19 Høgre utdanning i samspill med arbeids - og næringsliv i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv

Sammendrag og sentrale trekk

Rolf Kristiansen, Leonardo da Vinci, NCU Norge

Innledning

Innenfor rammen av det felles oppdraget mellom SIU og LEONARDO-Norge om å:

Identifisere og drøfte den internasjonalisering som finner sted innen høgre utdanning

Beskrive drivkreftene bak utviklingen

Peke på mulige konsekvenser dette vil ha for det norske utdanningssystemet

Skissere mulige norske tilpasninger

leverte LEONARDO-Norge en delrapport med siktemålet å beskrive, i et internasjonalt perspektiv:

• Sentrale norske erfaringer fra samarbeid mellom høgre utdanning og arbeids- og næringsliv

• Utvalgte europeiske eksempler på slikt samarbeid

• Utvalgte eksempler fra land utenfor Europa

• De generelle trendene som preger samspillet mellom høgre utdanning og arbeids- og næringsliv

Høgre utdanning oppfattes her som de statlige og private høgskolene, de vitenskapelige høgskolene og de fire universitetene, mens instituttsektoren er holdt utenfor. Den vil bare delvis bli berørt i forbindelse med en beskrivelse av finansieringsbildet. Det vil ikke være mulig å gå inn på hver enkelt institusjon, men derimot gi eksempler på tiltak og samarbeidsformer som illustrerer hvordan samspill kan etableres og videreutvikles.

Når en i oppdraget benytter betegnelsen næringsliv, må dette begrepet i mange sammenhenger omfatte arbeidslivet i sin fulle bredde, både bedrifter og offentlige virksomheter. Bedrifter vil spenne fra større konsern med betydelige egne ressurser til FoU-virksomhet og utdanning til de tusener av små og mellomstore bedrifter som er det typiske norske virksomhetsbildet.

Offentlig sektor er av betydelig størrelse i det norske arbeidslivet, og den omfatter en rekke viktige samspillspartnere, spesielt for de regionale høgskolene. Språkbruken vil derfor kunne bli noe «springende» og kan hende oppleves som lite tilfredsstillende for offentlig sektor i de situasjonene hvor en vil være spesielt opptatt av hvordan den forretningsbaserte delen av arbeidslivet står i et «gi-og-få» forhold til høgre utdanning.

I et samspillsbilde må også arbeidslivets parter tas med som et sentralt element, slik en kjenner det fra bl.a. debatten om endring av universitetene og ikke minst når det gjelder kompetansereformen.

Samspill spenner i denne sammenhengen fra faglig rettet forsknings- og utviklingsarbeid hvor prosjekter finansieres direkte, via prosjektsamarbeid, sponsoravtaler og utvekslingsordninger for studenter og ansatte på begge sider, til aktiv deltakelse i styringsorganer på ulike nivåer. Norsk deltakelse i EUs rammeprogrammer for forskning er bare omtalt indirekte, uten å forsøke å gi en samlet oversikt over deltakelsen.

Samspill mellom høgre utdanning og arbeids- og næringsliv - Noen refleksjoner om krav og forventninger

For dette avgrensede oppdraget er det spesifisert at en skal se nærmere på samspillet mellom høgre utdanning og næringslivet i Norge, særlig med tanke på en videreutvikling av et slikt samspill i et internasjonalt perspektiv. For å se hvordan en slik problemstilling er forankret i sentrale planer, rettes blikket i denne innledende delen mot strategidokumenter ved de fire universitetene. De vitenskapelige høgskolene og de statlige høgskolene har med en viss variasjon også utarbeidet tilsvarende planer, men de blir ikke drøftet i denne sammenheng.

Strategisk forankring

En gjennomgang av de fire universitetenes strategiplaner viser at ord som arbeidsliv og næringsliv er lavfrekvente.

I strategiplanen fra 1994 for Universitetet i Oslo 1 ble ordet næringsliv nevnt én gang, og da i forbindelse med samarbeidspartnere på lokalt og regionalt nivå - og i den sammenhengen minst like mye med tanke på interessene i forhold til vertskommunens vurdering av UiO som for samspillet med arbeids- og næringslivet.

Når det gjelder de øvrige universitetene, har de i sine strategiplaner fulgt en noe mer ambisiøs linje, tilpasset sine særtrekk og til dels tradisjonelle interesser. Spesielt peker Tromsø 2 seg ut ved en markert landsdelsprioritering.

Et interessant trekk ved Tromsøs strategiplan er at en der ser et globalt ansvar sammen med landsdelsansvaret og peker på hvordan særegenheter i naturgrunnlag skaper spesielle behov når det gjelder forvaltning av naturressurser og næringsutvikling som knytter seg til disse.

I Bergen 3 har en gjort et interessant grep ved å presentere seg direkte med egen hjemmeside med oppslag rettet mot næringslivet. På samme måte som i Tromsø legges det vekt på viktigheten av at «produksjon av forskning, undervisning og andre tjenester er relevante og konkurransedyktige i forhold til ulike brukergrupper, spesielt innefor landsdelens næringsliv, forvaltning og kulturliv».

Det blir her lagt stor vekt på overføringen av «kunnskapsbaserte tjenester, knytte kontakter med næringsliv og offentlige organisasjoner, ivareta økonomiske rettigheter (patentrettigheter, royalties) og etter- og videreutdanning, og generelt også hvordan universitetets produkter og kontakter kan bidra til å styrke institusjonens økonomi.» Dette ses helt klart i et perspektiv hvor en vesentlig del av høgre utdannings driftskostnader kan, og sannsynligvis må, dekkes inn gjennom organisert økonomisk virksomhet knyttet til den enkelte institusjon 4.

I likhet med Tromsø anlegges det et internasjonalt perspektiv på samspillet med næringslivet og sentrale FoU-miljøer ved at når det gjelder «eksterne nettverk nasjonalt og internasjonalt vil universitetet legge stor vekt på samspillet med Norges forskningsråd, både på det strategiske nivå og gjennom rådets organiserte internasjonale samarbeid og dets kontakter til næringslivet».

På samme måte som i Bergen knytter NTNUs 5 utfordringer seg til

Den raske teknologiske utviklingen og globaliseringen av økonomien preger alle deler av samfunnet. Internasjonaliseringen av næringslivet innebærer sterkere konkurranse og krav til kompetanse og kvalitet. Veksten innenfor kommunikasjon og informasjonsbehandling fører til endrede samarbeidsformer, og skaper nye muligheter for kulturell kontakt og påvirkning.

Vinklingen mot samfunn, kultur- og næringsliv avspeiler NTNUs situasjon som et samlet universitet bygd på to temmelig forskjellige pillarer

De enkelte institusjonene tar til en viss grad tak i problemstillingene knyttet til arbeidslivets behov - også i et internasjonalt perspektiv. Spenningen knyttes vel mer til realiseringsevnen når en ser sektoren under ett.

Arbeids- og næringslivet: Virksomhetenes behov6 arbeids- og næringsliv består av et stort antall små- og mellomstore bedrifter (SMB) 7 og offentlige virksomheter som representerer en mulighet og en kilde til innovasjon og verdiskapning. For svært mange av disse vil økt kontakt og langsiktig samarbeid med universitet, institutt og høgskoler være positivt - som én av flere kilder til innovasjon og utvikling. Dette betinger virkemidler som er utviklet og gjennomført på virksomhetenes premisser.

De utfordringene norsk næringsliv står overfor kan oppsummeres slik:

• møte økende internasjonal konkurranse

• sikre rekruttering av høyt utdannet personell

• håndtere behov for oppdatert kompetanse i hele verdikjeden

• erkjenne at innovasjon som regel er basert på samarbeid og nettverk: internasjonalt, nasjonalt og regionalt

• få til systematisk samarbeid med relevante FoU-miljøer for å styrke innovasjonsevnen

• utvikle innovative bedriftskulturer

• ta i bruk ny teknologi gjennom internasjonalt og nasjonalt samarbeid

• ta i bruk informasjons- og kommunikasjonsteknologi

• øke tilgangen på risikovillig kapital

Med unntak av det siste punktet om risikovillig kapital, bør høgre utdanning være en svært aktuell samarbeidspartner for næringslivet, og siden kunnskapen foreldes raskere enn før, blir tilgangen på oppdatert kunnskap stadig viktigere. Også for SMB er det derfor grunnleggende å sikre seg utdannet og kvalifisert arbeidskraft. I dagens aksellererende IT-samfunn er ikke kompetanse og kunnskap i seg selv en knapp faktor. Det er derimot mangelen på kompetent arbeidskraft innenfor en rekke fagfelt som er den kritiske faktoren for bedriftene. Mange SMB taper her i konkurransen med større foretak. Det er også mange SMB som opererer innenfor modne industrier der teknologien allerede er høyt utviklet. For å sikre eller øke konkurranseevnen kan ytterligere teknologi-, produkt- og prosessutvikling i mange tilfeller være så krevende at det er nødvendig å søke spisskompetanse og ekspertise fra et egnet FoU-miljø.

