12 Oppgaver

12.1 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår følgende:

• En ny bestemmelse om universiteter og høyskolers oppgaver.

• Ny bestemmelse om institusjonenes oppgaver kalles «Institusjonenes oppgaver», som er mer presist enn «Institusjonenes virksomhet» i dagens universitets- og høyskolelov § 1-3.

• Bestemmelsen om effektiv ressursbruk og tilførsel av eksterne ressurser i dagens universitets- og høyskolelov § 1-3 bokstav c videreføres ikke.

• At universiteter og høyskoler skal bidra til livslang læring, i tillegg til etter- og videreutdanning, inkluderes i bestemmelsen om oppgaver.

• Plikten til å samarbeide med andre aktører gjøres generell, ved at ingen samarbeidsaktører er nevnt særskilt i loven.

• Å skille tydeligere enn i dagens lov mellom universiteter og høyskolers formål og deres oppgaver.

• Øvrig innhold i dagens universitets- og høyskolelov § 1-3 videreføres.

12.2 Gjeldende rett

Formålsparagrafen i universitets- og høyskoleloven § 1-1 suppleres av § 1-3 om utdanningsinstitusjonenes virksomhet. § 1-3 angir arbeidsmåter og oppgaver som utdanningsinstitusjonene skal følge for å fremme lovens formål i § 1-1. Bestemmelsen om lovens formål og institusjonenes virksomhet angir samlet sett det overordnede samfunnsoppdraget universiteter og høyskoler har.

Ifølge universitets- og høyskoleloven § 1-3 skal universiteter og høyskoler fremme lovens formål ved å

1. tilby høyere utdanning som er basert på det fremste innen forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap,

2. utføre forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid,

3. forvalte tilførte ressurser effektivt og aktivt søke tilføring av eksterne ressurser,

4. bidra til å spre og formidle resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid,

5. bidra til innovasjon og verdiskapning basert på resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid,

6. legge til rette for at institusjonenes ansatte og studenter kan delta i samfunnsdebatten.

7. bidra til at norsk høyere utdanning og forskning følger den internasjonale forskningsfronten og utviklingen av høyere utdanningstilbud,

8. samarbeide med andre universiteter og høyskoler og tilsvarende institusjoner i andre land, lokalt og regionalt samfunns- og arbeidsliv, offentlig forvaltning og internasjonale organisasjoner og

9. tilby etter- og videreutdanning innenfor institusjonens virkeområde.

Hvordan institusjonene skal arbeide konkret for å fremme målene vil blant annet avhenge av ressurser, finansiering, størrelse og institusjonens profil.1 At utdanningsinstitusjonene skal arbeide for å fremme lovens formål ved å tilby høyere utdanning som er basert på det fremste innen forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap innebærer ikke at institusjonene skal være de fremste på ethvert område, men at de skal være faglig oppdatert og formidle kunnskap i fag så langt det er naturlig. For å kunne tilby utdanning basert på det fremste innenfor forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid må institusjonene ha fagmiljøer for de fagretninger som tilbys.2

Utdanningsinstitusjonene skal effektivt forvalte tilførte ressurser og aktivt søke tilføring av eksterne ressurser. Kravet kan hevdes å være selvsagt, og er en lovfesting av forventninger til hvordan universiteter og høyskoler driftes.

Utdanningsinstitusjonene skal bidra til å spre og formidle resultater fra forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid.

Det er en forventning at institusjonene oppmuntrer studenter og ansatte til å delta i debatt om samfunnsspørsmål og virksomheten til utdanningsinstitusjonene. Utdanningsinstitusjonene kan ikke legge restriksjoner på deltakelse i den offentlige debatten.

For at universiteter og høyskoler skal kunne tilby utdanning og utføre forskning på høyt internasjonalt nivå i henhold til § 1-3 bokstav g, må institusjonene sørge for å delta i den internasjonale forskningsfronten, og følge utviklingen av utdanning internasjonalt. Samarbeid og nettverksbygging er en viktig komponent i arbeidet med å utvikle utdanningstilbud, og som en del av forskning. Utdanningsinstitusjonene skal derfor samarbeide med andre universiteter og høyskoler, både nasjonalt og internasjonalt og med lokalt og regionalt samfunns- og arbeidsliv, offentlig forvaltning og internasjonale organisasjoner, jf. § 1-3 bokstav h.

