33 Private universiteter og høyskoler – økonomisk tilsyn med mer

33.1 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår følgende:

• Gjeldende rett videreføres.

33.2 Gjeldende rett

33.2.1 Organisasjonsform

Alle private universiteter og høyskoler skal være organisert som et aksjeselskap etter aksjeloven eller som en stiftelse etter stiftelsesloven, jf. universitets- og høyskoleloven § 8-1 første ledd.1 Et sentralt hensyn bak kravet til organisasjonsform er behovet for en enhetlig regulering av den administrative og økonomiske driften til virksomheter som tilbyr NOKUT-akkreditert utdanning.2 Organisering som enten aksjeselskap eller stiftelse er ment å legge til rette for «åpenhet om virksomheten, kontroll med økonomien og gode muligheter for etterprøving av for eksempel transaksjoner med nærstående, fusjoner mv.»3 Forarbeidene fremhever også aksjelovens bestemmelser om skriftlighet ved konserninterne transaksjoner, styreredegjørelser for avtaler eller transaksjoner med aksjeeiere eller styremedlemmer som et godt utgangspunkt for departementets kontroll og tilsyn med virksomhetene.4 Tilsvarende regler følger også av stiftelsesloven. Samtidig presiserer forarbeidene at adgangen til å tilby høyere utdanning som aksjeselskap eller stiftelse gir en viss grad av valgfrihet for private tilbydere ved at de kan velge mellom en eiermodell og en selveiende modell. Både aksjeloven og stiftelsesloven stiller krav til virksomhetens styre, som suppleres av bestemmelsene i universitets- og høyskoleloven § 8-1.

33.2.2 Statstilskudd

Private universiteter og høyskoler som tilfredsstiller kravene i universitets- og høyskoleloven, kan etter søknad få statstilskudd til dekning av driftskostnader for utdanninger som er akkreditert av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT), jf. universitets- og høyskoleloven § 8-3 første ledd. Det er med andre ord en forutsetning for å motta tilskudd at institusjonen er akkreditert som privat universitet eller høyskole eller har et studietilbud som er akkreditert av NOKUT.

Flere private høyskoler mottar i dag statlig tilskudd. For 2019 er det på Kunnskapsdepartementets budsjett bevilget tilskudd på til sammen 1,6 milliard kroner til private høyskoler. Det kommer i tillegg til tilskudd eller inntekter de private høyskolene mottar fra andre. Statstilskuddet skal bidra til at de private høyskolene tilbyr studentene utdanning av høy kvalitet, i tråd med akkrediteringen, formålene i universitets- og høyskoleloven, sektormålene og samfunnsmandatet for øvrig. Til forskjell fra de statlige høyere utdanningsinstitusjonene kan de private høyskolene ta betaling av studentene for ordinære gradsstudier. Flere private høyskoler får tilskudd over statsbudsjettet som skal bidra til at betalingen fra studentene ikke blir svært høy.

Alle private institusjoner skal benytte statstilskudd og egenbetaling fra studentene til den akkrediterte utdanningen og innenfor lovens formål, jf. universitets- og høyskoleloven § 8-3 andre ledd. Formålet er blant annet «å sikre at tilskudd blir benyttet til det formålet de er bevilget til»5. Videre fremgår det at dette gjelder på «generelt grunnlag, og innebærer at alle former for disposisjoner er omfattet.» 6

Private universiteter og høyskoler som mottar statstilskudd, skal la tilskudd og egenbetaling komme studentene til gode, jf. universitets- og høyskoleloven § 8-3 tredje ledd. I 2013 satte Kunnskapsdepartementet ned et ekspertutvalg for å klargjøre regelverket for bruk av statlige tilskudd og egenbetaling fra studenter ved private høyskoler og fagskoler. Utvalget vurderer «til gode»-kravet i loven, og sier:

Det overordnede kravet for bruk av både statlig tilskudd og egenbetaling, er at midlene skal komme studentene til gode. En naturlig tolkning av bestemmelsen er at statlige midler og egenbetaling skal brukes til formål som står i universitets- og høyskoleloven for å gi studentene et godt og kvalifisert tilbud. Det er eksplisitt uttrykt i lovteksten at virksomheter som mottar statlig tilskudd, ikke kan ta utbytte fra virksomheten. Ut over dette, er det ikke fastsatt eksplisitte rammer for hva som er disponeringer som kommer studentene til gode. Hvilke disponeringer som anses å komme studentene til gode, er dermed i stor grad et skjønnsmessig spørsmål.7