Forskningsrådet er i sin nye Strategi for næringsrettet FoU (februar 1998) og i satsingen «Lærende bedrifter gjennom kompetanseutvikling og forskning» (1998-2001) opptatt av å sette visjonen om et lærende næringsliv på dagsorden. Dette gjelder såvel store som små foretak. Forskningsrådet legger i disse dokumentene betydelig vekt på å styrke samarbeidet med andre aktører i virkemiddelapparatet. I dokumentet «Strategisk plattform for program for teknologioverføring«(mai 1998) understrekes dette ift. SND, NHOs FiiN-prosjekt og rådgivnings- og veiledningstjenesten. Intensjonen er at ulike tiltak innen opplæring, videre- og etterutdanning, kompetanseutvikling og FoU lettere skal kunne ses i sammenheng og imøtekomme bedriftenes utviklingsbehov. Samtidig er det viktig å kunne tilby bedriftene koplinger til ulike brukerstyrte FoU-programmer som også kan gi mer kontinuitet i innovasjonsarbeidet.

Forskningsrådet peker så på en av de store utfordringene for et samarbeid mellom høgre utdanning og bedriftene. Realiteten er at

Hovedtyngden av SMB har i dag liten erfaring med FoU-arbeid. Det er få av dem som har etablert langsiktig samarbeid med utdannings- og forskningsinstitusjoner. Årsakene til dette er flere. FoU-miljøenes problemstillinger og arbeidsformer er svært ofte ikke tilpasset SMBs virkelighet og behov. Undervisningspersonell i universitets- og høyskolesektoren, selv innenfor næringslivsrelevante fagområder, arbeider ofte langt fra de små bedriftenes hverdag. Forskeres innsikt er i næringslivets hverdag ofte begrenset av at relativt få av dem har næringslivs- eller industriell erfaring. Bedriftene på sin side, og særlig SMB, mangler også kjennskap til hva FoU-miljøene kan tilby. De mangler gjerne også tid og ressurser til å engasjere seg.

Dette avspeiler nettopp hva statsråd Lilletun har presentert som arbeids- og næringslivets «avgrensa tingingskompetanse». Likevel bør det være mulig å utvikle en aktiv og tillitsbyggende kommunikasjonsprosess mellom bedrift og FoU-miljø ved satsing på

• Stimulere til utvikling av innovative regionale nettverk på tvers av næringsliv, FoU-miljøer, myndigheter og andre aktører

• Systematisk kompetansesatsing i SMB gjennom rekruttering av høyt utdannede

• Brobygging for å stimulere til kommersialisering av forskningsbaserte ideer

• Teknologi- og kunnskapsoverføring både internasjonalt, nasjonalt og regionalt

På mange måter kan dette sies være nettopp hva fellesskapet mellom NTH og SINTEF har siktet mot gjennom mange år, men hvor en nok har hatt vansker med å nå ut til «de brede lag» av bedrifter. Et regionalt høgskolesystem vil, sammen med det etablerte veiledningsapparatet, kunne være en langt viktigere innsatsfaktor enn hva som synes å være tilfellet i dag. De to partene, bedrift og utviklings- og kompetansemiljø, bør kunne leve bedre opp til BRO-idéene hvor målene er rimelig klare:

Mål knyttet til bedriftene

• Bidra til utviklingen av lærende bedrifter hvor virkemidler innen teknologioverføring, kompetanseutvikling og FoU blir et mer helhetlig tilbud til bedriftene

• Bidra til at bedrifter med liten FoU-erfaring - og særlig SMB, inngår i ulike samarbeidsnettverk - regionalt, nasjonalt og internasjonalt

• Styrke kompetansen og dermed øke bedriftenes forutsetninger for å engasjere seg i FoU-arbeid

• Bidra til økt innovasjon og verdiskaping i de bedriftene vi samarbeider med

• Bidra til at flere bedrifter får tilgang på resultatene av nasjonal og internasjonal FoU

Mål knyttet til FoU-miljøene

• Bidra til å utvikle mer tilgjengelige FoU-miljøer for SMB, herunder utvikle og teste ut nye samarbeidsformer og arbeidsmetoder

• Videreutvikle regionale innovasjonssystemer og -nettverk

• Styrke gjensidig mobilitet mellom FoU-miljøer og SMB

• Øke antall kommersialiseringer av forskningsbaserte forretningsideer som oppstår i universitets- og instituttmiljøene

Partene i arbeidslivet

Dette er imidlertid ikke de eneste signalene som har kommet om behovet for et bedre samspill mellom arbeidsliv og høgre utdanning. Gjennom de siste årene har det vært klare signaler om at en ikke kan akseptere høgre utdanning som lukket område, styrt av institusjonene alene - uten innsyn eller ekstern medvirkning, enn si tilpasset behov som samfunnet omkring med rimelighet kan stille. Tydeligst, og kanskje mest provoserende, har dette kommet til uttrykk gjennom utspillet om et norsk «Open University» - som var partene i arbeidslivets reaksjon på en opplevd manglende evne og interesse fra universitets- og høgskolesektoren for bl.a. deres behov.

For partene i arbeidslivet har dette vært et sentralt tema i lengre tid, og Regjeringen ble i 1996 av Stortinget pålagt å legge fram en melding om bl.a. livslang læring. Buer-utvalgets arbeid resulterte i NOU 1997:25 Ny kompetanse - Grunnlaget for en helhetlig etter- og videreutdanningspolitikk, som etter en omfattende høringsrunde og departemental behandling ble presentert for Stortinget som St.m. 42 (1997-98) Kompetansereformen.

Parallelt med den politiske prosessen mellom Storting, departementer, partene i arbeidslivet og de aktuelle aktørene, gjæret denne saken også i tarifforhandlingene gjennom siste halvdelen av 90-tallet. Dette gjaldt både i forhandlingene mellom Staten og hovedsammenslutningene i de to siste oppgjørene, men ikke minst mellom LO og NHO i oppgjøret i 1998. Viktigheten av partenes enighet om en handlingsplan om kompetanse fremstår tydelig når en også ser at staten forpliktet seg til å spille en aktiv rolle ved gjennomføringen. Planen, slik den er beskrevet i protokollen fra disse forhandlingene, er på tilsvarende måte integrert i protokollene fra de påfølgende forbundsvise forhandlingene.

Gjennomføringen av denne planen reiser en rekke sentrale spørsmål, bl a i tilknytning til prinsipper for utdanningspermisjon, styrket yrkesorientert EVU med høgre utdanning som en viktig tilbyder, styrket kompetanseutvikling i bedriftene, læring i arbeid og dokumentsasjonsordning for fag- og yrkesopplæring, inntaksregler, skatteregler, støtteordninger og stimulans til utvikling av et kompetansemarked gjennom utviklingskontrakter. Sett i et perspektiv hvor grensene for høgre utdanning endres, på tilsvarende måte som OECD i stadig sterkere grad peker på begrepet tertiær utdanning som mer omfattende, åpner dette for nye typer av kontakter mellom et bredspektret arbeidsliv og morgendagens universiteter og høgskoler. Her vil stikkord som opplæring på arbeidsplass og dokumentasjon av realkompetanse, også i forhold til høgre utdanning, stå sentralt.

Utvikling av høgre utdanning på et tertiært nivå

The stakeholders

I det foregående har det vært lagt stor vekt på at utviklingen av høgre utdanning, både hva innhold og formidlingsform angår, må utformes i samarbeid med de «reelle interessentene», sluttbrukerne, enten det er snakk om studenter, konkrete virksomheter eller samfunnet i sin helhet. Ord som markedstilpasning og kundeorientering kan gjerne brukes i mange av de situasjonene vi ser foran oss med Kompetansereformen og større behov for ekstern finansiering av universiteter og høgskoler. Dette er synspunkter som kan falle enkelte institusjoner tungt for brystet, men det finner i alle fall klar støtte hos OECD i avsnittet Conclusions and future policy direction, som baserer seg på de funn og observasjoner som er gjort gjennom de senere års evalueringer av situasjonen innen 10 medlemsland, herunder Norge. OECD tilrårher klart at 8

Neither existing institutional structures, policies and procedures, nor the controls exercised by governments should be the starting point. Rather, the needs and interests of the clients, the students, and the stakeholders should frame the debate while governments hold the ring and make strategic interventions (s. 102).

På tilsvarende måte er «stakeholders» som «national and institutional policy-makers, teaching and related staff, researchers and students, and administrative and technical personnel in institutions of higher education, the world of work, community groups» også et viktig begrep for UNESCO 9.

Ser en videre på hvordan de store internasjonale organisasjonene ser på utviklingen av høgre utdanning, trekkes det også én konklusjon til. De «gamle» strukturene må endres, ikke minst på grunn av de nye formene for reelt samspill med mange nye aktører.

Forskning

Statens ønske om at næringslivet selv skal stå for en større del av FoU-innsatsen, slik det framkommer i budsjettet (dette gjelder spesielt Nærings- og handelsdepartementet og Olje- og energidepartementet), deles ikke like optimistisk av alle. I Forskningspolitikk 99:1 gir Forskningsrådets Kari Kveseth 10 noen kommentarer til industriens FoU-aktivitet:

Næringslivet forsker for lite. Dette henger sammen med vår industristruktur, som består av mange små og mellomstore bedrifter. Hovedtyngden av vår verdiskapning skjer i råvarebaserte industrier som forsker lite i forhold til omsetningen. Selv om det fins mange hederlige unntak, er det viktig for verdiskapingen at vi klarer å endre dette. Den offentlige, næringsrettede forskningspolitikken har dette som mål. Fragmentering av denne og den kraftige reduksjonen i midler vi har opplevd, er derfor bekymringsfull. Vi ser også at flere av de store bedriftene legger sine forskningsaktiviteter til utenlandske laboratorier. Uten kunnskapssentre på høyt nivå på vitale industriområder, står vi i fare for å utarme vår industrikultur.

