11 Scenarier for IKT i høyere utdanning mot 2010

En rapport utarbeidet av Arbeidsgruppen for digitale læremidler [ADL] i samarbeid med Future Preview på oppdrag fra Utvalget for høgre utdanning («Mjøs-utvalget»)

11.1 Sammendrag

Universitets- og høyskolesektorens nære framtid debatteres med stort engasjement i mange leire. Forhåpentligvis vil denne rapporten fra scenarier.edu bidra til å sette ytterligere fart på diskusjonen om hvordan norske høgskoler og universiteter må tilpasse seg en ny hverdag. «En gammeldags eksamensfabrikk er intet nytt universitet», skriver førsteamanuensis Sverre Moe ved Høyskolen i Stavanger. Hvordan kan informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) bidra til å bringe nytt blod inn i de gamle tradisjoner? Prosjektet scenarier.edu dokumenteres her gjennom fire deler, - analyse av nåsituasjonen, tre scenarier for høyere utdanning, IKTs rolle i tilpassingen og gjennomgang av strategiske veivalg.

11.1.1 Analyse av nåsituasjonen

Analysen av nåsituasjonen ta utgangspunkt i en del sentrale utfordringene for UH-sektoren, som:

• Sviktende søking fra førstegangs- og heltidsstudenter til de tradisjonelle institusjonene, - nettundervisning og fleksible læringstilbud i regi av andre enn de tradisjonelle institusjonene oppleves som mer attraktive for stadig flere

• Framveksten av et sammensatt marked for 'livslang læring' utvisker grensene mellom grunnutdanning, etter-/videreutdanning og bedriftsintern opplæring

• IKT som underliggende drivkraft for utviklingen av kunnskapsbasert tjenesteutvikling og gjør utdanning til en tjeneste som tilbys i markedet og utvikler nye læringsmodeller

• Problemer med å rekruttere og holde på vitenskapelig personale kombinert med høye krav til individuell og skreddersydd oppfølging og studiekvalitet, setter spørsmålstegn ved dagens styrings- og incentivsystem

Nettbasert interaktiv læring har et annet kostnadsbilde enn tradisjonell undervisning ved at den har høye initielle kostnader, men er billig å distribuere. Tilgjengelighet til ekspertise på internasjonalt toppnivå via allestedsnærværende teknologi kan bli foretrukket foran de mer stedbundne professorene i gamle auditorier. Er universitetene og høyskolene i ferd med å miste sin tradisjonelt enerådende stilling som utvikler, forvalter og formidler av kunnskap?

11.1.2 Tre scenarier for høyere utdanning med fokus på IKT:

Tre scenarier for den høyere utdanningens tilpassing til de nye omgivelsene og kravene:

• Socrates.campus.edu

• Nasjonalt Kontrapunkt

• Læringsnomadens marked

Alle scenariene har en felles analyse av nåsituasjonen og de sentrale drivkreftene. Forklaringer på hvorfor de utvikler seg i forskjellig retning er primært knyttet til veivalg og manøvreringsevne i spenningsfeltet mellom stat og marked, i bruk av IKT i primærprosessene og i organisasjonsutvikling.

Socrates.campus.edu kjennetegnes av at institusjonene tar inn over seg forretningsverdenens prinsipper for finansiering, behovtilpassning, ledelse og samarbeid. En endret etterspørsel møtes med profesjonell kundeservice og studiehåndtering. Samarbeid med næringsliv og andre studiesteder gjør at studentene kan opptre mer fleksibelt som lærende i kombinasjonen studier/arbeid. Et sentralt stikkord er 'ny bransje, gamle aktører'. Socrates.campus.edu kjennetegnes ved at de tradisjonelle akademiske verdier forenes med et bedriftsøkonomisk blikk på kostnads- og læringseffektivitet gjennom satsing på både fysisk tilstedeværende og virtuell utdanning. Sentralt i studiehverdagen står problembasert og handlingsorientert læring via samarbeidsteknologi, simulering og virtuell veiledning ofte i åpen samhandling mellom industri og lærested. Forholdet til utenlandske UH-miljøer representerer fortsatt en utfordring selv om Socrates.campus.edu har lykkes i å etablere internasjonale allianser og har inngått omfattende utvekslingsavtaler, men utdanning fra Socrates-universitetet er foreløpig ingen eksportartikkel. En har måttet erkjenne at i et komplekst nettverk handler det i stor grad om å bli merkevare og at rollen som faglig spiss må utvikles både gjennom samarbeid og konkurranse.

I Kontrapunktet benyttes IKT mer som formidlingsverktøy og støttefunksjon enn som en integrert del av undervisningen. Argumenter knyttet til utdanning som kulturbærer nyttes for å opprettholde dagens læringstilbud, uten for mye innslag av verken problembasert læring eller teknologistøtte i læringen. Fysisk nærvær og personlig kontakt med forelesere og veiledere står i sentrum. Studentene liker å være 'unplugged' og nyter godt av subsidiert og relativt billig offentlig utdanning. Men, - hvordan skal de takle at de beste studentene forlater landet, forskere kjøpes opp av privat sektor eller er mer opptatt av inntjeningen i sin egne lille 'butikk' enn av å være kulturbærer og sentrale nøkkelmedarbeidere mener at institusjonen er moden for museum?

Med universitetet under armen er overskriften på fortellingen om Hedda, en proff kunde i Læringsnomadens marked. Det tredje scenariet tegner et bilde av et nytt utdanningstilbud tilpasset ett fritt og stadig mer fragmentert marked for høyere utdanning. Studentene vil ha skreddersøm og umiddelbar tilgjengelighet til læringsmiljøet der de til enhver tid befinner seg. En rekke tradisjonelle utdanningsinstitusjoner er erstattet av separate grupper av private aktører som utvikler kursmateriale, sørger for individuelt tilpassede leveranser og veiledning. Kampen om oppmerksomheten er kritisk, da de lærende har flere valgmuligheter hva gjelder kursinnhold, læringssted, formidlingsform og interaktivitet. Resultatet av dette er blant annet fremvekst av akademiske byråer og kjendisprofessorene har sine egne agenter. Verdien av å opprettholde et fysisk campus er minimal. Spenstig design, opplevelse, tilgang på anerkjente lærekrefter, og næringslivssamarbeid, er langt mer vesentlig enn auditorier, biblioteker, lesesaler og datarom. I Læringsnomadens marked får hver student få sin egen virtuelle «læringsagent» som tilbyr kontinuerlig oppdatering på aktuell kunnskap og kompetanse, skreddersydde læringsprogram, og prosjektoppgaver.

11.1.3 IKTs rolle i tilpassingen til nye læringsarenaer

Forståelsen av hvordan IKT endrer betingelsene og mulighetene for læring er det sentrale her. IKT åpner for nye aktører, nye læringsmodeller og ny læringsteknologi med andre egenskaper og læringsmål og en annen rekkevidde enn tradisjonelle læringsformer og læringsteknologi. Endringene får direkte konsekvenser for organisering og finansiering av utdanningsinstitusjonene. Spørsmål knyttes i stor grad til om sektoren og institusjonene har den kunnskap og kompetanse som trengs for å utnytte mulighetene til å produsere innhold, læremidler med ønskede egenskaper og funksjonalitet, og ferdigheter til å gjøre tilbudene tilgjengelig på den lærendes premisser. Kapittelet forklarer i konkret ordlag hvordan IKT spiller inn i de tre scenariene. I både Socrates og Læringsnomaden er IKT en tett integrert del av alle prosessene, mens den i Kontrapunkt er utvendig og inntar en rolle som støttetjeneste i forhold til læringsprosessen.

11.1.4 Oppsummering og anbefalinger

Scenariegruppens anbefalinger tar utgangspunkt i en beskrivelse av sentrale veivalg i og for sektoren. Ønsker man en i tradisjonell forstand, konkurransedyktig utdanningssektor er rask og målrettet omstilling nødvendig. De kritiske valgene for norske universiteter og høyskoler er oppsummert i ni punkter:

1. Nye modeller for finansiering av høyere utdanning

2. Nye rammebetingelser for organisering av høyere utdanning

3. Tilrettelegging for effektiv og kvalitetsorientert innholdsproduksjon

4. Tilpasning og videreutvikling av konkurransedyktige og effektive læringsmodeller

5. Videreutbygging av en egnet teknologisk infrastruktur både på lærestedene og mot hjemmene.

6. Internasjonal standardisering av læringstilbud og grader

7. Personalomstilling og tilfang av ny kompetanse

8. Bevisstgjøring av nødvendig konkurransekraft

9. Valg knyttet til rolle som premissleverandør til kunnskapssamfunnet

11.2 Innledning til scenariene

11.2.1 Prosjektet scenarier.edu

Universiteter og høgskoler - de 400 år gamle og tradisjonsrike symboler på den frie tanke, opplysning og fremskritt - er innhentet av fremtiden:

• Internettgenerasjonen blir studenter og kunnskapsarbeidere

• Bedriftene oppretter egne universiteter og godkjenningsordninger

• Grensene mellom utdanning, arbeid og fritid utvannes

• Multimedielæring blir billig og tilgjengelig for de fleste, de fleste steder

Er det da noen rolle igjen å spille for de tradisjonelle universiteter og høgskoler? Og i tilfelle hvilke(-n)? Framtidsutsiktene svinger mellom forsiktig optimisme til dyp pessimisme. Noen hevder at UH-sektoren finner sin plass i rekken av andre tilbydere på den elektroniske læringsarenaen, men erkjenner at det er stor usikkerhet om det er en offensiv eller motstrebende tilpasning vi vil møte. Kanskje blir resultatet en polarisert UH-sektor der noen institusjoner finner sin rolle som forskerorienterte 'reservater', mens andre blir en del av den private læringsindustrien som foredler ansattes intellektuelle kapital til markedsorienterte læringsprodukter tilgjengelig 'når-som-helst til hvem-som-helst og hvor-som-helst'

For mange vil det dramatiske ytterpunktet være en situasjon der norske universiteter og høyskoler ikke makter å overleve som selvstendige institusjoner, men inngår som en del av store globale utdanningskonsern. Gjennom scenariene for IKT i høyere utdanning vil vi belyse disse og andre problemstillinger og utforske mulige, realistiske framtidsalternativer. Dette er forhold som mange er opptatt av. Svarene er det ingen som kan gi i dag. Vurderingen av framtidsutsiktene for sektoren vil også avhenge av øynene som ser. Utviklingen er ikke forutbestemt, den vil i stor grad avhenge av de valg aktører, institusjoner og myndigheter tar i møtet med de utviklingstrekk som er beskrevet i denne rapporten. Derfor har vi valgt å utarbeide scenarier som beskriver ulike tilpassinger for UH-sektoren i en globale kunnskapsøkonomi.

Mandat og arbeid

Prosjektet scenarier.edu har vært gjennomført som et samarbeidsprosjekt mellom

• Arbeidsgruppen for Digitale Læremidler (ADL) ved leder Arne Laukholm og sekretær Bjørn Ness

• Future Preview as ved seniorpartner Terje Osmundsen og partner Trond Bugge

Prosjektet er finansiert av Kirke, Utdannings -og forskningsdepartementet (KUF) og ble igangsatt som en del av utredningsarbeidet i regi av Utvalget for Høyere Utdanning (UHU, 'Mjøs-utvalget'). Arbeidet med å utvikle scenariene har foregått i en arbeidsgruppe bestående av følgende personer i tillegg til de fire forannevnte:

• Per Koch (UHU)

• Ingunn R. Sørlie (Pharos)

• Astrid Søgnen (Akershus Fylkeskommune)

• Anne Line Sundby (student)

• Frode Strand Volden (Telenor FOU)

• Tom Karp (FP)

• Øistein Monsen (student)

Arbeidsgruppen har gjennomført to arbeidsseminarer der følgende ressurspersoner har deltatt, - Bente R. Andreassen (Handelshøgskolen BI), Daniel Apollon (Universitetet i Bergen), Lise Falkefjell (NIFU), Knut Fægri (Universitetet i Oslo), Trond Hovland (A-Pressen), Tove Kristiansen (Telenor FoU), Sigmund Lieberg (Nasjonalt Læremiddelsenter), Odd Helge Longva (NFR), Trude Løkke (student), Edvard Befring (ISP - UIO), Magnus Midtbø (Statoil), Per Magnus Mæhle (Tine Norske Meierier), Morten Flate Paulsen (NKI Nettskolen), Preben Sander (Kaospilot Skolen), Ragnhild Sohlberg (Norsk Hydro), Jan Atle Toska (SOFF), Ivar Aasgaard (IT-Architechure), Sigrun Aasland (Norges Studentunion) og Synnøve Skarsbø (NIFU).

11.2.2 UH-sektoren i 2000: Sterke endringssignaler

For universitetene og høgskolene ble studieåret 1999-2000 preget av flere dramatiske endringssignaler. Etter en lengre periode med studentvekst og tilsynelatende stabile rammebetingelser, har utviklingen det siste året brakt rapporter og nyheter som synes å innevarsle en turbulent tid for universitetene og høgskolene:

• Fra utdanningseksplosjonen på 60-tallet og fram til slutten av 90-tallet har universiteter og høgskoler tatt i mot et stigende antall studenter og tilsatt stadig nye medarbeidere som følge av dette. Nå har vekstkurven fått en knekk og studenttilgangen har begynt å falle, til dels markert det siste året. Tendensen er meget tydelig i Norge, men registreres også i for eksempel USA

• UH-sektoren blir møtt med nye krav fra samfunnet, krav om akademisk og profesjonell grunnutdanning, om etter- og videreutdanning og forventninger om individ- eller bedriftstilpasset livslang læring

• Sviktende rekruttering av lærere og vitenskapelig personale, og økt kamp om de beste forskere, lærere og studentene

• Studentene søker i økende grad utdanning i utlandet; antallet norske studenter i utlandet økte til nærmere 20.000 på 1990-tallet

• Samtidig med at flere reiser ut, møter universitetene og høgskolene også konkurranse fra private og utenlandske universitetstilbud som etableres på norsk jord

• Den raske utbredelsen av Internett har de siste årene gitt enda en utfordring for UH-sektoren ved at flere velger høyere utdanning basert på institusjonenes tilbud om nettbasert undervisning og oppfølging. Den nye læringsarenaen som vi nå ser konturene av, antar mer og mer form en av et læringsmarked

Nye aktører - økende konkurranse

Våre forestillinger om universitetenes og høgskolenes rolle, bygger i stor grad på skillet som utviklet seg i industrisamfunnet mellom de tre sektorene:

• Høyere utdanning

• Voksenopplæring og fjernundervisning

• Bedriftsintern opplæring

Scenariene tar utgangspunkt i at grensene mellom høyere utdanning, fjernundervisning og bedriftsintern opplæring nå er i ferd med å viskes ut. Et sentralt spørsmål er imidlertid i hvor stor grad områdene nå vil smelte sammen?

Det voksende behovet for kunnskap i livslange læringsløp åpner for mer dynamiske aktører og konkurransen intensiveres:

• Utenlandske universiteter markedsfører nettbasert undervisning, og gjerne med korte opphold i utlandet (eksempelvis Stanfords og Harvards planer på IT-Fornebu)

• Bedriftene oppretter egne universiteter og etablerer standarder og diplomer som får høy status i markedet (for eksempel Cisco Academy)

• Bedriftsrelaterte kurs og nisjeskoler overtar stadig mer av spesialist- og profesjonsutdanningen (blant annet samarbeider CorpVersity med BI om å tilby modulbasert mastergrad på Internett)

• Mindre høgskoler samarbeider om nettbaserte undervisningstilbud og reduserer skalafordeler (for eksempel Nettverksuniversitetet, tidligere NITOL)

• Tradisjonelle fjernundervisningsinstitusjoner slår seg sammen med medie- og kringkastingsselskaper, og tilbyr videre- og etterutdanningen på nettet, og gjennom interaktivt TV (blant annet Open University i samarbeid med BBC i England)

• Innovative nisjeselskaper tilbyr global spesialistutdanning.

• Utenlandske universitetsfilialer på norsk jord (for eksempel gjennom fire amerikanske universiteters planer om etablering av egne filialer på IT-Fornebu)

Vil norske universiteter og høgskoler klare å møte de strukturelle endringene? Og vil statlige institusjoner kunne gjøre dette gjennom allianser og samarbeid med nye parter? I en tid der etterspørrere av utdanning opplever større verdi med nye læringsformer og mer fleksible læringstilbud har flere rettet kritiske søkelys på den måten norske universiteter og høgskoler møter endringene på markedsarenaen. Lederen for Norsk Studentunion, Sigrun Aasland, uttalte i Aftenposten 4. juni 1999:

«Hvis de norske utdanningsinstitusjonene frykter konkurranse fra andre universitetsfilialer er det fordi de vet de ikke er gode nok!»

Ny læringsteknologi

Den første bølgen av IKT-basert læring fokuserte på IT-kurs, treningsprogram eller øvelser i konkrete oppgaver. Neste bølge vil omfatte større kontakt med mennesker og organisering av læringsprosesser. Sagt på en annen måte har utviklingen gått fra 'å lære av datamaskinen' til 'å lære med datamaskinen':

• Presentasjon og lagring av læringsinnhold forenkles

• Læringsinnholdet kan kontinuerlig oppdateres og skreddersys for den lærende

• Tungt og tørt stoff kan formidles på en mer underholdende måte og gi økt motivasjon

• Tilgjengeligheten økes og læringsinnholdet vil kunne leveres via en rekke distribusjonskanaler (PC, TV, mobiltelefoner, e-bøker etc)

• Læringstilbud kan bedre tilpasses den studerendes timeplan og livssituasjon

• Læringsprogram, oppgavearbeid og simuleringer kan gjøres i fellesskap uten at deltakerne behøver å sitte fysisk sammen.

Digitalisering og globalisering gjør at arbeid og utdanning kan tilpasses individet, istedenfor at den enkelte alltid må tilpasse seg opplegget på lærestedet. Den nye generasjon studerende gis nye muligheter for å arbeide mer fleksibelt og skreddersydd tilbud. Det spiller mindre rolle hvor lærer og elev befinner seg. IKT skaper nye arbeidsformer og muligheter i forskning og undervisning og internasjonaliserer arbeidet på en til nå ukjent måte. Internasjonal arbeidsdeling er en klar konsekvens av IKT-veksten. Hva skjer med kostnadseffektiviteten av å ansette en stipendiat i forhold til å engasjere en anerkjent internasjonal ekspert som opptrer på vegne av institusjonen? Enkelte eksperter utvikler kursmateriale, noen spesialiserer seg på en-til-en instruksjon og læring, mens andre tar nisjerollen å styre innsalg og tidsstruktur av frilansfolket.

Til tross for de mange fordeler teknologien bringer med seg, gjenstår likevel en rekke utfordringer før IKT-basert læring kan nå en kritisk masse og representere ressursbesparelser. Det trengs blant annet tekniske standarder som fungerer på ulike plattformer, kategoriseringssystem for å overføre innhold, standarder for pedagogiske tilnærminger og nivåer, standarder for å kontrollere instruksjonsmateriale, samt felles referanserammer for studentklassifisering og evaluering.

Nye læringsmodeller

Universitetenes tradisjonelle undervisning utfordres av nye læringsformer, blant annet inspirert av reformene i grunnskolen og videregående opplæring og gjennom erfaringer med nye læringsmodeller i arbeidslivet og ved utenlandske universiteter. Ferdigheter i innovasjon, forestillingsevne og prosjektsamarbeid er mangelvare i samfunn og næringsliv. Svaret heter i stadig flere sammenhenger PBL, - p-basert læring der 'p'-en kan stå for problem, prosjekt eller produkt og læringsformer med et stort innslag av samarbeid, fleksibilitet og metalæring ('lære å lære').

Et spørsmål om endringskompetanse

Perspektivene og mulighetene er mange, men hva som faktisk vil skje står og faller med det vi kaller institusjonenes endringskompetanse. Spørsmålet er i stor grad om de etablerte institusjonene har tilstrekelig endringsberedskap til å møte utfordringene som er skissert eller om det blir de nye og fleksible utdanningsaktørene som vil komme til å sette sitt preg på høyere utdanning i de neste tiårene. Her hjelper det ikke mer ren vilje, omstillingsviljen må støttes gjennom konkrete tiltak som fremmer nyskaping og omstilling og gi institusjonene og deres ledelse handlingsrom.

Problemstillingen

I mandatet for scenariearbeidet er problemstillingen beskrevet som «å utvikle scenarier for IKT i høyere utdanning». Arbeidsgruppen konkluderte raskt med at IKT-spørsmålene ikke kan drøftes løsrevet fra de generelle endringskrav UH-sektoren står overfor. Basert på vår forståelse av målsettingen, har vi derfor formulert problemstillingen for arbeidet på denne måten:

Hvilken rolle kan eller skal universiteter og høgskoler spille, gitt påvirkningen fra IKT, i morgendagens utdanningssamfunn?

Tenkemodell for scenarieutvikling

Scenarietenkning handler om å utvikle nye mentale kart som kan hjelpe beslutningstakere til å tolke nåsituasjonen, oppdage fremtidssignaler og forstå konsekvensene av mulige valg eller manglende besluttsomhet. Å utvikle scenarier er en styrt prosess hvor det veksles mellom analyse og kreativitet. Hensikten er å åpne øynene for hva som kan skje, ikke å lage prognoser på hva som kommer til å skje. Scenariene skal bidra til ny læring ved at deltakerne går igjennom hendelsesforløp som er beskrevet på en dramatisert og begripelig måte. Vi har fulgt en modell som tar utgangspunkt i noen enkle spørsmål:

Etter å ha kommet frem til en presis beskrivelse av problemområdet, består den første del av scenariearbeidet av jakten på drivkrefter og trender. Her analyseres teknologiske, økonomiske, politiske og sosiale drivkrefter. Deretter deles drivkreftene i to hovedgrupper. Den ene er de såkalte 'forutbestemte', tunge trender, - forhold som vanskelig lar seg påvirke i perioden, for eksempel demografi, teknologiske utviklingstrender og lignende. Den andre gruppen er de kritiske usikkerhetene, - drivkrefter og trender som kan påvirkes og utvikle seg i ulik retning i løpet av perioden. Etter å ha gjennomført denne analysejobben starter prosessen med å utforme scenariene. Denne prosessen forutsetter at man klarer å rangere drivkreftene på de 'rette' variablene i et komplekst og uoversiktlig problemområde. I denne fasen kreves intuisjon og et tverrfaglig sammensatt scenarieteam bestående av både innsidere og folk utenfra.

Et scenario skal aldri stå alene. I denne rapporten presenteres tre ulike fortellinger om morgendagens høyere utdanning som alle representerer mulige utviklingsløp utfra dagens situasjon. Scenarier gir ingen garanti for riktige avgjørelser eller vellykkede strategier, men det mange har erfart er at fravær av scenarietenkning kan medføre tapte muligheter. Forhåpentligvis er det fortsatt tid til scenarielæring på våre universiteter og høyskoler.

11.3 Tre scenarier for høyere utdanning

På samme måte som eksplosjonen i høyere utdanning i etterkrigstiden var resultat av industrisamfunnets behov i den perioden, må utviklingen av høyere utdanning i dag ses i sammenheng med de grunnleggende samfunnsendringer som vil finne sted det neste tiåret. I dette arbeidet vil en støte på ulike forestillinger om fremtidssamfunnet og usikkerheten knyttet til dem vil naturligvis påvirke debatten om utdanningens rolle. Ekstremt rask IKT-utvikling kombinert med mangel på kompetanse medfører at mange fokuserer på forestillingen om 'K-samfunnet' (kunnskap, kompetanse, kreativitet) som dominerende framtidsbilde. Men det finnes andre fremtidsbilder som vektlegger andre forhold og som kan få gjennomslag hos utvalgte grupper eller lengre frem i perioden. Et eksempel er forestillingen om 'Drømmesamfunnet' som vektlegger opplevelse, estetikk og følelser og der stillhet og uberørt natur vil få økt verdi. Eller kanskje den voksende og usikkerhet i kjølvannet av miljøskandaler, klimaendringer og nettkriminalitet innebære at 'Risikosamfunnet' blir en dekkende beskrivelse av framtidsutsiktene. Dersom dette slår til, er det lett å forestille seg at tilliten til vitenskap og teknologi vil bli svekket i årene fremover.