Reglene om de private høyskolene ble tydeliggjort i 2017, jf. Innst. 225 L (2016–2017), jf. Prop. 44 L (2016–2017).8

Private universiteter og høyskoler som mottar statstilskudd, kan ikke foreta utdelinger. Det er anledning til å se høyskolens virksomhet som helhet over tid og overføre overskudd fra ett år til et annet, men på en slik måte at tilskudd kommer studentene til gode, jf. egenbetalingsforskriften9 § 4-2.

Kravet om at midlene skal komme studentene til gode, innebærer at de skal brukes i drift som regulert i universitets- og høyskoleloven § 8-3 andre ledd, og at det gjelder et utdelingsforbud, jf. tredje ledd. Kravet vil også være et selvstendig vilkår og tolkningsmoment for vurdering av ulike disponeringer, jf. Prop. 44 L (2016–2017).

Videre presiserer forarbeidene at utdeling fra aksjeselskaper regnes som «enhver overføring av verdier som direkte eller indirekte kommer aksjeeieren til gode».10 For stiftelser innebærer utdelingsforbudet i universitets- og høyskoleloven § 8-3 tredje ledd at en stiftelse som mottar tilskudd ikke kan dele ut stiftelsens midler, selv om dette er fastsatt i vedtektene, jf. stiftelsesloven § 19. Utdelingsforbudet gjelder for hele rettssubjektet og inkluderer alle former for overføring av verdier til eieren eller eierens nærstående, også konsernbidrag.

33.2.3 Handel med nærstående

Private universiteter og høyskoler kan ikke overfor nærstående gjennomføre avtaler eller på annen måte overføre midler på vilkår som avviker fra det som ville vært fastsatt mellom uavhengige parter, jf. universitets- og høyskoleloven § 8-4 første ledd. Det er et grunnleggende prinsipp at transaksjoner med nærstående skal skje på markedsmessige vilkår, og kravet gjelder generelt for alle disposisjoner som innebærer overføring av verdier.

Handel med nærstående er kjøp av varer eller tjenester, eller andre overføringer mellom selskaper kontrollert av samme eier, eller av personer som karakteriseres som nærstående etter for eksempel aksjeloven og stiftelsesloven.11 Det sentrale hensynet bak reguleringen av handel med nærstående er å forhindre at verdier overføres til eieren eller eierens nærstående i den hensikt å omgå en regulering eller lignende. Som følge av en slik risiko er det fastsatt særlige dokumentasjonskrav for slike transaksjoner, jf. universitets- og høyskoleloven § 8-4 andre ledd. Det er partene som foretar transaksjonen som står nærmest til å redegjøre for premissene for prissettingen og andre forhold som vil være av betydning for vurderingen av om vilkårene avviker fra det som ville vært fastsatt mellom uavhengige parter, jf. Prop. 44 L (2016–2017).

I tillegg til det generelle dokumentasjonskravet har departementet rett til innsyn i dokumentasjon av avtalen hos de nærstående partene som transaksjonen er gjennomført med, jf. universitets- og høyskoleloven § 8-4 tredje ledd. Dette er virksomheter som i utgangspunktet ikke er underlagt universitets- og høyskoleloven. Innsynsretten er begrunnet i behovet for å kunne føre effektivt tilsyn med de private virksomhetene.12 Departementet kan også fastsette forskrift om avtaler med nærstående, jf. universitets- og høyskoleloven § 8-4 fjerde ledd. Departementet har gjort dette i forskrift om private universiteter, høyskoler og fagskoler – krav til regnskap mv.13, se § 5.

33.2.4 Regulering av opparbeidede verdier

33.2.4.1 Overføring av positivt årsresultat

Private høyskoler kan overføre et positivt årsresultat til året etter. Dette tilsvarer statlige universiteter og høyskolers fullmakter, som blant annet gir unntak fra bruttoprinsippet i staten, altså nettobudsjettering. Det er likevel en begrensning ved at tilskudd og egenbetalinger skal overføres på en slik måte at de kommer studentene til gode, jf. egenbetalingsforskriften § 4-1.