Hennes påpekning av at deler av næringslivet «flagger ut 11 sine forskningsaktiviteter til utlandet, faller sammen med Christian Hambros etterlysning av samspillet næringsliv-stat i det samme nummeret 12. Løsningen kan være å stimulere høgre utdanning (hans formuleringer rettet seg mot universitetene) til å intensivere sitt engasjement, slik at institusjonene i større grad konkurrerer med hverandre - både om oppdrag og om studentene. Behovet for kunnskapsintensive bedrifter vil enten forutsette at det legges i hendene på næringslivet etter en markedsstyrt modell, eller at

næringsliv og stat går sammen for å stimulere framveksten av kunnskapsintensiv næringsvirksomhet. Dette kan betegnes som «Samspillsmodellen». I modellen samarbeider myndighetene tett med næringslivet for å fremme verdiskapning og «gjødsler» innovasjonssystemet med FoU-midler på prioriterte områder - slik Irland nå gjør.

Med en samlet plan for institusjonene, gjennom en Rammeavtale om universitetsutvikling med bredt statlig engasjement, vil en fellesfinansiering mellom stat og næringsliv styrke norsk høgre utdannings konkurranseevne også internasjonalt.

De samlede utgifter til forskning og utvikling (FoU) i Norge økte med 2,3 milliarder fra 1995 og utgjorde 18,2 milliarder kroner i 1997 13. Hovedtyngden av veksten fant sted i næringslivet og i universitets- og høgskolesektoren med en realvekst på rundt 9 prosent over toårsperioden, mens det for instituttsektoren ikke var noen vekst.

Nær halvparten av denne FoU-innsatsen finansieres av næringslivet. Finansiering fra utlandet økte mest og var i 1997 1,2 milliarder kroner. Det er interessant å legge merke til at finansiering fra Norge, men utført i utlandet, imidlertid utgjorde nesten det dobbelte 2,3 milliarder. Dette omfatter næringslivets innkjøp av FoU og midler over statsbudsjettet til deltagelse i EUs rammeprogrammer, CERN mv. Sett i sammenheng med bekymringene i Sverige over utflagging av FoU-intensive bedrifter, er det rimelig å vente at det samme mønsteret også vil finnes i Norge.

For deler av universitets- og høgskolesektoren kan det være interessant å se at veksten i FoU-utgiftene utført i næringslivet mellom 1995 og 1997 primært skyldes de tjenesteytende næringene, særlig databransjen, mens industrien samlet sett hadde en realnedgang.

Forskningsfeltet og næringsliv

I den nye forskningsmeldingen 14 innledes det med å peke på at kunnskap og kompetanse får en stadig økende betydning for evnen til å løse felles oppgaver, samtidig som den teknologiske utviklingen har åpnet opp nye muligheter for både næringsutvikling, kulturspredning og velferdstiltak. For næringslivets del har disse endringene ført til lavere produksjons- og transportkostnader, større markeder, kortere produktlevetid og økende konkurranse. I stadig større grad kreves det avansert kunnskap og ny teknologi for å utvikle og levere nye produkter, prosesser og tjenester. Kunnskap er med andre ord blitt en avgjørende innsatsfaktor i all produksjon og tjenesteyting, også for primærnæringene og tradisjonell norsk industri.

I meldingen går Regjeringen inn for å styrke forskningsinnsatsen i Norge, slik at Norge i løpet av den neste fem-års-perioden kommer på linje med gjennomsnittet i OECD-landene, målt som andel av BNP. Behovet for å styrke både offentlig og privat finansiering av forskning understrekes, og hvor det også pekes på hvordan dette skal kunne skje: dels gjennom økte ordinære bevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet, dels gjennom avkastningen av et nytt forskningsfond. Det er interessant at en her ser på det en kan kalle «skyv-og-dra-tiltak». Dels tilskuddsformer, men hvor en også begynner å vurdere skatteincentiver for bedriftene og endringer i regelverket for universiteter og høgskoler for å aksellerere innsatsen. Dette er spesielt nevnt ved at

Regjeringen ønsker en bedre kommersiell utnyttelse av forskningsresultatene ved universitetene og høgskolene. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil komme med forslag til endringer i lov- eller regelverk som bidrar til at institusjonene engasjerer seg sterkere i kommersialiseringsarbeidet, og som bidrar til at de får en del av det økonomiske utbyttet.

Prioritering av forskningsmidler skal bidra til å sikre et nødvendig kunnskapsgrunnlag på sentrale tematiske områder for samfunns- og næringsliv som marin forskning, informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), medisinsk og helsefaglig forskning og forskning i skjæringsfeltet mellom energi og miljø.

For næringslivet er det pekt direkte på noen satsingsområder, bl.a. for å trekke utenlandske selskapers FoU-tiltak mot Norge:

• Det skal legges økt vekt på langsiktig, grunnleggende forskning som skal bidra til fornyelse av norsk næringsliv. Dette vil omfatte styrking av institusjonene i kunnskapsallmenningen og strategiske satsinger innenfor de tematiske prioriteringene.

• Den offentlige satsingen på brukerstyrt forskning skal i større grad rettes mot små og mellomstore foretak og mot framtidsrettede satsinger på områder av overordnet nasjonal interesse. Den brukerstyrte forskningen skal aldri brukes til subsidiering av FoU-innsats som bare det utførende foretaket vil dra nytte av. Det skal legges vekt på nyskapende prosjekter med høy teknologisk risiko.

• Prosjektrettet teknologiutvikling i petroleumsindustrien foreslås styrket, for å bidra til fortsatt lønnsom utvikling på norsk kontinentalsokkel.

• Eksisterende tiltak for kommersialisering, kunnskapsformidling og samspill skal videreutvikles og koordineres. Det skal legges til rette for økt nyskaping i forskningsparker og regionale innovasjonsmiljøer. Virksomhet som skal legge forholdene til rette for økt kommersialisering og nyskaping basert på FoU i universitets- og høgskolesektoren skal styrkes, for eksempel gjennom FORNY-programmet.

• I samsvar med Stortingets innstilling vil Regjeringen legge fram forslag om å innføre en FoU-avgift på fiskeri- og havbruksnæringen. Regjeringen har også varslet en avgift på fellestiltak i skogbruket som blant annet vil bli brukt til FoU-formål.

I tillegg til satsingen innenfor instituttsektoren og universitetene, legges det spesiell vekt på de statlige høgskolenes rolle:

De statlige høgskolene skal konsentrere sin FoU-innsats innenfor områder der de har spesielle forutsetninger og oppgaver. Hver høgskole må utvikle FoU-planer. Disse bør i særlig grad knyttes opp mot knutepunktsfunksjoner, satsingsområder og fagmiljø som har ansvar for sivilutdanninger og hovedfag. På enkelte områder er også grunnforskning aktuelt og relevant. De høgskoler som utvikler stabile faglige miljø av høy kvalitet, skal gis gode rammebetingelser for sin forskning. Det er viktig at høgskolene bygger opp sterke forskningsmiljøer for å bidra til en målrettet regional utvikling. Høgskolene må også i økende grad rette sin FoU-innsats mot å utvikle de profesjonsutdanningene de har ansvar for.

Innsatsen rettet mot, og i samarbeid med næringslivet, kommer her ikke så klart til uttrykk som en kunne vente, men sett i en sammenheng hvor regional utvikling skal være et sentralt mål, vil det falle naturlig å bedre samspillet mellom lokalt/regionalt næringsliv og høgskolemiljøene.

Finansieringskilder og -kanaler

I forskningsmeldingens oversikt over finansieringskildene og kanalene ut mot de enkelte forskningsarenaene kan den illustrasjonen som er brukt gi et fordreid bilde av virkeligheten. En «lekkasje» på 1,5 og 0,8 milliarder fra henholdsvis næringsliv og offentlig sektor er ikke med i det opprinnelige diagrammet, og slik sett får en ikke det hele bildet av forskningsaktiviteten sett i et internasjonalt perspektiv.

Ser en derimot på tabellen nedenfor, fremgår denne «lekkasjen» tydeligere. Her ser en også at det er et «netto tap» til utlandet i den forstand at vi setter ut mer FoU enn vi tar inn. Dette gjelder både offentlige og private midler, slik at her ligger det interessante utfordringer ikke minst for høgskolesystemet når det gjelder å ta tak i og fange opp disse ressursstrømmene. Det må likevel ikke oppfattes slik at en på denne måten skal «bremse» aktiviteter rettet mot utlandet. Langt viktigere er det å ta grep i midler som kan hentes gjennom et intensivert samarbeid med utenlandske miljøer - for anvendelse i Norge.

De følgende tabellene viser hvordan variasjonen er mellom institusjonene når det gjelder eksternfinansiering, også i forhold til de enkelte faggruppene.

Det har vært antatt at teknologifag har vært svært dominerende når det gjelder næringslivets bidrag til universitets- og høgskolesektorens FoU-virksomhet. Av tabellen nedenfor frmgår det at ikke minst samfunnsvitenskap makter å trekke en vesentlig del av disse bidragene til seg.

