9 Høgskolenes regionale betydning

Kortversjon av NIBR prosjektrapport 2000:8

Bjørnar Sæther, Jan Mønnesland, Knut Onsager, Kjetil Sørlie, Petter Arboe

9.1 Innledning

9.1.1 Innretning, bakgrunn

Høgskolenes regionale betydning er analysert langs tre dimensjoner:

Hvilken betydning har aktiviteten ved høgskolene i form av økonomiske ringvirkninger? Høgskolene genererer etterspørsels-effekter av at ansatte og studenter anvender sin kjøpekraft. Institusjonene selv står også for en del varekjøp, som delvis dekkes lokalt og delvis lekker ut av regionen.

Hvilke konsekvenser har lokaliseringen av høgskolene for bosettingsutviklingen? Vi tenker her på høgskolene som arbeidsplasser for høyt utdannede mennesker, på betydningen av økt utdanning for befolkningen i regionen, og på hvordan dette påvirker flyttemønstret.

Hvilken betydning har høgskolene i form av ringvirkninger for ulike typer innovasjon? Dette er tilbudssideeffekter i form av kompetanseheving og teknologioverføring til etablert næringsliv og knoppskyting av nye bedrifter.

Analysen kompletterer tidligere analyser og evalueringer av høgskolesektoren. Evalueringen av høgskolereformen på 1970-tallet (Kyvik 1999) satte fokus på interne forhold i høgskolesektoren i forhold til målsettingene for høgskolereformen. Her fokuserer vi på forholdet mellom høgskolene og regionene de er del av.

Det regionale høgskolesystemet har bestått av i hovedsak fire typer institusjoner: lærerskoler, ingeniørhøgskoler, sykepleierskoler og distriktshøgskoler. Hver av disse institusjonene har sine historiske, organisatoriske og kulturelle særtrekk. Etableringen av distriktshøgskolene representerte det nye og ekspansive elementet på 1970-tallet. Grunnlaget for ekspansjonen ble lagt gjennom et sett utredninger på 1960-tallet fra Ottosenkomiteen (St.prp. nr. 136 1968-69). I utredningene, og ikke minst i Stortingets oppfølging av disse gjennom vedtak, ble den lokale forankringen av høgskolene understreket. Ut fra et politisk ønske om å beholde en desentralisert bosettingsstruktur ble utbyggingen av høgere utdanning betraktet som distriktsutbygging av stor økonomisk og sosial betydning (Kyvik 1981). For Stortingspolitikerne ble utbygging av distriktshøgskoler først og fremst sett på som et regionalpolitisk spørsmål, og i mindre grad et utdanningsspørsmål. Distriktshøgskolene skulle bidra til å redusere mangelen på høyt utdannet arbeidskraft i regionenes arbeids- og næringsliv. For å sikre tilpasning til regionenes behov ble det etablert lokale styrer for distriktshøgskolene med representanter for arbeids- og næringsliv. De lokale styrenes interesser kunne komme i konflikt med høgskolenes rolle som akademiske institusjoner, samt de bevilgende myndigheter i Undervisningsdepartementet.

Det lå derfor flere konflikter innebygd i distriktshøgskolene fra starten av, hvor en av dem var knyttet til i hvor stor grad aktivitetene skulle tilpasses regionale behov samtidig som de inngikk i et nasjonalt utdanningssystem. Det var dermed etablert et spenningsfelt mellom en funksjonell kontra en territoriell integrasjon av den enkelte distriktshøgskolene.

9.1.2 Avgrensing av høgskoleregioner

Hvor stor er den regionen en høgskole betjener og gir ringvirkninger til? Vi har definert et sett høgskoleregioner som avgrenser hvilke områder som anses å falle innenfor og hvilke som anses å falle utenfor nedslagsfeltet. Omegnens karakter vil være avgjørende i denne sammenheng. Ligger høgskolen i moderat distanse fra et større senter, vil en raskt komme i områder hvor nærheten til det større senteret og deres skoletilbud blir av overskyggende karakter. Også nivået på utdanningen vil være av betydning for å fastlegge det regionale nedslagsfeltet.

Vi har klassifisert regionene i fire kategorier:

nivå 1: Regioner med universiteter og vitenskapelige høgskoler

nivå 2: Regioner med andre høgskoler med variert fagtilbud

nivå 3: Regioner med høgskoleavdelinger og enkeltstående skoler uten variert fagtilbud

nivå 4: Øvrige regioner.

Både offentlige og private skoler inngår i klassifiseringen. Der hvor lærestedene ligger så nær hverandre at det er komplisert å skille mellom regionalt nedslagsfelt, har vi lagt dem til en felles høgskoleregion. Forøvrig har vi latt nivå 1 ha et videre omland enn nivå 2, og begge disse videre enn nivå 3. Nivå 4 er kommuner som ikke faller inn under noen høgskoleregion.

Hver høgskoleregion tilordnes en sentralitet lik skolekommunens sentralitet i kommuneklassifiseringen. Hensikten er å kunne skille mellom effekter av høgskolenivå og effekter av ordinære sentrumsdannelser. Det er ofte slik at høgskolene er etablert i regionale sentra. Om en ikke kontrollerer for sentralitet, står en i fare for å tilordne høgskolene effekter som egentlig har med sentralitet å gjøre. Det er ikke alle større sentra som har høgskoler, og det finnes også høgskoler utenfor de større sentra. Det er derfor mulig analytisk å separere sentereffekten fra høgskoleeffekten om en tilordner hver høgskoleregion den sentralitetskode som det viktigste lærestedet har i klassifiseringen. Kodene er hentet fra Statistisk sentralbyrås kommuneklassifisering.

I tillegg til de landsdekkende analysene har vi valgt sju regioner hvor regionaløkonomiske effekter, bosettingsmessige effekter, og endringer i kompetansestrukturen i næringslivet studeres grundigere. De sju regionene er Tromsø, Bodø, Volda, Molde, Bø/Notodden, Skien/Porsgrunn og Østfold-regionen (Sarpsborg, Fredrikstad og Halden m/omegn) 1. Høgskolene i disse regionene, og ikke minst Universitet i Tromsø, er et resultat av storsatsingen på en desentralisert høgskolestruktur på 1970-tallet der de regionale effektene var en viktig begrunnelse for utbyggingen. Ved å inkludere Universitetet i Tromsø fanger vi opp noe av det særskilte som preger universitet kontra høgskoler. Universitet har en mye større vekt på forskning enn høgskoler og fagmiljøene er større.

Vi har i tillegg ønsket å gjøre en kvalitativ studie av to regioner for å få dokumentert sammenhenger som ikke fanges opp av den kvantitative tilnærmingen. Til dette formål har vi valgt å se nærmere på Tromsø-regionen og Østfold-regionen.

9.2 Høgskolenes betydning som økonomisk aktivitet

9.2.1 Høgskolene som regional virksomhet

Høgskolene har betydning for den regionale økonomi i kraft av deres funksjon som økonomisk virksomhet og som inntektsskaper i lokalsamfunnet. I tillegg til å bidra til den regionale økonomi i kraft av sin egen aktivitet, vil institusjonene også gi ringvirkningseffekter som stimulerer andre sektorer i økonomien. Disse ringvirkningene kommer dels via høgskolenes innkjøp og dels via anvendelsen av den inntekt som tilflyter de ansatte ved institusjonen. I tillegg vil studentene bidra med kjøpekraft som også kommer den regionale økonomi tilgode.

Av de 7 høgskoleregionene som studeres, viser tabell 1 at det er lærestedene i Tromsø som har den mest dominerende stillingen i sin region. Dette skyldes at en her har både et universitet og en høgskole, og Tromsø kommer dermed i en annen kategori enn de øvrige 6 regionene. Samtidig er Tromsø en region med et lavere økonomisk aktivitetsnivå enn de øvrige universitetsregionene. Lærestedene i Tromsø svarer for 5,6% av den samlede sysselsetting i høgskoleregionen, og en tilsvarende andel av samlet BNP i regionen. De samlede impulser fra virksomhetens egen aktivitet utgjøres av BNP-bidraget (lønnskostnadene) pluss vareinnsats og investeringer, som tilsammen utgjør nesten 10% av regionens BNP.

Høgskolene i Østfold, Skien/Porsgrunn og Molde utgjør beskjedne andeler av den regionale økonomi. Dette er urbanisere regioner med et høyt nivå på annen økonomisk aktivitet. Høgskolene i Bodø og Bø/Notodden er jevnstore med høgskolen i Østfold, her er det et svakere aktivitetsnivå forøvrig som gir høgskolene en sterkere relativ betydning. Høgskolen i Volda er et mellomstort lærested, men får en sterk regional betydning pga. lavt nivå på øvrig aktivitet.