33.2.4.2 Salg, omdanning, fusjon og fisjon

Private universiteter og høyskoler skal melde fra til departementet dersom de skal omstrukturere driften ved fusjon, fisjon, omdanning eller salg, jf. universitets- og høyskoleloven § 8-6 andre ledd. Dette reduserer ikke departementets myndighet til å føre etterfølgende kontroll med at tilskudd og egenbetaling er disponert i tråd med regelverket i forbindelse med omstruktureringen.14 Departementet har fastsatt bestemmelser om dette i forskrift om private universiteter, høyskoler og fagskoler – krav til regnskap mv.

Ved et salg av en virksomhet vil egenkapitalen, både innskutt og opptjent, normalt være et direkte eller indirekte element i prisen. Eieren oppnår likevel en mulig gevinst når eiendomsretten overdras til kjøperen. I Prop. 44 L (2016–2017) er det lagt til grunn at så fremt et salg av virksomhet skjer mellom to uavhengige parter, eller til markedsmessige vilkår mellom nærstående parter, innebærer ikke selve salget uttak av midler fra virksomheten. Det er videre presisert at slike prosesser kan innebære en risiko for at noen omgår kravene til bruk av tilskudd og egenbetaling. Risikoen ved fisjon kan være at verdier som stammer fra tilskudd og egenbetaling overføres til et annet selskap i forbindelse med delingen. I lys av reguleringen av hva tilskuddsmidler kan brukes til, vil en slik verdioverføring være ulovlig. Den kan i praksis likevel være vanskelig å avdekke.

33.2.4.3 Avvikling

På samme måte som ved salg, omdanning, fusjon og fisjon skal private universiteter og høyskoler gi særskilt melding til departementet ved avvikling, jf. universitets- og høyskoleloven § 8-6 andre ledd. Departementet har fastsatt regler om avvikling av akkreditert virksomhet i forskrift om private universiteter, høyskoler og fagskoler – krav til regnskap mv.

Avvikling reguleres av aksjeloven og stiftelsesloven. Ved en avvikling av driften vil normalt de gjenværende midlene tilfalle eierne som likvidasjonsutbytte. Avvikling kan på denne måten innebære en potensiell risiko for en omgåelse av utdelingsforbudet for private høyskoler som ikke blir fanget opp av aksjeloven og stiftelsesloven, jf. Prop. 44 L (2016–2017) side 37. Departementet viser i proposisjonen til at utdelingsforbudet gjelder generelt, inkludert ved avvikling. Det er en logisk konsekvens av kravene til bruk av tilskudd og egenbetaling, og bestemmelsene om avvikling er dermed ment som en presisering av utdelingsforbudet. Videre er det lagt vekt på behovet for å unngå insentiver til å legge ned virksomhet for å realisere gevinst.

Som følge av dette er det i proposisjonen lagt til grunn at ved avvikling av private universiteter og høyskoler som mottar tilskudd, og som er organisert som aksjeselskaper, er det bare andelen av likvidasjonsutbyttet tilsvarende innskutt kapital som kan tilfalle eierne. Avvikling av private høyskoler organisert som stiftelser skal følge reglene i stiftelsesloven.

33.2.5 Krav til regnskapsmessig skille

I universitets- og høyskoleloven § 8-7 andre ledd stilles det krav om at institusjonene «skal ha et økonomisk skille mellom de akkrediterte delene av virksomheten og de ikke-akkrediterte delene av virksomheten». Videre følger det av bestemmelsen at regnskapene skal kunne dokumentere at institusjonene opprettholder et slikt skille.

Kravet gjelder alle private universiteter og høyskoler, uavhengig av om de mottar statlig tilskudd. At den akkrediterte virksomheten drives alene i eget rettssubjekt, tilfredsstiller kravet om økonomisk skille. Dersom den private institusjonen driver annen virksomhet enn akkreditert utdanning i samme rettssubjekt, kreves det imidlertid at den har et regnskapsmessig skille som er egnet til å dokumentere at annen virksomhet holdes økonomisk adskilt. Et krav til regnskapsmessig skille innebærer at det løpende skal føres separate regnskap for de ulike delene av virksomheten etter ordinære regnskapsprinsipper.15