Utdanningsinstitusjonene skal tilby videre- og etterutdanning innenfor egne virkeområder, jf. § 1-3 bokstav i. Institusjonene har et ansvar for å bidra til at tilegnelse av kunnskap er en kontinuerlig prosess, som ikke kan anses som avsluttet når en grad avlegges. Det er ikke et krav at institusjonene selv har slike tilbud, det er åpent for at de kan samarbeide med andre tilbydere. Utdanningsinstitusjonene har likevel et samfunnsmessig ansvar får at tilbudene finnes, og må der det et nødvendig ta initiativ til disse selv.3

12.3 Utvalgets vurderinger

12.3.1 Innledning

Bestemmelsen om institusjonenes virksomhet bør gjenspeile universitets- og høyskolesektorens kjerneoppgaver. Tredelingen av institusjonenes kjerneoppgaver i utdanning, forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og formidling brukes i mange land, selv om det kan variere fra land til land om høyskolene har et forskningsoppdrag. Bak disse tre virksomhetsområdene skjuler det seg sammensatte og til dels gjensidig avhengige oppgaver. Overordnet har disse oppgavene ligget fast lenge, selv om innholdet i og utførelsen av dem har endret seg over tid. Hva som ligger i formidlingsoppgaven er det vanskelig å oppsummere med få ord. Bestemmelsens formulering av de ulike elementene i formidlingsoppgaven bør være i tråd med måten vi forstår formidling på i dag. I tillegg til tradisjonell formidling av faglig innsikt bør oppgaven også romme samfunnskontakt i vid forstand, for eksempel deltakelse i offentlige debatter, utvalgsarbeid og øvrig meningsdannende arbeid der det er naturlig. Vi kan ikke forvente at alle i like stor grad deltar i denne typen utadrettet arbeid, men generelt må det være et mål at kunnskap og innsikt kommer samfunnet til gode også på denne måten. Utvalget ser formidling som en del av samfunnskontrakten for universitets- og høyskolesektoren. Dette utdypes nærmere under punkt 12.3.6 om formidlingsbegrepet.

12.3.2 Høyt internasjonalt nivå

Universiteter og høyskoler må strebe etter høy kvalitet i både utdanning og forskning. Denne forventningen er uttrykt på litt forskjellige måter i henholdsvis § 1-1 og § 1-3 i dagens universitets- og høyskolelov. I henhold til § 1-1 skal institusjonene tilby utdanning og utføre forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå. Ifølge § 1-3 skal utdanningen bygge på det fremste innenfor forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap. Videre følger det av § 1-3 bokstav g at universiteter og høyskoler skal bidra til at norsk forskning og høyere utdanning følger den internasjonale forskningsfronten og utviklingen av høyere utdanningstilbud.

Hvis vi tar utgangspunkt i en vanlig forståelse av ordlyden, synes ikke utvalget det er opplagt hva som ligger i «høyt internasjonalt nivå» i alle fag og innenfor alle deler av virksomheten. Utvalget oppfatter uttrykket mer som en ambisjon om at alle, og særlig de som ikke er på dette nivået, skal strekke seg. Innenfor forskning er de fleste fagområder internasjonale i sin natur. Forskerne samarbeider og publiserer gjerne i internasjonale nettverk. I mange fag, særlig innenfor medisin og naturvitenskap, er det utviklet indikatorer for vurdering av kvaliteten i forskningen, blant annet basert på vitenskapelig publisering.

I mer nasjonalt orienterte fag, som språk, litteratur, jus og historie, er det imidlertid mindre åpenbart hva som er høyt internasjonalt nivå. Det er viktig at forskning på temaer og fagfelt der forskerne primært skriver om norske forhold for et norsk publikum, ikke nedvurderes fordi resultatene ikke er publisert internasjonalt. Uavhengig av om publiseringen i hovedsak skjer nasjonalt eller internasjonalt, er det viktig at fagmiljøene bidrar til å bevare og videreutvikle norsk som fagspråk.