11.3.1 Grunnstruktur for scenariene

Arbeidet med scenariene vil åpne for alternative utviklinger og utfordre gamle kart. For å utvikle scenarier som er nyttige hjelpemidler for å navigere i et turbulent og uoversiktlig farvann kreves det mentale kart som både fanger opp drivkreftene og usikkerhetene vi vil møte og klarer å skille mellom upåvirkelige og påvirkelige drivkrefter og trender sett fra prosjektets ståsted.

11.3.1.1 Tunge trender

Den innledende fasen i scenariearbeidet konkluderte med følgende tunge drivkrefter og trender av betydning for utviklingen av høyere utdanning:

[A] Kunnskapsøkonomien

Sentrale konsekvenser av denne er:

• Kunnskap som produksjonsfaktor overskygger de tradisjonelle produksjonsfaktorenes (arbeid, kapital og råvarer) betydning når det gjelder verdiskapning i samfunnet. Det styrkeforholdet vi tidligere så mellom 'arbeidsgiver' og 'arbeidstaker' er i ferd med å bli snudd på hodet. Det er i større grad selgers marked for talenter

• Utdanningseksplosjon vil fortsette og høyere utdanning blir et 'allemannsprosjekt'. I dag har halvparten av den yrkesaktive befolkningen høyere utdannelse og denne andelen er økende. I tillegg vil høyere utdanning få et stort innslag av såkalte 'tilbakevendere', personer som søker etter- og videreutdanning

• Både offentlige, bedriftsrelaterte og individuelle initiativer fremmer fenomenet livslang læring. Flere blir 'studenter' på livstid og grensene mellom arbeid, fritid og læring blir flytende

[B] Globalisering av kunnskap, studentmasse og utdanningsgrader.

Viktige konsekvenser for høyere utdanning av denne er:

• Kunnskapen kjenner ingen landgrenser og kompetansen blir i økende grad internasjonal. Globaliseringen innebærer også at all forskning, utdanning og kompetanse i større grad blir målt i forhold til forskningsfronten og spissmiljøene internasjonalt og at utdanningstilbud som ikke møter internasjonale kompetansekrav kan bli marginalisert.

• Den moderne utdanningsindustrien presenterer i økende grad internasjonale lærepakker og studentene søker i større grad opphold utenfor landets grenser. I dagens utdanningssamfunn spiller det mindre rolle hvor du befinner deg. Australia er i dag en av de mest populære lærestedene for norske studenter

[C] Individualisering og nye verdivurderinger

Virkningene av dette inkluderer blant annet:

• Dagens unge mennesker er oppvokst med tilnærmet full tilgjengelighet til det meste og har stor frihet til å dyrke sin personlige integritet og sine individuelle livsprosjekter. En konsekvens vil være at studenter føler mindre lojalitet til tradisjonelle læresteder. De vet at det er de selv som har valget

• Den nye individuelle kunnskapsarbeideren arbeider i nettverk og ikke i linjer. Hierarkiske bedriftsmodeller fremstår som foreldet og blant de nyutdannede stå ønsket om å starte egen bedrift høyt på prioriteringslisten

• Demografiske endringer viser at gruppen unge voksne (18-32 år) venter lenger enn tidligere generasjoner med å etablere seg med bosted og familie. Spesielt unge kvinner flytter inn til større byer for å ta utdannelse. Samtidig blir pensjonistene (64 år og over) en større og mer aktiv gruppe, også i læringssammenheng

• Opplevelsesdimensjonen trer inn på de fleste arenaer. Arbeid og utdanning skal også være morsomt, - fra 'hard work' til 'hard fun' og fra 'education' til 'edutainment'

[D] Digitalisering av informasjon og prosesser

Digitaliseringen av informasjon og prosesser innebærer blant annet:

• Kostnadene ved å bearbeide og flytte informasjon synker dramatisk og tilgjengelighet blir en stadig mindre begrensning. Etterspørrere av utdanning har tilegnet seg nye former for kommunikasjon og informasjonsbehandling

• Rask innovasjonstakt sikrer et rikt tilfang av nye kommunikasjons- og utstyrløsninger (bærbart utstyr, digitale videokameraer i miniatyrstørrelse, mobiltelefoner med internett, små og lydløse projektorer og lignende)

• Digitaliseringen handler ikke så mye om kraftige datamaskiner, men om nettverk som kan koble sammen menneskers intellekt, kompetanse og kreativitet for gjennomgripende ny verdiskapning og læring. Både ansatte ved lærestedet og studentene blir fortrolig med nye former for arbeidsorganisering, samhandling og samarbeid

Den siste tiden er det fremlagt en rekke utredninger og rapporter som belyser, drøfter og dokumenterer utviklingstrekkene overfor. I denne rapporten har vi derfor valgt å fokusere på kritiske variable og usikkerheter som kan gi ulike utfall i forhold til ulike utviklingsretninger.

11.3.2 Kritiske usikkerheter

Mens drivkreftene nevnt ovenfor kan betraktes som relativt forutsigbare i hvert fall med hensyn til utviklingsretning, har gruppen identifisert andre viktige faktorer der det hersker større usikkerhet om utviklingen og der påvirkningsmulighetene er større. Disse vil være sentrale i scenariene og kan stikkordsmessig beskrives slik:

• UH-sektorens evne til fornyelse, organisasjonsmessig og pedagogisk

• Industrialisering av læringsarenaen: Tempo og motkrefter

• Hvor tett blir koblingen mellom mellom IKT og læringsformer?

• Stat eller marked som premissgiver

• Standardisering vs. skreddersøm når det gjelder utdanningstilbud

• Sertifisering og godkjenning - markedsstyrt eller offentlig

• Vektlegging av høyere formell utdanning vs. prosjekterfarne 'fiksere'.

• Endret incentivstruktur i finansieringen av høyere utdanning

• Studentenes behov for sosialisering vs. tidsnyttefaktoren.

I tillegg til markedskreftene og spørsmålene omkring standardisering og skreddersøm, blir UH-sektorens endringskompetanse et sentralt spørsmål. I den forbindelse er det naturlig å drøfte hvilke endringer i institusjonenes organisering, arbeidsform og incentivsystemer som er påkrevd for å oppnå ønskede resultater Dersom vi i stedet for å se på universitetene som statlige institusjoner og betrakter disse som konkurranseutsatte bedrifter vil det få store implikasjoner for eieform, finansiering og indre organisering og styring. Skal pengene i helhet følge studentene? Vil et mer fleksibelt handlingsrom stimulere til raskere implementering av IKT-basert læring og nye læringsmodeller? Og hvem skal ha ansvar for finansiering av høyere utdanning?

11.3.2.1 Grunnstruktur for scenariene

Basert på en gjennomgang av drivkrefter og nøkkelvariabler, har vi utviklet scenarier hvor grunnstrukturen oppstår i møtet mellom to sentrale variable:

<1> Standardisering vs skreddersøm av høyere utdanning

Vil den sammensmeltede globale læringsarenaen bygge videre på den akademiske verdens tradisjon for samordning og harmonisering av innhold, gradsstruktur, mv., eller vil den snarere reflektere bedriftenes tradisjon for lokal og bransjemessig tilpasning?

<2> Grad av endringsinsentiver og endringskompetanse på sektoren

Ulike og sprikende tendenser vi registrerer når det gjelder graden av endringsincentiver og endringskompetanse i UH-sektoren: Kan institusjonene makte å fornye seg, eller snakker vi kun om skrittvis og forsiktig tilpasning?

Disse variable er illustrert i følgende figur og inngår som en sentral del av fortellingene i de tre scenariene og i forklaringen på de ulike utviklingsforløpene i dem.

I forhold til disse to aksene kan de tre scenariene beskrives på følgende vis:

Socrates.campus.edu

Bygger på stor grad av internasjonal standardisering og relativ stor grad av endringsincentiver/endringskompetanse i sektoren

Universitetene som nasjonale kontrapunkt

Bygger på liten grad av grad av endringsincentiver/endringskompetanse i sektoren og middels standardisering/skreddersøm

Læringsnomadens marked

Utviklet på en stor dose markedsstyrt skreddersøm og stor grad av endringsincentiver og endringskompetanse i sektoren, både på innsiden og utsiden av eksisterende institusjoner

11.3.2.2 Hvordan lese scenariene?

Selv om det er blitt mer vanlig å ta i bruk scenarier de siste årene, er det fortsatt mye uklarhet om hva scenarier er og hva de kan brukes til. Scenarier handler om å utvikle konsistente, men kvalitativt forskjellige fremtidsbilder med fokus på de prosesser og hendelser som bestemmer utformingen av bildene. Hensikten med scenariene er å vise hva som kanskje, ikke å forutsi hva som vil skje. Det er spennvidden og samspillet mellom utviklingstrekk som skal belyses, uten å si hva som er mest sannsynlig. Det finnes ikke 'gode' eller 'dårlige' scenarier, det som vil være et positivt scenario for ett menneske eller en organisasjon, kan være negativt for et annet.

Scenarietenkning er en arbeidsmetode som går ut på å arbeide seg gjennom og strukturere det vi vet og kan anta om den fremtiden og som er viktig for oss i dag. En viktig grunn til at mange finner det både lærerikt og morsomt å lage scenarier, er at scenariene er fortellinger med en begynnelse, et hendelsesforløp og en slutt. Ved å dramatisere mulige hendelser som viser hva forandringskreftene vil kunne bety for studenter, ansatte, bedrifter og myndigheter, kan en også mentalt bli bedre forberedt på oss det som kan komme.

11.3.3 Socrates.campus.edu

I dette scenariet klarer institusjonene å tilpasse seg utdanningsindustriens konkurranse gjennom strategisk satsing på forskningsbasert IKT-støttet læring og studiekvalitet, samarbeid og allianser. En endret etterspørsel møtes gjennom profesjonell kundeservice og studenthåndtering. Lærestedene består, men den institusjonelle beskyttelsen er sterkt nedtonet, og de lever i en aktiv interaksjon med omgivelsene. Universiteter og høyskoler spiller sammen med offentlige og private bedrifter i inn og utland og arbeidslivets organisasjoner. Nye rammebetingelser og avansert bruk av IKT som studieadministrativt verktøy og interaktiv læringsvei - og et campus i nett - gjør at studentene kan opptre mer fleksibelt som lærende i kombinasjonen studier/arbeid. IKT er allestedsnærværende som bærer av læringsressurser som studie - og arbeidsverktøy, samarbeids-og gruppestøtte, med mer. Overskudd fra oppdragsforskningen har bidratt til økt innsats i grunnforskning og muliggjort den massive investeringen i informasjonsteknologi. Socrates.Campus.edu framstår som et bærekraftig og fremtidsrettet lærested, hvor tradisjonelle akademiske dyder forenes med et bedriftøkonomisk blikk på kostnads- og læringseffektivitet.

11.3.1.2 Fortelling:

Karl Klunke, Aftenposten, 13.10.2010.

Socratesuniversitetet jubilerer!

100 år i 2010. De mobile arbeidsplassene for ansatte og studenter var slått av for dagen, og de fleksible arealene åpnet seg som en ærverdig aula. Socratesuniversitetet er synlig stolt av sitt opphav. 100 år som nasjonalt førende innenfor forskning og høyere utdanning forplikter. «Vi er lojale mot idealene og kundene, men troløse mot virkemidlene; vi lever i tiden og med tiden», proklamerer rektor i sin hilsen og overrekker en overdådig sjekk til styrking av studier i gresk mytologi. Hun burde ha stoppet der i sin filosofiske anskuelse, spør du meg - men hun fortsatte - beruset av Socrates - filosofen, sønn av en billedhugger og en jordmor - en tverrfaglig og grensesprengende sammenslutning om du vil, sa rektor - et øyeblikk nølende til sin omgang med metaforer, men med klar referanse til forretningside og image på Socratesuniversitetet, tradisjon og fornyelse. Hun bejubler dialogen - selve arvestykke - og døper i samme åndedrett universitetets nye «Learning Platform» for Afrodite. Det ble applaudert, men den som ville, kunne registrere at det i enkelte leire ble summet om rektors tale. Var det ikke en adm.direktør som pustet under rektorkappen? Hun var jo ikke valgt, men ansatt av styret. Tiden leger ikke alle sår!

Og alle var der! Tidligere og nåværende studenter, bedriftsledere, politikere og partnere fra inn og utland - virkelig og virtuelt. De dukket opp fra forskjellige verdenshjørner live og i opptak. Alumninettverkets president hadde rektor til bords. Direktøren for det toneangivende Telenordia vandret fornøyd rundt, hjertelig tilstede. Socratesuniversitetet var et av flaggskipene for lønnsomt og innovativt partnerskap mellom næringsliv og utdanning som hun visste å bruke i sin stadig mer imperialistiske kontakt med omverdenen. Og så kom Regjeringen - vitenskaps - og næringsministeren, flybåret fra Brüssel, hvor ministeren som kjent har påtatt seg tunge og viktige oppgaver på EUs vegne med sikte på en mer samordnet europisk nærings - og sysselsettingspolitikk. I sin tale om endringskompetanse, kunnskapsøkonomi og konsekvensene av en stadig sterkere globalisering roste ministeren universitetsledelsen og deres partnere for framsynthet og mot i møte med de enorme utfordringer kunnskapsbedrifter er blitt utsatt for de siste 5-10 årene. Ministeren hadde merket seg «medaljene»; den internasjonale akkrediteringen og en meget tilfredstillende ranking innenfor flere fagområder. Hun berømmet den massive satsningen på ny teknologi som universitetet hadde våget å foreta rundt årtusenskiftet; en magnet på studenter og alliansepartnere. Ministeren innrømmet at hun den gangen hadde tilhørt skeptikerene. Men kompetansereformen på slutten av 90-tallet hadde hun vært for - og de voksne «realkompetente» hadde overbevist henne om at livslang læring betyr fleksibilitet i tid og rom. Datastøttet læring - fjernt og nær var tingen! Det ble humret godmodig da ministeren benyttet begrepet læringsrevolusjon om de endringer som hadde foregått på Socrates de siste 5 år. Hvem husket vel ikke den energiske unge politikeren flaksende rundt i sitt privatleide fly «Libresse med vinger» midt på 90-tallet for å samle velgerne til beste for «unga våre» - bedre skole og renere luft! Og hun hadde ikke glemt idealene, samtidig som hun var meget klar i sin beskjed til universitetet: Det ville ikke bli forstått om hundreåringen inntok stabilt sideleie. Socrates.Campus.edu er i følge ministeren ikke på vei inn i himmelen, men på sporet av de neste 10 år.

Dette og mye mer fra fortellingen om Socrates.Campus.edu kunne Aftenpostens lesere la seg informere om en dag i oktober 2010. Aftenposten har sogar fått adgang til rektors private dagbøker fra de tre første årene på Socrates.

Og som alltid ellers; det handler om øyet som ser...

Fra Aftenpostens jubileumsmarkering:

Rektor og direktør

Det var besluttsomt og modig av det nyoppnevnte profesjonelle styret våren 2003 å ansette som rektor en kvinne i 40-årene med bred erfaring fra næringslivet, bl.a var hun kjent fra større fusjonsprosesser. Universitetet skulle ha en leder som ivaretok både pedagogiske og administrative ledelsesfunksjoner. Den nye rektoren hadde riktignok sin embetseksamen, men ingen erfaring fra forskning. Derimot hadde hun hatt flere studieopphold ved det amerikanske universitetet MIT, bl.a for å studere IKT i læringsøyemed. Den nye rektoren fikk i oppdrag å revitalisere Socratesuniversitetet som attraktivt, moderne og fremtidsrettet lærested, campus i nett, hvor studentsentrert undervisning og læring skulle ha hovedfokus.

Kunnskapsbedrift

En heller uvant tackling for det ærverdige Socratesuniversitetet var den nye særloven om fristilling av universiteter og vitenskaplige høyskoler. Det er godt dokumentert at det først og fremst var studentene og noen fagforeninger som sterkest bidro til at de avgjørende vedtak ble fattet. Fristillingen av Socrates skjedde i stor grad mot den tidligere ledelsens vilje. Etter diverse runder med jussen dukket Socrates opp som statsforetak.

Entreprenørskap, initiativ og mot i de akademiske miljøene ble lagt særlig merke til av den nye ledelsen og hennes profesjonelle styre; nye ideer og kultur for endring ble belønnet. En differensiert lønnspolitikk ble iverksatt hvor personlig uttelling i stor grad ble knyttet til kvaliteter ved undervisningen, studentenes resultater, mentorvirksomhet og mer tradisjonelle kriteria som antall publiseringer, etc. Ved stillingsopprykk eller utnevnelser ble dyktighet i undervisning, bl.a tilrettelegging for læring via internett og utvikling av læringskonsepter i samarbeid med næringslivet vurdert som særlig meriterende. Tryggheten i stillingsvernet ble satt på prøve og etter hvert gradvis avløst av friere individuelle tilkoblinger. Socrates begynte å ligne på andre kunnskapsbedrifter. Derfor ble heller aldri skepsisen blant ansatte noe annet enn rituell internmassasje.

Vitenskapens natur er dynamisk nyskapende; derfor må også disse verdiene gjenspeiles i en fleksibel organisering og interessert imøtekommenhet overfor nye initiativ/nye løsninger, mente professorer som raskt så mulighetene for faglig giv og en forsterket økonomi både for institusjonen og seg selv. Sett utenfra skal Socratesledelsen takke for at slike holdninger gjorde seg gjeldende. For det ble særdeles viktig å beholde de beste medarbeiderne og knytte til seg nye; dessuten sikre nødvendig oppslutning om felles mål og lojalitet i endringsarbeidet. I samråd med fagforeningene ble det derfor iverksatt kloke og «lønnsomme» organisatoriske grep som etablering av Socrates-media, et A/S som handler med læremidler og læringspakker. De ansatte har aksjer i bedriften som en del av lønnen. En lignende selskapsdannelse er Institutt for interaktiv læring (IL), hvor privat læringsindustri også er aksjonærer.

Det var et bevisst valg fra styrets side å å konkurranseutsette en del av 1.grads utdanningene, bl.a innenfor medisin. Her dukket det opp private aktører med faglig godkjenning som var konkurransedyktig. Noen områder er blitt satt bort til andre; f.eks internettopplæring for ansatte og studenter - og teknisk drift og vedlikehold. Andelen teknisk/adminstrativt personale er sterkt redusert; samtidig er det gjennomført betydelige endringer i arbeidsforholdene for de vitenskaplig ansatt, bl.a er en andel vitenskaplig personell ansatt på prosjekt - og kontraktsbetingelser. Endringene innenfor struktur - og personalpolitikk har generert mer tid og konsentrasjon om fordypningene og økte ressurser til langsiktig forskning og mentoring på høyere nivå.

Erfaring gjør klok - og rik!

(Fra rektors dagbok, februar 2007):

Et dynamisk akademisk miljø tåler opposisjon og meningsbryting - så også Socrates, Det fikk jeg erfare i saken om alumninettverk. Kort tid etter at jeg tiltrådte stillingen, ønsket jeg å etablere et alumninettverk ved Socrates - etter modell fra MIT - hvor jeg selv var medlem. Tiden var ikke moden. Det skulle ta flere år før bærekraftige alumninettverk var etablert. Nettverkene representerer inntekter for Socrates gjennom at nettverkets medlemmer markedsfører sitt gamle lærested, er potensielle forbrukere av etter- og videreutdanning og gjennom gaver og tjenester. Imidlertid - fortsatt oppfattes ikke sponsoravtaler og aktiv markedsføring som helt stuerene aktiviteter på Socrates. Det har tatt tid å tilpasse seg at verken penger eller studenter bare kommer av seg selv!.. Det har derfor vært særdeles viktig for meg å «balansere» utviklingen - i min iver etter å linke tradisjon og fornyelse, skape identitet og gjenkjennelse - og samtidig tilstrekkelig kreativ usikkerhet.

Det var med et visst velbehag jeg i år 2004 kunne konstatere at l økonomien var såpass bra at styret ved Socrates takket nei til reklamefinansierte forelesninger fra CNN. God økonomi på Socrates skyldtes ikke minst et bedriftsøkonomisk blikk på virksoheten, fokus på utviklings -g driftskostnader pr. student og anvendelse av kostnads - og læringseffektiv teknologi. Det har kostet å drifte de akademiske idealene, transformere og parre dem med nye kvalifikasjonskrav og selge dem til høystbydende!

Utdanning som vare

Utrolig men sant - «amerikanske tilstander» ble fra studenthold omtalt som en redning fra den sakte død; sponsorer og oppdragforskning var virkemidler som skulle reise kapital, som skulle bidra til å hindre hjerneflukten til utlandet, og som skulle gjøre Socrates lekker for de beste forskerne og investorene; et lærested man smykket CV' en med - når den tid kom. For studentene hadde skjønt konseptet, som det heter nå for tiden. «Penger følger kvalitet!», hører man. Studentene er kunder som velger lærested ut fra dokumentasjon på kvalitet og fleksibel læring, linker til utenlandske universiteter og kontrakter med næringslivet. Studentmakt handler plutselig om penger og kjøpekraft, men også om innflytelse på studietilbudet, innhold og organisering gjennom studentevalueringer. Kravene fra de mobile studentene tilfredsstilles til dels gjennom et utviklet UNINETT i høyere utdanning,, som gir studentene grenseløse muligheter til studie - og lærestedskombinasjoner(pr i dag 8 andre norske høyskoler og universiteter og 21 internasjonale), og som samtidig lagrer relevant kunnskap om studenten, avregner tid - og ressursbruk m.m. Den avanserte informasjonsteknologiske infrastrukturen er bygd opp i samarbeid med leverandører av maskinvare og kommunikasjonsutstyr.

Men det er blitt betydelig dyrere å studere - til tross for gunstige stipendordninger. Studentene bemidles fra Studentbanken, stipend og lån, eller studiene finansieres av arbeidsgiver, og/eller med støtte fra forskjellige arbeidstakerfond. Oppdragforskning er blitt en viktig inntekstkilde som sammen med grunnbevilgningen gir en viss økonomisk forutsigbarhet og bidrar til å sikre både undervisning og grunnforskning innenfor smale områder. Sockratesuniversitetet har en internasjonal akkreditering og har oppnådd en meget god ranking innenfor flere studier - på delfag og hele udanningsforløp, bl.a medisin. Overgangen til utenlandsk gradsstruktur betyr i større grad likeverdig konkurranse også om utenlandske studenter. Ledelsens ved Socrates legger stor vekt på å tiltrekke seg fullt betalende utenlandske studenter både til campus og som fjernstudenter. Det gir derfor liten mening å snakke om et hjemmemarked innenfor høyere utdanning.

Kvalitet i kvantitet

Socratesuniversitetet var i noen årtier på 1900-tallet sett på som et eliteuniversitet. Elitebegrepet den gangen knyttet seg nok mer til hvem som hadde anledning til å la seg immatrikulere på Socrates enn det som ble produsert der. I dag er det et viktig suksesskriterium å møte «alle» utdanningsbehov, individuelt og for grupper/næringslivet med høg faglig kvalitet i undervisning, målt gjennom studentenes evalueringer, resultater/akkreditering/rangering, studenttilgang og internasjonale samarbeidsavtaler. For Sockratesuniversitetet har det vært viktig » å se og bli sett«! Socrates ventet ikke på å bli oppdaget når endrede betingelser virkelig satte overlevelse på dagsorden. Markedsføringen er overlatt til det profesjonelle informasjonsbyrået Inforama. Så Socrates møter du overalt - kjære leser, med sine fortreffeligheter og beskjeder om fremtidige satsninger. Kvalitet i undervisning, studentresultater og pris beskrives detaljert. «What gets measured, gets done!»

