Del 2
Bakgrunn og økonomisk utvikling

3 Høgre utdanning i dag

3.1 Innledning

Å satse på utdanning er å satse på fremtiden. Tradisjonelt, og i tråd med våre idealer om et folkestyre, har Norge satset på lik rett til utdanning for flest mulig, også på universitets- og høgskolenivå. I enkelte sammenhenger brukes uttrykket «masseutdanning». Uttrykket gjenspeiler den kraftige økningen i antall studenter. Masseutdanningen har endret institusjonenes indre liv og deres forhold til samfunnet og verden for øvrig. Høgre utdanning har fått en mer fremtredende og viktig posisjon i det norske samfunn som følge av at flere tar høgre utdanning og bidrar til å gjøre Norge til en nasjon av kunnskapsarbeidere.

Økningen i studenttall har befestet de høgre utdanningsinstitusjonenes sentrale plassering i samfunnssammenheng. Samtidig stilles det kritiske spørsmål ved hva samfunnet får igjen for satsingen på i høgre utdanning. Hva er behovene? Dette spørsmålet gjelder både grunnutdanningen og etter- og videreutdanning. Arbeidslivet bruker betydelige summer på å bygge opp og vedlikeholde kompetanse som er relevant i næringslivssammenheng, og burde sektoren høgre utdanning komme med flere tilbud her? Stikkord for arbeidslivet er «læring» og ikke «utdanning». Utdanningsinstitusjonene følger imidlertid også opp ved at det etterhvert legges til rette for problembasert læring i forhold til et fremtidig yrke i stedet for eller som supplement til tradisjonell klasseromsundervisning. Andre spørsmål kan være om Norge som et lite land er tjent med et stort undervisningsmangfold, der lærerkreftene spres fremfor en satsning på konsentrerte fagmiljøer med større tyngde. Det trengs både bredde og fremragende kvalitet i forskning og undervisning for å hevde seg internasjonalt, og spørsmålet kan stilles om en har funnet den riktige balansen mellom disse ulike hensyn.

Der det er utdanningsbehov som ikke fanges opp av offentlig finansierte utdanningsinstitusjoner, ser en at andre aktører dukker opp. Det har blitt konkurranse i samfunnet om å tilby utdanning. Økt konkurranse gjør at studentene står overfor en større bredde i utdanningstilbudene og at de har fått flere valgmuligheter. Et viktig særtrekk ved høgre utdanning i Norge er en bred enighet om at undervisningen skal være forskningsbasert - undervisningen skal bygge på den fremste kunnskap utviklet på de ulike fagområder. Dette kravet er nedfelt i gjeldende universitetslov.

Utviklingen av digitale læremidler og kommunikasjon via nett har ført til at behovet for fysiske undervisningsrom er mindre enn tidligere. Den tekniske utviklingen vil kunne gjøre det lettere å realisere idealet om å beholde en desentralisert bosetting og et desentralisert utdanningssystem. Men også digitale undervisningsopplegg forutsetter at det finnes lærere som gir veiledning og tilbakemeldinger. Den teknologiske utviklingen kan innebære en aktualisering av de høgre utdanningsinstitusjonene sin historiske rolle som møteplass for kunnskapssøkende mennesker med ulik bakgrunn.

3.2 Høgre utdanning i 1990-årene

3.2.1 Omfanget

Generelt

En av de viktige endringene de siste tiårene er at rekrutteringsgrunnlaget til høgre utdanning viser en kraftig økning. Blant grunnene til dette er økning i andelen av ungdomskullene som fullfører videregående utdanning og Reform 94 som har åpnet mulighetene for at de som fullfører videregående skole kan få opptak til høgre utdanning. Samtidig har det vært en tendens til at stadig flere ønsker å ta høgre utdanning. Studietilbøyeligheten blant ungdomskullene har økt, noe som har ført til at antall studenter i høgre utdanning har økt betydelig det siste ti-året.

Omfanget til de høgre utdanningsinstitusjonene, både i form av aktiviteter og resultater, har økt betydelig. Høgre utdanning utgjør i dag en betydelig del av samfunnsøkonomien. 15 mrd. kroner bevilges til høgre utdanning over statsbudsjettet, om lag 1,5 pst. av bruttonasjonalprodukt. Totalt var det 21 042 årsverk ved de statlige høgre utdanningsinstitusjonene i 1999.

I tillegg er om lag 10 pst. av arbeidsstyrken registrert som studenter i høgre utdanning.

Rekruttering til høgre utdanning

Den kompetanse som den enkelte har ervervet gjennom videregående skole er grunnlaget for å kunne søke opptak til høgre utdanning. Etter Reform 94 i videregående skole gjelder dette også de som velger yrkesfaglige studieretninger i videregående skole. En viktig endring de siste årene er derfor at flere får muligheten til å søke høgre utdanning, noe som gjør at antallet som søker høgre utdanning kan komme til å øke sterkt i årene fremover.

Tabell 3.1 viser prosentandelen elever i videregående skole utgjør i aldersgruppene under 30 år. Tabellen viser at det har vært en sterk økning i prosentandelen av ungdomskullene som er i videregående utdanning. Dette innebærer at en større andel av befolkningen nå er kvalifisert til å søke om opptak til høgre utdanning i forhold til tidligere.

I tabell 3.2 vises prosentandelen av ungdomskullene i høgre utdanning de siste tjue årene. Økningen har her vært betydelig de siste tjue årene, og reflekterer at langt flere enn ønsker å ta høgre utdanning i forhold til tidligere. Samtidig er tallene i tabell 3.2 resultat av en økning i opptakskapasiteten ved de høgre utdanningsinstitusjonene: Det var både flere som ønsket og som fikk muligheten til å studere.

Søkningen til høgre utdanning

Økningen i rekrutteringen av studenter til høgre utdanning må sees i sammenheng med at søkningen til høgre utdanning økte betydelig fra slutten av 1980 årene til begynnelsen av 1990 årene. Det at stadig flere ønsket å ta høgre utdanning, ble imidlertid ikke fulgt opp av en tilsvarende kapasitetsøkning ved universiteter og høgskoler. Som følge av dette var om lag 25 000 kvalifiserte søkere uten tilbud om studieplass ved begynnelsen av 1990-tallet. Økte bevilgninger til høgre utdanning over statsbudsjettet og tilpasninger fra institusjonenes side førte til at antall søkere uten tilbud ble betydelig redusert mot slutten av 1990-tallet.

Antall søkere er noe mindre ved slutten enn ved begynnelsen av 1990-tallet. Delvis som følge av dette får flere sine ønsker innfridd, og flere møter også til studiestart. I 1992 søkte nesten 100 000 om opptak til høgre utdanning. Det var 20 000 færre søkere i 1999. Likevel var det om lag samme antall som fikk tilbud om høgre utdanning, i overkant av 60 000. Tabell 3.3 viser også at flere møtte til studiestart ved slutten enn ved begynnelsen av 1990 tallet. Dette reflekterer en betydelig økning i opptakskapasitet ved de høgre utdanningsinstitusjonene med det resultat at flere nå får mulighet til å studere de fag ved den institusjonen de har som førsteønske.

En annen grunn til større søkning til høgre utdanning fra slutten av 1980 tallet kan være at arbeidsledigheten økte i perioden 1985-1995. Fra og med 1995 har prosentandelen arbeidsledige imidlertid vært synkende samtidig som det har vært en økning i prosentandelen av ungdomskullene i høgre utdanning, jf. tabell 3.4. Dette kan tyde på at situasjonen på arbeidsmarkedet bare er et av flere forhold som påvirker søkningen til høgre utdanning, og at en fortsatt kan regne med at en stor andel av ungdomskullene vil velge høgre utdanning.

Studenter og bevilgninger

Tabell 3.5 viser utviklingen i antall studenter på 1990-tallet som finansieres over statsbudsjettet. For hele perioden har det vært en vekst i antall studenter på 38,2 pst. Tabellen viser ellers at en betydelig vekst i starten av tiåret ble avløst av en mer stabil utvikling fra 1995.

I perioden 1990-1999 har innretningen på finansieringssystemet vært slik at en andel av midler som tildeles per student skal brukes på forskning. Etter 1991 har økningen i opptakskapasitet blitt finansiert med en fast kostnad på 60 000 kr. i gjennomsnitt pr. student, slik at økningen i studenttall ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene har ført til en parallell økning i ressursene til forskning. Ved universitetene og de vitenskapelig høgskolene går om lag 50 pst. av bevilgningene per student til forskning. Tabell 3.6 viser at det i perioden 1990-1999 har vært en betydelig økning i de årlige bevilgningene over statsbudsjettet til høgre utdanningsinstitusjoner.

Fordelingen av studenter

I den siste halvdelen av 1990 tallet var fordelingen av studenter mellom de statlige og private høgre utdanningsinstitusjoner som vist i tabell 3.7. Tabellen viser at det er om lag samme antall som studerer ved fire universitetene som ved de 26 statlige høgskolene. Siden 1998 har antall studenter ved universitetene og de private høgskolene gått noe ned, mens utviklingen har vært stabil for de andre institusjonskategoriene.

Avlagte doktorgrader

Det har vært en økning i antall doktorgradsstudenter og fullførte doktorgrader gjennom hele 1990-tallet. Forskerutdanningen er blitt effektivisert ved innføring av nye grader, forpliktende avtaler om veiledning og innføring av stimuleringsmidler til veiledere for fullførte doktorgrader. I perioden 1992-1998 viser tabell 3.8 at det har vært en økning på 54,7 pst. i avlagte doktorgrader ved de høgre utdanningsinstitusjonene. Indeksen viser at økningen har vært om lag like stor ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene. I tabell 3.8 vises det til at økningen har vært spesielt sterk for kvinner, i og med at antall kvinnelige doktorander har økt fra 21 pst. i 1992 til 32 pst. i 1998. Veksten har delvis vært finansiert gjennom egne finansieringsordninger for stipendiater, over kap. 281 i statsbudsjettet og fra Norges forskningsråd.

Ansattes kompetanse

Økningen i antall doktorgrader kan ha medvirket til et kompetanseløft for høgre utdanningsinstitusjoner. I tabell 3.9 framkommer at det særlig ved universitetene har vært en økning i prosenten vitenskapelig ansatte som har doktorgrad. Dette må ses i sammenheng med innføring av krav om kompetanse tilsvarende doktorgrad for å kunne få fast tilsetting ved universitetene på 1990-tallet.

Tabell 3.9 viser at det er ulikheter i det formelle kompetansenivået til vitenskapelig ansatte ved de ulike typer institusjoner. Dette gir seg utslag i at færre får opprykk til toppstillinger ved de statlige høgskolene. I tillegg er det ulikheter mellom institusjonstypene når det gjelder prosent i ulike stillingskategorier som har doktorgrad.

Tabell 3.10 viser at det her særlig er skiller mellom statlige høgskoler og andre når det gjelder prosent med doktorgrad i både toppstillingene og første-stillingene ved institusjonene.

I virksomheten ved institusjonene er ulikheter i kompetanseprofil forventet å vises særlig i ulik vektlegging av forskningsaktivitet. I tabell 3.10 framkommer prosenten av årsverk for vitenskapelig stillinger som benyttes til FoU-aktiviteter for de forskjellige høgre utdanningsinstitusjonene.

Tabell 3.11 viser at vitenskapelig ansatte ved universiteter og vitenskapelig høgskoler bruker om lag halvparten av tiden sin til FoU. Ved de private høgskolene bruker de vitenskapelig ansatte om lag 1/3 av tiden sin til FoU. Ved de statlige høgskolene og andre høgskolene blir bare en mindre del av tiden brukt til FoU.

3.2.2 Nye aktører i høgre utdanning

Mer enn halvparten av ungdomskullene i Norge vil studere ved universiteter eller høgskoler i løpet av livet. 1 De høgre utdanningsinstitusjonene vil måtte forholde seg til nye brukergrupper, som har en annen type utdanningsbakgrunn enn tradisjonelle studenter. Mange vil ha bakgrunn fra yrkesfaglige studieretninger. De vil ha avsluttet utdanningsløpet som lærlinger, og vil ønske å ta høgre utdanning som en påbygging av den kompetansen de har opparbeidet i arbeidslivet. Langt flere enn tidligere vil betrakte høgre utdanningsinstitusjoner som steder for påfylling av kunnskap gjennom hele livsløpet, istedenfor som nå at universiteter og høgskoler representer avslutningen av et utdanningsløp. Det er behov for at universitetene og høgskolene gjør en ekstra innsats for å ivareta de særlige behov som disse gruppene har. Hvis institusjonene ikke makter dette, vil andre aktører uten den faglige kompetansen som fagmiljøene ved universitetene og høgskolene representerer få en mer markert rolle for kompetanseutviklingen i samfunnet.

De statlige norske universitetene og høgskolene har fortsatt en dominerende posisjon innenfor norsk høgre utdanning. Andre aktører har likevel fått økt betydning de siste årene. Eksisterende private institusjoner har befestet sin posisjon på tross av nedgang i totale søkertall, internasjonale høgre utdanningsinstitusjoner tiltrekker seg et stigende antall norske studenter, og utvikling innenfor IKT gjør at lokalisering av høgre utdanningsinstitusjoner blir mindre viktig for å nå den enkelte med utdanningstilbud. I korthet kan aktørene innenfor norsk høgre utdanning sies å være:

• Statlige universiteter og høgskoler som gir ordinære utdanninger uten betaling, og etter- og videreutdanning mot betaling.