Formålet med kravet om et økonomisk skille er å bidra til å sikre at tilskudd og egenbetaling benyttes til den akkrediterte utdanningen, og ikke tilflyter annen virksomhet som drives i samme rettssubjekt.16 For institusjoner som mottar tilskudd, vises det også til at et slikt økonomisk skille er nødvendig for å forhindre ulovlig kryss-subsidiering etter EØS-regelverket om offentlig støtte.17

Videre er det lagt til grunn at et økonomisk skille mellom akkreditert og ikke-akkreditert virksomhet er nødvendig for å kunne føre tilsyn med at kravet om disponering av tilskudd og egenbetaling blir oppfylt. Tilskuddet og egenbetalingen skal ikke tilflyte annen virksomhet som drives i samme rettssubjekt, ettersom dette ikke er forenlig med forutsetningen om at midlene skal brukes til angitte formål. Det følger av forarbeidene at hva som må anses som akkreditert virksomhet, sammenfaller med skillet mellom hvilke aktiviteter tilskudd og egenbetaling kan benyttes til etter universitets- og høyskoleloven § 8-3 andre ledd.18

Departementet har med hjemmel i universitets- og høyskoleloven § 8-7 fjerde ledd gitt videre regler om regnskapsmessig skille i forskrift om private universiteter, høyskoler og fagskoler – krav til regnskap mv. § 2.

33.2.6 Tilsyn

Universitets- og høyskoleloven § 8-5 første ledd fastsetter at det er departementet som er tilsynsmyndighet for private universiteter og høyskoler. Dette omfatter både private institusjoner som mottar statlig tilskudd, og private institusjoner som ikke mottar statlig tilskudd. Oppgaven som tilsynsmyndighet kan delegeres til et underliggende organ. Oppgaven med å føre tilsyn etter bestemmelsen ble delegert til NOKUT i supplerende tildelingsbrev 24. august 2018.19

Tilsynshjemmelen er angitt generelt, og et tilsyn vil kunne omfatte en rekke sider av institusjonens økonomiske, administrative og driftsmessige forhold. Tilsynene er derfor ikke utelukkende knyttet til oppfølging av tilskudd og studentenes egenbetaling. I forarbeidene er det imidlertid presisert at tilsyn etter denne bestemmelsen må avgrenses mot NOKUTs tilsyn med institusjonenes utdanningskvalitet.20

Tilsynene har til formål å kontrollere at de private institusjonene følger regelverket. Slike vurderinger krever et tilstrekkelig informasjonsgrunnlag. Det er i forarbeidene lagt vekt på at kravene som stilles til de private institusjonene, bør innrettes på en måte som er effektiv for både virksomhetene selv og for tilsynsmyndigheten.21 Dette innebærer blant annet at rapporteringskrav og krav til regnskap ikke skal overstige det som er nødvendig for at tilsynsmyndigheten skal kunne vurdere om midlene er benyttet i tråd med kravene. Ved et tilsyn vil det imidlertid være behov for ytterligere dokumentasjon og opplysning av ulike forhold. Private institusjoner er derfor pliktig til å bistå under tilsynet. De må for eksempel fremskaffe nødvendig dokumentasjon og gi adgang til lokaler, jf. universitets- og høyskoleloven § 8-5 andre ledd.

Nedenfor er ulike reaksjoner ved brudd på krav i lov eller forskrift omtalt.

33.2.7 Pålegg om retting

Universitets- og høyskoleloven § 8-8 gir departementet hjemmel til å pålegge retting hvis en privat høyskole ikke har overholdt krav fastsatt i eller i medhold av loven.

Av forarbeidene går det frem at et pålegg om retting i utgangspunktet bør være tilsynsmyndighetens første reaksjon dersom det avdekkes lovbrudd.22 Forarbeidene stadfester likevel at i særlige tilfeller kan visse reaksjoner benyttes uten at det er gitt pålegg om retting. Dette kan omfatte tilfeller der forholdet som er i strid med regelverket, tilsier at «retting ikke vil være et hensiktsmessig virkemiddel, av hensyn til studentene eller for å beskytte statens midler».23 Videre går det frem at tilsynsmyndigheten bør legge til grunn et proporsjonalitetsprinsipp ved valg av reaksjoner. Dette innebærer at reaksjonen må stå i forhold til lovbruddet.

En frist for oppfyllelse skal inngå i pålegget om retting. Utgangspunktet er at denne fristen skal gi institusjonen tilstrekkelig tid til å kunne oppfylle pålegget, og fristen må fastsettes på grunnlag av en konkret vurdering.