En arbeidsgruppe oppnevnt av Nasjonalt råd for kunstnerisk utviklingsarbeid, Universitets- og høgskolerådet, leverte en rapport i 20154, hvor det heter følgende om kunstnerisk utviklingsarbeid i Norge i en internasjonal sammenheng: «Kunstnerisk utviklingsarbeid i Norge tar utgangspunkt i kunstnerens særlige erfaring og refleksjon, og er slik i overensstemmelse med den internasjonale kategorien «research in the arts». Høyt kunstnerisk nivå er et sentralt krav til kunstnerisk utviklingsarbeid i Norge.» Videre redegjøres det, med henvisning til disse formuleringene fra Central Saint Martins College of Art and Design i London, for kunst som et fagområde som kommuniserer i en fagfellekontekst:

• Art and design practices are intellectual pursuits in their own right not requiring translation to other terms in order to have sense and coherence

• Art and design works embody «meaning» through their interior symbolic languages and syntax (formal organisation)

• Art and design works embody «meaning» through their discursive relationship to other works in their field and their corresponding cultural positions

• Art and design works can be read by those trained in the subject in the same way that, for example, mathematicians read mathematics or philosophers read philosophy.5

Innenfor utdanning er det foreløpig ikke etablert tilsvarende internasjonale kvalitetsstandarder som i forskning samt faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid. Det finnes lignende hierarkier som er basert på institusjoners renommé, og som forsterkes av de ulike universitetsrangeringene som har blitt utbredt de siste 15–20 årene. Disse bygger ofte på diskutable kriterier, og de er neppe et godt sammenligningsgrunnlag for de fleste høyere utdanningsinstitusjoner.6 Det finnes også jevnlige undersøkelser av studenttilfredshet på både nasjonalt (Studiebarometeret7) og europeisk nivå (Eurostudent8). Disse er basert på studentenes subjektive opplevelse, som kan være preget av ulikt forventningsnivå ved forskjellige studier og i forskjellige land.

I løpet av de siste par tiårene har de aller fleste land vi vanligvis sammenligner oss med, opprettet kvalitetssikrings- og akkrediteringsorganer tilsvarende NOKUT. Disse organene undersøker om det finnes kvalitetssikringssystemer knyttet til utdanningene. I tillegg sikrer organene at det er en faglig minstestandard ved akkreditering eller reakkreditering av studier. NOKUT har i samarbeid med søsterorganer i Sverige og Nederland gjort forsøk med å vurdere kvaliteten i utvalgte masterstudier innenfor samme fagområder på tvers av landene.9 England har innført et tilsvarende evalueringssystem på utdanningssiden som på forskningssiden. Det heter Teaching Excellence Framework (TEF). Alt i alt er sammenligningsgrunnlaget per i dag noe begrenset på utdanningssiden.

Utvalget ser at det kan være utfordrende å fastslå hva som er «høyt internasjonalt nivå» i mange fag. Likevel mener utvalget at formuleringen «høyt internasjonalt nivå» gir et riktig signal om nivået og kvaliteten vi ønsker på norsk forskning og høyere utdanning. Utvalget anbefaler derfor å la denne formuleringen bli stående i loven, og at den skal gjelde for både forskning og utdanning.

12.3.3 Arbeidsrelevante utdanninger og dimensjonering

Universiteter og høyskoler må utdanne nok kandidater med relevant kompetanse og relevante kvalifikasjoner. Dimensjoneringen av høyere utdanning, det vil si hvor mange studenter som tas opp til studier, har blitt løst på ulike måter over tid. Frem til omkring år 2000 var det stor vekt på sentral dimensjonering av studieplasser. Innenfor de fleste utdanninger må institusjonene først og fremst forholde seg til studentenes etterspørsel på den ene siden, og til arbeids- og samfunnslivets behov på den andre. I praksis er det i stor grad søkningen som avgjør dimensjoneringen.10 Det er likevel stadig innslag av sentral dimensjonering, blant annet gjennom kandidatmåltall for visse helsefaglige og pedagogiske utdanninger, nye studieplasser med faglig øremerking og forskriftsregulering av hvilke institusjoner som kan tildele hvilke grader. Myndighetene blir stadig mer opptatt av både å treffe riktig på antall kandidater av ulike slag, jf. kompetansebehovsutvalget11, og å gi kandidatene en mest mulig relevant utdanning, jf. den kommende stortingsmeldingen om arbeidslivsrelevans.