• Private høgre utdanningsinstitusjoner med utdanningstilbud som er godkjent av departementet, hvorav enkelte gir ordinære utdanninger mot betaling, mens enkelte får full kostnadsdekning av departementet. I tillegg tilbyr disse etter- og videreutdanning mot betaling.

• Private utdanningsinstitusjoner som tilbyr utdanninger utover videregående skole som ikke er godkjent i henhold til privathøgskoleloven. Disse tilbyr kortere utdanninger mot betaling.

• Høgre utdanningsinstitusjoner i andre land som tilbyr utdanning mot betaling. Deler av kostnadene for den enkelte dekkes av Statens lånekasse for utdanning i de tilfeller institusjonene gir tilbud som er godkjent av denne.

• Virksomheter som tilbyr IKT-baserte utdanningstilbud. Dette er både norske statlige og private institusjoner og virksomheter basert i andre land.

I tillegg til dette gir organisasjoner og bedrifter grunnlag for utvikling av den enkeltes kompetanse som kan være vel så verdifull som det den enkelte får innenfor formaliserte utdanningstilbud.

I tabell 3.12 gis det ikke tall for studenter i IKT-baserte utdanninger. Foreløpig er det relativt få studenter i slik tilbud, men studenter kan her øke i antall etter som teknologien utvikles og det blir flere tilbydere. Et særtrekk ved slike utdanninger er at de ikke er stedbundne, slik at de som tilbyr utdanning like gjerne kan være utenlandske virksomheter.

Nye aktører innenfor høgre utdanning gir utfordringer for det norske systemet for høgre utdanning. Dette gjelder private institusjoner med tilbud som ikke er godkjent, og tilbydere av IKT-baserte utdanninger. Disse vil kunne tilby utdanninger på en del områder til studenter som ellers kunne velge utdanninger ved godkjente statlige og private høgre utdanningsinstitusjoner. I tillegg vil det være et behov for ordninger som gjør det mulig for den enkelte å innpasse utdanninger og kompetanse som er ervervet ved institusjoner og i virksomheter utenfor godkjente høgre utdanningsinstitusjoner.

3.3 Reformer i høgre utdanning

3.3.1 NOU 1988: 28 Med viten og vilje

En av målsettingene med oppnevnelsen av Universitets- og høgskoleutvalget (Hernes-utvalget) i 1987 var å få et mer helhetlig perspektiv på norsk høgre utdanning, samt å få til en mer hensiktsmessig arbeidsdeling mellom institusjonene i sektoren. Utvalget gikk i sin innstilling NOU 1988: 28 Med viten og vilje inn for en fornyet satsning på høgre utdanning og forskning, og understreket behovet for reformer på alle nivåer og innenfor alle institusjonene. Utvalget var bekymret for kvaliteten av virksomheten ved universiteter og høgskoler, og pekte på behovet for klarere arbeidsdeling, større konsentrasjon og bedre samarbeid. Hernes-utvalget var enig med Ottosen-komiteen i at universitetene og de regionale institusjonene skulle ha forskjellige, men komplementære oppgaver. De regionale institusjonene skulle gi kortere, yrkesrettede utdanninger som alternativ til universitetsstudier. Etter hvert ble det etablert et prinsipp om at disse institusjonene også skulle drive med forskning. Hernes-utvalget pekte spesielt på at utviklingen i den regionale høgskolesektoren hadde tatt en annen retning enn det Ottosen-komiteen forutsatte; resultatet var mange små enheter i stedet for konsentrasjon i regionale sentre slik Ottosen-komiteen hadde gått inn for.

Med dette som utgangspunkt utviklet Hernes-utvalget visjonen om at alle institusjonene innenfor høgre utdanning og forskning i Norge skulle utgjøre et integrert system basert på samarbeid og arbeidsdeling - Norgesnettet. For å realisere denne visjonen, med økt kvalitet i utdanning og forskning som hovedmålsetting, var det nødvendig å konsolidere og konsentrere ressursene innenfor sektoren.

3.3.2 NOU 1993: 24 Lov og rett i Norgesnett

Et utvalg ledet av professor Jan Fridthjof Bernt la fram forslag til ny lov for høgre utdanning i NOU 1993: 24 Lov og rett i Norgesnett. I utvalget ble det behandlet en rekke tema knyttet til virksomheten og organiseringen av høgre utdanningsinstitusjoner.

Gjennom utvalgets forslag om felles lov for universiteter, statlige og vitenskapelige høgskoler ble det lagt til rette for både samarbeid og arbeidsdeling innenfor Norgesnettet. Arbeidsdelingen mellom universiteter og vitenskapelige høgskoler som én sektor og statlige høgskoler som en annen er spesifikt nevnt i loven. Universiteter og vitenskapelige høgskoler gis et særlig ansvar for grunnforskning og forskerutdanning. § 2 i lov om universiteter og høgskoler åpner imidlertid for at også de statlige høgskolene kan tillegges et tilsvarende ansvar på sine fagområder.

3.3.3 Regjeringens oppfølging

St.meld. nr 40 (1990-98) Fra visjon til virke

Regjeringen fulgte opp Hernes-utvalgets innstilling med St.meld. nr. 40 (1990-91) Fra visjon til virke og Stortingets tilslutning til forslagene i Innst.S. nr. 230 (1990-91). Her ble prinsipper og retningslinjer for politikken framover på de mest sentrale områdene innenfor høgre utdanning i Norge trukket opp. Dette innebar spesielt en videreutvikling av ideen om Norgesnettet. Det het blant annet at alle høgre utdanningsinstitusjoner skulle utgjøre et Norgesnett for høgre utdanning og forskning, kjennetegnet av sterke fagmiljøer og effektiv ressursutnyttelse. I høgskolesektoren ville kravet til faglig prioritering og koordinering bli skjerpet. Ikke alle fag skulle kunne tilbys ved alle institusjoner. Videre het det at de fleste høgskolene burde kunne utvikle en særegen fagprofil, og utgjøre et knutepunkt på minst ett område. Dessuten ble det lagt vekt på samarbeid og arbeidsdeling mellom institusjonene.

Ot.prp. nr. 85 (1993- 94) om lov om høgre utdanning

Regjeringens forslag til lov om høgre utdanning bygget på Bernt utvalgets innstilling, NOU 1993: 24 Lov og rett i Norgesnett. I utformingen av loven ble det særlig lagt vekt på tema som det høgre utdanningssystemet- Norgesnett og institusjonsstrukturen, forholdet mellom sentrale myndigheter og institusjonsnivået og den interne styringsordningen. På de fleste punkter fulgte regjeringen de forslag som var lagt fram av Bernt-utvalget i NOU 1993: 24 Lov og rett i Norgesnett, men la i noe mindre grad enn utvalget opp til delegering av myndighet til institusjonene. Dette innebar blant annet at forslaget fra utvalget om å organisere de statlige høgre utdanningsinstitusjonene som forvaltningsorgan med særlige fullmakter ikke ble behandlet.

St.prp. nr. 32 (1996-97) Om etablering av Norgesnettrådet

En rekke viktige utfordringer går på tvers av skillelinjer mellom universiteter og vitenskapelig høgskoler på den ene siden, og de statlige høgskolene på den andre siden. Dette kan være fag- og arbeidsområder som ligger i skjæringspunktet mellom universiteter og høgskoler, eller som er sektorovergripende. Stortinget vedtok derfor på bakgrunn av St.prp. nr. 32 (1996-97) Om etablering av Norgesnettrådet opprettelsen av et Norgesnettråd, som skulle komme i tillegg til den frivillige rådsstrukturen under henholdsvis Det norske universitetsrådet og Det norske høgskolerådet.

Rådet ble oppnevnt i statsråd 17. april 1998. Rådets oppgaver er å gi råd til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet i sektorovergripende spørsmål og spørsmål som gjelder den langsiktige utviklingen av norsk høgre utdanning. Institusjonene i Norgesnettet har et selvstendig ansvar for å samarbeide og utfylle hverandre i sine faglige aktiviteter. I Norgesnettrådets mandat heter det blant annet at Norgesnettrådet i fellesskap med Det norske høgskolerådet og Det norske universitetsrådet må utvikle arbeidsformer som sikrer en hensiktsmessig arbeidsdeling. Det gis en nærmere beskrivelse av Norgesnettrådets virksomhet i kapittel 16.

3.3.4 De statlige høgskolene i Norgesnettet

Utviklingen av Norgesnettet for utdanning og forskning fikk klare implikasjoner for det statlige høgskolesystemet. St.meld. nr. 40 (1990-91) ga de generelle prinsippene for hvilken rolle høgskolene burde ha innenfor dette nettverket. For det første skulle høgskolene prioritere profesjonsutdanning og kortvarige yrkesutdanninger, for det andre skulle høgskolene etablere knutepunkter, dvs. ha nasjonalt ansvar for å tilby utdanning, samt å opprettholde og utvikle kompetanseprofil innenfor visse fag, for det tredje skulle høgskolene drive forskning, utviklingsarbeid og annen faglig virksomhet, fortrinnsvis knyttet til praksisfeltet for sine fag eller til problemer som er særlig relevante for deres region.

Etter behandlingen av St.meld. nr. 40 (1990-91) fikk de regionale høgskolestyrene i oppgave å utrede den framtidige strukturen innenfor sine respektive regioner. I statsråd 7. mai 1993 ble det vedtatt at de 98 regionale høgskolene skulle omorganiseres til 26 nye institusjoner. Disse institusjonene omfattet de tidligere distriktshøgskolene, de pedagogiske høgskolene, ingeniørhøgskolene, helsefaghøgskolene, kommunal- og sosialhøgskolene, musikkhøgskolene, samt noen andre mer spesialiserte høgskoler. Til sammen hadde disse høgskolene ca. 66 000 studenter. Den nye organiseringen ble iverksatt den 1. august 1994.

Samtidig med omorganiseringen i den regionale høgskolesektoren ble det arbeidet med en ny, felles lov for universiteter og høgskoler. Med ny institusjonsstruktur og ny styringsordning lå alt til rette for en felles lovgivning for alle de offentlige institusjonene innenfor høgre utdanning, slik Stortinget hadde bedt regjeringen fremme forslag om. 2

I § 2 i lov om universiteter og høgskoler heter det at «innenfor et nasjonalt nettverk for høgre utdanning og forskning (Norgesnettet) skal institusjonene samarbeide og utfylle hverandre i sine faglige aktiviteter». Det innebærer at det foreligger en rettslig forpliktelse for alle de offentlige høgre utdanningsinstitusjonene til å forholde seg til de ideene som ligger til grunn for Norgesnettet når de treffer beslutninger om sin egen virksomhet. 3

NIFUs evaluering av høgskolereformen konkluderer med at intensjonene i ordningen med Norgesnettet ikke fullt ut har blitt fulgt opp i gjennomføringen av reformen. Det gjelder både funksjonsfordeling, etablering av knutepunkter og styrking av forbindelseslinjer. Norgesnett-ideen er konkretisert med hensyn til arbeidsdeling mellom universitetssektoren på den ene siden og høgskolesektoren på den andre siden. Her har universitetene og de vitenskapelig høgskolene som sin hovedoppgave å utvikle og forvalte akademisk og disiplinorientert kunnskap. Funksjonsfordelingen mellom de statlige høgskolene, som skal ivareta de mer direkte yrkesrettede kunnskapsbehovene, er i større grad uavklart.

3.4 Internasjonale trender i høgre utdanning

I de fleste OECD-landene har det de siste tiårene vært en sterk økning i antall studenter. Studentgruppen er mindre homogen enn tidligere, og varierer mer når det gjelder alder, ferdigheter og hva de ønsker av de høgre utdanningsinstitusjonene. Samtidig har livslang læring og behovet for kompetanseutvikling i arbeidslivet blitt tillagt økt vekt i de fleste OECD-landene.

I Redefining tertiary education (1998) benytter OECD begrepet tertiær utdanning. Begrepet henspeiler på kortere og yrkesrettede utdanninger utover videregående nivå, som dels gis av høgre utdanningsinstitusjoner og dels gis av institusjoner som har spesialisert seg på «mellomnivået» mellom videregående skole og høgre utdanning.

I OECD-området er det nå slik at nesten samtlige fullfører videregående utdanning. I tillegg er videregående utdanning blitt mer inkluderende ved at det er bygget bro mellom allmennutdanningene og de mer yrkesrettede utdanningene. De som fullfører videregående utdanning står derfor mer likt enn tidligere når det gjelder kompetansenivå og mulighetene for kvalifisering til høgre utdanning. Samtidig blir kortere yrkesrettede utdanninger i større grad enn tidligere organisert innenfor høgre utdanningsinstitusjoner. Dette er nytt i forhold til tidligere, hvor høgre utdanning i stor grad besto av lengre universitetsutdanninger for de få. Nå er det nærmere halvparten av årskullene i OECD-området som tar utdanning utover videregående skole på et eller annet tidspunkt i livet. Mange velger imidlertid kortere og mer yrkesrettede utdanninger enn de vi kjenner fra universitetene. OECD vurderer dette som et så viktig og nytt trekk, at de velger begrepet tertiær utdanning istedenfor høgre utdanning.

