men man antar at klart, rent brennevin (samisk: viidna) har vært samenes første og viktigste rusdrikk. Brennevinet var et fullforedlet produkt, lett å transportere, og lett å bytte med samenes naturprodukter. Brennevinet ble særlig brukt i forbindelse med handel og de store handelsmarkedene. Selv prestene unnså seg ikke for å bytte brennevin mot reinkjøtt og andre produkter.

Senere ble det vanlig med bruk av brennevin i forbindelse med de store religiøse høytidene, og private høytider som bryllup, fødsel, dåp og begravelse. Ja, brennevin var så til de grader assosiert med bryllup, at det fra det samiske verbet juhkat, som betyr drikke, i mange samiske dialekter er blitt avledet ord i forhold til gjestebud og kalas. I Vest-Finnmark og Lule Lappmark betyr ordet nettopp bryllup, og særlig samebryllup.

Omfanget av alkoholkonsumet.

I de få faglige studiene som finnes hersker det en viss uenighet om hvor stort alkoholproblemet i de samiske områdene var på 1700- og særlig 1800-tallet. Man har bl.a. sett på Jokkmokk sogn i perioden 1760—1860 (Kvist). Kvist mener at man trolig har overdrevet alkoholforbruket blant samene fordi misbruket ble særlig synlig da det var konsentrert til markedstiden. Han finner ikke støtte i rettsprotokoller i perioden for en overdreven bruk av alkohol, selv om både prestene og myndighetene uttrykker alvorlig bekymring. Likevel sier han at brennevinet spilte en nøkkelrolle når tjenester skulle utveksles mellom almuen.

Han avviser imidlertid at samenes alkoholkonsum kan sammenlignes med problemene hos urbefolkninger i andre deler av den 4. verden, og da særlig blant indianerne i Nordamerika på 1600-tallet i forbindelse med pelshandelen der. Han forklarer dette med at det samiske folket sto i stadig kontakt med de omkringliggende kulturene, slik at alkoholen i det samiske området ble gradvis introdusert. Den fikk derfor ikke så katastrofale konsekvenser som f.eks. for indianerne i det subarktiske området i Nordamerika. Og han føyer til at det ikke bare var innførselen av alkohol i seg selv, men hele det brå møtet med europeerne og de dyptgående samfunnsendringer det medførte som skapte problemene for indianerne.

I kontrast til dette finner vi hos Aikio at det på 1600-tallet i Kemijärvi (finsk Lappland) ble produsert 60 kanner brennevin årlig pr. nybyggergård. Halvparten gikk til eget forbruk og halvparten ble solgt til samene med god profitt. En kilde hevder at de fastboende ( stadsborna) byttet til seg varer av samene i bytteforholdet 1:30 !

Det vi trolig kan si er at det fantes store regionale forskjeller m.h.t. alkoholkonsum, og at konsumet stort sett var konsentrert til markedene og de store høytidene.

Fornorsking, undertrykking, alkohol og Læstadianismen.

Den 14. oktober 1854 ble Kautokeino-samene Mons Somby og Aslak Hætta henrettet på Galgeberget i Alta. De ble av Høyesterett regnet som lederne av Kautokeino-opprøret i 1852, da lensmann Bucht (en tidligere straffedømt svenske) og handelsmann Ruth ble drept, og presten Hvoslef pisket. Det var altså en lensmann, en handelsmann og en prest. Det var neppe tilfeldig at de vaktes raseri rammet disse fremste representantene for embetsveldet og pengemakten.

I Høyesteretts begrunnelse for dommen finner vi et sterkt nedlatende og rasistisk syn på samene. Samfunnet Kautokeino ble f.eks. beskrevet som hine tynt befolkede, ved øvrighetens myndighet kun svakt beskyttede og av usiviliserte mennesker bebodde egne. Om gjerningsmennene blir det sagt at de ville bryte ned alle naturlige skanser mellom seg og de høyere stående, og derved fremtvinge en likhet, som ville tilintetgjøre all sivilisasjon. Men samtidig innrømmet Høyesterett at de vakte hadde lagt av seg de hyppigst forekommende laster, særlig brennevinsdrikk og reintyveri.

Situasjonen i Kautokeino var på denne tiden preget av sosial disintegrasjon. Den hardhendte fornorskninga og økonomiske utbyttinga hadde pågått lenge, og brennevinet holdt samene i uvitenhet, ruinerte mange og skapte mye sosial elendighet og konflikter gjennom f.eks. utstrakt reintyveri som et resultat av fattigdommen og kampen for å overleve. Allerede i 1742 hadde Kautokeino-samene forgjeves prøvd å få myndighetene til å forby brennevinshandelen. I denne situasjonen er det at den læstadianske vekkelsen når Kautokeino. Ett sentralt element i den læstadianske lære er totalt avhold fra alkohol. Kautokeino-opprøret var fundamentalt sett trolig et sosialt opprør som fikk en religiøs form. Sterk støtte for dette synet finner vi hos Gjessing: Læstadianismen blei for samene ikke bare religionen for en desintegrert sosial minoritet, men for en undertrykt nasjonal minoritet. Og dette gir rørsla en meir eller mindre bevisst politisk karakter. Den må bli sett på som ei nasjonal frigjøringsrørsle.

Den norske kolonisering av Sápmi og fornorskningspolitikken er omtalt i flere sammenhenger. Interessant i forhold til helse- og sosialpolitikk vil være konsekvensene av fornorskningen for samisk kultur og identitet, og helse og alkohol i et transkulturelt perspektiv.