Alle lærestedene har en vareinnsats og et investeringsnivå som samlet ligger omlag på linje med institusjonens egen verdiskaping via lønnskostnadene. Det vil imidlertid ofte være en høyere andel av vareinnsatsen som leveres utenfra regionen enn det er for konsumleveransene til de ansatte. Den største regionale virkningen vil derfor komme via sysselsettingen og de ansattes kjøpekraft, samt fra studentenes etterspørsel.

Vi har tatt utgangspunkt i aktivitetsnivåene for høgskolene pr. 1998. Ringvirkningene blir beregnet ved den regionaløkonomiske modellen Panda. I tillegg har vi også lagt inn impulsene fra studentenes kjøpekraft.

Høgskolene er en del av den observerte regionale økonomi pr. 1998. Beregningene kan derfor tolkes som anslag over hvordan den regionale økonomi ville sett ut dersom høgskolene ikke fantes. Dermed ville både aktiviteten i seg selv såvel som ringvirkningene uteblitt.

9.2.2 Studentenes etterspørsel

Et særegent aspekt ved høgskolesektoren er at den ikke bare genererer etterspørsel ved sin produksjonsaktivitet og den inntekt de ansatte i sektoren opptjener. Også studentene utgjør en viktig etterspørselsimpuls. Studentenes etterspørsel finansieres dels privat, ved eget arbeid, oppsparte midler, støtte fra familie, samt ved lån og stipender. I stor grad er dette en etterspørselsimpuls som tilføres regionen pga. høgskoleaktiviteten.

Data over studentenes inntekt og forbruk er hentet fra levekårsundersøkelsen for studenter, foretatt av Statistisk sentralbyrå våren 1998 (Gulløy et.al, 1998, Lyngstad og Øyangen 1999). Dataene er korrigert ut fra opplysninger om husholdsstørrelse i de intervjuede husholdningene, slik at et anslag over gjennomsnittlig forbruksutgift pr, student er generert for det enkelte lærested. Videre er opplysninger om arbeidsinntekt sammenholdt med bruttoinntektsopplysninger fra undersøkelsen samt med tallene for samlet forbruksutgift. Ut fra dette er det generert høgskolespesifikke anslag over hvor stor andel av utgiftene som er finansiert ved lokal arbeidsinntekt og hvor stor andel som er finansiert via eksterne midler (Lånekassen, private midler etc.). Det er bare det forbruket som ikke er finansiert lokalt som antas å gi en nettoimpuls til den regionale økonomi pga. høgskole-virksomheten.

Tabell 9.2 viser de beregnede anslagene for månedlig arbeidsinntekt, årlig utgift pr. student, andelen av denne som anses eksternfinansiert, samt samlet studentetterspørsel. Tabellen viser videre hvordan studentenes etterspørsel fordeler seg mot de ulike sektorene i økonomien. Som påpekt vil ikke all denne etterspørselen komme den regionale økonomien tilgode, i likhet med all regional etterspørsel vil deler av denne dekkes innen regionen og deler ved kjøp utenfra.

Gjennomsnittlig vil 2/3 av studentenes samlede utgifter bli klassifisert som eksternfinansiert etter den beregningsmetode som er benyttet. Det er Østfold (Fredrikstad, Halden, Sarpsborg), Bø/Notodden, Volda og Bodø som har høyest eksternfinansiert andel. Dette avspeiler at disse høgskoleregionene har et svakere arbeidsmarked hvor det ikke er så lett å få seg arbeid ved siden av studiene.

Tabell 3 gir noen indikatorer som illustrerer studentenes relative betydning for regionen. Indikatorene er gitt i form av studentenes andeler av samlet befolkning samt kjøpekraftens andel av samlet regional verdiskapning. Dette er indikatorer som ikke må gis en direkte andelstolkning. Mange studenter inngår ikke i det registrerte folketallet på studiestedet, og store deler av den regionale verdiskapningen skjer i sektorer hvor studentenes kjøpekraft er uten reell betydning.

Studentene utgjør en betydelig andel av befolkningsgrunnlaget i høgskoleregionene Tromsø, Volda og Bø-Notodden. Universiteter vil naturlig nok gi et langt kraftigere studentinnslag enn regionale høgskoler. For de regionale høgskolenes del vil innslagets relative betydning være omvendt proporsjonalt med regionens størrelse. I Molde og Østfold, og spesielt i Skien/ Porsgrunn, er studentene et beskjedent innslag i befolkningen.

9.2.3 Beregnede regionale effekter

Effektene av høgskolene for den regionale økonomi er beregnet ved å anslå ringvirkningseffekter av høgskolenes egen aktivitet og av den eksternfinansierte studentetterspørselen. De effektene som anslås, ses i forhold til nivået på den regionale økonomi samlet. Resultatene viser hvor stor andel av den regionale økonomien som er direkte og indirekte knyttet til høgskolevirksomheten. Den indirekte tilknytningen finner sted gjennom leveranser til høgskolen selv og til de ansattes og studentenes forbruk, samt 2.- og 3.-hånds (osv.) leveranser til den aktivitetsøkning som genereres i de første rundene.

Det betyr ikke at all denne aktiviteten ville blitt borte om høgskolene ble nedlagt. Det viser snarere hvilket omstillingsbehov som ville blitt generert ved en hypotetisk nedleggelse av høgskolene. I hvilken grad regionen ville evnet å gjennomføre en omstilling som helt eller delvis kompenserte for det beregnede botfall, sier beregningene intet om.

Forholdet mellom antall studenter og antall ansatte ved høgskolene har stor betydning for de samlede ringvirkningene som høgskoleaktiviteten genererer. Tabell 4 viser at dette forholdet varierer sterkt mellom de ulike lærestedene. Universitetene har generelt et lavere forholdstall enn høgskolene, noe som gir seg utslag for Tromsø.

Andelen av regionens arbeidsplasser (målt i årsverk) som er direkte eller indirekte høgskoleavhengige, varierer fra 0,7% i Skien-Porsgrunn til 9,7% i Tromsø. For Bø/Notodden, Volda og Tromsø er det en ikke ubetydelig del av regionens økonomiske aktivitet som er knyttet opp rundt høgskolevirksomheten. Vi finner i stor grad samme profil regionene imellom for ringvirkningenes del som vi fant for den primære høgskoleaktiviteten. Ringvirkningene utgjør alene et større antall arbeidsplasser enn høgskolens egenaktivitet. Unntaket her er Tromsø, hvor ringvirkningene utgjør 90% av undervisningsinstitusjonenes egenaktivitet.

På grunn av studentenes betydning vil ringvirkningene av høgskoleaktivitet ligge på et nivå godt over det en finner for øvrige typer arbeidsplasser. Mens en normalt finner multiplikatorer på nivå rundt 1,2-1,5 av arbeidsplassetableringer, ligger nivåene her på 1,73 for Tromsø og fra 2,0 til 2,5 for høgskoleregionene (se f.eks. Mønnesland et. al 1993 hvor en finner multiplikatoren 1,5 for distriktsrettet bedriftsstøtte, et resultat som anses å ligge relativt høyt). For de ordinære høgskoleregionene er multiplikatoren lavest for Skien-Porsgrunn, som også er det lærestedet blant de analyserte hvor forholdstallet studenter pr. årsverk er lavest.

Om en utelukkende fokuserer på regionaløkonomiske effekter via ringvirkningsmekanismer, bør en profilere høgskolen rundt fag med mange studenter pr. ansatt, og unngå fag som krever mer innsats på utstyrs- og vedlikeholdssiden. Dette illustrerer at en bør være forsiktig med å trekke normative konklusjoner fra ringvirkningsberegninger isolert. Høgskolenes betydning rent kompetansemessig for det regionale arbeidsliv, som blir behandlet i kapittel 3 nedenfor, vil lett kunne gi konklusjoner i motsatt retning.

Når Høgskolen i Molde kommer ut med svakere sysselsettingsmultiplikator enn de øvrige høgskolene, bortsett fra Skien/Porsgrunn, skyldes dette at en i Molde har et betydelig lavere lønnsnivå pr. årsverk enn de øvrige analyserte lærestedene. Dermed blir det også mindre ringvirkninger fra de ansattes inntektsopptjening. Den lave gjennomsnittslønnen henger igjen sammen med hvor stor andel av sysselsettingen som er knyttet opp til administrative funksjoner. Denne andelen vil normalt være høyere jo mindre høgskolen er, siden det er de ikke studentavhengige funksjonene som normalt har en høyest andel i de lavere lønnstrinn. Både Molde og Skien/Porsgrunn har dessuten (sammen med Tromsø) lavere eksternfinansierings-andeler blant studentene enn de øvrige lærestedene, se tabell 2. Dette svekker ringvirkningsimpulsen pr. student, og bidrar til at multiplikatoren får en svakere verdi.