Økningen i rekrutteringen til høgre utdanning kan blant annet ses på bakgrunn av behovet for mer kompetanse i arbeidslivet. Samtidig er økt rekruttering til høgre utdanning selvforsterkende. Ved at flere tar høgre utdanning vil det bli skjerpet konkurranse på arbeidsmarkedet for dem som ikke har valgt å ta slik utdanning. Personer med høgre utdanning vil kunne få konkurransefortrinn i forhold til andre arbeidstakere uten høgre utdanning i arbeid der det tidligere ikke har vært noe krav om slik utdanning. Disse vil så kunne dreie arbeidsoppgavene i en retning som gjør at høgre utdanning blir påkrevd for flere arbeidsoppgaver i framtiden. Virkningen kan være at flere føler at det blir nødvendig å ta høgre utdanning. Mens høgre utdanning tidligere kunne bli vurdert som et privilegium som ga tilgang på yrkesmuligheter for relativt få, kan dette føre til at høgre utdanning mer blir ansett som en nødvendig investering for de som ønsker en sikker og interessant arbeidsplass: «Høyere utdanning har i denne vekstperioden endret seg fra å være et privilegium via å være en rettighet til å bli noe nær en nødvendighet.« 4

Det kan virke sannsynlig at økning i antall studenter også vil medføre en viss sosial utjevning i rekrutteringen til høgre utdanning. OECD oppfatter likevel fremdeles det som sentralt å finne tiltak som kan justere de sosiale skjevheter i rekrutteringen til høgre utdanning. I et notat til utvalget fra NIFU vises det til en studie over 13 OECD-land der det dokumenteres at sosiale skjevheter er opprettholdt de siste tiårene. 5 I studien pekes det på at utdanningsreformer ikke har ført til sosial utjevning i noen av de 13 landene. Det konkluderes derfor med at rekrutteringen til høgre utdanning henger sammen med endringer i samfunnsliv og næringsliv, og ikke kan knyttes til endringer i utdanningspolitikken alene.

Som nevnt over krever stadig flere typer arbeid kompetanseutvikling utover videregående skole. I tråd med dette vil en finne utdanningstilbud som har en tettere kobling til arbeidslivet, og det er mulig at dette vil være utdanninger som vil ha en bredere sosial forankring enn klassiske universitetsutdanninger. Dette bekreftes av studier og tallmateriale for rekruttering til norsk høgre utdanning, der det er klare sosiale skiller mellom rekrutteringen til universiteter og statlige høgskoler. 6

Økningen i rekrutteringen, mangfoldet i arbeidslivets behov og individenes ulike ønsker gir behov for tilpasninger i de høgre utdanningsinstitusjonene. Mangfoldet i ønsker rettet mot høgre utdanningsinstitusjoner har gjort at myndighetene i mange av OECD-landene har endret måten de styrer de høgre utdanningsinstitusjonene på. I mange land er de høgre utdanningsinstitusjonene gitt større grad av autonomi. I de enkelte institusjonene har en sett en profesjonalisering av ledelsen, ved at de gis større myndighet til å realisere de mål som ligger til grunn for den offentlige finansieringen av institusjonene. Finansiering av de høgre utdanningsinstitusjonene har på samme måte beveget seg fra å være orientert mot dekning av faktiske kostnader, til å være rettet mot resultater som skal realiseres gjennom offentlige bevilgninger. Den statlige finansieringen av høgre utdanning i OECD-området er fortsatt av stor betydning. Dette på tross av økning i studenttall og økning i finansiering fra arbeids- og næringsliv innenfor forskning og utdanning. OECD peker i Redefining tertiary education(1998) på at et mangfold av finansieringskilder vil være en styrke for høgre utdanningsinstitusjoner. Et mangfold av finansieringskilder kan motvirke de høgre utdanningsinstitusjoners ensidige avhengighet av politiske myndigheter, understreker OECD.

Ønsker om kompetanseutvikling i større deler av arbeidslivet har skapt grunnlag for en akademisering av stadig flere profesjonsutdanninger. Innenfor flere av OECD-landene er det derfor etablert nye typer universiteter som har en klar yrkesinnretting utover de tradisjonelle profesjonsfagene, som har vært en del av universitetene. I Storbritannia er de tidligere «polytechnics» omgjort til universiteter. I Finland er det nå i alt 20 universiteter, enkelte, som skogbruks-universitetet i Joensuu, med, innretting mot spesifikke næringer. I Sverige er også tre av de tidligere høgskolene omdannet til universiteter. Dette har gitt grunnlag for en ny type universiteter som er omtalt som «fokuserte universiteter». 7 Gjennom sin yrkesinnretting har de også en annen type nærhet til arbeids- og næringsliv, som gjør at de lettere vil kunne opptre i markeder for kompetanseutvikling. Disse landene konsentrerer fortsatt innsatsen for en bred allmenndanning i de tradisjonelle bredde universitetene. 8

Et flertall av de vesteuropeiske landene har nå innført studieavgifter. Unntakene er de skandinaviske landene, Tyskland, Østerrike og Hellas. I Norge betaler studenter semesteravgift som skal dekke kostnader ved velferdstilbudene som gis av studentsamskipnadene. I Frankrike er studieavgiftene lave, om lag det dobbelte av semesteravgiften ved norske høgre utdanningsinstitusjoner. I de andre landene er det innført studieavgifter på USD 400-4 000. 9 Bakgrunnen for innføring og økning av studieavgifter i en rekke europeiske land på 1990-tallet synes å være manglende finansiering av høgre utdanning fra politiske myndigheters side. Statlige budsjetter har ikke kunnet dekke økningen i kostnader ved økningen i rekrutteringen til høgre utdanning. I tillegg begrunnes innføringen av studieavgifter med at det bør være en form for deling av kostnadene mellom samfunnet og den enkelte, i og med at høgre utdanning er en investering i arbeidsmuligheter og inntekter for den enkelte. Siden både individet og samfunnet nyter godt av avkastningen av høgre utdanning, bør det også være en deling når det gjelder å dekke kostnadene ved investeringen i høgre utdanning. Et argument mot innføring i studieavgifter, som blant annet ble brukt i Storbritannia, er at studieavgifter vil motvirke mål om sosial utjevning i rekrutteringen. I de fleste landene som har innført studieavgifter, er dette søkt løst gjennom skattesystemet, ved at personer fra lav-inntektsfamilier bare betaler en mindre eller ingen del av studieavgiftene, eller ved at stipendier kompenserer for studieavgiftene. I de nordiske landene har en lange tradisjoner for å betrakte høgre utdanning som et gode som flest mulig bør få anledning til å benytte seg av og innføring av studieavgifter har ikke vært aktuelt.

3.5 Sammenligning mellom høgre utdanning i Norge og andre OECD-land

3.5.1 Innledning

Ved å sammenligne norsk høgre utdanning med det som gjøres i andre land, kan en hente erfaringer og inspirasjon til videre utvikling av vår politikk for høgre utdanning.

Det er av stor betydning for det norske samfunnet at det finnes institusjoner som kan måle seg med høgre utdanningsinstitusjoner i andre land, og som også kan tiltrekke seg gode studenter og vitenskapelig ansatte i konkurranse med høgre utdanningsinstitusjoner i andre land. Sammenligninger med andre land kan i en slik sammenheng gi informasjon om hvordan det norske samfunnet kan delta innen høgre utdanning og forskning i internasjonal sammenheng.

3.5.2 Ressurser og resultater i høgre utdanning

De siste tiårene har det vært en betydelig økning i antall studenter i de fleste OECD-landene. I tabell 3.13 er den prosentandelen som personer med høgre utdanning utgjør av ulike aldersgrupper, vist for et utvalg OECD-land. Tabellen viser at med unntak av den eldste aldersgruppen, er andelen menn som har høgre utdanning, forholdsvis lik uavhengig av alder. I de fleste av OECD-landene har om lag 15 pst. av menn i aldersgruppen 25-64 år høgre utdanning på universitetsnivå. Det er imidlertid å forvente at prosentandelen med høgre utdanning i det som i dag er den yngste aldersgruppen, vil øke noe, i og med at en del av disse vil ta høgre utdanning senere i livet.

En del av økningen i rekrutteringen til høgre utdanning har skjedd som følge av at yngre kvinner i større grad velger å ta slik utdanning enn kvinner som er eldre. Det kan bemerkes at tabellen ikke viser hvordan rekrutteringen til høgre utdanning nå er, siden tabell 3.13 kun viser dem som allerede har fullført høgre utdanning.

Tabellen viser at Norge ligger noe over OECD-gjennomsnittet når det gjelder menn med utdanning på universitetsnivå. Imidlertid skiller Norge seg fra de andre OECD-landene når det gjelder kvinner med utdanning på universitetsnivå. Norge, Nederland og Australia er alle land med en betydelig større andel enn OECD-gjennomsnittet når det gjelder kvinner med høgre utdanning, særlig for aldersgruppen 25-54 år. USA er klart størst i alle alderskategorier når det gjelder andelen av både kvinner og menn med høgre utdanning.

I tabell 3.14 vises rekruttering til høgre utdanning i noen utvalgte OECD-land i 1995. Det framkommer at Norge ligger under gjennomsnittet for OECD-området når det gjelder prosentandelen av årskullene som starter høgre utdanning etter fullført videregående utdanning. I USA og Finland går om lag 50 pst. av årskullene i gang med høgre utdanning. I Norge er andelen relativt beskjeden, 26 pst. Dette kan skyldes at en større andel av årskullene i Norge starter i høgre utdanning først en tid etter fullført videregående skole, og behøver ikke bety at norske ungdomskull har en lavere studietilbøyelighet enn ungdomskull i andre OECD-land. I kapittel 10 vises det til en forskningsrapport som konkluderer med at 60 pst. av ungdomskullene vil ta høgre utdanning i løpet av livsløpet. Dette er en høy prosentandel sammenlignet med andre OECD-land, og innebærer at relativt mange norske ungdommer velger å utsette tidspunktet for å begynne i høgre utdanning til en tid etter at de har fullført videregående utdanning. 10

Når det gjelder forventet tid i høgre utdanning for 17-åringer, ligger imidlertid Norge over gjennomsnittet for OECD-området. Det er ikke oppgitt tall for gjennomføringsgrad for Norge. Det synes ikke å være noen sammenheng mellom andelen av årskullene som begynner i høgre utdanning og andelen som gjennomfører slik utdanning.

Rekrutteringen til høgre utdanning har konsekvenser både for den enkelte og for samfunnet som helhet. Dette gjelder for eksempel forholdet mellom utdanningsnivå og yrkesdeltakelse. Tabell 3.15 viser at det er betydelige forskjeller mellom dem som bare har grunnskole og dem som i tillegg har videregående skole, når det gjelder yrkesdeltakelse. Tabellen viser videre at utdanningsnivå har mer å si for kvinners yrkesdeltagelse enn for menns. Norske kvinners deltakelse i arbeidslivet er høy sammenlignet med de andre OECD-landene. Når det gjelder menns yrkesdeltakelse, er den på om lag samme nivå i Norge som for de øvrige landene.

Mens tabellene foran i stor grad viser til resultatene av investeringer i høgre utdanning, viser tabell 3.16 til samfunnets totale kostnader ved investeringer i slik utdanning, og endringer i den offentlige finansieringen i perioden 1990- 95. I OECD-landene utgjør investeringene i høgre utdanning 1,3 pst. av BNP i gjennomsnitt. Norge befinner seg på samme nivå som Danmark, Irland og Nederland. En del av de midlene som bevilges til høgre utdanning i Norge, omfatter også bevilgninger til forskning. Når det justeres for dette, vil Norge havne under OECD-gjennomsnittet når det gjelder den private og offentlige satsningen på høgre utdanning. Her må det også tas hensyn til at Norge har store oljeinntekter, noe som blant annet gjør at den norske økonomien har en noe annen sammensetning enn i de andre landene.

De offentlige investeringene i høgre utdanning i Norge er noe høyere enn i andre OECD-land. Dette reflekteres delvis i kolonnen som viser endringer i offentlige utgifter til høgre utdanning i perioden 1990-1995. Det framkommer her at bare Finland og Storbritannia har økt de offentlige investeringene mer enn Norge i perioden.

Tallene viser at utgiftene til høgre utdanning i Norge i 1995 var 138 pst. sammenlignet med utgiftene i 1990. Den viktigste grunnen til endringen var økningen i antallet studenter. Økningen i studenttallet hang delvis sammen med økt studietilbøyelighet. I tillegg kan demografiske endringer påvirke rekrutteringen til høgre utdanningsinstitusjoner.

I tabell 3.17 settes utgiftene til høgre utdanning opp mot antall studenter. Sverige og USA bruker klart mest penger per student. Norge bruker imidlertid betydelig mer penger per student enn gjennomsnittet for OECD-området, og kan sammenlignes med land som Australia og Nederland. Det kan noteres at land som Finland, som bruker mye mer enn Norge målt i forhold til BNP, bruker betydelig mindre per student enn Norge.