Socratesuniversitetet - et åpent, dynamisk og teknologisk avansert lærested

Læring og studiekvalitet er gitt det strategiske fokus på Socrates med konsekvenser for kompetanseprofil og læringsteknologi. Her har virkelig rektor og styret tatt kommandoen. De vitenskaplig ansatte og studentene skal ha de ypperste arbeidsbetingelser, og interaksjon med næringsliv og andre læresteder skal være nærverende og synlig. Socrates. campus. edu er i nett. Studentkortet gir studentene aksess til eget brukermiljø uansett hvor de logger seg på og tilgang til et bredt utvalg av læringskapasiteter og læremidler over nettet. Studentene nyter godt av at opplæringen fasiliteres både synkront på fysisk campus og asynkront på virtuelt campus. Studentene har sin egen e-post adresse, og tilgangen til internett er gratis; de har sine hjemmesider; et virkemiddel både for personlig profilering i forbindelse med bedriftsoppdrag som del av studiene, men også som vindu for kommunikasjon med forelesere og medstudenter. Informasjonsteknologien har bidratt til å viske ut skillelinjene mellom grunnutdanning og etter - og videreutdanning, mellom førstegangsstudenter og de livslangt lærende. Studentene arbeider on - and off campus - og andre steder via PC'en, nettbaserte mobiltelefoner, interaktiv TV, mediascreens m.m.

Forskningsbasert IKT-støttet læring

Rektor selv er primus motor og«innhold» i læringsreformen! Hun har for eksempel medvirket til at datastøttet læring på Socrates er noe annet enn «brevskole» på nettet, enkle drilløvelser og distribusjon av forlesninger. Hun har dreiet oppmerksomheten fra teknologien og den ensomt lærende mot interaktiv læring i grupper, kreativ produksjon og kritisk tenkning gjennom bruk av forskjellige typer teknologi som lyd og bilde, grafikk og spill. Læremidler er IKT-baserte, men ikke alle læringsprosessene; fremdeles er «F2F-metoden» (face-to-face) - forelesninger og veiledning anvendt som en kilde til inspirasjon og opplevelse.. Læringsreformen på Socrates handler ikke minst om interaksjonen med næringslivet som partnere på læringsarenaen. Studiene er f.eks i stor grad forankret i praktiske problemstillinger og løsninger - og opplæringen er organiseret rundt sentrale prinsipper i forskningen (PBL - metoden); som noe ganske annet enn forelesninger «levert» av forskere. Rektors ideal er forskningsbasert læring! Hun stimulerer til doktorgradsarbeid i grupper. Rektor har nådd mange, men ikke alle; noen har forbeholdt seg retten til ikke å synke ned i seminaristenes rekker! Det blir for eksempel forventet på Socrates at universitetslærerne tilrettelegger læringspakker for internett med klare kravspesifikasjoner til interaktivitet, at de deltar i elektroniske seminarer og diskusjonsgrupper; dessuten at de gjennomfører både campuskurs og fjernkurs; 'dual mode'. Læringsdesignet er omformet; f.eks kan koblingen av virkelig og virtuell læring bety at den fysiske rammen er læringslab'en på romansk institutt, mens den virtuelle er Sorbonne - via nettet, simuleringer og «live» video-conferencing.

Flimmergenerasjonen og de realkompetente

Aftenposten møter dem på Zantippe - en av de mange cafeene på Socrates - Ane, Rahmed og Peder.

Ane skal bli økonom, men akkurat nå studerer hun historie som bifag, dvs økonomisk historie for å sikre seg tilstrekkelig bredde i sin kompetanse. Ane representerer en etter hvert sjeldnere rase, heltidsstudenten. Hun har riktignok en jobb, men inntil videre er studiene hovedbeskjeftigelsen. Socratesuniversitetet tilfredsstiller Anes krav om fleksibilitet og tilstrekkelig struktur i studiene. Hun har valgt å bruke studiesjekken sin på Socrates fordi universitetet har en god internasjonal ranking og ellers et bra rykte som et moderne og avansert studiested med et rikt utbud av kultur - og idrettsaktiviteter. Ane har ellers lagt vekt på at studieveiene på Socrates er linket til det virkelige arbeidslivet gjennom prosjekter og andre arbeidslivsnære arbeidsformer, og at studentene enkelt kan ta fag eller deler av utdanningen ved anerkjente utenlandske læresteder. Ane vil ut i verden, men det passer henne godt å ha Socrates som fast holdepunkt - en base å gjøre «sprangene» fra. Hjelp til karriereplanlegging har hun hentet fra flere hold - ikke minst fra universitetets egne kompetansemeglere. De er tilgjengelige både på nettet og i Læringssenteret. Ane har fått hjelp til å sortere i vrimmelen av muligheter og bistand til kontraktsutforming med andre studiesteder. Neste år skal hun til USA; studier og arbeid i et år i et amerikansk firma for å lære entreprenørskap. Året etter planlegger hun å ta et støttefag ved Handelshøgskolen i København i internasjonal økonomi som nettstudent. Ane er kvalitets -og prisbevisst. Hun har ingen rike foreldre å lene seg på; utdanningen må hun besørge selv. Ane er en kresen kunde på utdanningsmarkedet; hun har dårlig tid og vil få mest mulig god utdanning for «lærepengene» hun har til rådighet fra Studentbanken i form av lån og stipend. Ane tror at den studentmakt som hun og de andre studentene representerer, fremmer kvaliteten på Socrates. Universitetslærerne og ledelsen må vise hva de duger til; at de fortjener studentsjekkene, dvs at de blir foretrukket framfor andre læresteder - ellers vil ingen handle her lenger, tror Ane.

Det var altså ikke de teknologiske fasilitetene ved universitetet som brakte Ane til Socrates. Hun reagerer uforstående på problemstillingen. For Ane ville det vært helt utenkelig å kjøpe utdannelsen sin på et universitet eller en høgskole som ikke var på høyden med den teknologiske utviklingen, ei heller hadde den beste kompetanse på datastøttet læring å tilby. Hun sammenligner det med å kjøpe en ny bil med sikkerhetsutstyr fra forrige århundre. Og har kanskje ikke studentbanken nylig kunnet fastslå at studenter på studier med høg teknologifaktor har bedre gjennomstrømning og fullfører med bedre resultater enn sammenlignbare studentgrupper. Ane har anvendt datamaskinen på skolen og i alt skolearbeid fra hun var 6 år. I videregående arbeidet de stort sett papirløst ; til og med lærebøkene fikk avløsning og ble vekslet inn mot PCer. Dette skjedde på mange skoler rundt årtusenskiftet. Ane husker hvor forskrekket lærene i videregående ble da de oppdaget at elevene i en spørreundersøkelse svarte at PC- en betydde mer kontakt med lærene. Lærene svarte det stikk motsatte; de mente at de mistet kontakt med elevene. Ane smiler; for lærerene betydde kontakt at de hang over skulderen og snakket til(med) oss; for oss elevene betydde kontakt ikke minst at vi fikk rask response på arbeidene våre, og der var PC-en og mailen verdifull! Ane er født i 1991 - inn i internettsamfunnet og mobiltelefonien. Hun begynte på skolen i 1997 som første generasjon 6-åringer. IKT skulle integreres i alle fag. Vi skulle forberedes på det nye årtusen, mimrer hun - på cafeen Zantippe på Socrates. Campus.edu 2005-13 år senere. Ane var heldig. Skolen hun gikk på, utstyrte alle 6-åringene med hver sin bærbare PC. Det medførte store mediaoppslag og skarpe reaksjoner. Noen var redde for at vi ikke skulle lære å skrive og lese! Ane synes det var en litt komisk reaksjon. For var det ikke slik kanskje at det nettopp var i spesialundervisningen - til hjelp for barn med lese-og skrivevansker - at datamaskinen kom inn i skolen. Derfor kunne det vel ikke være et så farlig redskap!

Peder og Rahmed har en løsere tilkobling til Socrates enn Ane; de deler tiden sin mellom jobb og etterutdanning. Rahmed, 35 år, arbeider i et datafirma med spisskompetanse på UMTSII-teknologi. Han har fagbrev som elektromontør fra 1995. Noen år senere slapp han inn på Socrates, vurdert som «realkompetent» til å avlegge høyere universitetseksamener. Nå er han tilbake igjen fordi universitetet har inngått en samarbeidsavtale om «bytte» av kompetanse; dvs at Rahmed har ansvar for opplæringen i aktuelle moduler innenfor informatikk, mens universitetsansatte oppdateres på relevante emner i den bedriften Rahmed er ansatt i. Det er i denne forbindelse han har møtt Peder, 50 år, tannlege og deltidsstudent. Diverse yrkesbelastning har ført han tilbake til utgangspunktet, Socrates. Det var ikke lett å slippe unna; Peder har nemlig erfart hva det vil si å være en meget attraktiv kunde for læringsindustrien. Han er «finansiert» fra flere sikre hold, trygdesystemet, forsikring og et arbeidstakerfond. Etter diverse research valgte han sitt gamle universitet, og han er imponert over den nye virkeligheten han møter. Universitetet har oppdaget studentene! Faglig kvalitet og bruk av informasjonsteknologi og interaktivitet i læringen bestemte valg av studiested. Peder er midt i livet og skal ut på et nytt arbeidsmarked; da vil han ha mer å tilby enn «gårsdagens teknologi og arbeidsformer».

Ane, Rahmed og Peder vet at de etter endt endt utdanning er ønsket hjertelig velkommen inn i et alumninettverk ved Socrates

Ung bransje og gamle aktører

Mye har gått bra for 100-års jubilanten. Socrateslederne har hatt hell og tiden med seg, men de har også gått på skjær. Blant annet vil det ta lengre tid enn forventet å realisere den ambisiøse planen om å gjøre utdanning fra Socratesuniversitetet til eksportartikkel. Målet om å tiltrekke seg et større antall utenlandske studenter er i liten grad nådd. Socratesuniversitetet har riktignok gode utvekslingsavtaler med internasjonale læresteder - men disse er også konkurrenter. En stor andel av studentene som starter på Socrates, hopper over til utenlandske partnere etter kort tid. Socrates har måttet erkjenne at i et komplekst nettverk handler det i stor grad om å bli merkevare, men også at rollen som faglig spiss nettopp kan være et resultat av samarbeid gjennom konkurranse. I år 2005 etablerte både Harvard og Standford seg med kontorer i hovedstaden og startet med megling av kompetanse for enkeltpersoner og bedrifter. Socrates har gjort lignende etableringer i utlandet - men uten å ha lykkes i samme grad. I tillegg merker Socrates en økende konkurranse fra private aktører. Den sterkeste utfordreren her hjemme er den nye konstellasjonen mellom BI, Statoil og K-Bank - som etter lang runde med konsesjonssøknader bygger et nytt nettverksbasert universitet på Fornebulandet. Historien om kunnskapsbedriften Socrates.campus. edu bygger på både dyrkjøpt og dyrbar erfaring; bl.a at fokus og strategi kontinuerlig må revurderes, at læringsindustrien er en ung bransje hvor gamle aktører lett kan miste grepet!

For fremtiden er ubarmhjertig og truende nærværende!

11.3.3.3 Utløsende faktorer:

I dette scenariet har vi sett en heller radikal omlegging av U & H sektorens strategiske fokus med satsing på studenter, samarbeid/ allianser og nye IKT baserte læremodeller som kritiske innsatsfaktorer. Vi ser også en betydelige endringer i rammebetingelser mht. finansiering, organisasjon og ledelse. Hva er det som utløser de forhold vi har fått beskrevet, hva slags årsaksforløp og hendelser lå til grunn:

Flere om beinet

Fra midten på 90-tallet var universitetene og høgskolene ikke lenger enerådende innenfor høyere utdanning og forskning. Private tilbud dukket opp og erobret både studenter og fagområder. Flere av de større bedriftene var i ferd med å etablere egne utdanningsenheter i klar konkurranse med de etablerte statlige institusjonene. Overnasjonale kompetanse-nettverk hvor norske bedrifter inngikk, vokste fram - til dels basert på den ferskeste teknologien for distribusjon av opplæring, men etter hvert også med tilbud om effektive interaktive læringsformer. Bedrifter som inngikk i slike allianser, så verdien av reduserte kostnader til reiser, opphold og fravær. Flere av etableringene hadde en distriktsvennlig profil. Intensjonsavtaler med utenlandske pestisjeuniversitet ble undertegnet. Fagbevegelsen spilte med. På en jobb - og utdanningsmesse for ungdom arrangert i hovedstaden i februar 2000 markedsførte nærmere 200 utenlandske universiteter/høgskoler sine utdanningstilbud*. To norske universitet hadde stand på messen. Kunnskap og utdanning syntes å være i ferd med å oppføre seg som en global vare.

Ikke til å stole på

Fra 1997 til 2000 sank antallet studenter i grunnutdanningene på Socratesuniversitetet med over 15 %. Årsaken kunne ikke tilbakeføres til demografiske forhold. Særlig realfagene og de tekniske studiene ga uttrykk for bekymring over den sviktende rekrutteringen. Hvem skulle bygge fremtidens broer og tunneller? Urovekkende rapporter om stryk og svak innsats fra umotiverte og late studenter er ingredienser i fortellingen om Socratesuniversitetet ved utgangen av forrige århundre. Det gikk så langt at læresteder gjennom annonser fant grunn til å minne vordende studenter på at å studere er «hard work not hard fun». Denne kampanjen fikk imidlertid liten betydning for rekrutteringen! Kritiske røster tok til orde for at Socratesuniversitetet med sine arbeidsformer og akterutseilte teknologi var i ferd med å bli irrelevant i forhold til behov i arbeidslivet og studentenes forventninger til effektiv og fleksibel læring. En rapport fra det såkalte Nettverksuniversitetet avdekket at tallet på fjernundervisningsstudenter økte med 1400 prosent fra 1994 til år 2000. Universitetenes fremtid ble debattert i mediene; bl.a kunne man lese følgende i en større avis:

«Om internasjonalisering er et viktig parameter, så gjelder det samme for det faktum at vi vil oppleve synkende studenttall, og at de tradisjonelle universitetene er nærmest hjelpeløse når det gjelder pedagogikk. Fremtidens studenter blir færre, og de vil søke seg til universiteter hvor det tilbys moderene pedagogikk. Et nytt universitet kan ikke baserer seg på upersonlig masseundervisninmg med 40 prosent stryk....Det må være et universitet som ansporer til og stiller krav om at det spørres, diskuteres, skrives, reflekteres, osv. En gammeldags eksamensfabrikk er intet nytt universitet».

Studentene var utålmodige. De hevdet at det ikke var IKT alene som skapte utfordringene for de høyere lærestedene ved årtusenskiftet; utfordringene er her nå - og det har de vært det lenge, mente studentene! Kravet om modernisering av innhold i studiene, mer fleksibel opplæring, mer arbeidslivsnære arbeidsformer, prosjekt-/problembasert læring og eksamensordninger som speiler den læringen som har foregått, hadde vært et krav over år. Studentene etterlyste en læringsreform som koblet teknologi, faglig innhold, pedagogikk og organisasjon. De fryktet studentflukt til utenlandske universitetet. Det ble skapt et inntrykk av at universitetene ikke uten videre ville makte å velge løsninger som kunne møte morgendagen - til tross for skyhøye ambisjoner om å bli ledende læresteder på den internasjonale arena.. Det ble vist til at man hadde organisert og strukturert seg - og ledet etter modellen «mer av det samme» gjennom hele 90-tallet - til tross sterkt endrede forutsetninger; jfr den enorme studentveksten.

Veid og funnet for lett

En OECD-gjennomgang av høyere utdanning ved slutten av hundreåret pekte på alvorlige svakheter mht kvalitet, organisering, kostnader og relevans mht næringslivets behov. Det ble stilt spørsmål ved arbeidsdelingen mellom forskning og undervisning. Videre uttrykte OECD-kommisjonen undring over at et universitet som Socrates så å si ikke var i inngrep med det innovative livet i nærliggende forskningsparker. Man anbefalte en drøfting av begrepet «forskningsbasert undervisning». Ros ble imidlertid noen få tverrfaglige miljøer til del - karakterisert som «framtidsrettede veksthus» i ellers ordinære omgivelser. Det ble tilrådet at myndighetene vurderte alternative modeller for finansiering, bl.a som virkemiddel for økt kvalitet. Det ble ellers etterlyst en beredskap mht til den bebudede kompetansereformen, og større bevissthet om bruk av moderne informasjonsteknologi. IKT på Socrates så langt handlet mye om investering og lite om innovasjon verken i undervisning eller forskning. Imidlertid var der hederlige unntak; problemet var at man ikke visste om hverandre; veivisere for spredning av «best practice» var fraværende, likeså incentiver som fikk miljøene til å strekke seg, eller gjøre krav på oppmerksomhet eller belønning. Fravær av ordninger for stimuli og respons ble kommentert i OECD-rapporten.

Fristilling med konsekvenser

Tidlig i år 2000 avga Høyere Utdanningskommisjon sin innstilling om tilstand og endringsbehov innenfor høyere utdanning i Norge.Utdanningskommisjonen samlet seg om forslag til noen vesentlige endringer som skulle komme til å få store konsekvenser i de kommende år, bl.a et markedsbasert incentivsystem for høyere utdanning. I 2002 ble den nye særloven om fristilling avuniversiteter og vitenskaplige høgskoler iverksatt med mulighet for organisering på linje med markedseksponerte statsforetak. Ved første øyekast virket ikke loven særlig radikal, men på samme måte som med Energiloven tidlig på 90-tallet skulle den komme til å innlede en markedsrevolusjon i sektoren etter hvert som aktørene tok den i bruk. Loven innebar stor grad av fristilling på det personalpolitiske området, bl.a mulighet til å redusere bemanning på noen områder for å kunne vokse på andre, rett til å opprette aksjeselskap og inngå forretningsallianser på linje med andre bedrifter, rett til å avvike fra normalordningen med valgt rektor, rett til markedsprising av ettertraktede kurs og lærere osv. Omtrent samtidig ble det iverksatt en ny modell for finansiering av høyere utdanning. Grunnbevilgningene ble kraftig redusert, og man så for seg en sterkere markedsorientering med studenter i rollen som kunder. Som en oppfølging av Utdanningskommisjonens forslag vedtok ellers Stortinget at det skulle opprettes et nasjonalt sertifiseringsorgan for høyere utdanning; privat og offentlig, utenlandsk og norsk. Alle institusjoner som innfridde kravene, fikk dermed rett til å konkurrere om studentenes penger - ikke som bevilgning over statsbudsjettet i henhold til måltall, men i form av betaling av studieavgifter. Pengene skulle følge studentene i form av studiesjekker.

Livslang læring

I 1999 vedtok nasjonale myndigheter en lov som sikret den enkelte arbeidstaker en individuell rettighet til etter - og videreutdanning. Det ble også gitt anledning for personer med såkalt «realkompetanse» å studere ved universitetet. Penger fulgte ikke automatisk med. Ordningen skjøt fart når bedriftene fikk anledning til betydelige skattemessige fordeler ved investering i humankapitalen. Ordningen innbar dessuten at det lønte seg privatøkonomisk å arbeide og studere på deltid. Både myndighetene og arbeidslivets organisasjoner vektla sterkt at dette ikke var en tradisjonell skolereform; de utdanningssøkende skulle møtes med fleksibel læring gjerne lagt til egen arbeidsplass. For lærestedene var reformen en stor utfordring, men kunne samtidig bety både økt ressurstilgang, utvikling av teknologi, samspill med andre utdanningsinstitusjoner og forankring i næringslivet; dvs vesentlige synergieffekter. Forutsetningen var at man hadde tillit i markedet som samvirkende utdanningsaktør, konkurransedyktig på kvalitet og tilpasning - og en organisasjon som evnet å fatte beslutninger i tide.

Det er de beste som forsvinner

Studenttilstrømningen på 90-tallet hadde medført at det på mange læresteder var inngått mer eller mindre livslange forhold til et stort antall ansatte som i utgangspunktet var tenkt som «sesongarbeidere». Nå satt man der med altfor mange i sitt brød og med en stadig synkende studentmasse, hvilket betydde færre ressurser. Heller ikke var det opplagt at den rekruttering man hadde gjort på 90-tallet, var den som best matchet de utfordringene universitetene stod overfor i konkurransen om andeler i utdanningsmarkedet inn i det neste årtusen. Det oppstod etter hvert store problemer med å holde på de beste fagfolkene; etter hvert også de beste studentene. Man så tendenser til at ansatte ved universitetene bidro vel så mye til verdiskapningen på privat basis i andre virksomheter enn på egen arbeidsplass. Det lekket spisskompetanse både til næringslivet og utenlandske læresteder. Ved utgangen av 90-årene rammet dette særlig forskerrekrutteringen. Nøkkelstillinger ble stående ubesatt, og prosjekter måtte avlyses. Norsk grunnforskning befant seg på et bunnivå når det gjaldt ressurstilgang. Lønningene til norske universitetsforskere lå betydelig under nivået i andre skandinaviske land. Det ble produsert færre vitenskaplige artikler i Norge pr. capita enn i Sverige, Danmark og Finland.* Universitetene fremstod som løst koblede systemer. I mediene ble det etterlyst «et strategisk fokus» rettet mot nasjonens evne til å overleve som kunnskapsnasjon. *(Aftenposten 6.2.2000)

11.3.4 Universitetet som kontrapunkt

11.3.4.1 Karakteristikk

I dette scenariet har de etablerte universiteter og høyskoler definivt svekket sin stilling på den store og voksende arena for høyere utdanning, men har funnet en rolle som motvekt til de kommersielle konkurrenter. At det ble slik skyldes i stor grad at motkreftene mot en «markedsorientert» fornyelse viste seg sterkere enn noen hadde forutsatt.. Eieren, staten, støttet kun endringsviljen passivt, ved å fristille - uten å angi retning. I ettertid ble det klart at det man hadde kalt strategi kom av nødvendighet: å satse på sitt særpreg var det eneste alternativet som i praksis gjenstod. Her fikk institusjonene hjelp av politikken. I skyggen av EU-ja og økt globalisering, fikk universitetenes en forsterket symbolverdi som bærere av de nasjonale og demokratiske verdier. Det ble det er tørket støv av rollen som kulturbærer og folkeopplyser.

Kontrapunkt-universitetet framtrer som et klart alternativ til en stadig mer kommersialisert lærings- og utdanningsvirkelighet. IKT i forskning og undervisning øker effektivitet og kommunikasjon på tradisjonens premisser. Men de tradisjonelle rammene, og særlig manglende vilje og 'incentivsystemer' for allianser med markedet - medfører imidlertid at IKT ikke får noen vesentlige virkningen av for organisering og læring. På den annen side eksperimenteres det på områder der IKT kan spille på lag med tradisjonen, for eksempel digital formidlingsteknikk som styrker og utvikler foreleserens rolle. Relativ suksess til tross: rundt 2010 koker det under overflaten: er dette et regime foran undergangen?

