10 Paradigmeskiftet i utdanningssektoren; hvorfor, hvordan og når vil det innvirke på organisering og drift av utdanningsinstitusjonene?

Skrevet for Mjøs utvalget mars 2000

1. amanuensis Eirik Lindberg, Høgskolen i Telemark, avd. for teknologiske fag.

Sammendrag

Eirik Lindberg og hans kollegers arbeid tar sikte på å utarbeide en konseptuell pedagogisk plattform, en pedagogisk filosofi, som skal bestå av en familie av modeller, hvor moderne telekommunikasjonsteknologi (audio, video, toveis lyd og bilde, multimedia, Internett og WWW kommunikasjon) brukes for å tilrettelegger for fleksibel læring på distanse. Fokus har fram til nå vært satt på etter og videreutdanning med bruk av arbeidsplassen som læringsarena. I denne artikkelen forsøkes det beskrevet de forandringene de forskjellige aktørene som er involvert i utdanning og opplæring vil oppleve når ny teknologi og globalisering får gjennomslag i denne sektoren av samfunnslivet.

Nøkkelord

Fleksibel læring, fjernlæring, fjernundervisning, pedagogiske modeller, paradigme skifte.

Om forfatteren

1. amanuensis Eirik Lindberg ved Høgskolen i Telemark, avdeling for teknologiske fag, er utdannet sivilingeniør og har lang erfaring som pedagog. Han har undervist i forskjellige ingeniørfag med hovedvekt på IKT. Han har også erfaring fra administrasjon og ledelse som avdelingsleder og instituttleder, ved siden av at han har vært representert i forskjellige utvalg og styrer. Han har gjennom hele av sitt pedagogiske vært nært samarbeidende med industri og næringsliv. Ved siden av sitt arbeid som læringsforsker ved Høgskolen i Telemark i bedrifts og EU finansierte prosjekter, er han deltidsansatt i IT Fornebu Knowation as, også som forsker. Siden 1994 har han arbeidet innen området telepedagogikk gjennom forskningsprosjektet GEMOS. Med aksjonsforskning som metode utvikles og prøves metoder og teknikker for fleksibel læring på distanse og også metoder og teknikker for undervisning som muliggjør dette. Lindberg er koordinator for et Leonardo pilot prosjekt hvor slike metoder og teknikker er sentrale i utviklingen av et alleuropeisk Master of Engineering Practice program. Mer informasjon om dette og om Lindbergs arbeid kan finnes via referansene som er gitt til slutt i denne artikkelen. Denne artikkelen er en sammenstilling av innholdet i flere av hans andre artikler.

10.1 Introduksjon

Beskrivelsen av paradigmeskiftet som nå foregår i alt som har med læring og utdanning å gjøre er beskrevet i en tidligere artikkel. Vi er i en tidlig fase, men nye aktører som ser mulighetene, både for forretning og for bedrede læringsmiljøer, kommer til hver uke. I den nevnte artikkelen stilles spørsmålet: Er det behov for en ny pedagogikk - for telepedagogikk? Svaret som gis er et entydig ja. Det er ikke tilstrekkelig å 'automatisere det gamle'. Det vil ikke kunne utløse potensialet som er iboende den nye teknologien for bedrede, mer effektive og mer givende læringsopplevelser.

Paradigmeskiftet vil innvirke på andre sider av utdanning også, ikke bare pedagogikken og didaktikken. Måten vi organiserer utdanning på, måten vi forholder oss til de forskjellige aktørene (elevene/studentene og lærerne), måten vi forholder oss til andre utdanningsinstitusjoner og måten vi forholder oss til finansørene av utdanning, vil måtte forandre seg som et resultat av paradigmeskiftet. Hvor troverdig kan slike beskrivelser bli? Hvilken grad av realisme er det mulig å få ut av framtidsforskning og forskning i trender? Er det bare gjetninger? Er det kun filosofiske betraktninger? Arbeidet med denne og andre artikler som omhandler dette temaet har baserer seg på erfaring fra utdanningsinstitusjoner formidlet gjennom samtaler, på studier av trender hva gjelder teknologiens utvikling og av hva aktørene på denne arenaen er opptatt av i forbindelse med verktøy og programmer for læring. Videre baseres det på en dybtgående kunnskap om teknologien og på praktisk arbeid med bruk av teknologien til læring og undervisning. Foreløpige resultater fra et kartleggingsarbeid av aktiviteter i europeiske høyere utdanningsinstitusjoner er også med å danne

Hva er et paradigmeskifte? «Et paradigmeskifte innebærer at det etableres en ny overordnet modell for tanke og handling......En endring av selve verdigrunnlaget som danner basis for handlingen - mao. endring av holdninger». La oss nå se på dette paradigmeskiftet og hva det kan innebære. Med undervisning forstås i det videre 'tilrettelegging for læring' - i alle henseende. Den videre beskrivelsen er hentet fra en av Lindbergs tidligere artikler.