Samfunnets investering i høgre utdanning kan vurderes mot avkastningen fra høgre utdanning. Avkastningen er i tabell 3.18 delt i tre kategorier: den privateavkastningen - det vil si den enkeltes personlige utbytte, den fiskaleavkastningen - det vil si statens avkastning i form av økte skatteinntekter balansert mot de tap av skatteinntekter og annet som følger med utdanningsperioden, og den samfunnsmessigeavkastningen - i form av bedrifters og andres økonomiske avkastning av høgre utdanning.

I OECD-dokumenter 11 blir 10 pst. avkastning vurdert å være en grense for lønnsomheten i investeringer i høgre utdanning. Hvis avkastningen er mindre enn 10 pst., er det sannsynlig at det vil lønne seg både for den enkelte og for samfunnet å investere i noe annet enn høgre utdanning. Med unntak av Danmark er den private avkastningen i alle landene i tabell 3.18 mer enn 10 pst., noe som i følge OECD viser at høgre utdanning i de fleste land er en lønnsom investering for den enkelte. For kvinner gjelder det samme med unntak av Belgia og Danmark. I de andre landene er kvinners avkastning ved investering i høgre utdanning noe høyere enn for menn. Norge er ikke med i sammenligningen.

Statens inntekter av investeringer i høgre utdanning er lavest for de to nordiske landene i tabellen og Canada. OECD mener at den relativt svake avkastningen av høgre utdanning i nordiske land, henger sammen med de store kostnadene som hefter ved utdanningen, størrelsen på stipender og subsidierte lån som gis studenter, og de relativt små lønnsforskjellene som finnes mellom dem med høgre utdanning og andre lønnstakere. 12 Skatteinntektene for arbeidskraft med høgre utdanning blir ikke særlig større enn andres på grunn av de relativt små lønnsforskjellene. Hvis dette er riktig, er det grunn til å tro at Norge er i samme situasjon som de to andre nordiske landene i tabellen når det gjelder avkastning av høgre utdanning. Norge har sammenlignbare systemer for stipend og lån for studenter, befinner oss midt mellom Sverige og Danmark når det gjelder kostnader per student, og det er fellestrekk mellom de nordiske landene når det gjelder lønnspolitikk.

Tallene som er gjengitt i tabell 3.18, er fra en pilotstudie gjort av OECD-INES. Den gjelder bare enkelte av OECD-landene. Det må tas høyde for at det er svært vanskelig å beregne den totale samfunnsmessige avkastningen som følger med høgre utdanning. Høgre utdanning kan gi den enkelte økt evne til kreativ bruk av ny kunnskap og på den måten være med på å legge grunnlaget for økt innovasjon i nærings- og samfunnsliv. På lengre sikt kan denne nyskapningen gi et betydelig løft for samfunnets samlede verdiskapning. De ulike ringvirkningene som følger med slik verdiskapning, blant annet i form av økt produktivitet og bedret kvalitet, vil ikke kunne fanges fullt ut av denne typen statistikk.

I og med at antallet studenter har økt de siste årene, kunne en forvente en sosial utjevning innenfor høgre utdanning. Imidlertid er det ennå betydelige forskjeller når det gjelder rekrutteringen til høgre utdanning. For alle landene i tabell 3.19 gjelder at sannsynligheten for å velge høgre utdanning er mer enn dobbelt så stor for barn av akademikere. Det kan være overraskende at det ikke framkommer noe klart mønster i retning av sosial utjevning i den yngre aldersgruppen. Dette bekrefter antakelsen i punkt 3.11 om at utdanningsreformer i OECD-landene i liten grad har hatt effekt på rekrutteringsmønsteret. En mulig forklaring er at sosial utjevning vil henge sammen med bredere kulturelle og sosiale endringer, og ikke kan vurderes isolert mot høgre utdanning.

For en drøfting av satsning og resultater fra forskning vises det til kapittel 9 om forskningens plass i høgre utdanning.

Høgre utdanning fremover

Hvordan vil høgre utdanning se ut i årene framover? Det er mange tilnærminger til et svar på et slikt spørsmål. Rene framskrivninger av etablerte utviklingstrekk har klare begrensninger. 13

Mange vil mene at en fremover vil måtte forholde seg til et europeisk marked for utdanning og forskning. Viktige konkurrenter for høgre utdanningsinstitusjoner vil her være forskningsinstitutter og andre høgre utdanningsinstitusjoner. Konkurransen vil stå om økonomiske ressursser, vitenskapelig ansatte, kontrakter med forskningsråd, studenter og oppdrag fra bedrifter.

Det synes å være stor enighet blant de europeiske universitetsrektorene om at akademisk selvstyre og integrasjon mellom forskning og undervisning vil være grunnleggende verdier for universitetene framover. Universitetenes og høgskolenes samfunnsansvar vil også kunne forsterkes framover.

4 Høgre utdanning og verdiskapning

4.1 Innledning

I et økonomisk perspektiv er utgifter til utdanning en investering i oppbygging av menneskelig kapital. Dette er investeringer som kan bidra til økonomisk vekst, høyere produktivitet, personlig og sosial utvikling, samt redusere sosiale forskjeller. Andelen av de totale økonomiske ressursene som brukes til utdanning, er derfor blant de sentrale beslutningene som må fattes i ethvert land av sentrale myndigheter, private bedrifter, studenter og deres familier.

Offentlige utgifter til utdanning utgjorde 6,8 pst. av bruttonasjonalproduktet (BNP) i 1995. Tilsvarende gjennomsnitt for OECD-området var i samme periode 4,9 pst. 14 Offentlige og private utgifter til høgre utdanning utgjorde i 1995 1,3 pst. av BNP, det samme som OECD-gjennomsnittet. Investeringer i kunnskapskapital utgjør minst 10 pst. av BNP i de aller fleste OECD-land når en inkluderer offentlige og private utgifter til utdanning på alle nivåer, samt bedrifters og privatpersoners utgifter til etter- og videreutdanning. 15

Dette store omfanget reiser viktige politiske spørsmål i forhold til mål for volumet på den samlede utdanningsvirksomheten, hvordan ressursene bør fordeles mellom ulike typer av utdanning, for eksempel barneskole eller høgre utdanning, og hvordan kostnadene bør fordeles mellom individer, bedrifter og offentlige myndigheter.

Ved siden av å være den sentrale kilden til kunnskap og forskning er utdanningsinstitusjonene av stor lokal og regional betydning. Institusjonene har direkte økonomiske ringvirkninger på linje med annen næringsvirksomhet fordi de ansatte og studentene fungerer som inntektsanvendere, og institusjonene selv står for betydelige varekjøp som delvis dekkes lokalt. I et bredere perspektiv spiller de høgre utdanningsinstitusjonene en sentral rolle for den økonomiske utviklingen lokalt og i regionene. Dette skjer for det første ved at institusjonene er viktige bidragsytere for kompetanseheving og teknologioverføring til etablert næringsliv, og for det andre via knoppskyting av nye bedrifter. I tillegg kommer at de høgre utdanningsinstitusjonene er arbeidsplasser for høyt utdannede mennesker og er med å påvirke flyttemønsteret.

4.2 Privat- og samfunnsøkonomisk betalingsvilje for høgre utdanning og forskning 16

Etterspørsel etter utdanning

I et økonomisk perspektiv er utdanning en investering. I likhet med investeringer i annenkapital innebærer investering i kunnskapskapital umiddelbare kostnader som gir opphav til framtidig avkastning. Kostnadene ved å ta utdanning er i stor grad økonomiske: tapt arbeidsfortjeneste i studietiden, eventuelle studieavgifter og direkte utgifter til studiemateriell, fratrukket eventuelle stipendier og subsidierte studielån. På inntektssiden kommer det at lengre utdanning gjerne gir høyere lønn og flere valgmuligheter i yrkeslivet. Lengre utdanning gir også en delvis forsikring mot arbeidsløshet idet både sannsynligheten for å bli rammet - og varigheten på en eventuell arbeidsledighetsperiode - er mindre jo høyere utdanning personen har.

Det at det er den totale avkastningen - både av materiell og immateriell karakter - som er av betydning for valget av utdanning - og ikke en enkelt komponent som for eksempel lønn - innebærer at det via markedsmekanismene blir en viss sammenheng mellom de enkelte komponentene. Når mange velger å utdanne seg, blir konkurransen om de attraktive jobbene større. Der tilstrømningen til et fag er stor - for eksempel fordi mange finner det spesielt interessant, eller fordi det gir høy status - vil avkastningen i form av lønn og karrieremuligheter bli tilsvarende presset ned. Det faktum at «utdanning ikke lønner seg« - ut fra en snever, pengemessig betraktning - er derfor ikke nødvendigvis uttrykk for at noe er galt.

Det er allikevel flere grunner til at den subjektive avkastningen ikke fanger opp alle de samfunnsmessige aspektene ved høgre utdanning. For det første bærer studentene normalt ikke kostnadene ved utdanningen. Eventuelle studieavgifter er som regel langt lavere enn lærestedenes reelle kostnader. Dessuten mottar mange studenter stipender og subsidierte studielån. For det andre avspeiler ikke alltid lønningene for de ferdig utdannende den fulle verdien av utdanningen. I Norge har vi en relativt sammenpresset lønnsstruktur sammenliknet med mange andre land, og den lønnsmessige gevinsten av høgre utdanning er relativt sett lavere enn i flere andre land. For det tredje fungerer utdanning som en sorteringsmekanisme i arbeidsmarkedet - som et signal om uobserverbare kvaliteter ved arbeidssøkerne.

Listen ovenfor er ikke uttømmende, men den viser at det ikke nødvendigvis er overensstemmelse mellom den privatøkonomiske og den samfunnsøkonomiske avkastningen av utdanning. Det som ikke er klart, er hvorvidt de privatøkonomiske incitamentene er for sterke eller for svake. Med henvisning til de tradisjonelt små lønnsforskjellene i Norge, har mange argumentert for at de privatøkonomiske incitamentene til å ta høgre utdanning ikke er tilstrekkelig sterke. Det er et faktum at den rent økonomiske avkastningen innenfor flere fag er liten eller negativ. Det er flere grunner til at folk likevel tar høgre utdanning, og ikke alle er fordelaktige fra et samfunnsmessig synspunkt. Det faktum at høgre utdanning er så sterkt subsidiert - kombinert med den statuseffekten som mange søker - gjør at det kan stilles spørsmål ved om for mange tar høgre utdanning.

Etterspørsel etter forskning

Forskning er etterspurt fra mange hold. En betydelig del av forskningen skjer på oppdrag fra offentlige og private aktører, som har behov for å få besvart et konkret spørsmål eller belyst en bestemt problemstilling. Mange private bedrifter driver selv omfattende forskning i egen regi, men kjøper også tjenester fra eksterne forskningsinstitusjoner. I tillegg til den finansieringen som er direkte avledet av etterspørselen etter forskningsresultater, gis det også midler til forskning i form av gaver.

I hvilken grad disse typene av etterspørrere kunne uttrykke det «virkelige« samfunnsmessige behovet for forskning, og i hvilken grad det er nødvendig å supplere med politisk/demokratisk bestemte tildelinger (subsidier) til forskning, avhenger av hvilken type forskning det er snakk om. Noen typer forskning er av en slik karakter at den egner seg godt for omsetning i vanlige markeder. Andre typer forskning kan neppe oppnå tilstrekkelig finansiering dersom en skal basere seg utelukkende på den direkte etterspørselen etter forskningsresultater.

Mye av forskningen retter seg mot vel definerte, avgrensede problemstillinger der det er mulig med stor grad av sannsynlighet på forhånd å angi hvorvidt problemet har en løsning. Forskningen er i stor grad anvendelse av etablert innsikt og kjente metoder, der problemet først og fremst består i å avklare særlige forhold ved det fenomenet som studeres. Eksempler kan være utprøving av nye materialer, kartlegging av naturlige forekomster eller effektivitetsstudier i en bestemt organisasjon. I slike tilfeller er nytten av forskningsresultatene gjerne avgrenset til en definert gruppe individer, et selskap eller en organisasjon. Slik forskning er i stor grad oppdragsfinansiert og klarer seg formodentlig godt på den måten. Det finnes et stort antall institusjoner - både private og offentlige - som tilbyr slike tjenester.

Andre typer forskning kan ha større vanskeligheter med å oppnå tilstrekkelig finansiering uten offentlige subsidier. Dette gjelder særlig der det er et betydelig innslag av

• asymmetrisk informasjon mellom forskere og brukere 17

• forskningsresultater med karakter av kollektive goder

• usikkerhet om hvilke resultater som kan komme ut av forskningen

Det er vanlig å anta at slike forhold skaper problemer for finansieringen av enkelte nye produkter. Patentlovgivning og beskyttelse av opphavsrett er institusjonelle ordninger som i alle fall et stykke på vei kan løse problemet. I andre tilfeller er det vanskelig å se at slike ordninger er tilstrekkelige. Det gjelder særlig forskning som er ment å gi allmenn innsikt til opplysning av for eksempel politisk debatt. Her opptrer de demokratiske institusjonene som agenter på vegne av kollektivet. Så lenge de demokratiske institusjoner fungerer - i den forstand at de representerer de bredere samfunnsinteressene på en rimelig måte - vil disse institusjonene kunne etterspørre forskning som er avledet av kollektive behov. Her er det altså ikke snakk om offentlige subsidier som sådan, men om kollektivets etterspørsel etter forskningsresultater kanalisert gjennom demokratiske eller offentlige organer.