11.3.4.2 Fortelling: Universitetene som Kontrapunkt

Foran rektorvalget i år 2011 verserer det et elektronisk opprop på universitetenes nett kalt » Et regime foran undergangen: Nei til universitetet som Museum!». Bakgrunnen for dette oppropet er en konflikt som har ulmet lenge, og som i stor grad har gått mellom de naturvitenskaeplige fagområdene på den ene siden og humaniora på den andre. Nå er ledelse og nøkkelmedarbeidere ved Mat.nat lei av umotiverte deltidsstudenter og tap av forskere til privat sektor, og har foreslått å omgjøre fakultetet til et eget A/S med et ledende internajsonalt bioteknologiselskap som aksjonær. Den verbale krigen når store høyder. På den ene siden står universitetsledelsen som ønsker å opprettholde sin bevaringslinje og forsvarer sin nisjestrategi. På den andre siden finner vi unge forskere, hovedsakelig fra mikrobiologi og kjemi, som mener den nye tid er kommet - og definitivt er i ferd med å gå universitetet forbi. Både forskning og undervisning må tilpasses markedet: de ser ingen annen vei enn forpliktende allianser gjennom eierskap med de bedriftene de lenge har foretrukket å arbeide for - og med. Bedriftene på sin side ønsker direkte eierskap til den intellektuelle kapital de gjennom sine oppdrag bygger opp på universitetet.

Aggressiviteten kommer til syne gjennom aksjonistenes symbol: en veltet versjon av statuen 'Tenkeren' - et symbol som tok opp i seg de verdier som universitetsledelsen hadde forfektet i en årrekke og som - ikke uten suksess - hadde vært brukt som 'u-trendy' profilering av universitetet. Uforsonligheten bygger seg opp. Tittelen på opprørernes opprop: 'Et regime foran undergangen' er den samme som på Jens Arup Seips artikkel om embetsmannsstatens fall. To grupper med ulike verdier og mentale kart kjempet mot hverandre med en voldsom kraft - å leve side om side syntes rett og slett ikke mulig.

Er Tenkerens tid forbi?

Den veltede statuen og påstanden om at Humboldt nå både var død og begravet overrumplet den sittende universitetsledelsen - og det ble gammelrektoren som rykket først ut med foredraget: 'Er Tenkerens tid forbi?' Hun ville ikke ha på seg at historiens dom var avsagt og at hun hadde stått på gal side. På et åpent universitetsmøte, direkte sendt over universitetets Internett, holder hun et foredrag i apologetisk ånd:

«Kjære kollegaer og kjære studenter,

I dager preget av hissige angrep er det nødvendig å møte de kritiske røster og nyansere den lite konstruktive debatten som finner sted.

Jeg føler et behov for å minne alle om hvilke valg et samlet kollegium engang sto bak, - og hvordan vi forvaltet Universitetet og dets særpreg.

De som nå tar avstand fra det vi står for, - jeg vil kalle dem «Tenker-velterne - representerer langt fra noe nytt. Det nye består i så fall av at debattens intellektuelle nivå er sterkt avtakende. For både 10 og 5 år siden hadde vi lignende debatter om veivalg for universitetet; stilt overfor Internett-bølgen kombinert med kommersielle aktørers press på lærestedene har universitetet stått ved viktige veiskiller: Skulle vi bli som 'alle de andre', følge markedets luner og retninger - eller skulle vi bevare Universitetes unike særpreg og beskytte den kollektive kunnskapsarven fra kapitalkreftene? La meg slå fast: Det er dette debatten fortsatt dreier seg om - ikke om hvorvidt vi skal ha unge næringsrettede forskningsmiljøer har i landet!

Ved årtusenskiftet ble monopolet på høyere utdanning angrepet både ved at en økende andel norske studenter søkte ut, og ved at vi fikk stor konkurranse av private nett-tilbydere på vårt hjemmemarked. Vi skjønte da som nå at vi gikk inn i en kamp om å beholde den akademiske frihet, en stor forskningsaktivitet med de ansattes rett til sin intellektuelle produksjon, og et bredt og tilgjengelig tilbud til studentene og til samfunnet forøvrig. Vi fikk valget mellom å dyrke vår egenart eller delta i leken på markedets premisser. Markedet fortalte oss at kunnskap og utdanning er som andre varer og tjenester: her var det kun tilbud, etterspørsel og renteføtter som gjaldt. Å ha ambisjoner - f eks om mer demokratisk fordeling eller tilgang til kunnskap - var ikke bare 'ute' - det var et direkte hinder for attraktivitet og verdiskapning. To verdisyn brynte seg på hverandre. Skulle vi være tro mot våre idealer? Var det overhodet mulig å få ressurser til å drive et slikt universitet i framtiden? En stund prøvde vi både og. Det var 'in' å løfte opp det vi kunne hva vi i ettertid kan kalle sporadisk entreprenørskap og nyskapning: vi kunne vise til både knoppskyting basert på kommersialisering av forskning og også avansert eksperimentering med læreformer. Ildsjelene fantes og lyktes ofte langt på vei. Vi grep mulighetene til å kle oss i en tidsriktig drakt, selv om det mentalt sett var 'rektorkappen' som dominerte. Utfordringen var at dersom 'unntakene' skulle bli 'system' måtte grunnleggende incentiver i den tradisjonelle strukturen falle bort - og nye komme til. Når vi tenkte på grunnleggende kursendringer - f eks at institusjonene skulle eie forskningsresultatene og ikke forskeren - framsto universitetet som en skjør nylonstrømpe - for uansett hvor, hvordan og når jeg tok grep ville jeg komme til å rakne hele strømpen: hvem ville da bli på universitetet til den lønna?

Motkreftene, primært i form av den akademiske staben, var så lette å mobilisere - og signalene fra departementet, når vi ser bort i fra fristillingsmulighetene, bestod av en blanding av det utydelige og det doble: litt marked, noe styring - mer nyskapning og mye fordeling. Ikke mye hjelp å få der! Konklusjonen vår var at vi måtte dyrke vårt særpreg, en konklusjon som for øvrig var helt i tråd med kommersiell tankegang på den tiden. Et forskerdominert styre var f eks sentralt for vår forretningside. - og i fristillingens tiår var det å tøft å holde stø kurs. Som et eksempel kan jeg vise et oppslag i Universitas. (Direktøren må gå - hevder at rektor er umulig å samarbeide med).

Belønningen var at vi faktisk traff tidsånden. Litt tilfeldig, kan jeg kanskje si, nå i etterhånd..Vi var i god takt med grunnleggende verdier og holdninger i store deler av ungdomskullene. Flere var lei den ensomme, instrumentelle studiemåten der samspillet med andre studenter skjedde via dataskjermen. Fysisk tilstedeværelse og studiestedets betydning som sosialt møtested var høyere verdsatt enn andre aktører antok: campus ble' in'. I tillegg satset vi på IKT 'med, og ikke mot tradisjonen' som det het i strategiplanen fra 2003. Støtte for dialog og kunnskapsutveksling stod i fokus sammen med digital fortellerteknikk. Med de beste professorene i aksjon i vår nye multimedia-auditorium kunne vi presentere 'the best show in town', betydelig bedre enn IMAX teater. Også her ble vi litt overrumplet over graden av vår egen suksess. Men vi skjønte å utnytte den i vår lobby mot Stortinget. Parolen var: 'våre story-tellere er bedre enn pengetellerne'.

At nisje-strategien var risikofull er ikke noe «Tenker-velterne» behøver å minne oss om. Men, hvordan klarte vi overhodet å bevare Kontrapunktet midt i kommersialiseringsbølgen?

Ideen om universitetet som Kontrapunkt ble lansert i en artikkel av Rune Slagstad fra 2004, like etter at Norge var blitt medlem av EU. Den hadde tittelen 'Det nye hamskiftet' og henspilte på Inge Krokanns beskrivelse av overgangen fra bondesamfunn til industrisamfunn. Rundt årtusenet skjedde det en lignende revolusjon, fra industrisamfunn til verdisamfunn - og i tillegg kom utfordringen fra Europa. Det krevdes en ny politikk og en ny legitimering for politikken: heldigvis for oss oppstod det en situasjon der politikerne trengte oss, nesten mer inn vi trengte dem. Budskapet var at UH-sektoren kunne bidra til å materialisere samfunnet som pedagogisk rom. En gang var Amtskolen tilstrekkelig. Nå må vi fortsette via Enhetsskolen til, ja, nettopp: Enhetsuniversitetet.

Universitetet er, både i egne og politikernes øyne, kunnskapsamfunnets allmenning - der alle kan ferdes uten dyre adgangskort -helt parallelt til at almenningsretten gir oss frihet, innenfor visse rammer - til å ferdes i naturen. Vi er garantister for lik rett til utdanning, og det er vi stolte av.

Historieløs kritikk

Manglende bruk av IKT som plattform i undervisningssituasjonen er brukt som eksempel på at universitetet er gammelmodig. Det er derfor på sin plass å minne om at vi satset mye riktigere enn mange av våre konkurrenter etter tusenårsskiftet. De som satset alt på å legge ut tradisjonell undervisning på Internett har møtt en helt annen virkelighet enn 'venture investorene' forespeilte. Kanskje skjønte våre norske konkurrenter mer av markedet enn oss, men de var altfor blåøyde til å klare seg i møtet med den internasjonale kapitalismen i lengden. Hv a er vitsen med å være en liten innholdsleverandør i et multi-nasjonalt konsern? Dessuten: Studentene ønsker fortsatt å møtes for å fylle både sosiale og læringsmessige behov. Det er klart at den nye studiefinansieringsordningen i kombinasjon med at staten overdro eiendommene til oss bidro til at vi kunne utvikle campus til et inspirerende og godt sted å være. Men markedsaktørene skrek om konkurransevridning pusset vi opp elfenbenstårnet, mentalt og fysisk, og gav mange konsesjoner til det moderne motkulturelle. ((Japansk hage, In search of silence)) Forsøk på latterliggjørelse til tross: Vår virkelighet står ikke tilbake for den virtuelle - som så mange, nå skuffede, tilbydere festet sin lit til.

Vi har valgt å implementere IKT i undervisningen slik at vi ikke 'trer teknologi over hodet på folk'. Teknologien er i aller høyeste grad tilstede - men den er ikke mål og mening for våre produksjonsprosesser, for å bruke markedets egne ord. Dersom studentene ønsker å anvende teknologiske hjelpemidler er det selvsagt fullt mulig og helt opp til dem selv. 90% av universitetslærerne legger ut sitt materiale på Internett. Vi har videokameraer som tar opp forelesningene i alle auditorium, og vi har lagt ut de aller fleste tjenester lett tilgjengelig via Internett. Vi mener læring fortjener kvalitetstid og ønsker å stimulerer for tenkning - ved å formidle forskningsbasert og godt dramatisert innhold. Vi fikk så god respons på vår business as usual-innstilling at det etterhvert ble utviklet formidlingstrategier: Det er marked for et læringsmiljø, basert på stor grad av fysisk nærvær som stimulerer kreativiteten - ved å gi plass, ro og tid for læring.

La meg minne om hovedpunkter i strategien i min periode:

• Revitalisere fortelleren og formidlingskunsten

• Etablere enkel og billig infrastruktur for kommunikasjon og koordinering

• Fysiske rammer for sosial læring og individuell kontemplasjon.

• Billige tilbud som alle skulle ha råd til.

• De realkompetente - og Enhetsuniversitet- som 'betaling for alliansen med Stortinget og tilhørende ressurstilføring

Hva var det da vi fikk til når vi gjør opp status i 2005.

• Universitetet er fortsatt den største leverandør av høyere utdanning i landet, selv om de beste studentene søker internasjonale miljøer - og bedriftene stort sett prioriterer kandidater fra de private høyskolene.

• - OECD slo nylig fast at fordeling av høyere utdanning er jevnest i Norge.

• - Vi er et redskap for fordeling av den viktigste ressurs i samfunnet, det er vi som garanterte for tilgjengelighet og almenningsrett.

• - Vi prefereres som den frie tenker og nyskapningsplass, blant både forskere og studenter som er ikke er så opptatt av den umiddelbare problemløsning.

  • Eksempelvis har i dag flere av de unge talentfulle som gikk direkte fra videregående skole og ut i nettjobber - studerende hos oss idag.

  • De ble utbrent og følte at kravene til hurtighet tok knekken på den virkelige kreativiteten og dyptgående problemløsning.

Det er kanskje tid for å stake ut en ny kurs, men ikke til å velte 'Tenkeren'. Henfaller vi til avhengighet til markedskrefter og internasjonalt eierskap svikter vi våre studenter. Vi reduserer forskningens frihet, nyskapningens nødvendige handlingsrom og står i fare for å miste vår kulturelle arv. 'Tenkeren' som symbol må tilbake på sin sokkel, men det forhindrer ikke at vi skal være oss selv nok. Vi må fortsette å utvikle våre relasjoner både til andre institutter og næringsrettede miljøer. Men viktigst av alt: Tenkeren trenger sin frihet, sin råderett over egne ressurser samt en intellektuell og kreativt frigjørende møteplass. Her stiller vi fortsatt i fremste rekke.

De fleste som var på campus eller som satt i sine hjem og studerte hadde hørt talen over Internett. Svært mange nikket gjenkjennende, enige eller uenige, ivrige etter å fortsette diskusjonen. Det hadde hersket en legitimitet for en sterk offentlig rolle i nasjonal kunnskapsoppbygging, ville det fortsette slik?

Riktignok måtte studentene konstatere at mange av de faglig ambisiøse og «IKT-frelste» studentkolleger hadde valgt å «hoppe over» til de mer prestisjetunge internasjonale universiteter etter en kortere periode på Kontrapunkt, og at lærerne hadde liten tid til studentene utenom forelesningene - det virket ofte som de var mer opptatt å den forskningen, rådgivning og publisering i egen regi som de hadde stor frihet til på Kontrapunkt. De fleste studentene syntes også at undervisningen var teoretisk, etter at de på videregående skole var blir blitt vant til mer problem- og prosjekbasert læring ved hjelp av nye interaktive læremidler.

Allikevel hadde UHsektoren som «skjermet» næring klart seg bedre enn de meste pessimistiske hadde spådd Studentene på Kontrapunktet opplever det som en befrielse å være relativt «unplugged» og møte forelesere og studentkolleger på den tradisjonelle måten. IKT er et dramaturgisk hjelpemiddel i undervisningen. Av og til oppleves det som at foreleserne konkurrerer med hverandre om å lage en «showpreget» atmosfære i auditoriene. Muligens skyldes dette samarbeidet med NRK Interaktive og forelesernes digitale eksponering inn i norske hjem, via Tv'en. I tillegg har de fleste forelesere sine egne hjemmesider der de presenterer foiler, har video-opptak fra auditoriet, og gir linker til faglig utdypning. Selv om studentene i svært mange tilfeller kan følge undervisningen hjemmefra på TV eller fra sin bærbare PC, foretrakk de fleste likevel å studere i en sosial og fysisk hyggelig ramme.

Utløsende faktorer:

Mange vil kanskje oppleve at dette scenariet ikke er forenlig med drivkreftene beskrevet i inneldningen. Scenariet bygger imidlertid på at den sterke fokusering på eLæring, globalisering og utdanning som en kunnskapsindustri, vil oppleve et tilbakeslag i perioden: Forventningene til de nye private innholdsleverandørene og den nye teknologien ble skrudd for høyt tidlig i perioden; det viste seg blant annet at man undervurderte barrierene for atde nye mulighetene skulle kunne tas i bruk:

Mangel på standarder og verktøy for produksjon av interaktive læremidler

Uforholdsmessig store kostander ved produksjon av digitale produkter

Stor treghet blant ansatte og studenter når det gjelder å ta i bruk de nye mulighetene

I dette scenariet har vi sett hvordan Kontrapunkt finner sin rolle som en av flere aktører på læringsarenen, ved å satse tradisjonelt på forskningsbasert undervisning, allmenne tilbud og regissert bruk av IKT i selve undervisningen. IKT inngår imidlertid ikke direkte i produksjonsprosessen, i den grad universitetene produserer vare og tjenester forholder de seg ikke til markedet, i alle fall ikke som en samlet institusjonell strategi. Markedskontakten skjer fortsatt i randsoneinstitusjonene og gjennom enkeltpersoner. IKTs potensiale som koordineringsteknologi er derimot utnyttet meget bevisst (kobling i alle varianter mellom studenter, lærere, administrasjon og andre samarbeidspartnere) Universitetet tilbyr forskerne frihet, langsiktighet og oftest full eiendomsrett til sin intellektuelle kapital.

Politikernes behov for nasjonal arena

Politisk velvilje var avgjørende for at det rundt årtusenskiftet ble frigjort tilstrekkelig bevilgninger til forskningen. Uten det kunne ikke Kontrapunktets strategi følges opp. Det var to forutsetninger for dette: (1) god offentlig økonomi og (2) en vilje til nasjonale prioriteringer, delvis på bekostning av det regionale høyskolesystemet.

Den første hadde vært tilstede i årtier, den andre var basert på en unik historisk situasjon: medlemskapet i EU utløste, for første gang siden krigen, kanskje med unntak av stemningsbølgen ved kong Olavs død, en samling om og et behov for det nasjonale. I ettertid kan en slå fast at det symbiotiske forhold universitetet inngikk med Stortinget verken kunne ha vært gjennomført før eller senere. Medlemskapet ble av mange sett på som siste spiker i sjøråderettens kiste. Lenge hadde frihandelsavtaler, internasjonale konserner og fristilling av offentlige bedrifter bidratt til at Stortinget framsto som en kork på havet, uten manøvreringsmuligheter. Norske utdanningsmesser ble invadert av utenlandske tilbydere, drevet av markedets logikk. Politikerne sov i timen og så plutselig at også dette politikkområdet gled ut av hendene på dem, undervisning så ut til å bli en tjeneste på linje med andre. Universitetene ble symbolet for en motreaksjon, et kontrapunkt. Verken den gang eller nå hadde politikerne dyp forståelse for universitetets idé. Som en kommentator sa det slik: aldri har norske politikere ligget våkne om natta og bekymret seg om forskningens frihet. Politikerne trengte universitetene som nasjonal arena, mer en universitetene trengte dem.

Realkompetanse og Enhetsuniversitetet

Kampen om og mot de 'realkompetente': Vedtaket om at realkompetente skulle kunne komme inn på universitetet uten noe mer om og men - i tillegg til de førstegangsutdannede som ble vurdert etter formalkompetanse - var en stor utfordring for universitetet, som ikke var riktig var modent for ideen om 'Enhetsuniversitetet'. Skriveføre ansatte kastet seg inn i debatten med innlegg som 'Det schizofrene universitet: mellom 'folkelighet og forskningsherlighet'. Ledelsen med rektor i spissen fortvilte: man var avhengig av universitetet kunne leve med denne spenningen - og mye analytisk oppmerksomhet ville bare forverre den. Finansieringsformen var, selv om forskningen var oppgradert, dog slik at antallet studenter hadde mye å si for tilskuddene - og universitetet trengte disse midlene for å sikre i sin allerede reduserte bredde. Rektor drev et avansert spill bak kulissene for å dempe gemyttene og gjorde Michelsens ord til sine: 'nå gjelder det at holde kjeft' - og for en gangs skyld ble anmodningen etterkommet: prisen for å kjøre denne saken ville bety store kutt i tiltrengte forskningsmidler. Selvfølgelig var det pinlig da deler av e-posten mellom henne og fakultetsdirektøren på HF ble spredd i vide kretser: 'Dere kan ta i mot dem uten større anstrengelser og vil bli belønnet med et økt budsjett.»

Using 'new' money - creating 'old' values

Kontrapunktets særlige nasjonale forutsetninger fikk mye oppmerksomhet i internasjonal presse. At oljeinntekter ble brukt til tradisjonell, nasjonal kunnskapsoppbygging vakte både interesse og undring. Staten, til tross for problemer, større legitimitet enn det private, som ved en rekke tilfelle hadde vist at de ikke klarte å levere, ofte referert til som Røkke-syndromet.

Enhetsuniversitetet, som mange så på som en anakronisme, er mulig å gjennomføre når man har midler å øse av. Eller for å si det på en annen måte: Å overleve som anakronisme går utmerket godt an: norsk landbrukspolitikk hadde vist vei. Norge hadde i årtider ført en politikk for sektoren som var i konflikt med rådende trender som frihandel og økonomisk rasjonalitet: bøndene er premiert mer som bevarere enn som produsenter og denne logikken spredde seg. En vittige tunge formulerte seg slik: ' Når bøndene blir betalt for å ta seg av det fysiske kulturlandskapet kan vi betale professorene for å ta seg av det immaterielle landskapet.'

Kjendis-professorer

Nasjonale 'Kjendis-professorer' søker i økende grad til universitetet, fordi deres intellektuelle og voldsomt omsettelige produksjon ikke blir 'konfiskert' der - slik en av nasjonenes fremste jusprofessorer i selskapsrett nylig ordla seg.1 En filosofiprofessor forklarer sin nyvunne popularitet slik: universitet kan liknes med Roma som i følge Fellini er en kirkegård boblende full av liv.....» Faktum er at personlig formidling selger! Campus-orienteringen med fysisk nærvær, personlig kontakt mellom studenter og lærere, er et etttertraktet knapphetsgode. Foreleserne har fått anledning til å spille på hele sin personlighet og sine formidlingsevner. I samarbeidet med NRK Interaktive om kunnskapsformidling via TV fikk en stor del av lærerstaben opplæring i digital fortellerteknikk. Hvordan formidle ditt budskap mer visuelt, mer dramatisk og på en personlig engasjerende måte? Dette ble svært populært og i dag ser vi at flere av de beste professorer tjener mer på sine DVD utgivelser enn sine bøker og sin faste lønn tilsammen.

Helhetlig læring

I en tilvoksende mangfoldig utdanningsindustri så myndighetene behov for å samle og delvis beskytte de nasjonale oppgaver. Universitetenes rolle innen grunnforskning og folkeopplysning måtte beholdes og videreutvikles. Mens andre private og utenlandske alternativer solgte seg på kontakter og læring gjennom næringsrettede prosjekter, var det fortsatt en nasjonal oppgave å tilby ikke-kommersiell helhetlig læring. «Du skal slippe å bli indoktrinert med reklame-slogans og kommersielle undertoner i en læringssituasjon» - var gjeldende holdning fra utdanningsmyndighetene. Helhetlig læring dreide seg om å ta vare på Tenkerens nysgjerrighet, åpenhet og stimulere til læring gjennom forskningsbasert undervisning og veiledning.

Økt valgfrihet fører til at stadig flere prioriterer selvutvikling i form av akademiske studier, ofte mer som et pusterom fra markedet enn som operasjonell dyktiggjøring i forhold til det. Når selvutvikling er det primære mål blir evalueringen i forhold til internasjonale og nasjonale tilbud mer irrelevant. Det passer bra for universitetet, som ikke bruker stor energi på disse nye studentgruppene. Skal de ha eksamen må de innordne seg pensum og lite moderne evalueringsformer, dog endrer dette seg betydelig for dem som når 'forskernivået'. Takket være økt kontakt mellom student og lærer kan mer av evalueringen være samtaleorientert, slik det var i gode gamle dager.

En mangfoldig studentmasse

Prosessen fra Oxford-ideal til Folkeuniversitetet hadde foregått fra 60-tallet uten at UH-systemet, og i hvertfall ikke universitetenes ledelse - hadde tatt det innover seg, i hvertfall ikke uten høyrøstede beklagelser. Idealstudenten forble han (!) som kom da han var tjue, med topp-resultater, innstilt på å gjennomføre et helt embetsstudium - uten familie, uten jobb - og med fullt engasjement. Det sterke fokus på Enhetsuniversitetet, de realkompetente og 'livslang læring' bidro sterkt til å rydde bort dette tilnærmet vrengebilde av 'Studenten'. Mange hadde bare tenkt å ta et fag, de var helt eller delvis i jobb, var eldre enn før og hadde ofte familieforpliktelser. Studenten med stor S og de ofte misskjøttede underetterutdannings- og påfyllssøkende konvergerte med full kraft. De offentlige virkemidlene som utdannings- og viderutdanningsstipendiene bidro også til at alle var like verdifulle for UH-systemet. Likevel var det slik at den flinke forskerorienterte var den som var knapphetsgodet i sektoren. Uten forskere ingen forskning, og uten forskning intet særpreg. Institusjonene opplevde ofte å tape i den internasjonale konkurranse om disse talentene og ble helt nødt til å sette in særlige krav til de vitenskapelige ansattes mentoregenskaper. De bånd man ikke klarte å ta legge på de vitenskapelige ansatte i markedets navn klarte man delvis å legge i forskningens: suksess som veileder og å holde på de på doktorgradsnivå ble et sentralt parameter i kampen om ressurser og stillinger.