10.2 Paradigmeskiftet i utdanningssektoren

Den tradisjonelle måten å undervise på: i klasserom hvor alle elevene/studentene er samlet i det samme rommet, på samme tid, borte fra deres vanlige bosted - denne måten å undervise på er satt under stort press for å forandres.

Dette presset utøves av teknologi leverandørene og av elevenes/studentenes oppfattelse av det iboende potensialet den nye teknologien har som verktøy får å gjøre læringsarbeidet lettere. Presset er stort og en stor del av befolkningen, industrien og politikerne har store forventninger til hva den nye 'læringsteknologien' kan gi av muligheter og til hvordan den kan skape forandringer i samfunnet. Dette paradigmeskiftet innebærer:

'En overgang fra en kjent offentlig og synkron måte å undervise på. Med dette menes at alle elevene og underviseren er tilstede i det same rommet hvor de snakker med/til hverandre. Overgangen er til en måte hvor det kreves at undervisningen individualiseres og gjøres asynkron. Dette muliggjøres ved bruk av ny teknologi - og ikke ved bruk av nye og flere undervisere. Individualisert er ikke ment bokstavelig, grupper av lærende kan oppfattes som individer i denne sammenhengen. At undervisningen gjøres asynkron betyr at elever og undervisere ikke bør være tilstede samtidig, hverken på samme tidspunkt eller i det samme fysiske rommet. Dette vil føre til at underviserrollen vil forandre seg. Fra å være en 'fagspesialist' - den tilgjengelige med mest fagkunnskap - til å være en faglig veileder, og en organisator og pedagogisk veileder i forhold til elevens læringsarbeid.'

Sitatet ovenfor - fritt oversatt - og figuren nedenfor er hentet fra den nevnte artikkelen. Figuren visualiserer paradigmeskiftet.

Ved å analysere konsekvensene av dette paradigmeskiftet finner en at i alle henseender er disse ganske dramatiske. Ressursbehovet for å foreta de nødvendige endringene er stort, svært stort. Kompetansen, systemene og resursene som skal til for å 'vedlikeholde og drive' det nye systemet er svært forskjellige fra de vi disponerer i dag - spesielt dersom vi tenker tradisjonelt og i forhold til kjente systemer og teknologier for administrasjon, drift og vedlikehold av utdanningsinstitusjoner.

10.3 Hva er konsekvensene?

La oss betrakte et scenario, som om mulig kan eksemplifisere 'det nye systemet', i den hensikt å besvare spørsmålet. La oss se det fra forskjellige synsvinkler, nemlig disse:

• hver enkelt student og gruppen av studenter

• det vitenskaplige personalet, som undervisere og som forskere

• 'eierne' og administrasjonen på hver enkelt høgskole/universitet (de som organiserer og administrerer: studenter, vitenskaplig personell, annet personell, studie programmer og de enkelte kurs, bygninger og andre fasiliteter)

Nedenfor følger først en kort diskusjon for hver av disse. Senere i dokumentet beskrives konsekvensene i større detalj, blant annet hva som antas nødvendig for å få et tilfredsstillende resultat og eksisterende metoder og teknikker.

10.4 Hver enkelt students syn

I denne dimensjonen er det nødvendig å vurdere; hvem vil være de framtidige studentene?.Er det bare de unge som vokser opp og gjennomgår de forskjellige obligatoriske skoleslag for opptak på universitet og høgskole, eller vil livslang læring og det kunnskapsbaserte samfunnet virkelig gi mening og få den praktiske konsekvens at det etableres et nytt utdanningsmarked? Vil ny kommunikasjons og læringsteknologi være med på å muliggjøre dette? Svaret er nok allerede gitt. Hvis de statistiske trendene vi ser i dag ekstrapoleres, vil en stor del av lærende i høyere utdanning være voksne mennesker, ikke kun ungdommer, - i en ikke alt for fjern framtid. De vil studere i kombinasjon med inntektsgivende arbeid. Mange vil ha en avsluttet utdanning bak seg - eller en påbegynt utdanning som dreies i en annen retning en opprinnelig planlagt. Skal disse gruppene studere sammen? Da blir det nødvendig for pedagogene å ha en dyp forståelse av forskjellene i tilnærming til læring for en ung førstegangsstudent og en voksen deltidsstudent. De to kategoriene har forskjellig behov for tilrettelegging og forskjellige forutsetninger for å utføre læringsarbeidet.