4.3 Sammenhengen mellom høgre utdanning og forskning og økonomisk vekst

Fra industrien er det kjent at varer og tjenester blir produsert ved hjelp av kapital og arbeidskraft. På bedriftsnivå er det rimelig å anta at kapital og arbeidskraft blir effektivt utnyttet slik at kostnadene blir minimert og profitten maksimert. Den såkalte nyklassiske vekstteorien forutsetter at dette også er tilfellet for hele økonomien. Den nyklassiske teorien sier at et lands samlede verdiskapning avhenger av tilgangen på arbeidskraft og realkapital. 18 Under gitte betingelser leder modellen fram til at langvarig økonomisk vekst krever teknologisk framgang. Dette skyldes en forutsetning om at det er avtakende utbytte i produksjonsfaktorene som kan akkumuleres. Det vil si at en økning i arbeidskraft- eller realkapitalinnsatsen gir produksjonsgevinst, men at denne økningen er avtakende og vil på et tidspunkt stoppe opp. Nyklassisk vekstteori identifiserer slik den viktigste kilden til langsiktig økonomisk vekst - teknologisk framgang - men teorien sier ikke noe om de prosessene som leder til teknologisk framgang. Den fundamentale kilden til økonomisk vekst er altså uforklart, eller eksogen, i nyklassisk vekstteori.

Nyere teori for økonomisk vekst er kjennetegnet for det første ved at den eksplisitt modellerer de mekanismene som fører til teknologisk framgang gjennom vekst i økonomiens produktive kunnskap. Det er vanlig å si at denne teoriretningen oppstod tidlig på 1980-tallet. 19 Sentralt for utviklingen av den nye vekstteorien var blant annet store avvik mellom beregninger foretatt med den tradisjonelle teorien på henholdsvis realkapitalens og arbeidskraftens grenseproduktivitet, og de faktisk observerte andelene av inntekten. 20 Kapitalen viste seg altså å være mindre viktig for økonomisk vekst enn det den tradisjonelle teorien skulle tilsi.

Nyere vekstteori er for det andre kjennetegnet ved at en har forsøkt å modellere positive indirekte virkningerav høgre utdanning (se senere avsnitt). Selv om det ikke er selve utdanningsvirksomheten som er tillagt størst vekt, så har de høgre utdanningsinstitusjonene en sentral rolle gjennom produksjon av forskning som frambringer ny kunnskap, og uteksaminering av kandidater. Det kan pekes på to hovedretninger for den nye vektstteorien:

1. vekstmodeller der utdanningssektoren produserer kunnskapskapital for bruk i vareproduksjonen 21

2. modeller der akkumulering av kunnskapskapital gjennom utdanning i vid forstand er en kilde til økonomisk vekst. I disse modellene er det en stadig forbedring av kvaliteten på arbeidskraften som er av betydning 22

Ifølge den førstnevnte teoriretningen er det selve nivået på kunnskapskapitalen som har betydning for den økonomiske veksten. Dette er modeller som betrakter kunnskapskapital som en fundamental forutsetning for teknologiske forbedringer, enten de skjer gjennom innovasjon, imitasjon eller implementering av nye produksjonsmetoder. Økonomier med en høyt utdannet arbeidsstyrke vil vokse raskere fordi de vil være teknologisk mer avanserte. Ny teknologi er ikke bare direkte produktivitetsfremmende, men har også en dynamisk komponent ved at den erfaringen man vinner ved å utvikle og implementere ny teknologi, øker økonomiens kunnskapsbase. Slik kan veksten bli selvforsterkende.

I den andre teoriretningen er det akkumulering av kunnskapskapital som driver den økonomiske veksten ved at mer utdanning skaper en mer produktiv arbeidsstyrke. Kunnskapskapital betraktes her som en produksjonsfaktor på lik linje med alle andre produksjonsfaktorer. Økonomier med en bedre utdannet arbeidsstyrke vil ha et høyere inntektsnivå, og økonomier med høyere vekstrate i kunnskapskapitalen vil oppleve sterkere økonomisk vekst.

Selv om kunnskapskapital skaper vekst i begge modellene ved å øke «læreevnen», er det viktige forskjeller. I den førstnevnte spesifiseringen er det beholdningen av kunnskapskapital som skaper vekst i økonomien fordi utdannet arbeidskraft gjør det mulig å ta i bruk ny teknologi raskere. I den andre er det veksten i kunnskapskapital som bidrar til økonomisk vekst fordi kunnskapskapital blir betraktet som en ordinær produksjonsfaktor.

Det er imidlertid ikke slik at den ene utelukker den andre.

4.3.1 Eksterne effekter av høgre utdanning og forskning

I diskusjoner om forskning og utdanning og økonomisk vekst nevnes ofte eksterne virkninger av kunnskap. Det har sammenheng med at kunnskap er karakterisert ved tre viktige forhold som ikke gjelder for helt «private« goder. Det er for det første at kunnskap er ikke-rivaliserende. Når kunnskap er utviklet, kan mange ta den i bruk uten at den forringes. Det er både «bra« og «dårlig«. Siden kunnskap er ikke-rivaliserende, åpner utviklet kunnskap for at mange får tilgang til den. Dette er den positive eksterne virkningen. Imidlertid vil ikke private produsenter av kunnskap ta hensyn til de positive virkningene av kunnskap. Det klassiske resultatet for goder med positive eksterne virkninger er at det blir produsert for lite av dem uten offentlig inngripen.

For det andre er kunnskap kjennetegnet ved at den ofte er komplementær. Når noen har utviklet kunnskap på ett felt, åpnes dører for utvikling av kunnskap på beslektede felter. Alternativt kan en ny ide eller et nytt produkt øke lønnsomheten av å løse et problem knyttet til beslektede og komplementære produkter. Et eksempel er mobiltelefon og internett.

For det tredje er kunnskap kumulativ. Videreutvikling av kunnskap bygger ofte på allerede eksisterende kunnskap. Dagens løsninger kan være utgangspunktet for morgendagens nyvinninger. Utviklingen fra den første transistoren som kom i 1947 og fram til dagens nye mikroprosessorer, er et av mange eksempler på en slik trinnvis, kumulativ utviklingsprosess.

Når private personer og bedrifter skal bestemme hvor mye ressurser som skal brukes på kunnskapsutvikling, vil de ta utgangspunkt i sin egen avkastning og bestemme det optimale volumet ut fra privatøkonomiske vurderinger. Imidlertid er det knyttet en ytterligere gevinst for samfunnet gjennom positive eksterne effekter som disse bedriftene og privatpersonene ikke tar hensyn til i sin vurdering. Det vil si at den samfunnsøkonomiske avkastningen er høyere enn den privatøkonomiske. Kunnskap og forskning kan derfor bli produsert i et omfang som er mindre enn det optimale, hvis incitamentene utelukkende skal baseres på privatøkonomiske lønnsomhetsmotiver. Dette kan blant annet lede til at det er mer hensiktsmessig å satse på et offentlig utdanningssystem fordi private bedrifter vil investere mindre enn det samfunnsøkonomisk optimale i denne typen opplæring.

4.4 Beregninger av avkastningen av høgre utdanning

4.4.1 Vekstregnskapsberegninger

En metode som har vært benyttet for å anslå utdanningens betydning for økonomisk vekst, er såkalt vekstregnskap. 23 Vekstregnskapet er et forsøk på å tilbakeføre vekst i produksjonen til endringer i innsatsen av en rekke produksjonsfaktorer eller til kvalitative forhold knyttet til disse. Hovedideen er å dele opp produktivitetsveksten i bidrag fra ulike kilder som kapital og arbeidskraft. Innenfor en modellramme der sammenhengen mellom utdanning og økonomisk vekst primært er knyttet til akkumulasjon av kunnskapskapital, kan vekstregnskapsberegninger si noe om utdanningens bidrag til den økonomiske veksten. 24

Studier av norsk økonomi finner et beskjedent vekstbidrag fra utdanning. Hægeland (1997) analyserer utdanningens bidrag til veksten i en del norske næringer fra 1972-1990. En kilde til vekst som identifiseres, er arbeidskraftinnsatsen. Anslag viser at endret utdanningssammensetning har bidratt til knappe 9 pst. av veksten i produksjon per timeverk i norsk industri i denne perioden. Sammenliknet med liknende undersøkelser i store europeiske land viser disse analysene at Norge ikke skiller seg vesentlig ut når det gjelder vekstbidraget fra arbeidskraftkvalitet. Blant G7-landene skiller USA og Canada seg ut med store vekstbidrag fra endret arbeidskraftkvalitet, primært som følge av økt utdanningsnivå.

Vekstbidraget av økt arbeidskraft i Norge kan synes beskjedent i lys av de store utdanningsinvesteringene som har funnet sted fra 1960-tallet og fram til i dag. Både i forhold til bidraget fra andre produksjonsfaktorer og i forhold til arbeidskraftkvalitetens bidrag i en rekke andre land. Det er ikke opplagt at en ut fra dette kan trekke den slutning at utdanning har bidratt lite til økonomisk vekst. I Norge er lønnsforskjellene knyttet til utdanning relativt lave. En stor del av økningen i arbeidsstyrkens utdanningsnivå er blitt fanget opp av offentlig sektor og tjenesteytende næringer. Over 80 pst. av alle med høgre utdanning jobber nå i disse sektorene. 25 De er ikke med i studiene over, og dette er næringer der det er vanskelig å måle produktiviteten. Vekstregnskapsberegningene sier en god del om effektene av endret utdanningssammensetning på produktiviteten, men en skal altså være forsiktig med å trekke den konklusjonen at utdanning har bidratt lite til økonomisk vekst i Norge. Beregningene gir heller ikke støtte til det motsatte synet.

4.4.2 Individuell avkastning av høgre utdanning

Ikke-økonomiske motiver for å ta utdanning er viktige for den enkeltes utdanningsvalg. Likevel er det åpenbart at økonomisk avkastning er en viktig drivkraft bak enkeltindividers valg. Analyser av individuell avkastning har derfor utdanningspolitisk interesse, og en overordnet målsetting må være å stimulere den enkelte til å gjøre et «samfunnsøkonomisk optimalt« utdanningsvalg.

En måte arbeidsmarkedet gir signaler til ansatte på om å utvikle og vedlikeholde et passende kunnskapsnivå, er gjennom lønnsforskjeller, spesielt gjennom å høyne lønnsnivået for personer som har fullført ytterligere utdanning. Interessen for å skaffe seg høgre utdanning kan ses på som en investering i kunnskapskapital. Lønnsforskjeller er blant annet et mål på de økonomiske incitamentene for å investere i høgre utdanning i et land.

En gjennomgang av norske empiriske studier av utdanningseffekter på lønn eller inntekt i Norge viser et relativt ensartet bilde, der et ekstra års utdanning i gjennomsnitt gir mellom 4,5 og 6 pst. høyere inntekt. 26 Det synes å være enighet om at utdanningseffektene er svært like for kvinner og menn. Det er store variasjoner mellom sektorer, men et gjennomgående trekk er at avkastningen av utdanningen er høyere i privat sektor enn i offentlig sektor. Inntektseffekten av utdanning har vært relativt stabil i Norge fram til begynnelsen av 1990-tallet, men enkelte studier peker på at inntektsforskjellene mellom utdanningsgruppene i privat sektor har økt på 1990-tallet.

Systemet for lønnsfastsettelsen kan ha en del å si for størrelsen på lønnsforskjellene. I motsetning til tendensen i vestlige land mot en mer desentralisert lønnsfastsettelse, er lønnsfastsettelsen i Norge relativt sentral, noe som kan ha betydning for at lønnsforskjellene her er relativt små og stabile.

4.4.3 Flerlandsanalyser av sammenhengen mellom kunnskapskapital og vekst

Det er flere mulige effekter ved utdanning som ikke fanges opp innenfor rammen av et vekstregnskap. I de senere årene har det blitt publisert en lang rekke økonometriske analyser av de faktorene som kan påvirke økonomisk vekst og velstandsnivå i et land. Analysene baserer seg gjerne på datamateriale for et stort antall land og inkluderer en rekke variabler og indikatorer for forhold som kan tenkes å påvirke den økonomiske veksten, deriblant arbeidsstyrkens utdanningsnivå og investeringer i utdanning. Innenfor dette rammeverket kan en i prinsippet få identifisert en totaleffekt av utdanning på økonomisk vekst, men det er vanskelig å løse opp en slik estimert totaleffekt i dens enkelte bestanddeler. Det er heller ikke uten videre opplagt at kausaliteten går fra utdanning til økonomisk vekst. Dersom det å ta utdanning ikke bare er en investering, men også har et element av konsum i seg, vil et høyere inntektsnivå normalt føre til større etterspørsel etter utdanning. 27 Økonomisk vekst kan også føre til høyere avkastning på utdanningsinvesteringer, og dermed til at individer tar mer utdanning.