Kilde: NIFU, OECD Main Science and Technology Indicators 1998-2

Noen norske erfaringer fra samarbeid mellom høgre utdanning og næringslivet NTNU

NTNU samarbeider tett med de to forskningsstiftelsene SINTEF og ALLFORSK. Mye av NTNUs samarbeid med øvrig arbeids- og næringsliv er kanalisert gjennom SINTEF, og i mange tilfelle er det vanskelig å trekke et skille mellom SINTEF og NTNU. Dette skyldes ikke minst at det har vært og fortsatt delvis er en betydelig overlap både stillingsmessig, forvaltningsmessig og finansielt mellom disse to institusjonene.

For teknologidelen av NTNU er nær kontrakt med næringslivet av fundamental viktighet. Det er vanskelig å tenke seg den petroleumstekniske delen av NTNU uten sterk kontakt med petroleums-industrien eller Institutt for veg- og jernbanebygging uten tett kontakt mot de ingeniørtunge delene av den statlige virksomheten på områdene.

Koplingen mellom industri og universitet har alltid vært et grunnelement i tidligere NTHs virksomhet. Var først kontakten etablert, kunne samarbeidet gjerne ta flere former. En bedrift etablert som følge av knoppskyting fra forskermiljøet ved NTNU/SINTEF kan eksempelvis engasjere en student for en sommerjobb. Dette utvikler seg til å bli både et prosjekt og en hovedoppgave. Studentens veileder ved NTNU får kontakt med bedriften og dens problemstillinger, og foreslår et samarbeid om et forskningsprosjekt. Etter noen år engasjeres bedriftens senior ingeniør til en forelesningsrekke for NTNUs studenter, muligens også i kraft av å ha blitt professor II. Deler av bedriftens personale oppdaterer sin kunnskap innen IT ved å ta et etterutdanningskurs. Dersom bedriften er av en viss størrelse kan dette gjerne være et kurs spesielt tilpasset bedriftens behov.

Instituttnivået

Tradisjonelt har faglærer/fagmiljø/institutt vært initiativtaker og kjernen i samarbeidet mot industrien. Det finnes ingen komplett sentral oversikt over denne virksomheten. Allment kan det sies at den er omfattende, at den varierer en god del fra fagmiljø til fagmiljø og at den i sin form kan bære preg av å være personlig basert og i noen tilfeller privatisert i betydningen at den er skjermet og i liten grad er tilgjengelig for andre enn «eieren». Noen aktuelle eksempler på bredere kontakter er for eksempel fra kjemi, petroleumsteknologi og anvendt geofysikk:

• Kjemi (prosess) Prof. Terje Hertzbergs kontakt mot Statoils forskningssenter ved opprettelsen (ca. 10år siden). Fikk penger til forskning uten særlige bindinger og etter hvert er dette utviklet til styrkeområde ved NTNU.

• Formasjonsevalueringsprosjektet - et tverrfaglig, flerårig forskningssamarbeid med Statoil, Saga og Norsk Hydro som engasjerer dr.ing. stipendiater, post doc. og seniorforskere.

• «Gullfaks-prosjektet» - hvor de tre norske oljeselskapene etter planen frigir alle data fra Gullfaks-feltet. Det skal bygges opp en komplett database med data fra Gullfaks ved instituttet. Dataene skal brukes i undervisning og forskning. Et av målene med prosjektet er å utvikle prosjektbasert læring innenfor petroleumsfagene.

• De siste 5 år har instituttet gitt ettårig etterutdanning på M.Sc. nivå til studenter med ulik akademisk bakgrunn ved Pomorinstituttet i Arkhangelsk. Lignende tiltak vurderes nå iverksatt ved et universitet i Angola. Undervisningen i Angola vil finansieres av de tre norske oljeselskapene i forbindelse med deres engasjement i Angola. Tilsvarende planlegges utdanning innen petroleumstekniske fag for akademikere fra Iran. I dette tilfellet vil Iranske studenter ( i alle fall i prosjektets startfase) undervises ved NTNU.

• De fleste doktorgrader avlagt ved instituttet er næringslivsfinansiert.

• Utstyr brukt i undervisningen har vært og er i mange tilfelle donert av næringslivet

Institusjonsnivå

NTNU har de seinere årene etablert en rekke avtaler med bedrifter, bedriftsgrupper og forvaltningsenheter i staten. NTNUs samarbeide med større norske bedrifter (flere av disse er internasjonale konsern) karakteriseres i mange tilfelle ved at samarbeidet er komplekst og gjerne omfatter flere ulike fagområder. Vedlagt følger en oversikt over noen avtaler som bl.a. angår grunnstudier og dr. ing.- studier.

Noen avtaler / planer om samarbeid:

• Kværner, SINTEF og NTNU samarbeider om å etablere kontakter i Asia.

• Kværner har og har hatt flere samarbeidsprosjekter med NTNU, blant annet innen etterutdanning.

• Norsk Hydro og NTNU er inne i en bevisst prosess for å utvikle et trekantsamarbeid mellom Norsk Hydro, NTNU og utvalgte universiteter i Nord-Amerika og Asia innen foredling av Aluminium. Målet er å knytte NTNU og øvrige universiteter sammen i en faglig utviklingsprosess (for Nord-Amerika innen bilindustri, for Asia innen foredling av Aluminium).

• Norsk Hydro og NTNU samarbeider om utviklingen av et studieprogram i internasjonalisering ved Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse. Eksempler til bruk i undervisningen vil blant annet hentes fra aluminiumsindustrien.

• Norsk Hydro og NTNU vurderer videre samarbeid innen flere ulike områder som for eksempel olje & gass, anvendelse av IKT i større bedrifter, framtidig energiproduksjon. På kjemisiden har båndene mellom Hydro og NTNU alltid vært spesielt sterke.

• NTNU har lenge hatt diverse samarbeidsavtaler med Telenor. For tiden er man i ferd med å bygge opp samarbeide innen internasjonal standardisering

  • Internasjonal standard for digital billedlagring; JPEG2000

  • Samarbeide om internasjonal GIS - standard

  • Videre samarbeides det om kunnskapsformidling innen IKT

• NTNU har tegnet et memorandum of understanding med SIEP (Shell International Exploration and Production - Research and Technology Services at Rijswijk). Arbeidet mot Shell berører flere fakultet ved NTNU, og flere avtalte samarbeidsområder.

• NTNU ved Fakultet for fysikk, informatikk og matematikk samarbeider med Alcatel.

Involvering av virkeområdene

Samarbeid med industrien berører alle NTNUs virkeområder fra grunnutdanning til forskningsrettet aktivitet.

I) Grunnutdanning

• Sommerjobber for å gi studentene i sivilingeniørutdanningen obligatorisk praksis

• Stipend til prosjekt- og hovedoppgave. Dette arbeidet utføres gjerne med nær kontakt mellom

• bedriften, studenten og studentens veileder ved NTNU. Etter at kontakten først er opprettet vil

• i mange tilfelle flere aktuelle samarbeidsprosjekter igangsettes.

• Stipend til opphold i utlandet.

• Utstyrsstipend

II) Dr. ing - utdanning

• Dr. ing- stipend

• Reisestipend

• Utstyrsstipend

III) Etterutdanning

• Oppbygging av kursportefølje

• Støtte til lærere (reise)

• Samarbeide om bedriftsinterne kurs - skreddersydd for den enkelte bedrift

IV) Forskning

Mye av forskningen ved NTNU er oppdragsrettet - forskning bestilt av nasjonalt og internasjonalt næringsliv.

NTNUs ansatte har anledning til å ta permisjon i inntil ett år for å samarbeide med næringsliv og andre universitet, nasjonalt og internasjonalt, om forskning og utvikling av forretningsideer. Eksempelvis innvilget Forskningskomiteen for teknologi ved NTNU for studieåret 1996/1997 midler til forskertermin for ca 30 vitenskapelig ansatte innenfor teknologifagene.

Tilrettelegging for kontakt med arbeids- og næringsliv fra NTNUs side

Studieavdelingen omfatter bl.a.:

• Internasjonal seksjon som har ansvaret for studentmobilitet generelt og spesielt for EUs utdanningsprogrammer SOKRATES, LEONARDO DA VINCI

• Seksjon for etter- og videreutdanning dekker kurs og konferansetilbud

• Strategigruppe

• Origosenteret ble opprettet i forbindelse med tilrettelegging av obligatorisk praksis for studenter i sivilingeniørstudiet. Origo har utviklet seg til å bli et karrieresenter, med karriererådgivning for studentene, formidling av praksisplasser og sommerjobber, assistanse ved jobbsøking og annen kontaktformidling mellom næringslivet og NTNUs studenter

Studentenes innsats

Studentene ved NTNU har mange foreninger og lag som aktivt arbeider med fora for kontakt mellom næringslivet og studentene.

Som et eksempel kan IAESTE nevnes, de skaffer praksisplasser for utenlandske teknologistudenter i Norge, og sender norske studenter i sivilingeniørstudiet til praksis i utlandet. Hvert år arrangerer IAESTE Næringslivsdagene ved NTNU, hvor nærmere 70 bedrifter presenterer seg for studentene og tilbyr sommerjobb, prosjekt, diplom og/eller fast jobb.