Mange studenter, særlig i profesjonsutdanningene, har i dag praksis som en integrert del av studieløpet. Innenfor de klassiske disiplinstudiene, for eksempel i humaniora, samfunnsvitenskap og naturvitenskap, er det stadig slik at de fleste studentene ikke har formalisert kontakt med arbeids- og samfunnslivet under studiene. Utvalget viser til at Kunnskapsdepartementet har pålagt institusjonene å opprette råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA). Dette skal være fora der representanter for arbeidstakere og -givere møter «sin» utdanningsinstitusjon for å drøfte spørsmål om blant annet utdanningsbehov og -tilbud i regionen. RSA er en formalisert arena som kan bidra til å styrke institusjonenes dialog og samarbeid med omgivelsene.

Mye tyder på at norsk høyere utdanning har god arbeidslivrelevans. Hvis en institusjon søker NOKUT om akkreditering av et nytt studietilbud, må institusjonen godtgjøre at det finnes et arbeidsmarked for kandidatene. NOKUT akkrediterer riktignok bare et mindretall av tilbudene innenfor høyere utdanning, men institusjonene som har rett til selv å akkreditere hele eller deler av studietilbudet sitt, må også forholde seg til dette kravet. De jevnlige kandidatundersøkelsene viser at de aller fleste som uteksamineres fra universiteter og høyskoler, får relevant jobb forholdsvis raskt. En nylig gjennomført undersøkelse blant arbeidsgivere viser at de jevnt over er fornøyde med nyutdannede kandidater fra norske universiteter og høyskoler.12

Utvalget mener likevel at studienes arbeidslivstilknytning kan bli enda bedre. Det er viktig at utdanningsinstitusjonene jobber for å utvikle studietilbud som er tilpasset arbeidslivets behov, og som forbereder studentene godt på virkeligheten som møter dem etter endt studium. Ikke minst gjelder dette de tradisjonelle korte profesjonsutdanningene. Særlig innenfor helse- og sosialfagene har det de siste årene vært en vektforskyvning fra praksisnær kunnskap til akademiske meritter. Utdanningene er styrket med mer forskningskompetent undervisningspersonell. Det har vært betydelig vekst i forskningsaktiviteten. Samtidig kan det stilles spørsmål ved om man i for stor grad taper den kunnskapsutviklingen som foregår i praksisfeltet av syne. Det er et konstant dilemma å ta stilling til hvilken type kunnskap og hvilke kvalifikasjoner som skal vektlegges i fag hvor den praktiske kunnskapen er sentral. Bakgrunnen til de som underviser og innretningen på den forskningen som bedrives vil ha betydning for relevansen av utdanningene.

Verdsettingen av det praksisnære er ivaretatt gjennom dagens universitets- og høyskolelov § 1-3 bokstav a, som stiller krav om at utdanninger skal baseres på blant annet det fremste innenfor erfaringskunnskap. Utvalget spør seg likevel om det å gi arbeids- og samfunnsrelevant utdanning burde uttrykkes eksplisitt i loven. Utvalget ser at det kan være argumenter for dette, blant annet for å sikre at de korte profesjonsrettede utdanningene er tett på praksisfeltet de skal forsyne med kompetente kandidater. Det er imidlertid en risiko for at en slik tilnærming vil sette disiplinstudier som ikke er like tydelig yrkesrettet, under press. Studier i humaniora, men også samfunnsfag, blir i offentlig debatt ofte trukket frem som lite matnyttige. Noen tar også til orde for at slike studier bør nedskaleres, med henvisning til manglende arbeidslivsrelevans.13 Et krav i loven om arbeidsrelevante utdanninger vil kunne bidra til dette presset. Det vil etter utvalgets vurdering være uheldig. Utvalget har derfor konkludert med at det ikke er hensiktsmessig å foreslå en slik eksplisitt formulering i lovteksten.

12.3.4 Kvalitet, tilgjengelighet og regional forankring

God geografisk tilgjengelighet av studietilbud er viktig. Selv om systemet for høyere utdanning legger til rette for at alle kan studere nærmest hvor som helst i Norge, velger mange å studere i regionen de kommer fra. Selv institusjoner som beskriver seg som internasjonalt orienterte forskningsuniversiteter, for eksempel Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo, rekrutterer en stor del av studentmassen fra egen landsdel. Og når studentene etter hvert ender opp med en grad, går en stor del ut i det regionale arbeidsmarkedet. I tillegg begynner mange å studere når de er voksne og kanskje allerede er etablert med familie og barn, og dette forsterker stedbundetheten. Institusjonene må også treffe denne gruppen for å bidra til at regionene får nok høyt utdannet arbeidskraft, jf. behovet for en mangfoldig sektor.14