Blant slike flerlandsstudier er Benhabib og Spiegel (1994) særlig interessant fordi de analyserer hvordanutdanning påvirker økonomisk vekst. 28 Med utgangspunkt i de to teoriretningene som nevnes i avsnitt 4.3, gir analysen mest støtte til hypotesen om at en økonomi med mer kunnskapskapital vil være mer innovativ, og at en økonomi med mye kunnskapskapital lettere vil ta i bruk ny tekonologi. 29 Hovedresultatene i denne analysen stemmer også godt overens med andre funn i litteraturen som bruker flerlandsregresjoner til å analysere hvilke faktorer som er viktige for økonomisk vekst; flere finner at økt utdanningsnivå bidrar relativt lite til økonomisk vekst, men at selve utdanningsnivåethar mye å si for inntektsnivå og vekst.

I tillegg til forklaringer basert på økonomisk teori har det vært framsatt flere andre forklaringer på at økt utdanning synes å bidra lite til økonomisk vekst. En mulig forklaring er målefeil. Selv om det har vært lagt ned et stort arbeid i å skaffe fram internasjonalt sammenliknbare data for utdanningsnivå, begrenser dataene seg stort sett til å måle antall skoleår. Datakvaliteten varierer dessuten sterkt mellom land. I tillegg er det til dels store forskjeller mellom ulike lands utdanningssystemer, både med hensyn til hva som studeres og hvor mye ressurser som brukes, slik at hva som faktisk læres i løpet av et gitt antall skoleår, kan være svært forskjellig fra land til land. En annen mulig forklaring på hvorfor økt utdanning synes å bidra lite til økonomisk vekst, er også knyttet til måleproblemer. For eksempel er økningen i arbeidsstyrkens generelle utdanningsnivå i mange land blitt fanget opp av offentlig sektor og tjenesteytende næringer. Dette er næringer der det er vanskelig å måle produksjon og produktivitet, og i mangel av tilfredsstillende produksjonsmål beregnes ofte disse næringenes bidrag til nasjonalproduktet fra kostnadssiden. Eventuelle produktivitetsforbedringer reflekteres da ikke i datamaterialet, og dette kan i høy grad påvirke resultatene.

4.4.4 Oppsummering

Økonomisk teori peker på to hovedmekanismer for hvordan utdanning kan påvirke økonomisk vekst. For det første har et høyt utdanningsnivå betydning for den økonomiske veksten, og for det andre er det akkumulasjon av kunnskapskapital som driver den økonomiske veksten ved at arbeidsstyrken får mer utdanning og blir mer produktiv.

De empiriske studiene gir mest støtte til den første mekanismen, det vil si til tilnærming til blant andre den amerikanske økonomen Paul Romer. Romer legger vekt på utdanningens betydning for vekstprosessen fordi teknologisk framgang avhenger av utdannet arbeidskraft som har et komparativt fortrinn i å utvikle og håndtere ny teknologi. Utdannet arbeidskraft er derfor også mer omstillingsdyktig fordi den lettere kan lære nye ferdigheter som er svært viktig når stadig nye teknologiske endringer medfører omstillinger for de ansatte. «Høyt utdannet« er imidlertid ikke synonymt med «akademisk utdannet«, og industriell utvikling avhenger like mye av dyktige fagarbeidere som av akademikere. Empiriske studier peker i retning av at utdanning er en viktig faktor bak økonomisk vekst, og at dette særlig er knyttet til teknologiske endringer.

Det at utdanning kan fremme økonomisk vekst, er allikevel ikke et argument for at det offentlige skal spille noen rolle i utdanningssektoren. Bare dersom en uregulert utdanningssektor ikke får et samfunnsøkonomisk optimalt omfang, og offentlig inngripen kan bøte på dette, vil offentlige tiltak virke vekstfremmende. De positive virkningene som er knyttet til kunnskapsutvikling, representerer en markedssvikt i form av at den enkelte ikke blir kompensert for alle gevinstene som er knyttet til vedkommendes investering. Kunnskapsutvikling betraktes som et felles gode, og det er i første rekke høyt utdannet arbeidskraft som er involvert i denne prosessen. Dette gir i prinsippet grunnlag for bruk av offentlig virkemidler som stimulerer utdanning og forskning, men selv om det på prinsipielt grunnlag er enkelt å rettferdiggjøre offentlig inngripen, er det mer komplisert i praksis. Alle indirekte effekter som er knyttet til kunnskapsutvikling, er ikke nødvendigvis positive, og mulige indirekte effekter kan bli internalisert i markedet uten offentlig inngripen. Slike indirekte effekter er dessuten vanskelige å identifisere og kvantifisere empirisk.

I de fleste land spiller imidlertid myndighetene en sentral rolle i utdanningssektoren. Dette gjelder særlig grunnutdanning, men også høgre utdanning. Det er flere viktige argumenter for et offentlig engasjement enn de som følger av teorien for økonomisk vekst. Fordelingspolitiske argumenter er viktige, og utdanningssektoren blir dessuten ofte sett på som viktig når det gjelder å bevare og videreutvikle landenes nasjonale kulturarv. Likevel er det et langt sprang fra å påpeke at offentlig inngripen kan være hensiktsmessig til å kunne si om dagens utdanningspolitikk er «optimal«. Det er flere grunner til dette. For det første er det vanskelige å identifisere og tallfeste indirekte virkninger. For det andre er den privatøkonomiske avkastningen av utdanning også vanskelig å tallfeste. For det tredje må offentlige midler til utdanningssektoren finansieres gjennom skatter. I en såkalt nest best situasjon, der det ligger begrensninger på hva slags type skatteinstrumenter som kan tas i bruk, og der det også er andre offentlige tiltak som finansieres gjennom skatter, har selve finansieringen av utdanningspolitikken kostnader i form av effektivitetstap. Å tallfeste slike kostnader er krevende, men ikke umulig.

Sammenlikninger av vekstregnskapsberegninger mellom land indikerer at endret utdanningssammensetning har hatt relativt liten betydning for økonomisk vekst i Norge, selv om Norge er blant de landene som har hatt den sterkeste økningen i gjennomsnittlig utdanningsnivå de siste tiårene. Små lønns- og produktivitetsforskjeller mellom utdanningsgrupper i Norge skyldes ikke nødvendigvis at de høyt utdannede har lav produktivitet i forhold til andre land. Det kan like gjerne skyldes at de lavt utdannede har høy produktivitet. Trolig reflekterer den sammenpressede lønnsstrukturen begge disse effektene. Et typisk anslag for avkastningen av ett års utdanning er 5 pst., noe lavere enn tilsvarende tall fra utenlandske studier. Endringene i etterspørselen etter ulike typer arbeidskraft i Norge samsvarer godt med OECD for øvrig. Den betydelige økningen i tilbudet av høyt utdannet arbeidskraft i Norge på 1980-tallet kan imidlertid ha bidratt til å holde lønnsforskjellene knyttet til utdanning stabile.

4.5 Betydningen av universitetsforskning for økonomisk vekst

Mye av litteraturen som finnes på dette feltet, baserer seg på amerikanske data, og er i stor grad opptatt av naturvitenskapelig forskning. For Norges vedkommende viser en rekke teknologihistoriske casestudier betydningen av enkeltforskere fra Norges tekniske høgskole og en del statlige forskningsinstitutter for framveksten av den norske elektronikk- og dataindustrien. 30 Det er også vist til at vesentlig teknologioverføring fra utlandet skjedde gjennom forskere som vendte hjem etter lengre utenlandsopphold. finner for øvrig at de frittstående forskningsinstituttene i dag spiller en viktigere rolle som samarbeidspartnere for nyskapende norske bedrifter enn universiteter og høgskoler.

Teknologi og naturvitenskap er de fagområdene som har størst direkte innvirkning på produktivitetsveksten i næringslivet, og dette forklarer hvorfor økonomene primært har interessert seg for slike forskningsinvesteringer. I forhold til en debatt om offentlige forskningsinvesteringer må det imidlertid framheves at det også er på disse fagområdene næringslivet selv har de sterkeste incentivene til å investere i forskning. Siden vekstimpulsene fra samfunnsvitenskapene og humaniora i de fleste tilfeller må komme mer indirekte via for eksempel en bedre næringspolitikk, en bedre organisert offentlig sektor, lavere kriminalitet eller bedre kulturtilbud, er det vanskeligere å kvantifisere verdien av forskning og utdanning på disse feltene. I noen grad kan det være interessant å synliggjøre den økonomiske verdien av slik forskning gjennom nytte-kostnadsanalyser av konkrete prosjekter innenfor for eksempel økonomi, pedagogikk, psykologi eller språk, men det at vitenskap har en dyp kulturell dimensjon, tilsier at «vekstimpulser« alene ikke kan være retningsgivende for kunnskapspolitikken.

De empiriske studiene viser at investeringer i forskning i universitets- og høgskolesektoren er av stor betydning for den økonomiske veksten på både kort og lang sikt. Studiene indikerer at gjennomsnittsavkastningen er høy, men så lenge marginalavkastningen ikke er kjent, er det vanskelig å bruke funnene som en rettesnor for hvilket omfang framtidige investeringer bør ha. Verdien av grunnforskning bør særlig trekkes fram. For det første kan det påvises at seriøs grunnforskning som blir gjennomført ved sentrale institusjoner og publisert i prestisjefylte tidsskrifter er av direkte verdi for næringslivet. For det andre har grunnforskning stor indirekte verdi. Grunnforskning av høy kvalitet er en nødvendig del av enhver forskerutdanning og dermed nødvendig for at universitetene skal kunne forsyne næringslivet med gode forskere. Videre kan egen forskning ofte være en forutsetning for å forstå og nyttiggjøre seg andres forskningsresultater. De forskningsresultatene som ligger til grunn for teknologiutviklingen i Norge, stammer i det alt vesentlige fra utlandet, men nasjonal kompetanse som kan forstå, formidle og anvende ny kunnskap, er ofte en forutsetning for at de skal gi opphav til vekst. En annen lærdom man kan trekke av litteraturen om internasjonale eksterne virkninger, er at deltakelse i internasjonalt forskningssamarbeid og internasjonale forskernettverk er noe som må oppmuntres. Hvis norske forskere ikke har personlig kontakt med ledende forskere internasjonalt, vil overføringen av forskningsresultater fra utlandet bli ineffektiv.

Skal universitetsforskning bidra til økonomisk vekst, må kunnskap ikke bare absorberes av universitets- og høgskolesektoren, men også formidles til næringslivet på en effektiv måte. Lokalt næringsliv kan nyttiggjøre seg universiteter og høgskoler på flere måter. Det å ligge nær en høgre utdanningsinstitusjon gir god tilgang på utdannet arbeidskraft, bedriftene bruke fagstaben som konsulenter, det kan inngås forskningssamarbeid med institusjonene, de ansatte få etterutdanning, og bedriftene kan trekke veksler på ressurser som bibliotek, laboratorier og spesialutstyr. Den empiriske litteraturen indikerer klart at høgre utdanningsinsitusjoner representerer en vekstimpuls for det omkringliggende næringslivet, dette bekreftes også av NIBRs analyse av høgskolenes regionale betydning, se neste avsnitt.

En viktig innsikt fra den empiriske litteraturen er at de såkalte akademiske stjernenestår sentralt når nye høyteknologiske industrier vokser fram, og at disse stjernenes lokalisering langt på vei avgjør næringenes lokalisering. Ellers tillegges ofte også små bedrifter en viktig rolle i kommersialiseringen av nye forskningsresultater. Det er imidlertid ingen selvfølge at akademiske stjernerengasjerer seg som entreprenører, og forskernes muligheter for å knytte bånd til næringslivet og ta ut gevinstene av sin kunnskap er derfor viktig for næringsutviklingen. Dette er åpenbart et forskningspolitisk tema. Eksempelvis synes det å være en trend blant amerikanske universiteter at man åpner for mer hemmeligholdelse av forskningsresultater som er finansiert av private aktører, og skillene mellom privat og offentlig forskning blir mindre tydelige. Dette gjelder også grunnforskning, og man ser det best innenfor bioteknologi. Det spesielle med bioteknologi er at avstanden mellom grunnforskning og kommersielt verdifulle anvendelser er svært kort. I denne situasjonen har det vist seg at forskerne ikke bare er opptatt av den ære og berømmelse som tradisjonelt følger med vitenskapelige gjennombrudd, men at de også handler ut fra personlige profittmotiver. Det er ikke uvanlig at forskerne utsetter publisering av resultater inntil noe av den kommersielle gevinsten er tatt ut, og jo større profittpotensial et prosjekt har, desto lavere er sannsynligheten for at det vil innebære samarbeid på tvers av institusjonsgrenser. På denne måten forhindrer forskerne at verdifull kunnskap spres til andre forskningsmiljøer. Dette er åpenbart i strid med tradisjonelle idealer for universitetsforskning, og man må gjøre en avveining mellom hensynet til ikke-kommersiell forskning og spredningen av eksisterende kunnskap på den ene siden og sterkere incentiver til anvendt forskning og næringsutvikling på den andre siden.