Forskjellige tiltak som har relevans for partnerskap med arbeids- og næringsliv

Styrke- og satsningsområdene

I 1990-årene har NTNU sammen med SINTEF definert styrke- og satsningsområder. Styrkeområdene er fagområder der NTNU er blant de ledende miljøene i verden, mens satsningsområdene er områder der man ønsker å bygge seg opp til en slik status. På alle disse områdene er det systematisk god kontakt mot både industri og institusjoner i utlandet. Det er i dag definert ni styrke- og satsningsområder. Disse blir støttet med 1 Mkr. pr år i en femårsperiode.

Et eksempel er styrkeområdet Prosess-systemteknikk.Gjennom fire år har fagmiljøet her vært definert som styrkeområde. Det er bygget opp et nettverk mot norsk industri og det er etablert et konsortium der deltakerne betaler et årlig beløp (tilsammen i underkant av 1Mkr.) til fagmiljøet. Fagmiljøet arrangerer bl.a. seminar for oppdatering og formidling av kunnskapsutviklingen på området.

De øvrige styrkeområdene er: Anvendt signalbehandling (ASPIC)VannrensingPetroleumsrelatert formasjonsfysikkHydroelastisitet3D ultralyd i kirurgiKatalyse og kinetikkLettmetaller (nå i sin helhet eksternfinansiert) Industriell genetikk er definert som satsningsområde.

Konferanser

Konferanser er et viktig virkemiddel i kontakt mot industrien og mot utlandet. Flere fagmiljø har etablert faste konferansearrangement. Et eksempel her er BCRA (Bearing Capacity of Road and Airfields). Denne konferansen arrangeres hvert 4. år, annen hver gang ved NTNU. Den samler de fremste industriselskapene og forskningsmiljøene i Norge og utlandet.

Et annet eksempel er Øie-seminaret på området aluminium. Professor Harald A. Øie har i en årrekke arrangert et årlig seminar om aluminium. Seminaret samler folk fra hele verden (ca. 100 pr. gang) og regnes som det fremste forum på sitt område i verden. Dette skjer i samarbeid med Norsk Hydro.

EUs rammeprogrammer

Her er Femte rammeprogram for forskning og utvikling det viktigste sammen med utdanningsprogrammene SOKRATES og LEONARDO DA VINCI. SOKRATES er bare i liten grad rettet mot næringslivet i prosjektsammenheng, mens ERASMUS-delen av det retter seg mot studentutvekslinger. LEONARDO DA VINCI er rettet direkte mot yrkes- og profesjonsutdanning.

Næringslivets utviklingsfond

Dette er midler (58 Mkr) gitt av industrien for å fremme tverrfaglighet i NTNU-systemet. Vekten er lagt på å integrere ingeniør- og humaniorafagene i prosessen fra råvare til produkt (verdikjeden).

IIer-stillinger

I alt er 70 av lærerene ved NTNU fra industri i bistillinger på 20%.

Etterutdanningskurs

NTNU gjennomfører årlig ca. 80 EEU-kurs (eksamensrettete etterutdanningskurs) disse samler ca. 1500 deltakere og utgjør et kontaktpunkt mot industrien. Flere kontakter med påfølgende forskningsaktiviteter har oppstått gjennom kursene.

Prosjektlederskolen

NTNU har i samarbeid med BI og universitetet i Manchester (UMIST) og Calgary utviklet to studieprogram for Kværner, Statoil og Hydro. Det ene programmet er på 5vt og på grunnkursnivå, det andre er på 10vt og for viderekomne. Kursene formidles i hovedsak via internett. Senere skal det også etableres kontakt med et universitet i Asia.

Første gruppe av studenter startet opp i januar i år.

Samarbeidsfora

NTNU deltar aktivt i en rekke formelle og uformelle fora for samarbeid med næringslivet og andre utdanningsinstitusjoner. I tillegg er mange av NTNUs ansatte personlige medlemmer i tilsvarende fora. Lokalt er NTNU medlem av næringslivsgruppene Trønderjamt og Forum Trøndelag.

NTNU er som organisasjon medlem i den europeiske ingeniørorganisasjonen SEFI (European Society for Engineering Education). Flere av NTNUs ansatte er personlige medlemmer i organisasjonen. I juni i år arrangerte NTNU, SEFI og ytterligere to internasjonale ingeniørorganisasjoner (IGIP og FEANI) en konferanse i Trondheim, der samarbeide mellom akademia og næringslivet om livslang læring for ingeniører ble fokusert.

Knoppskyting

Mange norske bedrifter er resultatet av knoppskyting fra NTNU. Bare i Trondheim finnes det i dag mer enn 50 bedrifter som har utspring fra forskningsmiljøene ved NTNU/SINTEF. Disse bedriftene har til sammen nesten 1.500 ansatte og en årlig omsetning på mer enn 1,1 milliarder kroner.

Handelshøyskolen BI

Handelshøyskolen BI skiller seg fra de fleste andre institusjonene innenfor høgre utdanning ved å være nærmere 90% privatfinansiert, i stor grad basert seg på «skolepenger», og med et bredt spekter av kontakter mot nærings- og arbeidsliv i inn- og utland.

Internasjonalisering

Handelshøyskolen BI, Senter for lederutdanning, har i samarbeid med NTNU innledet en større internasjonal satsing i prosjektledelse. I samarbeid med Kværner, Norsk Hydro og Statoil er det blitt utviklet en samarbeidsavtale om etter- og videreutdanning for selskapenes prosjektledere i Europa, USA og på lengre sikt Asia. Programmet skal gjennomføres i samarbeid med internasjonalt anerkjente universitet som University of Calgary i Canada, UMIST i Manchester og Cranfield University.

I samarbeid med School of Management ved Fudan Universitetet i Shanghai, gjennomfører Handelshøyskolen BI et Master of Management-program i endringsledelse. 22 av de kinesiske studentene som ble uteksaminert i 1998 kom på eget initiativ og egen finansiering til Norge for å motta sine eksamensbeviser. Handelshøyskolen BI arrangerer også et Master of Management-program for Ericsson China Academy i Beijing.

I Øst-Europa er aktivitetene blant annet knyttet til et etter- og viderutdanningssenter (BMC) i samarbeid med Kaunas Technological University, som driver åpne, kortvarige etter- og videreutdanningskurs og seminar, samt bedriftsintern opplæring. Senteret har virksomhet på ulike steder i Litauen og har allerede en betydelig markedsposisjon. 50 nye studenter ble tatt opp på det internasjonale Master of Science-studiet, som tilbyr spesialisering innen Energy Management, Financial Economics, International Business, Marketing og Strategy. 28 studenter ble tatt opp til MBA-studiet i 1998. Både MSc-studiet og MBA-studiet foregår i sin helhet på engelsk. BIs aktivitet i Litauen er i disse dager innvilget lisens til å etablere en privat handelshøyskole. Den skal gi både undergraduate og masterprogrammer og vil være på luften i 2000. BI vil her være hovedaksjonær med 50.1% og SND vil holde 33.4 %. Resten er lokale og norske små investorer.

Handelshøyskolen BI samarbeider med om lag 80 høgskoler og universiteter over hele verden om studentutveksling. I 1998 har rundt 50 av studentene ved Høyskolene og NMH tilbrakt et semester eller mer i utlandet, mens 67 siviløkonom- og Master of Science-studenter tilbrakte et semester eller mer ved et utenlandsk universitet eller høyskole. Totalt 126 studenter fra hele verden var utvekslingsstudenter ved ulike enheter ved Handelshøyskolen BI i 1998.

Diplomeksportmarkedsførerstudiet inkluderer et obligatorisk utenlandsopphold i Tyskland, Storbritannia, Spania eller Frankrike på 1 1/2 år. 237 studenter ved dette studiet hadde sitt utenlandsopphold i 1998. Det er vedtatt å utvide samarbeidet til Asia med tilbud om studieopphold ved Nanyang Technological University i Singapore fra høsten 1999 og ved University of Science i Malaysia fra år 2000. Satsningen er i tråd med den offentlig vedtatte Asia-planen og målsetningen om å styrke norsk tilstedeværelse i Asia.

BI-partnere i myndigheter og næringsliv

Gjennom partnernettverk og faglige fora av forskjellig art samarbeider Handelshøyskolen BI om forskning og kompetanseutvikling med sentrale bedrifter, bransjer og offentlige institusjoner i norsk arbeidsliv. Det er startet en rekke bransjespesifikke studier, eksempelvis bank og finans, eiendomsmegling, reiseliv og varehandel. I disse programmene er det næringens representanter som sitter med flertall i faglige råd og fondsstyrer. Gjennom dette er de med på å legge premissene for innholdet i programmene og bevilge penger til forskningsprosjekter og bransjespesifikke professorater.

85 aktører i norsk næringsliv og offentlig forvaltning var med i samarbeidet i 1998. Samarbeidet omfatter forskning og utdanningsprogram, og er for institusjonen et viktig ledd i arbeidet med å oppnå ledende forsknings- og formidlingskompetanse, samt å få bedre innsikt i næringslivets og offentlig sektors behov.

BI Partners

Gjennom BI Partners samarbeidet en med ti større bedrifter i 1998. Bedriftene som var med i samarbeidet var ABB Norge, Digital Equipment Corporation, IBM Norge, Norsk Hydro, TINE Norske Meierier, NSB, Orkla, Posten, Telenor og Storebrand.