Hensynene til tilgjengelighet og kvalitet kan delvis stå i motsetning til hverandre. Strukturreformen dreide seg om institusjonsstrukturen, ikke om studiestedsstrukturen. Det er likevel klart at det finnes studiesteder der man kan stille spørsmål ved kvaliteten. Det gjelder både antall ansatte og undervisere, deres kompetanse og studentgrunnlaget. Det er ikke gitt at alle studiesteder må opprettholdes for at institusjonene samlet kan nå ut til alle i landet som ønsker og er kvalifisert for å ta høyere utdanning. Nett- og/eller samlingsbaserte studietilbud har hittil stort sett vært et supplement til ordinære campusbaserte tilbud, men ved hjelp av stadig bedre teknologiske løsninger kan de kanskje bli en erstatning. Den teknologiske utviklingen gjør også at den tradisjonelle studenten er mindre på campus enn før. Hensyn til kritisk masse og størrelse på fagmiljøet kan ivaretas ved utveksling av personale, fysisk eller digitalt, uten å legge ned studiesteder. Den fysiske utvekslingen har imidlertid ulemper, som mer reising med derav følgende klimakonsekvenser, og lite effektiv tidsbruk.

Universiteter og høyskoler har stor frihet til selv å fastsette studietilbudet i samsvar med regionens kompetansebehov. Det ligger imidlertid enkelte begrensninger på institusjonenes autonomi, blant annet i gradsforskriften. Hvis vi tar utgangspunkt i at den jevne studiesøker er opptatt av å studere nær hjemstedet, kan det som følge av reguleringene i gradsforskriften oppstå et misforhold mellom regional tilgjengelighet av visse studietilbud og regionens kompetansebehov.15 Bakgrunnen for reguleringene er blant annet fordeling av nasjonalt ansvar for sentrale utdanninger. Innenfor den friheten universiteter og høyskoler har, gitt de begrensningene som ligger i gradsforskriften og kandidatmåltall, mener utvalget at det er institusjonene selv som best kan vurdere hvordan de skal oppfylle regionenes kompetansebehov gjennom kvalitativt gode og godt tilgjengelige studietilbud. Utvalget mener at det er en del av institusjonenes samfunnsmandat å foreta slike vurderinger. Institusjonene bør blant annet vurdere de mulighetene ny teknologi tilbyr når det gjelder å gjøre høyere utdanning av god kvalitet mer tilgjengelig i både tid og rom.

12.3.5 Livslang læring

Dagens universitets- og høyskolelov § 1-3 bokstav i pålegger universiteter og høyskoler en plikt til å tilby etter- og videreutdanning innenfor institusjonens virkeområde. Gjennom regjeringens kompetansereform og i NOU 2019: 12 Lærekraftig utvikling (Markussen-utvalget) uttrykker myndighetene store forventninger til at også universiteter og høyskoler skal bidra til å oppgradere arbeidsstokken gjennom hele yrkeskarrieren. Det vil si at de ikke bare først og fremst skal tilby bachelor- og masterutdanninger. Lovutvalget deler Markussen-utvalgets syn på at livslang læring er viktigere enn før, blant annet på grunn av teknologisk omstillingstakt og fordi vi må stå i jobb lenger. Samtidig må dette gjennomføres på en måte som hindrer at universiteter og høyskoler begynner å konkurrere om å tilby korte, skreddersydde kurs i et kommersielt marked. Det er viktig at sektoren selv får styre hvordan de skal ivareta tilbud om livslang læring.

Når dagens etter- og videreutdanningstilbud ved mange institusjoner fremstår som underutviklet, handler det vel så mye om rammebetingelser og prioriteringer for virksomheten, på både tilbuds- og etterspørselssiden. Dette foreslår Markussen-utvalget tiltak for å bøte på. Den kommende stortingsmeldingen om Kompetansereformen vil også se på hindre og insentiver for at universitetene og høyskolene skal utvikle og oppskalere etter- og videreutdanningstilbud. Andre bestemmelser i universitets- og høyskoleloven enn formålsparagrafen kan også være relevante for etter- og videreutdanning, blant annet avgrensningen av gratisprinsippet. Se kapittel 18 om gratisprinsippet.