Det fremgår av forarbeidene at hjemmelen til å pålegge retting er «et nødvendig og hensiktsmessig, men ikke tilstrekkelig, virkemiddel for å sikre at regelverket etterleves».24 Ikke å etterkomme et pålegg om retting vil dermed kunne gi grunnlag for ytterligere reaksjoner.

33.2.8 Krav om tilbakebetaling av statstilskudd

I universitets- og høyskoleloven § 8-9 er krav om tilbakebetaling av statstilskudd regulert. Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å kreve tilskuddet tilbake dersom «statstilskudd disponeres i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av loven eller grunnlaget for tilskuddet». Bakgrunnen for bestemmelsen var et ønske om å lovfeste et tilsvarende krav om tilbakebetaling som fremgår av tilskuddsbrevet som alle institusjoner med statlig tilskudd mottar.25 Reaksjoner som er knyttet til ulovlig disponering av statstilskudd vil da fremkomme i et mest mulig helhetlig regelverk.

Bestemmelsen sier videre at vedtak om tilbakebetaling av statstilskudd er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav e.26

33.2.9 Tvangsmulkt

Muligheten for å ilegge tvangsmulkt fremgår av universitets- og høyskoleloven § 8-10 første ledd. Bestemmelsen slår fast at departementet kan ilegge tvangsmulkt for å sikre at et pålegg gitt med hjemmel i § 8-8 blir etterlevd. Tvangsmulkten skal fastsettes som «løpende dagsmulkt fra utløpet av fristen som er satt i pålegget, og inntil forholdet er rettet».

Det er en forutsetning at det er gitt et pålegg, og at fristen for å etterkomme pålegget ikke er overholdt.27

Et vedtak om tvangsmulkt vil være et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, jf. forvaltningsloven § 2 tredje ledd om «bruk av særlige tvangsmidler for å få gjennomført et vedtak», og vedtaket skal rette seg mot den som er gitt pålegget om retting, jf. universitets- og høyskoleloven § 8-8.

33.2.10 Overtredelsesgebyr

Adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr følger av universitets- og høyskoleloven § 8-11. I Prop. 44 L (2016–2017) er overtredelsesgebyr definert som «et pengebeløp som skal betales til det offentlige på grunn av brudd på reguleringer i eller i medhold av loven».28 Et vedtak om å ilegge overtredelsesgebyr vil være et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, jf. § 2 første ledd bokstav b.

Overtredelsesgebyret skal ilegges den som lovens krav retter seg mot i det konkrete tilfellet. Av forarbeidene går det frem at dersom en akkreditert institusjon skal ilegges overtredelsesgebyr, skal «foretak» forstås som aksjeselskapet eller stiftelsen som har akkrediteringen.29 Ettersom enkeltpersoner ikke kan ilegges overtredelsesgebyr etter universitets- og høyskoleloven § 8-11, er det ikke tatt inn krav til skyld i bestemmelsen. Det står: «Overtredelsesgebyr kan ilegges foretak​ selv om ingen enkeltperson har utvist skyld». Dette innebærer at institusjonen kan bli ilagt overtredelsesgebyr ved brudd på regler i eller i medhold av loven, selv om det ikke er påvist uaktsomhet eller forsett hos eieren eller ansatte. Reglene i forvaltningsloven gjelder ved ileggelse av overtredelsesgebyr.30

Ifølge universitets- og høyskoleloven § 8-11 andre ledd skal størrelsen på overtredelsesgebyret «fastsettes i hvert enkelt tilfelle». I henhold til Prop. 44 L (2016–2017) kan størrelsen på gebyret ta hensyn til blant annet

[…]overtredelsens art, omfang, virkning for studentene, om overtredelsen skyldes et ønske om å vanskeliggjøre departementets tilsynsvirksomhet, oppnådde fordeler, om overtredelsen utelukkende skyldes forhold utenfor foretakets kontroll, foretakets økonomiske evne med videre.31

Det legges til grunn at utmåling av gebyret skal være proporsjonal med overtredelsen.

I henhold til universitets- og høyskoleloven § 8-11 andre ledd andre punktum vil et endelig vedtak om overtredelsesgebyr være tvangsgrunnlag for utlegg.