Kravet om større egeninntjening i universitetssektoren og dermed økt vektlegging av anvendt forskning er også en del av denne debatten. Bekymringen er at grunnforskningen og den langsiktige veksten kan bli skadelidende. Det kan i den sammenheng understrekes at tett kontakt med næringslivet ikke nødvendigvis er skadelig for grunnforskningen. Mange forskere rapporterer at konsulentvirksomhet og oppdragsforskning gir dem ideer til nye grunnforskningsprosjekter, og innenfor bioteknologi har det vist seg at artikler som toppforskere har skrevet mens de har jobbet i private bedrifter, har blitt mer sitert enn de artiklene de samme forskerne skrev før og etter sine private engasjementer. Når det gjelder bioteknologi, er det dessuten en fare for at de beste forskerne migrerer dersom det ikke legges til rette for at de får utnyttet sin kompetanse på en måte som gjenspeiler verdien av den kunnskapen de besitter.

4.6 Utdanningsinstitusjonenes betydning for regionene

4.6.1 Innledning

Hittil er det fokusert på enkeltindividenes avkastning av høgre utdanning, og den samfunnsøkonomiske betydningen av investeringer i høgre utdanning og forskning. Institusjoner innenfor høgre utdanning har i tillegg flere særtrekk når det gjelder betydning for lokal næringsutvikling:

• Institusjoner innenfor høgre utdanning gir regionene sentre for kompetanse som kan bistå i problemløsning, kompetanseheving og utvikling av ny virksomhet. Dette har betydning for regional næringsutvikling når det gjelder tilføring av kompetanse til eksisterende næringer og utvikling av nye næringer i regionen.

• Det å ha høgskole eller universitet i regionen kan gjøre det lettere å tiltrekke og holde på annen kompetansekrevende virksomhet.

• Det å ha høgskole eller universitet i regionen kan mobilisere flere til å ta høgre utdanning, med de konsekvenser dette har for den enkeltes ressurser og livsprosjekter.

• Det å ha universitet eller høgskole i regionen kan styrke det regionale tilbudet av høyt kvalifisert arbeidskraft. Økte muligheter for regionens befolkning når det gjelder utdanning, kan imidlertid ha en motstridende virkning; utdanning skaper mobilitet også i betydning av at arbeidstakere blir bedre i stand til å ta arbeid andre steder. Positive regionale virkninger av utdanning når det gjelder befolkningsutvikling, kan derfor ha sammenheng med hva slags type utdanninger som tilbys, og hva slags evne lokale næringer har til å ta i bruk utdannet arbeidskraft.

• Universiteter og høgskoler kan fungere som sosiale og kulturelle samlingssteder, som gir nye impulser, skaper nettverk og spiller en viktig rolle i den lokale offentligheten.

På lik linje med annen næringsvirksomhet skaper de høgre utdanningsinstitusjonene arbeidsplasser og inntekter for kommuner og regioner. Dette innebærer at slik virksomhet er ettertraktet i seg selv, noe som kan gi politiske føringer for sentralisering og spredning av institusjonene.

Flere har påpekt at lokalisering av statlig virksomhet er ettertraktet av lokale myndigheter og interessegrupper, men at den samtidig kan påvirke næringsutviklingen i regionen i uheldig retning. En grunn til dette er at statlig virksomhet kan legge beslag på nøkkelressurser som areal, høyt kvalifisert arbeidskraft, som ellers kunne gitt grunnlag for annen næringsvirksomhet. Spørsmålet er hvilke ressurser som er stedbundne, hvilke som er mobile, og hvordan offentlig virksomhet påvirker tilgangen på disse ressursene. En annen grunn er at offentlig virksomhet i stor grad er styrt av det som er politisk ønskelig. Det som er politisk ønskelig, har ikke nødvendigvis sammenheng med det som er ønskelig ut fra utvikling av lokale næringer. I tillegg kan etablering av offentlig virksomhet i regioner erstatte annen næringsutvikling ved at slik virksomhet blir tyngdepunktet for sysselsetting og avgjørende for kommunenes skatteinntekter. Dette kan skape en situasjon preget av gjensidig avhengighet som ingen ønsker:

• Lokalsamfunn blir økonomisk avhengige av at den offentlige virksomheten i deres region opprettholdes.

• Planleggingen av den offentlige virksomheten vanskeliggjøres ved at det etableres relasjoner som ikke har direkte relevans til hvordan det er ønskelig å drive den offentlige virksomheten. Det etableres med andre ord politiske relasjoner mellom lokale myndigheter og andre offentlige myndigheter som kan gripe avgjørende inn i hvordan virksomheten organiseres.

For å få belyst noen av disse problemstillingene har Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR) på oppdrag fra utvalget foretatt en analyse av høgskolenes regionale betydning. 31 Det som følger, bygger i stor grad på denne rapporten.

4.6.2 Høgskolenes betydning som økonomisk aktivitet

Høgskolene har betydning for den regionale økonomien dels i kraft av sin egen aktivitet, og dels i form av ringvirkninger som institusjonene frambringer i andre deler av økonomien gjennom kjøp av varer og tjenester og ved at inntekt som er opptjent i institusjonene, tilfaller husholdninger som i sin tur etterspør varer og tjenester. I tillegg vil studentene bidra med kjøpekraft som er finansiert dels privat, dels gjennom lån og stipender. Dette er en etterspørselsimpuls som tilføres regionen på grunn av utdanningsaktiviteten.

Av de syv høgskoleregionene som NIBR studerer, viser tabell 4.1 at institusjonene i Tromsø bidrar relativt mest til regionens økonomi. Dette skyldes at Tromsø har både universitet og høgskole, samt at regionen har et lavere økonomisk aktivitetsnivå enn de øvrige universitetsregionene.

Alle institusjonene har en vareinnsats og et investeringsnivå på om lag det samme nivået som institusjonenes lønnskostnader. Siden en høyere andel av vareinnsatsen ofte leveres utenfra regionen, er det de ansattes og studentenes kjøpekraft som skaper de største regionale etterspørselsvirkningene.

Beregnede regionale effekter

NIBR har beregnet effektene av høgskolene for den regionale økonomien ved å anslå ringvirkningseffekter av høgskolenes egen aktivitet (gjennom inntektskilde for lønnstakere og gjennom innkjøp av varer og tjenester) og av den eksternfinansierte studentetterspørselen. De effektene som anslås, ses i forhold til nivået på den regionale økonomien slik den er per 1998.

Den enkleste tolkningen av resultatene er at de viser hvor stor andel av den regionale økonomien som er direkte og indirekte knyttet til høgskolevirksomheten. Analysen sier ikke noe om hva som ville skje om institusjonene skulle bli nedlagt, men den sier noe om hvilke omstillingsbehov som ville bli skapt i regionen.

Andelen av regionenes arbeidsplasser (målt i årsverk) som er direkte eller indirekte høgskoleavhengige, varierer fra 0,7 pst. i Skien-Porsgrunn til 9,7 pst. i Tromsø. For Tromsø, Volda og Bø-Notodden er det en ikke ubetydelig del av regionens økonomiske aktivitet som er knyttet til høgskolevirksomheten. Med unntak av Tromsø utgjør de positive ringvirkningene et større antall arbeidstakere enn de høgskolene selv representerer.

Studentenes bidrag medfører at en høgskole vil få en langt sterkere økonomisk effekt for vertsregionen enn en annen type arbeidsplass av tilsvarende størrelse. Mens en normalt finner multiplikatorer på nivå rundt 1,2-1,5 av arbeidsplassetableringer, ligger nivåene her på 1,73 for Tromsø, og fra 2,0-2,5 for høgskoleregionene. Det vil si at ringvirkninger av høgskoleaktivitet normalt er flere enn for øvrige arbeidsplasser.

Tabell 4.3 viser at virkningen på verdiskapningen i regionen i hovedtrekk følger sysselsettingen, men den er gjennomgående større. Årsaken er i stor grad knyttet til selve beregningsmåten; offentlig virksomhet får sitt BNP-bidrag bestemt ut fra lønnskostnadene, mens for ringvirkningssektorene vil verdiskapningen bestå av lønnskostnader og driftsresultat. Det gjør at for likt lønnsnivå og en positiv profittrate vil BNP-multiplikatoren måtte bli høyere enn sysselsettingsmultiplikatoren.

Ikke overraskende viser tallene at jo større høgskoleaktiviteten er, desto større betydning vil høgskolen ha for den regionale økonomien. De relative ringvirkningene viser at en får sterkere ringvirkningseffekt jo svakere arbeidsmarkedet i regionen er. Dette er blant annet knyttet til at en større andel av studentene ved få jobbmuligheter i regionen vil hente sine inntekter utenfor regionen.

4.6.3 Høgskolene og regional innovasjon

Utdanning av kandidater er høgskolenes viktigste bidrag til regional næringsutvikling og innovasjon. Rekruttering av høgskolekandidater representerer en viktig kanal for formidling av kunnskap fra høgskolene til regionalt arbeidsliv. I tillegg har høgskolene en sentral rolle som knutepunkter for teknologioverføring til nærings- og arbeidslivet, samt rollen som kompetansemiljø for nyskaping og entreprenørskap.

På 1990-tallet har det vært økt oppmerksomhet om universitetene og høgskolenes betydning for regional næringsutvikling. 32 Det har særlig vært en hovedoppgave å lette tilgangen til disse kunnskapsmiljøene for de små og mellomstore bedriftene i distriktene. Blant tiltak med sikte på å få dette til har Norges forskningsråd etablert programmer som søker å styrke høgskolenes rolle som knutepunkt for innovasjon og entreprenørskap i regionene. Programmene Regional utvikling SMB-Høgskoler (RUSH) og SMB-Kompetanse er eksempler på det. NIBR har i sin utredning belyst teknologi- og knoppskytingsprosesser med fokus blant annet på universitets- og høgskolemiljøet i Tromsø.

Regional fordeling og endringer i høgskolekompetansen

De fleste ansatte med høgre utdanning arbeider i byregioner. I perioden 1987-1997 har det skjedd en markant kompetanseheving med en vekst på over 30 pst. av ansatte med høgre utdanning, samtidig som den totale sysselsettingen gikk noe ned. Kompetansehevingen har imidlertid vært ujevn mellom næringer, der den sterkeste relative veksten har funnet sted innenfor landbruk, fiske, lav-FoU-intensiv industri og privat service. Det betyr at den formelle kompetansehevingen har kommet både typiske sentrums- og periferinæringer til gode i perioden, selv om utgangspunktet har vært ulikt. Utviklingen i perioden 1987-1997 viser at den regionale fordelingen av høgskolekompetanse holder seg relativt stabilt. NIBR finner en tendens til økt desentralisert konsentrasjon innenfor fylker og landsdeler i hele landet.

Det er offentlig og privat service som er de store næringene for høgskoleutdannede med til sammen 86 pst. av alle ansatte med slik utdanning. Den regionale fordelingen av offentlig og privat service er imidlertid ulik. Mens betydningen av privat service øker med økende sentralitetsnivå er det omvendt for offentlig sektor hvis relative betydning øker markant med fallende sentralitetsnivå. 33 Dette mønsteret er et generelt trekk ved offentlig og privat sysselsetting, men det divergerende regionale fordelingsmønsteret mellom sektorene forsterkes for ansatte med høgskoleutdanning. Offentlig sektor er slik klart størst når det gjelder antall arbeidsplasser for høgskoleutdannede nasjonalt, og denne betydning øker med fallende sentralitetsnivå.

Høgskolekandidatenes utdannings- og arbeidsteder - hva sier det om høgskolenes regionale betydning?

Den viktigste formen for kunnskapsformidling fra høgskole til arbeidslivet er som nevnt knyttet til utdanning av høgskolekandidater. En viktig begrunnelse for å opprette høgskoler var nettopp at de skulle bidra til kompetanseutviklingen i regionene gjennom å utdanne kandidater til regionalt arbeidsliv. Spørsmålet er om høgskolene utdanner kandidater til nærområdet eller til fjernområder, og eventuelt til hvilke områder og næringer.

Høy andel regional egendekning er ikke noe mål i seg selv. En betydelig egendekning er først og fremst en indikator for at høgskolen har utdanninger som kommer til anvendelse i arbeidslivet i nærområdet, og man kan noe forenklet si at det er uttrykk for et gunstig samspill mellom utdanning og arbeidsliv i regionen. I en del tilfeller har en små og fagspesifikke høgskoler, som utdanner kandidater på prioriterte samfunnsområder nasjonalt, og der det lokale markedet for den typen kandidater aldri vil kunne bli særlig stor. Samtidig vil en viss regional egendekning av høgskolekompetanse ha betydning for den langsiktige kompetanseoppbygging i regionen, og påvirke høgskolenes rolle som bidragsyter til å styrke fornyelsesevnen til arbeidslivet i regionene.

NIBR har koplet SSBs utdannings- og sysselsettingsregister for alle universitets- og høgskolekandidater i perioden 1990-1996 i forhold til arbeidsplass i 1997. Det gir et bilde av hvor nyutdannede kandidater (1-5 år siden de avsluttet utdanningen) arbeider i forhold til geografi og næringer.