Innenfor etterutdanning, det vil si den delen av etter- og videreutdanning universiteter og høyskoler kan ta seg betalt for, konkurrerer institusjonene med diverse kommersielle tilbydere. Hvor tungt institusjonene skal gå inn i dette markedet, er et strategisk valg. Det ligger innenfor institusjonenes autonomi å gjøre slike vurderinger. Utvalget vil foreslå å supplere etter- og videreutdanning i lovteksten med begrepet livslang læring. Livslang læring formidler bedre enn etter- og videreutdanning hva dette faktisk handler om – å lære hele livet. Det vil også være i tråd med Markussen-utvalgets tilrådninger, som mener at utdanning er utdanning uavhengig av når i livsløpet den tas.16

12.3.6 Formidlingsbegrepet

Tradisjonelt har formidling blitt betraktet som en enveis aktivitet. Ansatte ved universiteter og høyskoler sprer gjennom ulike kanaler innsikt og resultater fra egen forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid til det omliggende samfunnet. Kunnskapsspredning, både for å popularisere fagene for et bredere publikum og for å opplyse samfunnsdebatten, er stadig en viktig del av formidlingsoppdraget. Formidling rommer imidlertid langt mer, ikke minst samarbeid og dialog med omverdenen. Det bygger på en forståelse av kunnskapsproduksjon som en ikke-lineær prosess. I møtet med ulike aktører i samfunnet, som bedrifter, organisasjoner og offentlige etater, vil de ansatte kunne få ideer og impulser til nye forskningsspørsmål eller utdanningsprogrammer. Kort sagt vil kontakten med samfunnet kunne gi den faglige virksomheten nye retninger og bidra til å styrke kvaliteten og relevansen i både forskning og utdanning. Betydningen av flerveis kommunikasjon med aktører utenfor universitets- og høyskolesektoren må etter utvalgets vurdering gå frem av måten formidlingsoppdraget formuleres på i loven. Paragrafen om institusjonenes virksomhet må med andre ord favne både den tradisjonelle formidlingsaktiviteten og den mangfoldige dialogen universiteter og høyskoler skal føre med samfunnet.

12.3.7 Mangfoldig samarbeid

Universiteter og høyskoler samarbeider med et bredt spekter av aktører i samfunnet. Samarbeidet omfatter et mangfold av aktiviteter. Dette er dokumentert i en spørreundersøkelse blant faglig ansatte i sektoren.17 Det store flertallet av de ansatte er aktive i formidling, kunnskapsoverføring og samarbeid med omverdenen. De faglig ansatte er viktige knutepunkter i det nasjonale kunnskapsnettverket.

Samarbeid med næringslivet er viktig både nasjonalt og regionalt for å gi norske bedrifter tilgang på høy kompetanse og relevant forsknings- og utviklingsarbeid (FoU). Ofte speiler den faglige profilen i de mer teknologisk orienterte fagmiljøene ved universiteter og høyskoler strukturen i det regionale næringslivet. Det er et mangeartet samarbeid som inkluderer felles FoU-prosjekter, doktorgradsutdanning, gaveprofessorater, praksisplasser for studenter, studentoppgaver, kompetanseheving for ansatte i bedriftene og kommersialiseringsaktiviteter. Universiteter og høyskoler samarbeider med andre ord med næringslivet ikke bare om forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid, men også om utdanning og innovasjon.18

Universitets- og høyskoleloven § 1-3 bokstav h nevner en rekke aktører i inn- og utland som universiteter og høyskoler skal samarbeide med. Denne listen er ikke uttømmende. Forskningsinstitutter er for eksempel ikke nevnt, selv om de er viktige samarbeidspartnere for universiteter og høyskoler. Et eksempel på det er det tette forholdet mellom NTNU og SINTEF i Trondheim, som til dels deler både lokaler og personale. Mange universiteter og høyskoler er dessuten eiere eller medeiere i forskningsinstitutter. Det gjelder for eksempel NORCE, som eies av institusjoner fra Kristiansand i sør til Tromsø i nord. Strategisk samarbeid med forskningsinstitutter er viktig, blant annet for å posisjonere seg til de industri- eller samfunnsorienterte delene av EUs rammeprogram for forskning. Her bidrar nemlig instituttenes anvendte profil til å styrke søknadene. Å spille på bredden i forskningsmiljøene øker sjansen for gjennomslag.