Hvordan studerer denne framtidsstudenten? Hvordan er utdanningsprogrammet komponert - når det betraktes ved avsluttet utdanning - om den noen gang avsluttes? Studentene vil velge lærested og komponenter og kurs til sin utdanning ut i fra et konglomerat av kriterier. Kriteriene vil være slike som er ikke-eksisterende i det tradisjonelle utdanningssystemet. Studentene vil melde seg til et lærested, men selv delta aktivt i komposisjonen av utdanningen sin - ved å velge kurs og opphold ved forskjellige læresteder - innenlands og utenlands. Det vil bli forventet at mange av kursene er mulig å gjennomgå uten å være tilstede på lærestedet hele tiden. Han eller hun vil forvente å bringe med seg penger til å betale for undervisningstjenestene til det enkelte lærested. På den måten vil studentens oppfattelse av seg selv som 'kunde' til lærestedet være med på å stille krav til kvalitet på tjenestene han eller hun kjøper. Det vil være viktig for disse studentene å ha tiltro til at det utdanningsprogram eller kurs de tilbys vil gjøre det mulig for dem å nå sitt iboende læringspotensial på en effektiv måte. Læringspotensial og læringseffektivitet er i denne sammenhengen termer relatert til enkeltindividet og vil ikke kunne 'defineres' av lærestedet - slik vi er kjent med i de tradisjonelle undervisningsinstitusjonene med normert studietid og klart definerte studieprogrammer. De som kan levere tilfredsstillende opplegg og kvalitet, vil være de som får flest studenter. Det gjenstår selvfølgelig å definere hva kvalitet er i denne sammenhengen, men den diskusjonen må føres et annet sted. Håndteringen av de lærende i denne formen for utdanning stiller store krav til pedagogene, fagspesialistene og de som skal organisere og tilrettelegge utdanningen.

10.5 Gruppen av studenter sitt syn

Det er mange forskere som argumenterer for at læring er både en individuell og sosial prosess - og det er ikke vanskelig å være enig i det. Det individuelle aspektet er det ikke vanskelig å ane hvordan kan realiseres ved hjelp av den nye teknologien. Det kan imidlertid være noe mer brysomt med nettbaserte gruppe prosesser, og mange av de som eksperimenterer med dette støter på vanskeligheter i denne dimensjonen av undervisningen. Å tilrettelegge for en tilfredsstillende sosial kontekst for læring il være den en stor utfordring for de som utvikler og tilpasser nett baserte opplæringsprogrammer. I en innledende fase i utviklingen - den vi er inne i nå - vil ikke det ikke gjøres stort nummer av denne diskusjonen. Dette er fordi det er en spesiell gruppe studenter som tiltrekkes av de første av de nett baserte tilbudene. De er spesielle i sin tilnærming til læring - de evner å lære uten å være i den sosiale konteksten og de har større kompetanse om kommunikasjonsteknologien enn de fleste. Et kjennetegn er også at de ofte ' lærer om teknologien med teknologien' - noe som selvfølgelig gjør det lettere å lykkes.

Det vil imidlertid være slik at når de store massene skal benytte seg av nettbaserte tilbud, i alle forskjellige fagområder, da vil det være nødvendig å kunne tilrettelegge for ' samfunn av lærende' som oppholder seg i avstand fra hverandre og som kommuniserer synkront og asynkront ved hjelp av forskjellig typer kommunikasjonsteknologi. Dette er beskrevet i mer detalj i noen av referansene.

10.6 Hva med undervisningspersonalet?

Med undervisning skal det i denne sammenhengen forståes tilrettelegging for læring.Den individualiserte formen for undervisning krever en helt annen grad av tilrettelegging enn det tradisjonelle. I kombinasjon med at denne undervisningen i tillegg skal være nettbasert, dvs. individualisertog asynkron, krever økende grad av dokumentasjon og tilstedeværelse. Dette utfordrer pedagogene i mange henseende.

Det er nødvendig å beskrive en ny pedagogisk metode for den nye tiden - en pedagogisk modell - som er forskjellig fra den tradisjonelle 'klasserommodellen'. Det er tendenser til å tro at det er nok flytte hva man har til et nytt medium. Dette er på ingen måter tilstrekkelig og vil ikke kunne utløse teknologiens iboende potensial for bidra til bedret læring. Det er nødvendig å beskrive en pedagogisk modell som er mer sentrert om den lærende og som tar i bruk den nye teknologien på hensiktsmessig måte. Denne modellen vil innebære en faktorisering av underviserrollen. Disse tingene sammen vil kunne fokusere, på studentnes vegne, mot oppnåelse av læringsmål og mot en spesialisering i de forskjellige faktorene i underviserrollen; fagspesialist, organisator og pedagogisk tilrettelegger og veileder. Undervisningsansvaret blir fordelt mellom deltagerne i et team og ikke lenger tillagt en enkelt person. Å utvikle gode nettbaserte undervisningstilbud er vanskelig og krever stor innsats og investering. Det er på ingen måte snakk om å automatisere det gamle.