Ved å rendyrke det retro-orienterte som forretningside tar universitetet opp i seg en rekke motkulturelle elementer og bevegelser. Blant de mer kjente er 'In search of silence' som er en postmoderne blanding av europeiske klosteridealer og østlig mystikk. En særlig gruppe er 'de utbrente unge': talentfull prosjektarbeidskraft som har ligget på forandringen så lenge og så stor del av sitt liv at de ikke lenger klarer å levere. Som trenger ro, tid og plass for å hente seg inn igjen og 'finne seg sjæl'. På Campus gjelder det andre regler enn 'ute i samfunnet': området betraktes som en stor lesesal og lengre samtaler og teknologibruk som gir støy må foregå i dertil egnede støyerom som kantiner og kontorer.

Eierskap til læringsarenaen

Universitetene får med seg et betydelig konkurransefortrinn i form bygninger og tomter. Enkelte av disse selges ut og andre forvaltes i et eget eiendomsselskaper, som også leier ut til kommersielle undervisningsaktører og skaper i noen grad et symbiotisk forhold på campus. Overskuddet fra slikk virksomhet brukes til opprusting av universitetene som et godt sted å være og som tilskudd til driften.

Et bærekraftig Kontrapunkt?

Men selv om det gikk bedre for det tunge og lite endringsvillige Kontrapunkt-universitetet enn kritikikerne fryktet, i hvert fall for institujsonenes ansatte og studenter før de møtte den nye virkeligheten i arbeidslivet, var det flere mørke skyer i horisonten. Studentprogresjonen var ikke tilfredstillende sammenlignet med private og utenlandske alternativ,. og «forgubbingen » av forskere og lærerer var blitt et reelt problem. Flere institutter protesterte åpenlyst mot en tiltagende marginalisering av Universitetet i forhold til den internasjonale kunnskapsutviklingen, og viktigste av alt: Man kan observere klare tegn til manglende ideologisk støtte til Kontrapunkt blant de nye generasjoner på Stortinget. Mye kunne tyde på at den tidligere så sterke oppslutning om Kontrapunkts nasjonale og demokratiske symbolverdi var i ferd med å ebbe ut?

11.3.5 Læringsnomadens marked

11.3.5.1 Karakteristikk

Scenariet viser framveksten av et nytt utdanningstilbud tilpasset læringsnomadens marked. Læringskanalen baseres på allestedsnærverende teknologi og adresserer både lærekrefter, læremidler, prosjektsamarbeid og studentinformasjon over nettet. Tjenestene foretrekkes av mobile og fleksibilitetssøkende kundegrupper som ønsker å ha sitt læringsmiljø der de til enhver befinner seg. Utdanningstilbudene presenteres i mye større grad gjennom private aktører, en rekke tradisjonelle aktører er i ferd med å forvitres.

11.3.5.2 Fortellingen

Reportasje i jentemagasinet HENNE, 21.10.2010. Revolverintervjuer: Ane Hoff:

Med universitetet under armen!

Dette er historien om Hedda, en 22 årig proff læringsnomade i et nytt og ekspanderende utdanningsmarked. Hedda er en jente som alltid har ønsket å velge sine egne veier, som så mange andre fra hennes generasjon. Hun speiler på mange måter et individ preget av tidens ånd, der behovet for individuell frihet avspeiler seg i et økende behov for fleksibilitet og kontroll over sin egen tid, i sine egne rom. Kombinasjonen av individenes underveisfilosofi og næringslivets økende krav til livslang læring, har endret forholdet til høyere utdanning. Vi er studenter hele livet, i den forstand at vi hele tiden må identifisere samt tilegne oss nye kompetansefelter. Dette har vært en del av Heddas virkelighet siden hun gikk inn i skolesystemet, en situasjon som gir henne rom for frihet, men som samtidig krever personlig ansvar.

Kunnskap og kompetanse oppfattes i dag som næringslivets viktigste produksjonsmiddel, slik råvarer og teknologi var det tidligere. For en lengre periode hadde den industrielle økonomien stått stille, aldrende og tungpustet, mens den nye kunnskaps- og nettverksøkonomien skjøt fart. Samtidig som vi så en marginalisering av de gamle industriforetakene, så vi også endringer i forhold til ledelsesfilosofier, organisasjonsmodeller og arbeidsroller. Etter mye diskusjoner blant medlemmene i AF ble også betydningen og vektlegging av formell kompetanse nyansert i forholdet til reell kompetanse. I et samfunn hvor kunnskap og kompetanse ble forstått som den mest betydningsfulle råvaren, måtte begrepene dekonstrueres og rekonseptualiseres. Med dette utgangspunktet har næringslivet et stadig økende behov for å skape og mobilisere kunnskap. Samtidig gir de også næring til et stort og fortsatt ekspanderende utdanningsmarked gjennom intens satsing på videreutdannelse. Kunnskapsformidling og kunnskapsproduksjon er blitt en sentral handelsvare i markedet.

Som de fleste husker, oppsto det på begynnelsen av tusenårsskiftet en het debatt i media rundt temaet kunnskapsproduksjon og forskning. Hva slags forskning skulle Norge konsentrere seg om? Hvem skulle være produsenter, for hvilket formål og for hvem, var noen av stikkordene som gikk igjen. I et globalt marked preget av arbeidsdeling og regional spesialisering ble det diskutert hvilke områder Norge skulle være verdensmester på. Et utvalg ledet av næringsministeren kom i 2003 fram til at medisin, bioteknologi, havbruk, reiseliv, og miljøteknologi skulle være de store satsingsområdene. Staten hadde brukt for mye av sine avsatte forskningsmidler på prosjekter som syntes lite aktuelle og nytteorienterte. Samtidig vokste det fram et uoversiktlig antall private aktører som satte standard for en ny type konkurranse på området. I dag foregår mye av forskning innenfor multinasjonale forskningsinstitusjoner. Institusjonene er uavhengige i den forstand at de ikke er eid av enkelte foretak med spesielle interesser, men de er allikevel avhengig av at utdanningsinstitusjoner, bedrifter eller departementer kjøper den forskning og kunnskap de produserer.

Første gang jeg traff Hedda var for fem år siden. Den gang da var Hedda 17 år, hun lå tilnærmet utrendy i forkant av moten, og som de fleste fra hennes generasjon, uløselig tilknyttet en mobiltelefon. Hedda kunne ikke fordra å sitte rolig, heller ikke tvinges inn i et system dersom hun ikke selv kunne være med å utforme strukturene. Hun elsket å farte rundt sammen med vennene sine og sparte alle mulige midler til utenlandsturer. Fra hun var liten var hun vant til å reise på ferie utenlands sammen med familien og dette ga henne livsnødvendig input, mente hun. Selv om Hedda på mange måter var en meget selvstendig ung jente var hun ikke typen 'ensom omflakkende ulv', men jeg ville heller karakterisert henne som et flokkdyr. Et flokkdyr på stadig jakt etter nytt beite.» I've gotta move on, gotta move on», sa Hedda. Da jeg traff henne igjen nå var situasjonen relativt uforandret, bortsett fra at hun nå var blitt student, med universitet under armen, i form av en bærbar PC. Hedda har tilgang til teknologi som gjør at hun uten spesialkompetanse kan motta elektronisk basert informasjon nærmest uavhengig av tid og sted.

Da jeg møter Hedda i dag, sitter hun med PC-en oppslått på en av byens mange kafeer. Klokken er midt på dagen og hun har nettopp stått opp for å følge dagens undervisning live på nettet. Det er sjelden hun har tid til å følge undervisningen live forteller hun, men alt ligger inne på nettet en uke. Hun lærer når hun har tid og når hun vil. Det eneste som er knyttet opp til bestemte tider er nettverksgruppene, online kollokviegruppre som har faste dager og tider hvor de møtes, men disse er heller ikke avhengig av at hun er fysisk tilstede. En formalisert undervisning med et fastlagt pensum er ikke vektlagt i de fagene Hedda studerer. Hovedfokus ligger på tema og problemløsningsprosesser. Når Heddas medelever møtes for nettdiskusjoner er det derfor viktig at hun har satt seg inn i problemstillingen og at hun kan utveksle ideer på litteratur og mulige innfallsvinkler. «I'm in charge, når det kommer til hvordan jeg skal gå frem for å løse en oppgave, og det digger jeg», sier Hedda.

Heddas kontakt med skolen foregår i første rekke gjennom en personlig agent, som søker, bearbeider, og tilrettelegger filtrert informasjon. Læringsagenten opererer som et hybrid bibliotek som kontinuerlig videreutvikler seg etter Heddas progresjon og behov. Hun kan velge et skreddersydd læringsprogram fra et vell av ekspertmiljøer fra hele verden. Gjennomsnittlig henter 50% av studerende nordmenn sin utdannelse fra internasjonale aktører. Økonomiutdannelse kan være lisensiert fra Harvard Business School, marketingkurs fra Kelloggs, grunnfag psykologi utviklet i Lund, logistikk fra Polyteknisk Høgskole i Frankfurt osv. Alle som selger eller tilbyr utdannelse kan søke godkjenning fra internasjonale sertifiseringsforetak, men enkelte nye utdanningsinstitusjoner har klaget over lang behandlingstid. Det jobbes derfor på spreng for å møte de økte forespørslene.

Hedda og de andre studentene har alle muligheter til selv å påvirke kvaliteten på utdanningsproduktene de kjøper, gjennom en stadig dialog med leverandørene. Dette gir Hedda en følelse av å være aktiv deltaker, mer enn en passiv mottaker. Med et godt utviklet nettilbud kan hun også gjerne dra på ferie til utlandet selv om hun studerer, og hun trenger heller ikke flytte for å ta fag ved ulike universiteter i Norge eller utlandet. Forrige semester bodde hun to måneder i Portugal samtidig som hun studerte. Hun dro av gårde med et surfebrett under den ene armen og PC'en under den andre, og det gikk i følge resultatene helt ok. Det er denne friheten hun ønsker seg, en frihet til å være der hun vil være. Så er det ikke læringen eller studiesituasjonen som hemmer bevegelses- og opplevelsesbehovene. Hun har også et etablert nettverk i hjembyen Molde, hun har tusen jern i ilden, og dessuten en liten jobb hvor hun tjener penger til utenlandsreisene. «Arbeid og utdanning fits man, og ikke omvendt slik mennesket har måttet tilpasse seg maskiner, samlebånd og hierarkiske utdanningsveier i tidligere tider». Heddas frihet til valg av tid, temaområder, og fagfelt er likevel en frihet under ansvar. » U know, - om jeg ikke velger kunnskap som noen senere vil betale for, får jeg jo heller ikke cash til å leve det livet jeg vil leve».

Hedda har ingen klare oppfatninger om hva hun har lyst til å jobbe med i framtiden, og har heller ikke lyst til å knytte seg opp til et bestemt studiemiljø, med bestemte pakkeløsninger, i alle fall ikke ennå. Det er læringen som står i fokus for Hedda nå, hun liker å tilegne seg nye kunnskaper, utvikle sin forståelse, og prøvesmaker nå på delfag fra ulike institutter. «Nettet flommer over av annonser fra næringslivet hvor de søker kreatører og arbeidsskapere, individer som tar sjanser og som tør å stå på egne ben», sier Hedda. «Listen, - verden trenger mennesker som ikke bare ukritisk gulper knowledge innenfor et lukket og uavhengig system». Derfor synes Hedda at det var bra at ex.fac med spesialiseringen i det å 'lære å lære' ble flyttet fra universitetet til videregående skole. I en stadig mer kompleks utdanningsindustri har offentlig grunnskole tatt ansvar for at alle studerende lærer seg å lære.

Hedda mestrer utdanningsmarkedet med alle sine nye læringsmodeller. Allerede på barneskolen fikk Hedda god trening i temalæring. For eksempel når de hadde ukeprosjekt om samene, da la lærene opp til å pakke geografi, historie, matematikk, språk og forming inn under samme tema. Dette gjorde at hun tidlig utviklet viktige egenskaper om informasjonsbearbeiding, helhetlig forståelse, samarbeid og presentasjon. Vygotsky's gamle ideer om læring som en sosial prosess fikk sin oppblomstring i årene før og etter årtusenskiftet. Presentasjon av teori, aktiv eksperimentering, gruppediskusjoner og individuelle refleksjoner spiller sammen i stadig flere undervisningssammenhenger.

«Jeg er rimelig heldig som har foreldre som kan paye for god utdanning da», sier Hedda. Ellers finansieres studier på flere ulike måter. Hedda og de fleste andre i hennes aldersgruppe får lån fra lånekassen. Disse lånene er store og skal dekke både kjøp av utdanning og eget livsopphold. Ved avlagte eksamener eller andre former for kursgodkjenning blir deler av lånet hennes omgjort til stipend. Det er dog visse begrensninger på hvor lenge hun får slike lån. Slik det er lagt opp til i dag, er det også meningen at ulike arbeidsgivere skal ta ansvar for utdannelse gjennom skattefordeler for både ansatte og arbeidsgivere. «Men jeg er rett og slett ikke hypp på noen form for regular jobb, og de derre lånene dekker jo ikke akkurat de kuleste tilbudene heller da. Og da mener jeg ikke kule når jeg snakker om sånne kommerse kurs som moren min tar».

«Moren min er også student, selv om hun nå er 57 år. I dag jobber hun som catwalker etter mange og dølle år i fylkesadministrasjonen. Noen trendspeidere fra Fishnet Elderly Network rekrutterte henne til modelljobb for Levis, and there she was», forteller Hedda. Reklamebransjen satser nå langt sterkere på det eldre segment og Heddas mor synes etter sigende at modellarbeidet er morsomt. Hun elsker det faktum at jobb og utdanning har beveget seg fra «hard work» til «hard fun». For fremtiden ønsker hun å realisere sin livsvisjon om å jobbe med drømmetolkning. To kvelder i uka studerer hun derfor drømmepsykologi gjennom et kurs som et amerikansk universitet formidler over Mulitimedia Learning sitt læringslaboratorium på Skøyen. Studieavgiften på dette kurset holdes nede ved at sponsorer har fått en sentral plass i markedsføringen av kurset, samt den visuelle utformingen av kursmateriellet. En mengde populære kurs er sponset av store konserner, og slik det ser ut i dag er dette bare et voksende marked for reklamebransjen. Også statlige utdanningsinstitusjoner er i forhandlinger med enkelte firmaer, og kan tjene flere millioner bare på en liten logo fra Nike øverst på nettsidene.

«Faren min er en mer kul proff, han er en av landets frontfigurer innen bioteknologi» sier Hedda med et lett skrytende smil. Til daglig jobber han i et multinasjonalt selskap i nettverk med kollegaer og ressurspersoner fra hele verden. Han studerer ikke aktivt på noen skole, men definerer seg likevel som student. Fem dager i måneden setter han av til selvstudier på selskapets Biotech University som forskningsmiljøet i bedriften kontinuerlig oppdaterer. I dagens samfunn er de fleste yrkesaktive langt mer bevisst eierskapet til sin intellektuelle kapital. I et kunnskapssamfunn har fagene holdbarhetsdato og foreldes raskt, og tradisjonelle bedrifter som ikke klarer å tilegne seg denne forståelsen går konkurs. Heddas far vet at han ikke kan hvile på sine gamle laurbær. Som han uttalte i et intervju med DN-nett: «Det eneste som har varig verdi er menneskenes intellektuelle kapital og deres evne til å fornye seg. Det er ikke lenger tale om å være livslangt ansatt, det er mer et spørsmål om å være livslangt ansettbar».

Sondre, Heddas kjæreste det siste året, studerer ved det populære internasjonale nettuniversitetet, Virtual Learner, startet med utspring fra det norske teknologiselskapet U-MAN for 5 år siden. Elevene inviteres inn i virtuelle virkeligheter, eller såkalte VR-rom, og presenteres etter en selvvalgt grafisk profil. Virtual Learner forstår alle språk, enten det er fransk, eller urdu og språkbarrierer forsvinner dermed. Arenaen anses som svært tilgjengelig fordi elevene opplever visuell nærhet med lærer, medstudenter, presentasjonsflater, videobilder, arkiv, e-bøker, osv. Sondre studerer blant annet historie, og 3D muliggjør gjenskapelse av historiske situasjoner. Hele klassen kan reise sammen tilbake til vikingtiden, eller på vandring gjennom 1700-tallets London. Sondre kan tre inn i læringsmodus akkurat når det skulle passe han, mens han trår på treningssykkelen, er på kontoret, eller på vei hjem med toget. «Sondre tror han er innmari trendy da, når han går på denne skolen», sier Hedda, «men egentlig er det mest same shit, new wrapping».

«Jeg, joina en forelesning med Keanu Reeves her om dagen. Han snakka om kroppsspråkets betydning i ulike kulturer, og det var skikkelig dritbra. En forestilling virkelig verdt cashen». Utdanningsressurser som er særlig dyktig på et gitt område, enten de representer forskningsmiljøer eller er rendyrkede artister, deler sin spesielle innsikt med studenter fra hele verden, og ikke kun med dem som bor i nærheten. Et stort antall forelesere har gått fra sine faste stillinger for å bli faglige frilansere. Istedenfor å undervise en klasse med femti studenter, kan en forelesning bli levert via internett til titusener samtidig. Dette har til dels ført til en elitedyrking av utdanningsressurser. De middelmådige lærerne fra tidligere skolesystem er degradert til fagassistenter og oppgaveveiledere. Guruer innen ulike disipliner har sine egne agenter på lik linje med artister og profesjonelle fotballspillere. Honorarnivået for enkelte forelesninger har kommet opp i millionklassen, og utdanningsinstitusjoner kniver om å kunne produsere og presentere stoff med de mest spesialiserte og karismatiske stjernene. I denne sammenheng må institusjonene gjøre seg attraktiv for å tilegne seg både studenter og undervisningsressurser. De er nødt til å styrke sin merkevare, utvikle innovative kursprogram tilpasset morgendagens behov, og nå ut til store markeder for å oppnå kritisk masse.

11.3.5.3 Utløsende faktorer

Individuelle og fleksible behov åpner for nye aktører

En av de grunnleggende forklaringsvariablene bak dette scenariet er at enkeltindividers holdninger og verdier er i endring. Virkeligheten preges i mindre grad av hierarkiske beslutningssystemer og solidaritet for klasse- og gruppemål. Denne erkjennelsen har siste generasjoner studenter tatt inn over seg. Ifølge Inglehart styres det moderne mennesket i større grad av midlertidig selvorganisering, og de individuelle livsprosjekter står i sentrum(se figur). Institusjonelle og familiære autoriteter har mistet sin kraft. Nye oppfatninger viser at enkeltindividet vet best hva, hvor og når han eller hun skal studere.

Både økonomiske, politiske, teknologiske og demografiske drivkrefter forklarer dette; de fleste har god tilgang på kapital, det er stadig flere enkelthusholdninger, og vi har tilnærmet ubegrenset tilgang på informasjon og tilbud. Både offentlige og private organisasjoner viser større tillitt til individuelle, kreative og fleksible løsninger. Når den tradisjonelle utdanningssektor ikke klarer å tilpasse seg det moderne menneskets behov for individuell skreddersøm - blir det brudd på linjen og åpning for nye aktører. UH-sektoren i Norge fikk tilvekst av nye aktører som så det som sin aller viktigste oppgave å tilby verdifull utdanning på en personalisert, jobbrelatert, tids- og stedsuavhengig måte. Disse traff et større kundegrunnlag enn de tradisjonelle institusjonene hadde forventet.

Skreddersydd konkurransekraft

Det nye store nettuniversitetet Virtual Learner kom inn på utdanningsmarkedet ved å gi hver student mulighet til å få sin egen «læringsagent» - som tilbyr kontinuerlig oppdatering på aktuell kunnskap og kompetanse, skreddersydde tilbud om læringsprogram, og prosjektoppgaver. Det ble sterk konkurranse mellom Virtual Learner og andre læringskanaler og suksesskriteriene ble i større grad basert på renommé (tilgang til eksperter, anerkjente lærekrefter), opplevelse (motiverende og underholdende læringsprogrammer), samt næringslivssamarbeid (som har klar forbindelse til jobbmuligheter i etterkant). Grensesnittet til Virtual Learner er et nettsted med tilgang til både lærekrefter, læremidler og medstudenter fra hvor som helst og til dels når som helst. Resultatet er at Virtual Learner og tre litt mindre aktører har tatt over 20% av andelen studenter innen høyere utdanning.

Livslang læring - den enkeltes ansvar

Kunnskap og kompetanseutvikling er tidligere behandlet som livstidsaktivitet. Selv om staten legger store summer til rette for utdanningsreformer er det enkeltindividet som er hovedpersonen i kunnskapsutviklingen i dette scenariet. Begrepet 'student' dekker i dag de fleste yrkesaktive.

Livslang læring bidrar til skape en større andel selvorganiserende studenter. Med bilde av seg selv som produksjonsressurs avspeiler individet seg i forhold til kommende kompetansekrav og egne behov for faglig utvikling. Sannsynligvis vil det av den grunn være voksende interesse for miljøer som kan skreddersy utdanningstilbud og læringsformer til enkeltpersoner, stimulere til kontinuerlig læring og kompetanseutvikling gjennom oppfølging og dialog, samt fungere som støttespiller og avtalepartner for kontinuerlig læring.

Virtuelle bedrifter

Teknologi er drivkraft og muliggjører for nye møteplasser der informasjon og kompetanse kan utvikles, raffineres og selges på nye og mer lønnsomme måter enn vi tradisjonelt har sett. Nettet muliggjør en forretningsmessig revolusjon ved å koble bedrifter og enkeltmennesker sammen i et verdinettverk. De siste års eksempler på at informasjonsmeglere tjener gode penger på å kople kjøpere og selgere sammen på en måte som gjør at begge oppnår fordeler, åpner opp for lignende forretningsmodeller i utdanningssektoren. Fleksible nettverksorganisasjoner erstatter i mange tilfeller de store og hierarkiske organisasjonene. Et virtuelt lærested slik det er presentert i dette scenariet, vil kjøpe lærekrefter og utdanningsmateriale fra andre institusjoner eller frilansere, og la utenforstående drifte den teknologiske plattformen. Fokusområdet for et nytt virtuelt lærested vil være markedsbearbeiding og skreddersøm i tett dialog med studentene; som representeres gjennom seg selv og arbeidsgiver.

Dynamikk og kommersialisering.

De gode økonomiske vilkårene i den vestlige veden på slutten av 90-tallet gjorde at mange investormiljøer så potensialet i den nye e-læringindustrien. Nettuniversiteter og e-læringmiljøer ble lekeplass for risikokapital. Dette medførte at entrepenører innen e-læring fikk ekstra drahjelp og kunne utvikle og markedsføre sine utdanningsportaler med en helt annen slagkraft enn offentlige universiteter og høgskoler. Med bedre økonomiske forutsetninger kunne de nye aktørene tiltrekke seg den beste kompetansen, - både hva gjelder utvikling og drifting av systemene, men også knyttet til innholdsproduksjon og innkjøp av læremidler. Undersøkelser viser også at de fleste studenter er godt vant med bruk av nettet og anser ikke nettet som et fremmedgjørende teknologisk element, snarere en effektivt og til dels underholdende møteplass.

Markedet styrer pengestrømmen.