Det finnes også andre samarbeidspartnere for universiteter og høyskoler som dagens lov ikke nevner, blant annet ideelle organisasjoner, kunst- og kulturinstitusjoner og skoler. Det vil også kunne variere både mellom institusjoner og over tid hvilke aktører som er de viktigste eksterne samarbeidspartnerne. For ikke å utelukke relevante samarbeidspartnere vil det etter utvalgets mening være mest hensiktsmessig å ikke nevne noen aktører eksplisitt. Utvalget foreslår derfor en generell formulering om at universiteter og høyskoler skal samarbeide med relevante eksterne aktører for å styrke virksomhetens kvalitet og relevans.

12.3.8 Innovasjon

Universiteter og høyskoler skal bidra til innovasjon og verdiskaping basert på resultater fra den faglige virksomheten, jf. universitets- og høyskoleloven § 1-3 bokstav e. Innovasjon kan betraktes først og fremst som et økonomisk begrep. Det betegner introduksjon av nye eller forbedrede produkter eller tjenester i et marked med formål om å skape økonomisk gevinst. Denne forståelsen av innovasjon er mest relevant for det private næringslivet. I videre forstand kan imidlertid innovasjonsbegrepet omfatte også offentlig sektor og det som kalles sosial innovasjon. I offentlig sektor vil innovasjon handle om å forbedre eller utvide tjenestetilbudet til befolkningen ved å ta i bruk ny teknologi, nye prosesser eller nye organisasjonsformer. Sosial innovasjon omfatter utvikling av nye løsninger på ulike samfunnsproblemer, gjerne knyttet til miljømessig eller sosial bærekraft. Denne typen innovasjon innebærer ofte endringer på systemnivå som fører til positiv utvikling i samfunnet. Det er ofte ideelle, ikke-kommersielle organisasjoner som driver den frem. Verken innovasjon i offentlig sektor eller sosial innovasjon har i utgangspunktet økonomisk gevinst som mål, men det vil ofte være samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Utvalget mener det bør legges et bredt innovasjonsbegrep til grunn for forståelsen av denne oppgaven i universitets- og høyskoleloven. Universiteter og høyskoler skal bidra til innovasjon i mer snever økonomisk forstand, men utvikling og kommersialisering av produkter og tjenester i et marked er relevant bare for en mindre del av fagmiljøene ved institusjonene. Et bredt innovasjonsbegrep som også favner innovasjon i offentlig sektor og sosial innovasjon, vil kunne være relevant for den faglige aktiviteten i en langt større del av virksomheten.

12.3.9 Internasjonalisering

Flere studenter tar hele eller deler av utdanningen utenfor hjemlandet, og mer av forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid foregår i internasjonale nettverk. Drivkrefter bak utviklingen er høyere etterspørsel etter og større investeringer i høyere utdanning og forskning globalt, reduserte transport- og kommunikasjonskostnader og et økende internasjonalt arbeidsmarked for høyt kvalifisert arbeidskraft.

I Norge har tilnærmingen til internasjonalisering i høyere utdanning blitt stadig mer strategisk. Frem til 1970-årene handlet internasjonalisering om å sende studenter til utlandet på områder der Norge hadde liten kapasitet. I 1980- og 1990-årene var man mer opptatt av den økte språk- og kulturforståelsen som utenlandsstudier gir.

Etter hvert har oppmerksomheten blitt rettet mot kvalitet og relevans som grunnleggende kriterier for internasjonaliseringen av høyere utdanning. Dette er slått fast som tydelige prinsipper i St.meld. nr. 14 (2008–2009) Internasjonalisering av utdanning. Stortingsmeldingen kom med klare forventninger til institusjonene om større strategisk oppmerksomhet på internasjonalisering. Universiteter og høyskoler fikk beskjed om å konsentrere institusjonsavtalene om færre, men kvalitativt bedre aktører. Ifølge stortingsmeldingen er kortere utvekslingsopphold positivt, fordi studentene da bringer med seg impulser hjem som også andre studenter kan ha glede av. Det er flere utenlandske studenter som kommer på utvekslingsopphold til Norge, enn det er norske studenter som drar på utveksling til utlandet. Dette forholdet er noe av bakteppet for den kommende stortingsmeldingen om mobilitet.