Virkningen på verdiskapningen (BNP) følger i hovedsak profilen til sysselsettingseffektene. Et interessant trekk er at multiplikatorene her gjennomgående er høyere. Ringvirkningene pr. krone for verdiskapningen i regionen er større enn ringvirkningene for sysselsettingen pr. årsverk i høgskolen. Årsaken er i stor grad av definitorisk art. Offentlig virksomhet får sitt BNP-bidrag bestemt ut fra lønnskostnadene, det er intet profittelement knyttet til verdsettelsen av sektorens verdiskaping. For ringvirknings-sektorene vil derimot verdiskapingen (BNP-bidraget) bestå både av lønnskostnader og driftsresultat, både eierinntekter og bedriftenes akkumulering av verdier (inklusive egenfinansierte investeringer) regnes med. Om en forutsetter likt lønnsnivå og en positiv profittrate, vil derfor offentlig virksomhet måtte få en høyere BNP-multiplikator enn sysselsettingsmultiplikator. Hvor stor denne effekten blir, vil avhenge av hvordan lønnsnivåene og profittratene faktisk er i de berørte sektorene.

Det er en del interessante ulikheter regionene imellom når en sammenlikner sysselsettingsmultiplikatoren med BNP-multiplikatoren. Molde lå lavest av de 6 høgskoleregionene for sysselsettingsmultiplikatoren, men ligger høyest for BNP-multiplikatoren. Lavere lønn pr. årsverk enn de øvrige lærestedene medfører lavere BNP pr.årsverk for høgskolens egen del. For BNP vil derfor de svakere ringvirkningene via kjøpekraften motsvares av lavere BNP-verdi for høgskolen selv. Lav lønn pr. årsverk vil derfor svekke sysselsettingsmultiplikatoren mer enn BNP-multiplikatoren. For de øvrige faktorenes del viser tallene at Molde har vel så høy ringvirkningsskapende struktur som de øvrige lærestedene.

Samlet sett får en den lite overraskende konklusjon at jo større høgskoleaktivitet, jo større betydning vil høgskolen ha for den regionale økonomi.

9.3 Høgskolene og regional innovasjon

Å utdanne kandidater er høgskolenes primære aktivitet og deres viktigste bidrag til regional næringsutvikling og innovasjon. Rekruttering av høgskolekanditater representerer en viktig kanal for formidling av kunnskap fra høgskolene til regionalt arbeidsliv. Fra slutten av 1980-tallet og særlig på 1990-tallet har det vært et økende fokus på universitetene og høgskolenes betydning for regional næringsutvikling i vid forstand, også utover utdanningsfunksjonen. Dette gjelder bl.a. høgskolenes rolle som knutepunkter for teknologioverføring til nærings- og arbeidslivet, samt rollen som kompetansemiljø for nyskaping og entreprenørskap. I Norge har slike perspektiver fått økt oppmerksomhet på 1990-tallet, og blitt nedfelt i flere stortingsmeldinger og proposisjoner (St meld nr 31 1996-97, St. prp. nr. 1994-95). Myndighetenes interesse for denne siden ved høgskolene har bidratt til at Norges forskningsråd på 1990-tallet har etablert programmer som søker å styrke høgskolenes rolle som knutepunkt for innovasjon og entreprenørskap i regionene. Programmene Regional utvikling SMB-Høgskoler (RUSH) og SMB-Kompetanse er eksempler på det.

9.3.1 Høgskolekompetanse og endringer nasjonalt

På landsbasis har med drøyt en fjerdedel av alle sysselsatte høgskoleutdanning (se tabell 5), og med hoveddelen på de lavere utdanningsnivåene (UoH-nivå I) 2. Offentlig sektor er den store næringen både i andelen med høgskoleutdanning av alle totalt ansatte (se tabell 7) og i andelsnivåene innenfor egen sektor (45,8%).

Privat service har også relativt høye andeler ansatte med høgskoleutdanning (21,8%) og på nivå med den mindre næringen FoU-intensiv industri (22,3%). Disse typiske høgskolenæringene sysselsetter folk med ulike typer av høgskolekompetanse, hvor offentlig sektor domineres av de «myke» fagkompetanser (humanistiske-, helse-, samfunns-vitenskaplige fag), industrien av de «harde» (naturvitenskaps- og teknikkfag), og privat service med innslag av begge deler (administrasjons-, økonomi-, markedsfag).

Kompetansehevingen har vært markant i perioden 1987-97 med en vekst på over tredve prosent av ansatte med høgskoleutdanning, samtidig som antall ansatte totalt i landet gikk noe ned, se bl.a. tabell 7. Veksten tilsvarte en andelsøkning på omlag sju prosentpoeng samlet på landsbasis. Kompetansehevingen har imidlertid vært ujevn mellom næringer. Landbruk, fiske, lav-FoU-intensiv industri og privat service, har hatt den sterkeste relative veksten. Den formelle kompetansehevingen har således kommet både typiske sentrums- og periferinæringer til gode i perioden, selv om utgangspunktet har vært ulikt.

Den sterke relative veksten i landbruk, fiske, FoU-intensiv industri og privat service, har kommet i næringer som i utgangspunktet hadde en lav andel høgskoleutdannede. I disse næringene representerte den sterke relative veksten bare andelsøkninger på mellom 5-8% til mellom 8-22%. I offentlig sektor derimot, som hadde en svakere relativ vekst, var andelen høgskoleutdannede i utgangspunktet mye høyere, og andelsøkningen (8,1%) klart størst og til et klart høyere nivå enn i noen annen næring (til 45,8%).

9.3.2 Regional fordeling og endringer i høgskolekompetansen

De fleste ansatte med høgskoleutdanning arbeider i byregionene og 66% i storbyregionene (se tabell 9.8, herav 50% i universitetsregioner. Utviklingen i perioden 1987-97 viser at den regionale fordelingen av høgskolekompetanse holder seg relativt stabilt. Det er en beskjeden konsentrasjonstendens til høgskoleregionene, som gjelder uavhengig av deres sentralitet. Høgskoleregionene er fordelt rundt i hele landet, tallene avspeiler en tendens til økt desentralisert konsentrasjon innenfor fylker og landsdeler i hele landet.

Ser vi på den næringsvise regionale fordelingen av antall ansatte med høgskoleutdanning ser vi at den sterkeste bykonsentrasjonen er i privat service, men også næringer som kraft/vann, bygg/anlegg, FoU-intensiv industri og offentlig sektor har over halvparten av sine høgskoleutdannede i storbyregionene. I primærnæringene er mønsteret delvis omvendt.

Det er offentlig og privat service som er de store næringene for høgskoleutdannede med til sammen 86% (jfr. tabell 10) av alle ansatte med slik utdanning. Den regionale fordelingen av offentlig og privat service er imidlertid ulik. Mens betydningen av privat service øker med økende sentralitetsnivå er det omvendt for offentlig sektor hvis relative betydning øker markant med fallende sentralitetsnivå. Dette ulike territorielle mønsteret er et generelt trekk ved offentlig og privat sysselsetting, men det divergerende regionale fordelingsmønsteret mellom sektorene forsterkes for ansatte med høgskoleutdanning. Offentlig sektor er således klart størst når det gjelder antall arbeidsplasser for høgskoleutdannede nasjonalt, og denne betydning øker med fallende sentralitetsnivå. Primærnæringene har det samme territorielle kompetansemønsteret som offentlig sektor, andelen øker med fallende sentralitet, men her er antallet høgskoleutdannede helt ubetydelig til sammenlikning.

9.3.3 Høgskoleregioner i utvalgte fylker

Det er gjort beregninger av kompetansenivået for høgskoleregionene i fem fylker, Telemark, Møre/Romsdal, Nordland, Troms og Østfold. Her presenterer vi resultatene for Østfold. I Østfold er høgskolen fordelt på avdelinger i de tre nærliggende byene Sarpsborg, Fredrikstad og Halden, og denne byklyngen med omland er definert som en felles høgskoleregion.

Halden-, Fredrikstad- og Sarpsborgsborgregionen (nivå 2)har en lavere andel ansatte med høgskoleutdanning totalt og i de fleste næringer sammenliknet med høgskoleregionene (nivå 2) i resten av landet. Det lave utdanningsnivået er særlig knyttet til deler av industrien og privat service. Ser vi nærmere på fagfeltene er andelen høgskoleutdannede innen naturvitenskap/teknikk og administrasjon/økonomi lavere i industri og privat service her enn for nivå 2-regionene i landet ellers. Det er i offentlig sektor, og innen fagfeltene helsevern og humaniora man finner hovedgruppene av de høgskoleutdannende i regionen.