Parallelt med den voksende individualiseringen i samfunnet ble det tidlig fattet vedtak om en ny finansieringsordning der pengene skulle følge studentene. «Læringen skjer inne i hodet på studenten og ikke nødvendigvis på et dårlig vedlikeholdt høgskoleauditorium», var sitat fra en daværende utdanningsminister. Argumentet var 'fra push til pull', - i stedet for å bygge kostbare nye høgskolebygg og skyve disse over på en stadig mer fleksibilitetssøkende studentgruppe, valgte man å gi studentene et tilbud om lån og stipend der de selv fikk avgjøre hvor og når de ville studere. Dette førte nødvendigvis til store omveltninger i utdanningssektoren. Mange reiste til utlandet der de fikk bedre undervisningskvalitet, bedre tilgang på bedre forskere, samt bedre bo- og livsforhold. Mange, spesielt de fra mindre tettsteder, valgte å forbli på hjemstedet og ta utdanning via nett. På grunn av fortsatt høyt prisnivå på studiene valgte de å samordne studiesituasjonen med arbeid og gjøre store deler av studiet elektronisk. En friere pengestrøm formet en mer splittet læringsarena.

11.4 Bakteppe - IKTs rolle i utviklingen av nye læringsarenaer

«I et samfunn der kunnskap er den viktigste ressurs,vil læring være den viktigste prosess.»

I de aller fleste land i den vestlige verden har høyere utdanning gjennomlevd en periode med det de selv har opplevd som økonomisk krise. Betydelige kutt som resultat av innstramminger i offentlige budsjetter og større studenttilstrømming enn prognosene forutsa, er uttrykk for dette. At det har vært en problematisk periode er det neppe noen tvil om, men observasjonene i innledningskapittelet viser at dett ikke kan føres tilbake til trangere økonomiske rammer alene. I sum viser disse observasjonene en læringsarena i sterk endring og at sektoren og institusjonene må manøvrere i et nytt landskap i årene som kommer. De tre fortellingene representerer ulike tilpassninger til disse endringene.

Den nye læringsarenaen utvikles i ei tid preget av sterke sosiale endringsprosesser der teknologi og teknologisk utvikling spiller en sentral rolle. I denne prosessen har informasjons- og kommunikasjonsteknologien tatt kommandoen. Ved siden av å være en sentral teknologi på egne premisser, inntar IKT posisjonen som en slags metateknologi ved at den inngår som verktøy og infrastruktur i utformingen av andre teknologiområder. I samfunnsdebatten fremmes det til stadighet synspunkter på hvordan informasjonsteknologien kan brukes til å skape en ønsket utvikling innenfor samfunnet som helhet og innenfor de ulike samfunnssektorer lokalt, nasjonalt og globalt. PITAC-rapportens oppsummering av hvordan IKT endrer betingelsene for læring, er et illustrerende uttrykk for dette:

«Enhver kan delta i læringstilbud i nettet uavhengig av geografi, alder, fysisk utrustning og personlig dagsorden. Alle kan ha tilgang til samlinger av læremidler og læremateriell og kan enkelt bruke det til å oppdatere kunnskap og ferdigheter, gjenta tidligere gjennomgåtte leksjoner og velge mellom ulike læringsopplegg for å finne den mest effektive måten å lære på. Læringstilbud kan skreddersys for hver enkelts behov slik at alle kan ta del i informasjonsrevolusjonen og ha tilgjengelig sine personlige digitale biblioteker for å administrere oppsamlede kunnskapsressurser.»

En skal ikke lete lenge etter tilsvarende halvt romantiske forestillinger om hvordan informasjonsteknologien fundamentalt endrer måten vi kommuniserer, håndterer informasjon, arbeider, forsker, designer og produserer ting, driver forretningsvirksomhet, styrer samfunnet og så videre.

Det bemerkelsesverdige er det tempo, den gjennomslagskraft og det nedslagsfelt teknologien har hatt i forhold til organisasjoner, foretak, institusjoner, prosesser og aktører innenfor nær sagt alle samfunnssektorer og livsområder. Denne utviklingen vil fortsette i økende tempo og omfang i årene som kommer. Karakteristikker som informasjonssamfunnet, kunnskapssamfunnet, det postindustrielle samfunn og lignende markerer at industrisamfunnet er et forlatt stadium og erstattet av en samfunnsform der kunnskap og informasjon har inntatt en hovedrolle.

Alle samfunnsformer er avhengig av kunnskap og informasjon for å utvikle seg. Det nye med kunnskapssamfunnet er at det er kunnskap om kunnskap det dreier seg om og utviklingen av teknologier for innhenting, bearbeiding, lagring, distribusjon og anvendelse av informasjon og kunnskap som er blitt den sentrale drivkraften i endringsprosessene i samfunns- og arbeidsliv. En konsekvens av dette er at kunnskapssamfunnet stiller nye og annerledes kompetanse- og kvalifikasjonskrav i samfunns- og arbeidslivet der stadig flere møter nye og ikke minst hyppig skiftende krav. Kravene er i stadig mindre grad knyttet til fysisk bearbeiding av produkter de er konsentrert om abstrakte, intellektuelle prosesser. Redselen for 3/4-samfunnet er ikke bare knyttet til økonomisk fordeling, men til muligheten og viljen til å trekke med seg de deler av befolkningen som uten videre 'følger med i utviklingen'. Den nye læringsarenaen må tilpasse seg og møte disse nye kravene. Et grunnleggende spørsmål vil derfor være, - har vi en adekvat analyse og forståelse av hva disse nye kravene betyr for læringsarenaen, og vil institusjonene være i stand til å bruke denne innsikten i utviklingen av egne utdanningstilbud og læringsressurser og i utviklingen av egen organisasjon?

De endringsprosessene som IKT legger grunnlag for, gjør at våre forestillinger, oppfatninger og modeller av 'hvordan ting er' utdateres og erstattes av nye i raskt tempo. Innenfor ulike samfunnssektorer har tilpassingen til denne utviklingen forskjellige uttrykk. Innenfor vårt område er livslang læring et viktig uttrykk for denne tilpassingen. Livslang læring innebærer et brudd med tidligere forestillinger og oppfatninger av læring som en forberedelse til samfunns- og arbeidslivet og et avsluttet kapittel tidlig i den enkeltes livsløp. Det innebærer at læring, arbeid og fritid integreres i et livslangt løp for å mestre et samfunns- og arbeidsliv i kontinuerlig endring. Det er livslang læring som vil konstituere morgendagens læringsarena, dagens fokus på etter- og videreutdanning representerer bare starten på denne utviklingen.

Målet med det følgende er ikke å forklare alle sider ved dette, men å peke på noen sentrale utviklingstrekk og reise noen sentrale problemstillinger knyttet til IKTs rolle i utviklingen av den nye læringsarenaen og sektorens tilpassning til denne:

1. IKT vil åpne læringsarenaen for nye aktørersom kan ha andre tilnærminger til læring og andre læringsmål enn det tradisjonelle institusjonene

2. IKT vil skape behov for og legge grunnlaget for nye tilnærminger til læring uttrykt gjennom nye læringsmodeller og ny læringsteknologimed andre egenskaper og læringsmål og en annen rekkevidde enn tradisjonelle læringsformer og læringsteknologi

3. IKT vil legge grunnlaget for nye former for organisering og finansiering av institusjonene og virksomheten innen høyere utdanning

Dette vil prege høyere utdanning det nærmeste tiåret og stille sektoren overfor omgivelser der raske endreringer i behovet for kunnskap, kompetanse og kvalifikasjoner vil være hovedregelen og økende konkurranse om studenter, lærekrefter og ressurser vil være hverdagen. For de offentlig finansierte lærestedene blir det grunnleggende spørsmålet, - innehar disse organisasjonene den endringskompetansen som må til for å overleve og har de den gjennomføringsevnen som trengs for å tilpasse seg nye behov og nye rammebetingelsene som den nye læringsarenaen representerer?

11.4.1 Nye aktører

Den nye læringsarenaen gir rom for mange og nyr aktører. Tida da høyere utdanning var enemerket til universitetene og de vitenskapelige høgskolene er over. Ved siden av de statlige høgskolene i det regionale høgskolesystemet har vi fått private læresteder innen høyere utdanning. Fjernundervisning og voksenopplæring har i flere år utviklet seg som et supplement til tradisjonell 'nær'-undervisning. Disse tilbudene har i stor grad vært båret fram av private operatører. Parallelt med dette har det vokst fram et marked for bedriftsintern og jobbrelatert opplæring og videreutdanning innenfor områder rettet mot høyt utdannet arbeidskraft. Særlig innenfor profesjonene og innenfor fag- og virksomhetsområder i sterk vekst og med stor etterspørsel etter høyt utdannet arbeidskraft, har dette vært en merkbar utvikling. Inntil nå har disse tre sektorene i stor grad levd hvert sitt liv. Livslange utdanningsløp vil inkludere alle sammen og gjøre grensene mellom dem mindre tydelig.

Samtidig legger IKT grunnlaget for utvikling av læringsarenaen på helt nye måter. Digitale medier og nettbaserte løsninger gjør det enklere å utvikle og gjøre læringstilbud tilgjengelig utenfor rammene av de etablerte institusjonene og organisasjonene. Nettet vil i tillegg gi disse tilbudene en - i prinsippet - global rekkevidde. Nettbaserte, digitalt formidlede tilbud forutsetter heller ikke tunge investeringer i bygningsmessig, teknisk og administrativ infrastruktur slik tilfellet er med de etablerte institusjonenes tilbud. Med stor etterspørsel fra en betalingsdyktig kundemasse utvikles deler av læringsarenaen til et læringsmarked med stort inntjeningspotensiale for kunnskapsbaserte foretak og organisasjoner verden over. Disse nye aktørene omfatter blant annet bedrift- og bransje'universiteter', profesjonsorganisasjoner, kurs- og opplæringsorganisjoner, multinasjonale konserner, medieselskaper, IT-selskaper med mer. Samtidig gjør grenseløsheten i det nettbaserte tilbudene at de tradisjonelle lærestedene kan øke rekkevidden av sine tilbud til utdanningssøkende som befinner seg geografisk langt fra lærestedet. Utenlandske universitetsfilialer på Fornebu er ett tydelig uttrykk for dette.

For de offentlig finansierte lærestedene kan disse nye aktørene og konstellasjonene representere potensielle konkurrenter og potensielle samarbeidspartnere. Enten målet er å overleve i konkurransen eller bygge formålstjenlige allianser (eller begge deler), er det viktig å stille spørsmålet, - er sektoren i stand til å utvikle utdanningstilbud, læringsomgivelser og organisasjon slik at de blir attraktive samarbeidspartnere og kan inngå som likeverdige partnere i allianser med andre aktører der det er aktuelt eller hevde seg i konkurransen med andre aktører når det er nødvendig?

11.4.2 Nye læringsformer og ny læringsteknologi

Vi lever i et kunnskapssamfunn der forvaltning, formidling og utvikling av kunnskap blir stadig viktigere for utviklingen og fordelingen av makt og velferd, der endringstakten er økende og kunnskap og kompetanse foreldes langt raskere enn tidligere. Dette gir noen nye betingelser for læring og stiller noen nye krav til læringsprosessen. Det blir viktig å mestre det å kontinuerlig skaffe seg ny kunnskap ('lære for å lære') og det blir viktig å organisere fleksible utdanningstilbud og læringsomgivelser som tar hensyn til at læringen skjer i alle faser av livet og innenfor et bredt sett av kontekster ('livslang læring'). Dette krever en organisering av læringsprosessen og bruk av læringsteknologi som realiserer 'læring hvor-som-helst og når-som-helst tilpasset den utdanningssøkendes egen dagsorden'. For å forsvare sin posisjon som en grunnbjelke på arenaen for høyere utdanning er sektoren nødt til å ta noen grunnleggende grep om utviklingen gjennom tiltak for å utvikle og ta i bruk:

• Læringsformer og læringsomgivelser som bedre samsvarer med de raske endringene i kompetanse- og kvalifikasjonskravene i samfunns- og arbeidslivet

• Læringsteknologi som gir studie- og læringsmiljø og fleksible læringsprosesser bedre tilpasset livslange utdanningsløp

Ulike tilnærminger til læring

Målet med utdanningen, enten det er grunn-, videre- eller etterutdanning, er at den utdanningssøkende skal lære noe, tilegne seg kunnskap og kompetanse som kvalifiserer for deltakelse i samfunns- og arbeidslivet. Innenfor pedagogikken finnes det mange tilnærminger til hvordan dette kan skje på en optimal måte både for den enkelte utdanningssøkende og for samfunnet. Tilnærmingene har ulike resepter på hvordan dette kan oppnås, men de har alle en som underliggende forutsetninger at det er en sammenheng mellom læringsformer og læringsteknologi (i bred betydning av begrepet) på den ene siden og læringsmålene (kompetansen og kvalifikasjoner som ønskes utviklet) på den andre siden. Det antas med andre ord at det er en sammenheng mellom valg av de metoder og verktøy som benyttes i læringen og de egenskaper, ferdigheter og innsikter som opparbeides i læringsprosessen. At kunnskapssamfunnet stiller andre krav enn industrisamfunnet reflekteres i betydelige endringer i læringsomgivelsene de siste tiårene:

• Utvikling av student-/elevsentrerte læringsformer som supplement til eller erstatning av tradisjonelt mer lærersentrerte former

• Økt vektlegging av egen utvikling og konstruksjon av kunnskap på bekostning av eller i tillegg til formidling av etablert, pensumstyrt kunnskap

• Utvikling av gruppeorienterte læringsprosesser som supplement eller erstatning av individorienterte prosesser

Denne utviklingen gjenspeiles i utviklingen av IKT-basert læringsteknologi i samme periode, - fra CAI via ITS og Logo til CSCL. CAI står for 'Computer-Assisted Instruction' og representerer første generasjon IKT-basert læringsteknologi. Et CAI-program har et klart læringsmål. Dette går som regel ut på at brukeren skal tilegne seg et eller annet veldefinert sett av ferdigheter eller kunnskaper innen et bestemt område ved å gjennomføre en sekvens av oppgaver og prosedyrer definert i programmet. I denne prosessen får brukeren veiledning av og tilbakemeldinger fra programmet. Kunnskapen er altså kodet inn i programmet og overføres til brukeren når denne gjennomfører oppgavene i programmet.

ITS ('Intelligent Tutoring System') er andre generasjon IKT-basert læringsteknologi. En viktig inspirasjonskilde for utviklingen av ITS var arbeidet innen området kunstig intelligens på 70- og 80-tallet. Et ITS-system kan ses på som en representasjon av et problemområde bestående av et utgangspunkt, et sluttpunkt og operasjonene for å komme fra utgangspunktet til sluttpunktet. Den problemforståelsen og de løsningsstrategiene som er kodet inn i programmet, er hentet fra ekspertisens representasjon av problemet. Programmet formidler altså ekspertens representasjon, forståelse og løsning av problemet og målet for brukeren er å tilegne seg dette.

Logo er et programmeringsspråk som hadde sine glansdager i læringssammenheng på 80-tallet. Idéen bak Logo i læring var at brukeren skulle lære ved selv å konstruere kunnskap gjennom å designe, bygge og feilrette programmer. Ved å kjøre programmet fikk brukeren umiddelbar tilbakemelding på om løsningene fungerte. I forhold til CAI og ITS representerte Logo et brudd ved at kunnskap var noe brukeren selv konstruerte i læringsprosessen, og ikke noe som var programmert inn i systemet og overført til brukeren gjennom bruken.

CSCL (Computer-Supported Collaborative Learning) representerer en annen tilnærming ved at læring og kunnskapsutvikling ses på som en sosial aktivitet organisert i lærings- eller praksisfellesskap. I CSCL-systemer er derfor samarbeidsstøtte en vesentlig komponent. I dette inngår både synkron og asynkron kommunikasjon innad i fellesskapet, planlegging, organisering og koordinering av aktiviteter og oppgaver og samarbeid om innhenting, systematisering og bearbeiding av informasjon om tema og utvikling av forståelse for tema og begreper.

Denne ufullstendige og skjematiske omtalen tjener til å illustrere ett viktig poeng, - IKT kan brukes og vil bli brukt til å understøtte høyst forskjellige læringsformer og forfølge et bredt spekter av læringsmål. De fire eksemplene representerer videre en utvikling fra læringspakker ('læring på boks') klar for konsum til verktøy og omgivelser som støtter læring som en sosial prosess for konstruksjon av kunnskap. Samtidig representerer det en utvikling der verktøyene og løsningene som inngår i IKT-baserte læringsomgivelser ligner mer og mer på omgivelsene for oppgaveløsing i arbeids- og samfunnslivet ellers og gjør grensene mellom læring, arbeid og fritid mindre tydelig.

Disse ulike læringsteknologiene og de tilnærmingene til læring de representerer lever side ved side og det er behov for alle i læringen i kunnskapssamfunnet, men de vil inngå i og tilpasset andre sammenhenger enn de opprinnelig ble utviklet innenfor. Innenfor alle de nevnte tradisjonene skjer det da også en betydelig utvikling av både konsepter og modeller. Denne utviklingen henger også sammen med endringer i hva som er relevante kunnskaper og kompetanser i kunnskapssamfunnet med økende vektlegging på følgende i læringsprosessen:

• Tilegnelse av kunnskap om kunnskap ('metakunnskap') og evne til å orientere seg i komplekse kunnskapsomgivelser

• Utvikling av evner til å vurdere hva som er relevant og ikke-relevant informasjon om en problemstilling eller et gjenstandsområde og beherske problemløsningsstrategier

• Mestring av komplekse læringsomgivelser og sammenhenger der samarbeid og gruppeprosesser er et sentralt innslag

Ut av dette kommer et nytt sett av kompetanser og kvalifikasjoner der evnen til å lære å lære og egenskaper som integritet, selvstendighet, innlevelse, dømmekraft, ansvarlighet, kreativitet, fantasi, samarbeidsevner og kritisk sans inngår som sentrale deler. Spørsmålet er, - har sektoren en adekvat forståelse av sammenhengen mellom disse kompetanse- og kvalifikasjonskravene og de læringsteknologier og læringsressurser som trengs for å møte dem?

11.4.3 IKTs rolle i tilpassingen

På framtidas læringsarena vil IKT spille en grunnleggende rolle i utvikling, tilrettelegging, distribusjon og gjennomføring av utdannings- og studieløp. I sektorens og institusjonenes tilpassing vil bruk av IKT ha hovedrollen. For å handle, er det nødvendig å ha en viss oppfatning av hva utviklingen av IKT de nærmeste årene innebærer og hvilke frihetsgrader og hva slags handlingsrom den gir i tilpassingen.

IKT har allerede demonstrert betydelig gjennomslagskraft i forhold til sentrale prosesser innenfor sektoren og ved lærestedene. Hvordan dette konkret vil komme til uttrykk i forhold til læringsomgivelsene er et område som trenger nærmere analyse, - på hvilken måte vil framtidig IKT-utvikling påvirke læringsprosessen og utviklingen og organiseringen av læringsomgivelsene og læringsressursene?

Utgangspunktet for IKTs rolle i tilpassingen er dagens i dagens tekniske løsninger og anvendelser og generelle trekk ved utviklingen av teknologien. Det er sektorens og lærestedenes evne og kapasitet til å mestre disse omgivelsene som vil skille forskjellige utviklingsløp og tilpassninger fra hverandre, - hvor god er sektoren og institusjonene til å utnytte mulighetene og sette sammen tilgjengelige teknologier og løsninger til tjenester, anvendelser og ressurser som er formålstjenlig i læringssammenheng?

Internet og Web-basert databehandling

IKT-utviklingen de siste 2-3 tiårene kan oppsummeres i tre modeller for databehandlingen, fra stormaskinbasert databehandling ('en maskin, mange brukere') via PC'er og personlig databehandling ('en maskin, en bruker') til nettbasert databehandling ('mange maskiner, en bruker'). Disse modellene illustrerer et par sentrale trekk ved utviklingen. Ett er en dramatisk utvidelse av ressursene og tjenestene som er tilgjengelig for brukeren, - fra å dele ressursene på en maskin med mange andre brukere til å ha et bredt spekter av ressurser og tjenester på mange maskiner tilgjengelig via nettet. Et annet (implisitt) trekk er endringen av fokus fra hva slags maskin- og programvare som ble benyttet til hvilke anvendelser, tjenester og ressurser som er tilgjengelig for brukeren. Det er derfor mer dekkende å omtale dagens fase som Internet- og Web-basert databehandling etter de tjenestene og anvendelsene som dominerer dagens IKT-bruk.

I dagens databehandling sameksisterer disse tre modellene, men det er den nettbaserte som dominerer og gjennom dette omdefinerer anvendelsen av tidligere modellers komponenter og egenskaper i et løp med både kontinuitet og brudd. Brudd fordi nye modeller introduserer ny funksjonalitet og nye egenskaper, kontinuitet fordi nye modeller inkorporerer egenskaper og funksjonalitet ved tidligere modeller og former dem i sitt bilde.

Internet er 30 år gammelt, men det var først med alminneliggjøringen av World-Wide Web på midten av 90-tallet at Internet ble en arena med global rekkevidde. Dette er en modell for databehandling og den økonomiske, politiske, sosiale og kulturelle betydningen av denne har vi foreløpig bare sett konturene av. Det er flere forhold som har gjort utviklingen av denne modellen mulig og som vil ligge til grunn for videreutviklingen av modellen:

• Det første er at Internet og Web er standardbasert og at disse standardene er åpne og offentlig tilgjengelig. Dette er forutsetningen for at brukere og tjenester kan kommunisere, samvirke og dele ressurser både lokalt og globalt og for utviklingen av produkter, ressurser og tjenester

• Det andre er at brukere, tjenester og ressurser knyttes sammen i system som er tilgjengelig og virksomt uavhengig av tid og rom og der den fysiske plasseringen av tjenestene og ressursene transparent for brukeren

• Det tredje er at det finnes ingensentral kontroll eller styring med tjenestene og ressursene

• Det fjerde er at brukerne har enkle grensesnitt mot tjenestene og ressursene og der nettleseren ('Web-browseren') etter hvert har inntatt posisjonen som et slags universelt grensesnitt

• Det femte er en kooperativ og eksperimenterende praksis i utviklingen av tjenester og ressurser ('rough concensus and running code') der deling av kunnskap og tekniske løsninger er grunnleggende, noe som gir en 'utviklingsorganisasjon' med en kollektiv kreativitet og kompetanse som det knapt finnes paralleller til

• Det sjette er konvergens der ulike datatyper og kommunikasjonsformer samles, håndteres og distribueres i en og samme datastrøm og kanal.

Til slutt kan det være verdt å understreke at Internet og Web er resultatet av langsiktig, risikovillig satsing på forskning, innovasjon og produktutvikling på 70- og 80-tallet, spesielt innenfor offentlig finansierte programmer og initiativer. Uten denne satsingen ville verken Internet eller Web vært det de er i dag.

Til sammen har dette skapt en global arena for alt fra samarbeid og kommunikasjon i små interessefellesskap til elektronisk handel og nyorganisering av kunderelasjoner og forretningsforbindelser. Og, - dette er egenskaper som vil være virksomme og strukturerende for IKT-utviklingen i årene framover.