Den hittil siste stortingsmeldingen om forskning, Meld. St. 18 (2012–2013) Lange linjer, tok opp internasjonalisering av forskning. Stortingsmeldingen slo fast at høy grad av internasjonalisering i forskningen er positivt, men at internasjonaliseringsarbeidet bør bli mer målrettet. Stortingsmeldingen fremhevet EUs rammeprogrammer som en viktig arena for internasjonalisering av norsk forskning, blant annet fordi det er krav om internasjonalt samarbeid i prosjektene, noe som kan bidra til utvikling av ideer og ny kunnskap.

Oversikt over publiseringsutviklingen viser at bare 17 prosent av artikler med norske forfattere hadde utenlandsk medforfatter i 1981, mens tilsvarende andel i 2016 var 66 prosent. Internasjonalt publiseringssamarbeid har lenge vært normen i matematiske, naturvitenskapelige, teknologiske og medisinske fag, og omfanget har økt betydelig også i humaniora. Norge er likevel et lite land også i denne sammenhengen, med godt under en prosent av verdens vitenskapelige publisering.

Å delta i nasjonale og internasjonale nettverk og prosjekter for forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid er viktig for å få nye impulser og perspektiver og tilgang til nye metoder. Norske ansatte i universitets- og høyskolesektoren bør samarbeide med sine fremste kollegaer i verden der de har faglige forutsetninger for det, både for å bli bedre og for å øke bruken av forskningsresultater fra andre land.

Begge de tidligere nevnte stortingsmeldingene vektlegger kvalitet og relevans i det internasjonale samarbeidet. Dette er fortsatt gjeldende politikk når det gjelder internasjonalisering. Utvalget mener at internasjonalisering av forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og høyere utdanning kan være både et mål i seg selv og et virkemiddel. Impulser fra internasjonalt samarbeid kan ha en egenverdi for den enkelte ansatte og student. Samtidig bør samarbeidet føre til høyere kvalitet og styrket relevans i den faglige aktiviteten. Innenfor de fleste fagfelt er det vanskelig å se for seg at norske forskere vil kunne bli fremragende uten å delta i internasjonalt samarbeid. De store samfunnsutfordringene er internasjonale i sin natur. Hvis man samarbeider internasjonalt om forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og høyere utdanning for å møte disse utfordringene, vil også løsningene bli mer relevante. I dagens universitets- og høyskolelov er ikke internasjonalisering fremhevet spesielt, annet enn at § 1-3 bokstav h inneholder en forventning om at universiteter og høyskoler skal samarbeide med tilsvarende institusjoner i andre land. Utvalget mener det vil være hensiktsmessig å koble forventningene om samarbeid til de strategiske målene for internasjonalisering, slik at det skal bidra til kvalitet og relevans i den faglige virksomheten.

12.3.10 Effektiv ressursbruk og eksterne ressurser

Den gjeldende universitets- og høyskoleloven slår fast i § 1-3 bokstav c at universiteter og høyskoler skal forvalte tilførte ressurser effektivt og aktivt søke tilføring av eksterne ressurser. Etter utvalgets vurdering er ikke effektiv ressursbruk en oppgave på linje med de andre som er lovfestet i paragrafen om institusjonenes virksomhet. Utvalget forstår det mer som en grunnleggende forutsetning for driften av virksomheten.

Tilføring av eksterne ressurser er avgjørende for at universiteter og høyskoler skal realisere sine formål. For eksempel kanaliserer både Forskningsrådet og EU betydelige midler gjennom forskningsprogrammer med mål om å møte de store samfunnsutfordringene. Universiteter og høyskoler må delta i konkurransen om disse og andre eksterne midler. Utvalget mener det er unødvendig å lovfeste at institusjonene skal søke om eksterne midler. Fagmiljøene har egeninteresse av å hente inn ekstern finansiering for å kunne realisere sine ambisjoner og nå sine mål.

Utvalget foreslår at kravet om at universiteter og høyskoler skal forvalte tilførte ressurser effektivt og aktivt søke tilføring av eksterne ressurser, tas ut av loven, siden dette oppfattes som unødvendig. Utvalget vil presisere at vi med dette forslaget ikke mener å redusere kravet til institusjonene på disse punktene. Det er et generelt krav til alle aktører som mottar statlige midler, at de skal bruke dem effektivt, jf. regelverk for økonomistyring i staten.19 Det er styrets ansvar å sørge for at tilførte ressurser forvaltes effektivt.