Kompetansehevingen har vært markant med en relativt høgere vekst av ansatte med høgskole-utdanning enn i de andre høgskoleregionene. Østfold hadde imidlertid i utgangspunktet en lavere andel, og økningen har vært noe mindre enn for høgskoleregionene i landet ellers. Den sterkeste prosentvise veksten (vekstdifferansen) har kommet i landbruk, FoU-intensiv industri og service, som delvis er i samsvar med nasjonale utviklingstrekk. Unntaket er FoU-intensiv industri som i Østfold har hatt en klart sterkere kompetanseheving enn samme sektor i landet forøvrig. Det er nærliggende å knytte noe av denne økningen til den sterke veksten i IKT-bransjen og det relaterte høgskolemiljøet i Halden på 1990-tallet. Det formelle utdanningsnivået henger imidlertid fortsatt klart etter i flere av de store næringene sammenliknet med høgskoleregionene forøvrig og landet samlet.

Når høgskoleregionen i Østfold har en lavere andel ansatte med høgskoleutdanning i de fleste næringene i forhold til høgskoleregionene ellers i landet, gjenspeiler dette egenskaper ved næringslivet i Østfold som i beskjeden grad har rekruttert og sysselsatt høgskoleutdannede. Dette er en av landets største industriregioner dominert av en stor sektor lite FoU-intensiv industri, og som tradisjonelt har sysselsatt mye ufaglært arbeidskraft. Høgskolen i Østfold er relativt liten i forhold til andre høgskoler. Alle disse forholdene medvirker til at kompetansenivået i regionen henger etter, og at høgskolens eksterne kompetanseeffekter ikke er like synlig som i en del andre høgskoleregioner med større skoler, mindre befolkning og tynnere næringsliv.

Det øvrige Østfold (nivå 4) har en lavere andel ansatte med høgskole-utdanning totalt og for de fleste næringene i forhold til høgskoleregionen i fylket, men restregionen i Østfold ligger over tilsvarende restregioner i landet. Særlig tydelig er dette innen FoU-intensiv industri. Det kan tyde på at restregionen her har visse nærhetsfordeler til større kompetanse- og næringsmiljøer (Oslo-Akershus) som ikke andre restregioner i landet har.

9.3.4 Høgskolekandidatenes utdannings- og arbeidsteder - hva sier det om høgskolenes regionale betydning ?

Den viktigste formen for kunnskapsformidling fra høgskole til arbeidslivet er knyttet til utdanning av høgskolekandidater. En viktig begrunnelse for å opprette høgskoler var nettopp at de skulle bidra til kompetanseutviklingen i regionene gjennom å utdanne kandidater til regionalt arbeidsliv. Spørsmålet er om høgskolene gjør dette, det vil si utdanner kandidater mest til nærområdet eller til fjernområder, og eventuelt til hvilke områder og næringer?

Høy andel regional egendekning er noe mål i seg selv. En betydelig egendekning er først og fremst en indikator for at høgskolen har utdanninger som kommer til anvendelse i arbeidslivet i nærområdet, og man kan noe forenklet si at det er uttrykk for et gunstig samspill mellom utdanning og arbeidsliv i regionen. I en del tilfeller har en små og fagspesifikke høgskoler, som utdanner kandidater på prioriterte samfunnsområder nasjonalt, og hvor det lokale markedet for den typen kandidater aldri vil kunne bli særlig stor. Samtidig vil en viss regional egendekning av høgskolekompetanse ha betydning for den langsiktige kompetanseoppbygging i regionen, og påvirke høgskolenes rolle som bidragsyter til å styrke fornyelsesevnen til arbeidslivet i regionene.

Hva er det som gjør at høgskolenes bidrag til regionalt arbeidsliv i form av kandidater er forskjellig? Skyldes det ulike egenskaper ved skoletype og -miljø (fagtilbud, utdanningslengde, skolemiljøstørrelse, grad av utadrettet virksomhet i forhold til arbeidslivet) eller gjenspeiler det egenskaper ved regionalt arbeidsliv (innslag av kunnskapsintensive næringer, vekst/nedgang i typiske «høgskolenæringer», grad av integrasjon i nasjonale sektor- og delarbeidsmarkeder)? Det er sannsynlig at begge disse faktorene virker inn, men på ulike måter i forskjellige områder. Og det kan finnes det andre faktorer man må ta med, som sosio-kulturelle egenskaper knyttet til historie, tradisjon og identitet.

Datagrunnlaget er en kopling mellom SSBs utdannings- og sysselsettingsregister for alle universitets- og høgskole-kanditater i perioden 1990-96 i forhold til arbeidsplass i 1997. Det gir et bilde av hvor nyutdannede høgskolekandidater (1-5 år siden de avsluttet høgskoleutdanningen) arbeider i forhold til geografi og næringer. I dette materialet har vi utelatt høgskoleutdannede uten arbeid, dette utgjør en liten gruppe av alle med høgskoleutdanning.

9.3.5 Universitets- og høgskolekanditaters arbeidsregioner

Hovedmønsteret på nasjonalt nivå viser at et klart flertall (67,9 %) av ferdige kandidater i perioden 1990-96 arbeidet i utdanningsregionen i 1997. Få UoH-kandidater hadde arbeid utenfor høgskoleregionene (11,5 %). For høgskolekandidater utdannet i regioner med høgskoler jobber halvparten (50,5 %) i utdanningsområdet eller tilsvarende områder nasjonalt, men også en stor andel i regioner uten egen høgskole (28,6%). Kandidater fra regioner med bare høgskoleavdelinger jobber i hovedsak utenfor disse regionene, jevnt fordelt på universitets-, høgskole- og ikke-høgskoleregionene.

Det er en sammenheng mellom skolenivå og arbeidsmarked innenfor de enkelte regionene. Nyutdannede kandidater tar primært arbeid i samme region som utdanningsstedet eller tilsvarende regioner i landet. Det er særlig kandidater fra høgskoler eller høgskoleavdelinger som tar arbeid utenfor utdanningsregionen eller tilsvarende regioner. Høgskolene spiller mao. en viktigere relativ rolle enn universitetene når det gjelder å skaffe kandidater til arbeidslivet i distriktene. Ellers viser tabell 12 at høgskolens lokalisering i universitetsregion eller høgskoleregion er viktig når det gjelder å forklare høgskolenes leveranser av kandidater til egen region eller tilsvarende regioner i landet.

Som nevnt må dette mønstret knyttes til en kombinasjon av skolemiljøegenskaper og næringsstrukturelle variasjoner. En person med langvarig universitetsutdanning vil ofte ha begrensede jobbmuligheter i ikke-høgskoleregioner om han ønsker en utdanningsrelevant jobb. Det er derfor ikke overaskende at folk med universitetsutdanning også i arbeid blir sterkere konsentrert til universitetsregionene enn ellers, det gjenspeiler i hovedsak egen-skaper ved arbeidsmarkedet. Det at mange av disse kandidatene også er unge folk, hvorav en god del er fra universitetsbyene og deres nærområder, vil kunne forsterke dette mønsteret. Høgskoleutdanningene på lavere og midlere nivå vil i større grad være profesjonsutdanninger innrettet mot offentlig sektor (lærere, sykepleiere) og koplet til arbeidsmarkeder som finnes i alle regioner, eller yrkesretta utdanninger (øk/adm, ingeniør) mer innrettet mot privat sektor og koplet til arbeidsmarkeder og næringer hvor det interne lokaliseringsmønsteret er spredt.

Dette gjenspeiles når en ser på hvilke næringer kandidatene arbeider i. Arbeid i tjenesteyting dominerer i alle regioner som viktigste høgskolenæring, men fordelingen mellom offentlig og privat sektor er ulik mellom områdene. Mens kandidater fra universitetsområdene har en sterk konsentrasjon til arbeid i offentlig og privat tjenesteyting i disse områdene, har offentlig sektor en viktigere funksjon for sysselsetting av høgskoleutdannede i andre regioner. Universitetsregionenes sterke egenrekruttering til privat service er i stor grad knyttet til at de ligger i de store byregionene i landet, og mange bransjekonsentrasjoner samt veksten innen bedriftsrettet tjenesteyting er konsentrert her. Ellers har kandidater fra høgskole- og avdelingsregionene noe større andel høgskoleutdannede som rekrutteres til arbeid i industrisektoren under ett, enn kandidater fra universitetsregionene. De fleste kandidater tar imidlertid arbeid i offentlig og privat tjenesteyting i skoleregionen, selv om betydningen av disse sektorene og av industrisektoren varierer noe mellom regionnivåene.

