10 Særfradrag for forsørgelse

10.1 Innledning

Departementet varslet i St.meld. nr. 29(2003-2004) om skattereformen at det ville bli foretatt en nærmere vurdering av om ulike sosialt begrunnede fradrag i skattesystemet, deriblant forsørgerfradraget, skulle videreføres. Det ble særlig fokusert på de ulike fradragsordningene som er ment å skulle kompensere for kostnader som ikke knytter seg til inntekts ervervelse, med henblikk på om det fortsatt er hensiktsmessig å støtte de aktuelle gruppene gjennom skattesystemet.

I tråd med Skaugeutvalgets innstilling foreslår nå departementet å oppheve regelen om særfradrag for forsørgelse av barn som det ikke kan kreves barnetrygd for, og foreldre eller andre personer som tilhører samme husstand som forsørger, jf. skatteloven § 6-80.

10.2 Gjeldende rett

I utgangspunktet kan en skattyter som forsørger barn som det ikke kan kreves barnetrygd for, foreldre eller andre personer som tilhører samme husstand som skattyteren, kreve særfradrag i alminnelig inntekt for forsørgelse av inntil fire personer. For ektefeller gjelder grensen på fire personer under ett for begge. Forsørgeren har ikke krav på særfradrag dersom den forsørgede har rett til lån i Statens lånekasse for utdanning uten behovsprøving. Det er et vilkår for særfradrag at det ville være urimelig å la forsørgelsen være uten virkning ved skattlegging av forsørgeren.

Særfradraget for forsørgelse er i utgangspunktet 5000 kroner for hver person som blir forsørget. For å få fullt fradrag må skattyteren ha dekket en vesentlig del av den forsørgedes ordinære leveomkostninger. Dersom forsørgeren har dekket mindre enn halvparten av den forsørgedes normale leveomkostninger på årsbasis, skal fradraget for vedkommende person reduseres til det halve, eller eventuelt ikke gis.

Særfradrag for forsørgelse kan også gis til forsørgere av personer bosatt i utlandet. Fradraget kan i slike tilfeller begrenses til faktiske kostnader. Grensen på 5000 kroner per person gjelder også i disse tilfellene. Det stilles visse krav til dokumentasjon for å oppnå forsørgerfradrag for personer bosatt i utlandet. Særfradraget går inn i et eventuelt 15 pst. standardfradrag etter skatteloven § 6-70 ved midlertidig opphold i Norge.

10.3 Departementets vurdering og forslag

Ordningen med særfradrag for forsørgelse kom inn i skattesystemet ved lovrevisjonen i 1969 med virkning fra og med inntektsåret 1970, jf. endringslov av 13. mars 1970. Det tidligere systemet med klassefradrag med flere enn to klasser og reduksjonstabeller mv. ble da avløst av nye regler om klasse- og særfradrag. Ordningen med særfradrag for forsørgelse tok først og fremst sikte på skattyters eldre barn og andre slektninger og pårørende, som skattyter forsørget og ikke fikk noen annen skattemessig kompensasjon for forsørgelsen av.

Etter den opprinnelige ordningen, som ble inntatt i § 76 i skatteloven av 18. august 1911 nr. 8, var særfradraget for forsørgelse satt til kr. 2500 for hver forsørget person. Dette ble øket til kr. 3000 fra og med inntektsåret 1977, til kr. 4000 fra og med inntektsåret 1983 og til kr. 5000 fra og med inntektsåret 1988. Ved lovendring av 15. desember 2000 ble det med virkning fra og med inntektsåret 2001 nærmere bestemt hvilke personer skattyter skulle kunne kreve særfradrag for forsørgelse av, og for tilfelle hvor den forsørgede ikke bor sammen med skattyter ble fradraget begrenset til å gjelde ektefelle, barn og foreldre. Ved lovendring av 28. juni 2002 ble lovteksten rettet i tråd med det som hadde vært fast likningspraksis, slik at det likevel ikke skulle gis særfradrag for forsørgelse av ektefelle, under henvisning til at det blir tatt hensyn til forsørgelsen ved at skattyteren får personfradrag i klasse 2 når han forsørger ektefellen.

Ordningen med særfradrag for forsørgelse medfører store kontrollproblemer i forhold til forsørgelse av personer bosatt i utlandet. Håndhevingen av regelverket forutsetter at ligningsmyndighetene må danne seg et bilde av bo- og slektskapsforhold som i praksis kan være vanskelig å finne ut av. Det kreves dokumentasjon fra skattyter når den forsørgede bor i utlandet. Ofte er slik dokumentasjon vanskelig å fremskaffe, slik at regelverket i mange tilfelle har vist seg å være komplisert å etterleve for skattyterne. Dokumentasjonen som fremlegges fremstår ofte som mangelfull og i en del tilfelle direkte feil. Det kan være vanskelig for ligningsmyndighetene i det enkelte tilfelle å vurdere ektheten av den fremlagte dokumentasjonen. Ligningsmyndighetenes mulighet til å drive kontrollvirksomhet på dette området vil være begrenset, noe som i praksis kan lede til forskjellsbehandling og misbruk av reglene. Intensivert kontroll vil på den annen side være svært ressurskrevende og ikke stå i noe rimelig forhold til de relativt beskjedne beløp som det kreves fradrag for etter denne ordningen.

Særfradrag skal kun gis dersom det anses urimelig å la forsørgelsen være uten virkning ved skattlegging av forsørgeren. Ligningsmyndighetene har på denne måten en vid skjønnsadgang ved vurderingen av om fradrag skal gis eller ikke. Særlig i tilfeller der tilstrekkelig dokumentasjon ikke kan fremskaffes vil det kunne skje at fradrag innrømmes eller avvises på urettmessig grunnlag. Slike skjønnsmessige vurderinger fører til usikkerhet for skattyterne og er med på å komplisere regelverket. Det kan også være fare for forskjellsbehandling.

En opphevelse av denne ordningen vil bidra til å forenkle skattesystemet. Departementet foreslår følgelig å oppheve skatteloven § 6-80 om særfradrag for forsørgelse.

10.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

En opphevelse av fradragsordningen medfører administrative besparelser for ligningsmyndighetene, idet en slipper den krevende oppgaven å kontrollere at dette regelverket blir fulgt, særlig i forhold til skattytere som forsørger personer bosatt i utlandet.

Opphevelsen av fradragsordningen er anslått til å gi en provenyøkning på 45 mill. kroner påløpt.

10.5 Ikrafttredelse

Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2005.