Studenter som selv komponerer sin utdanning, som velger kurs og programmer fra forskjellige læresteder, som ikke er tilstede på lærestedet, disse studentene krever oppfølging på en annen måte enn det vi vant med i de tradisjonelle systemene. Vi er vant med å følge studenten gjennom en lineær progresjonav fag og kurs - og evaluerer studentens oppnåelse av læringsmål på den samme måten. Denne lineære formen vil ikke være tilstrekkelig i den nye tiden. Sentrering om den lærende vil også medføre at progresjon i kurs og utdanningsprogrammer defineres ved hjelp av oppnåelse av læringsmål, bygget inn i hvert enkelt kurs på en slik måte at ved avslutning av kurset er oppnåelsen av læringsmålene allerede evaluert - og sikret. Konsekvensen av dette er en ulineær progresjon. Noe som rokker ved de tradisjonelle måtene å organisere utdanning (studieprogrammer, studenter, undervisere, ressurser) på, som har basis i organisering av kurs og progresjon gjennom kurs. Dette er beskrevet i mer detalj i en av referansene.

Å tilby nettbasert utdanning vil være svært krevende, enten man gjør det bra eller dårlig. Fordi kommunikasjonsteknologien gjør det mulig å nå studiestedene på tvers av geografiske grenser og tidssoner vil det være 'markedskrefter' som er med å bestemme om en institusjon gjør det godt eller dårlig. For alle vil det oppleves et krav om å være tilstede overalt og altid, og et krav om hurtig tilpassning. Slike krav kaller på kløkt og innsats for å kunne tilfredsstille - også som underviser.

10.7 Forskerens perspektiv

Dagens undervisningsinstitusjoner er et speilbilde av utdanningsprogrammene, som igjen reflekterer en lineær progresjon gjennom et sett med kurs. Dette har ført til at de fleste dekker et spekter av fagområder og med små fagenheter. For mange institusjoner oppleves at de enkelte fagenhetenes størrelse er 'sub kritiske' og det påvirker selvsagt akademiske resultater og akademisk substans på en liknende måte.

Den nye tiden gir muligheter for et grenseløst akademisk fellesskap. Med dette menes at faglige nettverk kan vedlikeholdes, og det kan etablerers nye, med større letthet enn tidligere. Fagkolleger kan etablere virtuelle institutter og virtuelle faggrupper - bare at de er ikke virtuelle - de er virkelige, men virkelige uten fysisk samlokalisering. Denne grupperingen gjøres mulig ved å benytte personlige nettverk og vilje til å dele og støtte akademiske og forretningsmessige muligheter i hensikt å delta i et større marked, eller å bli sterkere ved samarbeid med andre. Det etableres 'vinn vinn' konstellasjoner mellom parter som normalt ikke konkurrerer eller som blir sterkere ved å stå sammen. Dette er former for strategiske nettverk som er etablert med et akademisk og faglig utgangspunkt. Et globalt nedslagsfelt for virksomhetsområdet gjøres lokalt tilgjengelig - ved hjelp av den nye kommunikasjonsteknologien. Dette vil føre til mer spesialisering blant spesialistene og mer generalisering blant de som ikke er spesialister - og i mange tilfeller vil det være nødvendig med en omdefinering av roller for den siste kategorien. Det kan forventes at akademisk personell blir organisert av, arbeider for og har lojalitet til på to forskjellige 'arbeidsgivere':

1. den institusjonen som ansetter dem og betaler (deler av) lønnen

2. det faglige nettverket de er medlem av og som gir undervisning og organiserer forskningen i fag feltet

En slik måte vil forandre hvordan forskere arbeider og underviser. Det vil forandre hvordan vi etablerer og vedlikeholder og tar vare på våre faglige relasjoner og nettverk - i hovedsak med andre utenfor (utenlands) for vår egen institusjon.