9.3.6 Høgskolenes funksjon som utdanningsinstitusjoner for regionalt arbeidsliv

Det er ikke noe entydig mønster med hensyn til andelen leveranser av kandidater til egen region, som kan knyttes til skoletype og -miljø alene (fagtilbud, utdanningsnivå, aktivitetsomfang). Det er store variasjoner i andelen regionale leveranser både mellom og innenfor skoletypene. Dette betyr ikke at skoleegenskapene ikke har betydning, men at de må forståes i sammenheng med egenskaper ved de regionale arbeidsmarkedene de er lokalisert i.

Fagtilbudforkortelser: A:allmenne fag, H:medisin-, helse- og sosialfag, L:fiskeri-, landbruks-, utmarks-, reiselivs-, hotell- og maritime fag, P:pedagogiske fag/lærerutdanning, S:Samfunnsvitenskap, planlegging, humanistiske fag/estetikk, juridiske fag, T:tekniske/naturvitenskaplige fag, informatikk, Ø:økonomi-, markeds-, administrasjonsfag, Q:ulike spesialfag (sikkerhetsfag, mediefag, idrettsfag, journalistfag m.m.).

Et hovedtrekk fra tabell 13 er at de fleste høgskolene i Nord-Norge har en relativt stor andel av regionale leveranser av kandidater til arbeidslivet i eget fylke («egen region» + «øvrige fylker»), men samtidig også en betydelig lekkasje til fjernområdene i Sør-Norge (unntaket er Kauotkeino og Rana). Blant universitetskandidater fra Tromsø er andelen med lokal arbeidsorientering høyere enn for andre større høgskoler i landsdelen, samtidig som andelen universitetskandidater som tar seg jobb i Troms og Nord-Norge for øvrig er relativt liten. Dette illustrerer at universitetskandidater mer enn de tradisjonelle høgskolekandidatene tar seg jobb i sentrale (universitets-)regioner i Nord- og Sør-Norge. Høgskolekandidatene fra Tromsø fordeles noe mer spredt ut til distriktene i fylket og landsdelen.

Generelt har høgskolene i Sør-Norge en noe lavere leveranse av kandidater til eget fylke, og samtidig har de en betydelig lekkasje til andre områder i Sør-Norge . Det er bare en liten andel av kandidatene fra høgskolene i Sør-Norge som tar seg jobb i Nord-Norge etter utdannelsen, men likevel utgjør de et betydelig antall innenfor de relativt begrensede delarbeidsmarkedene for høgskoleutdannede i Nord-Norge.

Høgskoler med det bredeste fagtilbudet, og høgskoler med bare et fagtilbud innen de økonomisk-administrative fag, synes begge å utdanne en stor andel til sine nærområder. Dette har nok i førstnevnte tilfelle å gjøre med at store og brede fagmiljøer er lokalisert i større sentra med et stort arbeidsmarked også for høgskolekandidater, mens regioner med bare økonomisk-administrative fag (ofte BI-avdelinger) har mye mindre skoler som også ligger i områder med et relativt stort arbeidsmarked som etterspør næringslivskompetanse.

Koder for faglinjer: se tabell 13

De regionene hvor flest lokalt utdannede kandidater tar arbeid lokalt er Stavanger, Rana, Halden/Fred./Sarpsborg, Kautokeino, Tromsø. Det er svært ulike regioner og skoler. Store skolemiljøer med brede fagtilbud, eller små skoler med smalere utdanninger i innen økonomiske fag, ligger som nevnt ofte i områder med et større befolkningsgrunnlag og næringsliv, som etterspør flere typer av høgskolekompetanse. Halden/Fredrikstad/ Sarpsborg skårer trolig høyt her fordi det er en relativt liten høgskole i en region med et stort befolkningsgrunnlag og næringsliv. Når det gjelder Kautokeinos høye andel kan den forklares med dels med sosio-kulturelle faktorer, og dels skolens utdanningstilbud rettet mot den samiske befolkning.

Egendekningen på fylkesnivå viser i hovedsak samme mønster. Egendekningen på fylkesnivå er klart høyest for høgskoler i Nord-Norge (unntatt Narvik), Rogaland og Møre og Romsdal . I de andre fylkene i Sør-Norge er egendekningen gjennomgående svakere og kandidatene synes i større grad å ta jobb utenfor det fylket de tok utdanningen i. Virkningen av arbeidsmarkedet i de store byregionene i Sør-Norge kommer her til uttrykk, og rekrutterer en stor andel av de ferdige høgskolekandidatene fra høgskolene i Sør-Norge.

9.3.7 Høgskolenes betydning for knoppskyting

Det er utført grundigere case-studier av hva universitets- og høgskolemiljøene i Tromsø og Østfold har betydd for etableringen av nye virksomheter.

Etableringen av Universitet i Tromsø var fra starten av ment å dekke offentlig sektors behov for høyt utdannet arbeidskraft. På 1980- og 90-tallet har det vært tatt mange initiativ for å styrke teknologiformidlingen fra forskningsmiljøene og fremme samarbeidet med næringslivet. Felles for de fleste av de næringsorienterte tiltakene er at de er lagt utenfor universitetet. Det har medført at programmene har stått friere enn om de var en del av universitetet, men det har også medført at universitetet har blitt fritatt for å ha noen egen strategi på området. Samtidig er det klart at det samlede universitets- og forskningsmiljøet i Tromsø har generert en rekke nye virksomheter og arbeidsplasser i kraft av en egendynamikk. Virksomhetene kan grupperes innen fire områder. Det er medisin, fiskeri- og havbruksforskning, telekommunikasjon og romforskning, samt forskning på nordnorsk og samisk kultur og samfunnsforhold.

For Høgskolen i Østfold er det avdelingene i Sarpsborg og Halden som har et potensiale i forhold til lokalt næringsliv. Informatikkstudiet ved avdelingen i Halden har hatt en betydelig rolle i forhold til den kraftige veksten som IT-industrien har hatt i byen. I løpet av de fem siste årene er det etablert virksomheter med flere hundre nye arbeidsplasser innen IT. Tilgangen på kandidater fra høgskolen har vært av avgjørende betydning for nyetableringene. Fra høsten 2000 blir det gitt tilbud om hovedfag innen IT i Halden, som det første stedet utenom de fire universitetsbyene. IT-næringen i Halden anser at kandidater med hovedfagskompetanse er av avgjørende betydning for innovasjonsevnen i bedriftene.

Ved Avdeling for informatikk i Halden er det først og fremst utdanning av kandidater som bidrar til vekst i det lokale næringslivet. Ved Avdeling for ingeniør og realfag i Sarpsborg er det i tillegg tatt initiativ for å etablere tettere samarbeidsrelasjoner mellom høgskolen og næringslivet. Avdelingen har deltatt aktivt i Norges forskningsråds prosjekt for samarbeid mellom høgskoler og næringsliv (RUSH-prosjektet). Det har vært lagt vekt på å utforme en strategi for økt samarbeid med næringslivet og oppmuntre til og legge til rette for samarbeid i de interne rutinene på høgskolen. Avdeling har opplevd en betydelig økende interesse fra næringslivet i denne sammenheng.

9.4 Høgskolenes betydning for rekruttering, flytting og bosetting

Hvor stor betydning har høgskolene for befolkningsutviklingen i regionene de er lokalisert? Dette spørsmålet er studert ved livsløpsanalyse, basert på registerdata for oppvekststed, utdanningssted, flytting gjennom ungdomsfasen og etableringssted. Årskullene født 1960-62 er fulgt fra de var 15 til 35 år. Hensikten med å studere denne 20-årige livsfasen er at vi får kartlagt hva som har skjedd med de siste årskullene som har gjennomløpt fasen fra barn til godt voksen. For komplette årskull på landsbasis får vi fanget opp livsløpsprosessene fra oppvekstregion via utdanningslokalisering med eventuelle påfølgende flyttinger, og endelig bostedsvalg. Disse kullene er de siste som har gjennomført denne prosessen fullt ut. I det senere har årskullene brukt lenger tid på å etablere seg, og for stadig flere er ikke resultatet avklart før de er kommet opp i begynnelsen av 30-årene. Høgskolesystemet har eksistert gjennom hele den aktuelle perioden. Vi har også gjort tilsvarende uttak ved å følge årskullene født 1969-71 til de var 26 år. Disse er kun trukket inn i deler av analysen, mest i forbindelse med spørsmålene om rekruttering til utdanning. Situasjonen på 26-årstrinnet er for lite avklart til at vi kan trekke endelige konklusjoner om livsløpsprosessen i sin helhet.