Partnerskapet skulle legge forholdene til rette for langsiktige relasjoner til ledende virksomheter med mål om å fremme gjensidig kompetanseutvikling. Flere av medlemsbedriftene er involvert i forskningssamarbeid både som aktive medspillere og som oppdragsgivere. BI arrangerer også flere årlige lederseminar innen ulike fagområder for medlemsbedriftene. BI Partners er i 1999 utvidet til også å gjelde samarbeid med foretakene Alcatel, Andersen Consulting, Ernst & Young, Det Norske Veritas, Ericsson og NKL.

Partnerforum

Partnerforum er et samarbeid mellom Handelshøyskolen BI, Universitetet i Oslo og deler av offentlig forvaltning med mål om utvikling og formidling av kunnskap mellom forskningsinstitusjonene og partnerne. Det skjer gjennom flere årlige fellesseminar og seminar med den enkelte partner, samt tilrettelegging for etter- og videreutdanning og hospitering ved Handelshøyskolen BI og Universitetet. Partnerforum arbeider også aktivt med forskningsformidling og å legge til rette for og bistå i arbeidet med felles forsknings- og utredningsarbeid mellom partnerne og forskningsinstitusjonene. I 1998 var det elleve deltakere med i Partnerforum: Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Forsvarsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Kulturdepartementet, samt Jernbaneverket, NORAD, Rikstrygdeverket, Statens forurensingstilsyn, Statskonsult og Vegdirektoratet.

Andre samarbeidsfora

Forskningssenteret Norsk Institutt for Markedsforskning (NiM) arbeider med tema innen markedsføring. Senteret er bygget opp rundt de fire programmene Kommunikasjonsforum, Serviceforum, Relasjonsforum, samt Forum for informasjon og samfunnskontakt. Programmene finansieres av omlag 30 norske bedrifter, og hensikten er å ta opp bedriftenes problemstillinger innenfor aktuelle fagområder. Tine Norske Meierier, Den norske Bank, Kreditkassen, Sparebanken NOR, Hydrogas Norge, Norpapp Industri, Esso Norge, Statnett, SAS, NSB, Vital, Telenor Bedrift, Cinet, ISS Norge og Statens Informasjonstjeneste er med i samarbeidet.

Handelshøyskolen BI samarbeider dessuten om forskning og undervisning rundt energirelaterte problemstillinger med bedrifter innen elektrisitetsbransjen gjennom BI Energipartner. Det er hovedsakelig energiselskap og større oljeselskap som er med i samarbeidet. Videre har Handelshøyskolen BI etablert samarbeid med mindre og mer lokale bedrifter og etater gjennom sine regionale avdelinger rundt om i landet. Målsetningen er å dra gjensidig veksel på erfaringer, forskning og kompetanse mellom BI og det lokale arbeidslivet.

BIs driftsinntekter

I motsetning til de fleste andre institusjoner innenfor høgre utdanning dekker BI den vesentligste delen av sine driftsutgifter ved «skolepenger». Nær 78% ble tatt inn på den måten i 1998, mens det offentlige bidro med 12,6% over statsbudsjettet. Det resterende, knapt 10% er hentet fra andre kilder. Sammenlignet med øvrige institusjoner innenfor høgre utdanning, skiller BI seg markert ut. Dette gjelder særlig vekten av undervisningsinntekter, i mindre grad direkte næringslivsfinansierte aktiviteter. Undervisningsinntektene innebærer en deling mellom grunnutdanning og etter -og videreutdanning i forholdet 65%/35%. Etter- og videreutdanningsaktiviteten består av bedriftsinterne programmer og åpne programmer og er i hovedsak finansiert av næringslivet. Det er denne delen av BIs aktiviteter som vokser mest, særlig de bedriftsinterne aktivitetene. Dette er og blir fremover en meget sentral del av BIs interaksjon med næringslivet.

EU-programmene og det norske utdanningssystemet

I Artikkel 1, Iværksettelse af programmet, i Rådets felles holdning til hvert av de to programmene står det bl.a. om SOKRATES at

Programmet skal bidrage til at fremme et kundskabernes Europa gennem udvikling af et europæisk samarbejdsområde inden for uddannelse og videreuddannelse ved at fremme livslang uddannelse, der er baseret på formel og uformel uddannelse, og erhvervsuddannelse. Det skal støtte tilegnelsen af kundskaber, færdigheder og kvalifikationer med henblik på at skabe aktive medborgere, og medborgere, der kan bruges på arbejdsmarkedet (ComPos SOCRATES OJ 99-02-22).

og tilsvarende om LEONARDO DA VINCI

Dette program bidrager til fremme af et kundskabernes Europa gennem udvikling af et europæisk samarbejdsområde inden for uddannelse og erhvervsuddannelse. Det støtter medlemsstaternes politik for livslang uddannelse og opbygningen af kundskaber, færdigheder og kvalifikationer med henblik på at skabe aktive medborgere og medborgere, der kan bruges på arbejdsmarkedet (ComPos LEONARDO OJ 99-02-22).

Slik sett skiller de to programmene seg ikke mye fra hverandre hva angår mål, men mer når det gjelder målgrupper og tiltaksformer. I et europeisk perspektiv avspeiler de to programmene til en viss grad en forvaltningsstruktur, hvor ansvar for yrkesutdanning ofte er knyttet til et arbeidsdepartement, mens det ordinære skoleverket sorterer under et utdanningsdepartement. Livslang læring og fjernundervisning, etter- og videreutdanning samt dokumentasjon av realkompetanse er områder som i mange land er dårlig utviklet og hvor ansvarsforholdene kan være vanskelig å plassere.

Sett i sammenheng med utviklingen i det norske utdanningssystemet gjennom de siste årene, faller dette godt sammen med reformer i høgre utdanning. Hovedtrekkene i denne utviklingen kan summeres opp som en tettere integrering av allmennutdannelse og yrkeskvalifisering, samtidig som grensene mellom utdanningssystemet og arbeidslivet i større grad åpnes. Slik sett vil de nye læringsarenaene, kombinert med nye metoder, få større betydning både nasjonalt og internasjonalt. Sammen med Kompetansereformen setter dermed de samlede reformene norsk utdanning i en gunstig posisjon sammenlignet med mange andre land i Europa når det gjelder mulighetene til å få gode synergieffekter mellom utdanningsprogrammene og et samvirke med arbeids- og næringsliv.

På utdanningsnivåene som fanger opp løpet elev-lærling-fagbrev/svennebrev-mesterbrev er samspillet med bedrifter og virksomheter et sentralt element også i norsk skole, samtidig som en i høyere utdanning finner en stadig sterkere markering av yrkes- og profesjonsinnretting på en rekke fagområder eksemplifisert gjennom helse- og sosialfag, ingeniørfag, odontologi, økonomi og ledelse osv. I LEONARDO DA VINCI har samspillet mellom utdanningssektor og arbeidsliv, på alle nivåer, vært et sentralt satsingsområde.

Utover å understreke ansvaret for å gi eller organisere tilbud om etterutdanning på sine fagområder, gir Lov om universiteter og høgskoler få direkte føringer når det gjelder interaksjon med arbeidslivet. Næringsrettede miljøer er imidlertid etablert rundt eksisterende institusjoner, og en videreutvikling av dette er nettopp et sentralt element i utvalgets arbeid, som bl.a. har i sitt mandat å skulle

vurdere tilpassinga mellom utdanningssystemet og arbeidslivet i ein breid samanheng, m.a. i lys av OECD sin gjennomgang av norsk høgre utdanning. Det må her takast omsyn til den viktige regionale og næringspolitiske rolle universitet og høgskolar speler. Det må både leggjast vekt på å sikre tilgang på den høgre utdannede arbeidskraft arbeidslivet etterspør, og å leggje til rette slik at den kompetansen kandidatane har kjem til nytte i samfunnet.

vurdere utvikling av studietilbodet med utgangspunkt i reformene i skolen, samt aukande behov for etter- og vidareutdanning, sjå på korleis ny teknologi kan takast i bruk, og drøfte organisatoriske løysninger og tiltak som kan setje universitet og høgskolar i stand til å utvikle rollene sine på disse områda.

I LEONARDO DA VINCI programmet er dette samspillet ett av tre hovedsatsingsområder, og hvor det også er et eget partssammensatt underutvalg som arbeider med forholdet mellom høgre utdanning og virksomheter.

Samtidig gir de europeiske utdanningsprogrammene i et langsiktig perspektiv viktige bidrag til norsk utdanningspolitikk. Dette gjelder både innholdsmessig med tanke på et internasjonalt engasjement (også utover Europa), metodisk med tanke på bruk av nye media og metoder, men også på det organisatoriske plan når det gjelder samvirket mellom utdanningssektor og arbeidsliv eller overganger mellom ulike deler av utdanningssystemet.