10.8 Høgskolen og universitetet - som organisatorisk enhet

Igjen må vi ta utgangspunkt i bakgrunnen for den organisering som er - gjennom studieprogrammer. Dette har ført til en organisering av studentene i klasser med relasjoner til kurs og undervisningspersonell, i avdelinger med relasjoner til studieprogrammer. Hva vil det ha å si dersom de en stor del av studentene utfører læringsarbeidet nettbasert og ikke er tilstede på studiestedet? Hva har det å si at det kommer studenter i enkeltkurs i som er hjemmehørende på andre universiteter og høgskoler? Eller gjennomgår et studieprogram som organiseres og tilbys av et virtuelt institutt? Hvem evaluerer studentene og gir dem eksamenspapirer? Hvem akkrediterer studieprogrammer og kurs? Administrasjonen eller det akademiske personalet, eller nettverket av disse, - eller noen andre? Når den lineære strukturen på studieprogrammene erstattes av en ikke lineær struktur - hvilken innvirkning må det få på hvordan vi organiserer studenter og akkreditering av kurs og programmer? Tiden er ikke inne for å gi svar på det. Vi vet ikke hva vi har i vente - hvilke strukturer - hvilket omfang, men vi må være forberedt på store forandringer som krever fleksibiliteti de organisatoriske systemene - for å overleve.

10.9 Hvilke krefter er i sving? Hvem gjør hva?

Det er mange aktiviteter i gang for å utnytte Internett og annen kommunikasjonsteknologi i undervisning og læring. Ved Høgskolen i Telemark er det startet en undersøkelse for å finne ut om noen av omfanget av aktivitet i Europa og Amerika innenfor dette feltet. Undersøkelsen omfatter til nå allehøyere læresteder (colleges & universities) i alle land i Europa. Undersøkelsen er påbegynt i Amerika. Resultatene er foreløpige, ettersom undersøkelsen ikke er avsluttet og resultatene ferdigbehandlet. Detaljene vil bli presentert i en senere artikkel. Undersøkelsen er en forespørsel om lærestedets deltakelse i:

• forskning innenfor området fleksibel læring

• har lærestedet tilbud om nettbaserte kurs

• har lærestedet tilbud om hele nettbaserte studieprogrammer

• deltar noen av lærestedets forskere i 'virtuelle institutter'

Resultatene fra en slik undersøkelse kan brukes til å fortelle noen om trender mer enn om eksakte forhold. For hver måned som går vil tallene ha forandret seg. Det at det er såpass stor aktivitet forteller imidlertid at det er satt i gang viktige prosesser og det er adskillige tusenvis av mennesker som arbeider med å utvikle nye læringsformer og ny læringsteknologi. Med så stor aktivitet vil flere av eksperimentene som gjøres bli kronet med hell, noe som vil stille til rådighet ny teori og ny teknologi og også stimulere til større aktivitet. Ettersom de enkelte læresteder har suksess med sine bestrebelser vil de utvide sin aktivitet og derved forandre seg til å bli en av de nye aktørene i utdanningsmarkedet - og ingen har råd til ikke å være med.

10.10 Hva inneholder den nye pedagogikken - en konseptuell pedagogisk modell for fleksibel læring og undervisning på distanse?

Hva innebær den nye pedagogikken som skal bidra til at de nye 'nett studentene' oppnår gode læringsresultater? Kreves det en ny pedagogikk, eller er en tillempning av kjent pedagogisk teori og praksis tilstrekkelig? Det siste er nok nærmest sannheten, men det vil kreve innovativ tenkning for å utløse teknologiens iboende potensiale som læringsteknologi - og ikke kun kommunikasjonsteknologi. Det blir viktig å skape refleksjon om pedagogikk og metode når nettbaserte tilbud skal utvikles og tilbys. I GEMOS prosjektet ved Høgskolen i Telemark har nettopp et å bidra til at andre pedagoger reflekterer over sin virksomhet og tanke når de utvikler slike tilbud vært hovedmålsetting. Den nedenstående figuren illustrerer det prinsipielle i tankegangen.

GEMOS Generic Educational MOdels and Structures for Open, Flexible, Distance Learning and Continuing Education in Business and Industry

En beskrivelse av en pedagogiske teori og praksis og strukturer for organisering av nettbasert læring og undervisning, er tenkt å lette transformering av tradisjonelle til nye media - nye media som vil gi tilfredsstillende resultater med den nye teknologien. Denne beskrivelsen er tenkt brukt for å få de pedagogiske designerne til reflektere over hva de gjør og hvorfor - og til å etablere en felles forståelse mellom de lærende og de som underviser slik at læringsresultatene kan oppnås på den beste måten. Med generisk menes en familie av modeller som omhandler dette felles tema. Det er et håp at arbeidet kan resultere i et sett med prosedyrer og beskrivelser som kan bli referert til i transformerings prosessen. Nedenfor presenteres de viktigste - kjernen - av de modellene som er beskrevet til nå, nemlig:

• The Split Personality Model

• The Pedagogical Diamond

• The Learning Columns

• The Personality Spaces

Ideen om denne splittede personlighet ble først presentert av en danske psykolog, Sten Larsen, på 1980 tallet. Han beskriver en privat og en offentlig del av personligheten. I den private bærer vi kunnskapene våre, i den offentlige bærer vi informasjon og fra denne kan vi kommunisere om kunnskapen våre til andre. For å muliggjøre denne kommunikasjonen må foreleseren/læreren først formulere hva som skal kommuniseres gjennom en omvandlingsprosess fra kunnskap til informasjon. Deretter kommuniseres det med studenten, som mottar denne i den offentlige delen av personligheten. Studenten på sin side må starte en liknende omvandlingsprosess, kalt sosiokognitive konflikter, for å omvandle informasjonen til sin kunnskap. Dette er et individuelt arbeid, som kan, med fordel, utføres i en sosial kontekst. Prosessen innebærer at det rettes et kritisk blikk på informasjonen og kunnskapen den beskriver. Konflikt vil i denne sammenheng gi et fordelaktig resultat - nemlig økt kunnskap. Derfor sosiokognitive konflikter. I den nye tiden må pedagogene bruke tid på å tilrettelegge arenaer for at disse konfliktene kan oppstå - mer enn på å kommunisere informasjon om kunnskapen - den biten vil teknologien hjelpe til med i stor grad. Teknologien har også iboende muligheter for å representere slike arenaer - i kraft av sin mulighet til å være 'læringsverktøy'.

Den pedagogiske diamanten visualiserer linjene for dialog I undervisnings og læringssituasjonen. Dialog er en viktig - og forsømt - kommunikasjonsform i undervisning. Dialogen er ofret på effektiviseringens alter. Kanskje kan den nye tiden med teknologiens hjelp, bringe den tilbake - i sin sanne Sokratiske form? I denne edle formen er studenten plassert i sentrum. Det er den rettmessige plass når det tilrettelegges for nettbasert læring. Studenten har dialog med sin lærer, sine medstudenter og med materiellet. Tradisjonelt har vi vært i den tro at dialogen fløt mellom lærer og student og at det læringen skjer der og da. Mange studenters opplevelse er nok at dette er en linje for monolog mer enn dialog og at tilgjengeligheten av læreren ikke er i nærheten av det tilstrekkelige. Med paradigmeskiftet vil presset på læreren i diamanten bli ekstremt stort, siden kommunikasjonen skal være individualisert og asynkron. Det blir nødvendig å utvikle medier som er slik at dialog med læreren oppleves i student materiell linjen. Teknologiens potensiale som læringsverktøy og pedagogens innsikt i materiellets design og presentasjon vil hjelpe til med dette. Men det kreves forskning og utvikling for å etablere virksomme metoder og teknikker. Læreren må jobbe med materiellet for at studenten skal oppleve hans dialog gjennom dette. Arenaer for sosiokognitive konflikter må bygges inn i materiellet.

Studentene deler materiellet seg i mellom. De arbeider med det samme materiellet og vil kunne etablerere og pleie et felleskap om læring gjennom dette. Den nødvendige sosiale konteksten kan derfor skapes i student student dialogen i diamanten. - Og ikke bare enkeltstudenter i mellom, men ved etablering av 'lærende samfunn' (learning communities) på nettet. Mekanismene for å få disse samfunnene til å etablere seg og å bestå er en utfordring for seg. Det oppstår, naturlig nok, kommunikasjonsvanskeligheter mellom mennesker i avstand. Spontaniteten er ikke lett å ta vare på. Problemene forbundet med dette er ytterligere beskrevet i noen av referansene.

Hva menes med en ulineær progresjon i utdanningsprogrammet eller kurset? Hva menes med progresjon og evaluering i henhold til oppnåelse av læringsmål? Enhver student kan betraktes som en forsker, en som søker ny, og for han ukjent kunnskap. Fordelen er selvfølgelig at for de som er studenter og ikke forskere er kunnskapen kjent, men det gjelder allikevel å finne fram til informasjonene om den og å gjøre den til sin egen kunnskap. Effektiv læring kan skje når det er vel tilrettelagt for å gjøre dette letearbeidet.

Figuren The Learning Columns er et forsøk på å visualisere dette - og tjene som bakgrunn for å forklare den omtalte ulineariteten. Dersom en student arbeider med et kurs og progresjonen defineres gjennom oppnåelse av læringsmål, som testes jevnlig ettersom læringsarbeidet utføres - og du ikke sliper videre før testene er bestått - da kan vi se for oss en situasjon hvor det oppdages studenten ikke har nødvendige kunnskaper fra et støttende fagområde gjennom en test. Da kan studenten automatisk omdirigeres til dette støttende fagområdet for å tilegne seg de nødvendige kunnskaper for å fortsette i det opprinnelige kurset. Dette kan skje flere steder og flere ganger, umerkelig. Ved avslutning av det opprinnelige kurset har studenten gjennomgått deler eller hele andre kurs. Progresjonen er alle steder definert gjennom oppnåelse av læringsmål og teknologien vil gi oss muligheten til å administrere studenten og de mål som er oppnådd - for å dirigere han til andre nødvendige kurs som ennå ikke er avsluttet. Dette resulterer i en ulineær progresjon - og det kommer system og struktur ut av det kaos det ved første øyekast kan synes å bli. En struktur basert på andre premisser enn det vi er kjent med. En slik pedagogikk kan ligne på Montesorri og Freixnet pedagogikken. Du lærer det du har behov for og interesserer deg for - og det er mulig, med ny teknologi, å realisere det uten massiv bruk av veiledningsressurser, slik at det kan være en pedagogikk til masseanvendelse.