Vi skiller som beskrevet i kapittel 1 mellom universitetsregioner (skolenivå 1), høgskoleregioner på to nivå (skolenivå 2 og 3), og regioner uten høgskoler. Utslagene i universitetsregionene blir stort sett kun brukt komparativt. Tall for den tredje gruppen av regioner, regioner uten utdanningsinstitusjoner, gir mulighet for å måle effektene av høgskolelokalisering. I høgskoleregionene skilles det mellom hjemmeutdanning og borteutdanning innenfor voksenbefolkningen. Det opereres også med begrepet lokalrekruttering. Dette er myntet på ungdommene som vokste opp innenfor den enkelte høgskoleregion.

Vi ser kun på flyttingene til personer med høyere utdanning. Personer med utdanning opp til og med videregående skole flytter i langt mindre grad enn de høyere utdannede. Dette fører til at de negative bosettingseffektene som følger av flytting i høgskoleregionene, blir mindre for de lavere utdannede enn for de høyt utdannede. Dette er ikke overraskende. Det er kun universitetsregionene som gjennom flytting får gevinst av høyutdannede. Slik har det alltid vært. Men også dette er under utjevning, i takt med at stadig flere som vokser opp utenfor de tradisjonelle utdanningsområdene blir rekruttert til utdanning. Utdanningsveksten i landet kommer stadig flere regioner til gode ved at veksten blir jevnere geografisk fordelt.

Drøftingen er knyttet opp mot tabell 15 og 16 nedenfor.

Har personer som har vokst opp i høgskoleregioner større tilbøyelighet til å ta høyere utdanning enn personer som har vokst opp i sammenlignbare regioner uten høgskoler? Ja, det har de, og spesielt gjelder det for kvinner. Neste spørsmål blir om dette har skjedd fordi folk har tatt utdanningen lokalt i høgskoleregionene. Her finner vi at mer enn hele merrekrutteringen i høgskoleregionene dekkes opp gjennom lokalrekruttering, men dermed er det ikke sagt at høgskolene alene forklarer hele forskjellen. En del av de som har tatt utdanning lokalt, ville nok ha tatt den et annet sted, om ikke høgskolen i regionen hadde eksistert. Marginene er imidlertid så store i de fleste regiontyper og i sum, at vi likevel, men med visse unntak, kan konkludere med at høgskolene gir et hovedbidrag til søking til høyere utdanning totalt blant de unge som har vokst opp i høgskoleregionene. Ungdom vokst opp i universitetsregionene har imidlertid en enda høyere tendens til å ta utdanning.

Er det lavere fraflytting blant folk med høy utdanning i høgskoleregionene enn i de øvrige regionene? Svaret er i hovedsak ja. I hvilken grad skyldes dette at de lokalrekrutterte har høyere tendens til å bli boende enn de som har utdannet seg utenfor regionen? Isolert sett betyr det mye,. Sannsynligheten for å ha flyttet fra regionen når man er midt i 30-årene, er fra to til fem ganger høyere for de borteutdannede enn for de hjemmeutdannede, varierende med høgskolenivå, sentralitet og fylkessenterrolle. Sett i sammenheng med variasjonene i nivået for lokalrekrutteringen betyr imidlertid ikke ulike flyttesannsynligheter så mye. Variasjonene med hensyn til hvor mange som blir rekruttert til utdanning lokalt, slår sterkere ut for bosettingen i det lange løp enn variasjonene i fraflytting generelt.

En grunn til at det er slik, er at folk med høy utdanning alle steder flytter mye. Også fra universitetsregionene er det mye flytting, men der er også nyinnflyttingen høy. Et poeng er at mange høyutdannede rokerer geografisk eller «bytter plass» gjennom flytting. I gjennomsnitt skifter 55-60% av kvinner og menn med kort og mellomlang utdanning bostedskommune på varig basis over livsløpet (Sørlie 1993). Blant personer med lang universitetsutdanning gjelder dette i overkant av 70% for begge kjønn. En del av flyttingene skjer internt i regionene. Omtrent halvparten av alle med høy utdanning, som hadde vokst opp i en høgskoleregion, hadde forlatt hjemregionen da de var kommet midt i 30-årene. Dette er ikke overraskende høyt, og andelen har vært høyere for tidligere årskull. Når stadig flere tar utdanning, blir tendensen til fraflytting avtakende. Ved analyse av sammenhengene mellom utdanningsvekst og flytting finner vi mange utslag av den såkalte stigeeffekten (Sørlie 1995 og 1998). Kort sagt går denne ut på at når flere i hvert årskull får utdanning, er det en viss andel av dem som kommer opp på høyere nivå (i forhold til tidligere kull) som av ulike grunner ikke «arver» forgjengernes atferdsmønster. Disse blir mer å sammenligne med dem som hadde mindre utdanning i tidligere årskull. Effekten opptrer systematisk langs utdanningsskalaen.

Får høgskoleregionene flere nyinnflyttere enn regionene uten høgskole, og klarer de å beholde flere av dem i det lange løp? Godt over halvparten av alle med høy utdanning som flytter inn i en region uten universitetstilknytning, flytter videre i løpet av noen år. Det gjelder i det lange løp 55-75% av alle nyinnflyttere med høy utdanning, avhengig av regiontype, og gjennomsnittlig botid er i underkant av tre år. Et mindretall av alle nyinnflyttere blir altså bosatt i høgskoleregionene på varig basis. Men det er flere enn i regionene uten høgskoler. I hvilken grad skyldes dette at de er blitt utdannet i boregionene? Dette varierer, og som for lokalrekrutteringen betyr det klart mer for kvinner enn for menn. En egenskap ved høgskolenes evne som regionalpolitisk virkemiddel er at de har hatt en større stabiliserende virkning for kvinner enn for menn. Trolig har høgskolene bidratt til at kjønnsforskjellene i bosettingsmønsteret er blitt mindre det siste tiåret.

Det siste spørsmålet gjelder sumvirkningen for bosettingen blant de høyutdannede i regionene. Her har vi dekomponert voksenbefolkningen etter om de er hjemmeutdannet eller borteutdannet, og splittet hver av gruppene opp etter om de ble rekruttert gjennom oppvekst eller gjennom nyinnflytting. Bidrag til tap og gevinst er sammenlignet regiontypene imellom.

Når alle de tre øvrige momentene (rekruttering til utdanning, fraflytting og nyinnflytting) gir positive bidrag for høgskoleregionene, sammenlignet med regioner uten universitet eller høgskoler, må naturligvis sumvirkningene også bli positive. Det betyr ikke at alle regioner får befolkningsvekst over livsløpet fra barn til voksen. Men der det er vekst, er denne større enn i tilsvarende regioner uten høgskole, og der det er tilbakegang er denne gjennomgående mindre enn i de andre regionene.

Universitetene ligger i byer med en del sentralstedsfunksjoner som ikke har noe å gjøre med utdanning i seg selv. Begrepet «sentralitet» inneholder mange andre sentralstedsfunksjoner enn universitetene. På bakgrunn av en separat analyse av noen andre demografiske faktorer (aldersskjevheter m.m.), er det tydelig at de mest sentrale regionene uten universiteter er mer annerledes enn den ene forskjellen alene skulle tilsi. Både høgskoleregioner og regioner uten utdanningsinstitusjon på det mest sentrale nivået er demografisk langt mer sammenlignbare med karakteristika for tilsvarende regioner på lavere sentralitetsnivå. Dette momentet må trekkes med også når vi sammenligner høgskoleregioner mot hverandre. Når visse høgskoleregioner kommer ut med en gunstigere befolkningsutvikling enn andre, vil det ofte skyldes andre forhold enn høgskolelokaliseringen. Når vi i analysene kommer fram til at det i visse regioner - gjerne de mest sentrale eller regioner med fylkesadministrasjon - er folk som har tatt utdanning borte, og kanskje spesielt nyinnflyttere, som i sterkest grad har bidratt til en mer positiv utvikling, da er dette indikator på at slike andre typer faktorer kan ha spilt inn. Men det må ikke være slik. Det kan også være at høgskolen direkte har ført til at mange nyinnflyttere med utdanning utenfra har kommet til og blitt boende.