Noen grunnleggende utviklingstrekk

Utviklingen vi står overfor de nærmeste årene vil med stor sannsynlighet være preget av to forhold:

• Det første er en dramatisk vekst i tilgjengelig kapasitet både som maskinkraft på utstyrsiden og som båndbredde i nettet

• Det andre er vår evne til å utnytte denne kapasiteten gjennom de programmer, systemer og tjenester vi bruker maskinene og nettet til å kjøre

Det første punktet representerer mulighetene, det andre begrensningene i framtidas IT-bruk, og i dagens for den saks skyld. Noen av de sentrale utviklingstrekkene kan oppsummeres i følgende punkter:

• Tilnærmet ubegrenset maskinkraft og båndbredde Moore's lov sier at tilgjengelig maskinkraft pr krone fordobles omtrent hver 18. måned og Gilder's lov sier at tilgjengelig båndbredde i nettet tredobles hvert år. Ingen av disse lovene når noen fysiske grenser de neste ti årene. Dette betyr at brukerne vil ha massiv maskinkraft tilgjengelig (i henhold til Moore's lov kan en med dagens budsjett kjøpe ti ganger så mye maskinkraft om fem år og hundre ganger om ti år) og ha tilgang til båndbredde etter behov innenfor et overkommelig budsjett

• Mobil databehandling I løpet av få år vil den viktigste flaskehalsen i dag - båndbredden den siste kilometeren fram til brukeren - forsvinne og gjøre en rekke nye tjenester (blant annet høyoppløselige multimedia datastrømmer) tilgjengelig uansett om brukeren kopler seg til nettet på jobb, på lærestedet, hjemme, på café eller andre steder. Økt tilgjengelighet og båndbredde i trådløse samband (mobiltelefoni, radiosamband, lavbanesatellittsamband med mer) vil gjøre databehandlingen enda mindre stedfast og avhengig av fysisk tilkopling til nettet. Tilgjengeligheten av 'instant on'-utstyr (utstyr som er operativt umiddelbart etter at strømmen er slått på) og miniatyriseringen av komponentene vil forsterke en utvikling av bruksmønstre der brukeren bærer sluttbrukerutstyret med (og på) seg og har tilgang til tjenestene og ressursene når-som-helst, hvor-som-helst, parallelt med dagens mobiltelefonitjenester

• Nomadiske brukere og tjenester Tendensen i dag er å flytte tjenestene ut av sluttbrukerutstyret og inn under mer kontrollerte, bedre sikrete og mer stabile omgivelser hos tjenesteleverandøren. Det som blir igjen på sluttbrukerutstyret er brukergrensesnittet og behandlingskapasitet til å kjøre kode som følger tjenestene. Denne mobiliteten ledsages av to nye egenskaper. Det ene er tjenester som tilpasser seg egenskapene ved sluttbrukerutstyret (for eksempel vil en informasjonsmengde bli presentert på ett vis på en stor høyoppløselig tv-skjerm og en helt annen måte på den lille skjermen på mobiltelefonen). Det andre er brukerprofiler som følger brukeren og ikke brukerutstyret, noe som innebærer at brukeren møter samme omgivelser uavhengig av hvor i verden eller hva slags utstyr vedkommende bruker til å logge seg på tjenesten.

• Nye former for interaktivitet, enklere brukergrensesnitt I de nærmeste årene vil det komme sluttbrukerutstyr og grensesnitt som utnytter mulighetene i sanseapparatet bedre enn tilfellet er i dag. De nærmeste og kanskje viktigste gjennombruddene her vil være tale- og skriftgjenkjenning der løsninger med gode egenskaper er på vei ut av laboratoriene. Flatskjermteknologi og 'elektronisk papir' vil introdusere løsninger som kan presentere realistiske tredimensjonale bilder og kan ha en oppløsning som nærmer seg trykte media. I kombinasjon med god skriftgjenkjenning vil dette gi elektroniske lese- og skrivebøker med funksjonalitet og egenskaper som går langt utover deres papirbaserte motstykker. Skriftgjenkjenning og kanskje spesielt talegjenkjenning vil være viktig for utviklingen av egenskaper og funksjonalitet ved håndholdt utstyr (mobiltelefoner, PDA-er og lignende). Disse egenskapene vil også drastisk øke den praktiske anvendbarheten av tjenester basert på interaksjon i virtuelle rom.

Samlet vil disse trekkene utvide den nettbaserte modellen med egenskaper som legger grunnlaget for konteksttilpasset, umiddelbar databehandling. Konteksttilpasset ved at tjenestene og anvendelsene automatisk vil tilpasse seg omgivelsene som brukeren aksesserer dem innenfor. Umiddelbarhet fordi utstyret vil få stadig kortere oppstartstid og har forbindelse til nettet nærmest uavhengig av tid og rom.

I dette IT-miljøet vil det være store utfordringer knyttet til to forhold. Det ene gjelder drift og vedlikehold av tjenestene og systemene. Økende avhengighet og nye bruksmønstre vil kreve at systemene er stabilt tilgjengelig 24 timer i døgnet 7 dager i uka 52 uker i året. Det vil også kreve en betydelig innsats når det gjelder sikring av systemene og tjenestene mot misbruk, urettmessig innsyn og bruk, tap av data og informasjon og lignende.

Det andre gjelder design og utvikling av systemer og tjenester. Dette IT-miljøet vil være oppbygd av komponenter og tjenester som samvirker i stadig med komplekse konfigurasjoner og sammenhenger. Dette stiller vår evne til å programmere løsningene og systemene overfor store utfordringer. Dagens programmeringsspråk, kompilatorer og støtteverktøy er i stor grad rettet mot å utvikle programmer som går på ett homogent system og utnytter ressursene på dette effektivt. Framtidas behov vil være modeller, verktøy og kompetanse som kan programmere systemer og tjenester som bygger på et samvirke mellom et stort antall (heterogene) ressurser i nettet. I tillegg trengs løsninger som bygger på modularisering av systemer og løsninger og utstrakt gjenbruk av kode og komponenter. Det trengs mye forsknings og utviklingsarbeid på disse områdene i årene som kommer.

Grunnlaget for tilpassingen

Teknologi alene skaper ingen endring eller utvikling. Det som skaper endring og utvikling er evnen og kapasiteten til å sette samme tekniske løsninger og bruke ulike teknologier til å designe og implementere nyttige og formålstjenlige anvendelser, tjenester og ressurser. For å identifisere handlingsrommet og alternativene trengs en beskrivelse av hvilke komponenter som inngår i systemet og hvordan de samvirker. I denne sammenhengen trengs ikke mer enn en svært enkel beskrivelse som strukturer komponentene i et hierarki med fire nivåer:

• Sluttbrukerutstyr: Maskinutstyr med programvare som gir brukerne tilgang til verktøyene, tjenestene og ressursene. Dette er den delen av arkitekturen som er mest utviklet siden mye av fokus har vært rettet mot dette siden tidlig på 80-tallet. Dette utstyret vil få et større spekter av egenskaper og funksjonalitet i årene som kommer, dels som resultat av økt ytelse og dels gjennom støtte for nye former for interaktivitet og mobilitet. Utviklingen av nye og bedre brukergrensesnitt vil ha en stor betydning

• Tjenermaskiner:Maskin- og programvare som alene eller i samvirke med andre systemer er bærer av verktøyene, tjenestene og ressursene brukerne anvender. På dette området vil vi se tettere sammenkopling av maskiner i klynger ('cluster') for å bedre den totale ytelsen, gjøre systemene mer robuste mot feil, løse oppgaver som enkeltstående systemer ikke kan løse på egen hånd og utnytte ledig maskinkapasitet

• Intranett: Sammenkoplingen av sluttbrukerutstyr og tjenermaskiner (og derigjennom tjenestene og ressursene) innenfor en kontrollerbar ramme (for eksempel innenfor rammen av en organisasjon, en institusjon eller et foretak). Motivasjonen for intranettet er effektiv utnytting av en organisasjons samlede IKT-ressurser, deling av data og informasjon, gruppekommunikasjon og IKT-støttet samarbeid og tilgang til spesialiserte ressurser, samt en kontrollert port mot omverdenen. Geografisk kan intranettet ha global rekkevidde, men det trenger ikke være være større enn at det kopler sammen noen maskiner på et kontor. Gjennom intranettet kan organisasjonen oppnå uniformitet i organisering og tilgang til tjenester, bedre den totale ytelsen på ressursene, sikre alle som har behov for det tilgang til interne databaser og informasjonssystemer, samt ivareta organisasjonens behov for sikkerhet og tilgangskontroll til tjenestene

• Internett: Den globale samlingen av tjenester og ressurser med global utstrekning og utenfor rekkevidden av noen som helst kontrollerbar ramme.

Under dette ligger en del funksjonalitet og egenskaper som er gjennomgående på alle nivåene i arkitekturen:

• Nett og kommunikasjonsegenskaper som knytter komponentene på de ulike nivåene sammen og setter de i stand til å utveksle informasjon og samordne ressursene for å utføre oppgaver

• Grunntjenester og basisfunksjonalitet som konstituerer grunnlaget for tjenestene og anvendelsene som er tilgjengelig for brukerne og bestemmer rekkevidden av tjenestene

• Verktøy og støttesystemer for å utvikle og programmere tjenester, løsninger og anvendelser.

• Tilrettelegging, drift, vedlikehold og annet som må til for å få komponentene og systemene på de ulike nivåene til å spille sammen og være tilgjengelig 24 timer i døgnet, 7 dager i uka, 52 uker i året

Ingenting av dette kommer av seg selv, det kreves beslutninger på strategisk, taktisk og praktisk nivå for å sette løsninger, komponenter og utstyr sammen til operative systemer, anvendelser og tjenester. Spørsmålet er derfor, - innehar sektoren og institusjonene den kompetansen og kunnskapen som skal til for bruke mulighetene til å designe, utvikle og sette i drift hensiktsmessige tjenester og ressurser for læringen?

Et sidespor, - på vei mot en ny infrastruktur:

Infrastrukturer er samlinger av innretninger (anlegg, utstyr, virkemidler, tjenester og lignende) som virksomheten i samfunn, sektorer, organisasjoner og dess like bygger på. Gjennom den informasjonsteknologiske utviklingen de siste årene er grunnlaget lagt for framveksten av en ny infrastruktur, - en informasjonsteknologisk infrastruktur bygd på:

• Ressurser og kapasitet (maskinkraft, data, utstyr, mennesker) enkelt tilgjengelig i stor skala og med høy ytelse

• Nett med stor geografisk og sosial rekkevidde og med tilstrekkelig båndbredde for distribusjon av ressursene og kapasiteten

• Konsistente, forutsigbare og stabile tjenester basert på standardiserte programmer, grensesnitt og omgivelser

• Samt - og kanskje viktigst vil være - at tjenestene er tilgjengelig etter behov og til en billig penge

Denne infrastrukturen kan sammenlignes med elektrisitetsnettet når det gjelder geografisk rekkevidde og samfunnsmessig gjennomslagskraft, spekteret av tjenester og anvendelser den vil drive og de samfunnsendringer den trigger. Historisk sett utvikler infrastrukturer seg etter noen gjennomgående mønstre og bygger på en del felles forutsetninger:

• Grunnlaget for nye infrastrukturer legges gjennom oppfinnelser, innovasjon og forskning

• Felles for alle infrastrukturer er at de distribuerer tjenester og kapasitet og dette skjer i systemer som starter som et lokalt fenomen og utvikles til systemer med global rekkevidde

• Gjennombruddet for infrastrukturen skjer når allmennheten får tilgang gjennom standardiserte grensesnitt til stabile og forutsigbare tjenester innenfor et overkommelig budsjett

• Innenfor denne standardiserte rammen utvikles utstyrsenheter og anvendelser som er nyttige i samfunnsmessige prosesser og som i sin tur danner basis for økonomisk aktivitet

• I alle infrastrukturer er økonomi er en bestemmende faktor i organisering, strukturering, tilgjengelighet og anvendelse

• Samtidig er utviklingen av infrastrukturen er like avhengig av reguleringsmessig, politisk og institusjonell utvikling som av teknisk utvikling

• For å få infrastrukturen til å fungere kreves sofistikerte systemer for overvåking, styring og kontroll av en kompleks samling systemer, kombinert med mekanismer for avregning av et sammensatt bruksmønster

Selv om Internet av i dag er en samling relativt enkle tjenester med forholdsvis små behov for maskinkraft og båndbredde, representerer det startpunktet for denne infrastrukturen. Framtidas Internet vil altså være mye mer av det meste, - det vil være et Internet på steroider!

Oppsummert om IT og læringsteknologi

Målet med bruk av informasjonsteknologi i læringen er ikke å lære av, men å lære med teknologien, - bygge læringsomgivelser slik at den lærende ved hjelp av teknologien kan mestre læringsprosessen og de kompetanse- og kvalifikasjonskravene som stilles. Spørsmålet vil i stor grad være, - innehar sektoren og institusjonene den kunnskap og kompetanse som trengs for å utnytte mulighetene i IT-utviklingen til:

• Å produsere, vedlikeholde og gjøre tilgjengelig innhold i læringsprosessen (læremidler, lærestoff)

• Å programmere ønskete egenskaper og funksjonalitet i komponentene som inngår i læringsprosessen

• Å pakke inn komponentene i form av tjenlige utdannings- og studietilbud

• Å distribuere og gjøre tilbudene tilgjengelig på den lærendes premisser, tilpasset dennes livssituasjon og timeplan

• Å tilrettelegge for en hensiktmessig gjennomføring av læringsprosessen

Og i tillegg, - vil de være i stand til å tilpasse løsningene på disse områdene i fleksible tilbud som tar hensyn til læringsomgivelsene de skal inngå i, læringsformene som benyttes og læringsmålene som forfølges?

11.4.4 IKTs rolle i de tre scenariene

De tre scenariefortellingene representerer tre vidt forskjellige tilpassninger til framtidas læringsarena eller læringsmarked. I alle tilpassningene spiller strategiske, taktiske og operative valg knyttet til bruk av IKT en sentral rolle:

• IKTs rolle i primærprosessene

• IKTs rolle som endringsdriver

• IKT rolle som organisasjonsutvikler

• Organisering av tjenester og ressurser

IKTs rolle i læringsprosessen

I de tre scenariene inntar IKT forskjellig rolle i læringsprosessen. I både Socrates og Læringsnomaden er IKT en tett integrert del av alle prosessen, mens den i Kontrapunkt er utvendig og inntar mer en rolle som støttetjeneste i forhold til læringsprosessen.

Kontrapunkt

I Kontrapunkt skjer læringen etter tradisjonelle og velkjente former med forelesningen som en sentral komponent. I scenariet brukes IKT til å støtte opp under og videreutvikle denne formen. De enkleste virkemidlene er forelesningsnotater og presentasjoner på lærernes hjemmesider i Web og videoopptak av forelesninger tilgjengelig i nettet både for studentene og allmennheten. Dette gjør at studenter kan følge undervisningen selv om de ikke er fysisk til stede under forelesningen.

Undervisningsrommene er utstyrt slik at foreleseren kan bruke et bredt spekter av virkemidler for å dramatisere og regissere forelesninger og gjøre dem om til multimediale happeninger, samtidig som alt tas opp og lagres digitalt slik at det kan avspilles i ulike sammenhenger senere. En elektronisk tavle har erstattet den tradisjonelle tavla og gjør at alt som skrives på tavla lagres og gjøres tilgjengelig for studenter og andre sammen med videoopptaket av forelesningene. Læremidlene er også digitalisert og det er lagt inn linker fra forelesningen til relevant lærestoff. Enkelte kollokvier og en del gruppeundervisning digitaliseres og gjøres tilgjengelig på samme måte. I tillegg er (naturligvis) all studieinformasjon tilgjengelig i nettet og koplet til informasjon om studietilbud, lærekrefter og læringsressurser av forskjellig slag.

Sentralt i bruken av IKT i læringsprosessen på Kontrapunkt er altså en digitalisering av innformasjons- og datastrømmene knyttet til undervisningen. Dette løser opp noe av stedbundetheten ved tidligere tiders forelesninger ved at strømmene gjøres tilgjengelig for dem som ikke var til stede. Det har også en indirekte virkning på selve læringsprosessen ved at studentene får mulighet til å jobbe asynkront i forhold til materialet, spille om igjen forelesninger, rekapitulere diskusjoner og lignende.

Ved Kontrapunkt er det i prinsippet mulig å studere uten å ha egen maskin fordi både lesesals- og biblioteksarealer har studentmaskiner tilgjengelig for den som ikke rår over eget utstyr. Mesteparten av dette utstyret er mer eller mindre utrangerte overlevninger fra utbyggingen av studentarbeidsplasser på slutten av 90-tallet og utstyr som ikke lenger anses formålstjenlig for ansatte. Gevinstene ved å skaffe seg egen maskin er derfor så store at de fleste gjør det.

Læringsnomaden

I Læringsnomaden er en gått til den motsatte ytterlighet. Her er alle prosesser digitalisert og all læring skjer via nettet.

Socrates

Også på Socrates er alle prosesser digitalisert i likhet med Læringsnomaden. Utviklingen startet omtrent på samme måte som i Kontrapunkt med digitalisering av de tradisjonelle prosessene, informasjonsstrømmene og læremidlene. Disse tjenestene og ressursene inngår framdeles i læringsprosessen, ved Socrates men inntar en langt mindre sentral rolle enn ved Kontrapunkt.

I Socrates sine bestrebelser på å tilpasse utdannings- og studietilbudene til livslange utdanningsløp ble IKT lagt til grunn for all organisering, utvikling og gjennomføring av læringstilbud ved institusjonen. Det var eneste holdbare måte å utvikle tilbud som var tilpasset den lærendes livssituasjon og dagsorden.

Omleggingen fra forskningsbasert undervisning til forskningsbasert læring innebar videre at verktøy, tjenester og ressurser av betydning for forskningen, også ble tatt i bruk og integrert i læringsprosessen. Med fokus på konstruksjon av kunnskap og innsikt ble oppmerksomheten flyttet fra gjenskaping av analoge prosesser i digitale media til bruk av IKT for å etablere læringsfellesskap og interaktive læringsprosesser. Sentralt i denne delen av tilpassing var aktiv bruk av bruk av IKT til å tilrettelegge både flyktige og mer varige samarbeids- og gruppeprosesser og planlegge, organisere og koordinere aktiviteter og prosjekter. I tillegg tilgang til verktøy og systemer for innhenting, systematisering og bearbeiding av informasjon.

Ved Socrates er det lagt stor vekt på å organisere tjenestetilbudet slik at det kan brukes fra hvor-som-helst slik at (deler av) tilbudet er tilgjengelig også for studenter ved andre institusjoner og slik at studenter ved Socrates kan bruke andres tilbud som del av sitt utdanningsløp.

IKTs rolle som endringsdriver

I scenariene spiller IKT en rolle som endringsdriver, men med høyst ulik styrke. Ytterpunktene representeres ved Kontrapunkt der endringene i forhold til læringsprosessen stort sett er indirekte, mens Læringsnomaden representerer en fullstendig tilpassing til logikken i et e-handelsmarked.

Socrates

Ved Socrates ble IKT brukt på en planlagt og bevisst måte for å sette i gang ønskete endringsprosesser. Gjennom målbevisst satsing på IKT i utdanning og forskning skulle institusjonen bli den viktigste leverandør av IKT-kompetanse og IKT-kunnskap i landet. I planarbeidet var fokus hele tiden rettet mot primærprosessene og tilrettelegging av verktøy, tjenester og ressurser som støttet disse optimalt. På denne måten utviklet institusjonen kompetanse, tekniske løsninger og lignende som gjorde den til en attraktiv samarbeidspartner for både utstyrsleverandører og tjenesteutviklere i IKT-bransjen og for andre aktører på læringsarenaen. Målsettingene for IKT-satsingen var:

• En avansert informasjonsteknologisk infrastruktur bygd opp i samarbeid med leverandører av maskinvare og kommunikasjonsutstyr

• Et intranett med variabel geometri avhengig av alliansepartnere og aktuelle samarbeidskonstellasjoner

• Et godt utbygd tilbud av IKT-tjenester og IKT-ressurser innenfor alle deler av virksomheten, i egen regi

• En likebehandling av studenter og ansatte, studentene fikk samme muligheter til å bruke IKT-tjenester og -ressurser ved Socrates som ansatte (men de måtte betale sluttbrukerutstyret selv)

• Et program for å gjøre alle ansatte fortrolig med teknologien og sette dem i stand til å utnytte den effektivt og formålstjenlig i virksomheten

• En høyt kompetent drifts-, vedlikeholds- og utviklingsorganisasjon

De to siste punktene var avgjørende for den vellykkete gjennomføringen. Tidlige forsøk med utsetting av deler av virksomheten til private operatører viste at disse i høyden kunne ta et begrenset ansvar for deler av infrastrukturen og tjenestetilbudet. Ingen av disse operatørene hadde den nødvendige erfaring med og innsikt i de komplekse prosessene som skulle støttes og de var ikke i stand til å håndtere det mangfoldige bruksmønsteret ved institusjonen. Socrates var tvunget til selv å ta kontrollen for å sikre ønsket tjenestekvalitet og tilgjengelighet, samt den fleksibilitet som var nødvendig for å understøtte primærprosessene på en effektiv måte. Dette viste seg også nødvendig av hensyn til utviklingen av infrastrukturen og tjenestene, utvikling av nye løsninger og fortløpende tilpassing av eksisterende ble raskt en sentral del av hverdagen for IKT-organisasjonen. Socrates valgte altså å være sin egen tjenesteleveandør og kunne gjennom det selv legge premissene for egen utvikling på området.

Den andre suksesfaktoren var en systematisk satsing på å utvikle IKT-kompetansen blant egne ansatte. Målet var å sette alle i stand til å bruke IKT på en optimal måte i forhold til å løse egen oppgaver. For lærekreftene betydde dette at de etter hvert mestret de fleste sidene av utviklingen og tilretteleggingen av digitale læremidler og IKT-baserte læringstilbud.

Denne oppbyggingen av kompetanse på tilrettelegging og anvendelse av IKT ga Socrates et avgjørende fortrinn ved at det satte institusjonen i stand til å bruke tilgjengelig utstyr og teknologi til å lage formålstjenlige anvendelser og tjenester.

IKT rolle som organisasjonsutvikler

I scenariene fungerer IKT i varierende grad som organisasjonsutvikler. I Kontrapunkt er denne siden lite synlig og omfatter lite utover de rent administrative prosessene. Ved Socrates er IKT brukt for å tilpasse en tradisjonell organisasjon til nye rammebetingelser.

Læringsnomaden

I Læringsnomaden er IKT motoren for oppløsning av eksisterende strukturer og institusjoner. I dette scenariet er organisasjonene og relasjonene flyktige og virtuelle. All virksomhet er organisert via nettet der forbindelsen mellom uavhengige operatører og aktører inngår formålsrettete allianser for å utvikle og tilrettelegge et tilbud. Innenfor disse omgivelsene spiller formidleren en viktig rolle. Det er den instansen som kopler forbindelsen og tilrettelegger samarbeidet mellom de som eier kunnskapen og de som ha kompetanse til å bruke denne kunnskapen til å tilrettelegge læringstilbud.

Organisering av tjenester og ressurser

I organiseringen av IKT-tjenester og ressurser skiller Socrates seg fra de to andre fortellingene. I Læringsnomaden eksisterer ingen organisasjon som kan ta ansvar for tjenester og ressurser på IKT-siden. I stedet kjøpes disse av operatører som har den kompetanse og de ressurser som trengs. For Kontrapunkt er situasjonen helt annerledes, men løsningen den samme. I og med at IKT ikke er spesielt tett integrert med primærprosessene, spesielt læringsprosessene ved institusjonen, vil det i prinsippet være likegyldig hvem som leverer tjenestene. Det er heller ikke strategisk viktig for Kontrapunkt å bygge opp egen IKT-kompetanse. Kontrapunkt ender med andre ord opp med å kjøpe kompetansen der den (formodentlig) finnes.

Socrates er i en helt annen situasjon i og med at IKT er tett integrert med primærprosessene. For institusjonen blir det dermed av strategisk betydning å ha tung kompetanse på anvendelse av IKT i disse prosessene. Denne kjernekompetansen bygges delvis opp i en egen IKT-organisasjon med ansvar for infrastruktur og tjenester og hos alle ansatte i form av anvenderkompetanse.

For Læringsnomaden blir problemstillingen mer eller mindre irrelevant fordi alle tjenester og ressurser som inngår i utvikling, distribusjon og gjennomføring av utdannings- og studietilbud organiseres i samarbeid med spesialiserte operatører.