Hovedmønsteret på nasjonalt nivå viser at et klart flertall (67,9 pst.) av ferdige kandidater i perioden 1990-1996 arbeidet i utdanningsregionen i 1997. Få kandidater hadde arbeid utenfor høgskoleregionene (11,5 pst.) For høgskolekandidater utdannet i regioner med høgskoler jobber halvparten (50,5 pst.) i utdanningsområdet eller tilsvarende områder nasjonalt, men også en stor andel i regioner uten egen høgskole (28,6 pst.). Kandidater fra regioner med bare høgskoleavdelinger jobber i hovedsak utenfor disse regionene, jevnt fordelt på universitets-, høgskole- og ikke-høgskoleregionene.

Det viser seg å være en sammenheng mellom skolenivå og arbeidsmarked innenfor de enkelte regionene. 34 Nyutdannede universitets- og høgskolekandidater tar primært arbeid i samme region som utdanningsstedet eller tilsvarende regioner i landet. Det er særlig kandidater fra høgskoler eller høgskoleavdelinger som tar arbeid utenfor utdanningsregionen eller tilsvarende regioner. Høgskolene spiller med andre ord en relativt viktigere rolle enn universitetene når det gjelder å skaffe kandidater til arbeidslivet i distriktene.

Dette mønsteret må knyttes til en kombinasjon av skolemiljøegenskaper og næringsstrukturelle variasjoner. En person med langvarig universitetsutdanning vil ofte ha begrensede muligheter for å få en utdanningsrelevant jobb i en ikke-høgskoleregion. Det er derfor ikke overraskende at personer med universitetsutdanning også i arbeid blir sterkere konsentrert til universitetsregionene enn ellers, det gjenspeiler i hovedsak egenskaper ved arbeidsmarkedet. Høgskoleutdanningene vil i større grad være profesjonsutdanninger innrettet mot offentlig sektor (lærere, sykepleiere) og til arbeidsmarkeder som finnes i alle regioner, eller yrkesrettede utdanninger (økonomi og administrasjon, ingeniør) mer innrettet mot privat sektor og koplet til arbeidsmarkeder og næringer der det interne lokaliseringsmønsteret er spredt (fiske, akvakultur).

Høgskolenes funksjon som utdanningsinstitusjoner for regionalt næringsliv

NIBR finner ikke noe entydig mønster med hensyn til andelen leveranser av kandidater til egen region, som kan knyttes til skoletype og -miljø alene (fagtilbud, utdanningsnivå, aktivitetsomfang). Det er store variasjoner i andelen regionale leveranser både mellom og innenfor skoletypene. Dette betyr ikke at skoleegenskapene ikke har betydning, men at de må forståes i sammenheng med egenskaper ved de regionale arbeidsmarkedene de er lokalisert i.

Et hovedtrekk er at de fleste høgskolene i Nord-Norge har en relativt stor andel av regionale leveranser av kandidater til arbeidslivet i eget fylke, men samtidig også en betydelig lekkasje til fjernområdene i Sør-Norge. Blant universitetskandidater fra Tromsø er andelen med lokal arbeidsorientering høyere enn for andre større høgskoler i landsdelen, samtidig som andelen universitetskandidater som tar seg jobb i Troms og Nord-Norge for øvrig er relativt liten. Dette illustrerer at universitetskandidater mer enn de tradisjonelle høgskolekandidatene tar seg jobb i sentrale (universitets-) regioner i Nord- og Sør-Norge. Høgskolekandidatene fra Tromsø fordeles noe mer spredt ut til distriktene i fylket og landsdelen.

Generelt har høgskolene i Sør-Norge en noe lavere leveranse av kandidater til eget fylke, og samtidig har de en betydelig lekkasje til andre områder i Sør-Norge . Det er bare en liten andel av kandidatene fra høgskolene i Sør-Norge som tar seg jobb i Nord-Norge etter utdannelsen, men likevel utgjør de et betydelig antall innenfor de relativt begrensede delarbeidsmarkedene for høgskoleutdannede i Nord-Norge.

Høgskoler med det bredeste fagtilbudet, og høgskoler med bare fagtilbud innenfor økonomisk-administrative fag, synes å utdanne en stor andel til sine nærområder. Dette har nok i førstnevnte tilfelle å gjøre med at store og brede fagmiljøer er lokalisert i større sentra med et stort arbeidsmarked også for høgskolekandidater, mens regioner med bare økonomisk-administrative fag (ofte BI-avdelinger) har mye mindre skoler som også ligger i områder med et relativt stort arbeidsmarked som etterspør næringslivskompetanse.

Utdanningsinstitusjonenes betydning for teknologioverføring og knoppskyting - Universitets- og høgskolemiljøet i Tromsø

Ved opprettelsen av Universitetet i Tromsø var det særlig to regionalpolitiske argumenter som ble lagt til grunn. For det første var det ønsket om en større geografisk likhet i muligheter for å ta høgre utdanning for blant annet å sikre landsdelen kvalifisert arbeidskraft. For det andre ble opprettelsen av universitetet sett på som et middel for å utvikle landsdelen videre økonomisk og sosialt. Videre var det et argument at landsdelen hadde naturlige forutsetninger for å løse en rekke nasjonale forskningsoppgaver som arktisk forskning, og samisk språk og kultur. Den såkalte Ruud-komiteen stilte i 1965 opp følgende formål med universitetet:

• avhjelpe mangelen på akademisk arbeidskraft i regionen, særlig leger, lærere, planleggere og andre yrkeskategorier innenfor offentlig sektor

• bedre mulighetene til å ta høgre utdanning for ungdom i Nord-Norge

• fremme sosial og økonomisk utvikling i landsdelen

• øke antallet studieplasser i Norge

• Ivareta en rekke forskningsoppgaver

Universitetet og de øvrige FoU-relaterte institusjonene sysselsetter i dag om lag 10 pst. av alle arbeidstakere i Tromsø kommune. 35 Ansatte og studenter utgjør alene om lag 17 pst. av befolkningen i Tromsø. Den raske veksten innenfor høgre utdanning og forskning er i stor grad et resultat av vedtaket om å opprette universitetet, noe som har skapt grunnlaget for mye av den virksomheten som senere har kommet til. På få tiår har det vokst fram et tungt utdannings- og forskningsmiljø i Tromsø. Virksomheten dekker flere felt, men det kan pekes ut noen hovedområder: (1) medisin, (2) fiskeri- og havbruksforskning, (3) data og telekommunikasjon, satellittfjernmåling og rom- og atmosfæreforskning, samt (4) nordnorsk og samisk historie, samfunnsforhold, språk og kultur. Forskning og forvaltning rettet mot polarområdene og Barentsregionen er en fellesnevner for mye av innsatsen som ytes i Tromsø. Dette anskueliggjør en av de viktigste effektene som slike institusjoner har ved at det utvikler seg et større miljø med en innbyrdes arbeidsdeling og spesialisering, men der flere trekker på det samme kunnskapsgrunnlaget. Konsekvensen av dette er at det blir mer relevant å betrakte betydningen av det samlede utdannings- og forskningsmiljøet enn å fokusere på universitetet alene.

Siden begynnelsen av 1980-tallet er det etablert nærmere 50 nye bedrifter med utspring i universitets- og forskningsmiljøet i Tromsø. Av disse er 2/3 fortsatt i virksomhet. Rundt ti etableringer har sprunget ut av foretak som selv er knoppskytinger. 36 Hovedtyngden av disse nyetableringene har funnet sted innenfor to fagområder: fiskeri, akvakultur, marin biologi og biokjemi på den ene siden og informatikk, kosmisk geofysikk og satellittfjernmåling på den andre siden. I tillegg har det skjedd nyetableringer med utgangspunkt i geologi, kjemi og andre fagområder.

De aller fleste bedriftene har etablert seg i Tromsø-området, men en finner også knoppskytinger i andre steder av landet. Til sammen har de aktuelle bedriftene rundt 270 ansatte med en stor andel med høgre utdanning. Det er et gjennomgående trekk ved alle bedriftene at de opprettholder en nær kontakt med de relevante forskningsmiljøene. Bedriftene deltar i nye utviklingsprosjekter sammen med FoU-institusjonene i Tromsø, og er sentrale samarbeidspartnere i flere programmer og prosjekter.

NIBRs konklusjon er at universitets- og forskningsmiljøet i Tromsø utvilsomt har bidratt til å skape et mer variert næringsliv både i Tromsøområdet og i landsdelen for øvrig. NIBR trekker også fram noen faktorer som til nå har vært med på å begrense mulighetene for å skape ringvirkninger rundt FoU-miljøene gjennom et tettere samspill mellom høgre utdanning, forskning og næringsliv. For det første er FoU-miljøene i Tromsø relativt unge. Det har som konsekvens at flere fagfelt fremdeles bærer preg av å være under oppbygging både organisatorisk og kompetansemessig, og at det på de fleste fagfeltene er noen få personer som bærer det hele. For det andre består landsdelens næringsliv i stor grad av tradisjonelle næringer med begrenset behov for den kompetansen som høgre utdanning gir. Bedriftsstrukturen er på den ene siden preget av enheter som tilhører større konsern, og som har sine FoU-avdelinger utenfor landsdelen. På den andre siden er det en rekke små og mellomstore bedrifter som ikke har tilstrekkelig med ressurser for å kunne gå inn i et mer omfattende samarbeid med universitets- og forskningsinstitusjoner. Det har allikevel skjedd positive endringer i de senere årene på dette området. I forbindelse med utviklingen av for eksempel telemedisin, marin bioteknologi, samt Polarinstituttet har Universitetet i Tromsø fått en ny rolle som motor for næringsvirksomheten i Nord-Norge.

Universitetet i Tromsø har også hatt betydning utover å bidra til vekst i arbeidsplasser. NIBR peker spesielt på at institusjonene har bidratt til å tematisere nordnorske forhold, synliggjøre landsdelen og styrke den regionale selvfølelsen. Institusjonene har synliggjort utviklingsmulighetene og betydningen av nordområdene med de enorme naturressursene og kvalitetene som finnes. Men de sterke konsentrasjons- og sentraliseringstendensene som gjør seg gjeldende, gir store utfordringer for Tromsø-miljøet. Denne kombinasjonen av muligheter og utfordringer kommer blant annet til uttrykk i en innovasjonsplan som representanter for det lokale næringslivet, FoU-institusjonene og det offentlige virkemiddelapparatet har utarbeidet, som understreker betydningen av å fokusere på regionale fortrinn.

4.6.4 Oppsummering

NIBRs analyse viser at høgskolene har betydning for regionene og regional utvikling på flere måter:

• Det er til dels betydelige regionaløkonomiske effekter knyttet til etterspørselen av varer og tjenester fra høgskolene, deres ansatte og studentene.

• Høgskolene har bidratt til formell kompetanseheving innenfor alle næringer og regioner.

• Universiteter og høgskoler har viktige funksjoner som knutepunkt for kunnskapsformidling av betydning for vekst- og fornyelsesevnen i regionalt arbeidsliv.

• Høgskolene har bidratt til at flere tar utdanning i egen oppvekstregion eller landsdel, og på den måten bidratt til å sikre regioner tilgang på formell kompetanse og høgskolekandidater med regional forankring.

Utbyggingen av høgskoler ble av mange politikere sett på som et viktig distriktspolitisk virkemiddel omkring 1970. NIBRs analyse viser at selv om det er regionale variasjoner har høgskolene i betydelig grad oppfylt forhåpningene man hadde til reformen. Analysene viser at lokaliseringen av høgskolene har bidratt til en regional utjevning i rekrutteringen til høyere utdanning. Fraflyttingen blant personer med høyere utdanning er lavere i høgskoleregionene. For kvinner er effektene ekstra positive.

NIBR finner at de sysselsettingsmessige ringvirkninger av høyskoler er betydelig større enn for annen type virksomhet . Bidraget til innovasjon og utvikling av nye (typer) arbeidsplasser er analysert med utgangspunkt i Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Østfold. Det vises til etablering av nærmere 50 bedrifter siden 1980, de fleste med utgangspunkt i Universitetet i Tromsø. Høyskolene har også en positiv betydning for rekruttering til høyere utdanning og til den langsiktige bosettingsutviklingen av unge voksne med høy utdanning. Videre finner rapporten at fraflyttingen av personer med høyere utdanning er lavere i høyskoleregionene, og at høyskoleregionene rekrutterer flere innflyttere med høyere utdanning enn andre regioner.

I rapporten har det vært lagt vekt på å studere regionale effekter av høgskolene i form av økonomi, kompetanseheving og bosetting. Høgskolene spiller imidlertid en sentral rolle når det gjelder utvikling samfunnsservice, kultur og lokal identitet som er med på å sikre bosetting og regional betydning. Det er en viktig oppgave for høgskolene å bidra til dette gjennom undervisning, forskning og formidling av kunnskap. Analysen av universitetets- og høgskolemiljøet i Tromsø viser dette tydelig, samt hvordan institusjonen her har bidratt til styrking av regional identitet.