Tabell 9.15 og 9.16 viser befolkningseffektene i høgskoleregionene ved slutten av aldersfasen 15-35 år for menn og kvinner. I første kolonne angis vekst og tilbakegang i gruppen av høyt utdannede, målt i forhold til hvor mange ungdommer som tok høyere utdanning i de ulike regionene. Siden alle tall er målt pr. 100 ungdommer på 15-årstrinnet som senere tok høyere utdanning, har regioner med tall over 100 i første kolonne hatt vekst og regioner med tall under 100 tilbakegang.

De høyt utdannede som vi finner i regionene på 35-årstrinnet, i første kolonne, er i de fire øvrige fordelt etter om utdanningen er tatt lokalt, og om de tilhører gruppen som vokste opp i regionen (lokal ungdom), eller om de er nyinnflyttere som er blitt boende. Over halvparten av alle nyinnflytterne i de fleste regioner hadde flyttet videre innen fylte 35 år. Tallene gjelder imidlertid bare nyinnflyttere som er blitt boende, og som på den måten gir varige bidrag til befolkningsutviklingen for de høyt utdannede i generasjonsperspektivet fra barn til voksen.

De høgskoleregioner som har fått sterk vekst, er på begge skolenivå de med et fylkessenter og beliggende i de mest sentrale områdene. I regioner med høgskoler er Veksten er sterkere for skoler på nivå 2 enn på nivå 3. Dette er imidlertid ikke typisk for de øvrige regionene. For kvinner er tilbakegangen i alle andre typer av regioner med høgskoler på nivå 3 mindre enn i regioner på skolenivå 2. For menn gjelder dette også fylkessentra i mellomsentrale strøk. For regioner uten fylkesadministrasjon er utviklingen litt mer positiv der skolene er på nivå 2. Bak de regionale kjønnsvariasjonene peker tendensen i retning av at kvinner i større grad er lokalt utdannet, det gjelder både for lokalt oppvokste og innflyttere, mens vi blant mennene i større grad finner personer som har tatt utdanning andre steder. De lokale guttene som har tatt utdanning borte dominerer sterkest, i forhold til tilsvarende bidrag til befolkningsutvikling fra lokale jenter. Denne typiske kjønnsforskjellen kan verifiseres ved å ta differanser mellom linjene på samme plass i tabellene.

I motsetning til det lite entydige bildet av utviklingen målt etter skolenivå, sorterer sentralitet regionene i klare grupper. For menn har alle de mest sentrale regionene vekst, selv om den er liten for regionene uten fylkesadministrasjon. For kvinner er det bare de mest sentrale fylkessentra som har vekst i tallet på personer med høy utdanning. For alle kombinasjoner av skolenivå, fylkessenterrolle og kjønn er befolkningsendringen gjennom 20-årsfasen etter sentralitet svært forskjellig. Sammenlignet med regioner uten høgskole, både på det mest sentrale og det mellomsentrale nivået, har imidlertid alle 8 typer av høgskoleregioner for begge kjønn et klart lavere flyttetap.

Høgskoleregionene har i sum hatt en viss flyttelekkasje av folk som tar høyere utdanning. I løpet av aldersfasen 15-35 år har regionene til sammen avgitt 14% menn og 10% kvinner av den gruppen som har tatt høy utdanning. Innen gruppen med utdanning opp til og med videregående skole har regionene en liten flyttegevinst, en drøy prosent for begge kjønn. For regioner uten høgskoler er flyttetapet av høyt utdannede langt større, i størrelsesorden hhv. 25%, 35% og nesten 50% for de mest sentrale, de mellomsentrale og de perifert beliggende regionene i gjennomsnitt. Av personer uten høyere utdanning taper disse regionene i sum omtrent 12%. Forskjellen i tap av høyt utdannede mellom regioner med og uten høgskole er altså langt større enn tilsvarende forskjell i utviklingen for personer uten høyere utdanning. Mye av denne forskjellen kan tilskrives eksistensen av høgskolene.

Likevel vinner universitetsregionene høyt utdannede på bekostning både av høgskoleregionene og de øvrige. Gevinsten er stor, resultatet er blitt 50 % flere menn og 47 % flere kvinner enn det vokste opp barn i universitetsregionene som har tatt høyere utdanning. Høgskoleregionene kan neppe ta mål av seg til å konkurrere med universitetsregionene. For senere årskull (født omkring 1970), er det en bedring i lokalrekrutteringen, men ingen særlig endring i rekrutteringen av nyinnflytterne å spore. Vi bør imidlertid vente med å trekke endelige konklusjoner om det siste før vi kan følge flere årskull fram mot 35-årstrinnet. Blant de yngre er det fortsatt mange personer under utdanning og flytteprosessene fram mot yrkes- og familieetablering er langt fra gjennomført.

Status på 35-årstrinnet er at en tredel av kvinnene og en firedel av mennene bosatt i høgskoleregionene har tatt utdanningen i den regionen de bor. Av disse er omtrent dobbelt så mange rekruttert lokalt som gjennom nyinnflytting. Blant de som har tatt utdanning andre steder er det jevnere fordelt, 55% har for begge kjønn vokst opp lokalt. I høgskoleregionene er bidraget fra dem som har tatt utdanning andre steder langt høyere enn i universitetsregionene. I universitetsregionene er imidlertid lokalutdanningen meget stor. For begge kjønn er det utdannet 10-15 % flere enn nivået på barnekullene som tok høyere utdanning. Med en slik søkning til de store universitetsregionene sier det seg selv at høgskoleregionene møter en meget stor konkurranse. Nær 50% av alle høyutdannede i landet er som voksne bosatt i universitetsregionene.

I mange av høgskoleregionene uten fylkessenter er bidraget av høyt utdannede som ikke har tatt utdanningen i regionen, lavere enn for regionene uten høgskoler. Men det er neppe realistisk å tro at alle som har tatt utdanning i regionen, ikke ville ha bodd der om høgskolen ikke lå der. Noen vil nok alltid ha andre grunner enn akkurat høgskolen for å flytte inn.

Fylkessenterfunksjonen har sterk påvirkning på omfanget av vekst og tilbakegang i høgskoleregionene. På samme måte som for sentralitet finnes det ikke noen unntakskombinasjon: for alle par av regioner etter skolenivå og sentralitet er det enten klart større vekst eller klart mindre tilbakegang for alle fylkessenterregionene i forhold til de respektive regionene uten slike funksjoner.

Kan lokal utdanning eller oppvekst gi bidrag til å forstå betydningen av sentralitet og fylkesadministrasjon?

Den dominerende faktoren bak den entydig sterkere veksten i de mest sentrale regionene, er høyere rekruttering av nyinnflyttere med høy utdanning tatt andre steder. Det er i hovedsak ikke høgskolelokaliseringen i seg selv som fører til at de mest sentrale regionene får best befolkningsutvikling. For menn forklarer dette hele forskjellen, og for kvinner faktisk mer enn hele forskjellen, for alle kombinasjoner av regioner unntatt de fylkesadministrative høgskoleregionene på nivå 2, hvor forskjellene mellom sentralitet er spesielt store. For disse bidrar høyere rekruttering gjennom lokalutdanning av nyinnflyttere til omtrent halvparten av merveksten, de andre nyinnflytterne står for resten.

I de øvrige regionene, og spesielt for kvinner i høgskoleregioner uten fylkesadministrasjon, kommer bidraget fra begge de lokalutdannede gruppene ut til fordel for regioner på mellomsentralt nivå. For menn gjelder det samme tydeligst for høgskoleregioner på skolenivå 3. Men ikke i noen av tilfellene er dette nok til å gi høyere vekst i de mellomsentrale regionene i sum, siden bidraget fra nyinnflytterne med utdanning utenfra dominerer så sterkt i alle regiontyper. Også bidragene fra den delen av lokalungdommen som har tatt utdanning andre steder, gir impuls til sterkere vekst i de mest sentrale regionene, men sammenlignet med det nyinnflytterne tilfører av mervekst, betyr det nokså lite i alle regiontyper.

Betydningen av fylkessenterrollen alene kan studeres ved å sammenligne par av regioner på samme høgskolenivå og med lik sentralitet. Det viser seg da at det ikke peker seg ut like entydige forklaringer som for de to andre variablene på hvorfor fylkesadministrasjonsrollen gir bedre befolkningsvekst. Spesielt er det en viss forskjell mellom kjønn med hensyn til hva som skaper merveksten. Som før skiller de mest sentrale høgskoleregionene på skolenivå 2 seg ut, med høyest bidrag fra de lokalt utdannede, både lokalt oppvokste og nyinnflyttere. Her tilfører ikke folk utdannet andre steder noe bidrag til bedre befolkningsutvikling til fylkessentrene enn til de øvrige regionene. For menn i de andre typene av regioner (høgskoleregioner på nivå 3 og 2 i mellomsentrale strøk) bidrar nyinnflyttere med høy utdanning utenfra mye til at fylkessentrene kommer bedre ut enn de andre. For kvinner er det ingen av faktorene som peker seg ut med spesielt store bidrag.Ellers bidrar alle faktorene med omtrent like mye hver til at fylkessentrene i det lange løp har fått bedre befolkningsutvikling, enn de andre høgskoleregionene.