Hvordan er studenter i de forskjellige faser i utdanningsforløpet forskjellige? Hva gjør at det er annerledes å undervise førsteårsstudenter fra sisteårsstudenter. Kan de som er senere i utdanningsforløpet så svært mye mer? Så mye at alle begreper og teorier kan utnyttes i sin fulle dybde? Hva gjør studenter som har arbeidslivserfaring utålmodige når de deltar på kurs for etter og videreutdanning? Hvorfor er de ofte misfornøyd med ordinære universitetskurs? Svaret kan ligge i at de to studentkategoriene har et forskjellig fokus på læring og utdanning. De har forskjellige hensikter med å delta. Figuren The Personality Spaces er et forsøk på å visualisere dette.

Vi har 4 forskjellige personlighetsområder eller 'rom' i denne sammenhengen. Det er et privat rom, et sosialt rom og et profesjonelt eller faglig rom - det som har med arbeidslivet eller yrket vårt å gjøre. Vi omslutter disse, i mer eller mindre grad, altid - med et rom for læring. Slik sett kan vi være i situasjoner hvor vi lærer - mer eller mindre - i hvert av disse rommene. Læring betyr da at vi utvider dem. Når lærer vi mest - i hvilket rom? Det avhenger av situasjonen, men vi har en i gitte situasjoner en innstilling og forventning til hvilket rom vi skal lære i. Dersom denne forventningen ikke innfris - blir vi utålmodige. Dette kan hjelpe oss til å forstå forskjellene på lærende i forskjellige aldersgrupper, situasjoner og med forskjellig bakgrunn. En uhomogen gruppe i forhold til hvilket 'rom' som skal utvides ved et opplæringstiltak kan føre til store vanskeligheter med gjennomføring av tiltaket. Kanskje er det slik at førstegangsstudenter lærer mest i det sosiale og private rom i den første delen av studietiden? Det er nok slik at voksne studenter med arbeidslivserfaring forventer en utvidelse av sitt profesjonelle rom når de møter til etter og videreutdanning. De er ikke særlig interessert i, og blir utålmodige, hvis for mye av tiden brukes til utvidelse av det sosiale og private rom.

10.11 Konklusjoner: Hvorfor, hvordan, når?

Hvorfor er de forestående omskiftningene så dramatiske? Er de dramatiske? Den ovenstående beskrivelsen, som kan substansieres med beskrivelse fra andre forskere og skribenter og også med de faktiske forhold vi ser står fram, viser at utdanningssektoren står foran store omveltninger. 'Trykket' fra teknologien og leverandørene av denne samt forventningene fra de lærende og de med behov for kompetanseheving tvinger fram forandringer. Teknologien er i ferd med å bli allemannseie, leverandørene er avhengig av dette. Pedagogikken er allerede allemannseie, i form av at alle kan og vil mene noe om den fordi de enten har vært elever eller lærere i flere sammenhenger i livet. Forskerne og uviklerne ser at teknologien har iboende muligheter både som verktøy i læringssituasjonen og som kommunikasjonsmedium. Politikerne følger opp og teknologien blir et element i samfunnsplanleggingen. Paradigmeskiftet er i ferd med å skje. Vi får nye overordnede modeller for tanke og handling. Samfunnet globaliseres og internasjonale aktører vil utnytte mulighetene dette gir for å finne nye markeder. De normative fortrinn som utdanningsinstitusjonene har hatt ved å være statsinstitusjoner vil måtte vike for andre måter å organisere studenter i utdanning. Nye muligheter for institusjonsbygging framstår hvor kompetanse og spesialisering vil være de viktigste drivende krefter - i samspill med det inntektsgivende og finansierende markedet for denne kompetansen. Varige partnerskap med de lærende blir viktig - i perspektivet livslang læring og kompetanseøkning ved behov, dvs. en forståelse av oppdragsgiverens verdikjede og evne til å skape merverdi av kompetanse i denne. Er det først etablert et kundeforhold blir det viktig å ta vare på dette.