Med referanse til det europeiske toppmøtet i Luxemburg i november 1997 legges det i de nye programmene stor vekt på at livslang læring, yrkesforberedende og yrkeskvalifiserende utdannelse og innovative tiltak, ved at de

kan yde et vigtigt bidrag til medlemsstaternes beskæftigelsespolitik med henblik på styrkelse af beskæftigelsesegnetheden, tilpasningsevnen og iværksætterånden samt fremme af lige muligheder (ComPos SOCRATES OJ 99-02-22)

LEONARDO DA VINCI programmet åpner for en rekke muligheter når det gjelder tema og målgrupper: Grunnopplæring eller etter og videreutdanning, etablert opplæring eller helt nye tilbud; korte eller langvarige opplæringer; innhold/læreplaner, metodikk eller læremidler; skolebasert, bedriftsbasert eller fjernundervisning.

Det er i programmet spesiell fokus på å utvikle opplæringstilbud som er tilpasset arbeidslivet i prosjekter som inkluderer og/eller retter seg mot deltakelse fra bedrifter, spesielt er de små og mellomstore bedriftene høyt prioritert. Det har også i Norge vært satset på å få til regionalt engasjement rundt prosjektene, og vi ser at flere har lykkes i å knytte opplæring sammen med behov som regionen har i forhold til industri og næringsvirksomhet. Et interessant fenomen er imidlertid at høgre utdanning ofte er representert ved institusjoner i andre land. Delvis forklares dette ved at lokale høgskoler ikke har hatt egnet kompetanse, faginnretning eller motivasjon for å delta i internasjonale prosjekter av denne typen.

De generelle trendene som preger samspillet mellom høgre utdanning og næringslivet

Behovet for å overleve

I en verden med internasjonal konkurranse og krav til overlevelsesevne under til tider turbulente økonomiske forhold, må arbeids- og næringsliv sikre seg de best mulige posisjoner i kampen om produkter, markeder og personell. Globalisering av økonomien framtvinger derfor internasjonalt samarbeid mellom universitetene og næringslivet, slik som Prosjektlederskolen hvor NTNU i samarbeid med BI og universitetene i Manchester (UMIST) og Calgary har utviklet to studieprogram for Kværner, Statoil og Hydro.

Innenfor så vel FoU-arbeid som rekruttering vil det være en betingelse at en står i et nært forhold til høgre utdanning. I noen tilfeller, som en vil kunne finne eksempler på i Japan og elementer av i europeiske og amerikanske konsern, er at det etableres rene bedriftsfinansierte universiteter for å sikre at undervisning og forskning er tilpasset definerte behov, at en rekrutterer «de beste» med konkurransedyktig avlønning og at det nødvendige utstyr og infrastruktur er tilgjengelig. En «skygge» av dette kan anes i forslaget om et Åpent universitet slik partene i arbeidslivet tidligere har foreslått.

Direkte næringslivsfinansiering av FoU-utgiftene i høgre utdanning finner vi som en normalløsning i OECD-området, varierende fra 2,4% i Japan via Norges 5,3% til Canada med 10,3%. Næringslivet i USA har en sterk innflytelse på universitetene gjennom sine finansielle bidrag. I dag utgjør bidrag fra amerikansk næringsliv i gjenomsnitt 7% av av alle universiteters inntekter. Dette er et tall som iflg. SRI 15 Consulting vil dobles til 15% i løpet av 2010. Det finnes en rekke type avtaler som sikrer slik finansiering.

Fra privatisering og personlige kontakter til strategi

Av samtaler og innspill til dette arbeidet fremgår det tydelig at en av de viktigste drivkreftene bak både internasjonalisering og samspill med arbeids- og næringsliv har sitt utspring i enkeltindividet på den enkelte institusjon eller bedrift. Den faglige ansatte med egne erfaringer eller et drivende ønske om internasjonal utveksling av kunnskap og tilrettelegging for norske studenter og læringsmiljøer. Tilsvarende vil nettverk fra studietid og gjennom organisasjonstilknytning være et viktig sammenbindende element når det er snakk om for eksempel bedriftskontakter, enten det gjelder studentutplassering, sponsorløsninger eller utviklingssamarbeid. Ved mange universiteter finner en «alumni» som organiserer tidligere kandidater og som fungerer som nettverk både for institusjonsfinansiering, rekruttering og studentkontakter, og hvor de i fellesskap med universitetet etablerer et eget «development office» som også tar ansvaret for store deler av eksternfinansieringen.

Forblir kontaktnettet privatisert, får det liten virkning på avdeling og institusjon, det blir meget sårbart i forhold til organisasjonsendringer og enkeltpersoners bevegelser innenfor og mellom institusjoner. Nye nettverk må etableres, oftest uten mulighet til å trekke på allerede etablerte erfaringer. Sårbarheten ved de «privatiserte nettverkene» og «spot-løsninger» vil komme stadig mer til syne etter hvert som internasjonalt engasjement og fokusering på arbeids- og næringsliv materialiserer seg i omorganiserte avdelinger for internasjonalisering, etter- og videreutdanning og samfunnskontakt.

Det betyr at først når institusjonene fanger opp dette mangfold i de faglige miljøene, og utvikler internasjonaliseringen og arbeidslivskontakten som en del av en helhetlig strategi for å fremme egne institusjonelle mål for utvikling, står de samtidig også bedre rustet i konkurransen om studenter og ressurser. De politiske myndigheter gjennom departement og Storting støtter opp om dette gjennom St. meld. 19 (1996-97) og tilrettelegging via Lånekassa, men her er det imidlertid fortsatt arbeid som gjenstår, ikke minst med tanke på studenter som er på vei over i sitt første praksis- eller arbeidsforhold i en utenlandsk bedrift.

Den internasjonale konkurransen om de beste studentene vil i tiden som kommer bli enda tydeligere, etter hvert som utenlandske institusjoner øker sin uttaksandel av norsk studiefinansiering. Norsk høgre utdanning må derfor utvikle seg slik at den på tilsvarende måte blir attraktiv for utenlandske studenter, forskere og næringslivskontakter. Utvikling av studietilbud med engelsk som formidlingsspråk, kombinasjonsløsninger med nettbaserte studier og tettere integrasjon av norske og utenlandske utdanningskomponenter vil tvinge seg fram.

Parallelt med dette går økningen av norsk deltakelse i EUs utdannings- og forskningsprogrammer, hvor en allerede i dag ser at en vesentlig del av eksternfinansieringen av institusjonene kommer fra denne typen kilder. I tillegg kommer naturligvis mulighetene for å delta med norsk ekspertise i prosjekter finansiert i andre land gjennom kilder som Verdensbanken og IMF.

En interessant, men svært lite brukt mulighet, ligger også i EUs strukturfond som bl.a. er rettet mot utdanning, arbeidsliv og sysselsetting. Dette er egentlig «nasjonale midler» som det enkelte EU-land rår over, men hvor prosjektene er av en slik karakter at med gode partnerskap er det fullt mulig for norske bedrifter og institusjoner å komme inn som underleverandører. En mer aktiv bruk av EØS-avtalens anbudsregler vil her være en av mulighetene som både norsk høgre utdanning og et internasjonalt orientert næringsliv bør kunne profitere på. Slik for eksempel strategiplanene for universitetene i Tromsø og Bergen er utformet, gir de et godt utgangspunkt for en mer ekspansiv linje, gjerne knyttet til ulike typer av randsoneorganisasjoner og finansieringsmodeller.

De økonomiske drivkreftene

Som allerede antydet vil kravene til stadig økt egenfinansiering framtvinge tilpasninger innenfor høgre utdanning. OECDs tall viser dette tydelig. I Norge økte eksempelvis NTNU sin samlede eksterne finansiering fra ca 250Mkr. i 1992 til ca. 400Mkr. i 1996.

For bedriftene vil samarbeid med universiteter og høgskoler bety en lavere kostnad enn å etablere egen FoU-virksomhet. I det norske bildet er også bedriftene så små at de ikke har økonomiske muligheter til å bære slike satsinger alene. Tilsvarende gjør stadig økende kostnader ved opplæring av arbeidsstyrken «outsourcing» av denne funksjonen til høgskoler og universiteter til en naturlig løsning. På denne måten sikres bedriftene en kost-effektiv utdanning, samtidig som en rekke andre hensyn som rekruttering og generell kompetanseheving blir ivaretatt.

For institusjonene innen høgre utdanning betyr det en relativt stabil inntektskilde og hvor en kan få, eller få tilgang til andre former for støtte, utstyr og infrastruktur som det ellers er vanskelig å finansiere.

Teknologisk utvikling og kunnskapsnettverk

Kunnskap og kompetanse har utviklet seg til å bli framtredende konkurransefaktorer ved produksjon av varer og tjenester. Produktenes livssyklus blir kortere og kunnskapsinnholdet i dem blir større. Evnen til å se nye muligheter, utnytte ny kunnskap og til å utvikle og raskt ta i bruk ny teknologi, blir dermed stadig viktigere for å kunne opprettholde konkurranseevnen og verdiskapingen i næringslivet. Bedriftene må satse på produktdifferensiering og kostnadseffektivitet, og de må kontinuerlig forbedre og tilpasse organisasjon, kvalitet, design, miljøvennlighet, leveringsdyktighet og kundeservice. Alt dette tvinger fram økt kontakt mellom industri og universiteter og høgskoler for å dekke bedriftenes behov for høyt kvalifiserte og utdannede medarbeidere og forskere.