Kun en komponent gir bidrag som i halvparten av regiontypene går mot hovedtrenden, altså som i større grad styrker regionene uten fylkesadministrasjon. Dette er lokalt oppvokste som har kommet tilbake etter å ha tatt utdanning andre steder. Effektene er imidlertid ikke store nok til å påvirke sluttresultatet i noen av regionkombinasjonene.

Konklusjonen blir at når både høy sentralitet og fylkessenterfunksjon i sum resulterer i bedre befolkningsutvikling blant folk med høy utdanning, skyldes det ikke at det ikke finnes krefter som virker i mot. Spesielt bidrar lokaliseringen av høgskolesystemet, gjennom effekter knyttet til gruppene som utdannes lokalt, til å svekke sentraliseringen. Nyinnflytterne med utdanning utenfra foretrekker imidlertid de mest sentrale regionene, og dette viser seg å bli den mest dominerende faktoren. Dette skyldes antakelig faktorer som høgskolelokaliseringene ikke har påvirket. Lokal ungdom som har tatt utdanning ute, bidrar videre til en bedre utvikling utenfor enn i høgskoleregionene med fylkessenter. Dette er ikke et åpenbart resultat.

9.5 Konklusjoner

Høgskolene har betydning for regionene og regional utvikling på flere måter:

Regionaløkonomiske effekter knyttet til etterspørselen av varer og tjenester fra høgskolene, deres ansatte og studenter, og som for enkelte typer varer og tjenester og regioner må sies å være betydelig.

Høgskolene har bidratt til formell kompetanseheving innen alle næringer og regioner, men bidraget har vært klart størst innen offentlig og privat service og i høgskoleregionene selv, og langt svakere for de vareproduserende næringene og utenfor høgskoleregionene. Det er også store variasjoner mellom høgskolene i andelen av kandidatene som tar jobb i utdanningsregionen.

Universiteter og høgskoler har også andre viktige funksjoner som knutepunkt for kunnskapsformidling av betydning for vekst- og fornyelsesevnen i regionalt arbeidsliv. Kompetansemiljøene har betydning for kunnskapsdeling mellom næringsliv og høgskole/ universitet og for nyskaping når det gjelder produkter, markeder og bedrifter.

Høgskolene har bidratt til at flere tar utdanning i egen oppvekstregion eller landsdel, og på den måten bidratt til å sikre regioner tilgang på formell kompetanse og høgskolekandidater med regional forankring.

Samlet har disse forholdene bidratt til å styrke befolknings- og næringsutviklingen i regionene, selv om analysen viser til betydelige variasjoner i høgskolenes effekter og betydninger i sitt nærområde, samt deres eksterne kompetanseeffekter gjennom «leveranser» av høgskolekandidater til lokalt arbeidsliv.

Høgskolekompetansen er sterkt konsentrert til universitets- og høgskolegionene, og hovedtrekkene her videreføres selv om man i perioden 1987-97 har hatt en mindre regional omfordeling til fordel for høgskoleregionene. Etableringen av høgskolene, deres aktiviteter og eksterne effekter har styrket en prosess i retning av en desentralisert konsentrasjon av den formelle kompetanseoppbyggingen til regionsentra i fylker og landsdeler i hele landet. Dette har på den ene siden gjort regionene i ulike deler av landet mer robuste i forhold til egen næringsutvikling og opprettholdelse av folketallet. Regionene har imidlertid blitt sterkere integrert i mobilitetsstrømmene i nasjonale arbeidsmarkeder. I perioder med ujevn regional næringsvekst vil dette kunne gi ubalanser mellom regioner og landsdeler.

Utbyggingen av høgskoler ble av mange politikere sett på som et viktig distriktspolitisk virkemiddel omkring 1970. Denne analysen har vist at selv om det er regionale variasjoner har høgskolene i betydelig grad oppfylt forhåpningene man hadde til reformen. Analysene i kapittel fire viser at lokaliseringen av høgskolene har bidratt til en regional utjevning i rekrutteringen til høyere utdanning. Det gjelder også for ungdom vokst opp i perifere strøk. Fraflyttingen blant personer med høyere utdanning er lavere i høgskoleregionene. For kvinner er effektene ekstra positive. De bosettingsmessige målene som implisitt var en del av de politiske forhåpninger omkring 1970 må derfor sies å være oppfylt.

I rapporten har det vært lagt vekt på regionale effekter av høgskoler i form av økonomi, kompetanseheving og bosetting. Det er viktig å peke på at høgskoler også fyller andre funksjoner. Det er av stor betydning å utvikle samfunnsservice, kultur og lokal identitet for å sikre bosetting og regional betydning. Det er en viktig oppgave for høgskolene å bidra til dette gjennom undervisning, forskning og formidling av kunnskap. Analyse av universitetets- og høgskolemiljøet i Tromsø viser dette tydelig, samt hvordan institusjonen her har bidratt til styrking av regional identitet. Nye tanker om regional innovasjon glir nå sammen med en fornyet landsdelspatriotisme i Nord-Norge (Arbo 1999), og som interessant nok har med en regional identitet å gjøre som de høyere lærestedene selv har vært med på å forme.

Et tilbakevendende spørsmål knyttet til organiseringen av høgere utdanning i Norge er sentralisering kontra regional fordeling av ressursene innen universitets- og høgskolesektoren. En slik avveining må ta i betraktning en rekke spørsmål som ikke har vært omfattet av denne analysen, som f.eks. studiekvalitet. Flere relevante spørsmål som kan imidlertid belyses ved de utførte analyser. Vil en ytterligere desentralisering av høgskolene, hvor f.eks. en økt ressursandel tilføres høgskoleavdelingene (nivå 3), bidra til å stabilisere bosettingen på et lavere geografisk nivå enn dagens struktur? Vil dette i så fall lette rekrutteringen av høyt utdannet personell til arbeids- og næringsliv i disse regionene? Eller er det slik at dagens struktur er den som best kan ivareta kravet om tilgang på høyt kvalifisert personell i alle deler av landet? Ut fra våre analyser er det intet som tyder på at en ytterligere desentralisering av høgskolene på avdelingsnivå er veien å gå. Å satse på etablerte høgskoler (nivå 2) vil bedre mulighetene de enkelte regionene har til nyskaping og næringsutvikling.

Referanser

Arbo Peter (1999): Innovasjonsprosesser og -effekter. Universitetet i Tromsø som eksempel. Upubl.notat. Tromsø.

Gulløy, Elisabeth; Stein Opdahl og Irene Øyangen (1998): Levekår og forbruk blant studenter 1998. Hovedresultater og dokumentasjon. Notater 98/79, Statistisk sentralbyrå

Kyvik, Svein (1981): The Norwegian Regional Colleges. NAVF's utredningsinstitutt nr. 1.

Kyvik, Svein (1999): Evaluering av høgskolereformen. Sluttrapport. Norges forskningsråd, kultur og samfunn, Oslo.

Lyngstad, Jan og Irene Øyangen (1999): Sjung om studentens lyckliga dar. Studenters levekår 1998. Rapporter 99/15, Statistisk sentralbyrå

Mønnesland, Jan; Arild Hervik og Kristin Dale (1993): Bedriftsrettet distriktsstøtte. Evaluering av Distriktenes utbyggingsfonds virkemidler. NIBR, Møreforsking, SNF; Molde

St.prp. nr. 136 (1968-69): Om prøvedrift med distriktshøgskolar.

St. prp. nr. 1 (1994-95): Statsbudsjettet. Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet

St meld nr 31 (1996-97): Om distrikts- og regionalpolitikken.

Sørlie, Kjetil (1993): Bofasthet, flytting og utdanningsnivå i kommunene. Åtte årskull fulgt gjennom aldersfasen 15-35 år. RAPPORT 93/28, 93/29 og 93/30. Statistisk sentralbyrå 1993.

Sørlie, Kjetil (1995): Ungdoms flyttehistorier. I Heggen og Mattland Olsen (red): Ungdom. Utdanningseksplosjon - nye karrierar? Forskingsrapport nr. 3. Møreforsking, Volda 1995.

Sørlie, Kjetil (1998): Bosetting, sysselsetting og flytting i livsløpsperspektiv. Søkelys på arbeidsmarkedet 1998, 9-23. Institutt for samfunnsforskning 1998.