Bestemmelsen gir i tredje ledd hjemmel til å gi forskrift om overtredelsesgebyr og ileggelse av dette. Departementet har fastsatt maksimumsbeløp for overtredelsesgebyr i forskrift om private universiteter, høyskoler og fagskoler – krav til regnskap mv. § 10.

33.2.11 Tilbaketrekking av akkreditering

I henhold til universitets- og høyskoleloven § 8-12 har departementet anledning til å trekke tilbake akkreditering av institusjon eller studietilbud. Ifølge Prop. 44 L (2016–2017) påvirker ikke dette NOKUTs adgang til å trekke tilbake akkreditering på faglig grunnlag, jf. universitets- og høyskoleloven § 3-1 fjerde ledd.32

Vilkåret for at akkrediteringen skal kunne trekkes tilbake, er at tilsynsmyndigheten avdekker «alvorlige forhold» i strid med universitets- og høyskoleloven eller bestemmelser gitt i medhold av loven. I Prop. 44 L (2016–2017) er det nevnt at dette kan være «tilfelle der overtredelsene er så grove at hensynet til studentene, statens midler eller tilliten til institusjonen gjør det uforsvarlig å la tilbyderen fortsette som akkreditert institusjon».33 I tillegg til at det må være snakk om «alvorlige forhold» for å kunne tilbaketrekke akkreditering, er det et vilkår at det er gitt pålegg om retting, og at fristen for å etterkomme pålegget ikke er holdt, jf. universitets- og høyskoleloven § 8-8.

Virkningen ved tilbaketrekking av akkreditering er blant annet at den vedtaket retter seg mot, ikke lenger vil kunne tilby høyere utdanning. Dette inkluderer å tildele vitnemål, bruke titler eller betegnelser som er beskyttet​ i universitets- og høyskoleloven, med videre. En institusjon som mister akkreditering på bakgrunn av universitets- og høyskoleloven § 8-12, må eventuelt søke NOKUT om ny akkreditering.

Departementet har med hjemmel i bestemmelsen gitt nærmere regler om saksbehandlingen ved tilbaketrekking av akkreditering, jf. forskrift om private universiteter, høyskoler og fagskoler – krav til regnskap mv. § 11.

33.3 Utvalgets vurderinger

Private høyskoler har lenge vært en integrert del av det samlede norske utdanningstilbudet, og det stilles de samme faglige kravene til de private som til de statlige utdanningsinstitusjonene i samme institusjonskategori. Det er foreløpig ingen private universiteter.

De private høyskolene kan være et viktig alternativ til de statlige utdanningstilbudene og utfyller disse på flere områder. De private høyskolene bidrar til institusjonelt mangfold, og gir studentene større valgfrihet og flere alternative studietilbud. Flere av de private høyskolene har viktige helse-, omsorgs- og lærerutdanninger, og utdanner kandidater samfunnet har stort behov for. Private høyskoler driver med utdanning og forskning på områder der de er med på å utvikle fagfelt som også finnes ved statlige universiteter og høyskoler. For at studentene og institusjonene skal ha like rammevilkår, er det behov for regler som gjelder både statlige og private institusjoner. Dette er viktig for eksempel for å sikre akademisk frihet, for studentenes rettigheter og plikter og for at forskningen og utdanningen ved private universiteter og høyskoler skal møte de samme kvalitetskriteriene som ved statlige institusjoner.

Universiteter og høyskolers rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag er lovfestet i universitets- og høyskoleloven § 1-5 andre ledd, en bestemmelse utvalget foreslår å videreføre, se kapittel 15. Enkelte av de private høyskolene har sin virksomhet basert på alternativ pedagogikk eller et religiøst verdigrunnlag. Uavhengig av verdigrunnlag er alle høyskoler og universiteter pliktig til å hindre diskriminering og fremme likestilling i tråd med kravene i likestillings- og diskrimineringsloven.

Fra 1. januar 2020 er universitets- og høyskoleloven endret slik at det som hovedregel skal være et vilkår at en privat høyskole er institusjonsakkreditert for at den skal kunne få statstilskudd, jf. § 8-3.34 For øvrig mener utvalget at de særlige bestemmelsene i universitets- og høyskoleloven kapittel åtte, som gjelder for private universiteter og høyskoler er hensiktsmessige. Utvalget anbefaler derfor at disse videreføres.