De raske skiftene i teknologi, internett, satellitt- og annen telekommunikasjon gjør det mulig for universitetene å ha et sann-tids samarbeid med næringslivet. Dette betyr at det fysiske nærværet i samarbeidsinstitusjonen eller -bedriften ikke er det viktigste. Den virtuelle mobiliteten er like viktig - å kunne delta i kunnskapsnettverkene uavhengig av tid og sted. På dette området har høgre utdanning utviklet seg raskere enn næringslivet, spesielt de små og mellomstore bedriftene, men også for denne gruppen ser en i dag en betydelig vekst i antall aktive nettoppkoplinger.

I større bedrifter ser en i dag at konsernledelsen er opptatt av og bevisst spiller på en økende anerkjennelse av den rolle privat - offentlig partnerskap kan spille i å innovere og ekspandere kunnskapsnettverk. De sammensatte partnerskapene som presenterer seg i diskusjonen rundt IT-Fornebu er i seg selv gode eksempler på det.

For høgre utdanning åpner en tettere integrasjon av kunnskapsnettverkene for nye muligheter. De utfordringene som følger av næringslivets direkte etterspørsel etter løsninger, gjør det både mulig og nødvendig for universiteter og høgskoler å utvide fagfelt i bredde og dybde, samtidig som det kan materialisere seg i nye utdanningskomponenter og mulighet til nyanseringer i et nytt gradssystem.

Undervisnings- og formidlingssamarbeid

Framveksten av en kunnskapsøkonomi gjør at mange selskaper integrerer konsepter som livslang læring i sine strategier, samtidig som de søker tettere forbindelse med «kildene».

I USA bygger mange akademiske institusjoner på denne måten et tettere samarbeid med næringslivet, og på samme måte som i Norge signaliserer universitetene ønsker om å spille en sentral rolle i forhold til næringslivets etterutdanningsbehov. Skreddersøm av kompetansepakker som er direkte rettet mot næringsliv og ikke nødvendigvis bare mot egne studenter får et stadig økende omfang. Selskaper som Cisco og Oracle utvikler sågar undervisningsmateriellet direkte for universitetene. I norsk sammenheng er Handelshøyskolen BI et eksempel på at slike løsninger kan være god forretning, noe enkelte av de statlige høgskolene også har maktet, men i betydelig mindre målestokk. Eksempelvis driver Høgskolen i Akershus en omfattende virksomhet rettet mot fagplanutvikling og instruktøropplæring i bedrifter.

De enkelte institusjonene kan gjennom sine relasjoner til bedrifter og virksomheter få tilgang til nye potensielle studenter og kandidater til II-er stillinger på ulike nivåer. Det kan tenkes at høgre utdanning, sett i lys av utviklingen mot et mer generelt tertiært utdanningsnivå, kan få vesentlige resultater av en gjensidig utveksling av kvalifisert personell mot høgskoler og universiteter. Gjennom tilpasninger av utdanningstilbud vil dette være attraktivt som etter- og videreutdanningstilbud for ansatte i bedriftene, samtidig som bedriftene får tilgang til forskere og potensielle bidragsytere. Hvis en også kan få en anerkjennelse i meriteringssammenheng for den akademiske stabs deltakelse i denne delen av arbeidslivet, ville mye være vunnet for et fruktbart samspill mellom høgre utdanning og arbeidsliv.

IKT muliggjør global formidling og globalt samarbeid i formidling. Sammen med globaliseringen av økonomien vil dette gi samarbeid mellom institusjoner på forskjellige kontinent for posisjonering i et globalt marked. Utvikling av internasjonalt attraktive studietilbud vil motvirke at norske studenter i stigende grad er under et ensidig markedsføringspress for å ta studieplass i utlandet. Det må være et mål at utdanning ved norsk institusjon er like attraktiv som et studium på Hawai, i alle fall slik at studentstrømmen ikke bare er énveis.

Markedsføringseffekter

Det er tidligere pekt på at bedrifter ser det fordelaktige i å ha en profil som knytter an mot offentlig sektor. På denne måten vil partnerskapet ha en gjensidig effekt - som - om den går dypt nok vil utvikle seg mot en form for «symbiose». Bedriftene viser seg som utdanningsorienterte og kunnskapstunge ved partnerskap med «de riktige» institusjonene, og de får en styrket bedriftsprofil og eksponering som et resultat av sine investeringer. Utover rene investeringer og støtte til drift, oppretter enkelte bedrifter egne utvekslingsprogrammer for studenter, eksempelvis slik Shell UK og Shell Technology Enterprise Programme har gjort med et program for 1.500 studenter per år ute i små- og mellomstore bedrifter. Andre bedrifter har velorganiserte rekrutteringsprogrammer knyttet til sommerjobb og trainee-opplegg.

På tilsvarende måte som bedriftene vil de enkelte institusjonene nyte godt av ekstern finansiering, samtidig som de i sin egen profilering kan profitere på et partnerskap med viktige bedrifter, størrelsesmessig og kompetansemessig. I Norge er dette bevisst utnyttet av både BI og NTNU.

Internasjonalisering på ulike nivåer

Ser en på situasjonen ved den enkelte institusjon, er det store variasjoner i måten en forankrer internasjonaliseringen på. Her ligger fortsatt store utfordringer, og nedenstående oversikt eksemplifiserer hvordan dette kan gjøres på ulike måter. Et grunnleggende trekk, pekt på helt fra innledningen, er at det neppe vil virke etter hensikten uten at det er forankret i den enkelte institusjons startegiske plan.

Situasjonen for høgre utdanning i Norge framover

Institusjonenes eksistens i forhold til et nytt «marked»

Hvordan vil så høgre utdanning makte å møte fremtidens utfordringer når det gjelder å møte arbeids- og næringslivets behov. Flere muligheter ligger åpne, men det er overveiende sannsynlig at de eksisterende institusjonene vil måtte gjennomgå til dels dramatiske omstillinger. For det første er det neppe sannsynlig at den eksisterende organisasjonsstruktur og kompetansekombinasjon er vel tilpasset fremtidens behov. Til det kan rekrutteringssystemer og fleksibilitet innenfor institusjonene sannsynligvis være en for solid tømret struktur.

Ser en så på de nye kravene som eksempelvis kompetansereform og restrukturering mot en tertiær utdanning komme med, er det grunn til å tro at det er mer enn studietilbudene som må oppgraderes. Innledningsvis er det pekt på at personalet i høgre utdanning har beskjeden egenerfaring fra den delen av arbeidslivet det her er snakk om. Hyppig utveksling av det faglige personalet mot arbeidslivet kan være en vei å gå for å sikre legitimiteten både for institusjon og individ i møtet med næringslivets globaliserte utfordringer.

Handelshøyskolen BI presenterer «tid-og-stedløse» mastergradsstudier. Dette ser en også ansatser til i universitets- og høgskolesystemet. I seg selv er dette en utfordring for institusjonen som fysisk enhet og for personalet som knyttet til sitt kontor og sine studenter. Slik sett kan kombinasjonen av ny teknologi på formidlings- og kommunikasjonsfronten og hyppige skifter i bedriftenes etterspørselsprofil sammen bryte ned de strukturene vi kjenner i dag, for så å erstatte dem med mer åpne og fleksible «deinstitusjonaliserte» kompetansenettverk. For enkelte studenter vil den lokale høgskolen fortsatt være et trygt valg, men for mange vil frihet, fleksibilitet og valgfri kompetansetilgang by på nye muligheter - med tilsvarende utfordringer for de etablerte institusjonene.

Den «tredje oppgaven»

Tradisjonelt har høgre utdannings rolle vært todelt med forskning og utdanning. På samme måte som større bedrifter har egne avdelinger for samfunnskontakt, det er nok i stor grad en del av profileringsarbeid knyttet til markedsføringsapparatet, vil også høgre utdanning måtte finne og forstå sin rolle som formidler og aktiv samfunnsaktør. I Sverige synes dette å være klarere erkjent enn i Norge, men veien er ikke lang til en situasjon hvor dette også er en del av en norsk virkelighet.

Tilpasning av rammebetingelser

Det tradisjonelle meriteringssystemet er i seg selv en anakronisme i en virkelighet hvor institusjonens legitimitet må dokumenteres overfor «kundegrupper» i et krevende «marked». Her ligger det store utfordringer i å finne former og rutiner for alternativ meritering. Ser en på den anledningen ansatte ved NTNU har til å ta permisjon for å videreutvikle forretningsidéer, åpner en også for noen av de mulighetene som arbeidslivspraksis - på alle nivåer - kan gi når det er snakk om å imøtekomme arbeids- og næringslivets behov for relevant og autentisk kunnskap.

Et annet forhold er incentivløsninger, dels på institusjonens hånd, dels på bedriftenes, men også på den enkelte ansattes hånd. Dette er deler av et større bilde hvor en nærmere tilknytning mellom høgre utdanning og arbeidslivet også vil fremtvinge tilpasninger i arbeidsbetingelser og arbeidsforhold. Dette er et område som er lite utprøvd i høgre utdannings tilnærminger til næringslivet.

I forskningsmeldingen er det åpnet for å se på ulike typer av økonomiske tiltak for å stimulere til samvirke mellom næringslivets behov for FoU og universitetenes og høgskolenes muligheter til å gjennomføre dette. Kan hende kan dette være ett av de elementene som må til for å få nye strukturer som Norgesuniversitetet, BedriftsUniversitetet og Nettverksuniversitetet på skinnene.