Hvordanvil utdanningsinstitusjonene oppleve forandringene? Deres virksomhet dreier seg, blant annet, om to hovedfelt: Organisering av studenter og organisering av fagområder i form av fagpersonale - og det er i disse to feltene forandringene vil skje først. Studentene vil ønske å utføre læringsarbeidet på nye måter i form av at:

• de vil ikke være tilstede på studiestedet i hele studietiden

• de vil være tilknyttet mer en utdanningsinstitusjon, på fritt valgt eller anbefalt grunnlag

• deler av utdanningen vil være slik at den finnes som et internasjonalt tilbud

• noen av kursene de tar vil bli tilbudt av internasjonale ekspert team (virtual groups providing state of the art knowledge)

• de vil samhandle og kommunisere med andre studenter, forelesere og veiledere elektronisk - i stort omfang

• de vil være deltidsstudenter i deler av studietiden

Som en følge av dette, og på eget initiativ vil dette forandre måten det akademiske personellet arbeider i form av at:

• foreleserrollen faktoriseres: de med en spesialitet vil spesialiseres mer og bli medlemmer av faglige nettverk, andre vil måtte bli pedagogiske veiledere og tilretteleggere og miste eller få reduser sin faglige status

• arbeidsomfanget med forelesning vil bli redusert for noen, for andre vil tid brukt til veiledning bli økt

• det vil være faglige og pedagogiske team som har ansvar for fag og studenter i fag - som vil være nett baserte og studentene er ikke nødvendigvis tilstede på studiestedet

• forskning, etablering av og deltagelse i forskningsgrupper blir mer og mer viktig

• kollegene befinner seg ikke nødvendigvis på det samme studiestedet, men i nettverket

• finansiering av virksomheten skjer ved 'forretning', kompetansen verdsettes og selges i prosjekter for undervisning eller forskning

Universitets og høgskole administrasjonen vil måtte tilpasse seg dette, aller helst være med å drive utviklingen, og endre sin måte å arbeide og planlegge på ved at:

• studentenes og det akademiske personalets arbeidsform forandrer seg

• fagtilbud med høy kvalitet og 'centres of excellence' er nøkkelfaktorer for suksess

• student administrasjon involverer mer enn en institusjon og vil mer og mer dreie seg om hver enkelt student (hver student er et spesialtilfelle og må oppfattes og behandles som en kunde)

• nettverk må vedlikeholdes og videreutvikles. Det må utvikles administrativt samarbeid på tvers av organisasjoner

• elektronisk administrative verktøy med grensesnitt mot andre institusjoner må utvikles og tas i bruk

• evalueringsprosedyrer og akkreditering må harmoniseres internasjonalt

• finansiering vil i stor grad følge studenten - som står mer eller mindre fritt til å velge hvem han betaler for sin undervisning

• markedsføring og markedsbearbeiding blir mer og mer viktig

• utvikling av eget personales kompetanse vil kreve store ressurser

Når vil disse endringene skje? Endringsprosessene har startet. Det er kun et spørsmål om tid før kravene fra studenter, eget personale, eiere og samfunnet for øvrig artikuleres med styrke. Det store antallet institusjoner og personer som jobber medutvikling innenfor dette området forteller at endringsprosessene er satt i gang. Mange institusjoner føler nok at det er nødvendig 'å kaste seg på toget' for ikke å tape i konkurransen. De starter med å 'automatisere det gamle'. Er det å regne som kosmetikk, eller er det et alvorlig ment forsøk på å benytte seg av nye forretningsmuligheter? Vil det bli en konkurranse mellom institusjoner - slik vi ser dem i dag, eller oppstår det nye organisatoriske enheter (virtual institutes) som blir de konkurrerende enhetene? Mye tyder på det siste - og kanskje er det ikke en konkurranse for de som har det nye å tilby. Kanskje er det mer snakk om å presentere seg i et stort marke? De som er i stand til å samarbeide og dele vil bli vinnerne? Fortreffelighet (excellence) som et resultat av evne til samarbeid i nettverk, gjensidig tillit, det å utfylle hverandre og forsterkning er trolig andre nøkkelfaktorer for suksess.

Hvordan skal den enkelte og institusjonene forholde seg til dette? Skal man kaste seg inn i konkurransen - som dreier seg mer om aktivitet enn om resultater - for deretter å konkurrere om de samme studentene som 'nett studenter - de samme som vi til nå har konkurrert om som 'fysiske' studenter? Eller er det kanskje lurt å stoppe opp - løfte blikket - og tenke strategisk og smart?

Referanser

Denne artikkelen er en sammenstilling av innholdet i flere andre. Ved å følge lenken www.nffl.no til GEMOS prosjektets hjemmesider finnes mer dokumentasjon av arbeidet.