Oppsummert

Denne korte og summariske drøftingen av IKTs rolle i ulike tilpassinger til den nye læringsarenaen tar langt fra hensyn til alle sider ved dette komplekset. Hensikten har vært å få fram et par sentrale poenger knyttet til dette. Det første poenget er at teknologi alene gjør ingen forskjell, det er først når teknologi inngår i økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle konstellasjoner at endring og utvikling skjer. Det andre er at egen kompetanse og kunnskap spiller en avgjørende betydning når det gjelder teknologiens rolle i tilpassningen til endrete samfunnsmessige rammebetingelser. Dette er de viktigste lærdommene å ta med seg fra arbeidet med IKT innenfor UH-sektoren fram til i dag og vil være avgjørende forUH-sektorens bruk av IKT i årene framover.

11.5 Oppsummering

Scenariene vi har presentert legger alle til grunn at økt konkurranse og utviklingen innen kunnskapsbasert tjenesteyting - som dels er drevet av og dels er en konsekvens av IKT - endrer rammevilkårene for UH sektoren som nasjonalt rettede og statlig finansierte institusjoner. Etterspørrerne etter utdanning har ikke bare blitt mer krevende til f eks 'læringsmodell', 'innhold' og 'målrettethet' i læringssituasjonen - de har også fått flere tilbud å velge mellom, fra internasjonale, private og offentlige tilbydere. Nettundervisning og fleksible læringsformer har økt tilgjengeligheten til disse tilbudene dramatisk - det er få naturlige barrierer mot konkurranse i form av grenser i tid og rom. Scenariene viser at disse utfordringene blir møtt på ulikt vis. Nedenfor har vi sammenstilt scenarieene punktvis for å få fram hva som karakteriserer dem på et gitt tidspunkt i framtiden. Bak disse karakteristikkene ligger det til dels tradisjonelle beslutninger i og utenfor sektoren, dels resultater av enkeltpersoners og grupper løpende valg og preferanser: Socrates- og Kontrapunkt-scenariet har fokus på det første, mens fokus i Læringsnomaden er de personlige preferanser - og hvordan dette påvirker UH-sektoren på sikt. Avslutningsvis gir vi våre anbefalinger. Disse er særlig er rettet til prosjektets oppdragsgiver: Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Utvalget for høyere utdanning ('Mjøs-utvalget'). Avslutningsmessig vil vi peke på noen beslutningspunkter som arbeidsgruppen mener er avgjørende i forbindelse med strategi for U & H sektoren og implementering av IKT.

11.5.1 Karakteristikk av scenariene med henblikk på forskjeller

Fremtidsbildene av norsk høyere utdanning som de tre scenariene representerer, har flere felles referansepunkter. I denne fremstillingen er det imidlertid forskjellene som fokuseres. For å fremheve ulikhetene og synliggjøre valgene som er tatt, er det nedenfor gjort et forsøk på å «sammenstille» scenariene langs noen sentrale parametre. Beskrivelsen av nå-situasjonen er nødvendigvis verken dekkende eller objektiv, men har til hensikt å beskrive noen karakteristika ved dagens tilstand innenfor høyere utdanning.

Nedenfor har vi forsøkt å rette søkelyset mot ulike parametere som vi kjenner oss igjen i og sammenligne scenariene opp mot hverandre. Det som står under nåsituasjon er ikke basert på noen vitenskaplige analyser, snarere et generelt blikk på «det tradisjonelle» eksempelet. Listen er forhåpentligvis litt klargjørende på hvilke veier som kan tråkkes - men er ikke ment å være endelig.

11.5.2 Anbefalinger

Mange av endringsdriverne innenfor høyere utdanning kan vi gjøre lite med. Eksempelvis vet vi at valgfriheten for de framtidige studenter vil være langt større enn nå - uavhengig av hvilke beslutninger som tas på nasjonalt plan. Tilsvarende er det grunn til å kunne forutsi at digitaliseringen av læringsarenaen vil medføre en 'industrialisering' med påfølgende global spesialisering av høyere utdanning; som følge av høyere produksjonskostnader, økte skalafordeler og gode fortjenestemuligheter for privat risikokapital. Det er imidlertid et sett av veivalg som kan få avgjørende innflytelse på hvordan Norge vil kunne mestre de utfordringer høyere utdanning står overfor. Etter vår vurdering er dette følgende 9 punkter:

1. Nye modeller for finansiering av høyere utdanning

2. Nye rammebetingelser for organisering av høyere utdanning

3. Tilrettelegging for effektiv og kvalitetsorientert innholdsproduksjon

4. Tilpasning og videreutvikling av konkurransedyktige og effektive læringsmodeller

5. Videreutbygging av en egnet teknologisk infrastruktur både på lærestedene og mot hjemmene.

6. Internasjonal standardisering av læringstilbud og grader

7. Personalomstilling og tilfang av ny kompetanse

8. Bevisstgjøring av nødvendig konkurransekraft

9. Valg knyttet til rolle som premissleverandør til kunnskapssamfunnet

Modeller for finansiering

Etter vår oppfatning bør det utvikles en finansieringsmodell der ressursene til undervisning i hovedsak følger studenten. Slik koples ressurstilgangen for institusjonene med studentenes behov. Modellen kan ha følgende elementer:

Skille forskningsorientert og undervisningsorientert innsats.

La den delen som er rettet mot undervisning komme med studenten, gjennom undervisningsavgifter som dekkes over studielån.

Studielånet, eller deler av det, konverteres til stipend basert på studieprogresjon.

Ved å bygge på en slik modell etablerer vi en direkte sammenheng mellom lærestedets inntjening og evnen til å trekke til seg nye studenter. Studentene på sin side, vil få et økt press på seg til å fullføre studiet innen rimelig tid - og dermed sikre at utdanningskapasiteten blir godt utnyttet. I Socrates-scenariet har grunnbevilgningen til institusjonene blitt halvert, og studentavhengigheten tilsvarende økt. I Kontrapunkt-scenariet er det et poeng at undervisningstilbudet er billig - det konkurreres på pris om studentenes gunst. Også et liv som Læringsnomade forutsetter lignende nyordninger med hensyn til studiefinansiering.

For å styrke og oppmuntre alliansebygging vil vi foreslå at det innføres skatteincentiver knyttet til finansiering av studietilbud og forpliktende samarbeidsavtaler mellom utdanning og bedrift. Store konserner som IBM har utnyttet sin finansielle styrke og beslutningsevne til å etablere egne, isolerte læringstilbud med 'universitetskvalitet'. Andre har satset på et samarbeid med etablerte institusjoner innenfor høyere utdanning, f eks: Cisco Systems med Cisco Academy. For Norge som har få virkelig store bedrifter vil et samarbeid antagelig være mer attraktivt for bedriftene enn å etablere egne tilbud.

I Norge er det et særproblem at næringslivet står for en så liten del av inntektene til universiteter og høgskoler. Selv om bedriftene erkjenner behovet for økt innsats innen høyere utdanning, har de svake incentiver til å finansiere ekstern kompetanseoppbygging av dagens og morgendagens ansatte, - de ferdigutdannede kan like gjerne komme konkurrerende virksomheter til gode. For å styrke innslaget av samarbeidsprosjekter mellom bedriftene og våre universiteter og høgskoler, vil vi anbefale at det innføres en prøveordning med avskrivninger for bedrifter som deltar i finansieringen av studietilbud som gir vekttall ved våre universiteter og høgskoler.

Nye rammebetingelser for organisering

Vi foreslår at universitetene og høyskolene organiseres som selvstendige foretak med full forretningsmessig og faglig handlefrihet. Slik handlefrihet vil også langt på vei være nødvendig for å bidra til positive virkninger av en ny finansieringsmodell. Socrates-scenariet forutsetter korte beslutningsveier og økonomisk selvråderett. Kontrapunkt-scenariet trekker også på selvråderett og fristilling, men benytter friheten mer til å holde på det gamle enn å tilpasse seg markedet, i tradisjonell forstand. I begge scenariene er det en ledelse, Socrates er styrt av økonomer og Kontrapunktet av professorer. Det er spesiell grunn til å se på dagens doble beslutnings - og ansvarslinjer med både en faglig og en administrativ ledelse på alle nivåer.

Dette innebærer blant annet:. Dette inngår som en viktig komponent i scenariene. Socrates-scenariet forutsetter en endringskompetanse innenfor sektoren som bare kan etableres dersom det er kort vei til beslutningene. Dette krever betydelig grad av selvstendighet innenfor økonomistyringen. Det krever også enklere beslutningslinjer innenfor lærestedene. Det er spesiell grunn til å se på de doble kommandolinjene som er vanlige i sektoren, men både en faglig og en administrativ ledelse på alle nivåer. Scenariet forutsetter følgende tiltak:

• Vesentlig forenkling av universitets- og høgskoleloven.

• Reell fristilling - i retning av selvstendige foretak

• Organisasjonsmessige forenklinger, bl.a med en en felles faglig og administrativ ledelse på alle nivåer

• Universitetene og høyskolene står fritt til å opprette datterselskaper for spesielle formål og markeder, og foreta egenkapitalinnskudd i nye selskaper i samarbeid med private og utenlandske aktører.

• Aktiv personalpolitikk. Opphevelse av stillingsvernet og større mulighet til å innføre differensierte belønnings- og incentivsystemer for ansatte.

Tilrettelegging for effektiv og kvalitetsorientert innholdsproduksjon

Tradisjonelt har høyere undervisning i Norge vært delt i to segmenter. Det ene leverer forskningsbasert undervisning. Dette oppnås i stor grad ved at det samme personalet både forsker og underviser, begge deler på tilnærmet halv tid. Dette segmentet er representert ved hovedfags- og forskerundervisningen ved universitetene og de vitenskapelige høyskolene, mens lavere grads undervisning bare i begrenset grad er forskningsbasert. Det andre segmentet baserer seg i stor grad på reproduksjon av kunnskap, og burde følgelig ha et større fokus på selve læreprosessene. Høyskolesystemet og lavere grad ved universitetene representerer dette segmentet. Den kunnskapen som reproduseres i dette segmentet, er i stor grad global kunnskap. Den er like gjerne vunnet ved Cambridge University som ved NTNU, og er slik allerede dekoplet fra det enkelte lærestedet.

Innholdet på hovedfags- og doktorgradsnivå leveres altså i stor grad av universitene og de vitenskapelige høyskolene. Kvaliteten til innholdet i undervisningen i hele sektoren blir da i stor grad avhengig av kvalitetene på den forskningen som gjøres. Spesielt er dette synlig i fag med raske endringer i innholdet, som IKT og en del andre realfag. For kontrapunktscenariet, og i noen grad også Socratesscenariet er koplingen mellom aktiv forskning og læringsmiljøet fortsatt til stede, blant annet fordi det er behov for en ganske omfattende stab av veiledere og mentorer. Disse vil blant annet ha som oppgave å formidle forskningskritikk, metode og resultater til studentene, men ikke minst å tilrettelegge for interaktivitet og fleksibilitet i de problembaserte læringsoppleggene. Derfor vris oppmerksomheten i Socratesscenariet fra forskningsbasert undervisning til forskningsbasert læring. Forskningen er altså fortsatt nærværende - og i flere henseender, bl.a ved at studiene i hovedsak organiseres problembasert, og at studentene på den måten får trening i vitenskaplig arbeidsmetode. Evalueringer og dokumentasjon skal tilrettelegges slik at forskningsbasert læring understøttes, jfr læringsmodellen i Socratesscenariet.

Det er nærliggende å beskrive koplingen mellom forskning og det meste av læringstilbudet i dag som «løs». Dermed vil dette feltet ligge åpent for global konkurranse. Dette er allerede synlig gjennom alliansebyggingen som skjer via de såkalte læringsportalene, som Studentadvantage.com. Denne konkurransen vil komme til å skjerpes.

Dersom norsk forskning skal være en sentral innholdsleverandør, vil dette stille store krav til kvalitet. Dette vil i sin tur antakelig kreve betydelig spesialisering.

Det bør også åpnes for innholdsproduksjon fra andre miljøer. Kompetansebedrifter forvalter både problemstillinger og løsningskunnskap som kan omsettes til verdifullt og utradisjonelt læringsinnhold. I tillegg har lærebokforlagene i Norge en tverrfaglig kompetanse og en lang tradisjon for å samarbeide med UH-sektoren som bør kunne utnyttes til å produsere internasjonalt konkurransedyktige læringstilbud innenfor spesielle nisjer.

Ut fra dette er det nærliggende å hevde at dersom institusjonene innvilges de nødvendige frihetsgrader og selv utnytter handlingsrommet, kan leveranser av læringsinnhold bli en eksportartikkel for Norge.

Tilpasning og videreutvikling av konkurransedyktige og effektive læringsmodeller

Uansett beslutninger som fattes vedrørende høyere utdanning av nasjonale myndigheter eller på institusjonsnivå, vil det bli gitt betydelig oppmerksomhet til forbedring av læringsprosessene på mange områder i samfunnet; i arbeidslivet, i hjemmet, for deltidsstudenten, i skolen, men ikke minst i høyere utdanning. Dette krever en aktiv investering i utvikling av læringsmodeller som kan utnytte de teknologiske mulighetene, og som er tilpasset et utdanningsløp der grensene mellom yrkesutøvelse og læringsaktiviteter er uklare, og der organisert og målrettet fornying og videreutvikling av kunnskap foregår gjennom hele den yrkesaktive perioden til den enkelte.

Situasjonen nå er at det er en bemerkelsesverdig lav utviklingstakt av nye læreprosesser og ny læringstilbud innenfor utdanningssektoren. Dersom nyutvikling av læringstilbud og læreprosesser i høyere utdanning ses på på samme måte som produktutvikling i næringslivet, er investeringstakten mindre enn tiendeparten av hva som er vanlig i kunnskapsbedrifter. Dette må endres, og et nærmere samarbeid mellom næringsliv og utdanning kan vise seg å bli et viktig virkemiddel for å få dette til. Næringslivet kan blant annet tilføre høyere utdanning kunnskap om målrettet produktutvikling og tilpasning av produkt til marked, mens høyere utdanning representerer en kunnskapsressurs og på sitt beste en innovasjonsevne som vil være en viktig konkurransefaktor.

Samtidig åpner nye læringsmodeller for flere måter å verifisere at læringsmål er nådd enn den klassiske eksamensordningen som praktiseres i stor grad i norsk høyere utdanning. Dette må utnyttes av flere årsaker. Alternative evalueringsformer vil være nødvendig for å kunne måle/vurdere kunnskapsutbyttet underveis i læringsprosessene, og slik åpne for endring av prosessene dersom utbyttet ikke blir som forutsatt. Alternative evalueringsformer vil også kunne gjøre det lettere å sikre at sertifiseringen av kunnskap er institusjonsuavhengig. Dette blir spesielt viktig for studenter som har tilegnet seg sin kunnskap via utradisjonelle læringsmetoder. Det kan være behov for at akkrediteringen skilles ut fra utdanningssektoren og flyttes over til uavhengige sertifiseringsorganer. Slik skilles måling av produktkvaliteteten (læringsutbyttet) fra produksjonsprosessene. Dette bør bidra til at innføring av nye, effektive læringsformer ikke blir hindret av mindre velegnede måleprosesser for kunnskapen.

Videreutbygging av teknologisk infrastruktur og støttetjenester

Innenfor UH-sektoren er den grunnleggende fysiske infrastrukturen i regelen godt utbygd. Det etablerte støtteapparatet er imidlertid svært ofte dårlig tilpasset behovene ved nye teknologistøttede læringsformer, og det er klare mangler ved den felles infrastrukturen. Blant annet mangler Norge et fungerende digitalt bibliotek for læringsformål. Tilsvarende vil det være behov for betydelige støtteressurser for vitenskapelig sektor ved lærestedene i forbindelse med etablering, utvikling og vedlikehold av nye læringstilbud.

Det er grunn til å vente at etablering av nye læringstilbud vil kreve økt ressursinnsats i en overgangsfase. Dette er imidlertid tilbud som har et langt bredere nedslagsfelt enn bare de tradisjonelle studentene. Blant annet vil slike tilbud ha stor nytteverdi i forbindelse med etter- og videreutdanning, samarbeid mellom læresteder i inn og utland, og det vil kunne representere et tilbud til elever i videregående opplæring som er i stand til å mestre et høyere tempo og nivå i opplæringen.

For å sikre at et slikt tilbud skal kunne brukes på bred front utenfor den klassiske UH-sektoren, vil det være behov for en massiv utbygging av båndbredde til hjemmene og til arbeidsplassene. Vi har i våre scenarier lagt til grunn at dette vil skje uavhengig av hvilke politiske beslutninger som ellers treffes. Dette skyldes at en viktig, uavhengig drivkraft - underholdningsindustrien - vil sikre dette; dessuten vil kostnadene ved å levere stor båndbredde og massiv datakraft synke dramatisk i de neste fem årene.

Internasjonal standardisering av læringstilbud og grader

Utviklingskostnadene for nye læringstilbud kan være formidable. Det rapporteres om kostnader på opptil 1000 ganger kostnadene for tradisjonelle læringsformer. For å kunne makte dette løftet, vil det bli avgjørende at kostnadene kan fordeles på store brukergrupper. Dette krever stor grad av standardisering på tvers av landegrensene, både for selve faginnholdet, leveringsmekanismer og evalueringsformer. Det er også grunn til å vurdere om det vil være i Norges interesse å bidra til å påskynde arbeidet med internasjonale grader.

En slik standardisering vil øke eksponeringen av norsk høyere utdanning overfor læringstilbud fra utradisjonelle aktører og fra utlandet. Dette vil på den ene siden være fordelaktig, fordi det vil bidra til en raskere omstilling, men samtidig vil det kunne redusere markedsandelen for de norske utdanningsinstitusjonene. Samtidig vil en standardisering kunne bety muligheten til å bygge opp utdanningstilbud som eksportvare. Her har Norge naturlige konkurransefortrinn blant annet gjennom den lange erfaringen og den høye tettheten av interntettbaserte og mobile løsninger.

En standardisering vil også kunne bidra til utdanningsløp med kortere moduler, og derved legge forholdene tilrette for en stor grad av fleksibilitet i forhold til næringslivets behov og i for å kunne tillate rask og enkel overgang fram og tilbake mellom yrkesaktivitet og organisert læring.

Personalomstilling og tilfang av ny kompetanse

En av de store utfordringene for høyere utdanning framover, er personalomstillingen. Dette gjelder på tvers av alle scenariene. Universitetet som kontrapunkt har som konsekvens at sektoren bygges kraftig ned, med de omstillingsutfordringer som dette innebærer. En realisering av Socrates-scenariet forutsetter at endringskompetansen bygges opp ved institusjonene. Dette krever en aktiv personalpolitikk, der sterke virkemidler for å styre endringsprosessene vil måtte tas i bruk. To sentrale komponenter vil være å sikre den enkelte tilstrekkelig faglig oppdatering, og at det utvikles et system for belønning som gjør det attraktivt og lønnsomt å delta i endringsprosessene.

Det kan hevdes at høyere utdanning i dag i liten grad belønner kvalitet i læringsmiljøene. Det dominerende kriterium for kvalitet og den utløsende faktoren for både faglig anseelse og god lønnsutvikling for det vitenskapelige personalet er publikasjonsfrekvens og forskningskvalitet. Kvalitet i undervisning og læringsresultater bør bli faglig meriterende og privatøkonomisk lønnsomt.

Et annet forhold som krever oppmerksomhet, er at digital undervisning krever helt nye støttefunksjoner ved lærestedene. Disse vil måtte bemannes med personell som bare i liten grad finnes der i dag. Disse støttefunksjonene vil ha som mål å hindre at det vitenskapelig personalet overbelastes i forbindelse med den mer tekniske utvikling av nye læringstilbud, og sikre at formspråk og presentasjon holder et tilstrekkelig profesjonelt nivå til at det kan konkurrere med de øvrige aktørene. Blant de fagfeltene som trengs ved utvikling av nye læringstilbud kan nevnes utdanningsarkitekter, grafikere, mediespesialister, pedagoger med solid kjennskap til teknologisk funderte læringstilbud, og ikke minst et teknisk støttepersonell som sikrer at læringstilbudene kan leveres med tilstrekkelig stabilitet og kvalitet.

Bevisstgjøring av nødvendig konkurransekraft

Den nye konkurransesituasjonen vil trolig føre til at utenlandske, engelskspråklige læringstilbud blir tilgjengelig i stor bredde. Mange av de nye tilbyderne kan få et så stort kundegrunnlag og så store stordriftsfordeler av de kan tilby effektiv læring til en meget lav enhetspris. I sin ytterste konsekvens kan dette føre til at det blir vanskelig å argumentere for at man må opprettholde en norsk universitets- og høyskolesektor med dagens størrelse. Dette vil antakelig være spesielt synlig innenfor etter- og videreutdanning av akademisk utdannet personell. Dersom man ønsker en konkurransedyktig norsk utdanningssektor, vil det være nødvendig å etablere et tilsvarende kundegrunnlag for våre egne institusjoner. Det vil i så fall kunne bety at en langt større del av utdanningen måtte foregå på et verdensspråk for å kunne etablere et eksportmarked. I tillegg vil store deler av læringstilbudet til måtte transformeres til løsninger som tillater at tilbudet følges uavhengig av geografisk avstand. Dette krever en rask og målrettet omstilling av sektoren.

Valg knyttet til rolle som premissleverandører i kunnskapssamfunnet.

Reformer er nødvendig, men viljen til fornyelse må først og fremst komme fra institusjonene selv. Utfordringene fra utenlandske læresteder, private læretilbud og internett-revolusjonen kan virke skremmende, men det er ingen grunn til å la seg skremme. De underliggende forandringskreftene i samfunnet peker i retning av økt etterspørsel etter, og behov for nettopp de verdier og kvaliteter som har legitimert universitetenes og høyskolenes virke gjennom flere tiår. Når nett- og WAP-feberen er over, er det innhold av varig verdi som vil overleve. Når den overopphetede økonomien er erstattet av normale temperaturer, vil menneskene enda tydeligere se behovet for mellom livslang investering i egen kunnskaps- og kompetanseutvikling. Når støvet etter børsnotering av ferske «eLæringsbedrifter» har lagt seg, vil markedet igjen rett fokus mot innhold og substans. Når politikerne blir ferdige med å tenke ut hva de skal gjøre for å dekke det norske kompetanse- og verdiskapningsgapet, kommer man ikke utenom økte investeringer i etter- og videreutdanning. Imidlertid - det er ingen vei tilbake. Teknologien har invadert kunnskapsarenaen, og «fremskrittet» vil fortsette.

Spørsmålet er ikke om UH-sektoren vil komme i fokus, men hvordan sektoren selv vil makte å utnytte det potensialet og den kraft som tidsånden uttrykker; kunnskap og kompetanse som avgjørende virkemiddel for vekst og velferd. Som vist i scenariene, er det ikke gitt at dagens UH institusjoner vil spille den samme sentrale rollen i morgendagens utdanningssamfunn som de gjør i dag. Det vil i stor grad være avhengig av institusjonenes evne til å spille en aktiv rolle som premissleverandør og deltaker i den pågående transformasjonen mot et samfunn der læring er næring, og hvor samspillet mellom individene, arbeidslivet og lærestedene er preget av valg og kvalitet.

Eller sagt på en annen måte: Den kritiske variabelen i scenariene er ikke utenforliggende forhold, men i hvilken grad de tradisjonsrike universiteter og høyskoler makter å komme på banen og legge premisser for bedriftenes, de lærendes og politikernes valg i årene fremover. I denne «konkurransen» hjelper det ikke med slagord og fagre løfter.. Her gjelder de samme spilleregler som ellers i samfunnet: Hvis tilbudet er godt, kommer kundene og samarbeidspartnere (tilbake).